hits

desember 2014

Hva skjer videre med håpet om "State of Palestine"?

Kjennetegnet på en amatør i debatten om Israel og palestinerne er at han/hun mener at vi er ved siste sjanse for å få til en fredelig tostatsløsning. Avstemningen i FNs sikkerhetsråd åpner for en ny dynamikk og flere mulige scenarioer: noen lovende, noen skremmende.

Et fåfengt spill, uansett

Samlingsregjeringen mellom Fatah og Hamas spilte høyt da de fikk presset inn avstemning i Sikkerhetsrådet som gikk ut på å påtvinge Israel innrømmelser gjennom FN. For Abbas og hans hjerne Saeb Erakat visste utmerket godt at USA og kanskje også Storbritannia ville nedlagt veto mot vedtaket, og at Israel i alle fall ville avvist det. 

Strategien var antagelig at et flertall (med ni stemmer) for vedtaket ville skape et sterkere internasjonalt mandat for å sette press på Israel.

Problemet med strategien er at ulike aktører har ulike tanker om hva Israel skal presses til.

De fleste europeiske land ønsker at Israel skal drastisk legge om bosetningspolitikken på Vestbredden ved å i første omgang stanse all videre utbygging av boliger, og i andre gang begynne arbeidet med å legge ned bosetningene. Det er antagelig også dette arabiske land ønsker seg, i det stille. De forstår at Netanyahus bosetningspolitikk ikke er et reelt hinder for seriøse fredsforhandlinger men et påskudd for Abbas å nekte å forhandle. 

Kina og Russland forstår at alt dette er et sideshow til de virkelig tunge problemene i Midtøsten som utspiller seg i Afghanistan, Pakistan, Irak, og Syria; og stemmer konsekvent mot USA for å gjøre sine interesser gjeldende. For dem er press på Israel det samme som press på USA, og det ønsker de alltid.

Et nederlag slik det gikk, en katastrofe om det hadde blitt flertall

Dette var et stort prestisjenederlag for Abbas, ikke minst fordi USA nå har et påskudd for å torpedere alle slik forsøk i overskuelig fremtid. 

Men for enhver som mener at en varig fredsavtale er avhengig av et oppbyggelig forhandlingsklima, ville et flertall vært en katastrofe, selv om det ikke ble et vedtak på grunn av USAs veto. 

Det ville for det første vært en gavepakke til Netanyahus valgkamp, i det ingen i Israel ville tvilt på hans vilje og evne til å trassig motsette seg alle krefter som mente at vedtaket utgjorde et mandat for endring. Det er uenighet i Israel om hva som er akseptable innrømmelser og rimelige motkrav, men det er bred tverrpolitisk enighet i Israel om at innholdet i forslaget var helt uakseptabelt, og at kunstige tidsfrister bare gir palestinske ledere mulighet til å vente til klokken ringer uten å inngå reelle forhandlinger. 

Et flertall ville gitt palestinerne (og anti-israelske aktivister) mye å lage støy over, men lite annet. Det er å slå inn åpne dører å demonisere Israel i norske og svenske politiske miljøer, men dette er miljøer som forlengst har mistet tillit og troverdighet i Israel, og antagelig også i andre land som faktisk kan utrette noe. 

Hvis USA (og Storbritannia) hadde blitt tvunget til å nedlegge veto mot forslaget, hadde det kostet Abbas dyrt. Gitt alle andre problemer i regionen, sliter Abbas stadig mer med å få sin sak på dagsorden til de store maktene; og å sette de to mektigste vestlige stormaktene i forlegenhet hadde ikke hjulpet.

Hva skjer videre?

Israel: Dette var langt fra noen seier for Netanyahu. At resolusjonen i det hele tatt ble fremstilt for Sikkerhetsrådet viser at det internasjonale samfunnet, også Israels venner, har tynnslitt tålmodighet med Netanyahu. Det er blitt et stadig bredere mandat i israelsk politikk for å vise tøffhet overfor palestinske ledere på enkelte fronter og vise smidighet overfor det internasjonale samfunnet på andre. Det er å håpe at den (neste?) israelske regjeringen viser mer kreativ problemløsning: palestinerne på Vestbredden og Gaza må få bedre muligheter til bærekraftig samfunnsutvikling, de reelle hindrene for seriøse fredsforhandlinger må synliggjøres, og den vestlige verden må overbevises om at Israels sikkerhetsbehov er sammenfallende med deres. 

PA/Abbas: For den som har fulgt med, er det helt utrolig hvilken fiasko Mahmoud Abbas har vært som statsleder, men det spørs om det finnes noen som er villige eller klare til å overta. (Demokratiske valg er p.t. avlyst for palestinerne). Han har nå meldt alle sine kort, og det neste skal visst være å overbevise den internasjonale straffedomstol om å ta affære overfor Israel. Det er mange problemer med den tilnærmingen, ikke minst at Israel ganske sikkert vil da forsøke å stille palestinske ledere for den samme domstolen.

USA: Obama er nå sin "lame duck" fase som president og vil bare gjøre mer med denne konflikten om det blir et gjennombrudd som gir ham ettermæle. Antagelig vil det skje veldig mye i kulissene fremover, med press både på palestinerne og israelerne. Utenom det har Obama politisk mandat og evne kun til å straffe palestinerne for stuntet i FN, men også dette kommer til å skje i det stille for å ikke oppmuntre Netanyahu til å erklære seier. Kerry kommer til å reise og prate, det blir mer pinlig korrekte uttalelser, men lite reell satsing fremover.

EU: Uten et flertall i Sikkerhetsrådet kommer europeiske land til å slepe med føttene med å anerkjenne en palestinsk stat. Antagelig kommer det til å bli en god del private advarseler til israelske politikere om å vise (langt) mer godvilje - om ikke annet for å avkle Abbas' egentlige intensjoner/avmakt. Det kommer også til å bli mer innsats i å hjelpe palestinske myndigheter bygge et bærekraftig samfunn på Vestbredden. 

Hamas/ISIS/Hizballah/Iran: Denne fascistiske, egentlig svært så løse konstellasjonen, teller på knappene om gevinsten ved å åpne en front mot Israel. Israelske forsøk på å forsvare seg vil på den ene siden gi massiv taktisk tap for Israels fiender; men vil samtidig gi terroristene store PR-gevinster og sympati i vestlige media. Hamas jobber intenst med å bygge opp sin infrastruktur av raketter og tunneler, Hizballah har en hær og et arsenal i syd-Libanon som de kan slippe løs på kort varsel, og ISIS legger press på Golanhøydene. Medlemmer av Irans revolusjonære garde har latt seg avbilde ved Libanons grense til Israel. 

Det vi kan håpe på...

... er at USA setter både Israel og Abbas på plass og krever symbolske innrømmelser etterfulgt av reelle forhandlinger. Israel blir bedt om å fryse all utbygging på Vestbredden og østre Jerusalem over en meningsfull tidsperiode (to år?), Abbas blir bedt om å komme med utvetydige forsikringer om at han søker en varig fred og permanente løsninger. Det er mulig, og kanskje best, at tostatssporet erstattes av et normaliseringsspor som bygger på milepæler heller enn tidsfrister. Alle tre må samles om en strategi for å avskaffe Hamas, eventuelt ved å erstatte det med et politisk parti.

Det vi kan frykte ...

... er at Abbas satser enda mer på radikale elementer blant sine egne og uforsonlig retorikk utad, og at EU jatter med. Det vil forsterke Israels fornemmelse av å stå helt alene om sitt eget forsvar, og da vil skyttergravene bli dypere. Netanyahu fortsetter som statsminister og dermed også sin politikk med å sette press på palestinerne ved utbygging av bosetninger. USA melder seg mer ut av fredsprosessen, og det blir mer "pragmatisk" (altså kynisk) ved at Kina og Russland blir trukket inn. 

Å lytte og vente, fremfor å beslutte og handle

De kloke blant oss vet å vente og lytte, særlig når det motsatte forventes.

Noen ganger hjelper det å ha erfaring som problemløsende rådgiver når jeg forsøker å være god tenåringsfar, andre ganger er det motsatt.

I de fleste bedriftskulturer berømmer og belønner man ledere for å være beslutningsdyktige og handlekraftige, men det er ikke alltid det lureste med tenåringer som er i omstillinger som krever av dem at de venner seg til at kroppen deres, hjernen deres, forventningene fra andre blir annerledes. 

Da er det ofte bedre å lytte og vente. Lytte til deres reaksjoner og tanker og erkjenne at de har plass i det hele; og vente til at de finner ut av tingene selv. Å beslutte og handle på vegne av tenåringer er av og til helt nødvendig, men alltid uforutsigbart: de får stadig større muligheter til å gjøre akkurat hva de vil med andres beslutninger og handlinger. 

Dette kommer av at min hovedoppgave som far ikke er å alltid sikre at mine barn tar de riktige valgene, men fremfor alt å gi dem evnen til å gjøre ansvarlige valg selv. Og det krever at jeg må legge av meg - eller i hvert fall utsette så lenge som mulig - mine impulser om å "skjære gjennom".

Dette kan være noe å tenke på i andre sammenhenger også: kanskje vi skal respektere ledere, eksperter, foreldre, venner, partnere, og andre som tør å innrømme at de avventer ting, men vil gjerne lære mer i mellomtiden. 

Du trenger ikke ligge med noen for å få boken din anmeldt

Det er sant at det skrives for få bokanmeldelser. Løsningen ligger ikke i papirmedia, men i en digital dugnad. Hvem er med?

Debatten om litteraturkritikk er egentlig bare en levning av papiravis-tankesettet som likevel er på vei ut. For premissene på diskusjonen er at 1) det er begrenset plass til anmeldelse og eventuelt tilsvar; og 2) det er bare betalte litteraturkritikere som kan skrive anmeldelser. 

Disse premissene er mildest talt sviktende:

  • De som er interesserte i å lese anmeldelsene blar ikke gjennom avissider for å finne dem. Hvilke bøker som anmeldes i ulike aviser (eller andre tidsskrifter) er avhengig av målgruppen for avisen, hvilket altså vil si hva som fenger interessen til flest mulig av dem som titter gjennom blekka uten noen bestemt mål og mening om hvilke bøker som er aktuelle. 
  • Anmeldelsene er derfor en tjeneste til leserne (og ikke forfatterne). Poenget er at for eksempel Aftenpostens lesere skal være takknemlige for at anmelderne der hjalp dem med gode kjøpsvalg. Hvilke bøker som dekkes er derfor avhengig av hva leserne vil ha kjøpshjelp om. 
  • Ettersom aviser hovedsakelig leses den dagen de gis ut, er de spesielt dårlig egnet til litteraturanmeldelser. Enda verre er det at anmeldelser på papir er dårlig "merchandising": om du blir interessert i en bok du leser om i avisen, er det et godt stykke arbeid for å faktisk få tak i boken. 

Løsningen er egentlig ganske enkel: et kooperativ, en pågeående dugnad, for bokanmeldelser, simpelthen et websted som i det minste omtaler og helst presenterer anmeldelser av alle bøker som utgis av norske forlag.

Den fungererer etter følgende prinsipper:

  • Alle bøker som utgis får omtale på webstedet. Det må bli forlagets ansvar å legge det inn.
  • Det legges ut lenker til å kjøpe bøkene i omtalen. Hadde vært fint om stedet kunne finansieres av salgsprovisjon, vet ikke om vår boklov tillater det.
  • Vil du at din bok skal anmeldes, må du skrive minst tre anmeldelser selv innenfor ditt område.
  • Kunne også være et krav om at du skal kvalitetssikre et visst antall anmeldelser også.
  • Forfattere får plass til å kommentere anmeldelser eller forsåvidt sine egne bøker.
  • Det er et mål å ha flere anmeldelser per bok.
  • Webstedets redaktør passer på at det ikke blir interessekonflikt, dvs. passe på at folk ikke anmelder sine egne bøker.

Ettersom dette fremmer boksalg, bør det finansieres av bokbransjen med styres som et uavhengig organ, og de kan også publisere webstedet. Dette er egentlig bare å gjøre.

Argumenterte aktoratet mot Adnan Syed på rasistisk grunnlag?

Aktoratets argumentasjon om Adnan Syeds motiver for å (angivelig) å ha myrdet sin eks-kjæreste er et typisk eksempel på en feilslått, men utbredt tankerekke.

Jeg har tidligere omtalt sensasjonspodcasten Serial, som er en 12-episoders føljetong om saken mot Adnan Syed. Han ble dømt for å ha myrdet sin eks-kjæreste i 1999 i Baltimore, og podcasten går grundig gjennom bevisene mot ham. Serien avsluttes førstkommende torsdag, og det er stor spenning om det blir en konklusjon på det hele. Jeg anbefaler alle å lytte til episodene fra begynnelsen for å få et inntrykk av hvor spennende god journalistikk kan være.

I episode 6 ("The Case Against Adnan Syed") forteller programleder Sarah Koenig at en av aktoratet argumenter mot Adnan var at han kom fra en kultur hvor såkalte "æresdrap" forekom. For selv om Adnan var født i USA, hadde hans foreldre innvandret fra Pakistan. Adnan var også aktiv i en moske og godt kjent i det muslimske nærmiljøet.

Det er uklart om aktoratets argumenter om Adnans motiver gjorde noe inntrykk på juryen, men det er lett å se at de kan være forførende på mange: Da det ble slutt mellom Adnan og Hae (den myrdede), så gikk det på Adnans ære løs, og han fant en slags moralsk hjemmel i sin kultur til å ta livet av henne. Aktoratet la også frem ubelagte påstander om at det var vanlig for menn med pakistansk avstamning å søke tilflukt i Pakistan etter slike forbrytelser.

Det er mange problemer i premissene til denne tankerekken som jeg kommer tilbake til lengre nede, men la oss et øyeblikk anta at premissene var riktige, altså at menn med pakistansk 1) oftere opplever det å bli vraket som en større krenkelse enn andre; og 2) oftere anser vold som en akseptabel måte å gjenopprette "æren" på. Tanken er derfor at hvis du tar en tilfeldig pakistansk mann og undersøker, er det en større sjanse for at han kan ty til vold over noe slikt enn andre i Baltimore.

Dette er likevel uanvendelig - og følgelig fordomsfremmende - i Adnans tilfelle. For han var ikke en tilfeldig utvalgt person fra en gitt gruppe. Det er simpelthen irrasjonelt å gjøre en person ansvarlig for et fenomen i en gruppe han tilfeldigvis tilhører. Det avgjørende ville være å finne ut om akkurat Adnan hadde slike motiver, og det er det - skal vi tro Serials fremstilling - lite som tyder på. Det ville antagelig vært legitimt for politiet å etterforske et slikt motiv, men ikke å legge det frem som et et anvendelig premiss uten gode bevis.

Men det er et godt eksempel på en utbredt feilslutning. Vi tror at ettersom et fenomen er mer utbredt i en gruppe enn en annen, så kan vi anta at det er mer sannsynlig at en bestemt person i den ene gruppen er et eksempel på fenomenet, men det er feil.

Årsaken til at feilslutningen er utbredt, er fordi tankerekken faktisk er anvendelig i andre problemstillinger. "Æresdrap" er et reelt problem i enkelte miljøer, og dermed blir det lagt innsats i å analysere og motarbeide slike mord i akkurat de miljøene. Men dette arbeidet går ut på å finne dem som er tilbøyelige til å gjennomføre eller støtte slike handlinger.

Så et ord om premissene: etter det jeg kan forstå varierer "æresdrap" etter region og miljø i blant annet Pakistan. Gitt at Pakistan er et stort og mangfoldig land, er det åpenbart at det overveldende flertall tar avstand fra det. Andelen amerikanere med pakistansk miljø som er mot slike mord er skyhøyt. Videre er det ikke åpenbart at begrepet "æresmord" er spesielt relevant her.

Mannen som gråt på t-banen på fredag

På t-banen fredag formiddag etter å ha vært på legebesøk med min sønn. Stort utvalg seter og lyst ute, begge litt uvant for en vanlig pendler.

En ung mann kommer ombord og setter seg rett overfor meg, virker litt forvirret, litt uryddig uten at jeg greide å sette fingeren på det. Stinket sigaretter av ham, og jeg tenkte at her er det noen som har begynt helgen litt vel tidlig.

Telefonen hans ringer, og han prater litt høyt.

"Jeg har pakket alle dine ting, unntatt bestikk, for jeg har ikke noe bestikk selv." Tårene renner nedover ansiktet hans. Han fortsetter samtalen, og det er hverken noe bebreidende eller noe ynkelig i tonen hans. Antagelig kjente personen på andre enden mannen godt nok til å vite at han var oppskaket, men hvis jeg ikke hadde sett tårene hans ville jeg trodd det var en helt alminnelig samtale.

Jeg vet ikke noe mer om denne mannen. Jeg hadde lyst til å klappe ham på skulderen på vei ut og si noe sånt som at det blir bedre dager og netter fremover. Jeg gjorde det ikke, for vi var og er fremmede for hverandre.

Hver dag i denne forholdsvis lille men likevel så store byen vår knuses hjerter. Folk flytter ut av leiligheter for siste gang og føler at fremtiden er som en avgrunn. De gråter i tide og utide og vet ikke akkurat hvorfor. Folk kommer også tilbake til sin leilighet og oppdager den er halvtom, ribbet for effekter de var blitt vante til men som de ikke får ta del i mer. Personen på andre siden av telefonsamtalen jeg hørte på t-banen dro antagelig ut og kjøpte bestikk den dagen. Stilte seg i kø på IKEA med det og et par andre småting.

Jeg kan bare spekulere på hva som hadde skapt bruddet mannen på t-banen gråt over. Kanskje hadde han vært utro, kanskje en drittsekk, kanskje tyvaktig og uærlig. Kanskje hadde partneren vært det. Kanskje begge to var bra folk som etter hard innsats måtte gi opp. Kanskje måtte mannen flytte til en annen by for å finne jobb. Det er mange mulige forklaringer, mange nyanser, mange vendinger i en handling som ser helt annerledes ut for den ene og den andre.

Men tårene kjenner vi alle igjen. Skuffelse, tidlig sorg, innledningen til en periode som vil vare en stund men forhåpentligvis ikke for lenge. Det er tårer som føles som nederlag men i virkeligheten er tegn på at vi seiret: vi tok mot til å vise sårbarhet og inngå intimitet, og et eller annet sted er det håp om at motet finnes igjen.

Om mannen leser dette, håper jeg han kjenner klappet på skulderen jeg ikke turte komme med på fredag. 

Vi bør legge all bistand til å fremme kvinners kår

Dette ble først utgitt i VG for noen måneder siden. I anledning fredsprisutdelingen tar jeg den opp igjen.

Norge er i verdenstoppen for kvinners rettigheter. Dette gir utgangspunkt for en radikal omlegging av bistandspolitikk for å fremme kvinners kår i utviklingsland.

Om vi ønsker en bistandspolitikk med slagkraft over vår vektklasse må vi kombinere uavhengig idealisme med veloverveid bruk av ressurser. I alle år har vi vektlagt det første og slitt med det andre. Vi er enige om at Norge bør være generøse i bistand til andre lands utvikling, men det er uklart og omstridt hvor effektive vi lykkes å være.

Vi trenger en strategi som sikrer bedre effekt gjennom spesialisering.

Vi bør utforme en bistandsinnsats som utelukkende skal å hjelpe kvinner oppnå like rettigheter og forutsetninger for å kunne leve trygt, velge fritt og lykkes.

Dette vil gi enorm avkastning for de landene og menneskene vi ønsker å hjelpe, samtidig som det faller perfekt sammen med  våre verdier, våre ambisjoner, og vår kompetanse:

  • Likestilling og kvinners rettigheter er verdige og viktige mål i seg selv. 
  • En rekke studier viser en klar sammenheng mellom kvinners kår og landets økonomiske og sosiale utvikling. Land som er vellykkede økonomisk, stabile politisk, og frie har likestilling som uttalt mål. De fattigste og minst stabile landene alle har det til felles at de undertrykker og diskriminerer kvinner.
  •  Mye tyder på at kvinners rettigheter er en av de viktigste - kanskje den aller viktigste - faktoren for å få land på rett kjøl, økonomisk, sosialt, og politisk. Selv små fremskritt vil ha en stor effekt.
  • Likestilling i Norge - hvor det også gjenstår en del - er et resultat av vårt eget hardt arbeid, både i kvinners nybrottsarbeid og menns omstillingsevne. Hvor langt vi har kommet er en reell prestasjon vi kan være stolte av, og vi har ekspertise vi bør være generøse med å dele.

Selv med et så klart og avgrenset fokus er det mye å ta tak i, blant annet: kvinner bør få politisk makt, eiendoms- og arverettigheter på lik linje med menn og uavhengig av ektefeller. De må ha lik tilgang til utdannelse på alle nivå, lånemarkeder, arbeidsmarkedet, m.m. Tiltak i offentlig helse og velferdsordninger må gi kvinner mulighet til familieplanlegging og økonomisk uavhengighet om de er alenemødre. 

Dette er altså en radikal omlegging av bistandspolitikk og -strategi: vi kaster ut det andre for å konsentrere oss om bare en sak som vi legger alt inn på å lykkes med. Andre land kan ta seg av andre gode utviklingssaker.

Vi tar denne.

Hva er prest Olav Vikses neste jobb?

Olav Vikses syn på jøder er et gufs fra en tid de aller aller fleste norske kristne har lagt bak seg. Men hva skal vi gjøre av at han mente at slike syn var stuerene nok til et menighetsblad?

La meg gjøre to ting klart med en eneste gang:

  • Det er umulig å ha en rasjonell diskusjon om sannhets- eller rimelighetsinnholdet i religiøse dogmer. Prest i Den norske kirke Olav Vikse holder fast på en fortolkning av bibelske skrifter som han heldigvis har til felles med bare en liten minoritet kristne, men som var ganske så utbredt den gangen prester med stor rettskaffenhet satte "U" ved siden av døptes navn i kirkebøkene. Ingen rasjonelle argumenter vil få ham ut av den kjelleren.
  • Kirken har på sin side et vanskelig dilemma. Hele institusjonen bygger, i likhet med de fleste andre trossamfunn, på at deres teologiske oppfatning er bedre enn andres. Det er en luthersk-evangelisk kirke, tross alt. Så det er bare å forvente at de anser annerledestroende som mer eller mindre villfarne. Jeg har virkelig ingen problemer med akkurat det. Men når det er sagt, må også kirken sette noen grenser rundt hva som er akseptabelt. Det kan kanskje være lett for mange å si at dogmen om at jøder har kollektiv synd for gudsmord burde falle utenfor kirkens rammer, men kanskje ikke så lett å akseptere at kirken kunne ta avstand fra selvbestemt abort eller vielse av homofile. Jeg er ikke medlem av kirken, så dette er ikke mitt problem.

Når jeg så har lagt inn disse forbeholdene, så er det mye å si om Olav Vikses brev til husstander i Arna og Ytre Arna, og særlig Magne Fonn Hafskor, som er redaktør i menighetsbladet. (Vikse var for feig til å kommentere saken selv til Vårt Land). Hafskor sa nemlig at han så « ikke noe i denne teksten som ikke kan settes på trykk».

  • Stråmann: kritikken av denne utgivelsen gikk på at den ble utgitt i et menighetsblad sendt ut av Den norske kirke, altså det som skal forsøke å være en samlende folkekirke i Norge. Om Vikse hadde satt denne teksten på trykk i hva det nå er som Vigrid utgir, hadde ingen løftet et øyenbryn. 
  • Når Hafskor presiserer at teksten bare er utrykk for Vikses mening, må han jo tro at Vårt Lands lesere er idioter. Hadde en vikarprest i menigheten forsøkt å skrive et brev som argumenterte for pavens ufeilbarlighet, eller kanonisering av Mormons bok, eller voksendåp, tror jeg det hadde falt Hafskor adskillig tyngre for brystet å sette det på trykk. 
  • Lederne i Den norske kirke må nå bestemme hvilken regel Vikse og Hafskor brøt med denne teksten: enten ble 1) menighetsbladet brukt til politisk polemisering (kirken skal av åpenbare årsaker være politisk nøytral) ellers så 2) var det forkynnelse av religiøst innhold som jeg oppriktig trodde ikke har noen plass lenger i kirken. Jeg forventer at den avklaringen kommer.

Det som er skummelt er hva både han og Hafskor mener er rimelige bidrag til offentlig debatt generelt, og i et slikt tidsskrift spesielt. Og akkurat det kunne Den norske kirke ha godt av å drøfte litt nøye. 

Blir man for gammel til å jobbe, ganske snart?

Robert Eriksson og Elin Ørjasæter har begge litt rett, begge mye feil.

Det som forarger meg mest med Elin Ørjasæters overskrift og ingress, er forutsetningen om at "analytisk evne" (definert av PIAAC som lesing, regning, og evne til problemløsning) kan likestilles med "dyktighet".

1: Hvilke fedigheter som er mest avgjørende for yrkesmessig suksess vil naturligvis være avhengig av yrket. Fysikere og sprintløpere når sitt høyeste nivå tidlig; forfattere og langdistanseløpere senere. Hjernen forandrer seg med alderen, men den viser seg også å være plastisk. Hvis jeg noensinne hadde talent til å bli profesjonell pianospiller, lot jeg den sjansen gå fra meg i tenårene - men det er antagelig tid til at jeg kan lære meg nok til å underholde mine venner.

2: I min erfaring (og en god del forskning) så er analytisk evne - slik PIAAC definerer det - mindre viktig for suksess som leder enn mange andre ferdigheter. Det er faktisk sjeldent at lederen er den smarteste personen i et møte. Som Ørjasæter har påpekt tidligere, er det sterk korrelasjon mellom IQ og ledersuksess, men mye tyder på at man må ha en høy nok IQ for å lykkes, men at andre ferdigheter teller mer ettersom man nærmer seg toppen. Blant dem er empati, overtalelelsevner, viljestyrke, og kanskje aller mest summen av disse, som går ut på å mobilisere en organisasjons ressurser til å oppnå et felles mål.

3: Jeg vil gå enda lengre og påstå at problemløsning er noe av det mest forsømte i så å si alle bransjer. Organisasjoner sliter og mislykkes i hovedsak fordi ledere på alle nivåer ikke er nøye eller flinke nok med å velge riktig problem, avgrense det, analysere bestanddelene, gjøre en syntese av det de finner ut, og oversette det de har lært til handling. (Dette skriver jeg en bok om, forøvrig).

Om analytiske evner blir svakere med alderen, tror jeg det i stor grad skyldes atrofi - at evnene det er snakk om simpelthen ikke utfordres nok i de fleste organisasjoner.

Ørjasæter har rett i sitt sentrale punkt, nemlig at alder blir en stadig større faktor for egnethet i mange stillinger etter et visst punkt. Jeg kjenner til firmaer som kontraktsmessig har tvungen avgang etter en viss alder for sine mest seniore folk, og de har vektige grunner til det. Men denne faktoren varierer fra person til person, og jeg tror hun overvurderer "analytisk evne" som suksessfaktor.

Men vi risikerer å hive ut babyen med badevannet (for å si det slik) hvis vi kategorisk antar at eldre er mindre dyktige enn yngre. Den største sinken i vår økonomiske utvikling er at vi ikke utnytter og utvikler menneskelige ferdigheter ("humankapital") godt nok, og da blir det for dumt å kjøre folk på dynga ene og alene fordi de er over 50, 55, 60, eller 65.

Da får vi heller bli flinkere til å ta vanskelige samtaler med folk som overvurderer sine egne evner, uansett alder. Det var dette med empati og overtalelesevner.

Hvorfor oljeprisfall er bra for Norge og dårlig for verdensøkonomien (på sikt)

Dagens Næringsliv, som oftest og forfriskende antitabloid, har i dag overskrift om hva et ekspertpanel mener skal til for å "redde" norsk økonomi. Bakgrunnen er at fallet i oljeprisene fører til redusert investering i oljesektoren og lavere oljeinntekter. Det skaper vanskeligheter for dem som er avhengige av oljesektoren og høye oljeinntekter, dvs. mesteparten av landet.

Vi vet ikke hva som er et stabilt, langsiktig leie på oljeprisen. Her er en graf fra Macrotrends.net som gir et historisk perspektiv:



Det er i stor grad politiske begivenheter som får prisen til å svinge plutselig, og antagelig er det politikk mellom Saudi Arabia og USA som er ansvarlig for det brå fallet den siste tiden.

Det som imidlertid er sikkert, er at:

  • Innen overskuelig fremtid må vi finansiere "den norske modellen" med noe annet enn valutagave fra Nordsjøen
  • Det er mye lettere for politikere å utsette de vanskeligste omstillingene til etterkommere i regjeringskontorene enn å ta fatt på dem selv
  • Jo lavere oljeprisen er, jo mindre gjøres det for å utvikle alternative energikilder verden over

Om politikere følger opp DNs krisemaksimering med et mandat om å oppmuntre til ny næringsutvikling i Norge, så er det fint. Oppsigelser av smarte ingeniører i Stavangerområdet frigir mental energi og økonomiske incentiver til å finne på helt nye ting, gjerne basert på ferdigheter de har bygget i sin tidligere bransje. Trangere økonomiske tider gir også politikere anledning til å prioritere mer langsiktig (les: gjøre mer for å konkurranseutsette norsk næringsliv og gjøre offentlig sektor mer produktiv).

Derimot er lave oljepriser litt som å tisse i buksen for verden forøvrig. Av flere grunner bør vi ikke utsette utvikling av alternative energikilder, og ingenting skaper incentive til det som høye oljepriser.