hits

desember 2013

En annen alternativ julestemning

Blandingen av takknemlighet og skyldfølelse til julen kan med fordel byttes ut med glede og raushet.

Julefeiring er så integrert i vår kollektive bevissthet at uansett hvordan du forholder deg til det opprinnelige formålet (hvilket i seg selv kan diskuteres), så gjør du noe spesielt over julehelgen.

Gjennom media får vi servert to motstridende memer:

  • Vi skal være takknemlige for at vi har det så bra
  • Vi skal synes synd på dem som har det vanskelig denne julen

Den rette julestemningen er altså en kombinasjon av takknemlighet og dårlig samvittighet. Underforstått: vi fortjener egentlig ikke alt det gode på juleaften (så derfor må vi være takknemlige), og andre fortjener mer enn de får (så derfor bør vi ha skyldfølelse).

Dette er Norges pietistiske arv - hver porsjon nytelse skal veies opp med en porsjon lidelse. Jeg vet ikke riktig hvordan man får til begge deler akkurat samtidig, så kanskje er meningen at vi skal administrere vårt følelsmessige fokus litt som intervaltrening: et kvarter takknemlighet og så fem minutter skyldfølelse.

Det er alltid vanskelig å bli fortalt hva som er den "rette" følelsen ved en eller annen anledning. Noen synes Jesusbarnet omgitt av familie, gjetere, stalldyr og tre vise menn er et idyllisk og meningsfylt, andre synes det er utslitt kitsch. Noen synes julesanger er festlige, andre synes de er slitsomme. Noen synes "Love, Actually" er tidenes beste julefilm, andre synes det er bare tull fra ende til annen.

For saken er dette: De aller fleste har noe å være takknemlige for og noe å være lei seg over i julen. Antagelig også du som leser dette. Du har rimelig gode planer for juleaften, du har bekymringer over året som kommer, noen vanskelige minner fra året som gikk, og du kjenner opptil flere som (antagelig) har det verre enn deg.

Så mitt forslag er dette: vi bytter ut takknemlighet/dårlig samvittighet med glede/medmenneskelighet. Eller med andre ord: bygg opp mest mulig glede over det som er bra, og så del av overfloden. Send en SMS til noen du tenker på (særlig hvis de jobber i julehelgen), la det sprudle litt ekstra når du hilser på folk underveis. Glede og raushet lar seg nemlig lett kombinere og forsterker hverandre.

I tillegg til - eller kanskje i stedet for - å være generøs i gavebudsjettet, vær litt raus med godviljen overfor folk som har lett for å irritere deg. (Og hvis du mistenker at du mister glede og medmenneskelighet av å drikke alkohol, kanskje bør måtehold eller avhold inngå i rausheten overfor andre).

Når ord gjør ulovlige handlinger uungåelige (Talmuds Yoma 41)

Er det slik at enkelte ytringer nærmest gjør ulovlige handlinger uungåelige og bør derfor forbys og straffes?

Dagens daf handler blant annet om vanskeligheter som oppstår når man har to ting - i dette tilfellet offerdyr - hvorav en har et formål og det andre har et annet.

Er det ved ord eller ved handling at vi bestemmer om det er det ene eller andre?

Ervin Kohn og Rune Berglund Steen er inne på noe av det samme når de i dagens Aftenposten forklarer hvorfor de har anmeldt @negerjeger for brudd på Straffeloven §135a ved å besvare Kristian Tonnings Riises protester mot denne anmeldelsen. Riise mener at ord - uansett hvor avskyelige - er ufarlige og må av både prinsipielle og praktiske beslutninger beskyttes. Det er handlinger som er farlige, og det er dem vi må beskytte oss mot.

Kohn og Steen mener at over en viss terskel, så er ytringer også handlinger. For ord vekker følelser, forsterker fordommer, og i mange tilfeller fører nærmest automatisk til handlinger. Hatefulle handlinger begynner med ideer utrykt som ord, som gjør handling en naturlig og nødvendig konsekvens.

Dette er et velkjent problem. For eksempel: Yitzhak Rabins enke Leah holdt enkelte ultraortodokse rabbinere ansvarlige for Yigal Amirs mord ved å påpeke at deres ytringer - i hodet til Amir - bare hadde en mulig konsekvens. Likeledes var det mange som i kjølvannet av 22.7 mente at Fjordman radikale ytringer om nødvendige endringer i norsk samfunn i praksis var en oppmuntring til den type vold Anders Behring Breivik planla og gjennomførte.

Men andre protesterer på dette: la oss si at en person skrev at han mente at hjemmebrent var velsmakende, at hjemmebrenning var en fin og oppbyggelig holdning, at han ønske at flere drev med det. Alle kan være enig eller uenig i dette synet, men alle vet også at hjemmebrenning er forbudt. Hvis noen fulgte skribentens råd og begynte med hjemmebrent, har også ytringen medansvar for handlingen?

Kronikken til Kohn og Steen har også dette poenget at hatsytringer har tilleggsproblemet at de ikke egentlig lar seg debattere. Tvert i mot er det problematisk å gi innholdet i hatet legitimitet ved at det får oppmerksomhet i (mer eller mindre) respektable media. Våre midler til å bekjempe det er svært begrensede, og en dom med for eksempel bot vil sette hatefulle ord i en klar sammenheng med hatefulle handlinger.

Altså: problemet er ikke at folk ytrer forrykte meninger, for da ville vi kunne ønske å forby påstanden om at "månen er en gul ost" også. Problemet er at vi i enkelte tilfeller ser en så klar sammenheng mellom en form for tale og en klart ulovlig form handlinger, og det blir meningsløst å skille mellom dem.

Forbrytelsen blir til ved ord som nødvendiggjør handling, og ikke bare handlingen.

Eller skal det mer til? Skal det allerede være etablert et adferdsmønster der lovbrudd aksepteres? Skal det finnes en målgruppe som man vet er i stand til å bryte loven? Skal årsakssammenhengen være direkte, eller er det tilstrekkelig å snakke om en kumulativ effekt av hatefulle ytringer?

Rituell politisk renhet (Talmud Yoma 40)

Document.no feirer jubileum, men det er mange som mener at de ikke hører hjemme i norsk politisk liv i det hele tatt. Er det enkelte her som har utpekt seg som samfunnets yppersteprester som skal ivareta politisk renhet?

Dagens daf handler blant annet om yppersteprestens bestrebelser i tempelets tider for å oppnå forsoning for seg selv, sin familie, og for hele folket på Yom Kippur (forsoningsdagen).

Ritene i tempelet satte en sammenheng mellom rituell renhet og nærhet til Guds formål.

Slik fungerer ikke dagens sekulære samfunn i Norge, men det er noen interessante analogier.

For er det i det hele tatt mulig å snakke om kollektivt skyld, slik yppersteprestene ba om tilgivelse for?

Gitt at vi alle gjør feil, er det synder som er av en slik art at man ikke bare kan gjøre opp for selve handlingen men må ta oppgjør over hele vårt vesen for å forsone oss med de kollektive verdiene vi har forbrutt oss mot?

Kanskje. For tiden foregår det en debatt om tidsskriftet Document.no. En debatt som Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum har uttalt seg om, og som også har fått omtale av Bjørn Stærk, Snorre Valen, m.fl.

Det som Bjørn Stærk omtaler som "moralvenstre" er i all hovedsak kategorisk avvisende til document.no. Åpenbart har tidsskriftets redaktør Rustad og hans kollegaer begått synder i sine artikler som ikke kan tilgis ved at de skriver artikler uten slike synder. Hele tidsskriftet fortjener bare en karakteristikk, og den er i all hovedsak fordømmende. Når man leser Valens kronikk, for eksempel, er det ikke åpent for at document.no utøver noe av den samfunnskritikken Valen selv mener det kunne være behov for.

Det er noe som diskvalifiserer document.no helt fra å få legitimetet av det kollektive ansvar "moralvenstre" påtar seg å forvalte. Document.no er i deres øyne ikke en motpart i debatten, men noe helt annet, noe aldeles syndefullt.

Ritualet i vår sivilisasjon blir ikke å be om forsoning gjennom et ritualt offer, men ved å forsøke å skyve synderen ut av sivilisasjonens sirkel, ut fra en figurativ klippe.

 

Søle i kommentarfeltene (Yoma 39a i Talmud)

Det er ikke sunt for blodtrykket å delta i kommentarfeltene på ulike nettsteder, men det føles også unnfallende å skrive et innlegg - slik jeg ofte gjør - og så avstå å kommentere kommentarene.

Hvis man (som jeg) innbiller seg at man har noe å bidra som gjør at lesere gir av sin oppmerksomhet for å lese, er det også riktig å åpne seg for å lære av disse leserne. Den som deltar i en debatt i de ene eller andre formatet er der både for å lære såvel som å lære bort, å sørge for at at debatten er verdifull for alle.

I Talmuds Yoma 39a (dagens daf) diskuteres det blant annet om man ved å få noe søle (eller lukt) på seg, øker sjansen for å få mer på seg. Og omvendt: hvis man forsøker å holde seg ren, øker sjansene for å holde seg ren videre? 

Min Facebook venn John Podhoretz er redaktør i det konservative amerikanske tidsskriftet Commentary, og han forteller om en dårlig kveld han hadde i går da han stilte til debatt om det å være "pro-israelsk". Det endte med at han stormet ut av debatten i affekt, og både moderatoren og Podhoretz selv var kritiske til handlemåten hans etterpå. 

Likeledes (men uten sammenligning forøvrig, for Podhoretz er smartere og dyktigere enn meg) må jeg innrømme at jeg i en diskusjon på verdidebatt i går falt for fristelsen å være nedlatende overfor en debattant som åpenbart skrev i beste mening.

Dette med å la irritasjonen ta overhånd når man blir frustrert over en debatt er nok velkjent for alle samfunnsdebattanter, og jeg er ikke sikker på om det blir lettere med erfaring. 

Det føles alltid jævlig etterpå. Jeg skulle ønske jeg håndterte frustrasjonen på en mer elegant, mer velvillig måte. Poenget med å debattere er helt klart å avkle dårlige logiske rekker, tilbakevise feil og villfarelser med fakta, osv., men det bør gjøres med minst mulig søle. Vi kan ikke kontrollere annet enn vår egen adferd, men den får vi til gjengjeld ta ansvar for.

Podhoretz kunne sagt noe om tonen som drev ham til vanvidd. Jeg kunne ha stilt meg uforstående heller enn avvisende. Begge hadde ført til mer fruktbare debatter, vi hadde følt oss bedre etterpå, og vi hadde tjent vår side av saken bedre.

Men straks man begir seg ned i grøften i debatter, er det lett å bli enda mer sølete. Og omvendt: jo mer man skjerper seg for å være saklig, klar, og i det minste late som man tar motargumenter i beste mening, jo mer oppbyggelig blir debatten. Det spiller ingen rolle at andre absolutt vil holde til nede i sølegrøften. Det er ingen grunn til å bli med i badet.

Psykisk utviklingshemmede: fra utslitte prinsipper til levende praksis

Historien om Mundheim-brødrene er en påminnelse om at debatten om funksjonshemmedes kår må bevege seg fra prinsipper til praksis - det vil si, vi må ha brukerorienterte løsninger.

Hvordan hadde det gått med psykisk utviklingshemmede Arnbjørn Mundheim hvis ikke hans bror Geirmund Inge hadde avbrutt studiene og tatt seg av ham? Hadde noen brydd seg med å lære ham å lese og skrive, å finne ut hva slags musikk han foretrakk, hva slags mat han likte?

I Norge styres våre bevilgninger til utviklingshemmede av mottoet "dette får holde". Hva som utgjør "verdighet" og "et meningsfylt liv" begrenses av hva vi synes vi kan avse etter at vi har spandert på oss det som er mer synlig, eller det som får oss til å føle oss snille. Det begrenses av det arbeidsmiljøloven tillater, det helsesystemet - det finnes ingen spesialhelsetjenester for funksjonshemmede - synes de får til, det et villniss av reglement og lovverk tillater.

Det er bra nok i den forstand at det er på høyde med det de fleste andre land får til. Kanskje bedre på enkelte felt, noe dårligere på andre.

Og vi må jo tross alt prioritere andre ting også. Det er mange munner å mette når stat og kommune skal fordele budsjettene sine, og mange av de munnene skriker høyt når de ikke får det som de vil.

Men det er en ting som er spesielt med psykisk utviklingshemmede, og det er at de ikke kan utrykke hva de ønsker, hva de trenger, hva for dem utgjør et verdig liv. De innretter seg etter ofte fattig evne, og når de har det vondt eller vanskelig er det de som har adferdsproblemene. Ikke oss, selvfølgelig, som skal sikre at de har et godt og trygt miljø.

Det vil si: de kan utrykke det hvis du lytter ordentlig etter. Hvis du følger nøye med på hva som får dem til å smile, som gjør dem trygge, som får dem til å kose seg. Hvis du blir kjent med dem, lærer du symptomene på at de er engstelige. Du lærer å kjenne igjen glimtet i øynene deres når de opplever glede. Du begynner å legge merke til når de sover godt eller urolig om natten. Hvordan de beveger seg når de har smerte, hva de vegrer seg for og hvorfor.

Alt det Geirmund Inge har lært seg gjennom mange tiår med Arnbjørn og som gjør at han antagelig håper at han lever lengre enn sin tvillingbror. For han vet at det er ingen som kjenner Arnbjørn bedre enn ham, og det er ingen Arnbjørn stoler på slik han stoler på Geirmund Inge.

Geirmund Inge har gitt Arnbjørn et verdig liv, og han har selv funnet verdighet i å gjøre dette for sin bror. Vi vet ikke hva Geirmund Inge tenker i sine mørkeste stunder, hvor ensom han har vært i enkelte øyeblikk, hvor mange tunge erkjennelser ligger bak hjertesukket: "Det er ikke alltid man velger hva man skal gjøre. Ofte blir det bare sånn." Vi vet ikke hva det har kostet Geirmund Inge, og det er tydelig at han ikke har tenkt å gjøre et regnskap.

Ved å ta seg av Arnbjørn har Geirmund Inge gjort vårt samfunn mer sivilisert. At Arnbjørn har et bra liv er noe vi alle kan være stolte av, og som vi skylder Geirmund Inge takk for.

Den beste måten å vise takknemligheten på, er å være ærlig om at vi er langt fra å leve opp til våre ambisjoner på vegne av psykisk utviklingshemmede.

For det er ytterst variert hvordan de har det: noen har det bra, takket være innsatsen fra slektninger som Geirmund Inge og de mange vernepleiere, omsorgspersonale, og andre som går utover arbeidsinstruksen for å gjøre det best mulig for dem.

Men "systemet" jobber mot dem. Ytterst få av lovene og forskriftene som avjgør livet til psykisk utviklingshemmede er det jeg vil kalle "brukerorienterte". Det er ikke plass for den realitet at tilsynelatende små ting kan være helt avgjørende for velferden til den enkelte, og at det tar tid å finne ut hva disse små tingene er. Arbeidsmiljøloven og kommunenes ansettelsespraksis legger ikke til rette for at brukerne får kontinuitet i omsorg og oppfølging, enda alle vet at dette er avgjørende.

HVPU-reformen ("ansvarsreformen") ble iverksatt på det premiss at alle psykisk utviklingshemmede hadde mer eller mindre de samme behovene, som best ville dekkes av kommunene. Dette premisset har - for å si det pent - vist seg å være bristende. Regjering etter regjering har vegret seg for en ordentlig gjennomgang av reformens effekter og måloppnåelse, og tanken om en ordentlig gjennomgang av psykisk utviklingshemmedes kår generelt synes å være helt fremmed i andre sammenhenger enn fagre taler.

I mellomtiden er det slike som Geirmund Inge som får verden til fungere for folk alle andre snakker mye om.

Nelson Mandela - en lederskikkelse for det 21. århundret

Nelson Mandelas lederskap er et eksempel til etterfølgelse i tiden vi går inn i.

Jeg ser på Facebook-siden min er at det er mange som blander sammen Martin Luther King og Nelson Mandela i sine erindringer av sistnevnte, og det burde kanskje ikke forundre oss: de ble begge ikoner for antirasistisk fredsarbeid i det tyvende århundret, som tross alt var det århundret som så de største og mest blodige konfrontasjonene mellom rasisme og humanisme. 

Jeg er alltid skeptisk til ikoner, også den som avbilder en smilende Nelson Mandela i sine madibaskjorter. 

I Mandelas tilfelle er skepsisen berettiget fordi han fortjener mer enn ikonstatus.

Som alle andre store ledere var han en skikkelse i sin egen tid, som kom riktig inn i vinden og satte sine seil synlig i horisonten. Vi skal ikke falle for fristelsen å vektlegge hans bidrag på bekostning av de mange andre som også bidro til å på forholdsvis fredelig vis flytte Syd-Afrika fra et dypt rasistisk system til å bli et samfunn med store problemer. Først og fremst er det lett å undervurdere visdommen til noen av de hvite makthaverne - særlig Botha og de Klerk - som fikk dialogen i gang mellom ANC og regimet. 

Mandela var en leder til etterfølgelse for det 21. århundret, hovedsakelig av tre årsaker:

  • Han maktet å holde både det store bildet og de konkrete virkemidlene i hodet på samme tid. Mandela startet sin politiske karriere som en nasjonalist på vegne av sin egen stamme, hvor han var av kongelig ætt. Perspektivet ble større med de erfaringene han fikk i konvensjonelt frigjøringsarbeid, og et definerende øyeblikk var antagelig rettsaken som sendte ham i fengsel. Det var der han ristet av seg tanken om at det hvite hegemoni måtte erstattes med et svart hegemoni og talte for at frihet må være frihet for alle. Dette var høye idealer, men beslutningene i ettertid vitnet om pragmatisme og smidighet, noe som viste seg å være helt avgjørende for å avvikle apartheidregimet i samarbeidet med lederne for nettopp det regimet. 
  • Han var ærlig nok til å lære av sine feil. Han la bak seg ideen om væpnet revolusjon og allianse med kommunistene da han forsto at disse var villspor, og han var også åpen om bl.a. tregheten overfor AIDS epidemien. Antagelig var det dette som gjorde at han - som fange - ble en troverdig forhandlingspartner med regimet som fengslet ham.  
  • Han var mer opptatt av å løse problemer enn å fremme paroler. Det krever et robust ego å trekke seg etter en termin som president for Syd-Afrika, men Mandela forsto at landet fremfor alt trengte å utvikle et politisk system som besto av mer enn hans personlighet. Truth and Reconciliation prosessen blir hyllet som noe nesten religiøst, men i virkeligheten var det pragmatisk: for det første ble det begått forbrytelser fra begge sider, og for det andre var det viktig å få folket til å se fremover, å søke fred fremfor rettferdighet. 

Hans politiske arv er derfor ikke først og fremst et resultat: slutten på apartheid, men en politisk prosess som ble igangsatt fordi og ved at apartheid ble oppløst. 

Hans moralske arv er den innsikten at hat og bitterhet ikke er gode veiledere for å finne frem til fred, at de legger tåke over tankene, er som å gi seg selv gift.

Det er helt åpenbart at de drømmene vi hadde på Mandelas vegne ennå ikke er blitt realiserte, men det er også helt åpenbart at det kunne ha gått langt, langt verre. Det var mange som mente at apartheid kun ville oppløses voldelig, med opprør, borgerkrig, endog etnisk rensing og folkemord. 

Mandela var gift tre ganger og hadde til sammen seks barn, hvorav tre døde i hans egen tid. Han vil gravlegges i landsbyen han vokste opp i. 
Om vi lyser fred over hans minne, må det være en fred som han ville være bekjent av: en pragmatisk erkjennelse av at vår tids største problemer løses ved hard innsats, kompromisser, feilgrep og læring, og et kontinuerlig fokus på at middelet er målet.

Et utsnitt av PISA debatten

PISA-resultatene tyder ikke på at våre tunge investeringer i grunnskolen har bidratt til særlig med forbedringer. Dermed er vi i gang med å rasjonalisere resultatet. Hvis vi roser oss selv over at skolebarn regner seg som "lykkelige" er jeg redd for at vi er på villspor.

Det var stor spenning før slippet av PISA-resultatene for 2012, og masse rasjonalisering etterpå. 

Paul Chaffey har en nøktern oppsummering, og skriver videre i en kommentar

Jeg tror kanskje det er to grøfter det er farlig i falle i i denne debatten. Det ene er å koble all suksess og fremgang på ulike områder til en indikator, for eksempel PISA. En slik tilnærming er åpenbart ikke særlig konstruktiv, blant annet ser vi at i Norge går det svært godt i næringslivet på tross av for svake PISA-tall. Det må være noe mer... Den andre grøften er at man alltid snakker om noe annet hver gang noen nevner dårlige realfagsresultater. Man snakker om språk, samfunnsfag, kreativitet, gruppearbeid og flate strukturer. Det er lurt å erkjenne at realfagsresultatene blant norske 15-åringer er for svake i forhold til ressursinnsatsen. Det forklarer ikke alt, men de gir oss ikke akkurat noen bedre posisjon.

Hvis Norge hadde havnet i det øverste sjiktet i PISA, kan jeg ikke tenke meg annet enn at det hadde vært gratulasjoner til alle og vidløftige erklæringer om at Norge - nok en gang- viser seg å være verdens beste land og samfunn. 

Så kommer noen rekendes med en tabell i PISA-rapporten som viser at Norge er over OECD-snittet på andel som sier at de føler seg lykkelige på skolen, og kommenterer at "Norge scorer tross alt ganske høyt på det som faktisk betyr noe."

Hvilket får meg til å lure:

"Så hovedårsaken til at vi har skole er så barn er lykkelige der?"

Som får følgende svar:

"Jeg tror det er der man må begynne, Leif. Hva vil vi med skolen?"

Og da svarer jeg at skolen er til for å:

"Hjelpe barn vokse opp til å bli selvstendige, kompetente voksne som har evner og mot til å greie seg i en usikker og turbulent verden. De skal føle seg trygge nok der til å utfordre seg selv og å bli utfordret, å motiveres mer av å ville lykkes enn å frykte å ikke gjøre det."

Er "lykke" dermed en relevant faktor? Forstå meg endelig rett: å være ulykkelig på skolen er tragisk. Men jeg vil nå påstå at graden av lykke er underordnet andre ting, som for eksempel hvor trygge elevene føler seg, eller hvordan de forholder seg til utfordringene som stilles til dem, og om de føler at de kan tillate seg å være ambisiøse og ta risker, eksperimentere, utfolde nysgjerrighet, osv. Dette er helt klart komponenter i et vidt begrep av "lykke",men i så fall er "lykke" nærmest en bieffekt av flere andre vesentlige faktorer.

For "lykke" er så diffust at mange vil fortolke det som koselig, enkelt, og ikke særlig utfordrende. Den som vil lære må ut av sin komfortsone, og det ofte. Det bringer ikke lykke mens det foregår, men bare etterpå når man oppnår mestring. Dette er forøvrig helt tilsvarende idrett. En atlet som utfordres er ikke lykkelig i noen meningsfull forstand under selve utfordringen, men han/hun er lykkelig over mestringen eller en heroisk fiasko. 


 

 

Farvel til en norsk identitet?

Jo mer jeg tenker over det, jo bedre har vi av å bare gi slipp på forestillingen om en norsk identitet.

Jeg var overrasket over at Civita/Minerva-frokosten i dag ble så frustrerende, nesten smertefull for meg. Temaet var "norsk identitet", og dette opptar meg. Det var - etter egen beskrivelse - "to bønder og en utlending" i panelet, hvilket var morsomt, bakstreversk på ironisk vis, og helt uriktig. Alle i panelet var nordmenn og ingen var bønder. Men det var slik det var beleilig for dem å karakterisere seg i diskusjonens sammenheng.

Diskusjonen kom inn på en del viktige poeng: det er felles narrativ om fortiden som (gjerne) skaper felles identitet, de verdiene vi anser som "norske" er i virkeligheten ikke oppfunnet i Norge, og vi er ikke så ofte i spissen for å hevde dem som vi tror. Vår nasjonalromantikk er naiv og begrenset. 

Det var et eller annet som plaget meg med premissene for diskusjonen, og her er et forsøk på å presisere hva dette var, mens det hele er friskt i minne:

  • Dette med en nasjonal identitet er en relativt ny konstruksjon. At folk var nordmenn, eller vestlendinger, eller sunnmøringer, osv., før var ikke noe de valgte, det var noe de simpelthen var. De var lutheranere fordi det ble bestemt i 1536 at de skulle være det, og det var ingen overbevisende grunn - eller særlig mulighet - til å være noe annet. På en måte er derfor dette med nasjonal identitet et luksusproblem, og det er mulig hele problemstillingen forsvinner slik mange luksusproblemer gjør, ved at det blir stadig mindre relevant.
  • Våre forfedre hadde likevel valg som de benyttet seg av. Jeg har noenlunde oversikt over min helnorske, slektshistorie, og i alle grener skjedde det alt mulig rart: folk fikk barn men nektet å gifte seg; de kjøpte og solgte gårder; de sa fra seg odel; de stilte seg i opposisjon til samfunnet rundt dem; de utvandret til andre bygder eller til utlandet. De fikk seg utdannelse gjennom krafttak og store ofre. Var de opptatte av kontinuitet? Kanskje, men det som går igjen er brudd på denne kontinuiteten.
  • Identitet blir definert av motstand og harde oppgjør, altså identitetskriser. Den amerikanske identitet kommer av kriser som kom av revolusjon mot kolonimakt, borgerkrig, en vedvarende krise om hva likhet og like muligheter egentlig betyr, og ikke minst møtet idealet om meritokrati har med virkeligheten. Disse har vært ubehagelige, splittende, og ofte voldelige. 
  • Vi har ennå ikke hatt noen slike kriser, men kanskje vi er i en nå. "Bøndene" i panelet var taleføre og reflekterte i sine refleksjoner om sin norske arv, men det ble på uungåelig vis litt banalt. Det var nesten som de gjentok en del av mytene fra nasjonalromantikken som om det var pugget og følte seg litt uvel av det. Vi godtar at prototypen på en nordmann har noe med å være nøysom, lutheraner, og bundet til knappe naturressurser (skrinn jord, vekslende fiske i stormfullt hav) å gjøre, men det pianoet er litt ustemt.

Til sist blir det snakk om hvilke verdier - eller hvilken kombinasjon og vekting av verdier - som karakteriserer oss som nordmenn. 

Jeg tror ikke det er noe vi bestemmer oss for, det er noe vi kjemper oss frem til, fortrinnsvis med ord og uenighet, men muligens også med andre former for konfrontasjon. 

Vi har interessante tider i vente. Det kan være at den neste norske nobelprisvinneren i litteratur er urduspråklig, at vi får lutherske biskoper som er født i Afrika, at landbruket blir konkurransedyktig av gründere med afghanske og vietnamesiske etternavn. At "norsk kultur" utmerker seg ved å være eklektisk og skiftende. At den beste rosemalingen gjøres i Chennai.