hits

november 2015

26.11.15: Bommer Hvite Busser?

Jeg tror vi ennå ikke forstår hvilke faktorer og hvilken dynamikk som gjorde at det norske folk tålte så inderlig vel at de jødiske naboene i landet ble myrdet, ranet, bortført, innesperret, eller fordrevet i løpet av noen få måneder i 1942. En dag sto skolepulter tomme, hjem overtatt av nazister, og de mange som ble borte ble simpelthen ikke omtalt mer.

Jeg synes vi er for selvgode når vi beskriver Holocaust som noe som skjedde i en helt annen tidsepoke, i et annet land, med helt andre folk til stede. 

Jeg er utilfreds fordi jeg synes ikke vi gjør nok for å hindre det. 

Og det vil jeg illustrere med et eksempel fra vår tid:

En ungdomsskoleklasse jeg kjenner til, sparer penger til en reise med "Hvite Busser" til (blant annet) Polen. Det er et imponerende opplegg, og regnes ganske sikkert som et tiltak som vil motvirke at Holocaust skjer igjen. Men da jeg leste gjennom det detaljerte programmet, la jeg merke til en ting: det var ikke lagt opp til noe som kunne vise hva som gikk tapt. Så jeg skrev til læreren.

------------------

Jeg har fulgt med, og på flere måter deltatt i, klassens innsats for å få til "Polentur" på Hvite Busser. Som nordmann anser jeg arbeidet for toleranse helt avgjørende for vår fremtid som samfunn; som norsk jøde føles det hele svært personlig.
Opplegget ser jo flott ut, men jeg har vært såpass aktiv i samfunnsdebatten om Holocaust i Norge og vedvarende fordommer mot alt jødisk til å mene at det er gode muligheter for å gjøre det enda bedre og enda mer effektfullt.
Det viktigste er å vise to ting i tillegg til det dere allerede har planlagt: 1) at jødeforfølgelsene i Europa før, under, og tildels etter krigen gikk ut på å ødelegge en hel sivilisasjon. For å forstå rekkevidden av ødeleggelsene, er det nødvendig å få et inntrykk av hva som var før Holocaust; 2) å bli bedre kjent med det jødiske samfunnet i Norge før og etter krigen.
Det ideelle hadde vært om alt dette ble satt i sammenheng med fenomen og debatt i nåtiden (om jøder, muslimer, romfolk, flyktninger, samer, kvener, homofile, m.m.) og ungdommens ansvar for fremtiden. 
Her følger noen konkrete forslag som jeg håper dere vil ta stilling til:
  • Besøk til Jødisk Museum, som har eget undervisningsopplegg http://jodiskmuseumoslo.no/undervisning/
  • Det er også flere opplegg under oppseiling for at norsk jødisk ungdom besøker skoleklasser og forteller om hvordan det er å være jøde i Norge i dag
  • Deltagelse i opplegget fra Nationaltheatret som heter Klassen Vår http://www.nationaltheatret.no/Klassen+v%C3%A5r.b7C_wRvYXj.ips
  • Besøk også til det største jødisk trossamfunnet i Norge, Det Mosaiske Trossamfund. De har ikke et bestemt opplegg, men tar gjerne i mot skoleklasser
  • Besøk til snublestenene som nylig er lagt ut i Bærum til minne for jøder i Bærum som ble deporterte. Det er også en minnetavle på Stabekk skole over barna som ble tatt derfra
  • Omvisning i det gamle jødiske kvartalet i, og kanskje til og med måltid med klezmermusikk i Krakow. Schindlers Liste handler jo om begivenheter i og nær Krakow.
  • Besøk til det jødiske museet i Berlin, og/eller synagogene der. 
  • Lese bøker om jødisk liv før krigen (noen er skrevet av norske jøder), men for eksempel bøkene til IB Singer (Nobelprisvinner) og Sholom Aleichem. Dette kan kombineres med engelskundervisning hvis dere vil inn på bøker som ikke er oversatte til norsk.
  • Hvis dere virkelig vil gå inn på dette kan dere jo lese om forskningen til Stanley Milgram og Phil Zimbardo. 
Det finnes sikkert flere. Jeg bistår gjerne i planlegging og utføring av dette, og jeg kan gjerne komme med flere ideer, også.
------------------------------
(Jeg kunne vært riktig ekkel og foreslått at Hvite Busser gjorde deltagerne oppmerksomme på at de eneste norske jødene som ble reddet av Hvite Busser ble sneket ombord. Det sto nemlig ikke et eneste jødisk navn på listen de tok med seg.)
Jeg fikk et høflig svar med takk for innspillet, og løfte om at de skulle se nærmere på saken og komme tilbake til meg. Det har ennå ikke skjedd. Jeg antar at arrangørene regner Hvite Busser-opplegget som temmelig fastspikret. Og uten tvil vil deltagerne komme tilbake og snakke om hvor forferdelig, hvor ufattelig Holocaust var. 
Men det er å få med seg bare en del av poenget. Ja, det var fryktelig, ufattelig, hinsides noe vi kan forestille oss. Det er bare de færreste blant oss som har noen fornemmelse over liv og død i Auschwitz, Natzweiler, Sachsenhausen, Theresienstadt, osv. Ved å besøke disse stedene som turister, blir vi mer overbeviste over at disse tingene faktisk skjedde. Men vi kommer ikke nærmere svaret på spørsmålet: hvorfor var det mulig?
Til det må vi stadig konfronteres med den mulighet at det blant oss, at det i oss, bor evnen, potensialet, til å være aktiv overgriper eller passiv tilskuer; at det å være redningsmann krevde mot som få av oss egentlig har; at det ikke er så langt mellom dagens sivilisasjon og krigstidens Birkenau. Hvis vi skal hindre at Holocaust skjer igjen, må vi oppdra barn og ungdom til å aktivt ta et oppgjør med sine egne holdninger, moralitet, empati, og solidaritet. De må forstå at det er et lett valg å være turist i dag, men kan være et vanskelig valg å redde menneskeliv i morgen.

For å beseire terrorisme, må vi gjøre mange forskjellige ting

For å beseire IS må vi tilegne oss en ny tankemodell. 

Når IS har vist seg så slagkraftig i Europa at de fikk til et så ambisiøst angrep i selve Paris, er det ingen som kan føle seg spesielt trygge; og derfor vil det fremover bli mye snakk om en handlingsplan, en strategi, de tiltak som er nødvendig for å redusere og helst eliminere trusselen.

Slike diskusjoner polariseres fort, fordi det er god plass til personlige teorier som så får beleilige løsninger. Du kan tillate deg å være krigersk og ønske et kompromissløst hærtog mot fienden; eller du kan tillate deg å være pasifist og oppfordre til gjensidig forståelse, dialog, fredstiltak, osv. 

Vi ønsker oss noe som er enkelt, effektivt, risikofritt, og billig. Noe som er like lett å forstå og målbart som "innta Berlin". Vi vil se på kart hver dag som viser frontlinjene flytte seg (i riktig retning), vi vil ha klare seire i definitive slag, vi vil ha en uforbeholden overgivelse og en klar seier. Vi vil legge IS bak oss en gang for alle og komme oss videre.

Åpenbart er ikke IS innforstått med at konflikten er slik. De vil at frontlinjene skal være utydelige og stadig skiftende, de vil at vi aldri skal føle at vi har gjort definitive fremskritt i å nedkjempe dem, og de har i hvert fall ikke tenkt å gi oss noen fornemmelse av seier. De vil velge slagmarkene der vi møtes slik at det er til deres fordel, de vil holde seg unna situasjoner der de har en ulempe, de vil være uforutsigbare og kompromissløse. 

Vi er faktisk mange ganger sterkere enn dem. Vi har langt større fleksibilitet i de fleste henseende, vi har mer penger, vi har tilgang til bedre kunnskap og teknologi, vi har åpenhet som legger til rette for å lære av våre feil, og vi har faktisk en langt sterkere ideologi. 

Problemet er at vi ennå ikke har rett tankemodell. Vi er ikke vant til å prøve oss frem med ulike tilnærminger, vi er ikke flinke til å akseptere motgang og nederlag underveis, vi er ikke innstilt på å akseptere at vi er blitt mer sårbare. 

Dette kan vi endre, og her er min utfordring.

For å lykkes, må vi ha flere tanker i hodet samtidig:

  • Vi må bekjempe fienden og beseire ham, om nødvendig ved å drepe ham. Vi må lokke ham ut i kamp når vi vet at vi kan vinne, og vi må gi ham valget mellom et verdig nederlag eller en sikker død. Vi må velge våre mål med omhu, men vi må holde fienden ansvarlige for de skjoldene og de gislene han gjemmer seg bak. 
  • Vi må alltid gi fienden og alle hans støttespillere et bedre alternativ enn fortsatt kamp. Vi må vise, og ikke bare påstå, at våre verdier er mer humane, mer rasjonelle, mer nådefulle enn fiendens. Vi må bevise hver dag at vi er ute etter seier og ikke ødeleggelse.
  • Vi må gjøre fienden redd og usikker, vi må destabilisere hans tro på seg selv og sin sak. 
  • Vi må være trassige. Vi må fortsette våre liv, reise på jobb, spise på restaurant, dra på Death Metal-konserter, delta i gudstjenester/blot/Litteraturhusdebatter for å vise fienden at vi ikke lar oss kue, at vel kan vi være redde, men vi er mer modige. 
  • Vi må finne oss i at det blir flere angrep, det blir flere døde, det blir mer farlig for oss. Vi må være resiliente, vi må kunne reise oss opp og gå videre, holde samme kurs, hele våre sår, føle vår sorg, men finne styrke i at vi ikke vil gi oss.
  • Vi må prøve forskjellige ting vel vitende om at noe vil mislykkes, og da må vi lære av feilene. Det kan være at vi til tider fremstår som for naive, eller for hardhendte, for rotete, eller for nitidige. Vi må tåle kritikk og harselering og børste av oss og gjøre det bedre fremover. Dette vil ta tid.
  • Vi må være bedre enn fienden, vi må vise mer nåde, vi må forstå sammenhengen mellom målet og middelet. Ingenting skal drive oss til å ville etterligne fienden. Vi sørger over alle døde, enten de er våre, fiendens, eller ikke-stridende som havner i ilden. Vi måler ikke våre seire i antall døde, ei heller våre nederlag slik. Vi måler våre seire i at vi har drevet fienden tilbake, skadet hans evne eller vilje til videre kamp, redusert hans muligheter til å ødelegge.
  • Vi må fremfor alt ha tro på oss selv, tro på at vår sivilisasjon er langt overlegen noe fienden drømmer om, vi må se i våre sårbarheter og våre idealer en fundamental styrke. Vi bygger ikke vår styrke på blind og fanatisk tro på det hinsidige, men på fornuft, rasjonalitet, toleranse, medmenneskelighet, og evnen til å tilgi, lære, omstille oss, og dyrke åpenhet og frihet.

Disse tingene synes å stride mot hverandre, men de gjør ikke det. For det er kun historikerne som vil vite hva det var som gjorde at IS (og tilsvarende organisasjoner) gikk til grunne og verden ble bedre av kampen. 

Vi trenger en omfattende og bedre ansvarsreform

Foreldre til funksjonshemmede barn liker ikke å snakke om seg selv, og når de snakker om sine barn foretrekker de å snakke om alt barna kan.

De snakker om sine barns personligheter, deres gleder og interesser, alt som gjør det så tydelig for foreldrene at disse barna så til de grader er fullverdige mennesker.

Men de snakker sjeldent om seg selv, sine egne sorger, kvaler over valgene de må ta, bekymringer over sine barns fremtid, ofrene de må gjøre for sine barns livskvalitet og verdighet. De snakker ikke ofte om det, men hvis du kjenner dem godt nok vil du se at de alltid, altså alltid, er i tvil om sine foreldreferdigheter. De gjør så godt de kan men føler sjeldent at de når helt opp til det de aller innerst ønsker seg, nemlig at deres barn blir kvitt hemningene som hindrer funksjon; at deres barn får muligheter til å fullt og fritt utfolde personlighet, begjær, alt som de måtte ønske.

Det er flere grunner til at de kvier seg for å gå inn på dette: de liker ikke å klage, de ser at de tross alt sliter mindre enn sine barn ...

Og ofte er de helt utslitte. 

Så utslitte at ellers friske voksne må legges inn på sykehus fordi et eller annet svikter, eller at de må langtidssykmeldes. Så slitne at det altfor ofte blir samlivsbrudd som faktisk øker belastningen. Så utslitte at de gir opp å ha omgangsvenner, at det å komme på alminnelige markeringer blir et kjempeløft, at en fremgangsrik karriere bare er å glemme, men verst av alt: så utslitte at det virker umulig å være annet enn en ok forelder, å greie seg så noenlunde fra dag til dag og uke til uke.

Når man har barn, så er det en sjanse - riktignok liten - for at barnet blir funksjonshemmet. Det forekommer en sjelden gang noe uvanlig i kromosomene, eller i genene, eller ved fødselen, eller et uhell, eller noe helt uforklarlig, som gjør at barnet får alvorlige problemer, 

Hvis vi ønsker at nordmenn skal ha barn, må vi gi hver foreldre, i hvert scenario, forutsetninger for å lykkes med å være foreldre. Vi viser at vi er innforstått med det når vi har foreldrepermisjon, barnetrygd, SFO, og mye annet som gjør det mulig, og i hvert fall lettere, å være foreldre. Det er også mange særordninger for foreldre med funksjonshemmede barn: det er bred enighet på alle plan om at dette er riktig og nødvendig.

Men det er et godt stykke igjen før vi kan skryte. Tilbud og praksis varierer enormt fra kommune til kommune, og vil også variere avhengig av kommuneøkonomien. Helsevesenet har fremdeles ikke opprettet spesialisttjenester for funksjonshemmede barn: i beste fall får de "behandling" for sine "diagnoser", men stort sett behandles barn og foreldre som problematiske særtilfeller. Det går enormt utover funksjonsfriske søsken i familiene, for de blir svært ofte forsømte.

Ser man dette fra kommunenes side, er det mulig å forstå variasjonen. En funksjonshemmet borger kan være utrolig dyr, og det vil gå på bekostning av det store flertallets ønsker, og det de stemmer etter. Jo mindre kommunen er, jo vanskeligere (og dyrere) vil det være å stable på bena ekspertise og tilbud som får det til å gå vondt. Og hvis en kommune prioriterer det, er det sjanse for at familier med funksjonshemmede barn flytter inn nettopp av den grunn. "No good deed goes unpunished", som man sier.

Her må to endringer til:

  • Det må en ny ansvarsreform til hvor staten garanterer at funksjonshemmede (og deres foreldre om de er mindreårige) får nødvendige tjenester og støtte - herunder tilpassede helsetjenester, utdannelse, avlastning, boligordninger, osv.
  • Disse ordningene må ha som utgangspunkt at familiene til funksjonshemmede barn får alle forutsetninger til å lykkes i alle henseende. Når vi i fellesskap oppmuntrer folk til å ha barn, må også fellesskapet redusere effekten av den høyst reelle risikoen for at noe går galt.

Jeg vil også henstille til seriøs forskning om både kort- og langtidsvirkningene på foreldre, søsken, og andre nære pårørende til funksjonshemmede barn - deres helse og evne til å fungere som vanlige borgere. 

Nedtellingen til Kristallnacht

En seriøs markering av Kristallnacht burde innebære en vurdering om vi teller ned til en ny Kristallnacht eller om vi makter å legge slikt bak oss. Det er ingen overhengende fare, men jeg frykter det går feil vei.

Kristallnacht i Østerrike og Tyskland 9.11 og 10.11 1938 var et "tipping point" i Holocausts historie, det øyeblikk da den siviliserte verden forsto, eller burde forstått, at Naziregimet kun hadde morderiske intensjoner mot jøder, og derved mot alt og alle som ikke innrettet seg etter deres vanvittige ideer om hva som var "rent". 

Det foregikk på den måten at nazistpartiet endelig fikk det etterlengtede påskuddet til å 1) utstede anordninger for å gjøre jøder fremmede i sine egne land, 2) oppmuntre og tillate SA-bøller å gå berserk mot alt som var eller virket jødisk, og 3) eliminere ledelse fra de jødiske samfunnene ved å sende flere titusener til konsentrasjonsleire.

Kristallnacht var en orgie i hemningsløs brutalitet og maktutøvelse. Det var bare noen få som drev med herjingen, men det påfallende var at de aller fleste tyskere og østerrikere sto passivt på sidelinjen og lot det skje. 

Som så mye annet når det gjelder Holocaust, er det en underliggende uenighet om hvem som har det moralske eierskap over Kristallnacht, hvem som har rett til å markere det, og etter hvilke premisser.

(For sin del synes folk som Kåre Willoch og Haneen Zoabi at Kristallnacht er en ypperlig anledning til å sette likhetstegn mellom Israel og Nazi-Tyskland; hvilket alltid er en takknemlig sammenligning for antisemitter verden over. For hvilket annet resonnement makter gå godt å både trivialisere Holocaust OG demonisere jøder?)

Egentlig burde hvert land ha en klokke som teller ned til deres Kristallnacht. Vi burde benytte anledningen til å nådeløst stille oss selv følgende spørsmål:

  • I hvilken grad bruker myndighetene sitt maktmonopol til å beskytte folks fundamentale rett til å utøve tro, ytringer, forsamlinger, kultur, og annet som skiller seg fra det vanlige, eller endog det populære? (Eller motsatt: i hvilken grad brukes maktmonopolet for å muliggjøre vold, trusler, osv., mot folk som ønsker å utøve sine rettigheter?)
  • I hvilken grad får fordomsfremmende holdninger medbør eller motbør i folkeopinionen? (Eller motsatt: hvilke holdninger demoniseres, og hvilke holdninger ignoreres?)
  • I hvilken grad utøver den holdingsskapende eliten (akademikere, journalister, redaktører, politikere, m.m.) sitt ansvar for å motarbeide tankefeil, ubelagt synsing, sensasjonalisme, osv., for derved å opplyse offentlig debatt? (Eller motsatt: i hvilken grad henger denne eliten seg på populistiske bølger uten å reflektere over effekten på dem det gjelder?)
  • I hvilken grad kan minoriteter integrere sin norske og sin minoritetsbaserte identitet? (Eller motsatt: i hvilken grad må minoriteter vektlegge det ene på bekostning av det andre?)

Norge er mange år unna et Kristallnacht, men det er ingen laurbær å hvile på.

For eksempel: Asylmottakene må av nødvendighet snart bli mer og mer like interneringsleire (som - og dette må jeg presisere - er noe helt annet enn konsentrasjons- eller fangeleire). Det er stor risiko for at det inntreffer opptøyer i disse leirene og/eller angrep mot dem. Jeg er ikke overbevist om at vi greier å takle slike scenarioer, og om det blir flere vil det fort bli snakk om drastiske virkemidler.

Ved utgangen av 2016 er det gode sjanser for at vi har 100 000 flyktninger innenfor våre grenser, og tendensen er heller at vi segregerer disse så lenge som mulig heller enn at vi integrerer dem så snart som mulig. Vi sier vi ikke ønsker ghettoer og parallelsamfunn, men vi har ingen klarhet (med noen unntak) i hva det vil bety å være annerledes og integrert i det norske samfunn - vi krever til samme tid at de skal bli som oss men heller ikke bli for husvarme.

Det er ikke så langt til "oss vs dem" får noen virkelig stygge overtoner. I enkelte miljø er det forlengst blitt slik. Det finnes nok av folk i Norge som er villige til å spille SAs rolle, det er ikke vanskelig å identifisere grupper som er sårbare, og noen hver (også jeg) forsømmer sitt ansvar for å hindre det. Jeg tror at vi rykker nærmere en ny Kristallnacht i disse tider, snarere enn at vi skyver den unna.