hits

november 2014

Ørjasæter: "something's gotta give"

Elin Ørjasæters kronikk i Aftenposten, og Jon Hustads bok Farvel Norge, hører til det foreløpig ganske beskjedne utvalget skrifter som varsler store skjær i sjøen for den norske velferdsmodellen. 

Deres premiss er, på godt norsk, "something's gotta give:" Hvis vi ser på de viktige trendlinjene (hovedsakelig demografiske) så kommer et eller annet i velferdsmodellen til å skjære seg. Vi må bli mindre generøse, ellers må alle bli mer fattige sammen, e.l.

Ut fra forutsetningene har de naturligvis rett, og jeg til tilføye: hva som skjærer seg vil være avhengig av det politiske mandatet i det øyeblikk en beslutning ikke lenger er til å unngå. Og som regel er valgmulighetene begrenset da. Politikere er - som de fleste ledere - tilbøyelige til å utsette ubehagelige saker.

Bekymringene er berettigede, og Ørjasæter er rett når hun forundres over at dette ikke har skapt mer debatt. Eller, for å sitere min tante Tove Kari Viken, hun er forskrekket over at ikke flere er forskrekket.

Jeg har et personlig anliggende som det er like godt å legge på bordet med en gang: jeg er litt bekymret over min egen pensjon, men jeg er mest bekymret for levekårene for min 15 år gamle, svært funksjonshemmede, sønn. Uansett hvor mye de kutter ordninger for uføre for å oppmuntre dem til å jobbe, vil ikke han greie å jobbe. Han vil bare få det dårligere. Og ettersom han tilhører en gruppe som har begrensede muligheter - for å si det mildt - til å drive aktivisme på egne vegne, er det gode muligheter for at fremtidens politikere ser innsparingsmuligheter som går på bekostning av ham.

Jeg har et noe annet syn på problemstillingen enn (for eksempel) Ørjasæter og Hustad, og det får jeg komme tilbake til.

Men jeg er helt enig i at dette trenger en langt mer omfattende, mer saklig, og tøffere debatt. 

Hvis vi skyver foran oss vanskelige problemstillinger nå, blir de bare langt verre i fremtiden. Det er lett å skylde på nærsynte politikere for dette, men det blir å overvurdere politikernes evne til å sette dagsorden for debattene og derved sitt politiske mandat. Til det kreves dyktige og samfunnsbevisste redaktører, journalister, aktivister, og skribenter. 

Kontratrenden "Serial Podcast"

En av de beste og mest prisbelønnede radioprogrammene i USA - This American Life - har de siste månedene forsøkt seg på en spinoff som heter Serial Podcast. I følge Apple (iTunes) er dette den mest populære podcasten noensinne. 

Serial Podcast går mot strømmen i moderne journalistikk, og det gjør den til noe av det mest lytteverdige jeg har hørt på lang tid.

Det er ingen overskrift, for det er ingen konklusjon, og vi vet ikke om det blir det. Programleder Sarah Koenig forsøker å finne fakta og finner for det meste usikkerhet. Det hele fortelles i førsteperson, og førstepersonen er full av tvil om hva det handler om.

Føljetongen er om et mord som fant sted i januar 1999 i Baltimore. Adnan Syed ble dømt for mordet og sitter inne på livstid. Koenig har gått hele saken etter i sømmene og oppdaget en rekke forhold som ikke var kjente under rettsaken. Hun har intervjuet alle hun kan finne som hadde befatning med saken, blant annet 40 timer med den dømte. Jo mer hun graver, jo mer fascinerte blir vi av det hele.

Koenigs tone gjennom det hele er oppriktig og fortrolig. Det føles ofte som vi sitter sammen med henne rundt et spisebord etter dessert, når lysene slukkes og en våger å utgi litt mer. 

Programmet søker sannheten i en sak som er vanskelige å forstå, og erkjenner at fakta er motstridende og forvirrende. Den introduserer fakta ved å åpne små pakker som noen ganger viser seg å være viktige, andre ganger villspor. Intervjuene inneholder pauser, oppklaringer, nye sjanser. Vi vet ikke en gang hvor mange episoder det blir i sesongen, for undersøkelsene foregår mens episodene produseres.

Det er bare å håpe at dette inspirerer til etterfølgelse.

For en (sjelden) gangs skyld journalistikk som ikke undervurderer sitt publikum.

Aftenposten har rett i konklusjon, helt på villspor i argumentasjon

Aftenpostens redaksjon er mot lovforslaget i Israel som kalles "Jewish State Bill".

Bare for å få det unnagjort: det er jeg også. Jeg synes det er unødvendig og sender et svært uheldig signal til landets minoriteter, særlig arabere.

Hvis Aftenposten og jeg er enige i konklusjonen, hva har jeg da å klage over?

Jo, fordi Aftenpostens redaksjon legger til grunn de mest selsomme premissene for sitt standpunkt:

  • Aftenposten gir inntrykk av at Netanyahus engasjement i lovforslaget er en reaksjon på synagogemassakren nylig, at det utgjør en del av det norsk presse har forhastet seg med å kalle "hevn". Det er det ikke: lovforslaget har vært debattert en stund, og Netanyahu uttalte seg om den et par dager før massakren. 
  • Aftenposten forklarer heller ikke hva loven går ut på, så er er en kort innføring: den gjør Hatikvah til nasjonalsang (slik "Ja, vi elsker" er i Norge), hebraisk som offisielt språk (slik norsk er i Norge), at jødisk historie skal formidles i israelske skoler, m.m. De omstridte delene har med at loven skal gi "veiledning" til domstolene, og særlig israelsk høyesteret om at for eksempel jøder skal ha fortrinnsrett til kjøp av land som eies av Jødisk Nasjonalfond, altså en konsesjonslov slik vi har hatt mange av i Norge (forsøk å kjøp en gård på det åpne markedet i Norge). Den gir også - forøvrig - særrettigheter til arabere og garanterer like borgerrettigheter (stemmerett, ytringsfrihet, trosfrihet, m.m.) 
  • Aftenposten vil til slutt at "Norge og andre land gjør Israel tydelig oppmerksom på de potensielle skadevirkningene" og har åpenbart ikke fått med seg at det i Israel foregår en rasende debatt om lovforslaget og at innlegg som Aftenpostens ville fremstå som nedlatende og uvitende. Hadde norske diplomater lagt frem Aftenpostens synspunkter til sine israelske kollegaer, hadde de mistet all troverdighet.

Jeg ser ellers frem til den dagen Aftenpostens redaksjon setter seg inn i hva de palestinske selvstyremyndighetene har gjort for å sikre like rettigheter for alle etniske og religiøse grupper i sine områder nå og i en fremtidig stat. 

Unn meg en naturlig død

Jeg har ønsker om hvordan jeg vil dø som jeg deler her. Jo mer vi diskuterer dette, jo bedre. Og jeg har et innspill til regjeringen. Det kommer mer.

Les Elin Ørjasæters innlegg Hvordan dør leger? og gjerne også den engelskspråklige artikkelen hun omtaler, How Doctors Die av Ken Murray.

Jeg ønsker å dø en naturlig død på mine vilkår

Da jeg bodde i USA underskrev jeg en "advance care directive" som i grove trekk gikk ut på at:

  • Om jeg skulle bli utsatt for en skade eller sykdom jeg ganske sikkert ville dø av og jeg ikke kunne bestemme selv, så skulle det ikke igangsettes "heroiske tiltak" for å holde meg i live.
  • Jeg skulle få lindrende og palliativ behandling for å slippe smerte og lidelser.
  • Jeg likevel kunne holdes kunstig i live om det gjorde det mulig å uten begrensninger høste kroppsdeler som andre kunne ha nytte av.

I hovedtrekk er dette fremdeles mine ønsker. Så vet alle det.

Disse enkle formuleringene krever mange presise avklaringer. Hva betyr "ganske sikkert"? Hvem skal avgjøre hva som er "ganske sikkert"? Innenfor hvilken tidshorisont? Hvordan skal man fastslå at jeg ikke kan bestemme selv? Hvem skal fastslå det? Hva er "heroiske tiltak"? Hva utgjør "lindrende og palliativ behandling?" Osv.

Dokumentet hadde definisjoner på alle disse, men jeg synes det fremdeles var gråsoner og måtte avfinne meg med at om dokumentet kom til anvendelse, så måtte kloke holder finne ut av detaljene.

Og så må jeg finne meg i at det kanskje til slutt ville være tilfeldigheter som avgjorde måten jeg dør på.

Hvorfor jeg ønsker det

Det er tre hovedgrunner til at jeg underskrev dette dokumentet og deler hovedpunktene med dere nå:

  • Egoisme: jeg ønsker ikke å bli utsatt for behandling som - hvis påført friske mennesker - ville regnes som umenneskelig tortur, bare for å utsette tidspunktet for en død som likevel kommer snart.
  • Kjærlighet til mine pårørende: Jeg vil skåne dem for beslutninger som vil være fryktelig vanskelig for dem, og som jeg som myndig person bør ta ansvar for selv.
  • Solidaritet med andre pasienter: Jeg vil ikke oppta helseressurser som kan være til åpenbart bedre nytte andre steder. 

Hva regjeringen bør gjøre

Jeg har et konkret innspill til regjeringen:

Utform og legg ut på Altinn et program som gjør det mulig for nordmenn å utforme en "advanced care directive" som gir helsepersonell robust veiledning for den enkelte. Her er måten å gjøre det på:

  • Før jul utnevn en arbeidsgruppe som innhenter erfaring fra andre land der dette er innført slik at de kan utgi en rapport som sammenfatter dette.
  • Før påske utnevn en kommisjon med oppgave å designe en norsk ordning. Denne skal gjennom høringer osv. men det er verdt å huske at dette blir et tilbud og ikke et krav til borgere. 
  • Åpne for ulike utforminger for ulike livssyn. 
  • Bygg det hele så snart som mulig.

For min egen del starter jeg her på denne bloggen en minikampanje om saken. 

Marte Michelet skriver ikke første, og forhåpentligvis ikke siste bok om holocaust i Norge

Marte Michelets bok føyer seg i rekken av av sterke bøker om holocaust i Norge, men det er ikke det første bidraget, forhåpentligvis ikke det siste, og slett ikke det mest imponerende. Det er ikke å nedvurdere boken å protestere mot inntrykket at det er definitivt - historisk eller moralsk.

Det er flere årsaker til at formidling av norsk holocausthistorie er viktig: det er en del av forskningen om fenomenet folkemord generelt; det er et forskrekkelig lite stykke i den større holocausthistorien i Europa; det er avgjørende for å forstå forholdene for den norske jødiske minoritet.

Men viktigst av alt - synes nå jeg - er det brennaktuelle behovet for å oppdra publikum, og særlig de unge, til å forstå hvilke muligheter og ansvar de har for å handle når de de er vitne til urett. Nordmenn i 1940-1945 bodde ikke på en annen planet enn vi gjør nå: ondskapen som førte frem til begivenhetene på Akershuskaien 26.11.1942 var et resultat av mange små og store handlinger, unnlatelser, feil, osv., som vi er fullt ut i stand til å gjøre nå.

Lensmannen som høflig og nærmest unnskyldende oppsøkte de få jødene som bodde i hans område og ba dem registrere seg, var ikke nødvendigvis en frådende antisemitt eller en gang nazisympatisør. Drosjesjåførene som kjørte familiene til kaien gjennomførte et kjøreoppdrag. 

Det er de færreste av oss som vet hva vi ville gjort, om vi var lensmenn, drosjesjåfører, naboer, venner, forbipasserende til forbrytelsene mot jødene i Norge under krigen. 

Det er med årene skrevet mange bøker om Holocaust i Norge, og hver belyser det hele fra en litt annen vinkel. Ragnar Ulstein: Jødar på flukt (1995)  og Kristian Ottosen: I slik en natt (1994) er de lettest tilgjengelige, men det finnes adskillig mer. Nederst her er en noenlunde lang, men slett ikke uttømmende liste fra (den dessverre noe herpede) artikkelen jeg har vært med på å utforme i engelske Wikipedia.

En så dramatisk historie innbyr til kategorisering av aktørene i ofre, overgripere, og redningsfolk, men virkeligheten var mer sammensatt. Å utforme det som en tegneserie, med sterke farver og konstraster er mer fengende men villedende. 

Slik karikering gjør saken en bjørnetjeneste. Skal formidlingen av denne historien ha noen effekt, må den utfordre lesere til innlevelse i hvordan overgripere, redningsfolk, og ikke minst den alminnelige person, rasjonaliserte sine valg og handlinger. Den må gjøre noe så ambisiøst som at den bygger hos flest mulig vanen å ha moralsk engasjement

Dette er en av grunnene til at kronikken til Mats Tangestuen og Torill Torp-Holte bør leses nøye: vi kjenner oss igjen i nyansene og ikke i konstrastene. Det er lett å overbevise oss selv om at vi naturligvis! ville vært en av redningsmennene enn overgriperne, men de fleste av oss er nok nærmere Knut Rød enn vi er villige til å vedgå. Marte Michelets bok tjener et prisverdig formål, nemlig å skape større oppmerksomhet rundt forbrytelsen. Men den som leser den, blir på ingen måte utlært i emnet.

 

En lang men neppe uttømmende litteraturliste

Sachnowitz, Herman; Arnold Jacoby (1978). Det angår også deg (in Norwegian). Stabekk: Den norske bokklubben. ISBN 82-525-0544-9. - an early personal account of a survivor's experiences.

Johansen, Jahn Otto (1984). Det hendte også her (in Norwegian). Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-09894-7.

Johansen, Per Ole (1984). Oss selv nærmest: Norge og jødene 1914-1943 (in Norwegian). Oslo: Gyyldendal. ISBN 82-05-15062-1.

Savosnick, Robert; Hans Melien (1986). Jeg ville ikke dø (in Norwegian) (2nd ed.). Oslo/Risør: Cappelen (1st), Aktive Fredsforlag (2nd). ISBN 82-92627-00-6.

Abrahamsen, Samuel (1991). Norway's Response to the Holocaust: A Historical Perspective. Holocaust Library. ISBN 0-89604-117-4. - one of two comprehensive treatises on the Holocaust in Norway.

Komissar, Vera; Bjørg Sundvor (1992). Nådetid: norske jøder på flukt 1942 (in Norwegian). Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-17170-2. - twelve case examples of Norwegian Jews who escaped and survived.

Ottosen, Kristian (1994). I slik en natt - historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-26049-7. - on the deportation of Jews from Norway to concentration camps, including case studies

Komissar, Vera; Sverre Nyrønning; Julius Paltiel (1995). På tross av alt: Julius Paltiel - norsk jøde i Auschwitz (in Norwegian). Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-26086-1. - the story of Julius Paltiel, who survived deportation and imprisonment in Auschwitz.

Feinberg, Kai; Arnt Stefansen. Fange 79018 vender tilbake (in Norwegian). Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-15705-6. Personal account of survivor Kai Feinberg, with historical notes by Arnt Stefansen

Søbye, Espen (2003). Kathe, alltid vært i Norge (in Norwegian). Oslo: Oktober. ISBN 82-7094-926-4.

Ulstein, Ragnar (2006) [1995]. Jødar på flukt (in Norwegian) (2nd edition ed.). Samlaget. ISBN 82-521-6988-0. - on the escape and underground railroad to Sweden, including case studies

Bruland, Bjarte (1995). "Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene". University of Bergen. - academic thesis, "The attempt to exterminate the Norwegian Jews."

Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig. Norges offentlige utredninger (in Norwegian). Oslo: Statens forvaltningstjeneste. 1997. ISBN 82-583-0437-2. NOU 1997:22 ("Skarpnesutvalget"). Retrieved 2008-01-16. - report from the governmental commission on the confiscation and disposition of Jewish assets. An English translation of the full minority report and a summary of the majority report was published by the Norwegian Ministry of Foreign Affairs in June 1997, but without the ministry's insignia or an ISBN registration. It was titled "The Reisel/Bruland Report on the Confiscation of Jewish Property in Norway during World War II," and is commonly known as the "blue book" and is on file at the Norwegian Center for Studies of Holocaust and Religious Minorities.

Lyngvi, Arne (2005). Fordi de var jøder... Da Holocaust rammet noen medmennesker i Bergen og Hordaland (in Norwegian). Bergen: Sigma forlag. ISBN 82-7916-035-3. - covers specifically the Jewish population of Bergen and Hordaland affected by the Holocaust

Berman, Irene Levin (2008). Flukten fra Holocaust (in Norwegian). Oslo: Orion. ISBN 978-82-458-0865-0. - the history of the Holocaust against the background of the author's memories of her own escape into Sweden. Published in English as: "'We Are Going to Pick Potatoes': Norway and the Holocaust, The Untold Story" (Hamilton Books, 2010, ISBN 978-0-7618-5011-3).

"Historikk jøder fra Agder". Stiftelsen Arkivet. pp. Norwegian. Retrieved 2008-01-17. - article about the fate of Jews in the Agder counties

Nei til formueskatt, ja til arveavgift

Formueskatt reflekterer falsk og unyttig moralisering; med arveavgiften er det motsatt.

Statsbudsjettet generelt og skattepolitikk spesielt gir alltid opphav til fascinerende politisk sirkus, noe Kristin Clemet på sedvanlig utmerket vis forklarer her

Skatter og avgifter har flere formål:

  1. Det mest grunnleggende er å finansiere offentlige utgifter
  2. Politikere kan også forsøke å påvirke folks valg ved å beskatte uønsket adferd (sukker, alkohol, tobakk, og mange flere i norske skatteordninger) og også (langt sjeldnere) ved å redusere skatter på ønsket adferd
  3. Så er det den tredje kategorien, nemlig for politikere å bruke skatt til å moralisere: "Vi liker ikke X, derfor beskatter vi det",

Formueskatt er utelukkende et eksempel på det siste. Det er ikke en effektiv måte å få inn penger på og motvirker ønsket adferd, ved at den hemmer sparing og investering. 

Motivasjonen for formueskatten kommer tydelig frem i retorikken som går inn for den: i enkelte politiske kretser føles det simpelthen plagsomt at folk opparbeider formue, altså at de er "rike". 

Denne mentaliteten kommer fra premisset om at avkastning i hovedsak skyldes utnyttelse av andre, det vil si en slags naturlov om at folk bare kan bli rikere ved at andre blir fattigere. At dette beviselig er usant, endrer ikke på den populistiske appell. Det eneste formålet med formueskatt er å gi legitimitet til denne tankegangen. 

Man kan anvende samme prinsipper for arveavgift: at folk som har spart, investert, og bygget økonomiske verdier vil overlate formuen til etterkommere burde ikke forundre noen. Hele bransjestrukturen i landbruket (gjennom odelsloven) setter dette prinsippet foran all økonomisk fornuft.

Men når folk blir rike på den gammeldagse måten at de arver det, kommer nye økonomiske og moralske prinsipper i spill, og særlig et, nemlig den brede tverrpolitiske enigheten om at vi i Norge ikke skal ha noe aristokrati. Vi vil snarere fremskynde effekten som rikdom har på arvinger ved å aktivt redusere formuen fra slektledd til slektledd. Derfor er jeg for arveavgift, men at den skal skaleres etter formuens størrelse, med et høyt innslagspunkt. Samtidig bør skattelovgivningen favorisere testamenter som tilgodeser ikke-personlige formål, som kultur, veldedighet, osv.