hits

november 2013

I dag er Donaudagen



71 år etter Donau, har vi neppe kommet særlig lengre med å akseptere at folk som er annerledes enn flertallet er fullverdige medlemmer av fellesskapet.

Det sies at når man har gjort noe tre ganger, så er det blitt en tradisjon.

Derfor skal jeg tradisjonen tro stille kl 16 i dag ved Akershuskaien og lese høyt navnene til de 772 jødene som i løpet av andre verdenskrig ble deporterte fra Norge til konsentrasjonsleire, 532 av dem 26. november 1942 med "slaveskipet" Donau. 34 av de 772 overlevde, og kun ni av dem som ble jaget ombord på Donau for 71 år siden var i live da krigen var over.

Det er så mye med denne historien som gir grunn til refleksjon at det hvert år føles overveldende å finne på noe fornuftig. Samtidig blir ord fattige. Derfor har min lille seremoni på Akershuskaien hvert år bestått i noen praktiske innledende ord, opplesing av navnene, og så en kort avskjed og på gjensyn til neste år. Navnene taler sitt tydelige språk.

Det alle er enige om, er at slikt ikke må skje igjen. Og det regnes da som selvsagt at norske jøder i dag - fremdeles færre enn det var i Norge før deportasjonene begynte - ikke har noen grunn til bekymring. Det frie Norge i 2013 er noe helt annet enn det okkuperte Norge i 1942.

Det er det ingen tvil om. Ethvert likhetstrekk mellom situasjonen da og nå er overfladisk og villedende; og forskjellene er dramatiske og avgjørende.

Men hvis 26.11 skal være en anledning til å vurdere om Norge ønsker minoriteter generelt og jøder spesielt velkommen, så er det ingen grunn til å gratulere oss selv. Det som gjorde deportasjonen - som egentlig burde betegnes som en "massebortføring" - mulig, var at ikke-jødiske nordmenn betraktet sine jødiske medborgere som satt litt utenfor den kollektive identitet. Det var fysisk plass til folk som ikke føyde seg etter kravene til det etniske og religiøse flertall, men det var ikke hjerterom til dem.

Å være jøde falt litt utenfor definisjonen av "nordmann". Det var det norske "Statspolitiet" og det tyske Sicherheitsdienst som gjennomførte bortføringene, men det var likegyldigheten og unnfallenheten til det norske flertall som gjorde det mulig. Med visse unntak, som blant annet Carl Fredriksens Transport, som nå har fått et minnesmerke rett overfor Carl Berners plass.

Dette forsøket på å gjøre minoriteter til fremmede i sitt eget land fortsetter. Overfor jødene gir den seg utslag i iveren hos enkelte til å nære falske illusjoner om jødisk liv, historie, og religion. Symptomene er tydelige i mangel på dialog, unnfallenhet overfor urett, og kravet om at jøder må innrette seg etter flertallets preferanser. Denne tendensen, denne folkesykdommen, rammer jøder som en spesielt liten og utsatt minoritet, men den går utover andre også.

Det er kaldt og mørkt på Akershuskaien senhøstes kl 16, og det vil det være i kveld også. Et år var jeg alene, de to andre årene stilte det 2-3 til og hjalp meg med å lese. Det blir neppe mange i år heller, og det er greit.

Den som vil markere Donaudagen på en meningsfull måte i varmen og lyset av sitt eget hjem, anbefales å med åpent sinn lære noe nytt om livssyn som synes dem fremmede. Om de vil lære om jødedommen, er dette et ok sted å starte.

Er det liv laga for Iran-avtalen? Kanskje.

Det er flere måter å se på interimavtalen mellom Irans regime og den såkalte P5+1 gruppen, og man skal vokte seg vel for å omfavne en optimitisk fortolkning på bekostning av den pessimistiske, og omvendt. Alle er enige om at de neste seks månedene vil vise om den utgjør et historisk gjennombrudd eller nok en skuffelse i vestens forsøk på å roe ned totalitære regimer med aggressive utenrikspolitiske tendenser.

Avtalen er et forsøk på å få slutt på en situasjon der Iran utsettes for stadig større økonomisk press og resten av verden (og særlig land innenfor Irans rakettrekkevidde) utsettes for atomtrusler. Irans regime - som alle andre diktaturer - er hovedsakelig opptatt av å bevare seg selv og sitt styresett; Vesten er som alltid opptatt av å sikre fred, stabilitet, og fremgang for demokratiske reformer. Det alle forstår, er at i det øyeblikk Iran kan troverdig med atomvåpen, så har spillereglene endret seg.

Det er lite historie å lene seg på. Det libyske regimet ga opp sitt atomvåpenprogram etter press fra Vesten; Syd-Afrika gjorde det helt frivillig fordi det ville være en annen type stat. India og Pakistans atomvåpenprogram er nå et faktum. Alle forsøk på å forhandle Nord-Korea til å gi slipp på sitt program har mislyktes. Det store spørsmålet har derfor vært om Iran er mer som Libya eller mer som Nord-Korea. Eller, slik det er mest sannsynlig, i en kategori for seg selv.

Det optimistiske synet

Som Fred Kaplan påpeker, utrettet forhandlingene mer enn det noen kunne rimelig håpe på. Underforstått at alternativet hadde vært å ikke forhandle men å presse inntil det iranske regimet kapitulerte. I følge Kaplan er det nettopp det at avtalen er interim som gjør den god - i stedet for å avklare alle spørsmål på en gang, har vi nå en kortvarig ordning som gjør det mulig for partene å få til mer normaliserte forhold og begynnelsen på tillitsbygging. Iran tar et klart skritt tilbake i atomvåpenprosjektet og får oppleve fordelene ved at sanksjonene lettes. Regimet får styrket sin posisjon både innenrisk og internasjonalt ved at de viser smidighet i ord og handling.

Det pessimistiske synet

Jonathan Tobin påpeker at avtalen hviler på den høyst tvilsomme forutsetningen at Iran forhandlet i god tro: betingelsene gir atomvåpenprogrammet til Iran en hvile som kan avsluttes på kort varsel, og tar ikke høyde for at Iran har skjulte, underjordiske anlegg som vil fortsette ufotrødent med sitt. Dette er en avtale som bygger på uberettiget håp og godvilje.

Det begge er enige om, er at avtalene som følger etter denne seks måneder lange prøveperioden som eventuelt vil være historiske. Om Obama, Kerry, og P4+1 får Iran på gli til å gå med på å avlyse atomvåpenambisjoner for godt, så vil dette være et ekte gjennombrudd.

Nabolaget er lite beroliget

Dette har lite beroligende effekt på dem som er i Irans sikter for bruk av atomvåpen, nemlig Israel og Saudi Arabia. Som Mitch Ginsburg skriver, har Israel av erfaring et pessimistisk grunnsyn i kontrast med USAs iboende optimisme. Netanyahu forbeholder seg retten til å ta saken i egne hender om Iran-trusselen eskalerer, og mye tyder på at Saudi Arabia vil støtte et militært angrep.

Fasit

I et viktig forhold har Kaplan rett og Tobin feil: hvis det i det hele tatt skulle være forhandlinger, så er dette antagelig det beste resultat man kunne håpe på. Iran kunne ikke forhandle for å kapitulere. Det er også klokt at avtalen er kortvarig, (forholdsvis) målbar, og har en viss symmetri i det at sanksjoner opprettholdes så lenge det er atomvåpenprogram. Med andre ord er dette fremragende diplomati.

Om det er en diplomatisk seier, er avhengig av tidsdimensjonen, altså om man tror at tiden vil moderere iranske ambisjoner om å være en regional atommakt eller forsterke dem.

Håpet er at gjenopprettede diplomatiske kanaler mellom Iran og USA vil redusere misforståelsene, gi begge parter handlingsrom og gjensidig godvilje. Men det er bare en del av saken, for Iran har et skjørt teokratisk regime bygget på uforsonlig ideologi. Og da er demonisering av eksterne fiender en nødvendighet. Irans regime trenger en stor og en liten Satan for å rettferdiggjøre sitt styresett.

Formålet må derfor være å gi Iran incentiver til å gi avkall på denne ideologien, å gjøre USA til en legitim forhandlingspartner og i det minste tolerere Israels eksistens. Iran må også redusere sin hardhendte behandling av minoriteter (sunnimuslimer, bahai, jøder, homoseksuelle) og åpne for dissens. De må finne en annen kilde til stabilitet enn vold og trusler internt og eksternt.

Dette er ikke lett og vil ta tid. Med denne avtalen har de fått tid, og man må bare håpe at de benytter seg av den på riktig måte. Et slikt håp er ikke grunnløst, men det er heller ikke blendende realistisk. Det er verdt å følge med.

Sura söta bror

Er ordkrigen mellom norske og svenske debattanter et utslag av at ingen av oss (men aller minst svenskene, så klart) helt greier å forene det at vi vil være snille med at vi føler behov for å være slemme?

Kristin Clemet gir en glimrende oversikt over forløpet og problemstillingen i forbindelse med en rekke oppgulp om Norge i Sveriges "newspaper of record", Dagens Nyheter.  Både artikkelen og lenkene gir interessant og engasjerende lesning, og det er også Øyvind Strømmens siste i DN.

Alt dette virker på meg uforståelig. Det er en ting at det finnes svensker som vil demonisere Norge av årsaker bare de og deres sjelesørgere forstår. Det vil alltid være folk med merkelige forestillinger (og en sjelden gang viser det seg at de har rett.)

Men her ser det ut til at debattredaktørene i DN har rotet seg helt bort. De svenske innleggene som har skapt alt oppstyret er det rene makkverket: ikke bare gir de med velkjente men like fullt billige polemiske grep et helt villedende inntrykk av norske forhold.

De feilsiterer, fusker, gjengir regelrette løgner feil, osv., og da må man undres hva det er som gjør disse svenskene så desperate?

For la oss være ærlige: det er nok av kritikkverdige forhold i Norge, og det mangler ikke på ting vi kan lære av svenskene. Det er knapt noen som er bedre egnet til å påpeke våre eksentresiteter, villfarelser, innbilske forestillinger, og absurditeter enn vår nærmeste nabo.

Men dette ser mer og mer ut som en sykdom, en kollektiv nevrose som gjør det vanskelig for disse redaktørene å styre sine skribenters usaklige impulser, åpne for rettelser og korreksjoner, og slett ikke åpne spaltene for en mer inngående debatt om hva dette egentlig er om.

Etter min erfaring skyldes slik sneversynt hårdnakkethet at folk forsøker å unngå kognitiv dissonans, altså at det de observerer i virkeligheten ikke stemmer overens med sterke overbevisninger. Som Bjørn Stærk har tatt opp i sin bok Oppdra Folket, er det mye som tyder på at de som instruerer folkeopinionen i Sverige rett og slett ikke makter å forene Sveriges snillisme med den tøffe realiteten som demografiske endringer skaper for landet.

Da er det nærliggende å konstruere et motstykke til Sverige, og det er naturligvis den litt surrete naboen i vest, Norge. Med andre ord: for mediefolkene som dirigerer dette, dreier saken seg overholdet ikke om norske forhold, men om å ville sette svenske problemer i et lys som er mindre angstfremkallende.

I så fall bør vi 1) ikke ta oss så nær av det hele, 2) hjelpe våre brødre håndtere sin kognitive dissonans på bedre måte, og 3) ikke se helt bort fra at vi sliter med den samme kognitive dissonans.

Her spiller debattredaktørene en spesielt viktig rolle, for i debatten om innvandring og integrering har vi et stykke igjen før man blir særlig klok av å lese det som trykkes. Hyperboliske innlegg om rasisme (på den ene siden) og norskkulturvern (på den andre) avstedkommer bare dypere grøfter og et kappløp til bunnmål. Ikke overraskende er det de med innvandringsbakgrunn som er flinkest til å nyansere debatten.

Søkes: politiske helter på vegne av funksjonshemmede medborgere

Tamino-prosjektet er et eksempel på en løsning som alle tjener på: funksjonshemmede får det bedre og tryggere, foreldre kan se sin alderdom med mindre bekymring, og fellesskapet sparer penger. Men det kreves politisk smidighet og kreativitet for å få det til.

I det store og hele er foreldre til utviklingshemmede barn en ressurssterk gruppe fordi de er oppdratt til å være det. Fra den første tøffe erkjennelsen om at "her blir det ikke en typisk oppvekst" til den enda tyngre erkjennelsen om at "jeg må sikre at mitt barn blir ivaretatt når jeg faller bort" lærer disse foreldrene å tilrettelegge sine liv til barnas beste. Dette skjer nesten alltid på bekostning av foreldrene selv, og ofte på bekostning av andre søsken.

Derfor klager de ikke mye. Interessorganisasjoner som Autismeforeningen, Norsk Forbund for Utviklingshemmede, og Norsk Handikapforbund går forholdsvis stille i dørene. De søker minnelige forlik der de kan, tar konfrontasjoner når de må, og går saklig til verks for å påvirke politikere på alle nivåer. Dette er ikke folk som søker medynk eller en gang sympati: de har forstått at i det de ble foreldre, så inngikk også tunge løft og vanskelige beslutninger.

Tamino-prosjektets problemer er en skandale og en skam for et samfunn der vi til stadighet snakker om å ta vare på de mest sårbare.

Stian Berger Røsland har rett i at regelverket er dårlig, men han slipper ikke unna kritikk av den grunn. Bevegelsen for å bygge egne boliger til funksjonshemmede medborgere er en såkalt win-win-win løsning for alle parter: Brukerne får stabile, skreddersydde boløsninger som sikrer deres livskvalitet på den fronten; foreldre får sikret en god overgang for sine barn når de blir voksne; og det offentlige sparer store mengder penger ved at foreldrene legger inn egeninnsats for å få det til.

Dette er krevende i seg selv: plan-og designarbeidet for slike boliger er vanskelig og bør helst gjøres i samråd med eksperter; beliggenhet har enormt mye å si for å rekruttere omsorgspersonale; løsningen er ikke bare en bygning, men også en organisasjon som sikrer vedlikehold, oppussing, osv., i overskuelig fremtid. Dernest er det jo slik at ulike foreldre har ulik kapasitet til å ta slike prosjekter.

Men nå er det store snubletråder for foreldre som forsøker å få det til. Og det er disse snubletrådene politikerne må ta ansvar for å fjerne.

Først og fremst er det problemet med tomt, særlig i tilflyttingsområder, og det er den jeg vil snakke om her. Det er rett og slett ikke nok penger i finansieringsordningene hvis det behøves en tomt så noenlunde sentralt. Foreldrene i Tamino-prosjektet stilles overfor et finansieringsgap på borimot en million per bruker (og jeg kan love at det blir over en million før prosjektet er ferdig).

Dette er et problem som må kunne løses, særlig ettersom en løsning gir så store fordeler for alle. Her er noen konkrete forslag som jeg håper politikerne tar til meget kjapp vurdering:

  • Plass til Tamino-boliger inngår i reguleringsplaner i pressområder. Det kan bygges incentiver i dette, ved at eiendomsutviklere som legger inn dette får prioritert saksbehandling og andre fordeler.
  • Kommunene (eventuelt staten og fylket) avstår tomter fra sin egen eiendomsmasse til Tamino-boliger gjennom langtids leiekontrakter slik at boligen etter for eksempel 100 år i praksis tilfaller kommunen.
  • Det gis skattefordeler til foreldre som legger penger og/eller innsats i dette. Momsfritak er et vesentlig moment, men arbeidstimer kan være fradragsberettigede etter en rimelig sats (hvilket vil gjøre det attraktivt for andre enn foreldre å bidra også)
  • Det opprettes et eget ressursenter for dette på nasjonalt nivå som samordner innsats. Det er ikke utenkelig, for eksempel, at noen kommuner faktisk ønsker tilflytting av funksjonshemmede borgere og har flust med tomter.

Dette er et tverrpolitisk anliggende. Jeg kan ikke tenke meg et eneste parti som synes at Tamino-prosjekter er en dårlig ide. Og rent moralsk er det viktig. Foreldre som tar seg av sine funksjonshemmede barn ønsker kanskje ikke den applausen de fortjener, men de burde i hvert fall få den hjelpen og støtten de åpenbart trenger.

Derfor vil den politikeren som får omsorgssektoren, eiendomssektoren, og finanssektoren til å samarbeide på statlig og kommunalt nivå bli en stor helt.

Hvem tør å ta den?

Har Fadakar litt rett om "själviske Norge"?

Fadakar overdriver vilt, men han har et poeng: vi er ikke spesielt flinke til innvandring, og våre holdninger til andre gjør oss dårligere. "Gnisningene" er her for å bli, og spørsmålet bør heller være "hvordan gjør vi dette bedre" enn "hvordan kan vi slippe".

Det etterhvert famøse innlegget i Aftonbladet av Ehsan Fadakar om det "själviske Norge" har hatt en interessant effekt i Norge.

Den mest utbredte (og mye berettigede) reaksjonen er indignasjon. Hør bare på Bjørn Stærk:

"..han kan for lite om Norge til å si noe om den. Han har samlet noen fakta, men forstår ikke konteksten."

Jeg kan ikke annet enn å smile av ironien: nær sagt ethvert land som omtales i norske media kan klage på akkurat det samme slurvet som Bjørn påpeker. Det finnes altfor mange norske journalister, og synsere, og såkalte "eksperter" som begår den samme synden som vi tar oss så nær av når vi opplever den mot oss selv. (Dette kan forøvrig ikke Bjørn klandres for, som jobber iherdig for å få nyansert inntrykk av utlandet).

Når vi så er ferdige over at noen våger å sette kritikk mot Norge på spissen, avviser vi det Fadakar har å si. Vi nordmenn er snille, og det er bare folk et eller annet sted på høyresiden som ikke er ideologisk vaksinerte mot rasisme. Vi har tross alt erklært at vi er mot rasisme. Saken er i all hovedsak avgjort, i vår favør.

Men som Mina Adampour påpeker, er ikke Fadakar helt på jordet. Selv om det ikke brennes kors på plener, det ikke er pogromer, og vi er bedre enn britisk arbeiderklasse på 70-tallet, opplever etniske og religiøse minoriteter litt for mange ekle situasjoner til hverdags. Du skal ikke lese særlig mange innlegg i kommentarfelt om "fremmede" skikker før du blir kvalm og oppgitt.

Bjørn, og mange andre vettuge folk jeg kjenner, mener at vi må begrense innvandringen enda mer enn vi allerede gjør: Enten vi liker det eller ikke, blir det mer konflikt av mer innvandring. Kommunene vil ikke bli påtvunget flere folk (selv om de ellers sliter med fraflytting), vi ønsker ikke ghetto-lignende forhold i enklaver på Oslos østside, holdningsarbeidet hjelper ikke når statistikken viser at mer innvandring fører til større økonomisk usikkerhet, høyere kriminalitet, m.v.

Men jeg undres: er det kanskje ikke noe som mangler hos oss, også? Det er greit å konstatere at mange innvandrere mangler evne til å integrere seg i det norske samfunn, men kanskje vi også mangler litt i evnen til å integrere nye folk?

Kanskje har vi hatt det så homogent så lenge at vi etniske nordmenn har mistet forståelsen av at verden egentlig består av mange forskjellige stammer som må greie å finne ut av det med hverandre. At "gnisningene" er regelen og våre illusjoner om fred og ro er unntaket.

At vi nærmer oss slutten på en 600 års epoke som begynte ved Svartedauden: det utilnærmelige, etnisk homogene Norge.

Bestrebelser på å bevare det Gamle Homogene Norge er ikke bare fånyttes, men virker mot sin hensikt: det blir mer konflikt, mer rasisme, flere misforståelser om vi forsøker å unngå "gnisninger". I stedet bør vi vurdere hvordan vi kan bli flinkere, å utvide vår kapasitet til å integrere andre kulturer i vårt samfunn, hjelpe nye medborgere finne en plass blant oss hvor de får utfoldet seg fritt og bidratt til alles beste. Et samfunn som maksimerer nytten av innvandring og minimerer ulempene.

Uten tvil er det reelle problemer: i møtet med visse innvandrergrupper står vi blant annet overfor helt ulike holdninger til kjønnsforskjeller, den sosiale kontrakten som velferdssamfunnet bygger på, og ikke minst hva integrasjon egentlig går ut på.

På slike saker må vi utfordre dem som kommer til Norge.

Men vi må også la oss utfordre om våre forutsetninger om vår egen "kultur". Det kan være vår hjemlige arkitektur, musikk, mat, litteratur, og (ja, tenk) etikk kan berikes av impulser fra fremmede steder. Fremfor alt må vi la oss utfordre i det norske dogmet om at vi egentlig vet best hva alle har godt av.

Historien viser med all tydelighet at samfunn som forsøker å motarbeide "fremmede" krefter med etnosentrisme mislykkes og oftest virker mot sin hensikt. Assimilasjonspress gjør etniske, nasjonale, og religiøse egenskaper mer verdifulle, og folk holder hardere på dem. For eksempel: jo mer vi motarbeider hijab, jo viktigere blir det for muslimske miljø å holde på dem. Og det som verre er: hvis det etniske flertall viser intoleranse, tillater det også mer intoleranse hos minoritetene.

Når alt dette er sagt, savner jeg en mer inngående debatt om hva Norge bør gjøre for å gjøre verden til et bedre sted, altså i tillegg til fagre taler og underskrevne traktater. Åpenbart kan vi ikke ta i mot alle flyktninger som ville fått det bedre - ofte langt bedre - her enn stedene de flykter fra. Jeg synes det er for enkelt å si at vi skal ta "vår del", som om dette er en skatt eller en del av "dugnaden".

Det vi skal gjøre, synes jeg vi skal gjøre godt. Vi trenger fokus, spesialisering, og sterk gjennomføring. For eksempel kunne vi spesialisere oss på asyl for mennesker i Midtøsten som blir forfulgte på grunn av religion. Og leve med at selv om vi ikke greier alt, så greier vi noe. 

Kastet Reme stein på Kristallnachmarkeringen i Stavanger?

Remes bruk av "palestinaskjerf" på Kristallnacht vitner om dogmatisk kunnskapsløshet, men neppe om antisemittisme.

"Dialogprest" (hva den tittelen egentlig innebærer, er uklart) Odd Kristian Reme holdt en "apell" i Stavanger i forbindelse med markeringen av Kristallnacht på lørdag. I ført et såkalt "Palestinaskjerf", som egentlig er en keffiyeh, et hverdagsplagg blant arabere (enten de er muslimer, kristne, eller jøder) i Midtøsten.

Reme presiserer at han bruker det som et symbol på palestinsk frigjøring og ikke et plagg for å holde seg varm en novemberkveld, og da får vi ta det som utgangspunkt.

I prinsippet har han rett: Kristallnacht handler ikke bare om det jødene opplevde og opplever, men også om situasjonen til andre utsatte grupper. Der er jeg helt enig med ham. 

At også palestinere skal har rett til liv i frihet, med rett til å utrykke seg politisk, utøve sitt livssyn, ha demokratiske institusjoner, utvikle seg økonomisk, osv. er selvsagt.

Men er "palestinaskjerfet" et uomstridt symbol på dette? 

Kanskje i hans øyne, men ikke blant israelere. Heller ikke blant de fleste jøder, som vet at palestinsk nasjonalisme kan være livsfarlig. For selv om palestinere flest, og forhåpentligvis mange av deres ledere, ønsker fred og forsoning med jøder, så preges mye av palestinsk nasjonalisme om å beseire jødene og erstatte Israel med Palestina. 

Reme kan klage alt han vil at det overhodet ikke er hans intensjon.

Hvis han vil gjøre keffiyeh - det såkalte "palestinaskjerfet" - til et symbol på fred og forsoning i Midtøsten, ønsker jeg ham lykke til. Men Kristallnacht i Stavanger er ikke anledningten til  å starte en slik kampanje. Han er enten naiv som tror at alle ville se det som ham, ellers så gikk han bevisst inn for å provosere. 

Krystallnatt er om likegyldighet

Det var fire parter i Krystallnatten i 1938, og også det som gikk forut og det som kom etter:

  • Overgriperne - SA-pøbler som drev hærverk, overfall, mord, og plyndring uten hinder eller innsigelser.
  • Ofrene - hovedsakelig jøder, tyske og østerikske borgere som sto forsvarsløse
  • Heltene - de få som på ulikt vis gjorde motstand
  • Tilskuere - de mange som sto på siden og lot det skje

I de ulike markeringene for denne natten, er det lett å ha sympati, kanskje medynk for ofrene og avsky for overgriperne. Vi står og identifserer oss med heltene og lover at vi, i hvert fall ikke vi, skal i hvert fall ikke la dette skje igjen.

Men sannsynligheten er høyest for at de fleste av oss ville vært tilskuere. Vi ville tålt inderlig vel uretten som ikke rammet oss selv. Kanskje aller mest de som i trygge Norge i dag utpeker seg selv om hypotetiske helter. 

For urett er vanskeligere å få øye på i samtiden enn den er i ettertid. 

Jeg skulle ønske at Krystallnatten ble en anledning for oss å ærlig konfrontere vår egen likegyldighet til urett som foregår rett under vår egen nese. Uretten som begås mot jøder, javel; men også mot muslimer, samer, kristne, ateister, kvener, romfolk, homofile, kvinner, funksjonshemmede, og alle andre grupper som blir sårbare av å være synlige. 

Vi bør våge å tenke 100 år frem og fundere på hva våre etterkommer vil forferdes over i våre holdninger. 

Krystallnatten er ikke en anledning til å gjøre 1938 til historie, men til å gjøre det til en nær fortid. Vi har ikke kommet så langt som vi tror.

Et tredje kjønn?

Kjønn er en av mange egenskaper som identifiserer oss. Men det er så avgjørende at folk med uklart fysiologisk kjønn sliter med å finne sin kulturelle identitet.

For noen år siden fikk jeg korreks av en av mine klienter, en professor i endokrinologi, da jeg brukte det engelske ordet "gender" der jeg mente "sex" - altså i den norske betydningen "kjønn".

  • "Sex", forklarte hun, er fysiologisk bestemt. Man er mann eller kvinne avhengig av kromosomer (XX eller XY) og/eller kjønnsorganer.
  • "Gender" har med identitet å gjøre og er en langt mer sammensatt sak. For identitet har ikke bare noe med hvordan hver av oss definerer oss selv, men også om omverdenen godtar denne definisjonen.

For de aller fleste av oss er dette uproblematisk: vår kjønnslige identitet (gender) faller rimelig godt sammen med vårt fysiologiske kjønn (sex). Vi lever i regelen opp til (og av og til ned til) de forventningene våre kulturer stiller til oss i vårt kjønn.

Når det er akseptert at forventningene til kjønn er til skade, kalles de "stereotyper", men så lenge vi mener de er berettigede kalles de "normer".

"Normer" blir til "stereotyper" når noen tapre sjeler utfordrer forventningene i ord og adferd. Kvinner går med bukser, menn blir sykepleiere, vi får alenepappaer og kvinnedirektører. Vi aksepterer som fullverdig at kvinner er tiltrukket til andre enn menn, og menn til andre enn kvinner.

Slik blir det mer plass for hver av oss i vår kjønnslige identitet, og det tror jeg er sunt både for samfunnet og den enkelte: jo mindre konflikt det er mellom den enkeltes evne til fri utfoldelse og samfunnets begrensninger på det, jo bedre er det.

Men nå står vi overfor en ny front, nemlig tanken om et tredje kjønn.

Fysiologisk skjer dette enten ved at et barn er født med tvetydige eller utydelige kjønnsorganer, eller når en person er gjennom kirurgisk inngrep og hormonbehandling får nye kjønnsorganer. Vi har altså medborgere og medmennesker som er hverken det ene eller det andre fysiologisk, men vi vet ikke riktig om vi fikser det kulturelt. Det er med andre ord uklart om vi i vår kultur har plass til noe annet enn det ene eller det andre.

I Norge er medfødte uklare kjønnskarakteristika en "sjelden diagnose". I utlandet, blant annet USA, Australia og Tyskland (og India og Pakistan) åpnes det for at det skal finnes et tredje kjønn, som hverken er det ene eller det andre. Dette kommer til utrykk, ironisk nok, ved at pass kan utstedes med et tredje kjønn angitt.

At dette er et reelt problem for bare et lite mindretall blant oss (ca 0,5 promille) gjør ikke problemet mindre for dem det gjelder. Mest fordi vi simpelthen ikke vet om dette om man mentalt er enten gutt eller jente er noe medfødt i hjernen vår, eller om det er noe vi retter oss etter som resultat av oppveksten. Jeg er ikke helt sikker på om det er lettere for et barn å vokse opp med "ubestemt" som identitet enn å ha feil identitet.

I "Hjernevask" ble det vist til interessant forskning som veldig tydelig skilte guttehjerner fra jentehjerner, selv i veldig tidlig alder. Men dette må vel - skulle jeg tro - være mindre anvendelig der uklare kjønnskarakteristikka skyldes faktiske sykdommer. Hvis kjønnsorganene er blitt slik de er på grunn av miljømessige forhold, bør antagelsen være at barnet med like stor sannsynlighet vil ønske den identiteten som hans/hennes genetikk skulle tilsi. I så fall blir det utrolig viktig med grundig diagnosearbeid i helsevesenet.

Med andre ord: mer forskning trenges.

Når Bakkevig blir komisk tendensiøs



Det finnes lyspunkter i den norske debatten om Israel, men som oftest forsøker innleggene å overgå hverandre i å bli karikaturer på dogmatisk motvilje mot alt israelsk.

Prost Trond Bakkevig skrev i Aftenposten om Moriah-fjellet i Jerusalem denne helgen. og han forsto å innrette sine synspunkter til politiske normer i Norge, selv når det gikk på bekostning av virkeligheten i Jerusalem.

En korrespondent som foretrekker (dessverre av gode grunner) å være anonym, delte sine kommentarer til noen av Bakkevigs mest utrolige synspunkter. Jeg får ta skylda for å publisere den, men gir gjerne æren til min anonyme venn:

Her kommer det, med Bakkevigs formuleringer i kursiv, NNs i vanlig skrift, mine kommentarer i parantes:

Muslimene kaller området Haram al-Sharif, og mener at hele området er en moské og derfor et hellig sted. 

Stedet har kanskje også et hebraisk navn? (Ja, Har haBait, altså "husets fjell")

Ekstremistene vil utføre religiøse ritualer inne på moskéområdet. Noen vil også rive moskeene og bygge et tredje tempel.

Er virkelig jødene de eneste ekstremistene her? Hvilke ritualer er det snakk om? Gruppene som vil rive moskeer og bygge et tredje tempel - er de mange? Får de gehør i det israelske rettsvesenet? (Ritualene det er snakk om er, bønn.)

På Haram al-Sharif blir jøder ledsaget av israelsk politi. Hvis de utfører religiøse ritualer, har politiet ordre om å sende dem ut av området.

Ritualer? Dette ordet brukes ofte i pressemeldinger fra Waqf-en, særlig "talmudic rituals". Men er det snakk om noe annet enn bønn? Hvorfor bruk av ordet "ritualer" (Nei, dyreoffer kan bare gjenopptas hvis tempelet bygges og gjeninnvies, bare noen få i det hele tatt tenker på)

Jødiske ekstremistgrupper utfordrer uavlatelig disse forbudene. Muslimer på samme sted følger årvåkent med. 

Har det noen gang forekommet at jøder har fulgt årvåkent ned, for eksempel under en spasertur, mens muslimer har kastet stein? Litt retorisk spørsmål her. (Ja, Bakkevig utelater skikken med å kaste sten ned på jøder som ber ved Vestmuren).

Dessverre blir det ofte konfrontasjoner - til tider voldelige. Muslimer anklager politiet for å beskytte jødiske ekstremister og slippe dem for langt. De samme ekstremister anklager politiet for ikke å tillate jøder å be på sitt helligste sted. Også muslimske ekstremister utnytter en spent situasjon.

De muslimske ekstremistene reagerer altså kun når jødiske ekstremister først har begynt.

Det jødiske navn på Haram al-Sharif er Tempelberget.

Njaa. Norsk er vel ikke så vanlig språk der nede. 

Der skal Abraham ha forsøkt å ofre Isak. 

Njaa. Dette med "ofring" er jo veldig kristen måte å tolke dette på, og kristne tolkninger er ikke så relevante her. Man kunne kanskje sagt "bindingen av Isak"? Eller man kunne nevnt islamsk tradisjon, der  Abrahams navnløse sønn går med på ofringen

Muslimer tror profeten Muhammed kom fra Mekka og hit gjennom luften på hesten Buraq. Herfra foretok han sin himmelreise for å samtale med Gud. 

Nå er ikke åstedet for Muhammeds himmelreise HELT tilfeldig. Men artig nok er det nå vanlig i den muslimske verden å påstå at det aldri har vært et jødisk tempel her. Konfliktene på Tempelhøyden er forbundet med denne historieomskrivingen. Rart at Bakkevig ikke nevner det.

Etter okkupasjonen av Øst-Jerusalem i 1967 har israelske myndigheter aldri utfordret den muslimske kontroll over Haram al-Sharif. 

Jerusalem var delt i 19 år. Bakkevigs formulering forutsetter enten at en deling av byen er en naturlig tilstand, eller at vest-Jerusalem OGSÅ er okkupert.  Han nevner riktignok at israelske myndigheter aldri har utfordret muslimsk kontroll over Haram al-Sharif, men hvor mange norske lesere kjenner til hvordan Klagemuren ble forvaltet da det var under jordansk adminsitrasjon?

Til tross for at noen jødiske grupper og israelske politikere mener det, er det ingen menneskerett å be på området. 

Dette er en fordreinding av diskusjonen. Det er nok ingen tvil om at å forby muslimer tilgang til Tempelhøyden ville blitt vurdert som et menneskrettighetsbrudd. Derfor kan det påpekes at det er hyklerisk av menneskrettighetsorganisasjoner å ikke kjempe for jøders rett til å be hvor de har lyst, og særlig på steder med utvilsom tilknytning til jødisk historie. (Bakkevig er nok ikke særlig opptatt av det, nei).