hits

oktober 2015

Den moralske røde linjen

Sarah Tuttle-Singer er en av de mest profilerte og beste blant en rekke svært gode bloggere på Times of Israel, og i dag la hun ut følgende på Facebook (som jeg gjengir med hennes tillatelse)

Seriously: Spare me the line about how "all the Arab countries do x y or z." when I (or anyone else) criticises something that happens in Israel.

My eyes will roll so far back in my head I will f*cking swallow them if you dare try to feed me that bull$hit.

Do not tell me how other people would react in a situation - don't TELL me it's understandable that Jews beat an Eritrean man to death because "others would have done it."

I will NOT use Hamas as my moral litmus test. Ditto Taliban. Or any other group of people for that matter - Arab or American or Russian or Mongolian or Japanese or Lapp or Kenyan or Irish or ANYONE else.

My litmus test is our potential as a people to do good -- and WOW, we have such potential. And when a man is down on the ground and no longer a threat, we must leave it at that, and not take matters into our own hands, no matter how enraged or frightened we may be.

This is a moral redline and anyone who doesn't see that is truly lost.

La meg også si det på norsk: det finnes ikke raseri, det finnes ikke frustrasjon eller hjelpeløshet, som kan rettferdiggjøre eller unnskylde å peile ut og myrde tilfeldige mennesker som ikke gjør annet enn å ville leve sine liv. Det finnes ingen unnskyldning for å lynsje folk bare fordi de ser ut som "fienden," eller har samme etnisitet, språk, hudfarve, eller religion som motparten. Det finnes ingen tilforlatelig forklaring for å storme inn i et gudshus for å drepe flest mulig, eller sprenge bomber på skolebusser, festmåltider, butikker, e.l. 

Man kan forsøke å forstå sinnet, eller frustrasjonen, eller hjelpeløsheten, eller frykten som eksisterer på steder der slikt skjer.

Men slike handlinger er ikke noe å forstå, eller forklare, eller forsøke å sette i en sammenheng. De skal bare fordømmes. 

Enhver som forsøker å rasjonalisere slikt er en moralsk kujon; enhver som bifaller det er en del av problemet; det burde bare vekke unisont avsky. 

Nå har jeg sagt det. 

Fem banaliteter om Midtøsten

Fra krigsoverskriftene i tabloidpressen til "debattprogrammer" på TV (oftest mer som verbal fribryting enn noe annet), en bokhøst hvor "eksperter" forsøker å overgå hverandre i å "avsløre" hvor forferdelig Israel egentlig er, er det tykt med banale, overfladiske betraktninger om dagens vanskeligste problemer.

Her er et eksempel, det danske Politiken, skrevet av Marcus Rubin, som forsøker å forklare hvorfor Midtøsten er i oppløsning. Det er i følge ham fem årsaker:

  1. Vann, eller rettere sagt vannmangel. 
  2. Islam, men altså egentlig ikke Islam, men det som er mest likt jødedommen, buddhisme, og kristendom
  3. Israel (Selvfølgelig! Obligatorisk. Man er simpelthen ikke troverdig i nordisk media med mindre man kaster dritt på Israel.)
  4. Olje
  5. Vesten

Totalt fraværende fra denne listen er noe folkene i Midøsten (unntatt jødene da, som med sin eksistens i området er "destabiliserende") selv kunne gjort annerledes. 

Jeg ser på Rubins Facebookside at han overstrømmes av ros fra folk som gjerne vil tro slike banaliteter, så jeg får forsøke meg på å nyansere:

1. Ikke vann, men dysfunksjonelle politiske og økonomiske systemer

Midtøsten er ikke én geografi: enkelte områder i for eksempel Syria og Irak er enormt fruktbare; andre steder i området er ørken. Takket være store elver finnes det nok ferskvann, men ingen land (bortsett fra prügelknaben Israel) har gjort alvorlige tiltak for å bevare og beskytte vanntilførselen. Dette skyldes overbefolkning og politisk ustabilitet som umuliggjør investeringer i vanninfrastruktur. I mellomtiden bores det brønner som utarmer grunnvannet, og kloakk blir ikke behandlet. Det er ikke nok vann, det fordeles ikke ordentlig, det ødsles med det, og det forurenses i det.

Uten tvil ville vannmangel vært et kronisk problem for regionen uansett; men rotårsaken til krisen er de politiske og økonomiske manglene.

Det er likevel mye vanskeligere å snakke om, for da må man legge noe av ansvaret for at det svikter på landene selv.

2. Ikke Islam, men et kollektivt mindreverdighetskompleks

At terroristorganisasjoner - enten det er ISIS, Al-Qaeda, Hamas, Hizballah, osv., - rasjonaliserer sine handlinger med religiøse argumenter, har gjort debatten om de egentlige drivkreftene svært vanskelig. Jada, det er eksempler på ekstremisme blant andre religiøse grupper også, men det beviser bare det vi vet: mennesker er i stand til å gjøre uhyrlige ting mot hverandre, og ingen religion ser ut til å helt vaksinere mot dette.

Det egentlige problemet er totalitære og imperialistiske ideologier, om de seiler under nasjonalistiske eller religiøse faner. Enten de drømmer om å være sjefer i et kalifat eller et pan-arabisk imperium, har gruppene det til felles at de utnytter et fantastisk mindreverdighetskompleks i samfunnene de har befestet seg i. Nasjonalisme i den arabiske verden er fremfor alt patriarkalsk mannssjåvinisme, og det er en kilde til kognitiv dissonans at de ikke lykkes i noe. Den eneste forklaringen de greier å stable på bena er at de er utnyttet av Vesten, og særlig Vestens jøder. 

3. Ikke Israel, men venstresidens moralske unnfallenhet

Er det virkelig noen som tror at en eneste palestiner (i slike sammenhenger alltid definert som ikkejødiske arabere som har en eller annen tilknytning til dagens Israel) ville hatt det bedre om Israel ikke ble opprettet, at det i stedet ble etablert en palestinsk stat? Er det noe eksempel på en arabisk stat som har greid å skape forhold som i det hele tatt kommer i nærheten av det israelske arabere får? Selv palestinere som lever under israelsk militær administrasjon/okkupasjon har det minst like bra som arabere i arabiske land.

Det er mer nærliggende å tro at Israels eksistens har hatt en stabiliserende effekt i og med at arabiske regimer har i mange år hatt en felles fiende som har distrahert dem fra å krige med hverandre.

Det er også det rene tøv at arabere er opprørte på grunn av solidaritet med palestinerne. Palestinere ble fordrevet av Kuwait uten at noen brydde seg. De er blitt behandlet som dritt i alle arabiske land (unntatt Jordan), og ingen bekymrer seg over det. Det er ingen som har sviktet palestinerne mer enn sine arabiske "brødre".

Det som imidlertid plager arabere med Israel er at 1) israelere gjør det så bra (se tidligere poeng om mindreverdighetskompleks) og 2) at jøder har overmakt over arabere, i et område som de regner som arabisk. Israel kunne sikkert gjort mye annerledes og mye bedre, ikke minst med å integrere sine arabiske borgere i den israelske suksessen. Men problemet - slik det i stadig større grad også diskuteres i arabiske media - er ikke at Israel har gjort feil (og det har det), men at den arabiske eliten har skyldt på Israel fremfor å ta ansvar selv.

Alt dette hadde vært åpent diskutert om ikke den europeiske venstresiden hadde utviklet et Israelfetisj, som skyldes at den samme venstresiden har tatt feil i hver eneste utenrikspolitiske fanesak i etterkrigstiden. Det eneste de har igjen er Israel, og her er det et overflod av slurvete narrativer som har god grobunn i god, gammeldags europeisk antisemittisme. Det er ikke antisemittisk å kritisere Israel, men det plager ingen antisionister at de får medhold av jødehatere. 

4. Ikke olje, men valuta i feil hender

På dette punktet er Rubin faktisk inne på noe. Eksport av olje har gitt herskerne i oljeeksporterende land valuta som de ikke har tjent men som de likevel kan bruke: til palasser, biler, sexslavehandel, eiendomsbobler i Europa, luksusvarer, og lignende som overhodet ikke har hjulpet noen annet enn de rikes egen forfengelighet. Det har også ført til et enormt behov for å beskytte oljeinntektene, og det har ført til kartellvirksomhet og våpenkappløp, og også et apparat for å undertrykke sine egne.

Oljen har også finansiert lobby- og pressvirksomhet overfor vestlige regjeringer som mangler sidestykke i moderne historie. 

5. Ikke Vesten, men dårlige ledere i området

Man må løsrive seg en del fra virkeligheten for å finne årsakssammenheng mellom vestlig politikk og krisene i Midtøsten; for vi vet ikke hvordan det ville gått om vestlige makter hadde handlet annerledes enn de gjorde. Sykes-Pikot avtalen var en plan i tråd med tiden som skulle avklare maktstrukturen etter det osmanske rikets (forventede) fall. Det ble i ettertid erstattet av mandatsystemet, som man håpet ville gi arabiske land mulighet til å danne selvstyre og selvstendighet.

Både da avtalen ble kunngjort og i ettertid er det lett å se mangler med den, men det er verdt å merke seg at den arabiske motstanden hovedsakelig bygget på rivaliserende despotisme - "selvstendighet" gikk ut på å erstatte det osmanske imperiet med et arabisk imperium. Hvem som skulle styre det, kunne lett (om man skal snakke hypotetisk slik Rubin gjør) blitt avgjort med en langvarig krig.

Uansett har landene i Midtøsten hatt selvråderett i flere tiår nå, og flust med muligheter til å trekke bedre grenser, etablere bedre regimer, og gjøre det bedre for sine folk. Og det har også skjedd, om enn i beskjeden grad. Vi er forlengst kommet dit at de ikke kan skylde på avtaler som ble gjort for 100 år siden.

Det behagelige med dogmer

Krisen i Midtøsten kommer oss stadig nærmere, og før eller senere må debatten løfte seg over dogmene som innlegget til Rubin representerer.

Årsakene til at vi har en krise, og at den blir verre, er mange og sammensatte.

Jeg byttet ut Rubins fem banale årsaker med fem andre som er et hakk bedre men likevel temmelig overfladiske. 

Antagelig må vi i Vesten ta store deler av ansvaret for å finne ut av det hele. Løsningene vi kommer frem til blir vanskelige, risikofylte, og vil innebære smertefulle valg - og noen av disse valgene vil i ettertid vise seg å være feil. Hovedproblemet vårt er at vi har bygd en politisk kultur som utsetter vanskelige erkjennelser om virkeligheten.