hits

oktober 2013

Skammens anatomi: Maria og Malala






To tilsynelatende uavhengige saker ble oppsummert på glimrende måte av to skribenter på to ulike verdensdeler over helgen:

  • Saken om den "bortførte" jenta Maria blant romfolk i Hellas - der Sven Egil Omdal påtaler vår tendens til å hoppe til konklusjoner på det mest overfladiske grunnlaget, konklusjoner som ikke bare var helt uberettigede men som forsterket noen av de styggeste fordommene mot romfolk. 
  • Vår uforbeholdne (og berettigede) hyllest til Malala Yousafzai, som har avstedkomment reaksjoner i hennes egen region den pakistanske Kunwar Khuldune Shahid omtaler i en bitende, smertefull satire i Viewpoint. 

Begge disse kronikkene burde gjøre oss skamfulle, men kanskje særlig oss nordmenn som bærer på illusjoner om at fordommer, rasisme, og annet er et fenomen som ligger i en fjern fortid, i fjerne land, i fjerne, marginale miljøer. Når den vestlige pressen så ivrig kaster seg over memet om en "ren" lyshåret og lysøyd ung jente blant de mørke "sigøynerne", så ligger ikke rasistiske fordommer særlig langt under huden. 

Vår reaksjon er også skremmende nær den holdningen som Shahid beskriver i sitt stykke:

Hvis vi ut av en historie kan ane konturene til et mønster vi har tro på, så tegner vi og fyller inn med farver et helt bilde uten å innhente flere opplysninger. Det er simpelthen mest beleilig for oss å tro at Maria var et barn stjålet fra nordeuropeiske foreldre, og for enkelte  i Midtøsten å tro at Malala driver kjetteri og oppvigleri.

Jeg tør forøvrig ikke å tenke på hva som hadde skjedd om det faktisk viste seg at Maria var kidnappet fra (for eksempel) etnisk norske foreldre på ferie i Hellas. Det hadde vært helt mulig, uten at et slikt fenomen hadde fortalt noe som helst om romfolk generelt.

Det beste vi kan håpe på, er at bildet av Malala blir et ikon på kvinners rett til utdannelse og likestilling i alle land; og at Marias bilde blir et ikon for at romfolk har rett til redelig og rettferdig behandling. Og så får vi alle tenke noe på at det skal bilder av mindreårige til før vi tar et allerede velkjent problem alvorlig. 

Og mens vi snakker om sterke kvinnelige personligheter, ta en titt på denne talen av Joss Whedon




Mitt alter ego er binært

... hvor jeg reflekterer over at vi har ulike personligheter til ulike formål og kommer med noen gode råd til vår nye regjering om bruk av sosiale media.

Min tidligere skolekamerat og generell gluping Carsten Carlsen reflekterte denne haiku'en da han så en tidligere statsråd på t-banen, oppslukt av sin smart-telefon

På en grå perrong
Twitres det rødgrønt i ensomhet
Regjeringskifte

I mellomtiden forteller en nyinnsatt statsråd at han plutselig har fått mer interesse på Facebook og må sette opp en "offentlig" profil.

De ulike grensene folk setter for det de utleverer i offentlige og halvoffentlige fora som Facebook, Twitter, og Google+ er spesielt aktuelle for folk som tiltrekker seg offentlig oppmerksomhet.

Men det gjelder oss alle: i ulik grad og på ulik måte representerer vi oss selv på ulikt vis i ulike sammenhenger. Jeg - for eksempel - er aktiv på flere fronter, og i alle med fullt navn.

Men inntrykket jeg ønsker å skape varierer med situasjonen. Selv her jeg sitter nå kvier jeg meg for å fortelle om noen av disse andre personlighetene jeg fremstår som, ikke fordi jeg skammer meg over dem (det er bare å google navnet mitt), men fordi jeg i denne bloggen ønsker å kjøre en viss tone og linje. Den er riktignok ikke ferdigstøpt, og langt fra polert, men jeg har satt visse grenser for den.

Dette er enda mer krevende for en statsråd. Han eller hun er:

  • Et lojalt medlem av et råd med oppgave å være den utøvende del av vårt kongerike generelt og regjeringsplattformen spesielt
  • En partipolitiker som skal fremme sitt partis saker, gjerne uavhengig av men også av og til i motsetning til regjeringsplattformen
  • Et individuelt tenkende menneske som kan tenkes å ha andre, eller irrelevante meninger, enn både regjering og parti
  • En privatperson med de bekymyringer, gleder, som det medfører - noen som deles helt privat med de nærmeste, andre som deles med en fortrolig omgangskrets, og andre igjen som er personlige men ikke private

Sosiale media gir foreløpig begrensede muligheter til å styre dette, og det finnes få om noen konseptuelle rammeverk som gir personer veiledning om det hele.

Det nærmeste vi kommer er de retningslinjene (jeg antar og håper) politisk ledelse i regjeringen har fått tilsendt om offentlig adferd, men sosiale media har mange fasetter som skiller seg fra det å holde seg edru og edruelig i offentlige arenaer.

Her er noen foreløpige tanker:

  • Skriv ned de ulike personlighetene du nå har og sett grenser for dem. Om du for eksempel er blitt statsråd kan det være at du slutter å være partipolitiker en stund, og at du må begrense hvilke emner du uttaler deg offentlig om som "individuelt tenkende menneske"
  • Identifiser online-personlighetene som tilsvarer dette. Statsråder bør ha en offentlig profil på Facebook, twitter, og Google+ som er kun om dem i statsrådrollen. Den bør utvalgte medlemmer av deres stab også ha tilgang til, og så får de bruke
    .
    for å angi når de personlig taster, slik for eksempel Barack Obama og kronprinsen gjør.
  • Bruk litt tid på profilen i hver av disse. Legg inn lenker til offisielle sider, skriv inn korrekt kontaktopplysninger, og vær åpen med retningslinjer for disse media. For eksempel: jeg besvarer ikke kommentarer på Facebook og twitter av hensyn til tid.
  • Sosiale media må integreres i kommunikasjonsstrategien. Pressemeldinger bør formidles overalt, samtidig. Meldinger fra offisielle kontoer skal regnes som offentlige. Osv.
  • Anvend beste praksis for hvert medium og forsøk å bli et forbilde på fornuftig bruk av sosiale media. Det er noe som heter legitim propaganda, og her har man anledning til å henvende seg direkte til publikum.

Dette kan tenkes å utbroderes. Tar gjerne i mot innspill.

Aftenposten oppmuntrer meg til å drikke

På lederplass i dag mener Aftenposten at Vinmonopolet må beskyttes, og det ved at det blir slutt på tax-free kvote.

Det er litt uklart hvilket problem Aftenposten egentlig forsøker å løse med sitt forslag, men jeg ville heller tatt utgangspunkt i at etterspørselen etter alkohol er mer eller mindre konstant, og poenget må være at Vinmonopolet blir konkurransedyktig sammenlignet med alternativene.

Her er det mange interessante premisser:

  • Jeg må bare begynne med den som fikk meg til å trekke mest på smilebåndet, nemlig at taxfree-salg på flyplasser er miljøfiendtlig. Fordi det bidrar til å holde flyprisene nede. Jeg sliter med å få til regnestykket her. Hvor mange kroner - i snitt for hver passasjer - går fra taxfree-butikkene til noe som reduserer flybillettutgiftene? 50 kroner? 100 kroner? Kan ikke være stort mer. Hvor mange er det som velger å la være å reise på grunn av en hundrelapp eller to.
  • "Gjennom et salgsmonopol med begrensede åpningstider er det lagt begrensninger for forbruket". Ja, dette er opplest og vedtatt i Norge, men vi skal ikke ta det for gitt at det er sant. Forbruket innbefatter også varer skaffet i tax-free, smugling, og hjemmebrygging og -brenning. Og det er vel kanskje derfor at Aftenposten i samme avsnitt mener at lovgivningen må løsnes for at mer av etterspørselen som nå møtes med tax-free, smugling, og hjemmelaga skal møtes av polet.
  • Det store spørsmålet som blir stående ubesvart er hvorfor tax-free er så gjevt og populært blant nordmenn. Da jeg bodde i USA falt det meg aldri inn å kjøpe tax-free på vei dit, men det var jo nærmest obligatorisk å gjøre det inn til Norge. Og da jeg bodde i Norge og ukependlet til Danmark og Sverige, satt jeg med mer sprit enn jeg hadde håp om å drikke, nettopp fordi det nærmest var en forbrytelse å gå gjennom tax-free på Kastrup og Arlanda uten å ta med meg noe. Jeg kjøpte til og med sigarettkvoten og ga bort i hytt og vær til røykende venner. Det ville jo være galt å ikke gjøre det. Helt vanvittig.
  • Jeg synes faktisk Vinmopolet fungerer utmerket godt og vil gjerne gi det friere tøyler: lavere priser* på god vin og godt brennevin, flere utsalgssteder, lengre åpningstider. Det hadde vært deilig å slippe dette peset med å alltid kjøpe på tax-free.
  • Og så må vi ta en debatt på en alkoholpolitikk som setter likhetstegn mellom forbruk og misbruk. Det er tross alt bedre med en befolkning som heller drikker en øl hver kveld i uken enn syv øl hver fredag kveld. Om jeg drikker en kasse 100-kroners viner mer i året er antagelig sunt; om jeg skulle drikke meg drita på 50-kroners viner eller billigste brennevin en gang i måneden er helt åpenbart usunt. Som Elin Ørjasæter er inne på, så trenger vi å gjeninnføre skam over å være overstadig beruset.
  • Jeg kommer ikke helt utenom fornemmelsen av at pådriverne for restriktiv alkoholpolitikk egentlig ønsker at alle skal slutte å drikke alkohol, at man tillater det kun av ren nødvendighet. Det er slike holdninger som får meg til å ønske intenst å ta meg en drink. Davka, som man sier på godt norsk.

*: Prisingen bør altså være mildere på vin og brennevin over et visst kvalitetsnivå, slik at det blir biligere å kjøpe vin og brennevin til måteholdent forbruk; men fortsatt dyrt å drikke seg søpre full. Alkoholikere kjøper alltid fra laveste hylle likevel, og her må prissettingen være slik at det er bedre å ruse seg på polvarer enn hjemmebrent og det som verre er.  

Tull fra Omdal om tidlig mannlig omskjæring

Sven Egil Omdal skriver hyppig i Stavanger Aftenblad og er en innbitt motstander av tidlig mannlig omskjæring. Som svar på Aftenpostens meget sindige leder om saken denne helgen, skriver trekker han frem igjen (på sin Facebook side)  en samling uriktige påstander og feilaktig logikk.

  • Feil om utbredelse: Når omtrent en tredjedel av verdens menn er omskåret, er det flere enn tre store grupper som holder på skikken. I tillegg til jøder, muslimer, og et flertall amerikanere, er omskjæring universalt hos sydkoreanere, koptisk kristne, og det er en stor minoritet australiere og briter som gjør det. Det er i nord-europeiske land skikken er så sjelden, så Omdal har satt fenomenet på hodet.
  • Feil om masturbasjon: Det er kanske underholdende å vite at noen skrullete leger på 1800-tallet trodde at omskjæring motvirket masturbasjon, men det er ellers en usaklig kuriositet i debatten. Det er bare antiomskjæringsaktivister som mener dette er et moment.
  • Feil om hygiene: Som mange andre omtaler Omdal påstander som "dokumenterte" uten at han angir hvor denne dokumentasjonen skal ligge. Til sammenligning er det god dokumentasjon på at det motsatte er tilfellet ( for eksempel O'Farrell 2005).
  • Feil om Bibelen: Påbudet om brit milah til Abraham har ingenting med Abrahams (forsøk på) ofring av Isak. Påbudet om brit milah forekommer i 1. Mosebøk kapittel 17, mens ofringen av Isak er omtalt i 1. Mosebok kapittel 22. Isak ble omskåret da han var åtte dager gammel.
  • Feil om opprinnelig skikk. Vi vet simpelthen ikke hvordan brit milah ble foretatt frem til den hellenistiske perioden. dvs omtrent 60 før vår tidsregning, men vi vet at det da var vanlig med "full"omskjæring. Både bibelske skrifter (jfr historien om Dina) og kilder før det tyder på at omskjæring var mer enn det Omdal forestiller seg.
  • Feil om Maimonides: Maimonides (Rambam) levde på 1100-tallet, og selv om han sikkert var en utmerket lege i sin tid, er det ikke lurt å anvende ham som fastlege nå. Foruten å akseptere påbudet som en religiøs forpliktelse som rabbiner, spekulerte han i virkningen som lege. Den gangen måtehold i seksualdrift ansett som et gode, og Rambam priset skikken på det grunnlaget. På det filosofiske plan var han derimot at mennesker måtte lære seg å holde tilbake. For den som faktisk er genuint interesserte i omskjæringens plass i jødisk liv, anbefaler jeg boken til Harvard-professor Shaye Cohen: Why Aren't Jewish Women Circumcised?
  • Feil om jødisk uenighet om skikken. Det er helt naturlig at "jødiske tenkere" har undret seg over skikken, særlig fordi den bryter med så mange andre deler av jødedommen. Like fullt er det bred enighet i alle tider og i alle miljøer om at brit milah er en skikk med eksistensiell betydning og er helt aldeles nødvendig av denne årsaken. Det utrolige er egentlig at det har vært så stor oppslutning, gitt at uenighet og dissens er en norm i jødisk liv og religion.
  • Feil om reformbevegelsen. Det er blitt tatt opp til diskusjon i reformbevebelsen om brit milah er nødvendig, og man har hver gang konkludert med at ja, det er den. Omdal forvirrer "debatt" med "å bryte med skikken. En rimelig god forklaring er her.
  • Feil om "de jødiske feministene".  Miriam Pollack påstår at hun snakker for alle mulige mennesker, men det er lite som tyder på at hun snakker om særlig andre enn seg selv. Hun har naturligvis rett til sine meninger, men boken hennes (utgitt etter alt å dømme på eget forlag) har bare fått interesse i antiomskjæringsgrupper. Det er ingen mangel på jødiske feminister, og de har ikke hatt problemer med å bli hørt.
  • Feil om medisinen. Forhuden synes ikke å ha noen beskyttende effekt på moderne menn i det hele tatt, og bidrar ikke til seksuell funksjon eller nytelse.

Hva sitter vi igjen med? Jo, en spaltisk som leser sidene til antiomskjæringsaktivister heller enn saklig og vitenskapelig belagt litteratur.

 

Fleetwood Mac ble yngre på scenen

Fleetwood Mac har eksistert siden slutten av 60-tallet, selv om mesteparten av sangene vi kjenner igjen er fra midten av 70-tallet. Bandet gjenforenes inni mellom for å spille inn nye låter og tjene noen penger på konsertfremføringer.

Konserten på Spektrum i går startet ut bra og ble bedre. Lindsey Buckingham forlot ikke scenen under hele konserten og tok både vokale og instrumentale utfordringer på strak arm. Man kan forstå hvordan karen holder seg tynn. Stevie Nicks greier ikke lenger de høye tonene, og det er lett å se at hun er drittlei noen av sangene. I hvert fall de hun sang til å begynne med.

Men alt tok seg opp i løpet av kvelden. Du kunne kjenne på kroppen at Mick Fleetwood la mer kraft i trommene, at Chris McVie poengterte rytmen strengere, og ikke minst at Stevie Nicks fant igjen inspirasjon. Skulle vært morsomt å vite om Oslo-publikumet inspirerte dem, eller om de som alle andre trenger mer tid til å varme opp ettersom de blir eldre. Det som begynte som en helt OK konsert et godt coverband kunne gjøre like godt, som en virkelig stor opplevelse - særlig på grunn av soloforestillingene fra Mick Fleetwood og Lindsey Buckingham.

Ser på Spotify eller lignende er det tydelig at bandet tjener pengene sine på å varme opp kommersielle rester fra storhetstiden, og disse låtene holder seg. Men dette er musikere som har et vedvarende ønske om å fornye seg. Deres til tider drøye monologer på scenen viser at det er vanlige folk som har musikk som fag. De ønsker utfordringer for å være kreative, de er uredde for nytt, og de er akkurat passende ydmyke. Både Buckingham og Fleetwood briljerer på sine instrumenter, men de motiveres tydelig av gleden av mestring mer enn behovet for å vise noe.

Med andre ord: det er verdt det å fyre opp de mest populære stykkene på Spotify, men også å høre på det du ikke har hørt om før.

 

Kommentar til kommentarene om søskenbarnekteskap

Det er alltid vanskelig å vite om synspunktene som kommer fra dem som bryr seg med å dele sine, er representative for synspunkter fra "folk flest". Det blir bare gjørme av å svare direkte, så jeg tar opp noen av emnene her.

Mitt innlegg om søskenbarnekteskap avstedkom mange ulike reaksjoner både her og i andre fora. For å ta noen av dem

"Knutsen synes å mene det er helt greit med søskenekteskap".

Nei, jeg gjør egentlig ikke det. Men jeg er ikke alltid så sikker på at forbud og påbud er den beste reaksjonen på det jeg synes er greit. Innlegget mitt var et forsøk på pense debatten inn på de viktigste spørsmålene og ikke bare hva vi synes er greit eller ikke greit.

Men dette skjer faktisk ganske ofte: den som i Norge ikke hiver seg ned i skyttergraven for å forsvare norsk klokskap mot fremmede impulser, blir umiddelbart stemplet som kjetter.

"Det egentlige problemet er tvangsekteskap."

I et annet kommentarfelt enn dette var det noen som til overmål påsto at ettersom forbud mot tvangsekteskap vanskelig lar seg håndheve, så vil dette forbudet ha den etterlengtede effekten - i tillegg, altså, til å eliminere de genetiske effektene av at (forholdsvis) nære slektninger får barn sammen.

Jeg synes det i alle tilfeller er greit å skille mellom ulike problemer som vi forsøker å møte. Jeg er - som de fleste andre, vil jeg tro - mot at folk skal presses inn i ekteskap og også at barn blir født med genetiske problemer som kunne vært unngått. Blant mange andre ting jeg er mot. Men begge disse er fenomen som er mer sammensatte enn mange velger å tro.

Tvangsekteskap, for eksempel, er ikke et enten-eller. Ekteskap som er inngått under rent tvang ("hvis du ikke gifter deg med ham/henne, skyter jeg deg") kan de aller fleste stedene annuleres gjennom en grei prosess. Det vi snakker om er ulike former for press: slektninger truer med å støte folk ut hvis de ikke føyer seg; ellers blir det brukt økonomiske midler; eller annet sosial press. Dette skiller seg ikke kvalitativt fra foreldre som klager, baksnakker, unnlater å invitere, kjefter, osv., når de er misfornøyde med sine barns valg. (Og noen ganger, forøvrig, helt berettiget). Overgangen mellom å "være klar" til "å øve press" til "tvang" kan være glidende.

Det man snakker om når det gjelder innvandrermiljø er at foreldre, eventuelt besteforeldre og andre slektninger, velger ut det de mener er en passende ektefelle og øver press på personen det gjelder. Rasjonalet til pårørendes valg kan være ymse: kontinuitet i slekten, kontroll over eiendom, mer fredelige forhold, og oppholdstillatelse i Norge. Jeg har snakket med mange med bakgrunn i arrangerte ekteskap som er ganske edruelige om at slike ekteskap har sine fordeler og ulemper, akkurat slik kjærlighetsekteskap har.

Jeg synes forøvrig vi sitter litt i glasshus hvis vi mener at våre ekteskapsordninger er alle andre klart overlegne.

"Jeg har hørt om grusomme effekter av innavl"

Jo større anesammenfallet er, jo større er sjansen for at recessive gener kommer til utrykk i individets fenotype. Men genetiske sykdommer kan også forekomme blant folk hvor det ikke er påviselig anesammenfall. Forskjellen ligger i sannsynligheten for at noe slikt skulle skje, og de er forsøkt målt i studier.

Anekdoter er farlige en slik sammenheng, fordi vi har lett for å søke bekreftelse på våre meninger. Om vi hører om 100 barn som har et medfødt problem, vil vi først og fremst huske det eksempelet der foreldrene var i slekt.

Hvis det er riktig som Bradford-studien viser, at risikoen øker fra 1.5% til 3%, så er det viktig å være klar over hvilken prosentsats er grensen for hva som er uakseptabel. 1,6%? 2%? Dette har nemlig betydning for om vi også skal forby at voksne med "bare tre" eller "bare to" eller forsåvidt "bare en" felles besteforeldre skal få gifte seg. Det kan også ha betydning for om vi skal tillate at tremenninger gifter seg

Men det mer interessante at hvis vi virkelig vil hindre "innavl", så bør vi oppmuntre flest mulig til å 1) kartlegge sine aner, og 2) få genetisk testing før de får barn. Faktisk før de vurderer å gifte seg med en bestemt person. I Island har de sågar en app som går inn for noe av dette.

Er det så galt at kusiner og fettere gifter seg?

Når regjeringen kunngjør at de vil "vurdere" et forbud mot ekteskap mellom fetter og kusiner, hopper folk umiddelbart i skyttergravene. Før vi gjør det, la oss finne frem noen fakta sammen.

Hver gang det er snakk om å regulere voksnes beslutninger på egen vegne, synes jeg det er greit å få avklart noen grunnleggende spørsmål, memlig disse:

  • Hvilket problem er det vi forsøker å løse? 
  • Hvor stort, eller egentlig viktig, er dette problemet? 
  • Vil den foreslåtte løsningen faktisk ha den ønskede effekten?
  • Vil den foreslåtte løsningen skape nye problemer som helt eller delvis annulerer den (eventuelle) positive effekten?
  • Er det andre løsninger vi også burde vurdere?

Her er noen forsøksvise svar:

  • Problemet vi forsøker å løse er hyppigere genetiske sykdommer som kunne vært unngått. Noen av disse sykdommene har relativt beskjedne effekter, andre er moderate, og noen er katastrofale. Det er ingen tvil om at risikoen for genetiske problemer øker jo nærmere beslektet moren og faren er (og jo eldre særlig moren, men også faren er), men ved raskt gjennomsyn av noe av forskningen synes det å være sprikende tall. En stor studie i Storbritannia (BIB) publiserte resultater i sommer som viste at risikoen for fødselsdefekter var doblet blant barn født av fetter og kusine men var fremdeles lav. 
  • Det vil være spørsmål om helse er et vikarierende motiv for kulturelle fordommer, altså at vi som avholder oss slik inngifte vil overføre våre tabuer på minoriteter. Det er et legitimt spørsmål som jeg ikke synes vi kan bare avfeie. Når fenomen som tvangsekteskap, arrangerte ekteskap, og henteekteskap blandes sammen med hverandre og dette spørsmålet, er vi på ville veier. (Vil et forbud, for eksempel, gi unntak for par som av ulike årsaker (alder, sterlititet hos en av partene, osv.) ikke kan produsere biologiske barn sammen?)
  • Problemet antas å være stort i visse mijøer i Norge, og særlig norsk-pakistanske miljø nevnes. Det er også gruppen som blir studert i BIB-studien jeg nevnte over, der de fant ut at 37% av alle barn født i denne gruppen hadde foreldre som var fetter og kusine. Jeg vet ikke om frekvensen i Norge er den samme, men det bør vi jo finne ut. Dernest er det å ta til etterretning at den økede risikoen for genetiske problemer i denne gruppen tilsvarer risikoen for mødre som er 41 (og jo eldre moren er, jo større er risikoen). Men her trenger vi mer empiri.
  • De genetiske problemene er i virkeligheten en funksjon av anesammenfallet for paret som har barn sammen. Dermed kan tremenninger med mange felles oldeforeldre faktisk ha større risiko enn tomenninger. Dette er relevant der folk begrenser seg til små miljøer for å finne ektefelle, som i en stamme eller et isolert lokalsamfunn. Noen av innvendingene mot resultatene fra BIB går på at det pakistansk-britiske miljøet der er nært beslektet uansett.
  • Ekteskap mellom fetter og kusiner er forbudt flere steder i verden, men i følge Wikipedia er praksis svært variert. Det er verdt å merke seg at det ikke er snakk om å forby at fettere og kusiner har sex med hverandre eller har barn sammen. Det er snakk om å forby at de gjør det innenfor et ekteskap som kan inngås i Norge, eller (muligens) som Norge godtar som gyldig. Forutsetningen for at et forbud vil fungere etter hensikten vil være om det har den indirekte effekten av å hindre fettere og kusiner å ha barn sammen.
  • Alle forbud og påbud som forsøker å regulere voksne menneskers valg over sine egne liv vil ha uønskede bieffekter, for det underforståtte poenget er alltid at vi ikke har tillit til at disse menneskene er i stand til å dømme risiko fordeler, og ulemper på egen hånd. Muligheter som tas fra folk blir ofte mer verdifulle, til og med en kampsak. Det blir fort aktuelt med å finne måter å omgå problemet på (alt fra å lyve om slektskapsforhold til andre mer kreative løsninger).
  • Etter mitt skjønn bør alle - uansett hvem de har tenkt å ha barn med - sette seg inn i hvilken genetisk arv de utsetter sine barn for. Det er haugevis av resessive sykdommer å miste søvn over, og den bør beundres som setter seg inn i hva han/hun bærer med seg. Dette gjelder spesielt for par som kjenner til vesentlig anesammenfall.

Jeg synes med andre ord vi trenger en grundig og saklig debatt om alle disse faktorene før vi kaster oss på det ene standpunktet eller det andre. 

Barn født av fetter og kusine er forøvrig ikke helt ukjent i norsk nyere historie heller.

Kong Haralds far (kong) Olav og mor (kronprinsesse) Märtha var fettere og kusiner, og likeledes var Olavs far (kong) Haakon og mor (dronning) Maud også fetter og kusine. 

Litt om krisen i USA

Som Anne Applebaum påpeker, er striden i USA ikke om budsjettet eller budsjettunderskuddet er for stort, men om et allerede-lovfestet program skal betales for. Republikanerne krever at Affordable Care Act ("Obamacare") i all hovedsak legges ned før de vedtar et budsjett. Uten budsjett må staten spare inn penger, og det umiddelbart. Det er det som foregår nå.

(Se også svarene fra ekspertpanelet - der jeg inngår - i Amerikanskpolitikk.no om denne saken).

Et grunnleggende problem med dette er at egentlig beslektede beslutninger: hvis man vedtar en lov, så må gjennomføringen av den få plass i budsjettet. Og vedtas et budsjett, så må finansdepartementet ha mulighet til å betale det. Og faktisk er det et flertall i Kongressen for å gjøre nettopp det, også medregnet republikanerne. Men et mindretall republikanere stanser prosessen for å få stemt over det.

Det som har skjedd her er at republikanerne har tapt i første ledd og forsøker nå å sabotere de nødvendige neste ledd for å få det som de vil, likevel. Om man er for eller mot Affordable Care Act så må dette sies å være et usedvanlig usselt spill.

Men krisen vi er i nå er bare et lite forspill til det virkelig store slaget om "debt ceiling" om kort tid. For hvis USAs finansdepartement ikke gis myndighet til å øke USAs gjeld, står vi overfor uoversiktlige konsekvenser. Noen mener dette er kan utløse en massiv global depresjon, andre tror det vil gjøre USA til en bananrepublikk, eller eliminere dollaren som den dominerende handelsvalutaen.

Andre påpeker at krisene peker på en svakhet i den amerikanske grunnloven, nemlig at den utøvende og de to lovgivende maktene kan havne i et tre-eller toveis knipetak som det ikke finnes måter å komme ut av. I Norge har vi slike mekanismer, i det Stortinget har mulighet til å vedta mistillitsforslag, og regjeringen kabinettspørsmål, uten at det fører til at landet noensinne mangler regjering. Det er bare et lovgivende kammer som må bli enig med seg selv og ikke - som i USA - to kamre som kan ha forskjellig flertall.

Vi står altså overfor muligheten - uten at jeg vil uttale meg særlig om sannsynligheten - for to virkelig ille ting.

  • Det ene er et mislighold av amerikanske statsobligasjoner som kan utløse en finanskrise eller økonomisk nedgang som sprer seg langt utover USAs grenser.
  • Det andre er en politisk krise i USA der alle parter er handlingslammet. Det vil ikke bare ødelegge USAs troverdighet i utlandet - slik Applebaum påpeker - men også USAs handlingsevne. Uten tvil vil regimene i Iran, Syria, Nord-Korea, Venezuela og andre steder utnytte situasjonen og gjøre verden til et langt farligere sted.

Dette er scenarioer som bekymrer langt mer innflytelsesrike personer enn meg (og antagelig deg). Historisk erfaring er at varslede kriser sjeldent materialiserer (det er unntak, som jeg kan skrive om en annen gang), fordi korrigerende tiltak igangsettes i forveien. Vi kan være trygge på at det foregår alle mulige forhandlinger alle mulige steder for å unngå dette.

En skribent mener sågar at Obama er forpliktet av grunnloven til å overkjøre kongressen - selv om han skulle bryte en annen grunnlov - for å få orden på sakene. Mine amerikanske venner håper på at det blir holdt spesielle valg allerede i høst for å få ut republikanere som står bak dette.

En ting er sikkert: det kreves godt politisk håndverk i ukene fremover. Mye å bekymre seg over, mye å lære.

Nei til (K)RLE, ja til KT

Det er lett å mistenke KrF for å egentlig ville gi det nye faget navnet "Godt Nytt, Andres Misforståelser, Gudløshet, og Kardemommeloven", men det ville kanskje vært et sleivspark.

For jeg kjenner argumentene for å gi kristendommen - og helst altså da den høykirkelige luthersk-evangeliske varianten - en fremtredene rolle i grunnskoleutdanningen: Norge har en kristelig kulturarv som har en varig virkning på vårt verdisystem og som i alle tilfeller er helt vesentlig for å forstå vår kultur. Vi inkluderer de livssyn som er nyere innslag for å fremme toleranse for andres syn og for vårt voksende mangfold generelt. At de fleste i KrF vil at flest mulig nordmenn skal bekjenne seg til kristendommen er vel heller ingen stor hemmelighet.

Nå har jeg tittet gjennom en av lærebøkene i RLE for syvende klasse og særlig lest kapittelet om jødedommen. Og det er ok - litt vel forenklet noen steder, og noen pussige utelatelser (hvorfor nevnes Abraham og Isak, men ikke Jakob?).  Jeg setter pris på intensjonen og håper at forfatterne går inn for kontinuerlig forbedring.

Det er umulig og antagelig ikke nødvendig å gi alle norske skolebarn en grundig innføring i alle religioner. Bare å kjenne de vesentlige forskjellene mellom ulike kristne trosretninger er en kjempeoppgave. 

Jeg er mer opptatt av at våre barn skal lære en konstruktiv tilnærming til andres livssyn enn noe annet. Jeg vil at de skal lære å venne seg av med etnosentrisme samtidig som de lærer å stille gode kritiske spørmål og lytte til svarene. Jeg vil at de skal ha et godt rammeverk for å lære om religioner når de blir nysgjerrige om dem, samt å avvise fordomsfulle utspill (som det er altfor mange av) som usaklige. Jeg vil at de skal forstå verdien i uenighet om viktige saker, at de har noe å lære av andre, og at det er sunt å få sin empati og intellekt utfordrert.

Jeg vil med andre ord at de skal lære kritisk tenking. Jeg vil at de skal kunne ta fra hverandre argumentasjoner, kjenne igjen premisser og konklusjoner i et resonnement, faktisk kunne lese og avkle et ellers inspirerende meningsinnlegg. Sette navn på vanlige logiske feil. Jeg vil at de skal vite at det er mer ærlig å skifte mening enn å tviholde på den. Å kjenne igjen symptomer på kognitiv dissonans hos seg selv. At det er et dårlig tegn når alle er skjønt enige om noe. Jeg vil at de skal kunne diskutere så bustene fyker og beundre hverandre for en god innsats etterpå.

Da kan gjerne religiøse ovebevisninger være med. De kan gjerne lese ulike fortolkninger av Abrahams ønske om å ofre sin sønn. Eller hva det betyr å vende det andre kinn. Eller om det er mer vesentlig hva folk tror enn hvordan de lever sine liv. 

Jeg vil veldig gjerne at de lærer å lese aviser og se på TV med et kritisk blikk. Forstå når reportere spekulerer, når de rapporterer, når de formidler egne syn. Hva det vil si at nyhetsbildet er fylt med usikkerhet. Å lese flere versjoner av den samme begivenhet og lære av det. Å sette seg inn i kontroversielle saker og se alle sidene av saken.

Altså å bli bedre, mer engasjerte samfunnsborgere.

For her er det mye å gjøre.