hits

september 2017

Regjeringer bør være ambisiøse og vise evne til gjennomføring

Hvis du er mer bekymret over regjeringens evne til å få til ting til tross for intern uenighet, opposisjon, og usikkerhet enn forskjellene i partienes politiske plattform, har vi litt data å se på.

Nettsiden Holder de Ord er et eksempel på informasjonsressurser jeg skulle ønske det var mer av, både fordi det gjør det lettere å ansvarliggjøre politikere, og fordi politikk i praksis (i motsetning til det tabloidmessige vi oftest utsettes for) ligger i detaljene, i sammenhengen mellom en regjerings plattform og det de faktisk makter å få til, gitt parlamentarisk situasjon, den offentlige forvaltnings gjennomføringsevne, og alt det uventede som inntreffer underveis.

I følge nettsiden holdt Solbergregjeringen 445 (57%) av alle punktene i regjeringserklæringen, brøt 160 (21%), holdt delvis 107 (14%), og så er 64 ikke etterprøvbare. 

Jeg skriver "punktene" selv om nettsiden omtaler dem som "løfter", fordi punkter i en regjeringserklæring hverken er eller bør være løfter. De er målsetninger, og det ville være en dårlig regjeringserklæring om den ikke strakk seg en del, altså om den holdt tilbake på ambisjonene av frykt for å bli beskyldt for løftebrudd. Gitt all usikkerheten og alle begrensningene en regjering går inn i når de setter i gang, ville en 100% score utgjøre en avskjedssøknad - i hvert fall for min stemme. 

Jeg ser det slik at enhver bør stemme på det partiet de mener

  • Prioriterer de riktige sakene, OG som
  • Viser evne til å få gjennomført det de ønsker. 

Du må se etter begge delene. Det kan være, for eksempel, at du synes Solbergregjeringen faktisk har oppnådd mange av målene de satte seg, men at målene var feil. Eller at du er helt enig med målene, men synes for få er oppnådde.

Mitt bestemte inntrykk av norsk politisk liv er at samarbeidslinjen i Stortinget fører (stort sett) til bra kontinuitet fra regjeringsskifte til regjeringsskifte. Det er lenge siden noe jeg har lest i Arbeiderpartiets eller Høyres program har gitt meg søvnløse netter. Jeg har alltid noe å være uenig i, og mye å være enig i.

Men jeg er bekymret over å ha en regjering som ikke makter å gjennomføre sin politikk, eller som unnlater å sette gode mål for landet fordi deres samarbeidsform eller støtte er usikker. 

En god idé, akkurat nå: bruk en time på å se gjennom det Holder de Ord har samlet sammen og se hvilken magefølelse du sitter igjen med? Satte regjeringen seg prisverdige mål for litt over fire år siden? Var det noen du spesielt likte, noen du mente var dårlige? Har du endret holdningen til noen av sakene de siste årene? Vil du at de at de skal få en ny sjanse til å oppnå målene som forblir "sorte" på grafen?

Min vurdering av regjeringen Solbergs ytelse:

Analysen i Holder de Ord gir inntrykk av en hardt arbeidende, målbevisst regjering som har greid å holde god disiplin, til tross for at det er en koalisjonsregjering som er avhengig av mindre partier for parlamentarisk støtte. Hvis du tar en titt på enighetsoversikten, så er det markante forskjeller mellom Høyre og FrP (når de ikke sitter i regjering sammen), men regjeringen Solberg har holdt orden i rekkene.

Her kommer det også frem at i perioden de satt i opposisjon, var

  • Arbeiderpartiet enig med sine tre forventede støttepartier 63% (Sp 73%, SV 63%, og MdG 55%), mens da
  • Høyre satt i opposisjon var de enige med sine støttepartier 65% (KrF og V 70%, og FrP 54%). 

Altså har Solberg greid å styre en koalisjonsregjering med det partiet de er mest uenige med i sitt parlementariske grunnlag

I enighetsoversikten er det også verdt å merke seg at den laveste uenigheten - mellom FrP og SV - har variert mellom 17% og 27% siden 2009/2010. Høyre og Arbeiderpartiet er enig mellom 40% og 53%. Når SV og Arbeiderpartiet ikke har sittet i regjering sammen, er de enig mellom 56% og 75%. Som ventet er skillelinjene som tegnes i media ikke så tydelige når landet skal styres.

Hva bør du stemme?

Etter å ha snakket med en del om hvordan de stemmer, ser de ut til å falle disse segmentene:

  • Partitro folk som ser på sitt valg som en lojalitetssak. 
  • Vanedyr som ser saken litt an fra valg til valg men har en mer eller mindre etablert preferanse. Disse kan finne på å stemme vidt forskjell i stortingsvalg og kommunalvalg. Jeg tror dette er en større gruppe enn de fleste antar.
  • Tabloidfans - de som er opptatte av personlighet og lett får avsmak basert på enkeltepisoder. Disse tror jeg er en langt mindre andel enn de fleste antar. Det er påfallende at det er disse media ser ut til å henvende seg til.
  • Impulsvelgere - de som bestemmer seg i valgavlukket.

Hvis du er partitro, har dette innlegget antagelig bare bekreftet det du allerede mener. Hvis du er tabloidfan, har du ikke giddet lese så langt. Impulsvelgere aner jeg ikke hvordan jeg skal henvende meg til.

Men hvis du er en person med en etablert preferanse og et åpent sinn, så leser du kanskje fremdeles.

Hva kunne jeg ønske meg

Det som har manglet i nyere tids regjeringsplattformer, er to (tilsynelatende) uforenelige størrelser:

  • Kvantifiserbare mål - det blir altfor mye innsatsmål og ikke nok effektmål. Det er forståelige grunner til det, for harde tall gir inntrykk av større nederlag når ikke oppnås. Men dette kan løses ved at man legger minimumsmål, oppnåelige, og virkelig harde mål. Så får det bli diskusjoner om disse er riktige mål.
  • Inspirerende ambisjoner - vi har det for oss at vi som verdens beste land bør spille forsvar og ikke angrep. Men det fører til en tendens til selvgodhet og mye slit for små ting. 

Derfor håper jeg Holder de Ord også skårer etter tre ytterligere mål i neste regjering:

  • Viktigheten av målet, og gjerne fordelt på partiene i koalisjonen og/eller det parlamentariske grunnlaget
  • Vanskelighetsgraden på målet, gitt begrensninger og usikkerhet
  • Kontroversen om målet, både innenfor det parlamentariske grunnlaget de lever på og i opposisjonen

En måte å måle disse på, er å rett og slett be partier og/eller politikere med interesse for emnene svare på spørreundersøkelser.