hits

september 2016

Shimon Peres - den siste av de første løvene

Shimon Peres - Shimon ben Yitzhak v'Sarah - er død, og må minnet etter ham gi oss visdom og inspirasjon. Han fulgte sin bestefars henstilling og levde et langt liv hvor han prøvde for så å lykkes noen ganger og mislykkes andre ganger, men lærte alltid av alle og alt. 

Shimon Peres og Yassir Arafat
By Copyright World Economic Forum, swiss-image.ch /Photo by Remy Steinegger - originally posted to Flickr as Shimon Peres, Yasser Arafat - World Economic Forum Annual Meeting Davos 2001, CC BY-SA 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=4486615


I rabbinisk litteratur - grunnstammen i rabbinisk jødedom - organiserer vi lærde i generasjoner. De første var zugot og fikk oppleve førstehåndserfaring med tempelriten.  Dagens generasjon tilhører acharonim, og i mellom har vi hatt tanaim, amoraim, savoraim, geonim, og rishonim

Ofte tillegger man de "eldre" lærdes synspunkter mer vekt enn de "yngres", fordi de på et vis levde nærmere opprinnelsen til det hele. 

Jeg er ikke enig. Jeg mener at alle generasjoner har noe unikt å tilføye. De eldre, de tidlige, var vitner til mer, men de yngre, de senere, har fordel av oppbygd kunnskap og visdom, både i og utenfor sine egne miljøer. Nærhet og avstand gir ulike perspektiver, og vi trenger begge om vi virkelig skal forstå. 

De tidligere bar vitnesbyrd om inntrykk og følelser; de senere får reflektere og nyansere. I hver generasjon må vi være ydmyke for dem som opplevde ting vi ikke kan begripe, men også åpne for at ettertiden får et mer utfyllende blikk.

Shimon Peres er den siste av de første israelske løvene, i den samme generasjonen som (blant andre) Golda Meir, Moshe Dayan, Menachem Begin, Yitzhak Rabin, Ariel Sharon, Yitzhak Shamir, David Ben-Gurion, Levi Eshkol, og Yigal Allon. 

Peres ble født Szymon Perski i Vishnyeva i 1923 og utvandret til Tel Aviv - til yishuven - i 1934. Hans bestefars avskjedsord da han reiste var: "Gutten min, vær alltid en jøde!" Hans bestefar og all hans slekt som ble igjen i Vishyeva ble myrdet av nazistene.

Han fikk gjennom et langt liv oppleve det ultraortodokse, det sekulære, det sionistiske i sin jødiske identitet. Han mistet hele sin familie og bygde opp en ny. Han sto vekselsvis i opposisjon og i allianse med alle hans samtidige ledere. Han opplevde krig og fred, håp og fortvilelse, og tok ansvar for om det ble det ene eller det andre. Han var omstridt og elsket, beundret og kritisert i sin levetid

Fremfor alt var han en leder i sin tid, eller rettere sagt i sine tider. For hans liv gikk gjennom mange faser.

Det var ikke Holocaust som skapte eller rettferdiggjorde statsdannelsen Israel, men det var Holocaust som gjorde Israel til en eksistensiell oppgave for å berge jødisk sivilisasjon. De første løvene var overbeviste om at landet måtte overleve ikke bare for sin egen skyld, men for at det jødiske skulle ha en fremtid i det hele tatt. Det gjaldt i de første årene å skaffe våpen, å bygge strategiske fortrinn i geografi, å inngå løse avtaler og uformelle allianser, fremfor alt å ta risikoer - fordi de ikke hadde annet valg. 

Senere ble det også viktig å bygge en bærekraftig stat med sterke institusjoner, å bygge det særegne israelske demokratiet, å bygge diplomatisk innflytelse. Etter Oslo-avtalen - hvor Peres spilte en sentral rolle - ble det viktig å drømme om, planlegge, og med stort håp realisere fred og langvarig stabilitet. Løven som hele sitt liv hadde vært en kriger mot ansiktsløse fiender, måtte nå se ansiktet til disse fiendene og slutte fred med dem.

Disse første løvene som vi nå tar avskjed fra i det vi gravlegger Peres på Har Herzl, var sammensatte og høyst ulike personligheter. De fikk problemer i fanget som dagens statsledere knapt kan forestille seg. 

Jo mer man leser om hver av dem, jo tydeligere kommer menneskeligheten i dem frem: de tok sjanser, de gjorde feil, de lot følelser ta overhånd, de kunne være vekselsvis nådefulle og nådeløse, de etterlater seg både inspirerende og nedslående handlinger og ord. Vi skylder deres minne å lære av dem og om dem, å kritisk vurdere deres handlinger både med innlevelse og avstand. 

De siste årene utmerket Peres seg ved å være en optimist; han mente det ikke var noe annet valg. Det var også grunnlaget for at han ukuelig jobbet for det han trodde på, selv og særlig når hans tro ble utfordret og måtte nyanseres. 

שלום חבר

Shalom, chaver.
 

2016-09-11

World Trade Center brenner, med Statue of Liberty i forgrunnen
By National Park Service - https://web.archive.org/web/20021019052836/http://www.nps.gov/remembrance/statue/index.htmlhttps://seminolelakerotary.org/wp-content/uploads/2015/09/statue_of_liberty.jpg, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=173149



Jeg har jo blitt eldre de siste 15 årene, og jeg har møtt flere av de tøffeste utfordringene i mitt liv (håper jeg, men hvem vet) i denne perioden. Så det er umulig å vite om mine holdninger til den dagen - da jeg oppholdt meg rett i skyggen av World Trade Center - har utviklet seg som et resultat av at jeg har fått dagen mer på avstand, eller det jeg har lært av andre, eller at jeg selv har forandret meg av alt det jeg har opplevd.

Og slik er det kanskje med all historie: vi kan være øyenvitner til historie, eller vi kan forstå historie, men vi kan ikke få til begge. Vi greier simpelthen ikke å sette historie vi selv opplever i rett sammenheng.

Noe som har skremt meg i disse femten årene er at offentlig debatt er rett og slett blitt fattigere, og det er særlig et fenomen som plager meg, nemlig søket etter enfaktorsforklaringer. 

Folk ser ut til å foretrekke enkle, lettfattelige forklaringer, og - enda verre - at både sosiale og "vanlige" med oppmuntrer dem til det. Skal vi se på 11.9., dukker det stadig opp banale påstander som at:

  • Amerikanernes utenrikspolitikk har skylden ELLER USAs utenrikspolitikk er irrelevant
  • Islam har skylden ELLER Islam er irrelevant
  • Terrorisme er ikke så veldig alvorlig ELLER terrorisme er vår tids viktigste (eneste) trussel

Det er lett å forledes til slike standpunkter, for diskusjonen om dem altfor ofte blir polarisert - dKau utfordres til å ta side.

Kanskje dette er bare mitt problem, men jeg synes jeg stadig oftere er i villrede om slikt. Jeg blir veldig ofte sittende fast i "både og" eller "hverken eller" i slike valg, og gjerne alt på en gang. For å ta påstandene over:

  • USA er verdens mektigste land og vil følgelig ha en utenriks- og militærpolitikk som griper inn overalt. Noen ganger fordi USA velger det, andre ganger fordi de trekkes inn i det. Hendelser som avstedkommer utenrikspolitiske grep er et resultat av mange tidligere hendelser og har alltid uforutsigbare konsekvenser. USA må også balansere idealisme og egennytte i all sin politikk, og vipper naturlig nok inn i naivitet eller kynisme, avhengig av hva som motiverer den politiske bevegelsen. Dermed må selvfølgelig USAs ledere være voksne nok til å ta ansvar for det som skjer, enten de ser etter manglende etterretning eller feilslått militære intervensjoner, eller helt andre ting. Alt dette er viktig og kjempeinteressant, men gir ikke svar med to streker under.
  • Islam er en religion for et stort antall mennesker, og blant dem finnes det alle mulige folk. Det finnes elementer i muslimsk lære som svært lett kan brukes/forvrenges til å rettferdiggjøre Al Qaedas terrorkampanje, men det finnes også elementer i muslimsk lære som fremmer fred og forståelse. Vi kan ikke ignorere Islam når vi skal forstå Al Qaeda (eller Daesh, eller Hamas, eller Hizballah), men vi kan ikke bare se på det. 
  • Terrorisme i den vestlige verden tar kanskje livet av færre folk enn andre dødsårsaker, men det er en eksistensiell trussel mot vår sivilisasjon fordi den krever fra oss så mye. Myndigheter kan simpelthen ikke tåle at organisasjoner myrder medborgere for å skåre politiske poeng. Vi må bekjempe terrorister med militær overmakt, men vi må også skape grobunn for noe annet der terrorister vokser opp. Vi må være villige til å bruke vold, etterretning, u-hjelp, bestikkelser, press, forskning, og alt det beste vi har til å bekjempe terrorisme, og vi må først og fremst være tålmodige.

Jeg skulle ønske at 11.09.01 var et skille for vestlige samfunn; at vi forsto en gang for alle at vi er samfunn baserte på noen få men helt avgjørende verdier; at vi vil bekjempe terrorister ved å være smarte fremfor å være voldelige; at det ligger en styrke og ikke en svakhet i mangfoldet vårt.

Slik ble det ikke i det store og hele; men det er jo ikke for sent. Jeg håper at media, lærere, foreldre, politikere, m.m., oppmuntrer folk til å sette seg inn i saker, se på dem fra flere sider, lære å løse problemer (i stedet for å ri kjepphester), og ikke minst forstå at ærlig uenighet er en enorm styrke.