hits

september 2014

WTF! på Litteraturhuset

Litteraturhuset i Oslo driver med to ting:

  • Drift og forvaltning av et lokale som brukes til konferanser, boksalg, og matservering. 
  • Programmering av begivenheter, som debatter, symposia, foredrag, osv.

Det er mulig at Litteraturhusets drift og forvaltning er fremragende, det har jeg ingen formening om.

Men det som er helt åpenbart, er at Litteraturhusets omdømme og suksess bygger på programmeringen

Programmeringsdelen har helt siden begynnelsen vært ansvaret til Silje Riise Næss, som åpenbart har hatt et produktivt samarbeid med avgående leder Aslak Sira Myhre. Da hun søkte internt om å få overta jobben hans, er det ikke vanskelig å se fordelene ved at hun overtok roret.

Det er mildest talt uklart om beslutningen om å ikke vurdere interne søkere ble fattet før eller etter at de interne søkerne (altså den interne søkeren) ble kjent; men det er en oppsiktsvekkende beslutning i all den tid Litteraturhusets styre ønsket noen form for kontinuitet i programmeringen. 

Om styret aldri hadde til hensikt å vurdere interne søkere, burde det blitt gjort kjent i utlysningen, hvor det tvert om legges vekt på "kjennskap til husets virksomhet". Næss hadde god grunn til å tro hun var aktuell for stillingen, både ut fra det annonserte og sunn fornuft.

Det peneste man kan si om styrets behandling av Næss er at den har vært amatørmessig: å ikke en gang innkalle en så åpenbart kvalifisert kandidat til intervju setter i tvil den offentlige troverdigheten til styrets intensjon og tilnærming. Dette åpner for alle mulige spekulasjoner. Og en god mulighet for at Litteraturhuset om kort tid blir stående uten to av de nøkkelpersonene (Myhre og Næss) som har drevet institusjonen frem til det den nå er.

Personalmessig er det om mulig enda mer tvilsomt, for nå må Næss forklare for fremtidige arbeidsgivere hva som kunne være årsaken til at hun ikke en gang ble vurdert.

Det er uholdbart.

Et profesjonelt styre skal sikre institusjonens videre suksess gjennom sine valg, og det består i både å velge rett person som leder, samt også å ivareta interessene til alle som tar seg besværet om å søke på stillingen. Hvis de ville bli kvitt Næss, var dette helt åpenbart feil måte å gjøre det på; og om de vil beholde henne er det i hvert fall feil måte å gjøre det på.

Mitt overfladiske inntrykk - og det er ikke annet enn det - er at faktorer som ikke tåler dagens lys har spilt inn. På sikt er nok dette en storm i et vanglass, men det er likevel noe illeluktende som ikke helt blir borte. 

Hva er politisk grums?

Alle faretruende politiske bevegelser har sin rot i intellektuelt slurv, og det bør være utgangspunktet for vår definisjon av "grums."

Mye klokt og uklokt har vært skrevet om valgresultatet i Sverige, og særlig om fremgangen for "Sverigedemokratarna". Det er utrolig hvor mange som plutselig er blitt eksperter på svensk politikk, men jeg skal ikke påberope meg å ha blitt det.

Jeg er derimot opptatt av bruken av ordet "grums" om dette partiet, og andre.

"Grums" fremkaller hos meg assosiasjoner om en flaske man trodde hadde klar væske men som vet ettersyn har noen ekle partikler flytende omkring. I politisk sammenheng brukes det om elementer i et parti (eller organisasjon) som mangler legitimitet.

Hvis partiet unnlater å ta oppgjør med grumset, så kan det fortolkes som en stilltiende aksept av grumsets legitimitet. Grumset anses å ha tatt over partiet og gjort det hele skittent.

Beskyldninger Advarsler om grums kommer alltid fra utenfor partiet, og oftest fra politiske opponenter. SV-folk er for eksempel glade i å påpeke grums hos FrP, men synes ikke at SVere som lener seg i retning kommunisme er grumsete.

I eget parti finnes det ikke grums, det finnes kun takhøyde.

Hver gang jeg har sett nærmere på forskrekkelige politiske argumenter, finner jeg ut en av to ting: enten er jeg forskrekket fordi jeg ikke har forstått dem, eller (mer vanlig) så er dårlig satt sammen, dvs., de lider under fatale logiske brister og/eller svakt faktagrunnlag. Konstruktiv politisk uenighet skyldes aldri at en part er ond/dum og den andre snill/smart, men at ulike parter vektlegger ulike momenter og kommer frem til forskjellige konklusjoner.

Med dette kriteriet finnes det et enormt tilfang av grumsete meningsinnlegg i offentlig debatt. Det er faktisk så det er perioder hvor det er så mye dårlig at jeg ikke orker å følge med en gang.

Og videre: alle som er med i debatten trekker med seg større eller mindre grums i våre ytringer. George Orwells "Politics and the English Language" bør være en evig og ydmykende påminnelse om dette.

Tilbake til SD: partiets valgsuksess er åpenbart ikke et problem for partiet selv og de som stemte på dem (eller satt hjemme og heiet på dem). Vi andre kan velge hvilket problem det er.

  • For enkelte, særlig på venstresiden, er det først og fremst et problem at SDs synspunkter har noen plass i det politiske liv. Deres impuls er en umoden hersketeknikk, nemlig å late som SD (eller andre med "grums") ikke eksisterer. Slikt skaper regjeringskriser eller verre.
  • For meg er SDs valgsuksess et symptom på at andre partier ikke har lykkes med å ta høyst reelle samfunnsproblemer opp til seriøs debatt, fordi det har vært for ubehagelig. Feighetsbasert grums, altså.

Holder man seg til den siste problemdefinisjonen - at SDs fremgang skyldes en svikt i mainstream-debatten - så er det også åpenbart at det gjør vondt verre å late som SD ikke finnes. Løsningen er noe langt vanskeligere, nemlig å rote gjennom SDs mandat grundig nok til å forstå hvilke bekymringer de besvarte men som ingen andre gjorde.

11.9.2014 - tretten år og vi har en lang kamp foran oss

Det var helt fantastisk strålende vær i New York 11. september 2001. Ikke en sky på himmelen, klar og tørr høstluft, himmelen virket større og mer generøs på et vis. Jeg satt i et kontor på 18th Street og Sixth Avenue


View Larger Map

En kollega fortalte meg at et fly hadde flydd inn i World Trade Center i det hun var på vei inn i et møte, og slik begynte en periode som vi fremdeles sliter med. I flere år etterpå drømte jeg at bygninger i Manhattan falt sammen rundt meg, men det har heldigvis gitt seg. En venninne av meg som bodde rett ved siden av tårnene vil bare jobbe enten i første eller annen etasje; eller i tiende etasje eller over. For hun har med seg fallskjerm på jobben hver dag.

Jeg har vanskelig for å forklare hvilken virkning terrorangrepene hadde på meg som var øyenvitne til det hele men var aldri i fare. Jeg har venner som flyktet fra fallende bygninger, og noen som ble evakuerte fra tårnene. De synes antagelig det er enda vanskeligere å forklare det de opplevde.

Den siste tidens nyheter om diverse terrororganisasjoner i Midtøsten viser at Bush hadde rett da han rett etter angrepet sa at kampen mot terror(isme) kom til å bli langvarig. (I det hele tatt: Bush sa og gjorde mye galt og i ettertid uforståelig, men han hadde sine innertiere også).

Jeg frykter at terroren må komme mye nærmere før vi i Vesten, og særlig Europa, bestemmer oss for å løse det problemet heller enn å bruke det hele som argument for andre politiske kjepphester. Blant mytene:

  • Terrorisme skyldes vestlig innblanding i regionen, både i kolonitiden og nå. Det er ikke vanskelig for etterpåkloke å påvise feil i europeisk og amerikansk politikk i Midøsten, men det er bare amatørhistorikere som tror på enkelfaktorforklaringer. (Det finnes amatørhistorikere som på underlig vis blir betalt for å være historikere, men det gjør dem ikke seriøse). "Vestlig innblanding" ga også regionen økonomisk og juridisk infrastruktur, innførte protodemokratiske institusjoner, og har oftere enn folk er klare over hindret virkelig blodige kriger. Det ville sikkert vært annerledes om Europa hadde latt Midtøsten være i fred etter (la oss si) korstogene, men jeg er på ingen måte overbevist om det ville vært bedre. Uansett er det å fordele skyld uproduktivt.
  • Hvis vi er snillere, vil terroristene gi seg. Terroristlederne er ikke småbarn som vil roe seg ned om de får smågodt å trøste seg med. De er ute etter makt og er ikke interessert i kompromiss eller forsonlighet.
  • Israel er en del av problemet. Nei, Israel er en del av løsningen. Det Israel får til av fremforhandlede løsninger med "moderate" (alt er relativt) grupper som Fatah vil være en antydning om hva vi kan få til med "moderate" (alt er relativt) grupperinger i Syria, Libanon, Libya, Egypt, osv. Likeledes vil Israels strategi for å nedkjempe ekstremistorganisasjoner som Hamas og PIJ vise hvordan andre ekstremister i Syria, Libanon, Libya, Egypt, osv., kan nedkjempes.
  • Dette er geografisk avgrenset. Terroristorganisasjonen opererer under premisset om at "fredselskende" betyr mangel på mot. (Hvis de kunne historie, ville de vite at terrorisme aldri har ført frem). De tror at vi vil gi fra oss nær sagt hva som helst for å slippe å oppleve og utøve vold.
  • Det vil stabilisere seg. Terroristenes politiske mål er å radikalisere motsetningene og de er villige til å gjøre alt for å skape mer fiendtlighet, flere folk i skyttergravene, mer ekstreme holdninger. De elsker NDL og andre fremmedfiendtlige grupper som forsterker stereotyper. Alt som fremmer folks behov for sikkerhet fremfor frihet er en gave til terroristene. (Og la det ikke være noen tvil: Hamas og Anders Behring Breivik er et alen av samme stykke, og deres forestillinger om en ideell samfunnsform er forbløffende sammenfallende).

Det vi trenger for å bekjempe terrorisme de neste tiårene er resiliens og edruelighet. Enda så fryktelig som det høres, kan vi tåle at flere hundre nordmenn myrdes av terrorister hvert år hvis vi kan holde på demokratiet vårt. Vi har krigere som kan nedkjempe terrorister, om nødvendig ved å drepe dem. Vi kommer til å bombe terroristreder som er beskyttet av menneskelig skjold, og ikke-stridende kommer til å dø, og det må vi finne en måte å leve med. Vi må greie å både oppmuntre og konstruktivt kritisere parter som kjemper mot terroristene i regionene. Vi må tåle å selv bli vekselsvis oppmuntret og kritisert for vår innsats.

 

Noe å tygge på

Netanyahu-regjeringens beslutning om å overta ca 404 hektar land på Vestbredden/utenfor den grønne linjen har avstedkommet en god del forventede reaksjoner. Norsk UD tar for eksempel avstand fra beslutningen og anmoder Israel om å reversere den. Av de mer velartikulerte protestene er også denne fra Will Saletan i Slate og denne fra Marc Goldberg i Times of Israel.

Jeg er uenig i Saletans hyperboliske hovedtese, og han er åpenbart det selv om man leser artikkelen hans. Men jeg stiller meg i likhet med både ham og Goldberg uforstående, nærmest måpende, til Netanyahus politiske dømmekraft her. Det er simpelthen umulig (for meg, i hvert fall) å forstå hvordan dette trekker bidrar til noe positivt i det hele tatt.

Jeg vil for det første anbefale alle (også UD) å titte på dette kartet av de aktuelle områdene og gjerne sammenligne med et veikart de kan for eksempel finne på Google Maps. Jeg kan, for eksempel, ikke forstå hvordan dette påvirker ferdsel mellom Bethlehem og Jerusalem for noen.

Dette er ellers et eksempel på en sak som folk umiddelbart omtaler i kategoriske ordelag, men som har flere nyanserende momenter, hvilken det går an å lese om i dette blogginnlegget i Jerusalem Center for Public Affairs.

Noen ting å ha i bakhodet:

  • Områdene ligger helt inntil våpenhvilelinjen fra 1949, den såkalte grønne linjen, som mange helt feilaktig omtaler som "1967-grensene". 
  • Etter det jeg kan se ligger de utenfor tettbygde områder. I hvilken grad de brukes til dyrking av for eksempel oliventrær er uklart for meg.
  • Israels påstand om at dette er områder som ikke har eiere (altså er "statsland" helt tilbake til det osmanske rikets tider), kan rettslig forfølges i israelsk domstoler, hvis høyesterett har tidligere vist seg villig til å opprettholde eiendomskrav
  • Området er tilknyttet Kfar Etzion, en jødisk bosetning fra 1930-tallet som har viktig symbolsk betydning for Israel. 

Intet av dette gjør denne beslutningen til et sjakktrekk, tvert i mot synes jeg argumentasjonen er svak. Men den burde få vettuge folk til å forstå at saken er noe man kan være uenig om, ja dypt uenig, uten at den ene parten er demonisk.