hits

september 2013

Har DU voldtatt noen?

Nyheter fra flere steder i verden, blant annet: Øygard som fikk som han fortjente av Høyesterett, en undersøkelse i Asia som viser at 25% av alle menn har voldtatt, 200 piskeslag til en saudi-arabisk kvinne for - etter domstolenes ville fantasier - satt seg lagelig til for voldtekt. Og mer.

Det som går igjen i alle disse sakene er resonnementet i forsvaret av disse handlingene: menn har krav på å få visse behov innfridd, og det kravet overgår kvinners rett til trygghet. Eller for å gjengi poenget til Rachel Jewkes, lederen for studien i Asia: menn mener at de har rett til å ha sex, mens kvinner har ansvaret for å forsikre seg om at de ikke har sex når de ikke ønsker det. 

Dette er en kvinnefiendtlig mentalitet, og er faktisk uverdig for menn. Det er tull å påstå at vi mister forstand og ansvarsfølelse av å være kåte. 

Det er uvisst hvor utbredt den mentaliteten er, og man får håpe at FN og vestlige nasjoner, blant andre Norge, gjør lignende studier.

Men jeg har en mistanke om at mentaliteten også finnes her, men kommer til syne i andre former. 

Jeg har vært i flere diskusjoner hvor menn tar opp risikoen for å bli beskyldt for voldtekt når det egentlig har vært et tilfeldig forhold. Frykten er at en kvinne "angrer" om morgenen at hun har hatt sex og forsøker å håndtere "skammen" ved å anmelde ham for voldtekt. 

Det kan nok forekomme, men det synes langt mer utbredt at kvinner i Norge unnlater å anmelde voldtekt fordi de vet at bevisbyrden er ualminnelig tøff. Det er for eksempel vanskelig å vite om Øygard ville blitt dømt om de ikke fant SMS-tekster, Skype opptak og andre fysiske bevis. (Vi kan være sikre på at andre som Øygard vil passe på å ikke gjøre den "feilen").

Det jeg etterlyser er en endret mentalitet blant menn og til menn. Maskulinitet bør gå ut på å ta ansvar, og det er ingenting ansvarlig i å utnytte kvinner når de av en eller annen grunn (alder, alkohol, rus, osv.) er sårbare. Den tøffe mannen bør ta ansvar for at kvinner som har rotet seg bort finner veien trygt til hjem og venner. Og den som gjør noe annet bør ha øynene åpne for at han tar en stor risiko. Å utnytte kvinner bør av samfunnet vurderes som en karaktersvakhet, et tegn på moralsk svikt. 

Hva er snikislamisering?

"Snikislamisering" er et vagt og fordomsfremmende begrep som avsporer fra virkelig debatt. Begge partene må skjerpe seg.

At "snikislamisering" og Christian Tybring-Gjedde igjen har kommet i nyhetsbildet, synes å være et tilfelle av at pressen lager sine egne nyheter når de ikke får lurt politikere til å si noe dumt. Det, og en viss aversjon mot å snakke om noen virkelig oppsiktsvekkende nyheter.

La oss se bort fra at krav om alminnelig dannelse ikke gjelder når man omtaler Christian Tybring-Gjedde, og også hans egne forsøk på å gjøre seg til offer på ytringsfrihetens alter. Dette er et ballspill mellom fløyenei norsk politikk som er forutsigbart og egentlig nokså kjedsommelig.

Jeg er mer interessert i hva han mener med "snikislamisering". 

For i tillegg til at selve begrepet synes å være vel fordomsfullt mot folk, altså muslimer, som formodentlig regner seg som islamiserte, så synes jeg det er upresist. Det snakkes om demografiske trusler mot vår kultur, våre friheter, og vårt samfunn - ideen synes å være at hvis vi når et eller annet "tipping point" med muslimer i Oslo, andre byer, eller Norge generelt, så vil "islamisering" ta over med uoversiktlige konsekvenser. 

Bevisene for dette skal være områder og skoler som i all hovedsak består av andre enn etniske nordmenn,samt fremskrivninger av trender vi har sett så langt.

Jeg forstår skrekkscenarioet, tror jeg, da. Vi er bange for bydeler som ikke styres av norsk lov men av en kombinasjon av gatejustis og uoffisiell sharia-lover. Utenforstående - som for eksempel kvinner som viser hår, nakke, og bare legger - vil få det vanskelig i disse stedene, og politi, barnevern, og annet vil ha vanskeligheter med å gjøre seg gjeldende. 

Og at dette sprer seg, slik at en etnisk gruppe påtvinger en annen etnisk gruppe sine normer og verdier. (Ironien her er overlagt).

Hver gang noen maler slike scenarioer, etterlyser jeg et empirisk grunnlag. For "snikislamisering" dreier seg ikke om hva som skjer i enkelte miljøer, men noe som folk frykter skal skje med hele samfunnet. Det er derfor mer relevant hva som beveger seg i utslagsgivende deler av muslimske innvandrere og deres barn (og barnebarn) enn hva som skjer i små miljøer. Vi må også skille mellom effekten av de få høyrøstede og de mange stillferdige.  Vi må se på langsiktige såvel som kortsiktige virkninger.

Fremfor alt må vi være edruelig om hva vi mener er skadelig. Idealene som ligger under våre lover går ut på at vi skal tåle et stort mangfold, og at innskrenkninger i folks frihet - til å overholde det livssynet de ønsker, holde på sin overbevisning, innrette sine private liv, osv. - kun skal tillates hvis det hindrer åpenbar skade. Disse idealene kastes på dør hvis vi har som premiss at vår "kultur" - ene og alene fordi den er vår - er fremmede kulturer overlegne. 

Her kreves det åpenbart langt mer - og langt modigere - forskning, for uten gode fakta får livaktige fremstillinger som Tybring-Gjeddes ben å gå på.

"Snikislamisering" er et forsøk på sette en etikett på et problem som oppfattes helt ulikt av ulike mennesker. Jeg kunne ønske at Tybring-Gjedde (og andre som er enig med ham) holdt seg for god til å redusere problemet til en så fordomsfull betegnelse. Og så skulle jeg ønske at han opponenter holdt seg for gode til å henge seg opp i det.

Vi har altfor mange virkelige debatter vi må ta, og dette er mildest talt en avsporing.

Jeg står gjerne på barrikadene for at kvinner skal kle seg som de ønsker og ha alle rettigheter som menn har, at alle barn skal få en god sekulær utdannelse, at homofile skal kunne stå frem uten frykt, og at alle Oslos gater skal være trygge for alle. Jeg vil tro at jeg får mange muslimer med meg.

Jo, NRK trenger en revisjon

Det ble sterke reaksjoner på Riksrevisjonens varslede gjennomgang av NRKs rutiner og kontroller for å sikre presse-etikk, og resultatet er blitt at Riksrevisjonen synes å ha slått retrett.

  • Morten Kinander og Geir Woxholt har sammen skrevet en kronikk om saken i Aftenposten der de er kritisk til at Riksrevisjonen strekker sitt mandat for langt i å ville sette seg til doms om  "hvordan hele det offentlige Norge utfører arbeidsoppgavene sine", samtidig som de medgir at "behovet for å gå NRK's etikkarbeid etter i sømmene er påtagelig, ettersom den statsfinansierte institusjonen er en etikkversting i følge statistikken over fellelser i PFU."
  • Jeg forsto det slik at Riksrevisjonens kun hadde til hensikt å vurdere hvorvidt NRK hadde rutiner og kontroller for å sikre etterlevelse av etiske krav som allerede var etablerte for organisasjonen. Med andre ord: å undersøke om NRK holder det de lover. 
  • NRK har ikke pressefrihet slik andre media har, fordi de har særskilte privilegier som andre media ikke har. Både produksjon og distribusjon blir finansierte av TV-eiere og skattebetalere (Les Stavrum om dette). NRK opererer derfor under oppdrag de er blitt oversendt, slik det er med all offentlig virksomhet. 
  • NRK nyter således godt av forskuttert tillit, slik ingen andre mediaselskaper gjør. Dette er et ekstraordinært ansvar som NRK bør legge ekstraordinær innsats for å overholde.
  • Å påse at NRK overholder dette ansvaret faller til to institusjoner: Pressens Faglige Utvalg og Kringkastingsrådet. PFU har altså funnet mot NRK i en rekke saker, uten at NRK synes å ha lært altfor mye av dette. Kringkastingsrådet fungerer oftere som NRKs mest lojale støttespillere enn dets skarpeste kritikere. 

Altså er det et åpenbart behov for at NRK i større grad ansvarliggjøres for det de presterer med skattebetalernes og , og det er lite som tyder på at mekanismene som skal gjøre det, fungerer. Jeg synes ikke den overveldende kritikken mot Riksrevisjonen er helt overbevisende, og det får være så. 

Men er det virkelig et alternativ å la det fortsette å skure? Kinander og Woxholt klager over at Riksrevisjonen gjør altfor mye etter eget forgodtbefinnende, men jeg synes vi har det samme problemet i NRK. Og det er noe forferdelig irriterende å betale lisensavgift for noe jeg egentlig ikke vil støtte.

 

Hvordan Aftenpostens "veltesaker" kan ordnes

Jeg har løsninger på alle de fleste de sakene Aftenposten håper frykter funderer på kan velte et borgerlig samarbeid.

Man får av og til inntrykk av at journalister om dagen ønsker at det borgerlige regjeringssamarbeidet skal havarere slik at de får mer å skrive om.

Aftenposten legger frem følgende saker der det er stor uenighet blant de fire partiene. For å gjøre jobben lettere for dem foreslår jeg her løsninger til disse potensielle uenighetene.

  1. Oljepenger og handlingsregelen. De rødgrønne har holdt seg til en del av handlingsregelen (prosenten som skulle brukes) men ikke den andre (hva det skulle brukes til). Investering i infrastruktur og menneskelig kapital må økes, og det er slikt vi har oljepengene til. Samtidig må offentlig sektor bli mer produktiv, slik at vi kan få det i balanse. Man vil gå over på kort sikt for å gjøre nødvendige og attraktive investeringer og gå ned på mellomlang sikt når ting er i bedre balanse.
  2. Lofoten. Det er både økonomiske og miljømessige grunner til å ikke forhaste seg inn i et oljeeventyr i Nord-Norge. Vi trenger å grundig utrede de miljømessige risikoene forbundet med noen form for oljeproduksjon før vi kan ta stilling til eventuell oljeproduksjon. Denne utredningen skal sette en ny standard for grundighet og saklighet. Først når vi har beslutningsgrunnlag gir det mening å beslutte.
  3. Bompenger. Bompenger som finansiering av nye veier er blitt misbrukt de siste årene slik at de i praksis straffer nødvendig ferdsel. Bompengefinansiering skal kun inntreffe når visse strenge og klare kriterier er innfridd, og da bare i den utstrekning at det møter uttalte mål. Det er uaktuelt å bruke bompenger for å begrense biltrafikk når det ikke er ordentlig og billig kollektivt alternativ for dem det gjelder.
  4. Asylpolitikk. Problemet med dagens asylpolitikk er ikke om den er streng eller snillistisk, men at den er ujevn og inkonsekvent. Det er en vanskelig sak hvor mye Norge skal ta seg av verdens problemer, men vi vil i alle fall følge gjeldende internasjonale konvensjoner om politisk asyl og barnas rettigheter. Raskere behandlingstid og mer konsekvent behandling av kriminelle bør prioriteres. Vi vil at vår asylpolitikk skal ha bedre effekt for dem med de største behovene, og særlig barn.
  5. Alkoholpolitikk. Her tror jeg KrF må ta en realitetsorientering om norsk alkoholpolitikk. Flere restriksjoner enn det vi har er simpelthen udemokratisk.
  6. Bioteknologi. Jeg forstår fremdeles ikke hvorfor vi tillater sæddonasjon og ikke eggdonasjon, så her melder jeg også pass. Surrogati er et vanskelig spørsmål, fordi et forbud i Norge er så lett å omgå. Debatten må fortsette.
  7. Bistand. Det gir liten mening å være raus når pengene vi gir bort ikke har den ønskede effekten. Det kreves en ærlig gjennomgang av effekten av bistand vi gir før vi kan diskutere hvor mye som er riktig. Nå er det slik at vi bestikker oss selv til å være selvgode. Bistand vi gir må først og fremst ha bedre effekt, så kan vi snakke om nivå senere.

Neste?

Aftenposten villeder oss om trafikkfare i Oslo

Aftenposten skilter med følgende overskrift: "Her skjer skadene i Oslo-trafikken" med kart over alle stedene der det i foregående år har skjedd alvorlige trafikkulykker.

For at vi ikke skal fundere over om dette bare er en grammatikalsk feil, følger de opp med følgende påstand: "Her er det farligst i byen". (Min uthevelse)

Hvor det er farligst i byen, er helt umulig å vite ut fra kartet og Aftenpostens arikkel. Kartet viser oss hvor det var farligst for konkrete personer på en bestemt dag, på et helt bestemt sted. Nyttig om du har en tidsmaskin, men altså helt ubrukelig for fremtiden. Det er altså ikke et kart over steder å unngå, eller å være spesielt forsiktig ved.

For hvis du ser på kartet, er fordelingen av disse farlige stedene helt tilfeldig. Du kan få en anelse om hvor det er størst trafikktetthet ved å se på kartet, men ikke stort annet. Du kan også se at det er farligere i kryss enn andre steder, men det burde neppe overraske noen.

Vi kan heller ikke av kartet se om Oslo er spesielt farlig for trafikanter (for vi har ikke sammenligningsgrunnlag), eller om det er blitt verre over tid, for alt faller innenfor forventet standardfeil. 

Tanken er jo god, men for at både trafikanter og veiplanleggere skal ha godt beslutningsgrunnlag, bør det samles opplysninger om:

  • Mindre ulykker, og helst også nestenulykker. Her kunne Aftenposten (eller andre) sette opp en portal - eller sågar en mobil app - for innrapportering. 
  • Subjektiv vurdering fra trafikanter om farlige steder (dette har Aftenposten forsøkt å gjøre før)
  • Sakkyndig vurdering over risiko på de forskjellige stedene
  • Andre observasjonsdata, som hvor ofte trafikken står fast, om trafikanter reduserer hastighet eller unngår stedene, osv.

Dette er naturligvis mye vanskeligere enn å plotte opplysninger fra politiet på et kart, men desto mer verdifullt. Vi kan ikke hindre enhver mulighet for trafikkuhell i byen, men vi bør vite hvor det er størst risiko for at det skal inntreffe.

Hvis vi tror vi vet noe om det ut fra Aftenpostens sak, har vi bare bedratt oss selv.

Billig og litt fantasiløst fra Holmås

Sammenligninger i politikken er oftest billige og desperate retoriske grep; og de kan slå tilbake.

"Et snev av Jern-Erna" skrev en av mine Facebook-venner etter at hun hadde irettesatt Heikki Holmås over hans reaksjon på koblingen mellom ABB og FrP.

Det Holmås skrev var følgende:

«Det er helt naturlig at utlandet oppfatter @frp_no som Norges høyrepopulistiske parti, som Dansk Folkeparti og Sverigedemokratene»,

Omtrent samtidig kom John Podhoretz, en velkjent konservativ skribent i USA, med en lignende sammenligning. Han reagerte på overskriften ("Marxist Humanist Mensch") på en nekrolog etter en amerikansk marxist med å kvitre:

"Imagine a tribute to a Nazi humanist mensch."

Podhoretz forsto fort at han hadde trampet i klaveret og beklaget bare noen få minutter etterpå. Og så har han skrevet dette stykket om det hele. 

Mer om Podhoretz senere, men det er mange i kjølvannet av Solbergs reprimande mener at Holmås slett ikke har noe å be om unnskyldning for. Mange av mine Facebook-venner mener tvert i mot at sammenligningene mellom FrP og disse andre partiene, og også koblingen mot ABB, er helt berettiget.

Holmås selv har vektlagt dette med "høyrepopulistisk parti", og vil gjerne stå inne for den karakteristikken. Alle synes å være enige om at det er forskjeller mellom FrP og de to andre partiene, men så synes det å være uenighet om likhetene er viktigere enn forskjellene.

Sammenligninger som retorisk virkemiddel har en tendens til å først og fremst overbevise dem som allerede er overbeviste. Utspillet fra Holmås ville kun ha mening for dem som allerede mente sammenligningen med de andre partiene var meningsfulle. Å trekke frem likhetstegn mellom noe som bestreber seg etter legitimtet, og noe som alment anses som forkastelig, er naturligvis å svartmale førstnevnte på usaklig vis. Det er allerede åpenbart at FrP og Holmås er uenige om mye, og ingen burde være forundret over at han anser FrP som "høyrepopulistisk".

Om det er riktig å male FrP med samme kost som Dansk Folkeparti og Sverigedemokratene, er avhengig av hvilke likheter og forskjeller som skal vektlegges. Det kunne vært interessant å sammenligne FrPs plattform med disse to andre partiene, men da kunne også vært en tanke å sammenligne FrPs standpunkter med SVs, eller Arbeiderpartiets. For folk helt på høyresiden ligner nok FrP en god del på Arbeiderpartiet.

Slike sammenligninger må enten være analytisk robuste, ellers må de betraktes som et litt simpelt politisk triks. Holmås trenger ikke å be om unnskyldning til hans politiske motstandere, men han slipper ikke unna beskyldningen om at det var et billig poeng og spill for galleriet.

Podhoretz var, som han selv innrømmer, ufin mot en død mann. Men poenget hans er likevel gyldig: hvis vi skal se på totalitære ideologier, står ikke marxisme noe tilbake for nazisme i antall unødvendig døde. Det er litt vanskelig å forstå at marxister blir som idealister å regne, mens nazister er noen udyr. Det synes å mangle et helhetlig oppgjør med historien, og det er her Holmås også glipper. Hvis det er slik at alle bortenfor et visst (imaginært) punkt til høyre for ham er nært nok beslektet til at de kan stilles i noenlunde samme bås, bør det samme gjelde andre veien.

Så var det fem gode råd til Erna

Erna tenker langsiktig og jobber disiplinert. Derfor bør hun ha mot til å gjøre fem litt uvanlige ting, helt i begynnelsen-

Frem til dagen Jens Stoltenberg formet søker avskjed hos kongen i statsråd har Erna Solberg mye å gjøre. Her er noen av tingene jeg håper hun gjør:

  • Setter sammen et statsråd bestående av de flinkeste folkene. I motsetning til en forsamling som liksom skal representere det norske mangfoldet. For min del kan alle være kvinner, alle være under 30 eller over 60, og alle muslimer (eller ateister, eller pinsevenner, eller whatever), hvis det fører til den beste politiske ledelsen i. Grunnen til at det ble så mange skandaler blant Stoltenbergs statsråder er at han anså kvotering i de øverste sjikt som et gode i seg selv. Norge trenger å få sine stereotyper utfordret, men vi trenger enda mer å ha gode ledere.
  • Vurder å be Barth-Eide fortsette. Dette er en god amerikansk skikk som vi burde lære av: der hvor vi ønske tverrpolitiske løsninger og kontinuitet, få inn en statsråd fra motparten. Barth-Eide var godt i gang med å vise at han var i en helt annen divisjon enn Støre. Han vil oppleve langt mer velvilje blant våre venner og allierte under en Høyre regjering, og det blir et klima han antagelig vil lykkes i.
  • Har en liste over hastesaker som bare skal gjennomføres de første 100 dagene. Alt hun får presset gjennom departementene eller Stortinget i denne perioden vil hun enten få aksept eller tilgivelse for senere. De første 100 dagene skal være som å rive plaster av et sår: man risikerer å få med seg hår, skorpe, og kanskje litt hud - men det får tid til å gro og bli bra igjen.
  • At blant de listene er en rekke utredninger som de rødgrønne av politiske hensyn har utsatt. Alt fra kartlegging av rasistiske holdninger, til hvorfor i huleste det tar lengre tid å bygge den nye terminalen på Gardermoen enn det gjorde å bygge hele Gardermoen. Dette gir tid til å løse opp problemene uten at det virker som oppryddingen utelukkende er politisk motivert.
  • Lag en bedre mediastrategi. Please. For nå er det mest slik at tenåringene har overtatt husholdningen og bestemmer hva de voksne skal gjøre. Journalistene må oppdras, og det kan bare bli av folk som de lengter etter å ha tilgang til. 

 

Tolv år siden 11.9.2001

Etter jeg hørte at det første flyet hadde flydd inn i tårnet, gikk jeg ut på gaten for å sjekke. Omkring en kilometer unna sto tårnene der fremdeles, ruvende, men med en røyksky opp mot himmelen. Jeg gikk inn igjen, og det som fulgte var timer med forskrekkelser, bekymringer av uventede slag, samtaler, og beslutninger.

Det er mange merkelige detaljer som ligger friskt i minne om dagen: bakeriet der jeg kjøpte noen wienerbrød, køen til skipet som evakuerte oss, problemene med å sette opp TVen så vi fikk fulgt med, en kollega som kom til rette etter at vi trodde han hadde vært i et av tårnene, SMS fra en annen kollega som såvidt kom fra det med livet, alle de som kom gående dekket i hvitt støv, og mange andre ting.

I tiden etter 11.september ble det skrevet og sagt mye, og alle visste at mye av det som virket klokt og betryggende den gangen ville miste betydning med tiden. Vi som levde i tiden kunne umulig vite hvilke av våre tanker som ville overleve tiden og andre begivenheter.

Det var et dikt, av W.H. Auden, som ble populært. Skrevet 1. september 1939 ved inngangen til annen verdenskrig. Les det i sin helhet her.

Det er en strofe som sitter i meg:

All I have is a voice
To undo the folded lie,
The romantic lie in the brain
Of the sensual man-in-the-street
And the lie of Authority
Whose buildings grope the sky:
There is no such thing as the State
And no one exists alone;
Hunger allows no choice
To the citizen or the police;
We must love one another or die.

Jeg har i disse årene tenkt mye på fenoment politisk hat, at det ikke er nok å være uenig med andre, men man skal gjøre dem til onde eller dumme mennesker. 

Da Leah Rabin i sitt sinne og sorg raste mot ytterliggående stemmer i amerikansk israelsk politikk for at de hadde oppmuntret Yigal Amir til å myrde hennes mann, hadde hun et poeng: hvis man demoniserer politiske synspunkt til de grader at de fremstår som onde krefter, så åpner man for ekstreme virkemidler mot dem. 

Tåper som Amir forstår ikke at retorikk ofte settes på spissen for å få oppmerksomhet. De ønsker å bli berømte for å bekjempe det de oppfatter som ondskap, og jo større offeret deres er, jo mer heltemodige tror de at handlingene er.

Dette har vi ikke lært. Politikk er preget av for mange usaklige personangrep på den ene siden, og for lite engasjert uenighet om sakene på den andre.

Årsaken til det er at de viktige sakene er vanskelige, det finnes ingen enkle eller sikre løsninger. Det er lettere å ta et kategorisk standpunkt og angripe motivene og sjelsevnene til dem som er uenige. Vi ser dette i alle saker: sysselsetting, økonomisk utvikling, miljøvern, innvandring og integrering, osv.

La oss være mer uenige og mindre fiendtlige, så er det bedre sjanser for at vi lykkes med det vi alle vil, og mindre sjanse for at hat fører til mord.

 

 

Fem ting som ikke differensierer Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet presenterer selvfølgeligheter som "grunner" til at de fortjener din stemme. Gi din stemme til det partiet som har den mest overbevisende tilnærmingen til disse selvfølgelighetene. Du er blitt lurt om du tror at ett parti har monopol på målsetningene.

På sine websider har Arbeiderpartiet lagt ut fem grunner til at du bør velge på dem. Disse fem grunnene er:

  • De viktigste oppgavene først
  • En skole med utfordringer og muligheter for alle barna
  • Arbeid til alle
  • Helsetjenester i verdensklasse
  • Skole og helse først vs. skattekutt til dem som har mest fra før

I motsetning til hva og hvem?

Du som leser dette, sitter kanskje og nikker samtykkende, til og med energisk. Men bortsett fra det siste punktet (som forøvrig og rent stilistisk er malplassert), er det antagelig ingen i Norges land som er uenig. Alle partier vil prioritere oppgavene, og ethvert parti vil ha en god skole, full sysselsetting, og et helsesystem som får best mulige resultater for alle i Norge.

Det er altså en liste med selvfølgeligheter. (Bortsett fra den siste, som jeg skal komme tilbake til). 

Leser du nærmere etter, vil du se at Arbeiderpartiet forklarer også litt om hvordan disse målene skal oppnås, og det finnes det uenighet om. Hvis du ved sammenligning med andre partiers program mener at Arbeiderpartiet har de beste og mest etterprøvde midlene for å oppnå disse selvfølgelighetene, må du for all del stemme på Arbeiderpartiet.

Men om du vil stemme Arbeiderpartiet fordi du tror at de er de eneste som vil prioritere, ha en god skole, full sysselsetting, og gode helsetjenester, så er du blitt lurt.

Så til det siste punktet. Det er vanskelig å tro at Stoltenberg, som er en smart kar og har utdannelse som økonom kan få seg til å si dette i all oppriktighet.

  • Dette er et falskt dilemma. Rettede og rettferdige skattekutt 1) stimulerer til økonomisk aktivitet og 2) bygger tillit til statens moral. Dette fører til et bedre skattegrunnlag ved økonomisk utvikling og større oppslutning om det å betale skattene med et smil. 
  • Det er en logisk brist. For Arbeiderpartiet går ikke inn for å øke skattepresset for å bruke mer på skole og helse. 
  • Det er ikke Høyres politikk å ta fra skole og helse for å gi bort i skattelettelse. Slik også Stoltenberg-regjeringen kutter budsjetter og effektiviserer, er det snakk om bedre styring av offentlig sektor for at skattepresset skal reduseres.

Dette er altså en populistisk stråmann. Skatte- , finans- og pengepolitikk er viktige emner som opptar - og bør oppta - enhver regjering, og det er grunnlag for masse uenighet om hva som er rett balanse.

Men disse uenighetene kommer ikke frem i valgkampen, fordi de egner seg dårlig til tabloidpressen. Og her har vi et kjempeproblem, for til tross for denne banaliteten er Arbeiderpartiet et seriøst parti med seriøs politikk. Man kunne bare ønske at de gikk mer inn for å opplyse velgere enn å slurve seg frem til oppslutning.

Fem ting du skal vite om du ennå ikke har bestemt deg

Mitt råd for de ubesluttsomme blant oss: støtt partiet som viser mot og omstillingsvilje overfor de utfordringene som ligger like rundt hjørnet; avlegg din stemme for å få den parlamentariske realitet du mener er best; engasjer deg politisk mellom valgene. Og ikke vær redd for uenighet.

Hvis du er blant dem som etter TV-debatter, valgomater, brosjyerer, avisinnlegg, og alt mulig annet rart ennå ikke har bestemt deg for hvilket parti du skal stemme på, vil jeg gjøre deg oppmerksom på følgende:

  1. Det er veldig smalt i norsk politikk. I hovedtrekk vil alle partiene det samme: en blandingsøkonomi med gode velferdsordninger, inntektsutjevning for å sikre sosial utjevning, en god almennskole, god infrastruktur, et rikt og mangfoldig kulturliv, et stadig bedre miljøvern, og en meningsfull rolle for Norge i det globale samfunn. Det er ingen partier som har tenkt å avskaffe eiendomsrett, fremme fattigdom, dyrke rasisme og diskriminering, eller gjøre Norge til noe annet enn et demokratisk samfunn med blandingsøkonomi. (Dette er forøvrig et problem: norske politikere er altfor opptatte av å komme overens).
  2. Vi står foran omstillinger som vi i beste fall kan utsette, og da mer uforutsette konsekvenser. Det må realiseres stordriftsfordeler i kommuneforvaltningen, og da må kommuner slås sammen. Helsesystemet må restruktureres. Velferdsordninger vil justeres. Vi kan ikke velge bort utfordringer forbundet med innvandring og integrering. Vi betaler dyrt og på mange måter for å være et høykostland. Vi trenger store reformer i offentlig forvaltning (og mange av disse er underveis). Vi aner ikke hva vi skal leve av når oljen tar slutt, eller blir irrelevant.
  3. Det er skadelig for et parti å være i posisjon for lenge, og det er sunt å ta ansvar for det man sier i opposisjon. Etter åtte år i regjeringsposisjon, er de rødgrønne av naturlige årsaker blitt mer opptatt av å forsvare det de har gjort enn å snakke om det som gjenstår å gjøre. Og opposisjonen er blitt vant til å stå på for alternativer som får gjenklang blant velgere men som ikke så lett kan gjennomføres.
  4. Det norske samfunn er ikke fremme. Våre etterkommere om 100 år vil se tilbake på oss og mene at vi var utrolig bakstreverske og konservative. De kommer ikke til å forstå at vi vegret oss for å gjøre endringer som viste seg å være helt nødvendige og nyttige, men heller ikke at vi i det hele tatt vurderte tiltak som viste seg å være totale fiaskoer. Altså: vi må som samfunn og som politikere tåle å prøve alt vi kan, lære av våre feil, og ikke bli for hovmodige av våre suksesser. 
  5. Den nye regjeringens sammensetning og politikk avhenger av mandatet i Stortinget og ikke opptellingen av stemmer. Du har to måter å påvirke den politiske prosessen i Norge på: ved å stemme med valgseddel og ved å bruke din stemme i offentlig debatt. Mitt råd er dette: bruk valgseddelen taktisk for å få til det politiske mandatet du mener er best for landet; og så bruk dine krefter mellom valgene på å fremme saker som du tror på. Da kan du ha god samvittighet. Hvis du stemmer idealistisk ved valget og så holder kjeft resten av tiden har du forsømt ditt personlige politiske ansvar.

Uansett hvilken regjering vi får om en måneds tid, er det avjgørende at den har motet til å være ærlig om utfordringene vi har, får konstruktiv kritikk og opposisjon, og har en plattform som de kan stilles til ansvar for. 

Det vil være en stor forbedring. 

Godt valg!

Er du fortsatt med? 

 

Nei til kastrering og lobotimering av samfunnsdebatten

Doper vi ned den offentlige debatten når vi straffer ytringer vi misliker?

Det har den siste tiden vært tre publiserte tilfeller av folk som har fått oppleve økonomiske konsekvenser av ting de har ment, som de også har sagt: Kjetil Korslund mistet jobben på Stortinget etter en omtale av Eskil Pedersen, Stein-Robin Kleven Bergh ble likeledes avsatt som politimann for en karakteristikk av Jens Stoltenberg, og Olav Thon (og hans hotellansatte) skal visst boikottes fordi han fortalte hvilket parti han ville stemme på, og hvorfor.

Les også Gunnar Stavrum om de varslede boikottene av Thon.

Jeg er ikke enig i noen av de aktuelle ytringene, men det er saken helt uvedkommende.

Det er en ytterst primitiv refleks å ville hevne seg på dem som har meninger man ikke liker. Det er også å erklære fallit overfor det som ble sagt. Hvis det er så åpenbart at det disse tre herrene sa er vanvittig, skulle det ikke koste store anstrengelsen å motbevise dem; og om det er galt men vanskelig å argumentere mot, bør man for all del ta seg besværet med det.

Det er antagelig tøft for Korslund og Kleven Bergh å miste jobbene sine, og også for alle Thons ansatte som mister jobbene sine om den varslede boikotten får den tilsiktede effekten.

Men for samfunnet finnes det en verre konsekvens, nemlig at folk slutter å bry seg fordi besværet koster for mye.

Politikk engasjerer både intellekt og lidenskap. Intellektet er av og til manglende, og lidenskapen tar av og til overhånd. Hvis vi tåler at folk vi er enige med ikke er perfekte, må vi også tåle det samme fra dem vi er uenige med.

Korslund, Kleven Bergh, og Thon har det til felles at de 1) bryr seg om aktuelle saker, og 2) tør å si ting de vet mange ikke vil like.

Å straffe disse for samfunnet helt nødvendige egenskapene er å bedøve debatten fra nakken og opp, og livet og ned. Vi sitter igjen med flat uenighet, snevre løsningsmengder, og folk som spiser heller enn å snakke. Det er å kastrere og lobotimere samfunnsdebatt.

Churchill beskrev dagens situasjon i Syria allerede i 1901

Winston Churchill, den "siste løven", forsto allerede i 1901 - da han var 26 år gammel - hvor forferdelig kriger som lå i vente i det tyvende, og nå det tyve-første århundret. 

I en tale han holdt i Det britiske underhuset 13. mai 1901, sa han blant annet

"I have frequently been astonished since I have been in this House to hear with what composure and how glibly Members, and even Ministers, talk of a European war. I will not expatiate on the horrors of war, but there has been a great change which the House should not omit to notice. In former days, when wars arose from individual causes, from the policy of a Minister or the passion of a King, when they were fought by small regular armies of professional soldiers, and when their course was retarded by the difficulties of communication and supply, and often suspended by the winter season, it was possible to limit the liabilities of the combatants. But now, when mighty populations are impelled on each other, each individual severally embittered and inflamed -- when the resources of science and civilization sweep away everything that might mitigate their fury -- a European war can only end in the ruin of the vanquished and the scarcely less fatal commercial dislocation and exhaustion of the conquerors.

Democracy is more vindictive than Cabinets. The wars of peoples will be more terrible than those of kings."

Min oversettelse

"I tiden jeg har vært i dette huset har jeg ofte vært forskrekket over hvilken fatning og lettvinnhet medlemmer, og sågar ministre, viser i sin omtale av krig i Europa. Jeg skal ikke her legge ut om krigens grusomheter, men det er en stor endring som jeg synes huset ikke kan la være upåaktet. Tidligere, da kriger oppsto omkring enkeltsaker, fra politikken til en minister eller en konges lidenskap, så ble de utkjempet av små hærer bestående av profesjonelle soldater, og da disse krigene ble hemmet av manglende kommunikasjon og forsyninger, eller ofte tok pause om vinteren, så ble det mulig å begrense de stridendes tap. Men nå, når store befolkninger støter opp mot hverandre, og hvert individ er bitter og forarget - når vitenskapens og sivilisasjonens ressurser kaster til side alt som kunne redusere deres raseri - så kan en krig i Europe bare ende med at den tapte ruineres og de seirende knapt overlever utmattelsen og forbruket.

Demokratiet er mer hevnlystent enn statsråder. Krig mellom folkeslag vil være mer skrekkelig enn krig mellom konger."

Verre er det blitt siden 1901. Vi har ikke lenger frontlinjer, de stridende partene er vaklende regimer, militære ledere som vil opprette juntaer, tungt bevæpende geriljagrupper, mer eller mindre utenforstående regjeringer med ulik interesse i utfallet, osv. Våpenteknologien er alt fra automatgevær og pistoler med lettkjøpt ammunisjon til kjemiske våpen til "smart teknologi". Spionasje og etterretning foregår via droner i luften, lytteapparater i fibernettverk, osv. 

Fremfor alt er ødeleggelseskraften blitt ufattelig stor. Antall kuler og bomber som kan skytes fra maskiner som beveger seg i stor fart, er knapt til å begripe. 

Men Churchill har rett om krigens gang. Begrepet "clash of civilizations" er blitt omdiskutert siden 2001, men det er ikke vanskelig å konstatere at det er store masser på kollisjonskurs, og med uvisst utfall. Vi står et stykke fra sidelinjen men aldeles ikke ut av skuddlinjen. Man kan tro at den unge Churchill talte for pasifisme i denne talen, men det gjorde han ikke.

Han motarbeidet alle illusjoner om at krig var et enkelt, forutsigbart politisk middel. To verdenskriger og utallige andre kriger fulgte, og det er bare å gi ham rett.