hits

august 2015

Vi må se flyktningene i ansiktet

Vi omtaler flyktninger som ansiktsløse vesener, enten vi anser dem som stakkarslige (slik snillistene gjør) eller ondartede (slik fremmedfryktige gjør). Det er husrom nok til mange flere nordmenn; men det skorter på hjerterom og mot.

En ettermiddag i september 2001 øket befolkningen på Gander med 68%. Fordi: I forbindelse med terrorangrepene 11.9 i USA ble det store omveltninger i lufttrafikken over, til, og tildels fra USA. Mange fly på vei inn i USA måtte lande i Canada. Så ble det opp det til canadierne å improvisere, måtte stille opp, for å få orden på kaoset. En av de mindre kjente episodene av dette var gjestmildheten til de canadiske myndighetene generelt og innbyggerne i Gander, Newfoundland, spesielt. Les en god gjennomgang på Snopes. 

Hva ville vi gjort om det kom 3,4 millioner mennesker til Norge i ettermiddag? Det hadde ikke stått på evnen, vi hadde greid det: vi hadde funnet ekstrasenger, sofaer, plass ved spisebord, osv., til at de fikk det grunnleggende. Ved frivillig innsats hadde vi sørget for skolegang til barna, helsestell, og alt annet som hadde gjort at disse fremmede følte seg som gjester. Det hadde vært beintøft: Å ordne opp for disse menneskene ville da vært vårt prosjekt i overskuelig fremtid. (Og det hadde vært et prosjekt vi hadde hatt godt av, spør du meg).

Gjestfriheten på Gander er en solskinnshistorie fra en stormfull tid, og 11.9-flyktningene kom seg hjem igjen etter kort tid.

Likevel: Her i Norge krangler vi så bustene fyker om vi har evne til å ta i mot 8000 flyktninger fra IS (ja, de som lager HD TV-show av grusomme mord og systematisk voldtar kvinner) over de neste tre årene. 8000 flyktninger er 0,16% av vår befolkning. Så jeg mener: det er ikke evnen det står på. Selvfølgelig greier vi 8000 flyktninger. Det er viljen som skorter, og la oss være oss være ærlige om det, i hvert fall.

Men vi er ikke sikre på om vi vil. Samtidig som vi stiller i alle mulige internasjonale fora og moraliserer over at andre land mangler medmenneskelighet. 

Og da blir jeg kvalm, og flau, og ganske deprimert.

For all del:

Jeg forstår bekymringene over folkevandringene inn i Europa; jeg forstår regnestykkene som gjør oss redde over fremtiden til velferdssamfunnet; jeg forstår behovet for å reagere mot adferd og holdninger som strider mot vår overbevisning om menneskeverd. Jeg innser at innvandring setter press på lokalsamfunnene der de bosetter seg, at velferdsordningene våre bygger på en sosialkontrakt som er ukjent for folk som ikke har vokst opp med den.

Og at problemene som skaper flyktningestrømmene er sammensatte, uoversiktlige, og vanskelige å løse. 

Jeg forstår alt det der.

Men jeg forstår også at jeg aldri har vært i nærheten av den desperasjon, nød, og frykt som de aller fleste flyktningene fra Midtøsten opplever eller har opplevd.

Jeg har ikke evne til å forestille meg hva det vil si å skrape sammen alt jeg har av penger for å velge en av mine sønner og håpe at han overlever ferden med menneskesmuglere til et eller annet sted i på et annet kontinent, over fjellpass med banditter, gjennom områder med krigsherrer og massemordere, på gummibåter over åpent hav, oppå bakakselen på lastebiler gjennom hele Europa, inntil gutten plasseres på et gatehjørne eller en kafe eller foran en politivakt med beskjed om å melde seg og håpe på det beste.

Jeg vet at de familiene som får karret seg inn i og gjennom Tyrkia, på en dårlig båt over til Kos, på en eller annen måte til Makedonia, for der å få 48 timer på meg til å komme meg videre til Serbia, og så på en eller annen måte inn i Ungarn, i håp om å komme til Tyskland, at de er desperate mennesker. 

Jeg vet også at alle hindrene vi legger i veien for dem - og som kanskje sågar er nødvendige - vil gjøre at mange tar større sjanser og flere dør i sine forsøk på å flykte. Og jo verre situasjonen i Syria, Irak, og andre steder blir, jo flere vil føle at de står i vinduet i en brennende skyskraper og føler at de har valget mellom å brenne ihjel eller satse alt på å hoppe.

Det som gjør meg så opprørt er måten vi omtaler disse menneskene på.

Om vi synes det er problematisk at de banker på dørene våre, så er deres problemer langt, langt verre. Om vi synes at omstillingene som kreves fra oss er tøffe, er det de som havner i et land som i mange sammenhenger virker som en fremmed planet, med beboere som ikke ønsker dem velkommen.  Om vi er bekymrede for at det finnes radikale og fiendtlige folk blant dem, er det de som er redde for at de skal holdes ansvarlige for det enkelte av dem måtte finne på. Om vi synes de burde lære seg norsk, er det de som må lære seg det. 

De er ikke hjelpeløse stakkarer slik enkelte "snillister" omtaler dem; og de er heller ikke utspekulerte mørkemenn slik enkelte "innvandrerskeptikere" omtaler dem. Det er opp til både den enkelte flyktning og oss om han/hun blir en belastning eller en fordel for samfunnet vårt; jeg tror nemlig begge deler er mulig avhengig av såvel våre som deres valg.

Men jeg håper at vi i debatten kan lære oss å ta utgangspunkt i at de er mennesker i en fortvilelse som vi ikke kan forestille oss. Jeg håper vi kan være oppriktige om forskjellen mellom det vi evner og det vi ønsker. Vi må gjerne diskutere hva vi forventer av flyktningene, og hva som er konsekvensen for dem som bryter med de velfunderte reglene vi forhåpentligvis kommer frem til (for eksempel: hijab er ok, voldtekt er ikke det). Det er mye å være uenige om, og mye å diskutere. For all del. Men la oss ikke gjøre den synden å ikke se flyktningenes ansikt.

Førerkortsensorers guddommelige status og følger av denne

Norge er et av de dyreste landene å kjøre opp i, uten at det synes å gjøre trafikksikkerheten her så mye bedre enn i land vi ellers ville sammenlignet oss med. Til tross for omstendelig opplæring, stryker omkring en fjerdedel på praktisk oppkjøring og enda flere på teorien. Med andre ord: vi har trafikkopplæring som gir god business, målt i kroner per håpefull elev, til trafikkskolene; men som ikke gir fantastiske resutlater på førerprøven eller på veien etterpå. 

I praktisk prøve har sensor all makt, for i følge reglementet kan hans eller hennes beslutning ikke påklages eller overprøves så lenge den er grunngitt i "skjønnsmessig vurdering." Dette går sikkert bra i de aller fleste tilfeller, men riktig interessant kan det bli når sensorer skal vurdere kjøreevner til folk som har lang praksis som bilister (eller lastebilsjåfører, eller annet).

Her snakker vi om kandidater som vil bytte inn førerkort de har fått i andre land og som i utgangspunktet ikke trenger alle de ekstra kursene vanlige 18-åringer må gjennom for å få lov til å kjøre opp. Her får enkelte sensorer virkelig utfolde "skjønnsmessig vurdering".

Jeg har gjort en liten undersøkelse blant amerikanere som har flyttet hit og villet kjøre på norsk førerkort. En god del har hatt smertefrie opplevelser med proffe trafikklærere og sensorer, men det er også en god porsjon vanvidd.

Eksempler på årsaker sensorene har gitt til å stryke amerikanere, med mellom fem og tyve års kjøreerfaring, er:

  • Kandidaten snakket ikke norsk. (Sensor nektet å instruere på engelsk, så kandidaten strøk for å ikke ha fulgt med).
  • Stoppet på gult (sensor mente det hadde vært best om de ga gass og kjørte gjennom krysset)
  • Skiftet gir på "miljøfiendtlig" måte, hva nå enn det betyr
  • Stoppet ved et hinder for å få oversikt i stedet for å bare kjøre på (kandidaten hadde tyve års erfaring som lastebilsjåfør)
  • Så ikke på veien på riktig måte (selv om det ikke oppsto en eneste kinkig situasjon)

Gjennomgående i disse eksemplene er at sensor benyttet anledningen til å snakke nedsettende om USA og amerikanske bilister før oppkjøringen begynte. Det fikk forresten også kandidater som besto oppleve. Gjennomgående er også at kandidatene må ut med mellom kr 15 000 og 20 000 for å få muligheten til å kjøre opp igjen.

Det er mulig at sensorene som sto for disse beslutningene hadde bedre grunner enn disse, men ettersom "skjønnsmessig vurdering" er helt uransakelig kriterium i denne bransjen, behøver de ikke gå inn på det. Om kandidaten kjørte fantastisk og plettfritt, men sensor ikke likte hårfrisyre, antrekk, utseende, stemme, eller noe annet, trenger ikke sensor gjøre noe annet enn å komme med noen vage innvendinger og så bruke de magiske ordene "skjønnsmessig vurdering".

Mitt råd til folk som skal kjøre opp, og særlig når de skal opp etter innbytteordningen, er å ha med seg trafikklærer (eller annen voksen person, som for eksempel en advokat) under oppkjøring; ta opp prøven på video; og bite seg godt merke i de formelle kravene som stilles til sensor.

Jeg oppfordrer folk med lignende erfaringer med "skjønnsmessig vurdering" til å komme med eksempler på besynderlige begrunnelser for stryk.