hits

august 2014

Hva Nils Rune Langeland sådde

Under kategorien "rare ting som går gjennom hodet til folk", skrev Nils Rune Langeland på Facebook for en tid siden:

"Prøvde å gå på restaurant her eg bur. Naturligvis vanvittig dyrt. Den pakistanske restaratøren (sic) flirer hånleg mot meg. Du din jævla pakistaner har ikkje tippoldefedre son slåst for Noreg. Kom her som analfabet. Hater (sic) dykk med god grunn"

Jada, dette er rasistisk, men jeg synes først og fremst at det var simpelt og dumt. Langeland har i ettertid forklart at han var "litt" beruset, men jeg håper at han var ganske så drita. 

Det rasistiske ligger først og fremst i utrykksformen og det primitive utfallet mot forfedrene til det Langeland antar en pakistaner. Og først og fremst hvordan dette fremkaller ordet "hat." Det er først og fremst et oppgulp som setter avsenderen i et dårlig lys, men jeg tviler på at noen blir mer rasistiske enn de allerede er av å lese det.

Langeland føler seg forfulgt av reaksjonene, og han har nok rett i at han er blitt en prügelknable. Men så får han benytte anledningen til å heve debatten om emnet han er inne på. Her kan alle gjøre en bedre jobb.

Nå er det visst den muslimen som bruker flest utropstegn og store bokstaver som har mest rett

TV2 er åpenbart veldig stolt av den kringkastede konfrontasjonen mellom Linda Alzagheri i Minotenk og Mehtab Afsar i Islamsk Råd, der Alzagheri går til angrep på Afsar for å være "tvetydige" om Profetens Ummah og derved IS.

Nå synes ikke jeg Afsar er så veldig tvetydig: han tar åpenbart avstand fra ekstremismen det er snakk om, men ønsker å overbevise norske muslimer på ytterkanten gjennom dialog og informasjon; fremfor å jage dem i skyttergravene med kategoriske fordømmelser av det de står for. (Noe som forøvrig ikke skiller seg prinsipielt fra regjeringens egen handlingsplan mot ekstremisme). 

Det er mulig Afsar er helt på jordet, og det er mulig han har rett. Jeg kjenner ikke nok til alle miljøene det er snakk om for å vurdere. Men jeg forstår i hvert fall resonnementet hans.

Den ubehagelige sannhet er denne: det gjøres veldig lite for å kartlegge holdninger blant norske muslimer. I det store spekteret og mangfoldet av meninger og holdninger blant muslimer, vet vi veldig lite om hvor mye som er utbredt blant hvem. Dermed er det fritt for å påstå alt mulig uten å vite noe som helst. 

Linda Alzagheri har selv - til tross for Minotenks prinsipielle motstand mot ekstremisme - fremstått som en apologet for Hamas, en terroristorganisasjon i de fleste land (men ikke i Norge). Er det en annen anti-ekstremist organisasjon som har lyst til å spørre henne ut om dette for åpen scene?

Det vi heller ikke vet er hvilke saker som utgjør skillelinjene mellom grupperingene blant norske muslimer. Åpenbart er dette med å skjære over strupen og kutte av hodet en klar linje i sanden for mange muslimer, men hva med holdninger til jøder og jødedommen? Likestilling for kvinner? Holdninger til homofile?

Når Per Sandberg er inne på å lage lover for å utvise norske statsborgere på grunnlag av deres ytringer, virker det også som utenforstående vil lage syretester for hva som er akseptable og uakseptable muslimske holdninger. Rent bortsett fra det konstitusjonelle galskapet å frata nordmenn statsborgerskap, så setter en slik tankegang en umulig presedens: skal vi avtvinge folk svar om enkeltsaker for å avgjøre om de kan forbli nordmenn? Jeg aner ikke hvor grensen skal gå for slikt. 

Jeg ønsker en debatt om religiøst begrunnet ekstremisme, og åpenbart gir IS' groteske fremferd aktuelle eksempler på dette. Men jeg tror ikke det kommer noe godt av å forsøke å finne ut hvilke organisasjoner som skal svertes for å mangle nyanser i formuleringene. Afsar burde kanskje visst bedre enn å stille til debatt når han var så sårbar, men vi burde likevel lytte til det han har å si. 

Det kommer lite godt ut av å forsøke å kapre og eie premissene ved å sette andre i et dårlig lys. 

Manndomsidealet som myrdet James Foley


En mann kledd i oransje er tvunget i kne i en ørken. Hendene hans er bundet bak ryggen hans. Hodet hans er nakent i solen, men han er rakk i ryggen. Ansiktet er godt synlig, han kan gjenkjennes. Han ser rett frem, vet at dette er det siste han får se.

Ved siden av ham står en annen mann i sort. Han er maskert med hette, en skikkelse. Han er en kniv som virker aldeles for liten til oppgaven han har for seg.

Hvis man virkelig leter går det sikkert an å finne hele videon som viser den maskerte mannen skjære over strupen på mannen foran seg og så partere hodet fra kroppen. 

IS ønsker med denne videoen å vise styrke og mot. De ønsker å fremkalle frykt hos de fleste og beundring hos noen få. Den sortkledde anser sin handling som en heltedåd hvor han beseirer det pinglete i seg ved å vise handlekraft og oppslutning for sin sak. For ham er dette det ypperste i det å være en ekte mann.

I virkeligheten finnes det ingen feighet større enn å sakte myrde en bundet mann midt i en ørken. 

Den sortkledde er ikke lenger en mann, om han noen gang var det. Han er en avstumpet sjel, et tynt skall av noe han engang kunne vært, en kompleksfylt drittsekk som mangler evne til alt annet enn å fylle på mer dritt. Han er mobberen i skolegården som kastet den minste klassekameratens lue ut i veien slik at den ble overkjørt igjen og igjen. 

Morderen og hans medsammensvorne har alt ansvar for denne handlingen, og tusenvis lignende som de har gjort mot ikke-vestlige (og som derfor ikke får like mye oppmerksomhet), men jeg undres likevel over hvor slike syke, perverse manndomsidealer kommer fra og hvordan de dyrkes frem.

"Vitenskap" om sædsøkende israelske kvinner

Vitenskapsfolk er og skal være skeptiske: nyheter i massemedia er ikke uten troverdige. Å trekke konklusjoner av noe slag på grunnlag av en enkel nyhetssak krever svar på en rekke spørsmål:

  • Foreligger det noe forsøk på forskning bak nyheten?
  • Hvor stort eller utbredt er fenomenet? Er det en anekdote?
  • Foreligger det noen troverdige forklaringer på årsaken til fenomenet?

Med mindre du er professor i pediatri Ola Didrik Saugstad ved Universitetet i Oslo. Da er "vitenskap" lik "det jeg finner på å tenke når jeg får høre noe." 

Nyheten er at en sædbankklinikk i Israel der seksti kvinner i måneden søker etter en donor. Under premisset om at kampveteraner har anlegg for å være i god fysisk form, modige, og handlekraftige, er det nå flere som ønsker givere som er stridende soldater. I tillegg blir det altså vektlagt høyde, hårfarve, øyenfarve, generell helse, og utdannelse.

Men av dette kommer Saugstad til at Israel nærmer seg en kombinasjon av Aldous Huxleys dystopiske Verdensstat og antikkens krigerstat Sparta. Fordi 25 kvinner i Israel synes israelske stridssoldater var kjekke, kan han fremskrive fremtiden til et helt land.

Slike, kremt, forhastede slutninger stemmer jo godt overens med folks fordommer om Israel for tiden (her er en til), men er altså revet ut av løse luften ellers. Men hva skader vel en fordom fra eller til? 

"Nå er det viktig at muslimene..."

Hver gang såkalte islamistiske ekstremister gjør mer enn dagligdags grusomme ting, er det mange i norsk opinion som mener at det er spesielt viktig at "norske muslimer tar avstand fra dette."

Denne argumentasjonsrekken virker pussig på meg, av flere årsaker:

  • Det er da ikke enhver muslims forpliktelse overfor offentligheten å gjøre rede for alt han/hun tar avstand fra som andre folk foretar seg i Islams navn. Mitt utgangspunkt - inntil annet bevises - er at norske muslimer er akkurat like forferdet over IS som jeg er.
  • Ekstremistene vil ikke la seg overbevise av noe (andre) muslimer sier og mener. Dette dreier seg ikke et internt oppgjør på kammerset, der en gruppe ber den andre slutte med tortur, mord og etnisk rensing. Det dreier seg om en radikal gruppe som er blitt revet med av blodtørst som vi gjennom historien har sett i alle mulige land og sammenhenger. Antagelig er det helt motsatt: det for ekstremistene ingen større kjettere enn "moderate" muslimer. Da det kom terrorvarsel om de såkalte syriafarerne, tenkte jeg at det trolig var fremtredende norske muslimer som hadde mest å bekymre seg for.
  • Det er dessuten forskjell på meninger og handling. Det er forskjell på å drømme om, ønske seg, og sågar tale for innføring av kalifat i Norge - som forøvrig er helt lovlig, selv om jeg er 100% uenig av et stort antall årsaker - og å begå ulovlige handlinger for å fremme et slikt eller andre mål. 

Jeg er glad for all innsats som gjøres for å gjøre slutt på IS spesielt og motarbeide ekstremisme generelt. Men jeg synes ikke at muslimer - bare fordi de er muslimer - må gjøre en ekstra innsats for å markere at de ikke tilhører samme leir som IS eller andre fasistiske, rasistiske organisasjoner.

Faglige krav til NRKs dekning av krig

Når NRK og Kringkastingsrådet tar for seg klager på dekning av kriger, er det å undre seg hvilke kvalitetskriterier legges til grunn. Krigsjournalistikk er farlig, slitsomt, og krevende, men den er ikke av den grunn fritatt for krav om faglig kompetanse.

Diskusjonen om det er "mulig" for reportere å være "nøytrale" er ikke ny, og derfor er det ikke oppnådd enighet om saken. 

Men ettersom journalistikk i første rekke ikke handler om hva man tenker, men hva man gjør, bør journalisters håndverk vurderes etter kvalitetskrav. Når Kringkastingsrådet skal behandle klager mot NRKs dekning av Gazakrigen i år, synes det dessverre nødvendig med en kort innføring i elementære forhold om reportasjer fra krig:

  • Alle kriger medfører mer ødeleggelse, mer død, og flere lidelser enn noen som sitter i stuene kan forestille oss. Journalistens arbeid er å skildre effektene av krigføringen på en slik måte at den enkelte leser/lytter/seer selv må ta et oppgjør med sin samvittighet. De fleste rettferdiggjør jo krig til et eller annet formål, og journalistens arbeid er å vise hva følgene av krig egentlig er, uansett det politiske formålet.
  • Blir fremstillingen for sterk, virker det mot sin hensikt, for man risikerer at publikum blir desensitert eller hevnlysten. Bildet av drapet på Nguyen Van Lem i Saigon hadde en sterk politisk effekt, men fotografen, Eddie Adams, hevdet alltid at den politiske fortolkningen var feil: moralen - om ikke loven - var på drapsmannens side. Poenget med bildet er at krig avstedkommer grusomhet, lovløshet, handlinger som ville være utenkelige i enhver annen sammenheng.
  • Følgelig må dekning av det politiske og det militære være adskilt. Selvfølgelig skal årsakene og drivkreftene til krig undersøkes og rapporteres, men ettersom det ikke finnes noen aldeles skånsom form for krigføring, skal man være veldig forsiktig med å sette målet med krigen i direkte sammenheng med midlene (som alltid, uansett vil være ille). Det som må settes under debatt er den moralske (u)nødvendighet av å gå til krig i det hele tatt.
  • "Krigens tåke" gjør oppgaven spesielt krevende. Selv de bekreftede meldingene kan vise seg å være usikre, og alle primærkilder er i praksis part i konfliktene. Gode journalister i felten venner seg til å ta alle mulige forbehold i det de formidler som nyheter. Stridende parter deler bare det med journalisten som de også vil at fienden skal tro eller vite, og ikke minst det de tror tjener deres PR agenda. 

Alt dette er vanskelig, så man skal ha all mulig ydmykhet for faget. Men det er ingen grunn til å senke på kravene.

NRKs dekning av (blant annet) Gazakrigen gir et inntrykk av at reporterne ønsker å belære publikum i deres virkelighetsoppfatning. 

Vi blir diktert et narrativ som reporteren selv (på ukjent vis) har kommet frem til er det beste, en slags fasit. 

For meg dreier dette seg ikke om "nøytralitet" - det er for eksempel helt på sin plass å formidle hvor forferdelig krig er - men om kompetanse. Hvis NRK-reportere ikke viser en oppriktig oppslutning om de fire punktene over, så gjør de simpelthen for dårlig jobb. 

Å tilgi en som tok sitt eget liv



Når jeg deler med andre at min bror tok sitt eget liv (i 1987) er det en påfallende forskjell på reaksjonen blant dem som også har opplevd å miste et høyt elsket på denne måten, og de andre.

De som har mistet noen - de næreste etterlatte - spør aldri "hvorfor". De får det vondt i øynene, sliter med å sitte på riktig måte, og sier, så forsiktig som de bare kan: "noe slikt har jeg også opplevd."

Fordi vi vet at vi aldri får vite hvorfor. Vi kan godt trekke frem alle mulige diagnoser: klinisk depresjon (min lillebror Eyolf), bipolaritet, alt avhengig av dagens klassifisering. Men det forklarer hvorfor livet var så vanskelig for dem, det forklarer ikke selve beslutningen.

Øyeblikkene de forberedte seg og ikke trakk seg, det vesle sekundet de gjorde den definitive handlingen. 

Det er inderlig godt ment av folk som sier at selvmord skyldes en sykdom, men det er ikke, for de aller fleste av oss i denne så ufrivillige klubben, en god nok forklaring. 

For uansett hvordan man vrir og vender på det, ligger det en avvisning i handlingen, en avvisning av alles kjærlighet, alles vilje til å stille opp for ham, en avvisning av strålende morgener, god musikk, et fortreffelig glass vin, og alt det som tross alle vanskeligheter vi alle opplever våkner oss til at livet er alt vi vet vi har.

Men fremfor alt er det avvisning av den smerte som de pårørende opplever, den følelsen av å sitte igjen og se på et vakum, en avgrunn som ikke skyldes en sykdom eller en ulykke, men et valg.

Å si at selvmordere ikke handler egoistisk - i det hele tatt - er å ta fra de pårørende retten til å være sint på den døde. Det er å gi dem dårlig samvittighet, gjøre dem til dårlige mennesker, fordi de i enkelte øyeblikk, hyppige i begynnelsen, sjeldnere etter flere år, men aldri helt borte, er forbannet på den de har mistet.

Broren min banket meg opp følelsesmessig da han hengte seg selv i garasjen til foreldrene mine. Han lot meg ligge i en grøft som jeg ikke forsto hvordan jeg skulle komme meg opp av, hvor det å våkne hver dag var å konfrontere noe jeg i søvne ønsket ikke var sant. Jeg har fremdeles drømmer om at broren min er live, at han gjemte seg bort et sted og finner en grunn til å gi seg tilkjenne. 

For han handlet egoistisk. Men den som nå mister besinnelsen av den setningen, vil jeg påpeke følgende: å handle egoistisk er ikke først og fremst det en egoist gjør. Det er det vi mennesker gjør. Alle sammen, flere ganger hver dag. Vi er flinke til å rasjonalisere handlingene våre til å være noe annet, for vi vil jo så nødig konfrontere en egoist i speilet. Det er lettere å klamre seg til gode intensjoner, misforståelser, eller andres feil. 

Jeg måtte bli sint på broren min, se på handlingen hans i verst mulig lys, for at jeg skulle tilgi ham. For jeg vet at det er ingenting han ville ønsket seg mer. Jeg tror, slik man bare kan tro, at hans siste tanke før han steg av den bøtten som sto på den kanten i Brumunddal, var denne "jeg håper mor og far, Leif, farmor og farfar, Veslesøster og Calle, alle mine venner, som jeg vet elsker meg, også elsker meg nok til å tilgi meg for dette."

For det var et valg, det var egoistisk valg, men av alle egoistiske valgene min bror tok (og det var til syvende og sist ikke mange, for han ville alltid heller være sårbar enn slem), så er det denne som er lettest og viktigst å tilgi. Men det tar tid og mer enn en enkel forklaring.




Hvorfor vi lar IS herje fritt

Det som i dag heter IS, og som tidligere var ISIL og ISIS, er en ond kraft som ikke vil hemmes av politiske løsninger. Vi må gi slipp på illusjoner og slutte å være både forfengelige og feige hvis vi skal hindre dem fra å gjennomføre folkemord.

Hver dag dukker det opp nye videoer - filmet med telefoner og distribuert etter sigende av gjerningsmennene selv - som viser brutale massemord. Scenarioet går omtrent ut på det samme hver gang: menn i alle aldre er tatt til fange, blir tvunget til å knele seg på rekke, for så å bli skutt i hodet. De som skal dø synes å være klar over hva som venter dem, og de gir inntrykk av å være resignerte. De sitter på kne med skuldrene ned og hodet senket, og når de blir skutt segner de om, deres bevegelse overlatt til tyngdekraft når livskraften er borte.

I tillegg er det rykter om at også barn myrdes på lignende vis, at kvinner bortføres og selges i slaveri, og at hele folkegrupper enten er beleirede, bortviste, eller tatt av dage. Vi vet ikke hvor mange det dreier seg om: tusener, titusener, eller hundretusener. Vi vet heller ikke hvordan det kommer til å ende, om IS i det hele kjenner noen grense.

Mens vi forskrekkes over alt dette og undrer oss over hva som kan gjøres, er det enkelte ting vi må være klare over:

  • Slik ondskap finnes. I alle verdensdeler,  i alle tidsepoker, har det fantes bevegelser som hemningsløst har stjålet, voldtatt, torturert, og myrdet for å utøve og øke makt. Hver gang noen sier "utrolig" om slikt ser de bort fra uendelige tilsvarende eksempler i verdenshistorien. Det hele er helt til å tro. Hvis vi tror at vi lever i en epoke, at vi har en sivilisasjon som liksom er kommet for langt til slikt, så begår vi en utilgivelig kronosentrisk tabbe. 
  • Ondskapen er ambisiøs, aldeles uten grenser. Jo mer disse morderne får utrettet med sine midler, jo mer oppmuntres de til å eskalere. Deres handlinger begrenses bare ved at de blir pålagt en grense. Følgelig er det bortkastet å forhandle med dem, eller vise empati, eller diskutere en "politisk løsning". For dem er politikk og voldelig maktbruk akkurat det samme. Det finnes ingen institusjoner annet enn dem som beskytter makthaverne, og det finnes ingen rimelighet annet enn den som kommer dem til gode.
  • Islam er kamuflasje. Det burde være åpenbart at alt IS gjør, står for, forfekter, er det rene blasfemi mot alle religioner. Men poenget her er at det er nytteløst å forstå IS ved å se på muslimer i våre egne trakter. Det er langt mer nyttig å se på historiske grupper med samme type fremferd, samme type målsetninger, osv. Dette er mennesker som ville skjult seg bak en hvilken som helst politiske ideologi eller religiøst system.
  • Lederne er feiginger. Det gjennomgående i alle slike bevegelser er at ledere har privilegier som beskytter dem mot farer de mer enn gjerne utsetter andre for. 
  • Det finnes ingen elegante eller smertefrie måter å stoppe dem på. De kommer til å stanse når de begynner å spise sine egne, blir beseiret på sin egen slagmark, eller utmanøvreres over lengre tid. Alle disse tar tid og/eller enorme tap av menneskeliv. 

Vesten har ikke noen strategi mot IS, av minst to grunner:

  • Det finnes ingen appetitt eller politisk mot til å gjøre det som er nødvendig for å stanse dem med en gang. For å stanse dem betyr tusenvis av bombetokt, hardhendte specops operasjoner, og bakkestyrker som må inn i beinharde kamper. Det blir som invasjonen av Irak men mot en langt mer grusom og fanatisk fiende enn den irakiske hæren. Hverken USA eller Europa vil ta kostnaden og PR-problemene det innebærer å kjempe med tøffe nok midler for å nedkjempe IS.
  • Forferdelighetene er ikke nærme nok. Det er to faktorer som påvirker vestlige makters engasjement utenfor deres område: hvilke økonomiske eller sikkerhetsmessige interesser som står på spill, og hvilke innenrikspolitiske interesser som gjør seg gjeldende. Å blande seg inn i Syria tråkker Russland på tærne, og det er allerede vanskelige nok forhold som det er.

Ser man nærmere på disse to faktorene, ser vi en moralsk perversitet: vi trekker på skuldrene over lidelsene og vegrer oss for å handle fordi vi mangler motet til å ta kritikken som kommer. Terskelen for å handle - å ta sjanser, bære kostnadene, gjøre feil, sørge over tragedier vi forsøker å unngå - er for høy.

IS kommer til å ta livet av mange tusen og fordrive enda flere for å sette en hel region tilbake til et pre-Muhammedansk stammesamfunn. Det hjelper absolutt ingen at vi nøyer oss med å forskrekkes.

Hvorfor jeg ikke deltar i støttemarkering for Israel

Hovedårsaken - som utgjør omtrent 70% av det hele - er at jeg liker ikke massemønstringer av noe slag. Jeg synes rock-konserter er skumle. Alle demonstrasjoner har et snev av konfrontasjon ved seg, føler jeg, et slags "se hvor mange vi er". Talene er ment å piske opp en stemning, paroler er kategorisk frie for nyanser som jeg synes er viktige, det hele er ikke ment å bli smartere, klokere, mer samarbeidsvillig. Det dreier seg om å tegne en sirkel rundt en så stor gruppe som mulig, og det er noe i det som byr meg i mot. Selv om jeg absolutt forsvarer andres rett til å mene og handle annerledes enn meg. Det kan være det blir saker som også får meg ut på gatene i fremtiden, men jeg får nesten håpe at jeg får slippe.

De gjenværende 30% har med rubrikken "israelvenn" å gjøre. Jeg er inderlig vel klar over at jeg med mine standpunkter oftest settes i "israelvenn" rubrikken, og jeg tar meg ikke nær av det. Jeg føler meg rubrikkløs på mange måter i livet, men har forlengst innsett at andre ikke orker slik utydelighet.

Og på mange måter er det riktig: jeg elsker Israel. Jeg elsker også mange steder jeg har bodd: British Columbia, Tennengau, San Francisco, og New York. Jeg ble helt sjarmert av Adriaterhavskysten i fjor sommer og middelalderbyene langs Donau i Ungarn året før det. Jeg synes Berlin er en av de mest spennende byene jeg har besøkt og håper jeg får anledning til å bo der. Og jeg elsker naturligvis Norge, hvor jeg har mine røtter og viktigste minner. Jeg har mine årsaker for å elske Israel, men jeg har heller ingen illusjoner om at det er et land med store problemer, som er helt i stand til å gjøre feil, og som er midt i sin egen utvikling.

Problemet mitt er at jeg aldri har godtatt dette med å være "Israelvenn" i motsetning til for eksempel å være venn av palestinerne.

Jeg har både en idealistisk og pragmatisk overbevisning om at Israels sikkerhet er en forutsetning for palestinernes frihet, og omvendt. Det høres så banalt ut å si at jeg er "pro-fred" mer enn noe annet, men jeg mener det helt spesifikt slik at jo flere i Midtøsten jobber for å løse problemene som hindrer fred, jo bedre er det.

For selv om det finnes ondskap og godhet i konflikten, bygger de virkelige problemene ikke på moralske kontraster, men på rivaliserende narrativer, genuint motstridende interesser, og motsetninger på mange nivåer. Man kan godt bruke tid og skape underholdning på å utpeke skurker med sorte hatter og helter med hvite hatter, men i det reelle landskapet dreier det seg om ledere som lever i stor usikkerhet, under press fra mange sider, og sine egne begrensninger. Enhver som vil redusere det hele til en karikatur formidler en dårlig tegneserie.

Her i Norge blir debatten om Israel og palestinerne stadig mer løsrevet fra virkeligheten for dem det faktisk gjelder. Dette kommer av at debatten er blitt provinsiell, en test for å fastslå politisk renhet. For eksempel: i det siste er det visst bare det bare ved å hate Israel at du også er mot at barn dør i krig. Enhver som vil bli hørt i debatten må ta med en fordømmelse av Israel, for ellers vil han/hun bli stemplet som "israelvenn". Ingenting er visst verre enn dette, å bli beskyldt for å være "israelvenn".

Jeg synes for eksempel feilaktig og fordomsfremmende karakteristikk av MIFF (en interessorganisasjon som aldri har lagt skjul på sine målsetninger) er fordummende. En del av debatten går på at folk tar ulike sider i en sak, og da er det elementært at vi tar for oss argumentene og ikke alt mulig annet rart.

De provinsielle trekkene i vår hjemlige debatt gjør at våre oppfatninger blir stadig mindre relevante i Midtøsten. Jeg ønsket for eksempel ikke en mer "balansert" norsk utenrikspolitkk over Israel og palestinerne; jeg ønsket en som var konstruktiv, mer oppbyggelig, bedre informert, mer kreativ enn det Støre maktet. Men når vi har en polarisert og dårlig debatt om saken i Norge, så gir vi vår regjering et mandat som motiveres mer av å tilfredsstille innenrikspolitiske hensyn enn å bidra til utenrikspolitisk fremgang.

Derfor ønsker jeg ikke å snu pendelen. Jeg vil aldri anse det som en seier at stemningen blir mer "pro-Israel" men debatten like dårlig som den er nå. Jeg gleder meg over velfundert Israelkritikk og etterlyser mer og like velfundert Palestinakritikk. Jeg håper ikke at NRKs og TV2s korrespondenter byttes ut med journalister som er like anti-palestinske som disse er anti-israelske. Jeg vil gjerne at journalistene blir men tar sin oppgave mer alvorlig. Jeg håper at kritikken mot alle journalister, alle aktivister, alle skribenter, bygger i større grad på fakta, logikk, og nyanse omkring usikkerhet. Jeg håper på mer nysgjerrighet om mindre dogmatikk.

Slike standpunkter egner seg dårlig til demontrasjoner og fakkeltog. Men jeg synes de er viktige for vårt eget samfunn, uansett hvordan israelere og palestinere finner ut av det med hverandre.

Blir det annerledes av Gaza 2014?

Hamas lider for øyeblikket et ydmykende nederlag, og om Egypt spiller sine kort riktig vil Israel og PA ha en helt ny mulighet til samarbeid mot felles fiender, dvs. Hamas, ISIL, og andre fascistiske organisasjoner i regionen. Med realistiske, inkrementelle mål er det grunn til nytt håp.

Men lett blir det ikke.

Det er flere vesentlige forskjeller mellom Israels tidligere militære operasjoner i Gaza enn denne, men den viktigste er at IDF har et langt mer konkret formål denne gangen med kampanjen på bakken, nemlig primært å ødelegge tunnelnettverket Hamas har bygd for å infiltrere Israel; og sekundært å også ødelegge Hamas? underjordiske hovedkvarter. Førstnevnte kan gjennomføres uten at IDF trenger å få kontroll over mer enn et bufferområde innenfor grensen til Gaza; sistnevnte krever at IDF kan operere i Gazas kjerneområder.

Hamas er nå på defensiven, antagelig fordi de ser at Israel vil helt sikkert lykkes med å ødelegge "terrortunnelene" og kan om de vil også ødelegge det underjordiske Gaza. De ser også at selv om deres PR-strategi har lyktes utmerket i land som Norge, har den gjort minimalt inntrykk på Israels vilje og evne til å krige. (Antagelig har IDF også gått grundig til verks med å dokumentere alle feltbeslutninger som førte til død og skade på ikke-stridende i påvente av beskyldninger om krigsforbrytelser som de visste ville komme uansett hva de gjorde).

Det er blitt sagt av flere at i asymmetrisk krigføring kan Hamas erklære seier om de simpelthen overlever dette sammenstøtet, samtidig som mange mener at ingen faktisk ønsker at Hamas skal gå til grunne. Hvis begge disse to er sanne, er Hamas uslåelig.

Jeg tror likevel at alle vet at det er forskjell mellom Hamas retorikk og virkelighet. Jo mer Hamas' talsfolk minner om "Komiske Ali" jo mindre troverdighet har de overalt, også i Gaza. Det er vanskelig å unngå det inntrykket at IDF har nedkjempet Hamas overalt hvor de har møttes, og at det er IDF som bestemmer hvor og når det skal skje. At Hamas bedyrte sin uskyld i bortføringen av Hadar Goldin viser at de sårt trenger en våpenhvile.

Om Israel nå får tid til å gjøre troverdig fremgang på det andre målet, nemlig å ødelegge det underjordiske Hamas-hovedkvarteret, vil det ikke være tvil om at Hamas har lidd et tungt nederlag. Om Hamas er den beseirede bøllen på skolegården vil han ikke ligge død på asfalten, men han er oppslått og ydmyket, inderlig vel klar over at det ikke finnes noen omkamp som vil gå bedre.

Dersom Egypt lykkes med å vippe maktbalansen i Gaza til PAs favør, vil Hamas bli marginalisert i regionen, og det vil også gå utover Hizballah og andre som kan tenkes å ha ISIL-lignende ambisjoner.

Alt dette vil kaste kaldt vann over de elementene blant palestinerne som håper på seier over Israel gjennom asymmetrisk krigføring (dvs. terrorisme). De som støtter et sterkere PA og en snarlig tostatsløsning vil gjøre lurt i å oppmuntre Abbas til troverdige forhandlingsinnspill til Israel.

For Israel vil sitte igjen med to lærepenger: det ene er en fornyet selvtillit om at organisasjoner som Hamas kan nedkjempes; det andre er at slike kampanjer er blodige, langvarige, og dyre på alle måter. En krig som tar livet av så mange barn og andre ikke-stridende, uansett hvor nødvendig, vil være en krig Israel vil gå langt for å unngå i fremtiden.

Jeg tror det vil derfor komme økende press på Netanyahu, både innenfra og utenfra, til å benytte nedkjempelsen av Hamas til å jobbe langt mer systematisk, kreativt, velvillig, og smidig til å finne gode og varige løsninger med Abbas. Han må eliminere Abbas' påskudd for å unngå reelle forhandlinger ved å drastisk legge om bosetningspolitikken, og det må bli slutt på nedsettende retorikk om Abbas og PA.

Om PA overtar på Gaza, har palestinerne fått det de lenge har ønsket, nemlig en regjering som taler for palestinere både i Gaza og på Vestbredden, altså en slags samlingsregjering. Men Abbas har en større omstilling foran seg enn Netanyahu, for han må venne palestinerne til tanken om at fred er viktigere enn seier, at deres eksistens bygger mer på samarbeid om fremtid enn samhold om fortid. Her virker to krefter til hans fordel, nemlig at 1) Hamas har nå bevist at den revolusjonære strategien er bare destruktiv, og 2) giverland og noen få mer pragmatiske arabiske regimer bidrar til demokratiske reformer blant palestinerne.

Det kan være at partene må sikte lavere enn en snarlig tostatsløsning, at man rett og slett innser at normalisering må komme før formalisering. Normalisering må også bli mangefasettert: oppmyking av den politiske dialogen, om nødvendig ved å ta lettere problemer først; mer robust samarbeid på sikkerhet, der terroristorganisasjoner blir felles fiender; kjapp opptrapping i kulturelt, utdannelsesmessig, og økonomisk samarbeid; gradvis letting av reising og opphold hos hverandre. Israelske sikkerhetsstyrker må bli mindre synlige hos palestinere samtidig som palestinske sikkerhetsstyrker blir mer troverdige. Jerusalem må brukes til et sted for forsoning, selv om det er aldri så symbolsk.

Dette vil ta tid, vil være krevende, og vil ha tilbakeslag. Tilbakeholdenhet hos begge parter må i større grad gå ut på felles problemløsing før man kaster seg ned i figurative og virkelige skyttergraver.