hits

august 2013

Unyttige sexråd

En australsk studie beskrevet i Aftenposten viser at det varierer en del hvor lenge par gjenopptar sex etter de har fått barn. De fleste følger det tradisjonelle - men nå utdaterte - rådet om å vente seks uker. Hvordan fødselen foregikk og hvilke komplikasjoner kvinnen opplevde nevnes som faktorer.

Antagelig er det mulig at nybakte foreldre er slitne og overveldet og har andre ting å tenke på før lysten melder seg igjen for alvor.

Men så kommer dette rådet fra Bente Træen, professor og forsker i seksuelle vaner, særlig blant ungdom:

"Man skal ikke ha samleie hvis det føles feil og oppleves som vanskelig, det kan gjøre at man utvikler aversjon. Sex er viktig for å vise partneren at man er glad i hverandre, og den symbolske handlingen er viktig å ta vare på. Men det er mange måter å utforske seksualitet på, og man kan forsøke sex på andre måter enn penis i skjeden."

... for så å "tipse" at man bør søke "rådgiver" hvis det tar seks måneder eller mer.

Til dette vil jeg si følgende:

  • Dette er et generelt anvendelig råd som på ingen måte er spesifikt for tiden etter en fødsel.
  • Det er veldig vagt: "føles feil og oppleves som vanskelig" er helt umulig for ekte par å forholde seg til. Det som viser seg, er at man får mer lyst av sex av å ha det. Etter en lang pause kan det være vanskelig å komme i gang. Dette er helt normalt.
  • Man får håpe at de fleste par allerede vet at det finnes mange måter å "utforske" (jeg som trodde at par som hadde hatt barn faktisk praktiserte og ikke bare utforsket) annet enn "penis i skjeden".
  • Par må ta ansvar for hverandre, og man må håpe at intimiteten som skapte barnet, gjør det mulig for dem å finne frem til hverandre uten at vanskelighetene gjøres til en sykdom som trenger behandling fra en "rådgiver"

Alt i alt minner dette veldig om råd man kunne gi ungdom i forkant av deres seksuelle debut. For voksne, allerede seksuelt aktive mennesker som allerede er i langvarige parforhold, dreier det seg antagelig langt mer om å finne tilbake til hverandre.

Det som kunne vært interessant å vite, er hva slags spesifikke barrierer enkelte (forhåpentligvis få) som hindrer par i å komme i gang igjen. Er kvinnene traumatiserte av den fysiske opplevelsen? Får menn et annet syn på deres partnere etter å ha sett et barn komme ut?

Træen er ingen lettvekter i denne bransjen, og antagelig fikk hun ikke tid til å forberede et bedre svar.

Vi er advarte om massemord i Midtøsten

Om vi tror vi er spesielt moralske ved å vente på at FN skal bestemme seg for noe om den gryende krigen i Midtøsten, lurer vi bare oss selv - og lar tusener, hundretusener dø.

I et brev til Financial Times forklarer K.N. Al-Sabah på en lettfattet måte situasjonen i Midtøsten (min oversettelse)

Ærede redaktør, Iran støtter Assad. Gulfstatene er mot Assad. Assad er mot det Muslimske Brorskap. Det Muslimske Brorskap og Obaba er mot General Sisi. Men Gulfstatene er for Sisi! Hvilket betyr at de er mot Det Muslimske Brorskap! Iran er for Hamas, men Hamas støtter Det Muslimske Brorskap! Obama støtter Det Muslimske Brorskap, enda så er Hamas mot USA! Gulfstatene er for USA. Men Tyrkia er med Gulfstatene mot Assad; enda så er Tyrkia for Det Muslimske Brorskap mot General Sisi. Og General Sisi har støtte fra Gulfstatene! Velkommen til Midtøsten, og ha en fin dag.

Det finnes ulike versjoner av alle disse motsetningsforholdene, og de er alle minst like forvirrende som dette brevet. Og antagelig forandrer det seg hele tiden også.

Med mindre du lever i en så enkel verden som Dagbladets leder og reduserer alt til det også Iran omtaler som en "svulst", er dette mildest talt deprimerende. 

  • Dette tegner til å eskalere inntil det blir en full og blodig regional krig. Det er umulig å vite hvilke allianser som former seg langs hvilke fronter, men det er altfor mange våpen, altfor mange krigshissige ledere, og altfor få stabiliserende faktorer til at dette kan gå bra.
  • Jeg aner ikke hva som er riktig å gjøre, men det er moralsk unnfallende å bare omtale det som "svært bekymringsfullt" og vente på at FN skal få ut fingeren
  • Den som mener at det bare er FN som har folkerettslig hjemmel til å vedta tiltak, må snarest ta seg et kurs i både historie og folkerett
  • Det kan være det er best å bare la det utspille seg, men da må det være en bevisst beslutning. Og vi må være voksne nok til å se konsekvensene i øynene.

Dette er en situasjon som krever kynisme mer enn idealisme, risikovilje fremfor forsiktighet, og ikke minst evnen til å tåle tragiske tilbakefall. Egenskaper som er underutviklede her på berget.

Vi er heldige som ikke har særlig bruk for de egenskapene.

Men det gjør oss ikke rettvise, uansett hvor mye vi gjemmer oss bak illusjonen om at FN har moralsk fasit.

 

 

Følg Støres råd og stem Høyre

Politikere vil at du skal stemme på sitt parti, uansett. Men om du som Støre er opptatt av å redusere FrPs innflytelse i den nye regjeringen, er det beste å stemme pragmatisk, dvs. på Høyre, eventuelt Venstre eller KrF hvis de er på vippen i ditt fylke.

Før helgen advarte Jonas Gahr Støre om at Høyre som "det første konservative partiet i Europa" er inne på tanken å regjere med et høyrepopulistisk parti, altså FrP.

I forbifarten er det bare å bemerke at:

  • Mange vil nok anse SV som et venstrepopulistisk parti. I farten gidder jeg ikke se etter hvor mange europeiske sosialdemokratiske partier har vært i koalisjon med venstreradikale partier, men jeg tror ikke det er noe de gjerne gjør, eller anbefaler.
  • Arbeiderpartiet har tidligere klagd over at Høyre ikke vil avgi bestemte løfter om sammensetningen av en eventuell borgerlig regjering, men Støre er altså nå sikker på Høyres intensjoner
  • Hvis vi skal snakke om høyrepopulisme i Norge, tror jeg at FrP får ganske skarp konkurranse med Senterpartiet. Et parti Støre tilsynelatende lykkelig har regjert sammen med.

Men for dem som faktisk frykter det Støre gjør, nemlig at FrP skal komme i regjeringsposisjon i koalisjon med Høyre, er det helt klart best å stemme Høyre.

Det er to måter å bestemme hva du skal stemme på:

  • Du kan være idealist og stemme på det partiet du er mest enig i, og da er det fritt frem å vurdere Demokratene, Det liberate folkeparti, Piratpartiet, Pensjonistpartiet, Kystpartiet, De Kristne, osv.
  • Du kan være pragmatiker og stemme for et parlamentarisk grunnlag du mener er best for den partilederen som etter alt å dømme får oppgaven å danne ny regjering. Da blir meningsmålinger viktige, for du kommer ikke til å "kaste bort" stemmen din på et parti som ikke når over sperregrensen, som allerede har alle de mandatene de kan få, eller som ikke kan få nok mandater til å endre på det parlamentariske grunnlaget for en regjering.

I følge Støre blir det så viktigst å unngå at FrP får en plass i en koalisjon, eller at den plassen blir så liten som mulig. Det kan oppnås på to måter: enten gjøre Høyre så stort som mulig, eller gjøre andre koalisjonspartnere større enn FrP. 

Å stemme på Arbeiderpartiet, SV, eller Sp vil - etter meningsmålingene å dømme - i beste fall styrke opposisjonen i det neste Storting (og det har for all del verdi i seg selv), men vil i verste fall styrke FrPs posisjon i regjeringsforhandlingene. Å stemme på dem kan være riktig hvis du vil være idealist, men antagelig bortkastet hvis du er pragmatiker: med mindre det skjer noe virkelig dramatisk de neste par ukene, er det bortimot 100% sikkert at Erna Solberg skal danne ny regjering.

Som pragmatiker som vil redusere FrPs makt, er det best å stemme på Høyre, eller på KrF eller Venstre? 

Det kommer an på situasjonen i ditt fylke, slik du forstår den ut fra meningsmålingene.

  • En grei tommelfingerregel er å ikke kaste bort stemmer på et parti som er svært nær sperregrensen nasjonalt med mindre du bor i et fylke hvor et mandat kan komme inn på ordinær mandatfordeling.
  • Dernest er det mer sannsynlig (men slett ikke sikkert) at en stemme for Høyre vil få mer uttelling enn en stemme for de andre, simpelthen fordi de er størst (Akershus, Aust-Agder, Buskerud, Hordaland, Møre og Romsdal, Oslo, Rogaland, Vest-Agder, Vestfold),  etter nest størst (Finnmark, Hedmark, Nord-Trøndelag, Nordland, Oppland, Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag, Telemark, Troms), Østfold i alle fylker.
  • Fylker der Venstre kan ligge på vippen er Hordaland, 
  • Fylker der KrF kan ligge på vippen er: Aust-Agder, Hordaland, og Rogaland

Aarebrot har rett, og jeg er ikke medlem av Arbeiderpartiet

Frank Aarebrot klager over at følgende formulering i en spørreundersøkelse gjort av TV2 blant ansatte i norske sykehjem er "grotesk" og "løgnaktig propaganda":

«I hvilken grad går manglende ressurser utover en forsvarlig og verdig omsorg?»

Jeg vet ikke om jeg ville tatt det riktig så langt som Aarebrot, men han har rett: dette er et dårlig formulert spørsmål, og av flere grunner:

  • Som Aarebrot påpeker, så gir svaret seg selv: selvfølgelig går manglende ressurser utover omsorgen. Hva skal man ellers bruke ressurser til?
  • Man forutsetter simpelthen et helt sentralt premiss, nemlig at det er manglende ressurser.
  • Det er - får jeg håpe - rimelige objektive kriterier til hva som utgjør "forsvarlig" omsorg, men hva som er "verdig" er helt subjektivt. Å stille spørsmål om begge to samtidig, er mildest talt forvirrende.

Aarebrots forargelse skyldes at dette spørsmålet er stilt i et åpenbart håp om å få et bestemt svar, som så skulle brukes til å sette den rødgrønne regjeringen til veggs. 

Klagen er så absolutt berettiget, og man trenger ikke være medlem av Arbeiderpartiet (slik Aarebrot er) for å s det.

Men det er et av mange, mange eksempler på denne type tendensiøse argumenter som pressen kommer med, som ikke opplyser samfunnsdebatten, bygger fordommer hos velgere, og som gjør livet unødig surt for politikerne.

Eldreomsorgen er en av flere viktige saker i denne valgkampen. Den neste regjeringen vil måtte slite med å finne ut av det, og det finnes ingen løsninger uten betydelige ulemper. 

Dette-hos-Aarebrot famøse spørsmålet har grunnlag i tre meget vanskelige spørsmål, nemlig:

  • Hva mener vi egentlig med fellesansvaret for eldreomsorg? Hvilke behov hos eldre har samfunnet ansvaret for å dekke? Det er greit at de skal ha helsetjenester (for eksempel), men i hvilken grad skal vi sikre at de opprettholder sosial kontakt? I hvilken grad skal de få si nei til tjenester de ikke ønsker, med de konsekvensene det medfører? Hvor vanskelig skal det være for eldre som greier seg ganske dårlig alene før de flyttes til en institusjon? Hvor mye skal de betale selv? 
  • Bruker vi nok ressurser på eldreomsorg? Jeg aner ikke, og det kommer av at jeg aner ikke hva "nok" betyr. Det egentlige spørsmålet er, "hva skal vi ta oss råd til for å passe på mennesker vi i praksis har satt på beite?" 
  • Anvender vi disse ressursene på best mulig måte? Uansett hvor mye vi finner ut er "nok", så er det viktigste at disse ressursene anvendes for å få det beste utfallet. Det er veldig lite diskusjon om dette også, annet enn det som kommer av sensasjonsoppslag i tabloidpressen. Produktivitet i eldreomsorgen må måles i resultat og ikke ressursbruk, og jeg har en mistanke om at antall enerom på institusjon er et meget dårlig mål.

Min erfaring er at det finnes mange gode fagfolk som bekymrer seg over disse spørsmålene og har gode innspill om dem. Men når det stilles spørsmål av typen TV2 kom med her, blir det bare støyfull krangling i TV-studioer og lite annet av det.

Ønsker Høyre å vinne valget?

Høyre må lene seg langt mer fremover, poengtere at den rødgrønne regjeringen har vist seg å være tafatt, og utfordre Arbeiderpartiet til å finne sine progressive ambisjoner.

På lørdag gikk jeg innom Rykkinnsenteret (altså: KI-senteret) i Vestre Bærum. Ved hovedinngangen sto et kjempedigert SV-banner, godt synlige FrP-farver, og en Arbeiderparti-parasoll.

Dette er Bærum vi snakker om, så jeg spurte SV, FrP, og Ap-folka hvor Høyre hadde gjort av seg. En hyggelig kar meldte seg etter noen sekunder og pekte på et bittelite bord klemt mellom SV og FrP. "Her står vi," sa han, og rakk meg en brosjyre. Han fikk så forklart at bordet egnet seg ikke til hverken en parasoll eller en banner. Åpenbart satset han helt og holdent på sin gemyttlighet for å få oppmerksomhet.

De andre partiene syntes jo dette var litt morsomt.

Men jeg må jo undres: ønsker Høyre å vinne dette valget? For ærlig talt: det blir ikke lettere enn dette.

For Høyre kan gå løs på Arbeiderpartiet og det rødgrønne eksperimentet på to fronter:

  1. Den politiske plattformen er for dårlig. Enten man er enig eller uenig med Arbeiderpartiet, Senterpartiet, eller SV, viser Soria Moria og de siste åtte årene at hvis man stemmer på en av disse partiene, stemmer man på et oppkok av idealistiske paroler og dysfunksjonelle kompromisser. Vi har de siste åtte årene hatt en regjering som i de store umiddelbare sakene (finanskrisen) har seilet på bred politisk konsensus, inkrementelle forbedringer, og utsettelser av de viktige sakene.
  2. Gjennomføringsevnen blir stadig dårligere. Høyre skulle påpekt den manglende fremdriften på så å si alle lovte reformene (og latt pressen og almennheten se sammenhengen med etterspillet av Gjørv-rapporten). Vi har en regjering som bortforklarer alle forsinkelsene med at de bruker penger så fort de kan, men resultatet er i alle fall at vi bruker masse penger og har fint lite fremgang. Bare en liten filleting: det vil ta lengre tid å bygge tilbygget på Gardermoen enn å bygge flyplassen til å begynne med.

Antagelig tror Høyre at ved å ta opp punkt 1, så kommer Stoltenberg til å terpe på at Høyre ikke vil forplikte seg til hva slags regjering den vil gå inn for.

Til det er det et enkelt svar: "Jens, kommer du til å ha med SV i regjeringen hvis SV havner under sperregrensen? Virkelig?)

Høyre vet også at dette med gjennomføringsevnen vil ta tid å rette på. Men da går det an å si at Høyre vil i  hvert fall starte arbeidet og ikke bare utsette det. Og det samme med økonomisk restrukturering, effektivisering av offentlig sektor, nivåheving i skolen, og målrettet innsats for de svakeste i samfunnet (fattige, funksjonshemmede, og eldre).

Mottoet til Høyre må være "Vi ruller opp skjorteermene for å ta fatt på de vanskelige problemene. Arbeiderpartiet snakker om dem og bruker penger, men utretter for lite."

Dette er til Arbeiderpartiets beste, også. Jeg fornemmer at Jens deler disse frustrasjonene med sin egen regjering, og han trenger mot til å være en tøffere politiker i årene som kommer.

Skolefrukt eller skoledill

... hvor jeg er litt oppgitt over nivået på debatten om skolepolitikk.

Slik går nå dagan i årets valgkamp. 

Aftenposten slår opp følgende overskrift, for de kan jo ikke la være: "Dette vil Høyre fjerne fra den rødgrønne skolen" Bilde av glade barn som spiser frukt. Forresten fjernes også "gratis" kulturtime og leksehjelp i SFO. (Foreldre betaler altså for SFO).

Antagelig blir det ramaskrik (særlig fra fruktforhandlerne) om at profittmotivet overtar skolen av dette, så her kommer et grunnkurs.

  • Det er begrenset hvor mye vi kan eller vil bruke på skolen. Det er ingen som snakker om å doble budsjettet i hytt og vær, tross alt.
  • Gitt disse begrensningene, må vi bestemme hva som er best anvendte penger
  • Det finnes ingen god debatt på hva som er best anvendte penger, for alle er opptatte av å beskylde hverandre for å drite i våre barns utdannelse

På meg virker det som:

  • Noen partier (for eksempel men ikke utelukkende Høyre) først og fremst vil at skolen skal gi alle barn best mulig utdannelse etter sine individuelle forutsetninger. 
  • Andre partier (kanskje bare SV) først og fremst vil at skolen skal homogenisere barna fremme sosial utjevning.

Jeg vil tippe at når ledende skolepolitikere fra Høyre, Arbeiderpartiet, og Venstre setter seg sammen over en øl om kvelden, så er de enige om 98% av endringsbehovene i skolen. (Krangelen om privatskoler er spill for galleriet, for alle vet at det 1) vil fortsette å være Steinerskole privatskoler, og 2) de vil reguleres.) Får håpe de får til det når valget er over.

Og at pressen blir opptatt av empiri og effekt i stedet for tabloidoverskrifter og bilder av blide barn med frukt, teddybjørner, eller hva det skulle være.

Død i Kinshasa

Mens vi venter på detaljene omkring Molands død, er det likevel å konstatere at dette gir oss et lite innblikk i forholdene mange av våre medmennesker i Afrika - og altfor mange andre steder i verden - lever under. For hver nordmann som får omtale og oppmerksomhet, er det titusen som ikke gjør det. 

Dette er ingen trøst for Molands pårørende, naturligvis. Dette er en tragedie, uansett hvordan vi vender og vrir på det. 

Det er likevel to spørsmål som antagelig vil forbli ubesvarte om denne saken, og disse vil være vesentlig for French:

  • Hva var det Moland og French gjorde, og ikke gjorde, som bragte dem i dette uføret? I det øyeblikk man setter føttene i et annet land, er man underlagt det landets lover, også om man bærer med seg et norsk pass. Morderiske leiesoldater vet - eller bør vite - hvilke sjanser de tar i regimer som det i Congo. Vi får antagelig ikke svar på dette, for det er ingenting som tyder på at politi eller tiltalemyndigheter i Congo har vært spesielt interesserte i å etterforske eller bevise de faktiske forholdene.
  • Hva kunne norske myndigheter ha gjort for å avklare situasjonen? Jeg forstår godt at vi ikke var interessert i å betale løsepenger (ville skapt uutholdelig presedens), men vi kunne ha holdt tilbake bistandsmidler for å sikre en avtale om soning i Norge. Effekten av norsk bistandspolitikk er omdiskutert nok som den er, og om norske statsborgere råtner i fengsel mens vi sender pengegaver til regimer som holder dem der, så har vi et alvorlig moralsk problem.

Er dette en sak for valgkampen? Kanskje, men ikke slik at Høyre kan klage på de rødgrønnes utenrikspolitikk. Spørsmålet må vel heller være - og her får regjeringen være svar skyldig - om de virkelig har gjort alt for å få avklart dette. Man får håpe at også folk i den rødgrønne leiren er interesserte i å få et ordentlig svar på dette.

Om Fugellis usaklighet ble skrevet på de borgerliges vegne

Fugellis valgkampkronikk i Aftenposten er så full av tankefeil og retoriske feil at det er umulig å vite hvor å ta fatt. Kanskje en omskriving fra andre siden kan illustrere hvor dårlig det er.

Dere husker Maslow? Han med pyramiden? Grunnmuren for menneskelivet, sa Maslow, er mat, vann og ly. Kroppen må være trygg. Så lengter mennesket etter fellesskap. Vi vil høre til i en flokk. Neste ønske er anerkjennelse. Mennesket vil bli godtatt som seg. På toppen av Maslows behovspyramide skinner: SELVREALISERING. Det høyeste livsønske er å foredle sine personlige grunnstoffer, lete etter anleggene sine, ta dem i bruk på sin måte, synge med Frank Sinatra: I did it my way. Derfor må samfunnet skape og dele frihet.

To frihetsideologier

Livet er et dypt individuelt prosjekt. Gitt sine gener, evner, lyster og laster må mennesket få frihet til å skape seg selv. Frihet styrker byggingen av ekte identitet. Frihet styrker ansvar og samvittighet. Menneskets verdighet bygges og rives av følelsene stolthet og skam. For å oppleve stolthet eller skam må mennesket ha fri vilje og frie valg. Frihet styrker motet til å møte Den andre. Frihet gir oss lyst til å gå på besøk i andre mennesker og guder. Frihet skaper nytt. Frihet stimulerer oss til å eksperimentere i livet, i bedriften, i samfunnet.

All politikk bør ha som mål å øke menneskets frihet. I Norge har vi i nyere tid hatt to frihetsideologier som har stått mot hverandre i politiske valg. De sosialistiske partiene har hatt statens frihet i sentrum (la oss kalle det rød frihet). Innskrenket eiendomsrett, politisk ideologi, og fellesskapets formynderi over enkeltmennesket har vært deres idealer. De ikke-sosialistiske partier har lagt vekt på å beskytte enkeltmennesket mot statens overgrep, slik at hvert enkelt menneske kan leve opp til sitt høyeste potensiale (la oss kalle det blå frihet). Frihet gir bare mening om den kan utøves av enkeltmennesker, har vært deres motto. Derfor har sde borgerlige gått inn for at statlige ordninger og tjenester skal bygge på sunne økonomiske prinsipper og først og fremst gi, og ikke begrense muligheter.

Hittil har den blå og den røde frihet virket gunstig på hverandre i Norge. Det ikke sosialistiske frihetsideal har vært med på å forebygge de bivirkningene som kan følge med den rød friheten: Tendens mot totalitær ensretting og undergraving av eiendomsrett og selvbestemmelse. Sosialistenes frihetskamp har fremmet offentlige tjenester som løsninger der det hadde blitt mer kreativitet og mer innovasjon om  den blå friheten hadde monopol. Her har vært en slags maktbalanse mellom de to frigjøringsbevegelsene som landet har hatt godt av.

Sosialistene streber ikke etter frihet. De er opptatt av konformitet, middelmådighet, og rasjonalisering av sløseri, inspirert av sosialistiske dogmer menneskefiendtlige holdninger. Ja, vi elsker friheten i Norge. Nå mer enn noen gang, ettersom de andre behovene i Maslows pyramide er oppfylt. Mennesker må bare bli mer like hverandre, så vil idealiet oppnås. Jeg tror det forklarer hvorfor Arbeiderpartiet og SV har greid seg så bra. Arbeiderpartiet og SV har klart å gjøre fellesskapet og solidaritet til sin merkevare. De har klart å sette likhetstegn mellom liberalisme og frihet og mellom liberalisme og darwinisme. Men er det den rød friheten vi lengter etter?

Sosialistenes frihet kan være totalitarisme forkledd i rød fløyel. Frihet forvaltet av Arbeiderpartiet og SV kan bety: Individet skal underlegges fellesskapet, som representeres av den ansiktsløse staten. Rødfriheten vil ta fra deg og dine ved å beskatte alt du eier: det du har spart, det du har kjøpt, det du får betalt for å jobbe. Sosialistenes frihet er å ta valg fra mennesker og tvinge dem til å nøye seg med det staten synes er godt nok for dem. De sosialistiske partiene streber ikke etter frihet. De er opptatt av konformitet, middelmådighet, inspirert av utslitt politisk ideologi.

Kjempet mot det nye

Velferdsstatens mål er å skape og dele verdighet, trygghet og frihet. Det var ikke et rosetog som førte velferdsstaten frem. Det var økonomisk utvikling og pragmatiske, langsiktige politiske løsninger. De fleste som organiserte arbeidere, gikk med paroler, og ble med i partiapparatet, og ville ikke ha et samfunn preget av frihet for den enkelte. De vil ha friheten for seg selv. Fagforeningsledere, partilojale, akademikere, journalister embetsmennene - og deres parti Arbeiderpartiet kjempet mot det nye samfunn som ville gi nye muligheter til flest mulig.

Sosialdemokratiet blir forbundet med A 4 og byråkratisk tvang. Men i gjerning har arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen vært de store hemskoene for utvikling i Norge. Kanskje har Høyre vært det egentlige Frihetspartiet i Norge de siste 100 årene? På sett og vis er friheten sosialdemokratiets glemte ideal. Den har aldri vært det vesentlige i den sosialistiske ideal, men Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg & co. har nøyd seg med å snakke pent om den i debatt og retorikk. Arbeiderpartiet roper "samholdskraft", som et sovjetisk ekko, mens høyrepartiene har aldri gitt opp menneskenes høyeste livsønske, selvrealisering og dets politiske betingelse: Frihet. Sosialdemokratiet blir forbundet med A 4 og byråkratisk tvang. Men i gjerning har arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen påberopt seg å være de store frigjøringsbevegelsene i Norge. Eksempler på mektige frigjøringsverk er:

  • Arbeidsmiljøloven som har befridd menneskene fra å bli "eid" av sjefen og gitt arbeidstagerne medinnflytelse, men som også har gjort arbeidsmarkedet utilgjengelig for mange.
  • Folketrygden som har gitt folk i dette landet frihet fra nød og fattigdom hvis de mister helse eller jobb men som truer hele vår samfunnsøkonomiske fremtid.
  • Samfunnseide skoler og universiteter samt Statens lånekasse som gir alle frihet til utdanning i pakt med anlegg, ikke sortert etter velstand og status, men som har skapt en skammelig middelmådighet i disse systeme.
  • En samfunnseid helsetjeneste som frir fra frykt ved sykdom. Alle har en fastlege. Alle får førsteklasses utredning og behandling i sykehusene våre, bestemt av sykdomsbehov, ikke fordelt etter privatøkonomi eller posisjon i samfunnet. Men som er blitt verdens nest dyreste helsesystem, med eskalerende kostnader.
  • Abortloven som gir kvinner eiendomsrett til egen kropp og helse.
  • Det er Arbeiderpartiet som prater mest om det universale målet å sette folk i Norge fri fra fattigdom, kunnskapsløshet og kjønnsrolletvang. Men som etter åtte år har gjort svært lite fremgang med å nå disse.

Disse frihet sammen-prosjektene er det bred enighet om i dagens politiske miljø. En Arbeiderpartiet-SV-regjering vil sannsynligvis innebære mange fagre ord og veldig lite fremgang. Vil vi det?

Hvorfor Wesenlund var morsom

De beste komikerne tar av seg maskene.

For komikere er det to måter å få oppmerksomhet på: 

  • Det ene, det enkleste, er å gjøre folk fremmede fra hverandre. Å omtale andres handlinger, intensjoner, fakter, og egenart som noe så merkelig at det blir absurd, og dermed morsomt. Dette er enkelt fordi folk vil alltid glippe litt, rote, misforstå, eller simpelthen ikke nå opp. Og dette blir alltid komisk for den som står på sidelinjen og aldri forsøker seg på det han latterliggjør
  • Det andre, mye vanskeligere, er å bygge på empati for at vi skal le av oss selv. Det er ingenting som får oss til å le så inderlig som når vi er ved å gråte av lettelse: jeg er ikke alene om å glippe litt, misforstå, rote, eller ikke nå opp.

Rolv Wesenlund var spesielt flink til kategori to. Hverken Marve Fleksnes eller Bør Børson hadde vært så morsomme hvis ikke Wesenlund hadde blottlagt at han også hadde disse egenskapene. Og årsaken til at vi lo så godt var jo nettopp at han slik fikk oss til å forstå at det lå en Marve og en Bør i oss også. 

Vi lo av Wesenlunds sårbarheter fordi han inviterte oss inn til dem, og dermed lot oss si "ja, jeg har det også slik".

Og slikt slektskap blir vi bedre mennesker av.

Når mordere blir politiske fanger

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen fredag 16.08.2013

Isaac Rotenberg tok del i opprøret mot nazistene i tilintetgjørelsesleiren Sobibor i 1943. Minst 250 000 ble myrdet der, men 600 greide å rømme, og av dem var det 50 som kom seg helt unna. Rotenberg var en av dem, og han benyttet sin frihet til å kjempe med østeuropeiske partisaner mot nazistene. Han overlevde også det, og flyttet til Israel så snart han slapp inn. Der skapte han et liv for seg selv som murer og bodde i Petah Tikvah, en jødisk bosetning grunnlagt i 1878, innenfor både grensene UNSCOP så for seg i 1947, og våpenhvilelinjen fra 1949.

I 1994, da Rotenberg var en høyst yrkesaktiv 67-åring, ble han drept med øksehugg bakfra i hodet. Ene og alene av den grunn at han var en jøde som sto lagelig til for hugg.

Dette var, i følge Klassekampen (14.08.2013), en politisk handling.

For da Rotenbergs morder, Atiyeh Salem Abu Musa nylig ble løslatt i forbindelse med forhandlingene mellom Israel og PLO, ble han av Klassekampen beskrevet som en ?politisk fange?.

Politiske fanger var i følge Klassekampen også morderne til den franske turisten Annie Ley (stukket med kniv, bakfra), Moris Eisenstat (også med øks), Israel Tenenbaum (en annen Holocaust overlevende), Moshe Beker (stukket ihjel av sin ansatt med kniv og hagesaks), Reuven David (bundet og slått til døde i sin egen butikk), David Dadi og Haim Weizman (myrdet mens de sov og så halshugd), osv.

Alle de 26 fangene satte inne for mord eller medvirkning til mord på israelske sivile. At Klassekampen finner det helt uproblematisk at disse morderne ønskes velkommen som helter i Palestina er en ting.

Langt verre er at deres myrderier reduseres til noe politisk forståelig, om ikke tilgivelig. Antagelig var det av gammel vane at Klassekampen betegnet disse som ?politiske fanger?. Det er blitt en refleks blant enkelte i norsk media at ingen tvil noensinne skal komme Israel til gode.

Men likevel: når mordet til Isaac Rotenberg, som har gjort mer for å bekjempe fascisme enn noen i Klassekampen kunne drømme om, blir av Klassekampen omtalt som en politisk handling, så har det gått helt galt.

Norske universiteter i Dovregubbens hall

Forutsetningene tatt i betraktning har Norge antagelig det dårligste universitetssystemet i verden. Jeg kommer med konkrete tiltak for å få orden på det.

Times Higher Education har akkurat utgitt sine rankinger over verdens beste universiteter for 2012-2013. 

Norge gjør det elendig, som vanlig. Elendig. 

Noen vil kanskje si at vel, at våre fire store universiteter havner blant de 200-300 beste blant de mange titusener universiteter neppe kan være "elendig", men det er å se helt bort fra hvilke forutsetninger vi har for å gjøre det langt, langt bedre. Land som vi i alle andre sammenhenger sammenligner oss med, gjør det langt bedre. Sveits, Sverige, Nederland, Danmark, og Irland har universiteter blant de 50-100 beste. 

Så vil kanskje mange si at det er mange mangler ved slike rankinger, og at det gir liten mening å styre noe så komplekst som et universitet etter en ranking. 

Det samme kan forøvrig sies om karakterer som universitetene gir sine studenter, og forsåvidt poengsystemet som regulerer opptak til de ulike studiene. 

Det er bare det at det er stort sett de samme universitetene som alltid rankes høyest, uansett hvilken metodikk som brukes for rankingen. Og det kommer av at å gjøre ting riktig vil føre til bedre resultater på alle fronter: mer anseelse blant andre universiteter, bedre forskning, mer fornøyde studenter, mer tilgang til ressurser, osv. 

Men alle slike innvendinger er bare unnskyldninger. De viser forskrekkende mangel på ambisjon og visjon, en tilfredshet med status quo, en oppslutning til middelmådighet, et inderlig ønske om å være oss selv nok. 

Jeg har tidligere skrevet om en av (antagelig flere) rotårsaker til dette, nemlig insulære, selvgode kollegier ved norske universiteter. 

Det er (men burde ikke være) for mye å vente at akademikerne selv gikk inn for å få orden på dette. Og da blir det en politisk sak der følgende ubehagelige spørsmål dukker opp: hvilke akademikere - og da særlig professorer og førsteamanuensier - i Norge er kvalifiserte til tilsvarende jobber i de 50 mest anerkjente universitetene i sine felt? 

Det går an å finne ut dette: be akademikerne selv lage en list over de 50 beste universitetene innen sine felt. Disse kan kryssjekkes. Så kan de sammenligne sine kvalifikasjoner og prestasjoner med sine kollegaer der og gi seg selv karakterer. Har de i sin utdannelse og forskning samarbeidet med, og blitt evaluert av, de fremste innenfor sine felt? Har de publisert noe som etter objektive mål er sammenlignbart med standarden? Er de like åpne for studenter som kollegaer andre steder? 

Akademikerne får ikke lov til å klage over budsjetter og andre rammeforhold før de gjør denne øvelsen. Og de som ikke gjør den, får den gjort for seg. Gjerne av meg. 

Der det er store mangleri akademikernes kvalifikasjoner, får de tilbud om jobb som lektor på videregående skole, og så starter universitetene rekruttering i utlandet. Andre blir degraderte med en handlingsplan for å nå opp. Vi lukker adgang til doktorgradsstudier i institutt som ikke har minst to fakultetsmedlemmer som hevder seg i a-klassen og gir rikelig med stipender til dem som vil ta doktorgrader i utlandet.

Tøft? Jada, men her står det mer på spill en stoltheten til noen professorer.

Jensetabbe #2: Kronosentrisme

Kronosentrisme er oppfatningen at alt som har skjedd før oss har vært et oppløp til i dag (og underforstått at alt som kommer etter, blir et etterspill). Dette har gjort Arbeiderpartiet til Norge mest konservative og snart nest mest bakstreverske parti (jeg kan ikke tro at de noensinne når igjen Senterpartiet).

Allerede i 2009, etter bare fire år med den rødgrønne koalisjonen, gikk Stoltenberg til valg på at Norge hadde alt å tape, og lite å vinne, på politiske endringer. Denne mentaliteten dominerer også i årets valgkamp, og Kristin Clemen - som uten tvil vil stemme Høyre - viser hvor ufyselig utslaget kan bli i gårsdagens blogginnlegg.

Det er greit at Stoltenberg argumenterer hardt i valgkampen, og jeg skulle ønske at flere gjorde det.

Men den store feilen Jens gjør, er å argumentere med at bortsett fra noen justeringer her og der, så er det norske samfunnet hovedsakelig kommet frem. Vi har det så fint her i landet, at hvis vi bare fortsetter som før, lar ham bare få litt mer arbeidsro, så vil det asymptotisk nærme seg det perfekte.

Det er selvfølgelig ikke lett å ta fullt ansvar for de mange åpenbare problemene vi har i Norge i dag når man har sittet ved roret i åtte år. Slik er politikken grusom, for enhver rimelig person vet jo at alle løfter, alle vage Soria Moria-eklæringer, umulig kunne innfris på fire eller åtte år, og særlig ikke med en destruktiv koalisjon som den Jens stablet på bena.

Men problemet er at manglende oppriktighet har en tendens til å bygge på seg. Stoltenberg kan ikke innrømme at han ikke leverte alt han lovte, uten å enten innrømme at han lovte for mye, eller at hans politikk ikke førte frem. Selv om begge deler åpenbart er tilfellet.

Erna må ikke gjenta den feilen. Det første hun må gjøre som statsminister er å si at norsk velstand - finansiert av oljepenger - er blitt en sovepute for vår politiske ledelse når den burde ha gitt rom for langsiktig investering. Hennes ansvar er å gi nordmenn best mulige forutsetninger for å leve i materiell og fysisk trygghet også om 50 og 100 år. Det vil kreve omlegginger nå som vil falle enkelte tungt for brystet men som unngår langt verre endringer i fremtiden. At vi ikke vil være et land som forledes av vårt eget hell til å dysse ned de store utfordringene vi faktisk har.

Hun har en måned, i beste fall, frem til jul på å få formidlet dette. Etter det blir hun fritt vilt, også - og kanskje særlig - fra de små partiene som trolig blir hennes parlamentariske grunnlag.

Jensefeil #1 Erna må unngå

Ikke dann en koalisjonsregjering. For ditt parti, din karriere, og landets beste. Vær så snill.

Uten tvil er det veldig vanskelig å lede en mindretallsregjering. Sikkert mye vanskeligere enn jeg kan forestille meg.

Men hvis jeg skal redusere hele Arbeiderpartiets uføre til en ting, så er det at Jens tok den tilsynelatende lette veien og dannet en koalisjonsregjering. De kompromissene han har måttet inngå med SV og Senterpartiet for å holde på et flertall han likevel ville hatt i Stortinget, har vært skadelige for alle involverte - Arbeiderpartiet, som nå er ved å miste sin posisjon som Stortingets største parti, og SV og Senterpartiet som er faretruende nær sperregrensen.

Men aller mest landet, som har gått glipp av den visjonære og ambisiøse politikken man fornemmer Jens helst ville ført, men som ble kuttet ned med de små kompromissers nådeløse kniver. Det er egentlig tragisk, for uansett om man er enig eller uenig med Stoltenberg og hans parti, er de begge seriøse og dyktige som vil det beste for Norge.

En mindretallsregjering må sikre seg flertall i Stortinget fra sak til sak. Den er langt mer følsom for flankeangrep mot de enkelte statsrådene, så det kan bli hyppigere utskiftinger i det politiske nivået i vår utøvende makt.

Men det er også store fordeler:

  • Statsministeren kan velge statsråder som hun tror er best egnet til å gjennomføre regjeringens politikk i stedet for den som tilfredsstiller krav til diverse kvoter eller partilederes karrieremål. Tenk så fint det hadde vært.
  • Regjeringen kan legge frem visjoner og ambisjoner til skikkelig debatt, i media, på Stortinget, osv.
  • Mer av krangingen blir til offentlig skue enn i bakrom og via SMS. Det blir mer åpenhet om kompromisser i stedet for rasjonalisering som må være smertefullt for alle.

Men hva krever dette av Erna?

  • Virkelig flink parlamentarisk ledelse fra Høyre. Ja, det kan være at noen av de Erna gjerne ville hatt som statsråder må bli på Stortinget, for det kommer til å bli hestehandler i fleng.
  • Veldig klar og enhetlig prioritering fra regjeringen i samarbeid med stortingsgruppen. Altså: jeg håper det er mindre vinglete internt enn det ser ut til å være utenfra.
  • Evne til å håndtere media som er to hakk bedre enn det noen greier nå.

Jeg er ikke trygg på noen av disse. Skal jeg spekulere, vil jeg tro at:

  • Erna har bare gitt vage antydninger om hva ledersjiktet i partiet kan vente seg etter valget. Antagelig fordi hun er usikker på det parlamentariske grunnlaget og hva slags koalisjon det blir. Hvis hun sier i fra at hun vil ha en mindretallsregjering, forsvinner den usikkerheten.
  • Høyre har en lang liste saker, men har ikke prioritert (jeg skal skrive mer om dette senere).
  • Ingen - kanskje med unntak av Siv Jensen - har lært seg til at media er politikernes likemenn, eller partnere, i arbeidet med å opplyse offentligheten. Det er altfor mye flying TIL pressen når man har noe som skal frem, og altfor mye flying FRA pressen når det er noe ubehagelig.

 

Gode og dårlige nyheter om langsiktig norsk økonomi

"Etter oss kommer syndfloden" overskrifter har versert i media i så å si hele etterkrigstiden. Når Aftenposten igjen roper ulv i dag, er det nok mange som tenker: "dette ordner seg, for det har det alltid gjort."

Her finnes det mange gode vitser om samfunnsøkonomer å velge fra. Samfunnsøkonomiske spådommer er verdt svært lite.

Men det er verdifullt å vite to ting: hva som er usikkert, og hva vi (ikke) kan gjøre noe med.

Vi har noen reelle problemer i Norge, og de kvier alle seg for å snakke om:

  • Vi har et altfor høyt prisnivå, som igjen skaper høye lønnsforventninger, som igjen gjør det vanskelig for arbeidsintensiv eksportindustri, som vi er helt avhengige av.
  • Vi er for avhengige av økonomisk omfordeling via offentlige ordninger. Dette dreier seg om alt fra velferdsordninger til næringssubsidier. Man kan fra sak til sak diskutere om overføringene er nyttige eller moralske, men villnisset skaper problemer og risikoer i seg selv.
  • Våre knappeste ressurser er konsentrerte i olje og gass. Dette er uungåelig og har gitt mange fordeler. Men at vi ikke har noen andre, store fagmiljøer i verdensklassen er problematisk på sikt.

Disse problemene blir større hvis vi samtidig mangler omstillingsevne, og her er det to typer: politisk og økonomisk.

Jeg tror nordmenn er ekstremt omstillingsdyktige på økonomisk innsats, men at vi har et politisk system som nærmest er paralysert av ønsket om konsensus. Det er for eksempel oppsiktsvekkende at dagens valgdebatt er kjemisk ren for diskusjon om langsiktige økonomiske tiltak.

Så er det også slik at enhver sittende regjering bare kan legge til rette for at disse problemene løses, men kan ikke løse dem direkte. Økonomisk utvikling kommer av innsats- og risikovilje på gressrotsnivå, enten det dreier seg om noen som starter et firma i kjellerstuen eller en milliardær som satser på en ny bransje. Statens rolle er å fremelske gode tiltak, og lage rammeverk som hindrer lov- og avtalebrudd.

De gode nyhetene er at vi har råd til en god del viktige omstillinger. Det vi ikke har råd til, er å stadig utsette.

Her er noen konkrete tiltak, som innspill til vår neste regjering:

  • Kartlegg årsakene til vårt høye prisnivå, og identifiser hvordan de kan senkes. Sett forventninger hos fagforeningene, for hvis prisene senkes vil behovet for lønnsøkninger reduseres. Gjør det til et langidsmål over de neste 10 årene at vi skal ha paritet med Sverige, og på 15 at vi skal ha paritet med Tyskland og Frankrike.
  • Uredd gå gjennom alle overføringsordninger - se på hva de utretter, hva de koster, hvilke sekundære virkninger de har, og forsøk systematisk å 1) forenkle, 2) skyve mer av ansvaret bort fra et regelverk og ut i frontlinjen. Og antelig, 3) forsøk mer systematisk å måle effekt og ikke bare innsats.
  • Legg langt mer til rette for fremvekst av nye næringer. Her går det an å være veldig ambisiøs, men viktigst av alt er å beundre suksess langt mer. Selv om det ikke alltid er sympatiske folk som lykkes. Eksempelvis kan vi investere i forsknings- og undervisningsmiljø i verdensklassen, ha målrettede innvandringsprogram, legge til rette for venturemiljø som gjør det langt lettere for flere å satse (og tape), og skape et intellektuel "frihandelsområde" innenfor våre grenser.

Politikken kommer i veien for alle disse. Men så lenge vi ikke er i krise, har vi råd til å krangle om sakene på en fornuftig måte.

Skrekkscenarioet for Norge er at noen forskere i morgen kunngjør fornybare energikilder som koster en brøkdel av det vi er vant til. Selv om det kan ta ti år før det er i full drift, så vil olje-og gassprisene falle dramatisk umiddelbart.

Propagandaforbudet i Russland

I landet der ordet "Sannhet" (правда) ble en vits, er forbud mot "propaganda" et påskudd til å undertrykke åpenbare sannheter

I Russland er det forbud mot å drive propaganda for homoseksualitet. Pressesekretæren ved den russiske ambassade forklarer det hele slik til Aftenposten:

"....handlinger som det er ulovlig å omtale positivt, propagandere, overfor barn og unge. Dette er handlinger som den russiske stat mener kan være farlige for barn og unges helse og oppvekst. Dette inkluderer for eksempel selvmord, narkotika, alkohol, tobakk, ikke-tradisjonelle seksuelle verdier og pornografi."

Videre: ..." det er et forbud mot propaganda som sier at homofili er bedre enn heteroseksuelle forhold."

Aftenpostens journalist, Helene Skjeggestad, gjør seg virkelig besvær med å sette pressesekretæren til veggs, og han er flink til å parere - ikke nok til at han overbeviser norske lesere, men antagelig helt i samsvar med talking points han ble tilsendt fra Moskva. 

Om jeg forstår det riktig, så ville det være ulovlig for meg å si, i påhør av barn under 18, at homoseksuelle har mest glede av å ha sex med medlemmer av sitt eget kjønn. Men helt lovlig å si at heteroseksuelle har mest glede av å ha sex med medlemmer av det motsatte kjønn. (Så lenge jeg ikke illustrerer sistnevnte poeng ved hjelp av noe som kan oppfattes som pornografi, vel å merke.)

Det hele er absurd, i hvert fall fra her jeg sitter i Vestre Bærum. Det ville vært komisk om det ikke hadde hatt så forferdelige konsekvenser. Og så blir jeg alltid bekymret når forbud og restriksjoner rettferdiggjøres med hva "staten mener". 

Meg bekjent blir ikke alkoholikere eller røykere i Russland banket opp, trakassert, og fengslet, enda jeg ville tro at de i det minste gir et inntrykk av at de trives med sine uvaner.

Men det er jo mulig at "staten" i Russland på denne måten greier å bevise at det å være homoseksuell er farlig, slik mafia "beskytter" sine ofre. 

Det vanlige surret om romfolk

... hvor jeg er oppgitt over debatten om romfolk og forsøker meg på noen konstruktive poeng og forslag.

Det er hard konkurranse blant aktuelle problemstillinger om å være den mest forvirrede, men jeg tror den om romfolket ligger i tet.

Denne artikkelen i Vårt Land er et godt eksempel:

  • Rolleinnehaverne er menighetsrådleder Morten Carlstad, representant for den norske kirken som i en skammelig andel saker opptrer som sosialkontor i siste instans, og i dette tilfellet har ordnet husly og jobb til en gruppe romfolk
  • Førsteamanuensis i sosiogi Pål Veiden, som har mange og bastante meninger om romfolk generelt men innrømmer at han har ytterst lite førstehåndskjennskap til dem
  • Tre kvinner fra romfolket: Simona Vaduva, Ofelia Vaduva, og Sorina Gorgoteanu, som altså er blitt plakatbarna for at også romfolk er mennesker
  • Tidligere politibetjent Finn Abrahamsen, som mener at "tvang er det eneste som nytter" overfor disse folka
  • Chalak Kaveh, som behjelpelig minner om at det er mennesker som står og tigger
  • Maria Rossvoll på HL-senteret som er forskrekket over Veiden og hans likesinnede, reduserer det til pub-prat og høyrebølge

Den som håper på å lære noe nytt om problemstillingen i uttalelse disse har fått gjengitt i Vårt Land, håper forgjeves. 

La meg komme med et par kommentarer:

  • Det mangler data. Påstander som er "pro" eller "kontra" romfolkets kultur kvalifiseres sjeldent med kontekst, statistikk, historie, eller noe annet. Abrahamsen, for eksempel, "barn av romfolk er borte fra skolen, og at jentebarn giftes bort fra tolvårsalderen. Romkvinner som svindler til seg trygd gjennom å dikte opp barn er også et stort problem .... 70 barn ble slettet i Folkeregisteret da Nav aksjonerte mot romfolk tidligere i år."  Alt dette kan være store, systemiske problemer, eller enkelttilfeller revet ut av enhver sammenheng. Tallet 70 høres stort ut, men jeg vil gjerne vite mer.
  • Null-hypotesen må være at romfolk, som alle andre, velger det beste blant tilgjengelige alternativ. De kommer til Norge fordi de tror det gir bedre resultat for dem enn alternativet. I den grad at dette med å "forstå" dem går ut på å bli minnet på at de også er mennesker, er det mer tragisk for oss enn for dem. I den grad det dreier seg om å forstå hvilke reelle alternativer de har, og hvilke reelle hindre de står overfor, er det helt nødvendig å forstå.
  • "Kultur" gir sjeldent mening med mindre det dreier seg om spesifikk adferd og hvilken funksjon den har. Eksotifisering av det fremmede har to uheldige utslag: enten ved at vi idealiserer eller romantiserer skikker, eller ved at vi demoniserer folk. Det er bare å lese denne beskrivelsen av nevrotypiske individer, skrevet fra synspunktet til en med Asperger, for å forstå poenget. 
  • Tvang? Virkelig? Rent bortsett fra at retorikken til Abrahamsen er et guffs fra 30-tallet, får den meg til å fundere på hvilken annen adferd han mener vi må få orden på med tvang. Og hvilke maktmidler vi skal legge bak tvangen. I Norge er det i dag skoleplikt som håndheves med bøter og tiltak fra barnevernet. Alle andre ting Abrahamsen påstår, er likeledes forbudt. Mener han at straffene må bli strengere, at det skal bli "forebyggende" tiltak, eller hva?
  • Dette er et pan-europeisk anliggende. For meg er det uklart hvilken rolle Norge bør eller kan spille, men det er veldig klart at vi ikke makter å gjøre stort på egen hånd, annet enn å gjøre alternativet å komme hit så dårlig som mulig. Kanskje det er noe vi burde gjøre, men la oss være ærlige om at vi i så fall bare vil holde problemene utenfor vår grense og ikke stort annet.

I mellomtiden har jeg noen konkrete forslag:

  • Vi setter opp et begrenset program med lovlig sesongarbeid for europeere som kommer reisende hit. Dette bør være arbeid som bør gjøres, det gir bare adgang til opphold i begrenset tid og sosiale tjenester bare i begrenset grad. Men arbeidet gir rett til attest som kan brukes andre steder.
  • Vi tar betalt for campingplasser der de kan bo. Nok til at det dekker utgifter for å sette opp sanitæranlegg og opprydding etterpå, ikke mer enn at de som bor der kan betale det med de forannevnte sesongjobbene.
  • Vi gir barna til sesongarbeiderne enkle utdanningstilbud i perioden.
  • Vi slutter å gi til tiggere. Et forbud vil kanskje ha en viss symbolsk effekt, men det blir et mareritt å håndheve. Bedre å oppmuntre folk til å smile og nikke til tiggerne, og så gå forbi dem.

Slike tiltak er ikke populære. For i Norge er det bedre å ikke gi folk lavt lønnet arbeid enn å bli beskyldt for "sosial dumping". Vi er ikke flinke til å differensiere mellom grupper når det gjelder sosiale ytelser. Og så videre. 

Men så har jeg alltid lurt på om vi er mer opptatte av å holde på vår egen selvgodhet enn å faktisk hjelpe romfolk som trenger det.

Søskenflokk-krangel i norsk valgkamp

Valgkamper i Norge er til forveksling like storkrangler i en søskenflokk: det vanker beskyldninger, overlagte misforståelser, mye forbi-hverandre snakking, og spill for galleriet overfor foreldre, i dette tilfellet pressen. (Ja, pressen. For politikere kan umulig tro at velgere er så naive)

Ellers vettuge folk lar seg piske opp til å komme med de mest utrolige påstandene.

De siste dagers utveksling om problemene i det norske helsesystemet er slike som foreldre tar seg et glass vin etter at barna har lagt seg.

  • Høyre slår frempå om at egenandelene muligens skal økes på "mindre viktige" behandlinger, for å redusere etterspørselen etter slike behandlinger og derved redusere etterslepet for viktigere behandlinger. Man kan være enig eller uenig, men at vi i det hele tatt har egenandeler tyder jo på at prinsippet ikke er ukjent for dagens regjeringspartier.

Lysbakken forsøker seg på demonisering ved å si at Høyre ved dette viser sitt "sanne ansikt", og Støre bygger en stråmann ved å beskylde Høyre for å ville heve egenandelene over hele fjøla, og at slike økninger vil føre til mer sykdom. For ordens skyld hiver FrP seg på Støres "bandwagon". 

Det er vel ingen som tviler på hva Lysbakken mener Høyres "sanne ansikt" er. Men hvis han mener at det å ha egenandeler har en regressiv effekt (dvs går mest utover dem som har dårligst råd), så har han rett. Hvorfor han ikke da har avslørt sin egen regjerings "sanne ansikt" blir jo da et ubesvart spørsmål.

Støre roter seg om mulig enda mer bort.

For det første beskylder han Høyre for et standpunkt de slett ikke har uttalt. 

Men om Støre mener at økede egenandeler gir mer sykdom, så må han jo medgi at lavere egenandeler vil gi mindre sykdom. Det er jo ikke slik at dagens egenandeler bygger på noen empirisk oppbygd modell. 

Så er det denne:

  • Høyre har gitt seg selv en konkret målsetning om at pasienter skal kunne velge mellom privat og offentlig sykehus innen 2016. 

Aftenposten gjør mye ut av at Høyre ikke vet hvor mye dette vil koste, og Støre kommenterer at denne uvitenheten er "oppsiktsvekkende".

Ja, like oppsiktsvekkende antar jeg som de manglende anslagene til Arbeiderpartiet i sine målsetninger om brukerstyrt personlig assistanse, samhandlingsreformen, forbedrede skolebygg, og mye mer. Jeg er faktisk enig i disse tre jeg nevner her, men det gjennomgående for dem alle er dette: "vi aner ikke hva det koster, men det er kommunene som pålegges å gjennomføre det." 

Vil Høyres målsetning gjøre helsetjenestene i Norge bedre? Det kan diskuteres. Men deres poeng, som Aftenposten og Arbeiderpartiet på mistenkelig samordnet vis undergraver, er at det koster samfunnet enormt mye å ha folk sykmeldte eller uføre mens de venter på behandling. Om det på grunn av stordriftsfordeler koster 10 000 kroner mindre å få gjort en ryggoperasjon gjort på Oslo Universitetssykehus enn på en privatklinikk, vil det lønne seg stort om pasienten kommer tilbake i arbeid en måned tidligere.

Dessuten gjør jo Erna Solberg noe som er uvanlig blant politikere når hun nekter å komme med noe anslag før hun har data og analyser. Det hun kanskje burde gjort, var å kritisere dagens regjering for å ikke utrede alle alternativer som kunne gitt bedre resultater. 

I dag er kvinnelig orgasme-dag, og den bør feires

Det burde jo være det HVER dag, ikke sant? Men i Brazil tenker man spesielt mye på det akkurat i dag, den 8.8. (burde det ikke være 6.9, eller 9.6, egentlig?), som er kåret til Día Internacional del Orgasmo Femenino

Jeg vil herved oppmuntre alle som har mulighet til å feire denne som best de kan, med en gang, så får dere komme tilbake og lese videre etterpå.@

(Pausemusikk)

Ferdige? Sikker? 

Jeg må jo ellers si at det kanskje er et dårlig tegn for vår sivilisasjon at vi - etter alt prat, aktivisme, vitenskap, osv. - fremdeles ikke har ordnet oss slik at alle kvinner har tilfredsstillende sexliv. Alt jeg har lest (og i begrenset grad) erfart, så dreier det seg om tålmodighet, kreativitet, og åpenhet. Og kanskje litt kunnskap i de anatomiske forskjellene mellom kvinner og menn.

Kanskje vi skal skylde på medias forenklede fremstilling av seksuell nytelse, kanskje er det fremdeles ting som er vanskelige å snakke om, kanskje er det vedvarende kjønnsroller som går ut på at kvinner for all del ikke må skuffe menn. 

I alle fall: sex er en så viktig del av livet at det ikke finnes noen god grunn til at vi ikke unner alle kvinner å nyte det i fullt monn.

Fedrekvote og pappapermisjon - så til de grader et i-landsproblem

Jeg kan ikke forstå at Høyre har noe å tjene på å gjøre pappapermisjon/fedrekvote til en valgkampssak.

  1. Etter nøye overveielser vil de fleste komme frem til at denne saken har to sider. Høyre har et viktig prinsipielt poeng, nemlig at familier i høyest mulig grad må få bestemme selv, men folk er for pragmatiske til at dette blir en god fanesak for prinsippet. 
  2. Det er to grupper dette angår i første omgang: familier med fedre som trenger kvoten overfor sin arbeidsgiver; og familier som ikke har mulighet til å ta "fedrekvoten" og mister dermed tid med barna. De aller fleste andre trekker på skuldrene og tenker at dette er så til de grader et i-landsproblem. Ettersom det åpenbart er fritt frem å spekulere i denne saken, skal jeg også begi meg - det er veldig få stemmer å vinne på selve saken, men det er mange stemmer å tape på måten man håndterer den på. 
  3. Det finnes meg bekjent ingen data om saken. Alt blir synsing: I en tvitring i går forsikret Audun Lysbakken om at han hadde snakket med "mange" som måtte ha kvoten som argument overfor sin arbeidsgiver. Uten tvil kunne en Høyre-politiker også ha vartet om med "mange" som trengte fleksibiliteten. 
  4. Det er uklart hvilket problem vi forsøker å løse når vi diskuterer dette. Hva som er best for barna? Hva som gir kvinner mest muligheter til å hevde seg i arbeidslivet? Hva som skaper mest engasjement for menn som fedre? Hvordan man vil definere problemet vil avgjøre hva som er beste løsning.
  5. Høyre har ikke maktet å gjøre sin side av saken til en parole, mens det har Arbeiderpartiet ("Høyre vil avskaffe pappapermisjon"). Det spiller ingen rolle at denne formuleringen er helt villedende, den blir sittende i folks hode. "Mer valgfrihet og fleksibiltet til nybakte foreldre" er altfor generelt. 

Egentlig synes jeg debatten om denne saken gjør en allerede problematisk politisk kultur enda dårligere, og derfor er jeg skuffet over Høyre. Og Arbeiderpartiet, som holder dogmatisk på en sak de vet styres av pragmatikk. Her er mine råd til hva Erna og Jens burde sagt:

  • Erna: Det er for tidlig å si om fedrekvoten er en god ide på kort sikt, og vi må jobbe for at den blir unødvendig på lang sikt. Regjeringen burde måle og publisere effekten av ordningen, og hvordan denne utvikler seg over tid, også for dem som vi vet mister muligheter på grunn av den. Vi må jobbe med arbeidsgivere for å finne ut hvordan familier kan benytte seg fullt ut av de mulighetene foreldrepermisjonsordningen burde gi dem. Hvis ordningen viser seg å fungere, vil min regjering holde på den og forsøke å forbedre den; hvis den ikke fungerer, så må vi se på alternativer.
  • Jens: Fedrekvoten er en ordning under utprøving for å rette på en skjevhet vi observerer altfor ofte. Ja, den skaper andre skjevheter, men det er for tidlig å vite hvordan disse skjevhetene fordeler seg. Vi kan være enige om at vi begge ønsker oss en verden der slike kvoter er unødvendige, men i mellomtiden må slike tiltak til for å endre holdninger.

Eller hur?

Land som ikke aksepterer tyngdekraften

... hvor jeg mener at land med lav aksept for homoseksualitet viser mange andre problematiske tendenser og bør åpne for friere dissens.

Pew has nylig publisert resultate fra en spørreundersøkelse i 39 land om holdninger til homoseksualitet. Spørsmålet var ganske enkelt: "Burde samfunnet akseptere homoseksualitet?

Først dette: spørsmålet er like absurd som et spørsmål om samfunnet bør akseptere tyngdekraft, vinter, eller vintersolhverv. 

Nei, hverken Norge eller noe annet nordisk land var med i spørreundersøkelsen, om du lurte på hvorfor denne undersøkelsen ikke har fått særlig omtale her.

  • Det er overraskende, ja forskrekkelig egentlig, hvor sterk uvilje det er mot homoseksualitet i mange av landene: godt over 95% i mange land, 75% i Russland synes ikke at samfunnet skal godta det.
  • Selv i de landene som har et stort flertall som er positive, så er det mellom 15% og 20% som mener samfunnet bør stille seg negativt. Vi er antagelig i den kategorien.
  • Det finnes en god del land hvor det er delte meninger, men her er det noen tegn til at stemningen er i ferd med å bli mer positiv. Dette kommer antagelig av at yngre i hovedregelen er mer positive til homoseksualitet enn eldre.

Pew påpeker en klar korrelasjon mellom religiøsitet og holdninger til homoseksuelle: land med høyere religiøsitetsindeks har en større andel som er negative til homoseksualitet. Korrelasjonskoeffisienten er 0,7.

Videre påpeker Pew at i hovedsak er kvinner mer positive enn menn, og yngre mer positive enn eldre. Økonomisk utvikling synes også å være korrelert med mer positive holdninger til homoseksualitet.

Opplyste holdninger til homoseksualitet - og homofile - synes derfor å være en funksjon av størrelsen på et bestemt segment, nemlig denne:

Folk med økonomisk trygghet, tilgang til utdannelse, og som mener at sekulære verdier skal styre hva samfunnet skal "akseptere" eller ikke. Og en ting til: åpent homofile personer i sin nærmeste omgangskrets.

Den siste tror jeg er spesielt viktig. Jo mer virkelige homofile blir for folk, jo mer de får ansikter, viser seg å være mangfoldige i alle henseende, vekker i oss sympati, omsorg, og alt det vi bør være stolt av, jo mer fremmed blir det å avvise en helt vesentlig del av deres tilværelse.

Segmentene som avviser homoseksualitet har det til felles at de verdsetter konformitet i tanke, livssyn, politikk, ja selv i de mest private sfærer. Dette forsterkes med usikre politiske og økonomiske forhold, slik at stabilitet settes over frihet.

Tiltak som motvirker dette er først og fremst at det åpnes for miljø som bygger på dissens.  Helst mange mljøer.  Det er verdt å huske at det store gjennomslaget for homofile skjedde i USA i 1969 i forbindelse med Stonewall-opptøyene. Til tross for store fordommer mot homofile i USA den gangen, var det nettopp retten til å utrykke seg om (datidens) "uakseptable" meninger som ga muligheten til å organisere dissens. 

Og her er liste over verstingene blant utvalget på 39:

  1. Nigeria (verst)
  2. Pakistan
  3. Tunisia
  4. Jordan
  5. Ghana
  6. Senegal
  7. Uganda
  8. Palestinske territorier
  9. Egypt
  10. Kenya

Hva betyr det når barn gråter?

Jeg husker det godt fra 2006: fotografiene Jill Greenberg lagde av små barn hun (og deres foreldre) fikk til å gråte, også utgitt i bokform

Denne artikkelen i Slate har flere av bildene og mer om dette arbeidet. Det er faktisk ganske hard kost: her strømmer tårene fra fortvilte øyne, og som forelder kjenner jeg en sterk impuls om å strekke meg inn i skjermen og trøste barna. 

Dette arbeidet var ment som et politisk innlegg mot religiøs fundamentalisme i amerikansk politikk, men akkurat det fikk lite oppmerksomhet. I stedet fikk Greenberg hyppige beskyldninger om at hun hadde plaget, sågar mishandlet barna. Hennes svar:

Making children cry for a photographer can be considered mean. But I would say that making children laugh and show off their jeans for an apparel ad is just as exploitative and less natural. Toddlers' natural state, like 30 percent of the time, is crying, and it doesn't indicate pain or suffering.

Det er nok sant, men gråting hos barn viser sterke følelser. Barn gråter når de er sinte, skuffede, overraskede, og forargede. (Voksne gråter også av glede, lettelse, eller som en ren utlading.)

Vår impuls når barn gråter er å gi dem oppmerksomhet, helst for å trøste eller beskytte dem. Samtidig som vi altså vet at alle de følelsene de har som barn bare er en forsmak på det de vil oppleve når de vokser opp. Med andre ord vil vi at barn skal bli kjent med disse følelsene, å kunne sette navn på dem.

Og det er vel antagelig derfor vi vil ta oss barna når de gråter. Ikke fordi gråtingen på død og liv må stoppe, men fordi vi vil lære våre barn å utrykke følelsene med mer presisjon. Vi spør: "hva er det, da? Hvorfor gråter du?" og vet at de ved å svare får det lettere. Med andre ord: det er ikke gråtingen som er problemet, det er det å lære barn at gråting er grovere skyts enn ord. 

Greenbergs poeng er at barna i bildene hennes utrykker følelser, og ikke smerte eller skade. De er simpelthen overraskede, skuffede, og sinte over at de ble fratt en kjærlighet på pinne de gledet seg til. Tårene er et villspor: spørsmålet er om det var slemt av Greenberg å fremkalle slike følelser. Om dette ble vanskelig for barna, er helt avhengig av hva som skjedde etter at blidet ble tatt. 

Men jeg vil si at det er mer problematisk om vi vil at barn skal skånes for alle opplevelser som kan fremkalle slike høyst menneskelige reaksjoner. I løpet av en dag opplever jeg ganske sikkert en lang rekke ting som gjør med - i et øyeblikk eller to - irritert, forarget, skuffet, sørgelig, osv., og grunnen til at de er korte er ganske sikkert at foreldrene mine (og lærere, og andre) forstå hva gråtingen min egentlig betydde. Hadde jeg opplevd at de helst ikke ville at jeg skulle gråte, hadde det vært verre for meg.

Etterlyser mer politisk prat om produktivitet

Politikerne må snakke mindre om ressursbruk og mer om produktivitet når de tar opp velferdsstatens fremtid og bæreevne.

Sjur Holsen, politisk redaktør i BT (altså Bergens Tidende, ikke Berlingske Tidende), har tatt opp igjen en gjenganger i norske valgkamper: at de partiene som går inn for skattelette, må nødvendigvis - i følge deres politiske motstandere - også gå inn for redusert velferd.

Han er ikke enig i den type matematikk, og jeg skal ikke gjenta hans poeng.

Men jeg vil ta for meg en lignende gjenganger, nemlig at en regjering beviselig satser på et område ved å bruke penger på det. Hvis det klages over at et offentlig ansvar ikke går bra nok, ser man automatisk på hvor mange ressurser som brukes på det. Skal man påvise at det går feil vei, er det bare å trekke frem budsjettkutt, og skal man bevise at det går bedre viser man til budsjettøkninger.

Det er så klart en sammenheng: tjenester og ytelser koster penger. Men korrelasjonen mellom forbruk og effekt er ikke 1. 

For produktivitet spiller også en rolle, altså produktivitet i denne forstand: forholdet mellom ressursbruk og produksjon. Man er mer produktiv om man produserer mer med samme ressursbruk, eller det samme med mindre ressursbruk. Eller enda bedre: yter mer samtidig som man bruker mindre.

Dette er langt fra et fremmed konsept i offentlig forvaltning: det foregår store investeringer innenfor helse, NAV, og andre virksomheter for å fremme produktivitet, akkurat slik jeg har definert det.

Men produktivitet kommer sjeldent på den politiske dagsorden, av flere grunner:

  • For det første fordi det fort blir veldig teknisk: hvordan man måler man produksjon i et helseforetak, for eksempel? Nedsatt dødelighet? Antall sykehussenger? Ventetid? Antall km til nærmeste traumesenter for x% av befolkningen?
  • Dernest: det er vanskelig å score politiske poeng på det. Det er bare en liten gruppe i Norge som bryr seg om LEAN anvendes på riktig måte eller på riktig sted. Og det er tvilsomt om Høyre har en helt annen tilnærming enn Arbeiderpartiet på å fremme produktivitet.
  • Så: det knyter seg ubehagelige problemstillinger til dette. Det er - for eksempel - uklart og ujevnt hvor mye fagforeninger bidrar til eller bremser forsøk på produktivitetsforbedringer. Likeledes er det sannsynlig at mange produktivitetstiltak krever en mer mobil, fleksibel arbeidsstyrke, og da kommer man i klammeri med arbeidsmiljøloven. 

Likevel synes nå jeg at politikerne bør ta oppgaven å opplyse velgerne mer om at produktivitet er en viktig faktor for velferdsstatens fremtid, enn rent ressursforbruk. For det vil aldri bli nok penger til å gjøre alt vi kunne ønske oss. Imidlertid er det helt utrolig hva innovasjoner i produktivitet kan utrette.

Er de som er uenige med meg dumme eller slemme?

.... der jeg med god hjelp fra Bertrand Russell legger frem prinsipper for en mer ærlig, livlig, og produktiv samfunnsdebatt.

Tilsynelatende er dette et absurd spørsmål, særlig hvis du av og til (eller som regel, eller alltid) er uenig med meg. 

Selvfølgelig finnes det redelig uenighet, der to eller flere parter ser på de samme fenomen og prinsipper og kommer til ulike konklusjoner.

Men jeg må innrømme at jeg ofte får en følelsesmessig reaksjon på det jeg leser og hører: det blir liksom så galt at det er mest nærliggende at det rett og slett feiler ham eller henne som kommer med det. Fristelsen blir da å skrive noe som jeg (innbiller meg) "avkler" min meningsmotstander, viser ikke bare hva som er feil med argumentasjonen men også hva som er galt med selve personen. 

Og det triste er dette: det er slike sinte, spisse, kategoriske innlegg som leses og får oppmerksomhet. "Scan value" i mediaoverskriftene går helst på følelser og ikke intellekt. Hvis man vil at en sak skal få oppmerksomhet, er det mest effektivt alltid fristende å sette det mest mulig på spissen og gjøre motparten til fiende ikke bare i saken, men å gjøre dem til motstandere av all redelighet, moral, og rasjonalitet. Den greieste forklaringen på at noen har konkludert annerledes enn meg, er at de har en defekt som jeg slipper.

Hvis motparten så svarer med samme mynt, har vi det gående med utveksling av stråmannsargumenter, mistenkeliggjøring, pissekonkurranser, og fornærmelser.

Nå har det også slik at jeg synes vi i Norge også er for avmålte i våre debatter, det er altfor få (selv om det er noen) som har sine meningers fulle mot. 

Og jeg lurer på om det er en sammenheng: har vi fått en politisk kultur der uenighet om sak altfor ofte går over til personangrep? Der man som person risikerer å bli beskyldt for å være fanatisk, fundamentalist, bakstreversk, kvinnefiendtlig, mot familier, barbarisk, osv., fordi man mener noe andre ikke liker?

Jeg tror det.

Jeg tror at debatt om viktige (og forsåvidt mindre viktige) saker mister dybde og dynamikk ved at man risikerer å få all mulig kjeft for å komme med et uvanlig, omstridt, eller lite utbredt synspunkt.

Derfor skal jeg forsøke har jeg følgende ambisjoner for min polemikk fremover:

  • Jeg skal være mer modig med å gå løs på argumenter jeg er uenig i. Å vise uenighet er å vise respekt. 
  • Jeg skal være mer ærlig om dårlige argumenter, også når jeg er enig i konklusjonen, og særlig når det er jeg som har gjort feilen. Og også når jeg er i villrede om en sak. 
  • Jeg skal alltid gå inn for å overbevise motparten heller enn å senke dem. Og de skal få anledning til å overbevise meg.

Så skal jeg fra tid til annen lese disse ti reglene fra Bertrand Russell (oversatt som hastesak av meg):

  1. Ikke vær absolutt sikker på noe
  2. Ikke tenk at det er verdt å bygge overbevisning ved å holde fakta skjult, for fakta vil helt sikkert se dagens lys
  3. Aldri forsøk å motvirke tenking, for du vil helt sikkert lykkes
  4. Når du møter motstand, om det så skulle komme fra din ektefelle eller dine barn, gå det i møte med argumentasjon og ikke myndighet, for all seier som bygger på makt er uekte og en illusjon
  5. Ikke respekter andres autoritet, for det finnes alltid andre autoriteter som går i en annen retning
  6. Ikke bruk makt for å holde nede meninger du finner ødeleggende, for det er slike meninger som vil holde deg nede
  7. Ikke vær redd for å ha eksentriske meninger, for hver mening med bred aksept nå, var en gang eksentrisk
  8. Søk lykke i intelligent motbør enn passiv enighet. Hvis du verdsetter intelligens slik du burde, så vil det første medføre dypere enighet enn det siste
  9. Vær møysommelig ærlig, selv når sannheten passer dårlig, for det vil være mer ubekvemt om du forsøker å skjule det
  10. Ikke vær misunnelig overfor dem som lever i tåpenes paradis, for det er bare en tåpe som vil tro de har lykke slik

Jeg kommer til å skrive mer om dette...

Valgomater og konformitetsindeks

Jeg vil anbefale alle til å ta flest mulig valgomater og sette seg inn i sakene de forundres over. 

Valgomater er lagt ut her på Nettavisen, Aftenposten, NRK, ABC Nyheter, og sikkert flere.

For dem som ikke er partiledere, kunne det være interessant å sammenligne enighetsgraden til det partiet du er mest enig med, med enighetsgraden til det partiet du er minst enig med. Altså: i hvilken grad er du i stand til å tenke uavhengig av partiprofiler og greier å være uenig med ditt favorittparti og enig med det partiet som kommer nederst på listen din?

Det vil være din konformitetsindeks. Jo høyere den er, jo mer tro er du overfor ditt partis standpunkter. Jo lavere, jo mer villig er du til å medgi at også andre partier kan ha rett fra sak til sak.

Du regner det ut ved å dele skåren du fikk for det partiet du var mest enig med og deler med skåren du fikk for partiet du var minst enig med. Så hvis du for eksempel var 80% enig med SV og bare 10% enig med Rødt, så blir din score 80%/10% = 8.

Her er min konformitetsindeks i de ulike valgomatene:

  • Nettavisen: 4,00
  • Aftenposten: 4,30
  • NRK (før duellen): 2,86
  • ABCNyheter: 3.93

Hva får andre? Hvis mer en ti svarer i dette skjemaet, skal jeg offentliggjøre resultatet.