hits

juli 2014

Eksempel på idioti

Vel, egentlig to eksempler.

Som kommentar om noe helt annet, får jeg servert denne artikkelen om et intervju med en israelsk professor og blir avkrevd et svar. (Dette skjer ganske jevnlig faktisk. Folk trekker frem et eksempel på at det finnes drittsekker, idioter, rasister, m.m. i Israel og presenterer dette som bevis mot et eller annet de tror at jeg tror.)

Professoren, Mordechai Kedar, svarer på spørsmålet: hva virker avskrekkende på en terrorist?

La oss først slå fast at dette er et godt spørsmål. Terrorister, slik vi kjenner dem, romantiserer martyrdøden og skyr per definisjon ingen midler for å fremme sitt mål. Om noen hadde stilt meg det spørsmålet, hadde mitt oppriktige svar vært: jeg aner ikke.

Men i motsetning til meg hadde Kedar et svar. Det som hadde vært avskrekkende på en terrorist, sa han, er vissheten om at hans søster blir voldtatt om han gjennomfører terrorhandlingen. Det ville skape en slik vanære at terroristen ville kviet seg.

Blir du forskrekket over denne tanken, ble jeg det også.

Kedar skyndte seg med å tilføye at slik avskrekking - selvfølgelig! - aldri måtte bli aktuelt.

Det er mulig at Kedar har rett. Jeg håper inderlig ikke det, og det er uansett irrelevant: slike tiltak bør aldri vurderes.

Men det hjalp ikke, for nå hadde folk et lett mål i denne høyreorienterte sionisten, for dette ble plutselig en israeler som foreslo, anbefalte, gikk god for voldtekt (en forbrytelse for voldtektsmannen i alle siviliserte land, og en forbrytelse for offeret i noen få), osv.

Dette er idioti. Det finnes mange spørsmål med rette men svært ubehagelige svar. Kedar utrykte en mening som man kan være enig eller uenig med, men det finnes null grunnlag for implikasjonen om at han ønsker voldtekt som avskrekningsmiddel mot terrorisme. Tvert i mot.

Det hele minner meg om Stephen King som får jevnlig hatpost fra "dyrevenner" etter å ha lest en skildring i en av hans bøker om en psykopat som sparker ihjel en hund. (Han får ikke på langt nær så mye hatpost for sine mange grusomme skildringer av drap på mennesker).

Gitt Kedars profil ellers, er det ikke vanskelig å tenke seg at han la ut denne uttalelsen som agn for å få akkurat de reaksjonene jeg her omtaler, og det i seg selv er idiotisk. Det blir sjelden god debatt av å innby til misforståelser.

Så han slipper ikke unna heller.

Henstilling til Fredrik Græsvik

Kjære Fredrik Græsvik;

Det er trist å høre at du er blitt utsatt for hatmeldinger. En så kontroversiell sak som konflikten mellom israelere og palestinere trekker med seg et mangfold av synspunkter, og blant disse finnes det drittsekker. Dessverre. Jeg er blant dem som håper på, og forsøker etter fattig evne å bidra til, en mer konstruktiv debatt.

Hvis det blant disse hatmeldingene også inngår trusler, vil jeg innstendig anmode deg om å politianmelde dem. Det er ingen grunn til at du - eller noen andre i Norge - skal føle seg utrygge. Og jeg håper politiet tar truslene alvorlig og ikke rutinemessig henlegger dem.

Jeg vil også foreslå at du justerer et par ting på Facebook:

  • Sett opp en offisiell side for din offentlige profil, og begrens Facebook-venner på din private profil til folk du er rimelig trygg på.
  • Sett opp begrensninger på din private side som hindrer meldinger du ikke ønsker. Du kan blokkere private meldinger fra andre enn venner, hindre andre fra å legge ut meldinger på din vegg, eller faktisk gjøre din private side hemmelig
  • Blokker folk som du ikke vil ha befatning med.

Jeg forstår godt at det er ergerlig å måtte avbryte ferien for å dekke krigen i Gaza. Det er mange som har det vanskelig på grunn av denne krigen.

Men når alt dette er sagt, håper jeg du også finner tid til å rydde opp litt i dine egne saker.

I en kontroversiell sak med stor polarisering, er MIFF den største organisasjonen i Norge som fremmer en side av saken, slik det er organisasjoner som fremmer den andre. Alle driver "propaganda", som er et svært ladet begrep, men som fenomen er velkjent og verdinøytralt. UNICEF driver også "propaganda" når de fremmer barns interesser verden over, men jeg håper de fleste av oss kan være enige om at dette er berettiget propaganda det er behov for.

Hvis interesseorganisasjoner som disse farer med løgn, ønsker jeg at det avsløres, og ingenting ville glede meg mer enn om pressen systematisk gjorde dette. Hvis det er en ting vi trenger mer av i denne debatten, så er det fakta.

Derfor håper jeg at du tar deg tid til å vise hvordan MIFF driver med løgn og hat. Eller trekker det du skrev og beklager.

For ellers er hele din troverdighet som journalist i tvil. Hvis du har så ubegrunnet antipati mot en side i en kontroversiell sak du skal formidle objektive nyheter om, blir det hele veldig vanskelig. Da fremstår du som en aktivist.

Israel oppfant krig, visste du ikke det?

Slik Israel omtales for sin krigføring i Gaza, skulle man tro landet oppfant krig.

Betongvegger sammenraste som om de var dominobrikker. Stål og smijern fordreid inntil det ugjenkjennelige. Deler av møbler, hvitevarer, leker, ja leker, strødd omkring som om de var sluppet fra luften. Lukt av røyk og aske, varme fra ruiner.

Og om du kommer snart etter angrepet, kan du se kroppsdeler, lik, menneskefigurer med åpne øyne som ser såvidt forundret ut. Er det sårende, skriker de om de har krefter, klynker om de ikke har det, i verste fall ligger stille. Men omtrent uansett er det blod.

Folk, de gjenlevende løper omkring, med ulike ærende. Noen forsøker å finne kjære som de frykter har gått med, med et håp om at de kanskje, kanskje "bare" er skadet. Det er hjelpemannskap, tilskuere, noen reportere, og også noen som simpelthen er nysgjerrige. Folk som er blitt hjemløse, eller frykter krigshandlinger, eller er blitt beordret bort, bærer det de kan, eller det de har igjen i kofferter, trillebårer, i falleferdige biler om de er å oppdrive, i sakte fart vekk fra et sted, men sjeldent med det bestemt mål.

De stridende står med våpen klare, årvåkne, anspente. De ikke-stridende forsøker å gjøre seg små, usynlige.

Sekundene går, det er lyder, du lukter frykt og sinne og avmakt. Etter hvert blir det stillere, begivenhetene flytter seg til et annet sted. Kanskje begynner folk å rydde litt, eller ta ut ting de trenger.

Det er slik krig er. Det er ren faenskap. Menneskeheten som sjekker ut av sivilisasjonens bånd og følger lover, regler, sedvaner som er absurde i all sin nødvendighet. Hver krig er et nederlag for menneskeheten, en kapitulasjon.

Vi skal protestere mot at krig finnes, vi skal motarbeide det, vi skal oppmuntre og belønne alle bestrebelser for å unngå det. Krig må utsettes om det ikke kan unngås, og unngås om noen annen løsning finnes.

Men om vi så skal erkjenne at krig finnes, må vi også erkjenne visse realiteter om det:

  • Kriger er ikke fotballkamper som blir bedre av tilspissing. Jo mer jevnbyrdige partene er, jo blodigere blir krigen.
  • Alle går til strid med det formål å vinne på avgjørende vis fortest mulig, med færrest mulig egne tap.
  • Alt er uforutsigbart, alle opplysninger er rykter inntil de er blitt godt bekreftede. Noe blir aldri bekreftet.
  • Det er umulig å ha full oversikt.
  • Det er uendelig tragisk. Enten det er stridende som mister sitt liv eller sin helse før de såvidt får vokst opp, eller barn, eldre, eller andre ikke-stridende, så er det omtrent ikke til å holde ut.
  • Lovene for krigføring virker meningsløse mens krigen foregår, og som regel som gode forslag etterpå. Har et land ført krig, har landets soldater brutt folkeretten i større eller mindre grad, med mer eller mindre overlegg.

Alt dette gjelder i dagens krig i Gaza og Israel, og i ENHVER ANNEN KRIG.

Vi må bare håpe at Norge aldri blir nødt til å gå til krig, men om det skulle skje, ville norske militære gjøre og oppleve alt dette. Og om vi skulle angripes av en annen militær makt, vil vi bli utsatt for alle disse tingene.

Slik folk omtaler Israels krigshandlinger i Gaza, skulle man tro at det aldri har vært krig før, at krig er noe Israel har funnet opp.

For det som mangler fra konkurransen om å finne de sterkest mulig ord om Israels krigføring er:

  • Ille ja, men sammenlignet med hva og hvem? Gitt det israelske militærets taktiske mål, bruker de midler som er uvanlige blant krigførende makter?
  • Effektiv, gitt måten moderne krigføring foregår? Med andre ord: oppnår IDF det de ønsker, eller noe helt annet?

De færreste journalister eller redaktører forsøker å besvare disse spørsmålene, av to årsaker, hvorav en er legitim og den andre skammelig.

Den legitime årsaken er at disse spørsmålene ikke er lette å besvare. Journalister har i regelen ikke ekspertise til å sammenligne et lands krigføring med et annet, og i hvert fall ikke i sammenheng med moderne våpenteknologi.

Den skammelige er at det er lettest å dramatisere og tabloidisere nyheter i tråd med etablerte fordommer, som antas å sitte fast siden 2009 og som Howard Jacobson tar grundig for seg her. Fredrik Græsviks omtale av MIFF på Facebook viser med all tydelighet at når også han - en vanligvis oppegående journalist - har mistet all sans for proporsjoner, så står det ille til.

Et lite poeng til slutt: det er for meg ironisk at om Hamas hadde fått til alt Israel beskyldes for - massakrer, etnisk rensing, folkemord, krigsforbrytelser, barnedrap - så ville de vært stolte av det.

Politikk og 22.7

Raymond Johansen ber om en debatt vi trenger, men jeg er mindre sikker på om vi har de riktige premissene.

Det er ingen tvil om at AUF og Arbeiderpartiet er berettiget til å sette seg selv i et eget lys i debatten om 22.7. Anders Behring Breivik gjorde akkurat dette partiet og denne ungdomsorganisasjonen til mål, og det var ikke tilfeldig.

Det er også en overrepresentasjon av Arbeiderparti-folk blant de sørgende, og dette er en tung dag for dem.

Jeg har derfor ingen prinsipielle innvendinger mot at Raymond Johansen ønsker å frita sine partifeller fra en selvpålagt begrensning som skyldes frykten for å bli beskyldt for politisk opportunisme.

Men jeg er ikke helt fortrolig med noen av premissene han forsøker å stille til denne debatten:

  • Behring Breivik rettferdiggjorde sine massemord med forestillinger som var inspirerte av flere ulike miljøer. Den presise sammenhengen mellom hans fantasier og stillingene i disse miljøene er vanskelig å helt avklare, ettersom dette var en mann som i hvert fall til en viss grad lette etter påskudd for å myrde.
  • Som Kjetil Wiedswang påpeker, er det mange fallgruber i å sette vold i sammenheng med politisk ideologi, noe underrapporteringen i norsk media om opptøyer i Frankrike tyder på. (Ikke for det: jeg anser såkalt "islamittisk" vold som like fascistisk som Behring Breiviks påståtte ideologiske motiver)
  • Jeg ser det slik at alt det Behring Breivik hatet mest med Arbeiderpartiet, kunne han like lett finne hos minst 95% av den norske politiske eliten, uansett parti. Også hos meg, forøvrig.

Jeg er enig med Johansen og også (for eksempel) Rune Berglund Steen, Shoaib Sultan, og Ervin Kohn at Norge må ta trusselen om politisk vold mer alvorlig. Vi må bare håpe på at PST har et etterretningsapparat som gir et godt trusselbilde til enhver tid. Men jeg er mindre sikker på om volden kommer av villfarne sjeler som leter etter et politisk alibi for å drive vold, eller utstrekningen av politiske miljø som oppmuntrer til og legger til rette for vold. Helt sikkert er det begge deler, men jeg er uklar om sammenhengene.

Med andre ord håper jeg på en debatt om politikk og vold, men at det er en debatt hvor premissene ikke kapres av en bestemt oppfatning om sammenhengen mellom de to.

Ingen får hate Sissel Wold i mitt navn

Dårlig journalisthåndverk skal kritiseres, men journalisten skal alltid, alltid, føle seg trygg.

La meg først komme med et instendig råd til Sissel Wold og alle andre kvinner som får trusler og andre hatefulle meldinger fordi de står i offentligheten: anmeld det til politiet. Hver eneste gang. Og så en henstilling til politiet: ta disse truslene alvorlig. Etterforsk dem nøye, ta ut siktelse hvis det er grunnlag for det, og gjør det dere kan for at det blir følger for disse forbryterne. Det som står på spill er ikke "bare" at disse menneskene skal føle seg og være trygge, det er også pressefrihet og ytringsfrihet i landet vårt. Det er bare når hatmeldere føler at de tar en reell risiko at det vil bli mindre av dette svineriet.

I utgangspunktet er jeg uinteressert i meningene til dem som truer og sender hatmeldinger: de diskvalifiserer seg fra å bli tatt alvorlig av meg. Og jeg er spesielt opprørt over de kvinnefiendtlige tendensene i disse meldingene. Det er mulig at vi ved rene tilfeldigheter er enige om enkeltsaker, men jeg har fundamentale problemer med folk som argumenterer med hatefulle vendinger.

Men når det gjelder Sissel Wold tar jeg litt spesiell interesse, for jeg mener faktisk at hun har gjort en overmåte kritikkverdig jobb som Midtøsten-korrespondent. Jeg har ved flere anledninger kritisert henne selv, og må bare ta til etterretning at det synes å ha hatt svært liten effekt.

Men i det jeg kritiserer hennes arbeid, er det med det ønsket om at arbeidet blir bedre. At hun selv skjerper seg, eller at NRK tar sitt redaktøransvar mer alvorlig. Jeg ønsker ikke at Sissel Wold eller noen andre skal ha andre vanskeligheter enn det som inngår i enhver persons innsats for å gjøre en stadig bedre jobb.

La meg derfor forsøksvis komme med noen retningslinjer for kritikk av journalister, og særlig korrespondenter i områder der nyhetene faktisk skjer:

  • Aldri, aldri, aldri berør noe de ER. Deres kjønn, utseende, antrekk, hårfrisyre, religion, seksuelle legninger, osv. er helt irrelevante. Om du merker at slike forhold påvirker dine holdninger, forsøk å korrigere deg selv. Jeg ble for eksempel så irritert over George W. Bushs talemåte at jeg sluttet å høre på talene hans og leste dem i stedet.
  • Forsøk alltid å komme med konstruktive forbedringstiltak. Foreslå bedre måter å formulere ting på som ikke tar flere ord.
  • Ikke gi inntrykk av at du vil at pendelen skal svinge i motsatt retning. Norge trenger ikke journalistikk som er like pro-israelsk som den i dag er anti-israelsk. Respekter pressens egentlig samfunnsansvar, nemlig å formidle nyheter på en presis, nyansert, og faktabasert måte.
  • Først og fremst hold dem ansvarlige for fakta og bruk av kilder. De skal kunne formidle fakta som fakta hvis de har fått det bekreftet av flere etterrettelige kilder. Om de har det fra bare en kilde må de oppgi kilden. Dette kan til tider være komplisert og ta arbeid. Norske media har for eksempel gjengitt antall døde i Gaza med FN som kilde, men det viser seg at FNs kilder helsemyndigheter i Gaza, som igjen er underlagt Hamas. Dette kommer av at det rett og slett ikke finnes andre kilder.
  • Vis empati for utfordringene det innebærer å drive reportasje fra felten. Det er ikke alltid tid eller mulighet til å forfatte seg konsist og treffende om kaoset de opplever. Det vil oppstå feil.
  • Til gjengjeld kan nyhetsredaksjonene holdes ansvarlig for å korrigere feil enten ved å publisere de riktige forholdene når de kommer til syne, eller med dementier om feilene kan være skadelige. Hvis for eksempel NRK ønsker å bli tatt alvorlig som en nyhetsredaksjon, må de gå sitt eget arbeid langt nøyere etter i sømmene. Og det vil de bare gjøre om klagene er godt funderte i kravene som NRK skal stille til seg selv.

Disse prinsippene bør være anvendelige uansett hva som forarger deg i nyhetsdekningen. Det er mye mer arbeid og ikke på langt nær så følelsesmessig takknemlig å gjøre det på den måten, men det får bedre resultater og setter din sak i et bedre lys.

Hva kan inngå i våpenhvile i Gaza?

Både Israel og Hamas står overfor tunge strategiske dilemmaer når det i kulissene foregår våpenhvileforhandlinger, trolig med Egypt som hovedmegler.

Israels ønske er først og fremst å avvæpne Hamas til en slik grad at terroristhandlinger fra Gaza - i form av rakettangrep, kidnapping, skying, m.m. - ikke forekommer i overskuelig fremtid. Sekundært er det nok et ønske om å kunne løfte restriksjoner i luften over Gaza, kyststripen og internasjonale farvann, og overgangene, for dermed å få til en slags normaltilstand som letter på det internasjonale presset mot Israel. Tertiært er det antagelig å legge til rette for et regimeskifte i Gaza som gjør samlende fredsforhandlinger med PA mulig.

Det er ingen som har forhåpninger om at alle disse tre kan oppnås, og det er skepsis til at selv den første er oppnåelig.

Hamas har gjort sine målsetninger klare: de vil at Egypt skal åpne grenseovergangen inn til Gaza, vil at Hamas-ledere i israelsk fangenskap skal frigis, og vil på ingen måte gi avkall på evne til å drive terrorisme mot Israel.

Det er ingen som tror at Israel vil være tilfreds med slike betingelser.

Alle rapporter til tross, er det vanskelig å vite med sikkerhet hvor effektiv Israels flyangrep mot Hamas-mål har vært. Hverken Hamas eller Israel har full oversikt over skadene som er gjort, og de er neppe interesserte i å være åpne med det de vet eller ikke vet. Det kan være at Hamas ligger nede for telling og bare gjør gode miner til slett spill; og det kan være mulig at de har lært å beskytte sine viktigste aktiva mot det israelske luftvåpenet.

Alt vi hører i nyhetene er enten spekulasjoner eller de påstandene pressetalsfolk vil skal videreformidles både til omverdenen og motparten.

Eventuelle israelske bakkeoperasjoner vil bli målrettede, raske, og effektive. Hamas er nok fristet til å gå i slag med Israel men vet også utmerket at risikoen ved en slik trefning er ydmykende nederlag. Det store spørsmålet blir ikke om Israel er i stand til å ta de målene de velger på bakken, men om de makter å velge riktige mål. Ganske sikkert er det allerede tungt med spesialstyrker i Gaza allerede som oppklarer forholdene og maler blink på viktige mål.

Mye tyder forøvrig på at omverdenen krever at Israel bidrar til PAs stilling blant palestinerne gjennom denne operasjonen. Egypt har for eksempel foreslått at PA-styrker overtar grensen til Egypt, og det vil i praksis si kontroll over import og eksport fra Gaza. Jeg håper at Israel ser en mulighet her til å stabilisere ting for Fatah på bekostning av Hamas.

Min spådom - antagelig ikke mye verdt, men det er slikt folk spør om - er at Israels bakkeoperasjon vil komme, være målrettet mot mange mål, og fort unnagjort (mindre enn 72 timer). En slik aksjon kan føre til Hamas går mye mer aggresivt til verks med rakettene sine ut fra den mentalitet at det er bedre å skyte raketter mot Israel enn å la dem falle i israelske hender. Det kan bli noen dramatiske og (dessverre) blodige døgn. Om dette får varige endringer er antagelig mer opp til USA og Egypt enn Israel og Hamas.