hits

juli 2013

SVs valgkamp for FrP når stadig nye høyder


(Søker du på "bunad" på google, blir dette et av de første bildene du får. Det er meg og mine foreldre i 1995. Far og jeg i bunad fra Gudbrandsdalen, mor i Oppdalsbunad uten forkle.)

Man skal aldri si aldri, men jeg kan ikke tenke meg at jeg noensinne vil stemme på SV annet enn - kanskje - i et lokalvalg.

Men jeg ønsker ikke partiet vondt. Jeg synes SV er et ypperlig opposisjonsparti. Ser man på historien, har de turt å ta til motmæle på saker det altfor fort ble altfor mye enighet om: kvinnesak, risiko med offshore drilling, rettigheter for homoseksuelle, osv. 

Selv om jeg rister på hodet når jeg leser parolesamlingen partiprogrammet deres, så skinner det gjennom at dette er folk som virkelig ønsker forbedringer til det gode, og er villige til å arbeide for det. Respekt.

Derfor håper jeg at de får inn 2-3 stortingsrepresentanter i september, og derfor blir jeg litt deppa over deres innsats for å havne godt under sperregrensen.

For eksempel:

  • #norskeverdier - Ikledd bunad? Virkelig? Eller for å si det som de unge: SÆRR!? Det første jeg lurer på, er hvem av de avbildede kjøpte (lånte?) bunad for anledningen, og hvem som hadde det fra før. Ikke fordi det spiller noen rolle, men det sier jo noe at det er det jeg først og fremst lurer på. 
  • Videre får vi forklart at "norske verdier" er: "likestilling, likeverd, ytringsfrihet, tros- og livssynsfrihet, solidaritet, økonomisk og sosial likhet, toleranse, deltakelse i arbeidsliv, demokrati og sivilsamfunn, vern av barns rettigheter, mangfold og flerspråklighet som ressurs." Nå vil jeg for det første si at 1) det er ikke noe særnorsk i dette, og 2) Norge har hittil ikke greid å fremme disse verdiene særlig godt. Men hvordan disse henger sammen med bunad, er meg helt fjernt.
  • Vi får jo forklaringen med dette, her: "Det finnes ikke noe sett med uforanderlige norske verdier, som ett parti kan ta monopol på. Det står hele tiden en kamp om hva slags samfunn Norge skal være. I den er SV og Fremskrittspartiet motpolene". Altså: stem på SV, for vi går i bunad og er ikke FrP. Jeg må undres: hvilken målgruppe retter et slikt budskap seg mot?
  • Så er det Kristin Halvorsens uttalelser om 22.7-morderen. Må bare legge hodet i hendene. Her avgir hun løfter om drittsekkens soningsforløp, vil legge til straff med tilbakevirkende kraft, snakker norske prinsipper om rehabilitering rett i mot, og det er bare det jeg kan komme på i farten. Man kan jo bare tenke seg reaksjonen om en FrP-statsråd (eller medlem av justiskomiteen) hadde sagt det samme. 

Jeg blir virkelig helt oppgitt. Det er bare å håpe på at enten Audun Lysbakken forstår hvor mye han har å lære, eller at SV finner bedre ledere. 

Og at Venstre - som virkelig har muligheten til å knabbe stemmer fra SV og antagelig også Arbeiderpartiet - smir mens jernet er varmt. 

Hva Palestine Papers kan antyde om en fredsløsning

Mens vi tenker på forhandlingene mellom Israel og PLO har jeg ofte tenkt på diktet av Robert Frost som heter Mending Wall. Her er noen få linjer:

Spring is the mischief in me, and I wonder 
If I could put a notion in his head: 
'Why do they make good neighbors? Isn't it 
Where there are cows? 
But here there are no cows. 
Before I built a wall I'd ask to know 
What I was walling in or walling out, 
And to whom I was like to give offence. 

Min forhastede oversettelse:

Våren setter ugagn i meg, og jeg undres
om jeg kan gi ham en tanke:
"Hvorfor gjør de oss til gode naober? Er det ikke
Hvor det er kyr?
Men her er det ingen kyr.
Før jeg skulle bygge en mur ville jeg vite
hva jeg murte inn, og hva jeg murte ut
Og hvem jeg i så fall ville krenke 

Når folk sier at forhandlingene mellom Israel og palestinerne er "brutt sammen", eller at det ikke er "noen kontakt" mellom partene, så ser de bort fra det alle vet, nemlig at det stadig foregår uoffisielle, private, og hemmelige samtaler mellom lederne i Jerusalem og Ramallah, med eller uten megling fra andre. 

Bernard Avishai skrev for over to år siden en riktig interessant artikkel om forhandlingene i 2008, og hvor nære partene var hverandre da det hele gikk i stå. Med forbehold om at heller ikke han har alle opplysningene, hva kan vi ane om en løsning ut fra forhandlingene den gangen?

Jo, noe slikt som dette:

  • En palestinsk stat med mest mulig geografisk sammenheng, blant annet med en 40 km tunnel mellom Vestbredden og Gaza (noe nordmenn har teknologi til å bygge, forøvrig)
  • Overgangsordninger som forulemper færrest mulig mennesker, på begge sider
  • Et ikke-militarisert Palestina som heller ikke kan inngå militær allianse med stater som ikke anerkjenner Israel
  • Overvåking av den eksterne sikkerhetssituasjonen i regi av NATO (som sagt tidligere, FN har ingen troverdighet i denne konflikten lenger)
  • Israel har begrensede rettigheter til å forsvare seg selv innenfor palestinsk territorium (Leifern bemerkning er at det fornuftige ville være om Palestina overlot sitt forsvar mot eksterne fiender til Israel)
  • En utveksling av territorier med 1949-linjen som utgangspunkt, der Palestina gir fra seg mellom 2 og 6% av området innenfor den grønne linjen og får tilsvarende utenfor, av samme kvalitet
  • En temmelig kreativ løsning for Jerusalem, som blir inndelt i to kommuner - en israelsk og en palestinsk - men forblir en by. Alle hellige steder: muslimske, jødiske, kristne kommer under administrasjonen til et råd med representanter fra 5 eller 7 land, blant dem Israel og Palestina
  • Evakuering av jødiske samfunn som kommer innenfor Palestina. Her slet de åpenbart en del, både med hvilke samfunn som skulle gjøres Judenrein evakueres, men de var begge optimister

Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvorfor forhandlingene ikke kom videre den gangen, men antagelig vil partene ikke greie å komme bort fra denne skissen når de nå starter igjen.

Det har skjedd ting i mellomtiden:

  • Den arabiske våren har ikke ført til mer stabile forhold i omkringliggende land generelt og Iran spesielt. Israel vil insistere på mer robuste ordninger for sitt eget - og egentlig også palestinernes -sikkerhet mot eksterne fiender.
  • Fatah har nok også forstått at de har langt mer å frykte fra ytterliggående krefter i Egypt, Gaza, Syria, Libanon, m.m., enn fra Israel. Altså: enda det vil forbli usagt, har Israel og palestinerne nå en felles trussel.
  • Israel har tildels gjennomført, tildels signalisert opptrapping av bygging av jødiske samfunn på Vestbredden. Her vil de antagelig måtte komme med innrømmelser.
  • Israels interne politiske situasjon har blitt mer komplisert, og moderate stemmer har fått mer innflytelse. Tzipi Livni vil, i likhet med Olmert, kunne si at Abbas ikke kan regne med å få en mer velvillig motpart i overskuelig fremtid.
  • Det er blitt klart at israelske arabere i all hovedsak ikke ønsker å bli palestinere. Å legge arabiske byer under Palestina kommer derfor ikke på tale.

Det kan godt vise seg at det diplomatiske håndverket i denne omgangen vil måtte komme fra USA ved Indyk og Kerry, i det de antagelig må ha tøffe samtaler med Abbas og Netanyahu direkte; oppdra EU-politikere til å vise voksent ansvar; og passe på alle detaljene som partene utsetter men som kan komme på banen i ellevte time. 

Og så er det det jeg er opphengt i: en fredsavtale må ha bygget inn en prosess som normaliserer forholdene mellom israelere og palestinere på lang sikt. Dette vil være to land som kan få til storartede ting sammen, men også ødelegge for hverandre hvis de er separate.

Mer om fremtidige scenarioer i Midtøsten

Nils August Andresen skrev i en semiprivat kommentar til mitt siste innlegg:


.... Men ikke enig i at en tostatsløsning er nær uunngåelig om vi utsetter forsøk på løsning. Svært vanskelige demografiske utviklingstrekk på begge sider av delelinjen (og for så vidt også økonomiske og militære utviklingstrekk regionalt og globalt) kan påvirke nasjonal politisk diskurs på mange måter, herunder noen svært negative. Noen av dem (tenk et 30-års perspektiv):

Demografi:

  • Økende arabisk befolkning i Israel. Andelen vil øke raskere ettersom immigrasjon til landet nærmest har stoppet opp.
  • Økende haredi-befolkning. Deres politiske stillingstagen, bidrag til økonomien og til militæret i fremtiden er fortsatt høyst usikker, og kan ikke nødvendigvis endres bare fordi noen bestemmer seg for det.
  • Antall israelere i bosetninger, herunder dypt inne på Vestbredden, øker. Settler-bevegelsens politiske kraft kan styrkes.
  • Økende arabisk befolkning på Vestbredden og Gaza.

Regionale utviklingstrekk:

  • Tyrkia: Økonomi, befolkning og militære kapabiliteter øker raskere enn i Israel.
  • Egypt: Stor usikker i alle retninger. Kan få økt styrke, økt ustabilitet, økt konfliktpotensial i alle ulike kombinasjoner.
  • Iran.

Globale trekk:

  • Endringer i USAs relative styrke i regionen (mulighet for "presse på" aktørene en løsning, men også vilje og evne til å involvere seg dypt i regionen).
  • Endringer i synet på Israel i USA: Langvarig trend siste 15 år med et elektorat som er stadig mer delt i partivalg. Vil på sikt spille en rolle i primaries og campaign financing. Kan under gitte omstendigheter gi betydelig glidning i amerikansk politikk et stykke frem i tid.

Til sammen er det mange trekk som kan gi aktørene enda bedre grunner til å motsette seg kompromissløsninger om 10 til 15 år (og, rasjonelt sett, bedre grunner til å gå for dem, for å unngå verre alternativer - men det er ikke alltid rasjonalitet vinner frem i slike spørsmål).

Jeg ser argumentene mot å presse på fred nå, og timingen og måten kan selvsagt alltid diskuteres. Men for meg er i hvert fall å utsette det det mest risikable av alle alternativer.


Til disse usikkerhetsmomentene kan også føyes utviklingen i Europa, økonomisk, sosialt, og i forhold til den arabiske verden og de jødiske minoritetene. Samt Kina og Russlands profil i regionen, Indias fremvekst, rivaliseringen med Pakistan, oljeforekomster og -produksjon i Saudi Arabia, osv. Det kan være at ting stabiliserer seg, men det er sannelig nok krefter i annen retning.

Først noen kommentarer om trender av dette slaget:

  • Vi har en tendens til å fremskrive trender uten å ta hensyn til krefter som motvirker dem. For eksempel: haredi-befolkningen i Israel vokser fort, men jo større den blir, jo vanskeligere blir det å holde takten. De møter hindre i form av begrensninger i økonomiske ressurser, praktiske begrensninger i at de er avhengige av ikke-haredi folk, og ikke minst avskalling i gruppen. 
  • Spørsmålet blir da hvilken diskontinuitet som kommer av at trendene brytes, enten i møte med hverandre eller en annen virkelighet. Eller for å si det på en annen måte: det kommer til å skje mange ting i fremtiden vi ikke har fantasi til å forestille oss, fordi de virker så usannsynlige hvor vi står nå. Jeg tror ikke at noen forestilte seg at EU skulle ha en så stor påvirkning på konflikten i Nord-Irland, men det viste seg å være et av flere faktorer som skapte en "tipping point" i konflikten.
  • Mennesker, regimer, og samfunn har en iboende tendens til å søke stabilitet. Selv borgerkriger og andre konflikter som varer i lang tid, pleier å begrenses geografisk. Og jo mer dramatiske omveltningene er, jo fortere er de over. 
  • Mange sitter nå og tenker på unntak, og de finnes antagelig. Men hvis vi skal snakke om hva vi kan forvente oss i og omkring Israel og palestinerne, vil jeg hypotisere følgende: 1) ingen av de trendene som bekymrer oss nå kommer til å være så viktige på lang sikt, og 2) de tingene som virkelig kommer til å være avgjørende er de vi ikke kan forestille oss nå.

Men dette er hverken praktisk eller politisk mulig å bygge en plan på. Israel, palestinerne, og alle andre som er involverte i dette, bygger sine holdninger på dagens og den nære fortidens forhold. Deres antagelse om fremtiden bygger på lineære fremskrivninger, og selv om vi vet at slike fremskrivninger sjeldent slår til, kan man ikke gjøre annet.

Forøvrig har de færreste politiske ledere evne eller vilje til å se utover sin egen kortsiktige horisont, og det er antagelig den store ulykken her. Vi kan alltids håpe på at det ligger en stor, visjonær leder latent i Netanyahu og Abbas, men den har foreløpig holdt seg godt skjult.

I alle fall: antagelig ser både USA og EU på det slik Nils August gjør. 

Forholdene for å få til en tostatsløsning kan godt bli enda vanskeligere med tiden, og da kan man undre seg over hvilke motiver partene har for å utsette det. 

Det finnes to svar som antagelig henger sammen:

  • De tror, at ved å vente, så vil deres forhandlingsposisjon forbedres. Her gjelder både interne hensyn, som at det blir et bedre politisk mandat for en avtale senere, og eksterne, som at den andre part mister forhandlingsstyrke og/eller din part får bedre styrke. Dette er kilden til den destruktive spiralen USA frykter, nemlig at ved å forsøke å forbedre forhandlingsposisjonen, så trekker partene seg faktisk lengre fra hverandre.
  • De tror at en avtale nå ikke vil være holdbar, og at konsekvensene av en avtale som faller sammen tross alt er verre enn forhandlinger som bryter sammen. Her spiller antagelig uroen i omkringliggende land en avgjørende rolle. 

Jeg tror det er to hovedvariabler, akser om du vil, som styrer fremtidige scenarioer, nemlig:

  • I hvilken grad partene opplever at deres interne forhold stabiliseres. For Israel dreier det seg om avklaring av en rekke innenrikspolitiske spørsmål, en mer stabil parlamentarisk situasjon, og mindre polarisering i det politiske miljøet. For palestinerne er det langt mer komplisert, men i hovedsak dreier det seg om Fatah makter å skape en stabil styringsform på Vestbredden som peker mot demokratiske reformer, politisk og religiøst mangfold, og langt mindre korrupsjon.
  • I hvilken grad landene omkring makter å få på plass regimer som er velvillige, rasjonelle, og stabile. En fredsavtale som stadig står i fare for å bli overkjørt av eksterne vil ikke fremstå som særlig troverdig.

Disse to aksene er veldig usikre, men det går an å se på hva partene bør gjøre i alle fall. Her er et forsøk:

  • Israel må langt mer aktivt - om nødvendig via USA og EU - bidra til at palestinerne får bærekraftig styreform, økonomi, samfunnsordninger. Det er stort etterslep av praktiske, symbolske, små og store tiltak her, men det hele må bli langt mer synlig.
  • Palestinerne må satse langt mer på holdningsendringer blant sine egne om at sameksistens med Israel og jøder er uungåelig og sågar ønskelig. 
  • Vestlige makter, og særlig USA og EU, må innta en langt mer konstruktiv rolle både offentlig og privat overfor partene. FN må simpelthen melde seg ut, for de har mistet all troverdighet ved å være "useful idiots" for uansvarlige palestinske politikere og partiske for skeptiske israelere. 
  • De arabiske landene må, uansett regime, engasjere seg i privat diplomati for å legge til rette for en rask normalisering av forhold til Israel. 
  • EU, Saudi Arabia, og andre land må ta sin del av bekymringene og tiltakene overfor Iran, og ikke bare holde jakken for USA og Israel . 
  • Europeiske land, blant dem Norge, må ta sitt eget jødehat langt, langt mer alvorlig. Så lenge Europa gjør så lite for å beskytte sine egne borgere, har Israel null grunn til å tro at de vil løfte en finger for å sikre Israels eksistens.

 

Hvordan forstå fredsforhandlingene mellom Israel og Fatah

John Kerry har faktisk i flere måneder forsøkt å få i gang fredsforhandlinger mellom Israel og palestinske myndigheter. 

Det er god grunn til skepsis og pessimisme. Mange av de mer reflekterte ekspertene på området har påpekt vanskeligheten med å få til en varig avtale når det er megleren som ønsker det mest. Derfor er det svært så tydelig at partene kommer til bordet hovedsakelig fordi USA har presset dem til det.

Vi vet ikke hvilke løfter og/eller trusler USA har kommet med overfor hver av partene for å få dem i gang, og vi vet i hvert fall ikke hvilke løfter og trusler Kerry og Obama vil anvende for å forsøke å få dem til å underskrive en avtale, om det skulle komme dit. 

De som mener å ha full oversikt over situasjonen, bløffer. Det foregår langt mer bak kulissene enn vi kan produktivt spekulere om.

Enhver forhandling skjer med referanse til BATNA ("best alternative to a negotiated agreement" - beste alternativ til en forhandlingsløsning), og det er her det hele blir komplisert. Ser vi bort fra useriøse analyser som legger all skyld og alt ansvar på den ene parten, er det ikke vanskelig å se at begge parter har en interesse av å utsette varige avtaler.

  • Som Åshild Eidem påpeker, sliter både Abbas og Netanyahu med et politisk mandat for å forhandle en løsning. Abbas går i fotsporene til Arafat, som alltid lovte intet mindre enn full seier over Israel. Hans egen base - Fatah - er ustabil og korrupt, og hans sterkeste opposisjon og særlig Hamas, er uforsonlig og voldelig. Der demokratiske bevegelser i og utenfor Midtøsten ser på ustabiliteten i bl.a. Syria og Egypt som bekymringsfull, ser ytterliggående krefter på det som noe positivt. I den grad Hamas aner at USA, EU, osv. vil godta at det settes makt bak en fremforhandlet løsning, vil de motarbeide det. 
  • Netanyahu har vist en stygg uvane med å ville gjøre høyresiden i hans politiske mandat til lags på bekostning av moderate interesser i israelsk politikk. Den tendensen har nok nyansert seg kraftig i dagens regjeringskoalisjon, men hver ettergivelse han gir "gratis" til palestinerne vil koste ham dyrt innenrikspolitisk. Dessverre ser det ut til at Netanyahus største ambisjon er å bli den lengst sittende statsminister, og da lønner det seg lite å ta store sjanser.

Presset på Israel er langt mer offentlig, av to grunner: det ene er at Israel må forholde seg til internasjonal og offentlig opinion, mens PLO har fått immunitet av pressen, akademia, og politikere til å fare frem akkurat som de vil. Det andre er at Israel har et stabilt regime som kan overleve offentlige uoverenskomster, mens enhver ettergivelse fra palestinsk ledelse setter nettopp disse ledernes liv i fare. 

Det er - som det er har vært i absolutt alle år - snakk om at nå er det for sent, eller snart for sent.

Slik pessimisme kommer i hovedsak fra PR-kåte synsere med liten interesse i selve saken. Både israelere og palestinere vet utmerket godt at det før eller senere vil bli en tostatsløsning med grenser som ligner på våpenhvilelinjene fra 1949 med større eller mindre justeringer. Hvordan det vil se ut i Jerusalem og Gaza kompliserer saken betraktelig, men det finnes flere veier å gå.

De smarte forstår at en tostatsløsning er bare første skritt på en langt mer komplisert sak, nemlig et normalisert forhold der stabile regjeringer tillater fri flyt av varer, tjenester, kapital, og arbeidskraft. 

Problemet nå er at begge frykter at det ikke finnes løsningsmengde for en avtale som sikrer noenlunde stabilitet. Gir Israel opp så mye sikkerhet at eventuelle terrorangrep, militære eventyr, eller annet fra den nå langt nærmere "arabiske verden" lykkes, så blir et selvstendig Palestina okkupert på noen timer. Gir palestinerne opp så mye at Hamas og/eller radikale fløyer i Fatah får mer oppslutning, så øker nettopp den risikoen. Og i bakgrunnen ruver risikoen for at uro i Syria og Egypt velter inn i Israel. Du vet det er ille i regionen når Libanon fremstår som relativt stabilt.

Antagelig vil hverken Israel eller palestinerne slå seg til ro med at bare USA viser kjepp og gulrot. Dette vil bare fungere om også alle arabiske regimer og EU garanterer viktige deler av avtalen i form av internasjonale traktater som går utover rene ord og fagre prinsipper. (Norge er helt, aldeles, irrelevant i denne saken, uansett hva vi innbiller oss). 

Til sist en tanke: fredsforhandlinger har en tendens til å få gjennomslag når det stilles lave forventninger til dem. Antagelig fordi ingen av partene vil fremstå som urimelige eller dustete i ettertid. Slik det er nå, har Netanyahu muligheten til å fremstå som rimelig, og Abbas som mindre dustete. For en gangs skyld får vi håpe at deres personlige ambisjoner motiverer dem til det. Tzipi Livni er langt smartere og realistisk enn Saeb Erakat. Byrden vil antagelig ligge på henne og Indyk å hjelpe Erakat se ting på rett måte. 

Har Georgia Tech innvia fremtidens universitet?

Det var bare et spørsmål om tid: hvilket veletabert universitet ville ta skrittet fullt ut og tilby studier tuftet på MOOC (Massively Online Open Courses)?

Svaret er en av de mest prestisjetunge tekniske universitetene i USA (og dermed verden) Georgia Tech: her kan man få en fullverdig master i informatikk for USD 6 600, omtrent en tidel av hva det vil koste å gjøre det på den gammeldagse måten.

Det er mye skepsis allerede i forkant, og mange innsigelsene vil vise seg å være berettigete. Og så vil Georgia Tech, og andre universiteter, lære av disse og bli bedre. 

Så langt er folk opptatte av tilbudssiden, dvs., hva utdannelsen vil bestå av i denne nye formen og til denne prisen. Men det vil med tid bli mer snakk om hva som skjer med etterspørselen.

For hvis det er mulig å få en riktig god utdannelse billig, og uten å flytte til (for eksempel) Atlanta, vil flere finne på å gjøre det. Enten for karriere eller personlig berikelse. "Normert tid" vil bli stadig mer irrelevant, studier vil bli mer resultat- enn prosessorientert. Det vil vokse opp et sekundærmarked for individuell instruksjon, tilleggsmaterialer, sågar alternative forelesninger. Antagelig vil det bli større etterspørsel etter studier innenfor emner som har mindre umiddelbar anvendelse for de fleste (filosofi, musikk, filologi, osv.) men som vise seg å ha stor påvirkning på vår sivilisasjon på lang sikt.

En innføring i chai latte (og hvor man får det i Oslo)

Er du som meg og ikke liker kaffe, kan du utfolde din varmdrikksnobberi ved å drikke chai latte i stedet.

"Chai" betyr "te" på hindi (avledet igjen fra persisk og før det mandarin kinesisk), og drikken heter masala chai, altså blandet-krydder-te blant indere. Men altså chai latte i Norge og mesteparten av Vesten.

Dette dreier seg om en sterk te med krydder som pepper, ingefærrot, kryddernellik, og kanskje også mildere krydder som vanilje og kanel. Dette blandes med steamet melk på samme måte som man ville gjort det med espresso. 

Kunsten med en god chai latte er å finne den rette balansen i te-og-krydderblandingen, og så mellom te-krydderet og melken.

Chai latte skal føles fyldig (og ikke vassen) i munnen og du skal kunne smake det toneangivende krydderet i teblandingen. Det er en smakssak om du foretrekker de "skarpe" smakene som ingefær og pepper, eller de "myke" som kanel og vanilje. Pepperet må være der, men skal danne en bakteppe for resten av smaken.

Chai latte skal være søt, men ren sukker har en tendens til å dempe krydderet. Det er da to måter å få det til: det ene er med chai-syrup, der du øker kryddersmaken samtidig som du øker det søte. Det andre er at du lager chai latte på "gammeldags" måte, dvs. ved dekoking der sukkeret blandes inn sammen med krydderet.

Noen lager chai latte bare med syrup, men da synes jeg smaken blir litt enfoldig, nærmest som konsentrert saft. 

Hvordan får du en god kopp chai latte?

Alle med espressomaskin kan steame melk, så la oss se bort fra den faktoren.

  • Den beste chai latten jeg har fått i Norge er den som Stockfleths lager. De dekoker den fra scratch, skjærer fersk ingefærrot, og krydrer med te. Det er også den dyreste drikken de serverer, men når du ser arbeidet de legger i det, vil du forstå hvorfor. Mitt eneste ønske er at de eksperimenterer litt med hvit pepper og ikke bare svart, men det blir som pirk å regne.
  • Kaffebrenneriet brygger krydret te og legger til steamet melk, men de kaller det, med rette, ikke chai latte. En som elsker chai latte vil være meget frustrert på Kaffebrenneriet, og det tjener dem til liten ære.
  • Waynes Coffee tilbereder en respektabel chai latte, men du må be om både te og syrup. Jeg synes det er litt for mye vanilje i smaken.
  • Starbucks serverte lenge bare syrupbasert chai latte, men til gjengjeld var syrupen god. Men nå kan du be om å få en tepose i blandingen, og det setter en dimensjon i smaken. Min bestilling er som følger "venti chai latte with six pumps, include a tea bag, extra hot, no water"
  • Uavhengige cafeer varierer naturligvis en del. Her i Vestre Bærum lager både Marias på Bærums Verk og Kaffetid (Heidi) på Rykkinnsenteret en respektabel jobb med chai te blandingen de kjøper og så med daVinci syrup (hos Heidi på Rykkinn får du også kjøpt syrupen til eget bruk). Men andre steder (Kanel i Sandvika) har de samme opplegg som Kaffebrenneriet.

Litt kuriosa på slutten her. Chai latte har meget ujevn kvalitet ellers i Europa. Jeg har ikke greid å oppdrive det på gjengse kafeer i Ungarn, Italia, eller Frankrike. I Krakow er "chai latte" det samme som vi snakker om (litt søtere, litt mer variert smak), men også med espresso kaffe. Masala chai fra indiske kilder er ofte langt søtere enn vi er vant til. 

Det er plass til avsky også i dag.

Det vil bli vakre, meningsfulle, verdige markeringer i dag. Men jeg ønsker også å utrykke min avsky for det heslige, meningsløse, onde, som skjedde. Har vi plass til det?

Jeg må innrømme at jeg var en av grinebiterne i dagene og ukene etter 22.7. Jeg følte ikke noe behov for å bidra til rosehavet, synge sanger, eller møtes for å snakke om det hele.

Og jeg har lurt en del på hvorfor. Jeg har jo sett hvor meningsfullt disse markeringene var for så mange.

Kanskje fordi jeg er redd for at vår kollektive bevissthet kompartmentaliserer massemordet for fort, at vi setter en ramme rundt det, pakker det inn, setter en stor etikett på, og plasserer det i en hylle vi av og til ser på. Jeg frykter at vi er så ivrige etter å legge det bak oss at vi som Dovregubben reduserer det til noe som er stygt og avskyelig nok til at vi kan riste det av oss og komme videre, trygg på at vi har funnet ut av det.

Jeg forstår jo impulsen til å gjøre akkurat det: Morderen var klin gærn. Og/eller han var utslag av moralsk blind politisk ekstremisme. Ofrene var martyrer for sin sak, eller for et åpent samfunn, eller noe annet vi verdsetter. Deres død skal ikke være forgjeves hvis vi bestreber på å være mer av det de sto for: åpenhet, raushet, kjærlighet, osv. 

Men det er det at deres død er helt meningsløse. For å sitere et bibelsk vers, så skriker deres blod fra bakken. Vi vet ikke hva slags fremtid hver av dem ville hatt, men de ble fratatt alle muligheter til utdannelse, yrke, familieliv, politikk, eller hva de nå ville valgt. Den som står i Regjeringskvartalet eller på Utøya i år etter år og spør "HVORFOR!?" vil aldri få et tilfredsstillende svar.

Disse menneskene og deres fremtid er og forblir borte. 

Vi må jo finne trøst i ritualene, i talene og markeringene, roser, og annet. Men det vil alltid være et snev av det absurde i det. Bildene vi ser for oss - av en bil som eksploderer blant folk som gjør daglige ærender, av jakt med skytevåpen på ungdom og barn - forblir skrekkelig og helt, aldeles galt uansett hva vi gjør med det. 

Om 60, 70, kanskje 80 år vil vi ha den siste minnestunden for 22.7 med tidsvitner til stede. Innen da vil 22.7.2011 være en historisk begivenhet, noe som settes i en eller annen sammenheng vi antagelig ikke kjenner nå. Det er stor fare for at det vil ha oppstått flere tragedier som skal minnes. Diskusjonen om hva 22.7 "betyr" vil forlengst være over. Enten vil det vise seg å være en utslagsgivende hendelse i vår historie, ellers vil det bli stående som et tilfelle av utilsminket ondskap. 

Så kanskje er det dette for meg: det er fint at vi utrykker vår sorg over de som er blitt borte, og det er beundringsverdig at vi bekrefter de verdiene som ble satt på prøve for to år siden.

Men det skal også være plass til å utrykke avsky. Det skal være plass til å stå og forgjeves lete etter ord for å utrykke det bunnløse raseriet, å stå ute på en odde, inne på en vidde, eller langt inne i en skog og skrike for full hals etter rettferdighet og hevn. Vi skal ikke blankt avvise de destruktive impulsene vi kjenner boble i oss når vi tenker på det morderen foretok seg for to år siden. Det er ikke noe galt å ønske at det hele endte med en død morder og langt færre døde ofre.

I hvert fall i et øyeblikk, så kan vi finne tilbake til det siviliserte, rimelige, og rasjonelle etterpå.

Hvem var Django Reinhardt?

Jazz har kun eksistert i omtrent 100 år og har, i tillegg til å være en aldeles unik kunstform - allerede produsert - eller rettere sagt, er produsert av - en rekke musikalske genier og innovatører: Armstrong, Ellington, Parker, Davis, og mange flere. Det har gitt oss helt ny musikkteori, helt andre konstruksjoner og arrangement, helt nye måter å spille instrumenter på. Mest utrolig av alt er at det er en kunstform som stadig utvikler seg, og som uhemmet lar seg inspirere av andre musikkformer. 

Om du har lyst til å briefe med et navn på neste selskap, kan jeg anbefale å se litt nærmere på Django Reinhardt. Reinhardt var den første ikke-amerikanske jazzstjernen, og det på et utradisjonelt instrument, nemlig gitar. Ikke bare det: han utviklet sitt jazztalent etter at han kun hadde to fingre (tre hvis du regner med tommelen) etter en brannulykke. Han regnes som en av de fremste gitaristene verden har sett, uansett genre.

Reinhardt spilte jazzgitar slik de beste saksofonister, trompetister, og klarinetister spilte sine instrumenter. Ubegrepelig raskt og presist. Han bodde i Paris under den tyske okkupasjonen, da alt amerikansk generelt og jazz spesielt var forbudt. Han så at mange av hans venner, familie, og medmusikere ble arrestert og forsvant i leirene. Han forsøkte mange ganger å flykte, men lyktes aldri. 

Django var av romfolket, født "tilfeldigvis" i Belgia. I likhet med mange jazzpionerer (hovedsakelig svarte, men også jødiske amerikanere) hadde han sin bakgrunn fra en marginalisert gruppe i sitt samfunn. Han tok med seg impulser fra sigøynermusikken og grunnla det vi i dag kjenner som "sigøynerjazz." 

Lytt til musikken hans, les om ham, og reflekter litt over hvorfor slike som ham skaper gjennombrudd i musikk.

 

Hvem i Egypt skal vi heie på?

I mine digitale kretser er det mange interessante reaksjoner på den militære maktovertagelsen i Egypt. De fleste er bekymrede, og med god grunn: hvis det såkalte "Muslimske Brorskapet" (jeg vil påstå at den hverken er muslimsk eller broderlig, men det er så) har så mye støtte i folket som valgresultatet skulle tilsi, kan det bli vold, massakrer, og med en splittet hær, også borgerkrig som i Syria.

Men mine arabiske venner på Facebook ser det annerledes.

Fra en libaneser (Z) som ofte er i Egypt: 

"Can we please please hold off on the "deep political analysis" for tonight, and was this a coup or not, and the theories, and the "deep smart concerns" about Egpyt's future, and the gloomy "this is the end of the Arab Spring" comments at least for tonight?? Look at the millions of Egyptians partying on Egypt's streets and let them enjoy their victory, no matter how it came, and be inspired by it! Some people really need to learn when to just be happy or at least not ruin things for others who are!"

Og denne, fra en egypter (P):

"I wish Uncle ... was here to see this. He wouldn't believe his eyes. He'd shout out "Hallelujah" at the top of his lungs in the way that I remember he would (even in public! haha) Last went to Egypt with him in 2007. He was so sad at the direction the country was headed... Just 4 years later, the Egypt he knew would be no more... it would be better! This one's for you, , and all your brothers, my uncles, and of course the patriarch Uncle F. And my grandparents on both sides. With us all in spirit."

Det er vanskelig å like Morsi. Han vil innføre et teokrati, han oppmuntrer til hat og rasisme, han er det vi kaller en løs kannon. Men han kom til makten ved et valg, og det setter idealister som oss i et dilemma. Jeg ønsker meg et sekulært regime i Egypt, som aktivt jobber for å innføre demokratiske institusjoner, bedre offentlig helse, et mer opplyst og åpent samfunn, frihet for folk å tro, mene, og i det hele tatt gjøre som de vil. Jeg heier på demonstrantene som ville at Morsi skulle gå av, og særlig de som vil det samme med Egypt som jeg vil. Men som altså - i motsetning til meg - er egyptere.

Men det er mange - kanskje flertallet - i Egypt som ikke ser det slik. Hvis det å ha flere valg, mer mangfold, og mer informasjon betyr større usikkerhet om helt grunnleggende forhold, som mat. Noe slikt som 15% av Egypts befolkning må overleve på under USD 2 om dagen. Hvis Morsis regime sikrer bedre orden, mer stabilitet, en større sannsynlighet for å ikke sulte ihjel, så foretrekker de det.

Som Z påpeker, gir nattens begivenheter grunn til håp. Men også bekymringer. Det beste ville kanskje være at det militære innførte et dictablande, et autoritært styre med det formålet å gradvis bygge opp den styreformen jeg skulle ønske meg. 

Men mine ønsker er kanskje ikke det viktigste i denne saken. 

Om dårlig humor

I diskusjonen som fulgte Drefvelin og Dagbladets famøse utgivelse om tidlig mannlig omskjæring blant jøder, forlanger ofte stripens forsvarere at vi kritikere, altså jødene spesielt, må se å anskaffe oss litt humoristisk sans. 

(Megetsigende pause)

Dagbladet burde ikke ha utgitt Drefvelins tegning, og de bør nå unnskylde brøleren i at de gjorde det. Men ikke fordi tegningen var krenkende, men fordi den var dårlig. Thomas Drefvelin har en viss stil som er fengende på en litt naiv måte, men hvis man skal utgi politiske karikaturer, så må også budskapet ha en viss oppbyggelig effekt. Hvilket den, i likhet med mesteparten av Drefvelins arbeid, ikke har. Tvert i mot.

For dem som er interessert i hva som gjør en karikatur morsom, er denne innføringen i anatomien i New Yorkers tegninger meget god. Og gjerne sammenligne med dette banale stykke arbeid

Det er svært vanskelig å få en tegning inn i New Yorker. Åpenbart mye, mye, mye vanskeligere enn å få en inn i Dagbladet.

New Yorker stiller tre eksplisitte krav til de tegningene de publiserer, og en som er implisitt:

  • Poenget må være en overtredelse, at den altså må vekke opp noe emosjonelt i oss
  • Poenget må også være godartet, altså at den må ønske noe bedre
  • Poenget må passe inn i den redaksjonelle konteksten
  • Og implisitt: det må være en kjerne av sannhet i poenget. 

Som Bob Mankoff påpeker i sin presentasjon som jeg lenker til over, er de mest effektive karikaturene de som gir tegneseriens målgruppe selvinnsikt. Vi ler alltid best av oss selv, og det er kanskje derfor - for eksempel - yiddish teater har hatt en så grunnleggende innflytelse på vestlig humor: den feirer vanlige folks nevroser ved å vise hvilke absurde steder den kan ta oss til.

Drefvelin driver visst med "religionskritikk", den mest hellige av alle ytringsformer i Norge, i den forstand at den synes selv å være hevet over enhver kritikk - for den som våger å kritisere, eller å forsvare seg mot, slik kritikk, får vite at slikt beviser bare poenget i kritikken. 

For eksempel:

  • Her er en tegning av to menn: Den ene tegner en stadig mer sammensatt figur, med overskriften "I think". Den andre har tegnet et kors med overskriften "I prefer not to think", og kaster ut sin egen hjerne etter avsluttet arbeid. Tegningen innebærer åpenbart en overtredelse, i det den påstår at kristne foretrekker å ikke tenke og har ved sin tro gitt avkall på sin egen hjerne. Den er åpenbart ikke godartet, for jeg tviler på at den er tankevekkende hos en eneste kristen. Eller personer som respekterer kristne. Den passer antagelig inn i Dagbladets redaksjonelle kontekst. Den har en kjerne av sannhet bare hos dem som allerede tror at å være kristen er å gjøre seg selv dum. Den er altså like morsom og treffende som om en religiøs fundamentalist hadde fremstilt en ateist som en amoralsk drittsekk. At det finnes religiøse som har gitt opp å tenke kritisk er et like (lite) gyldig poeng som at det finnes amoralske ateister. 
  • Så til den famøse karikaturen av jøder som kapper av sine barns legemsdeler, stikker det med gaffel og avviser politiet med at religion rettferdiggjør det hele. Denne skårer også høyt på overtredelseskriteriet. Den er overhodet ikke godartet, for her fremstilles jøder som folk som gladelig mishandler sine barn på grusomst mulig måte og bortforklarer det på en lite overbevisende måte. Ser man på karikaturene til Finn Graff om jøder, passer den meget godt inn i Dagbladets redaksjonelle kontekst. Det springende punkt synes å være om det er en kjerne av sannhet i den, og her må vi ta poenget litt fra hverandre: For det første: er det en rimelig sammenligning mellom brit milah og det å kappe av tær med avbitertang og stikke barn i hodet og andre steder med gaffel? Og for det andre: er det virkelig slik at jøder forsøker å skjule seg bak religionsfrihet for å mishandle sine barn? Svaret avhenger av hvilke fordommer man har til saken. Om man faktisk tror at brit milah er vill og hemningsløs plaging av barn, og også tror at jøder bare bryr seg om sin religion, vel så er den treffende. Men en ting er sikkert, og det er at INGEN JØDER ser det slik. Og jeg vil påstå at enhver som gidder å sette seg inn i sakene vil være enig i at en slik fremstilling i beste fall er en vanvittig overdrivelse og i verste fall en demonisering. 

Disse eksemplene er ikke oppløftende. De er fordummende, i det de kun forsterker fordommer. Det underliggende poenget er banalt og fremstillingen får kun interesse fordi den er provoserende. Den er hakket over det rent skatologiske

De nyanserer ingen syn, de setter ikke sakene i et nytt eller uventet lys. De fører beviselig ikke til noen bedre debatt. De gjør ingenting annet å oppmuntre til enda mer forakt for andre mennesker og deres syn. Det fremmer stereotyper, skaper skiller mellom mennesker, river ned grunnlag for dialog og gjensidig forståelse. 

Det skamfulle er ikke at slikt tegnes, det nifse er at mer enn et par folk synes at fremstillingene har noen nyttig effekt.

Bedre bruk av pressestøtten!

Tajiks advarsler om "avisdød" ved ny regjering virker, og jeg nøler med å bruke ordet - bakstreversk.

Det vil bli langt større tetthet med slike overskrifter: Tajik frykter avisdød frem mot valget. Ved å kutte NOK 100-150 millioner i produksjonsstøtte til avisene, frykter Tajik at en tredjedel av avisene (altså hovedsakelig lokalaviser) ikke vil greie seg.

Bjørgulv Braanen er enten enig eller uenig, for han mener det hovedsakelig vil gå utover " alle de riksdekkende meningsbærende avisene" (i følge ham selv Klassekampen, Vårt Land, Dagen, Nationen, og Dagsavisen - men altså ikke Morgenbladet, Ny Tid, eller Dag og Tid?), men at lokalavisene vil "skjermes".

Braanen og Tajik er visst begge enige i at "borgerlig regjering = avisdød", og da er det kanskje ikke så farlig om de er totalt uenige om hvilke aviser som kommer til å dø. Død og fordervelse blir det uansett. Men hvis vi skal se på data, har jeg hentet dette fra MedieNorge:

 Les forøvrig Gunnar Stavrum om pressestøtten tidligere i år.

Antall aviser har altså variert kraftig de siste 60 årene, men trenden for tiden er ganske flat. I 1969 var vi nede i 191 aviser, nå ligger vi på 227.

Siden omtrent 2000 har trenden for det samlede opplaget gått ned, og det - sammen med stor konkurranse for annonsekronene - har ført til det økonomiske presset Tajik er inne på. Når det gjennomsnittlige opplaget per papiravis går ned, blir de faste prisene vanskeligere å dekke inn gjennom sirkulasjon av fysiske produkter som alltid trykkes i et fast antall.

Dette kunne bekymre oss, om vi trodde at alt det gode aviser tilfører oss kommer av at de trykkes på papir.

Men som dere som leser denne lille saken kanskje er klar over, har digitale online media endret helt på bransjens økonomiske struktur.

Spørsmålet å stille til Tajik er derfor: hvilket problem forsøker hun å løse?

  1. Er det å sikre at flest mulige i Norge har tilgang til lokale nyheter gjennom en lokal presse?
  2. At kvaliteten på redaksjonelt stoff heves slik at vi folk blir, eller i hvert fall kan bli, mer opplyste om viktige saker?
  3. Er det å bevare en tradisjonell bransje, med annonseselgere og reportere i hver bygd, avisbud hver morgen, store bunker gamle aviser til gjenvinning?
  4. (Det er så dårlig med saklige argumenter mot borgerlig mediepolitikk)

Av disse, er det bare den tredje som kun kan sikres gjennom den type pressestøtte vi har i dag. Slik vi også kunne forsøkt å holde hester sysselsatt i transportbransjen da først tog og så biler gjorde seg gjeldende.

Hva angår de to første: formidling av lokalt stoff og god kvalitet på det redaksjonelle, er det vel heller slik at pressestøtte for å konservere en bransje snarere er til hinder enn til hjelp.

Det går sikkert an å argumentere med at pressen er et fellesgode som vi tvinges til å betale for over skatteseddelen i stedet for å frivillig kjøpe. Sikkert.

Men hadde det ikke vært fornuftigere å bruke pengene til å oppmuntre og utfordre til omstillinger, i stedet for det motsatte? Her er noen konkrete forslag:

  • Design, opprettelse, og subsidiert drift av en felles teknisk leveranseplattform for aviser som ellers ville være for små til å kunne trykke et opplag som kunne selges. Dermed vil det bli flere "aviser" drevet av og for spesielt interesserte.
  • Samtidig, design og syndikasjon av stoff gjennom ulike brukergrensesnitt, altså mobilapper, SMS-varslingstjenester, osv.
  • Pressestøtte til høykvalitets pressekritikk. Kanskje sågar opprettelse av et presseombud.
  • Gratis tilgang til norske borgere for rike informasjonskilder, for eksempel internasjonale forskningsdatabaser, avisarkiv, og annet

Det finnes sikkert mange andre gode ting å bruke penger på, som ville styrket pressens konstruktive rolle i samfunnet vårt. De er etterlengtet, for det er altfor mye fordummende formidling nå.