hits

juni 2015

Å grine etter at skolebussen dro av gårde.

I dag morges satte jeg sønnen min på skolebussen, kysset ham som jeg alltid gjør på hodet, og gikk ut av bussen.

Og så hulkegråt jeg en stund før jeg satte meg på sykkelen, og så gråt jeg litt mer på veien mellom vestre Bærum og Bjørvika.

Noen ganger peiler vi oss inn mot milepæler i livene våre, andre ganger kræsjer de inn i oss.

Der jeg sto og lot tårene renne ned på asfalten, der har jeg stått mange ganger med sønnen min, vi begge stuptrette, og lurt på hvordan jeg skulle greie dagen -  uken, måneden, og året virket uoverkommelige, men jeg sto der fast bestemt men sterkt tvilende om at dagen, den skulle jeg greie. Fikk ham på bussen, planla alt jeg måtte få til før jeg tok ham av bussen senere på dagen.

Det har vært all slags vær disse morgenene: 20 kuldegrader og 20 varmegrader, øsende regn, snøfall så tykk at skolebussen ikke kom frem, mørkt om vinteren og lyst om sommeren. Bussen har som oftest vært presis, men noen ganger forsinket. Noen ganger har sønnen min vært så søvnig at han har støttet seg til meg; andre ganger har han forsøkt å stikke av.

Sønnen min har "tung" autisme og "alvorlig psykisk utviklingshemming", og til høsten begynner han på videregående.

For nesten seks år siden ble jeg alenepappa, og da var han en liten, puslete gutt som satt i barnesete, var "utagerende" slik at han trengte skjerming, var på tunge medisiner, gikk aldri på do på egen hånd, og sov nesten aldri en hel natt. Han hadde kronisk mørke ringer under øynene.

Nå er han over gjennomsnittet høy, slank og sterk, nesten alltid rolig, sover oftest godt, og ser kjernesunn ut.

Så jeg gråt av lettelse.

Det som virket helt uoverkommelig for nesten seks år siden har gått seg til, dag for dag. Takket være bussjåfører, miljøarbeidere, lærere, spesialister, PP-rådgiver, leger, andre i helsefaget, tjenesteledere i kommunen, og et stort antall forståelsesfulle folk i ulike roller, er sønnen min friskere enn han har vært siden han ble uforklarlig syk for over fjorten år siden. Vi har fylt inn syv tykke kontaktbøker i denne tiden, sittet i møter, pratet på telefonen, møtt opp, hatt medgang og motgang (den verste motgangen kan vi forøvrig takke Utdanningsforbundet for), og slik har dagene gått og blitt til mitt livs største prestasjon.

Jeg har lært mer av sønnen min enn av noe annet menneske. Av ham har jeg lært om mine egne (og mange) begrensninger, men også om det beste vi mennesker har å gi hverandre: tillit, kjærlighet, oppriktighet, verdighet, og hva disse tingene betyr i praksis.

Milepælen som traff meg midt i trynet der jeg så den grønne bussen forsvinne over bakketoppen gir kanskje rom for stolthet etter hvert. Men akkurat i dag triller tårene i glede over at gutten min er blitt en ung mann, og takknemlighet over at vi vokste opp sammen.

En disputas som stryker etter hårene

I dag fredag skal det foregå en disputas ved Universitetet i Oslo om en avhandling ved navn "Krokodilletårer for palestinske flyktninger."  Selve avhandlingen er ikke tilgjengelig online, så vi kan bare forholde oss til "forfilmen" (som innledes med en skilding av forholdene i Yarmouk, en bydel/flyktningeleir utenfor Syria som er blitt overtatt av ISIL og nærmest tømt for palestinere.)

Den er ikke snauere enn at den vil "forklare hvorfor det ikke lyktes å finne en løsning på flyktningproblemet," et problem som vi får vite  "utgjør i dag verdens største og lengst varige flyktningproblem" som attpåtil er "langt ned på den internasjonale agendaen." 

Forklaringen, i følge forfilmen, beror på fire faktorer: "Israels taktiske egenskaper i det internasjonale diplomatiet, innenrikspolitiske hensyns dominans over utenrikspolitiske strategier i utformingen av amerikansk politikk, problemet med timing i internasjonal politikk, og den tilsynelatende lave kostnaden ved å la problemet fortsette å være uløst."

La oss først ta premissene, som høres mer ut som paroler:

  • Grunnen til at det palestinske flyktningeproblemet er verdens største, beror på semantikk. UNRWA baserer seg på en definisjon av flyktning som er helt enestående i verdenshistorien, nemlig at en palestinsk flyktning er en som bodde i det britiske mandatområdet mellom 1946 og 1948, mistet muligheten til å bo der som følge av konflikten i 1948, og alle etterkommere. For alle andre enn palestinere gjelder en langt strengere definisjon på "flyktning."
  • Det er også det lengst varige flyktningeproblemet på grunn av det samme semantiske trikset. Det er mange som en gang var flyktninger, som har vært borte lengre: etniske tyskere fra Øst-Europa, armenere, assyrere, m.fl. For ikke å snakke om jødiske flyktninger fra Russland, Øst-Europa, m.m. Forskjellen er at alle disse gruppene har fått anledning til å starte nye liv i landene de flyktet til.
  • Langt nede på den internasjonale agendaen - javel, men sammenlignet med hva? Finnes det noe internasjonalt problem som har fått så mye oppmerksomhet, fra så mange? Finnes det en eneste flyktningegruppe som har fått så mange økonomiske løft per hode, som palestinerne? 

Så er det forklaringene, som uten tvil har stor appell, men virker lettvinne og overfladiske:

  • Det er vanskelig å vite hva "Israels taktiske egenskaper" egentlig betyr, ikke minst fordi "taktikk" går på handlinger og beslutninger. "Taktiske ferdigheter" ville vært et bedre utrykk, men det hadde kanskje virket som et kompliment? Gitt (for eksempel) FNs besettelse med å fordømme Israel ved hver tenkelige og utenkelige anledning, ser det ikke ut som taktikken har lyktes særlig godt med å holde det palestinske flyktningeproblemet av dagsorden. 
  • "Innenrikspolitiske hensyns dominans" er forøvrig ofte kodeord for "jødisk lobby." 
  • "Problemet med timing i internasjonal politikk" vil jeg gjerne lese mer om. Men jeg vil også konstatere at det palestinske flyktningeproblemet er kontinuerlig på dagsorden i så å si alle utenrikspolitiske saker.
  • "Den tilsynelatende lave kostnaden ved å la problemet være uløst". Formuleringen her er for det første påfallende, for det gir inntrykk av at det finnes en enkel løsning på problemet. Det er latskap, eller unnfallenhet, som gjør at det bare blir liggende, på samme måte som et tak som er slått lekk. Vi får inntrykk av at det er manglende vilje fremfor alt annet som får det til å vare.

 Så er det de faktorene som helt utelates, og blant dem:

  • Feil hos lederne på palestinsk side innenrikspolitisk - det er vanskelig for historikere å få tilnærmelsesvis den samme tilgangen til dokumentasjon hos palestinerne som de får hos israelerne, men selv en gjennomgang av offentliggjorte dokumenter bør vise at en kombinasjon av korrupte og fascistiske ledere har vanskeliggjort situasjonen for palestinerne. 
  • Valget  blant palestinske ledere om å fremme sine politiske saker gjennom terrorisme - det er mange grupper som har vært mye vanskeligere stilt enn palestinerne som har valgt bort terrorisme, men det er neppe noen som har fått så stor "forståelse" for dette middelet som dem.
  • Uviljen til Egypt og Jordan å etablere palestinsk selvstendighet da de hadde muligheten - mellom 1949 og 1967 var Gaza under egyptisk militær okkupasjon, og Vestbredden og østre Jerusalem var forsøkt annektert av kongeriket Jordan. Dette var den arabiske verdens anledning til å etablere palestinsk selvstendighet, men det skjedde altså ikke.
  • Uvilje hos omkringliggende arabiske regimer til å integrere sine palestinske "brødre". Om man skulle anvende UNRWAs definisjon på "flyktning" på jøder som flyktet fra arabiske land i den samme tidsperioden, vil det antagelig være flere arabiske flyktninger som er jøder enn palestinere. Forskjellen - igjen - er at de flyktet til samfunn der de hadde mulighet til å integreres og skape nye liv. De fleste i Israel, men også blant annet i Frankrike.
  • Den geopolitiske sammenhengen som har påvirket motsetningene mellom palestinerne og israelerne, og særlig under Den kalde krigen. Det er forøvrig verdt å merke seg at USAs politikk overfor Israel endret seg vesentlig etter 1967 og har fortsatt å utvikles siden da. Imidlertid er det tydelig at særlig krigene i 1967 og 1973 også ble en test av våpenteknologi og krigsdoktriner mellom supermaktene og kan ha bidratt til ønsket om detente fra sovjetisk side frem til Gorbachov.

Det er selvfølgelig mulig at avhandlingen går gjennom alle disse spørsmålene, men forfilmen tyder ikke på det; rimelige spørsmål å stille kandidaten hadde vært:

  • Hvilken metode har du brukt for å eliminere andre faktorer enn de fire du påpeker? 
  • Hvilke kilder har du brukt for å vurdere beslutninger og handlinger fra andre parter enn dem du påpeker? Europeiske kilder burde vært åpne, men hvordan er du blitt informert om palestinske, arabiske, sovjetiske, og andre aktører?
  • Hvilket grunnlag har du for å mene at flyktningeproblemet hadde vært løst om disse faktorene ikke hadde gjort seg gjeldende? Hva mener du helt konkret har manglet?
  • Hvilket grunnlag har du for å si at politisk aktivisme for palestinerne har vært underordnet den humanitære innsatsen?