hits

juni 2014

Lykke til, Jonas!

Kjære Jonas - 

Har du lagt merke til dette? Helt siden du gjorde en solid figur som utenriksminister, har du tatt over den ene utakknemlige (men svært viktige) jobben etter den andre. Det skyldes vel heller at Jens og andre i partiet ditt har store forhåpninger til deg enn at de vil gjøre livet vanskelig for deg, men likevel.

Inntil du (eventuelt) en dag blir statsminister, er dette den viktigste og tøffeste oppgaven. Arbeiderpartiet dominerer ikke norsk politikk slik det en gang gjorde, men det kommer antagelig til å forbli det største partiet. Følgelig påligger det partiledelsen et moralsk og politisk ansvar å dempe polemikken og øke volumet på ansvarlig retorikk. Det vil være fristende å gå andre veien: å pirke på dagens regjering for ting du antagelig ikke ville gjort særlig annerledes.

Det er vanskeligere enn slike som jeg kanskje forestiller oss: det er forholdsvis smalt ideologisk spennvidde i norsk politikk, og våre største problemer blir ikke løst gjennom enkle politiske reformer. Det er vanskelig å differensiere en partiplattform som 90% faller sammen med rivalene og er forskjellig på nyanser som krever tung innsikt for å forstå.

Jeg håper jo på at du er dristig med visjonene, at du uredd påpeker at Norge er et emne under arbeid, at vi lever i en kompleks verden, og at selvgodhet er kilden til de største farene. Her er hva jeg ville prioritert om jeg hadde din jobb (vel vitende at det er mange grunner til at jeg ikke har den):

  • Still krav til LO. Som Jens veldig godt kan tegne og forklare, er gunstige avtaler og lavtlønnsløft mulig bare hvis vi samtidig får til produktivitetsforbedringer. Jeg er ganske sikker på arbeidet til produktivitetskommisjonen vil avsløre noen vesentlige strukturelle svakheter i norsk økonomi, og disse kan ikke ordnes med å "ta pengene der de er", altså fra næringslivet. LO-toppen er tøffe, drevne, og kompromissviljen sitter langt inne. Du må bearbeide dem i det stille, og det er det bare du som kan gjøre.
  • Gjør alvor av dette med humankapital i offentlig sektor. Ordet blir ofte misbrukt, men det betyr noe helt konkret og kan måles. Men det er også ubarmhjertig, for vi nordmenn er ikke glade i å avkle middelmådighet (unntatt i sport, der er det ok), så her har du kulturen mot deg. På den annen side kan du i opposisjon sette press på dagens regjering om å få orden i sysakene i vår enorme offentlig sektor, og jeg mistenker helt kynisk at de vil være glade for det.
  • Innfør empiri som politisk argument. Jeg tror at en av Jens' største tabber var å kategorisk ta avstand fra privatisering og profittmaksimering. Han visste bedre og ble sårbar for beskyldninger om hykleri. Vi får beste resultater av å forstå hva som funker best, og det er helt åpenbart en kombinasjon av offentlig og privat virksomhet. Arbeiderpartiet er antagelig partiet med størst kred på blandingsøkonomi, og nå bør dere også bli flinkest på det.
  • Avklar visjonene både for utenriks- og forsvarspolitikk. Her må du ta din del av illusjonene som hersker om Norges rolle i verden, men jeg tror vi kan diskutere en realistisk nisje uten å vandre ned kynismens irrganger. 
  • Utvikle en protokoll i partiet for de vanskelige sakene, og bruk sosiale media. Det er og vil bli mange omstridte saker som ikke egner seg til bastante standpunkter, selv når pressen ber om det. Jeg tror at det partiet som evner å formidle de sentrale stridspunktene og avveiningene vil bygge troverdighet på sikt, selv om det kan bli smertefullt fra episode til episode. Jeg håper at Arbeiderpartiet, med den kapasiteten dere har, bruker sosiale media langt mer for å opplyse enn for å polemisere om disse sakene. Dere kan, for eksempel, vurdere å gi publikum innsyn i partiets interne diskusjoner om disse sakene. 

Alt dette gjør jobben bare vanskeligere, men jeg har vedvarende tro på at en god politiker - uansett overbevisning - bør bygge sine handlinger på hvilket ettermæle han får av stilltiende fremtidige generasjoner enn dagens høylydte aktivister. Du vil oppleve at det å si "jeg vet ikke, men vi forsøker å finne ut av det" er vanskelig å si de første 20 gangene men vil føles tryggere etter hvert.

Hvordan forstå bortføringen av tre israelske tenåringer

Kidnappingen av Eyal Yifrach (19), Gil-ad Shaar (16) og Naftali Frenkel (16) er en langt viktigere sak i Midtøsten en norsk pressedekning gir inntrykk av. For å forstå handlinger fra flere aktører fremover må man se det i de rette sammenhengene.

Det er her en liten, middels, og stor sammenheng. Hvordan aktørene handler vil i stor grad være avhengig av hvilken sammenheng de forsøker å påvirke. Med forbehold om at dekningen av denne saken er av ytterst blandet kvalitet, bør lesere ha disse tre i bakhodet når ting utvikler seg.

  • Den lille sammenhengen er begrenset til denne begivenheten, der noen har kidnappet tre israelere, antagelig for å få et forhandlingskort om et eller annet fra israelerne. Jeg tillater meg å spekulere at det dreier seg om noen innenfor det radikale islamistiske miljøet (kanskje Hamas, men ikke nødvendigvis) som grep en mulighet, hadde "flaks", og sitter nå med tre gisler. De fikk flere timer å skjule guttene, men det er lite sannsynlig at de turte å bevege seg langt vekk fra bortføringsstedet. Av årsaker som kommer frem i den middelstore sammenhengen, har nok Hamas lite lyst til å gjøre dette til en kampsak og antagelig er det press på å avklare denne saken så snart som mulig.
  • Den middelstore sammenhengen er at Hamas og Fatah forsøker å få til et samlingsregime som kan påberope seg internasjonal legitimitet. Slike bortføringer - ulovlige uansett hvordan man ser på det - ødelegger Hamas' troverdighet, og det er årsaken til at Hamas nekter enhver befatning med saken. På den annen side er det nok grupperinger blant palestinerne som bifaller bortføringen og ser muligheter for at palestinske fanger kan frigis i en byttehandel - det kan koste Hamas dyrt, om de er i stand til det, å slippe fri gislene uten å få noe igjen for det.
  • Den store sammenhengen er fremgangen til ISIS i Irak og muligheten for en utvidet konflikt i Midtøsten: skjerpede kamper i Syria, totalt borgerkrig i Irak (med iransk innblanding), og fare for at Irak og Tyrkia trekkes inn i det hele. I denne sammenhengen er Hamas en moderat og pragmatisk aktør som ikke ønsker direkte konfrontasjon med noen. 

Mens guttenes skjebne er uviss, trenger alle andre å balansere flere hensyn i sine handlemåter:

  • PA/Fatah ønsker ikke å legge kidnapping til sitt arsenale. Uansett hvor mye de - og mange andre - misliker jødiske bosetninger på Vestbredden, bygger gisseltaking ikke sympati hos noen med seriøs interesse i fredsarbeid. På den annen side kan ikke for åpent samarbeide med israelerne for å få orden på det - enda sikkerhetssamarbeidet mellom PA og Israel etter alt å dømme fungerer rimelig godt - så her foregår nok veldig mye bak kulissene.
  • Hamas må bestemme hvilken side de vil stille seg på i saken: om de støtter eller sågar er direkte ansvarlige for kidnappingen, signaliserer de samme strategi som ISIS og forsterker dermed sitt omdømme som en del av problemet, og ikke løsningen, i Midtøsten. Om de ikke bare tar avstand fra bortføringen men også bidrar til å avslutte den, vil det føre til stor indre strid blant palestinske radikale, men vil også løfte deres omdømme i Vesten.
  • Israel får forståelse for sin iherdige innsats på vegne av de tre guttene; men de bør unngå alt som berettiger beskyldninger om kollektiv avstraffelse. Den balansen bestemmes av forhold som ikke er kjent for offentligheten, altså hva de har av etterretning og den taktiske situasjonen på bakken til enhver tid. For Israel ville det være best om de berget guttene på egen hånd, uten palesitnsk hjelp. Antagelig benytter israelerne seg også av denne muligheten til å vise palestinerne hvor god etterretning de har rent generelt.
  • Siden en av gislene er amerikansk statsborger, er den amerikanske regjeringen mer involvert i saken enn vanlig. Det vil neppe bli aktuelt å frigi bare amerikaneren, men det er også tvilsomt hva slags makt USA vil legge bak kravene til palestinerne om å få orden på dette. 

Min prognose - som er svært lite verdt i alle denne usikkerheten - er at guttene vil komme til rette de neste 48 timene. Israelerne vil selv være de mest synlige i redningsaksjonen, men antagelig vil PA bidratt til avgjørende grad i bakgrunnen. Netanyahu vil måtte betale for dette gjennom noen lite synlige men desto mer viktige politiske ettergivelser. Utveien kan vise seg å være den egyptiske hærens vilje til å megle frem en ordentlig løsning.

Dialog med Islam Net?

Folk er forargede over at først regjeringen, så Aftenposten, mener at et samarbeid med Islam Net er et konstruktivt tiltak mot ekstremisme. Lider vi alle under et enfoldig syn på hva "dialog" egentlig går ut på?

Mange tror at pilegrimene - forfulgte for sin tro i England - som anløp Plymouth i dagens Massachusetts i 1620, seilte til USA Nord Amerika for å oppleve trosfrihet. Det gjorde de ikke. De ville simpelthen skifte ut teokratiet som ikke passet dem i hjemlandet med sitt eget teokrati i den nye verden.

Det er sikkert mye ulikt innenfor Islam Net, men alt tyder på at dette er en organisasjon hvis formål er å gå inn for et teokrati i Norge: helt sikkert for norske muslimer, trolig også for alle andre. Om det innebærer steining av folk som er utro, væpnet valfart til Syria, og dødsstraff for homoseksualitet kan sikkert diskuteres, men dette er en gruppe som mener at almenngyldige lover har himmelsk og ikke verdslig opprinnelse. Eidsvollmennene kunne være så enige og tro de bare ville, men deres enighet og troskap er underlagt det som ble åpenbart for Profeten for lenge siden.

Det vil også være deres premiss i enhver dialog. 

Hvis vårt premiss er at denne gruppen egentlig, innerst inne, lengter etter et sekulært, åpent, og tolerant samfunn med fri utøvelse av religion, seksualitet, yrke, utdannelse, osv., for alle uavhengig av kjønn, etnisitet, livssyn, e.l., er vi naive. Vi står langt fra hverandre i helt grunnleggende spørsmål.

Men vi kan likevel snakke med dem:

  • For det første fordi de til en viss grad er berettiget i å føle seg misforstått. Islam og muslimsk liv blir sensasjonalisert og eksotifisert for mye i norske media, og muslimer av alle slag møter ofte på merkelige fordommer. Jo mer presise vi er i vår kritikk og (når det er på sin plass) fordømmelser, jo bedre er effekten. Hvis vi vil at folk i Islam Net skal få ned pulsen, må vi snakke roligere med dem.
  • Selv om det bare er en liten skive med sammenfallende interesser, så kan og bør vi samarbeide om det. Uten at vi dermed gjør noen innrømmelser der vi slett ikke er enige.
  • Vi greier ikke overbevise organisasjoner, men vi kan overbevise enkeltmennesker. Vi må vise flest mulig at "storsamfunnet" er inkluderende for mye ulikt, samtidig som vi har noen ufravikelige krav. De som velger å stå utenfor, skal vite konkret hvorfor. Og her synes jeg vi skal være svært så konkrete: vi segrerer ikke kjønn i det offentlige rom, alle må identifisere seg med ansikt, begge kjønn har lik eiendomsrett, oppvigleri til vold er forbudt, osv.

Dette er ikke en enkel sak å skille mellom meninger og overbevisninger vi ikke liker eller sågar avskyr men som likevel er lovlige, og ulovlig adferd som kommer av ekstreme synspunkter. Folk i Islam Net og andre organisasjoner er helt i stand til å se inkonsevkens og hykleri om vi ikke har dette skillet klart for oss. 

Til det krever vi kunnskap, innlevelse, og motet til å stå for våre egne verdier. 

Redd OL, lag ny modell

I mange år - og særlig så lenge vi har dominert vinterlekene - har "det olympiske ideal" vært tilnærmelsesvis like uangripelig blant nordmenn som FN, og følgelig har vi vært like naive om skillet mellom formål og realitet. Vi arrangerte et utmerket OL i Lillehammer med alle gode intensjoner, og da går vi ut fra at andre arrangører gjør det på samme måte.

I virkeligheten er det virkelige OL det rake motsatte av sitt ideal: det er en arena for å bygge prestisje både med storslagne arrangement og prestasjoner. Når vertsbyene overgår hverandre i opulens, har dette ingenting med brorskap i idrett å gjøre. Det hele blir i økende grad et utslag av møtet mellom vestlig kommersiell eliteidrett og nasjonalistiske strømninger i land med politisk uro. 

Gerhard Heiberg og IOC må bare gjøre det beste ut av det: til syvende og sist er det stormaktene og vertsland som har makt, og i beste fall kan IOC bare forsøke å megle frem kompromisser. Den som tror at Putin endrer mening om LGBT-rettigheter på grunn av Heibergs protester, har misforstått.

Det er derfor IOC har en krise: det finnes land som vil arrangere (Vinter) OL, men de vil da gå inn for en utforming som på en eller flere måter setter deltagere, andre land, og IOC i forlegenhet. Ikke minst fordi det er det trolig ville være samfunnsøkonomisk helt uansvarlig for dem å arrangere lekene. 

Jeg har lenge ment at vi må bort fra ordningen om at forskjellige land arrangerer lekene hver gang og heller går inn på et spleiselag for å bygge anlegg som gjenbrukes. Kanskje det kan bli et anlegg i hver verdensdel og at lekene derfor roterer mellom dem: Vinteranlegg i Nord-Amerika, Asia, og Europa (kanskje også Syd-Amerika), sommeranlegg i alle verdensdeler. Dermed blir det mulig å identifisere det stedet som har mest stabile klimaforhold, har infrastruktur til arrangementet, og det blir mer fokus på idrett (gjestene) og mindre på vertskapet.