hits

juni 2013

Påbud og forbud mot ekteskap

Når folk vies, får de sertifisert at deres forhold er i samsvar med kravene til en tredje part, som kan være staten og/eller et livssynssamfunn. At tredje parten stiller krav for å sertifisere, er helt naturlig. Problemet dukker opp når paret stilles overfor umulige valg.

Den norske kirke vil bare vie folk hvis minst en (og helst begge) er medlemmer av kirken. Hvis en av partene er medlem av et annet trossamfunn, er det opp til presten. Vi kan anta at det er lettere for en gjennomsnittlig prest å vie et par der en av partene tilhører en luthersk frikirken, enn om hun/han ikke er kristen i det hele tatt.

Dette kan tolkes som et kirkelig "påbud" om at kristne kun skal gifte seg med andre kristne.

Som denne artikkelen i Aftenposten behjelpelig påpeker, så har "Alle religioner ...føringer for ekteskapsinngåelser," for deretter å påpeke at "blant muslimer er disse reglene svært strenge."

Bakgrunnen for atl dette er historien om Maryam Trine Skogen, en etnisk norsk muslim som slet med å få aksept i muslimske miljøer for at hun ville gifte seg med en ateist (som forøvrig også var etnisk norsk). Hun syntes - forståelig nok - at religionen hun tilhørte hadde vanskelig for å godta at hun ville følge kjærligheten inn i ekteskapet. (Trine er forøvrig en personlig bekjent av meg)

Mange vil nok ha det til at problemet ligger i muslimske miljøer - eller Islam i seg selv - som er stivbent. Noen vil også sette likhetstegn mellom dette og dritten som Trine har fått slengt etter seg av idioter som tror de er gode muslimer. Dermed forsterkes inntrykket av at islam - i motsetning til mer hjemlige norske forhold, er intolerant, unødig streng, selvopptatt, og selvgod.

Det finnes åpenbart mange tegn på at noen muslimer er akkurat det, men at et livssyn har regler for ekteskapsinngåelse er ikke blant dem.

Når et par gifter seg, så søker de (og får som regel innvilget) en tredjeparts aksept for at ekteskapet er gyldig i henhold til tredjeparts krav. Og da er det naturlig at islam - i likhet med alle andre livssyn - har som målsetning at livssynet skal være sentralt i familien som oppstår av vielsen. Ekteskapet etableres som gyldig i livssynets øyne derfor bare når visse kriterier oppfylles. For eksempel i Den norske kirken når presten er overbevist om at partene inngår ekteskapet i henhold til luthersk-evangelisk verdier.

Dette med "krav" er derfor helt naturlig og omtrent universalt. Det er i Norge debatt om man skal forby vielser mellom søskenbarn (til tross for at vi ikke har noe forbud mot at voksne søskenbarn har sex med hverandre, eller har barn sammen) fordi vi vil ha en alminnelig norm om at dette nærmer seg incest. Når vi ber en tredje part anerkjenne private forhold, så har det bare mening om tredje part stiller krav til denne anerkjennelsen.

Hva er så problemet?

  • Jo, for det første at Trine - som så mange andre - opplever en konflikt mellom to ting som er viktige for henne: hennes kjærlighet til en mann og hennes livssyn. Hun ønsker at disse to skal kunne forenes og harmoniseres. Det blir dermed en kognitiv dissonans hvis hun føler at hun må gi avkall på det ene for å beholde det andre.
  • Det må finnes et sekulært, eller altså borgerlig, alternativ som gir folk mulighet til å frigjøre seg fra påbud eller forbud om valg av ektefelle. I Israel heter dette alternativet "Kypros" og i Norge "rådhuset".
  • Det vesentlige er heller ikke hvor "strenge" kravene er, men hva som legges i å håndheve dem. Enhver risikerer å komme på kant med familie og venner over valg av partnere, men institusjonelle straffetiltak er noe ganske annet.

Problemet er altså ikke at en gruppe som foretar vielser stiller krav til paret. Om man er uenig med dem, må man leve uten gruppens anerkjennelse. Slik er det å være voksen.

Problem blir det når par ikke har noe valg annet enn å innrette seg, enten fordi det finnes "vielsesmonopol" eller fordi det legges utilbørlig press på paret.

Bommet Fritt Ord?

Fritt Ord burde heller gitt stipend til noen som - til en avveksling - ville sette seg inn i Fjordmans synspunkter på saklig grunnlag. For Fjordman blir hovedsakelig motarbeidet med støy og ikke opplysning.

Jeg har gjentatte ganger forsøkt å sette meg inn i Fjordmans synspunkter, og etter å ha lest noen tusen ord mister jeg tålmodigheten: i likhet med en god del andre kontrajihadister-eller-hva-de-kaller-seg, så har Fjordman en kjedsommelig evne til å pense all retorikk inn på det samme sporet hver gang, nemlig at muslimsk innvandring er en klar og umiddelbar fare for alt vi har kjært.

Jo mer jeg leser, jo mer minnes jeg General Ripper i Dr. Strangelove. Jeg tror - for eksempel - ikke at risikoen innføring av sharia-lov a la Saudi Arabia er overhengende. "Snikislamifisering" er for meg som å varsle om troll - alltid mer livaktig i fantasien enn i virkeligheten. Og så videre.

Men Fjordmans synspunkter bygger på reelle observasjoner. Han hallusinerer ikke. Av det jeg har greid å lese gjennom av hans skriverier, er 60-70% greit, 25-35% umusikalsk, og 5% - og her ligger de fleste av hans konklusjoner - helt på jordet. Synes nå jeg. 

Uvanen i norsk debatt er blitt å avvise alt en debattant mener hvis man synes at konklusjonen, eller sågar deler, av det han/hun mener er forkastelig. Altså argumenter av typen: "Dette må være feil, ettersom Fjordman mener det". 

Og enda verre: "NN er enig med noe av det Fjordman skriver, og derfor er NN i samme leir som Fjordman". Dette ble Fjordman selv utsatt for i forbindelse med massemordene 22.7 - ettersom Behring Breivik i stor grad følte harmoni mellom hans synspunkter og Fjordmans, så ble alle Fjordmans synspunkter ansvarliggjort for Behring Breiviks uhyrligheter. Av dekningen var det lett å få inntrykk av at Fjordman var akkurat som Behring Breivik, bare med bedre impulskontroll.

Fjordman føler seg misforstått, og det har han - dessverre - grunn til. Og det er ingenting som passer hans agenda bedre enn at hans frie ord gjør ham til martyr. 

Det er ingenting som tyder på at Fjordman trenger oppmuntring eller økonomisk støtte fra Fritt Ord for å skrive. Men tildelingen av stipendet er likevel et signal om kvaliteten i norsk debattliv. 

For det er slik i Norge at vi har en ganske liten sirkel med det som regnes som "akseptable" meninger. Vi "tillater" selvfølgelig andre meninger, men da må og skal de stemples som så aparte at det er fritt frem for å sverte dem som kommer med dem. Denne dynamikken overvåkes og håndheves ved at det vanker masse kjeft om man utrykker meninger som 1) utfordrer visse etablerte sannheter, 2) kan tas til inntekt for aparte meninger, eller 3) setter i tvil intensjonene eller kompetansen til aktivister, journalister, og politikere som fremmer disse etablerte sannhetene. 

Det er mange problemer med denne type støy i systemet, men problemet med Fjordman er at han sjeldent får saklige, veloverveide innvendinger mot skriveriene hans. Unntakene: for eksempel Bjørn Stærk og Øyvind Strømmen, er hederlige, men det som får mest plass er motdemonstrantene, de som forsøker å rope ned Fjordmans synspunkter med volum og kategoriske uttalelser.

Egentlig skulle jeg ønske at Fritt Ord ga stipend til noen som ville kritisk gå gjennom Fjordman og hans likesinnedes skriverier og vurdere dem på saklig grunnlag, dvs. gi dem rett der de presenterer fakta, påpeke gode såvel som dårlige logiske rekker, og utgi en leserguide for den intellektuelt ærlige om tankegodset de vil finne i Fjordman-bevegelsen. 

Hva vi kan lære av tvangsutsendelsen av familien Ibrahim

Tvangsutsendelsen av familien Ibrahim burde vekke en debatt om flere forhold i norsk politikk overfor flyktninger. Men vi må først filtrere bort all sosialpornografien.

Jeg aner ikke hvilke taktiske hensyn som lå bak aksjonen - midt på natten - for å tvangsdeportere familien Ibrahim. Jeg skulle ønske at politiet kunne gjøre rede for det, for det er noe dypt urovekkende i at vi bor i et land der politiet kan bryte seg inn i et hjem for å hente ut hele familien. Etter mitt skjønn burde slike virkemidler være det absolutt siste vi kunne tillate oss.

Før jeg går videre, vil jeg si dette først: vi trenger en lov i Norge som gir amnesti til barn og deres familie hvis barna har bodd en viss andel av deres liv her. Vi bør innføre en formel som tar høyde for barnas alder da de først kom inn i Norge (hvor det tidligste er ved fødsel), hvor gamle de er nå, og hvor lenge de har vært her. Det blir ikke perfekt, men det vil sette press på UDI om å raskt avklare søknader der barn er med i bildet og som gir familien og særlig barna en viss trygghet.

Men ser vi bort fra dette, er saken problematisk:

  • I utgangspunktet tar ikke Norge i mot økonomiske flyktninger, så det er ikke relevant hva slags forhold familien Ibrahim befinner seg i etter å ha ankommet Jordan. Med andre ord: hva slags sosiale og økonomiske forhold som venter folk vi deporterer, er ikke en vektig faktor i beslutning om å få bli. 
  • Hvis faren i utgangspunktet løy om et forhold som var avgjørende for beslutningen om asyl og opphold, så er det forståelig at UDI omgjorde vedtaket. Hvis vedtaket ble omgjort ene og alene fordi han løy (slik mange forvirrede og skremte asylsøkere utvilsomt og forståelig nok gjør), så er ikke det god nok grunn. Ettersom palestinske flyktninger blir forfulgt og diskriminerte i alle arabiske land unntatt Jordan, kan det godt være at det å være fra Irak var en vektig grunn. Men vi vet ikke. Det synes åpenbart at familien ikke lider annet enn økonomisk overlast i Jordan. 
  • Barna er i alle fall best tjent med å være sammen med sine foreldre. Om det er noen som tror at en løsning kunne være å sende ut foreldrene men la barna bli.
  • For hver slik historie som får oppslag i pressen, tipper jeg det er 10-20 som går for seg i stillhet. Enslige mindreårige blir sendt til institusjoner og ofte til spartanske asylmottak. De får ikke delta i norsk samfunnsliv, og de blir isolerte fra sine egne landsfolk i Norge. De deporteres stadig vekk, noen av dem pga Dublin-avtalen til håpløse forhold i bl.a. Hellas og Italia. Jeg skulle virkelig ønske vi fikk en mer opplyst debatt om situasjonen for mindreårige flyktninger i Norge. Vi er ikke flinke.

Hva kan vi lære av dette? Det kommer alt an på om hvilke aspekter vi vil ta for oss. Vi kan gjøre det til sosialpornografi, la oss forferdes, og så tenke på noe annet i morgen. Eller vi kan ta for oss hva som er uretten for flyktningebarn i Norge.

Ironihemmede Kristin Halvorsen rekrutterer til MIFF

Har ikke Kristin Halvorsen fått med seg at politikk (også hennes) vil utsettes for satire? Eller er hun sur over å ha bli tatt på kornet?

Da Google kjøpte (israelske) Waze for drøye en milliard dollar, så MIFF (Med Israel for Fred) muligheten for litt politisk satire ved å utgi dette fiktive brevet fra Kristin Halvorsen til Kunnskapsdepartementet der hun gikk inn for at skoleverket skulle boikotte Google.

Halvorsen karakteriserte det på Twitter som "humbug og bedrag", og Kunnskapsdepartementet uttalte at de ser "alvorlig" på saken og vurderer å ta den videre.

Man skal virkelig ikke lese mange linjene av dette brevet for å se at det ikke er autentisk. Som kunnskapsminister uttaler ikke Kristin Halvorsen seg på vegne av SV, og hele tonen i brevet er så ikke-departementalt at det omtrent bare er fonten som ser alvorlig ut. Forøvrig er det en kjent sak at dagens regjering - så israelfiendtlig som den til tider har vært - aksepterer at boikott av Israel vil være folkerettsfiendtlig. Halvorsen har videre gjort det klart at hun oppfordrer til privat boikott, som er helt lovlig. Du kan kjøpe hva du vil i butikken.

Grensen mellom satire og forfalskning er ikke alltid lett å trekke, fordi den beste satiren alltid har et snev av troverdighet.

Denne troverdigheten kan oppnås bare ved at to kriterier oppfylles: Det må være i en form som virker autentisk, og det er derfor (for eksempel) komikerne i Saturday Night Live kler seg ut som politikerne de skal imitere, lærer deres taleform og væremåte, osv. Det andre er at innholdet i satiren har et snev av sannhet, ofte gjennom det man kaller reductio in absurdum, altså hva som skjer hvis man tar en mening til sin ytterste, ofte absurde konsekvens.

Poenget til MIFF var dette: hvis Kristin Halvorsen vil boikotte Israel, bør det være en viss konsekvens i det hele. Da nytter det ikke bare å boikotte israelske appelsiner, selleri, og paprika - hun må boikotte også det som er hovedstammen i israelsk økonomi, dvs. høyteknologi som mobiltelefon, voicemail, chat, medisinske hjelpemidler, m.m. Og altså Google. Det er en ting å drive boikott når det bare er å plukke med seg appelsiner fra Marokko eller paprika fra Nederland; det er noe annet å gjøre det hvis det faktisk er ubekvemt.

Naturligvis: Hverken SV eller noen av de andre BDS-aktivistene vil leve uten epost, mobiltelefon, chat, Intel-prosessorer, eller Google. Og når de blir kjent med at Waze bidrar til å redusere trafikkproblemer, bør de ikke leve uten det heller.

Solidaritetsaksjoner som ikke koster noe er sjeldent særlig overbevisende, og det vet SV godt.

Det hadde vært langt lurere av Kristin Halvorsen å påpeke at dette var satire og påstå at innsigelsen er usaklig. Men nå får MIFF oppmerksomhet fra bl.a. NRK, og resutlatet vil bli flere medlemmer for dem.

Å bekjempe stygge meninger med stygge midler

Hvem er verst? De som utrykker avskyelige meninger, eller de som trakasserer og truer dem?

Denne artikkelen i Salon av Ben Warner, en engelskprofessor, som hadde blant sine studenter en åpenbar rasist, en ung mann som var leder av "White Student Union." Hans opplevelse var at den unge mannen var høflig, pliktoppfyllende og hadde først og fremst sine (forrykte) meningers mot.

Det Warner beskriver burde ikke være helt ukjent for oss. Når fremmedfiendtlige organisasjoner som "Norwegian Defense League" og SIAN har demonstrasjoner, er det politioppbud nødvendig først og fremst for å beskytte dem, og deres rett til å ytre meninger, selv når meningene er krenkende og absurde.

Warner forteller at studenten fikk trusler, ble stadig trakassert, og fikk - for eksempel - en bøtte urin kastet på seg. Warners essay avslutter med dette avsnittet:

?Hi,? I said, catching him off guard. He looked up and said hello as though he had no idea who I was. But after class, later that day, he stayed again. ?Professor,? he said, ?I just want to really thank you for saying hello to me today.?

?Yeah?? I said.

?This morning, a girl spit on me. When you said hello, it really turned my day around.?

?I?m sorry,? I said to him. ?You shouldn?t have to go through that.?

What should he have to go through? I still had no idea.

Jeg må innrømme at det er enkelte blant mine meningsopponenter jeg har vanskelig for å respektere, eller like. Det dreier seg i regelen ikke om hvor uenige de er, men hvor uredelige jeg synes de er i sin argumentasjon. Men når jeg har truffet dem, har det alltid vært lettere enn jeg trodde å hilse på dem, være vennlig, og faktisk bry med om dem. Jeg aner ikke hvorfor de gjør de tingene som jeg synes er så irriterende, men når man ser folk i øynene, ser hvordan de har stelt håret og kledd på seg, så er det vanskelig å ha 100% aversjon.

Min erfaring med folk som har ekstreme meninger at deres sterkeste drift synes å være et slags naivt håp om at det finnes enkle virkemidler for å få verden ordnet igjen. Det som i utgangspunktet er motvilje mot deres meninger får dybde i at jeg synes synd på dem, på at de har slik angst at de bare greier å se trangt.

Å spytte på folk, kaste urin på dem, true dem på livet, det må komme av noe helt annet enn uenighet. Det virker heller som uenigheten er et påskudd for å være drittsekk mot medmennesker. 

Når man fyller en beholder med urin om morgenen med det formål å hive det på noen om ettermiddagen, så søker man ikke etter en informert debatt eller et bedre samfunn. Ingen overtales til noe som helst.

Spørsmålet er likevel om vi tåler mer av slikt hvis det går utover folk med meninger vi avskyr. Vi må tåle at folk har avskyelige meninger, men vi skal ikke tåle at folk har avskyelige handlinger.

Forskning om selvmord: spørsmål til norsk trygdestystem?

Vi må legge om vår sosialpolitikk for å hindre selvmord, selvmordsforsøk, og selvmordsfantasier - problemer i seg selv men også symptomer på dype underliggende problemer.

I følge denne artikkelen i The Daily Beast er det en stigende trend for selvmord i verden generelt og den vestlige verden spesielt (dog ser det ut til at trenden i Norge er flat og at vi ligger nokså høyt i verdenssammenheng).

Dette er ikke hyggelige nyheter, men det triste er at den største veksten er blant middelaldrende, og særlig menn.  Thomas Joiner, en professor i psykologi i Florida, har forsket på dette i mange år og har utviklet en generell teori om selvmord. 

Teorien går i korthet ut på at selvmordsrisikoen stiger dramatisk når mennesker utsettes for tre faktorer samtidig, nemlig:

  • Sosial isolasjon, eller rettere sagt at de savner følelsen av tilhørighet. Det er gjort utallige studier som viser at mennesker ofte mister all livslyst hvis de er alene. Uten noen å dele sorger og gleder med blir det til at sorger og gleder mister all mening.
  • Følelsen at de er til byrde. Mennesker, viser det seg, finner stor mening i å ta vare på andre. Dersom de føler at de bare er til byrde, mister folk følelsen av å ha samfunnsmessig verdi. Joiner funderer sågar på om dette er et resultat av evolusjon.
  • Har evnen til selvmord. Joiner mener at selvmord slett ikke er en "lettvinn" løsning, men faktisk ganske krevende. Men den kan øves opp og over tid, ved hjelp av for eksempel vold på TV. 

Han mener at dette kan forklare hvorfor det er større risiko for enkelte grupper og mindre for andre. Fattige mennesker som opplever stor grad av tilhørighet, for eksempel, tar livene sine sjeldnere enn (forholdsvis) rike som er fremmedgjorte fra sine omgivelser. 

Om Joiner har rett, ligger arbeidet i å hindre selvmord (ca 500 i Norge per år) - samt selvmordsforsøk (estimert til 5000) og selvmordsfantasier (antagelig et skremmende tall) - i å 1) fremme muligheter for sosial tilhørighet for fleste mulig, og 2) også fremme muligheter for at alle - uansett andre forhold - skal få gjøre noe som føler at de er til nytte. I så fall vil dette bety en vesentlig omlegging av store deler av vår sosialpolitikk: for eksempel bør trygdede ha langt større muligheter til sosiale opplevelser, og de som ikke er i arbeid bør i høyest mulig grad ha mulighet til å gjøre noe som gagner andre, samfunnet, miljøet, osv.

Antagelig må vi også revurdere hvordan vi ser på incentivene som skal få folk (tilbake) i arbeid. Det som vi intuitivt fornemmer, nemlig at å bli deprimert av å være arbeidsledig gjør det vanskeligere å få seg arbeid, kan tenkes å ha en enda skumlere effekt hvis det å ikke være i arbeid fremmer sosial isolasjon og følelsen av å være til byrde.

Det kan være at arbeidet bør heller ligge i å bygge opp sosial tilhørighet og å gi flere muligheter til å bidra. Altså at vi ved å gjøre det mindre vanskelig å være uten jobb gjør det lettere å skaffe seg det. Likeledes bør det bli billigere og enklere for nordmenn å møtes sosialt.

Antagelig bør det bli flere billigere kafeer og andre møtesteder. Og antagelig er slike tiltak viktigere enn flere trygdeordninger.

De beste blant oss

Denne artikkelen ble utgitt på trykk i Asker og Bærums Budstikke 3.6.2013

 

Bærums største inspirasjonskilde, uten sidestykke, ligger i Griniveien.


Kanskje ikke helt tilfeldig er Bærum et oppkomme av talent og prestasjoner. Her har vi folk som har oppnådd det ypperste i sitt felt innenfor forretningsliv, forskning, undervisning, politikk, kunst, og alt annet som driver vår sivilisasjon fremover og oppover.

 

Men de beste, de mest beundringsverdige, er de som hver dag ankommer i grønne busser til Haug skole og ressurssenter.

 

Hvis målet for å være den beste er å forsøke og forsøke igjen, å ikke la seg kue av motgang og nederlag, å alltid sammenligne seg med sine egne håp, å le uhemmet av gledene og gråte bunnløst over nederlag, men alltid stå opp neste morgen og se under solen nye muligheter, nye smil, og sette i gang - da er det ingen av oss som overgår barna på Haug.

 

Vi de heldige, vi som blir inviterte til den årlige forestillingen sent om våren på Haug, får alle elever synger, danser, og spiller etter hjertens lyst. Vi løftes av hvert øyeblikk.

 

Og vi må konstatere: det er ingen som konsentrerer seg mer om sin rolle, lever seg mer inn i opplevelsen, gjør sitt ypperste for å prestere, enn disse bæringene.

 

Dette er våre fremste rollemodeller for samarbeid, gjensidig støtte, stolthet, og prestasjonsglede. Hvis alle gjorde som Haug-barna ville ingen problemer vært uoverkommelige, ingen ulykke et nederlag, intet mål uoppnåelig.

 

Den årlige forestillingen på Haug burde være Bærums gallaforestilling, vårt samfunns største øyeblikk, dagen vi lar oss inspirere til å forsøke å få til enda mer, bli enda bedre,

 

Å nå opp til de beste blant oss.Barna på Haug.

Lindboes fordomsfulle uvitenhet om jøder og jødedommen

Hvis barneombudet virkelig bryr seg om å gi norske barn gode oppvekstvilkår, kan jeg foreslå noen umiddelbare tiltak i nærmiljøet.

Morten Lindboe, visstnok en veterinær og også medlem av den temmelig tvilsomme gruppen "Stopp rituell omskjæring av norske barn", har følgende kommentar til MIFFs dekning av karikaturen i Dagbladet:


https://fbcdn-profile-a.akamaihd.net/hprofile-ak-ash4/c5.5.65.65/s56x56/484258_10151313678016372_268768633_t.jpg

 

Morten Lindboe via Stopp rituell omskjæring av norske barn

Haha, slik går det når man tror man er av Guds utvalgte folk og reiligion (ens egen, selvfølgelig!) brukes som unnskyldning for å bedrive rituell skjæring i små guttebarns kropper. Hold deg fast:
"[Tegneren] vil bruke sin blodige fantasi til å sverte hele folkegrupper [?]"


(Jeg er ikke medlem av denne gruppen men jeg har gjort så godt jeg har kunnet med å bekrefte at sitatet stammer fra ham. Om Lindboe forteller meg at det ikke er det, skal jeg dementere umiddelbart).

Lindboe siterer meg i denne uttalelsen, så jeg vil tillate meg et par kommentarer:

  • Jeg kan ikke se i noen av mine eller andres reaksjoner at dette med å være utvalgt brukes som argument for noe som helst, og på ingen måte en unnskyldning. Så her argumenterer han mot en stråmann - som i likhet med Drefvelin - er helt og holdent et resultat av hans egne fordommer og uvitenhet.
  • Jeg vet ikke hva han synes er så komisk her  - karikaturtegneren antyder at det finnes folk som vil kutte av tær, stikke barn med gafler, og lenke dem fast til bord. Hvis slike beskyldninger er svertende, så vet ikke jeg. Tror faktisk ikke en gang Drefvelin ønsket at noen skulle le av poenget hans, hva nå han egentlig mente med det.
  • Dette med "Guds utvalgte" misforstås ofte, og nesten alltid for å sette jøder og jødedommen i et dårlig lys. I all korthet går ideen ut på at jøder er utvalgte til en rekke forpliktelser som ikke-jøder slipper, og som ikke gjør dem bedre enn ikke-jøder. Det gir ikke jøder noen spesielle privilegier til å mishandle noen, snarere tvert i mot.
  • I alle fall er det ingen sammenheng i jødedommen mellom "utvalgthet" og skikken med brit milah. Dette er også hans frie fantasi. Jøder rettferdiggjør skikken med at de mener at det er til beste for deres barn. Det er ingenting som tyder på at vi tar feil, hverken etisk eller medisinsk. Motstanden er fra folk som ikke liker skikken og vil at andre skal rette seg etter hva de ikke liker.

Altså: Morten Lindboe argumenterer mot en stråmann, og han kommer med ville, ubegrunnede påstander om jøder og jødedommen. 

Men til poenget:

Uansett om man tror de villeste påstandene om tidlig mannlig omskjæring, så finnes det langt verre ting barn kan oppleve i sin oppvekst.

En av dem er å vokse opp i et hjem som fremmer slik løgnaktig fiendtlighet mot etniske og religiøse minoriteter.

Og det vil jeg anbefale barneombudet å ta opp med sin mann.