hits

mai 2014

Regjeringskvartalet er bakstreversk og bør rives

Regjeringskvartalets arkitektur har et politisk formål som er viktigere enn at dagens bygningsmasse er verneverdig.

Jeg er blitt fortalt av folk som kan noe om dette her at både Høyblokka og Y-blokken er såpass interessante arkitektonisk at de absolutt bør bevares.

De har sikkert rett, for her inngår det faglige momenter jeg ikke kjenner til. 

Men jeg synes likevel de skal vekk. Ikke fordi det, slik Karianne Bjellås Gilje påpeker, er "billigst og sikrest.", men fordi jeg synes de er uegnet til formålet.

Det vil si: det er to formål med disse byggene: det ene er å rett og slett være fysiske arbeidsplasser for en del av regjeringen, og til det trenger vi ikke storslått eller interessant arkitektur.

Men den andre er at byggene skal være inngrep i landskapet som synliggjør at vi i vårt samfunn gir makt til noen få tiltrodde mennesker. 

I denne sammenhengen står byggene - og særlig Høyblokka - frem som for monolittisk, for ruvende. Den gir ikke inntrykk av en regjering som skal tjene landet, men av en regjering som ønsker å dominere, å ha oversikt, å være utilnærmelig. Den er motsatt Riksdagsbygningen i Berlin, der det er mulig for publikum å se inn i og ned på sine folkevalgte. Av lett forståelige grunner er Tyskland brennende opptatt av å ha en transparent politisk styring.

Jeg ønsker derfor at arkitekturen i Regjeringskvartalet skal forsterke fornemmelsen at vi bor i et trygt, mangfoldig, fritt samfunn der menneskeverdet er likt for alle.

At regjeringen får regjere kun med vårt samtykke, og at vi har forventninger til regjeringen som de gjør sitt beste for å oppfylle. Jeg ønsker meg regjeringer som er bemannet med de beste blant oss, men at meritokratiet forplikter til mer åpenhet og ikke mindre. Arkitekturen bør gjenspeile at vi ikke blir styrt av "noen av oss har snakka sammen."

Saken er kanskje den at vi har en annen visjon av regjeringen enn på 40- og 50-tallet, og godt er det. Arkitekturen bør gjenspeile denne endringen, og kanskje særlig på grunn av 22. juli.

Hvordan vil det se ut? Aner ikke, men jeg synes vi skal diskutere hva arkitekturen skal formidle, snarere enn om den bør bevares.

Her er et interessant design: hvordan partisjon av Jerusalem kan oppnås uten unødidg fremmedgjøring, 

 

Den radikale islamisten i Budstikka

Skal vi motarbeide ekstremisme og fundamentalisme, må vi våge å se ekstremistene og fundamentalistene i øyne.

Anbefaler alle å lese intervjuet Budstikka utga i dag med en ikke navngitt Bærumsgutt som er "radikal islamist." Han og jeg bor i samme område, har antagelig gått forbi hverandre flere ganger.

Her inngår en del detaljer om synspunktene og levemåten hans, men kjernet ligger i dette: 

"Jeg var lei av den norske, innholdsløse tilværelsen, og på søken etter en dypere mening med livet. Jeg begynte å lese mye om islam på nettet, og så flere foredrag på YouTube. Jeg lærte at islam, i motsetning til kristendommen, er en religion uten selvmotsigelser. "

Vi kan vel alle oppleve til tider at tilværelsen kan være innholdsløs og at vi lengter etter en dypere mening. Denne unge mannen fant lettfattelige svar i en fundamentalistisk versjon av islam, slik han ville ha funnet det i et ganske bredt utvalg fundamentalistiske religioner og ideologier. Det er antagelig lite vi kan gjøre for å få slutt på slike følelser inntreffer, eller at ytterliggående bevegelser melder seg. Vi har i Norge rett til å tro hva vil, uansett hvor outrert eller forrykt det kan virke på andre.

Det som bekymrer oss med denne karen, er først og fremst at han som konsekvens av overbevisningene skader andre: alt fra at han blir "moralpoliti" blant andre muslimer til at han begår voldsforbrytelser. Dernest er vi bekymret for at han skader seg selv ved å delta i væpnet konflikt i utlandet. 

Ellers må vi bare finne oss i at han går med høyvannsbukser og stort skjegg. Han trenger ikke å "anerkjenne" grunnloven så lenge han ikke undergraver den på ulovlig vis, og han har forøvrig lov til å forsøke å overbevise (på lovlig vis) andre om at han har rett. Det kan være irriterende, gjerne krenkende, men likevel noe vi må tåle.

Det er likevel interessant å legge merke til hva han - og andre som ham - anser som overgrep mot hans rettigheter, og her er denne kronikken (på dansk) av Kasper Støvring også leseverdig.

Vi lykkes antagelig ikke med å overbevise denne bærumsgutten om at han er på ville veier hvis vi utleverer ham som et vesen helt annerledes fra oss andre.

Det er faktisk lett å forstå fristelsen i å hengi seg til fundamentalisme: det er et system som, hvis du godtar enkelte premisser, har alle svarene på alle spørsmål. Jeg tror vi alle lengter etter et slikt system, og så er det modenhet og andre mer meningsfulle opplevelser som får oss på bedre tanker. Jeg tror det kan være en fordel å vise empati for hans impulser, samtidig som vi tar avstand fra selve overbevisningene.

Dette er en mann som føler seg fremmedgjort fra samfunnet han har vokst opp i og som han tilhører, og han forsøker å øke denne avstanden ved å gå inn for en ny samfunnsform som passer ham (men svært få nordmenn ellers) svært dårlig (for å si det pent). 

Han står frem i Budstikka med ansiktet skjult. Kanskje han vil vise det hvis vi er villige til å se det.

Fasit på kortsvaroppgaven til avsluttende eksamen på videregående i år

Norsk eksamen i hovedmål i dag inneholdt en obligatorisk oppgave som tok utgangspunkt i omtale av konflikten mellom Israel og palestinerne. 

Oppgaven lød: Gjør kort greie for noen sentrale virkemidler og den funksjonen de har i graffitien og SMS-teksten. Hva er formålet med de to tekstene?

Her er et svar på nøyaktig 250 ord. 

 


 

Det er i virkeligheten tre virkemidler her: grafittien til Banksy, meldingen fra Mads Gilbert, og beskrivelsen av begge disse i oppgaven. 

Formålet med alle disse virkemidlene er å påvirke folkeopinionen ved å kapre premisset for omstridte spørsmål i forholdet mellom Israel og palestinerne på Vestbredden og i Gaza. Det de har til felles er villedende bruk av fakta, delvis ved direkte feil, og ved viktige utelatelser. 

Dette er en velkjent hersketeknikk blant propagandister, i det de forsøker å etablere en bestemt virkelighetsopplevelse som den eneste autentiske. Ved å utelukke andre synspunkter og ytterligere fakta som kan nyansere og fylle ut forståelsen av nyhetsaktuelle begivenheter og motsetningene som forårsaker disse.

Det er for eksempel villedende å omtale Mads Gilbert som en "politiker" ettersom han i hovedsak har markert seg som anti-israelsk aktivist. Det stemmer heller ikke at han jobbet i Gaza da krigshandlingene brøt; han reiste ned dit da konflikten var et faktum. Det er heller ikke riktig at sikkerhetsbarrieren - som bare i enkelte strekninger er en mur - "omringer" Bethlehem.

Gilbert og Banksy forsøker begge gjennom sammenligninger og kontraster å fremme hyperbolikk. Uten å på noen måte undervurdere lidelsene ikke-stridende i Gaza under konflikten i 2009, er bildet av et dødsrike melodramatisk. Og selv uten separasjonsbarrierer bor barn i Bethlehem i innlandet.

Disse tre har det til felles at de antar at publikumet de retter seg mot ikke kommer til å sette seg inn i de reelle fakta. I sum fordummer de en vanskelig debatt om et viktig emne.


Et godt svar - i retning av det jeg forsøker meg på her - er altfor mye å kreve av elever i videregående skole - de har for eksempel grunn til å anta at oppgavebeskrivelsen ikke inneholder faktafeil. 

Derfor er oppgaven i praksis umulig å besvare godt. Det eneste riktige er å se helt bort fra den, eventuelt tilby elevene muligheten til å gå opp igjen med andre oppgaver. 

Forøvrig viser denne oppgaven med all tydelighet behovet for langt større vekt på utdannelse innenfor kritisk tenking.

 

 

 

 

Om kvinnehat

Tør du å gå helt innpå dette med kvinnehat, blir det stadig styggere. Fastlåste kjønnsrollemønstre går utover både menn og kvinner og er følgelig menneskefiendtlige generelt, men kvinnehat går utover det fordi under alt sammen ligger en trussel om vold. 

I altfor mange sammenhenger forbeholder menn seg retten til å få viljen over kvinner med fysisk overmakt. Det henger altfor mange trusler i luften.

Som Phil Plait her påpeker, lever kvinner - overalt - med en større eller mindre fornemmelse av fysisk sårbarhet. Det skal ikke mer til enn at en drita full kar reiser seg til sin fulle høyde overfor en lite samarbeidsvillig kvinne ute en kveld; eller at han legger seg rett bak henne gatelangs; eller at han planlegger at de er alene. Det spiller ingen rolle om intensjonene hans er helt greie; kvinnen vil alltid føle et snev av bekymring.

Hvor mye er det kvinner finner seg i av små eller store krenkelser for å unngå at menn på forunderlig vis provoseres? Antagelig er de fleste så vant til det føles mer eller mindre naturlig, men det gjør det hele verre.

Det er to ting vi må forsøke å forstå bedre: Det ene er hva vi forventer av kvinner fordi de er kvinner; og det andre er å forstå hvilke terskeler folk, og særlig da menn, har for å innkreve dette. Det er spesielt skummelt å konstatere at voldtekt mange steder skyldes en form for "sexual entitlement"-  at kvinner skylder menn sex. Men det har også sammenheng med forventninger vi stiller til kvinners utseende, deres adferd i ulike situasjoner, og diverse former for dobbeltmoral.

Dette gir seg utslag i diverse kognitive floker hos begge kjønn. 

Denne dynamikken er veldig tydelig i samfunn der kyskhet og underdanighet er oppleste og vedtatte dogmer, men vi er omgitt av den også her. 

Eldrebølgen bør føre til massutvandring

En enkel og effektiv måte å løse eldrefloken på: vi flytter flest mulig eldre til utlandet.

Nettavisen har den siste tiden formidlet litt om mørke skyer i norsk økonomi, og jeg la også frem noen bekymringer (og tiltak) på E3-konferansen i Lisboa i forrige uke.

Det siste varselet kommer av noen fremskrivninger fra SSB som viser at vi i de nærmeste tiårene kommer til å få en enorm vekst av mennesker som trenger hjelp og omsorg til å ha noenlunde verdige liv. Velferdssamfunnet vil bli satt på en stor prøve, for skatteinntektene vil også bli mindre ved at færre jobber fordi de er pensjonerte (og gjerne omsorgstrengende).

(For en underholdende versjon av dette scenarioet redusert til det absurde, les Christopher Buckleys bok "Boomsday" som går ut på at eldre får selvmordsbonus: ved å avslutte før de fyller 75 og blir dyre, får de en bonus 12 måneder i forveien som de kan nyte.)

Det er faktisk en uhyre enkel (og langt mindre makaber) løsning på alt dette, nemlig ved import av nødvendige tjenester ved at vi sender ut brukerne: 

Vi gjør det lett og lønnsomt for pensjonister å flytte til lavkostland med høy arbeidsledighet. Vi setter opp og betaler for helseforetak, eldresentre, boliger, og andre ordninger som de eldre ville fått i Norge, men det blir altså billigere, og det blir lettere å få tak i personale. 

Dette er fornuftig bruk av Oljefondet og i henhold til fondets formål, ettersom valutagaven brukes i utlandet og skaper dermed ikke inflasjonspress i Norge. Det vil lette på arbeidsledigheten i landene vi flytter til, gi våre eldre et bedre klima å leve i, og det vil fremfor alt bli biligere - i hvert fall målt i innsatsfaktor. Det vil antagelig ikke bli vanskelig å ordne billige flyreiser frem og tilbake.

Det er problemer, men de er helt overkommelige: tjenester må være minst like gode som er lovfestet i Norge; vertslandene må få det til å gå opp med felles infrastruktur; det må antagelig bli mange kolonier for å unngå norske ghettoer. Det vil også bli en del nordmenn som bosetter seg for å tilby tjenester innenfor kvalitet og godkjenning, nødhjelp, skoler, m.m.

Jeg garanterer at dette blir løsningen uansett, så kanskje det er like greit at vi lener oss inn i det.

Klimakrisen og norsk arealbruk - særlig landbruk

Forrige uke deltok jeg i et panel i Lisboa om klimakrisen sammen med to professorer: Roland Clift og Tiago Domingos som omfattet en rekke fascinerende (og for meg lærerike) emner. 

Mye av oppgaven min i panelet og konferansen min forøvrig var å trekke inn et slags norsk perspektiv: Mange i Portugal er fulle av beundring (og velvillig misunnelse) på Norge - Portugal og Norge er begge små, sterkt maritime samfunn med større naboer. Det jeg håper jeg utrettet var å forklare at valutagaver i form av oljeeksport gjør ting lettere med løser ingen fundamentale problemer. På sikt må portugisere og nordmenn finne ut av de samme problemene.

Et av flere emner som fanget min interesse var betydningen av fornuftig bruk av areal: vi kan bruke jordens overflate til ting som forverrer problemene eller forbedrer dem. 

Det som forverrer ting er å bygge ut boliger på steder som tvinger folk til å reise langt til arbeid. Likeledes er dårlig landsbruksøkologi en belastning for miljøet.

Det som forbedrer ting er å drive byplanlegging som gjør det lett og billig å reise kollektivt eller til fots/sykkel. Og å drive landbrukspolitikk som fremmer bærekraftige økologiske balanser, altså i samsvar med klima og jordsmonn.

  • Norsk byplanlegging er hovedsakelig forhåpningsfull: vi ønsker ikke urbanisering, og derfor later vi som det ikke eksisterer. Vi ligger langt på etterskudd av utbygging av infrastruktur rundt storbyene generelt, og med løsninger for fotgjengere og syklister spesielt. Vi har kommet dithen at det jevnlig kommer rapporter med ønske om en langt mer ambisiøs sykkelpolitikk, uten at det gjøres noe konkret med det. Den virkelige krangelen synes alltid å være om økning av kapasitet for privatbilisme. Likeledes gjør markagrenser og restriksjoner på bruk av landbruksarealer at vi bygger boliger i bittesmå områder hvor det er plass, i stedet for der det er best for miljøet.
  • Landbrukspolitikken går hovedsakelig ut på å effektivisere landbruket ved å sultefore bøndene. For hvert år kan de gjøre som året før, bare med litt mindre. Investeringer motiveres av behovet for å være mer produktive innenfor dagens struktur i stedet for å finne frem til en mer produktiv struktur. Dette gjør at vi driver med storfe, gris, høner, hvete, og andre produkter som ikke greier seg spesielt bra i norsk klima. 

Dette er løsbare problemer. Forslag å vurdere er:

  • En reform av byplanlegging som bygger på estimater av 1) fortsatt befolkningsvekst i Norge, og 2) økende urbanisering. I stedet for å avlaste presset på storbyer ved å håpe på fortsatt beboelse i grisgrendte strøk, oppmuntrer vi heller til utvkling av mindre byer innenfor en dags reise fra de store byene. Dette forutsetter også en vesentlig forbedring av kollektivtilbudet innenfor disse områdene.
  • I stedet for markagrense bør vi heller ha en målsetning om at alle i storbyene skal bo mindre enn et kvarter med bil/halvtime med kollektivt fra skog. 
  • Innovative arkitekturløsninger som gir billige, varige, menneskevennlige, og miljøvennlige boløsninger. 
  • Landbruksareale i pressområder avskaffes og erstattes med en kombinasjon av friluftsområder og bebyggelse. Om vi absolutt vil ha nøytral effekt på landbrukskapasiteten, kan det ryddes nye jordbruksområder utenfor disse pressområdene. 
  • Langt, langt høyere ambisjoner om alternativer til privatbilisme, altså en gulrot i stedet for en kjepp for å få folk på bena, sykkel, eller kollektivtransport. Vi legger konkrete planer om utbygging av t-banenett, ubrutte sykkeltraseer med forkjørsrett, og bedre forhold for sykling året rundt. 
  • En tiårsplan for total restrukturering av landbruket som går på å gjøre sektoren 1) en vesentlig netto bidragsyter til bedre klima i form av CO2, nitrogen, m.m. 2) konkurransedyktig i internasjonale markeder, og 3) basert på artsmangfold som fungerer i våre ulike klima. Dette betyr en massiv konsolidering av gårdsbruk, sterk reduksjon i sysselsetting i jordbruket, og antagelig noen krangler med EU.

Dette er utfordringer det går an å møte, men det krever fremfor alt en mental omstilling, ikke minst blant en del interessegrupper.

En uferdig grunnlov

Grunnlover - det som formelt alltid burde kalles en konstitusjon - er det nærmeste vi kommer til sekulær helligdom i vårt samfunn. Likevel gir det oss gjennom sin eksistens og erklærte prosedyre både mulighetene til og forutsetningen for å endre det. I all hovedsak bygger dagens grunnlovskonservativisme på premisset om at grunnloven fungerer (stort sett) bra: den legger til rette for et samfunn som er tilnærmelsesvis likt det vi ønsker at det skal være.

Jeg synes det er passende at vi feirer vår konstitusjon ved å debattere den. Eidsvollmennene var menn av sin tid med høyst forskjellige mål, tankesett, og forutsetninger, og da i dag (16. mai) for 200 år siden enstemmig vedtok grunnloven, var det etter mye uenighet, mange kompromisser, og sikkert en del hestehandel. 

Den versjonen de underskrev var beundringsverdig (i sin tid) men også svært mangelfull. Men manglene er etter hvert blitt rettet opp ved at flere generasjoner samfunnsengasjerte nordmenn tok på seg ansvaret Eidsvollsmennene overlot til ettertiden. 

Når vi sier at vi feirer at grunnloven ble underskrevet 17. mai 1814, kunne vi like godt si at konstitusjonen ble påbegynt den dagen.

I anledning dagen har jeg noen forslag til endringer vi kunne tenke oss å gjøre etter hvert:

  • Den første er allerede godt underveis, nemlig å skrive om hele dokumentet til norsk i stedet for gammelmodig dansk. Så vi kan krysse det av.
  • Fra å være en nasjonstat med etnisk tilhørighet som definerende trekk, til å være et politisk system med enkelte og enkle felles verdier som definerende trekk. I 1814 og i mindre grad 1905 var selvstendighetsbevegelsen utslag av en trang til å ikke være underlagt en annen etnisk gruppe. Nordmenn utgjorde en egen nasjonalitet på grunnlag av felles språk, felles historie, og felles religion. Språket i Norge ha for det første blitt mer mangfoldig men er hovedsakelig blitt et praktisk anliggende; vår felles historie er likeledes blitt mer sammensatt og mer nyansert; og religion er på full fart vei ut som et samfunnsbærende element. På den annen side utvikler vi en stadig sterkere felles identitet i felles verdier om frihet, solidaritet, rettferdighet, m.m. Mange av disse vil vi ha til felles med andre liberale demokratier, men vi må nok ransake oss selv for å finne ut hva det er som er særegent norsk (og det på positivt vis).
  • Mer "checks and balances", eller altså statsmakter som står i klarere motsetning til hverandre. Det er noe i den norske folkesjelen som strider mot tanken om at større motsetning skaper mer harmoni, men slik er det i maktutøvelse. Vi borgere beskyttes best ved at alle tre statsmaktene alltid må se seg over skulderen. Etter mitt skjønn er den norske høyesterett altfor svak; regjeringen for ugjennomtrengelig; og Stortinget for prisgitt den fjerde statsmakten, nemlig pressen. Jeg tror det er mulig med strukturelle - dvs konstitusjonelle - endringer som tvinger bedre ansvarliggjøring, og disse burde vi diskutere. 
  • Et nytt konsept om borgerskap. Et godt samfunn er avhengig av at det å tjene fellesskapet - det vil si, hverandre - er en ærverdig og beundringsverdig oppgave. Vi begynner å nærme oss et velstandsnivå som kjennetegnes av materiell overflod. Rikdom bør i økende grad bestå av det vi gir hverandre av ikke-materielle goder, og "godt" borgerskap bør defineres av gavmildhet til andre. I blant annet boken "Paragrafen" skriver Håkon Harket at det i riksforsamlingen i 1814 var diskutert om jøder skulle begrenses fra å oppholde seg, bo, eller være borgere i Norge. Vi må tenke motsatt på dette: alle skal ha mulighet til å være en god borger, men vi skal berømme innsatsen blant dem som beriker sitt borgerskap ved å bidra.
  • Ingen er lenger utelukkende og bare norsk. Stadig flere nordmenn vil gifte seg med ikke-nordmenn, være flerspråklige, få sin utdannelse utenfor Norge, bosette seg utenfor Norge i lengre eller kortere tid, osv. De vil finne seg venner og meningsfeller (på godt og vondt) på tvers av landegrenser. Identitet vil i stadig mindre grad være bundet opp i å være norsk og bare det, og vi må la borgere slippe å føle motsetning til det å være norsk og også å være andre ting.

Vår grunnlov, eller vår konstitusjon, kan ikke gjøre oss til et bedre samfunn, men den kan fjerne hindre for det. Og særlig i all den tid vi ikke riktig vet, eller er uenige om, hva som kjennetegner vårt ideelle samfunn. Vi har virkelig noe å feire om 25, 50, eller 100 år om vi gjennom hardt arbeid og livlig samfunnsdebatt har en grunnlov som ser helt annerledes ut enn den vi har i dag.

Enda mer empiri om norsk antisemittisme

Anti-Defamation League publiserte i går resultatet av en ambisiøs og internasjonal studie om utbredelsen av jødehat. 53 100 intervjuer ble foretatt i 101 land pluss de palestinske områdene (Gaza og Vestbredden). Norge var blant landene dekket.

Resultatene er generelt ikke oppløftende. 26% - såvidt over en fjerdedel - av de spurte hadde det man kan kalle "hardcore" antisemittiske oppfatninger, dvs., de var enige i et flertall av antisemittiske påstander. De som var enige i en eller noen få av disse påstandene regnes derfor ikke med i fjerdedelen.

Hva med Norge?

15% hadde "hardcore" antisemittiske holdninger. Sammenlignet med hele verden, og forsåvidt mesteparten av Vest-Europa, kom vi godt ut. Sammenlignet med Sverige og Danmark, var vi klart dårligere. Sammenlignet med våre ambisjoner om å være et land uten slike fordommer, er resultatet ikke tilfredsstillende. 

Her er noen videre betraktninger:

  • Jødehat er styggedom i seg selv, men antisemittisme er sterkt korrelert med andre store samfunnsmessige problemer, som holdninger til kvinner, toleranse generelt, menneskelig utvikling, osv. Tiltak som motvirker antisemittisme bidrar til samfunnsutvikling, og omvendt. 
  • De som har antisemittiske oppfatninger regner dem som objektive fakta og ikke antisemittiske oppfatninger. Det er velkjent at vi Norge har mer enn nok antisemittisme men ingen antisemitter. Man får langt sterkere reaksjoner på å beskylde noen for antisemittisme enn å fare med antisemittisme. 
  • Antisemittisme er en sykdom som angriper det kollektive (og forsåvidt det individuelle) intellekt, og det er den syke som må behandles. Oppfatninger som at "jødene snakker for mye om Holocaust" (31% enige i det i Norge) eller "jødene er mer lojale for Israel enn sitt eget land" (40%) har ingenting med jøders egenskaper å gjøre, det har med folks forestillinger om fantasivesener å gjøre.
  • Det er vanskelig å vite hva som er et "akseptabelt" nivå. Men når Sverige har 4% og vi har 15%, burde vi kunne legge mål på oss å havne under 10% innen overskuelig fremtid.
  • Antagelig er et av de største problemene i Norge at det simpelthen er for få jøder her. Hvis vi er litt optimistiske, er omtrent 2000 (0,04%/fire hundredeler av en prosent) av Norges befolkning jøder. (Som en kuriositet trodde en tredjedel av de spurte nordmenn at andelen var over en prosent, en tredjedel ante ikke, og en tredjedel estimerte riktig). Hvis vi skulle ha like stor andel av jøder som Europa generelt, ville vi hatt 9000 jøder; som Storbritannia 25 000 norske jøder. 
  • I land som ikke har en muslimsk minoritet, er muslimer ikke mye mer jødefiendtlige enn andre. Vi må gi opp premisset om at jødehat i Norge hovedsakelig kommer fra muslimer.
  • Norge har trolig et problem med religionsfiendtlighet generelt og muslimfiendtlighet spesielt. Omtrent like mange som var "unfavorable" oppfatning av kristendommen hadde det også om jødedommen (14%), mens hele 44% hadde dårlig inntrykk av islam.
  • Som jeg er inne på i denne artikkelen i Times of Israel, må vi antagelig motarbeide antisemittisme med tiltak som virker kontraintuitive: det er mer behov for å bekjempe demonisering av Israel enn å forsvare landet; Holocaust-utdanning må vektlegge andre roller enn offerrollen; og det må formidles langt mer hva en jødisk identitet går ut på. 

Vi har mye arbeid foran oss. Denne undersøkelsen føyer seg i rekken av bevis på at behovet for dette arbeidet finnes.

Gi en kriger et håndtrykk, klapp på skulderen, eller en klem i dag

(Historien om Eiliv Austlids ettermæle viser hvorfor vi trenger å berømme våre krigere)

Vi har satt av 8. mai som en dag å minnes og berømme militære som har stilt seg mellom trusselen mot vårt samfunn og oss, og derved tatt risiko på våre vegne.

Det er på tide at vi har en slik markering, og jeg håper at den med årene får tradisjoner og skikker som forsterker poengt. Vi håper at det aldri mer skal behov for den risikoen vi ber om, men vi skal ikke glemme at noen tar den.

Blant annet håper jeg at vi får et mer realistisk syn på hva et militært forsvar går ut på: at det dreier seg om å drepe andre og ødelegge deres eiendom for å hindre at de gjør det med oss. Krigeres oppgave er å kjempe for å beseire fienden. Vi ikke bare gir dem tillatelse, men vi beordrer dem til å gjøre ting som ingen andre hadde lov til noen gang. De skal følge ordrene uten forbehold om de er godt politisk motiverte eller strategisk kloke. Om vi sender dem inn i den edleste kamp eller den dårligste, forventer vi at de gir alt de har for å lykkes.

Vi skal for all del forvente at våre krigere følger krigens lover, selv når de setter sine egne liv i fare. Men vi skal ikke ha noen illusjoner om at 1) krig er noe faenskap, uansett hvor prektige vi vil være om det, og 2) det er langt flere gråsoner i stridens tåke enn vi kan forestille oss. 

Før eller senere vil nordmenn igjen ligge i full krig. Vi ønsker selvfølgelig ikke å dyrke en militærkultur som den i Sparta eller Preussen, men vi kan ikke late som om militært forsvar tilhører andre land vi ikke vil være. 

I dag vil være en god dag å gi en veteran eller aktiv kriger et håndtrykk, klapp på skulderen, god klem eller annen påskjønnelse. :-)

Ville George Orwell dratt til Syria?

Om Egzon Avdyli hadde reist til et fremmed land for å kjempe for en sak vi alle likte, ville hans død plutselig blitt heltemodig?

I 1937 var Eric Arthur Blair, mest kjent som George Orwell, i Spania for å bekjempe nasjonalistene under Franco. Han ble skutt i halsen og nesten drept av en snikskyter ved Aragon-fronten etter noen måneder og reiste tilbake til England. I all småkjeklingen om Orwells politiske arv i disse dagene, kan det være greit å huske at republikanerne i borgerkrigen var en brokete forsamling som kun hadde det til felles at de var nasjonalistenes fiende. Omkring 30 000 utenlandske frivillige kjempet på republikansk side, og flere tusen ble drept. 

George Orwell og de mange andre frivillige (blant annet omkring 200 nordmenn) som bekjempet nasjonalistene/fascistene i Spania sent på 30-tallet står frem som idealister for oss, mens Egzon Avdyli og hans likesinnede er tragiske skikkelser, forvillet av ekstremistiske syn.

Slikt virker helt fornuftig på oss som synes at radikal islamisme er ekstremisme og antifascisme en moralsk nødvendighet, men den gjør lite inntrykk på den som ser en klar fiende i Syria. Der vi vedtar en mengde henstillinger til andre om å gjøre noe med borgerkrigen der nede, handler disse menneskene og setter sine egne liv på spill for saken.

Vi sliter med troverdigheten hvis vi ville roste en person som sto for en sak vi beundret, men ellers gjorde akkurat det samme. Avdyli var ikke mindre oppriktig enn (for eksempel) Orwell, eller de norske frivillige i den finske vinterkrigen.

Det er til en viss grad riktig at vi i denne sammenhengen mest bekymrer oss over miljøer i Norge med ekstremistiske tendenser. I sitt oppgjør om utvekslingen med Avdyli stiller Lars Akerhaug seg selv tøffe spørsmål om Avdyli faktisk ble mer fremmedgjort i sitt eget land gjennom presseomtalen. Som også Mehtab Afsar er inne på, er det lett å misforstå og fremfor alt karikere holdningene til disse ekstreme miljøene, og det hjelper antagelig saken lite: Ekstremistiske miljøer lider av ekstrem bekreftelsesbias: de søker hverandre for styrke i å holde på overbevisningene, og filtrerer meget effektivt eksterne impulser for å "bevise" sitt verdensbilde. Å karikere dem bekrefter deres fornemmelse av å bli misforstått.

Jeg tror vi stiller feil spørsmål når vi forferdet spør "hvordan kan noen finne på å reise til et fremmed land for å kjempe for sin sak", hvis forferdelsen kommer av at vi ikke liker saken de står for. 

Jeg har en mistanke om at vi kommer lengre med å hindre tragedier som Avdyli hvis vi jobber hardere for å forstå - intellektuelt - hva mennesker som ham egentlig mener, hva de faktisk står for. Uten tvil vil mange oppfatninger fremstå som ekstreme, sågar avskyelige. Og vi må for all del ikke være redde for å ta til motmæle mot dem. Men la oss begynne med å forstå hva vi er uenige med dem om.

All menneskelig erfaring viser at folk har en tendens til å oppføre seg som voksne hvis vi behandler dem med forventninger om at de er det. Jeg tror Orwell hadde vært mye enig i det.

Norge, Kina, og Dalai Lama - videre tanker

Utvekslingen om Dalai Lamas besøk har ikke satt noen - bortsett kanskje fra Dalai Lama selv - i et godt lys. Her er hva alle burde gjort annerledes:

  • Den norske regjering, Stortinget, og Nobelkomiteen burde ha samarbeidet om et opplegg som med pinlig nøyaktighet ønsket Dalai Lama velkommen som religiøst (men på ingen måte verdslig) overhode og Nobelprisvinner for internasjonal mellommenneskelig forståelse (men ikke som opposisjonsleder i Kina.) Det kunne vært storstilet mottagelse i Oslo rådhus, konsert i Domkirken, middag i Gamle Logen, altså alt mulig rart som gjorde stor stas på mannen men unngikk noe grunnlag for formell klage fra Kina.
  • Den norske presse og synsekorpset burde vist større forståelse for at regjering og Storting først måtte komme ut av uføret de hadde satt seg inn i før de kunne erkjenne kritikk. Melodramaet skapte masse oppstyr men det hindret en god løsning, ikke minst for Dalai Lama selv.
  • Kineserne har kanskje liten grunn til å bry seg om norsk folkeopinion, men ikke desto mistet de forståelse her i landet ved å være så uforsonlige. Jeg kan heller ikke tenke meg at makter som Kina bryr seg mer om ble videre imponert over denne affæren. Nordmenn opptro i verste fall som diplomatiske noviser, men kineserne opptro i verste fall som bøller. Slikt gjør seg simpelthen ikke, og det hadde ikke vært vanskelig for Kina å i all stillhet fremforhandle en ordentlig løsning.

Slik det er nå, må Norge simpelthen trekke en klar linje overfor Kina: vi verdsetter gode forhold med stormakten, men vi har lov til å invitere akkurat hvem vi vil til vårt land, og på akkurat det grunnlaget vi finner for godt.

De har ordnet det slik at vi har mer grunn til å være fornærmet enn dem. Og ettersom jeg tror kinesisk UD vet alt de trenger å vite om norsk og europeisk kultur, har de virkelig ikke noen god unnskylding for måten de har håndtert dette på. 

Nei til paroler!

Den reelle kampen mellom det gode og det onde i samfunnsdebatt står ikke mellom høyre og venstre, rettroende og kjettere, smart og dum.

Den er mellom paroler og problemer.

Paroler faller i to kategorier:

  • Selvgode selvfølgeligheter, oftest som et krav om monopol på en verdi, av typen "jeg er den eneste som egentlig er mot fattigdom/krig/forurensning, osv."
  • Vage, drastiske, og tiltrekkende løsninger, som i beste fall har uoversiktlige konsekvenser og i verste fall virker mot sin hensikt eller skaper enda verre problemer

Ofte kobles disse sammen. Man etablerer et premiss med en selvfølgelighet og forsøker å gjøre kravet til den eneste mulige konsekvens: "Ja til fred på jorden. Gjør meg til diktator"

Det er mange eksempler på dette i LOs paroler i dag: 

  • Ja til faste ansettelser og handlefri søndag - stans regjeringas forslag. 
  • Arbeidslivet ut av EØS - nei til sosial dumping
  • Skap grønne jobber NÅ - brems oljeutvinninga
  • Ja til selvbestemt abort - nei til reservasjonsrett
  • Fellesskap virker - nei til privatisering og velferdskutt
  • Forsvar og styrk tariffavtalene - stopp arbeidsgiverorganisasjonene
  • Forsvar offentlig pensjon - tariffesting i privat sektor
  • Nei til salg av Oslo - innfør eiendomsskatt med sosial profil
  • Ja til arbeidersolidaritet - nei til EUs innstramningspolitikk
  • Boikott Israel - oljefondet ut

Alle disse parolene har bakgrunn i reelle og vanskelige problemer, og ingen av forslagene har løsninger som LOs medlemmer egentlig vil leve med. 

Men de høres bra ut, for de er kategoriske og bygger på uangripelige verdier: ønsket om en bedre, mer rettferdig verden. Jeg har ikke noe å utsette på intensjonene.

Men i alle saker som vi i Norge faktisk kan gjøre noe med, står vi overfor vanskelige problemer som det tar tid å avklare, sette seg inn i, forstå, og løse. Det er vanskelige årsaksforhold, uoversiktlig dynamikk, uprøvde løsninger, og indre motsetninger. 

Disse er ikke morsomme å snakke om. De egner seg dårlig til sirkusdebattformater. De lar seg ikke beskrive i paroler som skal være korte og enkle nok til å leses på noen sekunder.

For ingen av disse parolene kommer i nærheten av de største utfordringene norske arbeidstakere vil ha de nærmeste tiårene. Blant annet:

  • Tiltagende internasjonalisering og konkurranseutsetting av markeder for flere varer og tjenester. For eksempel kan det være aktuelt å importere eldreomsorg ved å la pensjonister utvandre til land med lave lønnskostnader. 
  • Behov for globale løsninger på klimakrisen som vil kreve en helt annen fordeling av den økonomiske byrden ved dette - arbeidstakerorganisasjonene kan fort bli avkrevd drastiske kutt i lønn og levestandard for å redde kloden.
  • Automatisering av stadig flere oppgaver, som kan føre til langt mindre behov for mange typer arbeidskraft.
  • Stadig høyere krav til arbeidsproduktivitet, som gjør at utdanning og opplæring egentlig burde være parolemateriale.

Disse (og mange flere) problemer blir ikke borte ved at vi ignorerer dem. 

Nei til paroler. Nå.