hits

mai 2013

Min handlingsplan for NRK

Jeg ser ikke på NRK så ofte som jeg burde, dvs. nesten aldri.

Grunnen til at jeg ikke ser på det oftere er at jeg blir altfor irritert av slurvet omgang med fakta, den manglende interessen for nyanser, og en underliggende holdning om at NRKs journalister vil instruere og oppdra heller enn å informere. Det er elitetenking på sitt kvalmeste.

Det er jo flinke journalister og gode programmer, men de vet ikke NRK å fremheve. Alt skal på besynderlig vis være like godt, og det er nytteløst å klage. Men jeg betaler kringkastingsavgift fordi jeg må og ikke fordi jeg har noen nytte eller glede av det. Jeg synes ikke jeg går glipp av noe jeg bryr meg om, for jeg er temmelig lite interessert i personlighetene.

Men som Kristin Clemet på fortreffelig vis belyser, står det mye på spill nå, for det er stortingsvalg.

NRK har i kraft av sitt mandat et særskilt ansvar for å belyse de viktigste politiske sakene slik at 1) velgerne får best mulig beslutningsgrunnlag, og 2) partiene får anledning til å utdype sine programmer, både når det gjelder prinsipp og pragmatikk. Dette oppnår de ikke med "debatter" som minner mest om fribrytingsmatcher og "utspørringer" som belønner soundbytes.

Jeg mener at NRK bør bestå, men at den må legges kraftig om for å få frem god journalistikk og tjene sitt formal. Her er noen konkrete forslag.

  • Legg ned sporten, eller gjør det til en spin-off. Hvorfor skal vi alle betale for dette? Ærlig talt. Antagelig vil redaksjonen få mer penger å rutte med om det ble egen kanal uansett.
  • Overlat kommersiell underholdning til kommersielle fjernsynskanaler. (Smør på flesk med forrige poeng, ikke sant?) Jeg vet at dette vil avstedkomme en diskusjon om hva som er høykultur, lavkultur og kommersiell kultur. Vi får ta den.
  • Bygg opp utenriks- og riksdekkende nyhetsorganisasjon fra scratch. Gjennomfør en studie (vil ta tid og penger, hyr et utenlandsk firma uten bindinger i norske miljø) som kan se på hvordan NRK igjen kan bli troverdig. Lokalnyhetene kan få være, i hvert fall inntil videre.
  • Utvikle en politisk organisasjon som satser på dybde, ikke tabloid. Et konkret forslag: i 20 uker, hver uke, et totimers program som tar en politisk sak som et parti eller flere mener er viktig i valgkampen. Forklar hva problemet er, hvorfor det er viktig, hvorfor det er omstridt, og gi partiene gode muligheter til å fremme sine synspunkter, og også til å konstruktivt utfordre hverandres. Gi dem all mulig plass online til å diskutere videre. Så kan TV2 vise brytekampene.
  • Sats på seriøs vitenskap og kultur, med hovedoppgave å 1) motarbeide norsk provinsialisme, 2) fremme reelle norske bidrag til resten av verden.

Resultatet vil ganske sikkert bli en organisasjon som er langt mindre, har langt bedre kvalifiserte folk, og som bidrar langt mer til en mer dynamisk, mer spennende, og mer informert media i Norge.

En ganske vanlig dag i Dagbladets redaksjon

(Jeg har naturligvis ingen peiling på hvordan redaksjonelle beslutninger tas hos Dagbladet, selv om jeg mistenker at det neppe gikk så mye prat og tenking forut for publikasjonen av den famøse karikaturen om omskjæring. Men siden Dagbladet synes det er fint med ville spekulasjoner basert på null kunnskap, kunne denne fiktive utvekslingen være til litt underholdning).

- John Arne?

Snork

- (høyere) John Arne?

Snork

- (veldig høyt) JOHN ARNE!

- FLÅTTBITT REDDER OPPLAGET, å faen, jeg sov ikke, assa.

- Du, John Arne, han derre rockestjernen som tror han er en medisin har lagt ut ei stripe igjen, assa!

- Slappa, Geir, erre no problem, det a? Hva har han dramamin foretatt seg?

- Nja, det er noe med omskjæring og jøder å sånn, a vettu

.- Å faen, Lars advarte meg om det der. Trorru han makrogol har fått køddet det til? 

- Trur nesten du må ta en titt, assa

- OK, få se.... nei, denne saken er biff skjønneru. Først: den skjeggete mannen med kniven må bli ei dame. Så: Kniven må byttes med en tang, og så må de klippe av noe annet enn pikken til gutten. Forresten, sett på en bleie, så kan vi si at dette like godt kan være ei jente. Liker gaffern, forresten. Trenger mer blod, da vettu. Bra med polti. Å, dærsken disse bøka? Få bort det der hebraiske eller hva det er. Bare blanke bøker. Fikk du med deg alt det der?

- Jepp, har notert som ville faen.

- Se her skal du lære. Vi kaller det "religionskritikk". Hadde vi tegna et israelsk flagg inn så hadde det vært enda lettere. Vent litt, å en ting til. Disse folka må ha mindre neser. Fint at det ikke er noen davidsstjerne med fra før av. Få zoloft til å fikse på det også.

- OK, det tror jeg skal bli fort gjort

- Nå kan alle disse jøda klage og syte så mye dem vil, men vi har vårt på det tørre. Vi sier at det bare er en hva hettere? Jo, generell kritikk mot religion, og at vi selvfølgelig ikke har noe i mot sånne derre jøder. Best å informere han derre metadon om at han må lære seg disse talking points også. Talking points, det lærte jeg nettopp på CNN, forresten. Har vi noe ord for det på norsk?

- Truru ikke dem skjønner det likevel? Hva annet kan det dreie seg om egentlig?

- Harru ikke lært noe, Geir? Et annet engelsk ord: pausible deniability, assa. Vi tar aldri ansvar for hvordan folk fortolker det som leses i avisa. Vi lar leserne trekke linjer mellom punkta, men det kan vel ikke VI noe for. Vi er i mediabransjen, og her er det viktig å være utydelig slik at alt kan misforstås slik vi vil at det skal misforstås. Og så preiker vi masse etterpå, det blir bråk, og flere kjøper avisa. Det er vel samme faen hva jødene sier?! Ekke akkurat noen fare for at de knuser noen vinduer her. Dessuten har vi folk på vår side: hu derre barneombudet sier at det er noe svineri, legeforeningen kaller det for farlig overgrep, dette er jo bænkers. Jødene får stå helt alene med klaginga.

Hvilken virkning har våren på russen, og hva kan vi gjøre for å oppmuntre dette?

Som en god sosialdemokrat vil Ingebrigt Steen Jensen forby det han ikke liker ved å avskaffe fest blant ungdom. Jeg ser det helt annerledes: jeg vil heller frigjøre russen fra smattende, misunnelige gubber som ham (og meg).

Allerede i min tid (jeg hadde Hjort på meg, drakk fra flaske med noe godt i, var Stabekkrussen nittenåtti!) raste debatten om å avskaffe, eller i hvert fall dempe, russetiden. Muntlig eksamen ble lagt til 19. mai, lærerne klagde over at det ble for hektisk å forberede til eksamen i ukene før syttende mai. Vi hadde på ulikt vis fått tak i "musikalske" horn (vi omkoblet vår slik at melodien forsvant) og malt bilene i rød Bengalac og platte vitser. (Moren min nektet å ha VW Transporteren parkert på gårdsplassen vår etter at vi hadde skrevet "Alkoholet er det nest bästa holet jag vet").

Les også Elin Ørjasæter om hvordan skattebetalerne finansierer festingen.

I tiden før og i tiden etter har smattingen rundt russens festing blitt mer øredøvende enn de sinnsykt råe stereoanleggene de ruller med i maidagene. For ærlig talt, vi skal da ikke ha noe av at ungdom slår seg løs på denne måten: det vanker jo alkohol, dansing, og sex. Og dertil hørende problemer med søppel. støy til nattetid, uhell, og forkjølelser.

Ulike tiltak er blitt forsøkt for å dempe festlysten. Eksamen er lagt til etter 17. mai for å "tvinge" russen til å ikke ta seg ut så mye at de ikke makter eksamen. Det gjennomføres stadige kontroller på biler og adferd. Smattende voksne ringer og klager, skriver brev, og akker seg.

Man skulle nesten tro at folk var misunnelige på russen.

Etter så mange tiår tror jeg det bare er å innse at ungdom på 18-19, like før det braker løs for alvor med militærtjeneste (for mindretallet), studier (for flertallet), og annet tungt ansvar, ønsker å slå ut håret, feire sine siste dager som "uansvarlige", danse, møtes, tidvis ha sex, og gjøre alle de tingene som vi lengter etter straks vi er blitt voksne.

Og det synes jeg vi skal unne dem. I stedet for å bekjempe russen skal vi applaudere dem. Altså:

  • Flytt eksamener slik at de er ferdige før 17.5. Da er det også varmere i luften, og russetiden kan avta gradvis i stedet for i krampetrekk helt på slutten
  • Lag et samarbeid med politi, offentlig transport, o.a. om sikker transport for alle. Russen kan gjerne betale for russeperiodebillett, e.l.
  • Rekrutter frivillige (som meg) a la Natteravnene som holder øye med ting for å ta seg av sårbare, overstadig fulle, eller mistenksomme folk i og omkring miljøet. Men som altså ikke er anstander.
  • Driv opplysningskampanje om de reelle farene - alkoholforgiftning, kjønnsykdommer, ufrivillige svangerskap, ulykker, og annen farlig opptreden. Del ut kondomer i hytt og pine.
  • Smil og gi russen en klem. Dette er deres øyeblikk, og verden er tøff nok etterpå

(Ellers må jeg si at jeg synes russen faktisk er blitt mer ansvarlig, mer ordentlig, og mer disiplinert med årene. Jada, disse bussene er helt vanvittige, men de må jo sannelig jobbe og organisere seg for å få det til. Jeg har sett slitne, men sjeldent forsøplet russ. Det finnes sikkert mange unntak, men du skal ikke gå lenge på byen en helgenatt før du får se temmelig vanvittig adferd fra folk som ikke er kledd i overalls.")

65 år med drømmen om seier

Abdel-Qader Yassine krever at alle skal godta hans versjon av historien for derved å akseptere hans vilkår for fred. Hva disse vilkårene er, forblir uklart.

PLO er på diplomatisk offensiv for tiden, antagelig for å vinne gunst hos (for eksempel) Norge i forkant av forhandlingene USA har insistert på. I tillegg til Saeb Erakats ønske om å reklassifisere soleklare betingelser til "forpliktelser", har den Haifafødte svensken Abdel-Qader Yassine utgitt en kronikk i Aftenposten om situasjonen.

Kronikken er typisk for hvordan anti-israelske aktivister beskriver en komplisert situasjon som enkel. Det er bare takket være ensrettingen i norske media om denne saken at denne type retorikk har noen klangbunn i det hele tatt.

"Mer enn noen annen dato  vekker 15. mai sørgmodige minner til live hos palestinerne. Den dagen i 1948 ble Palestina formelt utradert fra verdenskartet."

For det første har han datoen feil. Det gjenværende britiske mandatet i Palestina kom til opphør 14. mai, og det var derfor Israel erklærte sin uavhengighet samme dag. Formaliteten besto i uavhengighetserklæringen fra Israels grunnleggere, og i den erklæringen ble det ikke satt sluttstrek for en arabisk stat. Men det som tidligere hadde vært en borgerkrig under og mot det britiske regimet, gikk den dagen over til å bli en krig mellom Israel og alle omkringliggende stater, blant dem arabiske stridende fra mandatområdet.

Før 14. mai 1948 var altså Palestina betegnelsen på et geografisk område som i grove trekk omfattet dagens Israel, Vestbredden, Gaza, og kongeriket Jordan. Alle som var fast bosatte der - uansett etnisitet, religion, språk, eller annet - var palestinere. Før 1917 var området politisk underlagt det ottomanske riket med sentrum i Tyrkia, og før det var det underlagt diverse andre imperier. Ikke på noe tidspunkt fikk området meningsfullt selvstyre.

Britenes styre var et hakk bedre enn kolonistyre, flere hakk dårligere enn selvstyre. Situasjonen var preget av annen verdenskrig og borgerkrigen innad i mandatområdet. Britene opplevde press - også i form av vold og terrorisme - fra flere kanter, og det var mer at de ga opp enn at de avsluttet mandatet.

Det er således historisk helt uriktig å skape et inntrykk av at det før 14. mai 1948 var et Palestina som kom til opphør ved at staten Israel ble etablert. Langt mer presist ville være å si at den nasjonalistiske bevegelsen til den største gruppen i området - nemlig araberne - fikk et alvorlig tilbakeslag da britene lot den politiske situasjonen avgjøres med krig. Dette førte uten tvil til mye urett og mye lidelse, mest men ikke utelukkende blant araberne, som derfor påberoper seg eksklusiv rett til å kalle seg "palestinere".

Det er forøvrig verdt å merke seg at palestinere - i likhet med alle arabere - er i hovedsak et kosmopolitansk folk (i motsetning til provinsielt, og i all positiv forstand). Både under osmansk og britisk herredømme foregikk det handel, reiser, og vandringer mellom Jerusalem og Damaskus, Jeriko og Amman, Jaffa og Beirut, osv. Det gir mening å snakke om libanesere, syrere, og egyptere, osv., men ikke i samme utstrekning som vi skiller mellom dansker, nordmenn, og svensker (for eksempel). I tillegg til å være et poetisk språk er arabisk fremfor alt et pragmatisk språk som gjør det mulig for arabere å snakke flytende med hverandre selv om det er mange hundre kilometers avstand mellom deres respektive land.

"Det utraderte Palestina må gjenoppstå. Redelige mennesker kan ha forskjellige meninger om hvordan og under hvilke omstendigheter en slik rekonstituering skal finne sted. Det som prinsipielt er utilgivelig og i praksis farlig, er å late som om det ikke er gjort en feil som må rettes opp. Denne bakvendte formen for rettferdighet, som er styrt av forfølgelsesvanvidd, blokkerer alle forsøk på å finne en løsning og knuser alle forhåpninger, har vi sett nok av."

Ettersom det "utraderte" - altså et selvstendig, arabisk Palestina - aldri har eksistert slik Yassine beskriver det, er det vanskelig å få klarhet i hva han mener må [gjen]oppstå, og han gjør heller ikke mer for å spesifisere det. Han kan umulig mene at det osmanske riket skal gjenopprettes, eller at det skal bli et nytt britisk mandat. Ønsker han seg en palestinsk (altså arabiskdominert) stat slik den ville vært om Israel ikke ble opprettet, dvs. en som ligner på Syria, Libanon, Egypt, eller Jordan? Eller tror han at Palestina ville vært akkurat som dagens Israel, men uten så mange jøder?

Hvilken "feil" snakker han om? Opprettelsen av Israel? At Israel maktet å forsvare seg mot angrepene utenfra? Erobringen og okkupasjonen av Vestbredden? Flyktningeproblemet?

Og hva legger han i at det må "rettes opp"? Skal staten Israel legges ned i sin helhet og erstattes av en stat PLO tar ansvar for? Skal palestinske flyktninger, deres barn, barnebarn, og oldebarn kunne fritt flytte til steder i Israel der de har sin opprinnelse?

Ikke minst: hva mener han Israel skal gi opp for at hans Palestina skal "gjenoppstå?" For jeg forstår hans kronikk dithen at det er palestinerne som skal få, og israelerne som skal gi. Er det snakk om økonomisk vederlag? Bistand? Skal israelsk eiendom konfiskeres og overføres til palestinere? Hvilke rettigheter skal jøder i så fall ha til eiendom, arbeid, religiøs utøvelse, osv.?

"Det første steget på veien til fred i Midtøsten er å være på det rene med hva som har utløst den palestinsk-israelske konflikten. Måten folk løser en konflikt på, styres mer enn noe annet av deres forståelse av hva problemet egentlig grunner i."

Her er problemet: For Yassine finnes det bare en og bare en forklaring på palestinernes lidelser, og det er staten Israels eksistens og politikk. Og som han gjør ettertrykkelig klart i kronikken, vil det bare bli fred når alle slutter seg til den Ene Forklaringen. For ham er det bare en måte å være propalestinsk på, og det er å være anti-israelsk.

Men i virkeligheten er det mange årsakssammenhenger. Israelske arabere, for eksempel, har gode grunner til å klage men har ingen illusjoner om at de hadde hatt det bedre i en arabisk stat av typen Syria, Libanon, Jordan, eller Egypt. Israelske jøder som innvandret fra arabiske land ser det annerledes, likeledes jødiske refuseniks fra det tidligere Sovjetunionen. Eller etiopiske jøder. Eller de som via britiske fangeleire flyktet fra konsentrasjonsleirene inn i Israel. For ikke å snakke om palestinske flyktninger som håpet på redelig behandling fra sine arabiske "brødre" i Libanon, Syria, eller Kuwait.

Disse har alle sin historie, sin virkelighetsforståelse, sin oppfatning av hva som er de viktigste årsakene.

Hvis Yassine mener at det eneste akseptable utfallet av konflikten er seier, at alt som han mener er tapt skal gjenopprettes, er det helt naturlig at han mener at det er en og bare en sannhet. Men for at han skal få en seier som "gjenoppretter" det som ble "utradert", må han først beseire Israel. Og det er mildest talt naivt å tro at de vil la seg beseire.

Hvis han derimot vil ha fred, må han begynne med å forstå at det er mange virkeligheter. Ikke bare den han drømmer om.

"Du og jag, Alfred"

I anledning 50-årsjubileet for Emil og Alfred, ta en tur innom UNICEF Norges program Den Ene.

I går var det 50 år siden Astrid Lindgren begynte å skrive om Emil fra Lønneberget. Hun skrev også Vi på Saltkråkan, Karlsson på Taket, og naturligvis Pippi Langstrømpe. Med rette har Lindgren blitt Sveriges nasjonalforfatter, for hennes litteratur holder på relevans ettersom tiden går og barnelitteratur er blitt mye, mye bedre.

I Lindgrens forfatterskap skildrer hun i enkelte bittesmå episoder det som lå hennes hjerte nærmest.

  • Den juleaften da Pippi, etter å ha gitt Annika og Tommy en kjempefest sitter alene i sitt hjem, og du forstår hvor usigelig ensomt det er å være (tilsynelatende) foreldreløs.
  • Lindgrens forklaring på hvorfor Alfred forsøker å avvise Lina på en så ufin måte.
  • Og ikke minst når Emil sier til Alfred: "Du og jag, Alfred"

Det er blitt meg forklart at historien om Emil i bunn og grunn er historien om familien til en alkoholisert far, og jeg har ved ettertanke kommet til at dette er riktig. Faren til Emil har et ustyrlig temperament, moren forsøker engstelig å glatte over alt, og søsteren Ida gjør seg usynlig. Emil er den smarteste og mest ressurssterke i familien og i fullt opprør mot farens tyranni. Faren begrenser Emil ved å sette på kroken fra utsiden (til hans sinne har gitt seg), og Emil beskytter seg selv ved å sette på kroken fra innsiden (til faren er blitt "edruelig"). Trefigurene hoper seg opp, og moren tør ikke annet enn å la de to leve ut dramaet.

Det sentrale i historien er forholdet mellom Alfred og Emil. For selv om Alfred er enfoldig og til tider ubehøvlet, så er han Emils trofaste beskytter og venn. I Alfred finner Emil det faste punktet han trenger for å integrere sine impulser, sine ferdigheter, og sine problemer. Slik at han vokser opp til å bli ordfører.

Historien om Emil viser dermed med all tydelighet at barn kan greie seg gjennom de vanskeligste forhold om de har et menneske i sitt liv som gir dem et ankerfeste, et fast punkt som gir dem trygghet til å utfolde seg.

Dette med å sikre at alle barn har et slikt ankerfeste er kanskje noe av det viktigste vi kan gjøre for dem. I de aller fleste tilfellene er det en eller begge foreldre som spiller denne rollen, men i et mindretall trenges det en storebror eller storesøster, onkel, tante, bestemor, bestefar, nabo, familievenn, lærer eller annen person til å være Alfred.

Det er de som tar inn barn som er låst ute av foreldre som sover av seg fylla, gir dem et stille sted der de kan lese lekser og bøker, viser dem hvor biblioteket er, sitter sammen med dem og ser på Melodi Grand Prix eller Skal Vi Danse. Som tar dem til stranden eller en fotballkamp inni mellom, vasker klær om det behøves, gir dem råd om venneproblemer og kjærlighetssorg, oppmuntrer dem til å forsøke nye ting. Forsikrer dem om at de ikke har skylden for det som er vanskelig.

Det kreves ikke store ferdigheter - tillit til barnet, lojalitet, kjærlighet, og tilstedeværelse nok til at barnet aldri føler seg ensom og forlatt. Så barnet kan sitte ved tjernet en fin sommerkveld og konstatere: "Du og jag, Alfred"

Den tvilsomme Blitz-arven i Stockholm

Det er vel typisk nordisk å påstå at opptøyer av typen vi har sett i Stockholm er typiske andre steder, bare ikke i våre fortreffelige samfunn. Og antagelig vil det fortsette å strømme på med "eksperter" som vil vise forståelse for opptøyernes "følelser" (samtidig som man - naturligvis! - tar avstand fra handlingene). Det vil påvises fremmedgjøring fra samfunnet, eller altså samhället, rasisme bråkmakerne opplever, mangelen på konstruktiv dialog, ønsker om "et sted å være", osv.

Premisset vil være at hvis disse folka bare blir "sett", så vil de automatisk komme på bedre tanker. Vi har ikke gjort nok for dem, og derfor er de så sinte. Det var på dette rasjonalet Blitz fremmet sin sak på så vellykket vis: de fikk overbevist politikere om at de drev "sivil ulydighet" på "rettferdig" grunnlag. Kan man utgi seg for å være offer i våre samfunn, blir lover og regler retningslinjer.

Det som aldri forklares er hvorfor enkelte grupper (av mange som har grunn til å være misfornøyde) setter fyr på biler, slår inn vinduer, angriper politi, osv. mens andre nøyer seg med fredelige demonstrasjonstog, innlegg i aviser, organisering, og informasjonsarbeid.

Eller dette: når vi ser nærmere etter, så er det en mindre andel av den så forulempede gruppen som tyr til slike midler: Flertallet sitter hjemme og gremmer seg: først over den uretten de lider i samfunnet, og så over å bli "representert" av voldelige drittsekker.

Politivold skal etterforskes. Rasisme skal undersøkes, konfronteres, og motarbeides. Det finnes mekanismer for alt dette, både i Sverige og Norge. De fungerer ikke perfekt, det må masing og annen aktivisme til, det vil vanke vanskelige debatter og store frustrasjoner. Men ethvert rimelig, sivilisert menneske vil foretrekke dette fremfor å ødelegge eiendom, true med eller drive vold.

Men å "forklare" opptøyer av dette slaget med at slynglene ikke kan styre sine impulser, at de på forunderlig vis ikke har noe valg, det er å umyndiggjøre dem på svakt, antagelig rasistisk grunnlag. Det er helt irrelevant hva de påstår er årsakene til hærverket - realiteten er at de er forbrytere og skal behandles deretter.

Fikk ABB et fullgodt forsvar av Lippestad?

Morten Kinander og andre har påpekt det problematiske i Geir Lippestads omgang med taushets- og diskresjonsplikten han har som advokat generelt, og som forsvarsadvokat for Behring Breivik spesielt. Men takket være fremtredende folk som Harald Stanghelle, synes det som Lippestad er fredet, immunisert mot kritikk. For han er blitt symbolet på Norges fortreffelige rettsikkerhet, ettersom han tok jobben å forsvare massemorderen. Og, skal vi tro omtalen, gjorde det på en utmerket måte.

(Jeg er ikke jurist. Det nærmeste jeg har kommet å være det, var som legmedlem av etisk råd for jurister i Essex County - Tony Sopranoland - i New Jersey et par år. Bare så det er klart)

Jeg slutter meg helt til Kinanders synspunkter her, men jeg er også skeptisk til at Lippestad gjorde en så fantastisk jobb.

  • Gjennom hele rettsaken var det veldig mye oppmerksomhet rundt Behring Breiviks egne ønsker om sitt eget forsvar. Det ble fremstilt slik at ettersom han - ABB - ønsket det, så måtte Lippestad gå inn for at han måtte kjennes tilregnelig. Og at ettersom utilregnelighet var det eneste forsvaret det var juridisk hjemmel for, så ble det slik til slutt at ABBs forsvarsadvokat gikk inn for at han skulle være straffeskyldig, mens aktoratet gikk inn for å få ham kjent utilregnelig. Altså ikke straffeskyldig. Jeg kan umulig ha vært den eneste som syntes det ble absurd.
  • Når enhver som er tiltalt for en kriminell handling  har krav på et godt forsvar, kan det ikke være sånn at den tiltaltes juridiske evner skal begrense hvor godt forsvaret er. På en måte er den tiltalte advokatens klient, men på en annen måte jobber forsvarsadvokaten for samfunnets rettsikkerhet: vi dømmer folk bare hvis de er blitt forsvart, med nebb og klør.
  • Ble ABB forsvart med nebb og klør? For min del synes jeg Lippestad fra begynnelsen gjorde seg stor umake med å poengtere at han på ingen måte var på ABBs side; han identifiserte seg med alle oss andre som synes ABB var et uhyre. Jeg har ingen illusjoner om at det er lett å forsvare folk som ABB. Men det er mange jobber som er vanskelige, og Lippestad tok på seg denne helt frivillig.
  • ABBs (forrykte) forsvar var at han handlet i nødverge. Hvis Lippestad virkelig mente at han skulle følge ABBs instrukser, skulle han ha forsøkt seg på den. Med alt han hadde, uansett om han hadde noe håp om at det ville nå frem.
  • Hvis Lippestad derimot ikke følte seg bundet av ABBs instrukser, pliktet han å påvise tvil i bevisene for tiltalen. Det eneste han satt igjen med - etter det jeg kunne forstå - var at ABB var utilregnelig pga psykose.
  • Jeg sitter igjen med en uvel følelse av dette, nemlig at Lippestad så bort fra ABBs ønske om et nødvergeforsvar, etterkom ABBs ønske om å ikke bli kjent utilregnelig, passet godt på å ikke vise noen allianse med ABB, og at ABB følgelig ikke hadde noe forsvar.
  • Jeg vet sant å si ikke om det er hjemmel i norsk lov for at ABB kunne få til følgende en eller annen gang: at han anker dommen ut fra at han fikk et utilstrekkelig forsvar, noe han ikke kunne forstå ettersom han var sinnsyk i den gjeldende perioden. Og jo lengre tid det går, jo lettere blir det å argumentere for at han var psykotisk. Men er ikke det lenger nå. I sin ytterste konsekvens kan dette føre til at dommen blir opphevet og ABB blir løslatt fordi han er blitt "frisk".

Er dette sannsynlig? Ikke i ABBs tilfelle, tror jeg. Men argumentet "jeg var utilregnelig da jeg handlet og var følgelig utilregnelig i mine instrukser til min advokat" må jo være anvendelig, men bare i en verden der forsvarsadvokater har en annen målsetning enn å forsvare sine klienter mot tiltalen.

Mer merkelig fra Alf Ole Ask

For en som har bodd halvparten av livet i USA, virker det tidvis som utsendte norske korrespondenter har som hovedmandat å bevise at Norge er bedre enn USA på alle måter. Her følger et eksempel som viser hvorfor det føles slik.

Alf Ole Ask har i den tidligere omtalte artikkelen om Cleveland følgende oppsiktsvekkende påstand:

Ville politiet snudd ved porten hvis noen varslet at de hadde sett en militant muslim i bakgården? Svaret gir seg selv, FBI ville ha slått inn døren.

For det første: Høh?

For det andre: Retoriske grep som "svaret gir seg selv" betyr som regel "jeg håper du ikke går meg etter i sømmene med denne vilt spekulative påstanden".

(Kan i forbifarten nevne at FBI bare har hjemmel til å etterforske brudd på føderale lover. Å sidestille Cleveland-politiet og FBI er en smule forvirret. Og forresten også at Ask kvier seg for å omtale terrorister som terrorister dersom de påstår at de er muslimer.) 

Vel, for å gi en innføring i amerikansk rettspraksis:

  • I utgangspunktet kan amerikanske politi  - enten de er føderale eller statlige - slå inn en dør i USA bare dersom de har en gyldig rettsordre til å gjøre det, jfr Fourth Amendment.
  • Det finnes unntak som er blitt nøye gjennomprøvd i rettsystemet. De går i hovedsak ut på at man kan bryte inn en dør dersom man har rimelig grunn til å tro at man ved å gjøre det hindrer et lovbrudd. Men i et slikt tilfelle ligger byrden på politiet i ettertid å bevise at de i beslutningsøyeblikket hadde slik grunn. Det hjelper ikke om de finner alt mulig rart som resultat av ransakelsen.
  • Dersom politiet bryter disse reglene - og det har dessverre skjedd - så vil de i beste fall forspille mulighetene til å bruke innhentede bevis og i verste fall selv bli siktet for brudd på den mistenktes grunnlovsfestede rettigheter. Og her er strafferammene høye.

Jeg vet sant å si ikke hvordan en "militant muslim" ser ut, jeg, og det tror jeg ikke noen gjør. I USA så jeg stadig muslimer (og sikher, og buddhister, og katolikker, og jøder, og mange flere) gå rundt omkring i åpenbart religiøse klær. Kan ikke huske at andre enn fordomsfulle idioter mistenkte dem for annet enn å utøve deres soleklare rett.

En ting er sikkert: ikke en eneste domstol i USA hadde godkjent en ransakelse hverken i forkant eller i etterkant fordi noen så ut som militante muslimer. Og om en dommer hadde vært dum nok til det, ville han/hun fått beslutningen omgjort i en høyere domstol i løpet av noen få timer. Dommerne hadde sittet klare, med pennene hevet, til å ta en slik anke.

Det vi så sitter igjen med i Asks påstand er så vagt at det er vanskelig å forholde seg til.

Amerikansk politi hadde brutt inn døren om de så en mann - uansett om han så ut som det ene eller det andre - true dem eller andre med skytevåpen. Eller holdt på med å lage en bombe. Men det skulle bare mangle.

Etterpåklokskap om Cleveland

Hver gang det har kommet for dage at folk (som oftest kvinner) er blitt holdt fange (som oftest som sexslaver) i ellers helt vanlige nabolag, undrer man seg over om ikke naboene la merke til noe. Og så kommer det frem at, jo, det hadde de jo, og noen hadde nevnt det til noen som burde ha tatt det til politiet. Og så undrer man seg over hva som har sviktet.

Dette er det man kaller etterpåklokskap, og denne artikkelen av Alf Ole Ask er et klassisk eksempel.

Det er noen gode poeng, som at vi bryr oss mer om skjebner til folk som er like oss enn andre. (USA utmerker seg nok oftere i motsatt retning - de mindreårige i denne saken ble opptil flere ganger tatt opp i media, også etter at nyhetssyklusen om dem var avsluttet).

Men ellers:

  • Når voksne personer forsvinner, må politiet på et eller annet tidspunkt vurdere om de ønsker å bli funnet. For voksne mennesker har den retten: å kutte kommunikasjon med sine nærmeste, sin fortid, og skape en ny fremtid. Det må politiet respektere. Den beste måten å unngå misforståelser er at voksne har avtaler om å holde kontakt med hverandre.
  • Som denne statistikken viser, er bortføringer av typen vi har sett i Cleveland svært uvanlige. De fleste bortføringer gjøres av familie eller kjente, og det overveldende flertall bortføringer oppklares innenfor noen få timer, og det er svært sjeldent at de bortførte dør.
  • For eksempel: I USA er det vanlig å anmelde foreldre som henter sine barn utenom avtale visitasjonstider. Så hvis en far henter sin datter på skolen uten å a ha avtalt med moren, vil hun svært ofte anmelde ham for det. Politiet kjører ut til faren, prater strengt til ham, og kjører datteren hjem. Trist og sikkert vanskelig for barnet, men lett oppklart og avklart.
  • Dermed vekker bortførelser det mer oppsikt når barn som lever under ryddige forhold bortføres. Det er simpelthen mer sannsynlig at det er skjedd noe virkelig galt.
  • Kritikken om at Cleveland-politiet burde ha sjekket nærmere hva som skjedde i Castro-huset tar ikke høyde for 1) hvor mistenkelig forholdene var der, sett utenfra, og 2) hvilken terskel det skal til for at politiet skal trenge seg inn i et privathjem. Jeg antar at det også hadde fått negativ presse om politiet hadde ransakt alle hus som naboer undret seg over.
  • Jada, det er farligere å kjøre bil enn å fly, og det er langt høyere risiko for å dø av å falle på badet enn i et terrorangrep. Den som vil sette seg mer inn i paradoks i hva som får mest oppmerksomhet bør lese Kahnemanns bok
  • Men det er forskjell på hva vi tillater av uflaks, og hva vi tillater av ondskap. Vi er lettere innforstått med at fly får mekaniske problemer, og at badegulv kan bli glatte, enn at dritter som Castro-brødrene får ture frem slik de gjorde.

Mye av etterforskningen omkring dette i Cleveland gjenstår. Vi får se om politiet eller andre kunne med rimelighet gjort noe mer. Foreløpig synes jeg svaret til Asks spørsmål er: ja, det er helt for jævlig.

En virkelig flaggdag - spesielt for Eiliv Austlid og XU

Det er helt greit for meg at Støre gjorde som sine naboer 1.5 og lot flaggstangen stå bar, men jeg håper han tar seg besværet med å flagge i dag.

Det er noe vi ikke liker å erkjenne: vårt land, vår frihet, og mange av våre verdier er kjøpt dyrt, med blod og liv.

Vi har ikke alltid vært flink til å berømme de mange som har satt seg i fare, stilt seg som skjold, og slått leir for det vi altfor lett tar for gitt. Krig er ikke noe noen ønsker, men Norge har ikke pasifisme som politikk. Så lenge vi er villige til å forsvare oss med militære midler, er vi avhengige av at noen av våre beste folk stiller opp og tar sjanser vi aldri ellers ville forventet av noen.

Her er det to eksempler jeg vil nevne:

  • Den ene er Eiliv Austlid, borgersoldat og offiser fra Stange som mistet livet da han ledet et uansvarlig angrep på tyske stillinger ved Dombås i aprildagene 1940. Trygve Lie svartmalte Austlids omdømme i årene etter krigen for å berge sin egen politiske karriere. Austlid etterlot en enke og fem barn, Lie ble utenriksminister og generalsekretær i FN. Først i 2010 ble Austlid post mortem hedret som han skulle.
  • Den andre er medlemmene av XU, den mest hemmelige av alle de norske motstandsorganisasjonene under krigen. Ikke før i 1989 ble deres taushetsplikt opphevet, og ikke før at et ukjent antall (som i virkeligheten var dobbeltagenter for Norge) ble landssvikdømt og (igjen) svartmalt.

I etterkrigstiden har den politiske situasjonen vært mer sammensatt, men ikke desto mindre forblir det slik at våre tjenestemenn og -kvinner i uniform stiller med mer mot enn det noen av oss andre forventer av oss selv.

Det skulle bare mangle at vi flagget for dem denne dagen.

Avleggs forutsetninger for dagens undervisningsmodeller - hiv dem ut!



Skole- og utdannelsesdebatten tar ikke høyde for at dagens modell bygger på at visse ressurser er knappe, men det er de ikke lenger. Vi må se på problemet på en helt annen måte.

Det er slik det bør være når utdanning blir mye debattert. Høyre vil skille mellom fremragende, gode, og dårlige lærere; det er igjen tvil om karakterer har noe for seg i det hele tatt, og Massive Online Open Courses får stadig mer oppmerksomhet. "Eksperter" av alle mulige slag spår en helt annen fremtid.

Norske skolereformer har i flere tiår dreid seg om to målsetninger, nemlig å 1) innføre sosial utjevning i skolesammenheng, og 2) gi alle i Norge best mulig forutsetninger for å realisere sine akademiske evner. Disse to er blitt oppnådd i begrenset grad, og mye av meningsforskjellene går på om de bør oppgis eller forsterkes.

I mellomtiden har vi gjort lite for å utfordre hele det pedagogiske opplegget.

Jeg har mange ideer og få overbevisninger om hvordan vi skal forbedre effekten av våre unges skolegang, men jeg tror vi må se på hvilke forutsetninger som har forandret seg.

Det viktigste er at to ressurser som tidligere var knappe, ikke lenger er det:

  • Forelesningstalent, altså evnen til å presentere og forklare nytt materiale, er nærmest fritt tilgjengelig. Enten det er Khan Academy eller iTunes University, så er det lett for folk å få gode, oversiktlige, godt presenterte innføringer i vanskelig materiale. Tidligere måte man ta til takke med det som var geografisk tilgjengelig, enten det var en professor på Blindern eller en lærer på grendeskolen.
  • Informasjon om alt mulig rart finnes i overflod. Det er det glade vanvidd å kjøpe et papirbasert leksikon, og bibliotekers opprinnelige funksjon er i ferd med å bli helt irrelevant.

Når disse to ressursene ikke lenger er knappe, vil vår læring begrenses av noe annet.

Vi står altså overfor en ny S-kurve i læringseffektivitet, og hvorvidt vi hopper til neste kurve er avhengig av at vi benytter disse fremdeles knappe ressursene ordentlig:

  • Gode lærere. Det er forskjell på å forelese og å lære. En god lærer ser eleven (og ikke bare en klasse) og jobber med at han/hun skal overvinne sine begrensninger, enten de er kognitive, følelsesmessige, eller annet. Dette innebærer en ny form for pedagogikk, der lærere får utdannelse i å improvisere, eksperimentere, og lede elever til å bryte gjennom egne grenser. Innføringen i materialet blir gjennom teknologi, ferdighetsbygging blir gjennom menneskelig kontakt.
  • Kunnskap, altså informasjon beriket med kritisk tenking. En uventet bieffekt av Wikipedia er at den har påvist svakheter i hittil uransakelige kilder. Vi oppdrar studenter til å være kritisk til alle kilder, og til å anse alt akademisk materiale som uferdige utkast, emner som alltid er under arbeid.
  • Undervisningsformer som er tilpasset alle elevers ulike evneprofil. I den grad at en utdannelse skal bidra til at et barn vokser opp til å realisere sine ferdigheter og bli en god samfunnsborger, så er det åpenbart at akademisk suksess, slik vi hittil har definert det, er aldeles utilstrekkelig. Formålet må være å gi alle elever muligheter til å utfordres, ikke alltid lykkes, og oppleve mestring. For derved å gi mersmak for å fortsette å gjøre det.

Ingenting av dette er lett, men det første vi må gjøre er å innse at ting forandrer seg når forutsetninger om knapphet ikke lenger gjelder.