hits

april 2014

Et veloverveid mord og selvmord i Canada

En enslig mor tar livet av sin seksten år gamle sønn og så seg selv. Og det er vanskelig å bebreide henne.

Denne saken fra Prince Rupert, en liten by helt nord langs Canadas vestkyst:

En enslig mor, Angie, tok livet av sin seksten år gamle sønn med autisme, Robert og så seg selv, la igjen en lapp om at det gikk ikke mer. 

Det er lett å tro at mordet/selvmordet var et resultat av irrasjonell desperasjon, noe som kunne ha vært unngått om hun hadde hørt skogens linde drag og blitt lovet blanke ark og fargestifter. Men antagelig var det en veloverveid beslutning, i det hun innså at hennes sønns fremtid ikke var til å holde ut, og at hun selv ikke kunne leve etter å ha myrdet ham.

Robert var utagerende, skadet seg selv og andre, og var dypt ulykkelig. Etter at han hadde skallet ut et bilvindu, ble han innlagt på sykehus og foret Lorazepam til han roet seg. Han ble utskrevet med en måneds forsyning av medisinen. Myndighetenes løsning for gutten, slik det ofte er med slike barn, var å dope ham ned. Inntil videre, det vil si på ubestemt tid, det vil si for all overskuelig fremtid.

Det fantes ingen god langvarig løsning, og derfor ble akuttbehandlingen permanent. Roberts fremtid så omtrent slik ut: medisinering for å hindre at han skadet seg selv eller andre. Flere mulige stygge bivirkninger av medisinen som de bare måtte finne seg i. Når Robert fylte atten ville medisineringen fortsatt. Hun måtte enten fortsette omsorgen for ham som voksen, inntil et eller annet sluttet å fungere, ellers måtte han i institusjon, kanskje et sted uten tilgang til de rutinene og stedene som roet ham ned. Gode sjanser for at det ville bli verre med ham, hvilket ville bety mer medisinering. En nedadgående spiral.

Å være foreldre til barn med autisme innebærer to erkjennelser, egentlig et paradoks:

  • Disse barna kan hjelpes, de kan får det bedre, de kan fungere bedre, de kan ha mer meningsfulle liv. Vi ser små og store løsninger i alle aspekter av deres liv. 
  • Vi evner ikke å få til alt dette. Det koster mer tid og krefter enn vi kunne drømme om å ha på våre beste dager, og mange av oss er utslitte mesteparten av tiden.

For Angie hopet disse to erkjennelsene seg til det uutholdelige. Roberts hjelpebehov var helt enormt og ble bare større. Uansett hva hun gjorde, hvor mye hun ofret, hvor mye hun tryglet og ba. I sin avskjedsmelding på Facebook skrev hun utelukkende om Roberts velferd og ikke om hennes egen fortvilelse.

Hennes var en ekstrem situasjon som fikk ekstreme og ufattelig tragiske konsekvenser. 

Men den er velkjent for mange, også i vårt land. Forut for Angie og Roberts avslutning lå det utallige legebesøk der et skuldertrekk var konklusjonen, møter med lærere og terapeuter som konkluderte med at alle fikk fortsette å gjøre så godt de kunne, uendelig korrespondanse med saksbehandlere der hun forsøkte å få litt mer plass for sin sønns behov. Det var seksten år med kronisk søvnmangel, ødeleggelser, skader, og frykten over det uforutsigbare. Alt dette vil være velkjent for mange norske foreldre.

Dette også: Den uutslettelige følelsen av å ikke strekke til, å ikke makte det hun ønsket mest, nemlig å være en mor som kunne ta seg av barnet sitt. Det var følelsen av å være helt alene om hans mest grunnleggende problemer ispedd takknemlighet for støtte og hjelp hun fikk fra slektninger som stilte opp så godt de kunne. Antagelig hadde hun gitt opp alt håp om en livspartner, avfunnet seg med at det fikk bli henne og Robert så lenge begge var i live. Hun var livredd for å dø før ham, for da ville hans skjebne være helt usikker.

Barn kommer ikke med garantier. Jeg har venner med barn som sliter med spiseforstyrrelser, rusmisbruk, depresjon, ensomhet, nedsatt funksjon av alle mulige slag, og mange andre bekymringer som synes helt overveldende for meg. Slik min situasjon fremstår for dem. Vi er alle foreldre som hver dag melder oss på oppgaven: vi skal være våre barns første og siste beskytter, advokat, lege, trøster, hjelper, omsorgsgiver. Selv om alle andre skulle gi opp, gjør ikke vi foreldre det. 

Jeg har måttet ta mange tunge valg for min (snart femten år gamle) sønn, men har heldigvis aldri vært i nærheten av Angies dilemma. Men jeg kjenner igjen alle elementene: jeg har måttet velge bort medisinering og tatt arbeidet med å håndtere vanskelig adferd på annen måte, jeg har ryddet og vasket de mest utrolige tingene etter ham, jeg har vært oppe natt etter natt for å ta meg av ham. Fremfor alt har jeg ønsket at jeg hadde mer styrke, mer overskudd, mer penger, mer av alt for at han skal få det bedre. 

Jeg har den siste tiden vært i en del møter med andre foreldre i samme situasjon som meg, og det er to ting som er helt påfallende i måten vi snakker om livene våre: 1) Foreldre omtaler sine barn som sterke personligheter som trenger hjelp (og ikke sykdomstilfeller), og 2) foreldrene synes ikke synd på seg selv - de er opptatte av at barna skal ha det bra.

Jeg er heldig som bor i en stor kommune som tar min sønns behov (og mine) alvorlig. Tjenestene vi får gjør at vi begge fungerer noenlunde bra. Mye kan likevel forbedres, og jeg er alltid bekymret over impulsen i offentlig sektor til å spare inn penger på bekostning av de lavmælte og sårbare. 

Yom HaShoah kl 10 i dag

I dag kl 10 israelsk tid, for kort tid siden, stoppet hele Israel i to minutter. Busser, biler, svingte inn på siden av veien, folk la ned arbeidet og reiste seg, skolebarn og studenter stilte seg opp ved siden av stolene sine. Det er Yom Hashoah, minnedagen for Holocaust. En luftvernsirene går i to minutter, og når den stilner går alle tilbake til det de gjorde uten videre kommentar.



I år kommer dette på hælene til Pesach, jødisk påske, der de som deltar i det seremonielle sedermåltidet blir bedt om å sette seg inn i israelittenes sted, å tenke seg hvordan det var å bli frigitt fra trelldom i Egypt og legge avgårde mot en uviss fremtid i ørkenen, uten å engang ha tid til å la brødet heve seg. 

Det virker ikke som behovet for å markere Holocaust har avtatt med årene, snarere tvert i mot. Vi mister tidsvitnene i en rasende fart, slik at folkemordet mot jøder, romfolk, funksjonshemmede, homofile, den polske elite, m.m. får mer preg av å ha skjedd på en annen planet, av en annen art som til forveksling ligner mennesker. 

Det er lett å glemme at Holocaust besto av hverdager og hverdagsmennesker. Fangevokterne var vanlige folk med kviser, svettelukt, dårlige hårdager, glemte tannlegetimer, gjøremålslister og familieforhold som plaget deres samvittighet. De hadde morgener med strålende solskinn og fuglekvitter som satte dem i godt humør, og dager de helst ville holdt sengen. De klagde over forkjølelser og ensformig mat, lengtet etter post fra venner, fortalte hverandre vitser de hadde hørt før. 

Leirenes gang var preget av monotoni. De hyppige dødsfallene gikk oftest stille for seg, helt udramatisk. En mann som segnet om, et skudd som falt, en fange som ble liggende etter at andre hadde stått opp. Eldre, barn, og kvinner ble stuet inn i gasskamrene med minimal fanfare, og deres lik ble lastet ut like forretningsmessig som potetsekker fra et lasteplan. Det var ingen musikk, intet crescendo, bare folk som pustet ut for siste gang. 

Å overleve dette besto først og fremst av flaks, av å trekke riktig lodd i trekning etter trekning. Dernest besto det av en uendelig rekke beslutninger med uforutsigbar konsekvens, fra det mest banale til det mest umenneskelige. Det besto i å gi avkall på verdighet for å overleve, igjen og igjen. Det tok lang tid for overlevende å bli helt overbevist om deres rettmessige plass i menneskeheten, og noen greide det ikke. 

Vi er alle arvtagere etter Holocaust: i hver av oss er det et offer, en overgriper, en redningsmann, og en som står ved siden og lar det hele skje. Jeg skulle ønske at vi hver brukte to minutter hvert år på å sette oss inn i hver av de rollene.

Hva bør vi være mest redde for etter 22.7

Terroristtrusselen mot Norge er sammensatt av flere segmenter. Og vi har ikke forutsetninger for å vite om PST gjør en god jobb.

Tre av de mest fremtredende personlighetene i Antirasistisk senter advarer i NRK Ytring om den fortsatte, kanskje økede, faren for høyreekstremistisk vold etter 22.7. De reagerer spesielt på at PST legger mye vekt på trusselen om vold fra ekstremt muslimsk hold og mener at vi er i ferd med å undervurdere høyre-ekstremister som Anders Behring Breivik.

Kanskje. Problemet er at hverken jeg eller de tre herrene har tilgang til etterretningen vi antar at PST har skaffet seg, og vi vet heller ikke hva som motiverer PSTs vurdering. Det er faktisk bare et svært begrenset antall tiltrodde mennesker i Norge som har nok opplysninger til å vurdere PSTs prestasjon. Det kan være at PST er kjempeflinke og ofte redder oss fra ubeskrivelige trusler; det kan være de er helt elendige og er mest opptatt av indre anliggende. Eller noe midt i mellom. Før jeg vil klage på PSTs arbeid vil jeg vite mer om ettersynet av deres arbeid.

Med etterpåklokskap er det lett å se hvordan ABBs adferd burde virket mistenkelig, men da faller vi fort i fellen å 1) se bort fra alle de merkelige tingene mange nordmenn gjør hver dag, og 2) glemme at overvåking av typen som ville avslørt ABB antagelig ville brutt diverse lover om personvern. At ABB til tider ga utrykk for (etter mitt skjønn) skrullete politiske synspunkter rettferdiggjør ikke overvåking. I Norge skiller vi ganske klart mellom ord, intensjon, og handling.

Hva som burde bekymre oss har med sorte svaner å gjøre: begivenheter som er så sjeldne at det faktisk er vanskelig å måle sannsynligheten for at de inntreffer, men som virker helt forutsigbare i ettertid. Til enhver tid er det flere hundre sorte svaner som kunne bekymre oss: i tillegg til høyreekstremistskrullinger med personlighetsavvik som ABB, finnes det psykopatiske sadister, stormannsgale kameratflokker, religiøse dommedagsfremskyndere, og mye mer som jeg neppe kunne forestille meg. 

Uten å emulere steder som Nord-Korea, kan vi ikke beskytte oss mot alle trusler. Å være voksen innebærer å leve med uvisshet om fremtiden. 

Det som bekymrer oss, er om politiske miljøer når et slags vippepunkt der prat blir til intensjon som så blir til handling. PSTs oppgave er å holde orden på hvor nærme de politiske miljøene - uansett hvor små eller store de er - dette vippepunktet. Dette har ingenting med om man liker de ene ekstremistene mindre enn de andre; om ABB hadde drevet massemord av en SIAN-konferanse, ville forbrytelsen vært akkurat det samme. 

Et element som ofte blir borte i diskusjonen er at terrorister faktisk har et politisk formål med sine handlinger. Anders Behring Breivik og Timothy McVeigh håpet på at deres grusomheter ville få i gang et skred som førte til store politiske omveltninger - de var sinnsfriske nok til å forstå hva de gjorde, men forrykte nok til å overvurdere signaleffekten. Men mange terroristgrupper er mer utspekulerte og realistiske enn disse: dersom en gruppe i Norge ville for eksempel presse norsk utenrikspolitikk i en bestemt retning, kunne en terrorhandling kanskje påvirke dette: flykapringene på 70-tallet var svært så effektive politiske aksjoner.

Det er lett å falle for fristelsen å overvurdere faren fra grupper med politiske motiver du misliker; og undervurdere faren fra grupper som har litt mer sympati for. (Det er forøvrig ikke det samme som å godta vold fra enkelte men ikke andre). Vi tror kanskje at grupper med rettvise saker har både mindre behov for slike tiltak, og at de som bedre mennesker vil holde seg for gode til det. Det er for eksempel ingenting som tyder på at Fjordman hadde eller har noen voldelige tendenser, men vi som synes han er ekstrem har nok lett for å tro at han har det. 

Kanskje er det mulig å segmentere truslene slik:

  1. Enkeltmennesker som av ulike årsaker gjør grusomme ting. Her er antagelig beredskap viktigere enn forebygging. ABB var en slik.
  2. Grupperinger med en klar fantasi intensjon om å bruke vold men som sliter med å få det til. Her er det ikke bare fysisk vold mot mennesker, men også vandalisme mot eiendom og hackeangrep på IT-baserte ressurser aktuelle bekymringer. Strategien her er å være nok foran dem til at de aldri kommer helt ut av startgropen. Dette er antagelig tilfellet med de lavpannede høyreekstremistene som ligger noe bortenfor SIAN, m.m.
  3. Grupperinger som vil ty til vold hvis visse forhold endrer seg. Disse gjelder å holde orden på kontinuerlig, men så legge kluter inn tidlig når noe skjer som de kan oppfatte som en provokasjon. Mange av opptøyene i forbindelse med Gaza-krigen skyldtes antagelig slike grupperinger. Her holder nok de "muslimske" ekstremistmiljøene hjemme.

(For ordens skyld vil jeg forresten presisere at ekstreme muslimske miljøer i høyeste grad er høyreorienterte.) 

Om Dailai Lama: Innføring i realpolitikk

Harald Stanghelle får stående applaus for sin refs av Stortingets presidentskap for sin behandling av Dalai Lamas nært forestående besøk i Norge.

Det er på tide med et grunnkurs i utenrikspolitikk:

  • Kina anser Dalai Lama som leder for den tibetanske frigjøringsbevegelsen og dermed en utfordrer til Kinas territoriale krav på Tibet. Jeg mener at Kinas invasjon og okkupasjon av Tibet var og er skammelig, men Kinas krav på landet/området er et faktum som Beijing holder knallhardt og konsekvent på. Derfor anser de enhver offisiell anerkjennelse av Dalai Lamas lederskap over det tibetanske folk som et diplomatisk signal. 
  • Forholdet mellom Kina og Norge er langt viktigere for Norge enn for Kina. Om vi tok i mot Dalai Lama som Tibets statsoverhode med rød løper, æresgarde, og middag på Slottet ville det uungåelige bruddet med Kina knapt blitt lagt merke til i Beijing og vært et gedigent nederlag for Norge. 
  • Den foreslåtte protokoll er antagelig resultat av forhandlinger mellom våre lands utenriksdepartementer med uformell kanal til Dalai Lama (som faktisk bor i Dharamshala i India og ikke i Tibet, slik Stanghelle antyder). Ganske sikkert har kineserne kjørt et knallhardt løp som de visste ville sette Norge på plass, og ganske sikkert har bl.a. presidentskapet stålsatt seg for den skyllebøtten Stanghelle så behjelpelig bærer.

Det er ingen motsetning mellom å tale tibeternes sak samtidig som man tar hensyn til kinesisk politikk. Det er slikt som kalles vekselvis diplomati, smidighet, og dialog. Kineserne har godtatt at Dalai Lama får offisiell oppmerksomhet fra Stortinget, men krever antagelig at han skal behandles som en privatperson og ikke en leder. Og at det ikke skal være noen tvil eller tvetydighet om det.

Dette standpunktet er konsekvent i henhold til Kinas politikk, og det ville vært et svakhetstegn om de insisterte på noe annet. 

Jeg holder med Stanghelle i det jeg antar er hans standpunkt om Tibet, og jeg håper han deler min manglende nostalgi for teokratiet som hersket i Tibet før Kina invaderte.

Norge vurderer at de ikke har råd til å miste (mer) velvilje fra Kina over denne saken, og det er fremfor alt forståelig. Jeg synes vi skal finne måter å vise folkelig støtte for Dalai Lama og hans folk på og slutte å være så kjepphøye overfor norske ledere som hadde et vanskelig valg.

Oppdatering 23.4 kl 07:52: Folk med bona fide kompetanse på området har de samme betraktningene som meg, og Olemic Thommessen forklarer noe av det samme. 

Barn som lærer å være selvopptatte blir ikke bortskjemte. De blir deprimerte.

Kilden til et godt liv er å finne mening, og de fleste gjør det ved å hjelpe andre. Vi gjør våre barn en bjørnetjeneste ved å skåne dem for ubehaget å ta ansvar for andre. 

To interessante artikler i dag: Den ene i Budstikka som forteller om ungdom som sliter på skolen og derfor droppet ut. Den andre i Atlantic som forteller at tenåringer som søker mening i livet ved å hjelpe andre blir i mindre grad deprimerte. Artikkelen i Budstikka kommer også med tall fra Folkehelseinstituttet om at 15% av barn og unge mellom 3 og 18 sliter med psykiske problemer.

Artikkelen i Atlantic trekker linjene helt tilbake til Aristotles, som skilte mellom hedonia og eudaimonia, altså lykke gjennom å more seg, og lykke gjennom mening. Barn (og voksne) som søker lykke gjennom mening er og blir simpelthen psyisk sunnere mennesker. 

Problemet med helikopterforeldre er antagelig ikke at barna deres blir bortskjemte, men at det er større risiko for at de blir deprimerte. 

Mange (altfor mange, tror jeg) foreldre gjør sine barn en bjørnetjeneste ved å la dem "slippe" oppgaver der de møter andre menneskers vanskeligheter; og lar dem også "slippe" ansvaret for andres velvære. Vi lager mat til dem, rydder etter dem, er rause med klær, duppeditter, og utstyr, og regner oss som gode foreldre.

Fordi vi vil at barna våre skal slippe ubehageligheter. Noe av dette går også igjen i skolen: her går vi inn for at elever skal "slippe" den ubehagelige følelsen det er å mislykkes, å føle seg som "skoletapere".

Dette føles kanskje snilt ut, men det reflekterer unnfallenhet i foreldreoppgaven, og ikke så rent sjeldent egoisme.

Det er selvfølgelig lettere for oss å rydde opp etter dem, unnskylde eller bortforklare feil, gjøre det så lett at de sjeldent vil mislykkes, og skåne dem for andres problemer. 

Tross alt er hovedoppgaven vår som foreldre å hjelpe barna bli selvstendige og kompetente voksne som villig tar ansvar og greit greier motgang. Det gjør vi ikke ved å la dem "slippe" å oppleve konsekvenser av egne beslutninger, "slippe" motgang og nederlag, eller å "slippe" ansvar for andre for andre enn seg selv. Enda vi vet godt at som voksne vil de få konsekvenser midt i trynet, oppleve mye motgang og nederlag, og ganske sikkert måtte ta ansvar for barn, ektefeller, kanskje til og med foreldre (!) som trenger deres hjelp.

De gode nyhetene er at de fleste unge finner ut av det selv: de oppsøker utfordringer, tør å satse, er realistiske om risiko, og lærer fort å rydde opp etter seg når de må.

De dårlige nyhetene er at noen faller utenfor: de som blir deprimerte av å savne mening med dagliglivet, de som tror det er noe galt med dem fordi de sliter, de med vanskelige hjemmeforhold og altfor mye ansvar. Det er barn som trenger å gi omsorg og vennskap, og vi har barn som trenger å få det. Det er vi foreldre som må lære dem å få til den utvekslingen.

Norsk medisinsk praksis med overdose av østrogen "mot normalt"

Norske leger har i flere tiår stilltiende akseptert hormonbehandling på barn uten noen medisinsk indikasjon, uten en gang antydning til medisinske fordeler, til tross for tidlige advarsler om mulige uheldige langtidseffekter. Hva var det de sa om tidlig mannlig omskjæring igjen? 

Det viser seg at norske leger gjennom en årrekke - muligens helt frem til i dag - har behandlet bekymringer for høyvoksthet hos jenter med en hormonbehandling med høyst usikker virkning. Legene har ikke har fulgt opp resultatene gjennom et eneste studie, og at det er beskjeden interesse for å få noen oversikt. 

Forsidehistorien i dagens Morgenbladet (bak betalingsmur) forteller at dersom leger mistenkte at prepubertale jenter lå an til bli høyere enn 181 cm (først) eller 186 cm (etter hvert) så satte de i gang overdose av østrogen for å fremskynde puberteten, hvilket altså gjør at veksten avtar fortere. Antagelig.

De sjekket aldri om antagelsen var riktig, om behandlingen fungerte som forventet, og slett ikke på langtidseffekter. De satte ikke en gang opp et register slik at kvinnene kunne følges opp systematisk, og de har ennå ikke gjort et ordentlig studie. Leger som er spurt mener det er blitt slutt på dette, men de er ikke helt sikre. (Nå opereres det uten medisinsk indikasjon i stedet).

Hva har vært formålet med denne behandlingen: jo, for at høye kvinner skal slippe å føle sosialt press ved å være "annerledes".

Det er ikke kommet noen varsko fra Barnelegeforeningen, ingenting fra legeetisk råd, ingenting fra fagorganisasjonen innenfor endokrinologi. Maset om oppfølging i dag kommer fra Sverige. Advarsler om risiko ved denne type behandling har vært registrert - hovedsakelig fra USA - helt siden 1975, altså før dette kom i gang i Norge for alvor, men dette ser det ut til at norske leger har sett helt bort fra. (En rimelig god gjennomgang av dette spørsmålet med god litteraturliste er å finne her).

I Norge behandles også barn som man frykter blir for korte med biosyntetisk veksthormon. Vi setter på tannregulering på barn slik at de ikke skal skjemmes over skjeve tenner. Vi "reparerer" utestående ører, fjerner "skjemmede" fødselsmerker, og hvem vet hva ellers. Vi har ikke en gang en god oversikt over medisinske inngrep for å "rette på" kosmetiske forhold, legene gjør dem bare. Det er ikke rart: vi har skapt en kultur der skjønnhetsidealer blir stadig smalere definerte, og hvor vi gjør oppvekstfasen med konformitet til noe permanent. 

Det er store makro-problemer med dette behovet for å gjøre barn mest mulig like hverandre, og slike behandlinger legitimerer nevrotiske tendenser hos både barn og foreldre om at de fremfor alt må innrette seg etter andres normer om hva som er "normalt".

Dette med å ville eliminere alt som er mer enn 1,5 - 2 standardavvik unna burde gjøre oss alle ubekvemme. "Mot normalt" blir et tyranni med uforutsette konsekvenser. Dette bekymrer meg, men åpenbart ikke barneombudet.

På mikronivå: For foreldre som har samtykkekompetanse på vegne av sine barn dreier dette seg om "informed consent": det er mye som tyder på at norske leger har unnlatt å fortelle foreldrene om usikkerheten i og bekymringsmeldingene fra forskningen. Dette er i så fall et grovt brudd på grunnleggende medisinsk etikk. Men å feie for egen dør blir liksom så kleint når man kan mistenkkeliggjøre andres "kulturelle bias". 

Hver gang Tybring-Gjedde sier noe om Islam, begår en debattengel selvmord

... og det er ikke bare hans skyld. Når folk faller over hverandre i forsøk på å fordømme alt hva han sier, alt hva de tror han står for, og hans hårsveis og den figurative hesten han red inn til byen, så blir det så mye øredøvende larm at det ikke nytter å lære noe nytt.

Både Disneyland-kronikken og dette nyeste innslaget får meg til å sette ansiktet i hendene og mumle til meg selv en stund. Jeg vet virkelig ikke hva Tybring-Gjedde forsøker å oppnå med slike formuleringer, men jeg er antagelig heller ikke i målgruppen hans. Når det gjelder uttalelsene om Israel, er jeg forøvrig helt enig med Ervin Kohn*: det ville være en misforståelse å gjøre Israel til en front mot Islam.

Men enten vi liker det ikke, bygger Tybring-Gjedde sine innspill på en rekke oppfatninger, som jeg vil tro han deler med mellom 10% og 50% av Norges befolkning. Disse oppfatningene har det til at de 1) har grunnlag i reelle forhold, og 2) mangler avgjørende nyanser:

  • "Islam og jødedommen er rivaliserende religioner."De reelle forholdene: I ekstreme muslimske miljøer (Hamas, Hizballah, Irans teokrati) er antisemittisme generelt og antijudaisme et sentralt tema som underrapporteres i vestlige og norske media. Dette har gjort at antisemittiske myter er mer utbredte i muslimskdominerte land enn i de fleste andre land. Manglede nyanse: i både praktiske og teologiske religiøse spørsmål er det få motsetninger mellom jødedommen og Islam, tvert i mot er det mange eksempler på gjensidig toleranse og praktisk samarbeid. 
  • "Antisemittisme er importert til Norge fra muslimske land som er mot Israel"De reelle forholdene: Det er meg bekjent ingen som benekter at det finnes sterke jødefiendtlige holdninger i enkelte muslimske miljøer, men det er ikke gjort noen forsøk på å kartlegge omfanget eller intensiteten av disse.  Manglende nyanseHL-senterets undersøkelse viste at antisemittiske fordommer finnes også blant ikke-muslimske nordmenn. Det kreves simpelthen langt dypere og mer uredd forskning på dette feltet. 
  • "Islam i Norge er en trussel mot demokratiske friheter, som likestilling for kvinner, homofile, ateister, m.m."De reelle forholdene: Det finnes muslimske miljøer som motsetter seg rettigheter og likestilling av disse typene, og det har gjort seg utslag i ufyselige uttalelser, moralpoliti, og i verste fall vold og andre lovbrudd. Disse miljøene forklarer sine holdninger med religiøs overbevisning og forsvarer seg med livssynsfrihet. I enkelte land som i større eller mindre grad bygger lover på religiøs muslimsk doktrine, er diskriminering og regelrette forfølgelser institusjonalisert. Manglende nyanse: Disse er omstridte spørsmål også innenfor muslimske miljøer, både i og utenfor Norge. Vi har rett til å stille utfordrende spørsmål til muslimer om det, og vi har i alle fall rett til å håndheve lover i Norge som beskytter kvinner, homofile, ateister, osv., mot diskriminering og vold. Men hvis ordet "dialog" skal ha noen mening, bør det være et krav om at vi ikke demoniserer dialogpartneren fra første øyeblikk.
  • "Muslimske innvandrere er en fare for velferdsstaten" De reelle forholdene: Brochmann-utvalgets rapport viser at vår velferdsmodell bygger på forutsetninger om yrkestdeltagelse, bofasthet, og mer som viser seg å briste med høyere migrasjon og endret demografi. Det er svært sannsynlig at en lavere andel innvandrere enn befolkningen ellers er innforstått med den sosiale kontrakten velferdsordningene bygger på. Manglende nyanse: Innvandrere er en langt mer sammensatt gruppe enn det vi ofte får inntrykk av, og vi løser ingen problemer ved å behandle det hele som ett stort problem. Skal vi få opp yrkesdeltagelse og bofasthet blant innvandrere, kreves det omstillinger fra begge sider.
  • "Israel er frontlinjen mot radikal og ekspansjonistisk islamisme"De reelle forholdene: Som nevnt over finnes det anti-israelsk pan-arabisk nasjonalisme med formål å bygge et teokratisk kalifat i et fremtidig Palestina der jøder og kristne i beste fall er dhimmi. Opposisjon til Israel i Norge rekker over et stort spenn, fra legitim og nødvendig kritikk til ukritisk og hatefull demonisering. Som Tybring-Gjedde på klønete vis er inne på, viser (eksempelvis) hverken Dagbladet eller Kristin Halvorsen særlig interesse for å trekke klare linjer i det spennet, og resultatet er at en del israelkritikere av og til fremstår som nyttige idioter for krefter de ellers aldri ville ha forbundet seg med. Manglende nyanse: Mye av vestlig kritikk mot Israel går på at dagens regjering gjør seg til et veldig lettvint mål for ekstremister, ettersom det finnes forhold (de såkalte bosetningene) som også de vestlige landene synes er kritikkverdige. Israels stilling som en demokratisk bastion mot uroen i Egypt, Syria, Libanon, m.m. ville vært langt klarere om Israel var en bedre lagspiller med Vesten. 

Denne min "på den ene siden på den andre siden" fremstilling som også er superforenklet, men det poengterer nettopp behovet for at både Tybring-Gjedde (og hans likesinnede) og deres opponenter skjerper seg og forsøker å få til en bedre og mindre polarisert debatt. 

Enten vi liker det eller ikke, er Tybring-Gjeddes sysnpunkter 1) godt forankret hos en stor del av publikum, og 2) ikke hallusinasjoner. Den beste måten å argumentere mot ham på er ikke å skrike men å nyansere, opplyse, vurdere nøye, med andre ord: ta dem alvorlig. 

Selv om det ikke er så gøy.

 

*: Samtidig som jeg konstaterer at Dagbladet vil gjøre Kohn, som er leder for Det mosaiske trossamfunn i Oslo, ansvarlig for et spørsmål om Israel. 

Man må alltid skrive noe på 9. april

Jeg sliter med å forestille meg hvordan det hadde vært å våkne til nyheter en dag om at fremmede styrker hadde gått i land i Norge, eller krysset grensene inn i landet, og nedkjempet all motstand. Det virker kanskje helt usannsynlig nå, men jeg vet ikke hvilke begivenheter som skulle til, og over hvor kort tid, før det plutselig ble mer enn en fjern mulighet.

Det er lett å se at krigstiden i Norge galvaniserte vår form for patriotisme: jernvilje mot overmakt, troskap til konge og flagg, oppslutning om allianser med venner fremfor nøytralitet. Men da er det lett å se på tvilen som lå forut for dette: nordmenn var ikke helt overbeviste om at England var å foretrekke fremfor Tyskland, vi hade en viss tro på pasifisme som en farbar politisk ideologi, vi anså kongen mer som et utslag av en valgt statsform enn som et nasjonalt symbol. Norge var ikke riktig 35 år gammelt da vi ble tatt over.

Vi har lett for å tro at de som sviktet i 1940, og særlig utenriksminister Halfdan Koht og forsvarsminister Birger Ljungberg, manglet kunnskap og karakter, at de sviktet simpelthen fordi de var mer eller mindre defekte. Men det er å overse den rollen som de spilte i sin samtids politikk: om de undervurderte mulighetene for og konsekvensene av en tysk invasjon, så var de ikke alene om det. Det lå en lang forhistorie frem til den elendige militære og sivile beredskapen som gjorde Weserübung til et forholdsvis enkelt hærtog.

Akkurat den forhistorien må vi sette oss bedre inn i, eller rettere sagt leve oss bedre inn i. Forskjellene mellom oss og nordmenn 8.april 1940 er ikke så stor.

Om Wehrmachts militære doktrine både for invasjon og okkupasjon var hard, så skjedde de fleste krigsforbrytelsene i Norge i regi av et "sivilt" styre under "Reichskommiar" Terboven (en puslete bølle med mindreverdighetskomplekser) som ikke skydde noen midler. Ikke overraskende var det en annen totalitær gruppe - kommunistene - som svarte med samme mynt. Milorg og Sivorg, som jobbet mer eller mindre under instrukser fra eksilregjeringen, fant stadig behov for å moderere tiltak for å ikke påkalle gjengjeldelsesaksjoner, og det var jo nettopp Terbovens formål.

Men Komorg, Osvald-gruppen, og Pelle-gruppen hadde ingen illusjoner: de var villige til å ta alle risikoer og bære alle kostnader - også de som ble påført ikke-aktører - for å bekjempe nazistene. Det var de som gjorde "våtarbeidet" når det trengtes.

Slike motsetninger er det blitt stadig mindre av i etterkrigstiden, men vi ser dem fremdeles i for eksempel Syria. Og hvis det skulle bli full konflikt der det ulmer andre steder i verden, kan det fort bli mer av det. 

Det er alltid verdt å håpe at menneskeheten etter hvert legger væpnet konflikt bak seg, og at kriger som utkjempes har begrenset omfang og er lovlydige. Vi må også gjerne håpe at vi i Norge unngår å trekkes direkte inn i blodige konflikter. Men det ville være naivt å regne med alle disse tingene. For at vi skal lære av historien må vi ikke tro at vi er immuniserte mot fortidens feil og laster. 

Det friske eller falmende grønne i Senterpartiets fremtid

Alle politiske partier bikker mellom impulsen til å fornye seg og impulsen til å holde fast i det gamle, og Senterpartiet er intet unntak. Jeg tror ikke valget av ny ledelse har på noen måte avklart denne motsetningen i partiet, men det er å håpe at debattene fremover styrker partiets rolle som en oppbyggelig faktor i norsk politikk.

Senterpartiets konservative impuls er å forsinke endringene i jordbruksbransjen ved å subsidiere eksisterende struktur. Ord som å være selvforsynt, distriktspolitikk, og grønnhet hives omkring, men det å bevare arbeidsplasser i jordbruket teller minst like mye. Dette Senterpartiet er en interessorganisasjon, den politiske vingen av en fagforening.

Senterpartiets progressive impuls er langt mer interessant; sysselsatte i jordbruket må ned, proteksjonisme må avskaffes, og vi må utnytte Norges konkurransefortrinn i jordbruk, antagelig noe slikt som rikelig med vann, lang vekstsesong, kaldt klima, osv. som egner seg utmerket til hardføre plante- og dyrearter. Vi går mot en tid med færre og større gårdsbruk, mer automatisering, langt mer interessant spesialisering, og antagelig innovasjon i vårt hjemlige kosthold. 

I en overskuelig fremtid vil sysselsettingen i jordbruket være en fjerdedel av det den er i dag, produksjonen det dobbelte målt i kroner, og Norge vil være et foregangsland i bærekraftig jordbruk. De som jobber i jordbruket vil tjene dobbelt så mye og ha tilgang til verdensmarkeder, og investeringer i jordbruk vil være en del av kapitalmarkedene. Vi vil bygge opp forsknings- og innovasjonsmiljø i indre Troms og i Folldal. Kjøtt fra norsk lam, kje, og reinsdyr vil være ettertraktet på verdens beste restauranter. 

Dette er gode ambisjoner, synes nå jeg. I stedet for å sultefore bønder ved å la dem slite seg ut på 100 mål med noen kyr, griser, og høns. 

Svar til Morten Frischs omtale av meg

Morten Frisch, hvis studie fra 2011 jeg omtaler på denne siden, har lagt inn to kommentarer på blogginnlegget mitt hos NettavisenJeg gjengir begge nederst på denne siden til referanse.

Her er hans hovedargumenter (ikke ordrett sitert):

    • "Omskårne menn i studien fra 2011 var med få unntak omskåret i barndommen, lenge før seksuell debut." Slik fremstilles det ikke i den fagfellevurderte artikkelen han skrev og som jeg bygger min omtale på. I beskrivelsen av studiet fortelles det kun at "circumcision status" - det vil si omskåret eller ikke - ble etterspurt i skjemaet, og i teksten nevnes det at 15% av de seksuelt aktive omskårne (totalt 15 i antall) var omskåret før de var seks måneder gamle. Her kommer Frisch med nye og upubliserte opplysninger. Inntil Frisch deler et eksemplar av både intervju-guiden og spørreskjemaet han brukte, tillater jeg meg å være skeptisk til upublisert informasjon.
    • Skal man se på det som står i studien: Av de 103 seksuelt aktive var 73% lutheranere, 3% ukjente, og 16% ikke tilknyttet noen religion. Det anslås at omkring 3,5% av Danmarks befolkning var muslimer i 2011, men studien har kun med 4 personer, dvs omkring 0,2% en underrepresentasjon som burde være påfallende. (Den jødiske minoriteten er så liten at et langt langt større utvalg ville vært nødvendig for å få dem med). 
    • Det er i alle fall relevant å spørre hvorfor omkring 85% av guttene ble omskåret etter seks måneder, når de aller fleste må antas å være etnisk danske.
    • Jeg kan ikke se noe sted at Frisch spør hva som var årsaken til at guttene ble omskåret. Det nevnes ikke i studiebeskrivelsen og ikke i tabellene. Uansett er det vesentlige å vite hva som var årsaken til omskjæring hos de ti mennene som meldte problemer. 
    • "Funnene finner støtte i senere studier i Belgia og Portugal". Til studien i Belgia ble det rekruttert gjennom løpesedler og annonser, som gir enda høyere risiko for "volunteer bias" enn studien til Frisch. Her spørres det heller ikke om årsaken til omskjæringen, og forfatterne medgir at det var klart høyere problemer hos dem som omskåret senere. Studien i Portugal er enda mer interessant, for her er det snakk om oppfølging av seksuelt aktive menn som ble omskåret på sykehus, formodentlig på medisinsk indikasjon, altså et helt annet utvalg enn det til Frisch, og helt uten kontrollgruppe. Det står ikke noe i abstraktet om hvor lang tid etter omskjæringen pasientene ble fulgt opp, og det ble til alt overmål påvist mindre smerte etter omskjæringen enn før. Ereksjonsproblemer og forsinket orgasme var mer vanlig etter inngrepet, men det forklarende variabler ble funnet å være diabetes, lav kjønnsdrift, og relativt færre sexpartnere. 
    • "Underslår forskjellene mellom omskårne og uomskårne menn og deres kvinnelige partnere." La meg først sitere Frisch selv i studien vi her omtaler: "our findings need cautious interpretation... the degree to which our findings are generalizable to the entire Danish population is uncertain." 
      • Videre skriver han om menn "considering the sexual function difficulties together revealed no difference between circumcised and uncircumcised men." Hele poenget til Frisch om menn dreier seg om at tre ganger så stor andel  omskårne menn (et antall av ti) rapporterte "hyppige" orgasmeproblemer enn uomskårne (antall 63), men at alle andre spørsmål om seksuallivet ikke viste noen forskjell. Det er altså snakk om et bestemt fenomen som forsøkes påvist gjennom små absolutte tall. 
      • Når det gjelder kvinner, viser Frisch til statistisk signifikant OR på disse områdene: "incomplete sexual needs fulfillment", "frequent sexual function difficulties," og "frequent dyspareunia" (smerter ved samleie).  Her er det også snakk om lave tall - mellom 23 og 42 kvinner, og selv om Frisch forsøker å justere for alle mulige variabler hos kvinnen, forsøker han ikke å finne ut noe om partneren hun har problemer med. Det er også påfallende hvor sikkerheten han legger i tallene sine: Confidence-intervallet på ORene er svært vide i alle analysene, så det er stor usikkerhet om hvor stor forskjellen egentlig er. 
    • Jeg har også sett nærmere på innvendingene Brian Morris har mot at Frisch bruker Odds Ratio i stedet for Risk Ratio for å analysere forskjellene mellom observasjonene (Frischs svar på kritikken er her). En god innføring i forskjellen mellom risk ratio og odds ratio er å finne blant annet her. Poenget er at risk ratio er alltid å foretrekke med mindre det dreier seg om spesielle forhold, hovedsakelig at man snakker om sjeldne tilstander. Videre kreves det at forskere som bruker odds ratio har god oversikt over confounding factors, som for eksempel årsaken til at en intervensjon - i dette tilfellet omskjæring - ble gjort. Frisch forsøker her å undersøke om seksuelle komplikasjoner som føllge av omskjæring er hyppige, og han ser helt bort fra de ulike årsakene til at menn omskjærer seg. I det aller minste burde han ha beregnet risk ratio og gjort det til grunnlag for hans "robustness analysis."  
    • "Interessekonflikt på grunn av religiøs tilknytning"
      • Jeg utgir ikke egen forskning, der jeg må innestå for at jeg uten bias har laget hypoteser, rekruttert utvalg, satt sammen metoder, gjennomført undersøkelser, eller analysert resultater. Jeg forsøker å finne ut hva som er de vitenskapelige kjensgjerningene om dette spørsmålet og formidle det til andre. Frisch vil finne at jeg har lenket til den fulle teksten av hans studier såvel som andre som ofte trekkes frem som kritiske til omskjæring. Mine synspunkter kan verifiseres på eget grunnlag og utfra kildene jeg henviser til. 
      • Forøvrig finnes det ikke hjemmel i (for eksempel) Vancouverprotokollen for å tro at religiøs, politisk, eller annen overbevisning utgjør en interessekonflikt for dem som faktisk driver forskning. 
      • Det kunne være interessant å vite hva Frisch mener skulle være de praktiske implikasjonene av hans oppfatning om slike interessekonflikter. Vitenskap skal tross alt være et samlingspunkt for å finne ut om sannhet uavhengig av vitenskapsfolkenes religiøse, politiske, etniske, og andre overbevisninger og tilhørighet. 
    • "Funksjonen av forhud forklart på Videnskab.dk" dette dreier seg om et intervju med Frisch på tidsskriftet Videnskab.dk, der han kommer med en rekke påstander om forhudens funksjon. Jeg finner ikke vitenskapelig grunnlag for hans påstander om forhudens funksjon, påstander som han i all hovedsak bygger på studien fra 2011. Han trekker videre frem en rekke historiske årsaksammenhenger som det heller ikke finnes belegg for, blant annet noe Maimonides skrev på 1100-tallet, og noe en skrullete amerikansk lege mente på slutten av 1800-tallet. Det kan neppe kalles en avsporing å være uenig med slike påstander.
    • "Sensur på LIM-nettverkets side." Administrator underrettet meg om at kommentarer som mistenkeliggjorde meg som jøde ble fjernet fra tråden. Jeg sa at jeg like gjerne skulle latt den stå, fordi jeg mener slike kommentarer viser tankesettet til enkelte av mine motdebattanter. 

 Noen konkluderende tanker:

Studien til Frisch var en fiskeekspedisjon, dvs. det var en studie uten noen inngående hypotese. Det ga interessante resultater som jeg mener egner seg godt til videre studier, blant annet om forskjellen på konsekvenser av mannlig omskjæring i ulike aldre og av ulike årsaker, praksis og ferdigheter blant dem som utfører mannlig omskjæring i Danmark, og en mer inngående studie av faktorer som påvirker seksuell opplevelse hos kvinner med omskårne og uomskårne partnere. Men som Frisch selv advarerer i artikkelen der han presenterer studien, er det lite grunnlag for å trekke endelige konklusjoner av noe slag, hverken i Danmark eller verden ellers.

 


Første kommentar fra Frisch

Leif Knutsen fortsætter sin propaganda mod raske drenges sunde kønsorganer. Usandhederne om mit studie fra 2011 vil ingen ende tage. De omskårne mænd i mit studie var - med ganske få undtagelser - omskåret i barndommen, længe før seksuel debut. 

Studiet dokumenterer markant forøget risiko for problemer med at opnå orgasme hos både omskårne mænd og deres kvindelige partnere, og kvinderne oplever markant oftere smerte ved samleje, hvis manden er omskåret. http://ije.oxfordjournals.org/content/early/2011/06/13/ije.dyr104.abstract  

I øvrigt er fundene i mit studie fra 2011 blevet understøttet af senere studier fra Belgien http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/23374102 og Portugal http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/and.12101/abstract. 

Leif Knutsen er en uforbederlig faktabenægter. Interesserede bør læse hér, hvad forhuden egentlig bruges til http://videnskab.dk/sporg-videnskaben/omskaering-hvad-skal-forhuden-egentlig-bruges-til. Også der prøver Leif Knutsen at afspore debatten.


Andre kommentar fra Frisch

Dette er et svar på Leif Knutsens kommentar i dag (4/4-2014) til mit opslag på Leifern.blogg.no fra igår (3/4-2014). 

Leif Knutsen, din påståelighed er grænseløs, og dine angreb på mig og min undersøgelse er både videnskabeligt ukvalificerede og ubehøvlede.

Din centrale anke mod vores studie fra 2011 http://ije.oxfordjournals.org/content/early/2011/06/13/ije.dyr104.full er i følge din blog: 

"Forfatterne nevner ikke noe om disse ti var omskåret som voksne og av medisinske årsaker, men at 89% av utvalget på 125 besto av menn SOM VAR OMSKÅRET SOM VOKSNE. Det synes derfor overveiende sannsynlig at de fleste eller alle disse ti ble omskåret som voksne" http://yithro.com/omskjaering/kontrovers/sexnytelse/m-frisch-studie.html.

Dette er notorisk forkert! Dette er 2. gang, jeg skal spilde tid og kræfter på at lære dig at læse min artikel! Første gang var i februar 2014, hvor du på samme påståelige vis havde misforstået nogle andre tal i vores undersøgelse, og hvor du kværulerede over vores fund på Videnskab.dk http://videnskab.dk/sporg-videnskaben/omskaering-hvad-skal-forhuden-egentlig-bruges-til. 

Intetsteds i vores 2011 undersøgelse kan du læse, at 89% af de omskårne mænd var omskåret i voksenalderen. Fakta er, at 15% af de 103 omskårne mænd i den relevante analyse var blevet omskåret i de første 6 måneder af livet. Med ganske få undtagelser var de øvrige 85% (og ikke 89%) af de omskårne mænd blevet forhudsamputeret senere i barnealderen (men efter 6 måneders alderen). Altså IKKE I VOKSENALDEREN og under alle omstændigheder længe inden påbegyndelse af seksuel aktivitet.

Du fortsætter din løgnagtige propaganda således:

"Alle andre faktorer viste insignifikante forskjeller mellom omskårne og uomskårne menn og deres ektefeller." 

Hvilken uvederhæftighed at udlægge vores påvisning af flere alvorlige seksuelle problemer hos de omskårne mænds kvindelige sexpartnere som "insignifikante forskjeller"! Lige som de omskårne mænd selv, klagede også kvinder med omskårne mandlige partnere over to-og-en-halv gange forøget risiko for hyppige orgasmeproblemer og 4-8 gange forøget risiko for smerter ved samleje. Plus en fordoblet risiko for manglende seksuel behovsdækning! Dette manipulerer du til at være banale "insignifikante forskjeller". Shame on you!

Din debatform er under al kritik. Manipulationer, løgne og uartigheder flyder ud af din pen. Jeg har også set, hvordan du hærger på LIM-netværket, hvor du ovenikøbet får administratorens hjælp til at censurere indlæg, det bidrager til at tydeliggøre din oplagte religiøse interessekonflikt i dette spørgsmål.

Selv en nok så begavet narkoman (altså en person, der er afhængig af narkotika) har svært ved at forholde sig nøgternt til narkotikas skadevirkninger. Selv en nok så begavet alkoholiker (altså en person, der er afhængig af af alkohol) har svært ved at forholde sig nøgternt til alkohols skadevirkninger. Og selv en nok så begavet jødisk eller muslimsk konvertit (altså en person, der er afhængig af den tilvalgte religions dogmer og ritualer, herunder i dit tilfælde rituel forhudsamputation på forsvarsløse drenge) har naturligvis umuligt ved at forholde sig nøgternt til dette religiøse rituals skadevirkninger.

Dette har naturligvis intet som helst med antisemitisme, islamofobi eller antireligiøsitet at gøre. Det handler om, at du har en åbenlys religiøs interessekonflikt, som alle andre end du selv kan få øje på.

Psykiatrisk intervensjon i fredsprosessen

Vi begynner å nærme oss tidsfristen Obama-administrasjonen satte for et gjennombrudd mellom de USA-meklede forhandlingene mellom Israel og PA. Alle har ris bak speilet om dette ikke lykkes: USA vil gjøre livet surere for begge parter, Israel vil slutte å frigi fanger og trolig akselerere utbyggingen på Vestbredden, og Abbas vil søke om formelt medlemskap for en palestinsk stat i internasjonale organisasjoner.

Det er mange interessant analyser av saken. Jeg synes David Horovitz er et bra og passende kynisk startssted, og som vanlig vil jeg anbefale folk å ta i bruk engelsken for å få et komplett bilde. (Og jeg tar det forbeholdet om at hvis det blir et gjennombrudd, så vil det garantert komme i ellevte time og være helt uventet. Det er slik man gjør det der nede, ser det ut til).

Hvis Einstein hadde rett om at definisjonen på sinnsykdom er å gjenta det samme om og om igjen og håpe på et nytt resultat, så er den vestlige verden åpenbart sinnsyk i presset de legger på Israel og palestinerne. Det vil ganske sikkert bli krav - særlig fra land som Norge - at Israel må isoleres, presses, om nødvendig tvinges til å gjøre det riktige. Og for en gangs skyld har både USA og EU blitt spesifikke om hva de mener det "riktige" er, nemlig å 1) slutte med utvidelser av jødiske bosetninger på Vestbredden, og 2) demontere og evakuere uautoriserte bosetninger.

Jeg er klar over at Netanyahu vil møte stor innenrikspolitisk motstand mot å etterkomme dette kravet, men jeg synes han må gjøre det likevel. De fleste israelere er innforståtte med slik tiltak, og det vil vise omverdenen at Bibi har et større reportoir enn å være sta. Hvis Israel gjør det, vil dette også blotlegge at Abbas hverken vil eller kan ha reelle forhandlinger om en varig fred - hvilket er åpenbart for alle som greier å lese mellom linjene.

Når dette så blir avklart, har vi ikke kommet noe lengre i retning en fredsavtale, og her er det Vesten må kurere seg fra sin nevrose: dette er en prosess som tar mer enn en til to valgperioder. I stedet for en strategi for å få til gjennombrudd, må det bli en strategi for gradvis normalisering, disiplinert håndtering av vold, og fremvekst av en de facto fred som gjør den formelle freden bare en formalitet.

Dette krever arbeid på mange fronter, og her er noen:

  • Israels sikkerhetstiltak for å hindre infiltrasjon av terrorister må kontinuerlig forenkles slik at den gjør livet lettere for de mange palestinere som slett ikke har noe vondt for seg, uten at det går på bekostning av sikkerheten til alle. Det må bli en mental endring som legger mer vekt på idealisme og kreativitet. 
  • Likeledes må Israel bli mer konsekvent og hardhendt overfor "bosettere" som begår vandalisms, trakassering, og vold mot palestinere. 
  • Palestinerne må presses og oppmuntres av vestlige land til å bygge et stabilt og fritt samfunn som bygger på annet enn offermentalitet og fiendtlighet. Palestinske myndigheter må oppleve konsekvenser om de glorifiserer terrorister og bygger fordommer mot jøder og Israel. 
  • Begge parter må legge lik innsats i å utdanne sine egne om hverandres historie og ståsted, og det må bli langt flere utvekslingsordninger som bygger uformelle forbindelser i alle mulige sammenhenger og på alle nivå.
  • Det oppmuntres til mediaovervåkning og oversettelser til engelsk på begge sider. Dette er enkelt i Israel som har en sterk engelskspråklig presse allerede, langt mer krevende hos palestinerne. Men det må bli slutt på at man sier en ting på et språk og noe annet på engelsk.

Hvis vi koncentrerar oss om disse tingene - og bare disse tingene - i de neste fem år, kan det bli mulig å se om det finnes noe rammeverk for forhandlinger på høyt nivå. Ellers bare fortsetter man.

NRKs tapte horisont

Jeg betaler kringkastingsavgiften fordi jeg må. Jeg er klar over at det finnes gode progammer på NRK TV, og jeg i hvert fall klar over at jeg må henge med NRK TV hvis jeg skal få mer oppmerksomhet i media. Men jeg orker simpelthen ikke se på NRK. Sjansen for å kaste bort minutter og timer av mitt liv på banale, misvisende, og fordummende innslag er simpelthen for stor. Jeg blir irritert, og når jeg er det skriver jeg i sinne, da bidrar jeg til en type debatt jeg egentlig vil ha mindre av, og så misliker jeg meg selv.

Fikk dere med dere den tankerekken: jeg unngår NRK TV så jeg kan fortsette å ha respekt for meg selv. 

Jeg får mye mer igjen for å surfe gode informasjonskilder på nettet og følge med på hva mine mange kloke Facebook- og twittervenner er opptatte av. 

Dette er en tragedie. Man kan være enig eller uenig i prinsippene bak en almennkringkaster som NRK, men hvis vi skal ha det (og det mener jeg vi bør), så bør vi forvente en tjeneste som til det fulle utnytter de helt enestående privilegiene de har.

Når man ser på NRK er det vanskelig å helt unngå inntrykket av at dette er en organisasjon som i første rekke eksisterer for sine ansattes skyld: for at de skal gjøre det de liker, fremme saker som de er opptatte av, og på måter som de synes er riktige. 

NRK bærer mer preg av å være instruerende enn opplysende. De tenker så vi slipper å tenke

Hva skal gjøres?

Jeg vet ikke riktig om jeg ville hivd ut BarneTV, men sportsredaksjonen kan bare spinnes ut til en egen forretningsenhet med andre inntektskilder enn kringkastingsavgift. Underholdningsavdelingen kan også med fordel legges ned, i hvert fall inntil man får det andre på stell.

Mer konkret?

  • Nyhetssendinger som eksplisitt underlegger seg kritisk gjennomgang av etterrettelighet. Kan være et stort panel med interessenter i hver sak som etterpå kommenterer innslagene, slik at intereserte seere kan få et mer utydpende og nyansert inntrykk. Likeledes må NRK konsekvent erkjenne faktafeil og omstridt fremstilling, uansett hvor irriterende det er for journalistene. Ved å gjøre feedback-loopen kortere og effektiv, kan NRK bli den klart beste norskspråklige nyhetskilden i verden.
  • Debattprogrammer som går i dybden, fremhever nyanse og fremfor alt hjelper folk forstå hva som er omstridt. (For eksempel som denne fra Tyskland) Dagens formater ligner mer enn noe annet på fribrytingskamper som favoriserer dem som er scenevante men gjør lite for å bygge en bedre debatt. Gode debatter kan være underholdende, men det må bli endelig slutt på at de er lagt opp til å være underholdning.
  • Bruk av ekte eksperter, i stedet for den første og peneste norske synseren man kan finne. Man lage et drikkespill på hvor ofte NRK slipper til helt banale synspunkter som presenteres som "den NORSKE eksperten," der det er underforstått at den viktigste kvalifikasjonen tross alt er å være norsk.
  • En uovertruffen kilde til de beste dokumentarfilmene. Dokumentarfilmer er antagelig verdens mest undervurderte sjanger, og i NRK brukes de hovedsakelig til å enten fortelle offerhistorier eller fremme politisk ensretting, eller helst begge deler. Legg ut alt sammen på nett slik at det er organisert ordentlig, gjør det mulig å laste ned på mediaspillere, skap et skikkelig miljø rundt det hele. Vær åpen, slipp til dokumentarfilmer med synspunkter som er uvante i Norge, som setter et helt annet lys på sakene. Skap et arkiv for norske dokumentarfilmer.

Dette er mine forslag. Det finnes sikkert mange flere og kanskje til og med bedre.

Men hva om vi begynte med noe så enkelt som at NRK kvantifiserte sine målsetninger og begynte å måle om disse ble oppnådd?

Bortimot 100% bom om tidlig mannlig omskjæring

I en kronikk i Aftenposten mener en gruppe kronikkforfattere av ulik bakgrunn at "rituell omskjæring krenker barns rettigheter," og at det derfor må forbys.

Argumentasjonen bygger på en rekke premisser som alle svikter:

  • Rituell omskjæring er et inngrep hvor opptil 50 prosent av frisk penishud fjernes." Det som fjernes er forhuden. I inngrepet vi diskuterer, er det ingen "ufrisk" penishud. Hvis man mener at ingen deler av forhuden skal fjernes, er det likegyldig om 10% eller 60% fjernes. "Opptil 50%" er vagt. Jeg vet sant å si ikke hvordan det er beregnet, men vi får bare stipulere at omskjæring medfører at forhuden fjernes.
  • "Forhuden er en svært sensitiv struktur som har flere viktige funksjoner og bidrar til seksuell nytelse, både for mannen og hans partner. " Det er ingenting som tyder på at dette er riktig. Vel, det er sikkert riktig at det er en sensitiv struktur når man har den, men det er ingenting som tyder på at den har en eneste nyttig funksjon, og mange studier - flere av dem gjort av antiomskjæringsaktivister - har ikke lyktes å vise at den bidrar fra eller til til seksuell nytelse. Det finnes mange anekdoter om katastrofale virkninger, men disse er ikke bekreftet i systematisk forskning.
  • "Omskjæring kan føre til problemer med ereksjon og orgasme." Den eneste studien som har forsøkt å påvise dette er av Frisch m.fl. Leser man studien (og ikke bare skrytet til Frisch) er det tydelig at den bare viser slike problemer hos menn som er omskårne som voksne av medisinske årsaker (noe de hadde sluppet om de allerede var omskårne). Ingen av de langt mer robuste studiene som ser på tidlig mannlig omskjæring har lyktes å finne en slik sammenheng.
  • "det bryter med Den universelle erklæringen om seksuelle rettigheter." Dette er en erklæring underskrevet av en organisasjon og har ingen folkerettslig status i det hele tatt. Når det er sagt, nevnes ikke tidlig mannlig omskjæring med et ord, og det er bare hvis man tror det absolutt verste om skikken at det finnes hjemmel for den fortolkingen gruppen forsøker å få til.
  • "Selv når inngrep utføres på sykehus, påføres barnet smerte og utsettes for en liten risiko for alvorlige komplikasjoner. I verste fall kan barnet dø." Poenget er ikke at inngrepet skal foregå på sykehus, det er at det skal foretas på kyndig vis og i henhold til god praksis. Problemet med denne argumentasjonen er at den tar utgangspunkt i at det finnes smerte i det hele tatt og at det finnes risiko i det hele tatt. Det sammenlignes aldri med smerte barn påføres - også helt unødig - i andre sammenhenger (som å sitte i et fly når man ikke kan utligne trykket i øret) eller andre risikoer vi tåler at barn tar. Hvis man skal si at barn overhodet ikke skal påføres unødig smerte og aldri skal utsettes for risiko, har man et vanskelig prinsipp å sette i praksis.
  • "Grunnene gitt til inngrepet er ikke gode fordi... " Her foreligger det en misforståelse, fordi det er ingen - meg bekjent - som i Norge taler "for" tidlig omskjæring. Hovedpoenget er at beslutninger om denne og andre (hovedsakelig) kosmetiske inngrep ligger innenfor foreldreansvaret - i medisinske spørsmål som angår barn, er det alltid foreldre som har samtykkekompetansen. Det er ikke slik at alle må overbevises om at det er store nok helsefordeler - eller at det er fordeler i det hele tatt - for at noen foreldre skal fortsette å ha dette ansvaret. Byrden ligger på dem som vil bevise at det er farlig eller skadelig å omskjære små guttebarn. At forskning tyder på at det er markante helsefordeler tilbakeviser påstander om skade eller fare bare enda sterkere. Men for å snakke om dem:
  • "Det er ikke vanskelig å rengjøre penis."  Ingen har påstått annet. Imidlertid viser det seg å være enklere for omskårne å gjøre det. 
  • "Urinveisinfeksjon behandles med antibiotika."  Det er alment akseptert at forebygging av sykdommer er bedre enn behandling av dem, så argumentet i seg selv er prinsippløst. Det er imidlertid relevant å vurdere om den forebyggende effekten er verdt inngrepet, og da må man se på forskjellen i risiko og konsekvens blant omskårne og uomskårne. Men det kommer forfatterne overhodet ikke inn på.
  • "Patologisk trang forhud behandles ikke før problemet oppstår og alternativer er utprøvd." Ja, det er dagens praksis for fimose. Om foreldre ikke ønsker å se om dette blir aktuelt - med alle de problemene det medfører - så kan de gjøre det ved å omskjære tidlig. Igjen, folk kan være uenige om den forebyggende effekten er verdt det, men argumentet i seg selv er prinsippløst.
  • "Antatt beskyttelse mot HIV er irrelevant før seksuell modningsalder, og kondom bør brukes uansett"  Nå beskytter mannlig omskjæring mot en rekke seksuelt overførte infeksjoner, (pluss HPV) men hvis foreldre ønsker å sikre sine sønner denne beskyttelsen i det hele tatt, er det alltid best å omskjære når gutten er baby. Videre er det ikke noe som heter "seksuell modningsalder" - det relevante er ikke alder, men når gutter blir seksuelt aktive. Og så forstår jeg stadig vekk ikke hvorfor antiomskjæringsaktivister tror at det er noe motsetningsforhold mellom å bruke kondom (omtrent 80% sikkerhet mot HIV) og å være omskåret (40% - 60%) beskyttelse. Det beste er om menn både praktiserer trygg sex og er omskåret. 
  • "Peniskreft er en sjelden sykdom" Det er omtrent 40 nordmenn som får diagnosen peniskreft hvert år av nærmere 30 000 som får kreftdiagnosen. Dette er en bitteliten andel, men ikke desto mindre alvorlig for dem det gjelder. Igjen får det være opp til foreldre å vurdere om de vil eliminere denne lille risikoen.
  • "Derfor mener et samlet medisinfaglig miljø i Norge at det ikke er medisinsk grunn for rituell omskjæring og påpeker at det strider mot medisinetikk å operere friske barn uten deres eget samtykke." Jeg er oppmerksom på alle lederne i ulike mljø som uttaler seg slik, og tar til etterretning to forhold: ingen av dem - ingen - har dokumentert noen form for saksbehandling der de har drøftet prinsipiell konsekvens eller medisinske fakta. Det andre er at ingen av dem - ingen -har takket ja til, langt mindre tatt initaitiv til - dialog med de gruppene deres standpunkt så åpenbart retter seg mot. Uansett hva man måtte mene om saken, er det en total mangel på seriøst engasjement i dette spørsmålet som det 1) vet er viktig for mange foreldre i Norge, og 2) de står i strid med verdens tyngste medisinske fagmiljø. Jeg tar gjerne en debatt i all offentlighet med alle disse lederne og stiller alene (forutsatt at jeg får like mye taletid som deres side).
  • "Etter norsk lov er «kjønnslemlestelse» definert som et inngrep i kjønnsorganet som gir varige forandringer eller skader (jf. kjønnslemlestelsesloven § 1) ? men er kun forbudt hvis barnet er jente." Vel, tidlig mannlig omskjæring er ikke lemlestelse - det påføres ingen nedsettelse i funksjon, og når det attpåtil er påviselige medisinske fordeler, blir det hele urimelig.
  • "Fagfolk mener at fjerning av forhuden til gutter er minst like alvorlig som fjerning av klitorishetten til jenter. " "Fagfolk" er i dette tilfellet en filosof som blogger på University of Oxford. Det finnes mange som har argumentert helt motsatt. 
  • "Inngrepet er irreversibelt og fjerner en funksjonell del av penis. Det er urimelig forskjellsbehandling av sammenlignbare tilfeller at gutter ikke har likt vern, og et brudd på Barnekonvensjonens art. 2 om at barn ikke skal diskrimineres på grunnlag av kjønn." Ja, det er irreversibelt slik hele barnets oppvekst er. Omskjæring har i verste fall en kosmetisk effekt. Det er mildest talt uklart hvilken forhuden egentlig har, ettersom menn fungerer åpenbart akkurat like godt med og uten forhud. Når det gjelder Barnekonvensjonen kan det være greit å lese hele.
  • "Det FN-oppnevnte internasjonale NGO-rådet om vold mot barn mener at omskjæring er en «grov krenkelse» av barnets rettigheter, deriblant rett til overlevelse (art. 6), beskyttelse fra vold (art. 19) og helse (art. 24)."  NGOer er ikke FN-oppnevnte, per definisjon, uansett hva de utgir seg for å være. Gitt at tidlig mannlig omskjæring praktiseres av minst et stort mindretall i de fleste land i verden, er det utenkelig at en slik fortolkning har alminnelig aksept. Om Norge vil være det første landet som innfører et forbud, vil det neppe få medhold i noe FN-organ.
  • "Omskjæring er også problematisk ut fra balansen mellom barns trosfrihet og foreldres rett til å oppdra og veilede dem i slike spørsmål. At inngrepet er irreversibelt og barnet ikke får si sin mening, kan tilsi at det er i strid med barnets rett til trosfrihet (BK art. 14)." Jeg er ikke kjent med at forhud er en forutsetning for noe livssyn. Gutter som er omskårne kan fritt velge sitt eget livssyn når de blir voksne nok til det.
  • "Aldersgrense opprettholder derimot både foreldres rett til å oppdra barna i troen på at omskjæring kan være rett, så vel som barnets rett til selv å bestemme når han er blitt samtykkekompetent." Nei, en aldersgrense er et forbud mot en eksistensiell skikk hos jødene og en viktig skikk hos muslimer. Det er ikke opp til en gruppe norske skribenter å bestemme viktigheten av ulike skikker hos jøder, muslimer, og andre. Videre medfører en aldersgrense at foreldre mister muligheten til å la guttene slippe et langt mer omfattende, smertefullt og risikofylt inngrep når de blir eldre. 
  • "Barneombudet har henvist til barnets rett til medbestemmelse (BK art. 12) og at staten skal treffe alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe tradisjonsbundet praksis som skader helsen (BK art. 24.3)" Barneombudets troverdighet på spørsmålet blir stadig mer slitt, men i første rekke bygger disse fortolkingene på en svært anstrengt fortolking av barnekonvensjonen, og hun ser helt bort fra artikler som i klartekst står i veien for forbudet hun foreslår.
  • "Barnekomitéen har uttalt i sin generelle kommentar til hvordan Barnekonvensjonens art. 19 skal innfris, at statene ikke skal akseptere krenkelser av barns fysiske integritet. De letteste former for fysisk maktbruk og handlinger uten intensjon til å skade barnet er omfattet av forbudet. Det etterlater ikke rom for å tillate omskjæring." Jeg foreslår at folk faktisk leser det barnekomiteen har kommentert, for der står kvinnelig kjønnslemleste spesifisert, men slett ikke tidlig mannlig omskjæring.  Det er helt åpenbart at barnekomiteen har med vilje latt det være rom for tidlig mannlig omskjæring, så her forsøker forfatterne å tilskrive komiteen en mening de åpenbart har villet unngå.
  • "Erfaringene fra kampen mot kjønnslemlestelse viser at en kombinasjon av tiltak som lovforbud, dialog og kunnskapsspredning er effektivt." Denne gruppen går bare inn for det første av disse tiltaksformene (forbud), motarbeider aktivt det andre (dialog), og viser med spredning av villedende og falske opplysninger en forakt for det tredje (kunnskapsspredning). Og så er det å ta til etterretning at denne gruppens behov for å opplyse de villfarne annerledestroende enn dem.
  • "Et økende antall jøder og muslimer lar barnet være intakt og/eller støtter aldersgrense, og gir ofte religiøs begrunnelse for det. Noen foreldre føler seg presset til å omskjære ? en aldersgrense kan bidra til at det unngås." Å omtale omskårne gutter som mangelfulle viser hvor fordomsfulle denne gruppen er mot barn som er annerledes. Hvor mye press foreldre føler i de miljøene de tross alt har valgt å holde seg til, må de selv stå til ansvar for. Det er tvilsomt at nedsettende omtale av denne typen bidrar til at det blir mer åpent. Jeg blir stadig fortalt at et "voksende antall" jøder velger å ikke omskjære, men har til gode å se annet enn anekdotisk grunnlag for påstanden. Om det skulle være sant, taler ikke det til fordel for et forbud.
  • "Over 18 prosent av omskjæringer gjort på jenter blir utført av helsepersonell, ofte grunnet bekymring om at praksis vil «gå under jorden» hvis de ikke tilbyr tjenesten. WHO og andre organisasjoner ønsker å få slutt på det, fordi helsepersonell i slike tilfeller bryter medisinetikk, krenker barnas rettigheter og vil bidra til å opprettholde praksisen. Omskjæring blir altså ikke forsvarlig selv om det gjøres på sykehus."Forfatterne ser bort fra at WHO har to aktive kampanjer i land hvor de ser behovet: å få slutt på FGC og å få flest mulig menn omskåret. Å trekke inn WHOs synspunkter for et forbud mot tidlig mannlig omskjæring er å tillegge WHO standpunkter de ikke har: de ser en helt avgjørende forskjell på FGC og tidlig mannlig omskjæring som forfatterne forsøker å hviske ut.

Kronikken inneholder i all hovedsak feil og/eller feilslutninger. Videre gjør den ingenting for å opplyse publikum om begge sider i kontroversen. Uten tvil får den applaus, men det er ingenting å være stolt over.