hits

april 2013

Utrolig svakt av Jensehaugen og Waage om KrF og Israel

"Ekspertene" Jensehaugen og Waage avviser KrFs vedtak om Israel som blant annet folkerettsstridig og imperialistisk fordi den ikke stemmer med deres virkelighetsoppfatning. Og de klager over manglende israelsk vilje til dialog?

Om KrFs vedtak om Israel er fornuftig eller ikke, får bli et emne til en annen gang. Antagelig om en god stund, for norsk utenrikspolitikk overfor Israel har langt, langt igjen før den blir troverdig nok til å ha noen reell påvirkning. Det som i virkeligheten er blitt en innenrikspolitisk lakmustest på politisk korrekthet, gjentar seg selv inntil det kjedsommelige. 

Jeg finner forøvrig ikke teksten som ble vedtatt, men her forslaget (med forbehold om at jeg kan ha tastet feil). 

"Konflikten i Midtøsten mellom israelere og palestinere er en av de store ufordringene i det globale arbeidet for en fredelig verden. Respekt for menneskerettighetene må være grunnlaget for løsningen av også denne konflikten. Alle mennesker i Midtøsten har samme grunnleggende verdi og rettigheter, uavhengig av etnisitet og tro. KrF vil arbeide for at Israel sikres sin rett til å leve innenfor trygge og internasjonal anerkjente grenser og for at palestinerne skal få oppfylt sin rett til selvstyre på eget territorium. Det internasjonale samfunnets bidrag til å løse situasjonen konflikten må bygge på en helhetlig forståelse av situasjonen. Terrorisme må bekjempes og kan aldri anerkjennes som virkemiddel. Støtte til terror fra utenforstående krefter må motvirkes. Forslag om handelsboikott og lignende bidrar ikke til å skape grobunn for fred. Norge må være en pådriver både praktisk og økonomisk for at konflikten mellom Israel og palestinerne løses ved dialog og ved at begge parter er villige til å inngå er villige til å inngå kompromisser. Nabolandene må ta sin del av ansvaret for å løse konflikten, blant annet ved å integrere de palestinske flyktningen på en bedre måte. De arabiske landene må stanse diskriminering og undertrykkelsen av ikke-muslimer generelt og konvertitter spesielt og sikre rettigheter for annerledes troende som bor i disse landene. KrF mener at Norge må flytte den norske ambassaden til Jerusalem så snart dette kan la seg gjøre på en måte ikke er til  hinder for fredsprosessen, og dersom israelske myndigheter selv ønsker det."

Reaksjonene på KrFs vedtak er ganske så oppsiktsvekkende. Den som lurer på Jørgen Jensehaugens debattform kan lese denne utvekslingen mellom (den langt mer kunnskapsrike) Karin Abraham og ham i Samtiden, Nyemeninger, og Nyemeninger. For Jensehaugen blir nyanser bare nyanser om det støtter hans skrivebordsoppfatning av konfliktens opprinnelse.

(Det er virkelig verdt å lese Abrahams opprinnelige artikkel for å se om 1) Jensehaugens beskyldninger har noe for seg, og 2) de har noen relevans for hennes poeng. Anbefales).

Likeledes har Hilde Henriksen Waage - i alle år Jensehaugens protesje - tidvis en fantasifull fortolkning av forholdene der nede.  

Her er hva Jensehaugen og Waage har å si om KrFs standpunkt:

"Det er mye som mangler. Ordet okkupasjon er ikke nevnt, heller ikke Israels ansvar. Returretten for de palestinske flyktningene fra 1947, og deres etterkommere, er udiskutabel i forhold til internasjonal rett."

  • Altså: Jensehaugens hovedinnvending er alt av hans meninger KrF ikke tar høyde for
  • Teksten over nevner heller ikke palestinernes "ansvar", men det plager ikke Jensehaugen. Forøvrig mener KrF at begge parter må inngå kompromisser og at fred er kun mulig gjennom dialog. Jeg tolker dette dithen at begge partene har ansvar.
  • Jeg forstår godt at akkurat Jensehaugen ikke vil diskutere "returretten" til palestinske flyktninger og alle deres etterkommere, men det betyr ikke at de er udiskutable. Og med mindre han har tenkt å lage et kjempestort unntak for akkurat den flyktningegruppen, er det mildest talt tvilsomt om en slik rett har noen folkerettslig hjemmel i det hele tatt. Men i motsetning til Jensehaugen tar jeg gjerne en diskusjon på det.

Så kommer Waage:

"Det er oppsiktsvekkende at KrF i et nytt partiprogram snakker om selvstyre og ikke en tostatsløsning. Men jeg synes likevel formuleringene om nabolandenes ansvar for å løse flyktningeproblemet er det groveste. Dette er en tenkning man må tilbake til 50-tallet for å finne, da man mante de «arabiske stammefrendene» om å ta ansvar for andre arabere. Formuleringene har et imperialistisk preg over seg."

  • Dette er altså den samme Waage som gjerne klager over at hennes uttalelser blir misforstått og fordreid. 
  • Mens Jensehaugen klager over at Israels ansvar ikke nevnes, klager altså Waage over at omkringliggende lands ansvar blir nevnt i det hele tatt. Og dette med "stammefrender" og "imperialistisk" mangler ethvert snev av saklighet. 
  • At hun tolker KrFs standpunkt dithen at de er mot en tostatsløsning må vel være sette ord i deres munn? Tvert i mot går de vel inn for den løsningen som begge partene selv finner ut gjennom dialog og kompromissvilje. Om det skulle være noe annet enn det noen professorer på Blindern kunne tenke seg, er egentlig helt irrelevant.

Hun sier videre at hun er forundret over at KrF, et

"parti som har ambisjoner om å bli et regjeringsparti i 2013 meisler ut et partiprogram som bryter med internasjonal folkerett"

Jeg er på min side forundret over at en professor i historie ved Universitetet i Oslo kan komme med en så slurvete og kategorisk uttalelse. 

For det første: Et partiprogram kan ikke bryte med "internasjonal folkerett" (finnes det noen "nasjonal folkerett", forresten?).

For det andre: hvis man skal komme med en så alvorlig beskyldning, bør den underbygges. For hun sier ikke bare at KrFs standpunkt er folkerettslig problematisk, hun mener at den faktisk bryter med den. Om jeg skulle påstå at Hilde Henriksen Waage bryter god akademisk skikk (noe jeg ikke gjør), ville hun med rette ha krevd at jeg er mer spesifikk. 

 

Macbeth, Behring Breivik, og dette med ondskap (også i Norge)

Onde handlinger skyldes sjeldent onde mennesker, men heller at vår tendens til å ta våre ideer til deres ytterste konsekvens. Og det må vi alle vokte oss for.


"Macbeth, Banquo and the witches on the heath" av Johann Heinrich Füssli.

Shakespeares skuespill Macbeth blir vanligvis bemannet med noe slikt som 5 kvinnelige roller og 21 mannlige, men i den nye produksjonen på Broadway er det bare én skuespiller: Alan Cumming. I denne produksjonen er Macbeth innlagt på et psykiatrisk sykehus, og han spiller alle hovedrollene. Slik kommer det frem at hele Macbeths mangfold og grusomhet ligger i hver av oss.

 I denne artikkelen i Slate påpeker Ron Rosenbaum to paradokser i vår oppfatning om ondskap. For å sitere ham:

"This is almost intolerable to entertain, but it says something almost universally true. Most people who commit acts of terrorism believe they are doing so?by reason of ideology or theology?for a good reason.... Which brings us to the second paradox?the Post Enlightenment paradox?that subverts the use of evil. No ideology has a right to dictate absolute truths to us, but it also makes it difficult to judge absolutely which ideologies and theologies are evil or productive of evil acts and which just differ from ours. It?s the paradox of moral relativism: Must we tolerate even intolerant cultures? Is female genital mutilation just a ?cultural tradition? valid as any of ours?""

Alt dette er meget relevant for vår egen høyst uferdige debatt om massakrene 22.7. 

Er Anders Behring Breivik ond? Ble han drevet av ondskap? Går det an å ha noen sympati for hans synspunkter (jeg har det ikke, forøvrig) og samtidig utrykke avsky for hans handlinger? Ville vi stilt oss annerledes til ham, om han hadde gått til angrep på SIAN eller NDL?

Vi har åpenbart ingen problemer med å "forstå" raseriet til terrorister i utlandet, rettet mot folk som vi også har noe i mot. Men når slikt skjer i Norge, er det ikke bare handlingen men også motivet hinsides. 

Vi håpet faktisk på at sakkyndige skulle ta fra oss den byrden å måtte karakterisere Behring Breivik som "ond". Hvis mannen ble erkært sinnsyk, så ble det som en en (figurativ eller faktisk) virus i hjernen hans som kortsluttet hans moralske evne til å skille mellom rett og galt, å vite at virkeligheten ikke er en action-film. 

Macbeth dreier seg om ondskap, og ordet "wicked" er sentralt her, altså ondskapen for ondskapens egen skyld.

Som Rosenbaum påpeker, finnes "wicked" personer hovedsaklig bare i skjønnlitteraturen. I virkeligheten begås onde handlinger av mennesker som oppriktig tror de er gode. Behring Breivik trodde - eller i hvert fall rasjonaliserte - at drastiske tiltak måtte til for å redde sin sivilisasjon. Det gjorde også Timothy McVeigh og en lang rekke andre terrorister. 

Rosenbaum har nemlig et interessant poeng til:

Anyway, in a conversation with [Murray Kempton] you can find in The Secret Parts of Fortune he tossed off one of the single wisest things I?ve ever heard said about ideology and evil: ?It took me a while to discover this,? he said, ?but the biggest mistake you can make is to follow your ideas to their logical conclusions. You can make a lot of other [mistakes], and every now and then you can be right. But when you follow your ideas to their logical conclusions you are always wrong.?

Dette forekommer meg helt sant: de ondeste handlingene i verdenshistorien har alltid vært et resultat av at noen har trukket sine overbevisninger altfor langt.

Folk må gjøres mer like, og derfor blir det en Kulturrevolusjon. Tyskere må ha alle muligheter til å realisere sin iboende storhet, og slik blir det verdenskrig og folkemord. Kommunisme må gjennomføres uten støy og innsigelser, og dermed blir det gulager. Tro må gjøres ren, og dermed blir det inkvisisjoner. Og så videre.

Det er derfor virkemidler på to nivåer som skal til for å redusere faren for onde handlinger:

  • Hver av oss må erkjenne at alle våre overbevisninger eksisterer "inntil vi blir overbeviste om noe annet". Eller for å si det på en annen måte: vi må stadig være åpne for muligheten at vi tar feil, og vi må stadig være villige til å overbevise andre om at de tar feil. 
  • De som forvalter samfunnsdebatten (redaktører, politikere) må ta dette ansvaret alvorlig: å opplyse er ikke det samme som å veilede, og hvis en sak er forvirrende, så er det ok at publikum er forvirret. 

Bortforklaringer i Boston?

Mens vi leter etter forklaringer på Tsarnaev-brødrenes feige myrderier, skal vi ikke se bort fra den mest sannsynlige: de var feige tapere.

Når mennesker gjør ubeskrivelig onde ting, ønsker vi alltid å finne forklaringer. Ofte av morbid nysgjerrighet, men også fordi vi håper at ved å finne årsaken, kan vi forhindre andre fra å gjøre det samme.

Svarene vi finner blir aldri helt tilfredsstillende. Man kan være misfornøyd, endog rasende over mye rart, men å sette en sekk med en bombe ned rett ved en åtte år gammel gutt som ser på en maratonavslutning vil i alle fall virke helt uforståelig. 

"Ja, tenke det; ønske det, ville det med; - men gjøre det! Nej; det skjønner jeg ikke! " (Peer Gynt)


(Overvåkingsbilde av Dzhokhar Tarnaev, Martin Richard, og bombesekken bare noen minutter før Tarnaev myrdet Martin og to andre og lemlestet mange flere).

Forsøkene på å ville forklare Behring Breiviks massemord tok helt av i Norge og fortsetter frem til nå, med blant andre Geir Lippestads påstand om at ""For det var jo ikke manglende bom i Grubbegata som var årsak til terroraksjonen 22. juli, heller ikke dårlig politiberedskap eller manglende samarbeid mellom diverse offentlige instanser. Årsaken stikker langt dypere og bunner i et fremvoksende politisk lavtrykk over Europa som vi må ta på det ytterste alvor".

Her er altså "årsaken" i entall, bestemt form.

Behring Breivik er altså "det politiske lavtrykket"s instrument, et resultat av større krefter enn ham selv, prisgitt impulser som han bare i begrenset grad kan kontrollere. Han er dermed først og fremst svak, og ikke ond

Noe av den samme debatten vil komme om Tsarnaev-brødrene ettersom vi blir bedre kjent med deres bakgrunn og antatte eller påståtte motiver. Avhengig av ståsted, vil en større-krefter-teori virke tiltalende, en annen forkastelig. Vi synes alle å ha våre teorier om hva som er de egentlig onde kreftene som gjør mennesker til massemordere.

Anne Applebaum er inne på at Tsarnaev-brødrene er et eksempel på noe vi også ser i Europa: unge som føler seg fremmedgjort fra det politiske, religiøse, eller kulturelle miljøet de lever i. De store kreftene som dirigerte, eller i hvert fall påvirket, disse to, slik Applebaum beskriver det " Educated and brought up in Europe, these young men nevertheless felt out of place in Europe. Unable to integrate, some turned toward a half-remembered, half-mythological homeland in search of a firmer, fiercer identity"

Senatorene John McCain og Lindsay Graham mener på sin side at Tsarnaev-angrepet var en del av en større terrorkampanje mot USA, og at disse to dermed var styrt av terrororganisasjoner.  Uten tvil vil dette også presenteres som et mer eller mindre uungåelig resultat av russisk fremferd i Tsjetsjenia, militant islamisme, sosial og økonomisk nød i USA, neofascistiske strømninger, og fantasifulle konspirasjoner om falske flagg.

Det alle slike forklaringer har til felles er at de skaper en konkret fiende å bekjempe også når Tsarnaev brødrene er uskadeliggjort. Hvem eller hva denne fienden er viser seg også alltid å være et fiendebilde man allerede er bekymret for. Noen slike forklaringer er antagelig motivert av politisk opportunisme, men de fleste er nok oppriktige. 

Men det er en annen forklaring som Tsarnaev-brødrenes onkel Ruslan Tsarni var inne på: guttene var "tapere" som lette etter et påskudd for å drive vold heller enn å leve produktive, redelige, men kanskje anonyme liv. Det samme kan godt sies om Behring Breivik.

Ondskap er ofte et resultat av moralsk latskap : vi rasjonaliserer, unnskylder, bortforklarer, blander sammen, og spissformulerer oss slik at selv de mest uhyrlige handlinger er "forståelige".

Og ser dermed bort fra enkeltmenneskets evne og ansvar til å gjøre noe produktiv med livet i stedet for å fremstå som hjelpeløse ofre eller naive agenter.

Helse-Norge trenger MER byråkrati

Eller for å være mer presis: mer robuste rutiner og klarere konsekvenser hvis de ikke overholdes.

Etter artikler i Sogn Avis og Aftenposten å dømme, sviktet Helse-Norge den fem år gamle Natalia på flere ledd:

  • Benbruddet ble antagelig ikke ordentlig undersøkt, for det er mulig at benbruddet skyldtes kreften
  • Fastlegen tok ikke morens bekymringsmeldinger alvorlig, selv etter mange henstillinger
  • Ortopedisk avdeling ved Førde sykehus sviktet i å følge opp
  • Sykehuset ved Førde sykehus ga blaffen i den bekymrede moren som satt på venteværelset med datteren
  • Den første legen moren traff i barneavdelingen tok heller ikke morens bekymringer alvorlig

Altfor mye av dette forløpet er blitt styrt av enkeltlegers forgodtbefinnende og resultatet er at en femåring er død etter altfor lang tids lidelse.

Det var altfor sent da en mer eller mindre tilfeldig lege i Førde tok problemet alvorlig nok til å handle og følge opp.

Problemet her er ikke for mye byråkrati. Problemet er manglende rutiner. Og at vi i Norge setter legenes egoer kliniske erfaringer over evidensbasert medisin.

Det burde være obligatorisk i Norge at:

  • Leger undersøker nøye omstendighetene rundt benbrudd. Med "nøye" mener jeg 3-4 spørsmål for å fastslå om benet kan være skjørt.
  • Fastleger må ta meldinger om smerte - særlig hos små barn som vanligvis blir friske fort - alvorlig. Igjen: 2-3 spørsmål hadde bragt på det rene hva slags smerter Natalia hadde, hvor ofte, hvor lenge, og hvor intense.
  • Det må være en automatikk i henvisninger innenfor et helseforetak. Ved å svikte på denne måten, oppmuntrer sykehusene til at foreldre maser.
  • Alle som sitter på venteværelser i sykehus må få oppmerksomhet.
  • Leger må holdes ansvarlig for en minimumsstandard i folkeskikk, særlig overfor bekymrede foreldre.

Det må også bli konsekvenser når disse rutinene brytes. Helsepersonnel må oftere permitteres med eller uten lønn inntil beskyldninger mot dem er avklart, de må sies opp eller få avskjed om beskyldningene er berettiget, de må også fratas retten til å praktisere hvis det er til det beste for pasientene. Så får vi heller ansette leger fra utlandet.

Beklagelsen "Dette er ein sterk kritikk av Helse Førde, som me vil freiste å ta lærdom av på alle måtar" er så patetisk at man aner hvor hjelpeløs fagdirektør Breidablikk føler seg.

Kunne man tenke seg at en pilot for passasjerfly ville sluppet unna med slikt slurv vi får beskrevet her? Eller en togkonduktør? Hvorfor er leger en så beskyttet gruppe?

Nå har leder for legeetisk råd. leder i barnelegeforeningen, og (enkelte) professorer i medisinsk etikk langt viktigere ting å foreta seg enn skjebnen til barn som Natalia.

Å ikke la seg terrorisere

Jeg bifaller Bruce Schneiers synspunkt: den sikreste måten å bekjempe terrorisme på er å ikke la oss terrorisere.


(Bare noen sekunder etter en av eksplosjonene i Boston. Fra commons.wikimedia.org)


Det finnes nesten ikke bilder fra terrorangrepet i Boston uten hjelpemannskap i full sving med å hjelpe de skadde, evakuere tilskuere og løpere, få orden på situasjonen, holde andre unna, lete etter flere bomber, og ellers skape ro i en umulig situasjon. Det tok knapt sekunder etter det smalt innen politi løp til åstedet for å gjøre situasjonen sikker. Dette vel vitende at terrorister gjerne har en bombe til liggende nettopp for å også ta dem.

Det vil alltid være muligheter for terrorister å begå grusomme forbrytelser. Vi kan redusere risikoen for at de forsøker, og at de lykkes, men de vil alltid ha en eller annen mulighet.

Men vi kan i alle tilfeller redusere effekten de forsøker å oppnå, simpelthen ved å ikke la oss terrorisere. Som Schneier påpeker, er ikke terrorisme først og fremst en forbrytelse mot våre liv og eiendom, det er en forbrytelse mot våre hjerner: frykt er en uegnet motivasjon for gode beslutninger.

Hvordan?

  • Leve vanlige, gledesfylte liv. Det er først og fremst det terroristene ikke unner oss. Og det vi først og fremst må unne oss selv.
  • Avvise som irrelevant terroristenes "politiske" saker. Terrorisme er et radikalt middel for å oppnå et radikalt mål. Vi må ta avstand fra middelet, uansett hva vi synes om påskuddet målet. Den største feilen vi gjorde i saken mot Behring Breivik var å la rettsalen være en arena for hans "politiske" vrangforestillinger.
  • Passe på hverandre. Terrorister vil ikke ha fred, de vil ha krig. For terrorister er våpenhviler pauser til å ruste opp, kompromisser tegn på svakhet, dialog noe feiginger gjør. Det motsatte av det de vil er at vi beskytter hverandres rett til å være uenige, å jobbe for ulike ting, til og med ha fredelige konflikter.
  • Avstå fra demonisering av "ut-grupper". Enten det er kynisk opportunisme eller fortvilet søking etter forklaringer, er det feil og skadelig å sette en sammenheng mellom uvanlige, forkastelige, sågar avskyelige meninger og terrorhandlinger.
  • Erkjenn og berøm tapperhet. Boston-politiet som løp inn i kaoset etter eksplosjonen i går, campingturistene som la ut med båter for å redde svømmende ved Utøya, brannmannskap som gikk inn i World Trade Center mens de brant, beskytter ved sitt mot vår sivilisasjon. Disse er helter og fortjener vår honnør og beundring. Vi kan bare undres over om vi ville gjort som dem og håpe at vi aldri blir tvunget til å finne ut.

Terror i Boston

Det er mange mulige gjerningsmenn for terrorangrepene på Patriots Day i Boston, og det er nytteløst å spekulere hvilke av disse det kan være.

Men å se på beredskapen, innsatsen, disiplinen og ikke minst samholdet på Copley Square (og antagelig også JFK Library) viser storheten i det amerikanske folket generelt og Boston-beboerne spesielt. Å se hvor fort leger, bombeeksperter, politi, ambulanse, og andre får samordnet sin innsats er imponerende. Vi har mye å lære.

Det er mange som er svært bekymret i dag, noen som sørger, og sikkert en del som er rasende. 

Men jeg er ganske sikker på at morderne ikke fikk, og heller ikke får, utrettet det de ønsket. 

Nasjonal transportplan med feil ambisjoner

1978 ringte og ville ha tilbake transportplanen regjeringen rappet. 

Det er mange vanskelige problemstillinger Jens Stoltenberg simpelthen har utsatt for å beholde Senterpartiet i sin koalisjonsregjering, og norsk bosetningsmønstre om 20, 30, 40 år er en av dem. Senterpartiet bygger mange av sine skarve prosent oppslutning på illusjonen om at Norge mirakuløst ved politiske vedtak skal fritas for globale markeder for landbruksprodukter, urbanisering, og regionale samarbeidsformer med (for eksempel) EU. 

NTP er et eksempel på defensiv politikk, for jeg kan ikke forstå at den rødgrønne regjeringen vinner en eneste ny stemme på den (Roar Flåthen er allerede bankers). 

Det er synd, for ettersom Stoltenberg umulig kan ha realistiske forventninger om å få fornyet den rødgrønne ideen ved høstens stortingsvalg, kunne ha brukt det han har igjen av politisk kapital i koalisjonen til å trumfe gjennom en transportplan som både er i samsvar med hans egne politiske idealer og de faktiske behovene. 

Det vi har i stedet er en plan som:

  • Mangler strategisk visjoner. Det ser ut som vi skal komme oss rundt omkring i landet på samme måte som nå, bare (kanskje) litt fortere og (helt sikkert) litt dyrere. I overskuelig fremtid. 
  • Åpenbart satser på privatbilisme. Ved at det å kjøre egen bil er det minst dårlige - og for mange det eneste mulige - alternativet, gjør vi oss selv stadig mer avhengige av det vi sier vi skal ha mindre av. Hvis vi virkelig vil ha flere på sykkel og i kollektiv transport, kreves det radikale endringer: dritbillig offentlig transport over hele fjøla, langt flere t-banelinjer, superraskt og vanvittig pålitelige forstadsbaner iht Intercity-konseptet, store og billige parkeringsplasser ved t-bane- og togstasjoner, og et sykkelnettverk som kan trygt brukes hele året. 
  • Driter helt i livskvaliteten i storbyene. Hvis du setter opp vekstforventningene i norske storbyer med ambisjonsnivået for transport, er det bare å bli deprimert. Trine Skei Grande utrykte seg ufint, men hun hadde et poeng: problemene i disse byene blir ikke mindre av at vi bare tror at det skal gå greit. 

Hva som verre er, vil denne planen forsterke trender vi før eller senere må bryte. Vi må nemlig:

  • Redusere behovet for privatbilbruk. Det gjøres ved å gjøre alternativene så attraktive som mulig. Det skal bli så lett, raskt, billig, og trygt å sykle, gå, reise kollektivt at man bare kjører bil når det er særskilte grunner til det (barn skal avleveres, man er bevegelseshemmet, varer skal transporteres).  
  • Tenke langsiktig og realistisk på bosetningsmønstre. Intercity-konseptet er helt riktig men må bli mye mer ambisiøst. Vi må slutte å bekjempe avfolkningen av "distriktene" og i stedet gå inn for en menneske- og næringsvennlig omstilling. Fortsetter som vi gjør nå, vil vi om 50 år ende opp med 
    • Tusenvis av fraflyttede grender der 1% bor
    • Noen dusin turistsentre med omtrent 4%
    • 4-5 storbyer med 80% av Norges befolkning, store trengselsproblemer og nærmest lovløse bykjernert, og 
    • Blodfattige småbyer rundt omkring i landet med 15% av folket. 
  • Redusere behovet for å transportere mennesker. Stat, fylke, og kommune bør oppmuntre arbeidsgivere til å tilby til hjemmekontor, distribuerte kontorsentre, osv.  som reduserer pendlingen hver dag. 

Så er det bare å håpe på at opposisjonen tør litt mer. 

Hva vi kan (og bør) frykte i Korea

En full krig på den koreanske halvøya vil være kort, forferdelig blodig, og føre til nederlag for Nord-Korea. Alt annet er usikkert.

(Grensen mellom grusdekket i ROK og sanden i DPRK ved Joint Security Area i DMZ. Bildet av "Kallgan", commons.wikimedia.org)

Totalitære regimer, og særlig de med en kommunist-nekroratiske ideologi og en despot øverst, har bare en målsetning, bare et suksesskriterie, nemlig det å holde seg selv i live. 

Situasjonen på den koreanske halvøy er (nok en gang) eksplosiv. Hva kommer til å skje?

De siste tiårene har følgende foregått:

  • Syd-Korea, i samarbeid med USA og Japan, har drevet "containment" overfor Nord-Korea. De har ettergitt inngått kompromiss etter kompromiss i håp om at regimet på kort sikt ville beherske seg og på lang sikt falle sammen under sin egen vekt. 
  • Kim Il-Sung-dynastiet har fått til ettergivelser ved å 1) true, lyve, jukse, kidnappe, og straffe sin egen befolkning, og 2) gjemme seg bak skjørtene til naboen i nord, Kina.

Også "containment" har sine grenser. Nord-Korea har lenge truet Syd-Koreas hovedstad Seoul med artilleribombardement og "ildhav", men atom- og missilprogrammet har nå utvidet den troverdige trusselradiusen til 2000 km, og en mulig trusselradius til langt mer. Alt tyder på at Nord-Koreas strategi går ut på å bli en stadig større trussel overfor stadig flere parter, for derved å gi Kim Jong-un fri tilgang til et liv i luksus og vrangforestillinger.

Nord-Koreas regime  ser på vestlige forsøk på diplomati som tegn på svakhet, ikke rimelighet. 

Situasjonen er et eksempel på begrensninger i "dialog". 

Spørsmålet i nærmere tyve år har derfor vært: når går Nord-Korea over den røde streken der hovedsakelig USA og Syd-Korea, men også Japan og til en viss grad Kina, slutter å være ettergivne og i stedet besvarer truslene? (Europeiske land nøyer seg som vanlig med å kremte og smatte fra sidelinjen).

Hvordan vil storstilte krigshandlinger på den koreanske halvøya forløpe?

Følgende synes uomstridt:

  • Nord-Korea har mange tusen artilleri som kan nå Seoul. Regimet har forøvrig truet med å gjøre den sydkoreanske hovedstaden til et "ildhav" med dette artilleriet
  • Nord-Korea har en stående hær på over en million mann, hvorav 150 000 elitestyrker. De kan også mobilisere reservestyrker på flere millioner til.
  • Nord-Korea har atomvåpen og en rekke andre masseødeleggelsesvåpen, kjemiske såvel som biologiske (kopper, til og med).
  • Nord-Korea har også raketter som kan nå Syd-Korea, Japan, og kanskje deler av USA.
  • Nord-Koreas regime, som alle andre diktaturer, er opptatte av en eneste ting, nemlig å fortsette som regime. Menneskeliv er for Kim Jong-un en form for valuta, enten han holder sine egne folk gissel for å få matgaver fra Vesten, eller han bruker sine soldater som kanonføde i en eventuell krig
  • Nord-Koreas økonomi er ikke selvbærende. De er avhengige av å eksportere narkotika, forfalsket valuta, forfalskede varer og produserer likevel ikke nok mat til å holde sine borgere mette og varme.

Det er omtrent alt vi vet, og mange vil med god grunn bestride også disse antagelsene.

Etterretning- og militære eksperter har i mange år analysert og forsøkt å utvikle scenarioer for aktiv krigføring. De aller fleste er hemmelig, men noen er offentlige. Artikler om dem er å finne i Wired, Atlantic, Popular Mechanics, og denne bloggen.

Det synes som det hele er avhengig av disse faktorene:

  • Hvordan krigen starter. Hvis Nord-Korea setter alt på spill - for eksempel ved å beskyte Seoul med artilleri, en bakkeinvasjon over DMZ, eller missilangrep på Japan - så vil USA og Syd-Korea trolig svare med "massive force" for å knuse Nord-Koreas evne til å fortsette en krig. Dette vil true regimet i Nord-Korea og føre til lynrask eskalering. Alle analyser tyder på at en slik krig vil være blodig - flere hundre tusen døde syd for DMZ, kanskje flere millioner nord for den. 
  • Hvor mye varsel Syd-Korea og USA får før nordkoreanske krigshandlinger. Det er tykt med spionsatelitter over Nord-Korea, men antagelig veldig lite menneskelig etterretning. Derfor bygger nok de fleste scenarioene på at Nord-Korea først må begå en klar krigshandling før Syd-Korea/USA besvarer med tunge militære midler. Her dreier det seg om timer, kanskje til og med minutter.
  • Hvor effektive USA og Syd-Koreas mottiltak viser seg å være. Nord-Koreas militære makt bygger på kvantitet og ikke kvalitet. Inntil syv millioner soldater (hvorav 150 000 elitestyrker), flere titusener, kanskje hundretusener artilleribomber, en jernvegg av antiluftskyts, kjemiske og biologiske våpen, tunneler under DMZ, og en tilsynelatende ubegrenset vilje til å bruke mennesker som kannonføde. Mot dette stiller USA og Syd-Korea med stealth-bombere, "bunker busters", presisjonsbomber, og antipersonnelvåpen. I verste fall taktiske atomvåpen.

 Det alle ekspertene er enige om, er tre ting: krigen vil bli kortvarig, ualminnelig blodig, med det utfallet at Nord-Korea taper.

Spørsmålet er hvor blodig det vil bli. I verste fall vil denne krigen sette nye rekorder for antall døde per dag.

Å utfordre måten vi utfordrer våre barn på

Styres våre begreper om barneoppdragelse av en etnoteori som er ute av balanse?

Et interessant forskningsspørsmål (som antagelig krysser flere felt) er hvilke premisser som styrer barneoppdragelse i ulike land og kulturer. Denne artikkelen i Slate forteller at det som kjennetegner amerikansk barneoppdragelse er kognitiv utvikling hos barna, altså å i høyest grad oppmuntre barn til å utvikle intelligens.

I den grad at disse premissene blir uransakelige og selvsagte overbevisninger, karakteriseres de som etnoteorier: vi oppdrar barn slik vi gjør fordi vi oppriktig tror at det er den beste måten gitt alternativene vi har.

Når det så viser seg at disse premissene varierer fra kultur til kultur, må vi innse at ikke alle kan ha rett i å tro at deres er den beste, eller eneste gode. Men i dette ligger et paradoks, for naturligvis oppdrar vi barna etter våre beste overbevisninger. 

Det er gjort sammenligninger mellom Norge og andre land når det gjelder dette, og særlig denne artikkelen av bl.a. Vibeke Aukrust er blitt omtalt. Her sammenlignes holdninger til foreldre til barn på barnehagealder i Oslo, Lincoln i den amerikanske delstaten Nebraska, Seoul, og Ankara. 

Sammenlignet med de tre andre byene, var foreldrene i Oslo mer opptatte av at barna skulle få stabile, langvarige forhold med både sine lærere og medelever. Dette kom frem på mange måter: både i Oslo-foreldrenes svar om verdien av slike langvarige forhold, og også i det at de var minst tilbøyelige til å flytte. 

Andre kulturer verdsetter også dette, men Oslo-foreldrene prioriterte det høyere. 

Det knyter seg (minst) to interessante spørsmål til dette:

  • Finnes det noen objektive mål som kunne forene disse ulike kulturene slik at vi kunne finne ut hvem som har "mest rett"? Eller for å si det på en annen måte: trenger vi ikke kriterier for et målbilde av en vellykket voksen før vi kan vurdere hva som er effektiv barneoppdragelse?
  • Uansett, lykkes vår tilnærming med å oppnå det vi synes å ønske? Får norske barn oppleve større kontinuitet i sosiale forhold ved at vi legger slik vekt på det i barneskole og skole? 

Artikkelen i Slate avslutter med å påpeke at Kipsigis-folket i Kenya vil at barna skal bli ng'om, altså at de skal bli intelligente og ansvarsfulle. Den underliggende faren som dette begrepet omfatter er at folk som er lynende intelligente kan bli ansvarsløst arrogante. (Jfr syklusene i finansmarkedene). Dette er kanskje noe for oss å tenke på, også. 

Vi vil at barna våre skal ha sosial kontinuitet og tilhørighet, men vi ønsker også at de er omgjengelige blant fremmede og selvstendige. Å gå for hardt inn for det ene kan gå utover det andre.

Hvordan være grei i en krise - et enkelt rammeverk

Ettersom årene går, får man stadig oppleve flere vanskelige perioder, enten det er egenopplevde eller blant familie, slekt, venner, kollegaer, og bekjente.

Alle disse er vanskelige nok i seg selv, men det blir komplisert av det sosiale: de fleste trenger trøst og omtanke, men ubetenksomme kommentarer kan gjøre ting verre. Her er alt fra folk som forteller de rammede at de må slutte å tenke så mye på seg selv til velmente men unyttige og i verste fall nedlatende råd. 

I Los Angeles Times skriver en psykolog og en profesjonell megler om dette problemet og legger frem et enkelt rammeverk som alle kunne ha godt av å lære seg.

  • Tegn en liten sirkel, og i den skriv navnet til den/de som er direkte berørte av krisen. Det kan være en som er syk, den/de som har mistet noen de er glad i, osv.
  • Tegn så en sirkel utenfor denne, og skriv navnene til dem som er nærmest den i den innerste sirkelen. Ektefelle/partner, mor, far, barn, eventuelt søsken.
  • Tegn så en sirkel utenfor denne igjen, og her går navnene til dem som er nærme dem i sirkelen innenfor. Kan være kollegaer, venner, osv.
  • Fortsett inntil du får med alle som er involverte
  • Enkel regel: innover i sirkelen kan man bare vise omtanke og omsorg, utover kan man klage. Den som er innerst kan klage og være så selvopptatt han/hun vil, men alle andre må stoppe og tenke litt. 

Når jeg tenker meg om, er jeg ikke sikker på om jeg alltid har greid å holde denne regelen selv. Som konsulent har jeg for (u)vane å dele betraktninger, og som medmenneske (og kanskje særlig mann) er det naturlig å ville "hjelpe". 

Men hvis man skal trøste, er det et par ting jeg har lært å unngå:

  • "Vær glad for at det ikke er verre" eller variasjonen "Du synes du har det ille? Her er mine problemer". Noen mennesker finner trøst i at det kunne ha vært verre, men de aller fleste kjenner at deres problemer er overveldende som det er. De har ikke kapasitet til å forestille seg hvordan det kunne vært verre. Det er bedre å si "Dette må være forferdelig vanskelig. Jeg tenker på deg og vil gjerne hjelpe til om jeg kan".
  • "Jeg vet akkurat hvordan du har det". Nei, det gjør du ikke. Selv om du har opplevd det samme, vil du ha en lignende men ikke lik opplevelse. Bedre å si "jeg gikk gjennom noe lignende, og det var forferdelig vanskelig."
  • "Skjerp deg". Det er det de forsøker hele tiden, hele dagen. 
  • "Bla bla bla bla bla bla bla bla". Pauser i samtalen som kan føles beklemte for deg, er i virkeligheten et pust i bakken for dem som sliter. Det gjelder ikke å fylle tom luft med tomme ord.
  • "Alt ordner seg, skal du se". Det gjør det ikke alltid, så det blir et tomt løfte. Avhengig av situasjonen er det bedre å si "jeg er der for deg", eller "vi kal komme gjennom dette", eller sågar "jeg har tro på at du greier dette".
  • "" - selv om du bare sender en kort melding som viser omtanke, er det bedre enn å kutte forbindelse med den som har det vanskelig. En SMS som sier "hører du har det vanskelig. Tenker på deg. Vil gjerne hjelpe. Si i fra" kan være et stort lyspunkt.

Og så vil jeg poengtere dette: i sorg og motgang er vi alle mennesker og trenger medmenneskelighet. Folk som ellers er sjefer, underordnede, konkurrenter, rivaler, sågar motstandere i andre saker, blir brødre og søstre når de har motgang. Som forfatterne i LA Times artikkelen påpeker, havner vi alle den innerste sirkelen før eller senere. 

Forstår vi virkelig hva sykefravær er?

Jeg har en mistanke om at debatten om sykefravær er helt på villspor.

Premisset synes å være at folk misbruker sykelønnsordningen ved å skulke, altså at de tar seg en ekstra feriedag (eller to, eller tyve) når de føler for det. 

Det kan få slutt på ved at alle - også de som faktisk er syke og ikke bør jobbe - får mindre lønn for de dagene de ikke møter opp.

Jeg kan faktisk forstå at LO på grunnlag av solidaritetsprinsippet avviser en slik ordning. I så å si alle saker godtar vi som samfunn at ordningene lekker på grunn av misbruk, så lenge de gagner dem som trenger dem. Og det er ingen tvil om at karensdager først og fremst går ut over dem som ikke har råd til dem, dvs. lavtlønnede eller andre som er økonomisk presset. For dem risikerer vi det Ebba Wergeland har karakterisert som "sykenærvær" - de stiller opp for å bli betalt, enten de gjør nytte for seg eller risikerer å bli enda sykere.

Slike betraktninger forklarer ikke hvorfor sykefraværet i Norge er høyere enn andre land vi sammenligner oss med. 

Men selv om jeg tror vår generøse sykelønnsordning forklarer en del (hvor stor, vet jeg ikke) av vårt sykefravær, nemlig "skulkingen", tviler jeg på om den forklarer alt. Her er flere hypoteser:

  • At vi bruker tid og ikke resultat som mål på arbeidsinnsats. Jeg jobbet en tid i foredlingsavdelingen i en papirfabrikk, der jeg pakket sammen dopapirruller i store poser. Arbeidsgiver var avhengig at jeg var der og tok imot rullene, stablet dem riktig, og fikk dem inn i posene, slik at en medarbeider kunne stable de store posene og sette dem på paller som så ble sendt videre til alle Norge og verdens hjørner. Her var resultatet av mitt arbeid i stor grad avhengig av at jeg var på rett sted til nøyaktig rett tid. Dette prinsippet gjelder fremdeles for en god del yrker: legevakten, resepsjonister, oljearbeidere, F-16 flyvere, og andre.  Men for mange andre er kvaliteten på innsatsen langt viktigere enn den avmålte tiden. For eksempel: En kompetent og konsentrert rørlegger får utrettet mye mer på et kvarter enn en uopplagt, mindre kyndig kollega får gjort på to timer. Effekten av sykdom er dermed annerledes avhengig av yrke og aktivitet. Om Northug er "sykmeldt" foran et verdenscuprunn er det ingen som mener at han er best tjent med å stille opp og gå den turen han orker. Vi er opptatte av at han prestererer best mulig når han kan.
  • At vi altfor ofte omtaler arbeid som et nødvendig onde. Alt dette med "skulking" forutsetter at dette med jobb, det vil folk helst slippe. Og gjør det når de kan. Derfor skryter vi av permisjonsordninger, utvidet ferie, redusert arbeidstid, progressiv beskatning, og alt dette andre. Det besynderlige er jo at slike holdninger er selvoppfyllende. Jo mer vi hører at jobb er noe dritt, jo mer tror vi på det, og jo mindre lykkelige blir vi over jobbene våre. 
  • At vi ikke tillater lokal fleksibilitet i sykelønnsordningen. Hvis formålet med sykelønnsordningen skal være at arbeidstakere ikke for økonomiske engstelser på toppen av helseproblemer, bør det være kreative løsninger for ulike grupper. Sykekasser kan innføres for arbeidsgrupper der ekstra innsats fra resten av gruppen kan kompensere for fravære fra en av dem. De som vurderes ut fra resultat og ikke tid, kan i prinsippet ha "ubegrenset" sykefravær så lenge de leverer det de er forpliktet til. Og sikkert mye jeg ikke har tenkt på.
  • Folk blir faktisk mer syke i Norge. Det kan være klima, typer stress, boforhold, transport, og mange andre forhold som gjør at nordmenn faktisk blir mer syke enn svensker. Aner ikke, men vi skal ikke se helt bort fra det. 

I alle fall må partene ned fra barrikadene her og jobbe ut fra de målsetningene de er enige om: det må bli mindre sykefravær og mindre skulking.

En av 20. århundrets viktigste personer

I Norge ble Margaret Thatcher gjerne fremstilt som en av høyresidens verstinger: hun gikk til krig mot Argentina, snakket nedlatende om sosialdemokratiske prinsipper, privatiserte statseide bedrifter, stilte seg helt uforstående til konsensus og konformitet, og verst av alt: lyktes. Hun befridde Falklandsøyene fra argentinsk okkupasjon, fikk Storbritannia ut av etterkrigstidens økonomiske gørr, og skapte en helt ny giv i britisk politikk. Hun har inspirert en hel generasjon politikere i sitt eget hjemland og antagelig utenfor, enten de ville følge hennes eksempel eller fremstå som et alternativ.

Hun var ufyselig, antagelig stormannsgal, kompromissløs, og var sikker langt oftere enn hun hadde rett. Men hun vil antagelig gå ned i historien som en av Storbritannias største statsfolk.

Om man skulle lete etter et antonym til "pingle", kunne det være "Margaret Thatcher".

Hun jobbet hardt, utrykte seg i klartekst, satte sine overbevisninger over politikk, skapte engasjement gjennom underholdning, og brydde seg mer om sitt land enn sitt parti, sitt gjenvalg, sitt eget privatliv og i hvert fall sin popularitet. Hun ble ikke mismodig av nederlag og lot seg ikke forføre av seire.

Hun var opptatt av politiske saker mye mer enn politiske prosesser. Man kunne være enig eller uenig med henne, men man visste hvor hun sto.

Norsk politikk har mye å lære av henne.

Hva er det vi aldri skal glemme?

Hvilken dato ulike land velger for å markere haShoah (Holocaust) gir oss en antydning om hvordan ser på ansvarsforholdet for folkemordet. Noen land (Frankrike, Nederland, Polen, Romania) har valgt en dato som markerer en begivenhet i sine egne land. 

27.1. er FNs offisielle dag fordi det var på den datoen i 1945 at sovjetiske styrker befridde Auschwitz-Birkenau (selv om nazistiske styrker flere dager før hadde forlatt leiranlegget). Dette er dagen vi har valgt i Norge, selv om jeg - og flere andre - mener at vi burde gjøre mer av 26.11, datoen i 1943 DS Donau forlot Akershuskaia. 

Det blir stadig færre levende tidsvitner til Shoah, og etterkrigstidens historie viser at selv om vi på ingen måte har glemt det systematiske mordet på jøder, romfolk, funksjonshemmede, homofile, Jehovas vitner, hele den polske eliten, kommunister, sosialister, så har vi ikke lært nok av det til å hindre og straffe lignende massemord på mennesker i Rwanda, Bosnia, Kosovo, Kambodsja, Nord-Korea, Sovjetunionen, Darfur, Irak, og altfor mange andre steder.

Dette får meg til å tvile på om vi har tatt den riktige lærdommen av Shoah, og følgelig om vi kan være særlig trygge på at det aldri vil skje igjen. 

Vår behandling av Shoah har gått gjennom flere faser: i etterkrigens tidlige år gikk vi inn for å avdramatisere det, vende et døvt øre til dem som ville fortelle om det, gjøre det noe ofrene måtte komme over. På 50-tallet ble det omtrent glemt, gjort til en av mange typer traumatiske opplevelser ulike grupper måtte holde ut under nazistenes terrorvelde. Et mer åpent og nyansert syn ble fremmet over tid, med enkelte milepæler, bl.a.: Willy Brandts knefall i Warsawa, den amerikanske miniserien Holocaust, Spielberg-filmen Schindler's List, m.m. 

Alle fremstillinger i media har vært omstridte og har sågar gitt påskudd for jødefientlige utspill som Norman Finkelsteinss syke vrangforestillinger om en "Holocaust bransje". 

Det største problemet har imidlertid vært karikeringen av den historiske prosessen som førte til Shoah. 

Det bekymrer meg at så mange tror at dette dreier seg om halvgale, frådende demagoger av typen Hitler og Streicher som i sort hvitt holder usammenhengende taler til et hjernevasket, uniformert publikum.

Denne fremstillingen fremmedgjør oss fra de høyst alminnelige, banale impulsene som vi alle har, og som legger forholdene til rette for systematisk undertrykking og mord. Det gjør fenoment så vagt at sammenligninger med Shoah henger løst i offentlig debatt, og at vi trygt kan regne våre samfunn som vaksinert mot slike katastrofer.

Det første, altså sammenligningene, er de mest krenkende. Men det som gjør at jeg frykter fremtiden er det siste: illusjonen om at vi har kommet så langt at et nytt Shoah i Europa (generelt og Norge spesielt) er utenkelig. 

Det ble lagt til rette for Shoah i flere trinn som i hovedsak gjorde det lett for vanlige folk (av den typen vi ser i speilet hver dag) å gjøre valg som begrenser friheten til litt for alle, og mye for enkelte. Mentaliteten skjerpes inn gradvis.

Det går på å skille mellom "inn-grupper" og en "ut-grupper", hvor de første har sosial akseptanse, privilegier, og immunitet sistnevnte ikke har. Ut-gruppenes motivasjoner blir mistenkkeligjorte, deres oppriktighet blir satt i tvil.

Argumentene avvises ad hominem - deres troverdighet blir satt i tvil på grunnlag av deres tilhørighet og ikke annet. Å være i ut-gruppen blir smittsomt - å vise forståelse for ut-gruppens synspunkter er å bli en av dem. Det stilles "spørsmål" til ut-gruppen men de får sjeldent anledning til å svare ordentlig for seg. I beste fall presenteres deres syn som "eksotiske".

Ut-gruppen blir stadig farligere i folkeopinionens bevissthet. Det sies om dem av andre "eksperter" blir mer troverdige enn det de selv sier om seg selv. De blir utsatt for naiv kynisme: alt som kan sies om dem, så lenge det er negativt. Andre som vet bedre kvier seg for å ta til motmæle selv mot de villeste beskyldningene. Etterhvert blir det en opplest og vedtatt sannhet at ut-gruppen er et "problem" som er vanskelig å "løse".

Eksempler: forsøk å åpent være muslim, mot selvbestemt abort, for dødsstraff, sionist, rik, marxist-leninist, republikaner i amerikansk politikk, jøde, eller troende katolikk i Norge. Blant andre. 

Til Senterpartiet: skjerpings!

Kjære Senterpartiet!

Håper dere får et godt og produktivt landsmøte. Først og fremst at dere får samlet dere om å formulere politikk som er til beste for (hele) og en slagplan for å fremme den. 

Dere har gått fra å være et parti som kunne kreve statsministerparti, til et mellomparti, og nå et småparti. Det er mye på spill, for sperregrensen er faretruende nær. Ikke noe press, altså. Det kreves skjerping. 

Her er mine råd.

(Min motivasjon for å gi dem, forøvrig, er at jeg ønsker at hvert eneste parti skal bli det beste de kan bli. Vi trenger gode politiske partier i Norge, også dere, uansett hvor store eller små dere måtte bli.)

  • Det er helt likegyldig hvor gode venner dere er i toppledelsen. Palassintriger fører aldri til noe godt uansett, men så små dere er, er det rene selvmord. Ikke lat som dere er noe dere er ved å stå holde hender på en manesje. Snakk om politikk, og om noen spør snakk mer om politikk. Og så ta opp politiske saker igjen. ikke gi pressen flere av disse soundbytene.
  • Slutt med denne fremmedfrykt-populismen. Vær så snill. Ved å konkurrere med visse elementer i FrP legitimerer dere denne arven fra Bondepartiet. 
  • Likeledes, så må dere nyansere denne "Nei til EU" fra å være et "Nei til enhver Europapolitikk" til å være et velresonnert standpunkt om hvordan vi kan gjøre det beste ut av våre unike posisjon i Europa. Folk er med god grunn skeptiske til norsk medlemsskap, men ikke fordi dere har stått på barrikadene.
  • Ta en fire års time-out for å tenke på landbrukspolitikken. Slik det er nå - og det må dere ta noe av ansvaret for - er det blitt umulige for bøndene. Den inkrementelle nedbyggingen har gitt oss for lav produktivitetsforbedring i sektoren, samtidig som vi sulteforer bøndene med magre tilskuddsordninger. Det er nå så få igjen at det knapt kan regnes som et sysselsettingstiltak. Og matprisene i Norge er så høye at det er rart at det ikke er blitt opprør av det. Vi har en landbrukspolitikk som i all hovedsak beriker kjøpmenn i Sverige. Dere må begynne å tenke på hvordan norske jordbruksprodukter kan bli konkurransedyktige i verdensmarkedet og hvordan gjøre overgangene så smertefrie som mulig. Med andre ord: masse arbeid.
  • Distriktspolitikken må gå fra å være paroler til å være en politikk. Dere vet utmerket godt at "hele" Norge ikke er bebyggelig, og at fraflyttingen vil fortsette. Problemet er nå at distriktspolitikken har sviktet så totalt at det er storbyene som har det vanskeligst. Kanskje burde vi gjøre mer for at Hamar og Førde blir større og bare godta at fiskevær, bygder og grender i Norge vil legges ned.
  • Ikke la dere friste av koalisjonsprat. Vær partiet dere er, fullt og helt. Om ikke annet fordi dere trenger deres flinkeste folk på Stortinget. Stoltenberg er en utmerket koalisjonsbygger, og nå driver alle de rødgrønne partiene med å rydde opp i vraket. Så ta disse åtte årene som en god og dyrekjøpt erfaring i hvor vanskelig det faktisk er å sitte i den utøvende delen av statsmakten, og "move on".

Lykke til!

En bolig til min sønn

Om drøyt fire år er min sønn (J) 18, og da faller (formelt sett) foreldreansvaret mitt bort, og jeg blir hans første hjelpeverge. For ettersom han er funksjonshemmet, vil han (etter alt å dømme) ikke kunne ta ansvar for seg selv. Faktisk trenger han så mye hjelp og omsorg at han (igjen, etter alt å dømme) aldri vil greie de mest grunnleggende aktivitetene vi forbinder med det å være voksen.

Disse fire årene virker faretruende korte. For selv om det ikke er slik at min sønn tas fra meg den dagen han fyller atten, er det en viktig milepæl. Han vil ganske sikkert leve lengre enn meg og vil trenge hjelp i langt lengre tid enn jeg makter å gi det til ham. Når han fyller atten, starter den prosessen for alvor. 

Foreldre til funksjonshemmede barn lever nemlig med vissheten om at deres sønner og døtre ikke vil bli voksne på samme måte som andre barn. Jeg kjenner flere slike foreldre som er livredde for å bli syke eller dø fordi de frykter for sine barns velvære om - eller rettere sagt når - dette skulle skje. Vi kniper igjen øynene når vi lar fantasien flyte om alt det verste som kunne skje om vi ikke greide å passe på våre barn. 

Jeg må leve med at det alltid vil være enn viss uvisshet om min sønns fremtid, og hvor godt jeg vil greie å løse alle hans problemer. 

Men jeg kan ta fatt på noen av tingene, og en av dem er å ordne med bolig til ham.

Dette skal bli en bolig som skal være hans i hele hans voksne alder, altså 50, 60, 70, kanskje 80 år eller mer fremover. (Min farmor ble 100, min farfar 95). Det skal være hans hjem etter at jeg er blitt borte, kanskje etter at alle slektninger har mistet kontakt. Når vi skriver året 2050, vil han bo der. Når min dødsannonse kommer i avisen, vil han bo der. Selv om det skulle bli slik at han - jeg blir gråtkvalt av tanken - ikke har en eneste pårørende, vil han bo der.

Jeg vil at han skal eie sin bolig mentalt såvel som fysisk, at han skal alltid skal føle seg trygg der, og fremfor alt at han skal faktisk være trygg der. 

Dette er et overkommelig prosjekt, for flere familier har gjort det. Men det er vanskelig. 

Det er vanskelig fordi mange ting som ikke er lette å ordne, må ordnes. Jeg må finne andre familier som vil delta i et slikt prosjekt. Vi må passe på at våre barns behov passer sammen. Vi må finne en tomt. Vi må skrive kravspesifikasjoner som tar høyde for en fremtid vi bare kan gjette om. Vi må finne en arkitekt og andre eksperter som kan møte våre behov og alle de ulike regler og forskrifter som gjelder slike bygg. Vi må ordne med finansiering. Vi må finne noen som kan ta ansvar for å bygge, og vi må følge det hele opp. Hver enkelt av oss må tenke på innredning, utstyr, sikkerhetstiltak, og mye mer som skal vare i mange tiår. Vi må legge til rette for at bygningen vedlikeholdes, at det alltid finnes penger til å reparere det, at alt sammen holder i lang tid.

Vi må samarbeide med hverandre, med kommunen, med ulike offentlige etater, og med alle som skal levere noe til oss. Vi må være forberedt på uoverenstemmelser og i verste fall konflikter. Vi er alle slitne fra før, men vi må stålsette oss slik at vi ikke gir oss. 

Det er utfordringene jeg vet om. I tillegg er det helt sikkert skjær i sjøen jeg ikke kjenner til og knapt kan forestille meg.