hits

mars 2018

NM i forargelse (å bli det og gjøre det)

Striden som startet med Facebook-innlegget til Listhaug vekker så stort engasjement fordi toneangivende ytterpunkter går inn for å vekke forargelse ved å begå utilgivelige stygge retoriske overtramp. Eskaleringen er en skamplett i norsk politisk kultur, og vi burde lære av den.

Et uverdig utspill...

Det som startet det hele var at Listhaug ville få sine meningsfeller forbanna på Arbeiderpartiet over at andre ledd i et lovforslag ikke fikk flertall i kommunal- og forvaltningskomité. Og det lyktes hun med, men ikke uten å få målskiven for denne forargelsen (altså Arbeiderpartiet, men egentlig alle som også var mot andre ledd), ble forarget til gjengjeld.

Blant dem var det noen som tok igjen ved å vekke engasjement fra sin side ved å beskylde Listhaug-Fremskrittspartiet-Solbergregjeringen for å bespotte både grunnloven og minnet etter 22.07, og så hadde vi det gående.

... som vekket gjensidig forargelse ...

I en podcastsamtale nylig mellom Tristan Harris og Ezra Klein ble det påpekt at det er særlig forargelse de russiske trollene, Breitbart, Alex Jones, resett, m.fl. nettopp går inn å skape i sosiale media (spesielt Facebook og Twitter, ser det ut til). Forskning viser nemlig at det er forargelse ("outrage") som fører til handling, og at den derfor er smittsom når den får ben å gå når folk deler og liker med stor iver.

Dette kan være bra, hvis du mener forargelsen er berettiget og handling nødvendig. Store, viktige kamper er startet og vunnet ved at noen, og etter hvert flere, ble så forarget at de fikk nok, og bestemte seg for å gjøre noe med det. Forargelse er altså bra, dersom vi bruker det til noe godt.

... med splittende retorikk ....

Men hva er "godt"? Her kommer Jonathan Haidts forskning inn: vi blir ikke så lett enige om hva som er de store viktige kampene fordi vi ikke lett blir enige om prioritering av verdier. Det som er rettmessig forargelse for meg, virker smålig for andre; og omvendt. Vi greier ikke å finne ut av dette uten å være åpne om at flere verdier står i motsetning til hverandre, og at vi muligens veier disse ulikt.

Slik åpenhet er umulig når retorikken i hovedsak går ut på å forvirre hva man faktisk er uenig om.

Arbeiderpartiet vil selvfølgelig hindre terrorisme i Norge, og Fremskrittspartiet ønsker selvfølgelig å bevare rettsikkerhet.

... som vi burde holde oss for gode til ...

Det går fint an å drive propaganda ved å tillegge den andre parten meninger den ikke har (ved reductio ad absurdum, stråmenn, falsk ekvivalens, e.l.), men det tjener sjelden noen annen hensikt enn å mobilisere egen forsamling gjennom litt brød og sirkus. Det har i denne saken vært påfallende hvordan politikere har først forsøkt seg på å være sindig, forså å bli oppmuntret og så oppjaget til å skjerpe tonen. 

... og jeg håper vi kan lære av.

En fremtidig analyse burde finne ut hvem det var som har eskalert debatten. Uten tvil var det Listhaug selv som sparket det hele i gang på et uverdig lavt nivå - min hypotese er at det var folk som var tjent med bråk som hauset opp.