hits

mars 2015

Er det verre å være en SCHMAKK eller enn PATZ?

Ervin Kohn, som blant annet er leder i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, er en av få yiddishtalende i Norge. Med jevne mellomrom legger han ut yiddishe ord som kan gi glede for norsktalende. Forleden skrev han om disse to ordene, og jeg tillater meg å skrive litt mer om dem her.

Et av de mest utbredte låneordene fra yiddish til (i hvert fall amerikansk) engelsk er ordet "schmakk" (se mer om staving under). Det er et ord vi kunne ha stor glede av å innlemme (hehe) også i norsk dagligtale.

Den bokstavelige betydningen av ordet er "penis", visstnok av et gammeltysk ord for "slange". 

Men blant yiddishtalende har ordet en annen betydning, nemlig "idiot". Det er en fornærmelse, men en man også kan bruke om seg selv, for eksempel "jeg var en skikkelig schmakk som smurte med klister på fjellet fordi det var kram snø i dalen". 

Prøv å uttale det noen ganger, så vil du oppleve at det er lett å legge inderlighet i det. "Han er en skikkelig SCHMAKK assa!!" Det føles godt, som om man virkelig har satt skapet på rett plass.

Den inderligheten kan være årsaken til at ordet har fått en endring i mening i amerikansk dagligtale, hvor det nærmest betyr "drittsekk". Eller - som Ervin er inne på - det gode norske ordet "kødd" i overført betydning.

Når man sier "schmakk" i en yiddish sammenheng snakker man altså om mangel på intellektuell kraft; i amerikansk-engelsk snakker man om mangel på moralsk kraft. 

Men så er det annet yiddish ord som kommer inn i bildet, nemlig "patz", som er nesten like takknemlig å uttale, og som også betyr "penis". 

"Patz" i yiddish dagligtale er en person som er uvøren på en hensynsløs måte - "se deg for, din patz!" Det er karen som kjører opp på fortauet for å komme frem i trafikken og tvinger fotgjengere inn i grøfta. Her er det snakk om være tankeløs uansett tenkeevne. 

En schmakk gjør seg oftest skyldig i en unnlatelse ved å ikke tenke seg godt nok om; en patz gidder ikke prøve en gang. 

Så litt om stavemåte:

Yiddish skrives med hebraiske tegn, og det fører til at det ikke finnes noen "riktig" stavemåte med det latinske alfabetet; folk staver det slik de mener det bør staves. Ordet schmakk staves på yiddish slik: שמאָק men på amerikansk oftest "schmuck". En slik stavemåte vil avstedkomme feil uttale på norsk, så derfor kommer man nærmere ved å stave det "schmakk." "Patz" staves "putz" på amerikansk engelsk og פּאָץ på yiddish. Samme problem med forskjellen mellom u-lyd på engelsk og norsk.

Rotet til Netanyahu og Obama

Netanyahu har med særlig to uttalelser i valgkampen lagt til rette for en krise i forholdet mellom USA og Israel som er unødvendig og skadelig for alle. Obama overreagerer og er i ferd med å gjøre sin største utenrikspolitiske feil ved å la sitt raseri mot Netanyahu gå utover hele det bilaterale forholdet. Nå må alle skjerpe seg.

I oppløpet til det som ble Netanyahus store valgseier, var det særlig to uttalelser som ble lagt merke til: om utsiktene til et palestinsk stat i hans (da, eventuelle) regjeringsperiode; og dette om arabiske velgere. Begge disse skal ha vært tatt opp i den svært så forsinkede "gratulasjonssamtalen" mellom Obama og Netanyahu og danner åpenbart grunnlaget for en svært skjerpet amerikansk tone overfor Israel.

Vi er i et spill som vil ta noen uker å kjøre ferdig, men disse to kommentarene er verdt å se nærmere på.

Utsiktene til en palestinsk stat

Netanyahu sa i et intervju med Ma'ariv som senere ble lagt ut som video følgende

"I think that anyone who is going to establish a Palestinian state today and evacuate lands is giving attack grounds to the radical Islam against the state of Israel," min oversettelse: "Jeg mener at enhver som vil etablere en palestinsk stat og evakuere landområder, gir radikal islam angrepsposisjoner mot staten Israel." 

Dette ble av New York Times fortolket til å bety at han var "declaring definitively that if he was returned to office he would never establish a Palestinian state," min oversettelse "erklærte definitivt at hvis han ble gjengvalgt ville han aldri etablere en palestinsk stat".

New York Times, og andre som la det frem på lignende måte, gjør seg her skyldig i usedvanlig dårlig journalisthåndverk - det er gode grunner til å være veldig skeptisk til Netanyahus oppslutning om en tostatsløsning, men dette er ikke sitatet som avklarte hva han egentlig mener. Antagelig var Netanyahu tvetydig med vilje og ønsket å virke definitiv for en gruppe og mer reflektert overfor en annen. Slikt gjør alle politikere stadig vekk. 

Problemet med NYTs fortolkning er at det avleder oppmerksomheten fra de spørsmålene som Netanyahu virkelig bør besvare i klartekst, som for eksempel: Hva mener han med "i dag"? Hva kan og bør Israel gjøre for å motvirke ekstremistiske tendenser på Vestbredden? Hvis en tostatsløsning virkelig er så vanskelig å oppnå, hvilke andre løsninger ser han for seg som vil gi palestinerne forutsetninger for å utvikle et bærekraftig, fritt samfunn? 

Det er jo ellers litt ironisk at alle disse som tidligere har erklært tostatsløsningen for død nå forskrekkes over at Netanyahu er inne på noe av det samme. 

Jeg synes det var mer oppsiktsvekkende at Netanyahu også sa følgende i den samme sammenhengen: "There is a real threat here that a left-wing government will join the international community and follow its orders," min oversettelse: "Det er en reell trussel at en venstreorientert regjering vil melde seg inn i det internasjonale samfunnet og følge deres ordre." Dette, mer enn noe annet, viser Netanyahus holdning til forsøk på å skape eksternt press.

Israelske arabere på valgdagen

På selve valgdagen skrev Netanyahu: "The right-wing government is in danger ... Arab voters are coming out in droves to the polls. Left-wing organizations are busing them out,"min oversettelse "Den høyreorientere regjeringen er i fare ... arabiske velgere stiller i massevis til valglokalene. Venstreorienterte organisasjoner kjører dem ut."

Netanyahu og hans apologeter påpeker at det heller ikke her er noe nytt under solen: han forsøkte å få flere av sine til valgurnene ved å påpeke at motparten gjør det samme. Men det er en vesentlig forskjell på å mobilisere basert på politiske kriterier (altså, dette om "venstresiden", som om det var noe igjen av den i Israel), og å mobilisere basert på etniske og religiøse skillelinjer. Det er, for å bruke et amerikansk utrykk, å "deal from the bottom of the deck".

Det går utover Netanyahus troverdighet, og Likuds legitimitet som et regjerende parti, å fremme inntrykk av at partiet ser helt bort fra et segment av Israels velgere (og ja, det er faktisk arabere som stemmer på Likud, i hvert fall inntil nå). Han burde heller ha ønsket velkommen bredere politisk interesse.

Konsekvenser - Obama

Det er mye som tyder på at Obama-administrasjonen i flere måneder hadde ventet på et påskudd for å skjerpe tonen overfor Netanyahu, og her kom to på en rekke. John Podhoretz' forsøk på nyanseringer til tross, truer Obama med å kraftig nedgradere vennskapet til hele staten Israel. Det ville i så fall være en kjempebrøler av historiske proporsjoner:

  • Hvis hovedelementene i et vennskap eller allianse med USA skal være avhengig av det personlige forholdet til USAs president, (spør Jens Stoltenberg) vil det gå hardt utover tilliten til USA. Netanyahu har gjort det mange, og særlig på venstresiden, har krevd i mange år, nemlig at han ikke har vært lydig overfor USA. Selv om andre land synes saken Netanyahu holder stand om er dårlig, er de ikke blinde for prinsippet.
  • Om Israel er helt avhengig av USA for sin sikkerhet, har USA også stor interesse av et godt forhold med Israel. Obama nevnte spesifikt samarbeid omkring etterretning, og det foregår veldig mye bak kulissene som USA neppe vil gi avkall på.
  • I den større geopolitiske sammenhengen - overfor Iran, ISIS, ustabile regimer i Midtøsten, Russland, Kina, m.m., er Israel en av USAs viktigste (og antagelig mest lojale) støttespillere.

Obama er med god grunn frustrert over tilnærmelsesvis helt uansvarlig opposisjonspolitikk fra republikanerne, men her må han opptre som en statsmann og ikke en politiker. Uansett hvor lite han har til overs for Netanyahu, er det mer som står på spill nå.

Konsekvenser - Netanyahu

Netanyahu har stilt seg slik at han på bare noen få uker - og helst innen han presenterer sin nye regjering - virkelig må overbevise Obama og hele verden at han tar på alvor behovet for en varig fred med palestinerne. Det er som å ta igjen Northug i innspurten på fem-mila når du ligger en halv kilometer bak, for det vil kreve at Netanyahu trekker tilbake omtrent all bravadoen han vant valget på, samtidig som han faktisk kommer med åpenbart smertefulle innrømmelser. Ingen av disse ligger til Netanyahus natur.

Netanyahu vil stå veldig alene i dette, for alternativet vil være å få USA mot seg i de to lange år Obama fremdeles er president. Kanskje han kan vinne noe fra den republikanske kongressen, men det vil i så fall være på bekostning av bipartisan støtte som Israel alltid har hatt behov for; for ikke å snakke om situasjonen han setter de stort sett liberale amerikanske jødene i.

Hva Obama bør gjøre (små sjanser)

  • Gjøre det ettertrykkelig klart at han er fly forbannet på Netanyahu, hans handlinger, og politikk; men også gjøre det enda mer ettertrykkelig klart at det ikke er snakk om noen vesentlig omlegging av USAs politikk. Vis at USA er en venn og alliert i tykt og tynt, noe som blant annet er viktig for samholdet i forhandlingene med Iran.
  • Ta et oppgjør med republikanerne på en annen arena enn Iran-forhandlingene og Israel. Obamas ettermæle vil være langt bedre om han kastet hanskene overfor rivalene i sitt eget land enn at han gjør det mot ufyselige ledere i andre selvstendige nasjoner.
  • Igangsett en prosess i det demokratiske partiet som viser hva han egentlig mener er en konstruktiv tilnærming til Israel og palestinerne, og hvor det også vurderes alternativer til en fremtvunget og snarlig tostatsløsning. Dette vil gjøre det lettere for den demokratiske kandidaten i 2016 å
  • Sende betingelser for et toppmøte mellom Israel og USA til den israelske regjeringen, og forklar også hvordan protokoll vil endre seg hvis disse betingelsene ikke innfris.

Hva Netanyahu bør gjøre (forsvinnende små sjanser)

  • For en gangs skyld det riktige, nemlig å hive høyrefløyen på døren og inngå samlingsregjering med de moderate partiene med Zionist Union i spissen. Dette vil gjøre det mulig å en gang for alle bli kvitt noen helt arkaiske elementer i israelsk politikk, få i gang en prosess for å løse de høyst reelle innenrikspolitiske problemene i Israel, skape samling om prosessen med palestinerne, og bygge troverdighet blant europeiske og amerikanske jøder.
  • Utvikle en strategi som trekker Israel nærmere det beste i Europa og USA. Hvis han virkelig vil at Israel skal være et hjem for alle verdens jøder, må han gjøre det attraktivt som noe annet enn et tilfluktssted. Til det trenger han en langt mer konstruktiv dialog med diaspora-jøder, og han må slutte å sette dem/oss i forlegenhet. 

Hva betyr Netanyahus "valgseier"?

Den siste prognosen på mandatfordelingen i det tyvende Knesset ser slik ut. Partiene som avisene tror vil inngå i Netanyahus koalisjonsregjering er i kursiv.

Party MKs
Likud 30
Zionist Union 24
Arab Joint List 14
Yesh Atid 11
Kulanu 10
Jewish Home 8
Shas 7
UTJ 6
Yisrael Beteinu 6
Meretz 4

Landesorgen blant de mange - særlig utenfor Israel - som mente at Netanyahus dager var talte, har også begynt. 

Her er noen observasjoner:

  • Som jeg tidligere har påpekt, var det intet mandat blant israelske velgere om radikale tiltak for å få fortgang i forhandlingene med med palestinske myndigheter. 
  • Legg likevel merke til at "Arab Joint List" nå er den tredje største listen (det kan knapt kalles et parti - består av alt fra kommunister til polygamitilhengere), og det kan bety at israelske arabere nå og omsider er blitt en politisk faktor i Israel.
  • Det blir stadig tydeligere at Netanyahu er langt flinkere til taktisk styring enn strategisk politikk. Ved å inngå koalisjon med særinteressepartier på høyrefløyen (tenk langt mer eksentriske utgaver av KrF og Senterpartiet), vet han hvilke saker de vil insistere på for å støtte ham i alt annet. Dette er velkjent i alle flerpartisystemer (bare spør Jens og Erna), men det hele er med større bokstaver og sterkere farver i Israel.
  • Disse sakene er imidlertid svært upopulære i Israel, og også blant jøder utenfor Israel. Og forsåvidt alle regjeringer som Israel vil ha gode forhold med. 
  • Dette betyr at Netanyahu må balansere mellom (relativt) stabile parlamentariske forhold på den ene siden og (relativt) stabile arbeidsforhold med alle andre utenfor Knessetbygningen på den andre. Plattformen til Netanyahus nye regjering vil virke uforsonlig og hard fra utsiden, men vil fremstå som kompromissfylt på innsiden.
  • Interessenter vil derfor gå inn for å gjøre det dyrest mulig for Netanyahu å gjøre særinteressene til lags. Dette blir en statsminister i motvind
  • Netanyahu ser ut til å trives mest nettopp i motvind, og han har vist seg usedvanlig flink til å samle vidt forskjellige saker under samme retoriske fane. 
  • Ved å ha blitt stengt ute fra koalisjonsforhandlinger er det nå duket for knallhard opposisjonspolitikk i Israel, og det er mye å forsyne seg av: økonomisk politikk som gir ujevne og urettferdige utslag - og særlig blant israelske arabere, skjøre bilaterale forhold med USA og EU, en visjonsløs politikk overfor palestinerne, upopulære privilegier blant haredi ("ultraortodokse") m.m. 
  • Det faktiske valgresultatet viser forøvrig begrensningene i meningsmålinger, som tok feil helt frem til valgdagen.

Jeg forventer forøvrig at de fleste kommentarene og "analysene" her på berget kommer til å ha som premiss at israelske velgere totalt har misforstått noe som er helt åpenbart for norske synsere. 

Leiferns skrivenevroser

Det å skrive til et publikum avstedkommer hos meg en rekke nevroser som jeg her skal gjøre rede for, i håp om at 1) det å erkjenne dem gjør at jeg lettere kan leve med dem og dermed bli en bedre skribent; og 2) at det kanskje også hjelper andre aktive eller vordende skribenter som kjenner seg igjen.

Her er nevrosene:

  • Jeg får ikke lov til å komme med et hovedpoeng mer enn én gang - jeg kan nevne tidligere hovedpoeng i en bisetning, eller bruke det for å underbygge andre hovedpoeng. Men å gjenta det samme budskapet to ganger, det er forbudt. Bak dette ligger det en fantasi om at folk kommer til å rulle oppgitt med øynene om jeg er blitt monoman, eller kjedsommelig. Dette er jo tull, fordi man får faktisk gjennomslag for sine ideer ved å gjenta dem i ulike sammenhenger og ulike tider. Det er faktisk saker som jeg brenner for som jeg synes trenger mer oppmerksomhet i offentlig debatt, og jeg burde ikke være redd for å ta dem opp oftere og på flere måter.
  • Jeg må velge emne nøye - det er tre hovedårsaker til at jeg ikke skriver oftere: 1) at jeg ikke alltid har tid, 2) at jeg er så desillusjonert at det hele føles bortkastet, og 3) at jeg er overveldet av ting jeg bryr meg om. Derfor bruker jeg faktisk mer tid på å velge det jeg skal skrive om, enn å faktisk skrive. Dette er et villspor, fordi jeg her hos Nettavisen ikke opptar en knapp ressurs slik jeg ville tatt opp en fast spalte i en papiravis - i den grad jeg får plass i offentlig debatt, må jeg skape den plassen selv. For å få til det må jeg ikke bare skrive godt, men også skrive ofte.
  • Likevel er lesernes veier uransakelige - uansett hvor nøye jeg er i valgene mine, er det umulig å vite hva som får oppmerksomhet. En av mine mest leste saker var et tørt innlegg om formueskatt og arveavgift, mens innlegg som jeg selv mener er litt orginale (som denne om at Norge bør bygge all bistandspolitikk på kvinnesak) har fått veldig lite oppmerksomhet. Denne selvpålagte begrensningen ser bort fra at innlegg er deler av en større dialog. Jeg kan ikke ikke styre hvordan mine bidrag spiiller inn i debatten, men det fritar meg ikke fra å delta. 
  • Skrivingen må motiveres av de rette følelsene - hvis jeg er for forarget, for intellektuell, for teknisk, for uærbødig, avstår jeg fra å skrive, for å unngå at jeg fremstår som for sint, for pretensiøs, for tullete, osv. Dette er en virkelig nevrose, for selvfølgelig spiller følelser også en rolle i debattene - faktisk bidrar det til debattens åpenhet å være ærlig om egne følelser - det er det som ligger i å utrykke en autentisk stemme. 
  • Jeg må holde meg for god til "click bait" (norsk: klikkagn?) - dette er jo tildels noe jeg innbiller meg, for jeg forsøker å formulere overskrifter og innledninger som fenger interesse. Og dessuten er den virkelige synden å love noe med overskriften jeg ikke leverer i teksten. Det er ingen synd å be om oppmerksomhet.

Altså: jeg må tillate meg å gjenta meg selv litt oftere, skrive om mer av det som faktisk opptar meg, ikke være redd for å utrykke oppriktige følelser i det jeg skriver, og oppsøke dialog og oppmerksomhet. Skal vi se om jeg greier det.

 

Israelske partier og norske hjertesaker

Jeg vil anta at de fleste norske redaktører, aktivister, eksperter, og andre synsere mener at forholdet til palestinerne er - og i hvert fall bør være - den aller viktigste saken i den israelske valgkampen. I virkeligheten er jo israelerne selv opptatte av en rekke andre ting (også), for eksempel at de er truet av atombombeangrep, terroristangrep, ustabile regimer ved flere grenser; at det er store forskjeller mellom ulike befolkningsgrupper, høye priser særlig for fattige, boligmangel, korrupsjonsskandaler, m.m.m.

Her kommer en veldig grei oversikt fra Times of Israel over de ulike partiers standpunkt, for dem som vil vite hva israelerne bør stemme har å velge mellom.

Og her er noen observasjoner:

  • Ingen tror at Israel tjener på unilaterale innrømmelser. Joint List kommer nærmest ved å gå inn for en løsning der Israel trekker seg bak våpenhvilelinjene i 1949, men det virker underforstått (synes nå jeg) at dette bør komme som resultat av forhandlinger.
  • Abbas har null troverdighet. I Israel har man stort sett sluttet å diskutere om det er mangel på vilje eller evne hos palestinerne; de trekker på skuldrene og konstaterer at mens det er lett å tenke seg en avtale, er det nesten umulig å tenke seg en varig fred med dagens palestinske myndigheter. De som vil bestrebe seg etter en tostatsløsning på kort tid tenker å gjøre det med arabiske land som partnere. Altså at palestinske ledere får en birolle i en fremtidig prosess.
  • Bosetningene på Vestbredden er en kilde til forargelse men ikke særlig mer. Og forargelsen kommer hovedsakelig av at utvidelsene setter Israel i en vanskelig utenrikspolitisk situasjon. Det er fordi israelere vet at 1) sikkerhetstiltakene som skaper problemer for palestinere ikke kommer av bosetninger men er et nødvendig onde for å hindre terrorisme, 2) bosetningspolitikken er et primært middel for å presse palestinerne til reelle forhandlinger (og sekundært en måte å tilfredsstille "stor-Israel grupperingen), og 3) selve bosetningene er temmelig udramatiske 99% av tiden.
  • Vestlig diplomatisk press har virket mot sin hensikt. Det er helt påfallende hvordan logikken, retorikken, m.m., som vestlige diplomater - og særlig europeiske - har fremmet overfor israelere er totalt fraværende i debatten. Det er riktignok stor bekymring om det bilaterale forholdet med USA, men det er ellers tydelig at israelere anser eksterne synspunkter som så uinformerte og usaklige at de er irrelevante som partsinnlegg, og bare relevante for Israels diplomatiske omdømme.
  • Uenigheten dreier seg hovedsakelig om fremtidig struktur, og med det mener jeg avveiningen mellom palestinsk selvstyre og israelsk sikkerhet. Noen mener at palestinsk selvstyre er helt underordnet israelsk sikkerhet; andre mener at langsiktig israelsk sikkerhet er avhengig av bærekraftig palestinsk selvstyre. De eneste som ser ut til å forkaste selvstyre helt er Yahad og deler av "Jewish Home", som er påtagelig stille om hva de mener skal skje med palestinerne i deres fremtidsbilde.

Jeg holder med dem som mener at Israel må gå gjennom premissene for sin politikk overfor palestinerne og legge den helt om. Hovedsakelig må det legges en strategi som gjør det lettere å normalisere forhold og bygge tillit, og som gjør Israel og palestinernes sammenfallende interesser mer tydelige. Jeg mener også at Israel - som jødisk stat - har en moralsk plikt til å hjelpe palestinerne bygge et verdig liv og et bærekraftig samfunn.

Men jeg er også enige i at forhandlinger under dagens forhold er umulige: ikke bare er palestinsk politisk ledelse ustabil og upålitelig; det skjer for mye annet rart i regionen til at noen kan ta sjansen på en "failed state" som heter Palestina.

Netanyahus verdensbilde er preget av en "oss mot røkla" mentalitet som - det må innrømmes - er velbegrunnet, men ikke konstruktiv. Nå ser det ut som landets neste statsminister blir Isaac Herzog, en pragmatisk, moderat politiker med sterke røtter i israelsk historie og politikk. Hans effektivitet blir avgjøres av hans evne til å forhandle frem en slagkraftig koalisjon som skylder mer til moderate og venstreorienterte grupper enn de høyreorienterte.

Hva mente egentlig Avigdor Liberman med dette om "halshogging"?

Avigdor Libermans uttalelse om halshogging er avskyelig. Men mente han virkelig det folk absolutt vil ha det til?

Her er et godt tips: neste gang du hører en nyhet om Israel i norske media og du har litt tid, gå saken etter i sømmene. Les omtalen i et godt utvalg kilder utenfor Norge: arabiske, israelske, amerikanske, britiske, gjerne også russiske og kinesiske. Det er mange å velge mellom. Følg med på om denne bredden endrer eller nyanserer det inntrykket du først fikk.

Her er et eksempel:

I følge NTB - her gjengitt i Dagen - skal israelsk utenriksminister Avigdor Liberman ha sagt følgende under en "valgtale" nylig: "Det er ingenting å gjøre med dem som er imot oss - vi må ta en øks og hogge hodet av dem, ellers kommer vi ikke til å overleve her"

Dette sitatet har - forståelig nok - skapt stor harme rundt omkring, ikke minst blant israelere selv. På sin Facebookside skriver Snorre Valen (SV): "Skal bli interessant å se om noen i det hele tatt av de selverklærte israelvennene på Facebook fordømmer denne mannen. Eller om de holder heeeeeelt stille."

Sitatet Valen henviser til, er i Israels svar på Ny Tid, Haaretz, der Liberman siteres slik: "Those who are against us, there's nothing to be done - we need to pick up an ax and cut off his head," Lieberman said. "Otherwise we won't survive here." Altså temmelig godt i samsvar med det som NTB siterte.

(NTB og Haaretz har versjoner som er så like hverandre at det umulig kan skyldes tilfeldighet, og enhver får avgjøre hvem som er den egentlige kilden. Andre nyhetskilder angir Haaretz som kilde til sitatet, forøvrig. Hvis du vil ha et godt tips til, så er det å aldri regne NTB som en helt etterrettelig kilde i utenrikssaker.)

Her er hele sitatet, slik jeg kan forstå det:

"Whoever's with us should get everything - up to half the kingdom ... Those who are against us, there's nothing to be done - we need to pick up an ax and cut off his head. Otherwise we won't survive here."

Min oversettelse: "Enhver som er med oss, bør få alt - opp til halve kongeriket ... de som er mot oss, det er intet å gjøre - vi trenger å ta en øks og hogge av ham hodet"

Dette med halve kongeriket er en klar referanse til Esters bok, relevant akkurat da på grunn av den jødiske høytiden Purim. Han skal ha sagt alt dette - og en god del mer - i et arrangement ved Interdisciplinary Center i Herzliya, og jeg mener det er åpenbart at dette er et valginnlegg for Yisrael Beitenu, Libermans eget parti.

Svært mange tidsskrifter tolket det dithen at Liberman mente det helt bokstavelig: det burde innføres dødsstraff ved halshogging for illojale israelske arabere. PA snakker om å stevne ham for den internasjonale straffedomstolen som en fare for menneskeheten.

Mente han virkelig det? Går Liberman til valg på løftet om at staten Israel skal innføre dødsstraff mot sine egne borgere for "illojalitet"? Mente han det i så fall bokstavelig også at "halve kongeriket" skulle gå til den som var lojal? Eller er det en aldri så liten mulighet for at han utrykte seg figurativt, at han blandet sammen bilder fra Esters bok med halshoggingene som ISIS foretar.

For all del, uttalelsen er hårreisende uansett. Det er altfor mye død og elendighet i området, summariske henrettelser i Gaza, Syria, og Irak, m.m., til at slik billedbruk har noen noen plass i en anstendig politisk debatt.  Og dette med å være "mot oss" eller "med oss" er primitivt og bakstreversk. Liberman av alle burde vite at dissens er helt avgjørende for et levende demokrati, og en slik uttalelse undergraver dette prinsippet.

Men poenget til Liberman - for den som har fulgt med - er at Israel skal være et fritt og åpent land for alle, uansett etnisitet, religion, språk, e.l., som ønsker at landet skal bestå. Hans retorikk er rettet mot israelske arabere som åpent går inn for at Israel skal legges ned og erstattes av Palestina. Han mener simpelthen at oppvigleri mot selve statens eksistens ikke er legitim, og at dem som driver med det ikke hører hjemme i landet.

Jeg er uenig med dette standpunktet, av flere årsaker. Men jeg tør minne på at Libermans standpunkt ikke er særlig fjernt - og på mange måter mildere - enn dem som mener at nordmenn med ikke-norsk etnisitet må på en eller annen måte bevise sin aksept av norske kulturelle normer.

Det er mye å kritisere Liberman for i hans synspunkter, og mye å kritisere ham for i hans utrykksform. Men å umiddelbart fortolke det han sier i absolutt verste mening bidrar overhodet ikke til det. Og bare sånn for ordens skyld: det kunne jo være interessant om det var like stor interesse for oppsiktsvekkende uttalelser fra palestinske ledere.

Tre og en halv prioriteter for kvinnedagen

Om noen norskspråklige som leser denne bloggen lever i den villfarelse at kvinner - som gruppe - har det helt greit og at kvinnesak derfor er noe tøv, vil jeg påpeke forhold som burde virkelig forarge enhver som bryr seg om menneskeverd.

(Annie Lennox og Aretha Franklin)

Dette er sikkert ikke en uttømmende liste, men det er de som ergrer meg mest:

  • Et smalt, uoppnåelig, og destruktivt skjønnhetsideal. Reklameplakater, filmer, TV, og alt mulig rart vil ha det til at kvinner kun er attraktive hvis de ser ut slik ingen - eller i hvert fall ytterst få - gjør. For å få nærme seg dette idealet, oppfordres kvinner til å barbare seg, vokse seg, ha på seg nylonstrømper, umulig høye hæler, gå på den ene slankekuren etter den andre, osv., og likevel føle seg utiltrekkelige. Og så dør det kvinner av spiseforstyrrelser, i tillegg til de mange andre andre skadene og den altfor utbredte ulykken over å være "utilstrekkelige". Hvis vi virkelig skal gjøre et slag for kvinner, bør vi gjøre langt mer for å digge kvinner for den kroppen og det utseendet de har. 
  • Likegyldighet til vold mot kvinner. Når jeg går av t-banen en sen kveld sammen med en enslig og fremmed kvinne skjer det often en selsom dans hvor jeg passer på å holde nok avstand til at hun ikke føler seg truet, samtidig som jeg følger med slik at hun ikke føler seg helt alene. Norge får strykkarakter av Amnesty for unnfallenhet i å unngå, etterforske, og strafferettslig forfølge voldtekt og overgrep, og det er ille nok - enda verre er at (nesten) ingen synes å være forskrekket over det. På godt norsk: What.The.Fuck?
  • Liten kobling til like rettigheter i bistandspolitikk. Samtidig som vi skjerper oss selv, burde vi slutte å støtte regimer og politiske systemer som jobber i helt motsatt retning. Jeg har tidligere tatt til orde for at Norge bør spesialisere all bistandspolitikk for å fremme kvinners trygghet, muligheter, og rettigheter i utviklingsland. I det aller minste bør vi koble bistand til troverdig innsats for dette. 

Det er de siste dager skrevet en del om at kvinner er underrepresenterte i toppledelsen i norsk næringsliv, at vi burde se flere kvinner klatre til topps i et mannsdominert miljø. Dette mener jeg er å sikte for lavt. Som jeg har skrevet om før, og som professor Melvin Konner skrev for noen dager siden i Wall Street Journal, er det å håpe at kvinner revolusjonerer ledelse i verden til det bedre. 

Hvordan forstå Netanyahus tale i USA i kveld

Både Obama og Netanyahu har rotet til sine egne og felles sak, og Netanyahus tale i kveld blir mer interessant enn utslagsgivende. Det er i alle fall en distraksjon fra det virkelige vanskelige, nemlig å avverge en utenrikspolitisk katastrofe for begge landene, hele Midtøsten, og minst Europa.

Ser vi bort fra alt Obama og Netanyahu er uenige om, er det mest interessante i sammenligningen mellom dem at de har helt ulik personlig filosofi til politisk virke.

Obama har hele sin politiske karriere vært opptatt av å finne løsninger med utgangspunkt i "common ground" der det er uenighet, mens Netanyahu foretrekker å tegne - og gjerne overdrive - kontrastene i meningsforskjeller. Obama forsøker å minimere uenighet; Netanyahu forsøker å kapitalisere på det. Obama inngår kompromisser for å smi løsninger; Netanyahu inngår kompromisser for å handle hester. De kan altså begge være smidige, men har ulike formål med det.

Det påfallende er at ingen har lyktes særlig godt utenrikspolitisk med hver sin stil:

Obamas utenrikspolitikk har vært karakterisert av at USA har mistet innflytelse i verden, og det har tildels hatt katastrofale virkninger. Putin er mer eventyrlysten enn noensinne, Kina har gradvis økt sin innflytelse, Midtøsten er mer stabilt enn noensinne, og terroristorganisasjoner kontrollerer store områder og økonomiske ressurser.

Netanyahu har gjort det vanskeligere for hans venner i Vesten og lettere for hans fiender. Det er vanskelig å se et eneste bidrag til forsoning mellom Israel og palestinerne, og det eneste positive - at stadig flere araberstater oppdager at Israel likevel ikke er deres hovedproblem - er mer et resultat av hvor ille ting er blitt utenfor Israel.

I tillegg har begge vist usedvanlig umodenhet i personlig adferd overfor hverandre, og dette har skapt friksjon mellom USA og Israel som uten tvil gleder Iran men burde bekymre alle andre. Hvis USAs støtte er så bunnsolid som alle presidenter og presidentkandidater ynder å si, burde enhver sittende president kunne finne ut av en vanskelig israelsk statsminister uten at det skulle virke "ødeleggende" på selve det bilaterale vennskapet. Samtidig burde det være et minimumskrav at en israelsk statsminister innrettet seg etter amerikanske politiske realiteter; tross alt må nesten alle verdens statsoverhoder finne seg i at USA fremstår - og oppfører seg - som en storebror.

Netanyahus tale til USAs kongress senere i dag er historisk på mange måter, og enkelte momenter er viktige å få med seg:

  • Kongressen står fritt til å invitere hvem de vil som taler. Det er den lovgivende forsamling som per definisjon er uavhengig av den utøvende. Det er uklokt - og i hvert fall risikabelt - å gjøre noe som irriterer USAs president, men det bryter ikke med noe konstitusjonelt prinsipp, snarere tvert i mot.
  • Netanyahu har en bedre sak. Det som rent konkret står på spill, er Vestens pressmidler overfor Iran for å stanse regimets atomvåpenprogram. Iran har vist seg å være en upålitelig og uvillig motpart, og P5+1 ser nå på en avtale som grenser inntil det uansvarlige, og som blir forsvart av bl.a. Susan Rice med at "enhver avtale er bedre enn ingen avtale."
  • Netanyahu har mesteparten av skylden for at det er blitt en partipolitisk sak. Han spiller et høyt spill, og mesteparten av det er for galleriet. Det er høye forventninger til Netanyahus tale, men den vil neppe gjøre annet enn å forsterke oppslutning han allerede har. Det er ingen som forventer at han kan overbevise et vetosikkert flertall i Kongressen om å stemme slik han vil, og da er alle like langt. 
  • Obama har mesteparten av skylden for at republikanerne nå trykker Netanyahu inntil sitt bryst. Netanyahus evne til å irritere på seg amerikanske presidenter går tilbake til minst Clinton, og alle så nær som Obama har stått i mot fristelsen til å reagere på barnslig vis. Dette er et innlegg til republikanerne de ikke kan unngå å score poeng på. Israel er USAs mest trofaste allierte og Vestens utpost mot terrorisme; å behandle Israels statsminister - uansett hvor uspiselig han er - dårligere enn (for eksempel) Putin tar seg dårlig ut.
  • Det er opp til Obama å rette opp skaden. Uansett hvor godt USA og Israel kommer ut av det, er Irans atomvåpenprogram en formidabel trussel ikke bare mot Israel men mot hele Midtøsten og Europa; og derved også USA. Hvis Netanyahu fremstår som en realistisk og konstruktiv tenker på denne saken - noe han helt sikkert vil gå inn for i denne talen - er det Obama som må bevise overfor sine velgere såvel som sine allierte at han er lederen å se til.