hits

mars 2014

Vi forstår mer om vi kjenner forskjellen mellom rettigheter og privilegier

Det avgjørende moment om reservasjonsrett, bønn under teaterforestillinger, og mer, er forskjellen mellom en rettighet og et privilegium.


Dette kom opp like etter 11.9.2001 i USA (der jeg bodde den gangen), hvor det var snakk om legitimasjonsplikt for å gå ombord fly. Enkelte syntes at slik tiltak gikk på passasjerenes rettigheter løs, men det ble påpekt at mens fri ferdsel i USA i utgangspunktet er en rettighet, er det å gå ombort et fly et privilegium. Likeledes er det en rettighet å reservere seg mot å bidra til inngrep man har moralske innvendinger mot, men det er et privilegium å ha en stilling. Det er en rettighet å be til fastsatte tider på døgnet, men det er et privilegium å være publikum ved en teaterforestilling.

Og ettersom privilegier er noe vi har på visse vilkår, kan ikke privilegiet trekkes tilbake når disse vilkårene ikke innfris. Altså: hvis du har privilegiet å være fastlege under de vilkår at du er førstelinje for alle offentlige medisinske tjenester, kan det privilegiet tas fra deg om du ikke vil innfri vilkårene. Om du har privilegiet å være publikum til en teaterforestilling, er et av vilkårene at du sitter i setet under hele forestillingen. 

Jeg har en rettighet til å spise, men å ta av din mat er (eventuelt) et privilegium. Jeg har rett til å holde kosher i Norge, men å spise på restaurant er et privilegium som gjør at jeg ikke har rett til å kreve at de tilbereder et aldeles kosher måltid til meg. 

Dette er særlig relevant i kriminalomsorgen, ettersom straff innebærer at staten avlyser visse rettigheter helt (ved frihetsberøvelse) og gjør andre rettigheter til privilegier. Ytringsfrihet blir til ytringsprivilegier, rett til utdannelse blir privilegiet til utdannelse. Og så videre. I den grad at straff går ut på å ommøblere på rettigheter og privilegier, må vi være klare på hva vi faktisk gjør. Innsatte mister jo ikke alle rettigheter ved sine dommer, men de mister noen

Det finnes grenseområder, og disse kommer som regel til utrykk når to rettigheter kommer i konflikt, eller når to privilegier gjør det. For eksempel: hvis rettigheten til videregående skole kommer i konflikt med livssynsfrihet hvis en eksamen faller på en helligdag, eller noen må ta pause fra eksamen for å be. 

Det kan virke som mange politikere mener at alkohol er et privilegium og ikke en rettighet for voksne mennesker. Å kjøpe alkohol er et privilegium (du får ikke kjøpt det hvis du er åpenbart beruset), men det er såvidt jeg vet intet forbud mot å drikke det. Blir du nektet å kjøpe halvflasken på polet, bryter du ingen lover om du drikker av en flaske en kamerat deler med deg.

Dette er også et poeng i diskusjonen om "religiøse hodeplagg" blant politibetjenter, dommere, m.m. Etter mitt skjønn er det et privilegium å gå med et religiøst symbol, men det er en rett å kle seg i henhold til livssyn. Verneplikt er i utgangspunktet en rettighet, men jobb som dommer eller politibetjent er privilegier. 

Privilegier er ikke til å kimse av, og det er forbudt å trekke dem tilbake på vilkårlig grunnlag - kinoer kan for eksempel nekte adgang til folk som er fulle, men kan ikke diskiminere på grunnlag av kjønn eller hudfarve. Det skal også mye til for å nekte noen et yrke på grunn av livssyn, men det er ikke uhørt: jeg antar at jeg ikke kan bli prest i Den norske kirke så lenge jeg ikke har et kristent, enda mindre luthersk-evangelisk livssyn. Jeg kan neppe være tannlege hvis jeg har noen innvending mot å gi lokalbedøvelse. Det er også tvilsomt om jeg kan bli aktuar hvis jeg tror stjernetegn bestemmer risiko. 

Vår fremste målsetning bør være å unngå konfliktene: vi tilbyr alternative eksamensdager, vi legger bønnetid om mulig til en allerede bestemt pause, vi utformer hodeplagg som er mest mulig praktiske og minst mulig symbolske. Vi må gjerne debattere hva som er vilkårene for privilegier og om de er moralske og nyttige. 

Men når folk hevder at et privilegium er en rettighet, er de på villspor. 

Gjør jøder som Gud befaler?

En forståelig og utbredt misforståelse om jødedommen går ut på at jøder overholder - for eksempel - brit milah (tidlig mannlig omskjæring) fordi Gud ber dem om det, eller fordi det står i Bibelen. I en kronikk med veldig mange bra poeng og resonnementer er Aksel Braanen Sterri inne på denne misforståelsen når han skriver:

På den ene siden har du forkjempere fra de religiøse samfunn som setter budene fra «Oven» over enhver skade som påføres barnet. Det er korrekt at dagens talsmenn for de jødiske organisasjoner viser til forskning som viser positive helsegevinster ved omskjæring. Ervin Kohn, leder for Det mosaiske trossamfund, sa til Klassekampen i helgen at «Vi gjør dette av forebyggende årsaker». Men dette er i all hovedsak et vikarierende argument fra deres side. «Gudlige» påbud kan ikke stilles spørsmålstegn ved. Foreldrene og religionen settes over barnets individuelle rettigheter.

Ingen jøder ville kjent seg igjen i denne fremstillingen, og det kommer av at Sterris perspektiv, eller retter sagt hans referanseramme, er et luthersk-evangelisk religiøst system som bygger på at tro er det sentrale, og at religiøse handlinger skal bevise denne troen. Den kristne fortolkningen av bindingen av Isak, for eksempel, er basert på at Abrahams tro på Gud ble satt på prøve, og at han besto prøven. Jødisk fortolkning er langt mer sammensatt og motstridende, og mange mener at Abraham ved å adlyde Guds krav faktisk strøk. 

Jøder, uansett hvor religiøse de ellers er, deler altså ikke denne referanserammen. De fleste jøder som omskjærer sine sønner er faktisk ikke, eller svært lite, religiøse. 

Men hvis vi skal starte med den strengeste fortolkingen av Bibelen - de ortodokse og særlig de ultraortodokse - så kan det være lettere å forstå hvordan Sterris oppfatning ikke stemmer.

I følge tradisjonen ble det ved Sinai gitt Moses loven i to deler: den skriftlige Torah, som vi i dag kjenner som Mosebøkene, og den muntlige Torah, som ikke skulle skrives ned. Det er ingenting som tyder på at jøder noensinne fulgte en ordrett fortolkning av den skriftlige Torah, og at tvert i mot den muntlige Torah gjorde mye for å motarbeide en ordrett fortolkning. For eksempel: der den skriftlige Torah krevde dødsstraff, gjorde den muntlige Torah det omtrent umulig å sette ut i praksis. Gjennom mange hundre år ble den muntlige Torah overlevert gjennom muntlige tradisjoner, og det ble overlatt til lærde å iverate innholdet fra generasjon til generasjon.

Da den muntlige Torah ble skrevet ned - i den delen av Talmud vi kjenner som Mishnah - var den knapp, kryptisk, og åpenbart ufullstendig. Den påfølgende delen av Talmud som heter Gemarah er et forsøk på å forstå hva Mishna gikk ut på og fylle inn hull. Talmud er full av uenighet og ubesvarte spørsmål, med personligheter som av og til demonstrerer et blendende intellekt og av og til sier ting som tyder på at de var fulle, demente, eller annet. 

Poenget er imidlertid at Talmud er begynnelsen på en rabbinisk tradisjon som har fortsatt til våre dager.  Tradisjonelt praktiserende jøder overholder jødiske påbud og forbud som de finner i rabbinisk litteratur og ikke direkte i Bibelen. Det mest kjente er Shulchan Aruch, som ble skrevet (i to utgaver) sent på 1500-tallet, men det er gjort en mengde tilføyelser siden da. Ortodokse jøder overholder altså bud som har sin opprinnelse i åpenbaringen ved Sinai, men ved at de praktiserer rabbinisk jødedom, er det underforstått at de overholder bud slik de er videreformidlet gjennom mange generasjoner rabbinere og lærde.

Dermed er det at brit milah - omskjæring - omtales i den skriftlige Torah viktig for praktiserende jøder fordi det viser kilden til påbudet. Men de vil lett kunne finne påbud samme sted som er avskaffet i praksis - eller gjort irrelevante - av rabbinernes arbeid. Det stilles stadig spørsmål ved "gudlige bud", det er faktisk hele grunnlaget for jødedommen.

Her er det også viktig å forstå at rabbinernes diskusjoner og uenighet gjennom alle tider har bygget på å finne ut av situasjoner der et bud kommer i konflikt med et annet. Pikuach nefesh, å redde liv, kommer over alle andre hensyn. 

For eksempel er kravet om brit milah ikke absolutt: hvis det er kontraindikert på grunn av blødersyke, er det hjemmel for å avlyse det. Hvis barnet er født for tidlig, kan brit milah utsettes. Moheler - de som utfører brit milah - har flereårig utdannelse og lærlingeperiode før de kan utføre inngrepet, og teknikk, praksis, og teknologi er blitt modernisert i hver generasjon. Et barns helse, oppvekst, utdannelse er helt sentralt i jødisk tradisjon - det er ingenting som er viktige for jøder enn barna. Kritisk og selvstendig tenking beundres i jødiske miljø, til den utstrekning at jødisk tradisjon beundrer kjettere som bygger sitt kjetteri på kunnskap og rasjonalitet. 

Det er derfor youtube-videone folk sender meg helt ulikt noe man opplever ved en brit milah. (Jeg vil ikke dermed foreslå at en brit milah er en lettsindig opplevelse for noen - det er intenst og opprivende for mange, men det er fort gjort (mindre en ett minutt) og barnet er beroliget bare sekunder etter at inngrepet er utført.

En annen utbredt misforståelse - som Sterri holder seg unna, forøvrig - er at brit milah bare er nødvendig for jøder hvis den har samme funksjon som dåp blant kristne, altså at en gutt blir jøde ved å bli og være omskåret. Brit milah, dåp, og forsåvidt navneseremoni har det til felles at de alle er en overgangsrite for et barn i sine foreldres samfunn, at de her ønskes velkommen og får sine navn. 

Brit milah har ingen metafysisk hensikt, slik barnedåp i enkelte kristne miljø gjør. Det er en konkret handling med en konkret effekt, og det er nettopp poenget. Ortodoks tradisjon går ut på at omskjæring avslutter Guds skaperverk, og at man ved å omskjære gutter overtar ansvaret for å gi gutten en jødisk identitet, ved å gi ham en jødisk oppdragelse. Religiøst praktiserende jøder vil si at de har forsømt en av sine aller første plikter overfor sine sønner hvis de skulle unnlate å omskjære dem - for dem er dette et ufravikelig krav.

Dette forklarer ikke brit milah er bortimot universal blant jøder, også de bortimot 90% som ikke er ortodokse, og de over halvpartnen som ikke regner seg som religiøse i det hele tatt. De få undersøkelsene som er foretatt viser at jødiske foreldre velger brit milah av sammensatte grunner: de regner det som grunnleggende for en jødisk identitet, og de erfarer at det er en fordel helsemessig, estetisk, og for alt jeg vet seksuelt. Arkeologisk og skriftlige kilder tyder på at omskjæring har vært universalt blant jøder i all den tid det har vært jøder: ikke alle omskårne menn var jøder, men alle jødiske menn var omskårne.

Men i dette ligger også et vesentlig paradoks som antiomskjæringsaktivistene ser bort fra, nemlig dette:

Alle samvittighetsfulle foreldre vil ha blandede følelser med å bringe barn inn i en usikker og farlig verden der de vil oppleve smerte, skuffelser, sorg, og muligens enda verre. Jøder som bringer barn til verden og oppdrar dem som jøder, vet at deres barn får en ekstra belastning. Det er verdt å huske at så å si alle jøder kan velge å gi slipp på deres jødiske identitet: skifte navn, skrive om familiehistorien litt, og bli som omverdenen. Og det har mange gjort. 

Brit milah har dermed blitt en konkret erkjennelse for foreldre at de har valgt den vanskelige veien, å forbli jøder, å fortelle sine barn at de også er jøder. Det er ikke en skikk for å hindre gutter fra å velge andre livssyn, men tvert i mot for å gjøre det mulig for dem å være jøde. Konsekvensen er at alle forsøk på å tvinge jøder til å avskaffe omskjæring, har hatt akkurat motsatt effekt: det har forsterket jødenes oppslutning om sin identitet, og kanskje nettopp den fysiske påminnelsen.

Dette er mye av årsaken til at brit milah omtales som en "eksistensiell skikk": ikke bare har det vært en måte for jøder å bekrefte sitt ønske om å forbli jøder på, det har også vært en kilde til motstand mot krefter som ville viske ut jødiske identitet ved assimilasjon.

Det er jøder som bestemmer hva som er jødisk, ikke utenforstående. Og det er en grunnleggende menneskerett.

Snakk om "jødenes makt" er et sykdomstegn i norsk debatt

Når begreper som "jødenes makt" eller "jødisk makt" fremmes som premisser for offentlig debatt, kjører vi oss inn på et uverdig villspor.

 

I offentlig debatt dukker ikke så rent sjeldent begrepet "jødenes makt" med diverse varianter opp, og særlig under den like villedende rubrikken "amerikanske forhold." At "jødisk makt" er et meningsfullt utrykk ufordres sjeldent, og derfor er anvendeligheten av det blitt et premiss i mange sammenhenger.

 

Begrepsbruken gir inntrykk av at når jøder har og utøver makt, så er det noe enhetlig, en identifiserbar bevegelse med egne målsetninger og intern "jødisk" logikk. Som støtte får dette premisset påstander om jøders stillinger i den økonomiske, politiske, og kulturelle eliten i USA. Ofte blir "beviset" ikke særlig sterkere enn at den ene viktige personen eller den andre er jøde, som om det i seg selv er betegnende. Der man leter etter mønster, finner man dem.

 

Slik det ofte er med tvilsomt konstruerte "fakta", er myten om særskilt "jødisk makt" vanskelig å motbevise overfor dem som tror på at det er noe slikt. I forhold til andelen av befolkningen i USA generelt (ca 2%, i Norge utgjør jødene ca 0,04%) er jøder overrepresenterte i flere viktige institusjoner. For eksempel er 6% av de folkevalgte i den amerikanske kongressen jøder, dvs. tre ganger andelen i befolkningen ellers. Anglikanere er forvørig enda mer overrepresenterte i USAs føderale lovgivende forsamlinger, og det er også for eksempel katolikker og mormonere.

 

Om slike tall beskriver visse tendenser i det etniske og religiøse USA, sier de ingenting om hva virkningen skulle være. Jøder er å finne både i høyre og venstrefløyene i de politiske hovedstrømningene (eksempelvis John Podhoretz til høyre og Eric Alterman til venstre) og også i frynsene (for eksempel Pamela Geller til høyre og Noam Chomsky til venstre).

 

Jøder er å finne på alle sider i alle amerikanske kontroverser, og i all hovedsak er deres jødiske identitet og tilhørighet like relevant som deres stjernetegn. Det er ingenting som tyder på at jøders aktiviteter i noen områder reflekter en påviselig og definerbar "jødisk makt".

 

Den jødiske minoriteten i USA regnes blant de mest vellykkede (så langt) når man ser på sosial og økonomisk mobilitet og bidrag i vitenskap, litteratur, musikk, underholdning, jus, m.m., men de er ikke den eneste gruppen som har hevdet seg i ulike områder. For tiden er for eksempel amerikanere av asiatisk opprinnelse overrepresenterte på de beste universitetene, og latino-amerikanere begynner å bli en stadig sterkere politisk kraft på alle nivåer.

 

Fantasien om "jødenes makt" skaper to vesentlige problemer, også i norsk debatt:

 

Det ene er at det gir næring til fordommer om at jøder - i egenskap av å være jøder - er samordnede, samstemte, sågar konspiratoriske, altså at bak enhver ledende jøde finnes et slags jødisk apparat.

 

Det andre er forestillingen om at jøder har en spesielt jødisk agenda som setter andre, formodentlig ?jødiske? interesser foran andre. For eksempel at amerikanske jødiske politikere har sterkere lojalitet til Israel enn sitt eget land.

 

Dermed bygges ideen om at "jødiskhet" er en egenskap som forklarer oppfatninger man ikke makter å tilbakevise på saklig vis. Der jøder er uenig med et standpunkt, er det fordi de er prisgitt virkningen av å være jøde. Der de er enige er det fordi de har overvunnet denne virkningen.

 

Det sier mer om oss enn om noen amerikanske jøder at vi tillater forestillinger om at jøder utgjør en egen og enhentlig kraft i det amerikanske samfunnet.

 

Ingen som fremmer ideen om "jødisk makt" i norsk debatt bør få stå uimotsagt.

Gloria og Ingeborg

Gloria Steinem fyller 80 i dag og er med rette blitt berømt for kvinnesak. Jeg vil fortelle om en kvinne - tante Ingeborg - som slett ikke er berømt men jobbet minst like hardt for saken.

I dag fyller Gloria Steinem 80 år. Hun er blant de levende mennesker som har gjort mest for å fremme kvinnesak - i betydningen menneskesak - for vår sivilisasjons skyld. Jeg vil anbefale alle å lese om hennes liv og arv i Time og New York Times.

Jeg vil benytte dagen - og jeg tror Gloria hadde vært innforstått med det - til å skrive litt om min grandtante Ingeborg. 

Ingeborg Olsdatter Viken ble født i Oppdal, antagelig på slektsgården Nervika, 1. august 1902, knappe seks uker at hennes foreldre Marie Larsdatter Sætrom (av Loe slekten) Ole Eriksen Viken giftet seg. Ole var overbevist om at han ikke var Ingeborgs far men giftet seg med Marie likevel. I alle år etterpå sa folk som kjente dem begge at Ole tok helt feil: han og Ingeborg var av samme stykke både av utseende og personlighet. Tante Ingeborg fikk senere en lillebror - min bestefar Leiv, som jeg også er oppkalt etter - og hun mistet moren Marie da hun var åtte år gammel.

Ole var fanejunker i Halden, og tante Ingeborg og bestefar ble oppdratt av slektninger og dem som drev gården. Det er et par ting som tyder på at det ikke var greit.

Ingeborg ville ha utdannelse, men det mente faren Ole var aldeles bortkastet. Hva skulle vel kvinner med det?

Staheten som fremdeles er å finne i Vikenslekten skapte antagelig en kombinasjon av isfront og sviende konflikt, jeg kjenner ikke detaljene.

Ingeborg vant forsåvidt, for hun kom inn på landsgymnaset på Voss men måtte forsørge seg selv. (Bestefar fikk økonomisk støtte til både Eidsvoll landsgymnas og tannlegehøyskolen.)

Hun fikk skrapt sammen penger til å studere på Sorbonne en stund og gjennomførte hovedfag med bifall i kunsthistorie på Universitetet i Oslo. Hun kom tilbake til Oppdalsområdet og ble lærer.

Ingeborg var forlovet en stund med en bror av Sigbjørn Bernhoft Osa (finner likevel noe om at han hadde en bror), men hun gjorde det slutt i et sjalusianfall. De skal likevel ha korrespondert i mange år etterpå. Hun giftet seg aldri, og det er uvisst om hun hadde noe annet romantisk forhold.  

Ingeborg var sosialist, kanskje noe i opposisjon til det progressive Venstre-hegemoniet i nærfamilien, men aller mest, tror jeg, fordi hun kom så tett opp til fattigdommen mens hun var i Paris. Hun var selv fattig og kunne fint lite gjøre med det, men hun lovte seg selv at hun alltid ville støtte en politisk bevegelse som fremfor alt motsatte seg slik nød. Man kan være enig eller uenig med hennes valg, men det er bare å respektere motivet. 

Under krigen skjelte hun ut en gruppe tyske soldater - på klingende tysk - og ble nesten sendt nordover. Men den tyske kommandanten ble så imponert over hennes utdannelse at han gjorde om straffen til en bot. Hun nektet å betale, så bestefar betalte for henne. Hun ble rasende på ham for det. 

Hun var gode venner med og beundret sin fetter Olav Dalgard. Hun holdt seg a jour med norsk kulturliv og politikk. Jeg tror hun la sin ære i det.

Hun leste Dagbladet, Dag og Tid, og Syn og Segn. Hun ga meg gaveabonnement på Norsk Barneblad. Hun regnet seg som intellektuell og radikal, skrev aldri på noe annet enn nynorsk. Brevene hun skrev til sin mor ble alltid innledet med en oversikt over døde og syke i Oppdal siden sist. Hun var vanskelig å omgås, fordi hun likte så godt å krangle og irritere. Det var som hun måtte pirke bort i uenighet, kunne bare ikke la være.

Hun var som regel godslig og litt lavmælt påståelig, men hun fikk raserianfall som fikk folk til å skvette. Hun kjørte omkring på en moped som hun syntes å aldri få ut av første gir. Hun var kort og overvektig og ansiktet hennes minnet meg på et tyttebær. Hun døde i 1978 av hjerteinfarkt, det som hun påpekte i et tidligere brev at folk i Oppdal for det meste døde av. Hun var utrolig gnien mens hun levde for å være generøs mot sine fem nevøer og nieser da hun døde. Jeg har to lenestoler etter henne i kjellerstuen.

Jeg vet ikke om tante Ingeborg hadde et lykkelig liv. Jeg mistenker at hun var for sint over all uretten hun så til at hun helt greide det. 

Men hun brøytet vei for hennes etterkommere. Hun kunne godt være fattig og uvenner med faren hvis hun fikk seg en utdannelse. Hun ville heller være alene enn å være prisgitt en mann. Jeg tror hun aldri godtok - så mye som en millimeter - at kvinner hadde en annen plass i samfunnet enn menn. Hennes liv, ensomt som det var, fylt som det var med vanskeligheter hun skapte for seg selv, var i spissen i samfunnsutviklingen. Hun tok det vanskelige for at andre skulle få det lettere.

Problemet med Stoltenbergs nye jobb

Gratulasjoner og lykke til sendes til Jens Stoltenberg. Problemet ligger neppe hos ham men snarere hos oss i Norge om vi stiller feil forventninger til hva han kan utrette i jobben.


Det er nok mange som gjør seg forhåpninger om at Jens Stoltenberg i sin stilling som generalsekretær i NATO kommer til å innføre en "norsk modell" i NATOs politikk. Det vil i så fall være å misforstå hva stillingen som generalsekretær går ut på.

Det er en veldig sentral stilling i verdens mektigste militære og politiske allianse, antagelig den mest sentrale. Stoltenberg kommer til å ha helt usedvanlige privilegier i beslutningsprosessene mellom de de små og store makter i pakten, men det vil fremdeles være NATO-rådet og medlemmenes politiske ledelse som har det siste ordet. I denne sammenhengen vil Stoltenberg i beste fall opptre som en selskapsvert som passer på at tonen er god og oppbyggende. 

Jobben går også ut på å sikre at sekretariatet - det "sivile" i NATO - utfører det rådet pålegger å gjøre. Han blir altså sekretariatets daglige leder.

Om dette er mer krevende enn å være Norges statsminister eller Arbeiderpartiets leder, får Stoltenberg selv fortelle om etterhvert. Men det vil helt klart kreve andre muskler enn han er vant til å bruke. Og det kan godt være at hans gemytt og intellekt er svært godt egnet for jobben. 

Men jeg tror vi må forstå at arbeidsgiverne hans i denne jobben er medlemslandene og at sjefen hans er dem, og ikke omvendt. Stoltenberg hadde mer direkte innflytelse på NATOs politikk som Norge statsminister, men han vil få mer innflytelse over NATOs aktiviteter i denne jobben. 

Intervju med dr. Reducio Hubrisnes om forslag for å skåne babyer for unødig smerte

Dette er en satire der jeg - dårlig utkledd som journalist - intervjuer meg selv - dårlig utkledd som en fiktiv lege i det fiktive Bessserwisserlegeforeningen.


Alle argumentene jeg formidler her har jeg også fått høre fra fremtredende representanter for norsk legeforening om tidlig mannlig omskjæring. "Studiene" jeg beskriver har sine motstykker i studiene til Frisch og Hofvander. 

Og om folk synes dette er en håpløs sammenligning, bør jeg gjøre oppmerksom på at andelen keisersnitt er på vei opp i alle nordiske land og ligger nå på mellom 15% og 20%. Hyppighet opp til 80% av alle fødsler er blitt observert. Alle mulige studier om keisersnitt viser at en stor del av drives av foreldrenes og/eller legenes bekvemmelighet. "Primal therapy" eksisterer i mye større omfang enn antiomskjæringsbevegelsen, selv om det ikke innes noen empirisk grunnlag for at metoden har noe for seg. 

Problemet med trusler mot ytringer

Draps- og voldstrusler må konsekvent anmeldes, grundig etterforskes, og strafferettslig forfølges. Alltid

Elisabeth Norheim forteller at hun (og hennes sønn) har mottatt drapstrusler etter den famøse Trygdekontor-sendingen. 

Det er det samme hva slags meninger folk gir utrykk for. Ingen, absolutt ingen, skal være utrygge, eller føle seg utrygge på grunn av noe de har sagt.  I Norge er både vold og trussel om vold straffbare handlinger. Folk som farer med trusler skal ha grunn til å frykte politiet på døren, arrestasjon, en durabelig og offentlig rettsak, og en hard straff.

Jeg vil innstendig anmode Norheim om å anmelde disse truslene til politiet, og jeg håper at politiet etterforsker det grundig. Og jeg håper at alle som mottar slike trusler gjør det samme. Alltid. Hver eneste gang. Ellers tror svina at de kan fortsette å ture frem.

Problemet Elisabeth Norheim i går

Problemet med Elisabeth Norheim i går var at hun trolig var helt oppriktig.



Jeg trodde det var et dårlig forsøk på skriptet ironi, men det ser faktisk ut som Elisabeth Norheim var helt oppriktig da hun meldte følgende på Trygdekontoret og for hele kongeriket i går:

"Ja, ja, ja. Jeg er dritsjalu på jøder jeg. De ble gassa, og så var det etterpå, da var det faen heller, da var det bare å kjøpe hele dritten. De har bare kjøpt opp alt. Ja men, det er jo de rikeste folka overalt. (Vi) har liksom bare Oprah."

Det er slikt man forventer å høre av tungt forsøplede drittsekker på svært brune barer kl 2:30 en torsdag morgen, og ikke i et program NRK produserer og inviterer til. 

Det er altså en så håpløs uttalelse at det er vanskelig å vite helt hvor det er best å begynne. Fordømmelser og kritikk blir liksom så overflødige. Er det noen som synes dette er noe annet enn et vanvittig surt oppgulp? Meld gjerne fra i kommentarfeltet.

Det store problemet her er at Norheim åpenbart lever under den oppfatning - som jeg frykter er berettiget - at denne type resonnement faktisk er relevante og anvendelige, at de har et slags grunnfeste i historisk virkelighet, og at de fortjener en plass i offentlig debatt. Antagelig har hun utrykt lignende ting før og fått bifallende nikk, eller i hvert fall en anerkjennelse om at ja, dette var jo et godt poeng. 

  • Jeg håper hun tar seg besværet med å oppklare hva hun egentlig mener, eventuelt kommer med en spesifikk beklagelse. Vi har alle dårlige dager, men dette var det man i bransjen kaller en career-limiting FUBAR.
  • Trygdekontoret bør ta en alvorlig runde på hvordan de legger opp slike utvekslinger. Jeg er etter hvert blitt vant til banal premissgivning i norsk TV og særlig NRK, men her ble en allerede slurvete diskusjon helt håpløs. 
  • Hvis det er slik jeg frykter, at Norheims tankegang er representativ for noe mer enn en tynn frynse i folkeopinionen, så har NRK virkelig noen problemstillinger det brenner rundt: Hva slags forestillinger finnes det om jødenes liv og historie generelt og i etterkrigstiden spesielt? Hvor kommer denne absurde tanken om "lidelsesmonopol" fra? Er vi nordmenn slik at vi føler oss bedre ved å høre om andres lidelser? Er "lidelse" viktigere å granske enn det som skapte lidelsene? Kan vi også se på hvordan folk og folkegrupper har overlevd lidelsene?

Påfallende er det forresten hvor lite oppmerksomhet dette har fått i media. I det minste burde NRK beklage at slikt fikk komme til utrykk i det hele tatt.

Oppdatering kl 15:04:

Norheim har visst skrevet følgende på hennes Facebookside:

"Det var en blanding av spøk og alvor, men har ikke noe problem med å beklage. Er ironisk nok i Tyskland med jødiske venner nå Dere er mer opprørt enn de så jeg overlater debatten til dere."

Hodet i hendene. Det er altså vårt problem at vi reagerer. Hennes "jødiske venner" har gitt henne det alibiet hun trenger til å holde fast i denne forrykte forestillingen. Jeg må bare slutte meg til Lars Akerhaug: Hun hører ikke lenger hjemme i fora som ønsker seriøs debatt.

Oppdatering kl 15:37:

Ellen DeGeneres har det rett:

Oppdatering kl 16:03. Elisabeth Norheim har bedt med om å lime inn denne meldingen fra henne:

Leif- takk for konstruktive tilbakemeldinger og jeg skal selvsagt svare deg og Lars skikkelig når jeg kommer hjem. Sitter på toget til Berlin nå 😊 Du er en klok mann, men du kjenner meg overhodet ikke og har aldri møtt meg så all tankelesningen av meg og min omgangskrets kunne du spart deg for. Såvidt jeg vet er heller ikke du eller Lars på listen over mine oppdragsgivere så det er mildt sagt besynderlig og underholdene at dere tillegger dere selv makt til å melde meg ut. PS Vennligst publiser dette svaret også som en oppdatering på din blogg.

 

Problemet med Putin

Putins verden ser helt annerledes ut enn vi er klar over. En god løsning må ta høyde for dette.



Premisset for Vestens holdning til Putin har lenge vært at uansett hvor hard han er innenrikspolitisk, så er han en rasjonell, rimelig kar utenrikspolitisk. 

Her er en "reality check":

  • Putin er statsleder i en tradisjon som setter stabilitet over frihet, sikkerhet over rettferdighet, og dette gjelder både innenriks og utenriks. I Vesten er det veldig tydelig at rettferdighet er en forutsetning for frihet, frihet gir stabilitet, at stabilitet skaper sikkerhet. Det har tatt oss mye tid og krefter å komme dithen, og antagelig overvurderer vi hvor robust systemet vårt er. 
  • Russland er veldig opptatt av å holde rivaler såvel som potensielle fiender på geografisk avstand. Vi kan godt mene at bekymringen mangler berettigelse, men for russerne er den like fullt reell.
  • Ingen er tjent med at Russland isoleres - diplomatisk, økonomisk, og i hvert fall ikke militært. En slik isolasjon vil gi Putin mulighet til krisemaksimering og enda mer hardhendt maktbruk. Det vil også forsterke russernes paranoide impulser.

Det føles sikkert godt å vise konfrontasjonsvilje overfor Putin, men vi må innse at han er mer vant til å være i konfliktmodus enn vestlige ledere. Han forstår utmerket godt, for eksempel, at en "kompromissløsning" som får slutt på krisen er en mellomting mellom der tingene var før og det ytterpunktet han kan presse frem nå. Altså at han tjener på å være urimelig så lenge som mulig, for så å finne frem til en forsoning som oppnår det han i utgangspunktet ville, men som gir Vesten inntrykk av å ha flyttet på ham.

Som det så ofte er i utenrikspolitiske saker, dreier dagens debatt seg om to ting: 1) det innenrikspolitiske behov for å vise at Vesten er "tøff" og "beslutningsdyktig" overfor noe vi - med rette - forskrekkes og forarges over; 2) den virkelige verden, der ting blir langt mer pragmatisk.

Vi kan være sikre på at det foregår intense og skjulte forhandlinger mellom Putin og resten av verden om et sluttsplill som stabiliserer situasjonen og gir alle "rett." 

Men det sluttspillet vil bære preg av den virkeligheten jeg beskrev over: Putin vil ha stabilitet innad (og skyr få midler for å oppnå det); han vil ha en geografisk buffer mellom Russland og NATO/EU; og vi er ikke tjent med å isolere ham.

 

Problemet med damer som heier på hverandre

Problemet med #heiakulturen er at vi klager over noe vi burde være voksne nok til å finne oss i, og ser bort fra nepotisme som vi burde holde oss og hverandre for gode til.



Det er en ting å være et publikum som heier mest på dine egne venner som løper maraton. Det er noe annet å være arrangør av løpet og gi dine venner en kortere eller lettere rute å løpe. 

Å delta i norsk samfunnsdebatt føles av og til som å være ny på en ungdomsskole: du føler stadig at du ligger etter i tråden, i hva som er de aksepterte vendingene, og hvilke begreper som er "in" i hvert øyeblikk. Du tror du er blitt litt paranoid når du ser at medlemmer i en eng krets har en samstemt tone som du ikke riktig får tak i. Av og til får du et anerkjennende nikk fra dem som er på innsiden, men svært ofte føles det som du er den eneste som lytter til deg selv. Og at dette har mindre med hva du sier å gjøre, men om du har Fusalp boblejakke, Isba støvletter, og Murstad skinnsekk. I figurativ forstand.

Denne fornemmelsen er angstfremkallende for meg, og antagelig de aller fleste. Vi skriver og uttaler oss for å påvirke, og da er det aller verst hvis det vi sier blir ignorert.

Det er dette blant andre Eva Grinde er inne på i Dagens Næringsliv: "ukritisk" heiing som Aftenposten beskrev om bokslippet til Anita Krohn Traaseth: har det oppstått et lukket og ekskluderene miljø som konsekvent heier hverandre frem på bekostning av andre? (Og i så fall: hvilke andre?)

Eller er det som Elin Ørjasæter og Kathrine Aspaas sier: en felles vilje (og kanskje større tilbøyelighet) blant kvinner til å være oppmuntrende overfor hverandre i all offentlighet?

Spiller det noen rolle?

For å gå tilbake til ungdomsskolegården, så er vårt råd til ungdom som føler seg utelatt ganske enkelt: forsøk å hev deg over det du mistenker andre for. Vær generøs i å oppmuntre andres ærlige innsats, legg æren i å bidra med og motta konstruktiv kritikk, og ikke vær misunnelig på andre. Du vet ikke hvordan deres liv er.

Motgiften mot virkelige eller innbilte ungdomsskolegårdtendenser er å dyrke et meritokrati. Kanskje er det noe ekskluderende i enkelte heiakulturer, men vi er bedre tjent med å gå foran med et godt eksempel enn å mistenkeliggjøre hva de holder på med.

Problemet med Malaysia Airlines 370

Problemet med bestrebelsene etter å finne en forklaring på skjebnen til MH370 er at det har manglet en enhetlig tilnærming til den deduktive prosessen som er nødvendig for å finne forklaring på hva som har skjedd.




Når folk på bakken mister kontakt med et fly, er det to grunner til at det legges enorme ressurser i å finne ut hva som har skjedd:

  • Et akutt behov for å finne og redde overlevende. Hvor og hvordan flyet har gått ned er helt avgjørende.
  • Å hindre at årsaken til ulykken skjer igjen. Dette kan være et akutt behov hvis havariet skyldes feil i flyet, men like ofte dreier det seg om å avklare faktorer som vi inntil da ikke har vært klar over.

Problemløsningen i slike tilfeller følger i all hovedsak en deduktiv prosess: man starter med den mest sannsynlige forklaringen - hypotesen - og forsøker å eliminere den. Gjennom dette forsøket blir den mest sannsynlige forklaringen endelig bekreftet (ved at man finner flyet i en eller annen tilstand) ellers mister den sannsynlighet, og vi legger mer innsats i å eliminere de hypotesene som så blir mest sannsynlige. Og slik fortsetter det inntil vi får endelig bevis på en eller annen scenario. Og da begynner hypotesen med å få klarlagt detaljene.

Dette med å vurdere sannsynligheten av ulike hypoteser til enhver tid krever to ting:

  • Tilgang til all kjent informasjon til enhver tid
  • Evnen til å anvende den informasjonen riktig, altså å vurdere sannsynligheten av ulike scenarioer opp mot hverandre til enhver tid

Dette er altså en prosess som krever struktur, disiplin, metode, og ekspertise i mange felt. Når et fly blir borte fra radaren i USA, er det et apparat som heter National Transportation Safety Board (NTSB) som har svært gode og innøvde prosesser for å få til nettopp dette, og det er mye takket være NTSB at det stadig er blitt mindre farlig å fly. De har ubønnhørlig gått inn for å finne årsaken til alle flyhavari.

NTSB har den fordelen at prosessen er klar i forveien. De har etablerte rutiner for å innhente opplysninger fra mange kilder, eksperter som kan vurdere dem, og en enhetlig gruppe som til alle tider vurderer sannsynligheten av ulike hypoteser. 

Hverken malaysiske eller andre berørte myndigheter hadde dette apparatet klart i forveien. Opplysningene kom inn gjennom ulike kanaler, de ble offentliggjort før de var bekreftede og fortolkede, det var full forvirring om hvilke scenarioer som ble undersøkt, og ryktestrømmen tok helt av. Resultatet var at etterforskningen i det minste ga inntrykk av å mangle mål og mening og at ressursbruken derfor var unyttig. For eksempel: Lenge etter det burde vært kjent at flyet svingte til venstre fortsatte man å lete etter vrakrester i området den hadde havnet om det hadde fortsatt rett frem.

Etter en hel uke begynner vi å få litt mer klarhet, og hypotesen om en eller annen form for kapring er etablert som den mest sannsynlige. Nå er arbeidet i gang med å vurdere sannsynligheten for hvor flyet la veien, og hva som skjedde med det. Det virker også som de er blitt flinkere til å oppsøke kilder for opplysninger, ikke minst militære overvåkningsinfrastruktur som ikke nødvendigvis vil røpe deres kapabiliteter. 

En god del nyttig har allerede kommet for dagen, særlig dette med at det ikke bør være mulig for noen på sivile fly å gjøre flyet usynlig for radar og radiomottakere.  Antagelig vil det bli brøytet opp bedre og raskere samordning mellom ulike lands luftfartsmyndigheter langs de mest beferdede rutene i Sørøst-Asia. 

Jeg er interessert i prosessen, samspillet mellom det å definere hypoteser og å kontinuerlig vurdere sannsynligheten av dem inntil en blir bekreftet. Dette krever en rekke ferdigheter og systemer som veldig få organisasjoner har innarbeidet godt, men som vi kommer til å trenge stadig mer av.

Problemet med oljefondet

(Dette innlegget kommer både som tekst og video, med små variasjoner mellom dem)

 

Problemet med Oljefondet er at det er så stort. Det er simpelthen så digert at vi ikke vet hva vi skal gjøre med det. Vi vet ikke hvorfor vi har gjort oss fortjent til det, vi vet ikke hva vi skal bruke det til, og vi vet ikke hvordan vi skal forvalte det. Vi later som vi vet, men vi gjør det ikke, og nå skal jeg forklare hvorfor. Og snakke litt om en av Norges aller viktigste menn, Yngve Slyngstad.

 


(Klippet er fra Monty Python The Meaning of Life)

 

Det store filosofiske problemet er at vi ikke har gjort oss fortjent til det. Vi har ikke jobbet for disse pengene og vet egentlig ikke hva de er verdt.

 Dette er en valutagave, det er som om vi fant olje i hagen. Dette skaper moralske illusjoner - om at vi har det godt i Norge BARE fordi vi er flinke, og overhodet ikke fordi vi har hatt flaks.

 Vi vet heller ikke hva vi skal bruke pengene til, for det er et gavekort som må løses i utlandet. Og vi har bare en omtrentlig debatt på hva som er fornuftig bruk. Dette med handlingsregelen får bli til en annen diskusjon.

 Men det problemet som opptar meg mest akkurat nå, er at vi egentlig ikke vet hvordan vi skal forvalte pengene. Derfor har vi satset alt på at en mann - Yngve Slyngstad - vet hvordan vi kan få alle pengene til å ?jobbe for oss? slik at det blir mer av det.

 Slyngstad driver noe som heter aktiv forvaltning, dvs. at han tror at han forstår risiko og avkastning bedre enn markedet.

 All empirisk forskning viser at det er ytterst, ytterst få som faktisk greier å gjøre det bedre enn markedet over tid. Det er mange forvaltere som gjør det bra over kort tid, men vellykkede investeringsstrategier bygger nesten alltid på forbigående ujevnheter i markedet. Og når jeg sier ?nesten alle? og ?få? så mener jeg at det kanskje er en tiendedels promille av fondsforvaltere som faktisk greier det alle lover.

 Det fornuftige rådet til investorer er nesten alltid: sett pengene i indeksfond og tjen penger på at hele markedet løfter seg på lang sikt, og det gjør den i hovedsak fordi vi over tid har god økonomisk utvikling.

 Men så er det tre ting som kompliserer dette når det gjelder det kjempedigre oljefondet:

 - Det ene er at oljefondet som sagt er så stort at det per definisjon ikke kan være passivt. Det er så stort at bevegelser ut og inn av fondet faktisk påvirker markedene, og det er akkurat det motsatte av poenget med ?passiv? investering i indekser.

 - Det andre er at oljefondet egentlig burde være en hedge mot vår egen fremtid. I all den tid norsk velstand bygger på fortsatt produksjon av olje og høye oljepriser, bør oljefondet vedde på at det motsatte vil skje. Altså slik at hvis det går dårlig med norsk økonomi, går det bra med oljefondet, og omvendt. Omvendt betyr at når det går bra med norsk økonomi, vil det gå dårligere med oljefondet. Hvis hedgen funker ordentlig.

 - Det tredje er at vi har bestemt å bruke oljefondet for å gjøre godt i verden, uten at vi har sagt hvor mye vi er villige til å betale - i form av lavere avkastning - for dette. Det er greit å SI at vi ikke vil berike oss selv på ting vi ikke liker, men det er noe annet å si hvor mye vi er villige til å avse. Eller hva som er best bruk for pengene vi på en eller annen måte er villige til å avse.

Slyngstad har altså en krevende jobb, og flere har spurt om han har de rette ressursene til å greie det, om styret som sitter over ham har den rette kompetansen, og om det er god nok kontroll på sakene.


Bare for å være helt klar: Oljefondet er et stort og komplekst problem, men det betyr ikke at det er en ulempe, og de utbredte og tverrpolitiske bekymringene i Norge over ?hollandsk syke? tyder på at vi forstår hva som er den største faren.

 

Jeg tror vi kan gjøre langt lurere ting med denne pengebingen, men først må vi ha en ordentlig debatt. Hint hint til NRK som i dette lille innslaget har et innspill til en ordentlig dokumentar der de snakker med og utfordrer norske og utenlandske eksperter i investeringsteori, makroøkonomi, kontroll, revisjon, etikk, m.m.


Det kan bli kjempeinteressant, men mest nyttig og veldig veldig nødvendig.

Bestilt klining mellom fremmede - eller?

Tatia Pilieva har lagt ut denne kortfilmen på Youtube, der hun filmer 20 mennesker (ti par) som er fremmede for hverandre men kysser hverandre.


Dette dreier seg om ordentlig kyssing, men dette er ikke tilfeldige fremmede. Som Amanda Hess i Slate påpeker, er dette faktiske profesjonelle modeller og skuespillere, og filmen er en klesreklame. 

Men det er noe veldig besnærende med dette. Det er ikke vanskelig å leve seg inn i dette scenarioet - du får et øyeblikk, helt avgrenset i tid, uten konsekvenser eller ansvar, å utrykke og ta i mot fysisk intimitet. Det er mindre intenst, mindre farlig, og fremfor alt mer kortvarig enn sex, men det trekker i gang en masse følelser vi ikke opplever til daglig.

Flere av mine Facebook-venner har lurt på hvor de kan melde seg på til å kysse fremmede, og jeg forstår dem dithen at de snakker kun om et kort men intenst kyss. 

Er dette noe vi lengter etter: kortlevd, ufarlig, men intens intimitet? Noe som vekker oss litt fra tendensen til å ville beskytte oss mot nærgående fremmede og heller ta en aldri så liten sjanse? 

Det blir nok ikke laget så mange reklamefilmer, og sjansen for å bli invitert til å delta er heller liten. Jeg tviler også på at det vil bli moderne å by fremmede opp til klining på trikken eller på Meny. 

Men kanskje vi kan gjøre noe som ligner, nemlig å være litt nærgående hyggelig mot så mange fremmede som mulig: vinke og smile når de slipper oss frem i trafikken, holde døren åpen for nestemann, plukke opp ting de mister, tilby hjelp når de sliter, si hei til folk på tur, med mer. Effekten av 100 slike små handlinger kan tenkes å tilsvare en klinerunde med en vakker fremmed. Men 100 små ting kan lett gjøres på en vanlig uke; kline i reklamefilm får vi neppe oppleve i en livstid.

 

Reservasjonsrett, Helga Pedersens "forsnakkelse", og strikkepinner

Jeg kødder ikke: En av mine Facebook-venner hadde følgende parole på sin side i forbindelse med 8.mars-markeringen:

"Med faner og flagg taler man reservasjonsretten midt i mot. Nei til strikkepinner!"

Det er masse problematisk med reservasjonsrett. Og det er masse problematisk med at et så bittelite parti som SV Venstre Senterpartiet KrF skal forsøke å trumfe gjennom politiske vedtak de vet det ikke finnes flertall for i folket. Jeg mener til og med at fri abort fortsatt bør være en kampsak, fordi dagens ordning bærer preg av kompromisser fra 70-tallet som skulle minne kvinner på at de egentlig burde skamme seg. 

Men å trekke en rett linje fra reservasjonsrett for fastleger til bakromsabort med strikkepinner er utenfor ethvert univers av saklighet at det egentlig burde få noen og enhver til å fnyse eller fnise, alt ettersom.

Helga Pedersens "glimt i øyet" da hun snakket om å sverte Solberg-regjeringen var ikke noe annet enn en politisk forsnakkelse, slik Michael Kinsley definerte det: "en forsnakkelse er det når en politiker sier noe som er sant - en åpenbar sannhet han egentlig ikke skal si."

Ordet "sverte" er sterkt, men vi burde ikke være så bestyrtet som vi lot som over det hun sa, for politikk består av to ting: å utvikle standpunkter og løsninger for å løse samfunnsmessige problemer; men også å tilegne seg makten til å gjennomføre disse løsningene. Hadde vi levd i en ideell verden der alle alltid ville hverandre godt, ville disse to gått ut på det samme. I den virkelige verden konkurrerer ikke partiene om å overbevise velgere om de beste løsningene, men svært ofte å vise seg selv som det minst dårlige valget.

Reservasjonsrett var ikke annet enn et syltynt påskudd til å invadere og okkupere kvinnesak som bare noe "ventresida" egentlig bryr seg om. Ethvert forslag fra KrF skal dømmes ut fra den antatte motivasjon, ikke grunnen som er gitt, og slett ikke hva effekten vil være. I stedet for en tiltrengt debatt om fri abort, flagrer det med stråmenn, ad hominem og annen uredelig debatteknikk.

For å være helt sikker på saken ligger godt nedsyltet i gjørma, er den nyeste narrativen av Erna Solberg undervurderte hvor viktig fri abort er for kvinner.

Realiteten er at hun overvurderte "venstresidas" vilje til å drive saklig politikk og undervurderte deres vilje til å "sverte". Det er oppbyggelige såvel som destruktive krefter både i posisjon og opposisjon i norsk politikk. Solberg burde avvist kravet om reservasjonsrett, men det er en liten synd. Det er en langt større synd å misbruke en legitim politisk sak for å skape kunstige motsetninger. 

Skulle vi ønske det verste for opposisjonen i Norge, er det å håpe at de regner dette som en seier til etterfølgelse. Det er legitimt å drive politikk for å vinne makt og naivt å ikke gjøre det. Men det er både feilslått og umoralsk å la det ta helt overhånd. 

100% fornybar energi innen 2050 - jada!

Forskere ved Stanford University har utviklet "detaljerte" planer for hver eneste stat i USA å gå over til 100% fornybar energi innen 2050, i all hovedsak ved å ta i bruk teknologi som allerede finnes. Strategien er ikke å starte et massivt investeringsprogram, men å konsekvent erstatte anleggsmidler som likevel er foreldede med fornybare anlegg. 

De estimerte gevinstene er imponerende. USA ville spare $730 milliarder i året i direkte klimarelaterte kostnader; 59 000 færre vil dø av luftforurensing; $166 til $900 milliarder. De langsiktige virkningene er enda større. 

Om estimatene til forskerne på Stanford er riktige (og vi får håpe at de utfordres nok til å få større troverdighet og blir mer robuste), så vil dette si at Norges samfunnsøkonomi må legges om på to plan: ved at vår energiforsyning også må bli fornybar (som burde være innenfor vår rekkevidde), og ved at vår egen næringsstruktur - som bygger på utvinning og produksjon av gass og olje, må gjøres om til noe helt annet. Dette kan skje gradvis, ettersom fossilenergi fases ut, men antagelig vil det skje med et sjokk: i det energimarkedet "oppdager" at Stanford-scenarioet er realistisk, vil oljeprisene falle. Både fordi kjøpere av olje og gass har forventninger om prisnedgang, men kanskje aller mest fordi andre oljeproduserende land vil få det travelt med å få solgt reservene mens det fremdeles er market for dem.

Et slikt priskollaps vil gjøre mye av aktiviteten i Nordsjøen ulønnsom, og den vil også gjøre videre forskning på fornybar energi mindre interessant.

Det er begrenset hva noen enkel instans - og særlig vår regjering - kan gjøre for å kontrollere, eller en gang påvirke i nevneverdig grad denne utviklingen. 

Men det ville være fornuftig av oss å lene oss inn i utviklingen i stedet for å fornekte, eller enda mer nytteløst, å bekjempe den: vi må planlegge ut fra den forutsetningen at oljealderen er over innenfor de neste tiår, og vi kommer til å sitte på oljereserver i bakken under havet som kommer til å være verdiløse.

Og her har Norge et fortrinn i verdenssammenheng, men vi har også ulemper.

Fortrinnene er at vi er et lite land med god tilgang til fornybare ressurser (vannkraft, vindkraft, bølgekraft, geotermiske kilder, og kanskje også solkraft); god tradisjon for å drive regulering av adferd (på godt og vondt, må sies); rimelig oversiktlige bransjer og bosetning; relativt godt utdannet befolkning som bryr seg om miljø og naturvern; og kanskje aller viktigst; ryddig statlig økonomi med stort handelsoverskudd. 

Ulempene er at vi er utrolig provinsielle, og særlig i mange akademiske og forskningsmiljø; vi har en politisk kultur som favoriserer konsensus over de beste løsningene; og ikke minst at det å avskaffe fossilkraft vil automatisk føles som å motarbeide våre egne interesser. Det hjelper ikke at vi synes å tro at vi har løst miljøproblemene ved å kjøpe Teslabiler, og at vi synes å mangle handlekraft og fornuft i utbygging av transportinfrastruktur. 

Vi greier ikke å utnytte fordelene og redusere virkningene av ulempene uten å være ambisiøse. Vanskeligheten er å vite hva vi skal være ambisiøse om. Stanford-scenarioet bygger ikke på virkningen av et eller to store gjennombrudd, men den samlede effekten av mange hundre tiltak over lang tid. Det innebærer en masse prøving og feiling, mye uenighet underveis, helt sikkert noen kameler som må svelges og fordøyes hele, og en god del motstand fra folk og organisasjoner som taper av endringene. Den underliggende tanken er at det faktisk er å få til 99% reduksjon på 35 år enn 10% på fem år. 

Her er et bitelite utvalg konkrete ting som burde oppta oss:

  • Kollektiv privatbilisme - "matpakkekjørere" er et utdatert begrep for et vedvarende fenomen. Nå finnes det teknologi som gjør det mulig for folk som ellers ville kjørt egen bil å smertefritt (for begge) haike frem og tilbake til jobb. Apper og infrastruktur må bygges, og det må bli incentiver (antagelig målt i tid fremfor kroner) å gjøre det. Men det er mulig.
  • Autonome biler - forskningen har kommet veldig langt med dette, og Norge bør tilby seg å være et prøveområde for dette. (Vi har vanskelige føreforhold, fotgjengere med dødsforakt, og mange hensynsløse sjåfører)
  • Forbløffende billig og effektiv kollektivtilbud. Det synes å være en utbredt oppfatning at rushtrafikkproblemet helst skal løses ved å gjøre et alternativ (personbil) surere enn et allerede dårlig alternativ. Vi burde heller ha et kollektivtilbud som var så billig og raskt at man måtte ha helt spesielle grunner til å velge noe annet.
  • Lønnsom fornybar energi i husholdninger. Det bør være incentiver for å investere i geotermisk oppvarming, varmepumper, og andre fornybare energikilder, og særlig i nye byggeprosjekter. 
  • Mini- og mikrokraftverk - det bør være mulig for privatpersoner, bedrifter, kommuner, og andre som sitter på fornybare energikilder å utvikle produksjon selge elektrisitet tilbake til kraftverkene til en rasjonell pris. Dette vil kreve formidable investeringer i informasjonssystemet i vårt energinettverk som antagelig vil være nyttig på andre måter.

Mine fem paroler for kvinnedagen

Om jeg skulle ha mitt eget 8.mars tog for å synliggjøre de viktigste kvinnesakssakene, ville jeg ha hatt følgende paroler:

  • Ja til sunne kroppsidealer for kvinner. Vi - og da særlig jenter og unge kvinner - bombarderes av destruktive og urealistiske skjønnhetsidealer. Vi må i stadig økende grad dyrke skjønnheten i kvinners mangfold og fremme oppbyggelige forbilder.
  • Åpne øyne om vold og voldtekt. Om det bare er omtrentlig riktig at ti prosent av norske kvinner er blitt voldtatte en eller flere ganger i løpet av sine liv, har vi et kjempeproblem. Dette må forskes, utredes, og forklares slik at vi med større sikkerhet kan forstå og gjøre noe med problemene.
  • Avskaff stereotypen om den seksuelt hjelpeløse kvinnen. Både på det ytterste venstre og høyre i vestlig politikk gjøres kvinnelig seksualitet til noe sårbart som må beskyttes. Dette er nedlatende og ødeleggende.
  • Norsk bistand spisses for kvinners rett til helse, utdannelse, yrke, og eiendom. Det er tung forskning som viser at jo mer kvinner har rett til å bestemme over familieplanlegging, søke utdannelse, velge yrke, og arve/erhverve eiendom, jo bedre er den økonomiske utviklingen. Norge bør fokusere all sin bistandspolitikk på dette, og gjerne ved å omgå patriarkalske samfunnstopper og heller satse på private initiativ.
  • Fjern hindre til selvbestemt abort! Det henger igjen altfor mange kompromisser fra 70-tallet i dagens abortlov og -ordninger som skaper unødvendige hindre for kvinner som ønsker å benytte seg av retten til å bestemme selv. Disse må fjernes.

Det kunne sikkert vært flere, men om vi gjorde fremgang på bare en av disse frem til neste 8.mars, ville jeg vært fornøyd. 

Dagen før dagen har Aftenposten ingen tro på Horne

Benytter Aftenposten seg av 8.mars for å drive partipolitikk?

Under overskriften "Tilbakeskritt for likestillingen" (ikke en gang et spørsmålstegn) avviser redaksjonen i Aftenposten på forskudd den nye regjeringens intensjon om å utvikle en ny likestillingsmelding. Grunnlaget er ikke særlig mer enn at Fremskrittspartiet har tillatt seg å være kritisk til den rødgrønne regjeringens tiltak for å fremme likestilling.

Slik dannes ortodoksi i norsk opinion. Hvis en part man liker gjennomfører noe med gode intensjoner, er det ufint, bakstreversk, og helt misforstått å stille spørsmål ved det. 

Kvoter og pappaperm er "kjeppene" som Aftenposten erklærer som helt nødvendige i tiltakene for likestilling. Kanskje de har rett, men det er det for tidlig å vite sikkert.

Kvoter kan fungere hvis de oppmuntrer grupper som ellers ikke kunne tenke seg å delta på grunn av diskriminering, til å likevel stille. Blir det mer vanlig med kvinner i styrer, så er det mer sannsynlig at de melder seg og/eller blir invitert. For eksempel. Men kvotering bygger på strukturell diskriminering: hvis vi er enige om at kjønn er et usaklig kriterium for å bli valgt til et styre når det favoriserer menn, burde vi også ha prinsipielle betenkeligheter når det favoriserer kvinner. Og hvis det blir slik at kvinners bidrag i styrearbeid generelt nedvurderes fordi de er kvoterte, har ordningen virket helt mot sin hensikt. (Heldigvis ser det ikke ut til at det er blitt slik).

Pappaperm fører til at familier der fedre av ulike årsaker ikke kan ta seg fri, mister permisjonsuker. Det hjelper ikke at det er full forvirring om hensikten med use-it-or-lose-it pappaperm: er det for at barna skal få likeverdige opplevelser med begge foreldre, er det for at menn skal ha en bedre grunn til å ta seg fri fra stillinger de ellers forventes å holde seg til, eller er det for å redusere tiden kvinner "taper" i karrieren fordi de tar seg tid til å være mødre? 

Med andre ord: i begge disse sakene er det pro og kontra, saklige argumenter begge veier. Vi trenger diskusjonen som belyser alle. 

For likestilling er et langsiktig prosjekt, og målene vil bare lykkes når det er gjennomgripende holdningsendringer. Tvang er et tilgjengelig virkemiddel, men det er risikabelt og kan ha paradoksale effekter. Det er i hvert fall ikke bakstreversk å være kritisk til forslag om bruk av det Aftenposten kaller "kjepper". 

Uansett innholdet til Hornes bestilte likestillingsmelding, vil den bli møtt med en kombinasjon av saklige innsigelser og støtte, hysterisk paroleprat, og ad hominem angrep mot alt som har med FrP å gjøre.

Aftenpostens redaksjon får nok mer applaus om de satser på paroler og ad hominem, men oppnår mer for samfunnet om de satser på saklige innsigelser og støtte. Denne lederen fyller oss ikke med håp.

Utenrikspolitisk doktrine i internettalderen

Sist gang vi hadde noe som lignet på en konfrontasjon mellom stormakter var i slutten av 1979, da Sovjetunionen invaderte Afghanistan. 

Russlands invasjon av Ukraina avstedkom reaksjoner fra begge sider som var typiske for den kalde krigen: den diplomatiske ordbruken eskalerte, det ble spilt "let's talk cop" og "pissed off cop", sanksjoner kom på banen, og en masse militære ressurser ble flyttet omkring. Det store spørsmålet var om Putin ville øke investeringen, søke en diplomatisk ordning som ville redde ansiktet hans, eller trekke seg tilbake. Våre reflekser kanaliserte George Kennan.

Men det er en annen modell under utvikling nå. For den store endringen siden den kalde krigen er allestedsnærværende informasjonsnettverk. Den delen som hans sovjetiske forgjengere tok for gitt - propaganda-apparatet - synes å ha sviktet totalt for Putin. Han har heller ikke det utenrikspolitiske apparatet Warsawa-pakten ga sovjetiske ledere. 

Informasjon er makt, og det er mulig at Putin faktisk i sin stilling har en fatal ulempe: informasjon som kommer til ham er filtrert. Tidlig i gjennomføringen av beslutninger som disse får han bare opplysninger som han forventer, og han får ikke de dårlige nyhetene før det er for sent. Han lever, som Merkel kommenterte, i en "annen verden". Det er gode muligheter for at kampanjen i Ukraina simpelthen faller sammen under egen tyngde, og at våre behov for konfrontasjon også er fra en annen verden.

Bortsett fra dette: Det er plutselig uklart hva USAs sikkerhetspolitiske garantier er gode for. Ukraina ga opp status som atommakt i 1994 mot løfter fra både USA og Russland om at de ikke skulle invaderes. Og nå har begge stormaktene brutt dette løftet - Russland ved handling, USA (foreløpig) ved unnfallenhet. 

Jeg vet sant å si ikke om USA bør gjøre noe mer, og særlig ikke hvis Putin faller for eget grep, innenrikspolitisk. Men alle land som har gitt opp noe av sin evne til å forsvare seg selv fordi de stoler på løfter fra USA om militær unnsetning, har nok en ordentlig gjennomgang av det premisset.

Dette gjelder faktisk Norge. Om Russland skulle finne på å invadere og okkupere deler av Finnmark, kunne vi regne med at USA var villige til å ta en konfrontasjon med Russland over det? 

Ballen ligger hos Putin å vise at det ikke kreves en ny "policy of containment" a la etterkrigstiden. Jeg tror han kommer til å motstridig vike unna et slikt scenario.

Men om han holder på amibisjonene om et russisk imperium, må vi i Europa finne ut hvordan vi skal greie oss uten et USA som er villig til å følge Russland, steg for steg. Og ikke minst om vi burde pent USA om å gjøre det vi så lett har kritisert landet for de siste årene. 

Rieber-Mohn burde riste og ikke bare ryste oss

Libe Rieber-Mohns oppvekst bør nok "ryste" oss, men enda mer burde det RISTE oss ut av villfarelsen om at vi har et velferdssystem som bare trenger finjusteringer.

Jeg er i alminnelighet skeptisk til kjendisers utlevering av sin vanskelig oppvekst, fordi det ser ut til å gi mer næring til folks morbide nysgjerrighet enn noe annet. Jeg mener at folk i yrker som fører til berømmelse har minst like stor krav på privatliv som alle oss andre. 

Det er åpenbart nærliggende for mange å synes synd på Libe Rieber-Mohn for sin oppvekst, og beundre henne for hennes mot nå.

Det er også fristende å redusere hennes fortelling til problemet incest, noe vi alle kan være enige om er forferdelige greier.

Og la det ligge med disse to forøvrig helt berettigede reaksjonene. Rieber-Mohn skal få vår respekt som medmenneske (selv om hun allerede hadde krav på det), og vi kan smatte og bære oss over hvor forferdelig incest er. For deretter å bli opptatte av andre ting.

Men det store problemet er at hennes historie vitner om en masse ting som ikke fungerte på 70-tallet og som antagelig ikke fungerer så godt nå heller. 

Hun satt utenfor Stortinget og tigget, og det var åpenbart ingen som så et politisk problem i at det satt en tretten-årig, antagelig ganske sliten, ung kvinne og rakk ut hånden. Politikere og rådgivere gikk forbi henne hele dagen for å holde taler hvor de enten forsvarte eller kritiserte diverse sosiale programmer og ordninger. Hun gikk til leger med skader og klager som burde ha igangsatt alle mulige tiltak. Men hun forble alene.

Rieber-Mohn greide seg. Den Onde i hennes liv døde det jeg håper var en lidelsesfull død.

Rieber-Mohn fant selv et oppbyggende miljø i AUF. Det hjalp antagelig at hun var ressurssterk, også.

Men hun var ikke den eneste som vokste opp under slike eller andre vanskelige forhold, og jeg lurer på hvilken statistikk det var som telte henne på 70-tallet. Og hvilken statistikk det er som teller vanskeligstilte barn og unge nå. Stortingsrepresentatene som gikk forbi tenåringen den gangen så antagelig ikke et systemsvikt i hennes situasjon, men et unntak fra et ellers utmerket velferdssystem. Barn og unge har det godt og trygt i Norge - det var opplest og vedtatt den gangen som nå.

NKVTS-rapporten om vold og voldtekt i Norge har uungåelige metodeproblemer, men selv om vi godtar en temmelig høy feilmargin i tallene, er det tydelig at vi har et større problem enn vi er villige til å vedgå. Å si at velferdsordningene svikter og at vi må gå gjennom premissene for ordningene, er å banne i konsensus-Norge. 

Det er tross alt et overflod av gode intensjoner. Det er ingen tvil om at vi som samfunn vil hindre oppvekster som Rieber-Mohns, og at vi vil hjelpe dem som likevel opplever dem. Men gode intensjoner er ikke nok: vi må også være villige til å erkjenne virkeligheten, godta at ikke alt vi forsøker vil lykkes like godt, og aldri være henfalne til illusjonen om at problemet er løst fordi vi ønsker at det skal være løst.

Russisk anvendelse av militærmakt er regelen og ikke unntaket. USA har skjemt oss bort.

Russlands militære innsats i Ukraina er snarere regelen enn unntaket i verdenspolitikken. Vi er blitt bortskjemte av USA.

Nordmenn er blitt bortskjemte av amerikansk utenrikspolitikk i etterkrigstiden, altså at:

  • FN-vedtak er per definisjon det moralsk høyverdig og oftest det juridisk bindende
  • Det er opplest og vedtatt at militærmakt kun skal brukes til moralsk formål, se forrige punkt om FN

Derfor er vi alltid snare med å klage høylydt over USAs "hykleri" og "skinnhellighet" når den stormakten gjør noe vi synes bryter med disse prinsippene. Og som USAs rivaler er ikke Russland og Kina heller redde for å trekke frem de samme parolene. Ingenting har passet dem bedre enn at USA får kritikk fra sine egne allierte.

Kina og Russland har nemlig et helt annet syn på utenrikspolitikk og militærmakt, nemlig at disse i all hovedsak - eller egentlig bare - skal fremme sine lands interesser. Og der er prioritetene: sikkerhet betyr mer enn frihet (særlig for andre), stabilitet betyr mer enn fordragelighet, makt betyr mer enn rett. Militærmakt er ikke et moralsk anliggende, men en risikabel vei å gå. Det er mulig, for eksempel, at Putin-doktrinen vil gå på at Russland som moderland skal med militære midler (om nødvendig) sikre sin posisjon som etnisk senter for alle med felles språklig og religiøs arv i hele Øst-Europa og Asia.

Med et litt underfundig smil kan dette kalles realpolitikk. Av typen vi har vært forskånet for i lang tid, men som alltid finnes under overflaten. 

Det er interessant å merke seg at av de viktigste amerikanske utenrikspolitiske doktriner, så er det tre (Monroe, Teddy Roosevelt og Carter) som eksplisitt dreier seg om USAs økonomiske interesser, to (Truman og Reagan) som dreide seg om å bekjempe kommunisme, og en (Bush d.y.) som kunne være anvendelig til begge formål. Dette har vi i Norge, Vest-Europa, Australia, og andre steder nytt godt av. Samtidig som vi har latt USA legge inn hoveddelen av innsats, både i penger og menneskeliv. 

Mye kan diskuteres - og særlig med etterpåklokskap - om amerikansk utenrikspolitikk, men den har alltid måttet rettferdiggjøres overfor den amerikanske offentligheten med at den tjente et idealistisk formål. Enten det er å skåne land for kommunisme (et absolutt berettiget mål), stabilisere brennbare konfliktområder, eller sikre tilgang til energi for verdensøkonomien, har en amerikansk politikk aldri kunnet forsvare militære midler med behovet for å bevare eller øke makt. 

Slikt ansvar føler ikke Kina og Russland, og antagelig heller ikke India. Og i hvert fall ikke Iran. 

Hvis USA velger en mindre aktiv utenrikspolitisk linje, så vil den egeninteresserte modellen bli mer fremtredende. Vi vil se mer militærmakt - og trussel om militærmakt - brukt til å fremme de sterke landenes egne interesser, uansett om det går utover andre lands suverenitet, stabilitet, demokrati, økonomisk utvikling, eller annet. 

Og da kan vi komme til å savne den aktive, idealistiske USA vi var så snare med å kritisere. For jeg er ikke sikker på at for eksempel EU har det i seg å overta noen del av USAs rolle.