hits

mars 2013

Norsk apartheidmur?

Sjekkpunkter, barrierer, køer ved overganger, avvisning av reisende vi synes er mistenksomme, det er virkeligheten i forslaget til Senterungdommens leder Sandra Borch. Om vi skulle sperre grensene ville det ganske sikkert bli særskilte regler som gjør det lettere for svensker å komme over (eller nordmenn fra å komme tilbake), altså forutsatt at de ikke kan mistenkes for å ikke være svenske (eller norske, og stakkars den som ser "utenlandsk" ut). Dette må også gjelde for dansker, finner, og andre vi har en god magefølelse om.

Det må også bli patruljering av grensegata mellom Sverige og Norge, og sjekkpunkter innenfor en grensesone. Busser må settes opp for å deportere folk ut.

Problemet vi forsøker å løse med dette er innbrudd, lommetyveri, og tigging. Altså ikke snikskyting over grenser, bombing av restauranter og skolebusser, eller noe slikt.

Borch har nok rett i at den norske velstanden har noe med saken å gjøre, men kanskje helst skaper den illusjonen om at vi kan melde oss ut av verden ved å isolere oss fra den.

Vi trenger flere (og billigere) barer på flere steder

Det er en opplest og vedtatt sannhet i Norge at alkohol er et onde vi simpelthen må finne oss i, og at arbeidet derfor ligger i å redusere forbruket mest mulig. Det gjør vi ved å begrense tilgang til lovlig alkohol til det absolutt minste som skal til for at staten får flest mulig inntekter av det folk finner seg i det. Sammenlignet med alt vi kunne sammenligne oss med, er alkohol dyrt i Norge og vanskelig å få tak i.

Denne artikkelen i Slate forteller at større utbredelse av barer har lokaløkonomiske fordeler i amerikanske byer, fordi de danner en naturlig del av økonomiske klynger. Med andre ord så er et vanningshull i vår sivilisasjonssavana nødvendig for at alle dyrene skal finne et sted å samles.

For meg som har bodd så mange år i utlandet er det påfallende at vi i Norge mangler alment aksepterte samlingssteder hvor ingen trenger være vertskap. I andre land har man (billige) kafeer, puber, lunsjsteder, restauranter, osv., der folk flest kan møtes på kort varsel over litt drikke eller mat. Norge er et av de få stedene slikt sosialt samvær regnes som slik luksus at det må skattelegges.

Da Norge for omtrent hundre år siden var hovedsakelig et jordbruks- og fiskesamfunn, fungerte antagelig kirker, handelssteder, havner, osv., på denne måten. (Og for enkelte fungerer vel også idrettslag, skihytter, osv. fremdeles slik).

Vi synes helt å ignorere det at mangelen på slike steder er skadelige, at de fremmer ensomhet, fremmedgjøring, og enda mer isolasjon i de den kalde, mørke vintertiden. Dette er særlig aktuelt så lenge vi har: streng lovgivning om fyllekjøring, dårlig kollektivt transporttilbud, og dyre taxier. Folk drikker, men de drikker hjemme, mye på en gang, og ofte alene eller i nærvær av barn.

Omtrent her i resonnementet kommer avholdsbevegelsen veldig fort på banen og påpeker de mange farene forbundet med alkoholmisbruk, og det vil de ha helt rett i. Der hvor vi skiller lag er om vi reduserer alkoholMISbruk ved å gjøre det vanskelig med alkoholBRUK.

Vi må innse, tror jeg, at den norske modellen med å gjøre det vanskelig å få tak i alkohol ikke reduserer alkoholmisbruk. Men snarere tvert i mot oppmuntrer til det. Fra mine ungdomsdager husker jeg at det var nettopp det at alkohol var utilgjengelig og dyrt som gjorde det så viktig å få mest mulig ut av det når folk fikk tak i det.

Med andre ord er problemet at vi i Norge har en alkoholkultur som bygger på at alkohol er en knapp og dyr ressurs. Om jeg skal generalisere: Alkoholikere i andre land er alltid på en snurr, alkoholikere i Norge sovner i sitt eget spy tre ganger i uken.

Miljøet i de barene vi har her til lands preges gjerne av to grupper: de med rødmussede ansikter som forsøker å få i seg flest mulig halvlitere før de blir hivd ut; og gjenger som skal bygge seg en rus mens eller før de er ute på byen. Det er et forholdsvis lite antall som sitter i små grupper for å ta seg en drink for å være selskapelige.

Løsningen er å gjøre bar- og publiv mer tilgjengelig for det store flertall nordmenn som har et normalt, sunt forhold til alkohol men som virkelig har godt av et sted å møtes uformelt for en liten prat, uten at det skal koste skjorta. Som artikkelen til Iglesias påpeker, vil det antagelig være grunnstenen til mer livlige lokalsamfunn.

En skoledebatt fra 70-tallets tåkeheim

Hvis vi ikke får skoledebatten ut av 70-tallets ideologiske tåkeheim, gjør vi våre barn og vår fremtid en grov bjørnetjeneste.

Alle er enige om at elever i Norge skal få undervisning som er tilrettelagt deres individuelle behov og ferdigheter. 

Men det synes å klikke helt når man snakker om hvordan man skiller mellom disse behovene og ferdighetene. Da kommer det innvending om "sortering", "inkludering", og alle mulige skremmeord som setter full stans for en produktiv debatt. 

Resultatet av dette blir at vi i debatten forsømmer hovedformålet med utdannelse, nemlig å ruste våre unger til å greie seg enda bedre enn oss fordi vi heller vil krangle om hvem som hadde mest rett og feil på syttitallet

Altså:

  • Hvis vi skal tilrettelegge undervisning for den enkelte, må vi vite hva den enkelte mestrer (og ikke mestrer), hvilke utfordringer hun/han har med å mestre mer, og hvordan best møte disse utfordringene.
  • Både eleven og lærerne må ha måter å finne ut av dette på, og bli enige om dem. Karakterer er et middel, men vi kan godt diskutere alternativer. Å late som det ikke er forskjeller mellom hva en elev kan utrette og hva hun/han faktisk utretter, eller at noen er flinkere enn andre, er helt, ja, dustete.
  • I en klassesituasjon vet elevene utmerket godt hvem som er flinkest og dårligst i de ulike fag. De vet også utmerket godt hvem som er flinkest i fotball, men den nivådelingen ser ikke ut til å plage noen. Unntatt de som alltid blir valgt sist i friminuttene, da. (Slik jeg ble, og jeg husker det godt).
  • Toleranse og inkludering går ut på å akseptere at folk er forskjellige - vi er født med ulike talenter og utvikler dem på forskjellig måte, vi begrenses av ulike ting til ulike tider, osv. Å late som disse forskjellene ikke eksisterer er helt virkelighetsfjernt.
  • Når vi er livredde for nivådeling, begår vi to store feil:
    • Vi ser bort fra virkeligheten og mister troverdighet. Særlig hos elevene, som har langt bedre innsikt enn mange forestiller seg i denne debatten.
    • Vi godtar premisset om at skoleflinkhet er et mål på noe annet enn skoleflinkhet. Altså skaper vi et selvoppfyllende system der de som sliter mest føler seg mindreverdige av den grunn. Barn godtar at de er forskjellige - de oppdras til betydningen av disse forskjellene.
  • Med andre ord: nivådeling er en riktig god ide, men det må for all del gjøres riktig. For eksempel:
    • Det skal differensieres på hvert eneste fag, og ikke etter generell skoleflinkhet. Ja, da vil det forekomme at noen få elever kommer i den mest avanserte gruppen i alle fag, og at noen få kommer i den enkleste gruppen i alle fag. Disse vil likevel være unntakene, og så får vi tenke på hvordan vi håndterer dem.
    • Poenget for hvert enkelt nivå er å utfordres slik at 1) færrest mulig "faller", og 2) flest mulig avanserer. Her er det viktig med godt lærerhåndverk, for dette med å gi elever vanskelige med oppnåelige utfordringer krever lærerferdigheter.
    • Vi krever langt mer anvendt vitenskap og langt mindre ønsketenkning teoretisk ideologi i skolepolitikken. 

 Norsk skole har langt igjen før vi er der vi burde være. Villedende skremselspropaganda om nivådeling får oss ikke noe nærmere.

Er DU en flinkere nyhetsformidler enn NTB?

Det er ingen tilfeldighet at NTB (eller Aftenposten) ikke gir sine lesere en lenke til Obamas tale i Jerusalem i går, slik jeg gjør her.

For jo flere lesere sammenligner NTBs fremstilling av talen med talens faktiske innhold, ville de oppdage at NTBs karakteristikk og sammendrag er selektiv og overdriver sentrale poeng. 

Jeg skal komme med mine syn her, men jeg vil at flest mulig skal legge seg til vanen at hver gang de ser en reportasje om Israel og palestinerne fra NTB eller NRK, så sjekker de minst fire kilder til: israelske, palestinske, arabiske, kinesiske, indiske, britiske, osv. og merker seg forskjellene.

Vær så snill: les begge dokumentene jeg lenker til og kom til egne konklusjoner.

Om dere vil lage sammendrag av talen som alternativ til NTBs, vil jeg lese dem med stor interesse. Blir det mer enn ti seriøse bidrag, så vil jeg kåre en vinner som får en flaske israelsk vin (fra Galilea) av meg.

Talen til Obama besto av omtrent 5500 ord. Husk dette tallet.

Her er avsnittet om bosetningene:

Israelis must recognize that continued settlement activity is counterproductive to the cause of peace and that an independent Palestine must be viable, with real borders that have to be drawn. (Cheers, applause.) I've suggested principles on territory and security that I believe can be the basis for these talks.


Dette oversetter NTB hjelpsomt til " Israelerne må innse at fortsatt byggevirksomhet i bosetningene ikke tjener, men hindrer freden, og at et uavhengig Palestina må være levedyktig. Da må det trekkes opp reelle grenser."

 Han snakker også om forholdene for palestinere på Vestbredden her:

 It is not fair that a Palestinian child cannot grow up in a state of their own -- (cheers, applause) -- living their entire lives with the presence of a foreign army that controls the movements, not just of those young people but their parents, their grandparents, every single day. It's not just when settler violence against Palestinians goes unpunished. (Applause.) It?s not right to prevent Palestinians from farming their lands or restricting a student?s ability to move around the West Bank -- (applause) -- or displace Palestinian families from their homes. Neither occupation nor expulsion is the answer. (Cheers, applause.) Just as Israelis built a state in their homeland, Palestinians have a right to be a free people in their own land. (Applause.)


Og så dette med isolasjon som NTB legger slik vekt på. Her er hele avsnittet:

 There are other factors involved. Given the frustration in the international community about this conflict, Israel needs to reverse an undertow of isolation. And given the march of technology, the only way to truly protect the Israeli people over the long term is through the absence of war, because no wall is high enough and no Iron Dome is strong enough or perfect enough to stop every enemy -- (applause) -- that is intent on doing so from inflicting harm. (Applause.)


Dette forstår NTB dithen at "Han advarte videre Israel mot å isolere seg ytterligere og slo fast at omverdenens frustrasjon nå er økende." (min utheving)

Disse tre avsnittene utgjør 254 ord, altså nesten 5% av hele talen. Men det var åpenbart det viktigste NTB syntes var verdt å formidle til sine aviseiere. 

For derved å bidra til at debatten om Israel bare blir mer og mer virkelighetsfjern.

For ordens skyld: jeg hadde også applaudert Obama om jeg var i salen. Jeg synes han tenker helt riktig på dette her.

Umuligheten av å forby hedgefond

La oss si at jeg ville starte et hedgefond, noe SV ikke vil at jeg skal gjøre. Her er aktivitetene som inngår. Jeg er åpen for forslag til hvordan de kan forbys.

  1. Først må jeg utvikle en hypotese, en forretningsidé om du vil, som bygger på en risiko jeg mener er priset feil i markedet. La oss si, for eksempel, at jeg tror at kjøpsopsjoner på råolje ikke prises riktig i forhold til rentebevegelser i LIBOR. Ingenting noen kan gjøre for å hindre at jeg går og dagdrømmer om slikt.
  2. Så må jeg gjøre økonomiske analyser for å se om det er noe hold i denne analysen. Å undersøke sammenhengen mellom priser og rentebevegelser er legitim økonomisk analyse, så det burde ikke være noen restriksjoner på at jeg kjøper og laster ned store dataserier. 
  3. Så er det å teste og raffinere modellen ved å simulere hvordan den ville greid seg gjennom en gitt tidsperiode i fortiden. Jeg driver bare og leker meg og har ikke satt en eneste krone i spill. Det hele vil forresten foregå på min egen datamaskin. Skal SV forby simulering av investeringsstrategier på norsk jord?
  4. Om jeg lykkes med alt dette, må jeg få tak i kunder. Man kan gjøre det ulovlig å markedsføre hedgefond i Norge (gjennom annonsering i Dagens Næringsliv?), men det hindrer ikke meg å drive markedsføring fra utlandet, og så kan nordmenn titte på websiden så mye de vil. Her må det nok litt juridisk finesse til, men skal man hindre meg helt må man innføre en lov som gjør det ulovlig for alle norske statsborgere å selge hedgefond noe sted i hele verden. 
  5. Hvis en nordmann skulle finne på å kjøpe seg inn i dette hedgefondet mitt, må han/hun antagelig gjøre det i utlandet. Slik man også kjøper eiendom, aksjer, og annet i utlandet.
  6. Skulle norske verdipapirer inngå i strategien min, kan dette begrenses bare ved at 1) Oslo Børs må forsikre seg om at kjøp og salg av norske aksjer ikke inngår i en hedge fond strategi, og 2) norske firmaer må hindres fra å omsette sine verdipapirer på børser der hedgefond omsettes. Her er det uoverkommelige praktiske og prinsipielle problemer.
  7. Så gjenstår selve forvaltningen av hedgefondet, der jeg må treffe beslutninger om å kjøpe og selge verdipapirer. Hvis alle handlene foregår på utenlandske børser, skal norske myndigheter virkelig overvåke hva disse handlene går ut på?

Tror det skulle dekke det hele. Tror jeg skulle greid det uten å bryte en eneste lov SV måtte finne på, men det er mulig jeg mangler fantasi.

 

SV har tre bomskudd på liggende

Blant vedtakene fra SVs landsmøte finner vi dette om regulering av finansmarkedene. Til tross for at overskriften dreier seg om hedgefond, inngår det mer enn dette i vedtaket. Jeg skal ta for meg alle sammen:

Den internasjonale finanskrisen har vist med all tydelighet hvor skadelig en omfattende og uregulert bank- og finansnæring kan være for næringsutvikling og sysselsetting. SV mener derfor at det må tas grep for strengere regulering av bank- og finansnæringen.

Feil diagnose, delvis riktig løsning. Den internasjonale finanskrisen har med all tydelighet vist ulempene med feilregulering av finansmarkedene. Problemet er ikke at markedene er underregulert, feilen er at de er regulert hovedsaklig for å beskytte bankdirektører bransjen til en slik grad at det har gått utover det opprinnelige formålet, nemlig å sikre stabiliteten til et økonomisk livsviktig system. "Too big to fail" syndromet, for eksempel, er ikke et resultat av manglende regulering, men heller at bankers ulike forretningsområder ikke er adskilt riktig. 

SV har rett i at eksisterende regulering bør håndheves mer konsekvent, og tildels strengere. Men det viktige arbeidet ligger i å endre reguleringsregimet, og da må vi begynne med en mer nyansert forståelse av hva reguleringen egentlig vil oppnå. Her trenges det en langt mer opplyst politisk debatt, både her og globalt.

Det bør innføres skatt på finansinstitutsjonenes overskudd og lønnsutbetalinger, slik at finansielle tjenester skattlegges på en samme måte som andre varer og tjenester. Bankenes mulighet til å selge såkalte sammensatte produkter til ikke-profesjonelle aktører må begrenses, og finansinstitusjonenes erstatningsrisiko ved salg av slike produkter må økes.

Såvidt jeg vet, betaler ansatte i finansinstitusjoner inntektsskatt på sin lønn etter samme regler om alle andre arbeidstakere.

Antagelig snakker SV her om beskatning av diverse former for utbytte og avkastning, og det er et viktig sak. Men finansiell næring har særlig egenskaper som man må forstå for å beskatte på riktig måte. Renteinntekter er for brutto omsetning for finansinstitusjoner, renteutgifter tilsvarer driftskostnader. Reserver er kapitalintensive krav som har en alternativkostnad. Det er stor forskjell på når verdier realiseres på papiret som en del av forsiktighetsprinsippet, og når de realiseres i virkeligheten. Jo mer man forsøker å regulere dette, jo mer innovasjon blir det i produkter som omgår reguleringene.

Hvis SV her vil skattlegge omsetning av verdipapirer, er det helt på jordet. Dette er å øke transasjonskostnader i kapitalmarkeder, og det vil føre til ineffisiens og dårlig likviditet i markedene, og det er en Meget Dårlig Idé. Dette vil enhver god samfunnsøkonom kunne forklare ganske greit.

Jeg kjenner ikke så godt til lovgivningen i Norge om salg av finansiell risiko til ikke-kvalifiserte aktører, men jeg er i prinsippet enig med SV: folk som ikke har forutsetninger for å forstå risikoen i det de kjøper, bør være avskåret fra slike markeder.

SV ønsker å forby hedgefond og salg av derivater i Norge.

Nå er "hedgefond" og "derivater" ganske så ulike størrelser, og når SV nevner begge i samme setning, får det meg til å tro at de ikke riktig vet hva de to er, og hva som er forskjellen mellom dem.

Hedgefond er i all enkelhet investeringsfond som forsøker å tjene penger ved å isolere og utnytte risiko som markedet ikke priser riktig. Det er et par ting som er verdt å vite om dem:

  • De aller fleste mislykkes i sine målsetninger over tid. For noen år siden leste jeg en forskningsartikkel som påsto at alle mislykkes med å gjøre det bedre enn den underliggende "asset class" de bygger på, men det vil nok noen hedgefond forvaltere ta avstand fra. 
  • Hedgefond stabiliserer finansmarkeder ved å skape mer effisiens i dem, dvs, bidra til at risiko prises bedre. 
  • Uroen i markedene skyldes derfor ikke hedgefondene, men institusjoner som har solgt til dem. dvs. banker som har satt sammen porteføljer av huslån, eller garantert risikofylte lån, e.l. Det er greit å bevise det ved at alle myndigheter (jeg kjenner til) ikke har løftet en finger for å redde hedgefond som har gått under.
  • Det er imidlertid et stort problem i hedgefond, og det er at forvalterne ofte tar seg betalt på en måte som står i konflikt med sine investorers interesse. 
  • Videre er det et problem at hedgefonds rapporterings- og revisjonskrav sårt trenger en gjennomgang. 

Derivater er finansielle produkter som oppnår økonomiske effekter av produktenes prisendringer uten at man trenger å kjøpe produktene. De er i all enkelhet veddemål om noe som kan skje mellom to parter. Disse inngås som en avtale mellom en part som er villig til å betale for å begrense en bestemt risiko, og en annen som vil ta seg betalt for å ta risikoen. Å fjerne derivater er å påtvinge parter som ikke ønsker, eller har råd til, en bestemt risiko. Typisk eksempel er avtaler til eksportører eller importører som sikrer en viss valutakurs. Altså en destabiliserende effekt.

Det er nok mange som mistenker SV for først og fremst å ville hindre folk fra å bli rike på investering og spekulasjon i markedene. Om det er et kategorisk ønske, så er det feilslått politikk. Men om de vil til livs den tendensen at altfor mange dyktige folk bruker krefter på å tjene penger uten å faktisk skape økonomisk verdi, så er jeg enig. 

Men det oppnår de ikke med disse forslagene, slik de fremstilles her i all enkelhet. Her trenges det noen ekstra runder.

Og så litt mer om Valens innlegg

Den avsluttende parolen setningen i Snorre Valens VG-innlegg trenger litt mer kommentar. Han skriver:

Sosialisters jobb er å sørge for at det [hva folk ser på TV, hvor mange hyllemeter bøker de har, og deres kjønn] ikke skal gjøre noen forskjell. At makten og pengene fordeles likt.

 For å¨ta dette med makt først.

Snorre Valen har mer makt enn meg, og det er fordi han er politisk engasjert, har jobbet seg oppover i et politisk parti, stilte til valg, drev kampanje, og greide å overbevise folk i Sør-Trøndelag til å stemme på hans liste. Det er helt ok for meg, og jeg berømmer og beundrer ham for det. Og slik vil det alltid være: vi overlater makt til ledere, begrenser det i tid og omfang, overvåker hvordan det anvendes, og finner oss i at det ikke alltid fungerer så godt.

Skulle vi fordele makt likt.... ja, jeg kan ikke tenke meg konsekvensene.

Det jeg går inn for, og jeg vil nesten tro at han langt på vei er enig, er at vi skal dyrke et meritokrati, der folk kan lykkes - i politikk, kultur, næringsliv, og alt annet - uansett hvilken familie de oppdras i. Der realisering av ambisjoner begrenses av innsats og ferdigheter og ikke etternavn, kjønn, etnisitet, og annet.

Så var det dette med penger:

Det som irriterer meg med venstresidens snakk om penger - og her driver Arbeiderpartiet også og rører - er at de gir inntrykk av at lykke, mening, og selvrespekt kommer av materialistiske fordeler. Ser man bortsett fra fattigdom som det ene ytterpunktet, er det temmelig tydelig at mer penger ikke garanterer noe annet i livet enn mer penger. 

Videre omtaler Valen penger som om landets rikdom er i en diger pengebinge. Slik er det ikke: økonomisk verdi skapes av folk som driver dagligvarehandler, forvalter eiendom, handler skip, og naturligvis også dem som jobber i deres bedrifter. Er det rettferdig at eierne er mye rikere enn sine ansatte? Det kommer an på om du synes det er mer rettferdig at alle er mer fattige men likere, eller at alle er rikere men mer ulike. 

Økonomisk utvikling, avskaffelse av sosial og økonomisk nød, inntekt- og formueutjevning, osv. er blitt mer komplekse og mer interessante emner i vår post-ideologiske tid. De rødgrønne har langt på vei rett når de hyller de små forskjellene i Norge, men de overdriver litt.

Ingen blir rikere av at Hagen og Thons formuer blir konfiskerte. Poenget må være å gjøre kaken større ved å øke det økonomiske bidraget og utbyttet til folk flest. Dårlig parole, men god politikk.

SVs ferd tilbake til fremtiden

Hvis partier var mennesker, ville SV vært den eksentriske, festlige tanten som alltid stemte SV.

Jeg kan ikke annet enn å beundre deres pågangsmot og idealisme, men undres også om de oppholder seg i et alternativt univers.

Et univers, riktignok, som av og til gir dem et krystallklart innsyn i vårt. Det radikale venstre har turt å stille spørsmål lenge før alle andre, enten det har dreid seg om fri abort, kvinnesak, homofiles rettigheter, og mye mer. De tar riktignok litt for mye av æren for svarene på spørsmålene, men hva så?

Dette er et parti bestående av folk som mener godt, tror at de har fått med seg noe andre ikke har sett, og mener alle løsninger ligger i radikale virkemidler. De er som alle andre partier, men mer.  Vi trenger dem i opposisjon, må håpe at de aldri igjen kommer i posisjon, og må bare ønske at Arbeiderpartiet har lært av dette og heller styrer i mindretall enn å gjøre seg avhengig av dem.

Audun Lysbakkens åpningstale ved landsmøtet fikk AKP (m-l) på 70-tallet til å ringe og be om å få tilbake sin politiske retorikk. Det må vel noen i salen også ha tenkt.

Klasseskiller? Hvis man ser nøye etter, finnes det nok klasseskiller i Norge, men det er ikke blant de mest grunnleggende problemene for tiden.

At Olav Thon og Stein Erik Hagens meninger skal reduseres til "sutring" er bare barnslig men dessverre i tråd med en utbredt oppfatning om at "rikinger" helst bør holde kjeft, ene og alene fordi de er rike. Jada, Audun, disse gutta er synlige mål, men du burde vite bedre - nå gjør du dem til rettvise ofre som kan påpeke at du forsøker å kneble dem.

Så er det Snorre Valens innlegg i VG i dag. Dette FrP-fetisjet til SV-folk er litt utslitt (vil han virkelig tiltrekke seg FrP-velgere? Virkelig?)  og jeg mistenker at Siv Jensen jubler over at SV driver reklame for henne. 

Jeg er også litt lei av at "venstresiden" mener de er alene om verdier som menneskeverd, arbeidsplasser, likestilling, osv. Og jeg som omgås folk på høyresiden har aldri opplevd at noen har vist noe paranoia overfor "arbeiderklasse" og "middelklasse". 

Men Valen forsøker (altså bortsett fra disse sleivsparkene i FrPs retning) å overbevise oss om at SV er Det Beste Partiet, heller enn å påstå at det er Det Eneste Moralske Partiet, slik jeg alltid føler at Lysbakken mener. 

Så jeg ønsker SV et riktig godt landsmøte, at de hygger seg med hverandre, har gode debatter, og finner tilbake til den ærerike tradisjonen å være et modig parti som trofast stiller til dissens. 

Skal vi be for Francisco?

Omtalen av pavevalget 2013 har gått fra mer eller mindre platte vittigheter til "avsløringer" om at den nyutnevnte biskopen av Roma er mot fri abort, ekteskap mellom homofile, prevensjon, og at prester skal få gifte seg. Som Arnfinn Pettersen skrev på Facebook: snart blir vi vel fortalt at han også er katolsk.

Det er utenkelig at en prest som mente noe annet ville blitt kardinal i dagens kirke, og langt mindre pave.

Ettersom det (egentlig litt overraskende) ble et uventet valg, bør nok Jorge Mario Bergoglio gås etter i sømmene. Det er interessant å vite, for eksempel, hva slags forhold han hadde til Argentinas militærjunta. Han er en eldre mann, så han vil antagelig få det travelt med å utrette det han ønsker som pave. Antagelig vil det bli tydelig ganske snart hva han har for seg.

Men det er et par oppsiktsvekkende ting:

  • Første pave fra de amerikanske kontinentene, første fra den tredje verden. Klart signal om at kardinalene forstår at kirken ikke lenger er hovedsakelig europeisk.
  • Første jesuitt. Synes å huske at forholdet mellom jesuittene og Vatikanet har til tider vært vanskelig, og det er antagelig derfor jesuitter har villet unngå å ta vervet.
  • Brudd med enkelte tradisjoner fra omtrent første øyeblikk: navn (oppkalt etter jesuittenes gunnlegger Francisco Xavier og ikke Frans av Assisi, slik mange først trodde), at han ba menigheten først gå i forbønn for ham, osv.

Realiteten er imidlertid den at den katolske kirken generelt og Vatikanet spesielt har ambisjoner som spriker stadig mer med katolske menneskers realitet. Dette er en institusjon som tror at deres lære er åpenbart, uransakelig, og urokkelig i evig tid, og da blir den kognitive dissonansen omtrent uoverkommelig. Det finnes ingen lett vei ut av dette: kirken har få midler til å overbevise deres flokk til å droppe prevensjon, avvise sine homofile venner og slektninger, slutte å skille seg, osv. På den annen side finnes det ikke demokratiske midler for å endre kirkens lære.

Kirken står overfor et eksistensielt valg: de kan bli en mindre kirke ved å først og fremst henvende seg til de mest lojale katolikkene, ellers kan de bli en mer universal kirke ved å gi slipp på sentrale punkter i deres lære.

Slik det ser ut nå, forsøker de seg på et kompromiss: de møter det de anser som "synd" med kjærlighet, tilgivelse, tålmodighet, og medlidenhet. Samtidig som de må ha et oppgjør med overgrepsskandaler som forblir helt uoversiktlige.

Jeg vet ikke hva jeg skal håpe på. Jeg får meg ikke til å heie på den katolske kirken som oppmuntrer til fattigdom, frustrasjon, fremmedgjøring, osv. gjennom doktriner jeg synes virker helt anakronistiske.

Men jeg tror at den katolske kirken som viser medmenneskelighet, veldedighet, forståelse, og fred er uunværlig i dagens verden. Jeg håper at pave Francisco ser det slik også.

Så får vi heller tilgi hverandre for å være uenige om det andre.

Støre og de store problemene

Samme dag som helseminister Jonas Gahr Støre i VG skriver et (forsåvidt*) godt svarpåtale fra akademikerne Anine Kierulf og Rune Slagstad, forteller Aftenposten om at en 60 år gammel mann ligger for døden av kreft på grunn av systemfeil ved Drammen sykehus.

Jeg må bare melde respekt for Støres partilojalitet: Han gikk fra en statsrådstilling der han var godt innarbeidet og hadde godt rennome og inn i en situasjon der han har altfor kort tid til å få til de grunnleggende endringene som må til, men mer enn nok tid til å ta ansvar for denne type problemer. Avisene kan velge og vrake blant skandaler i helsestellet (jeg kan til og med varte opp med noen), og etter syv år ved roret blir det vanskelig for de rødgrønne å dukke ansvaret for disse skandalene.

Her er noen forslag til helseministeren:

  • Slutt med disse selvgode erklæringene om at vi har helsestell/sykehus, osv. i "verdensklasse". Det er bare irriterende parolepolitikk.
  • Snakk i stedet om de mange leger, sykepleiere, teknikere, og andre som jobber hardt hver eneste dag med å undersøke, behandle, følge, og pleie pasienter. Legg vekt på at du ser det som din oppgave å hjelpe dem gjøre en enda bedre jobb.
  • Erkjenn helt åpent at i likhet med alle andre land vi kunne sammenligne oss med, har vi store, nærmest overveldende problemer før vi kan trygt si at alle i Norges land får godt nok helsestell. Du må gjerne fortelle at dette er problemer som ingen ideologisk tilnærming kan rette på: en rødgrønn regjering har akkurat de samme virkemidler og akkurat de samme vanskelige valg som enhver annen tenkelig regjering.
  • Vær så helt spesifikk om hvilke problemer det dreier seg om. Du har bedre oversikt enn meg, men her er noen:
    • Kompetanseutvikling må differensieres og intensiviseres. Høy utdannelse og god praksis er blant de aller viktigste virkemidlene for gode medisinske utfall, og vi er et lite land.
    • Vi må velge nøye og innhente enkelte helsetjenester i utlandet. Innenfor noen områder makter vi simpelthen ikke å være selvforsynte.
    • Tilgjengelighet av polikliniske tjenester og konsentrasjon av ekspertise i et land med våre særegne demografiske og geografiske utfordringer.
    • Evidensbasert medisin må inn i vår kliniske tilnærming, overalt
    • Det vil alltid være begrensede ressurser - penger, ekspertise, kapasitet. Vi trenger en bedre måte å kunne fordele disse

Enhver som sier at det finnes klare svar på disse problemene lyver eller lever i villfarelse. Som sittende helseminister og fremtredende politiker har du muligheten til å få mer fakta og mer realitetsorientering i debatten de neste månedene.

Å ta opp problemstillinger uten å ha fasitsvar på noen av dem er ikke tradisjonell partipolitikk, men jeg tror både du, partiet, og ikke minst landet ville være bedre tjent om du forsøkte å innføre en ny tone. Uansett om ditt parti vinner eller ikke vil du da ha lagt til rette for fortsatt fremgang i helse-Norge. Og det vil jeg i så fall være den første å berømme deg for.

 

*: "Forsåvidt" fordi Støre avviker fra en ellers saklig linje med noen helt unødvendige sleivspark: han unnlater å nevne at Kierulf og Slagstad har faglig kompetanse på områdene de diskuterer, men synes det er helt nødvendig å nevne at de er gift med hverandre. Og dette avsnittet her er jo som en innbydelse til partipolitisk krangel: "Det har aldri vært et sosialdemokratisk ideal å underfinansiere sykehusenes aktivitet, slik det skjedde frem til 2005?2006. Det har heller aldri vært veien til god pasientbehandling å sette sykehusenes økonomi over styr. Nå er sykehusenes økonomi i balanse."

Styrer Illuminati Aftenposten?

"Sto CIA bak Hugo Chàvez' kreftsykdom?" spør Aftenposten i overskriften til en artikkel som egentlig skal handle om konspirasjonsteorier. Artikkelen gir naturligvis ikke svar på akkurat det spørsmålet, annet enn å karakterisere teorien som "en av de mest spekulative og usannsynlige".

Men det hindrer ikke Aftenposten fra å legge frem argumentene for at en slik teori kan ha noe for seg. Man undrer seg litt over at CIA skulle ha valgt akkurat en slik metode (men åpenbart ikke over om Obama-administrasjonen ville ha beordret et slikt drap), og om det i det hele tatt er mulig å påføre noen kreft på den måten. Men det er det kanskje? (Legg til musikk her selv)

(Forøvrig: å kalle Chavez "sosialist" slik for eksempel Audun Lysbakken er, er en grov fornærmelse mot Lysbakken. Chavez var sosialist på samme måte som Mussolini var det).

Derfor etterlyser jeg en artikkel i Aftenposten som tar for seg teorien om at Schibsted egentlig styres av Illumani, og med overskrift i form av et spørsmål som slett ikke påstår noe. Men bare stiller spørsmålet, altså. Siden vi allerede driver med slike overskrifter og slik gjennomgang.

Enten det, ellers så kan Aftenposten skrive en god artikkel om at Chavez' mindre fortreffelige sider.  Minerva har en god artikkelsamling, og Jan Arild Snoen har behjelpelig laget en samleside om utenlandsk dekning.

(For ordens skyld: Hverken Aftenposten, Schibsted, eller noe annet jeg kan tenke meg styres av Illuminati eller andre imaginære nettverk. Men poenget er at det er like lett å finne indisier på en slik teori og få oppmerksomhet rundt den som det Aftenposten gjør med sin overskrift).

 

P.S. Det viser seg å være vanskelig for meg å skrive Illuminati fort, så i tidligere versjoner er det blitt "Illumaniti" og "Illumani". Jeg har nå fått vite at det er noe som heter "fnord", " is the typographic representation of disinformation or irrelevant information intending to misdirect, with the implication of a worldwide conspiracy." Tilfeldig? Neppe?

 

Thorkildsen svarer riktig på feil spøsmål på feil dag.

Likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen blir stilt feil spørsmål på feil dag. Hun mener det riktige men svaret åpner for unødig strid.

Det mangler ikke på kraftige reaksjoner på intervjuet med Inga Marte Thorkildsen i Aftenposten i forbindelse med kvinnedagen i dag.

Kritikken mot henne er urettferdig om man ser på Thorkildsens underliggende poeng. Det hun påpeker er at å være hjemmeværende innebærer et stort økonomisk offer, fordi kvinner som gjør det mister økonomisk selvstendighet både fordi de mister fartstid i yrkeslivet og fordi ektefellens/samboerens opptjente pensjonsgoder ikke er sameie. Eksempelet hun viser til, er høyst reelt: et ekteskap som går i oppløsning etter flere tiår med en "tradisjonell" arbeidsfordeling kan gjøre at en kvinne blir sittende igjen med dårlig inntjeningsevne og krav kun på minstepensjon.

Hun formulerer seg uheldig ved å bruke ordet "verdifullt". Dette er i hovedsak et privatøkonomisk problem og en undervurdert risiko for par i etableringsfasen.

Ethvert par (enten de er gift, samboende, av ulik eller samme kjønn) har rett til å fordele ansvar og arbeid slik det passer dem best. Økonomisk verdi er såvisst ikke den eneste formen for verdi, og oftest ikke den viktigste en gang for barneoppdragelse.

Så om Thorkildsen vil at kvinner (oftest, men også menn) vet hvilken økonomisk risiko de tar om de velger å være hjemme, så er poenget hennes berettiget.

Men dette med at slik urett skal rettes opp, blir litt vanskelig.

Å ha barn innebærer ekstrakostnader, hardt arbeid, og mange risikoer. De som vil være gode foreldre, vil måtte ofre karriere og økonomisk frihet. Og enda mer om man får et funksjonshemmet barn.

Er dette urettferdig? Ikke mer urettferdig enn at noen på grunn av arv eller uflaks blir fysisk eller psykisk syke, at folk har forskjellige evner, eller all annen flaks eller uflaks. Vi velger å ha barn, og da må vi være innforstått med hva det krever og hva vi risikerer.

Kvinnedagen dreier seg i høy grad om å gjøre folk mindre uheldige på grunn av kjønn. Det er (fremdeles) slik at kvinner oftere blir hjemme, men det er ikke lenger lagt opp til det. I prinsippet har menn den samme valgmuligheten, og det kan ofte være tilfellet der kvinnen har et bedre betalt yrke. Der det er et par bestående av to kvinner eller to menn, er kjønnsrollefordelingen en ikke-sak, men like fullt kan det være at en velger å være hjemme.

Å gjøre dette til et kvinnesaksspørsmål skaper villrede om problemet, for man trekker fort den implikasjonen at en forelder som blir hjemme er mindre verdt.

Heller bør det bli slik at par som skal ha barn oppmuntres i forkant til å planlegge for muligheter som synes usannsynlige: hva skjer om en dør, hva skjer om de skiller lag,  hvordan skal begge parter holde yrkeskompetanse ved like, osv.

Skulle ønske at Thorkildsen så litt mer på akkurat det.

Faktureringskonsulenter og effektkonsulenter

Begrepet "konsulent" har i norsk organisasjonsliv fått mange ulike betydninger, hvilket Fleksnes for mange år siden gjorde klart da han ga seg selv tittelen "lagerkonsulent". Det dreier seg om vikarer, prosjektpersonale, eksperter, hele armeer team, coacher, og mer.

Det er mange måter å skille mellom dem på, men her er en enkel lakmustest for de lederne som vil ha mest mulig nytte av innleid hjelp. Forsøk å finne ut om din konsulent er mer opptatt av fakturering eller effekt. Eller for å bruke andre utrykk: beskjeftigelse eller verdi; sin suksess eller din suksess.

Og hvis du er urolig over svaret, forsøk å orientere konsulentene dine bedre. Konsulenter er lærenemme: hvis de forstår at du ønsker mer effekt, vil de rette seg etter det.

Her er noen av forskjellene mellom faktureringskonsulenter (F-konsulenter) og effektkonsulenter (E-konsulenter):

  • En F-konsulent snakker om sine oppdrag som en formel bestående av formel og antall timer
  • En E-konsulent snakker om oppdraget som et resultat han/hun vil oppnå på dine vegne
  • En F-konsulent forsøker å selge deg løsninger som han/hun håper du trenger
  • En E-konsulent forsøker å forstå hva dine behov (og ikke bare din etterspørsel) bedre
  • En F-konsulent forhandler om merkantile betingelser, og tar bestillingen for gitt
  • En E-konsulent går inn for å forbedre bestillingen for å sikre et bedre resultat
  • Når du hører fra hovedkontoret til en F-konsulent, får du fakturaer
  • Når du hører fra hovedkontoret til en E-konsulent, blir du bedt om feedback
  • Uformelle samtaler med en F-konsulent består av smigring og hans/hennes prestasjoner
  • Uformelle samtaler med en E-konsult dreier seg om hvordan du og din organisasjon kan lykkes bedre

Har du flere? Hører gjerne fra deg.

 

Utsetter bare Høyre en vanskelig abortdebatt?

Det er bare et spørsmål om tid før en kvinne kan vite alt om et forsters egenskaper i god tid før grensen for selvbestemt abort utløper. Skal vi tillate fri abort på grunnlag som vi finner avskyelig? Er Høyres programforslag bare å utsette den virkelig vanskelige debatten?

Aftenposten forteller at Høyres programkomité har enstemmlig gått inn for en "tilstramning" i abortloven. Den går ut på at "alvorlige" problemer med fosteret ikke lenger skal være "selvstendig" grunnlag for abort etter grensen for selvbestemte abort, altså 12. uke. For ordens skyld: Høyres Kvinneforum har en ganske skarp dissens mot programkomiteen.

Likevel haster Bent Høie til med å si at praksis ikke skal endres som følge av en slik endring. Om jeg forstår det riktig, dreier det seg om en prinsipiell avklaring med den hensikt å avskaffe "diskriminering" og motarbeide "ytterligere utvikling i retning av et sorteringssamfunn". Problemet er altså ikke at det skjer for mange uakseptable aborter etter 12. uke i dag, men heller et slags "slippery slope" argument. Man vil tette et hull før det hele begynner å skli ut.

Jeg har kommentarer til dette:

  • Teknologiske begrensninger kamuflerer her to ulike problemstillinger, nemlig:
    • Hva som er en tilstrekkelig grunn til å velge å abortere et foster. Før 12. uke stiller ikke loven noen krav til årsaken til at en kvinne vil abortere.
    • Hvilken grense vi setter for at et foster er for gammelt til å aborteres. I Norge er det praksis ved 16 uker, selv om det er noe vanskeligere etter 12.
  • For hvis man utviklet testingsteknologi som gjorde det mulig å påvise alle mulige problemer i et foster før 12. uke (og det vil skje), så er det (skal man tro) fritt frem for å ta abort. Dermed holder ikke diskimineringsargumentasjonen, for et foster blir like diskriminert om det aborteres, uansett om det skjer i 11. eller 14. uke.
  • Dette med "sorteringssamfunnet" blir litt vagt for meg. Slik jeg forstår det, vil vi ikke ha et samfunn der menneskeverdet blir mindre hos en gruppe enn en annen. Men selv om dette prinsippet er lett å slutte seg til (for hvem er uenig med det?) Men det er et par problemer med dette "slippery slope" argumentet:
    • Det blir faktisk mindre "sortering" hvis færre foster med skader blir født. Eller for å si det på en mer taktfull måte: det er sorteringen av de fødte som burde bekymre oss.
    • Den logiske tankerekken er uklar, i hvert fall for meg. For uansett om en alvorlig skade oppdages før eller etter fødselen, så er vil kriteriet for eventuell "sortering" være der. 
  • Dette er likevel et følsomt emne av to grunner:
    • Det ene er at det bor mennesker blant oss nå, som kunne vært sortert ut med dagens teknologi og den valgmuligheten Høyres programkomite vil avgrense. Å anytde at de egentlig ikke burde vært født føles helt galt.
    • Det finnes ingen klar grense for hva som er en alvorlig skade, eller en skade i det hele tatt. Man kan argumentere med at Downs syndrom - for eksempel - slett ikke er en "skade" men simpelthen en variasjon. Mennesker med Downs er i stand til å leve lykkelige, veltilpassede liv. På den annen side vil det være fostre som helt sikkert vil leve korte, smertefulle liv. Så er det lett å tenke seg at mødre vil ønske å abortere barn hvis de vet at de blir til for mye besvær, og det byr oss mot å tillate slikt

Det er altså reelle problemer her: teknologi vil etter hvert utvikles som gir vordende mødre (og fedre, som burde være med på beslutningen) muligheten til å vite om alle mulige egenskaper deres fostre helt sikkert eller muligens kommer til å ha. Ved å tillate (helt) fri abort før 12. uke, har vi overlatt helt til kvinners samvittighet å bestemme hva som er en gyldig grunn til å avbryte svangerskapet. I det øyeblikk vi kan gjøre en komplett DNA- og kromosomtest på fostre før 12. uke, kan kvinner abortere fostre fordi de har "feil" øyenfarve, har større fare for astma, eller alle mulige grunnlag. 

I den utstrekning at dette forslaget er ment å avklare prinsipper, mistenker jeg at den bommer. For dette er bare å utsette en viktig debatt, nemlig om samfunnet har lov til å hindre kvinner fra å avbryte svangerskap på grunnlag vi synes er avskyelige. Nå er den valgmuligheten begrenset av tilgjengelig teknologi, men det er bare et spørsmål om tid før alt kan finnes ut før 12. uke. 

Holocaust var mer sjokkerende enn tidligere antatt

Noe av problemet med forskning på Holocaust er at nazistene var like systematiske med å ødelegge bevisene for sine forbrytelser som de var med å utføre dem. I mange tilfeller har det rett og slett ikke vært tidsvitner, dokumenter, fysiske spor, eller andre bevis for det som skjedde.

United States Historical Memorial Museum har de siste tretten år arbeidet med å lage en samlet oversikt over alle tilintetgjørelsesleire, konsentrasjonsleire, arbeidsleire, gettoer, "bordeller", såkalte "fødesentre" og andre "sentre" for jøder, Jehovas vitner, romfolk, og de mange andre gruppene som nazistene gikk inn for å myrde og viske ut av historien og menneskers minne.

Det konkrete resutlatet er et gigantisk verk som fremdeles er under utarbeidelse, men det mest oppsiktsvekkende er de forskrekkelige forskningsfunnene.

Det viser seg at det var 42 500 slike sentre - alt fra massive arbeids- og tilintetgjørelsesleire som Birkenau til hus og små gettoer - over hele det tyskkontrollerte Europa. 

Alle sammen er dokumenterte i verket som USHMM gir ut i syv bind. Bøkene er massive: Bind 1 er på 1796 sider (og koster minst $175), Bind 2 er 2036 sider (og er utsolgt, men koster omkring $230). Norge vil omfattes av bøkene, så da får vi lese mer om Berg, Grini, Falstad, og Breitvedt.