hits

februar 2015

Blanke ark for NRK nyheter (og gjør Sport til en betalingstjeneste)

Nå som Mullah Krekar er blitt arrestert i Hemne kommune av Oslopolitiet (kjørte de virkelig i ens ærend opp dit?)* går vi inn i et nytt kapittel i denne absurde såpeoperaen. Antagelig blir Krekar dømt til ny tid i skattebetalernes pensjon, og det kan jo tenkes at det er en tilværelse som passer ham bedre enn et liv svært nær fattigdomgrensen på et sted hvor han slett ikke føler seg hjemme.

Det hele begynte med at NRK ga mannen mer oppmerksomhet enn nyhetsverdien av hans allerede velkjente synspunkter skulle tilsi, og det har de fått velfortjent kritikk for. Sendetid er - som NRKs redaktører utmerket godt vet - knapp, og det er vel omtrent 20 saker bare på Øra* som har mer nyhetsverdi enn at Mullah Krekar fremdeles er en fascist.

I Norge og verden er det en nærmest utømmelig liste hver dag over saker som er viktigere enn Krekars synspunkter.

Jeg kan trøste NRK med at det finnes sikkert folk med enda mer ekstreme meninger enn Krekar innenfor 10 kilometers diameter fra Marienlyst (for å få med Dønski) om de igjen skulle føle et akutt behov for å få crazy inn i studioet.

Det er på tide å bygge opp nyhetsavdelingen i NRK med blanke ark. her er mine forslag:

  • Spinn ut sporten til en selvfinansierende enhet, for eksempel abonnement eller reklame. At NRK har sport i det hele tatt er en levning fra tiden de hadde kringkastingsmonopol. Det vil spare mye penger og frigjøre mer tid til det NRK egentlig skal drive med.
  • Få slutt på den belærende fremstillingen av dagsaktuelle saker som altfor mange av redaktørene er henfalne til. Dette gjøres ved å etablere standarder for nøytralitet og saklighet i dekningen generelt og ved å lage et strengt skille mellom kommentarer og nyhetsformidling. Gjør det obligatorisk for alle NRKs journalister å lytte til On the Media hver uke.
  • Innfør to nye formater: 1) entimes programmer som går i dybden på godt definerte saker og som belyser det kontroversielle fra sidene til alle interessenter; og 2) debattprogrammer hvor debattanter får tid til å svare for seg og hvor programleder jobber med å få frem synspunktene i stedet for å sette debattanter fast.
  • Opprett en uavhengig stilling med oppgave å være kritisk til NRKs nyhetsdekning. Både (canadiske) CBC og New York Times har slike stillinger.

Helst bør NRK gjøre alle disse tingene selv og foreslå eventuelle lovendringer som gjør det mulig. Men om nødvendig bør dette være noe som alle politikere som ønsker en mer opplyst samfunnsdebatt bør gå inn for.

(Sånn for å være helt åpen om alt, så vokste min mor opp på Kyrkjesæterøra fordi bestefaren min var tannlege der, så jeg forbinder stedet med hennes minner derfra, som i all hovedsak var positive).

*: Jeg antok tidligere at Krekar var arrestert i sitt nye hjem på Kyrkjesæterøra, men jeg har fra pålitelige kilder at han var i Oslo i påvente av ny runde i retten om at han skulle sendes der.

OK, jeg tok feil om "Fredens Ring."

For noen dager siden skrev jeg om "fredens ring" arrangementet som ble holdt rundt synagogen i Oslo like etter solnedgang i går kveld:

"På godt norsk er dette en "lovely gesture", som - blir jeg forklart - har sterk symbolsk betydning. Jeg håper virkelig det er sant, og at ettertiden får dette jeg nå skal skrive til å se ut som en surpomp."

Det ville være en uovertruffen velsignelse for meg om all min fremtidige pessimisme viste seg å være feilslått...

...og mye tyder på at det har skjedd her. Altså at jeg tok feil.

(Den fulle effekten av gårsdagens arrangement vil vi ikke kunne konstatere på lang tid).

I nyhetsstrømmen på Facebook dukker det opp innslag som ser det annerledes: Noen mener at ethvert innspill fra muslimer må - per definisjon - anses som bedrageri og dobbeltspill; andre mener at enhver støtte til synagogen i Oslo er indirekte støtte til sionismen. Det hadde virkelig vært et mirakel om slike reaksjoner ikke kom, og man får håpe at de som sier slikt føler seg litt forlegne over så dårlig logikk. 

Denne hendelsen får meg til å tenke på arbeidet til Emmanuel Levinas, en filosof som var opptatt av viktigheten av å se Den Andres ansikt. Det som skjedde lørdag kveld var et møte mellom ansikter som vanligvis unngår hverandre. Det var ikke det at de norske muslimene og de norske jødene møttes for å finne ut hva de var enige (eller uenige) om. Det var et møte der man så og gjenkjente menneskeligheten i hverandres ansikter. 

Det ble til at rabbiner Michael Melchior ble den mest synlige enkeltpersonen her, og jeg vil anbefale alle å se video av talen hans. Man kan være uenig i enkelte eller mange av Melchiors synspunkter på ulike saker, men det er ikke tvil om at han her så i ansiktet til de fremmøtte, og de fikk anledning til å se hans ansikt. 

Jeg ser det slik at uansett hvor lang avstanden er, så må man begynne med et trinn, uansett hvor beskjedent, og uansett hvor langt det er igjen. Ingen skal bebreides for å ta disse trinnene, ingen skal mistenkeliggjøres for å løfte blikket og se Den Andre i øynene. 

Hvorfor en synagoge ikke er en kirke (og heller ikke et tempel)

I mine kretser som vet bedre, er det en del fleiping om at flere journalister har snakket om "den jødiske synagogen i Oslo." For ordet "synagoge" er faktisk forbeholdt jødiske religiøse forsamlingshus. "Jødisk synagoge" er - for å bruke en uheldig metafor for den som kjenner jødiske matskikker - smør på flesk.

Det finnes selvfølgelig påfallende likheter mellom kirker og synagoger, ikke minst fordi kirker i stor grad er utledet fra synagoger. Men ikke bare fra synagoger: kirker har også likheter med tempelet i Jerusalem som synagogene ikke har.

En synagoge er altså et forsamlingshus der det også utføres gudstjenester. Men det har (for eksempel) ikke noe alter. Det er ikke nødvendig med en synagoge for å utføre en gudstjeneste: det kan gjøres utendørs eller en hvilken som helst bygning. Det er muligheten til forsamling som er det viktigste.

Dette er mye av grunnen til at synagogearkitektur er så mangfoldig. Den største synagogen i verden er trolig Belz-synagogen i Jerusalem, med plass til 10 000; i de minste er det knapt plass til ti. "Synagoge" er det vanligste ordet på de fleste språk, men på yiddish heter det "shul", på ladino "esnoga", og på hebraisk heter det "beit knesset". Synagoger kan være avlange, runde, nesten firkantede i utformingen. De kan være til forveksling like kirker, eller de kan se helt forskjellige ut.

De er sjeldent prangende utenfra (det finnes dog unntak), men de fleste er vakre inne. 

Hvorfor må det være plass til minst ti? Fordi man i en synagoge trenger ti personer for å få til en minyan, et religiøst quorum. Gudstjenester kan gjøres med færre mennesker, men da blir det som en samling mennesker leser sine enkeltbønner samtidig og på samme sted. Når det er ti, så gjør de fremmøtte noe sammen, og liturgien utvides noe. Det er spesielt viktig å ha ti for å lese "sørgernes kaddish" og dermed hjelpe en sørgende oppfylle hans eller hennes forpliktelse etter å ha mistet en nær slektning.

Synagoger har ikke alter. Egentlig trenger ikke menigheten en gang å se i samme retning, annet enn ved visse bønner når de skal vende seg mot Jerusalem. 

Det er heller ikke nødvendig (og ikke alltid vanlig) at rabbineren leder gudstjenesten. Ofte er det legfolk som gjør det, eller  en profesjonell "forsanger" og liturgisk ekspert, en kantor. Vanligvis er det en arbeidsfordeling mellom legfolk, kantor, og rabbiner. En gudstjeneste lørdag morgen tar noe over tre timer. Alt så nær som noen få bønner (for eksempel den forannevnte sørgernes kaddish) synges. Det er melodier til alt som synges; noe er standard, annet varierer voldsomt - ikke bare fra synagoge til synagoge men også fra uke til uke.

Midtpunktet i synagogen er et lesebord, en bimah. Det er også et skap, et Aron Kodesh, hvor Torahrullene oppbevares, nesten alltid bak et forheng og kledd i beskyttende dekke, ofte brodert, og ofte pyntet med sølvskjold. I teorien skal en synagoge greie seg med én torahrull,men i praksis trenger man minst to; for det hender at det må leses fra flere steder i Torah i løpet av en gudstjeneste, og det tar tid å rulle til riktig sted. Etter Holocaust har mange gjenlevende synagoger mer enn to torahruller fordi de har adoptert "foreldreløse" torahruller fra ødelagte synagoger og nedlagte menigheter. 

Over Aron Kodesh er et lys, en ner tamid, et evig lys, som altså alltid er på. 

Du vil i regelen ikke finne en syvarmet lysestake - en menorah - i en synagoge, selv om den er vanlig i kirker. Dette fordi en syvarmet lysestake er forbeholdt tempelet i Jerusalem, og synagoger er teologisk sett supplementer til tempelet snarere enn erstatninger (selv om de etter nærmere 2000 år må sies å ha blitt erstatninger, også). Kirker har menorahen fordi kristne mener at tempelritualet er erstattet med kirkens gudstjeneste. Derfor har de også alter, forresten.

Når du som mann går inn i en synagoge, bør du alltid ha på deg et hodeplagg. Trenger ikke være en kippah, det kan være en nisselue eller ridehjelm, for eksempel. Som kvinne er hodeplagg ikke obligatorisk, men det er helt greit om du slår et slag for kvinnesaken ved å ha på deg noe på hodet. Altså omvendt fra en kirke, hvor man tar av seg på hodet for å vise respekt. I motsetning til en moské, er det god skikk å beholde skoene på. 

I ortodokse synagoger (som den i Oslo) sitter menn og kvinner hver for seg under selve gudstjenesten, men under andre arrangement sitter de sammen. 

Om du er vant til en luthersk-evangelisk gudstjeneste, vil du oppleve at en jødisk gudstjeneste er mer uformell, annet enn i helt bestemte øyeblikk; foregår nesten utelukkende på hebraisk; innebærer flere fysiske bevegelser (folk reiser og setter seg mer, vipper seg opp på tærne, bukker, m.m.), har mer variasjon i melodien og forsåvidt stemningen i gudstjenesten. Det foregår mer småprat i (de fleste) synagoger enn i (de fleste) kirker. Barn flyr omkring. På shabbat vil du ofte se folk som småsover. Rabbineren eller en annen kan finne på å holde en preken, som ofte kan være en tekstanalyse mer enn noe annet. Jeg har opplevd at rabbinere har fått motbør fra menigheten midt i en preken. En rabbiner jeg kjente benyttet anledningen til å høre om noen i forsamlingen kjente en au pair som var ledig. 

Dagbladets banebrytende sitatfusk

Det sier kanskje noe at det i kjølvannet av antisemittiske myrderier i blant annet København og Paris har vært relativt lite debatt om hva som er drivkreftene i den målbare graden av antisemittisme i Norge, men det har vært aldri så lite oppstyr om hvor man for all del ikke skal legge noen skyld.

Nemlig hos Kåre Willoch. En av de mest aktive og profilerte debattantene om Israel de siste årene, han skal i hvert fall ikke lastes.

Dagbladet synes dette er veldig viktig.

Så viktig at de faktisk har gjort noe som jeg tror er helt nytt i norsk mediehistorie, nemlig at de bedrev sitatfusk for å sette den de siterer i et bedre lys.

I følge Dagbladet:

"Willochs kritikere ynder å trekke fram et sitat fra 2008, der han sa at president Obama kunne mangle troverdighet som mekler i Midtøsten fordi hans stabssjef Rahm Emanuel tidligere hadde meldt seg som frivillig i Israels hær. "

Det var bare det at Willoch sa følgende:

«Det ser ikke lyst ut, for Obama har jo valgt en stabssjef som er jøde.»

En ikke så rent liten forskjell.

Det var i ettertid at Willoch "utdypet" dette sitatet med å forklare at vel, jo det var jo det at Emanuel hadde vist sympati for Israel, og hadde sågar vært i Israel og gjort noe for den israelske hæren, det var problemet. Altså ikke det Willoch faktisk sa.
Det er naturligvis problemer i det Willoch mener burde være klinkende klart foregikk i hodet hans mens han med rene ord nedla yrkesforbud for jøder i utformingen av amerikansk utenrikspolitikk. For eksempel det utenkelige at man kan ha sympati for Israel og samtidig ønske fred for landet. Eller det utenkelige i at man kan stille opp for Israel mens det hagler Skud-raketter fra Irak, men samtidig være uenig i deler av Israels politikk. 
Som et P.S. til dette styret kan nevnes at Emanuel faktisk viste seg å være spesielt tøff mot Netanyahu-regjeringen. 

Surmuling om fredens ring

Over 1000 mennesker - de fleste trolig norsk muslimsk ungdom - vil i løpet av helgen danne en "fredens ring" rundt synagogen i Oslo. Dette for markere at "Islam er å beskytte våre brødre og søster, uavhengig av hvilken religion de tilhører...muslimer vil vise at vi tar sterk avstand fra all type jødehat."

På godt norsk er dette en "lovely gesture", som - blir jeg forklart - har sterk symbolsk betydning. Jeg håper virkelig det er sant, og at ettertiden får dette jeg nå skal skrive til å se ut som en surpomp.

Men jeg er altså ikke så begeistret som de fleste andre synes å være om dette.

  • Norsk muslimsk ungdom trenger ikke å bevise at de tar avstand fra vold mot jøder. Det tar jeg simpelthen for gitt.
  • Har noen en oppfatning om at norske jøder dermed skal være takknemlige for at deres muslimske landsmenn tar avstand fra å myrde dem? I så fall kan jøder og muslimer kappes om å være fornærmet.
  • Jeg er ikke videre begeistret for den temmelig utbredte oppfatningen at det er et eget motsetningsforhold mellom muslimer og jøder. Her i Norge, i vår samtid, samarbeider faktisk DMT og IRN godt om en rekke saker. Uenighet tar begge parter med strak arm, og prinsippene for samarbeid er godt innarbeidede.
  • Det hele er et sikkerhetsmessig mareritt. Det siste politiet ønsker seg er mange mennesker av noe slag rundt synagogen mens det foregår noe der. Det skal bare en pøbel til for å skape store problemer, og i en så presset situasjon skal det heller ikke mye til for at politiet reagerer sterkt.
  • Av disse grunnene kan det være at noen av menighetens medlemmer faktisk føler seg mindre - snarere en mer - trygge. Og det kommer neppe til å hjelpe stemningen om noen i ringen ser sitt snitt til å vifte et palestinsk flagg, eller lignende.

Det jeg virkelig skulle ønske at både muslimsk og ikke-muslimsk norsk ungdom gjør - hvis de virkelig vil gjøre en varig forskjell - er å ta opp noen spørsmål til diskusjon rundt middagsbordet:

  • Hva er det vi egentlig mener om jøder i denne husholdningen? På hvilket grunnlag har vi disse meningene? Er det noe reelt grunnlag for våre syn?
  • Hvordan reagerer vi når (eller snarere hvis) vi møter på jøder?
  • Hva sier alt dette om vårt forhold til alle som er annerledes enn oss?
  • For ekstrabonus: har vi et sunt og realistisk syn på Israel? Hva mener vi om sammenhengen mellom våre holdninger til jøder, og våre holdninger til Israel?

Nei, det er ikke islam. Det er folk som kaller seg muslimer.

Dette er noe jeg må skrive om før jeg skriver noe annet, for det er til konstant irritasjon for meg. Antagelig hjelper det ikke debatten i det hele tatt at jeg kommer med det, men jeg må likevel skrive om det for min egen skyld.

Jeg får stadig vekk se - ofte i sosiale media, litt mindre ofte i mainstream media - at "islam" omtales som en egen kraft, en bevegelse, av og til nærmest som en virus man må vokte seg for, altså noe som eksisterer av sin egen kraft, noe monolittisk og levende. Det hagler med eksempler som folk håper en gang for alle skal vise hvor forferdelig dette "islam" er.

Islam er ikke noe eget. Islam er det muslimer tror, tenker, og gjør. Når de beskriver sin religion som islam viser de til en referanseramme med enkelte - dog ganske få - fellesstrekk. Slik er det også med jødedommen, kristendommen, buddhisme, osv. Det vi kaller religioner eksisterer bare i det mennesker gjør ut av disse referanserammene.

Dette er faktisk enkelt å bevise med enkel logikk: man kan tro eller ikke tro at Gud eksisterte før det ble mennesker, men vi kan være helt sikre på at religion ikke fantes. Dinosauruser, amøber, tidlige pattedyr, sågar våre mindre avansert forfedre, eksisterte, men de hadde ikke religion. 

Derfor er "islam" et like bredt begrep som selverklærte muslimer er mangfoldige

Det er ikke islam som overbeviser folk til å myrde kristne, yazidi, zoroastere, bahai, hinduer, shia/sunni, jøder, osv. Det er mordernes egne beslutninger. De kan ikke skylde på at en religiøs overbevisning befaler dem å gjøre det, for det de anser som befaling er rasjonalisering, og den ganske dårlig.

Jeg sliter også med å finne et lettfattelig ord for å beskrive "muslimer-som-myrder-andre-og-skylder-på-islam". Ikke først og fremst fordi jeg er redd for å krenke muslimer, men fordi jeg ønsker å unngå en situasjon hvor de må bruke alle sine krefter på å forsvare deres versjon av islam. For meg fremstår grupper som ISIS ikke som "muslimske" i annen forstand at medlemmene beskriver seg selv slik. Først og fremst er disse gruppene maktsyke fascister som ikke tror at noen tør å stoppe dem. (Annet enn Israel, som de ikke tør konfrontere, og kurderne som regelmessig banker dem).

Når det er sagt, er det ikke tvil om at muslimer har problemer, nemlig at for svært mange inngår det i referanserammen også urovekkende politiske elementer og ikke så rent lite rasisme.

Dette er ikke problemer de er alene om: slike tendenser er også å finne i alle andre religioner.

Men de er større, og mer skadelige i islam for tiden. Selv om ingen europeiske regjeringer har mot til å faktisk måle utbredelsen av disse urovekkende holdningene blant sine muslimske minoriteter, er det antagelig et stort mindretall som oppriktig ønsker illiberale reformer i sine hjemland. "Snikislamisering" er et helt håpløst utrykk for et fenomen det må kunne gå an å snakke om, nemlig at noen muslimer er villige til å innskrenke andres friheter for å hevde sine egne.

Etter alt å dømme raser debatten om dette internt i muslimske miljøer, både i Europa og muslimskdominerte land, og jeg fornemmer at stadig mer av debatten foregår offentlig. Jeg tror at islam gjennomgår en reformasjon, i den forstand at stadig flere muslimer vil endre sin referanseramme for å bedre takle den kognitive dissonansen de opplever i møtet med den ikke-muslimske verden. 

Jeg tror at vi bør gå inn for å ta fra terroristene påskuddet de forsøker å finne i religion: det finnes ingen unnskyldning, ikke en gang en interessant forklaring, i påståtte religiøse motiver for slike grusomheter. I en ideell verden burde morderne oppleve at dere fanesaker ikke en gang ble nevnt i omtalen av deres handlinger. De gjør hverken skam eller ære på islam ved å skjære av hodet på, eller brenne levende, forsvarsløse folk. 

Det får holde med å omtale dem som det de er: det en bonde med en grimase skraper av sålene på støvlene sine etter at han gått gjennom grisebingen.

Hva slags jøde var Dan Uzan?

Det er flere som etter mordene i København har skrevet at Dan Uzan ble myrdet fordi han var jøde.

Dette er ikke riktig. Han ble myrdet fordi han gjorde noe som var enda verre i jødehaternes øyne: han beskyttet jøder.



Han var en diger kar, en modig kar, etter alt å dømme en kampdyktig kar, som satte seg selv og alt det han hadde mellom trusselen han visste vandret i Københavns gater, og alle dem som inne i synagogen ikke ville gjøre annet enn å feire at en jente markerte at hun ble kvinne.

Han ble en martyr - en frivillig martyr - for det vi i Norge, Danmark, og resten av verden regner som umistelige rettigheter, nemlig det å møtes i fredelig forsamling for å utøve kultur og livssyn. Dette er rettigheter som jøder har i fellesskap med alle andre dansker (og nordmenn).

Det mangler ikke på kronikker, innlegg, m.m. hvor det synes synd på jøder, for alt jødene har lidd, for hvor vanskelig det har vært, for det som ofte omtales som jødenes "lidelseshistorie".

Det er nemlig helt stuerent å snakke om fælt jødene har hatt det.

Men Dan Uzan sto ikke i døråpningen i synagogen i København for at noe skulle synes synd på ham. Han sto der for å avverge tragedier, for å bekjempe overgriperne, for å unngå nok et kapittel i jødenes lidelseshistorie.

Han var en del av noe som er langt viktigere, nemlig jødenes overlevelseshistorie. For jødene har ikke greid seg fordi de er flinke til å lide, men fordi de er flinke til å overleve.

Det har krevd mye gjennom mange århundre: en plikt til å videreformidle jødisk identitet til sine barn, vilje og evne til å flytte på seg når ting er blitt uutholdelige, og vilje og evne til å være gode samfunnsborgere overalt, å bidra langt mer til verdenssivilisasjonen enn deres antall skulle tilsi.

Men det har også krevd mot og kampvilje. Det har krevd livene til slike som Dan Uzan, Mordechai Anielewicz, Joseph Trumpeldor, Yonatan Netanyahu, Irena Sendler, og mange andre løver og løvinner som ikke ville tillate at jøder ble myrdet.

Dette er omstridte stereotyper, noe som ganske sikkert vil komme frem i kommentarfeltet.

Folk har ikke noe i mot jøden de kan synes synd på; men det er vanskelig med jøden som ikke lar seg nedkjempe, som tar til motmæle, som tillater seg å hevde sin rett.

Er det helt på jordet å være skeptisk til vaksinasjon?

Kjefting på og demonisering av vaksinemotstandere er neppe veien å gå.

La meg forklare litt om sykdom og vaksiner. Dette er noe de aller fleste vet, men som nesten alle later som de ikke vet i debatten.

Først om smittsomme sykdommer.

Det dreier seg om to risikoer for deg personlig: risikoen for at du blir syk av å være utsatt for smitte, og risikoen for at sykdommen har alvorlige følger, i verste fall at du dør. Så er det risikoen for andre. Hvis du blir syk, så utsetter du andre for smitte, som igjen gjør at de risikerer å bli syke, som igjen medfører risiko for at det sykdommen får alvorlige følger.

Hver gang jeg skriver "risiko" kan vi tenke oss et tall mellom nesten 0% og nesten 100%. Hvis du blir utsatt for smitte, er det et eller annet sted mellom litt over 0% og litt under 100% for at du blir syk, og hvis du blir syk, er det et sted mellom litt over 0% og nesten 100% for at det går galt med deg.

Det er ikke alltid vi vet hva tallet mellom 0% og 100% er, av to grunner: 1) Det er vanskelig å måle det med god presisjon fordi vi ikke har lov til å eksperimentere med "utsatt for smitte" og "følge med på om det går galt." 2) Tallet varierer fra person til person. Noen synes å ha naturlig immunitet mot visse sykdommer, andre er veldig utsatt for dem. Det kan ha med arv og generell helsetilstand å gjøre.

Vi vet for eksempel at kopper er en svært smittsom sykdom med stor risiko for alvorlige følger. Kusma er også svært smitsomt, risikoen er lavere men varierer med alder.

Og så videre. 

Så om vaksiner.

Vaksiner reduserer risikoene. De reduserer risikoen for at du blir smittet og blir smittefarlig, og de reduserer følgelig risikoen for at du blir syk. Hvor mye de reduserer risikoen har med effekten ("efficacy") å gjøre. Men det innebærer også risiko å få vaksiner, og her er det samme regnestykke. Det er en viss sjanse (mellom litt over 0% til litt mindre enn 100%) for at du opplever en uheldig bivirkning, og det er en viss sjanse for at den bivirkningen virkelig er plagsom.

En polarisert debatt

Krangelen er mellom to ekstreme ytterpunkter:

- En gruppe som forsøker å maksimere risikoen ved å ta vaksine og minimere risikoen ved å bli smittet (og smitte andre)

- En annen gruppe som forsøker å maksimere risikoen ved å bli smittet og å smitte andre, og minimere risikoen ved å vaksinere

Denne krangelen hindrer enhver rimelig diskusjon om hva tallene egentlig er, og hvilke variabler som gjør at risikoene for det ene eller andre er større for ulike mennesker. 

Joda, det finnes sunn skepsis til vaksiner

I all den tid at det er tvil om hva tallene er, er det ikke galt eller umoralsk å være skeptisk til vaksinasjon slik man kan være skeptisk til all medisinsk behandling. Men skepsisen må jo selvfølgelig bygge på rasjonell bruk av empiri og logikk. Dogmer og konspirasjonsteorier vitner om desperasjon. 

Det blir også litt desperat når all skepsis til vaksiner blir møtt med de mest utrolige beskyldninger.

Skepsis er en sunn impuls, og i dette tilfellet kompliseres det hele ved at vi ved å be noen vaksinere seg selv eller sine barn, også ber dem om å ta en risiko for å beskytte andre enn seg selv. Hvis bare én person i hele verden ikke vaksineres mot en bestemt sykdom, har det veldig liten effekt. Men om alle tenker slik han/hun som ikke vaksinerer gjør, kan det bli katastrofalt.

Den rimelige reaksjonen på antivaksinasjonsaktivisme er derfor å lytte, vurdere argumentene, se på hva som finnes av empiri, erkjenne usikkerhet der det finnes, og bygge kunnskap heller enn fordommer. Om det ikke overbeviser de argeste motstanderne, vil det virke overbevisende på de foreldrene som står på sidelinjen og bare hører kjefting. 

Fry svarte godt, fortjener applaus også fra oven

Det to minutter lange klippet fra et lengre intervju med Stephen Fry har gått sin seiersgang på nettet, hvor de fleste applauderer Frys svar på det svært så hypotetiske spørsmålet: "Om du likevel skulle ta feil i din ateisme og sto foran Perleporten, hva ville du da sagt?"

Jeg synes Frys svar var godt, spørsmålet han besvarte var dumt; og oppfølgingsspørsmålet ("tror du at du slipper inn, da") var enda dummere. 

Frys utfordring er god og treffende, og velkjent blant teologer av alle typer. Det er bare å google "the problem of evil" hvis du vil bruke dagesvis på det.

Mer interessant er det at Fry - i scenarioet som han åpenbart synes er bokstavelig talt helt ubegripelig - ser for seg at han holder Gud til ansvar for all faenskapen i skaperverket. Gay Byrne synes forskrekket over slik hypotetisk frekkhet.

Hverken Byrne eller Fry synes å være klar over at det er en lang tradisjon med å holde Gud ansvarlig for at tilværelsen er urettferdig, uviss, grusom, og tilfeldig. Opposisjon mot tilværelsens nådeløshet er - synes jeg - ikke blasfemi men rettvishet, enten den bygges på religiøse eller ikke-religiøse premisser. 

Jeg har heller ikke noen tro på en perleport, men om jeg skulle akseptere premisset for Byrnes scenario, tror jeg at Fry ville blitt møtt med et stolt smil.