hits

februar 2014

25.02.2014

Den nyutnevnte norske produktivitetskommisjonen har lagt ut lenker til tre andre lands produktiviteskommisjoner, nemlig i DanmarkAustralia, og New Zealand. I tillegg driver blant annet OECD og en rekke andre land forskning og utredning uten at de har en stående kommisjon.

Innenfor kommisjonsstrukturen ser det ut til å være to modeller:

  • I New Zealand og Australia er det stående kommisjoner som tar for seg problemstillinger som henvises til dem. Dette kan noe forenklet sies å være en "bottom up" tilnærming, der den samlede produktivitet forbedres ved at bestanddelene bearbeides.
  • I Danmark og slik det ser ut til for Norge, er kommisjonen et tidsbegrenset prosjekt der det arbeides "top down" - kommisjonen tar for seg hele samfunnet og utarbeider føringer som så kan anvendes til videre og mer spesifikke studier.

Begge disse tilnærmingene har fordeler og ulemper, men begge vil måtte jobbe med de samme utfordringene. 

Det alle synes å ha til felles er at de vil ha en åpen og transparent prosess for sitt arbeid. Dette har flere årsaker, alle prisverdige:

  • Forankring hos interessenter, altså politiske drivkrefter, næringslivet, fagforeninger, akademia, m.m. Og så meg, da. Jo mer vi alle får anledning til å sette oss inn i, slite med, eventuelt krangle mot eller for, det kommisjonen holder på med, jo mer sannsynlig er det at vi ikke misforstår hva det dreier seg om.
  • Flere gode ideer. Det er masse teori og økonometri i dette feltet, men faktiske produktivitetsendringer er faktisk svært konkrete: teknologisk innovasjon, bedre ledelse, mer effektiv organisasjon av alle slags ressurser skjer på gateplan.
  • Raskere endringer. Jo fortere ideer og innsikt får se dagens lys, jo mer sannsynlig er det at de blir utprøvd og resultatene klare. Vi kan egentlig ikke komme i gang for tidlig med dette arbeidet.

Det gjenstår å se om vår egen kommisjon lykkes med å:

  • Lære mest mulig fra utlandet. I tillegg til de tre kommisjonene de har nevnt, har den norske kommisjonene lagt ut lenker til lignende arbeid i regi av den amerikanske og britiske regjering, FN, OECD, og andre. 
  • Påvirke en konstruktiv debatt om de viktige spørsmålene. Dette er et felt med mye politisk teleslag. 

(Dette innlegget er også utgitt på bloggen til mitt firma, VYER AS)

Hva er etnosentrisme?

Den nyttigste måten å motarbeide etnosentrisme på, er å se etter tankefeil. Også litt om hvorfor noen utgaver for etnosentrisme er legitime, hvordan skadelig etnosentrisme er det samme som "truthiness", og de fire tingene som mangler fra en konstruktiv debatt om fremmedes skikker.

Det var flere som syntes jeg skjøt med for grovt skyts da jeg i går beskyldte Bente Dalsbæk for etnosentrisme i sin kronikk om tidlig mannlig omskjæring. 

Det kan være at det mangler en felles forståelse av hva etnosentrisme her, og derfor skylder jeg å forklare hva jeg legger i det.

Definisjonen på etnosentrisme er i all enkelhet "overbevisning om at ens egen kultur og etnisitet er overlegen". Det defineres også som "tendensen til å dømme andre kulturers adferd etter sin egen kulturs standarder."

Et åpenbart eksempel på etnosentristet, for eksempel, vil være hvis en nordmann gjorde narr av japaneres måte å hilse på, eller det tradisjonelle antrekket til innfødte i Latin-Amerika, eller matskikkene til urfolket i Australia. Det som synes merkelig på oss, er helt naturlig for dem.

Det finnes mange slike eksempler, men det er også mange vanskelige eksempler.

Dette kommer av at i vår kultur inngår også en del overbevisninger om verdier vi faktisk mener er bedre, mer opplyste, mer gagnlige. For eksempel at barn født utenfor ekteskap har akkurat samme rettigheter som barn født i ekteskap. Eller at kvinner har lik arverett som menn. Eller at kvinner skal ha fritt studie-og yrkesvalg. Vi har andre standarder for sømmelig antrekk enn for eksempel Iran, fordi vi mener det er til ulempe for kvinner å dekke håret sitt. Vi har (forholdsvis) høy aldersgrense for at mindreårige skal arbeide og (forholdsvis) lav seksuell lavalder. 

Med andre ord: om det er berettiget at vi holder vår kulturs verdier over andre, så har vi rett og ofte plikt til å gjøre det. Vi kan kanskje godta at andre land har en annen konklusjon om dødsstraff, men det er ikke noe galt i at vi holder fast på vår overbevisning om at det er galt. 

Men tankefeilen vi bør unngå er denne: simpelthen fordi vi gjør det slik, eller føler det slik, må det være riktig. En slik impuls er etnosentrisk og faller i akkurat samme logiske felle som "truthiness": det blir viktigere at vi føler oss frem til hva som er sant enn at vi undersøker det. 


Problemet med innlegget til Bente Dalsbæk (og mange andre, hennes var faktisk over gjennomsnittet) var at den bygget på følgende underliggende resonnement:

  • Vi setter verdi ABC (i dette tilfellet, barnets rett til å velge eget livssyn) høyt (et fagert og uangripelig prinsipp)
  • De Andre (i dette tilfellet jøder, muslimer, koptisk kristne, de fleste amerikanere, koreanere, til sammen en tredjedel av verdens befolkning) som avviker fra våre skikker og gjør barna forskjellige fra våre barn
  • Ettersom vår kultur setter denne verdien høyt, og deres barn får et annerledes utseende enn våre barn, så må det være slik at De Andre ikke setter denne verdien like høyt som oss
  • Derfor må vi hindre dem fra å legge slike begrensninger på sine barn med det enkleste middelet, nemlig et forbud.

Når det gjelder mannlig tidlig omskjæring, kommer dette resonnementet til anvendelse i mange andre sammenhenger også: vår kultur vil ikke påføre barn unødig smerte; omskjæring er smertefullt; derfor må det stanses. Vår kultur vil unngå unødige kirurgiske inngrep på barn som ikke kan samtykke; dette er et unødig inngrep; derfor må det stanses.

Det som mangler fra alle disse resonnementene, er (blant annet) følgende:

  • Et kritisk syn til egen kulturs skikker. Det finnes en lang rekke skikker vi har, som er til foreldrenes beste enn barnas beste. Uten tvil vokser barn i Norge opp med mange rare og feilaktige forestillinger om fremmede kulturer, andre sosiale grupper, m.m. "Ut på tur, aldri sur" har vært et tyranni for mange barn. Barn tvinges til å delta i idrettsarrangement de hverken har anlegg eller interesse for. Familikeveld foran TVen kan like godt dreie seg om Paradise Hotel som en BBC-dokumentar. Osv. 
  • Et åpent og ærlig syn på De Andres skikker. Der egne skikker regnes som selvsagte og grunnleggende, blir Andres skikker avviste som arkaiske, primitive, unødvendige, rituelle, altså egentlig mindreverdige. Å faste til Ramadan eller feire til Eid, for eksempel, regnes som noe eksotisk, og de som ikke gjør det, regnes som "moderne" og "opplyste".  Slik blir Purim noe eksotisk og Halloween noe festlig.
  • En vilje til å se på de faktiske konsekvensene av skikken man vil forby. Vi er mot kjønnsdiskriminering, barnearbeid, m.m., fordi disse skikkene beviselig har skade. Vi støtter kvinners stemmerett fordi vi fremmedgjør halvparten av vår befolkning fra sitt eget samfunn hvis vi ikke gjør det. Men det finnes skikker vi synes er merkelige som ikke er til skade, eller som er til liten skade. Det er ikke til skade for noen at jenter går med hijab. Det er ikke til skade for noen at noen ungdomsskoleelever ikke vil være nakne i dusjen. Det er ikke til skade for noen at noen ikke vil spise svinekjøtt eller drikke alkohold. Riktignok utfordrer disse skikkene oss, men det har vi bare godt av. 
  • Interesse for hvilken virkning det foreslåtte tiltaket (for eksempel et forbud) vil ha. Det er et kjent fenomen at ting vi blir hindret fra å ha, også blir mer kostbare for oss. Historien har vist at forbud mot en kulturell skikk alltid innebærer store problemer og ofte virker mot sin hensikt. I Norge har vi blant annet forsøkt å forby skateboards, fyrverkeri, Segway, og Life of Brian med det resultat at alle disse bare har fått mer interesse. Når det er snakk om å forby brunost i nistepakken til barn, kan jeg garantere at brunost bare blir mer utbredt. Et forbud er alltid det mest drastiske tiltaket.

Det underliggende problem i Norge og mange andre nordeuropeiske samfunn (der det er en dominerende etnisk majoritet) er at vi synes å ha et underbevisst behov for å assimilere minoriteter. Vi kan godta at folk er annerledes, men ikke at de forblir det. Om innvandrergenerasjonen går med skaut, forventer vi at deres barn slutter å gjøre det. Før eller senere bør folk bli etniske nordmenn og spise pølse i lompe, drikke øl, slå seg løs på julebord, bevege seg innenfor det spektrum religiøsitet som virker "moderne". De bør bli bofaste, skaffe seg norsk som førstespråk, brife med norske populærkulturelle referanser. 

Vi underskriver alle mulige traktater om minoriteters rettigheter men mener disse rettighetene egentlig er provisoriske. 

Det som naturligvis blir borte er alvorlige og nyttige diskusjoner om konfliktene som oppstår mellom to kulturer som møtes. For eksempel: både etnisk norske og somaliske kulturer verdsetter sømmelighet, men vi har ulike standarder for hva det egentlig betyr - somalere dekker over mer enn oss. Men det kunne være interessant å diskutere hvorfor vi alle er opptatt av sømmelighet, hva vi forsøker å oppnå med det, hva slike antrekkskrav sier om menns forventninger til kvinner, skjønnhetsideal, osv.

Slike debatter blir borte hvis en skikk (hijab) avvises som kvinneundertrykkende, mens digre plakater med altfor tynne modeller aksepteres som "moderne".

Hvem lærer hva av Jane Elliott?

Jane Elliotts "eksperimenter" er smertefulle å se på og trolig enda mer smertefulle å delta i. Men lærer vi ulike ting avhengig av ståsted?

I over 40 år har Jane Elliott ledet heldagsøkter der deltagerne har fått seg en lærepenge i hva rasisme går ut på, hvor utbredt det egentlig er, og hvor vanskelig det er å forstå virkningen det har.

I 2009 arrangerte hun et slikt arrangement i London som førte til denne dokumentarfilmen. Den er på 45 minutter, ikke helt svelge, og det er verdt tiden å se hele:

Jeg mistenker at forskjellige folk vil merke seg ulike ting fra dette, og det kunne være interessant å vite hvordan selve dokumentaren ble redigert.

Her er noen tanker:

  • Gjentatte ganger gir Elliott utrykk for at det er de blåøyde som trenger lærepengene, men at de brunøyde antagelig allerede forstår det. Stemmene til dem som i tillegg til å være brunøyde også har mørk hud blir vektlagte, for mye av dynamikken er velkjent for dem. Men her er også "hvite" brunøyde som - skal vi gå med Elliotts uttalelser - har like mye behov for å kjenne rasisme på kroppen som de blåyøyde hvite. 
  • Poenget med å skille mellom blåøyde og brunøyde er at alle (formodentlig) i utgangspunktet er enig i at det er et absurd skille. Og i tidligere utgaver av dette har Elliott bare hatt hvite deltagere som likevel er skilt på øyenfarve, og så har hun kjørt på med "oss mot dem" der hun har byttet på om hun hetser (for det kan ikke kalles annet) dem med blå eller brune øyne.
  • I vårt samfunn (som i England) er (så å si) alle prinsipielt mot rasisme. Når vi begår rasistiske handlinger (dette snakker Elliott om helt på slutten), så skyldes det i hovedsak tankefeil som vi ikke en gang er klar over. Disse kan vi finne på å rasjonalisere om vi blir oppmerksomme på dem, men som regel går de ubemerket hen. 
  • Arbeidet mot rasisme går derfor ut på å bygge oppmerksomhet rundt disse tankefeilene ved å utfordre forutinntagelser vi har om folk basert på overfladiske inntrykk og etablerte stereotyper. 
  • De som trolig er minst mottagelige for slikt arbeid er dem som tror at de ved å være prinsipielt mot rasisme er immuniserte mot det
  • Her er det særlig den norske utgaven av The White Man's Burden som gjør seg gjeldende: forestillingen om at alle verdens folk vil få det bedre om de bare blir mer som oss nordmenn. At det selvfølgelig er i orden at de har annen hudfarve (som om det er snilt av oss å godta det) så lenge de retter seg etter det vi anser som akseptable ting. 

Det kunne være interessant å forestille seg hva slags simulasjon av denne typen ville vært mest tankevekkende i Norge.

Riktig produktivitetsstrategi fra fagforeninger vil gi medvind

Selv om produktivitet er en av de viktigste - og kanskje den viktigste - faktoren i økonomisk vekst, fører endringer i produktivitet med seg en rekke paradokser. På kort sikt vil produktivitet bli dårligere samtidig som økonomien blir bedre, og omvendt: produktivitet kan forbedres mens det står dårligere til ellers. Videre fordeler effekten av produktiviteten seg ujevnt. De helt enorme produktivitetsforbedringene fra den industrielle revolusjon førte til at hele yrker og bransjer ble lagt ned. At andre så ble opprettet var til liten trøst for dem som måtte gjennom tøffe omstillinger.

Disse paradoksene setter fagforeninger i vanskelige dilemmaer: på den ene siden er det til medlemmenes beste på sikt at arbeidsproduktivitet forbedres. Jo mer hver arbeidstime produserer, jo større krav har arbeidere på en del av gevinsten. På den annen side kan slike produktivitetsforbedringer overflødiggjøre arbeidsplasser, og dette vil på kort sikt sette press på å holde lønningene nede og på lang sikt redusere antall arbeidsplasser (og medlemmer).

Fagforeningene har derfor et klart kortsiktig incentive til å motarbeide produktivitetsfremmende tiltak som overflødiggjør arbeidsplasser og/eller setter press på lønninger. Men erfaring viser at produktivitetsforbedringer alltid vinner frem på lang sikt. 

Den rette strategien for fagforeninger bør derfor bygge på to tanker: 1) å fremme arbeidsproduktivitet for sine medlemmer for å synliggjøre den økonomiske effekten av arbeidet deres og dermed øke reelle lønninger, og 2) fremme omstillinger som minimerer uheldige kortsiktige virkninger. Kort sagt: jobb med strømmen og minimer de kortsiktige skadene.

En slik strategi vil få mye medvind: ettersom rutinemessige oppgaver blir i stadig større grad automatiserte, blir rent menneskelige egenskaper og ekspertise stadig mer verdsatt. Som en andel av den samlede arbeidsstyrken blir andelen ufaglært arbeid stadig mindre, og etterspørselen etter høy fagkompetanse stadig høyere. Jeg tror dette vil stadig tydeligere i praktiske yrkesområder: alt fra bilpleie til maskinoperatører til omsorgsyrker krever stadig høyere kompetanse. 

Altså: Ordet "fag" i fagforening vil bli stadig viktigere.

Hva er egentlig produktivitet?

Forhåpentligvis stimulerer Produktivitetskommisjonen det mye (konstruktiv) debatt om "produktivitet" i tiden som kommer. Det er bare å håpe at forvirring i begrepene ikke sender debatten helt på villspor, og her er mitt innledende forsøk å oppklare litt.

Produktivitet er ikke bare arbeidsproduktivitet. Som denne siden hos Statistisk Sentralbyrå påpeker, er produktivitet "forholdet mellom produksjon og ressursinnsats". Selv om vi oftest og av gode grunner er opptatt av arbeidskapital (i følge SSB er "bruttoprodukt i faste priser per timeverk"), så er ikke timeverk den eneste relevante knappe ressursen. Vi må også måle produktivitet i kapital og forsåvidt i forringelse av naturressurser og annet.

Egentlig er også denne definisjonen av "arbeidsproduktivitet" også misvisende. Egentlig er ressursen ikke timeverk men kroner betalt for innsats. Når du bygger et hus er du mindre interessert i antall timer som gikk til å bygge det enn du er i hvor mange kroner den kostet. Byggeren vil ha sammenfallende interesser og vil derfor både redusere antall timer og gjennomsnittlig timelønn for å få den totale prisen ned. En håndverker som forstår det vil derfor være opptatt av å få til mest mulig på en time for å rettferdiggjøre en høyere timelønn. Det blir produktivitet av at disse partene presser hverandre. 

Det er ikke så lett å måle som det gis inntrykk av. Som også LOs innspill til kommisjonen påpeker, er for eksempel produktivitet i offentlig sektor vanskelig å måle. For eksempel: en sykepleiers produktivitet måles i hans eller hennes gjennomsnittlige timelønnskostnad - vi antar simpelthen at produksjonen til en sykepleier er akkurat lik det timen koster. Dette er åpenbart villedende for sykepleieren men er nødvendig for at vi skal ha et aggregert mål på produktivitet. 

Det egentlig målet på "produksjon" er noe så vagt som "nytte", det vil si at vi fremstiller noe som verdsettes av andre nok til at de vil gi avkall på noe annet nyttig. Men det er umulig å måle med noen presisjon: de mange frivillige timene som går med til å holde idrettslag gående i Norge regnes for eksempel ikke med i noen produktivitetsmål, men unødvendige byråkratiske prosesser gjør det. Utnyttelsen av beboelig areal i Bærum (for eksempel) regnes heller ikke i noe produktivitetstall, og heller ikke utnyttelsen av tilgjengelig ferskt vann eller fallrettigheter (hvor mye fersk vann renner rett ut i havet?)

Jo mer markedsorienterte vi er, jo lettere er det å måle reell produktivitet. Hvorfor? Fordi en større del av prisene som betales for innsats er forbundet med aktive valg. Vi vet ikke om hvor verdifulle NAV-tjenester er, fordi vi vet ikke hvor mye folk er villige til å betale for dem. Og det kan vi heller ikke: prisen fastsettes gjennom en budsjettprosess der offentlig forvaltning tar stilling hva tjenestene er verdt og hva slags innsats som er rimelig for å få dem til.

Produktivitetsfremmende tiltak har varierende effekt i forskjellige bransjer: Arbeidskrevende helse- og omsorgstjenester kan ikke automatiseres særlig. Hvis vi skal betale folk i disse sektorene det tjenestene er verdt, må vi finne oss i at de vil ligge lengre etter i produktivitetsfremmende tiltak, og de vil derfor ta en større del av ressursene (særlig ettersom behovet for slike tjenester øker).

Følgelig: jo større offentlig sektor er, jo vanskeligere er det med pålitelige mål på produktivitet. Vi kan få mistanker på overordnet nivå: hvis det norske helsesystemet er det nest dyreste i verden målt per innbygger og ikke oppnår resultater som er i verdensklassen, er det rimelig å anta at det er produktivitetsproblemer i sektoren. Og vi kan jobbe med det på mikronivå: vi kan se på den samlede produksjon på - for eksempel - saksbehandlinger for et NAV-kontor og finne måter å øke produktiviteten på. Men alle slike analyser innebærer forenklinger. 

Det er andre fallgruber: For eksempel vil det til tider være en invers sammenheng mellom sysselsetting og produktivitet. Hvis den inkrementelle effekten av å sette en person i arbeidet er lavere enn gjennomsnittproduktiviteten, vil gjennomsnittsproduktiviteten synke selv om produksjonen går opp. Videre: eksport av naturressurser gir villedende produktivitetstall. En tenkt kommune på 2000 personer som eksporterer 2 milliarder kroner i strøm hvert år vil ha en million kroner "produksjon" mer per innbygger, enda produktiviteten ikke ligger i annet enn flaks.

Sist men ikke minst: for Norge dreier produktivitet seg om noe helt avgjørende, nemlig om det er mulig for oss å opprettholde den høye levestandarden vi forventer generelt og den generelt flate inntektsfordelingen spesielt. Hvis vi skal unne oss høyere levestandard enn våre naboer, må vi på en eller annen måte produsere tilsvarende mer. 

Dette er enda mer komplisert å forstå enn jeg gir inntrykk av her, og produktivitetsfremmende tiltak er et emne i seg selv. 

Hva mener Manifest egentlig om produktivitet?

"Produktiviteten i Norge er for viktig til å overlates eksperter håndplukket av Siv Jensen" skriver Lars Gunnesdal i Manifest. Som finansminister med tillit i det folkevalgte storting er det Siv Jensens ansvar og myndighet å håndplukke eksperter. Men la oss anta at denne tåpelige parolen skyldtes dårlig impulskontroll hos Manifests redaktører og komme til selve poenget.

Det gjenstår å se om Manifest og søskenbarnet Agenda kommer til å drive konstruktiv kritikk fra sosialdemokratisk ståsted (som jeg vil gi stående applaus) eller kranglete opposisjonspolitkkk på vegne av - unnskyld utrykket - makteliten på norsk venstreside. Det kommer an på hvor uavhengige de tør være.

Lars Gunnesdal viser litt av begge deler i kronikk i Manifest der han advarer den nylig utnevnte produktivitetskommisjonen mot å ri ideologiske kjepphester. 

Han har helt rett i at produktivitetsforbedring er avgjørende for fortsatt økonomisk utvikling, og at selv små avvik gir store utslag over tid for helheten. Han er antagelig inne på noe når han påpeker at finanskrisen og problemer i byggebransjen kan ha en del å si. 

Men så begynner han å ri sine egne ideologiske kjepphester når han skriver:

"Privatisering har lite med produktivitetsvekst å gjøre, men handler desto mer om å åpne nye markeder for selskaper som ønsker sugerør i fellesskapets velferdskasse."

Private selskaper som leverer tjenester til offentlige institusjoner gjør det for å tjene penger til livets opphold. Men de må - åpenbart - levere tjenester som det offentlige vil betale for. Hvis tjenestene ikke leveres, eller utføres for dårlig, får ikke de private betalt. Hvis de ikke makter å tjene penger på det, går de under. Det er store fordeler med det, men det er også begrensninger. 

En slik ordning handler ikke om "sugerør i fellesskapets velferdskasse" men fornuftig økonomisk forvaltning av skattebetalernes penger. "Fellesskapet" har et soleklart ansvar å kjøpe tjenester best og billigst mulig, og mitt inntrykk er at offentlige institusjoner tar dette ansvaret svært alvorlig. At de kjøper tjenester fra private er ofte (men ikke alltid) den beste måten å gjøre dette på.

Så skriver Gunnesdal

"Det virker som det danske kommisjonsmedlem Peter Birch-Sørensen ønsker å trekke kommisjonen i en slik ideologibasert retning, i stedet for å legge fakta fra norsk arbeidsliv til grunn. «Grunnleggende tror vi på konkurranse som en viktig faktor for produktivitetsvekst», sier han til Klassekampen. Konkurranseutsetting av offentlige tjenester og privatisering står sentralt som virkemiddel i anbefalingene til den danske kommisjonen han har ledet."

Men problemet med Birch-Sørensens uttalelse er at han underdriver. Konkurranse er overlegent den viktigste faktor for produktivitetsvekst i vår tid. En kommmisjon som ikke tar høyde for dette faktum burde legges ned med en gang og det tror jeg også en sosialdemokratisk finansminister ville gjort.

Og med mindre Gunnesdal er en dogmatisk marxist, så vet han bedre enn det han gir utrykk for her: konkurranse i et fritt og stabilt næringsliv er og har vært helt avgjørende for økonomisk vekst og positiv samfunnsutvikling i Norge og alle land vi kunne finne på å sammenligne oss med.

Det er ikke det samme som å gå til motsatt ytterpunkt ved å privatisere alt. Privatisering og konkurranseutsetting er et av flere midler for å fremme produktivitetsforbedringer, og det har sine ulemper. 

Men det er nettopp poenget: produktivitetsforbedring koster. Det koster arbeidsplasser, det fører til at hele bransjer legges ned, det forårsaker store kapitalforflytninger, det kan skape sosial uro og menneskelige tragedier. Jeg vet ikke kusker og salmakere var fagorganiserte for 120 år siden, men det er ingen tvil om at samfunnet hadde bedre av at de fikk nye yrker i stedet for å få sine arbeidsplasser beskyttet. 

Gunnesdals egentlige agenda kan vi få mistanke av ved å lese følgende innledende avsnitt om produktivitetsproblemer i byggebransjen:

"Blant mulige årsaker peker LO på utstrakt bruk av innleid arbeidskraft, flere underentreprenører på byggeplassene og flere arbeidsinnvandrere. Når antallet firma per byggeplass og antallet formenn som må overvåke arbeidet går opp, går produktiviteten ned."

Om LOs "mulige årsaker" er riktige, er problemet at byggebransjen ikke er konkurranseutsatt nok. Hvis det å ha fast ansatte fagorganiserte, norske håndverkere og byggarbeidere gir høyere produktivitet (billigere bygninger), så ville byggebransjen naturligvis valgt det. Profittmotiv og produktivitet har en direkte kobling generelt, og i prosjektorienterte bransjer spesielt. 

Med andre ord: et svært dårlig eksempel på Gunnesdals poeng. 

Hvorfor grunnloven bør alltid være omstridt

Olemic Thommessen hadde et viktig poeng på NRK forleden: 200-årsjubileet for Grunnloven skal ikke i hovedsak dreie seg om hva Eidsvollmennene underskrev i 1814, men hva vårt samfunn har foretatt seg de siste 200 årene for å forbedre demokratiet. 

Konstitusjonelle problemstillinger får altfor lite oppmerksomhet i norsk debatt. Når det utgis bøker som viser skyggesidene i norsk samfunnsliv de siste 200 årene, må vi også få en forklaring på hva det var i vår konstitusjon som tillot disse tingene. Uten tvil tenkte nordmenn den gangen som nå at vi hadde en utmerket grunnlov uten vesentlige lyter. 

Det skal storme rundt den maktutøvelsen grunnloven gjør mulig og hva den begrenser. Kristin Clemet skrapte på overflaten da hun nylig påpekte et fenomen jeg ikke en gang var klar over, nemlig bruk av underutvalg i regjeringen. Likeledes kan man bekymre seg over organisasjonsfriheten i et land der den største fagorganisasjonen aktivt støtter et bestemt parti. Elller om internasjonale traktater vi har underskrevet overstyrer vår egen grunnlov. Hva som begrenser ytringsfrihet, livssynsfrihet, og foreldreansvar. Adgangen til andre offentlige aktører enn utenriksdepartementet til å drive utenrikspolitikk på vegne av Norge.

Jeg overraskes også stadig over at stortingsrepresentanter avkreves mer lojalitet overfor sine partier enn sine velgere. Terskelen for å støtte et mistillitsforslag mot en regjering bør være skyhøy, men terskelen for konstruktiv kritikk bør være lav. Det kan være at vi også må vurdere en direkte innvalgt utøvende statsmakt. 

Jeg synes også at høyesterett spiller en altfor svak rolle i fortolkningen av konstitusjonelle spørsmål. 

Det er sikkert mye mer.

Det er altfor sjeldent at noen sier:

"Kan Grunnloven tillate dette?" "Bør den endres?"

Og enda sjeldnere at noen sier "Ja, det er en del av kostnaden ved å gå prinsipielt til verks". 

Jeg håper med andre ord jubileet oppfordrer til langt mindre selvgod feiring og langt mer kritikk. Hvor langt er det mellom det samfunnet vi ønsker å være og det samfunnet vi faktisk er?

 

Hvorfor NRKs sketsj om jødeparagrafen bommet stygt

NRKs sketsj om innføringen av den såkalte "jødeparagrafen" (som forøvrig også gjaldt "jesuitter og mundeordener") var ikke krenkende mot jøder, jesuitter, munkeordener (eller forsåvidt "negre", nordlendinger, italienere, eller hva man nå kaller folk fra Flandern). 

Men den var dårlig fordi den hadde totalt misforstått hva vi skal lære av paragrafen. Den var krenkende fordi den opphøyer 2014 til å være kategorisk overlegen 1814. 

For å sitere en godt opplyst korrespondent:

Sketsjen er...

..Ekstremt kronosentrisk.

Det intellektuelle nivået til i hvert fall en del av de som skrev grunnloven var langt høyere enn hos nesten alle stortingsrepresentanter idag. Og det var nettopp det at de var så oppdatert på europeisk samtidsdebatt og filosofi som inspirerte dem til paragraf 2. 

Det er altså et premiss for å underholdes av sketsjen at man ikke vet noe som helst om sin nære historie.

Eller for å si det på en annen måte: man kan ikke samtidig feire grunnloven som et gjennomslag for opplysningstidens demokratiske bevegelser og karakterisere dem som utformet den som primitive, fremmedfiendtlige rasister. Vår oppfatning om at en slik paragraf åpenbart sto i strid med det grunnloven egentlig skulle utrette ville blitt møtt med forundring av de fremmøtte på Eidsvoll. 

Men hvor kommer misforståelsen i sketsjen fra?

Mye av den populære oppfatningen om paragraf to kommer fra anekdoten om Teis Lundegaard som gjengis her:

I spørsmålet om jøders adgang til riket har Teis Lundegaard vært tillagt en spesiell rolle. På grunnlag av skorenskriver Thomas Bryns dagboksopptegnelser skriver Henrik Wergeland at Lundegaard fikk avsluttet debatten da han raskt reiste seg og ropte: ?Staaer op Alle, som ingen Jøder ville have i Landet!? Forsamlingen skal ha fulgt ropet. Andre, deriblant Jacob Aall, mener at dette var å overdrive Lundegaards rolle i denne saken. Tanken om å ikke gi jøder adgang til riket hadde bred tilslutning, bl.a. hadde Nicolai Wergeland uttalt seg skarpt mot å åpne grensene for jøder. På Eidsvoll foreslo konstitusjonskomiteen at jøder fremdeles skulle være utelukket fra adgang til riket; dette ble støttet av flertallet og vedtatt.
http://archive.is/0EvvF#selection-187.0-187.727

Fortellingen er anekdotisk og har bare én kilde, ikke notert i noen protokoller fra Eidsvoll. Men det har festet seg, den tjukke bonden fra Sørlandet som reagerer med refleksiv fremmedfiendtlighet.

Folk som Nicolai Wergeland og Johan Sverdrup, som beviselig gikk inn for paragraf 2, var utvilsomt beleste og intellektuelle. 

 

Har norsk idrettselite ikke hørt om periodisering?

Det er virkelig grunn til bekymring hvis langrennslaget ikke bruker periodisering i sin trening, slik Kaggestad antyder.


Da det holdt å være jævlig flink på ski: Nils Mora-Nisse Karlsson i 1952. Kilde: Wikimedia

I dag var ikke Johan Kaggestad klar til å gi smøring all skylden for at langrennslaget ikke møter (skyhøye, forøvrig) forventninger i OL. Med forbehold om at jeg husker sitatet hans feil sa han noe slikt som:

"De kan ikke gå ut fra at god form i desember garanterer god form i februar. I min erfaring er man kun i topp form ca tre uker om gangen."

Jeg håper at Kaggestad sparket inn åpne dører her. Ellers står det skikkelig dårlig til med norsk idrett.

Det har lenge vært kjent at trening i utholdenhetsport er mest effektiv når den anvender periodisering, altså at hele sesongen legges opp til toppform i en bestemt og kort periode. Konkurranser før dette er å regne som mental og fysisk trening, og konkurranser etterpå som vedlikehold. 

I den grad at OL og VM er de viktigste mesterskapene for utøverne, er det fornuftig at trenerne legger opp en plan som sikrer toppform akkurat i den aktuelle tidsperioden. Det burde bekymre oss hvis en utøver gjør det kjempeskarpt fire uker før mesterskap. Sportsjournalister som entusiastisk roser atleter for gode resultater tidlig i sesongen er derfor ofte på villspor. Hvis landslaget tas ut på grunnlag av prestasjoner to måneder før mesterskapet, er det likeledes stor sjanse for at de velger feil.

 

Hva vi skal mene om folkeavstemningen i Sveits

Jeg vet ikke nok til å ha en mening, selv om det er fristende å ha en likevel. Noe å ha i bakhodet når du leser veldig tydelige men dårlig underbygde standpunkter.

Jeg har ingen mening om folkeavstemingen i Sveits.

Jeg vet hvilken mening jeg burde ha, nemlig at dette er et klart slag mot det multietniske Europa, et utslag av populisme, en vanskelig sak for Norge. Det skal visst også demonstrere problemet med at flertallet kanskje ikke er så innvandringsliberale som politikere vil ha det til, at nå politikerne endelig ta disse signalene alvorlig.

Men jeg har lært av erfaring at det synspunktet jeg får servert i norsk presse, ofte er litt overfordøyd. Antagelig ligger det en dypere debatt - på tysk/franks/italiensk - om folkeavstemningen som har mange stråmenn, nyanser, kompromisser, og uenighet som gjør at velgerne i Sveits fikk mulighet til å overveie hva de stemte. Og at den jevne sveitser følgelig har et bedre grunnlag for sitt standpunkt enn jeg har for å refleksivt forholde meg til det.

Når jeg i tillegg vet at Sveits alltid har hatt en særdeles restriktiv innvandringspolitikk, blir det litt viktig å forstå nøyaktig hva som som vil endre seg i praksis. 

Dette har jeg ikke rukket å sette meg inn i. Og jeg vet ikke om jeg tar meg tid til å gjøre det i nærmeste fremtid. Det kan jo naturligvis endre seg hvis 1) dette viser seg å være direkte relevant for debatten i Norge, eller 2) jeg blir mer nysgjerrig.

Poenget med dette innlegget er følgende: med akkurat like lite kunnskap som jeg har nå, kunne jeg skrevet et blogginnlegg hvor jeg tok skarpt til orde for eller mot saken. Jeg kunne lagt frem argumenter, paroler, klisjeer, advarsler, prognoser, osv., basert helt på det jeg ønsket var tilfellet, for å fremme mitt perspektiv på saken. 

Men jeg må være ærlig og si at overskriftene jeg har lest så langt er ikke tilstrekkelige til at jeg kan danne meg en mening. 

Min utfordring til dem som leser dette og har kommet så langt at dere stiller samme spørsmål til innlegg dere leser om sveitsernes folkeavstemning: vanker det ny innsikt, eller brukes nyheten for å fremme synspunktere dere allerede kjenner til? Er dere overbeviste om at skribenten faktisk har fordypet seg i saken, eller skriver han/hun bare om et overfladisk inntrykk? Sitter dere igjen med inntrykket av at sveitserne helt åpenbart er veldig dumme eller veldig smarte som har stemt slik de har gjort, kan du være trygg på at du har mer å lære om saken.

Hva vi skal mene om folkeavstemningen i Sveits

Jeg vet ikke nok til å ha en mening, selv om det er fristende å ha en likevel. Noe å ha i bakhodet når du leser veldig tydelige men dårlig underbygde standpunkter.

Jeg har ingen mening om folkeavstemingen i Sveits.

Jeg vet hvilken mening jeg burde ha, nemlig at dette er et klart slag mot det multietniske Europa, et utslag av populisme, en vanskelig sak for Norge. Det skal visst også demonstrere problemet med at flertallet kanskje ikke er så innvandringsliberale som politikere vil ha det til, at nå politikerne endelig ta disse signalene alvorlig.

Men jeg har lært av erfaring at det synspunktet jeg får servert i norsk presse, ofte er litt overfordøyd. Antagelig ligger det en dypere debatt - på tysk/franks/italiensk - om folkeavstemningen som har mange stråmenn, nyanser, kompromisser, og uenighet som gjør at velgerne i Sveits fikk mulighet til å overveie hva de stemte. Og at den jevne sveitser følgelig har et bedre grunnlag for sitt standpunkt enn jeg har for å refleksivt forholde meg til det.

Når jeg i tillegg vet at Sveits alltid har hatt en særdeles restriktiv innvandringspolitikk, blir det litt viktig å forstå nøyaktig hva som som vil endre seg i praksis. 

Dette har jeg ikke rukket å sette meg inn i. Og jeg vet ikke om jeg tar meg tid til å gjøre det i nærmeste fremtid. Det kan jo naturligvis endre seg hvis 1) dette viser seg å være direkte relevant for debatten i Norge, eller 2) jeg blir mer nysgjerrig.

Poenget med dette innlegget er følgende: med akkurat like lite kunnskap som jeg har nå, kunne jeg skrevet et blogginnlegg hvor jeg tok skarpt til orde for eller mot saken. Jeg kunne lagt frem argumenter, paroler, klisjeer, advarsler, prognoser, osv., basert helt på det jeg ønsket var tilfellet, for å fremme mitt perspektiv på saken. 

Men jeg må være ærlig og si at overskriftene jeg har lest så langt er ikke tilstrekkelige til at jeg kan danne meg en mening. 

Min utfordring til dem som leser dette og har kommet så langt at dere stiller samme spørsmål til innlegg dere leser om sveitsernes folkeavstemning: vanker det ny innsikt, eller brukes nyheten for å fremme synspunktere dere allerede kjenner til? Er dere overbeviste om at skribenten faktisk har fordypet seg i saken, eller skriver han/hun bare om et overfladisk inntrykk? Sitter dere igjen med inntrykket av at sveitserne helt åpenbart er veldig dumme eller veldig smarte som har stemt slik de har gjort, kan du være trygg på at du har mer å lære om saken.

Hva vi skal mene om folkeavstemningen i Sveits

Jeg vet ikke nok til å ha en mening, selv om det er fristende å ha en likevel. Noe å ha i bakhodet når du leser veldig tydelige men dårlig underbygde standpunkter.

Jeg har ingen mening om folkeavstemingen i Sveits.

Jeg vet hvilken mening jeg burde ha, nemlig at dette er et klart slag mot det multietniske Europa, et utslag av populisme, en vanskelig sak for Norge. Det skal visst også demonstrere problemet med at flertallet kanskje ikke er så innvandringsliberale som politikere vil ha det til, at nå politikerne endelig ta disse signalene alvorlig.

Men jeg har lært av erfaring at det synspunktet jeg får servert i norsk presse, ofte er litt overfordøyd. Antagelig ligger det en dypere debatt - på tysk/franks/italiensk - om folkeavstemningen som har mange stråmenn, nyanser, kompromisser, og uenighet som gjør at velgerne i Sveits fikk mulighet til å overveie hva de stemte. Og at den jevne sveitser følgelig har et bedre grunnlag for sitt standpunkt enn jeg har for å refleksivt forholde meg til det.

Når jeg i tillegg vet at Sveits alltid har hatt en særdeles restriktiv innvandringspolitikk, blir det litt viktig å forstå nøyaktig hva som som vil endre seg i praksis. 

Dette har jeg ikke rukket å sette meg inn i. Og jeg vet ikke om jeg tar meg tid til å gjøre det i nærmeste fremtid. Det kan jo naturligvis endre seg hvis 1) dette viser seg å være direkte relevant for debatten i Norge, eller 2) jeg blir mer nysgjerrig.

Poenget med dette innlegget er følgende: med akkurat like lite kunnskap som jeg har nå, kunne jeg skrevet et blogginnlegg hvor jeg tok skarpt til orde for eller mot saken. Jeg kunne lagt frem argumenter, paroler, klisjeer, advarsler, prognoser, osv., basert helt på det jeg ønsket var tilfellet, for å fremme mitt perspektiv på saken. 

Men jeg må være ærlig og si at overskriftene jeg har lest så langt er ikke tilstrekkelige til at jeg kan danne meg en mening. 

Min utfordring til dem som leser dette og har kommet så langt at dere stiller samme spørsmål til innlegg dere leser om sveitsernes folkeavstemning: vanker det ny innsikt, eller brukes nyheten for å fremme synspunktere dere allerede kjenner til? Er dere overbeviste om at skribenten faktisk har fordypet seg i saken, eller skriver han/hun bare om et overfladisk inntrykk? Sitter dere igjen med inntrykket av at sveitserne helt åpenbart er veldig dumme eller veldig smarte som har stemt slik de har gjort, kan du være trygg på at du har mer å lære om saken.

Hva vi skal mene om folkeavstemningen i Sveits

Jeg vet ikke nok til å ha en mening, selv om det er fristende å ha en likevel. Noe å ha i bakhodet når du leser veldig tydelige men dårlig underbygde standpunkter.

Jeg har ingen mening om folkeavstemingen i Sveits.

Jeg vet hvilken mening jeg burde ha, nemlig at dette er et klart slag mot det multietniske Europa, et utslag av populisme, en vanskelig sak for Norge. Det skal visst også demonstrere problemet med at flertallet kanskje ikke er så innvandringsliberale som politikere vil ha det til, at nå politikerne endelig ta disse signalene alvorlig.

Men jeg har lært av erfaring at det synspunktet jeg får servert i norsk presse, ofte er litt overfordøyd. Antagelig ligger det en dypere debatt - på tysk/franks/italiensk - om folkeavstemningen som har mange stråmenn, nyanser, kompromisser, og uenighet som gjør at velgerne i Sveits fikk mulighet til å overveie hva de stemte. Og at den jevne sveitser følgelig har et bedre grunnlag for sitt standpunkt enn jeg har for å refleksivt forholde meg til det.

Når jeg i tillegg vet at Sveits alltid har hatt en særdeles restriktiv innvandringspolitikk, blir det litt viktig å forstå nøyaktig hva som som vil endre seg i praksis. 

Dette har jeg ikke rukket å sette meg inn i. Og jeg vet ikke om jeg tar meg tid til å gjøre det i nærmeste fremtid. Det kan jo naturligvis endre seg hvis 1) dette viser seg å være direkte relevant for debatten i Norge, eller 2) jeg blir mer nysgjerrig.

Poenget med dette innlegget er følgende: med akkurat like lite kunnskap som jeg har nå, kunne jeg skrevet et blogginnlegg hvor jeg tok skarpt til orde for eller mot saken. Jeg kunne lagt frem argumenter, paroler, klisjeer, advarsler, prognoser, osv., basert helt på det jeg ønsket var tilfellet, for å fremme mitt perspektiv på saken. 

Men jeg må være ærlig og si at overskriftene jeg har lest så langt er ikke tilstrekkelige til at jeg kan danne meg en mening. 

Min utfordring til dem som leser dette og har kommet så langt at dere stiller samme spørsmål til innlegg dere leser om sveitsernes folkeavstemning: vanker det ny innsikt, eller brukes nyheten for å fremme synspunktere dere allerede kjenner til? Er dere overbeviste om at skribenten faktisk har fordypet seg i saken, eller skriver han/hun bare om et overfladisk inntrykk? Sitter dere igjen med inntrykket av at sveitserne helt åpenbart er veldig dumme eller veldig smarte som har stemt slik de har gjort, kan du være trygg på at du har mer å lære om saken.

Hvorfor vi trenger en levende debatt om alt mulig, også selvbestemt abort

1978 burde være kolonn og ikke punktum for debatten om selvbestemt abort. Det er et problem at "alle" anser dagens ordning som god nok.

Min kronikk i VG om abortsaken over helgen fikk noe uventede reaksjoner: mange trodde at innlegget var en spissformulering, et forsøk på å ironisere debatten ved å trekke konsekvensene av fri abort "helt ut."

Det var det ikke: gitt premisset at kvinner har rett til å bestemme hva de vil gjøre med uønske svangerskap, så er norsk praksis altfor restriktiv.

Det synes å være et usagt prinsipp om at "javisst skal du få lov til å bestemme selv, men du skal minnes på at det ikke er helt greit." Det er ikke umiddelbart åpenbart for kvinner hvor de skal henvende seg, de må enten avtale time med fastlege eller ringe til det generelle nummeret på sykehuset, de må inn til to besøk for å få det gjort, de må henvende seg flere steder og tilkjennegi sine intensjoner, de må levere skriftlig "begjæring", og hvis de somler må de likevel ha nemnd der de må forklare seg. 

Det kan være mange grunner til uønskede svangerskap, men dagens praksis er blitt en straff for det folk kanskje forestiller seg er årsakene. Jeg synes dette er uverdig. Enten stoler vi på at kvinner tar veloverveide beslutninger om slike saker, ellers gjør vi det ikke. 

Debatten synes å ha blitt helt avblåst etter 1978, og at det er opplest og vedtatt at vi har abortlovgivning som "fungerer".

Opplest og vedtatt, men hverken undersøkt eller diskutert. Det finnes ingen organisert innsats for å bevare, forbedre, og utvide kvinners rettigheter, og "abortmotstanderne" (egentlig er jo ingen for abort) holder en svært lav profil i frykt av å bli beskyldt for å være kvinnehatere. 

Dette er en stor ulempe med konsensuskultur: det finnes mange spørsmål i denne saken det er legitim uenighet om. Alle som mener det at svangerskap skal beskyttes etter et eller annet tidspunkt (blant annet meg) har forbehold - reservasjoner, om man vil - mot helt fri abort. Men vi har altså sluttet å diskutere hva disse grensene, disse etiske dilemmaene går ut på. 

Og fremfor alt har vi ironisk nok sluttet å høre på kvinner som må ta disse beslutningene. Vi vet simpelthen ikke hvor godt ordningene fungere, enten kvinner velger å avslutte eller fortsette sine svangerskap. 

Vi trenger mye mer uenighet om dette, vi trenger organisasjoner på begge, eller egentlig alle, sider av saken. Vi må debattere om hvor grensen bør gå; hva som er gyldige grunner til å avslutte eller fortsette svangerskap, enten på moralsk eller judisk grunnlag; vi må diskutere tilgang og diskriminering; og mye mer. 

Hvorfor? Fordi vi skylder kvinnene som står foran denne beslutningen å vise at vi tar den alvorlig. 

Er det forskjell på å utføre og henvise til abort?

Selvfølgelig er det det. 

Men er forskjellen så avgjørende at vi kan avvise de moralske reservasjonene til den som bidrar til abort ved å henvise, og den som faktisk utfører det? Henger det på greip at vi godtar en form for reservasjon men ikke en annen?

La oss si at en 16-åring kommer til deg og spør hvor polet er. Du vet at han ikke får kjøpt sprit selv der, men vet også at han kommer til å betale noen, antagelig en alkoholiker som trenger pengene, til å gjøre det. Har du noe moralsk ansvar hvis du viser ham veien? Du gjør åpenbart ikke noe ulovlig, selv om vi alle er enige om at han som kjøper gjør det.

Men kan du helt frita deg for noe moralsk ansvar for det som følger? Har ikke du bidratt, om enn i svært beskjeden grad, til at denne ungdommen drikker seg full den helgen? Hva om han hadde kommet kort før polet stengte og du sendte ham på villspor? Hadde det vært moralsk prisverdig?

Dette med å bidra til, utføre, eller unnlate for å hindre, forbrytelser er noe som stadig diskuteres. Og det kommer stadig opp i forbindelse med krigsforbrytelser. Her er vi strenge: dersom man kan hindre en krigsforbrytelse uten å sette eget liv i fare, skal man det. Og det er prisverdig å gjøre det selv om det er farlig. Indirekte bidrag til krigsforbrytelser er også ulovlige dersom man har god grunn til å tro at forbrytelsen vil følge. 

Abort (under gitte forutsetninger) er ikke en forbrytelse,  men det moralske premisset er det samme: hvis man bidrar til noe man mener er umoralsk, så har man et moralsk ansvar. Vi kan altså ikke avvise reservasjoner mot bidrag til handlinger som irrelevante. 

Dette endrer ikke på argumentene mot at det skal være reservasjonsrett. 

Men jeg mener at konsekvensen av dette er at vi må eliminere muligheten for at en fastlege med reservasjoner møter en kvinne som ønsker abort.

Dette kan gjøres på tre måter: 1) ved at kvinner blir advart mot å henvende seg til slike leger, hvilket vil legge byrden på kvinnen til å velge riktig, eller 2) leger som har reservasjonsrett kan ikke være fastleger fordi deres overbevisning hindrer dem fra å følge stillingsinstruksen. Dette legger byrden på legene, Eller 3) lage en ordning som gjør fastlegene overflødige i hele prosessen. 

 

Feirer barn med autisme bursdag? Bør de?

En ting foreldre til barn med autisme må lære, er at våre premisser for deres opplevelser er i beste fall verdiløse, i verste fall destruktive.

I dag ble jeg intervjuet til en forskningsoppgave om barn med autisme, og på slutten av intervjuet ble jeg spurt om jeg hadde noen råd til foreldre. Og nå skal jeg dele dette rådet, både fordi jeg innså der og da hvor viktig det har vært for meg, og også fordi det muligens har gyldighet for foreldre til alle barn.

En av hovedoppgavene i barneoppdragelse er å lære barna til å fungere etter de voksnes premisser, for det er nødvendig for at de skal fungere i en voksen verden. Med andre ord forsøker vi - så skånsomt og forsiktig som mulig, naturligvis - å trekke barna inn i vår verden. Vi arrangere bursdagselskap, for det er slik man markerer fødselsdager. Vi lærer dem hvordan man oppfører seg i et kjøpesenter, en kino, når  vi treffer nye mennesker, osv.

Alt dette er for krevende til at barn med autisme kan mestre det godt. For noen er det helt umulig.

Likevel er en av de vanligste feilene - og en av de største kildene til hjertesorg - nettopp det å forsøke å trekke dem med likevel. Vi arrangerer bursdagsselskap "for" disse barna, enda støyfulle, uforutsigbare, urolige begivenheter som disse er noe av det verste de vet. Vi tar dem med på ferie enda vi vet at de kun får det rolig i kjente omgivelser. Vi tar dem på shoppingtur etter klær enda de er opptatte av helt andre ting med klærne sine enn det vi gjør.

Å være forelde til barn med autisme går ut på å forstå hva som er deres premisser for trivsel, læring, og utvikling, selv om det er å helt gi avkall på våre egne. Andre barn blir med oss inn i vår verden ettersom de blir eldre. Barn med autisme står omtrent helt stille og blir bare stresset og engstelig hvis vi trekker på dem likevel. Hvis vi skal lære dem regler om å omgås andre, må vi forenkle det til deres ferdighetsnivå og finne oss i at det er vi som må flytte oss.

Dette er vanskelig for mange foreldre fordi vi har sterke følelser om hva som gir barn glede: nye opplevelser, gledelige overraskelser, sosiale utfordringer, osv., som bygger mestring for å takle det terrenget voksne møter. Vi vil av helt naturlige grunner gi våre barn det beste av våre egne barndomsminner. Men dette gjelder ikke for barn med autisme. For dem er struktur, forutsigbarhet, rutine å foretrekke til daglig, og nye opplevelser er nyttige bare hvis det ikke medfører frykt og hjelpeløshet.  

Men det er selvfølgelig vanskelig å be foreldre se bort fra deres barns bursdag og gjøre minst mulig ut av det. Derfor kan det være en fordel å erkjenne at slike feiringer også er til for foreldrene og innrette dem etter det. Om det betyr at mamma og pappa tar seg et glass champagne og et stykke bursdagskake for seg selv, er det en helt legitim form for fering. I de aller fleste tilfellene er det stor grunn til feiring: det er når barnet ditt har det vanskelig at du opplever hvor inderlig du elsker dem. Og barn med autisme elskes inderlig hver eneste dag.

Karma er nevrobiologi

Det viser seg at folk med vanskeligheter ofte har et minst like stort behov for å gi hjelp som de har for å få hjelp. Dette betyr noe for våre bistandsordninger, hvordan vi omgår hverandre, og hvordan vi diskuterer vanskelige samfunnspørsmål.

Jeg vil gjerne at dere leser dette blogginnlegget av Wil Wheaton (primært kjent for sin rolle i Star Trek: Next Generation, sekundært for å spille seg selv i Big Bang Theory), og så ser på denne TED-videoen med Kelly McGonigal.

RcGyVTAoXEUWil Wheaton lider åpenbart av kronisk depresjon og forteller om vanskelighetene han har med dette. Men legg merke til at det som åpenbart løfter humøret hans er når han blir invitert til å hjelpe andre. Det er hvordan det gikk da han sa farvel til en vilt fremmed person som han hjalp:
"It's my pleasure,"" I said, "and it really means a lot to me that you took the time to tell me that." I started to walk back to the Sci-Fi Books, and stopped. I turned back. "If your distributor doesn't know what1s coming up on Tabletop - and they should, but if they don't - please e-mail me and I'll give you the release schedule, so you can know what to order."

 

Så kan du godt lese dette innlegget av Bård Larsen om debatten om fastlegers reservasjonsrett. Jeg skal komme tilbake til hvorfor dette er relevant.

Dette får meg til å fundere: kanskje årsaken til at psykiske lidelser er blitt så utbredte og vonde er ikke at folk ikke får nok hjelp fra andre, men snarere at de ikke har nok muligheter til å hjelpe andre? Hvis det slik anekdoten til Wil Wheaton illustrerer, og forskningen i TED-foredraget synes å bevise, at den beste måten å være frisk på, er sosial kontakt generelt og det å gi støtte, empati, osv. spesielt, så burde vi jobbe intenst med det motsatte av å gjøre folk til klienter når de har det vanskelig: vi burde oppmuntre dem til å være rause, gavmilde, givende.

Hva om vi i tillegg til sentre som tilbyr hjelp satte opp sentre for folk å gi hjelp? 

Og for oss enkelte: kanskje burde vi slutte å tro at vi blir lurt hvis vi gi mer enn vi får tilbake. Kanskje det å hjelpe andre egentlig er en egoistisk handling, eller altså gir så stor positiv avkastning at det er helt irrelevant om du får tilbake noe som helst. Muligens burde vi ikke bare si "velbekomme" til en som takker oss for vår hjelp, men snarere "takk selv. Takk for at jeg fikk hjelpe deg."

Hva så med offentlig debatt?

Debatten om reservasjonsrett er et eksempel på det verste som kan skje i offentlig debatt: de som har reservasjoner om selvbestemt abort må forsvare seg mot anklager om at de er bakstreverske kvinnehatere, og de som går inn for selvbestemt abort må forsvare seg mot anklager om at de er kyniske barnemordere. Bård Larsen, og flere andre, kan ikke annet enn å stusse over hvor steile, hvor aldeles uforsonlige disse polene er.  

Se også på dette intervjuet i går av Obama med Bill O'Reilly. O'Reilly er helt åpenbart ikke etter svar; han forsøker å stresse Obama slik at han setter seg fast.

O'Reillys intervju med Obama og de verste utslagene i abortdebatten er et tegn på en kulturell uting: vi forsøker å vinne poeng ved å skape uhåndterlig press hos andre. Med mindre målet for denne kjeftingen har de ferdighetene McGonigal beskriver, er slike angrep helsefarlige. Og de er i hvert fall ikke nyttige for det angivelige målet, nemlig å opplyse debatten.