hits

februar 2013

En bønn under sede vacante

Ređenje za Đakone, Gorica,Livno0211

Her fra det (hovedsakelig) protestantiske, sekulære nord er det lett å eksotifisere konklaven som skal velge ny pave, men vi vil ha bedre av å leve oss inn i hvilken byrde vår tids paver tar på seg. 

Det mangler ikke på kritiske, ironiske, bitende, sågar hånlige kommentarer i forbindelse med pave Benedikt XVIs avgang. 

En del av kritikken er helt berettiget, og mye av den har minst noe for seg. Men til tross for alle dens svakheter og begrensninger, er den katolske kirken en viktig institusjon i verden, og hvis vi bare henger oss opp i det negative (slik det er lett å gjøre her i Norge), gjør vi oss intolerante og blinde.

Vi blir intolerante overfor våre katolske medmennesker, som lever vanlige liv, med vanlige vansker, gleder, og drømmer, og som ser stor betydning i hvem biskopen av Roma er, hva han gjør, hva han sier, hva han står for. 

Og vi blir blinde fordi vi ser bort fra, eller avviser, ting som åpenbart er viktige for alle mennesker. Katolikker er som alle andre, men de har funnet et annet rammeverk (enn ikke-katolikker) til å fylle sine liv med mening. Hvis vi ser med åpenhet på dette rammeverket, vil vi forstå oss selv bedre.

 I fjor sommer syklet jeg gjennom en stor østeuropeisk by og vandret med mine venner rundt omkring i gamlebyen. Vi fulgte turistrrømmen inn i en kirke fra 1200-tallet. Idet jeg gikk inn, la jeg merke til en munk som satt ved inngangen. Ettersom vi var hans gjester, på sett og vis, nikket jeg til ham. Han kom etter meg, og ved hjelp av gestikulasjoner fikk vi en omvisning i deler av kirken som ellers bare var åpne for munkene. Vi ble tilbudt vin fra utslitte tekopper i sakristiet (servert fra et skatoll som må ha vært 500 år gammelt), ruslet gjennom spisesalen og kapellet til ordenen, og hilste på noen av de  unge munkene som gjorde rent i bakgården. Vi så et alter med en sort madonna som almennheten - etter det jeg kan forstå - ikke en gang vet eksisterer. Vår omviser og vert munken og vi hadde ingen felles språk, men vi forsto hverandre likevel.

Av en av de yngre munkene (som lignet til forveksling på en ung Harrison Ford) fikk vi vite at Broder Anatol hadde i mange tiår vært munk i all hemmelighet, fordi kommunistregimet i dette landet hadde for vane å straffe religiøse generelt og munkeordener spesielt. Han hadde hatt vanlig jobb, gått med vanlige klær, men holdt seg til løftene om lydighet, kyskhet, og fattigdom. 

I sakristiet hang det bilder av paven, ordenens overhode, og biskopen i byen. For broder Anatol, som åpenbart var en ressurssterk kar med egen vilje og oppfinnsomhet, var dette personene han skulle adlyde. Han hadde helt sikkert sine tanker om dem alle, men han stolte på dem. Når han fikk beskjed om å flytte til et annet kloster (og det skjedde visst med jevne mellomrom) pakket han uten spørsmål det lille han hadde og reiste - antagelig på billigst mulig måte - til det nye stedet, der han gjorde som han fikk beskjed om.

Den unge munken fortalte at i dette klosteret bodde det munker som var leger, sykepleiere, og andre stillinger hvis lønn gikk helt og holdent til ordenen. Han fortalte dette med en ydmyk selvfølgelighet. Vi sto der i sykkelbukser, farverike sykkelskjorter, i sykkelsko, med dyre hjelmer under armen og gledet oss til lunsj, selvtilfredse med hvor langt vi hadde syklet.

Tyngden av alle disse mennene, deres søstre i nonneordener, og flere hundretalls millioner katolikker verden over, ligger på skuldrene til den av kardinalene som de nærmeste dagene vil bli valgt til biskopen av Roma, Peters etterfølger. All tvil de har om sine egne liv, sin tro (for katolikker erkjenner at man må ha tvil for å ha tro), finner trøst i vissheten om at mannen i hvitt tar på seg disse byrdene. 

Det er ingenting i denne troen som gjør dem perfekte, og det har de heller ingen illusjoner om. Paven er i alles bevissthet (særlig hans egen) et feilbarlig menneske med begrensninger og svakheter - en synder. Den katolske kirken er utrolig konservativ på mange områder, men det kan ikke herske tvil om at den i takt med verden ellers er blitt mer åpen, mer gjennomsiktig,  og mer sårbar. Det fantes sikkert paver i historien som var ambisiøse, hovmodige, og selvgode, men det tror jeg er umlig i vår tid: probleme kommer for nærme, og flokken har flere valgfriheter enn noensinne.

Karol Woytyla, Joseph Ratzinger, og den neste paven hadde og vil ha embeter med stort ansvar (uansett, og i hvert fall i følge deres egen tro) men stadig mindre myndighet. Den 266. paven må finne evnen til å påvirke ved å sette sin overbevisning opp mot realiteter han ikke kan unngå å se. Det krever enorme ressurser: men mest av alt, tror jeg, er ydmykhet. Vi som ikke står i fiskerens sko kan gjerne kritisere han som har dem på, men vi må respektere hvilken enorm oppgave han har. 

 Ingen vet hvem han vil bli, men jeg vil allerede ønske at han finner styrke og evne til å gjøre sin kirke til en enda større kraft for det gode i en verden som sannelig trenger alle slike krefter. Det er vel noe vi alle kan tro på.

Hurra for Politikernes Dag


(By Lorentz Norberg (1855?95) [Public domain], via Wikimedia Commons)

I dag, 27.februar, er det 129 år siden den første riksrettdommen mot regjeringen Selmer, og jeg synes vi skal innføre Politikernes Dag på denne datoen.

Hvis du kjenner en politiker eller treffer på en, takk ham eller henne for innsatsen. Særlig en som er blitt valgt inn på Stortinget. Gi ham eller henne en klem hvis det sømmer seg. 

For det er få som jobber hardt som politikere og får så lite takk for innsatsen. De sitter i uendelige møter, lytter til uendelig mye rart, reiser mye, leser i ledige stunder, og må fremstå som informerte og reflekterte under alle mulige forhold. 

Vi er harde mot dem, for demokratiet er avhengige av at vi er det. 

Men vi skylder dem også stor takk for at de jobber så hardt for det de tror på. Uansett om vi ville stemt på dem, jobber de for oss og vår felles fremtid. Så en dag i året bør vi stanse kritikken og takke dem.

27.2 er en god dag for det.

 

Innlegg som burde være helt unødvendige

Johannes Rø og Paal Sigurd Hilde har et gjesteinnlegg i regjeringens blogg hvor de avslører at stormakters egennyttige utenrikspolitikk kan komme i veien for gjennomføringen av FNs opprinnelige idealisme.

Jeg håper at ingen falt av stolen over denne "nyheten".

Dette kan umulig være nytt for Rø og Hilde eller noen andre som faktisk har fulgt med på utenrikssaker siden annen verdenskrig, så jeg må undre meg over hvem som er det tiltenkte publikum for dette innlegget. 

Det er ellers å bemerke dette:

  • Det egentlige navnet på FN burde være "Regimeforsamlingen". Selv om liberale demokratier er på sakte men sikker fremmarsj verden over, burde flertallet i Generalforsamlingen ha null moralsk tyngde. 
  • Hele poenget med Sikkerhetsrådet er jo å holde i gang en dialog mellom stormakter som alltid vil ha større eller mindre interessekonflikter. 
  • Hva som er fasit, referanseverket for folkerett kan diskuteres og bør det. Å påstå, slik mange i Norge gjør, at den er å finne i FN, er i beste fall ensidig og i verste fall villedende.
  • Den indre konflikt - dialektikken, om man vil - mellom idealisme og pragmatisme i utenrikspolitikk er velkjent, og særlig i den amerikanske epoken. 

Bare så det er sagt: jeg tror Norge har muligheten til å spille en veldig viktig rolle i FN og andre internasjonale arenaer ved å konsekvent tale idealismens sak. Vi er blant de få som har råd til det. 

Men vi har ikke lykkes med det ennå, hovedsakelig fordi:

  • Den radikale venstresiden har altfor store innflytelse på vår oppfatning av legitime verdier
  • Vi er - som dette innlegget viser så godt - utrolig naive om den kyniske pragmatiske siden av saken
  • Vi faktisk tror at en "overstatlig myndighet" ville være et ideale (selv om vi altså holder oss for gode til EU)

Sukk. Det er langt igjen.

Journalistikkens tre dødssynder

De tre største truslene mot den fjerde statsmakt er:

  • Ønsket om å fremme den "større sannhet"
  • Behovet for å sensasjonalisere
  • Kravet om at det er greit å gjøre det fort og gæli

Det første skyldes dødssynden hovmod (superbia iflg Dante), det andre grådighet (avaritia), det tredje latskap (acedia).

Les også Elin Ørjasæter: Dagbladet i retten

Det kommer eksempler på disse i nær sagt alle media hver dag, men det er særlig tre i disse dager som gir gode typeeksempler:

  1. Dagbladets dekning av Ali Farah og ambulansepersonalet i Sofienbergparken. Dette var antagelig den perfekte trifekta. Den større sannhet var at mange nordmenn er rasister, sensasjonen var at en mann ble forlatt av ambulansen, og latskapen kom inn da Dagbladet ikke gjorde nok til å rette opp bildet da fakta omsider kom til syne. Nå hører (heldigvis) ikke Den guddommelige komedie til i vårt lovverk, men Høyesterett har nok å være forarget over.
  2. NRK Dagsrevyens reportasje om romkvinnen som viste seg å ha et svært så forskrekkelig kriminelt rulleblad. Uansett hvem som egentlig har ansvaret for dette vraket av en reportasje, ble narrativen om romfolkets vanskeligheter prioritert over de rene fakta. Den "større sannhet" ble prioritert over de rene fakta.
  3. NRKs intervju med Herman Kahan, nylig gjort til kommandør i St. Olavs orden. Latskap ispedd sensasjonalisme gjorde at reporteren ikke forsto hverken den historiske eller personlige sammenhengen, og forsøkte å gjøre samtalen til en krysning mellom "red carpet" intervju og sportsintervju.

Disse eksemplene viser ikke at journalister er mer henfalne til synder enn oss andre; snarere viser de hvor vanskelig det er å være en god journalist.

  • For journalistens oppgave er jo nettopp å formidle et større bilde ved help av anekdotiske illustrasjoner. Det er ikke lett å få helt tak på den utstrakte og tildels infame rasismen som minoriteter i Norge opplever, og opptrinn som den i Sofienberg er utrolig fristende. På den annen side faller helhetsbildet alltid fra hverandre hvis enkelthetene ikke stemmer: journalistisk skal være en deduktiv øvelse for både journalist og tilskuer, ikke en induktiv øvelse der journalisten oppdrar sitt publikum.
  • Sensasjon selger. Overskriften på dette innlegget er ment å fange leseres interesse og er derfor hyperbolisk. Men sensasjonen skal ikke gå på bekostning av innsikt, og i hvert fall ikke på sannhet. En lakmustest er om teksten i en artikkel forteller om noe helt annet enn overskriften. Dagbladet er på fortvilet jakt etter flere lesere, og NRK vil være like publikumsvennlig som TV2.
  • Journalistikk er et evig kappløp med tiden. Begrepet "deadline" er i økende grad blitt erstattet med begrepet "å bli kuppet", men resultatet er det samme: det er farlig å vente til alt er bekreftet, alt er på plass.

Hva dette betyr vet vi allerede: pressen har stort ansvar; det er krevende å overholde det på forsvarlig måte; det er alltid behov for å skjerpe seg.

Hvorfor nordmenn er så nevrotiske om innvandring, integrering, og alt det der

Fordi vi er et så snilt folkeferd, er det to ting nordmenn virkelig tar seg nær av:

  1. det ene er at noen stiller våre intensjoner i tvil, og 
  2. det andre er at vi blir utnyttet.

Og midt mellom disse to kollektive nevrosene faller den såkalte innvandringsdebatten. Jeg skriver "såkalt" fordi den bygger på en falsk motsetning:

  • De som er "mot" innvandring er egentlig mot at våre velferdsordninger, tuftet som de er på at brukere handler i god tro, skal misbrukes av "nye" som ikke fikk notatet om at de ikke skal lure systemet. 
  • De som er "for" innvandring" avviser slike bekymringer som den rene rasisme - å si at visse udyder er mer utbredte i den-og-den gruppen er å svartmale hele gruppen.

Debatten blant oss etniske nordmenn om integrering er i det store og hele karakterisert av polariseringen mellom dem som har snillistiske impulser og dem som har fremmedfryktige impulser, selv om det er svært få som er helt på ytterpunktene i debatten.

For: Det nytter ikke å være for eller mot innvandring. Innvandring er i europeisk sammenheng et fait accompli. Vi har i Europa et underskudd på unge, og det er blant våre østlige og sydlige naboverdensdeler et overskudd. Dermed blir det folkevandringer.

Vårt eneste valg er å gjøre det beste ut av det.

Elin Ørjasæter har nok sett mye mer av disse tendensene blant Høyrekvinnene enn jeg har, men jeg synes ikke det var noe spesielt "overklassete" å fremstå så naiv og lite forberedt som Kristin Vinje fremstilles, først av Nina Hjerpset-Østlie i Document.no, og så gjengitt av Ørjasæter. 

(Vil også kort bemerke at Vinje burde nok ha satt seg bedre inn i sakene, men det er ellers interessant hvor mange det er som later som Brochmann-utvalgets utredning ikke eksisterer).

Hele landet og spesielt Oslo står foran formidable økonomiske og samfunnsmessige utfordringer som følge av store demografiske endringer: pensjonistrekkene vokser på grunn av baby boom og høyere forventet levealder, mens størstedelen av folketilveksten skyldes innvandring. I tillegg bygges det ikke nok boliger i og omkring Oslo, investeringer i infrastruktur ligger omtrent ti år etter skjemaet, og det synes helt å mangle på politiske visjoner eller strategi for å ordne opp i det (og en del annet). 

Det er dette, og ikke innvandringsvolumet, som burde bekymre oss. For vi trenger faktisk innvandrere. Vel og merke hvis vi greier å gi dem muligheter og incentiver til å bidra økonomisk.

Kjeppen kan kanskje være å begrense velferdsordninger på enkelte felt, men jeg er mer interessert i gulroten. 

Hvordan kan vi gjøre Norge til et attraktivt land for folk å søke lykken i? Tåler vi at folk kommer hit for å gjøre seg rike? 

Eller vil vi heller satse på folk som vi kan synes synd på, og som vil skylde oss mer takknemlighet (får vi håpe) for vår snillhet?

 


(For ordens skyld, Norge er et lite land: Elin Ørjasæter og jeg har kjent hverandre siden ungdomsskolen. På den samme ungdomsskolen gikk Vetle Vinje, som er gift med Kristin Vinje. Nina Hjerpset-Østlie har, såvidt jeg vet, ingen befatning med Ringstabekk ungdomsskole, men hun er min Facebook-venn. Kristin Vinje og jeg har haugevis av felles Facebook-venner.)

Uunværlige råd til den neste helseministeren

Mars i fjor: En god bekjent av meg oppdaget en kul i det ene brystet en tirsdag morgen. Hun ringte samme formiddag til sin gynekolog og fikk time onsdag morgen. Gynekologen ble også bekymret over kulen og sendte henne videre til mammografi samme dag. Torsdag ble det gjort biopsi, og fredag fikk hun vite at hun hadde en noe uvanlig form for brystkreft.

Kreftspesialisten la hennes informasjon inn i en modell som bygget på evidensbasert medisin og fikk anbefalt en protokoll.

Mandag gjorde de flere biopsier, og tirsdag - nøyaktig en uke etter at hun oppdaget kulen selv - lå hun på operasjonsbordet.

Etter hennes eget ønske fjernet de begge brystene og startet rekonstruksjonsarbeidet i samme operasjon. De tok også biopsi av lymfeknuter, ordnet med PET undersøkelse, og refererte henne til parykkmaker. Over sommeren tok hun fire behandlinger med cellegift og satte i gang hormonbehandling. Innen april vil hun ha siste operasjon for å rekonstruere brystene. Prognosen hennes er strålende, og hun har vært sykmeldt toppen 2-3 uker gjennom alt dette.

Samarbeidet mellom gynekolog, fastlege, kirurger, radiologer, kreftspesialister og utallige andre gikk knirkefritt. Journaler ble oversendt fra det ene stedet til det andre, hun ble godt informert underveis og fikk ta informerte beslutninger, og selv om det var en skremmende opplevelse tvilte hun aldri på at hun hadde et kompetent team på sin side.

Nå er dette amerikanske forhold, og ikke norske.

Men helsetilbudet skal være det samme. Det inngikk ingen eksperimentelle eller high-tech metoder i forløpet jeg har beskrevet her.

Det er blitt slik i mange norske helseforetak at alle synes synd på seg selv. Vi får høre stadige skrekkhistorier om pasienters opplevelser, legene er overarbeidede og underbetalte, administratorer blir avkrevd bedre resultater med stadig trangere rammer, og på politisk nivå er det stor bekymring over både prisnivå og -utvikling. Når Bent Høie skal be om et svar fra helseminister Støre i Stortinget, vil han antagelig få vite at 1) statsråden er klar over problemet, 2) det jobbes med saken, og 3) Ting Tar Tid (T3).

Og ettersom det er en god sjanse for at Høie vil overta Støres jobb om noen måneder, gjør han lurt i å ikke være for kjepphøy.

For Støres ikke-svar i dette tilfellet er det eneste politiske gangbare svaret han kan gi.

Det norske helsesystemet kan faktisk bli verdens beste og et forbilde for alle andre, men det vil kreve noen upopulære politiske beslutninger og en tung, dyr prosess. For eksempel:

  • Medisinsk kompetanse. Løftet her innebærer langt tøffere krav til legene, og det vil falle tungt for brystet for dem å høre at de kan og må bli bedre.
    • Kompetansenivået må heves og konkurranseutsettes. Altfor mange norske leger lever i miljø der de overbeviser hverandre om at de er fortreffelige ved å ha blitt leger.
    • Kompetanse må sentraliseres for å oppnå kritisk masse. All forskning viser at øving gjør mester innenfor medisin: jo flere ganger en kirurg, for eksempel, har gjennomført et bestemt inngrep, jo mer sannsynlig er det at hun/han vil lykkes igjen.
    • Kompetanse må sources fra utlandet hvis kritisk masse er uoppnåelig i Norge. Vi er et lite land og kan ikke oppnå tilstrekkelig spisskompetanse innenfor alt. Vi er derfor avhengige av utlandet for å få til gode utfall for sjeldne sykdommer og behandlinger.
  • Produktivitet. Til tross for at folk arbeider hardt innenfor helsesystemet, foregår det mye unødig ekstraarbeid, dobbeltarbeid, saker blir ventende, kapasitet er underutnyttet, osv. Vi liker ikke å tenke på helseforetak som fabrikker, men jo bedre rutinene er, jo mer tid blir det til mennneskelig kontakt.
    • Datatilsynet, Staten, og andre interessenter må få fortgang i innføring av elektroniske pasientjournaler (EHR). I det minste bør vi ha et system som gjør det mulig for pasienter å åpne journalene sine etter eget valg. Dette å velge fra seg rettigheter for å fremme sin helse er et vanskelig å tenke seg i Norge og må antagelig debatteres på prinsipielt grunnlag. Men da må vi slutte å late som dilemmaet ikke finnes.
    • Sykepleiere må anvende og bygge kompetanse slik at de i større grad avlaster legene. I forbindelse med lønnsforhandlinger påpeker sykepleierne ofte at de (også) er høyt kvalifiserte, høyskoleutdannede helsepersonale. De spiller allerede en avgjørende rolle i helsesystemet, og den må løftes mer. En måte å se dette på er at mens legene er ansvarlige for gode medisinske utfall, er sykepleiere ansvarlige for at legene er produktiv.
    • Nøkkelprosessene (mottak, diagnose, evaluering, behandling, rekonvalesens, oppfølging, osv.) må defineres og forbedres både for å sikre økonomiske og medisinsk riktige utfall. Doktorgraden til Edward Deming må settes på likefot med doktorgraden til medisinerne.
  • De dyreste pasientene må få bli enda dyrere før de kan bli billigere. Kroniske syke - for eksempel de med diabetes, vedvarende hjertesykdom, tung astma, m.m. tar en stor del av helseressursene (uansett hvordan de måles), men for at de forbruker mindre i behandling må vi bruke mer på dem til forebygging.
  • Vi må lære oss å dø bedre. Den nylig prisbelønnede legen Per Fugelli har tatt for seg denne saken i det siste. Hvis du som leser dette er frisk, bør du snarest tenke over, diskutere, beslutte, og dokumentere hvor langt du vil at legene skal gå for å forlenge ditt liv, eventuelt utsette din død. Intensivbehandling er dyrt og svært ofte smertefullt. Hvis flere av oss tenkte over hvilken hensikt slik behandling burde ha, ville ganske sikkert helsekostnadene gått ned, og vi ville ha fått en mer verdig, mer velordnet død.

Den som er helseminister i oktober dette år vil gjøre lurt i å erkjenne disse (og sikkert andre jeg har glemt eller ikke visst om) behovene og gjøre det klart at de vil ta tid å få på plass.

Fremfor alt må hun/han gjøre det klart at det vil kreves mange - og ofte ubehagelige - endringer på mange fronter. Legene og sykepleierne må redefinere sin profesjon, sykehusadministrasjon vil kreve ledelse og ikke bare forvaltning, pasienter må finne seg i andre prosesser, osv. Det vil koste enda mer penger og ta enda mer tid.

Hvor grensen går for vitenskap og toleranse i den norske samfunnsdebatten

VG forteller i dag at Helse- og omsorgsdepartementet ennå ikke har kommet til en konklusjon etter de sendte ut et høringsnotat i 2011 om lovregulering av tidlig, såkalt "rituell" mannlig omskjæring, som førte til mange interessante svar og en masse støy. Typisk for støyen er dette fantasifulle oppgulpet fra Kristin Spitznogle i det samme VG. Enhver som søker på mitt navn og "omskjæring" på Google vil kunne sette seg inn i mine bidrag til denne debatten, men brukbare sammendrag er å finne på denne samlesiden og denne presentasjonen.

Dette blir ofte fremstilt som en "vanskelig" sak, i det religionsfrihet settes opp mot barnets rettigheter. Men det er en misforståelse.

Til tross for iherdig forsøk på alle fronter, har ingen greid å bevise at tidlig omskjæring skader guttebarn fysisk eller psykisk, snarere tvert i mot. Forskning utgitt i verdens mest prestisjetunge tidsskrifter har fremskaffet tunge bevis på at det knyter seg markante fordeler ved å være omskåret, også - trolig til og med særlig - når det skjer tidlig. 

(Det er selvfølgelig mulig å kritisere forskningen som har kommet frem til alt dette, men så langt har ingen av de norske "ekspertene" - det være seg Spitznogle, Anne Lindboe, Trond Markestad, eller Jan Helge Solbakk henvendt seg til tidsskriftene eller forskerne med slike innvendinger. I stedet rettes det paroler, klisjeer, og vage insinuasjoner om både det ene og det andre inn i den norske folkeopinionen.)

Diskusjonen om barnerettigheter er dermed et villspor, en distraksjon.

Saken dreier seg om to problemstillinger:

  • I hvilken grad vitenskap skal opplyse debatten om (kulturelt) ubehagelige spørsmål? Åpenbart er mannlig omskjæring noe ukjent og skremmende i de fleste norske miljøer, slik mange av våre skikker sikkert er i andre kulturer. Men å være voksen innebærer å ta oppgjør med fordommer, og her er vitenskap uunværlig og nødvendig. Når to av landets ledende medisinske etikere ser helt bort fra vitenskap og grovt svikter sine egne retningslinjer, er det visst viktigere å unngå det ubehagelige enn å opplyse debatten.
  • Hvilken byrde påligger et etnisk flertall for å ta seg til rette overfor et mindretall i et demokrati? Noe av det mest forskrekkelige i denne debatten er at selv de mest grove påstandene og beskyldningene har fått stå uimotsagt. Jeg er ikke kjent med at en eneste av de mange antirasistiske organisasjonene har løftet stemmen over omgangstonen. Det er noen få som har vært redelige: redaktørene i VG og Dagens Næringsliv, Nils August Andresen og en gruppe i Human Etisk Forbund, som ikke har tålt så inderlig vel denne uretten. 

Debatten har gått fra det ene lavmålet til det andre, og skaden er synlig i det NOU 2013:1 (Det livssynsåpne samfunn) gjengir det rene oppspinn om mannlig omskjæring som legitime betenkeligheter om skikken.

Såvidt meg bekjent, ønsker alle at tidlig mannlig omskjæring skal gjøres på kyndig og forsvarlig vis. Selvfølgelig skal det sikres med lover og forskrifter. 

Men lærdommen Helse- og omsorgsdepartementet bør trekke av saken, er at vitenskap og rimelighet kommer til kort i møtet med dyptsittende fordommer og uvitenhet. Vet ikke hvilket departement dette hører under, men helseminister Støre har sannelig holdt nok idealistiske taler at han burde kunne ta bladet fra munnen også her.

Særlig skorter motet hos dem som sitter med det tunge ansvaret å fremme kunnskap og toleranse. Det blir med snakket.

Velkommen til min blogg!

Dette innlegget er altså startskuddet for tanker, innlegg, og forhåpentligvis utdypende artikler om emner som opptar meg, og som forhåpentligvis vil oppta flere.