hits

januar 2015

Ustemt på Holocaust-dagen

I går (tirsdag) var det 70 år siden den Røde Hær inntok det stort sett fraflyktede komplekset Auschwitz, der det var tre hovedleire og et langt større antall såkalte "underleire". Det var noen få overlevende, mange av dem allerede så medtatte at de ikke kunne reddes. Noen dager før hadde SS tvunget 60 000 fanger ut på en tvungen marsj på knappe seks mil som en fjerdedel døde av.


Jøder ikledd israelske flagg i  Birkenau da jeg var der for et par år siden.


Det er vanskelig å vite hvordan vi skal minnes Holocaust på en ordentlig måte. Jeg har ingen fasit på det, men jeg synes det ble et par umusikalske innslag av velmenende folk i går som vi kanskje kan lære av i videre debatt:

Går det an å si "vi må bekjempe antisemittisme. Punktum"?

Både Erna Solberg og Fabian Stang måtte ta et nærmest obligatorisk forbehold da de snakket om dagens antisemittisme. Solberg følte seg forpliktet til ta opp parallelen med stigmatisering muslimer opplever, og Fabian Stang tilføyde at man måtte bekjempe alle fordommer.

Ja, og det er å slå inn åpne dører. Men er det i forbindelse med noen annen form for rasisme vi hører slike forbehold? Det er en ting at norske jøder - for å beskytte seg mot beskyldningen om at de er for selvopptatte - alltid og ettertrykkelig viser at de ikke bare er bekymret for seg selv, men også andre minoriteter, og faktisk hele det norske samfunn. Det burde være opplagt, men det holder altså ikke at jøder sier det sånn hver tredje gang - det må presiseres hver eneste gang.

Antisemittisme, islamofobi, antisiganisme, homofobi, hat av kristne, osv., er beslektede fenomen, men de er verdt å utforske hver for seg. Det går an - en gang i året - å si "akkurat i dag er jeg mest bekymret over det tiltagende jødehatet i Norge." Da den rødgrønne regjeringen først fikk øynene opp for at antisemittisme faktisk var noe å følge i Norge, var det helt umulig for dem å undersøke antisemittisme uten å samtidig undersøke islamofobi. Islamofobi og antisemittisme er begge uverdige fenomen i vårt samfunn, og vi tåler å undersøke dem hver for seg.

Og jeg mistenker at det er noe av den mentaliteten som henger igjen: folk tror at de fornærmer muslimer ved å sette antisemittisme i en særstilling. Kanskje tar jeg feil, men jeg kommer ikke unna fornemmelsen.

Det er i så fall feigt, ikke minst etter Charlie Hebdo myrderiene.

"Franske jøder tilbake til Israel"

Ole Torp mener nok selv det var en forsnakkelse da han spurte Mona Levin om franske jøder søkte seg "tilbake til Israel" i intervjuet med henne på NRK. Men dette er en scenevant, TV-vant fagmann som hadde rikelig med anledning til å forberede sine spørsmål. Levin stusset på forbilledlig måte over ordbruken og tok intervjuet videre.

Jeg plages spesielt over dette fordi media sliter med å ta innover seg at det her dreier seg om flyktninger. En stor del av de franske jødene flyktet til Frankrike siden annen verdenskrig fra arabiske land hvor de hadde bodd i minst flere hundre år. De som kom til Frankrike valgte ikke å reise til Israel; de var (minst) ikke-sionister. Når de og deres etterkommere ikke ser annen utvei enn å likevel flykte til Israel, er det en dobbelttragedie.

Dette har forøvrig Frankrikes statsminister Manuel Valls oppfattet da han før Charlie Hebdo massakrene uttalte at om 100 000 franske jøder (en femtedel av minoriteten) flytter ut, så er hele republikken en fiasko.

"Israels handlinger påvirker antisemittisme"

Dette greide Guro Hjeltnes, direktør i HL-senterert, å si i et annet intervju på NRK (intervjuet med Monica Csango starter på 30:40) da programleder forsøkte å bringe på banen sammenhengen mellom holdninger til Israel og antisemittisme.

Vi kan for øyeblikket sette til side spørsmålet om reaksjonene og oppmerksomhet Israels "handlinger" er i noe proporsjon med annet som dekkes, men Hjeltnes burde i hvert fall ha antydet at jødehatere bruker israelske "handlinger" som påskudd til å drive antisemittisk virksomhet. Å gi inntrykk av at "Israels handlinger" er den uavhengige variabelen og "antisemittisme" den variable lukter vondt.

I det hele tatt må det bli slutt på denne uvanen om å behending unngå å diskutere sammenhengen mellom anti-israelske og antisemittiske strømninger.  Idar Levin skrev dette for tretten år siden. Ingenting har forandret seg, og det må forskerne ta noe av ansvaret for.

 

"Jeg er for ytringsfrihet, MEN..."

Den største faren for en sunn samfunnsdebatt er ikke ekstreme meninger, men tendensen til å avvise dem på uredelig vis.

En slektning jeg er stolt av

En slektning av meg som het Ole Hansen, og var far til Geir Lippestads partifelle Olav Dalgard, var lærer i Oppdal i mange år. Han utga eget tidsskrift som het "Tænk Selv" og var ikke redd for å ha omstridte meninger. Ikke minst om kristendommen, som han mente var det rene tøv. Noen foreldre i bygda mente at slike meninger diskvalifiserte ham fra å undervise kristendomskunnskap i skolen. Presteskapet i Oppdal tok opp saken og satt i timen for å høre om han oppdro elevene til å være kjettere. Deres konklusjon var at Hansens formidling av kristen lære var så god at han like gjerne kunne vært prest. Han fikk naturligvis bli i jobben. Fordi Hansen tok sitt fag alvorlig, og fordi prestene var ærlige folk.

Jeg krenkes stadig vekk

Jeg skriver dette etter å ha lest gjennom noen av overskriftene i norske massemedia, og her er det mye å være krenket over:

Innspill om samfunnsøkonomi som vitner om total mangel på grunnleggende samfunnsøkonomiske prinsipper, politiske synspunkter som er fjernet fra enhver befatning med virkeligheten, og ikke minst kunstige poeng om innvandringspolitikk som bygger på premisser som mildest talt er tvilsomme. Jeg krenkes videre av at de mest leste bloggene i Norge består av overfladisk, selvsentrert pjatt.

Jeg krenkes av sensasjonalismen som gjør at det blir krigsoverskrifter av saker som overhodet ikke har noen betydning for de mange reelle problemene vi i Norge og verden står overfor.

Fremfor alt krenkes jeg av at så mye av det som formidles i media oppmuntrer til apati og likegyldighet.

Vi trenger samfunnsborgere som er engasjerte, villige til å debattere og være uenige, og som stadig utfordres til å sette seg mer inn i sakene de mener noe om. Det er ubehagelig å bli utfordret slik.

Er Max Hermansen ekstremist?

Er jeg enig med Max Hermansen? Nei, stort sett ikke. Han uttaler seg kategorisk og unyansert, bidrar til polarisering, og gjør livet mer slitsomt for oss. Mens disse syndene han ikke er alene om. Det som kalles "spissformulering" i norsk debatt har altfor ofte en sløvende effekt på opinionen som skal informeres.

Å være kategorisk og unyansert er særlig utbredt blant dem som igjen og igjen servererer det samme oppgulpet av opplest og vedtatt visdom.

Jeg er selv helt på linje med opplest og vedtatt visdom på enkelte felt, og stiller meg skeptisk og sågar avvisende til det på andre. Og jeg har forandret mening, flere ganger, gjennom årene ved at "vanskelige" folk har utfordret dem. 

Når Lippestad sier til Hermansen at han - Hermansen - må velge mellom å være "ekstremist" eller lærer, så tror jeg ikke Lippestad forstår implikasjonene av dette.

Som blant annet Elin Ørjasæter påpeker, er det scenarioer der stilling er uforenelig med ytringer - om jeg jobbet som redaktør i Humanist og samtidig gikk inn for innføring av teokrati i Norge, hadde HEF vært helt berettiget i å sparke meg, for eksempel.

Men Lippestad utrykker seg langt mer kategorisk enn det: han dømmer Hermansen inn i straffeboksen "ekstremist" og vil derfor gi ham yrkesforbud.

(Dette er en av flere ganger juristers utsagn har fått meg til å undres på om jusstudier i Norge går ut på annet enn å pugge lovverk, men det får bli en annen diskusjon.)

Saken er den at vårt samfunn trenger folk som er villige til å sette offentlige ord på det de tenker. Noen ganger fordi de faktisk har rett, men oftest fordi de gir oss noe å argumentere mot. Enten vi liker det eller ikke, så formidler Hermansen en temmelig utbredt (og tildels berettiget) frykt blant europeere og nordmenn; og hans oppfatning om det underliggende problemet har oppslutning blant - minst - en stor minoritet.

Hvem skal bestemme hva som er "ekstremisme"?

Slik jeg ser det, er ikke problemet at Max Hermansen mener det han sier og sier det han mener; problemet er at altfor mange unngår problemstillingen han tar opp ved  å avvise ham som "ekstremist" eller det som verre er. Strategien er å sette enkelte meninger utenfor det "akseptable" ved å late som de er et resultat av perverse "verdier", sinnsforvirring, eller ondskap.

Dette er et problem fordi disse dermed forsøker å bestemme hva som skal diskuteres, og hva som er premissene for diskusjonen, altså hva som skal regnes som ubestridelige fakta i "akseptabel" argumentasjon. Dermed slipper de å svare for disse premissene: når noe er opplest og vedtatt, så trenger de ikke lenger komme med empirisk belegg. Og slik blir det akseptable meningsspekteret smalere og smalere.

Jeg vil minne om at det ikke var så altfor lenge siden at kvinner som ville ha stemmerett, folk som vil ha seksualopplysning i skolens regi, de som mente at homofili ikke var noe skammelig, at livssynsfrihet var nødvendig, osv., også ble regnet som "ekstremister" i sin tid. Fordi de var det. De hadde og utrykte meninger som lå langt utenfor oppleste og vedtatte sannheter. At deres syn til slutt vant frem skyldtes at de hadde motet til å stå for saken, selv om den var upopulær.

Om det viser seg at Hermansens synspunkter hindrer ham fra å være en god lærer, så må det bevises. I sin begrunnelse for oppsigelsen av Hermansen er det omtrent som Opplæringskontoret trygler og ber om en rettsak, og det er det mulig de kan få. 

I mellomtiden får vi håpe at Hermansens innspill og dem som argumenter mot ham får til en stadig bedre og informativ debatt. 

Michelets sure oppgulp

Marte Michelet hiver seg på venstresidens offensive forsvar på deres unnfallenet overfor terrorismen som kom til blodig utrykk i Paris forleden ved å påpeke at mange av statslederne som gikk i demonstrasjon ikke er perfekte.

Som om noen av dem påsto de var så perfekte, eller at et perfekt samfunn er et krav for å tale mot mord.

Det finnes ikke et land i verden som gjør nok for å beskytte ytringsfrihet, men kanskje burde vi være glade for at statsledere endelig - ENDELIG (etter Rushdie, Pallywood, karikaturstriden, m.m.) - kom til at en grense var nådd. Så får vi stille krav til at de gjør mer fremover enn å stille i photo-ops, men det hadde vært verre om de ikke gjorde noe i det øyeblikket. Uten tvil var det mange politikere som stilte fordi de følte gruppepress, eller sågar drev valgkamp, men de gikk nå arm likevel og konfronterte dermed terroristledere som tror at vestlige ledere helst vil vike.

(Og da er det greit at Irland får kritikk for blasfemiparagraf, og at Saudi Arabia fordømmes for å piske bloggere, osv. Dette gir en ypperlig anledning for alle til å ta dette opp med dem.)

Hun skriver det ene øyeblikket at "Den katastrofale krigen mot terror pulveriserte Irak og la veien åpen for IS. Den skulle jage talibanerne ut av Afghanistan og nøytralisere «oppmarsjområdet» for al-Qaida, men har i stedet resultert i en globalisert jihadisme som er farligere enn noensinne" og går i neste øyeblikk i full retrett med å skrive "Ikke dermed sagt at jihadistisk terror er 'vestens feil.'"  Og hva har det med saken å gjøre?

Påfallende men ikke uventet er det naturligvis at Michelet unnlater å klage over hykleriet i Abbas' deltagelse i prosesjonen men henger seg opp i et sitat fra Naftali Bennett som er kontroversielt i Israel men også tvetydig: Ytringsfriheten i Israel praktiseres forøvrig så det ljomer, hvilket resulterer i en ytringsbredde som Norge bare kunne drømme om. At Bennett sa dette gjør ham til en som praktiserer ytringsfrihet. Men Michelet mener han er en hykler fordi han sa noe som krenket henne (og forsåvidt meg).

Man kan mene mye om klokskapen i Vesten og USAs militære kampanjer i Afghanistan og Irak (og forsåvidt andre steder), men vi vet ikke hvordan en annen strategi hadde funket. Vi vet ikke hvor mye Al Qaeda hadde tatt seg til rette i Afghanistan, vi vet ikke hvordan Talibanregimet hadde utviklet seg, vi vet slett ikke om Saddam-regimet i Irak hadde greid å bygge et stabilt og mindre blodig regime som  hadde vært immun mot ISIS. Det var såvidt jeg kan huske ingen - ikke engang de steileste neokonservative i Bush-administrasjonen - som lovte at krigen mot terror ville ha noen snarlig løsning.

Det underliggende premiss i Michelets innlegg er det kjedsommelige vanlige hos mange på venstresiden: vestlige makter, dem man ikke liker fordi de ikke er sosialistiske nok, har alltid så mye skyld, så mye ansvar, at alt de gjør, alt de sier, bør og skal tas i absolutt verste mening, alltid og hver gang.

Enten vi liker det eller ikke, så er det feilbarlige, inkonsekvente, og ofte forvirrede ledere som skal bekjempe terror og trusselen om terror fra fascistiske organisasjoner som Hamas, ISIS, Al Qaeda, Hizballah, m.fl. Og enten vi liker det ikke vil denne kampen, denne krigen, være lang, smertefull, dyr, og inneholde masse feilgrep. Vi trenger debatt om hva problemstillingen er, hva som er effektive og hva som er gyldige tiltak, og vi må lære av feilene. Jeg har i alle fall langt flere spørsmål enn svar.

Men la oss holde oss for gode til å sitte bakerst i salen og slenge dritt.

#JeSuisQui? Vi er Hvem?

På en måte gir ikke terrorhandlingene i Paris noe nytt fenomen å diskutere: vi har lenge visst at ekstremister er villige til å bruke "krenkende" tegninger som påskudd til myrderier. Men når denne viljen først er manifestert i grufulle handlinger, får vi aktualisert en rekke viktige problemstillinger: noen som dreier seg om gjerningspersonene og deres støttespillere; andre om oss selv.

I Minerva tar Nils August Andresen opp mange slike momenter, ikke minst denne:

"Til tross for all min fascinasjon for jødedommen og dens historie skrev jeg aldri artikkelen 'Vi er jøder', slik jeg nå skrev 'Vi er Charlie Hebdo' ....  Hvorfor ikke? Det ubehagelig svaret er, tror jeg, for min egen del at de som ble rammet, ikke var meg. Det kunne ikke vært meg, for jeg er ikke jøde. Angrepet på Charlie Hebdo, derimot, det var meg - ikke som en fryktløs og begavet satiriker, men som redaktør, og - vel så viktig - som sekulær europeer." (Leifern anm.: de aller fleste europeiske jøder er forøvrig også sekulære europeere).

Dette er en modig erkjennelse, og jeg tror nok Nils August er litt tøff overfor seg selv. For dette ser ut til å ligge i vår menneskelige natur. Uansett hvor mye vi forestiller oss at vår solidaritet gjelder hele menneskeheten (eller alt liv) så har vi lettere for å identifisere med dem som er mest lik oss: som så mange andre påvirker mordene i Paris oss mer enn mordene i Boko Haram.

Vi reagerer helst på urett som rammer andre, når uretten får oss til å føle oss mer sårbare. 

Dette dreier seg om følelsesmessige reaksjoner, og det er disse som dominererer etter terrorhandlingene i Paris: hvem du identifiserer mest med vil avgjøre hvordan du reagerer. Om du er mer tilbøyelig til å skrive #JeSuisCharlie, #JeSuisJuif, #JeSuisAhmed, osv., kan i stor grad sees i sammenheng med om du føler deg sårbar som resultat av de ulike angrepene fordi du på en eller annen måte er lik ofrene.

Som Erik Tornes har påpekt, er det Vebjørn Selbekk i Norge som med størst rette kan skrive #JeSuisCharlie fordi han først av alle i Norge gjorde seg til mål for terroristene. Og sto lenge alene om det.

Denne reaksjonen: å identifisere seg med dem som man føler mest likhet med, er følelsesmessig, forståelig, og lett gjenkjennelig. Antagelig kan den spores tilbake til et eller annet instikt i ur- eller protomenneskers stammetilværelse. Vi skal tilgi oss selv for at vi har den.

Men vi skal ikke dermed avfinne oss med den, og det av to årsaker:

  • For det første fordi vår sivilisasjon bygger på at rettigheter ikke er situasjonsbetinget; de gjelder likt for alle (slik forpliktelser også gjør). Et voldelig angrep på en form for ytringer (uansett hvor ufyselige) er et angrep på alle (uansett hvor rettskafne). I en ideell verden hadde vi ikke engang diskutert HVA Charlie Hebdo publiserte, for det burde ikke forklare noe som helst. 
  • For det andre fordi vår sivilisasjons fiender utnytter dette reaksjonsmønsteret: de vet hva de kan gjøre uten særlige harde reaksjoner, og hva som virkelig terroriserer. Dette muliggjør en strategi som gjør oss enda mer sårbare, og som veldig fort kan gå utover "annerledes" minoriteter.

Å trykke eller ikke trykke karikaturer av profeten

Når redaktører blir oppmuntret til presset vurderer å trykke karikaturene av Muhammad som på sett og vis var begynnelsen på kontroversen vi igjen står midt i, havner de i et dilemma:

På den ene siden er det å trykke disse tegningene ekte solidaritet. Hvis "Je Suis Charlie" skal bety noe som helst, så betyr det at vi gjør oss selv til den målskiven Charlie Hebdo gjorde: vi forsvarer ytringsfriheten med våre liv om nødvendig, uansett hva slags ytringer det er snakk om. Å trykke tegningene viser verden at vi ikke lar oss kue av vold og trusler om vold, at åpenheten i offentlig debatt ikke skal påvirkes av terrorisme.

På den andre siden blir det å trykke tegningene å løpe terroristenes ærend. Om det ikke gjør redaktørene til muslimenes fiende, så er det en åpenbar krenkelse som gjøres med fullt overlegg. Det er nettopp påskuddet terroristene søker for å rekruttere naive sjeler som føler seg fremmedgjorte fra sitt samfunn, og det bekrefter offermentaliteten som enkelte muslimer føler (og med en viss berettigelse).

Uansett hva redaktørene gjør, vil de mistenkes for å handle med feil motivasjon: om de trykker, vil de beskyldes for å fremme intoleranse, for ufyselighet ene og alene for å være ufyselige. Om de lar være å trykke, vil de beskyldes for feig unnfallenhet. 

Jeg kommer ikke til å skrike og hyle mot redaktører som velger det ene eller det andre, men jeg undres på om det finnes en tredje vei, nemlig å utgi innhold som kun krenker terrorister og deres sympatisører. Tårer fra en muslimsk himmel over de myrdede. Skjebnen til "martyrene" i etterlivet. Terrorister som utgir seg for å være tøffe med er vettskremte for mus. Terrorister som ydmykes av kurdiske og israelske kvinnelige soldater. Vi trenger idémyldring. 

 

Hvem er fienden i Paris (og andre steder)?

Angrepet på redaksjonen i Charlie Hebdo har skapt en debattstorm som både føles som en reprise og en påminnelse om hvor kort vi er kommet med å forstå hva alt dette egentlig dreier seg om. 

 

Slik ser jeg det:

 

Det burde ikke være tvil om at vi står overfor en organisert, disiplinert, og målrettet fiende. Dette er en bevegelse som går inn for et totalitært regime overalt. De er imperialister, åpner for folkemord, hater kvinner og homoseksuelle, og håndterer uenighet ved å myrde dem som er uenige. De er eksempel på menneskelige fenomen der Hitler, Mao, Stalin, Pol Pot, og andre tyranner også inngår. 

 

Deres strategi er å destabilisere samfunn ved å radikalsere virkemidler og polarisere debatt. De går inn for å fyre opp under islamofobi for å sette muslimer i en vanskelig situasjon. De håper på tegninger og annet som krenker muslimer og setter dem i opposisjon mot samfunnene terroristene vil til livs. 

 

Her er en del fakta om denne bevegelsen:

  • Den har bredde. Den innbefatter organisasjoner som ISIL, Hizballah, Al Qaeda, Hamas, Boko Haram, det iranske regimet, og en rekke andre grupper som har det til felles at de er ute etter makt og skyr ingen midler for å få det.
  • Den er mangfoldig. Det dreier seg om alt fra gutteklubber i kjellere i Vest-Europa til regjeringer i Midtøsten med hærer og flyvåpen. 
  • Den har dyktige ledere. De er ressurssterke, utspekulerte, og kyniske. De forstår oss langt bedre enn vi forstår dem, og de har tilgang til penger, våpen, og lett påvirkelige fotsoldater.

De fører ikke krig mot vår ytringsfrihet, for det er nettopp disse frihetene de er helt avhengige av. De fører krig mot hele vår sivilisasjon ved å gjøre oss usikre, ved å få oss til å tro at våre rettigheter er skjørere enn de er. De vil at vi skal være redde, at vi skal overreagere, at vi ubetenksomt skal ty til drastiske midler.

 

De er alt det Anders Behring Breivik håpet på å være.

 

De utnytter reelle problemer og virkelig urett til å skaffe seg falsk legitimitet. De kjenner svakhetene i sensasjonspresse, de utnytter vår tendens til å forstå motiver før vi fordømmer handlinger. Muhammad-karikaturer gjør dem lykkelige, ikke forargede.

 

Fremfor alt utnytter de at islam er et trossamfunn som står midt i tunge omstillinger, som faktisk er i en krise muslimene sliter med å finne ut av, og som de har ulike meninger om hva som må beholdes og hva som må endres. De forsøker å forsterke enkelte muslimers følelse av ydymykelse og kognitiv dissonans ved å forfekte enkle men tiltrekkende mentale modeller der seier teller mer enn fred, visshet mer enn sannhet.

 

Å angripe islam og muslimer generelt er å forsterke polariseringen disse gruppene håper på. Å gjøre dette til et valg mellom å krenke muslimer og utøve ytringsfrihet er nettopp den polariseringen de ønsker. 

 

De kommer selvfølgelig ikke til å lykkes. Bevegelser som deres gjør aldri det, men de kan gjøre uendelig skade i mellomtiden. Men skal vi beseire dem snart og definitivt, må vi virkelig bygge vår strategi på gode fakta og robust analyse, og ikke krigsoverskrifter, forenklinger, og lettvinne, etnosentriske betraktninger.

 

Vi må slutte å tro at det er noe i vår samfunnsform (som slett ikke er perfekt) som driver naive sjeler til å bli terrorister, vi må slutte å tro at nød og urett avler terrorisme, vi må slutte å tro at dette er folk som er åpne for dialog.

 

På kort sikt må vi nekte å gi dem så mye som en eneste psykisk seier: satiriske blad skal fortsatt utgis, vi skal ikke be om unnskyldning for at ytringsfrihet også innbefatter retten til å krenke, vi skal gå på jobben og reise kollektivt også når det blir farligere å gjøre det. 

 

På lang sikt skal vi gjøre dem hjemløse ved å gå inn for å stabilisere områder der de ellers får feste, vi skal gi muslimer plass til å finne ut av ting, vi skal prinsippfast være tolerante, og vi skal finne ut hvordan vi får til en rettstat som også kan drive etterretning. Vi skal svelge tungt og tåle at væpnede konfrontasjoner med disse gruppene er blodige, og vi skal sørge (og ikke feire) over hvert eneste offer, uansett hvor skydlig eller uskydlig, for denne krigen.

 

Vi skal være tålmodige uten å gi opp, vi skal være fremfor alt jobbe med å være tro overfor våre verdier, og ikke bare de det er lett å holde festtaler om. Vi er bedre enn dem, langt bedre enn dem, og nå er det opp til oss å bevise det.

Dette er om mord, ikke ytringsfrihet

Å benytte seg av ytringsfriheten er ikke å teste grensene på den. I det vi forsøker å forstå, forklare, eller sette mordene i sammenheng med den redaksjonelle linjen til Charlie Hebdo, har vi tapt en prinsipiell kamp.

Jeg får håpe at Agnes Moxnes i NRK oppklarer hva hun egentlig mente med å si om Charlie Hebdo at de myrdede:

"...har fått støtte fra både venstre- og høyresiden i Frankrike, og er opplagt et svært kontroversielt magasin som tester grensen hele tiden når det kommer til spørsmålet hvor langt går ytringsfriheten."

For én fortolkning, som jeg håper hun ikke mente, var at "kontroversiell" er ensbetydende med "å teste grenser for ytringsfriheten".

Det er meg revnende likegyldig om Charlie Hebdo publiserte strikkeoppskrifter, porno, litteraturanmeldelser, eller politisk satire.

Mord er mord.

Og ytringsfrihet er ytringsfrihet.

Å si at det å utrykke kontroversielle, endog krenkende ting er å teste grensene for ytringsfrihet er som å si at det å stemme SV (eller FrP, eller whatever) er å teste grensene for stemmerett. 

Når morderne blir stilt for retten, håper jeg at franskmennene har en dommer som forstår nok til å hindre dem fra å si noe som helst om påskuddet for drapene. En ting en rettsak ikke skal bli, er en plattform for politiske påskudd for mord.

 

Avskaff (K)RLE, innfør kritisk tenking

Det synes å være to hovedargumenter for at norske elever skal ha (K)RLE som obligatorisk fag i offentlig skole:

  • At kunnskap om religioner fremmer toleranse av andres livsssyn.
  • At vi for å forstå vårt eget samfunn også må han kunnskap om Norges "kristelig kulturarv"

Begge disse er uangripelige målsetninger.

Men det må stilles to kritiske spørsmål ved ordningen med (K)RLE faget:

  • Er faget den beste måten å fremme disse to målsetningene?
  • Er (K)RLE den beste bruken av en knapp ressurs, nemlig antall undervisningstimer, gitt alt det vi vil at elevene skal lære?

Jeg tror (men er ikke sikker på) at svaret på begge disse er "nei". Fordi:

  • Toleranse for andres livssyn bygger ikke på at man må forstå livssynet for å tolerere det. Toleranse innebærer egentlig det motsatte: at man godtar andre valg enn egne, simpelthen fordi andre har rett til å velge selv. I den grad RLE (altså da uten K) faller for fristelsen å eksotifisere andre livssyn, risikerer vi at intoleranse fremmes.
  • Jeg har aldri fått noen god definisjon på innholdet i "kristelig kulturarv" annet enn det helt opplagte punktet at kristendommen (og i hvert fall kristne institusjoner) har spilt en viktig rolle i norsk samfunnsutvikling. Jeg mener akkurat det aspektet hører under faget samfunnskunnskap/historie.
  • Etter mitt skjønn er det to digre hull i almennutdannelse i Norge (herunder videregående opplæring), nemlig samfunnsøkonomi og kritisk tenking. Dette med samfunnsøkonomi får vente til et annet innlegg; her skal jeg snakke om kritisk tenking.

 Kritisk tenking går i korthet ut på å forstå (og eventuelt finne hull i) påstanders premisser og logikk, både egne og andres. Det er motgiften til parolepolitikk, populisme, fordomsfremmende argumentasjon, personangrep, og en rekke andre utbredte uting som faktisk hindrer god innsikt i reelle problemer. Kristisk tenking er tilgivende i at den godtar usikkerhet og sågar irrasjonalitet ved å erkjenne at slikt finnes; men den er uforsonlig i det den avkler dårlig logikk i kamuflasje.

Den gir elevene midlene de trenger til å bli ansvarlige samfunnsborgere (og forbrukere, kollegaer, foreldre, osv.), men det gir dem også muligheter til å bygge toleranse og forstå samfunnet bedre.

Problemet med kritisk tenking er at det er både krevende å undervise og lære. Man blir aldri utlært i faget, og å gå inn for det innebærer at man ofte blir ydmyket. For å innføre kritisk tenking som fag i skolen må det bygges både pensum og pedagogisk tilnærming, lærere må ha masse ekstrautdanning, og foreldre må tåle at barna arresterer dem for feilslutninger svært så ofte. 

Men det er det verdt.

Er det egentlig et problem at de rike blir rikere av å være rike?

Innvendingene mot Pikettys påstander vokser, og det er et godt tegn. Om Stiglitz er inne på en bedre forklaring, vil det ha stor virkning på økonomisk politikk også i Norge, og dermed også debatten om den.

I norsk politisk debatt omtales som regel økonomisk ulikhet som et udelt onde, men i virkeligheten er det ikke så enkelt. En økonomi som vil vokse må også belønne aktiviteter som skaper ulikheter: folk som arbeider hardere, investerer mer, tar risikoer andre ikke vil ta, må ha rimelige forventninger om at de får igjen for alt dette. Hvis vi skal ha en større kake å dele mellom oss, må vi finne oss i at de som utvider kakens størrelse får større biter.

Men en god del samfunnsøkonomisk forskning og tenking har påpekt at for store forskjeller skaper problemer: når de rike blir rikere simpelthen ved å allerede være rike, så øker faren for at folk utnyttes, og incentivene flyttes fra økonomisk verdiskapning til å beskytte eksisterende rikdom. Det er også fare for at økonomiske særinteresser får for stor politisk makt. 

Thomas Pikettys storverk er spesielt velkommen i sosialdemokratiske kretser, fordi han er inne på løsninger som stemmer overens med deres politiske agenda, dvs. en skattepolitikk som aktivt omfordeler penger ved å beskatte høye inntekter og formue progressivt (dvs at høytlønnede og rike betaler en langt høyere andel i skatt enn andre). 

Denne debatten blir veldig fort polarisert, men så å si alle er enige om at for mye ulikhet er et onde, at det skal være progressiv beskatning, men at vi må tåle en viss ulikhet og begrense beskatningen for å få til økonomisk utvikling. De ekstreme synspunktene - at all skatt ødelegger for økonomisk vekst på den ene siden, eller at formue alltid bygger på utbytting, på den andre - har liten eller ingen støtte i empiri og erfaring.

Piketty har nå fått motbør fra en meget tung kollega, nemlig nobelprisvinner Joseph Stiglitz, som er intervjuet i Salon

Stiglitz er enig med Pikettys premiss, nemlig at de rike har fått en uforholdsmessig stor del av den økonomiske veksten, men tilskriver det at en uforholdsmessig del av rikdommen kommer av verdistigning på eiendom, og særlig i tettbygde strøk. Dette har flere årsaker, men ikke minst skatter og reguleringer som favoriserer "bobler" i eiendomsmarkedet. 

Om Stiglitz har noe for seg, kan man argumentere med at for eksempel Markagrensen rundt Oslo og andre restriksjoner på bruk av areal faktisk er en del av årsaken til ulikhet i Norge. Altså at Christian Ringnes og Olav Thon først og fremst valgte rett bransje å satse på og blir belønnede for det valget. (Jeg ser det ikke slik)

Vi får håpe at videre forskning og velfundert uenighet klarlegger hvem (om noen) av de to som har (mest) rett, men et par poeng er verdt å ta med:

  • Å redusere ulikhet ved å beskatte all kapital kan vise seg å kaste ut babyen med badevannet. En naiv fortolking av Pikketys poeng (om han har rett) ville være at det å bygge opp kapital er årsaken til problemet og dermed kilden til løsningen, altså: jo mer vi tar fra de rike, jo bedre blir det for alle. Pikkety er dessuten ikke så skråsikker eller kategorisk i sine synspunkter heller.
  • Om det er eiendomsboble som er årsaken til for høy ulikhet, vil det for det første han en begrenset effekt, for eiendom har en begrenset verdi; og for det andre må svaret bli skattelovgivning som ikke direkte eller indirekte subsidierer "bobler". Det siste kan bli svært vanskelig i all den tid det offentlige har en (legitim) interesse i å regulere hvordan areal brukes.
  • Jeg håper at økonomisk forskning legger vekt på å finne ut i hvilken grad investeringer som fremmer økonomisk vekst blir belønnet deretter. De av mine klassekamerater i MBA-studiet som har gjort det best (og var blant de dyktigste) økonomisk var dem som satset på Wall Street, og som oftere bidro til økonomisk ustabilitet enn økonomisk utvikling i samfunnene.Jeg synes at akkurat det fenomenet burde bekymre oss mer enn noe annet.

Kjørte Abbas akkurat inn i en blindvei med en grøft i enden?

Abbas' ønske om å gjøre Palestina til part i den internasjonale straffedomstolen er antagelig det siste og mest desparate trekket i Durban-strategien.

(Raphael Ahren orienterer godt om saken i Times of Israel, men her kommer noe av det samme pluss mine egne synspunkter på norsk)

Det var ikke helt uventet at Abbas umiddelbart etter nederlaget i FNs sikkerhetsråd søkte om palestinsk medlemsskap i den internasjonale straffedomstolen (ICC), og nå har han antagelig spilt sitt siste kort i det som ofte kalles Durban-strategien

Hva ligger foran oss, og hva vil det hele føre til?

(Bare sånn for ordens skyld: det er ingen seriøse jurister som mener at selve okkupasjonen er ulovlig. Det som er omstridt er hva Israel foretar seg som okkuperende makt, altså om de behandler sivilbefolkninen iht Genevekonvensjonen, bruker militærmakt til legitime formål, osv.)

Det første å være klar over er at ICC er brennende opptatt av å etablere og beholde troverdighet i verdenssamfunnet, og det er spesielt smertefullt at to av de mektigste militærmaktene i verden (USA og Kina) nekter å ha noen befatning med domstolen, og at Russland ikke har ratifisert traktaten. USAs innvending er en (forøvrig berettiget) frykt for at domstolen vil brukes i politiske ærend, i tillegg til generell skepsis til overnasjonale myndigheter. 

Det er absolutt ingen tvil om at Abbas-regjeringen har som formål å bruke ICC for å sette politisk press på Israel. Man kan mene ulikt om formålet med et slikt press er berettiget, men politikk forblir politikk uansett hvordan man stiller seg til den enkelte politisk sak.

Derfor vil ICC ganske sikkert holde seg strengt til prosedyrene og nøye forholde seg til om:

  • Palestina i det hele tatt kan bli part i ICC. I utgangspunktet er det bare selvstendige stater som kan bli part, og Palestina er bare kanskje det. 
  • Hvilken jurisdiksjon som gjelder. Ettersom Israel har valgt å ikke være part i ICC (på grunn av betenkeligheter om at domstolen vil kunne misbrukes til anti-israelske politiske formål, QED), så er det bare forhold utenfor Israel som har inntruffet etter at Palestina eventuelt er blitt medlem som er gjenstand for etterforskning.
  • Om de velger å undersøke. Domstolen tar nemlig ikke for seg alle angivelige forbrytelser, men de "mest alvorlige" forbrytelsene. Man kan ha sterke meninger om israelsk politikk på Vestbredden, men det skal et litt spesielt tankesett til for å mene at dette er blant de mest alvorlige i dag.
  • Om de angivelige forholdene faktisk er forbrytelser, og her vil antagelig Israel - om det kommer så langt - legge frem argumenter om at områdene ikke er okkuperte fordi de ikke har vært del av en stat siden 1917, og at bosetningene ikke faller under artikkel 49 i Geneve-konvensjonen fordi det ikke er snakk om tvangsflytting inn i områder utenfor våpenhvilelinjen fra 1949.
  • Om det blir en etterforskning, og om det blir siktelse, og mot hvem. 
  • Forholdene er relevante når de kommer så langt. Alt Israel trenger å gjøre er å fryse utbygging av bosetningene så blir det uklart om forbrytelsene faktisk foregår.

Vi kan være sikre på at israelske myndigheter er godt forberedte på det og vil gå inn for å gjøre det vanskelig for ICC å forfølge dette uten å slite på egen troverdighet. Ettersom det både i USA og Israel er fremragende jurister med spisskompetanse i folkerett som gjerne vil bryne seg på denne saken, kan dette bli veldig interessant for jusnerder. 

Alt dette vil ta år, og det bør være uvisst for Abbas om dette fører til at Israel føler press eller snarere tvert i mot undergraver israelsk velvilje til noe som helst fra palestinske myndigheter. Vi skal heller ikke se bort fra at Israel anlegger sak mot palestinske myndigheter, selv om jeg tror det blir enda vanskeligere.

Hva tror jeg vil skje?

Jeg tror at ICC kommer til å godta Palestinas søknad om å bli part i ICC, men med noen forbehold. Og så kommer de til å somle veldig med alt som kommer etterpå. Det kommer veldig snart til å bli tydelig for Abbas at dette er en blindvei. Jeg tror Israel kommer til å svare på dette med å 1) kritisere ICC for å misbrukes til politiske formål, og å 2) argumentere mot de juridiske sidene av saken. 

Et paradoks kan komme av at Israel avkrever fra Abbas et entydig svar på hvor han mener Palestinas grenser går, og for den som har fulgt med er det tydelig at det er noe Abbas helst ikke vil inn på. 

En sak i ICC vil være temmelig ubehagelig for Israel, men det hele kan vise seg å slå voldsomt tilbake på Abbas. Han vil måtte besvare noen litt kinkige spørsmål under selve prosessen, og det vil ta langt mer tid og krefter enn mange rundt ham tror. Hvis radikale elementer i Fatah blir utålmodige, kan det være at Abbas finner et påskudd for å starte en ny intifadah. Det blir viktig at Israel ikke gir ham det påskuddet og har en strategi for å møte en intifadah uten at det blir en PR-katastrofe av det.