hits

januar 2014

Professor Iversens frisinnede omgang med virkeligheten

Ole-Erik Iversen advarer om amerikanske forhold, men han burde heller lengte etter dem. Norge er et foregangsland for amerikanske aktivister som vil avskaffe selvbestemt abort.

En gjennomgående lov i norsk debatt er at man i mangel av bedre argumenter skremmer man folk med "amerikanske forhold". Det er nettopp det overlege og professor (!) Ole-Erik Iversen gjør når han påstår at "I USA har mange stater vedtatt totalforbud mot abort, men det kan ikke iverksettes før Høyesterett har stadfestet vedtaket." 

Dette er forsåvidt riktig hvis man ser bort fra den virkeligheten Iversen mener andre kolliderer med. 

Enhver som kan engelsk og er interessert i abortsaken kan undersøke dette selv ved å lese meget utfyllende på nettsidene til amerikanske organisasjoner (som mangler helt sidestykke i Norge) som kjemper for selvbestemt abort. For eksempel NARAL Pro-Choice America, Planned Parenthood, NOW, m.fl. 

I regelen har USA langt færre restriksjoner på selvbestemt abort enn Norge. Høyesterettsdommen i Roe v. Wade (1973) satte på konstitusjonelt grunnlag tilside alle delstatslover som begrenset kvinners adgang til selvbestemt abort. Det har vært mange forsøk på å gjøre om Roe v. Wade, og den eneste som har lykkes er en dom som presiserer at delstater kan sette en grense når fosteret kan tenkes å overleve. I praksis har derfor alle amerikanske kvinner tilgang til selvbestemt abort inntil minst 20. uke. Ellers har konservative politikere forsøkt i flere stater å innskrenke disse rettighetene uten å lykkes særlig.

Femten delstater har ikke fjernet lovene som ble grunnlovstridige i 1973, og disse vil teoretisk komme i kraft om Roe v. Wade ble helt satt til side. Jeg skriver "teoretisk" av to årsaker: det ene er at det er meget usannsynlig at Roe v Wade blir helt satt til side, og det andre er at erfaring viser at politikere ikke vil ha et reelt mandat til å innføre så strenge lover som bare finnes i teorien. 

Det er derfor helt villedende å gi inntrykk av at lovene ligger i påvente av et vedtak i Høyesterett. Det er ingen som forventer (selv om noen kanskje håper på) et slikt vedtak, og lovene er blitt helt uaktuelle fordi de er grunnlovstridige. 

Blant disse femten er det flere som har svært liberal abortlovgivning: Massachussets, New Mexico, Vermont, og West Virginia får høye karakterer av NARAL, Colorado og Delaware får middels. Statene som får dårlige karakterer (D eller F) er Alabama, Arizona, Arkansas, Louisiana, Michigan, Missouri, North Dakota og Oklahoma. Louisiana, Missouri, og North Dakota har vedtatt såkalte "avtrekkerlover" som mer ment å tre i kraft om Roe v Wade blir satt til side, og det har også Kansas og South Dakota.

Likevel har ingen av disse statene lyktes med å innføre lover som er så restriktive som de norske.

Lovgivere i flere stater har forsøkt å direkte utfordre Roe v Wade, men alle disse forsøkene er blitt stoppet av flertall i lovgivende forsamlinger, veto av guvernøren, eller folkeavstemninger. Alle meningsmålinger i USA tyder på et solid politisk mandat for selvbestemt abort. 

Men om Iversen vilt overdriver situasjonen i USA, skal vi heller ikke undervurdere kreftene som vil avskaffe selvbestemt abort. I enkelte stater innføres det stadig lover som i prinsippet ikke avskaffer kvinnenes rettigheter men gjør det i praksis vanskelig for dem å få abort: det er for eksempel snakk om obligatoriske ultralydprøver, forbud mot forsikringsdekning av abort, restriksjoner på hvilke klinikker som får gjennomføre dem, og obligatorisk ventetid mellom begjæring av abort og selve aborten.

For abortmotstandere i USA står Norge frem som et foregangsland: vi begrenser selvbestemt abort til det første trimesteret, krever at kvinnen skal ha to besøk, krever en skriftlig og underskrevet søknad, gir gynekologer reservasjonsrett fra å utføre abort, og tillater at abort kun gjøres på sykehus. Meg bekjent er det ikke en eneste stat som har gjort det så vanskelig for sine kvinner.

(Nesten) alle er mot (helt) fri abort og har reservasjoner

Debatten om reservasjonsrett er noe av det mest ureflekterte jeg har opplevd på lang tid. Du som leser dette, er også mot helt selvbestemt abort.

Kristin Clemet setter saken godt inne på en skarp spiss på sin blogg i dag, og Anki Gerhardsen kommer med et veltruffet hjertesukk som er en av de mest leseverdige artiklene om dette med reservasjonsrett. Ellers er det for det meste støy. Marie Simonsen har antagelig rett i at Solberg har bommet helt på sprengkraften i denne saken (og dermed også hvor hardt politiske opportunister vil forsøke å plyndre i vrakgodset etter eksplosjonen).

En universitetsprofessor i retorikk (!) kommer med årets hittil mest fantasifulle stråmann med denne diatriben "Mener nnn at norske medborgere skal vise empati for kommunetilsatte som mener at voldtatte jenter/kvinner som ønsker og tar abort skal kalles "mordere"? Jeg minner om at slike kvinner rettsforfølges i en rekke stater vi normalt regner som siviliserte, f.eks. Irland. Bør ikke minstekravet for anstendig oppførsel for en slik lege være at hun eller han finner seg et område i helsesektoren hvor de slipper å sijikansere kvinner/jenter som benytter seg av en rettighet som det norske samfunnet gjennom debatt og storingsvedtak og lover for mange år siden har gitt dem: å bestemme over sin egen kropp?"

Selvbestemt abort er ingen enkel sak, og det er derfor det er så få i ytterpunktene i debatten. 

De aller fleste er mot helt fri abort. Det er ikke mange som mener at en kvinne som vil abortere i 36. uke bør få et slikt ønske innfridd, uansett hvor mye hun snakker om at det er hennes kropp. Vi har satt grensen ved 12. uke for helt selvbestemt, og 16. uke for bortimot selvbestemt nå, og det virker som de fleste synes det er rimelige grenser. Men forandringen i fosterets utvikling fra siste dag i 16. uke og først dag i 17. er ikke så tydelig (eller mulig å engang fastslå) at noen ville si at grensen er soleklar. 

De aller aller fleste har dermed en grense for når fosteret er viktigere enn (den vordende) morens rett til å bestemme over egen kropp. 

Så kan vi slutte å late som det er bare en gruppe som tenker slik? La oss erkjenne at det er bred enighet om at det skal være en grense for så å diskutere hvor grensen skal gå, altså ved hvilket stadie i et svangerskap samfunnet kan blande seg opp i kvinnens rett til å bestemme om kroppen skal brukes (videre) til å bære frem et barn.

Og så er det dette: rent bortsett fra at er ytterst vanskelig å håndheve et reservasjonsforbud, så virker det helt vilt å be leger om å sette til side sin egen samvittighet. For det kan umulig være et generelt krav om at gode leger skal se bort fra sin samvittighet? 

En overlege (finner ikke artikkelen igjen) var indignert over at regjeringen ikke så den åpenbare forskjellen mellom fastleger som ville reservere seg mot å henvise til, og gynekologer som ville reserve mot å utføre aborter. I tillegg er det en stadig mindre andel selvbestemte aborter som foretas av leger på andre måter enn å skrive resept. 

Men hvor går den harde grensen mellom å utføre, bidra til, og henvise til abort i en persons samvittighet? Er det virkelig et generelt anvendelig prinsipp at man ikke skal plages av å bidra til noe man synes er galt? Og videre: hvorfor er det opplagt at en gynekolog, skal ha reservasjonsrett mot noe som burde være en stor del av arbeidet; mens det skal man ikke unne en fastlege som trolig møter på det ganske sjeldent. 

Det er gyldig å argumentere med at:

  • Aborthenvisninger er en del av arbeidsinstruksen til fastleger, og at den som ikke vil følge en arbeidsinstruks trenger ikke velge stilling som fastlege. Men da må vi innse at leger med slike overbevisninger ikke kan være fastleger, selv om det antagelig finnes pasienter som foretrekker leger med et slikt syn.
  • Kvinnens lovfestede rett til abort innenfor de rammene vi har vedtatt er viktigere enn legenes uenighet med denne loven. Dette er forøvrig åpenbart i prinsippet men kan - som sagt - vise seg å være vanskelig å få til i praksis. Eller kanskje ikke. Vi mangler fakta for å finne ut om dette er et reelt og ikke et hypotetisk problem.
  • I hvert fall noen elementer i KrF håper at en reservasjonsrett vil redusere antall aborter ved å gjøre dem vanskeligere tilgjengelig. Men vi bør være mer opptatt av faktiske konsekvenser enn fryktede intensjoner. 

Det er forståelig at enkelte forskrekkes over alt som kan lukte av innskrenkninger i abortlovgivningen. Men det hadde vært mye mer nyttig for alle med mindre skyttergravskrig mot stråmenn og mer konstruktiv, om livlig debatt.

1942: Ja, det var ran, bortføring, og medvirkning til mord

Hvis noen virkelig mener at det var rett å frifinne Knut Rød for deportasjonene av jøder under annen verdenskrig, må de snarest engasjere seg i arbeidet for å gjøre det ulovlig for all fremtid.

At Knut Rød ble frifunnet for sin nidkjære innsats for å rense Norge for alt jødisk under krigen er i diverse sammenhenger blitt kalt den mest selsomme retssaken i nyere norsk historie og en "skamplett". Likevel har en høyesterettsdommer i nyere tid hevdet at frifinnelsen var riktig.

Resonnementet for retten den gangen - med et svært så hederlig unntak i en fagdommer - var at vage forestillinger om at Knut Rød kanskje muligens etter egen påstand også gjorde noe for motstandsbevegelsen - var noe som oppveiet for at han ledet innsatsen for å deportere jødene. Det er jo umulig å vite hva som gikk gjennom hodene til retten i 1948, men her fra 2014 virker resonnementet mildest talt forrykt.

Så la oss starte med et grunnleggende spørsmål som gjerne kan besvares av tidligere høyesterettsdommmer Rieber-Mohn og andre som er enige med ham:

Kan vi være enige om at det Statspolitiet gjorde mot jødene under krigen var en forbrytelse?

Altså, det var og er ulovlig i Norge å:

  • Tvangsmessig registrerting i henhold til imaginære forestillinger om "rase"?
  • Konfiskering av eiendom uten lov og dom
  • Arrestasjon og forvaring uten lov og dom
  • Deportasjon uten lov og dom
  • Inndragelse av norsk statsborgerskap uten lov og dom
  • Medvirkning til det Statspolitiet visste eller burde visst var mord, uten lov og dom

Uten at Rieber-Mohn sier det konkret, virker det som han unnskylder frifinnelsen ut fra at tiltalen var begrenset til straffelovens § 86 (bistand til fienden) og § 223 (frihetsberøvelse). Lagretten kunne altså ikke ta stilling til annet enn den påstanden som var lagt fremfor dem, og der fant de altså at:

"Han [Rød ]gikk inn i N.S. utelukkende for, dekket av medlemskapet, å kunne utføre landsgagnlig arbeid, og det har han også gjort. Hele hans ledelse av den politiavdeling han hadde gikk ut på å motarbeide tyske og nazistiske interesser, og det lykkedes for ham. Det er ikke med tiltalte som med så mange andre at han har meldt seg inn av mer eller mindre egoistiske grunner, og så etterpå søker å reparere det med gagnlige handlinger."

Tvilen som altså kom Rød til gode var hans påstand (som han åpenbart ikke trengte å underbygge nærmere) om at han i virkeligheten jobbet mot tyskerne. Jeg kan ikke se at hverken de eller Rieber-Mohn har tatt stilling til disse spørsmålene:

  • Var det nødvendig for Rød å gå så ivrig til verks? Hadde det ikke vært mer overbevisende formildende om han hadde gjort det lettere for jøder å unnslippe?
  • Hva var det, helt konkret, som var viktigere enn å hindre denne deportasjonen? Eller holdt det at Rød fremholdt at han hadde viktige ting for seg?
  • Hvilke lover var egentlig anvendelige i denne situasjonen? Det er verdt å merke seg at Rød og Statspolitiet kom under Terbovens Sicherheitsdienst og ikke Wehrmacht. Norge var underlagt en militær okkupasjon, og Terbovens virke var i all hovedsak ulovlig hele veien gjennom.

Mitt poeng er dette: hvis det finnes juridisk grunnlag for å tro at deportasjonene var lovlige, må vi snarest endre lovene slik at det aldri igjen blir det. Og her er Rieber-Mohn svar skyldig. For å si det pent.

 

Å være sin egen jøde er å være sitt eget menneske

I anledning den Internasjonale Minnedagen for Holocaust utgir Aftenposten i dag en kronikk (Skremt til Stillhet) av Monica Csango der hun forteller at hun har hatt for vane å holde sin jødiske identitet skjult.

Jeg må innrømme at det ikke har falt meg inn å holde min jødiskhet skjult, men så var det å være jøde noe jeg valgte å være, vel vitende (og advart, mange ganger) om hvilke ulemper det medførte. Dessuten er jeg patriot: jeg vil utfordre mitt fedreland til å ha romslig plass for meg, og for alle andre som vil være annerledes.

Csango føler i sin kronikk behov for å presisere at hun er kritisk til Israels politikk og er dessuten ikke religiøs.

Og så undrer jeg meg: Hva har det med saken å gjøre? Samtidig som jeg også vet svaret.

Hun forsvarer seg mot det hun vet vil komme: hvis hun tilkjennegir seg som jøde, er det plutselig viktig å poengtere at hun er den type jøde som andre nordmenn kan tåle. Som holder seg til det akseptable overbevisningrsommet i norsk debatt der Israel kommer uheldig ut og religion er et nødvendig onde.

Det er antagelig utbredt enighet om at en slik jøde må det være lov å være.

Men det må også være en slik jøde som ikke har noen bestemt mening om Israel, eller som vil holde religiøs praksis og overbevisning for seg selv? Eller som støtter Likud og er ikke-religiøs, eller som støtter Meretz og er sterkt religiøs? Eller hva som helst?

Det må føles trygt å være den jøden man selv ønsker å være, uten en eller annen lakmustest.

Jeg må innrømme at jeg har samme impuls som Csango: jeg ønsker å presisere at jeg ikke er enig med alt Israel foretar seg (som om noen jøder er det), at jeg har humanistisk utsyn selv om jeg også har religiøse overbevisninger og praksis, men egentlig er det saken helt uvedkommende.

Det skal være trygt å stå frem som jøde (eller la være) uten forbehold.

Hvem er den snille legen?

Fastleger bør opplyse om reservasjoner mot selvbestemt abort fordi møtet mellom lege og pasient er privat og full av nyanserte forhold.

Tenk deg: Et møte mellom en kvinne og hennes (i dette scenarioet, mannlige) fastlege. Hun er gravid, vurderer abort. Dette er en 35 år gammel gift kvinne med to barn fra før, ryddige økonomiske forhold, jobb i offentlig sektor som gir permisjoner og annet som letter byrden. Hun kommer ut igjen og har bestemt seg for å fortsette svangerskapet

Hva har skjedd?

Her er to scenarioer:

Scenario 1

Hun tror ikke hun greier å ha et barn til. Hun sliter med angst og er ofte utslitt. Det eldste barnet har adferdsproblemer. Det ser dårlig ut for ekteskapet. Hun er sårbar, og dette uventede svangerskapet skapte full krise for henne. Hun gikk til legen og ba om råd fordi hun fryktet uforutsigbarheten fra sin mann og har ingen venninner å betro seg til. Det hun ønsket seg var et trøstende ord, oppmuntring om sin beslutning, råd fra et klokt medmenneske.

Legen overhørte detaljene og forsto det slik at hun var usikker på om abort var veien å gå. Han forsikret henne om at hun hadde alle forutsetninger for å greie et tredje barn. Han syntes det var for galt at et godt og trygt hjem som hennes skulle lide tapet av å miste det tredje barnet og oppmuntret henne til å fortsette svangerskapet.

Scenario 2:

Abort var egentlig bare en teoretisk mulighet. Selv om det var mange problemer i hennes liv, så forsto hun at dette var typisk. Av erfaring visste hun at svangerskapet går sin gang, prioritetene ordner seg selv, og at mammapermisjon var en velsignelse. Hun hadde tro på at legen ville ha et godt perspektiv, så hun var lettet da han forsikret henne om at alt ville gå bra om hun fortsatte svangerskapet.

Legen lyttet til det hun fortalte og bekreftet hva hun egentlig ville.

OK:

Forskjellen mellom disse to scenarioene er så nyanserte at det vil være umulig i ettertid å skille dem fra hverandre, og jeg er ikke så sikker på om det hadde vært mulig for en flue på veggen under samtalen å høre forskjell, heller. Vi snakker her om situasjoner som er omtrent umulige å etterprøve: med mindre legen med rene ord fraråder (eller tilråder) abort som et argument mot det kvinnen med rene ord sier hun ønsker, så blir samtalen om saken nettopp det: en samtale der det utveksles opplysninger og synspunkter.

Det må innrømmes at min erfaring med selvbestemt abort i alle tilfeller er annenhånds og begrenset. Men alle kvinner som har diskutert dette med meg syntes det var en vanskelig beslutning, selv om de aldri var i tvil om at det var den riktige. De følte seg sårbare under prosessen og slitne etterpå. Det er sikkert noen som syntes dette er helt greit og forretningsmessig, men vi må være åpne for at opptil flere syntes det er vanskelig.

Men hvis kvinnen hadde visst at legen hun gikk til reserverte seg mot ethvert bidrag til abort, hadde hun kunnet reservere seg mot ham - enten som fastlege eller for denne bestemte saken.

For leger er også mennesker som - uansett hvor gode intensjonene og ferdighetene er - må anvende sin egen dømmekraft og samvittighet for å vurdere hva som er riktigst for pasienten. Det er et helt legitimt argument å kreve at leger som vil reservere seg mot abort velger noe annet enn fastlegestillinger. Men da må vi innse at vi i praksis nedlegger begrensninger på ellers godt kvalifiserte leger på grunn av noe som for dem er en samvittighetssak - kanskje det er riktig å gjøre det, men la oss ikke late som det er en bagatellmessig beslutning. Og da ser vi også bort fra at det antagelig er folk som foretrekker en fastlege med slike reservasjoner.

Kanskje er det på tide at vi begynner å sette oss inn i hva slags forventninger vi har til vår fastlege, og hva han/hun forventer av seg selv: når er det medisinske ferdigheter kommer til kort, og medmenneskelighet må til? Vil vi virkelig ha leger i frontlinjen som kun har kliniske betraktninger, eller ønsker vi også leger som søker i sitt eget verdisystem etter gode betraktninger for sine pasienter? Er det virkelig slik at leger som har reservasjoner om abort er uegnet til å være fastleger?

Vanviddet i å sultefore utdannelse og omsorg av psykisk utviklingshemmede

Hvis Oslo kommune ikke har råd til å skape sikre miljø for sine elever og lærere, er det uforståelig at OL i det hele tatt er på tale. Å kutte budsjettet for psykisk utviklingshemmede er det rene skjære idioti.

HVPU-reformen var godt ment. Tanken vår å unngå at utviklingshemmede barn og voksne mistet sin verdighet ved å bli isolert fra resten av samfunnet. Samt å frata samfunnet illusjoner om at utviklingshemmede var fremmede vesener som burde være på en egen planet, dvs. store statlige institusjoner. Håpet var nok også at mange av dem det gjaldt ville strekke seg litt mer og ha litt mindre hjelpebehov.

For en del har nok dette slått til. Jeg aner ikke hvor stor den andelen er.

Men kronikken i dagens Aftenposten fra en anonym lærer viser at det har gått helt skjevt: det som er litt utfordrende miljø for typiske barn er helt umulig for psykisk utviklingshemmede eller psykisk syke barn. Og ettersom de ofte mangler "normale" måter å takle støy, uforutsigbarhet, konflikter, osv. på tyr de til midler som er farlige for dem selv og omgivelsene.

Omsorg og hjelp til psykisk utviklingshemmede barn og voksne er arbeidskrevende, og derfor er det dyrt. I motsetning til mange andre tjenester vi er vant til, er det svært lite teknologi kan gjøre for å erstatte en-til-en oppmerksomheten disse medborgerne trenger for å han minimalt akseptabel livskvalitet (for det er alt vi egentlig unner dem). 

Takket være prinsippfaste og redelige politikere, ledere, etatsfolk, og frontlinjefolk gjør min hjemkommune Bærum i all hovedsak en fremragende jobb for sine psykisk utviklingshemmede borgere. Det har likevel ikke hindret dem fra å kutte budsjettet på Haug skole og ressurssenter, der min sønn nå er i nest siste året. For Haug koster svært mye, og for enkelte naive sjeler vil det synes nærliggende å tro at "her går det an å kutte".

Egentlig ikke.

Først det kortsiktige: Det er slik at jeg antagelig kunne krevet at min sønn ble mer "integrert" ved å gå på nærmeste ungdomsskole, i vårt tilfelle Gjettum. Det ville vært en katastrofe for ham og de andre elevene. Skolen måtte ha satt opp et eget klasserom bare for ham, antagelig også et skjermingsrom, de måtte ha ansatt minst to assistenter på fulltid, en stillingsbrøk på minst 0,5 spesialpedagog, og ekstratjenester som fysioterapi, ergoterapi, logoterapi, og annet for at hans skoletilbud skulle begynne å nærme seg det han har lovfestet krav på.

Budsjettet for min sønn hadde vært tilnærmelsesvis det samme som for en hel klasse på hans nivå.

Og hvis det skulle skje innenfor Gjettums eksisterende budsjett, ville det gått utover undervisningskvaliteten til de andre elevene. Antagelig ville skolen forsøkt å få til kompromisser som gjorde at det "fungerte" (altså dårlig) for min sønn og ikke ble helt umulig for de andre.

Så det langsiktige: Jo bedre psykisk utviklingshemmede barn lykkes med å ha gode, veltilpassede liv som voksne, jo billigere er det for samfunnet å ta vare på dem. Og det er en funksjon av to ting: hvor sterkt nedsatte deres funksjonsevne er, og hvilke ferdigheter de utvikler som unge. (Slik det faktisk er med oss alle). En voksen som greier å kle seg selv, eller å gå på do uten mye hjelp, eller kan pusse egne tenner, osv., krever mindre. En voksen som har en trygg, forutsigbar barndom vil ha mindre adferdsproblemer. 

Investeringer i å bygge psykisk utviklingshemmedes mestring i barne-og ungdomstiden gir en helt overveldende avkastning gjennom hele livet, både for den enkeltes lykke og verdighet (som jo burde være det styrende prinsipp) men også økonomisk (hvis vi skal være realistiske).

For all del: institusjoner som utdanner, utvikler, og tar vare på psykisk utviklingshemmede medborgere må også jobbe med kontinuerlig forbedring, også når det gjelder produktivitet og kostnadsstyring. Men det tar for det første tid, og for det andre er det begrenset hva som er mulig. Det kan til og med være at det lønner seg å øke kostnaden hvis det fører til bedre resultater.

Men å bare kutte budsjettet til dette formålet er DET GLADE VANVIDD, eller altså IDIOTI. Og det sier jeg ikke bare som far, men også som økonom.

Høyere utdannelse, FTW (for the win!)

Hva som motiverer oss til å investere i høyere utdannelse er mye mer enn Snoen gir inntrykk av.

Jan Arild Snoen tar i sin faste spalte Internrevisjonen (i Aftenposten) til orde for at offentlige subsidier til høyere utdannelse skal reduseres, slik at den enkelte student må betale for mer av sin egen utdannelse selv. 

Snoen har mange momenter som jeg skal forsøke å ta for meg, men hovedargumentet synes å være at det er noe regressivt i at "hun som sitter i Rimi-kassa som subsidierer sosiologistudiet til direktørsønnen fra Bærum". Ved at alle får (tilsynelatende) lik offentlig støtte til høyere utdannelse, vil skattepengene (også kassedama på Rimi) hjelpe folk som ikke trenger det (direktørsønnen fra Bærum) til noe som ikke er spesielt nyttig (sosiologistudium).

Snoen stiller seg også skeptisk til nytten av høyere utdannelse, i det andre faktorer synes å spille en viktigere rolle enn universitetseksamen. 

Her er det mye å rydde opp i.

  • Først, kassadama på Rimi. Jeg er enig i at vi må behandle alles tvangsinndrevne bidrag til fellesskapet (også omtalt som "skatt") med respekt, og kanskje særlig det som kommer fra dem som kan unnvære det minst. Men hvis vi først skal se på slike bidrag, er det rimelig klart at vi på grunn av progressiv beskatning krever langt mer av direktøren enn av kassadama, både prosentvis og i absolutte kroner. Gitt størrelsen på offentlig sektor og omfanget av offentlige tjenester, er det langt mer sannsynlig at direktøren subsidierer kassadama på ulike vis.
  • Direktørsønnen. Snoens premiss synes å være at sønnen til en direktør har tilgang til finansiering fra sin far og/eller mor, som er direktør(er), Med andre ord at studiefinansiering fra offentlige kilder til voksne studenter skal være behovsprøvd ut fra foreldrenes inntekt og formue. (Dette er forøvrig ordningen i USA). Dette er et problematisk premiss av to årsaker: det ene er at det ikke på noen måte er gitt at foreldre er villige til å gi slik støtte, det andre er at det ligger langt inn i margen i norsk politikk at sosial og økonomisk mobilitet skal i minst mulig grad være funksjon av foreldrenes kår. 
  • "Sosiologistudiet." Med forbehold om at jeg misforstår Snoen litt her, tror jeg poenget hans er at sosiologistudiet er blant de utdannelsene som burde være blant de minst attraktive hvis vi så på den økonomiske nettonåverdien av investering i studiet. Nå er ikke det vesentlige om akkurat sosiologi var det beste valget for å illustrere poenget, så la oss gå ut fra at det er slik: det er forskjell på økonomisk verdi av ulike studier. Hvis den som velger et slikt studium ikke bærer noe av kostnaden ved et så dumt valg, legger vi heller til rette for at folk tar økonomisk rasjonelle valg. Men slik er det jo heller ikke i Norge: studenter pådrar seg studiegjeld som er avhengig av normert og faktisk studielengde, og de har muligheter for å stille seg realistiske forventninger om lønn og andre vilkår ved de ulike valgene. 
  • Det er ingen som argumenterer for ekstreme ordninger (alle studier er privatfinansierte på den ene siden; alle studier er gratis for studentene ved offentlig finansiering på den andre), så diskusjonen dreier seg om hvilke knapper vi skal skru, og i hvilken retning

Dermed blir det mer komplisert:

  • Lønnsforventninger. Snoen skriver at Norge er at av de landene som har lavest samfunnsøkonomisk nytte av høyere utdanning. Hvis jeg forstår OECD-rapportene han henviser til riktig, så gir Norge et av de laveste privatøkonomiske gevinstene ved høyere utdannelse. Med andre ord: hvis vi setter sammen den samlede kostnaden av en høyere utdannelse i Norge (uansett hvordan den finansieres) med inntektsløftet en slik utdannelse gir, så er det mindre lønnsomt enn andre steder.  Men dette er villedende av flere årsaker:
  • Utdannelse skaper samfunnsøkonomisk fellesgoder: For det første tar det ikke høyde for at samfunnet (som betaler for en stor del av studiet) får nytte av utdannelsen som ikke reflekteres i inntekten til den som gjennomfører den. Altså: hvis samfunnet som helhet tjener på at flere har høyere utdannelse, så er det rasjonelt at samfunnet bærer en proporsjonal del av kostnaden for slik utdannelse.
  • Avkasting for den enkelte: For det andre kan det derfor være at det i Norge likevel er økonomisk lønnsomt for den enkelte å ta utdannelse hvis vi regner med hans/hennes faktiske utgifter (målt i påløpt gjeld og alternativkostnader) og høyere forventninger til inntekt. I første omgang inngår det her et regnestykke om høyere utdannelse i det hele tatt lønner seg (hvilket vil avgjøre om folk i det hele tatt fortsetter med utdannelse) og et annet om hvor mye det lønner seg (hvilket vil antagelig påvirke valg av studier, gitt at et eller annet studium skal det bli).
  • Å se seg blind på betydningen av høyere utdanning. Jeg tror Snoen og jeg er enige om tre ting: 1) høyere utdannelse ikke er den eneste faktoren vi burde bry oss om. 2) det er (økonomisk) avtagende avkastning på høyere utdannelse, selv om vi ikke riktig vet hvor den ligger, og 3) vi må for all del bort fra ideen om at høyere utdannelse alene er et mål for et menneskes bidrag til samfunnet, enten vi måler bidraget i økonomi eller annet - menneskelig sivilisasjon er uendelig mye mer enn økonomi.
  • Er høyere utdanning avgjørende? Ettersom vår sivilisasjon blir mer avansert, blir også behovet for ferdigheter større. En større andel nordmenn er ingeniører, økonomer, og journalister i dag enn for 100 år siden, og en langt lavere andel er ufaglærte arbeidere. Dette er en selvforsterkende dynamikk som er økonomisk motivert: vi tar oss råd til å utdanne flere for at vi skal få bedre råd i fremtiden. Høyt utdannede folk skaper innovasjon og vekst som forsterker behovet for flere utdannede folk, og slik utvikler vi oss: både vår levestandard og livsstandard forbedres, og vår sivilisasjon blir (forhåpentligvis) bedre av det. Høyere utdannelse er uten tvil en helt avgjørende faktor for bærekraftig, langsiktig økonomisk utvikling. Da er det ikke rart at markedsmekanismer gjør at høyere utdannelse også lønner seg for den enkelte. 
  • OK, men hvor viktig er den? En ny rapport fra Storbritannia som går systematisk gjennom forskningen om menneskelig kapital og økonomisk vekst viser til klare tegn på at jo mer økonomisk avansert et land er, jo viktigere er høyere utdannelse for videre vekst. Dette er empirisk støtte for noe jeg er veldig opptatt av, nemlig hvordan problemenes art endrer seg ved at våre samfunn utvikler seg. Altså: det er et samfunnsmessig anliggende å oppmuntre til høyere utdanning. Alle tjener på det, også de som ikke får slik utdanning.
  • Hva med de andre faktorene? Jeg er enig med Snoen i at høyere utdannelse bare er en del av bildet. Oppvekstvilkår, personlige egenskaper, yrkeserfaring, m.m. bidrar også, men jeg vil tro at høyere utdanning - for en befolking om ikke alltid for den enkelte - muliggjør alle de andre, og at det kompenserer for mangler andre steder. Det er mye dette som ligger bak den rødgrønne satsingen på høyere utdannelse: dersom en eller underprivilegiert ungdom får tilgang til høyere utdannelse, vil han/hun kunne ved egen innsats skape sin egen sosiale og økonomiske mobilitet. Effekten av G.I. Bill for amerikanske krigsveteraner etter annen verdenskrig løftet en hel generasjon.
  • Dette med "fornuftige" studievalg. Det er en utbredt misforståelse - som jeg har vært inne på før - at "profesjonsstudier" er det mest "fornuftige" valget. Og særlig hvis det er slik som Snoen påpeker, at utdannelse er en av flere faktorer som avgjør karrieresuksess. 
  • Å se litt større på det: er også høyere utdannelse noe vi unner oss selv når vi får råd til det, både som enkeltmennesker og samfunn. Vi velger utdannelse fordi vi tror alt blir bedre av det. Vi hadde blitt et bedre land med flere mastergrader (uansett studiefelt) og færre Mercedeser.
  • Videre: kanskje vi burde utvide vår forståelse av hva "høyere utdannelse" (det britene kaller tertiærutdannelse) innebærer: Utbredelsen av stadig mer avansert teknologi krever stadig mer kompetanse og kunnskap hos blant annet byggmestre, rørleggere, mekanikere, m.fl. Jeg tipper at det om ikke mange år blir innført yrkeshøyskoler som er krevende, berikende, og ettertraktede.
  • Vi må også ta alvorlig at Norge ligger langt etter i kvaliteten av høyere utdannelse. Egentlig skammelig langt etter. 

Tja, ja, spørsmål, begge sider om reservasjonsrett

Det interessante med diskusjonen om almennlegers reservasjonsrett er at den er interessant når man ser på argumentene, elendig hvis man ser på overskriftene og parolene.

Audun Lysbakkens konkrete spørsmål til helseminister Bent Høie, for eksempel, er svært gode. Men Lysbakkens karakteristikk av regjeringen (han er, det må sies, offisielt i opposisjon mot) er kategorisk og usaklig. Likeledes fremstår Norges kristelige legeforening som svært så pragmatisk i denne artikkelen, men i overskriften virker de svært så kategoriske.

Ved refleksjon er det ikke vanskelig å se at denne saken har to sider:

  • En lege som har viet sitt liv til å redde liv, og regner da også befruktede egg som liv, vil naturlig nok finne det vanskelig å forene abort og prevensjon som bygger på å hindre implantering med disse verdiene. På den annen side: leger er heller ikke tvunget til å ta stilling som fastlege. Jeg kan la være å søke på stillinger i for eksempel tobakkfirmaer hvis jeg har problemer med å tjene penger på folks helsefarlige uvaner. Det går fint an å velge legestillinger der dilemmaet ikke dukker opp.
  • En kvinne har rett til å fovente at hennes fastlege utgjør inngangen til alle de helsetjenestene hun har lovlig krav på i Norge. Dette synes å inngå i fastlegenes stillingsbeskrivelse. Dette er også et vektig argument hvis man er bekymret for hvor dette skal ende: hva om det er en lege som har etiske betenkeligheter med blodoverføring? All prevensjon? Eller bruk av antidepressiva?

Det siste er et eksempel på "slippery slope" argumentet av typen: hvis vi tillater at folk går mot rød mann midt på natten er ikke veien lang til at vi tillater menneskeofring ved juletider. Når vi møter på slike argumenter, er det nødvendig å være klarere i prinsippene vi diskuterer hvis vi vil holde oss til det filosofiske.

Hvis vi derimot er interesserte i praktiske løsninger, er det nødvendig å se nærmere på dette:

  • Hva er det disse legene egentlig vil reservere seg mot? Vil de forbeholde seg retten til å motarbeide at kvinner får abort, får spiral som hindrer implantering, osv.? Eller vil de unngå at de på noen måte bidrar til det?
  • Hvor stort er problemet? I denne forstand: hvor mange kvinner berøres av dette? Hvilke alternativer har de?

Jeg har sans for løsningen som går ut på at fastleger som har slike reservasjoner må gjøre sine pasienter oppmerksomme på dette i forveien. Vi må unngå en situasjon der en kvinne ber om noe hun har krav på, men som hennes lege ikke har samvittighet til å gi henne. Hvor langt vi skal gå for å markere dette er et annet spørsmål: Lysbakken tror at kvinner i situasjonene det dreier seg om blir forvirret av å måtte orientere seg om legenes reservasjoner, eller har få alternativer til den lokale fastlegen. Kanskje han har rett, men dette er noe vi også må vurdere realiteten av før vi avviser løsningen.

Hva slags aviser trenger vi? Er feil spørsmål.

Noe av problemet med diskusjonen om fremtiden til aviser - og forsåvidt også bøker og biblioteker - er at vi gjennom flere hundre år med trykkpresse har avlet frem produsenter og forbrukere som har mestret mediet utrolig godt. Aviser, disse fysiske samlingene av store blad med forutsigbar layout, lagt sammen som store og brettede blad, distribuert til våre postkasser, hyller, og kiosker, representerer et brukerdesign som har gått gjennom mange, mange iterasjoner for at det skal bli så bra som det er i dag.

Det er derfor ikke rart at konteksten for Aftenpostens spørsmål: hva slags avis vil du at vi skal være? .. tar for gitt at det hele skal være en avis, slik vi forestiller oss en avis faktisk er. Det utgis av journalister og redaktører som har en innarbeidet arbeidsflyt, godt etablerte rutiner for å håndtere misforståelser og konflikter, velkjente kanaler for å kommunisere med verden utenfor.

Foreløpig lever forlagene etter mottoet fra "Game of Thrones" som fremstilles her:

Det vil si "Vi vet at avisene slik vi kjenner dem vil dø, men altså ikke i dag".

Det er gode grunner til å utsette innrykking av dødsannonsen, ikke minst at digitale media simpelthen ikke er gode nok til å måle seg med bøker, blad, og aviser. iPader fantastiske duppeditter, men det er fremdeles tyngre å lese og navigere med den enn med papir. Særlig for oss som er vant til å innta opplysninger som skrevne ord organiserte i sekvensielt i avsnitt, kapitler, osv. Høyre til venstre, ovenfra og ned.

Dette brukergrensesnittet, skapt som det er av begrensningene i todimensjonale, statiske media, utfordres stadig og i tiltagende grad. Den mentale modellen om at aviser simpelthen blir "digitale" er antagelig et villspor. I fremtiden vil "aviser" i stadig større grad erstattes av opplevelser som forstår våre behov, forstår bedre konteksten vi er i fra øyeblikk til øyeblikk, og dermed gir oss noe med langt mindre sløsing av vår tid og oppmerksomhet.

Vi må heller se på det slik: de behovene aviser hittil har tilfredsstilt, hvordan kan de best tilfredsstilles gitt alternative media? Og vi må begynne med spørsmålet: hva er behovene?

  • Mitt behov for å føle at jeg er del av menneskehetens store sammenhenger. Jeg leser ikke nyheter fra Syria, eller Lærdal, er ikke for at jeg skal plages over andres ulykke, men fordi det gir meg en følelse av at mitt liv henger sammen med andres, selv når disse er langt unna, og jeg ikke kan gjøre stort fra eller til for å hjelpe dem. Jeg har ingen planer om å besøke sentrum i Lærdal, såvidt kjenner jeg ingen der, og jeg tviler på at innsatsen der trenger særlig bistand fra meg. Men jeg ønsker meg opplysninger, nyheter, om det som har skjedd og skjer for at jeg skal føle meg koblet til verden.
  • Min nysgjerrighet om hvordan ting henger sammen. Jeg er interessert i hvordan smarte, reflekterte, velopplyste mennesker forstår fenomen i vår tid - enten det er historisk bakgrunn, vitenskap, samfunnsøkonomi, psykologi, m.m., så ønsker jeg å lære av andre som kan mer enn meg.
  • Mine behov for opplysninger som rettleder mine daglige valg. Når jeg om en liten stund skal kjøre gjennom byen til Sandvika, vil jeg vite om køforhold slik at jeg kan planlegge tiden riktig. Jeg er interessert i været i morgen. Jeg trenger egentlig også å vite hvor jeg får kjøpt vindusviskere til en gammel Berlingo i løpet av dagen.
  • Mitt behov for "serendipity" - heldige sammentreff - når jeg holder på med informasjonsressurser. Det jeg gjør når jeg går meg bort i en bokhandel eller blar gjennom en avis, og som av og til tilfredsstilles på vis jeg kanskje ikke vil være bekjent av (hvordan ser hun ut, elskerinnen til den franske presidenten, egentlig?)

Er det noe mer? Egentlig ikke.

Problemet er at aviser, på grunn av begrensningene i det fysiske medium, greier å tilfredsstille disse bare omtrentlig. Jeg blar gjennom sider med ting som ikke interesserer meg, jeg blir skuffet over artikler som jeg trodde skulle være interessante, og 99,9999% av rubrikkannonser og reklamer er bortkastet papir (trær) og trykksverte.

Spørsmålet Aftenposten bør derfor stille er dette: Gitt at vi har mer eller mindre kompetente journalister, rutinerte redaktører, tilgang til kilder, og et gjenkjennelig merkenavn, hva kan vi gjøre for deg, Leifern, for at du avser tid og helst også litt penger? Et langt utfordrende spørsmål til meg, som vil gi langt mer krevende svar til avisene.

Sånn frem til den dagen svaret blir: "I dag."

Unnskyld, Gunnar Tjomlid!

Det er uhørt at Gunnar Tjomlid har måttet forsvare seg mot beskyldninger det ikke finnes et snev av grunnlag for. Jeg beklager at jeg ikke har protestert tidligere.

I et intervju fortalte Stephen King at han stadig får sinte leserbrev fra folk over noen av skildringene sine, og det er særlig en episode som ser ut til å ha provosert frem mye raseri, nemlig der hovedpersonen - en åpenbar psykopat - sparker ihjel en hund.

Det er visst enkelte lesere som tror at King ved å skildre slike grusomheter har et slags ansvar for at de kan tenkes å finne sted.

Det er denne forunderlige logikken som har gjort seg gjeldende i striden om Gunnar Tjomlids holdning - som han aldri levner tvil om er sterkt negativ - til pedofili. 

I et innlegg som ikke kan betegnes som annet enn tankeløs demagogi, forsøker Trude Helene Hole å sverte Tjomlid - og folk som han omgås - med en bred og særdeles møkkete pensel. (Du kan klippe og lime lenken herfra trudehelenhole.blogg.no/1388929257_gunnar_tjomslid_bagat.html hvis du absolutt vil lese søppelet)

Tjomlids anliggende er åpenbart å ta hysteriet ut av debatten om et problem han fritt og gjentagende ganger tar svært alvorlig, nemlig produksjon av bilder der barn misbrukes seksuelt - det som alle så nær som Hole kaller "barnepornografi". Hans poeng - som vil være åpenbart for enhver som gidder å lese det han har skrevet og ikke bare det Trude Helene Hole forestiller seg at han mener - er at tiltak mot slike fremstillinger må bygge på pålitelige fakta om fenomenet. 

Så kan man være enig eller uenig med Tjomlids argumentasjon, og forsåvidt hvordan han fremstiller poengene sine. Men å på noen måte konkludere eller hevde at han rettferdiggjør eller unnskylder pedofili er så hårreisende og krenkende at det mangler ethvert krav på seriøsitet. 

Tjomlid burde ikke en gang føle et snev av behov for å forsvare seg mot noe så tåpelig, og det sier sitt at det i det hele tatt er en sak. Så får jeg ta min del av skylden for å ikke ha kommet på banen før for å forsvare ham. Jeg ber herved om unnskyldning for å ha somlet med det.

Dette er et ekstremt utslag av en foruroliggende tendens i norsk debatt, nemlig at legitim problematisering av alvorlige problemstilling blir skremt bort av høylydt kjefting og ubegrunnet demonisering. Slikt bråk virker aldeles mot sin angivelige hensikt.

Hva slags yrkeskompetanse en god utdannelse bør gi

Problemet er ikke at unge velger "feil" utdannelse. Problemet er feil forventninger om hva utdannelsen bør utrette.

Etter NHOs årskonferanse er det blitt en minidebatt (som burde vært langt større) om at altfor mange unge velger utdannelse som "ikke gir jobb". Unge må¨visstnok lære seg å bli mer fornuftig og heller velge informatikk enn antropologi og helelr samfunnsøkonomi enn historie.

Jeg ser problemet litt annerledes og mener det er to store misforståelser som er ute og går:

  • Studenter tror at de gjennom sin utdannelse har "rett" til yrke der de nyttiggjør seg kunnskapen fra utdannelsen. Har du studert sosialantropologi, bør du ha gode muligheter til å bli sosialantropolog, for eksempel.
  • Arbeidsgivere tror at den mest avgjørende kvalifikasjonen til en jobb er teknisk kunnskap, for eksempel Java-programmering, NPV, prosessdesign, e.l.

Det sviktende premisset bak begge disse misforståelsene er at høyere utdannelse i bunn og grunn skal være profesjonsstudium. Hvis man må studere jus for å bli advokat, medisin for å bli lege, eller arkitektur for å bli arkitekt, så er den modellen almenngyldig.

Slik er det ikke, eller rettere sagt: slik bør det ikke være.

For det er ikke kunnskapen som er mest avgjørende for å være effektiv i en stilling: det er evnen til å lære ny kunnskap og anvende den som er viktigst. Og til det er mange, antagelig de fleste, former for høyere utdannelse relevante. Velutdannede filologer forstår nyanser, antropologer forstår adferdsmønstre, psykologer forstår konflikter, filosofer forstår logiske argumenter, musikere forstår samarbeid, osv., på en annen måte enn MBAer (som meg), eller ingeniører.

Det er nemlig ingenting som er destruktivt enn en person som innbiller seg at han/hun er utlært i sitt fag, for folk som vet (og er ærlige om) hva de ikke kan er oftest flinke til å finne ut av det. Folk som tror at deres umiddelbare vurdering er riktig tar ikke ofte feil, de er ute av stand til å lære av det.

Jeg trekker derfor en annen konklusjon enn stemningen skulle tilsi. Jeg foreslår at vi heller:

  • Krever mer av alle høyskole- og universitetsstudier, slik at de som går ut fra dem kan være stolte av sin utdannelse. Norske universiteter er jevnt over elendige i OECD-sammenheng, fordi vi tolererer intellektuell inneavl og middelmådighet. Til sammenligning er det ingen som går ut fra Oxford, Cambridge, Harvard, Yale, Columbia, Stanford, osv., som sliter med å finne gode jobber, uansett hva de har studert. (Det kunne også være en tanke å avvikle opptak basert på poengberegning.)
  • Utfordrer arbeidsgivere til å bedre nyttiggjøre seg mangfoldet som kommer ut av gode universitetsstudier. Det gjelder å forstå at smarte folk lærer fort, og at utfordringen ligger i å finne talent og ikke kunnskap.

(Vil ellers nevne at NHO har helt rett i å slå alarm om frafallet i utdannelsessystemet, og jeg er enig med dem som mener at yrkesfaglig utdannelse må løftes og gjøres mer attraktiv. Men det får bli et annet innlegg)

Sharon-sjakk: unilateral tilbaketrekning fra Vestbredden

I Sharons ånd er det sannsynlig at en unilateral tilbaketrekning fra Vestbredden tegner seg som israelernes alternativ til en forhandlet løsning med en stadig mer hjelpeløs Abbas.

Et (forholdsvis) lite omtalt element i Ariel Sharons politikk var ideen om unilateral tilbaketrekning, altså at Israel trekker seg ut av palestinske befolkningssentre (altså hovedsakelig steder som ble tatt, eller okkupert, om du vil) under seksdagerskrigen i 1967 uten at det er fremforhandlet en avtale om det.

Det var dette Sharon gjorde i 2005 i Gaza og enkelte deler av Vestbredden. Det er det Michael Oren nylig har tatt til orde for når det gjelder Vestbredden: hvis Kerry ikke lykkes, slik Abbas ser ut til å gå inn for for tiden, har Israel ikke noe annet valg enn å bryte et stadig mer uutholdelig status quo ved å unilateralt overlate palestinerne til seg selv.

Dette er det eneste trekket som forener to erkjennelser som fester seg stadig sterkere hos israelerne: at en tostatsløsning er det eneste gangbare, og at palestinske ledere enten ikke vil eller ikke kan forhandle om en slik løsning.

Slike forslag er greie å forstå i teorien, men det blir ofte vanskelig i praksis. Har Oren tenkt seg å (tvangs)evakuere alle jøder fra Vestbredden, også (for eksempel) dem i Hebron? Hvor skal i så fall en de facto grense gå rundt eller i Jerusalem? Skal Israel gjøre noe for samferdselen mellom Gaza og Vestbredden? Hva slags tilstedeværelse vil det være i Jordandalen? Hvordan vil grensen - for da blir det en virkelig grense i stedet for en gammel våpenhvilelinje - bevoktes? Hva slags begrensninger vil det være på bevegelse over disse grensene? Hvordan skal ferskvannressurser fordeles?

For israelere dreier det seg om:

  • Innenrikspolitikk, der kritikere av et slikt trekk i beste fall vil se det som en svakhetserklæring og i verste fall landssvik
  • Strategiske sikkerhetshensyn, i det Israel mister en buffer mot mulige angrep fra Jordan
  • Taktiske sikkerhetshensyn, i det hele forsvaret mot terrorangrep går langs en (ikke nødvendigvis beleilig) linje
  • Godvilje i verdenssamfunnet, som under både Netanyahu og Sharon har vært grovt forsømt. Israelerne er flinke til mye, men de må være blant de dårligste i verden til PR. Ganske sikkert vil de få private meldinger om å ikke gjøre livet for vanskelig for en palestinsk stat, men det vil ikke gå upåaktet hen at Israel ga opp noe uten å være tvunget til det.
  • Demografisk avklaring, ettersom de ikke lenger har ansvar (gjennom en de facto okkupasjon) for palestinere, hverken på Vestbredden eller i Gaza
  • Klarere ansvar for sikkerhetsproblemer, ettersom ansvaret på brudd på Israels suverenitet ligger klart på PAs skuldre
  • Faren for konflikt med høyere intensitet (som med Gazakrigen) når og hvis disse bruddene blir uholdbare

For palestinerne dreier det seg om:

  • Politisk stabilitet. En unilateral tilbaketrekning vil destabilisere Vestbredden og invitere krefter utenfra - tenk Hamas, Hizballah, Assad, og mange flere som ønsker å se Israel fra stuevinduet
  • Slutt på forhandlinger, for det blir lite å forhandle om. Jada, de kan og garantert vil klage over at grensene er urettferdige, restriksjoner over Israels område er urimelige, osv., men plutselig blir mulighetene mye tydeligere enn begrensningene. Og på Vestbredden er det mer plass, flere flyplasser, og flere (mulige) grensoverganger til resten av den arabiske verden.
  • Vanskeligere stilling i verdenssamfunnet. Stormaktene er drittlei denne konflikten, og de vil ganske sikkert gi klare private meldinger om at nå må palestinsk ledelse vise hva de kan få til i stedet for å skylde på Israel for alt.
  • Om det svikter, mer motiv for å yppe til krig. Palestinerne vet at en reell militær konfrontasjon med Israel vil vare noen få døgn, men de vet også at 1) overveldende israelsk makt blir uglesett i vesten, og 2) israelerne vil konsekvent forsvare sine borgere, uansett hvor mye hensikten med terrorangrep er å provosere.
  • Vanskeligere forhold med den arabiske verden, slik det er blitt i Gaza. Den triste realitet er at arabiske regimer overhodet ikke bryr seg om palestinerne og vil forholde seg til en palestinsk stat til enhver ustabil stat med radikale tendenser.

Altså: dette blir komplisert for begge, eller altså alle, parter.

Men jo lengre Abbas nekter å forholde seg til virkeligheten (nemlig at Israel ikke kommer til å kapitulere), jo mer sannsynlig blir dette.

Min prognose: hvis Kerry og USA gir opp, kommer en unilateral tilbaketrekning hakk i hælene.

 

Er Magdi idiot?

Bare for å ha premissene klare:

  • I Norge er det ingen som taper popularitet eller respekt for å si noe stygt eller nedsettende om Israel. Det finnes egentlig ingen grenser, i hvert fall har ikke jeg oppdaget noen.
  • Tvert i mot blir du hyllet som "modig" hvis du tar helt av, enten fordi du hevder din ytringsfrihet eller fordi du står i opposisjon til en eller annen overmakt.
  • Det er helt vanlig for land med diplomatiske forbindelser å utveksle kondolanser når en statsleder dør. Det er ingen, noe sted, som oppfatter slik kondolanser som enighet med de døde statsoverhodenes overbevisninger, politikk, eller noe annet
  • Derfor var Erna Solbergs kondolanser alminnelig dannelse og høflighet fra Norge til Israel. Noe annet hadde vært helt uverdig for et land som Norge.

Men Magdi, verdensberømt i Norge, er rasende. Jeg gjetter jo bare, men jeg vil tro at han som statsminister ville skrevet noe slikt som "vi håper han råtner i helvete, den jævelen".

For slik retorikk, hvis man lever i en rappeboble, skaper fred og forsoning blant folk. Dude.

Men problemet ligger ikke hos Magdi (som motiveres hovedsakelig av PR-kåthet), men hos dem som er så overfladisk engasjerte i den virkelige verden at de faktisk roser ham. Som for eksempel Thomas Talseth, som har en eller annen forestilling om at Magdi hadde noe som helst å tape på å prate stygt om Israel. Eller en annen ganske kjent person som roser ham men synes det var for mye å lese da jeg la frem lenker som kunne nyansere karakteristikken om Sharon utover "jævel". (En betegnelse som visstnok sier alt hvis du er verdensberømt-i-Norge rapper).

Liv Signe og Bård Vegar gjorde en feil og burde ha innrømmet det med en gang

Folk med særskilte privilegier - som for eksempel statsråder - har et særskilt ansvar overfor sine embeter å sikre at de ikke en gang skaper inntrykk av interessekonflikt. Inngår ikke dette i grunnkurset som arrangeres for statsråder?

Men først et ord om Senterpartiet:

Alle partier er som tvillingpar i en dårlig tegnefilm: du har den gode tvillingen og den onde tvillingen.

Senterpartiets gode tvilling er engasjement for økonomisk og kulturell utvikling i lokalsamfunnet. De er de fremste talsfolkene for den fortsatt store delen av Norge som ikke pendler inn til en større eller mindre by, som er stolte av sin dialekt, og som ønsker å gjøre det meste ut av Norges naturressurser.

Senterpartiets onde tvilling er den provinsielle grinebiteren som er seg selv nærmest og er mistenksom overfor alt som synes fremmed og merkelig. Den er smålig overfor byfolk, grådig med andres skattepenger, usolidarisk, og bakstreversk.

Liv Signe Navarsete og Bård Vegar Solhjell gjorde en brøler. Mens de fremdes hadde statsrådluene på, inngikk de an avtale som tjente Navarsetes personlige preferanser på andres bekostning. Navarsete skulle ikke ha ringt Solhjell, og Solhjell burde ha sagt:

"Liv Signe, den foreslår jeg du tar i full offentlighet når du er stortingsrepresentant. Dette vil se ille ut når vi begge sitter i de stolene vi gjør nå, uansett hva saken dreier seg om ellers."

Les også Stavrum: Dårlig dømmekraft av Navarsete

Kristin Halvorsen er helt på villspor når hun mener at dette har med Navarsetes rett til å fremme lokalinteresser. Eller for å si det slik: jeg hadde neppe kommet langt om jeg hadde forsøkt å ringe til Solhjell og spurt om han ikke kunne prioritere å legge kraftlinjen rett ved meg under jorden.

Antagelig skyldtes dette ren ubetenksomhet, at begge to falt for en fristelse i et øyeblikk det var nærliggende å gjøre det. Dette nådde offentligheten, de burde ha erkjent problemet, gjort det nødvendige for å rette det opp, og så kommet seg videre inn i neste fasen i deres politiske liv. Det hadde vært så enkelt som en pressemelding med noe slikt som

"Vi innser nå at dette kunne gi inntrykk av at jeg forsøkte å oppnå noe på mine egne vegne på uryddig måte. Selv om det ikke var hensikten, ser jeg at jeg handlet feil. Vi har anmodet dagens regjering om å frafalle beslutningen og la saken behandles på en måte som ikke levner tvil om at den er objektiv og vil naturligvis rette oss etter beslutningen som kommer."

I stedet har dette ført til et internt rot i Senterpartiet som hverken partiet eller aktørene har godt av. Det er bare å håpe at Senterpartiets gode tvilling vinner frem i dette oppgjøret.

Noe jeg håper vi alle kan ta som en lærepenge: folk unnskylder feil lettere enn bortforklaringer. Og jo mer Navarsete (og folk rundt henne) bortforklarer, jo vanskeligere gjør de det for seg selv, nåværende og fremtidige statsråder, og sine partier.

Sharon - en lederskikkelse vi håper vi aldri trenger

Ved å gjøre Ariel Sharon til en todimensjonal figur mister vi muligheten til å forstå hva hans lederskap gikk ut på, på godt og vondt.

Ettermælet etter Ariel Sharon i norske media er som ventet preget av forestillinger om moralsk og intellektuell overlegenhet som for eksempel Odd Karsten Tveit står i bresjen for. Men dette er en gruppe som er en selverklært elite, og som ikke er så interesserte i å opplyse offentligheten som å belære oss. 

Hvis man tar seg bryet med å lese seriøse nekrologer (antagelig skrevne lang tid i forveien) i for eksempel Commentary (Elliot Abrams), Forward (David Hazony), Tablet Magazine (Benny Morris), Times of Israel (Haviv Rettig Gur), Haaretz (R, Daniel Kurtzer), Jerusalem Post (Tovah Lazaroff), Atlantic (Geoffrey Levin), New York Times (Ethan Bronner), Washington Post (Glenn Frankel), osv., vil det 1) bli temmelig åpenbart hvor banale "journalister" som Odd Karsten Tveit er, og 2) at Sharons politiske og militære arv i virkeligheten er uhyre sammensatt.

Nekrologene etter Sharon viser hvor vanskelig det er å vite om ledere skaper tidene de lever i, eller om tidene de lever i skaper lederne. Sharon var en leder som forsto hvilken tid han levde i, men var ikke redd for å forsøke å påvirke utfallene.

Sharon var en illusjonsløs pragmatiker som brydde seg mer om hva han fikk til enn om han ble likt, eller forstått. Som general var han uforutsigbar, effektiv, og handlekraftig, en taktiker som forsto hvordan strekke en strategi til det ytterste. Han vippet alltid mellom å bli forfremmet eller degradert og brydde seg antagelig ikke om utfallet. Han gikk inn i felten for å vinne, og det var det.

Han gjorde feil, og det manglet aldri på rivaler, uvenner, og fiender som gjorde mest mulig ut av dem. Men hvert nederlag syntes bare å være som en pause i en boksekamp, inntil han kom tilbake og skapte ny bråk.

Han var brennende opptatt av en ting, nemlig å sikre sitt land en sikker fremtid, mot alle fiender. Han opplevde mord og død, måtte sågar ta ansvar for noe av det, men han falt aldri for fristelsen å undervurdere sine motstandere og fiender ved å demonisere dem. Han trodde aldri at den palestinske ledelsen ønsket Israel noe godt, men han var den sterkeste pådriveren for en tostatsløsning Israel har hatt som statsminister. 

Dette er lederskap som er uhørt i Norge, for det har aldri vært behov for det (annet enn noen måneder tidlig i 1940). 

Alle våre politiske kriser i hele etterkrigstiden kunne fått plass i et forholdsvis rolig år i Sharons regjeringstid. Ingen i Norge kan begynne å ane hvilke utfordringer han hadde, og derfor er det ingen som burde ha noen illusjoner om at de ville greid det bedre. 

Som så mange andre store ledere har han et blandet ettermæle: han kunne være visjonær, kynisk, hensynsløs, nyansert, kategorisk, beslutsom, unnfallen, sjarmerende, umusikalsk, krigersk, og fredssøkende på samme tid. Han var en mann med et formål for sitt liv, og vi har mye å lære av ham og hans eksempel - både på godt og vondt.

Tanja Rahms (forståelige) raseri mot sexkjøpere

Tanja Rahm beskriver utfyllende sine følelser for sexkjøpere i en lang kronikk i Aftenposten i dag, den mest leste. Jeg kan ikke forstå at dette er et konstruktivt bidrag.

Det er sjeldent man får lese så ufiltrert raseri i dagspressen, men her kommer det tett og tydelig. Jeg forstår godt hennes sinne og forakt, men jeg er usikker på om dette er et konstruktivt bidrag til et vanskelig problem.

Jeg tok en improvisasjonsklasse for mange år siden, der en medstudent konstruerte en jobb som "reality escape preventer for people about to be executed." Hans jobb skulle være å minne de dødsdømte på at de kom øyeblikkelig til å bli drept, slik at de ikke søkte virkelighetsflukt som en middel for å unngå det uhyrlige i det som skjedde.

Rahms kronikk er tilsvarende: hun vil frata sexkjøpere noen illusjoner om at sexhandel er noe av det de innbiller seg det er. 

Problemet er bare det at sexkjøp, og stripping, og porno, krever nettopp at brukere "suspend disbelief", altså at de lar forestillingene sine ta overhånd selv når de vet det er ren fantasi. De prostituerte gjør akkurat det de må for at selvbedrageriet skal holde. Det er noe av det samme fenomen som gjør at barn velger å tro på julenissen, enda de innerst inne vet hvor gavene kommer fra. 

Det er ikke det at kunder lever i villfarelse om hva de egentlig gjør med (eller mot, om man vil) prostituerte; det er at de velger å tro noe, enda de innerst inne vet at det ikke er sant. Rahm forteller dem ikke noe de ikke allerede vet.

Derimot ydmyker hun dem, får dem til å føle seg små og patetiske, at disse behovene de har er ubetydelige når de ikke vet hva de skal gjøre med dem.

Jeg aner ikke om sexkjøpere er desperate, ensomme, kåte, slemme, kvinnehatere, eller hva.  Antagelig varierer det veldig. 

Men jeg tviler på at de utviklker selvinnsikt, empati, eller håp av kronikken til Rahm. 

Det nærmeste jeg har kommet til dette var et besøk på en stripklubb i Vancouver i slutten av desember 1981. Jeg var mer enn en smule påseilet, og det eneste jeg tenkte på var at "disse damene er skikkelig flink til å virke lykkelige der de holder på, for dette kan umulig være særlig gøy for dem." Jeg tviler ærlig talt på om noen av dem ville satt pris på at jeg tenkte slik.

Jeg vet ikke hva løsningen er på prostitusjon. Alt har vært prøvd, og ingenting har lyktes nevneverdig. Jeg er ikke overbevist av de som sier at det hele er som enhver annen kommersiell transaksjon, men jeg er heller ikke overbevist av dem som vil gjøre prostituerte til hjelpeløse ofre. Virkeligheten er en kombinasjon av frustrasjon og lavt selvbilde hos alle involverte.

I stedet for å forsøke å avskaffe et fenomen som synes å være universalt, burde vi kanskje se litt nærmere for det gjensidige behovet som trekker sexjkøper og sexselger sammen.

Hvordan "antirasisme" er i ferd med å bli et meningsløst begrep

Som bedriftsrådgiver får jeg ofte anledning til å smile av at utrykk som en gang betydde noe spesielt, blir meningsløse av at de anvendes for å rasjonalisere alt mulig rart. "Strategi", for eksempel, er blitt så utslitt av misbruk at det nærmest er blitt en eufemisme for "ting ledere gjør når de er i villrede".

Karin Abraham og Deborah Lipstadt har hver for seg de siste dagene skrevet artikler om europeiske antisemittisme. Det er ingen grunn til å tro at de har rådført seg med hverandre, men begge er enige om at ting er problematiske men ikke katastrofale i Europa. Dette er ikke Weimarrepubikkens siste gisp.

Lipstadt påpeker at effektfull rasisme er avhengig av et stilltiende samarbeid mellom to grupper: en elite som av kyniske grunner oppmuntrer eller legger til rette for det, og en stor nok gemen hop som faktisk gir utrykk for det. I sydstatene frem til borgerrettighetsbevegelsen besto eliten av bankfolk, advokater, rektorer, handelsstand, osv., som var middelaldrende hvite mannfolk, og hopen besto av underutdannede, fattige, marginaliserte yngre.

Denne modellen får anvendelse i Abrahams kronikk: i forbindelse med "Gaza-opptøyene" i Oslo i 2009 var det en gemen hop som sto for de antisemittiske handlingene, men spørsmålet er om det finnes en elite som muliggjør tendensen?

Kan det være at visse "antirasistiske" miljø utgjør denne eliten?

Abraham trekker frem Kari Helene Partapuoli som et eksempel på unnfallenhet overfor noe som åpenbart var jødefiendtlig, og det er ikke vanskelig å vite hvorfor Partapuoli gjorde slik: å kritisere harmen mot Israel den gangen ville blitt tatt som et forsvar for Israels handlinger slik de ble fremstilt i NRK. Det var simpelthen ikke politisk korrekt å fremstille noe israelsk som noe annet enn demonisk denne gangen, hvilket førte til absurde påstander som denne av "ekspert" Hilde Henriksen Waage.

Det problematiske med "antirasisme" som bevegelse er at den mangler et prinsipielt grunnlag. I altfor stor grad har selvutnevnte "antirasister" gjort seg til en kjeftegjeng som forsøker å sverte alt de er uenig med. Den som forsøker seg på forsvar av USA eller Israels krigføring, eller multinasjonale konsern, eller alt som har med FrP å gjøre, eller som våger å skrive noe i document.no, eller som kritiserer Norges bistandspolitikk -  risikerer å få alle mulige usaklige beskyldninger og veldig lite forsvar på prinsipielt grunnlag.

Derfor er det stadig færre som orker. Støynivået blir for høyt.

Det går en nesten usynlig grense mellom det å få grov kjeft for en "uakseptabel" mening og for så i neste omgang bli avkrevd en "akseptabel" mening. Når Kåre Willoch i ramme alvor sier at Israel har skylden for at folk hater jøder, er det ikke langt igjen til at jøder avkreves en "korrekt" mening om Israel for å slippe bråk. I det øyeblikk Norges utenriksminister får ros for å innlede "dialog" med Hamas som palestinernes "valgte" regime i Gaza men kritikk for å ha dialog med Netanyahu-regjeringen; eller når man vil utrykke "forståelse" for at Hamas snakker om folkemord på Israel, mens (med rette) fordømmer høyreekstreme i israelsk politikk som vil deportere palestinere fra Vestbredden, så har man mistet alle krav på prinsipiell tilnærming.

Dette fenomenet - å være prinsippløs for å fremme et bestemt synspunkt - er farlig fordi det har to konkrete konsekvenser: det ene er et sosialt press som gjør det svært vanskelig for dem som er innenfor sirklene å protestere, og det andre er at dem det går utover er best tjent med å holde en lav profil. Dette blir selvforsterkende, hvilket gjør at det "akseptable" blir et stadig mindre felt, og det blir en gruppe som blir "sannhetens voktere" og tar bryet med å kjefte ned alle som er uenige.

Løsningen er naturligvis at flere tar bryet med å tale kjeftingen i mot, og at vi i større grad berømmer dem som kommer med meningsfull dissens, selv - og kanskje særlig - hvis vi er uenige med dem.

Løgn, full forvirring, og statistikk om innvandring

Rapporten om SSB om skolemestring blant innvandrerbarn burde vært mer grundig, for vi trenger et nytt sett spørsmål om innvandringspolitikk.

Gunnar Stavrum irettesetter med rette Aftenposten for sin fremstilling av de relative prestasjonene i grunnskolen blant innvandrerbarn, for statistikken fra Statistisk Sentralbyrå viser at barn med innvandrerbakgrunn har et markant dårligere snitt enn de andre barna. Selv om det altså finnes unntak, som med de tamilske barna Aftenposten fronter sin historie med.

Spørsmålet er om ikke også SSBs rapport egentlig er villedende, for det er uklart hvor stor virkning innvandrerstatus i seg selv har  for prestasjonsnivået i skolen. Det rapporten viser er at det særlig er to variabler som er viktige: utdannelsesnivået på foreldrene, og om skolen er sentral eller ikke. 

Den statistiske undersøkelsen som burde vært gjort, er hvor stor forklaringskraft innvandrerstatus har hvis vi tar høyde for disse to - og antagelig andre - variabler som viser seg å være forklarende uansett innvandrerstatus. 

Figur 2.1 viser at de største forskjellene skyldes ulik utdannelsesnivå blant foreldre. Men det er også tydelige forskjeller mellom gruppene avhengig av innvandrerstatus, noe blant annet denne setningen i innledningen tar opp: "Når foreldrene har lang høyere utdanning, er gjennomsnittet for grunnskolepoeng 43,0 for innvandrere, 44,0 for norskfødte med innvandrerforeldre og 45,8 for de øvrige elevene."

Men det er uklart om disse er signifikante eller justert for andre faktorer, som blant annet om skolene er sentrale, hvor lenge elevene har bodd i Norge, m.m.. Dette burde SSB ha analysert langt grundigere før de utga en rapport de visste ville blitt brukt i politisk debatt.

Jeg mistenker at en god analyse ville vist at innvandrerstatus har en forholdsvis liten men overkommelig effekt, men at størstedelen av forklaringen ligger i at 1) den gjennomsnittlige utdannelsen blant innvandrere er lavere enn snittet i befolkningen ellers, kanskje langt lavere, og 2) ikke-sentrale skoler som gjør det dårlig for alle elever gjør det spesielt dårlig for innvandrerbarn.

I mye av innvandringsdebatten dikteres to premisser, nemlig at 1) innvandrere er et enhetlig fenomen som man i all hovedsak trenger å differensiere nærmere. Dette er åpenbart feil og til tider krenkende. Og 2) at hvis innvandrerbarn gjør det dårligere på skolen, skyldes det Problemet Innvandring og ikke Problemet Skolesystemet. Selv om vi vet også vårt skolesystem trenger forbedring.

Om min fortolkning av SSBs data har noen for seg, tror jeg de relevante politiske spørsmålene bør være:

  • Har vi i det hele tatt noen tanker om hvilke typer innvandrere vi ønsker å tiltrekke? Jeg har nemlig en mistanke om at vi heller vil få innvandrere som får oss til å føle oss snille (ved å synes synd på dem) enn innvandrere som utfordrer oss (ved å ville lykkes i sitt nye land). 
  • Hvilke barrierer finnes det for sosial mobilitet i de ulike innvandrergruppene? Her kan det finnes strukturelle (ved at vi ikke har de riktige ordningene for å få dem integrert), eksterne (rasisme i arbeidslivet og akademia), og interne (ved at ambisjon og integrasjon motarbeides innenfor visse miljøer). Disse må kartlegges og måles, i hvert fall for de største innvandrergruppene.
  • Er det klare nok samfunnsmessige forventninger om  prestasjon i skolen? SVs ideologiske blemme i regjeringen har vært i premisset om at prestasjonsforskjeller i skolen skyldes sosiale forskjeller (SSB synes forøvrig å sidetille begrepene) og at skolepolitikken følgelig måtte gå ut på å nøytralisere de sosiale forskjellene. I stedet for det mer opplagte valget, nemlig å gi flest mulig elever - uansett bakgrunn - muligheter og oppmuntring til å hevde seg så godt de kunne på skolen. Her trenger vi et politisk hamskifte som jeg håper Solberg-regjeringen går i spissen for.
  • Hva er den realistiske tidshorisonten for integrering av innvandrere, og hvordan måler vi egentlig vellykket integrering? Jeg tror nemlig at en realistisk tidshorisont er en hel generasjon, dvs. omtrent 25 år; og at vi må måle integrering etter en rekke faktorer, som: yrkesdeltagelse, sysselsetting, politisk deltagelse, og i hvilken grad de opplever harmoni mellom etnisk identitet og tilhørighet til det norske samfunnet. 

Fremfor alt må vi slutte å henge oss opp i å bevise om innvandring funker eller ikke, og følgelig om vi skal ha mer eller mindre av det. Det er kun med drastiske og antagelig menneskefiendtlige tiltak vi kan frita oss fra integrasjons- og innvandringsproblemer, og jeg tror konsekvensene av slike tiltak vil være langt mer skadelige enn dem vi tror vi unngår. 

Nyttårsforsett: mer misnøye!

Hver gang jeg hører "vi må jo være fornøyde, ting kunne vært verre" blir jeg både irritert og frustrert over at det alltid er upassende å utrykke irritasjonen.

To poeng:

  • Hva slags trøst er dette? Hjelper det en eneste kreftpasient eller sultent barn at vi tross alt er takknemlige for at vi ikke er dem?
  • Har noen fremgang i verden kommet av at folk har vært tilfredse med tingenes tilstand? Det er enkeltmenneskene som har rast mot status quo som har fått til noe nytt.

.Vi kan gjerne være takknemlige for alt det gode i livene våre, men jeg tror ikke det kommer noe godt av å slå seg til roe med at alt er "bra nok".

Her er et lite utvalg ting som vi har forbedret men som trenger mye mer forbedring i Norge.

Ting vi skal være misfornøyde med:

  • Produktiviteten i den norske økonomien. Det er bare ved å forbedre den at vi vil ha råd til å forbedre levestandarden vår. 
  • Yrkesdeltagelse for de mindre produktive. Og ja, matematikken blir vanskelig her, for gjennomsnittsproduktivteten vil gå ned jo mer inkluderende arbeidslivet er. Men dette er et statistisk og ikke økonomisk problem. I mellomtiden er det altfor mange som har deprimerende og selvforsterkende liv finansiert av trygd.
  • Norsk etno- og kronosentrisme. Hver gang du hører "Tenk! I Norge! I 2014!" har du med en sneversynt dust å gjøre.
  • Vår kapasitet for å integrerere innvandrere. Altså gjøre dem til fullverdige bidragsytere til norsk økonomisk og kulturell utvikling. 
  • Kvaliteten på høyere utdanning i Norge. Flere regjeringer har gjort en fantastisk jobb med å utvide kapasiteten i norske universiteter og høyskoler, men kvaliteten ligger langt etter. 
  • Pressen som statsmakt. Det er nok av kvalitetsjournalistikk men det drukner i stadig mer søppel og uvesentlighet. Jeg vet ikke riktig hvorfor Se og Hør har satt tonen i norsk samfunnsdebatt, men det føles som en stadig større utfordring å skille mellom det man burde vite og det man føler bare forsøpler hjernen. 
  • Ledelsesgapet i store organisasjoner. I privat og offentlig sektor. Det er mye vanskeligere enn de fleste tror å få en stor, sammensatt, mangfoldig organisasjon til å fungere, og vi er ikke flinke nok til å utvikle, trene, og luke ut lederemner til å greie det. Om dette se også punktet om produktivitet.

Hvis du tror at det er såre vel med noen av disse, har du misforstått noe vesentlig.