hits

Leifern

NM i forargelse (å bli det og gjøre det)

Striden som startet med Facebook-innlegget til Listhaug vekker så stort engasjement fordi toneangivende ytterpunkter går inn for å vekke forargelse ved å begå utilgivelige stygge retoriske overtramp. Eskaleringen er en skamplett i norsk politisk kultur, og vi burde lære av den.

Et uverdig utspill...

Det som startet det hele var at Listhaug ville få sine meningsfeller forbanna på Arbeiderpartiet over at andre ledd i et lovforslag ikke fikk flertall i kommunal- og forvaltningskomité. Og det lyktes hun med, men ikke uten å få målskiven for denne forargelsen (altså Arbeiderpartiet, men egentlig alle som også var mot andre ledd), ble forarget til gjengjeld.

Blant dem var det noen som tok igjen ved å vekke engasjement fra sin side ved å beskylde Listhaug-Fremskrittspartiet-Solbergregjeringen for å bespotte både grunnloven og minnet etter 22.07, og så hadde vi det gående.

... som vekket gjensidig forargelse ...

I en podcastsamtale nylig mellom Tristan Harris og Ezra Klein ble det påpekt at det er særlig forargelse de russiske trollene, Breitbart, Alex Jones, resett, m.fl. nettopp går inn å skape i sosiale media (spesielt Facebook og Twitter, ser det ut til). Forskning viser nemlig at det er forargelse ("outrage") som fører til handling, og at den derfor er smittsom når den får ben å gå når folk deler og liker med stor iver.

Dette kan være bra, hvis du mener forargelsen er berettiget og handling nødvendig. Store, viktige kamper er startet og vunnet ved at noen, og etter hvert flere, ble så forarget at de fikk nok, og bestemte seg for å gjøre noe med det. Forargelse er altså bra, dersom vi bruker det til noe godt.

... med splittende retorikk ....

Men hva er "godt"? Her kommer Jonathan Haidts forskning inn: vi blir ikke så lett enige om hva som er de store viktige kampene fordi vi ikke lett blir enige om prioritering av verdier. Det som er rettmessig forargelse for meg, virker smålig for andre; og omvendt. Vi greier ikke å finne ut av dette uten å være åpne om at flere verdier står i motsetning til hverandre, og at vi muligens veier disse ulikt.

Slik åpenhet er umulig når retorikken i hovedsak går ut på å forvirre hva man faktisk er uenig om.

Arbeiderpartiet vil selvfølgelig hindre terrorisme i Norge, og Fremskrittspartiet ønsker selvfølgelig å bevare rettsikkerhet.

... som vi burde holde oss for gode til ...

Det går fint an å drive propaganda ved å tillegge den andre parten meninger den ikke har (ved reductio ad absurdum, stråmenn, falsk ekvivalens, e.l.), men det tjener sjelden noen annen hensikt enn å mobilisere egen forsamling gjennom litt brød og sirkus. Det har i denne saken vært påfallende hvordan politikere har først forsøkt seg på å være sindig, forså å bli oppmuntret og så oppjaget til å skjerpe tonen. 

... og jeg håper vi kan lære av.

En fremtidig analyse burde finne ut hvem det var som har eskalert debatten. Uten tvil var det Listhaug selv som sparket det hele i gang på et uverdig lavt nivå - min hypotese er at det var folk som var tjent med bråk som hauset opp.

Regjeringer bør være ambisiøse og vise evne til gjennomføring

Hvis du er mer bekymret over regjeringens evne til å få til ting til tross for intern uenighet, opposisjon, og usikkerhet enn forskjellene i partienes politiske plattform, har vi litt data å se på.

Nettsiden Holder de Ord er et eksempel på informasjonsressurser jeg skulle ønske det var mer av, både fordi det gjør det lettere å ansvarliggjøre politikere, og fordi politikk i praksis (i motsetning til det tabloidmessige vi oftest utsettes for) ligger i detaljene, i sammenhengen mellom en regjerings plattform og det de faktisk makter å få til, gitt parlamentarisk situasjon, den offentlige forvaltnings gjennomføringsevne, og alt det uventede som inntreffer underveis.

I følge nettsiden holdt Solbergregjeringen 445 (57%) av alle punktene i regjeringserklæringen, brøt 160 (21%), holdt delvis 107 (14%), og så er 64 ikke etterprøvbare. 

Jeg skriver "punktene" selv om nettsiden omtaler dem som "løfter", fordi punkter i en regjeringserklæring hverken er eller bør være løfter. De er målsetninger, og det ville være en dårlig regjeringserklæring om den ikke strakk seg en del, altså om den holdt tilbake på ambisjonene av frykt for å bli beskyldt for løftebrudd. Gitt all usikkerheten og alle begrensningene en regjering går inn i når de setter i gang, ville en 100% score utgjøre en avskjedssøknad - i hvert fall for min stemme. 

Jeg ser det slik at enhver bør stemme på det partiet de mener

  • Prioriterer de riktige sakene, OG som
  • Viser evne til å få gjennomført det de ønsker. 

Du må se etter begge delene. Det kan være, for eksempel, at du synes Solbergregjeringen faktisk har oppnådd mange av målene de satte seg, men at målene var feil. Eller at du er helt enig med målene, men synes for få er oppnådde.

Mitt bestemte inntrykk av norsk politisk liv er at samarbeidslinjen i Stortinget fører (stort sett) til bra kontinuitet fra regjeringsskifte til regjeringsskifte. Det er lenge siden noe jeg har lest i Arbeiderpartiets eller Høyres program har gitt meg søvnløse netter. Jeg har alltid noe å være uenig i, og mye å være enig i.

Men jeg er bekymret over å ha en regjering som ikke makter å gjennomføre sin politikk, eller som unnlater å sette gode mål for landet fordi deres samarbeidsform eller støtte er usikker. 

En god idé, akkurat nå: bruk en time på å se gjennom det Holder de Ord har samlet sammen og se hvilken magefølelse du sitter igjen med? Satte regjeringen seg prisverdige mål for litt over fire år siden? Var det noen du spesielt likte, noen du mente var dårlige? Har du endret holdningen til noen av sakene de siste årene? Vil du at de at de skal få en ny sjanse til å oppnå målene som forblir "sorte" på grafen?

Min vurdering av regjeringen Solbergs ytelse:

Analysen i Holder de Ord gir inntrykk av en hardt arbeidende, målbevisst regjering som har greid å holde god disiplin, til tross for at det er en koalisjonsregjering som er avhengig av mindre partier for parlamentarisk støtte. Hvis du tar en titt på enighetsoversikten, så er det markante forskjeller mellom Høyre og FrP (når de ikke sitter i regjering sammen), men regjeringen Solberg har holdt orden i rekkene.

Her kommer det også frem at i perioden de satt i opposisjon, var

  • Arbeiderpartiet enig med sine tre forventede støttepartier 63% (Sp 73%, SV 63%, og MdG 55%), mens da
  • Høyre satt i opposisjon var de enige med sine støttepartier 65% (KrF og V 70%, og FrP 54%). 

Altså har Solberg greid å styre en koalisjonsregjering med det partiet de er mest uenige med i sitt parlementariske grunnlag

I enighetsoversikten er det også verdt å merke seg at den laveste uenigheten - mellom FrP og SV - har variert mellom 17% og 27% siden 2009/2010. Høyre og Arbeiderpartiet er enig mellom 40% og 53%. Når SV og Arbeiderpartiet ikke har sittet i regjering sammen, er de enig mellom 56% og 75%. Som ventet er skillelinjene som tegnes i media ikke så tydelige når landet skal styres.

Hva bør du stemme?

Etter å ha snakket med en del om hvordan de stemmer, ser de ut til å falle disse segmentene:

  • Partitro folk som ser på sitt valg som en lojalitetssak. 
  • Vanedyr som ser saken litt an fra valg til valg men har en mer eller mindre etablert preferanse. Disse kan finne på å stemme vidt forskjell i stortingsvalg og kommunalvalg. Jeg tror dette er en større gruppe enn de fleste antar.
  • Tabloidfans - de som er opptatte av personlighet og lett får avsmak basert på enkeltepisoder. Disse tror jeg er en langt mindre andel enn de fleste antar. Det er påfallende at det er disse media ser ut til å henvende seg til.
  • Impulsvelgere - de som bestemmer seg i valgavlukket.

Hvis du er partitro, har dette innlegget antagelig bare bekreftet det du allerede mener. Hvis du er tabloidfan, har du ikke giddet lese så langt. Impulsvelgere aner jeg ikke hvordan jeg skal henvende meg til.

Men hvis du er en person med en etablert preferanse og et åpent sinn, så leser du kanskje fremdeles.

Hva kunne jeg ønske meg

Det som har manglet i nyere tids regjeringsplattformer, er to (tilsynelatende) uforenelige størrelser:

  • Kvantifiserbare mål - det blir altfor mye innsatsmål og ikke nok effektmål. Det er forståelige grunner til det, for harde tall gir inntrykk av større nederlag når ikke oppnås. Men dette kan løses ved at man legger minimumsmål, oppnåelige, og virkelig harde mål. Så får det bli diskusjoner om disse er riktige mål.
  • Inspirerende ambisjoner - vi har det for oss at vi som verdens beste land bør spille forsvar og ikke angrep. Men det fører til en tendens til selvgodhet og mye slit for små ting. 

Derfor håper jeg Holder de Ord også skårer etter tre ytterligere mål i neste regjering:

  • Viktigheten av målet, og gjerne fordelt på partiene i koalisjonen og/eller det parlamentariske grunnlaget
  • Vanskelighetsgraden på målet, gitt begrensninger og usikkerhet
  • Kontroversen om målet, både innenfor det parlamentariske grunnlaget de lever på og i opposisjonen

En måte å måle disse på, er å rett og slett be partier og/eller politikere med interesse for emnene svare på spørreundersøkelser. 

Shimon Peres - den siste av de første løvene

Shimon Peres - Shimon ben Yitzhak v'Sarah - er død, og må minnet etter ham gi oss visdom og inspirasjon. Han fulgte sin bestefars henstilling og levde et langt liv hvor han prøvde for så å lykkes noen ganger og mislykkes andre ganger, men lærte alltid av alle og alt. 

Shimon Peres og Yassir Arafat
By Copyright World Economic Forum, swiss-image.ch /Photo by Remy Steinegger - originally posted to Flickr as Shimon Peres, Yasser Arafat - World Economic Forum Annual Meeting Davos 2001, CC BY-SA 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=4486615


I rabbinisk litteratur - grunnstammen i rabbinisk jødedom - organiserer vi lærde i generasjoner. De første var zugot og fikk oppleve førstehåndserfaring med tempelriten.  Dagens generasjon tilhører acharonim, og i mellom har vi hatt tanaim, amoraim, savoraim, geonim, og rishonim

Ofte tillegger man de "eldre" lærdes synspunkter mer vekt enn de "yngres", fordi de på et vis levde nærmere opprinnelsen til det hele. 

Jeg er ikke enig. Jeg mener at alle generasjoner har noe unikt å tilføye. De eldre, de tidlige, var vitner til mer, men de yngre, de senere, har fordel av oppbygd kunnskap og visdom, både i og utenfor sine egne miljøer. Nærhet og avstand gir ulike perspektiver, og vi trenger begge om vi virkelig skal forstå. 

De tidligere bar vitnesbyrd om inntrykk og følelser; de senere får reflektere og nyansere. I hver generasjon må vi være ydmyke for dem som opplevde ting vi ikke kan begripe, men også åpne for at ettertiden får et mer utfyllende blikk.

Shimon Peres er den siste av de første israelske løvene, i den samme generasjonen som (blant andre) Golda Meir, Moshe Dayan, Menachem Begin, Yitzhak Rabin, Ariel Sharon, Yitzhak Shamir, David Ben-Gurion, Levi Eshkol, og Yigal Allon. 

Peres ble født Szymon Perski i Vishnyeva i 1923 og utvandret til Tel Aviv - til yishuven - i 1934. Hans bestefars avskjedsord da han reiste var: "Gutten min, vær alltid en jøde!" Hans bestefar og all hans slekt som ble igjen i Vishyeva ble myrdet av nazistene.

Han fikk gjennom et langt liv oppleve det ultraortodokse, det sekulære, det sionistiske i sin jødiske identitet. Han mistet hele sin familie og bygde opp en ny. Han sto vekselsvis i opposisjon og i allianse med alle hans samtidige ledere. Han opplevde krig og fred, håp og fortvilelse, og tok ansvar for om det ble det ene eller det andre. Han var omstridt og elsket, beundret og kritisert i sin levetid

Fremfor alt var han en leder i sin tid, eller rettere sagt i sine tider. For hans liv gikk gjennom mange faser.

Det var ikke Holocaust som skapte eller rettferdiggjorde statsdannelsen Israel, men det var Holocaust som gjorde Israel til en eksistensiell oppgave for å berge jødisk sivilisasjon. De første løvene var overbeviste om at landet måtte overleve ikke bare for sin egen skyld, men for at det jødiske skulle ha en fremtid i det hele tatt. Det gjaldt i de første årene å skaffe våpen, å bygge strategiske fortrinn i geografi, å inngå løse avtaler og uformelle allianser, fremfor alt å ta risikoer - fordi de ikke hadde annet valg. 

Senere ble det også viktig å bygge en bærekraftig stat med sterke institusjoner, å bygge det særegne israelske demokratiet, å bygge diplomatisk innflytelse. Etter Oslo-avtalen - hvor Peres spilte en sentral rolle - ble det viktig å drømme om, planlegge, og med stort håp realisere fred og langvarig stabilitet. Løven som hele sitt liv hadde vært en kriger mot ansiktsløse fiender, måtte nå se ansiktet til disse fiendene og slutte fred med dem.

Disse første løvene som vi nå tar avskjed fra i det vi gravlegger Peres på Har Herzl, var sammensatte og høyst ulike personligheter. De fikk problemer i fanget som dagens statsledere knapt kan forestille seg. 

Jo mer man leser om hver av dem, jo tydeligere kommer menneskeligheten i dem frem: de tok sjanser, de gjorde feil, de lot følelser ta overhånd, de kunne være vekselsvis nådefulle og nådeløse, de etterlater seg både inspirerende og nedslående handlinger og ord. Vi skylder deres minne å lære av dem og om dem, å kritisk vurdere deres handlinger både med innlevelse og avstand. 

De siste årene utmerket Peres seg ved å være en optimist; han mente det ikke var noe annet valg. Det var også grunnlaget for at han ukuelig jobbet for det han trodde på, selv og særlig når hans tro ble utfordret og måtte nyanseres. 

שלום חבר

Shalom, chaver.
 

Voldtektskultur


(Barokkkunstneren Bernini lot det ikke være tvil om Proserpinas stilling til saken, men legdommerne i Hemsedalsaken er ikke så sikre)

Begrunnelsen for frikjennelsen av de tre voldtektssikrede i Hemsedal skal være at det

«...ikke var bevist at de tiltalte forsto at fornærmede var ute av stand til  å motsette seg handlingene».

Det springende punkt dreier seg altså om hva som foregikk i hodene til gjerningsmennene den natten, ikke det som faktisk skjedde med kvinnen.

De rene fakta levner ingen tvil om at hun ble voldtatt, men legdommerne får seg ikke til å godta at noen voldtok.

Det hele dreier seg altså om en "misforståelse" som gjerningsmennene ikke var ansvarlige for, fordi de - etter denne logikken - må overbevises om at kvinnen virkelig ikke vil for at de skal være straffeskyldige. Kan du i ettertid påstå at du var i tvil, så er det bare å kjøre på.

Vanviddet i denne tankerekken at så åpenbar at det synes unødvendig å påpeke det. Sex er ikke noe man forsyner seg med inntil man merker motstand. 

De som setter denne saken i sammenheng med generelle holdninger mot kvinner, har helt rett. Når tre menn sammen finner ut at det må være helt ok å ta seg til rette slik, og så forsvare seg på den måten etterpå; så er det noe helt galt fatt. At noen lar seg overbevise av et slikt forsvar, er skremmende.

Og hvis mannekulturer ikke forstår dette, må vi ha lovverk som håndhever og forsterker det.

To konkrete forslag:

  • Hvis aktoratet kan bevise at offeret ikke var i stand til å gi samtykke, skal det anses bevist at det dreier seg om et overgrep. Om gjerningsmennene "forstår" dette, blir dermed uvesentlig.
  • Hvis det er flere tilstede ved en voldtekt, skal det utgjøre skjerpende omstendigheter for alle. Muligheter for "misforståelser" skal være mindre når flere bør bruke hodet.

Så vil noen innvende at det finnes gråsoner her: når begge er fulle, eller når det er gruppesex med fullt samtykke. Men vi må dithen at vi har en kultur om å la være når vi er i tvil. De fleste greier å la være å sette seg i en bil og kjøre når de er drita (slik loven forventer), og da bør det også være mulig å la være med sex. 

 

Forklaringen på terrorisme ligger aldri hos ofrene

Massemordene i Vesten begynner å bli så mange at alle reaksjoner føles som klisjeer. Vi endrer på profilbildene, fortviles en stund over tragediene, gisper over beretningene, og undres på hva i helvete blir det neste.

(Nyhetsmedia har etter hvert og heldigvis blitt mer forsiktige med å hoppe til konklusjoner om sammenhengene, men for sikkerhets skyld anbefaler jeg alle å ha denne plakaten for hånden neste gang noe slikt skjer.)

Men uansett hvem gjerningsmannen var, og hvem som sto bak, og hvorfor det ble gjort, så var dette en ond handling. Det var faenskap, blasfemi mot et ethvert anstendig livssyn, et hogg mot det siviliserte. 

Det skal vi si uansett, og også mens vi venter på flere bekreftede opplysninger. Ondskapen består uansett hva motivet var; det er ondskap uansett om ofrene var kristne, ateister, muslimer, jøder, bahai, hinduer, buddhister; uansett om de var franske, syriske, israelske, palestinske, pakistanske, norske. Det er ondskap uansett hva påskuddet for faenskapen var og hvilken fane det skjuler seg bak. 

Ingen sak, uansett hvor mye vi sympatiserer med den, er tjent med denne type midler, for med slik ondskap er målet og middelet det samme.

Vi skal ikke bli mindre forarget om de myrdede er muslimer i bønn i Mekka, eller jøder som bor utenfor (eller innenfor) 1949-linjene, eller yazidi som vil leve sine liv, eller folk som feirer at homofile også er mennesker, eller ungdom på leir. De som planlegger og gjennomfører angrep som disse, er ikke ute etter fred og rettferdighet annet enn den de vil påføre andre i sine forvaklede fantasier. 

Den politiske konteksten for disse ligger i å forstå miljøene som fremelsker, oppmuntrer, eller unnskylder slikt faenskap; og ikke å gjøre det mer forståelig å angripe det ene målet enn det andre. 

Leiferns skrivenevroser

Det å skrive til et publikum avstedkommer hos meg en rekke nevroser som jeg her skal gjøre rede for, i håp om at 1) det å erkjenne dem gjør at jeg lettere kan leve med dem og dermed bli en bedre skribent; og 2) at det kanskje også hjelper andre aktive eller vordende skribenter som kjenner seg igjen.

Her er nevrosene:

  • Jeg får ikke lov til å komme med et hovedpoeng mer enn én gang - jeg kan nevne tidligere hovedpoeng i en bisetning, eller bruke det for å underbygge andre hovedpoeng. Men å gjenta det samme budskapet to ganger, det er forbudt. Bak dette ligger det en fantasi om at folk kommer til å rulle oppgitt med øynene om jeg er blitt monoman, eller kjedsommelig. Dette er jo tull, fordi man får faktisk gjennomslag for sine ideer ved å gjenta dem i ulike sammenhenger og ulike tider. Det er faktisk saker som jeg brenner for som jeg synes trenger mer oppmerksomhet i offentlig debatt, og jeg burde ikke være redd for å ta dem opp oftere og på flere måter.
  • Jeg må velge emne nøye - det er tre hovedårsaker til at jeg ikke skriver oftere: 1) at jeg ikke alltid har tid, 2) at jeg er så desillusjonert at det hele føles bortkastet, og 3) at jeg er overveldet av ting jeg bryr meg om. Derfor bruker jeg faktisk mer tid på å velge det jeg skal skrive om, enn å faktisk skrive. Dette er et villspor, fordi jeg her hos Nettavisen ikke opptar en knapp ressurs slik jeg ville tatt opp en fast spalte i en papiravis - i den grad jeg får plass i offentlig debatt, må jeg skape den plassen selv. For å få til det må jeg ikke bare skrive godt, men også skrive ofte.
  • Likevel er lesernes veier uransakelige - uansett hvor nøye jeg er i valgene mine, er det umulig å vite hva som får oppmerksomhet. En av mine mest leste saker var et tørt innlegg om formueskatt og arveavgift, mens innlegg som jeg selv mener er litt orginale (som denne om at Norge bør bygge all bistandspolitikk på kvinnesak) har fått veldig lite oppmerksomhet. Denne selvpålagte begrensningen ser bort fra at innlegg er deler av en større dialog. Jeg kan ikke ikke styre hvordan mine bidrag spiiller inn i debatten, men det fritar meg ikke fra å delta. 
  • Skrivingen må motiveres av de rette følelsene - hvis jeg er for forarget, for intellektuell, for teknisk, for uærbødig, avstår jeg fra å skrive, for å unngå at jeg fremstår som for sint, for pretensiøs, for tullete, osv. Dette er en virkelig nevrose, for selvfølgelig spiller følelser også en rolle i debattene - faktisk bidrar det til debattens åpenhet å være ærlig om egne følelser - det er det som ligger i å utrykke en autentisk stemme. 
  • Jeg må holde meg for god til "click bait" (norsk: klikkagn?) - dette er jo tildels noe jeg innbiller meg, for jeg forsøker å formulere overskrifter og innledninger som fenger interesse. Og dessuten er den virkelige synden å love noe med overskriften jeg ikke leverer i teksten. Det er ingen synd å be om oppmerksomhet.

Altså: jeg må tillate meg å gjenta meg selv litt oftere, skrive om mer av det som faktisk opptar meg, ikke være redd for å utrykke oppriktige følelser i det jeg skriver, og oppsøke dialog og oppmerksomhet. Skal vi se om jeg greier det.

 

Hva mente egentlig Avigdor Liberman med dette om "halshogging"?

Avigdor Libermans uttalelse om halshogging er avskyelig. Men mente han virkelig det folk absolutt vil ha det til?

Her er et godt tips: neste gang du hører en nyhet om Israel i norske media og du har litt tid, gå saken etter i sømmene. Les omtalen i et godt utvalg kilder utenfor Norge: arabiske, israelske, amerikanske, britiske, gjerne også russiske og kinesiske. Det er mange å velge mellom. Følg med på om denne bredden endrer eller nyanserer det inntrykket du først fikk.

Her er et eksempel:

I følge NTB - her gjengitt i Dagen - skal israelsk utenriksminister Avigdor Liberman ha sagt følgende under en "valgtale" nylig: "Det er ingenting å gjøre med dem som er imot oss - vi må ta en øks og hogge hodet av dem, ellers kommer vi ikke til å overleve her"

Dette sitatet har - forståelig nok - skapt stor harme rundt omkring, ikke minst blant israelere selv. På sin Facebookside skriver Snorre Valen (SV): "Skal bli interessant å se om noen i det hele tatt av de selverklærte israelvennene på Facebook fordømmer denne mannen. Eller om de holder heeeeeelt stille."

Sitatet Valen henviser til, er i Israels svar på Ny Tid, Haaretz, der Liberman siteres slik: "Those who are against us, there's nothing to be done - we need to pick up an ax and cut off his head," Lieberman said. "Otherwise we won't survive here." Altså temmelig godt i samsvar med det som NTB siterte.

(NTB og Haaretz har versjoner som er så like hverandre at det umulig kan skyldes tilfeldighet, og enhver får avgjøre hvem som er den egentlige kilden. Andre nyhetskilder angir Haaretz som kilde til sitatet, forøvrig. Hvis du vil ha et godt tips til, så er det å aldri regne NTB som en helt etterrettelig kilde i utenrikssaker.)

Her er hele sitatet, slik jeg kan forstå det:

"Whoever's with us should get everything - up to half the kingdom ... Those who are against us, there's nothing to be done - we need to pick up an ax and cut off his head. Otherwise we won't survive here."

Min oversettelse: "Enhver som er med oss, bør få alt - opp til halve kongeriket ... de som er mot oss, det er intet å gjøre - vi trenger å ta en øks og hogge av ham hodet"

Dette med halve kongeriket er en klar referanse til Esters bok, relevant akkurat da på grunn av den jødiske høytiden Purim. Han skal ha sagt alt dette - og en god del mer - i et arrangement ved Interdisciplinary Center i Herzliya, og jeg mener det er åpenbart at dette er et valginnlegg for Yisrael Beitenu, Libermans eget parti.

Svært mange tidsskrifter tolket det dithen at Liberman mente det helt bokstavelig: det burde innføres dødsstraff ved halshogging for illojale israelske arabere. PA snakker om å stevne ham for den internasjonale straffedomstolen som en fare for menneskeheten.

Mente han virkelig det? Går Liberman til valg på løftet om at staten Israel skal innføre dødsstraff mot sine egne borgere for "illojalitet"? Mente han det i så fall bokstavelig også at "halve kongeriket" skulle gå til den som var lojal? Eller er det en aldri så liten mulighet for at han utrykte seg figurativt, at han blandet sammen bilder fra Esters bok med halshoggingene som ISIS foretar.

For all del, uttalelsen er hårreisende uansett. Det er altfor mye død og elendighet i området, summariske henrettelser i Gaza, Syria, og Irak, m.m., til at slik billedbruk har noen noen plass i en anstendig politisk debatt.  Og dette med å være "mot oss" eller "med oss" er primitivt og bakstreversk. Liberman av alle burde vite at dissens er helt avgjørende for et levende demokrati, og en slik uttalelse undergraver dette prinsippet.

Men poenget til Liberman - for den som har fulgt med - er at Israel skal være et fritt og åpent land for alle, uansett etnisitet, religion, språk, e.l., som ønsker at landet skal bestå. Hans retorikk er rettet mot israelske arabere som åpent går inn for at Israel skal legges ned og erstattes av Palestina. Han mener simpelthen at oppvigleri mot selve statens eksistens ikke er legitim, og at dem som driver med det ikke hører hjemme i landet.

Jeg er uenig med dette standpunktet, av flere årsaker. Men jeg tør minne på at Libermans standpunkt ikke er særlig fjernt - og på mange måter mildere - enn dem som mener at nordmenn med ikke-norsk etnisitet må på en eller annen måte bevise sin aksept av norske kulturelle normer.

Det er mye å kritisere Liberman for i hans synspunkter, og mye å kritisere ham for i hans utrykksform. Men å umiddelbart fortolke det han sier i absolutt verste mening bidrar overhodet ikke til det. Og bare sånn for ordens skyld: det kunne jo være interessant om det var like stor interesse for oppsiktsvekkende uttalelser fra palestinske ledere.

Tre og en halv prioriteter for kvinnedagen

Om noen norskspråklige som leser denne bloggen lever i den villfarelse at kvinner - som gruppe - har det helt greit og at kvinnesak derfor er noe tøv, vil jeg påpeke forhold som burde virkelig forarge enhver som bryr seg om menneskeverd.

(Annie Lennox og Aretha Franklin)

Dette er sikkert ikke en uttømmende liste, men det er de som ergrer meg mest:

  • Et smalt, uoppnåelig, og destruktivt skjønnhetsideal. Reklameplakater, filmer, TV, og alt mulig rart vil ha det til at kvinner kun er attraktive hvis de ser ut slik ingen - eller i hvert fall ytterst få - gjør. For å få nærme seg dette idealet, oppfordres kvinner til å barbare seg, vokse seg, ha på seg nylonstrømper, umulig høye hæler, gå på den ene slankekuren etter den andre, osv., og likevel føle seg utiltrekkelige. Og så dør det kvinner av spiseforstyrrelser, i tillegg til de mange andre andre skadene og den altfor utbredte ulykken over å være "utilstrekkelige". Hvis vi virkelig skal gjøre et slag for kvinner, bør vi gjøre langt mer for å digge kvinner for den kroppen og det utseendet de har. 
  • Likegyldighet til vold mot kvinner. Når jeg går av t-banen en sen kveld sammen med en enslig og fremmed kvinne skjer det often en selsom dans hvor jeg passer på å holde nok avstand til at hun ikke føler seg truet, samtidig som jeg følger med slik at hun ikke føler seg helt alene. Norge får strykkarakter av Amnesty for unnfallenhet i å unngå, etterforske, og strafferettslig forfølge voldtekt og overgrep, og det er ille nok - enda verre er at (nesten) ingen synes å være forskrekket over det. På godt norsk: What.The.Fuck?
  • Liten kobling til like rettigheter i bistandspolitikk. Samtidig som vi skjerper oss selv, burde vi slutte å støtte regimer og politiske systemer som jobber i helt motsatt retning. Jeg har tidligere tatt til orde for at Norge bør spesialisere all bistandspolitikk for å fremme kvinners trygghet, muligheter, og rettigheter i utviklingsland. I det aller minste bør vi koble bistand til troverdig innsats for dette. 

Det er de siste dager skrevet en del om at kvinner er underrepresenterte i toppledelsen i norsk næringsliv, at vi burde se flere kvinner klatre til topps i et mannsdominert miljø. Dette mener jeg er å sikte for lavt. Som jeg har skrevet om før, og som professor Melvin Konner skrev for noen dager siden i Wall Street Journal, er det å håpe at kvinner revolusjonerer ledelse i verden til det bedre. 

Hvordan forstå Netanyahus tale i USA i kveld

Både Obama og Netanyahu har rotet til sine egne og felles sak, og Netanyahus tale i kveld blir mer interessant enn utslagsgivende. Det er i alle fall en distraksjon fra det virkelige vanskelige, nemlig å avverge en utenrikspolitisk katastrofe for begge landene, hele Midtøsten, og minst Europa.

Ser vi bort fra alt Obama og Netanyahu er uenige om, er det mest interessante i sammenligningen mellom dem at de har helt ulik personlig filosofi til politisk virke.

Obama har hele sin politiske karriere vært opptatt av å finne løsninger med utgangspunkt i "common ground" der det er uenighet, mens Netanyahu foretrekker å tegne - og gjerne overdrive - kontrastene i meningsforskjeller. Obama forsøker å minimere uenighet; Netanyahu forsøker å kapitalisere på det. Obama inngår kompromisser for å smi løsninger; Netanyahu inngår kompromisser for å handle hester. De kan altså begge være smidige, men har ulike formål med det.

Det påfallende er at ingen har lyktes særlig godt utenrikspolitisk med hver sin stil:

Obamas utenrikspolitikk har vært karakterisert av at USA har mistet innflytelse i verden, og det har tildels hatt katastrofale virkninger. Putin er mer eventyrlysten enn noensinne, Kina har gradvis økt sin innflytelse, Midtøsten er mer stabilt enn noensinne, og terroristorganisasjoner kontrollerer store områder og økonomiske ressurser.

Netanyahu har gjort det vanskeligere for hans venner i Vesten og lettere for hans fiender. Det er vanskelig å se et eneste bidrag til forsoning mellom Israel og palestinerne, og det eneste positive - at stadig flere araberstater oppdager at Israel likevel ikke er deres hovedproblem - er mer et resultat av hvor ille ting er blitt utenfor Israel.

I tillegg har begge vist usedvanlig umodenhet i personlig adferd overfor hverandre, og dette har skapt friksjon mellom USA og Israel som uten tvil gleder Iran men burde bekymre alle andre. Hvis USAs støtte er så bunnsolid som alle presidenter og presidentkandidater ynder å si, burde enhver sittende president kunne finne ut av en vanskelig israelsk statsminister uten at det skulle virke "ødeleggende" på selve det bilaterale vennskapet. Samtidig burde det være et minimumskrav at en israelsk statsminister innrettet seg etter amerikanske politiske realiteter; tross alt må nesten alle verdens statsoverhoder finne seg i at USA fremstår - og oppfører seg - som en storebror.

Netanyahus tale til USAs kongress senere i dag er historisk på mange måter, og enkelte momenter er viktige å få med seg:

  • Kongressen står fritt til å invitere hvem de vil som taler. Det er den lovgivende forsamling som per definisjon er uavhengig av den utøvende. Det er uklokt - og i hvert fall risikabelt - å gjøre noe som irriterer USAs president, men det bryter ikke med noe konstitusjonelt prinsipp, snarere tvert i mot.
  • Netanyahu har en bedre sak. Det som rent konkret står på spill, er Vestens pressmidler overfor Iran for å stanse regimets atomvåpenprogram. Iran har vist seg å være en upålitelig og uvillig motpart, og P5+1 ser nå på en avtale som grenser inntil det uansvarlige, og som blir forsvart av bl.a. Susan Rice med at "enhver avtale er bedre enn ingen avtale."
  • Netanyahu har mesteparten av skylden for at det er blitt en partipolitisk sak. Han spiller et høyt spill, og mesteparten av det er for galleriet. Det er høye forventninger til Netanyahus tale, men den vil neppe gjøre annet enn å forsterke oppslutning han allerede har. Det er ingen som forventer at han kan overbevise et vetosikkert flertall i Kongressen om å stemme slik han vil, og da er alle like langt. 
  • Obama har mesteparten av skylden for at republikanerne nå trykker Netanyahu inntil sitt bryst. Netanyahus evne til å irritere på seg amerikanske presidenter går tilbake til minst Clinton, og alle så nær som Obama har stått i mot fristelsen til å reagere på barnslig vis. Dette er et innlegg til republikanerne de ikke kan unngå å score poeng på. Israel er USAs mest trofaste allierte og Vestens utpost mot terrorisme; å behandle Israels statsminister - uansett hvor uspiselig han er - dårligere enn (for eksempel) Putin tar seg dårlig ut.
  • Det er opp til Obama å rette opp skaden. Uansett hvor godt USA og Israel kommer ut av det, er Irans atomvåpenprogram en formidabel trussel ikke bare mot Israel men mot hele Midtøsten og Europa; og derved også USA. Hvis Netanyahu fremstår som en realistisk og konstruktiv tenker på denne saken - noe han helt sikkert vil gå inn for i denne talen - er det Obama som må bevise overfor sine velgere såvel som sine allierte at han er lederen å se til.

 

 

Ørjasæter: "something's gotta give"

Elin Ørjasæters kronikk i Aftenposten, og Jon Hustads bok Farvel Norge, hører til det foreløpig ganske beskjedne utvalget skrifter som varsler store skjær i sjøen for den norske velferdsmodellen. 

Deres premiss er, på godt norsk, "something's gotta give:" Hvis vi ser på de viktige trendlinjene (hovedsakelig demografiske) så kommer et eller annet i velferdsmodellen til å skjære seg. Vi må bli mindre generøse, ellers må alle bli mer fattige sammen, e.l.

Ut fra forutsetningene har de naturligvis rett, og jeg til tilføye: hva som skjærer seg vil være avhengig av det politiske mandatet i det øyeblikk en beslutning ikke lenger er til å unngå. Og som regel er valgmulighetene begrenset da. Politikere er - som de fleste ledere - tilbøyelige til å utsette ubehagelige saker.

Bekymringene er berettigede, og Ørjasæter er rett når hun forundres over at dette ikke har skapt mer debatt. Eller, for å sitere min tante Tove Kari Viken, hun er forskrekket over at ikke flere er forskrekket.

Jeg har et personlig anliggende som det er like godt å legge på bordet med en gang: jeg er litt bekymret over min egen pensjon, men jeg er mest bekymret for levekårene for min 15 år gamle, svært funksjonshemmede, sønn. Uansett hvor mye de kutter ordninger for uføre for å oppmuntre dem til å jobbe, vil ikke han greie å jobbe. Han vil bare få det dårligere. Og ettersom han tilhører en gruppe som har begrensede muligheter - for å si det mildt - til å drive aktivisme på egne vegne, er det gode muligheter for at fremtidens politikere ser innsparingsmuligheter som går på bekostning av ham.

Jeg har et noe annet syn på problemstillingen enn (for eksempel) Ørjasæter og Hustad, og det får jeg komme tilbake til.

Men jeg er helt enig i at dette trenger en langt mer omfattende, mer saklig, og tøffere debatt. 

Hvis vi skyver foran oss vanskelige problemstillinger nå, blir de bare langt verre i fremtiden. Det er lett å skylde på nærsynte politikere for dette, men det blir å overvurdere politikernes evne til å sette dagsorden for debattene og derved sitt politiske mandat. Til det kreves dyktige og samfunnsbevisste redaktører, journalister, aktivister, og skribenter. 

Nei til formueskatt, ja til arveavgift

Formueskatt reflekterer falsk og unyttig moralisering; med arveavgiften er det motsatt.

Statsbudsjettet generelt og skattepolitikk spesielt gir alltid opphav til fascinerende politisk sirkus, noe Kristin Clemet på sedvanlig utmerket vis forklarer her

Skatter og avgifter har flere formål:

  1. Det mest grunnleggende er å finansiere offentlige utgifter
  2. Politikere kan også forsøke å påvirke folks valg ved å beskatte uønsket adferd (sukker, alkohol, tobakk, og mange flere i norske skatteordninger) og også (langt sjeldnere) ved å redusere skatter på ønsket adferd
  3. Så er det den tredje kategorien, nemlig for politikere å bruke skatt til å moralisere: "Vi liker ikke X, derfor beskatter vi det",

Formueskatt er utelukkende et eksempel på det siste. Det er ikke en effektiv måte å få inn penger på og motvirker ønsket adferd, ved at den hemmer sparing og investering. 

Motivasjonen for formueskatten kommer tydelig frem i retorikken som går inn for den: i enkelte politiske kretser føles det simpelthen plagsomt at folk opparbeider formue, altså at de er "rike". 

Denne mentaliteten kommer fra premisset om at avkastning i hovedsak skyldes utnyttelse av andre, det vil si en slags naturlov om at folk bare kan bli rikere ved at andre blir fattigere. At dette beviselig er usant, endrer ikke på den populistiske appell. Det eneste formålet med formueskatt er å gi legitimitet til denne tankegangen. 

Man kan anvende samme prinsipper for arveavgift: at folk som har spart, investert, og bygget økonomiske verdier vil overlate formuen til etterkommere burde ikke forundre noen. Hele bransjestrukturen i landbruket (gjennom odelsloven) setter dette prinsippet foran all økonomisk fornuft.

Men når folk blir rike på den gammeldagse måten at de arver det, kommer nye økonomiske og moralske prinsipper i spill, og særlig et, nemlig den brede tverrpolitiske enigheten om at vi i Norge ikke skal ha noe aristokrati. Vi vil snarere fremskynde effekten som rikdom har på arvinger ved å aktivt redusere formuen fra slektledd til slektledd. Derfor er jeg for arveavgift, men at den skal skaleres etter formuens størrelse, med et høyt innslagspunkt. Samtidig bør skattelovgivningen favorisere testamenter som tilgodeser ikke-personlige formål, som kultur, veldedighet, osv.   

Hva Nils Rune Langeland sådde

Under kategorien "rare ting som går gjennom hodet til folk", skrev Nils Rune Langeland på Facebook for en tid siden:

"Prøvde å gå på restaurant her eg bur. Naturligvis vanvittig dyrt. Den pakistanske restaratøren (sic) flirer hånleg mot meg. Du din jævla pakistaner har ikkje tippoldefedre son slåst for Noreg. Kom her som analfabet. Hater (sic) dykk med god grunn"

Jada, dette er rasistisk, men jeg synes først og fremst at det var simpelt og dumt. Langeland har i ettertid forklart at han var "litt" beruset, men jeg håper at han var ganske så drita. 

Det rasistiske ligger først og fremst i utrykksformen og det primitive utfallet mot forfedrene til det Langeland antar en pakistaner. Og først og fremst hvordan dette fremkaller ordet "hat." Det er først og fremst et oppgulp som setter avsenderen i et dårlig lys, men jeg tviler på at noen blir mer rasistiske enn de allerede er av å lese det.

Langeland føler seg forfulgt av reaksjonene, og han har nok rett i at han er blitt en prügelknable. Men så får han benytte anledningen til å heve debatten om emnet han er inne på. Her kan alle gjøre en bedre jobb.

Manndomsidealet som myrdet James Foley


En mann kledd i oransje er tvunget i kne i en ørken. Hendene hans er bundet bak ryggen hans. Hodet hans er nakent i solen, men han er rakk i ryggen. Ansiktet er godt synlig, han kan gjenkjennes. Han ser rett frem, vet at dette er det siste han får se.

Ved siden av ham står en annen mann i sort. Han er maskert med hette, en skikkelse. Han er en kniv som virker aldeles for liten til oppgaven han har for seg.

Hvis man virkelig leter går det sikkert an å finne hele videon som viser den maskerte mannen skjære over strupen på mannen foran seg og så partere hodet fra kroppen. 

IS ønsker med denne videoen å vise styrke og mot. De ønsker å fremkalle frykt hos de fleste og beundring hos noen få. Den sortkledde anser sin handling som en heltedåd hvor han beseirer det pinglete i seg ved å vise handlekraft og oppslutning for sin sak. For ham er dette det ypperste i det å være en ekte mann.

I virkeligheten finnes det ingen feighet større enn å sakte myrde en bundet mann midt i en ørken. 

Den sortkledde er ikke lenger en mann, om han noen gang var det. Han er en avstumpet sjel, et tynt skall av noe han engang kunne vært, en kompleksfylt drittsekk som mangler evne til alt annet enn å fylle på mer dritt. Han er mobberen i skolegården som kastet den minste klassekameratens lue ut i veien slik at den ble overkjørt igjen og igjen. 

Morderen og hans medsammensvorne har alt ansvar for denne handlingen, og tusenvis lignende som de har gjort mot ikke-vestlige (og som derfor ikke får like mye oppmerksomhet), men jeg undres likevel over hvor slike syke, perverse manndomsidealer kommer fra og hvordan de dyrkes frem.

Å tilgi en som tok sitt eget liv



Når jeg deler med andre at min bror tok sitt eget liv (i 1987) er det en påfallende forskjell på reaksjonen blant dem som også har opplevd å miste et høyt elsket på denne måten, og de andre.

De som har mistet noen - de næreste etterlatte - spør aldri "hvorfor". De får det vondt i øynene, sliter med å sitte på riktig måte, og sier, så forsiktig som de bare kan: "noe slikt har jeg også opplevd."

Fordi vi vet at vi aldri får vite hvorfor. Vi kan godt trekke frem alle mulige diagnoser: klinisk depresjon (min lillebror Eyolf), bipolaritet, alt avhengig av dagens klassifisering. Men det forklarer hvorfor livet var så vanskelig for dem, det forklarer ikke selve beslutningen.

Øyeblikkene de forberedte seg og ikke trakk seg, det vesle sekundet de gjorde den definitive handlingen. 

Det er inderlig godt ment av folk som sier at selvmord skyldes en sykdom, men det er ikke, for de aller fleste av oss i denne så ufrivillige klubben, en god nok forklaring. 

For uansett hvordan man vrir og vender på det, ligger det en avvisning i handlingen, en avvisning av alles kjærlighet, alles vilje til å stille opp for ham, en avvisning av strålende morgener, god musikk, et fortreffelig glass vin, og alt det som tross alle vanskeligheter vi alle opplever våkner oss til at livet er alt vi vet vi har.

Men fremfor alt er det avvisning av den smerte som de pårørende opplever, den følelsen av å sitte igjen og se på et vakum, en avgrunn som ikke skyldes en sykdom eller en ulykke, men et valg.

Å si at selvmordere ikke handler egoistisk - i det hele tatt - er å ta fra de pårørende retten til å være sint på den døde. Det er å gi dem dårlig samvittighet, gjøre dem til dårlige mennesker, fordi de i enkelte øyeblikk, hyppige i begynnelsen, sjeldnere etter flere år, men aldri helt borte, er forbannet på den de har mistet.

Broren min banket meg opp følelsesmessig da han hengte seg selv i garasjen til foreldrene mine. Han lot meg ligge i en grøft som jeg ikke forsto hvordan jeg skulle komme meg opp av, hvor det å våkne hver dag var å konfrontere noe jeg i søvne ønsket ikke var sant. Jeg har fremdeles drømmer om at broren min er live, at han gjemte seg bort et sted og finner en grunn til å gi seg tilkjenne. 

For han handlet egoistisk. Men den som nå mister besinnelsen av den setningen, vil jeg påpeke følgende: å handle egoistisk er ikke først og fremst det en egoist gjør. Det er det vi mennesker gjør. Alle sammen, flere ganger hver dag. Vi er flinke til å rasjonalisere handlingene våre til å være noe annet, for vi vil jo så nødig konfrontere en egoist i speilet. Det er lettere å klamre seg til gode intensjoner, misforståelser, eller andres feil. 

Jeg måtte bli sint på broren min, se på handlingen hans i verst mulig lys, for at jeg skulle tilgi ham. For jeg vet at det er ingenting han ville ønsket seg mer. Jeg tror, slik man bare kan tro, at hans siste tanke før han steg av den bøtten som sto på den kanten i Brumunddal, var denne "jeg håper mor og far, Leif, farmor og farfar, Veslesøster og Calle, alle mine venner, som jeg vet elsker meg, også elsker meg nok til å tilgi meg for dette."

For det var et valg, det var egoistisk valg, men av alle egoistiske valgene min bror tok (og det var til syvende og sist ikke mange, for han ville alltid heller være sårbar enn slem), så er det denne som er lettest og viktigst å tilgi. Men det tar tid og mer enn en enkel forklaring.




Lykke til, Jonas!

Kjære Jonas - 

Har du lagt merke til dette? Helt siden du gjorde en solid figur som utenriksminister, har du tatt over den ene utakknemlige (men svært viktige) jobben etter den andre. Det skyldes vel heller at Jens og andre i partiet ditt har store forhåpninger til deg enn at de vil gjøre livet vanskelig for deg, men likevel.

Inntil du (eventuelt) en dag blir statsminister, er dette den viktigste og tøffeste oppgaven. Arbeiderpartiet dominerer ikke norsk politikk slik det en gang gjorde, men det kommer antagelig til å forbli det største partiet. Følgelig påligger det partiledelsen et moralsk og politisk ansvar å dempe polemikken og øke volumet på ansvarlig retorikk. Det vil være fristende å gå andre veien: å pirke på dagens regjering for ting du antagelig ikke ville gjort særlig annerledes.

Det er vanskeligere enn slike som jeg kanskje forestiller oss: det er forholdsvis smalt ideologisk spennvidde i norsk politikk, og våre største problemer blir ikke løst gjennom enkle politiske reformer. Det er vanskelig å differensiere en partiplattform som 90% faller sammen med rivalene og er forskjellig på nyanser som krever tung innsikt for å forstå.

Jeg håper jo på at du er dristig med visjonene, at du uredd påpeker at Norge er et emne under arbeid, at vi lever i en kompleks verden, og at selvgodhet er kilden til de største farene. Her er hva jeg ville prioritert om jeg hadde din jobb (vel vitende at det er mange grunner til at jeg ikke har den):

  • Still krav til LO. Som Jens veldig godt kan tegne og forklare, er gunstige avtaler og lavtlønnsløft mulig bare hvis vi samtidig får til produktivitetsforbedringer. Jeg er ganske sikker på arbeidet til produktivitetskommisjonen vil avsløre noen vesentlige strukturelle svakheter i norsk økonomi, og disse kan ikke ordnes med å "ta pengene der de er", altså fra næringslivet. LO-toppen er tøffe, drevne, og kompromissviljen sitter langt inne. Du må bearbeide dem i det stille, og det er det bare du som kan gjøre.
  • Gjør alvor av dette med humankapital i offentlig sektor. Ordet blir ofte misbrukt, men det betyr noe helt konkret og kan måles. Men det er også ubarmhjertig, for vi nordmenn er ikke glade i å avkle middelmådighet (unntatt i sport, der er det ok), så her har du kulturen mot deg. På den annen side kan du i opposisjon sette press på dagens regjering om å få orden i sysakene i vår enorme offentlig sektor, og jeg mistenker helt kynisk at de vil være glade for det.
  • Innfør empiri som politisk argument. Jeg tror at en av Jens' største tabber var å kategorisk ta avstand fra privatisering og profittmaksimering. Han visste bedre og ble sårbar for beskyldninger om hykleri. Vi får beste resultater av å forstå hva som funker best, og det er helt åpenbart en kombinasjon av offentlig og privat virksomhet. Arbeiderpartiet er antagelig partiet med størst kred på blandingsøkonomi, og nå bør dere også bli flinkest på det.
  • Avklar visjonene både for utenriks- og forsvarspolitikk. Her må du ta din del av illusjonene som hersker om Norges rolle i verden, men jeg tror vi kan diskutere en realistisk nisje uten å vandre ned kynismens irrganger. 
  • Utvikle en protokoll i partiet for de vanskelige sakene, og bruk sosiale media. Det er og vil bli mange omstridte saker som ikke egner seg til bastante standpunkter, selv når pressen ber om det. Jeg tror at det partiet som evner å formidle de sentrale stridspunktene og avveiningene vil bygge troverdighet på sikt, selv om det kan bli smertefullt fra episode til episode. Jeg håper at Arbeiderpartiet, med den kapasiteten dere har, bruker sosiale media langt mer for å opplyse enn for å polemisere om disse sakene. Dere kan, for eksempel, vurdere å gi publikum innsyn i partiets interne diskusjoner om disse sakene. 

Alt dette gjør jobben bare vanskeligere, men jeg har vedvarende tro på at en god politiker - uansett overbevisning - bør bygge sine handlinger på hvilket ettermæle han får av stilltiende fremtidige generasjoner enn dagens høylydte aktivister. Du vil oppleve at det å si "jeg vet ikke, men vi forsøker å finne ut av det" er vanskelig å si de første 20 gangene men vil føles tryggere etter hvert.

Når ord gjør ulovlige handlinger uungåelige (Talmuds Yoma 41)

Er det slik at enkelte ytringer nærmest gjør ulovlige handlinger uungåelige og bør derfor forbys og straffes?

Dagens daf handler blant annet om vanskeligheter som oppstår når man har to ting - i dette tilfellet offerdyr - hvorav en har et formål og det andre har et annet.

Er det ved ord eller ved handling at vi bestemmer om det er det ene eller andre?

Ervin Kohn og Rune Berglund Steen er inne på noe av det samme når de i dagens Aftenposten forklarer hvorfor de har anmeldt @negerjeger for brudd på Straffeloven §135a ved å besvare Kristian Tonnings Riises protester mot denne anmeldelsen. Riise mener at ord - uansett hvor avskyelige - er ufarlige og må av både prinsipielle og praktiske beslutninger beskyttes. Det er handlinger som er farlige, og det er dem vi må beskytte oss mot.

Kohn og Steen mener at over en viss terskel, så er ytringer også handlinger. For ord vekker følelser, forsterker fordommer, og i mange tilfeller fører nærmest automatisk til handlinger. Hatefulle handlinger begynner med ideer utrykt som ord, som gjør handling en naturlig og nødvendig konsekvens.

Dette er et velkjent problem. For eksempel: Yitzhak Rabins enke Leah holdt enkelte ultraortodokse rabbinere ansvarlige for Yigal Amirs mord ved å påpeke at deres ytringer - i hodet til Amir - bare hadde en mulig konsekvens. Likeledes var det mange som i kjølvannet av 22.7 mente at Fjordman radikale ytringer om nødvendige endringer i norsk samfunn i praksis var en oppmuntring til den type vold Anders Behring Breivik planla og gjennomførte.

Men andre protesterer på dette: la oss si at en person skrev at han mente at hjemmebrent var velsmakende, at hjemmebrenning var en fin og oppbyggelig holdning, at han ønske at flere drev med det. Alle kan være enig eller uenig i dette synet, men alle vet også at hjemmebrenning er forbudt. Hvis noen fulgte skribentens råd og begynte med hjemmebrent, har også ytringen medansvar for handlingen?

Kronikken til Kohn og Steen har også dette poenget at hatsytringer har tilleggsproblemet at de ikke egentlig lar seg debattere. Tvert i mot er det problematisk å gi innholdet i hatet legitimitet ved at det får oppmerksomhet i (mer eller mindre) respektable media. Våre midler til å bekjempe det er svært begrensede, og en dom med for eksempel bot vil sette hatefulle ord i en klar sammenheng med hatefulle handlinger.

Altså: problemet er ikke at folk ytrer forrykte meninger, for da ville vi kunne ønske å forby påstanden om at "månen er en gul ost" også. Problemet er at vi i enkelte tilfeller ser en så klar sammenheng mellom en form for tale og en klart ulovlig form handlinger, og det blir meningsløst å skille mellom dem.

Forbrytelsen blir til ved ord som nødvendiggjør handling, og ikke bare handlingen.

Eller skal det mer til? Skal det allerede være etablert et adferdsmønster der lovbrudd aksepteres? Skal det finnes en målgruppe som man vet er i stand til å bryte loven? Skal årsakssammenhengen være direkte, eller er det tilstrekkelig å snakke om en kumulativ effekt av hatefulle ytringer?

Søle i kommentarfeltene (Yoma 39a i Talmud)

Det er ikke sunt for blodtrykket å delta i kommentarfeltene på ulike nettsteder, men det føles også unnfallende å skrive et innlegg - slik jeg ofte gjør - og så avstå å kommentere kommentarene.

Hvis man (som jeg) innbiller seg at man har noe å bidra som gjør at lesere gir av sin oppmerksomhet for å lese, er det også riktig å åpne seg for å lære av disse leserne. Den som deltar i en debatt i de ene eller andre formatet er der både for å lære såvel som å lære bort, å sørge for at at debatten er verdifull for alle.

I Talmuds Yoma 39a (dagens daf) diskuteres det blant annet om man ved å få noe søle (eller lukt) på seg, øker sjansen for å få mer på seg. Og omvendt: hvis man forsøker å holde seg ren, øker sjansene for å holde seg ren videre? 

Min Facebook venn John Podhoretz er redaktør i det konservative amerikanske tidsskriftet Commentary, og han forteller om en dårlig kveld han hadde i går da han stilte til debatt om det å være "pro-israelsk". Det endte med at han stormet ut av debatten i affekt, og både moderatoren og Podhoretz selv var kritiske til handlemåten hans etterpå. 

Likeledes (men uten sammenligning forøvrig, for Podhoretz er smartere og dyktigere enn meg) må jeg innrømme at jeg i en diskusjon på verdidebatt i går falt for fristelsen å være nedlatende overfor en debattant som åpenbart skrev i beste mening.

Dette med å la irritasjonen ta overhånd når man blir frustrert over en debatt er nok velkjent for alle samfunnsdebattanter, og jeg er ikke sikker på om det blir lettere med erfaring. 

Det føles alltid jævlig etterpå. Jeg skulle ønske jeg håndterte frustrasjonen på en mer elegant, mer velvillig måte. Poenget med å debattere er helt klart å avkle dårlige logiske rekker, tilbakevise feil og villfarelser med fakta, osv., men det bør gjøres med minst mulig søle. Vi kan ikke kontrollere annet enn vår egen adferd, men den får vi til gjengjeld ta ansvar for.

Podhoretz kunne sagt noe om tonen som drev ham til vanvidd. Jeg kunne ha stilt meg uforstående heller enn avvisende. Begge hadde ført til mer fruktbare debatter, vi hadde følt oss bedre etterpå, og vi hadde tjent vår side av saken bedre.

Men straks man begir seg ned i grøften i debatter, er det lett å bli enda mer sølete. Og omvendt: jo mer man skjerper seg for å være saklig, klar, og i det minste late som man tar motargumenter i beste mening, jo mer oppbyggelig blir debatten. Det spiller ingen rolle at andre absolutt vil holde til nede i sølegrøften. Det er ingen grunn til å bli med i badet.

Nelson Mandela - en lederskikkelse for det 21. århundret

Nelson Mandelas lederskap er et eksempel til etterfølgelse i tiden vi går inn i.

Jeg ser på Facebook-siden min er at det er mange som blander sammen Martin Luther King og Nelson Mandela i sine erindringer av sistnevnte, og det burde kanskje ikke forundre oss: de ble begge ikoner for antirasistisk fredsarbeid i det tyvende århundret, som tross alt var det århundret som så de største og mest blodige konfrontasjonene mellom rasisme og humanisme. 

Jeg er alltid skeptisk til ikoner, også den som avbilder en smilende Nelson Mandela i sine madibaskjorter. 

I Mandelas tilfelle er skepsisen berettiget fordi han fortjener mer enn ikonstatus.

Som alle andre store ledere var han en skikkelse i sin egen tid, som kom riktig inn i vinden og satte sine seil synlig i horisonten. Vi skal ikke falle for fristelsen å vektlegge hans bidrag på bekostning av de mange andre som også bidro til å på forholdsvis fredelig vis flytte Syd-Afrika fra et dypt rasistisk system til å bli et samfunn med store problemer. Først og fremst er det lett å undervurdere visdommen til noen av de hvite makthaverne - særlig Botha og de Klerk - som fikk dialogen i gang mellom ANC og regimet. 

Mandela var en leder til etterfølgelse for det 21. århundret, hovedsakelig av tre årsaker:

  • Han maktet å holde både det store bildet og de konkrete virkemidlene i hodet på samme tid. Mandela startet sin politiske karriere som en nasjonalist på vegne av sin egen stamme, hvor han var av kongelig ætt. Perspektivet ble større med de erfaringene han fikk i konvensjonelt frigjøringsarbeid, og et definerende øyeblikk var antagelig rettsaken som sendte ham i fengsel. Det var der han ristet av seg tanken om at det hvite hegemoni måtte erstattes med et svart hegemoni og talte for at frihet må være frihet for alle. Dette var høye idealer, men beslutningene i ettertid vitnet om pragmatisme og smidighet, noe som viste seg å være helt avgjørende for å avvikle apartheidregimet i samarbeidet med lederne for nettopp det regimet. 
  • Han var ærlig nok til å lære av sine feil. Han la bak seg ideen om væpnet revolusjon og allianse med kommunistene da han forsto at disse var villspor, og han var også åpen om bl.a. tregheten overfor AIDS epidemien. Antagelig var det dette som gjorde at han - som fange - ble en troverdig forhandlingspartner med regimet som fengslet ham.  
  • Han var mer opptatt av å løse problemer enn å fremme paroler. Det krever et robust ego å trekke seg etter en termin som president for Syd-Afrika, men Mandela forsto at landet fremfor alt trengte å utvikle et politisk system som besto av mer enn hans personlighet. Truth and Reconciliation prosessen blir hyllet som noe nesten religiøst, men i virkeligheten var det pragmatisk: for det første ble det begått forbrytelser fra begge sider, og for det andre var det viktig å få folket til å se fremover, å søke fred fremfor rettferdighet. 

Hans politiske arv er derfor ikke først og fremst et resultat: slutten på apartheid, men en politisk prosess som ble igangsatt fordi og ved at apartheid ble oppløst. 

Hans moralske arv er den innsikten at hat og bitterhet ikke er gode veiledere for å finne frem til fred, at de legger tåke over tankene, er som å gi seg selv gift.

Det er helt åpenbart at de drømmene vi hadde på Mandelas vegne ennå ikke er blitt realiserte, men det er også helt åpenbart at det kunne ha gått langt, langt verre. Det var mange som mente at apartheid kun ville oppløses voldelig, med opprør, borgerkrig, endog etnisk rensing og folkemord. 

Mandela var gift tre ganger og hadde til sammen seks barn, hvorav tre døde i hans egen tid. Han vil gravlegges i landsbyen han vokste opp i. 
Om vi lyser fred over hans minne, må det være en fred som han ville være bekjent av: en pragmatisk erkjennelse av at vår tids største problemer løses ved hard innsats, kompromisser, feilgrep og læring, og et kontinuerlig fokus på at middelet er målet.

Farvel til en norsk identitet?

Jo mer jeg tenker over det, jo bedre har vi av å bare gi slipp på forestillingen om en norsk identitet.

Jeg var overrasket over at Civita/Minerva-frokosten i dag ble så frustrerende, nesten smertefull for meg. Temaet var "norsk identitet", og dette opptar meg. Det var - etter egen beskrivelse - "to bønder og en utlending" i panelet, hvilket var morsomt, bakstreversk på ironisk vis, og helt uriktig. Alle i panelet var nordmenn og ingen var bønder. Men det var slik det var beleilig for dem å karakterisere seg i diskusjonens sammenheng.

Diskusjonen kom inn på en del viktige poeng: det er felles narrativ om fortiden som (gjerne) skaper felles identitet, de verdiene vi anser som "norske" er i virkeligheten ikke oppfunnet i Norge, og vi er ikke så ofte i spissen for å hevde dem som vi tror. Vår nasjonalromantikk er naiv og begrenset. 

Det var et eller annet som plaget meg med premissene for diskusjonen, og her er et forsøk på å presisere hva dette var, mens det hele er friskt i minne:

  • Dette med en nasjonal identitet er en relativt ny konstruksjon. At folk var nordmenn, eller vestlendinger, eller sunnmøringer, osv., før var ikke noe de valgte, det var noe de simpelthen var. De var lutheranere fordi det ble bestemt i 1536 at de skulle være det, og det var ingen overbevisende grunn - eller særlig mulighet - til å være noe annet. På en måte er derfor dette med nasjonal identitet et luksusproblem, og det er mulig hele problemstillingen forsvinner slik mange luksusproblemer gjør, ved at det blir stadig mindre relevant.
  • Våre forfedre hadde likevel valg som de benyttet seg av. Jeg har noenlunde oversikt over min helnorske, slektshistorie, og i alle grener skjedde det alt mulig rart: folk fikk barn men nektet å gifte seg; de kjøpte og solgte gårder; de sa fra seg odel; de stilte seg i opposisjon til samfunnet rundt dem; de utvandret til andre bygder eller til utlandet. De fikk seg utdannelse gjennom krafttak og store ofre. Var de opptatte av kontinuitet? Kanskje, men det som går igjen er brudd på denne kontinuiteten.
  • Identitet blir definert av motstand og harde oppgjør, altså identitetskriser. Den amerikanske identitet kommer av kriser som kom av revolusjon mot kolonimakt, borgerkrig, en vedvarende krise om hva likhet og like muligheter egentlig betyr, og ikke minst møtet idealet om meritokrati har med virkeligheten. Disse har vært ubehagelige, splittende, og ofte voldelige. 
  • Vi har ennå ikke hatt noen slike kriser, men kanskje vi er i en nå. "Bøndene" i panelet var taleføre og reflekterte i sine refleksjoner om sin norske arv, men det ble på uungåelig vis litt banalt. Det var nesten som de gjentok en del av mytene fra nasjonalromantikken som om det var pugget og følte seg litt uvel av det. Vi godtar at prototypen på en nordmann har noe med å være nøysom, lutheraner, og bundet til knappe naturressurser (skrinn jord, vekslende fiske i stormfullt hav) å gjøre, men det pianoet er litt ustemt.

Til sist blir det snakk om hvilke verdier - eller hvilken kombinasjon og vekting av verdier - som karakteriserer oss som nordmenn. 

Jeg tror ikke det er noe vi bestemmer oss for, det er noe vi kjemper oss frem til, fortrinnsvis med ord og uenighet, men muligens også med andre former for konfrontasjon. 

Vi har interessante tider i vente. Det kan være at den neste norske nobelprisvinneren i litteratur er urduspråklig, at vi får lutherske biskoper som er født i Afrika, at landbruket blir konkurransedyktig av gründere med afghanske og vietnamesiske etternavn. At "norsk kultur" utmerker seg ved å være eklektisk og skiftende. At den beste rosemalingen gjøres i Chennai.

Når Bakkevig blir komisk tendensiøs



Det finnes lyspunkter i den norske debatten om Israel, men som oftest forsøker innleggene å overgå hverandre i å bli karikaturer på dogmatisk motvilje mot alt israelsk.

Prost Trond Bakkevig skrev i Aftenposten om Moriah-fjellet i Jerusalem denne helgen. og han forsto å innrette sine synspunkter til politiske normer i Norge, selv når det gikk på bekostning av virkeligheten i Jerusalem.

En korrespondent som foretrekker (dessverre av gode grunner) å være anonym, delte sine kommentarer til noen av Bakkevigs mest utrolige synspunkter. Jeg får ta skylda for å publisere den, men gir gjerne æren til min anonyme venn:

Her kommer det, med Bakkevigs formuleringer i kursiv, NNs i vanlig skrift, mine kommentarer i parantes:

Muslimene kaller området Haram al-Sharif, og mener at hele området er en moské og derfor et hellig sted. 

Stedet har kanskje også et hebraisk navn? (Ja, Har haBait, altså "husets fjell")

Ekstremistene vil utføre religiøse ritualer inne på moskéområdet. Noen vil også rive moskeene og bygge et tredje tempel.

Er virkelig jødene de eneste ekstremistene her? Hvilke ritualer er det snakk om? Gruppene som vil rive moskeer og bygge et tredje tempel - er de mange? Får de gehør i det israelske rettsvesenet? (Ritualene det er snakk om er, bønn.)

På Haram al-Sharif blir jøder ledsaget av israelsk politi. Hvis de utfører religiøse ritualer, har politiet ordre om å sende dem ut av området.

Ritualer? Dette ordet brukes ofte i pressemeldinger fra Waqf-en, særlig "talmudic rituals". Men er det snakk om noe annet enn bønn? Hvorfor bruk av ordet "ritualer" (Nei, dyreoffer kan bare gjenopptas hvis tempelet bygges og gjeninnvies, bare noen få i det hele tatt tenker på)

Jødiske ekstremistgrupper utfordrer uavlatelig disse forbudene. Muslimer på samme sted følger årvåkent med. 

Har det noen gang forekommet at jøder har fulgt årvåkent ned, for eksempel under en spasertur, mens muslimer har kastet stein? Litt retorisk spørsmål her. (Ja, Bakkevig utelater skikken med å kaste sten ned på jøder som ber ved Vestmuren).

Dessverre blir det ofte konfrontasjoner - til tider voldelige. Muslimer anklager politiet for å beskytte jødiske ekstremister og slippe dem for langt. De samme ekstremister anklager politiet for ikke å tillate jøder å be på sitt helligste sted. Også muslimske ekstremister utnytter en spent situasjon.

De muslimske ekstremistene reagerer altså kun når jødiske ekstremister først har begynt.

Det jødiske navn på Haram al-Sharif er Tempelberget.

Njaa. Norsk er vel ikke så vanlig språk der nede. 

Der skal Abraham ha forsøkt å ofre Isak. 

Njaa. Dette med "ofring" er jo veldig kristen måte å tolke dette på, og kristne tolkninger er ikke så relevante her. Man kunne kanskje sagt "bindingen av Isak"? Eller man kunne nevnt islamsk tradisjon, der  Abrahams navnløse sønn går med på ofringen

Muslimer tror profeten Muhammed kom fra Mekka og hit gjennom luften på hesten Buraq. Herfra foretok han sin himmelreise for å samtale med Gud. 

Nå er ikke åstedet for Muhammeds himmelreise HELT tilfeldig. Men artig nok er det nå vanlig i den muslimske verden å påstå at det aldri har vært et jødisk tempel her. Konfliktene på Tempelhøyden er forbundet med denne historieomskrivingen. Rart at Bakkevig ikke nevner det.

Etter okkupasjonen av Øst-Jerusalem i 1967 har israelske myndigheter aldri utfordret den muslimske kontroll over Haram al-Sharif. 

Jerusalem var delt i 19 år. Bakkevigs formulering forutsetter enten at en deling av byen er en naturlig tilstand, eller at vest-Jerusalem OGSÅ er okkupert.  Han nevner riktignok at israelske myndigheter aldri har utfordret muslimsk kontroll over Haram al-Sharif, men hvor mange norske lesere kjenner til hvordan Klagemuren ble forvaltet da det var under jordansk adminsitrasjon?

Til tross for at noen jødiske grupper og israelske politikere mener det, er det ingen menneskerett å be på området. 

Dette er en fordreinding av diskusjonen. Det er nok ingen tvil om at å forby muslimer tilgang til Tempelhøyden ville blitt vurdert som et menneskrettighetsbrudd. Derfor kan det påpekes at det er hyklerisk av menneskrettighetsorganisasjoner å ikke kjempe for jøders rett til å be hvor de har lyst, og særlig på steder med utvilsom tilknytning til jødisk historie. (Bakkevig er nok ikke særlig opptatt av det, nei).

Fleetwood Mac ble yngre på scenen

Fleetwood Mac har eksistert siden slutten av 60-tallet, selv om mesteparten av sangene vi kjenner igjen er fra midten av 70-tallet. Bandet gjenforenes inni mellom for å spille inn nye låter og tjene noen penger på konsertfremføringer.

Konserten på Spektrum i går startet ut bra og ble bedre. Lindsey Buckingham forlot ikke scenen under hele konserten og tok både vokale og instrumentale utfordringer på strak arm. Man kan forstå hvordan karen holder seg tynn. Stevie Nicks greier ikke lenger de høye tonene, og det er lett å se at hun er drittlei noen av sangene. I hvert fall de hun sang til å begynne med.

Men alt tok seg opp i løpet av kvelden. Du kunne kjenne på kroppen at Mick Fleetwood la mer kraft i trommene, at Chris McVie poengterte rytmen strengere, og ikke minst at Stevie Nicks fant igjen inspirasjon. Skulle vært morsomt å vite om Oslo-publikumet inspirerte dem, eller om de som alle andre trenger mer tid til å varme opp ettersom de blir eldre. Det som begynte som en helt OK konsert et godt coverband kunne gjøre like godt, som en virkelig stor opplevelse - særlig på grunn av soloforestillingene fra Mick Fleetwood og Lindsey Buckingham.

Ser på Spotify eller lignende er det tydelig at bandet tjener pengene sine på å varme opp kommersielle rester fra storhetstiden, og disse låtene holder seg. Men dette er musikere som har et vedvarende ønske om å fornye seg. Deres til tider drøye monologer på scenen viser at det er vanlige folk som har musikk som fag. De ønsker utfordringer for å være kreative, de er uredde for nytt, og de er akkurat passende ydmyke. Både Buckingham og Fleetwood briljerer på sine instrumenter, men de motiveres tydelig av gleden av mestring mer enn behovet for å vise noe.

Med andre ord: det er verdt det å fyre opp de mest populære stykkene på Spotify, men også å høre på det du ikke har hørt om før.

 

Kommentar til kommentarene om søskenbarnekteskap

Det er alltid vanskelig å vite om synspunktene som kommer fra dem som bryr seg med å dele sine, er representative for synspunkter fra "folk flest". Det blir bare gjørme av å svare direkte, så jeg tar opp noen av emnene her.

Mitt innlegg om søskenbarnekteskap avstedkom mange ulike reaksjoner både her og i andre fora. For å ta noen av dem

"Knutsen synes å mene det er helt greit med søskenekteskap".

Nei, jeg gjør egentlig ikke det. Men jeg er ikke alltid så sikker på at forbud og påbud er den beste reaksjonen på det jeg synes er greit. Innlegget mitt var et forsøk på pense debatten inn på de viktigste spørsmålene og ikke bare hva vi synes er greit eller ikke greit.

Men dette skjer faktisk ganske ofte: den som i Norge ikke hiver seg ned i skyttergraven for å forsvare norsk klokskap mot fremmede impulser, blir umiddelbart stemplet som kjetter.

"Det egentlige problemet er tvangsekteskap."

I et annet kommentarfelt enn dette var det noen som til overmål påsto at ettersom forbud mot tvangsekteskap vanskelig lar seg håndheve, så vil dette forbudet ha den etterlengtede effekten - i tillegg, altså, til å eliminere de genetiske effektene av at (forholdsvis) nære slektninger får barn sammen.

Jeg synes det i alle tilfeller er greit å skille mellom ulike problemer som vi forsøker å møte. Jeg er - som de fleste andre, vil jeg tro - mot at folk skal presses inn i ekteskap og også at barn blir født med genetiske problemer som kunne vært unngått. Blant mange andre ting jeg er mot. Men begge disse er fenomen som er mer sammensatte enn mange velger å tro.

Tvangsekteskap, for eksempel, er ikke et enten-eller. Ekteskap som er inngått under rent tvang ("hvis du ikke gifter deg med ham/henne, skyter jeg deg") kan de aller fleste stedene annuleres gjennom en grei prosess. Det vi snakker om er ulike former for press: slektninger truer med å støte folk ut hvis de ikke føyer seg; ellers blir det brukt økonomiske midler; eller annet sosial press. Dette skiller seg ikke kvalitativt fra foreldre som klager, baksnakker, unnlater å invitere, kjefter, osv., når de er misfornøyde med sine barns valg. (Og noen ganger, forøvrig, helt berettiget). Overgangen mellom å "være klar" til "å øve press" til "tvang" kan være glidende.

Det man snakker om når det gjelder innvandrermiljø er at foreldre, eventuelt besteforeldre og andre slektninger, velger ut det de mener er en passende ektefelle og øver press på personen det gjelder. Rasjonalet til pårørendes valg kan være ymse: kontinuitet i slekten, kontroll over eiendom, mer fredelige forhold, og oppholdstillatelse i Norge. Jeg har snakket med mange med bakgrunn i arrangerte ekteskap som er ganske edruelige om at slike ekteskap har sine fordeler og ulemper, akkurat slik kjærlighetsekteskap har.

Jeg synes forøvrig vi sitter litt i glasshus hvis vi mener at våre ekteskapsordninger er alle andre klart overlegne.

"Jeg har hørt om grusomme effekter av innavl"

Jo større anesammenfallet er, jo større er sjansen for at recessive gener kommer til utrykk i individets fenotype. Men genetiske sykdommer kan også forekomme blant folk hvor det ikke er påviselig anesammenfall. Forskjellen ligger i sannsynligheten for at noe slikt skulle skje, og de er forsøkt målt i studier.

Anekdoter er farlige en slik sammenheng, fordi vi har lett for å søke bekreftelse på våre meninger. Om vi hører om 100 barn som har et medfødt problem, vil vi først og fremst huske det eksempelet der foreldrene var i slekt.

Hvis det er riktig som Bradford-studien viser, at risikoen øker fra 1.5% til 3%, så er det viktig å være klar over hvilken prosentsats er grensen for hva som er uakseptabel. 1,6%? 2%? Dette har nemlig betydning for om vi også skal forby at voksne med "bare tre" eller "bare to" eller forsåvidt "bare en" felles besteforeldre skal få gifte seg. Det kan også ha betydning for om vi skal tillate at tremenninger gifter seg

Men det mer interessante at hvis vi virkelig vil hindre "innavl", så bør vi oppmuntre flest mulig til å 1) kartlegge sine aner, og 2) få genetisk testing før de får barn. Faktisk før de vurderer å gifte seg med en bestemt person. I Island har de sågar en app som går inn for noe av dette.

Litt om krisen i USA

Som Anne Applebaum påpeker, er striden i USA ikke om budsjettet eller budsjettunderskuddet er for stort, men om et allerede-lovfestet program skal betales for. Republikanerne krever at Affordable Care Act ("Obamacare") i all hovedsak legges ned før de vedtar et budsjett. Uten budsjett må staten spare inn penger, og det umiddelbart. Det er det som foregår nå.

(Se også svarene fra ekspertpanelet - der jeg inngår - i Amerikanskpolitikk.no om denne saken).

Et grunnleggende problem med dette er at egentlig beslektede beslutninger: hvis man vedtar en lov, så må gjennomføringen av den få plass i budsjettet. Og vedtas et budsjett, så må finansdepartementet ha mulighet til å betale det. Og faktisk er det et flertall i Kongressen for å gjøre nettopp det, også medregnet republikanerne. Men et mindretall republikanere stanser prosessen for å få stemt over det.

Det som har skjedd her er at republikanerne har tapt i første ledd og forsøker nå å sabotere de nødvendige neste ledd for å få det som de vil, likevel. Om man er for eller mot Affordable Care Act så må dette sies å være et usedvanlig usselt spill.

Men krisen vi er i nå er bare et lite forspill til det virkelig store slaget om "debt ceiling" om kort tid. For hvis USAs finansdepartement ikke gis myndighet til å øke USAs gjeld, står vi overfor uoversiktlige konsekvenser. Noen mener dette er kan utløse en massiv global depresjon, andre tror det vil gjøre USA til en bananrepublikk, eller eliminere dollaren som den dominerende handelsvalutaen.

Andre påpeker at krisene peker på en svakhet i den amerikanske grunnloven, nemlig at den utøvende og de to lovgivende maktene kan havne i et tre-eller toveis knipetak som det ikke finnes måter å komme ut av. I Norge har vi slike mekanismer, i det Stortinget har mulighet til å vedta mistillitsforslag, og regjeringen kabinettspørsmål, uten at det fører til at landet noensinne mangler regjering. Det er bare et lovgivende kammer som må bli enig med seg selv og ikke - som i USA - to kamre som kan ha forskjellig flertall.

Vi står altså overfor muligheten - uten at jeg vil uttale meg særlig om sannsynligheten - for to virkelig ille ting.

  • Det ene er et mislighold av amerikanske statsobligasjoner som kan utløse en finanskrise eller økonomisk nedgang som sprer seg langt utover USAs grenser.
  • Det andre er en politisk krise i USA der alle parter er handlingslammet. Det vil ikke bare ødelegge USAs troverdighet i utlandet - slik Applebaum påpeker - men også USAs handlingsevne. Uten tvil vil regimene i Iran, Syria, Nord-Korea, Venezuela og andre steder utnytte situasjonen og gjøre verden til et langt farligere sted.

Dette er scenarioer som bekymrer langt mer innflytelsesrike personer enn meg (og antagelig deg). Historisk erfaring er at varslede kriser sjeldent materialiserer (det er unntak, som jeg kan skrive om en annen gang), fordi korrigerende tiltak igangsettes i forveien. Vi kan være trygge på at det foregår alle mulige forhandlinger alle mulige steder for å unngå dette.

En skribent mener sågar at Obama er forpliktet av grunnloven til å overkjøre kongressen - selv om han skulle bryte en annen grunnlov - for å få orden på sakene. Mine amerikanske venner håper på at det blir holdt spesielle valg allerede i høst for å få ut republikanere som står bak dette.

En ting er sikkert: det kreves godt politisk håndverk i ukene fremover. Mye å bekymre seg over, mye å lære.

Har DU voldtatt noen?

Nyheter fra flere steder i verden, blant annet: Øygard som fikk som han fortjente av Høyesterett, en undersøkelse i Asia som viser at 25% av alle menn har voldtatt, 200 piskeslag til en saudi-arabisk kvinne for - etter domstolenes ville fantasier - satt seg lagelig til for voldtekt. Og mer.

Det som går igjen i alle disse sakene er resonnementet i forsvaret av disse handlingene: menn har krav på å få visse behov innfridd, og det kravet overgår kvinners rett til trygghet. Eller for å gjengi poenget til Rachel Jewkes, lederen for studien i Asia: menn mener at de har rett til å ha sex, mens kvinner har ansvaret for å forsikre seg om at de ikke har sex når de ikke ønsker det. 

Dette er en kvinnefiendtlig mentalitet, og er faktisk uverdig for menn. Det er tull å påstå at vi mister forstand og ansvarsfølelse av å være kåte. 

Det er uvisst hvor utbredt den mentaliteten er, og man får håpe at FN og vestlige nasjoner, blant andre Norge, gjør lignende studier.

Men jeg har en mistanke om at mentaliteten også finnes her, men kommer til syne i andre former. 

Jeg har vært i flere diskusjoner hvor menn tar opp risikoen for å bli beskyldt for voldtekt når det egentlig har vært et tilfeldig forhold. Frykten er at en kvinne "angrer" om morgenen at hun har hatt sex og forsøker å håndtere "skammen" ved å anmelde ham for voldtekt. 

Det kan nok forekomme, men det synes langt mer utbredt at kvinner i Norge unnlater å anmelde voldtekt fordi de vet at bevisbyrden er ualminnelig tøff. Det er for eksempel vanskelig å vite om Øygard ville blitt dømt om de ikke fant SMS-tekster, Skype opptak og andre fysiske bevis. (Vi kan være sikre på at andre som Øygard vil passe på å ikke gjøre den "feilen").

Det jeg etterlyser er en endret mentalitet blant menn og til menn. Maskulinitet bør gå ut på å ta ansvar, og det er ingenting ansvarlig i å utnytte kvinner når de av en eller annen grunn (alder, alkohol, rus, osv.) er sårbare. Den tøffe mannen bør ta ansvar for at kvinner som har rotet seg bort finner veien trygt til hjem og venner. Og den som gjør noe annet bør ha øynene åpne for at han tar en stor risiko. Å utnytte kvinner bør av samfunnet vurderes som en karaktersvakhet, et tegn på moralsk svikt. 

Aarebrot har rett, og jeg er ikke medlem av Arbeiderpartiet

Frank Aarebrot klager over at følgende formulering i en spørreundersøkelse gjort av TV2 blant ansatte i norske sykehjem er "grotesk" og "løgnaktig propaganda":

«I hvilken grad går manglende ressurser utover en forsvarlig og verdig omsorg?»

Jeg vet ikke om jeg ville tatt det riktig så langt som Aarebrot, men han har rett: dette er et dårlig formulert spørsmål, og av flere grunner:

  • Som Aarebrot påpeker, så gir svaret seg selv: selvfølgelig går manglende ressurser utover omsorgen. Hva skal man ellers bruke ressurser til?
  • Man forutsetter simpelthen et helt sentralt premiss, nemlig at det er manglende ressurser.
  • Det er - får jeg håpe - rimelige objektive kriterier til hva som utgjør "forsvarlig" omsorg, men hva som er "verdig" er helt subjektivt. Å stille spørsmål om begge to samtidig, er mildest talt forvirrende.

Aarebrots forargelse skyldes at dette spørsmålet er stilt i et åpenbart håp om å få et bestemt svar, som så skulle brukes til å sette den rødgrønne regjeringen til veggs. 

Klagen er så absolutt berettiget, og man trenger ikke være medlem av Arbeiderpartiet (slik Aarebrot er) for å s det.

Men det er et av mange, mange eksempler på denne type tendensiøse argumenter som pressen kommer med, som ikke opplyser samfunnsdebatten, bygger fordommer hos velgere, og som gjør livet unødig surt for politikerne.

Eldreomsorgen er en av flere viktige saker i denne valgkampen. Den neste regjeringen vil måtte slite med å finne ut av det, og det finnes ingen løsninger uten betydelige ulemper. 

Dette-hos-Aarebrot famøse spørsmålet har grunnlag i tre meget vanskelige spørsmål, nemlig:

  • Hva mener vi egentlig med fellesansvaret for eldreomsorg? Hvilke behov hos eldre har samfunnet ansvaret for å dekke? Det er greit at de skal ha helsetjenester (for eksempel), men i hvilken grad skal vi sikre at de opprettholder sosial kontakt? I hvilken grad skal de få si nei til tjenester de ikke ønsker, med de konsekvensene det medfører? Hvor vanskelig skal det være for eldre som greier seg ganske dårlig alene før de flyttes til en institusjon? Hvor mye skal de betale selv? 
  • Bruker vi nok ressurser på eldreomsorg? Jeg aner ikke, og det kommer av at jeg aner ikke hva "nok" betyr. Det egentlige spørsmålet er, "hva skal vi ta oss råd til for å passe på mennesker vi i praksis har satt på beite?" 
  • Anvender vi disse ressursene på best mulig måte? Uansett hvor mye vi finner ut er "nok", så er det viktigste at disse ressursene anvendes for å få det beste utfallet. Det er veldig lite diskusjon om dette også, annet enn det som kommer av sensasjonsoppslag i tabloidpressen. Produktivitet i eldreomsorgen må måles i resultat og ikke ressursbruk, og jeg har en mistanke om at antall enerom på institusjon er et meget dårlig mål.

Min erfaring er at det finnes mange gode fagfolk som bekymrer seg over disse spørsmålene og har gode innspill om dem. Men når det stilles spørsmål av typen TV2 kom med her, blir det bare støyfull krangling i TV-studioer og lite annet av det.

Søskenflokk-krangel i norsk valgkamp

Valgkamper i Norge er til forveksling like storkrangler i en søskenflokk: det vanker beskyldninger, overlagte misforståelser, mye forbi-hverandre snakking, og spill for galleriet overfor foreldre, i dette tilfellet pressen. (Ja, pressen. For politikere kan umulig tro at velgere er så naive)

Ellers vettuge folk lar seg piske opp til å komme med de mest utrolige påstandene.

De siste dagers utveksling om problemene i det norske helsesystemet er slike som foreldre tar seg et glass vin etter at barna har lagt seg.

  • Høyre slår frempå om at egenandelene muligens skal økes på "mindre viktige" behandlinger, for å redusere etterspørselen etter slike behandlinger og derved redusere etterslepet for viktigere behandlinger. Man kan være enig eller uenig, men at vi i det hele tatt har egenandeler tyder jo på at prinsippet ikke er ukjent for dagens regjeringspartier.

Lysbakken forsøker seg på demonisering ved å si at Høyre ved dette viser sitt "sanne ansikt", og Støre bygger en stråmann ved å beskylde Høyre for å ville heve egenandelene over hele fjøla, og at slike økninger vil føre til mer sykdom. For ordens skyld hiver FrP seg på Støres "bandwagon". 

Det er vel ingen som tviler på hva Lysbakken mener Høyres "sanne ansikt" er. Men hvis han mener at det å ha egenandeler har en regressiv effekt (dvs går mest utover dem som har dårligst råd), så har han rett. Hvorfor han ikke da har avslørt sin egen regjerings "sanne ansikt" blir jo da et ubesvart spørsmål.

Støre roter seg om mulig enda mer bort.

For det første beskylder han Høyre for et standpunkt de slett ikke har uttalt. 

Men om Støre mener at økede egenandeler gir mer sykdom, så må han jo medgi at lavere egenandeler vil gi mindre sykdom. Det er jo ikke slik at dagens egenandeler bygger på noen empirisk oppbygd modell. 

Så er det denne:

  • Høyre har gitt seg selv en konkret målsetning om at pasienter skal kunne velge mellom privat og offentlig sykehus innen 2016. 

Aftenposten gjør mye ut av at Høyre ikke vet hvor mye dette vil koste, og Støre kommenterer at denne uvitenheten er "oppsiktsvekkende".

Ja, like oppsiktsvekkende antar jeg som de manglende anslagene til Arbeiderpartiet i sine målsetninger om brukerstyrt personlig assistanse, samhandlingsreformen, forbedrede skolebygg, og mye mer. Jeg er faktisk enig i disse tre jeg nevner her, men det gjennomgående for dem alle er dette: "vi aner ikke hva det koster, men det er kommunene som pålegges å gjennomføre det." 

Vil Høyres målsetning gjøre helsetjenestene i Norge bedre? Det kan diskuteres. Men deres poeng, som Aftenposten og Arbeiderpartiet på mistenkelig samordnet vis undergraver, er at det koster samfunnet enormt mye å ha folk sykmeldte eller uføre mens de venter på behandling. Om det på grunn av stordriftsfordeler koster 10 000 kroner mindre å få gjort en ryggoperasjon gjort på Oslo Universitetssykehus enn på en privatklinikk, vil det lønne seg stort om pasienten kommer tilbake i arbeid en måned tidligere.

Dessuten gjør jo Erna Solberg noe som er uvanlig blant politikere når hun nekter å komme med noe anslag før hun har data og analyser. Det hun kanskje burde gjort, var å kritisere dagens regjering for å ikke utrede alle alternativer som kunne gitt bedre resultater. 

Hvem i Egypt skal vi heie på?

I mine digitale kretser er det mange interessante reaksjoner på den militære maktovertagelsen i Egypt. De fleste er bekymrede, og med god grunn: hvis det såkalte "Muslimske Brorskapet" (jeg vil påstå at den hverken er muslimsk eller broderlig, men det er så) har så mye støtte i folket som valgresultatet skulle tilsi, kan det bli vold, massakrer, og med en splittet hær, også borgerkrig som i Syria.

Men mine arabiske venner på Facebook ser det annerledes.

Fra en libaneser (Z) som ofte er i Egypt: 

"Can we please please hold off on the "deep political analysis" for tonight, and was this a coup or not, and the theories, and the "deep smart concerns" about Egpyt's future, and the gloomy "this is the end of the Arab Spring" comments at least for tonight?? Look at the millions of Egyptians partying on Egypt's streets and let them enjoy their victory, no matter how it came, and be inspired by it! Some people really need to learn when to just be happy or at least not ruin things for others who are!"

Og denne, fra en egypter (P):

"I wish Uncle ... was here to see this. He wouldn't believe his eyes. He'd shout out "Hallelujah" at the top of his lungs in the way that I remember he would (even in public! haha) Last went to Egypt with him in 2007. He was so sad at the direction the country was headed... Just 4 years later, the Egypt he knew would be no more... it would be better! This one's for you, , and all your brothers, my uncles, and of course the patriarch Uncle F. And my grandparents on both sides. With us all in spirit."

Det er vanskelig å like Morsi. Han vil innføre et teokrati, han oppmuntrer til hat og rasisme, han er det vi kaller en løs kannon. Men han kom til makten ved et valg, og det setter idealister som oss i et dilemma. Jeg ønsker meg et sekulært regime i Egypt, som aktivt jobber for å innføre demokratiske institusjoner, bedre offentlig helse, et mer opplyst og åpent samfunn, frihet for folk å tro, mene, og i det hele tatt gjøre som de vil. Jeg heier på demonstrantene som ville at Morsi skulle gå av, og særlig de som vil det samme med Egypt som jeg vil. Men som altså - i motsetning til meg - er egyptere.

Men det er mange - kanskje flertallet - i Egypt som ikke ser det slik. Hvis det å ha flere valg, mer mangfold, og mer informasjon betyr større usikkerhet om helt grunnleggende forhold, som mat. Noe slikt som 15% av Egypts befolkning må overleve på under USD 2 om dagen. Hvis Morsis regime sikrer bedre orden, mer stabilitet, en større sannsynlighet for å ikke sulte ihjel, så foretrekker de det.

Som Z påpeker, gir nattens begivenheter grunn til håp. Men også bekymringer. Det beste ville kanskje være at det militære innførte et dictablande, et autoritært styre med det formålet å gradvis bygge opp den styreformen jeg skulle ønske meg. 

Men mine ønsker er kanskje ikke det viktigste i denne saken. 

Om dårlig humor

I diskusjonen som fulgte Drefvelin og Dagbladets famøse utgivelse om tidlig mannlig omskjæring blant jøder, forlanger ofte stripens forsvarere at vi kritikere, altså jødene spesielt, må se å anskaffe oss litt humoristisk sans. 

(Megetsigende pause)

Dagbladet burde ikke ha utgitt Drefvelins tegning, og de bør nå unnskylde brøleren i at de gjorde det. Men ikke fordi tegningen var krenkende, men fordi den var dårlig. Thomas Drefvelin har en viss stil som er fengende på en litt naiv måte, men hvis man skal utgi politiske karikaturer, så må også budskapet ha en viss oppbyggelig effekt. Hvilket den, i likhet med mesteparten av Drefvelins arbeid, ikke har. Tvert i mot.

For dem som er interessert i hva som gjør en karikatur morsom, er denne innføringen i anatomien i New Yorkers tegninger meget god. Og gjerne sammenligne med dette banale stykke arbeid

Det er svært vanskelig å få en tegning inn i New Yorker. Åpenbart mye, mye, mye vanskeligere enn å få en inn i Dagbladet.

New Yorker stiller tre eksplisitte krav til de tegningene de publiserer, og en som er implisitt:

  • Poenget må være en overtredelse, at den altså må vekke opp noe emosjonelt i oss
  • Poenget må også være godartet, altså at den må ønske noe bedre
  • Poenget må passe inn i den redaksjonelle konteksten
  • Og implisitt: det må være en kjerne av sannhet i poenget. 

Som Bob Mankoff påpeker i sin presentasjon som jeg lenker til over, er de mest effektive karikaturene de som gir tegneseriens målgruppe selvinnsikt. Vi ler alltid best av oss selv, og det er kanskje derfor - for eksempel - yiddish teater har hatt en så grunnleggende innflytelse på vestlig humor: den feirer vanlige folks nevroser ved å vise hvilke absurde steder den kan ta oss til.

Drefvelin driver visst med "religionskritikk", den mest hellige av alle ytringsformer i Norge, i den forstand at den synes selv å være hevet over enhver kritikk - for den som våger å kritisere, eller å forsvare seg mot, slik kritikk, får vite at slikt beviser bare poenget i kritikken. 

For eksempel:

  • Her er en tegning av to menn: Den ene tegner en stadig mer sammensatt figur, med overskriften "I think". Den andre har tegnet et kors med overskriften "I prefer not to think", og kaster ut sin egen hjerne etter avsluttet arbeid. Tegningen innebærer åpenbart en overtredelse, i det den påstår at kristne foretrekker å ikke tenke og har ved sin tro gitt avkall på sin egen hjerne. Den er åpenbart ikke godartet, for jeg tviler på at den er tankevekkende hos en eneste kristen. Eller personer som respekterer kristne. Den passer antagelig inn i Dagbladets redaksjonelle kontekst. Den har en kjerne av sannhet bare hos dem som allerede tror at å være kristen er å gjøre seg selv dum. Den er altså like morsom og treffende som om en religiøs fundamentalist hadde fremstilt en ateist som en amoralsk drittsekk. At det finnes religiøse som har gitt opp å tenke kritisk er et like (lite) gyldig poeng som at det finnes amoralske ateister. 
  • Så til den famøse karikaturen av jøder som kapper av sine barns legemsdeler, stikker det med gaffel og avviser politiet med at religion rettferdiggjør det hele. Denne skårer også høyt på overtredelseskriteriet. Den er overhodet ikke godartet, for her fremstilles jøder som folk som gladelig mishandler sine barn på grusomst mulig måte og bortforklarer det på en lite overbevisende måte. Ser man på karikaturene til Finn Graff om jøder, passer den meget godt inn i Dagbladets redaksjonelle kontekst. Det springende punkt synes å være om det er en kjerne av sannhet i den, og her må vi ta poenget litt fra hverandre: For det første: er det en rimelig sammenligning mellom brit milah og det å kappe av tær med avbitertang og stikke barn i hodet og andre steder med gaffel? Og for det andre: er det virkelig slik at jøder forsøker å skjule seg bak religionsfrihet for å mishandle sine barn? Svaret avhenger av hvilke fordommer man har til saken. Om man faktisk tror at brit milah er vill og hemningsløs plaging av barn, og også tror at jøder bare bryr seg om sin religion, vel så er den treffende. Men en ting er sikkert, og det er at INGEN JØDER ser det slik. Og jeg vil påstå at enhver som gidder å sette seg inn i sakene vil være enig i at en slik fremstilling i beste fall er en vanvittig overdrivelse og i verste fall en demonisering. 

Disse eksemplene er ikke oppløftende. De er fordummende, i det de kun forsterker fordommer. Det underliggende poenget er banalt og fremstillingen får kun interesse fordi den er provoserende. Den er hakket over det rent skatologiske

De nyanserer ingen syn, de setter ikke sakene i et nytt eller uventet lys. De fører beviselig ikke til noen bedre debatt. De gjør ingenting annet å oppmuntre til enda mer forakt for andre mennesker og deres syn. Det fremmer stereotyper, skaper skiller mellom mennesker, river ned grunnlag for dialog og gjensidig forståelse. 

Det skamfulle er ikke at slikt tegnes, det nifse er at mer enn et par folk synes at fremstillingene har noen nyttig effekt.

Bedre bruk av pressestøtten!

Tajiks advarsler om "avisdød" ved ny regjering virker, og jeg nøler med å bruke ordet - bakstreversk.

Det vil bli langt større tetthet med slike overskrifter: Tajik frykter avisdød frem mot valget. Ved å kutte NOK 100-150 millioner i produksjonsstøtte til avisene, frykter Tajik at en tredjedel av avisene (altså hovedsakelig lokalaviser) ikke vil greie seg.

Bjørgulv Braanen er enten enig eller uenig, for han mener det hovedsakelig vil gå utover " alle de riksdekkende meningsbærende avisene" (i følge ham selv Klassekampen, Vårt Land, Dagen, Nationen, og Dagsavisen - men altså ikke Morgenbladet, Ny Tid, eller Dag og Tid?), men at lokalavisene vil "skjermes".

Braanen og Tajik er visst begge enige i at "borgerlig regjering = avisdød", og da er det kanskje ikke så farlig om de er totalt uenige om hvilke aviser som kommer til å dø. Død og fordervelse blir det uansett. Men hvis vi skal se på data, har jeg hentet dette fra MedieNorge:

 Les forøvrig Gunnar Stavrum om pressestøtten tidligere i år.

Antall aviser har altså variert kraftig de siste 60 årene, men trenden for tiden er ganske flat. I 1969 var vi nede i 191 aviser, nå ligger vi på 227.

Siden omtrent 2000 har trenden for det samlede opplaget gått ned, og det - sammen med stor konkurranse for annonsekronene - har ført til det økonomiske presset Tajik er inne på. Når det gjennomsnittlige opplaget per papiravis går ned, blir de faste prisene vanskeligere å dekke inn gjennom sirkulasjon av fysiske produkter som alltid trykkes i et fast antall.

Dette kunne bekymre oss, om vi trodde at alt det gode aviser tilfører oss kommer av at de trykkes på papir.

Men som dere som leser denne lille saken kanskje er klar over, har digitale online media endret helt på bransjens økonomiske struktur.

Spørsmålet å stille til Tajik er derfor: hvilket problem forsøker hun å løse?

  1. Er det å sikre at flest mulige i Norge har tilgang til lokale nyheter gjennom en lokal presse?
  2. At kvaliteten på redaksjonelt stoff heves slik at vi folk blir, eller i hvert fall kan bli, mer opplyste om viktige saker?
  3. Er det å bevare en tradisjonell bransje, med annonseselgere og reportere i hver bygd, avisbud hver morgen, store bunker gamle aviser til gjenvinning?
  4. (Det er så dårlig med saklige argumenter mot borgerlig mediepolitikk)

Av disse, er det bare den tredje som kun kan sikres gjennom den type pressestøtte vi har i dag. Slik vi også kunne forsøkt å holde hester sysselsatt i transportbransjen da først tog og så biler gjorde seg gjeldende.

Hva angår de to første: formidling av lokalt stoff og god kvalitet på det redaksjonelle, er det vel heller slik at pressestøtte for å konservere en bransje snarere er til hinder enn til hjelp.

Det går sikkert an å argumentere med at pressen er et fellesgode som vi tvinges til å betale for over skatteseddelen i stedet for å frivillig kjøpe. Sikkert.

Men hadde det ikke vært fornuftigere å bruke pengene til å oppmuntre og utfordre til omstillinger, i stedet for det motsatte? Her er noen konkrete forslag:

  • Design, opprettelse, og subsidiert drift av en felles teknisk leveranseplattform for aviser som ellers ville være for små til å kunne trykke et opplag som kunne selges. Dermed vil det bli flere "aviser" drevet av og for spesielt interesserte.
  • Samtidig, design og syndikasjon av stoff gjennom ulike brukergrensesnitt, altså mobilapper, SMS-varslingstjenester, osv.
  • Pressestøtte til høykvalitets pressekritikk. Kanskje sågar opprettelse av et presseombud.
  • Gratis tilgang til norske borgere for rike informasjonskilder, for eksempel internasjonale forskningsdatabaser, avisarkiv, og annet

Det finnes sikkert mange andre gode ting å bruke penger på, som ville styrket pressens konstruktive rolle i samfunnet vårt. De er etterlengtet, for det er altfor mye fordummende formidling nå.

Påbud og forbud mot ekteskap

Når folk vies, får de sertifisert at deres forhold er i samsvar med kravene til en tredje part, som kan være staten og/eller et livssynssamfunn. At tredje parten stiller krav for å sertifisere, er helt naturlig. Problemet dukker opp når paret stilles overfor umulige valg.

Den norske kirke vil bare vie folk hvis minst en (og helst begge) er medlemmer av kirken. Hvis en av partene er medlem av et annet trossamfunn, er det opp til presten. Vi kan anta at det er lettere for en gjennomsnittlig prest å vie et par der en av partene tilhører en luthersk frikirken, enn om hun/han ikke er kristen i det hele tatt.

Dette kan tolkes som et kirkelig "påbud" om at kristne kun skal gifte seg med andre kristne.

Som denne artikkelen i Aftenposten behjelpelig påpeker, så har "Alle religioner ...føringer for ekteskapsinngåelser," for deretter å påpeke at "blant muslimer er disse reglene svært strenge."

Bakgrunnen for atl dette er historien om Maryam Trine Skogen, en etnisk norsk muslim som slet med å få aksept i muslimske miljøer for at hun ville gifte seg med en ateist (som forøvrig også var etnisk norsk). Hun syntes - forståelig nok - at religionen hun tilhørte hadde vanskelig for å godta at hun ville følge kjærligheten inn i ekteskapet. (Trine er forøvrig en personlig bekjent av meg)

Mange vil nok ha det til at problemet ligger i muslimske miljøer - eller Islam i seg selv - som er stivbent. Noen vil også sette likhetstegn mellom dette og dritten som Trine har fått slengt etter seg av idioter som tror de er gode muslimer. Dermed forsterkes inntrykket av at islam - i motsetning til mer hjemlige norske forhold, er intolerant, unødig streng, selvopptatt, og selvgod.

Det finnes åpenbart mange tegn på at noen muslimer er akkurat det, men at et livssyn har regler for ekteskapsinngåelse er ikke blant dem.

Når et par gifter seg, så søker de (og får som regel innvilget) en tredjeparts aksept for at ekteskapet er gyldig i henhold til tredjeparts krav. Og da er det naturlig at islam - i likhet med alle andre livssyn - har som målsetning at livssynet skal være sentralt i familien som oppstår av vielsen. Ekteskapet etableres som gyldig i livssynets øyne derfor bare når visse kriterier oppfylles. For eksempel i Den norske kirken når presten er overbevist om at partene inngår ekteskapet i henhold til luthersk-evangelisk verdier.

Dette med "krav" er derfor helt naturlig og omtrent universalt. Det er i Norge debatt om man skal forby vielser mellom søskenbarn (til tross for at vi ikke har noe forbud mot at voksne søskenbarn har sex med hverandre, eller har barn sammen) fordi vi vil ha en alminnelig norm om at dette nærmer seg incest. Når vi ber en tredje part anerkjenne private forhold, så har det bare mening om tredje part stiller krav til denne anerkjennelsen.

Hva er så problemet?

  • Jo, for det første at Trine - som så mange andre - opplever en konflikt mellom to ting som er viktige for henne: hennes kjærlighet til en mann og hennes livssyn. Hun ønsker at disse to skal kunne forenes og harmoniseres. Det blir dermed en kognitiv dissonans hvis hun føler at hun må gi avkall på det ene for å beholde det andre.
  • Det må finnes et sekulært, eller altså borgerlig, alternativ som gir folk mulighet til å frigjøre seg fra påbud eller forbud om valg av ektefelle. I Israel heter dette alternativet "Kypros" og i Norge "rådhuset".
  • Det vesentlige er heller ikke hvor "strenge" kravene er, men hva som legges i å håndheve dem. Enhver risikerer å komme på kant med familie og venner over valg av partnere, men institusjonelle straffetiltak er noe ganske annet.

Problemet er altså ikke at en gruppe som foretar vielser stiller krav til paret. Om man er uenig med dem, må man leve uten gruppens anerkjennelse. Slik er det å være voksen.

Problem blir det når par ikke har noe valg annet enn å innrette seg, enten fordi det finnes "vielsesmonopol" eller fordi det legges utilbørlig press på paret.

Å bekjempe stygge meninger med stygge midler

Hvem er verst? De som utrykker avskyelige meninger, eller de som trakasserer og truer dem?

Denne artikkelen i Salon av Ben Warner, en engelskprofessor, som hadde blant sine studenter en åpenbar rasist, en ung mann som var leder av "White Student Union." Hans opplevelse var at den unge mannen var høflig, pliktoppfyllende og hadde først og fremst sine (forrykte) meningers mot.

Det Warner beskriver burde ikke være helt ukjent for oss. Når fremmedfiendtlige organisasjoner som "Norwegian Defense League" og SIAN har demonstrasjoner, er det politioppbud nødvendig først og fremst for å beskytte dem, og deres rett til å ytre meninger, selv når meningene er krenkende og absurde.

Warner forteller at studenten fikk trusler, ble stadig trakassert, og fikk - for eksempel - en bøtte urin kastet på seg. Warners essay avslutter med dette avsnittet:

?Hi,? I said, catching him off guard. He looked up and said hello as though he had no idea who I was. But after class, later that day, he stayed again. ?Professor,? he said, ?I just want to really thank you for saying hello to me today.?

?Yeah?? I said.

?This morning, a girl spit on me. When you said hello, it really turned my day around.?

?I?m sorry,? I said to him. ?You shouldn?t have to go through that.?

What should he have to go through? I still had no idea.

Jeg må innrømme at det er enkelte blant mine meningsopponenter jeg har vanskelig for å respektere, eller like. Det dreier seg i regelen ikke om hvor uenige de er, men hvor uredelige jeg synes de er i sin argumentasjon. Men når jeg har truffet dem, har det alltid vært lettere enn jeg trodde å hilse på dem, være vennlig, og faktisk bry med om dem. Jeg aner ikke hvorfor de gjør de tingene som jeg synes er så irriterende, men når man ser folk i øynene, ser hvordan de har stelt håret og kledd på seg, så er det vanskelig å ha 100% aversjon.

Min erfaring med folk som har ekstreme meninger at deres sterkeste drift synes å være et slags naivt håp om at det finnes enkle virkemidler for å få verden ordnet igjen. Det som i utgangspunktet er motvilje mot deres meninger får dybde i at jeg synes synd på dem, på at de har slik angst at de bare greier å se trangt.

Å spytte på folk, kaste urin på dem, true dem på livet, det må komme av noe helt annet enn uenighet. Det virker heller som uenigheten er et påskudd for å være drittsekk mot medmennesker. 

Når man fyller en beholder med urin om morgenen med det formål å hive det på noen om ettermiddagen, så søker man ikke etter en informert debatt eller et bedre samfunn. Ingen overtales til noe som helst.

Spørsmålet er likevel om vi tåler mer av slikt hvis det går utover folk med meninger vi avskyr. Vi må tåle at folk har avskyelige meninger, men vi skal ikke tåle at folk har avskyelige handlinger.

Forskning om selvmord: spørsmål til norsk trygdestystem?

Vi må legge om vår sosialpolitikk for å hindre selvmord, selvmordsforsøk, og selvmordsfantasier - problemer i seg selv men også symptomer på dype underliggende problemer.

I følge denne artikkelen i The Daily Beast er det en stigende trend for selvmord i verden generelt og den vestlige verden spesielt (dog ser det ut til at trenden i Norge er flat og at vi ligger nokså høyt i verdenssammenheng).

Dette er ikke hyggelige nyheter, men det triste er at den største veksten er blant middelaldrende, og særlig menn.  Thomas Joiner, en professor i psykologi i Florida, har forsket på dette i mange år og har utviklet en generell teori om selvmord. 

Teorien går i korthet ut på at selvmordsrisikoen stiger dramatisk når mennesker utsettes for tre faktorer samtidig, nemlig:

  • Sosial isolasjon, eller rettere sagt at de savner følelsen av tilhørighet. Det er gjort utallige studier som viser at mennesker ofte mister all livslyst hvis de er alene. Uten noen å dele sorger og gleder med blir det til at sorger og gleder mister all mening.
  • Følelsen at de er til byrde. Mennesker, viser det seg, finner stor mening i å ta vare på andre. Dersom de føler at de bare er til byrde, mister folk følelsen av å ha samfunnsmessig verdi. Joiner funderer sågar på om dette er et resultat av evolusjon.
  • Har evnen til selvmord. Joiner mener at selvmord slett ikke er en "lettvinn" løsning, men faktisk ganske krevende. Men den kan øves opp og over tid, ved hjelp av for eksempel vold på TV. 

Han mener at dette kan forklare hvorfor det er større risiko for enkelte grupper og mindre for andre. Fattige mennesker som opplever stor grad av tilhørighet, for eksempel, tar livene sine sjeldnere enn (forholdsvis) rike som er fremmedgjorte fra sine omgivelser. 

Om Joiner har rett, ligger arbeidet i å hindre selvmord (ca 500 i Norge per år) - samt selvmordsforsøk (estimert til 5000) og selvmordsfantasier (antagelig et skremmende tall) - i å 1) fremme muligheter for sosial tilhørighet for fleste mulig, og 2) også fremme muligheter for at alle - uansett andre forhold - skal få gjøre noe som føler at de er til nytte. I så fall vil dette bety en vesentlig omlegging av store deler av vår sosialpolitikk: for eksempel bør trygdede ha langt større muligheter til sosiale opplevelser, og de som ikke er i arbeid bør i høyest mulig grad ha mulighet til å gjøre noe som gagner andre, samfunnet, miljøet, osv.

Antagelig må vi også revurdere hvordan vi ser på incentivene som skal få folk (tilbake) i arbeid. Det som vi intuitivt fornemmer, nemlig at å bli deprimert av å være arbeidsledig gjør det vanskeligere å få seg arbeid, kan tenkes å ha en enda skumlere effekt hvis det å ikke være i arbeid fremmer sosial isolasjon og følelsen av å være til byrde.

Det kan være at arbeidet bør heller ligge i å bygge opp sosial tilhørighet og å gi flere muligheter til å bidra. Altså at vi ved å gjøre det mindre vanskelig å være uten jobb gjør det lettere å skaffe seg det. Likeledes bør det bli billigere og enklere for nordmenn å møtes sosialt.

Antagelig bør det bli flere billigere kafeer og andre møtesteder. Og antagelig er slike tiltak viktigere enn flere trygdeordninger.

De beste blant oss

Denne artikkelen ble utgitt på trykk i Asker og Bærums Budstikke 3.6.2013

 

Bærums største inspirasjonskilde, uten sidestykke, ligger i Griniveien.


Kanskje ikke helt tilfeldig er Bærum et oppkomme av talent og prestasjoner. Her har vi folk som har oppnådd det ypperste i sitt felt innenfor forretningsliv, forskning, undervisning, politikk, kunst, og alt annet som driver vår sivilisasjon fremover og oppover.

 

Men de beste, de mest beundringsverdige, er de som hver dag ankommer i grønne busser til Haug skole og ressurssenter.

 

Hvis målet for å være den beste er å forsøke og forsøke igjen, å ikke la seg kue av motgang og nederlag, å alltid sammenligne seg med sine egne håp, å le uhemmet av gledene og gråte bunnløst over nederlag, men alltid stå opp neste morgen og se under solen nye muligheter, nye smil, og sette i gang - da er det ingen av oss som overgår barna på Haug.

 

Vi de heldige, vi som blir inviterte til den årlige forestillingen sent om våren på Haug, får alle elever synger, danser, og spiller etter hjertens lyst. Vi løftes av hvert øyeblikk.

 

Og vi må konstatere: det er ingen som konsentrerer seg mer om sin rolle, lever seg mer inn i opplevelsen, gjør sitt ypperste for å prestere, enn disse bæringene.

 

Dette er våre fremste rollemodeller for samarbeid, gjensidig støtte, stolthet, og prestasjonsglede. Hvis alle gjorde som Haug-barna ville ingen problemer vært uoverkommelige, ingen ulykke et nederlag, intet mål uoppnåelig.

 

Den årlige forestillingen på Haug burde være Bærums gallaforestilling, vårt samfunns største øyeblikk, dagen vi lar oss inspirere til å forsøke å få til enda mer, bli enda bedre,

 

Å nå opp til de beste blant oss.Barna på Haug.

Lindboes fordomsfulle uvitenhet om jøder og jødedommen

Hvis barneombudet virkelig bryr seg om å gi norske barn gode oppvekstvilkår, kan jeg foreslå noen umiddelbare tiltak i nærmiljøet.

Morten Lindboe, visstnok en veterinær og også medlem av den temmelig tvilsomme gruppen "Stopp rituell omskjæring av norske barn", har følgende kommentar til MIFFs dekning av karikaturen i Dagbladet:


https://fbcdn-profile-a.akamaihd.net/hprofile-ak-ash4/c5.5.65.65/s56x56/484258_10151313678016372_268768633_t.jpg

 

Morten Lindboe via Stopp rituell omskjæring av norske barn

Haha, slik går det når man tror man er av Guds utvalgte folk og reiligion (ens egen, selvfølgelig!) brukes som unnskyldning for å bedrive rituell skjæring i små guttebarns kropper. Hold deg fast:
"[Tegneren] vil bruke sin blodige fantasi til å sverte hele folkegrupper [?]"


(Jeg er ikke medlem av denne gruppen men jeg har gjort så godt jeg har kunnet med å bekrefte at sitatet stammer fra ham. Om Lindboe forteller meg at det ikke er det, skal jeg dementere umiddelbart).

Lindboe siterer meg i denne uttalelsen, så jeg vil tillate meg et par kommentarer:

  • Jeg kan ikke se i noen av mine eller andres reaksjoner at dette med å være utvalgt brukes som argument for noe som helst, og på ingen måte en unnskyldning. Så her argumenterer han mot en stråmann - som i likhet med Drefvelin - er helt og holdent et resultat av hans egne fordommer og uvitenhet.
  • Jeg vet ikke hva han synes er så komisk her  - karikaturtegneren antyder at det finnes folk som vil kutte av tær, stikke barn med gafler, og lenke dem fast til bord. Hvis slike beskyldninger er svertende, så vet ikke jeg. Tror faktisk ikke en gang Drefvelin ønsket at noen skulle le av poenget hans, hva nå han egentlig mente med det.
  • Dette med "Guds utvalgte" misforstås ofte, og nesten alltid for å sette jøder og jødedommen i et dårlig lys. I all korthet går ideen ut på at jøder er utvalgte til en rekke forpliktelser som ikke-jøder slipper, og som ikke gjør dem bedre enn ikke-jøder. Det gir ikke jøder noen spesielle privilegier til å mishandle noen, snarere tvert i mot.
  • I alle fall er det ingen sammenheng i jødedommen mellom "utvalgthet" og skikken med brit milah. Dette er også hans frie fantasi. Jøder rettferdiggjør skikken med at de mener at det er til beste for deres barn. Det er ingenting som tyder på at vi tar feil, hverken etisk eller medisinsk. Motstanden er fra folk som ikke liker skikken og vil at andre skal rette seg etter hva de ikke liker.

Altså: Morten Lindboe argumenterer mot en stråmann, og han kommer med ville, ubegrunnede påstander om jøder og jødedommen. 

Men til poenget:

Uansett om man tror de villeste påstandene om tidlig mannlig omskjæring, så finnes det langt verre ting barn kan oppleve i sin oppvekst.

En av dem er å vokse opp i et hjem som fremmer slik løgnaktig fiendtlighet mot etniske og religiøse minoriteter.

Og det vil jeg anbefale barneombudet å ta opp med sin mann. 

Min handlingsplan for NRK

Jeg ser ikke på NRK så ofte som jeg burde, dvs. nesten aldri.

Grunnen til at jeg ikke ser på det oftere er at jeg blir altfor irritert av slurvet omgang med fakta, den manglende interessen for nyanser, og en underliggende holdning om at NRKs journalister vil instruere og oppdra heller enn å informere. Det er elitetenking på sitt kvalmeste.

Det er jo flinke journalister og gode programmer, men de vet ikke NRK å fremheve. Alt skal på besynderlig vis være like godt, og det er nytteløst å klage. Men jeg betaler kringkastingsavgift fordi jeg må og ikke fordi jeg har noen nytte eller glede av det. Jeg synes ikke jeg går glipp av noe jeg bryr meg om, for jeg er temmelig lite interessert i personlighetene.

Men som Kristin Clemet på fortreffelig vis belyser, står det mye på spill nå, for det er stortingsvalg.

NRK har i kraft av sitt mandat et særskilt ansvar for å belyse de viktigste politiske sakene slik at 1) velgerne får best mulig beslutningsgrunnlag, og 2) partiene får anledning til å utdype sine programmer, både når det gjelder prinsipp og pragmatikk. Dette oppnår de ikke med "debatter" som minner mest om fribrytingsmatcher og "utspørringer" som belønner soundbytes.

Jeg mener at NRK bør bestå, men at den må legges kraftig om for å få frem god journalistikk og tjene sitt formal. Her er noen konkrete forslag.

  • Legg ned sporten, eller gjør det til en spin-off. Hvorfor skal vi alle betale for dette? Ærlig talt. Antagelig vil redaksjonen få mer penger å rutte med om det ble egen kanal uansett.
  • Overlat kommersiell underholdning til kommersielle fjernsynskanaler. (Smør på flesk med forrige poeng, ikke sant?) Jeg vet at dette vil avstedkomme en diskusjon om hva som er høykultur, lavkultur og kommersiell kultur. Vi får ta den.
  • Bygg opp utenriks- og riksdekkende nyhetsorganisasjon fra scratch. Gjennomfør en studie (vil ta tid og penger, hyr et utenlandsk firma uten bindinger i norske miljø) som kan se på hvordan NRK igjen kan bli troverdig. Lokalnyhetene kan få være, i hvert fall inntil videre.
  • Utvikle en politisk organisasjon som satser på dybde, ikke tabloid. Et konkret forslag: i 20 uker, hver uke, et totimers program som tar en politisk sak som et parti eller flere mener er viktig i valgkampen. Forklar hva problemet er, hvorfor det er viktig, hvorfor det er omstridt, og gi partiene gode muligheter til å fremme sine synspunkter, og også til å konstruktivt utfordre hverandres. Gi dem all mulig plass online til å diskutere videre. Så kan TV2 vise brytekampene.
  • Sats på seriøs vitenskap og kultur, med hovedoppgave å 1) motarbeide norsk provinsialisme, 2) fremme reelle norske bidrag til resten av verden.

Resultatet vil ganske sikkert bli en organisasjon som er langt mindre, har langt bedre kvalifiserte folk, og som bidrar langt mer til en mer dynamisk, mer spennende, og mer informert media i Norge.

En ganske vanlig dag i Dagbladets redaksjon

(Jeg har naturligvis ingen peiling på hvordan redaksjonelle beslutninger tas hos Dagbladet, selv om jeg mistenker at det neppe gikk så mye prat og tenking forut for publikasjonen av den famøse karikaturen om omskjæring. Men siden Dagbladet synes det er fint med ville spekulasjoner basert på null kunnskap, kunne denne fiktive utvekslingen være til litt underholdning).

- John Arne?

Snork

- (høyere) John Arne?

Snork

- (veldig høyt) JOHN ARNE!

- FLÅTTBITT REDDER OPPLAGET, å faen, jeg sov ikke, assa.

- Du, John Arne, han derre rockestjernen som tror han er en medisin har lagt ut ei stripe igjen, assa!

- Slappa, Geir, erre no problem, det a? Hva har han dramamin foretatt seg?

- Nja, det er noe med omskjæring og jøder å sånn, a vettu

.- Å faen, Lars advarte meg om det der. Trorru han makrogol har fått køddet det til? 

- Trur nesten du må ta en titt, assa

- OK, få se.... nei, denne saken er biff skjønneru. Først: den skjeggete mannen med kniven må bli ei dame. Så: Kniven må byttes med en tang, og så må de klippe av noe annet enn pikken til gutten. Forresten, sett på en bleie, så kan vi si at dette like godt kan være ei jente. Liker gaffern, forresten. Trenger mer blod, da vettu. Bra med polti. Å, dærsken disse bøka? Få bort det der hebraiske eller hva det er. Bare blanke bøker. Fikk du med deg alt det der?

- Jepp, har notert som ville faen.

- Se her skal du lære. Vi kaller det "religionskritikk". Hadde vi tegna et israelsk flagg inn så hadde det vært enda lettere. Vent litt, å en ting til. Disse folka må ha mindre neser. Fint at det ikke er noen davidsstjerne med fra før av. Få zoloft til å fikse på det også.

- OK, det tror jeg skal bli fort gjort

- Nå kan alle disse jøda klage og syte så mye dem vil, men vi har vårt på det tørre. Vi sier at det bare er en hva hettere? Jo, generell kritikk mot religion, og at vi selvfølgelig ikke har noe i mot sånne derre jøder. Best å informere han derre metadon om at han må lære seg disse talking points også. Talking points, det lærte jeg nettopp på CNN, forresten. Har vi noe ord for det på norsk?

- Truru ikke dem skjønner det likevel? Hva annet kan det dreie seg om egentlig?

- Harru ikke lært noe, Geir? Et annet engelsk ord: pausible deniability, assa. Vi tar aldri ansvar for hvordan folk fortolker det som leses i avisa. Vi lar leserne trekke linjer mellom punkta, men det kan vel ikke VI noe for. Vi er i mediabransjen, og her er det viktig å være utydelig slik at alt kan misforstås slik vi vil at det skal misforstås. Og så preiker vi masse etterpå, det blir bråk, og flere kjøper avisa. Det er vel samme faen hva jødene sier?! Ekke akkurat noen fare for at de knuser noen vinduer her. Dessuten har vi folk på vår side: hu derre barneombudet sier at det er noe svineri, legeforeningen kaller det for farlig overgrep, dette er jo bænkers. Jødene får stå helt alene med klaginga.

Hvilken virkning har våren på russen, og hva kan vi gjøre for å oppmuntre dette?

Som en god sosialdemokrat vil Ingebrigt Steen Jensen forby det han ikke liker ved å avskaffe fest blant ungdom. Jeg ser det helt annerledes: jeg vil heller frigjøre russen fra smattende, misunnelige gubber som ham (og meg).

Allerede i min tid (jeg hadde Hjort på meg, drakk fra flaske med noe godt i, var Stabekkrussen nittenåtti!) raste debatten om å avskaffe, eller i hvert fall dempe, russetiden. Muntlig eksamen ble lagt til 19. mai, lærerne klagde over at det ble for hektisk å forberede til eksamen i ukene før syttende mai. Vi hadde på ulikt vis fått tak i "musikalske" horn (vi omkoblet vår slik at melodien forsvant) og malt bilene i rød Bengalac og platte vitser. (Moren min nektet å ha VW Transporteren parkert på gårdsplassen vår etter at vi hadde skrevet "Alkoholet er det nest bästa holet jag vet").

Les også Elin Ørjasæter om hvordan skattebetalerne finansierer festingen.

I tiden før og i tiden etter har smattingen rundt russens festing blitt mer øredøvende enn de sinnsykt råe stereoanleggene de ruller med i maidagene. For ærlig talt, vi skal da ikke ha noe av at ungdom slår seg løs på denne måten: det vanker jo alkohol, dansing, og sex. Og dertil hørende problemer med søppel. støy til nattetid, uhell, og forkjølelser.

Ulike tiltak er blitt forsøkt for å dempe festlysten. Eksamen er lagt til etter 17. mai for å "tvinge" russen til å ikke ta seg ut så mye at de ikke makter eksamen. Det gjennomføres stadige kontroller på biler og adferd. Smattende voksne ringer og klager, skriver brev, og akker seg.

Man skulle nesten tro at folk var misunnelige på russen.

Etter så mange tiår tror jeg det bare er å innse at ungdom på 18-19, like før det braker løs for alvor med militærtjeneste (for mindretallet), studier (for flertallet), og annet tungt ansvar, ønsker å slå ut håret, feire sine siste dager som "uansvarlige", danse, møtes, tidvis ha sex, og gjøre alle de tingene som vi lengter etter straks vi er blitt voksne.

Og det synes jeg vi skal unne dem. I stedet for å bekjempe russen skal vi applaudere dem. Altså:

  • Flytt eksamener slik at de er ferdige før 17.5. Da er det også varmere i luften, og russetiden kan avta gradvis i stedet for i krampetrekk helt på slutten
  • Lag et samarbeid med politi, offentlig transport, o.a. om sikker transport for alle. Russen kan gjerne betale for russeperiodebillett, e.l.
  • Rekrutter frivillige (som meg) a la Natteravnene som holder øye med ting for å ta seg av sårbare, overstadig fulle, eller mistenksomme folk i og omkring miljøet. Men som altså ikke er anstander.
  • Driv opplysningskampanje om de reelle farene - alkoholforgiftning, kjønnsykdommer, ufrivillige svangerskap, ulykker, og annen farlig opptreden. Del ut kondomer i hytt og pine.
  • Smil og gi russen en klem. Dette er deres øyeblikk, og verden er tøff nok etterpå

(Ellers må jeg si at jeg synes russen faktisk er blitt mer ansvarlig, mer ordentlig, og mer disiplinert med årene. Jada, disse bussene er helt vanvittige, men de må jo sannelig jobbe og organisere seg for å få det til. Jeg har sett slitne, men sjeldent forsøplet russ. Det finnes sikkert mange unntak, men du skal ikke gå lenge på byen en helgenatt før du får se temmelig vanvittig adferd fra folk som ikke er kledd i overalls.")

65 år med drømmen om seier

Abdel-Qader Yassine krever at alle skal godta hans versjon av historien for derved å akseptere hans vilkår for fred. Hva disse vilkårene er, forblir uklart.

PLO er på diplomatisk offensiv for tiden, antagelig for å vinne gunst hos (for eksempel) Norge i forkant av forhandlingene USA har insistert på. I tillegg til Saeb Erakats ønske om å reklassifisere soleklare betingelser til "forpliktelser", har den Haifafødte svensken Abdel-Qader Yassine utgitt en kronikk i Aftenposten om situasjonen.

Kronikken er typisk for hvordan anti-israelske aktivister beskriver en komplisert situasjon som enkel. Det er bare takket være ensrettingen i norske media om denne saken at denne type retorikk har noen klangbunn i det hele tatt.

"Mer enn noen annen dato  vekker 15. mai sørgmodige minner til live hos palestinerne. Den dagen i 1948 ble Palestina formelt utradert fra verdenskartet."

For det første har han datoen feil. Det gjenværende britiske mandatet i Palestina kom til opphør 14. mai, og det var derfor Israel erklærte sin uavhengighet samme dag. Formaliteten besto i uavhengighetserklæringen fra Israels grunnleggere, og i den erklæringen ble det ikke satt sluttstrek for en arabisk stat. Men det som tidligere hadde vært en borgerkrig under og mot det britiske regimet, gikk den dagen over til å bli en krig mellom Israel og alle omkringliggende stater, blant dem arabiske stridende fra mandatområdet.

Før 14. mai 1948 var altså Palestina betegnelsen på et geografisk område som i grove trekk omfattet dagens Israel, Vestbredden, Gaza, og kongeriket Jordan. Alle som var fast bosatte der - uansett etnisitet, religion, språk, eller annet - var palestinere. Før 1917 var området politisk underlagt det ottomanske riket med sentrum i Tyrkia, og før det var det underlagt diverse andre imperier. Ikke på noe tidspunkt fikk området meningsfullt selvstyre.

Britenes styre var et hakk bedre enn kolonistyre, flere hakk dårligere enn selvstyre. Situasjonen var preget av annen verdenskrig og borgerkrigen innad i mandatområdet. Britene opplevde press - også i form av vold og terrorisme - fra flere kanter, og det var mer at de ga opp enn at de avsluttet mandatet.

Det er således historisk helt uriktig å skape et inntrykk av at det før 14. mai 1948 var et Palestina som kom til opphør ved at staten Israel ble etablert. Langt mer presist ville være å si at den nasjonalistiske bevegelsen til den største gruppen i området - nemlig araberne - fikk et alvorlig tilbakeslag da britene lot den politiske situasjonen avgjøres med krig. Dette førte uten tvil til mye urett og mye lidelse, mest men ikke utelukkende blant araberne, som derfor påberoper seg eksklusiv rett til å kalle seg "palestinere".

Det er forøvrig verdt å merke seg at palestinere - i likhet med alle arabere - er i hovedsak et kosmopolitansk folk (i motsetning til provinsielt, og i all positiv forstand). Både under osmansk og britisk herredømme foregikk det handel, reiser, og vandringer mellom Jerusalem og Damaskus, Jeriko og Amman, Jaffa og Beirut, osv. Det gir mening å snakke om libanesere, syrere, og egyptere, osv., men ikke i samme utstrekning som vi skiller mellom dansker, nordmenn, og svensker (for eksempel). I tillegg til å være et poetisk språk er arabisk fremfor alt et pragmatisk språk som gjør det mulig for arabere å snakke flytende med hverandre selv om det er mange hundre kilometers avstand mellom deres respektive land.

"Det utraderte Palestina må gjenoppstå. Redelige mennesker kan ha forskjellige meninger om hvordan og under hvilke omstendigheter en slik rekonstituering skal finne sted. Det som prinsipielt er utilgivelig og i praksis farlig, er å late som om det ikke er gjort en feil som må rettes opp. Denne bakvendte formen for rettferdighet, som er styrt av forfølgelsesvanvidd, blokkerer alle forsøk på å finne en løsning og knuser alle forhåpninger, har vi sett nok av."

Ettersom det "utraderte" - altså et selvstendig, arabisk Palestina - aldri har eksistert slik Yassine beskriver det, er det vanskelig å få klarhet i hva han mener må [gjen]oppstå, og han gjør heller ikke mer for å spesifisere det. Han kan umulig mene at det osmanske riket skal gjenopprettes, eller at det skal bli et nytt britisk mandat. Ønsker han seg en palestinsk (altså arabiskdominert) stat slik den ville vært om Israel ikke ble opprettet, dvs. en som ligner på Syria, Libanon, Egypt, eller Jordan? Eller tror han at Palestina ville vært akkurat som dagens Israel, men uten så mange jøder?

Hvilken "feil" snakker han om? Opprettelsen av Israel? At Israel maktet å forsvare seg mot angrepene utenfra? Erobringen og okkupasjonen av Vestbredden? Flyktningeproblemet?

Og hva legger han i at det må "rettes opp"? Skal staten Israel legges ned i sin helhet og erstattes av en stat PLO tar ansvar for? Skal palestinske flyktninger, deres barn, barnebarn, og oldebarn kunne fritt flytte til steder i Israel der de har sin opprinnelse?

Ikke minst: hva mener han Israel skal gi opp for at hans Palestina skal "gjenoppstå?" For jeg forstår hans kronikk dithen at det er palestinerne som skal få, og israelerne som skal gi. Er det snakk om økonomisk vederlag? Bistand? Skal israelsk eiendom konfiskeres og overføres til palestinere? Hvilke rettigheter skal jøder i så fall ha til eiendom, arbeid, religiøs utøvelse, osv.?

"Det første steget på veien til fred i Midtøsten er å være på det rene med hva som har utløst den palestinsk-israelske konflikten. Måten folk løser en konflikt på, styres mer enn noe annet av deres forståelse av hva problemet egentlig grunner i."

Her er problemet: For Yassine finnes det bare en og bare en forklaring på palestinernes lidelser, og det er staten Israels eksistens og politikk. Og som han gjør ettertrykkelig klart i kronikken, vil det bare bli fred når alle slutter seg til den Ene Forklaringen. For ham er det bare en måte å være propalestinsk på, og det er å være anti-israelsk.

Men i virkeligheten er det mange årsakssammenhenger. Israelske arabere, for eksempel, har gode grunner til å klage men har ingen illusjoner om at de hadde hatt det bedre i en arabisk stat av typen Syria, Libanon, Jordan, eller Egypt. Israelske jøder som innvandret fra arabiske land ser det annerledes, likeledes jødiske refuseniks fra det tidligere Sovjetunionen. Eller etiopiske jøder. Eller de som via britiske fangeleire flyktet fra konsentrasjonsleirene inn i Israel. For ikke å snakke om palestinske flyktninger som håpet på redelig behandling fra sine arabiske "brødre" i Libanon, Syria, eller Kuwait.

Disse har alle sin historie, sin virkelighetsforståelse, sin oppfatning av hva som er de viktigste årsakene.

Hvis Yassine mener at det eneste akseptable utfallet av konflikten er seier, at alt som han mener er tapt skal gjenopprettes, er det helt naturlig at han mener at det er en og bare en sannhet. Men for at han skal få en seier som "gjenoppretter" det som ble "utradert", må han først beseire Israel. Og det er mildest talt naivt å tro at de vil la seg beseire.

Hvis han derimot vil ha fred, må han begynne med å forstå at det er mange virkeligheter. Ikke bare den han drømmer om.

"Du og jag, Alfred"

I anledning 50-årsjubileet for Emil og Alfred, ta en tur innom UNICEF Norges program Den Ene.

I går var det 50 år siden Astrid Lindgren begynte å skrive om Emil fra Lønneberget. Hun skrev også Vi på Saltkråkan, Karlsson på Taket, og naturligvis Pippi Langstrømpe. Med rette har Lindgren blitt Sveriges nasjonalforfatter, for hennes litteratur holder på relevans ettersom tiden går og barnelitteratur er blitt mye, mye bedre.

I Lindgrens forfatterskap skildrer hun i enkelte bittesmå episoder det som lå hennes hjerte nærmest.

  • Den juleaften da Pippi, etter å ha gitt Annika og Tommy en kjempefest sitter alene i sitt hjem, og du forstår hvor usigelig ensomt det er å være (tilsynelatende) foreldreløs.
  • Lindgrens forklaring på hvorfor Alfred forsøker å avvise Lina på en så ufin måte.
  • Og ikke minst når Emil sier til Alfred: "Du og jag, Alfred"

Det er blitt meg forklart at historien om Emil i bunn og grunn er historien om familien til en alkoholisert far, og jeg har ved ettertanke kommet til at dette er riktig. Faren til Emil har et ustyrlig temperament, moren forsøker engstelig å glatte over alt, og søsteren Ida gjør seg usynlig. Emil er den smarteste og mest ressurssterke i familien og i fullt opprør mot farens tyranni. Faren begrenser Emil ved å sette på kroken fra utsiden (til hans sinne har gitt seg), og Emil beskytter seg selv ved å sette på kroken fra innsiden (til faren er blitt "edruelig"). Trefigurene hoper seg opp, og moren tør ikke annet enn å la de to leve ut dramaet.

Det sentrale i historien er forholdet mellom Alfred og Emil. For selv om Alfred er enfoldig og til tider ubehøvlet, så er han Emils trofaste beskytter og venn. I Alfred finner Emil det faste punktet han trenger for å integrere sine impulser, sine ferdigheter, og sine problemer. Slik at han vokser opp til å bli ordfører.

Historien om Emil viser dermed med all tydelighet at barn kan greie seg gjennom de vanskeligste forhold om de har et menneske i sitt liv som gir dem et ankerfeste, et fast punkt som gir dem trygghet til å utfolde seg.

Dette med å sikre at alle barn har et slikt ankerfeste er kanskje noe av det viktigste vi kan gjøre for dem. I de aller fleste tilfellene er det en eller begge foreldre som spiller denne rollen, men i et mindretall trenges det en storebror eller storesøster, onkel, tante, bestemor, bestefar, nabo, familievenn, lærer eller annen person til å være Alfred.

Det er de som tar inn barn som er låst ute av foreldre som sover av seg fylla, gir dem et stille sted der de kan lese lekser og bøker, viser dem hvor biblioteket er, sitter sammen med dem og ser på Melodi Grand Prix eller Skal Vi Danse. Som tar dem til stranden eller en fotballkamp inni mellom, vasker klær om det behøves, gir dem råd om venneproblemer og kjærlighetssorg, oppmuntrer dem til å forsøke nye ting. Forsikrer dem om at de ikke har skylden for det som er vanskelig.

Det kreves ikke store ferdigheter - tillit til barnet, lojalitet, kjærlighet, og tilstedeværelse nok til at barnet aldri føler seg ensom og forlatt. Så barnet kan sitte ved tjernet en fin sommerkveld og konstatere: "Du og jag, Alfred"

Den tvilsomme Blitz-arven i Stockholm

Det er vel typisk nordisk å påstå at opptøyer av typen vi har sett i Stockholm er typiske andre steder, bare ikke i våre fortreffelige samfunn. Og antagelig vil det fortsette å strømme på med "eksperter" som vil vise forståelse for opptøyernes "følelser" (samtidig som man - naturligvis! - tar avstand fra handlingene). Det vil påvises fremmedgjøring fra samfunnet, eller altså samhället, rasisme bråkmakerne opplever, mangelen på konstruktiv dialog, ønsker om "et sted å være", osv.

Premisset vil være at hvis disse folka bare blir "sett", så vil de automatisk komme på bedre tanker. Vi har ikke gjort nok for dem, og derfor er de så sinte. Det var på dette rasjonalet Blitz fremmet sin sak på så vellykket vis: de fikk overbevist politikere om at de drev "sivil ulydighet" på "rettferdig" grunnlag. Kan man utgi seg for å være offer i våre samfunn, blir lover og regler retningslinjer.

Det som aldri forklares er hvorfor enkelte grupper (av mange som har grunn til å være misfornøyde) setter fyr på biler, slår inn vinduer, angriper politi, osv. mens andre nøyer seg med fredelige demonstrasjonstog, innlegg i aviser, organisering, og informasjonsarbeid.

Eller dette: når vi ser nærmere etter, så er det en mindre andel av den så forulempede gruppen som tyr til slike midler: Flertallet sitter hjemme og gremmer seg: først over den uretten de lider i samfunnet, og så over å bli "representert" av voldelige drittsekker.

Politivold skal etterforskes. Rasisme skal undersøkes, konfronteres, og motarbeides. Det finnes mekanismer for alt dette, både i Sverige og Norge. De fungerer ikke perfekt, det må masing og annen aktivisme til, det vil vanke vanskelige debatter og store frustrasjoner. Men ethvert rimelig, sivilisert menneske vil foretrekke dette fremfor å ødelegge eiendom, true med eller drive vold.

Men å "forklare" opptøyer av dette slaget med at slynglene ikke kan styre sine impulser, at de på forunderlig vis ikke har noe valg, det er å umyndiggjøre dem på svakt, antagelig rasistisk grunnlag. Det er helt irrelevant hva de påstår er årsakene til hærverket - realiteten er at de er forbrytere og skal behandles deretter.

Fikk ABB et fullgodt forsvar av Lippestad?

Morten Kinander og andre har påpekt det problematiske i Geir Lippestads omgang med taushets- og diskresjonsplikten han har som advokat generelt, og som forsvarsadvokat for Behring Breivik spesielt. Men takket være fremtredende folk som Harald Stanghelle, synes det som Lippestad er fredet, immunisert mot kritikk. For han er blitt symbolet på Norges fortreffelige rettsikkerhet, ettersom han tok jobben å forsvare massemorderen. Og, skal vi tro omtalen, gjorde det på en utmerket måte.

(Jeg er ikke jurist. Det nærmeste jeg har kommet å være det, var som legmedlem av etisk råd for jurister i Essex County - Tony Sopranoland - i New Jersey et par år. Bare så det er klart)

Jeg slutter meg helt til Kinanders synspunkter her, men jeg er også skeptisk til at Lippestad gjorde en så fantastisk jobb.

  • Gjennom hele rettsaken var det veldig mye oppmerksomhet rundt Behring Breiviks egne ønsker om sitt eget forsvar. Det ble fremstilt slik at ettersom han - ABB - ønsket det, så måtte Lippestad gå inn for at han måtte kjennes tilregnelig. Og at ettersom utilregnelighet var det eneste forsvaret det var juridisk hjemmel for, så ble det slik til slutt at ABBs forsvarsadvokat gikk inn for at han skulle være straffeskyldig, mens aktoratet gikk inn for å få ham kjent utilregnelig. Altså ikke straffeskyldig. Jeg kan umulig ha vært den eneste som syntes det ble absurd.
  • Når enhver som er tiltalt for en kriminell handling  har krav på et godt forsvar, kan det ikke være sånn at den tiltaltes juridiske evner skal begrense hvor godt forsvaret er. På en måte er den tiltalte advokatens klient, men på en annen måte jobber forsvarsadvokaten for samfunnets rettsikkerhet: vi dømmer folk bare hvis de er blitt forsvart, med nebb og klør.
  • Ble ABB forsvart med nebb og klør? For min del synes jeg Lippestad fra begynnelsen gjorde seg stor umake med å poengtere at han på ingen måte var på ABBs side; han identifiserte seg med alle oss andre som synes ABB var et uhyre. Jeg har ingen illusjoner om at det er lett å forsvare folk som ABB. Men det er mange jobber som er vanskelige, og Lippestad tok på seg denne helt frivillig.
  • ABBs (forrykte) forsvar var at han handlet i nødverge. Hvis Lippestad virkelig mente at han skulle følge ABBs instrukser, skulle han ha forsøkt seg på den. Med alt han hadde, uansett om han hadde noe håp om at det ville nå frem.
  • Hvis Lippestad derimot ikke følte seg bundet av ABBs instrukser, pliktet han å påvise tvil i bevisene for tiltalen. Det eneste han satt igjen med - etter det jeg kunne forstå - var at ABB var utilregnelig pga psykose.
  • Jeg sitter igjen med en uvel følelse av dette, nemlig at Lippestad så bort fra ABBs ønske om et nødvergeforsvar, etterkom ABBs ønske om å ikke bli kjent utilregnelig, passet godt på å ikke vise noen allianse med ABB, og at ABB følgelig ikke hadde noe forsvar.
  • Jeg vet sant å si ikke om det er hjemmel i norsk lov for at ABB kunne få til følgende en eller annen gang: at han anker dommen ut fra at han fikk et utilstrekkelig forsvar, noe han ikke kunne forstå ettersom han var sinnsyk i den gjeldende perioden. Og jo lengre tid det går, jo lettere blir det å argumentere for at han var psykotisk. Men er ikke det lenger nå. I sin ytterste konsekvens kan dette føre til at dommen blir opphevet og ABB blir løslatt fordi han er blitt "frisk".

Er dette sannsynlig? Ikke i ABBs tilfelle, tror jeg. Men argumentet "jeg var utilregnelig da jeg handlet og var følgelig utilregnelig i mine instrukser til min advokat" må jo være anvendelig, men bare i en verden der forsvarsadvokater har en annen målsetning enn å forsvare sine klienter mot tiltalen.

Mer merkelig fra Alf Ole Ask

For en som har bodd halvparten av livet i USA, virker det tidvis som utsendte norske korrespondenter har som hovedmandat å bevise at Norge er bedre enn USA på alle måter. Her følger et eksempel som viser hvorfor det føles slik.

Alf Ole Ask har i den tidligere omtalte artikkelen om Cleveland følgende oppsiktsvekkende påstand:

Ville politiet snudd ved porten hvis noen varslet at de hadde sett en militant muslim i bakgården? Svaret gir seg selv, FBI ville ha slått inn døren.

For det første: Høh?

For det andre: Retoriske grep som "svaret gir seg selv" betyr som regel "jeg håper du ikke går meg etter i sømmene med denne vilt spekulative påstanden".

(Kan i forbifarten nevne at FBI bare har hjemmel til å etterforske brudd på føderale lover. Å sidestille Cleveland-politiet og FBI er en smule forvirret. Og forresten også at Ask kvier seg for å omtale terrorister som terrorister dersom de påstår at de er muslimer.) 

Vel, for å gi en innføring i amerikansk rettspraksis:

  • I utgangspunktet kan amerikanske politi  - enten de er føderale eller statlige - slå inn en dør i USA bare dersom de har en gyldig rettsordre til å gjøre det, jfr Fourth Amendment.
  • Det finnes unntak som er blitt nøye gjennomprøvd i rettsystemet. De går i hovedsak ut på at man kan bryte inn en dør dersom man har rimelig grunn til å tro at man ved å gjøre det hindrer et lovbrudd. Men i et slikt tilfelle ligger byrden på politiet i ettertid å bevise at de i beslutningsøyeblikket hadde slik grunn. Det hjelper ikke om de finner alt mulig rart som resultat av ransakelsen.
  • Dersom politiet bryter disse reglene - og det har dessverre skjedd - så vil de i beste fall forspille mulighetene til å bruke innhentede bevis og i verste fall selv bli siktet for brudd på den mistenktes grunnlovsfestede rettigheter. Og her er strafferammene høye.

Jeg vet sant å si ikke hvordan en "militant muslim" ser ut, jeg, og det tror jeg ikke noen gjør. I USA så jeg stadig muslimer (og sikher, og buddhister, og katolikker, og jøder, og mange flere) gå rundt omkring i åpenbart religiøse klær. Kan ikke huske at andre enn fordomsfulle idioter mistenkte dem for annet enn å utøve deres soleklare rett.

En ting er sikkert: ikke en eneste domstol i USA hadde godkjent en ransakelse hverken i forkant eller i etterkant fordi noen så ut som militante muslimer. Og om en dommer hadde vært dum nok til det, ville han/hun fått beslutningen omgjort i en høyere domstol i løpet av noen få timer. Dommerne hadde sittet klare, med pennene hevet, til å ta en slik anke.

Det vi så sitter igjen med i Asks påstand er så vagt at det er vanskelig å forholde seg til.

Amerikansk politi hadde brutt inn døren om de så en mann - uansett om han så ut som det ene eller det andre - true dem eller andre med skytevåpen. Eller holdt på med å lage en bombe. Men det skulle bare mangle.

Etterpåklokskap om Cleveland

Hver gang det har kommet for dage at folk (som oftest kvinner) er blitt holdt fange (som oftest som sexslaver) i ellers helt vanlige nabolag, undrer man seg over om ikke naboene la merke til noe. Og så kommer det frem at, jo, det hadde de jo, og noen hadde nevnt det til noen som burde ha tatt det til politiet. Og så undrer man seg over hva som har sviktet.

Dette er det man kaller etterpåklokskap, og denne artikkelen av Alf Ole Ask er et klassisk eksempel.

Det er noen gode poeng, som at vi bryr oss mer om skjebner til folk som er like oss enn andre. (USA utmerker seg nok oftere i motsatt retning - de mindreårige i denne saken ble opptil flere ganger tatt opp i media, også etter at nyhetssyklusen om dem var avsluttet).

Men ellers:

  • Når voksne personer forsvinner, må politiet på et eller annet tidspunkt vurdere om de ønsker å bli funnet. For voksne mennesker har den retten: å kutte kommunikasjon med sine nærmeste, sin fortid, og skape en ny fremtid. Det må politiet respektere. Den beste måten å unngå misforståelser er at voksne har avtaler om å holde kontakt med hverandre.
  • Som denne statistikken viser, er bortføringer av typen vi har sett i Cleveland svært uvanlige. De fleste bortføringer gjøres av familie eller kjente, og det overveldende flertall bortføringer oppklares innenfor noen få timer, og det er svært sjeldent at de bortførte dør.
  • For eksempel: I USA er det vanlig å anmelde foreldre som henter sine barn utenom avtale visitasjonstider. Så hvis en far henter sin datter på skolen uten å a ha avtalt med moren, vil hun svært ofte anmelde ham for det. Politiet kjører ut til faren, prater strengt til ham, og kjører datteren hjem. Trist og sikkert vanskelig for barnet, men lett oppklart og avklart.
  • Dermed vekker bortførelser det mer oppsikt når barn som lever under ryddige forhold bortføres. Det er simpelthen mer sannsynlig at det er skjedd noe virkelig galt.
  • Kritikken om at Cleveland-politiet burde ha sjekket nærmere hva som skjedde i Castro-huset tar ikke høyde for 1) hvor mistenkelig forholdene var der, sett utenfra, og 2) hvilken terskel det skal til for at politiet skal trenge seg inn i et privathjem. Jeg antar at det også hadde fått negativ presse om politiet hadde ransakt alle hus som naboer undret seg over.
  • Jada, det er farligere å kjøre bil enn å fly, og det er langt høyere risiko for å dø av å falle på badet enn i et terrorangrep. Den som vil sette seg mer inn i paradoks i hva som får mest oppmerksomhet bør lese Kahnemanns bok
  • Men det er forskjell på hva vi tillater av uflaks, og hva vi tillater av ondskap. Vi er lettere innforstått med at fly får mekaniske problemer, og at badegulv kan bli glatte, enn at dritter som Castro-brødrene får ture frem slik de gjorde.

Mye av etterforskningen omkring dette i Cleveland gjenstår. Vi får se om politiet eller andre kunne med rimelighet gjort noe mer. Foreløpig synes jeg svaret til Asks spørsmål er: ja, det er helt for jævlig.

En virkelig flaggdag - spesielt for Eiliv Austlid og XU

Det er helt greit for meg at Støre gjorde som sine naboer 1.5 og lot flaggstangen stå bar, men jeg håper han tar seg besværet med å flagge i dag.

Det er noe vi ikke liker å erkjenne: vårt land, vår frihet, og mange av våre verdier er kjøpt dyrt, med blod og liv.

Vi har ikke alltid vært flink til å berømme de mange som har satt seg i fare, stilt seg som skjold, og slått leir for det vi altfor lett tar for gitt. Krig er ikke noe noen ønsker, men Norge har ikke pasifisme som politikk. Så lenge vi er villige til å forsvare oss med militære midler, er vi avhengige av at noen av våre beste folk stiller opp og tar sjanser vi aldri ellers ville forventet av noen.

Her er det to eksempler jeg vil nevne:

  • Den ene er Eiliv Austlid, borgersoldat og offiser fra Stange som mistet livet da han ledet et uansvarlig angrep på tyske stillinger ved Dombås i aprildagene 1940. Trygve Lie svartmalte Austlids omdømme i årene etter krigen for å berge sin egen politiske karriere. Austlid etterlot en enke og fem barn, Lie ble utenriksminister og generalsekretær i FN. Først i 2010 ble Austlid post mortem hedret som han skulle.
  • Den andre er medlemmene av XU, den mest hemmelige av alle de norske motstandsorganisasjonene under krigen. Ikke før i 1989 ble deres taushetsplikt opphevet, og ikke før at et ukjent antall (som i virkeligheten var dobbeltagenter for Norge) ble landssvikdømt og (igjen) svartmalt.

I etterkrigstiden har den politiske situasjonen vært mer sammensatt, men ikke desto mindre forblir det slik at våre tjenestemenn og -kvinner i uniform stiller med mer mot enn det noen av oss andre forventer av oss selv.

Det skulle bare mangle at vi flagget for dem denne dagen.

Avleggs forutsetninger for dagens undervisningsmodeller - hiv dem ut!



Skole- og utdannelsesdebatten tar ikke høyde for at dagens modell bygger på at visse ressurser er knappe, men det er de ikke lenger. Vi må se på problemet på en helt annen måte.

Det er slik det bør være når utdanning blir mye debattert. Høyre vil skille mellom fremragende, gode, og dårlige lærere; det er igjen tvil om karakterer har noe for seg i det hele tatt, og Massive Online Open Courses får stadig mer oppmerksomhet. "Eksperter" av alle mulige slag spår en helt annen fremtid.

Norske skolereformer har i flere tiår dreid seg om to målsetninger, nemlig å 1) innføre sosial utjevning i skolesammenheng, og 2) gi alle i Norge best mulig forutsetninger for å realisere sine akademiske evner. Disse to er blitt oppnådd i begrenset grad, og mye av meningsforskjellene går på om de bør oppgis eller forsterkes.

I mellomtiden har vi gjort lite for å utfordre hele det pedagogiske opplegget.

Jeg har mange ideer og få overbevisninger om hvordan vi skal forbedre effekten av våre unges skolegang, men jeg tror vi må se på hvilke forutsetninger som har forandret seg.

Det viktigste er at to ressurser som tidligere var knappe, ikke lenger er det:

  • Forelesningstalent, altså evnen til å presentere og forklare nytt materiale, er nærmest fritt tilgjengelig. Enten det er Khan Academy eller iTunes University, så er det lett for folk å få gode, oversiktlige, godt presenterte innføringer i vanskelig materiale. Tidligere måte man ta til takke med det som var geografisk tilgjengelig, enten det var en professor på Blindern eller en lærer på grendeskolen.
  • Informasjon om alt mulig rart finnes i overflod. Det er det glade vanvidd å kjøpe et papirbasert leksikon, og bibliotekers opprinnelige funksjon er i ferd med å bli helt irrelevant.

Når disse to ressursene ikke lenger er knappe, vil vår læring begrenses av noe annet.

Vi står altså overfor en ny S-kurve i læringseffektivitet, og hvorvidt vi hopper til neste kurve er avhengig av at vi benytter disse fremdeles knappe ressursene ordentlig:

  • Gode lærere. Det er forskjell på å forelese og å lære. En god lærer ser eleven (og ikke bare en klasse) og jobber med at han/hun skal overvinne sine begrensninger, enten de er kognitive, følelsesmessige, eller annet. Dette innebærer en ny form for pedagogikk, der lærere får utdannelse i å improvisere, eksperimentere, og lede elever til å bryte gjennom egne grenser. Innføringen i materialet blir gjennom teknologi, ferdighetsbygging blir gjennom menneskelig kontakt.
  • Kunnskap, altså informasjon beriket med kritisk tenking. En uventet bieffekt av Wikipedia er at den har påvist svakheter i hittil uransakelige kilder. Vi oppdrar studenter til å være kritisk til alle kilder, og til å anse alt akademisk materiale som uferdige utkast, emner som alltid er under arbeid.
  • Undervisningsformer som er tilpasset alle elevers ulike evneprofil. I den grad at en utdannelse skal bidra til at et barn vokser opp til å realisere sine ferdigheter og bli en god samfunnsborger, så er det åpenbart at akademisk suksess, slik vi hittil har definert det, er aldeles utilstrekkelig. Formålet må være å gi alle elever muligheter til å utfordres, ikke alltid lykkes, og oppleve mestring. For derved å gi mersmak for å fortsette å gjøre det.

Ingenting av dette er lett, men det første vi må gjøre er å innse at ting forandrer seg når forutsetninger om knapphet ikke lenger gjelder.

Utrolig svakt av Jensehaugen og Waage om KrF og Israel

"Ekspertene" Jensehaugen og Waage avviser KrFs vedtak om Israel som blant annet folkerettsstridig og imperialistisk fordi den ikke stemmer med deres virkelighetsoppfatning. Og de klager over manglende israelsk vilje til dialog?

Om KrFs vedtak om Israel er fornuftig eller ikke, får bli et emne til en annen gang. Antagelig om en god stund, for norsk utenrikspolitikk overfor Israel har langt, langt igjen før den blir troverdig nok til å ha noen reell påvirkning. Det som i virkeligheten er blitt en innenrikspolitisk lakmustest på politisk korrekthet, gjentar seg selv inntil det kjedsommelige. 

Jeg finner forøvrig ikke teksten som ble vedtatt, men her forslaget (med forbehold om at jeg kan ha tastet feil). 

"Konflikten i Midtøsten mellom israelere og palestinere er en av de store ufordringene i det globale arbeidet for en fredelig verden. Respekt for menneskerettighetene må være grunnlaget for løsningen av også denne konflikten. Alle mennesker i Midtøsten har samme grunnleggende verdi og rettigheter, uavhengig av etnisitet og tro. KrF vil arbeide for at Israel sikres sin rett til å leve innenfor trygge og internasjonal anerkjente grenser og for at palestinerne skal få oppfylt sin rett til selvstyre på eget territorium. Det internasjonale samfunnets bidrag til å løse situasjonen konflikten må bygge på en helhetlig forståelse av situasjonen. Terrorisme må bekjempes og kan aldri anerkjennes som virkemiddel. Støtte til terror fra utenforstående krefter må motvirkes. Forslag om handelsboikott og lignende bidrar ikke til å skape grobunn for fred. Norge må være en pådriver både praktisk og økonomisk for at konflikten mellom Israel og palestinerne løses ved dialog og ved at begge parter er villige til å inngå er villige til å inngå kompromisser. Nabolandene må ta sin del av ansvaret for å løse konflikten, blant annet ved å integrere de palestinske flyktningen på en bedre måte. De arabiske landene må stanse diskriminering og undertrykkelsen av ikke-muslimer generelt og konvertitter spesielt og sikre rettigheter for annerledes troende som bor i disse landene. KrF mener at Norge må flytte den norske ambassaden til Jerusalem så snart dette kan la seg gjøre på en måte ikke er til  hinder for fredsprosessen, og dersom israelske myndigheter selv ønsker det."

Reaksjonene på KrFs vedtak er ganske så oppsiktsvekkende. Den som lurer på Jørgen Jensehaugens debattform kan lese denne utvekslingen mellom (den langt mer kunnskapsrike) Karin Abraham og ham i Samtiden, Nyemeninger, og Nyemeninger. For Jensehaugen blir nyanser bare nyanser om det støtter hans skrivebordsoppfatning av konfliktens opprinnelse.

(Det er virkelig verdt å lese Abrahams opprinnelige artikkel for å se om 1) Jensehaugens beskyldninger har noe for seg, og 2) de har noen relevans for hennes poeng. Anbefales).

Likeledes har Hilde Henriksen Waage - i alle år Jensehaugens protesje - tidvis en fantasifull fortolkning av forholdene der nede.  

Her er hva Jensehaugen og Waage har å si om KrFs standpunkt:

"Det er mye som mangler. Ordet okkupasjon er ikke nevnt, heller ikke Israels ansvar. Returretten for de palestinske flyktningene fra 1947, og deres etterkommere, er udiskutabel i forhold til internasjonal rett."

  • Altså: Jensehaugens hovedinnvending er alt av hans meninger KrF ikke tar høyde for
  • Teksten over nevner heller ikke palestinernes "ansvar", men det plager ikke Jensehaugen. Forøvrig mener KrF at begge parter må inngå kompromisser og at fred er kun mulig gjennom dialog. Jeg tolker dette dithen at begge partene har ansvar.
  • Jeg forstår godt at akkurat Jensehaugen ikke vil diskutere "returretten" til palestinske flyktninger og alle deres etterkommere, men det betyr ikke at de er udiskutable. Og med mindre han har tenkt å lage et kjempestort unntak for akkurat den flyktningegruppen, er det mildest talt tvilsomt om en slik rett har noen folkerettslig hjemmel i det hele tatt. Men i motsetning til Jensehaugen tar jeg gjerne en diskusjon på det.

Så kommer Waage:

"Det er oppsiktsvekkende at KrF i et nytt partiprogram snakker om selvstyre og ikke en tostatsløsning. Men jeg synes likevel formuleringene om nabolandenes ansvar for å løse flyktningeproblemet er det groveste. Dette er en tenkning man må tilbake til 50-tallet for å finne, da man mante de «arabiske stammefrendene» om å ta ansvar for andre arabere. Formuleringene har et imperialistisk preg over seg."

  • Dette er altså den samme Waage som gjerne klager over at hennes uttalelser blir misforstått og fordreid. 
  • Mens Jensehaugen klager over at Israels ansvar ikke nevnes, klager altså Waage over at omkringliggende lands ansvar blir nevnt i det hele tatt. Og dette med "stammefrender" og "imperialistisk" mangler ethvert snev av saklighet. 
  • At hun tolker KrFs standpunkt dithen at de er mot en tostatsløsning må vel være sette ord i deres munn? Tvert i mot går de vel inn for den løsningen som begge partene selv finner ut gjennom dialog og kompromissvilje. Om det skulle være noe annet enn det noen professorer på Blindern kunne tenke seg, er egentlig helt irrelevant.

Hun sier videre at hun er forundret over at KrF, et

"parti som har ambisjoner om å bli et regjeringsparti i 2013 meisler ut et partiprogram som bryter med internasjonal folkerett"

Jeg er på min side forundret over at en professor i historie ved Universitetet i Oslo kan komme med en så slurvete og kategorisk uttalelse. 

For det første: Et partiprogram kan ikke bryte med "internasjonal folkerett" (finnes det noen "nasjonal folkerett", forresten?).

For det andre: hvis man skal komme med en så alvorlig beskyldning, bør den underbygges. For hun sier ikke bare at KrFs standpunkt er folkerettslig problematisk, hun mener at den faktisk bryter med den. Om jeg skulle påstå at Hilde Henriksen Waage bryter god akademisk skikk (noe jeg ikke gjør), ville hun med rette ha krevd at jeg er mer spesifikk. 

 

Macbeth, Behring Breivik, og dette med ondskap (også i Norge)

Onde handlinger skyldes sjeldent onde mennesker, men heller at vår tendens til å ta våre ideer til deres ytterste konsekvens. Og det må vi alle vokte oss for.


"Macbeth, Banquo and the witches on the heath" av Johann Heinrich Füssli.

Shakespeares skuespill Macbeth blir vanligvis bemannet med noe slikt som 5 kvinnelige roller og 21 mannlige, men i den nye produksjonen på Broadway er det bare én skuespiller: Alan Cumming. I denne produksjonen er Macbeth innlagt på et psykiatrisk sykehus, og han spiller alle hovedrollene. Slik kommer det frem at hele Macbeths mangfold og grusomhet ligger i hver av oss.

 I denne artikkelen i Slate påpeker Ron Rosenbaum to paradokser i vår oppfatning om ondskap. For å sitere ham:

"This is almost intolerable to entertain, but it says something almost universally true. Most people who commit acts of terrorism believe they are doing so?by reason of ideology or theology?for a good reason.... Which brings us to the second paradox?the Post Enlightenment paradox?that subverts the use of evil. No ideology has a right to dictate absolute truths to us, but it also makes it difficult to judge absolutely which ideologies and theologies are evil or productive of evil acts and which just differ from ours. It?s the paradox of moral relativism: Must we tolerate even intolerant cultures? Is female genital mutilation just a ?cultural tradition? valid as any of ours?""

Alt dette er meget relevant for vår egen høyst uferdige debatt om massakrene 22.7. 

Er Anders Behring Breivik ond? Ble han drevet av ondskap? Går det an å ha noen sympati for hans synspunkter (jeg har det ikke, forøvrig) og samtidig utrykke avsky for hans handlinger? Ville vi stilt oss annerledes til ham, om han hadde gått til angrep på SIAN eller NDL?

Vi har åpenbart ingen problemer med å "forstå" raseriet til terrorister i utlandet, rettet mot folk som vi også har noe i mot. Men når slikt skjer i Norge, er det ikke bare handlingen men også motivet hinsides. 

Vi håpet faktisk på at sakkyndige skulle ta fra oss den byrden å måtte karakterisere Behring Breivik som "ond". Hvis mannen ble erkært sinnsyk, så ble det som en en (figurativ eller faktisk) virus i hjernen hans som kortsluttet hans moralske evne til å skille mellom rett og galt, å vite at virkeligheten ikke er en action-film. 

Macbeth dreier seg om ondskap, og ordet "wicked" er sentralt her, altså ondskapen for ondskapens egen skyld.

Som Rosenbaum påpeker, finnes "wicked" personer hovedsaklig bare i skjønnlitteraturen. I virkeligheten begås onde handlinger av mennesker som oppriktig tror de er gode. Behring Breivik trodde - eller i hvert fall rasjonaliserte - at drastiske tiltak måtte til for å redde sin sivilisasjon. Det gjorde også Timothy McVeigh og en lang rekke andre terrorister. 

Rosenbaum har nemlig et interessant poeng til:

Anyway, in a conversation with [Murray Kempton] you can find in The Secret Parts of Fortune he tossed off one of the single wisest things I?ve ever heard said about ideology and evil: ?It took me a while to discover this,? he said, ?but the biggest mistake you can make is to follow your ideas to their logical conclusions. You can make a lot of other [mistakes], and every now and then you can be right. But when you follow your ideas to their logical conclusions you are always wrong.?

Dette forekommer meg helt sant: de ondeste handlingene i verdenshistorien har alltid vært et resultat av at noen har trukket sine overbevisninger altfor langt.

Folk må gjøres mer like, og derfor blir det en Kulturrevolusjon. Tyskere må ha alle muligheter til å realisere sin iboende storhet, og slik blir det verdenskrig og folkemord. Kommunisme må gjennomføres uten støy og innsigelser, og dermed blir det gulager. Tro må gjøres ren, og dermed blir det inkvisisjoner. Og så videre.

Det er derfor virkemidler på to nivåer som skal til for å redusere faren for onde handlinger:

  • Hver av oss må erkjenne at alle våre overbevisninger eksisterer "inntil vi blir overbeviste om noe annet". Eller for å si det på en annen måte: vi må stadig være åpne for muligheten at vi tar feil, og vi må stadig være villige til å overbevise andre om at de tar feil. 
  • De som forvalter samfunnsdebatten (redaktører, politikere) må ta dette ansvaret alvorlig: å opplyse er ikke det samme som å veilede, og hvis en sak er forvirrende, så er det ok at publikum er forvirret. 

Bortforklaringer i Boston?

Mens vi leter etter forklaringer på Tsarnaev-brødrenes feige myrderier, skal vi ikke se bort fra den mest sannsynlige: de var feige tapere.

Når mennesker gjør ubeskrivelig onde ting, ønsker vi alltid å finne forklaringer. Ofte av morbid nysgjerrighet, men også fordi vi håper at ved å finne årsaken, kan vi forhindre andre fra å gjøre det samme.

Svarene vi finner blir aldri helt tilfredsstillende. Man kan være misfornøyd, endog rasende over mye rart, men å sette en sekk med en bombe ned rett ved en åtte år gammel gutt som ser på en maratonavslutning vil i alle fall virke helt uforståelig. 

"Ja, tenke det; ønske det, ville det med; - men gjøre det! Nej; det skjønner jeg ikke! " (Peer Gynt)


(Overvåkingsbilde av Dzhokhar Tarnaev, Martin Richard, og bombesekken bare noen minutter før Tarnaev myrdet Martin og to andre og lemlestet mange flere).

Forsøkene på å ville forklare Behring Breiviks massemord tok helt av i Norge og fortsetter frem til nå, med blant andre Geir Lippestads påstand om at ""For det var jo ikke manglende bom i Grubbegata som var årsak til terroraksjonen 22. juli, heller ikke dårlig politiberedskap eller manglende samarbeid mellom diverse offentlige instanser. Årsaken stikker langt dypere og bunner i et fremvoksende politisk lavtrykk over Europa som vi må ta på det ytterste alvor".

Her er altså "årsaken" i entall, bestemt form.

Behring Breivik er altså "det politiske lavtrykket"s instrument, et resultat av større krefter enn ham selv, prisgitt impulser som han bare i begrenset grad kan kontrollere. Han er dermed først og fremst svak, og ikke ond

Noe av den samme debatten vil komme om Tsarnaev-brødrene ettersom vi blir bedre kjent med deres bakgrunn og antatte eller påståtte motiver. Avhengig av ståsted, vil en større-krefter-teori virke tiltalende, en annen forkastelig. Vi synes alle å ha våre teorier om hva som er de egentlig onde kreftene som gjør mennesker til massemordere.

Anne Applebaum er inne på at Tsarnaev-brødrene er et eksempel på noe vi også ser i Europa: unge som føler seg fremmedgjort fra det politiske, religiøse, eller kulturelle miljøet de lever i. De store kreftene som dirigerte, eller i hvert fall påvirket, disse to, slik Applebaum beskriver det " Educated and brought up in Europe, these young men nevertheless felt out of place in Europe. Unable to integrate, some turned toward a half-remembered, half-mythological homeland in search of a firmer, fiercer identity"

Senatorene John McCain og Lindsay Graham mener på sin side at Tsarnaev-angrepet var en del av en større terrorkampanje mot USA, og at disse to dermed var styrt av terrororganisasjoner.  Uten tvil vil dette også presenteres som et mer eller mindre uungåelig resultat av russisk fremferd i Tsjetsjenia, militant islamisme, sosial og økonomisk nød i USA, neofascistiske strømninger, og fantasifulle konspirasjoner om falske flagg.

Det alle slike forklaringer har til felles er at de skaper en konkret fiende å bekjempe også når Tsarnaev brødrene er uskadeliggjort. Hvem eller hva denne fienden er viser seg også alltid å være et fiendebilde man allerede er bekymret for. Noen slike forklaringer er antagelig motivert av politisk opportunisme, men de fleste er nok oppriktige. 

Men det er en annen forklaring som Tsarnaev-brødrenes onkel Ruslan Tsarni var inne på: guttene var "tapere" som lette etter et påskudd for å drive vold heller enn å leve produktive, redelige, men kanskje anonyme liv. Det samme kan godt sies om Behring Breivik.

Ondskap er ofte et resultat av moralsk latskap : vi rasjonaliserer, unnskylder, bortforklarer, blander sammen, og spissformulerer oss slik at selv de mest uhyrlige handlinger er "forståelige".

Og ser dermed bort fra enkeltmenneskets evne og ansvar til å gjøre noe produktiv med livet i stedet for å fremstå som hjelpeløse ofre eller naive agenter.

Helse-Norge trenger MER byråkrati

Eller for å være mer presis: mer robuste rutiner og klarere konsekvenser hvis de ikke overholdes.

Etter artikler i Sogn Avis og Aftenposten å dømme, sviktet Helse-Norge den fem år gamle Natalia på flere ledd:

  • Benbruddet ble antagelig ikke ordentlig undersøkt, for det er mulig at benbruddet skyldtes kreften
  • Fastlegen tok ikke morens bekymringsmeldinger alvorlig, selv etter mange henstillinger
  • Ortopedisk avdeling ved Førde sykehus sviktet i å følge opp
  • Sykehuset ved Førde sykehus ga blaffen i den bekymrede moren som satt på venteværelset med datteren
  • Den første legen moren traff i barneavdelingen tok heller ikke morens bekymringer alvorlig

Altfor mye av dette forløpet er blitt styrt av enkeltlegers forgodtbefinnende og resultatet er at en femåring er død etter altfor lang tids lidelse.

Det var altfor sent da en mer eller mindre tilfeldig lege i Førde tok problemet alvorlig nok til å handle og følge opp.

Problemet her er ikke for mye byråkrati. Problemet er manglende rutiner. Og at vi i Norge setter legenes egoer kliniske erfaringer over evidensbasert medisin.

Det burde være obligatorisk i Norge at:

  • Leger undersøker nøye omstendighetene rundt benbrudd. Med "nøye" mener jeg 3-4 spørsmål for å fastslå om benet kan være skjørt.
  • Fastleger må ta meldinger om smerte - særlig hos små barn som vanligvis blir friske fort - alvorlig. Igjen: 2-3 spørsmål hadde bragt på det rene hva slags smerter Natalia hadde, hvor ofte, hvor lenge, og hvor intense.
  • Det må være en automatikk i henvisninger innenfor et helseforetak. Ved å svikte på denne måten, oppmuntrer sykehusene til at foreldre maser.
  • Alle som sitter på venteværelser i sykehus må få oppmerksomhet.
  • Leger må holdes ansvarlig for en minimumsstandard i folkeskikk, særlig overfor bekymrede foreldre.

Det må også bli konsekvenser når disse rutinene brytes. Helsepersonnel må oftere permitteres med eller uten lønn inntil beskyldninger mot dem er avklart, de må sies opp eller få avskjed om beskyldningene er berettiget, de må også fratas retten til å praktisere hvis det er til det beste for pasientene. Så får vi heller ansette leger fra utlandet.

Beklagelsen "Dette er ein sterk kritikk av Helse Førde, som me vil freiste å ta lærdom av på alle måtar" er så patetisk at man aner hvor hjelpeløs fagdirektør Breidablikk føler seg.

Kunne man tenke seg at en pilot for passasjerfly ville sluppet unna med slikt slurv vi får beskrevet her? Eller en togkonduktør? Hvorfor er leger en så beskyttet gruppe?

Nå har leder for legeetisk råd. leder i barnelegeforeningen, og (enkelte) professorer i medisinsk etikk langt viktigere ting å foreta seg enn skjebnen til barn som Natalia.

Terror i Boston

Det er mange mulige gjerningsmenn for terrorangrepene på Patriots Day i Boston, og det er nytteløst å spekulere hvilke av disse det kan være.

Men å se på beredskapen, innsatsen, disiplinen og ikke minst samholdet på Copley Square (og antagelig også JFK Library) viser storheten i det amerikanske folket generelt og Boston-beboerne spesielt. Å se hvor fort leger, bombeeksperter, politi, ambulanse, og andre får samordnet sin innsats er imponerende. Vi har mye å lære.

Det er mange som er svært bekymret i dag, noen som sørger, og sikkert en del som er rasende. 

Men jeg er ganske sikker på at morderne ikke fikk, og heller ikke får, utrettet det de ønsket. 

Nasjonal transportplan med feil ambisjoner

1978 ringte og ville ha tilbake transportplanen regjeringen rappet. 

Det er mange vanskelige problemstillinger Jens Stoltenberg simpelthen har utsatt for å beholde Senterpartiet i sin koalisjonsregjering, og norsk bosetningsmønstre om 20, 30, 40 år er en av dem. Senterpartiet bygger mange av sine skarve prosent oppslutning på illusjonen om at Norge mirakuløst ved politiske vedtak skal fritas for globale markeder for landbruksprodukter, urbanisering, og regionale samarbeidsformer med (for eksempel) EU. 

NTP er et eksempel på defensiv politikk, for jeg kan ikke forstå at den rødgrønne regjeringen vinner en eneste ny stemme på den (Roar Flåthen er allerede bankers). 

Det er synd, for ettersom Stoltenberg umulig kan ha realistiske forventninger om å få fornyet den rødgrønne ideen ved høstens stortingsvalg, kunne ha brukt det han har igjen av politisk kapital i koalisjonen til å trumfe gjennom en transportplan som både er i samsvar med hans egne politiske idealer og de faktiske behovene. 

Det vi har i stedet er en plan som:

  • Mangler strategisk visjoner. Det ser ut som vi skal komme oss rundt omkring i landet på samme måte som nå, bare (kanskje) litt fortere og (helt sikkert) litt dyrere. I overskuelig fremtid. 
  • Åpenbart satser på privatbilisme. Ved at det å kjøre egen bil er det minst dårlige - og for mange det eneste mulige - alternativet, gjør vi oss selv stadig mer avhengige av det vi sier vi skal ha mindre av. Hvis vi virkelig vil ha flere på sykkel og i kollektiv transport, kreves det radikale endringer: dritbillig offentlig transport over hele fjøla, langt flere t-banelinjer, superraskt og vanvittig pålitelige forstadsbaner iht Intercity-konseptet, store og billige parkeringsplasser ved t-bane- og togstasjoner, og et sykkelnettverk som kan trygt brukes hele året. 
  • Driter helt i livskvaliteten i storbyene. Hvis du setter opp vekstforventningene i norske storbyer med ambisjonsnivået for transport, er det bare å bli deprimert. Trine Skei Grande utrykte seg ufint, men hun hadde et poeng: problemene i disse byene blir ikke mindre av at vi bare tror at det skal gå greit. 

Hva som verre er, vil denne planen forsterke trender vi før eller senere må bryte. Vi må nemlig:

  • Redusere behovet for privatbilbruk. Det gjøres ved å gjøre alternativene så attraktive som mulig. Det skal bli så lett, raskt, billig, og trygt å sykle, gå, reise kollektivt at man bare kjører bil når det er særskilte grunner til det (barn skal avleveres, man er bevegelseshemmet, varer skal transporteres).  
  • Tenke langsiktig og realistisk på bosetningsmønstre. Intercity-konseptet er helt riktig men må bli mye mer ambisiøst. Vi må slutte å bekjempe avfolkningen av "distriktene" og i stedet gå inn for en menneske- og næringsvennlig omstilling. Fortsetter som vi gjør nå, vil vi om 50 år ende opp med 
    • Tusenvis av fraflyttede grender der 1% bor
    • Noen dusin turistsentre med omtrent 4%
    • 4-5 storbyer med 80% av Norges befolkning, store trengselsproblemer og nærmest lovløse bykjernert, og 
    • Blodfattige småbyer rundt omkring i landet med 15% av folket. 
  • Redusere behovet for å transportere mennesker. Stat, fylke, og kommune bør oppmuntre arbeidsgivere til å tilby til hjemmekontor, distribuerte kontorsentre, osv.  som reduserer pendlingen hver dag. 

Så er det bare å håpe på at opposisjonen tør litt mer. 

Hva vi kan (og bør) frykte i Korea

En full krig på den koreanske halvøya vil være kort, forferdelig blodig, og føre til nederlag for Nord-Korea. Alt annet er usikkert.

(Grensen mellom grusdekket i ROK og sanden i DPRK ved Joint Security Area i DMZ. Bildet av "Kallgan", commons.wikimedia.org)

Totalitære regimer, og særlig de med en kommunist-nekroratiske ideologi og en despot øverst, har bare en målsetning, bare et suksesskriterie, nemlig det å holde seg selv i live. 

Situasjonen på den koreanske halvøy er (nok en gang) eksplosiv. Hva kommer til å skje?

De siste tiårene har følgende foregått:

  • Syd-Korea, i samarbeid med USA og Japan, har drevet "containment" overfor Nord-Korea. De har ettergitt inngått kompromiss etter kompromiss i håp om at regimet på kort sikt ville beherske seg og på lang sikt falle sammen under sin egen vekt. 
  • Kim Il-Sung-dynastiet har fått til ettergivelser ved å 1) true, lyve, jukse, kidnappe, og straffe sin egen befolkning, og 2) gjemme seg bak skjørtene til naboen i nord, Kina.

Også "containment" har sine grenser. Nord-Korea har lenge truet Syd-Koreas hovedstad Seoul med artilleribombardement og "ildhav", men atom- og missilprogrammet har nå utvidet den troverdige trusselradiusen til 2000 km, og en mulig trusselradius til langt mer. Alt tyder på at Nord-Koreas strategi går ut på å bli en stadig større trussel overfor stadig flere parter, for derved å gi Kim Jong-un fri tilgang til et liv i luksus og vrangforestillinger.

Nord-Koreas regime  ser på vestlige forsøk på diplomati som tegn på svakhet, ikke rimelighet. 

Situasjonen er et eksempel på begrensninger i "dialog". 

Spørsmålet i nærmere tyve år har derfor vært: når går Nord-Korea over den røde streken der hovedsakelig USA og Syd-Korea, men også Japan og til en viss grad Kina, slutter å være ettergivne og i stedet besvarer truslene? (Europeiske land nøyer seg som vanlig med å kremte og smatte fra sidelinjen).

Hvordan vil storstilte krigshandlinger på den koreanske halvøya forløpe?

Følgende synes uomstridt:

  • Nord-Korea har mange tusen artilleri som kan nå Seoul. Regimet har forøvrig truet med å gjøre den sydkoreanske hovedstaden til et "ildhav" med dette artilleriet
  • Nord-Korea har en stående hær på over en million mann, hvorav 150 000 elitestyrker. De kan også mobilisere reservestyrker på flere millioner til.
  • Nord-Korea har atomvåpen og en rekke andre masseødeleggelsesvåpen, kjemiske såvel som biologiske (kopper, til og med).
  • Nord-Korea har også raketter som kan nå Syd-Korea, Japan, og kanskje deler av USA.
  • Nord-Koreas regime, som alle andre diktaturer, er opptatte av en eneste ting, nemlig å fortsette som regime. Menneskeliv er for Kim Jong-un en form for valuta, enten han holder sine egne folk gissel for å få matgaver fra Vesten, eller han bruker sine soldater som kanonføde i en eventuell krig
  • Nord-Koreas økonomi er ikke selvbærende. De er avhengige av å eksportere narkotika, forfalsket valuta, forfalskede varer og produserer likevel ikke nok mat til å holde sine borgere mette og varme.

Det er omtrent alt vi vet, og mange vil med god grunn bestride også disse antagelsene.

Etterretning- og militære eksperter har i mange år analysert og forsøkt å utvikle scenarioer for aktiv krigføring. De aller fleste er hemmelig, men noen er offentlige. Artikler om dem er å finne i Wired, Atlantic, Popular Mechanics, og denne bloggen.

Det synes som det hele er avhengig av disse faktorene:

  • Hvordan krigen starter. Hvis Nord-Korea setter alt på spill - for eksempel ved å beskyte Seoul med artilleri, en bakkeinvasjon over DMZ, eller missilangrep på Japan - så vil USA og Syd-Korea trolig svare med "massive force" for å knuse Nord-Koreas evne til å fortsette en krig. Dette vil true regimet i Nord-Korea og føre til lynrask eskalering. Alle analyser tyder på at en slik krig vil være blodig - flere hundre tusen døde syd for DMZ, kanskje flere millioner nord for den. 
  • Hvor mye varsel Syd-Korea og USA får før nordkoreanske krigshandlinger. Det er tykt med spionsatelitter over Nord-Korea, men antagelig veldig lite menneskelig etterretning. Derfor bygger nok de fleste scenarioene på at Nord-Korea først må begå en klar krigshandling før Syd-Korea/USA besvarer med tunge militære midler. Her dreier det seg om timer, kanskje til og med minutter.
  • Hvor effektive USA og Syd-Koreas mottiltak viser seg å være. Nord-Koreas militære makt bygger på kvantitet og ikke kvalitet. Inntil syv millioner soldater (hvorav 150 000 elitestyrker), flere titusener, kanskje hundretusener artilleribomber, en jernvegg av antiluftskyts, kjemiske og biologiske våpen, tunneler under DMZ, og en tilsynelatende ubegrenset vilje til å bruke mennesker som kannonføde. Mot dette stiller USA og Syd-Korea med stealth-bombere, "bunker busters", presisjonsbomber, og antipersonnelvåpen. I verste fall taktiske atomvåpen.

 Det alle ekspertene er enige om, er tre ting: krigen vil bli kortvarig, ualminnelig blodig, med det utfallet at Nord-Korea taper.

Spørsmålet er hvor blodig det vil bli. I verste fall vil denne krigen sette nye rekorder for antall døde per dag.

Å utfordre måten vi utfordrer våre barn på

Styres våre begreper om barneoppdragelse av en etnoteori som er ute av balanse?

Et interessant forskningsspørsmål (som antagelig krysser flere felt) er hvilke premisser som styrer barneoppdragelse i ulike land og kulturer. Denne artikkelen i Slate forteller at det som kjennetegner amerikansk barneoppdragelse er kognitiv utvikling hos barna, altså å i høyest grad oppmuntre barn til å utvikle intelligens.

I den grad at disse premissene blir uransakelige og selvsagte overbevisninger, karakteriseres de som etnoteorier: vi oppdrar barn slik vi gjør fordi vi oppriktig tror at det er den beste måten gitt alternativene vi har.

Når det så viser seg at disse premissene varierer fra kultur til kultur, må vi innse at ikke alle kan ha rett i å tro at deres er den beste, eller eneste gode. Men i dette ligger et paradoks, for naturligvis oppdrar vi barna etter våre beste overbevisninger. 

Det er gjort sammenligninger mellom Norge og andre land når det gjelder dette, og særlig denne artikkelen av bl.a. Vibeke Aukrust er blitt omtalt. Her sammenlignes holdninger til foreldre til barn på barnehagealder i Oslo, Lincoln i den amerikanske delstaten Nebraska, Seoul, og Ankara. 

Sammenlignet med de tre andre byene, var foreldrene i Oslo mer opptatte av at barna skulle få stabile, langvarige forhold med både sine lærere og medelever. Dette kom frem på mange måter: både i Oslo-foreldrenes svar om verdien av slike langvarige forhold, og også i det at de var minst tilbøyelige til å flytte. 

Andre kulturer verdsetter også dette, men Oslo-foreldrene prioriterte det høyere. 

Det knyter seg (minst) to interessante spørsmål til dette:

  • Finnes det noen objektive mål som kunne forene disse ulike kulturene slik at vi kunne finne ut hvem som har "mest rett"? Eller for å si det på en annen måte: trenger vi ikke kriterier for et målbilde av en vellykket voksen før vi kan vurdere hva som er effektiv barneoppdragelse?
  • Uansett, lykkes vår tilnærming med å oppnå det vi synes å ønske? Får norske barn oppleve større kontinuitet i sosiale forhold ved at vi legger slik vekt på det i barneskole og skole? 

Artikkelen i Slate avslutter med å påpeke at Kipsigis-folket i Kenya vil at barna skal bli ng'om, altså at de skal bli intelligente og ansvarsfulle. Den underliggende faren som dette begrepet omfatter er at folk som er lynende intelligente kan bli ansvarsløst arrogante. (Jfr syklusene i finansmarkedene). Dette er kanskje noe for oss å tenke på, også. 

Vi vil at barna våre skal ha sosial kontinuitet og tilhørighet, men vi ønsker også at de er omgjengelige blant fremmede og selvstendige. Å gå for hardt inn for det ene kan gå utover det andre.

En av 20. århundrets viktigste personer

I Norge ble Margaret Thatcher gjerne fremstilt som en av høyresidens verstinger: hun gikk til krig mot Argentina, snakket nedlatende om sosialdemokratiske prinsipper, privatiserte statseide bedrifter, stilte seg helt uforstående til konsensus og konformitet, og verst av alt: lyktes. Hun befridde Falklandsøyene fra argentinsk okkupasjon, fikk Storbritannia ut av etterkrigstidens økonomiske gørr, og skapte en helt ny giv i britisk politikk. Hun har inspirert en hel generasjon politikere i sitt eget hjemland og antagelig utenfor, enten de ville følge hennes eksempel eller fremstå som et alternativ.

Hun var ufyselig, antagelig stormannsgal, kompromissløs, og var sikker langt oftere enn hun hadde rett. Men hun vil antagelig gå ned i historien som en av Storbritannias største statsfolk.

Om man skulle lete etter et antonym til "pingle", kunne det være "Margaret Thatcher".

Hun jobbet hardt, utrykte seg i klartekst, satte sine overbevisninger over politikk, skapte engasjement gjennom underholdning, og brydde seg mer om sitt land enn sitt parti, sitt gjenvalg, sitt eget privatliv og i hvert fall sin popularitet. Hun ble ikke mismodig av nederlag og lot seg ikke forføre av seire.

Hun var opptatt av politiske saker mye mer enn politiske prosesser. Man kunne være enig eller uenig med henne, men man visste hvor hun sto.

Norsk politikk har mye å lære av henne.

Hva er det vi aldri skal glemme?

Hvilken dato ulike land velger for å markere haShoah (Holocaust) gir oss en antydning om hvordan ser på ansvarsforholdet for folkemordet. Noen land (Frankrike, Nederland, Polen, Romania) har valgt en dato som markerer en begivenhet i sine egne land. 

27.1. er FNs offisielle dag fordi det var på den datoen i 1945 at sovjetiske styrker befridde Auschwitz-Birkenau (selv om nazistiske styrker flere dager før hadde forlatt leiranlegget). Dette er dagen vi har valgt i Norge, selv om jeg - og flere andre - mener at vi burde gjøre mer av 26.11, datoen i 1943 DS Donau forlot Akershuskaia. 

Det blir stadig færre levende tidsvitner til Shoah, og etterkrigstidens historie viser at selv om vi på ingen måte har glemt det systematiske mordet på jøder, romfolk, funksjonshemmede, homofile, Jehovas vitner, hele den polske eliten, kommunister, sosialister, så har vi ikke lært nok av det til å hindre og straffe lignende massemord på mennesker i Rwanda, Bosnia, Kosovo, Kambodsja, Nord-Korea, Sovjetunionen, Darfur, Irak, og altfor mange andre steder.

Dette får meg til å tvile på om vi har tatt den riktige lærdommen av Shoah, og følgelig om vi kan være særlig trygge på at det aldri vil skje igjen. 

Vår behandling av Shoah har gått gjennom flere faser: i etterkrigens tidlige år gikk vi inn for å avdramatisere det, vende et døvt øre til dem som ville fortelle om det, gjøre det noe ofrene måtte komme over. På 50-tallet ble det omtrent glemt, gjort til en av mange typer traumatiske opplevelser ulike grupper måtte holde ut under nazistenes terrorvelde. Et mer åpent og nyansert syn ble fremmet over tid, med enkelte milepæler, bl.a.: Willy Brandts knefall i Warsawa, den amerikanske miniserien Holocaust, Spielberg-filmen Schindler's List, m.m. 

Alle fremstillinger i media har vært omstridte og har sågar gitt påskudd for jødefientlige utspill som Norman Finkelsteinss syke vrangforestillinger om en "Holocaust bransje". 

Det største problemet har imidlertid vært karikeringen av den historiske prosessen som førte til Shoah. 

Det bekymrer meg at så mange tror at dette dreier seg om halvgale, frådende demagoger av typen Hitler og Streicher som i sort hvitt holder usammenhengende taler til et hjernevasket, uniformert publikum.

Denne fremstillingen fremmedgjør oss fra de høyst alminnelige, banale impulsene som vi alle har, og som legger forholdene til rette for systematisk undertrykking og mord. Det gjør fenoment så vagt at sammenligninger med Shoah henger løst i offentlig debatt, og at vi trygt kan regne våre samfunn som vaksinert mot slike katastrofer.

Det første, altså sammenligningene, er de mest krenkende. Men det som gjør at jeg frykter fremtiden er det siste: illusjonen om at vi har kommet så langt at et nytt Shoah i Europa (generelt og Norge spesielt) er utenkelig. 

Det ble lagt til rette for Shoah i flere trinn som i hovedsak gjorde det lett for vanlige folk (av den typen vi ser i speilet hver dag) å gjøre valg som begrenser friheten til litt for alle, og mye for enkelte. Mentaliteten skjerpes inn gradvis.

Det går på å skille mellom "inn-grupper" og en "ut-grupper", hvor de første har sosial akseptanse, privilegier, og immunitet sistnevnte ikke har. Ut-gruppenes motivasjoner blir mistenkkeligjorte, deres oppriktighet blir satt i tvil.

Argumentene avvises ad hominem - deres troverdighet blir satt i tvil på grunnlag av deres tilhørighet og ikke annet. Å være i ut-gruppen blir smittsomt - å vise forståelse for ut-gruppens synspunkter er å bli en av dem. Det stilles "spørsmål" til ut-gruppen men de får sjeldent anledning til å svare ordentlig for seg. I beste fall presenteres deres syn som "eksotiske".

Ut-gruppen blir stadig farligere i folkeopinionens bevissthet. Det sies om dem av andre "eksperter" blir mer troverdige enn det de selv sier om seg selv. De blir utsatt for naiv kynisme: alt som kan sies om dem, så lenge det er negativt. Andre som vet bedre kvier seg for å ta til motmæle selv mot de villeste beskyldningene. Etterhvert blir det en opplest og vedtatt sannhet at ut-gruppen er et "problem" som er vanskelig å "løse".

Eksempler: forsøk å åpent være muslim, mot selvbestemt abort, for dødsstraff, sionist, rik, marxist-leninist, republikaner i amerikansk politikk, jøde, eller troende katolikk i Norge. Blant andre. 

Vi trenger flere (og billigere) barer på flere steder

Det er en opplest og vedtatt sannhet i Norge at alkohol er et onde vi simpelthen må finne oss i, og at arbeidet derfor ligger i å redusere forbruket mest mulig. Det gjør vi ved å begrense tilgang til lovlig alkohol til det absolutt minste som skal til for at staten får flest mulig inntekter av det folk finner seg i det. Sammenlignet med alt vi kunne sammenligne oss med, er alkohol dyrt i Norge og vanskelig å få tak i.

Denne artikkelen i Slate forteller at større utbredelse av barer har lokaløkonomiske fordeler i amerikanske byer, fordi de danner en naturlig del av økonomiske klynger. Med andre ord så er et vanningshull i vår sivilisasjonssavana nødvendig for at alle dyrene skal finne et sted å samles.

For meg som har bodd så mange år i utlandet er det påfallende at vi i Norge mangler alment aksepterte samlingssteder hvor ingen trenger være vertskap. I andre land har man (billige) kafeer, puber, lunsjsteder, restauranter, osv., der folk flest kan møtes på kort varsel over litt drikke eller mat. Norge er et av de få stedene slikt sosialt samvær regnes som slik luksus at det må skattelegges.

Da Norge for omtrent hundre år siden var hovedsakelig et jordbruks- og fiskesamfunn, fungerte antagelig kirker, handelssteder, havner, osv., på denne måten. (Og for enkelte fungerer vel også idrettslag, skihytter, osv. fremdeles slik).

Vi synes helt å ignorere det at mangelen på slike steder er skadelige, at de fremmer ensomhet, fremmedgjøring, og enda mer isolasjon i de den kalde, mørke vintertiden. Dette er særlig aktuelt så lenge vi har: streng lovgivning om fyllekjøring, dårlig kollektivt transporttilbud, og dyre taxier. Folk drikker, men de drikker hjemme, mye på en gang, og ofte alene eller i nærvær av barn.

Omtrent her i resonnementet kommer avholdsbevegelsen veldig fort på banen og påpeker de mange farene forbundet med alkoholmisbruk, og det vil de ha helt rett i. Der hvor vi skiller lag er om vi reduserer alkoholMISbruk ved å gjøre det vanskelig med alkoholBRUK.

Vi må innse, tror jeg, at den norske modellen med å gjøre det vanskelig å få tak i alkohol ikke reduserer alkoholmisbruk. Men snarere tvert i mot oppmuntrer til det. Fra mine ungdomsdager husker jeg at det var nettopp det at alkohol var utilgjengelig og dyrt som gjorde det så viktig å få mest mulig ut av det når folk fikk tak i det.

Med andre ord er problemet at vi i Norge har en alkoholkultur som bygger på at alkohol er en knapp og dyr ressurs. Om jeg skal generalisere: Alkoholikere i andre land er alltid på en snurr, alkoholikere i Norge sovner i sitt eget spy tre ganger i uken.

Miljøet i de barene vi har her til lands preges gjerne av to grupper: de med rødmussede ansikter som forsøker å få i seg flest mulig halvlitere før de blir hivd ut; og gjenger som skal bygge seg en rus mens eller før de er ute på byen. Det er et forholdsvis lite antall som sitter i små grupper for å ta seg en drink for å være selskapelige.

Løsningen er å gjøre bar- og publiv mer tilgjengelig for det store flertall nordmenn som har et normalt, sunt forhold til alkohol men som virkelig har godt av et sted å møtes uformelt for en liten prat, uten at det skal koste skjorta. Som artikkelen til Iglesias påpeker, vil det antagelig være grunnstenen til mer livlige lokalsamfunn.

En skoledebatt fra 70-tallets tåkeheim

Hvis vi ikke får skoledebatten ut av 70-tallets ideologiske tåkeheim, gjør vi våre barn og vår fremtid en grov bjørnetjeneste.

Alle er enige om at elever i Norge skal få undervisning som er tilrettelagt deres individuelle behov og ferdigheter. 

Men det synes å klikke helt når man snakker om hvordan man skiller mellom disse behovene og ferdighetene. Da kommer det innvending om "sortering", "inkludering", og alle mulige skremmeord som setter full stans for en produktiv debatt. 

Resultatet av dette blir at vi i debatten forsømmer hovedformålet med utdannelse, nemlig å ruste våre unger til å greie seg enda bedre enn oss fordi vi heller vil krangle om hvem som hadde mest rett og feil på syttitallet

Altså:

  • Hvis vi skal tilrettelegge undervisning for den enkelte, må vi vite hva den enkelte mestrer (og ikke mestrer), hvilke utfordringer hun/han har med å mestre mer, og hvordan best møte disse utfordringene.
  • Både eleven og lærerne må ha måter å finne ut av dette på, og bli enige om dem. Karakterer er et middel, men vi kan godt diskutere alternativer. Å late som det ikke er forskjeller mellom hva en elev kan utrette og hva hun/han faktisk utretter, eller at noen er flinkere enn andre, er helt, ja, dustete.
  • I en klassesituasjon vet elevene utmerket godt hvem som er flinkest og dårligst i de ulike fag. De vet også utmerket godt hvem som er flinkest i fotball, men den nivådelingen ser ikke ut til å plage noen. Unntatt de som alltid blir valgt sist i friminuttene, da. (Slik jeg ble, og jeg husker det godt).
  • Toleranse og inkludering går ut på å akseptere at folk er forskjellige - vi er født med ulike talenter og utvikler dem på forskjellig måte, vi begrenses av ulike ting til ulike tider, osv. Å late som disse forskjellene ikke eksisterer er helt virkelighetsfjernt.
  • Når vi er livredde for nivådeling, begår vi to store feil:
    • Vi ser bort fra virkeligheten og mister troverdighet. Særlig hos elevene, som har langt bedre innsikt enn mange forestiller seg i denne debatten.
    • Vi godtar premisset om at skoleflinkhet er et mål på noe annet enn skoleflinkhet. Altså skaper vi et selvoppfyllende system der de som sliter mest føler seg mindreverdige av den grunn. Barn godtar at de er forskjellige - de oppdras til betydningen av disse forskjellene.
  • Med andre ord: nivådeling er en riktig god ide, men det må for all del gjøres riktig. For eksempel:
    • Det skal differensieres på hvert eneste fag, og ikke etter generell skoleflinkhet. Ja, da vil det forekomme at noen få elever kommer i den mest avanserte gruppen i alle fag, og at noen få kommer i den enkleste gruppen i alle fag. Disse vil likevel være unntakene, og så får vi tenke på hvordan vi håndterer dem.
    • Poenget for hvert enkelt nivå er å utfordres slik at 1) færrest mulig "faller", og 2) flest mulig avanserer. Her er det viktig med godt lærerhåndverk, for dette med å gi elever vanskelige med oppnåelige utfordringer krever lærerferdigheter.
    • Vi krever langt mer anvendt vitenskap og langt mindre ønsketenkning teoretisk ideologi i skolepolitikken. 

 Norsk skole har langt igjen før vi er der vi burde være. Villedende skremselspropaganda om nivådeling får oss ikke noe nærmere.

Umuligheten av å forby hedgefond

La oss si at jeg ville starte et hedgefond, noe SV ikke vil at jeg skal gjøre. Her er aktivitetene som inngår. Jeg er åpen for forslag til hvordan de kan forbys.

  1. Først må jeg utvikle en hypotese, en forretningsidé om du vil, som bygger på en risiko jeg mener er priset feil i markedet. La oss si, for eksempel, at jeg tror at kjøpsopsjoner på råolje ikke prises riktig i forhold til rentebevegelser i LIBOR. Ingenting noen kan gjøre for å hindre at jeg går og dagdrømmer om slikt.
  2. Så må jeg gjøre økonomiske analyser for å se om det er noe hold i denne analysen. Å undersøke sammenhengen mellom priser og rentebevegelser er legitim økonomisk analyse, så det burde ikke være noen restriksjoner på at jeg kjøper og laster ned store dataserier. 
  3. Så er det å teste og raffinere modellen ved å simulere hvordan den ville greid seg gjennom en gitt tidsperiode i fortiden. Jeg driver bare og leker meg og har ikke satt en eneste krone i spill. Det hele vil forresten foregå på min egen datamaskin. Skal SV forby simulering av investeringsstrategier på norsk jord?
  4. Om jeg lykkes med alt dette, må jeg få tak i kunder. Man kan gjøre det ulovlig å markedsføre hedgefond i Norge (gjennom annonsering i Dagens Næringsliv?), men det hindrer ikke meg å drive markedsføring fra utlandet, og så kan nordmenn titte på websiden så mye de vil. Her må det nok litt juridisk finesse til, men skal man hindre meg helt må man innføre en lov som gjør det ulovlig for alle norske statsborgere å selge hedgefond noe sted i hele verden. 
  5. Hvis en nordmann skulle finne på å kjøpe seg inn i dette hedgefondet mitt, må han/hun antagelig gjøre det i utlandet. Slik man også kjøper eiendom, aksjer, og annet i utlandet.
  6. Skulle norske verdipapirer inngå i strategien min, kan dette begrenses bare ved at 1) Oslo Børs må forsikre seg om at kjøp og salg av norske aksjer ikke inngår i en hedge fond strategi, og 2) norske firmaer må hindres fra å omsette sine verdipapirer på børser der hedgefond omsettes. Her er det uoverkommelige praktiske og prinsipielle problemer.
  7. Så gjenstår selve forvaltningen av hedgefondet, der jeg må treffe beslutninger om å kjøpe og selge verdipapirer. Hvis alle handlene foregår på utenlandske børser, skal norske myndigheter virkelig overvåke hva disse handlene går ut på?

Tror det skulle dekke det hele. Tror jeg skulle greid det uten å bryte en eneste lov SV måtte finne på, men det er mulig jeg mangler fantasi.

 

Og så litt mer om Valens innlegg

Den avsluttende parolen setningen i Snorre Valens VG-innlegg trenger litt mer kommentar. Han skriver:

Sosialisters jobb er å sørge for at det [hva folk ser på TV, hvor mange hyllemeter bøker de har, og deres kjønn] ikke skal gjøre noen forskjell. At makten og pengene fordeles likt.

 For å¨ta dette med makt først.

Snorre Valen har mer makt enn meg, og det er fordi han er politisk engasjert, har jobbet seg oppover i et politisk parti, stilte til valg, drev kampanje, og greide å overbevise folk i Sør-Trøndelag til å stemme på hans liste. Det er helt ok for meg, og jeg berømmer og beundrer ham for det. Og slik vil det alltid være: vi overlater makt til ledere, begrenser det i tid og omfang, overvåker hvordan det anvendes, og finner oss i at det ikke alltid fungerer så godt.

Skulle vi fordele makt likt.... ja, jeg kan ikke tenke meg konsekvensene.

Det jeg går inn for, og jeg vil nesten tro at han langt på vei er enig, er at vi skal dyrke et meritokrati, der folk kan lykkes - i politikk, kultur, næringsliv, og alt annet - uansett hvilken familie de oppdras i. Der realisering av ambisjoner begrenses av innsats og ferdigheter og ikke etternavn, kjønn, etnisitet, og annet.

Så var det dette med penger:

Det som irriterer meg med venstresidens snakk om penger - og her driver Arbeiderpartiet også og rører - er at de gir inntrykk av at lykke, mening, og selvrespekt kommer av materialistiske fordeler. Ser man bortsett fra fattigdom som det ene ytterpunktet, er det temmelig tydelig at mer penger ikke garanterer noe annet i livet enn mer penger. 

Videre omtaler Valen penger som om landets rikdom er i en diger pengebinge. Slik er det ikke: økonomisk verdi skapes av folk som driver dagligvarehandler, forvalter eiendom, handler skip, og naturligvis også dem som jobber i deres bedrifter. Er det rettferdig at eierne er mye rikere enn sine ansatte? Det kommer an på om du synes det er mer rettferdig at alle er mer fattige men likere, eller at alle er rikere men mer ulike. 

Økonomisk utvikling, avskaffelse av sosial og økonomisk nød, inntekt- og formueutjevning, osv. er blitt mer komplekse og mer interessante emner i vår post-ideologiske tid. De rødgrønne har langt på vei rett når de hyller de små forskjellene i Norge, men de overdriver litt.

Ingen blir rikere av at Hagen og Thons formuer blir konfiskerte. Poenget må være å gjøre kaken større ved å øke det økonomiske bidraget og utbyttet til folk flest. Dårlig parole, men god politikk.

SVs ferd tilbake til fremtiden

Hvis partier var mennesker, ville SV vært den eksentriske, festlige tanten som alltid stemte SV.

Jeg kan ikke annet enn å beundre deres pågangsmot og idealisme, men undres også om de oppholder seg i et alternativt univers.

Et univers, riktignok, som av og til gir dem et krystallklart innsyn i vårt. Det radikale venstre har turt å stille spørsmål lenge før alle andre, enten det har dreid seg om fri abort, kvinnesak, homofiles rettigheter, og mye mer. De tar riktignok litt for mye av æren for svarene på spørsmålene, men hva så?

Dette er et parti bestående av folk som mener godt, tror at de har fått med seg noe andre ikke har sett, og mener alle løsninger ligger i radikale virkemidler. De er som alle andre partier, men mer.  Vi trenger dem i opposisjon, må håpe at de aldri igjen kommer i posisjon, og må bare ønske at Arbeiderpartiet har lært av dette og heller styrer i mindretall enn å gjøre seg avhengig av dem.

Audun Lysbakkens åpningstale ved landsmøtet fikk AKP (m-l) på 70-tallet til å ringe og be om å få tilbake sin politiske retorikk. Det må vel noen i salen også ha tenkt.

Klasseskiller? Hvis man ser nøye etter, finnes det nok klasseskiller i Norge, men det er ikke blant de mest grunnleggende problemene for tiden.

At Olav Thon og Stein Erik Hagens meninger skal reduseres til "sutring" er bare barnslig men dessverre i tråd med en utbredt oppfatning om at "rikinger" helst bør holde kjeft, ene og alene fordi de er rike. Jada, Audun, disse gutta er synlige mål, men du burde vite bedre - nå gjør du dem til rettvise ofre som kan påpeke at du forsøker å kneble dem.

Så er det Snorre Valens innlegg i VG i dag. Dette FrP-fetisjet til SV-folk er litt utslitt (vil han virkelig tiltrekke seg FrP-velgere? Virkelig?)  og jeg mistenker at Siv Jensen jubler over at SV driver reklame for henne. 

Jeg er også litt lei av at "venstresiden" mener de er alene om verdier som menneskeverd, arbeidsplasser, likestilling, osv. Og jeg som omgås folk på høyresiden har aldri opplevd at noen har vist noe paranoia overfor "arbeiderklasse" og "middelklasse". 

Men Valen forsøker (altså bortsett fra disse sleivsparkene i FrPs retning) å overbevise oss om at SV er Det Beste Partiet, heller enn å påstå at det er Det Eneste Moralske Partiet, slik jeg alltid føler at Lysbakken mener. 

Så jeg ønsker SV et riktig godt landsmøte, at de hygger seg med hverandre, har gode debatter, og finner tilbake til den ærerike tradisjonen å være et modig parti som trofast stiller til dissens. 

Skal vi be for Francisco?

Omtalen av pavevalget 2013 har gått fra mer eller mindre platte vittigheter til "avsløringer" om at den nyutnevnte biskopen av Roma er mot fri abort, ekteskap mellom homofile, prevensjon, og at prester skal få gifte seg. Som Arnfinn Pettersen skrev på Facebook: snart blir vi vel fortalt at han også er katolsk.

Det er utenkelig at en prest som mente noe annet ville blitt kardinal i dagens kirke, og langt mindre pave.

Ettersom det (egentlig litt overraskende) ble et uventet valg, bør nok Jorge Mario Bergoglio gås etter i sømmene. Det er interessant å vite, for eksempel, hva slags forhold han hadde til Argentinas militærjunta. Han er en eldre mann, så han vil antagelig få det travelt med å utrette det han ønsker som pave. Antagelig vil det bli tydelig ganske snart hva han har for seg.

Men det er et par oppsiktsvekkende ting:

  • Første pave fra de amerikanske kontinentene, første fra den tredje verden. Klart signal om at kardinalene forstår at kirken ikke lenger er hovedsakelig europeisk.
  • Første jesuitt. Synes å huske at forholdet mellom jesuittene og Vatikanet har til tider vært vanskelig, og det er antagelig derfor jesuitter har villet unngå å ta vervet.
  • Brudd med enkelte tradisjoner fra omtrent første øyeblikk: navn (oppkalt etter jesuittenes gunnlegger Francisco Xavier og ikke Frans av Assisi, slik mange først trodde), at han ba menigheten først gå i forbønn for ham, osv.

Realiteten er imidlertid den at den katolske kirken generelt og Vatikanet spesielt har ambisjoner som spriker stadig mer med katolske menneskers realitet. Dette er en institusjon som tror at deres lære er åpenbart, uransakelig, og urokkelig i evig tid, og da blir den kognitive dissonansen omtrent uoverkommelig. Det finnes ingen lett vei ut av dette: kirken har få midler til å overbevise deres flokk til å droppe prevensjon, avvise sine homofile venner og slektninger, slutte å skille seg, osv. På den annen side finnes det ikke demokratiske midler for å endre kirkens lære.

Kirken står overfor et eksistensielt valg: de kan bli en mindre kirke ved å først og fremst henvende seg til de mest lojale katolikkene, ellers kan de bli en mer universal kirke ved å gi slipp på sentrale punkter i deres lære.

Slik det ser ut nå, forsøker de seg på et kompromiss: de møter det de anser som "synd" med kjærlighet, tilgivelse, tålmodighet, og medlidenhet. Samtidig som de må ha et oppgjør med overgrepsskandaler som forblir helt uoversiktlige.

Jeg vet ikke hva jeg skal håpe på. Jeg får meg ikke til å heie på den katolske kirken som oppmuntrer til fattigdom, frustrasjon, fremmedgjøring, osv. gjennom doktriner jeg synes virker helt anakronistiske.

Men jeg tror at den katolske kirken som viser medmenneskelighet, veldedighet, forståelse, og fred er uunværlig i dagens verden. Jeg håper at pave Francisco ser det slik også.

Så får vi heller tilgi hverandre for å være uenige om det andre.

Støre og de store problemene

Samme dag som helseminister Jonas Gahr Støre i VG skriver et (forsåvidt*) godt svarpåtale fra akademikerne Anine Kierulf og Rune Slagstad, forteller Aftenposten om at en 60 år gammel mann ligger for døden av kreft på grunn av systemfeil ved Drammen sykehus.

Jeg må bare melde respekt for Støres partilojalitet: Han gikk fra en statsrådstilling der han var godt innarbeidet og hadde godt rennome og inn i en situasjon der han har altfor kort tid til å få til de grunnleggende endringene som må til, men mer enn nok tid til å ta ansvar for denne type problemer. Avisene kan velge og vrake blant skandaler i helsestellet (jeg kan til og med varte opp med noen), og etter syv år ved roret blir det vanskelig for de rødgrønne å dukke ansvaret for disse skandalene.

Her er noen forslag til helseministeren:

  • Slutt med disse selvgode erklæringene om at vi har helsestell/sykehus, osv. i "verdensklasse". Det er bare irriterende parolepolitikk.
  • Snakk i stedet om de mange leger, sykepleiere, teknikere, og andre som jobber hardt hver eneste dag med å undersøke, behandle, følge, og pleie pasienter. Legg vekt på at du ser det som din oppgave å hjelpe dem gjøre en enda bedre jobb.
  • Erkjenn helt åpent at i likhet med alle andre land vi kunne sammenligne oss med, har vi store, nærmest overveldende problemer før vi kan trygt si at alle i Norges land får godt nok helsestell. Du må gjerne fortelle at dette er problemer som ingen ideologisk tilnærming kan rette på: en rødgrønn regjering har akkurat de samme virkemidler og akkurat de samme vanskelige valg som enhver annen tenkelig regjering.
  • Vær så helt spesifikk om hvilke problemer det dreier seg om. Du har bedre oversikt enn meg, men her er noen:
    • Kompetanseutvikling må differensieres og intensiviseres. Høy utdannelse og god praksis er blant de aller viktigste virkemidlene for gode medisinske utfall, og vi er et lite land.
    • Vi må velge nøye og innhente enkelte helsetjenester i utlandet. Innenfor noen områder makter vi simpelthen ikke å være selvforsynte.
    • Tilgjengelighet av polikliniske tjenester og konsentrasjon av ekspertise i et land med våre særegne demografiske og geografiske utfordringer.
    • Evidensbasert medisin må inn i vår kliniske tilnærming, overalt
    • Det vil alltid være begrensede ressurser - penger, ekspertise, kapasitet. Vi trenger en bedre måte å kunne fordele disse

Enhver som sier at det finnes klare svar på disse problemene lyver eller lever i villfarelse. Som sittende helseminister og fremtredende politiker har du muligheten til å få mer fakta og mer realitetsorientering i debatten de neste månedene.

Å ta opp problemstillinger uten å ha fasitsvar på noen av dem er ikke tradisjonell partipolitikk, men jeg tror både du, partiet, og ikke minst landet ville være bedre tjent om du forsøkte å innføre en ny tone. Uansett om ditt parti vinner eller ikke vil du da ha lagt til rette for fortsatt fremgang i helse-Norge. Og det vil jeg i så fall være den første å berømme deg for.

 

*: "Forsåvidt" fordi Støre avviker fra en ellers saklig linje med noen helt unødvendige sleivspark: han unnlater å nevne at Kierulf og Slagstad har faglig kompetanse på områdene de diskuterer, men synes det er helt nødvendig å nevne at de er gift med hverandre. Og dette avsnittet her er jo som en innbydelse til partipolitisk krangel: "Det har aldri vært et sosialdemokratisk ideal å underfinansiere sykehusenes aktivitet, slik det skjedde frem til 2005?2006. Det har heller aldri vært veien til god pasientbehandling å sette sykehusenes økonomi over styr. Nå er sykehusenes økonomi i balanse."

Styrer Illuminati Aftenposten?

"Sto CIA bak Hugo Chàvez' kreftsykdom?" spør Aftenposten i overskriften til en artikkel som egentlig skal handle om konspirasjonsteorier. Artikkelen gir naturligvis ikke svar på akkurat det spørsmålet, annet enn å karakterisere teorien som "en av de mest spekulative og usannsynlige".

Men det hindrer ikke Aftenposten fra å legge frem argumentene for at en slik teori kan ha noe for seg. Man undrer seg litt over at CIA skulle ha valgt akkurat en slik metode (men åpenbart ikke over om Obama-administrasjonen ville ha beordret et slikt drap), og om det i det hele tatt er mulig å påføre noen kreft på den måten. Men det er det kanskje? (Legg til musikk her selv)

(Forøvrig: å kalle Chavez "sosialist" slik for eksempel Audun Lysbakken er, er en grov fornærmelse mot Lysbakken. Chavez var sosialist på samme måte som Mussolini var det).

Derfor etterlyser jeg en artikkel i Aftenposten som tar for seg teorien om at Schibsted egentlig styres av Illumani, og med overskrift i form av et spørsmål som slett ikke påstår noe. Men bare stiller spørsmålet, altså. Siden vi allerede driver med slike overskrifter og slik gjennomgang.

Enten det, ellers så kan Aftenposten skrive en god artikkel om at Chavez' mindre fortreffelige sider.  Minerva har en god artikkelsamling, og Jan Arild Snoen har behjelpelig laget en samleside om utenlandsk dekning.

(For ordens skyld: Hverken Aftenposten, Schibsted, eller noe annet jeg kan tenke meg styres av Illuminati eller andre imaginære nettverk. Men poenget er at det er like lett å finne indisier på en slik teori og få oppmerksomhet rundt den som det Aftenposten gjør med sin overskrift).

 

P.S. Det viser seg å være vanskelig for meg å skrive Illuminati fort, så i tidligere versjoner er det blitt "Illumaniti" og "Illumani". Jeg har nå fått vite at det er noe som heter "fnord", " is the typographic representation of disinformation or irrelevant information intending to misdirect, with the implication of a worldwide conspiracy." Tilfeldig? Neppe?

 

Utsetter bare Høyre en vanskelig abortdebatt?

Det er bare et spørsmål om tid før en kvinne kan vite alt om et forsters egenskaper i god tid før grensen for selvbestemt abort utløper. Skal vi tillate fri abort på grunnlag som vi finner avskyelig? Er Høyres programforslag bare å utsette den virkelig vanskelige debatten?

Aftenposten forteller at Høyres programkomité har enstemmlig gått inn for en "tilstramning" i abortloven. Den går ut på at "alvorlige" problemer med fosteret ikke lenger skal være "selvstendig" grunnlag for abort etter grensen for selvbestemte abort, altså 12. uke. For ordens skyld: Høyres Kvinneforum har en ganske skarp dissens mot programkomiteen.

Likevel haster Bent Høie til med å si at praksis ikke skal endres som følge av en slik endring. Om jeg forstår det riktig, dreier det seg om en prinsipiell avklaring med den hensikt å avskaffe "diskriminering" og motarbeide "ytterligere utvikling i retning av et sorteringssamfunn". Problemet er altså ikke at det skjer for mange uakseptable aborter etter 12. uke i dag, men heller et slags "slippery slope" argument. Man vil tette et hull før det hele begynner å skli ut.

Jeg har kommentarer til dette:

  • Teknologiske begrensninger kamuflerer her to ulike problemstillinger, nemlig:
    • Hva som er en tilstrekkelig grunn til å velge å abortere et foster. Før 12. uke stiller ikke loven noen krav til årsaken til at en kvinne vil abortere.
    • Hvilken grense vi setter for at et foster er for gammelt til å aborteres. I Norge er det praksis ved 16 uker, selv om det er noe vanskeligere etter 12.
  • For hvis man utviklet testingsteknologi som gjorde det mulig å påvise alle mulige problemer i et foster før 12. uke (og det vil skje), så er det (skal man tro) fritt frem for å ta abort. Dermed holder ikke diskimineringsargumentasjonen, for et foster blir like diskriminert om det aborteres, uansett om det skjer i 11. eller 14. uke.
  • Dette med "sorteringssamfunnet" blir litt vagt for meg. Slik jeg forstår det, vil vi ikke ha et samfunn der menneskeverdet blir mindre hos en gruppe enn en annen. Men selv om dette prinsippet er lett å slutte seg til (for hvem er uenig med det?) Men det er et par problemer med dette "slippery slope" argumentet:
    • Det blir faktisk mindre "sortering" hvis færre foster med skader blir født. Eller for å si det på en mer taktfull måte: det er sorteringen av de fødte som burde bekymre oss.
    • Den logiske tankerekken er uklar, i hvert fall for meg. For uansett om en alvorlig skade oppdages før eller etter fødselen, så er vil kriteriet for eventuell "sortering" være der. 
  • Dette er likevel et følsomt emne av to grunner:
    • Det ene er at det bor mennesker blant oss nå, som kunne vært sortert ut med dagens teknologi og den valgmuligheten Høyres programkomite vil avgrense. Å anytde at de egentlig ikke burde vært født føles helt galt.
    • Det finnes ingen klar grense for hva som er en alvorlig skade, eller en skade i det hele tatt. Man kan argumentere med at Downs syndrom - for eksempel - slett ikke er en "skade" men simpelthen en variasjon. Mennesker med Downs er i stand til å leve lykkelige, veltilpassede liv. På den annen side vil det være fostre som helt sikkert vil leve korte, smertefulle liv. Så er det lett å tenke seg at mødre vil ønske å abortere barn hvis de vet at de blir til for mye besvær, og det byr oss mot å tillate slikt

Det er altså reelle problemer her: teknologi vil etter hvert utvikles som gir vordende mødre (og fedre, som burde være med på beslutningen) muligheten til å vite om alle mulige egenskaper deres fostre helt sikkert eller muligens kommer til å ha. Ved å tillate (helt) fri abort før 12. uke, har vi overlatt helt til kvinners samvittighet å bestemme hva som er en gyldig grunn til å avbryte svangerskapet. I det øyeblikk vi kan gjøre en komplett DNA- og kromosomtest på fostre før 12. uke, kan kvinner abortere fostre fordi de har "feil" øyenfarve, har større fare for astma, eller alle mulige grunnlag. 

I den utstrekning at dette forslaget er ment å avklare prinsipper, mistenker jeg at den bommer. For dette er bare å utsette en viktig debatt, nemlig om samfunnet har lov til å hindre kvinner fra å avbryte svangerskap på grunnlag vi synes er avskyelige. Nå er den valgmuligheten begrenset av tilgjengelig teknologi, men det er bare et spørsmål om tid før alt kan finnes ut før 12. uke. 

Holocaust var mer sjokkerende enn tidligere antatt

Noe av problemet med forskning på Holocaust er at nazistene var like systematiske med å ødelegge bevisene for sine forbrytelser som de var med å utføre dem. I mange tilfeller har det rett og slett ikke vært tidsvitner, dokumenter, fysiske spor, eller andre bevis for det som skjedde.

United States Historical Memorial Museum har de siste tretten år arbeidet med å lage en samlet oversikt over alle tilintetgjørelsesleire, konsentrasjonsleire, arbeidsleire, gettoer, "bordeller", såkalte "fødesentre" og andre "sentre" for jøder, Jehovas vitner, romfolk, og de mange andre gruppene som nazistene gikk inn for å myrde og viske ut av historien og menneskers minne.

Det konkrete resutlatet er et gigantisk verk som fremdeles er under utarbeidelse, men det mest oppsiktsvekkende er de forskrekkelige forskningsfunnene.

Det viser seg at det var 42 500 slike sentre - alt fra massive arbeids- og tilintetgjørelsesleire som Birkenau til hus og små gettoer - over hele det tyskkontrollerte Europa. 

Alle sammen er dokumenterte i verket som USHMM gir ut i syv bind. Bøkene er massive: Bind 1 er på 1796 sider (og koster minst $175), Bind 2 er 2036 sider (og er utsolgt, men koster omkring $230). Norge vil omfattes av bøkene, så da får vi lese mer om Berg, Grini, Falstad, og Breitvedt. 

En bønn under sede vacante

Ređenje za Đakone, Gorica,Livno0211

Her fra det (hovedsakelig) protestantiske, sekulære nord er det lett å eksotifisere konklaven som skal velge ny pave, men vi vil ha bedre av å leve oss inn i hvilken byrde vår tids paver tar på seg. 

Det mangler ikke på kritiske, ironiske, bitende, sågar hånlige kommentarer i forbindelse med pave Benedikt XVIs avgang. 

En del av kritikken er helt berettiget, og mye av den har minst noe for seg. Men til tross for alle dens svakheter og begrensninger, er den katolske kirken en viktig institusjon i verden, og hvis vi bare henger oss opp i det negative (slik det er lett å gjøre her i Norge), gjør vi oss intolerante og blinde.

Vi blir intolerante overfor våre katolske medmennesker, som lever vanlige liv, med vanlige vansker, gleder, og drømmer, og som ser stor betydning i hvem biskopen av Roma er, hva han gjør, hva han sier, hva han står for. 

Og vi blir blinde fordi vi ser bort fra, eller avviser, ting som åpenbart er viktige for alle mennesker. Katolikker er som alle andre, men de har funnet et annet rammeverk (enn ikke-katolikker) til å fylle sine liv med mening. Hvis vi ser med åpenhet på dette rammeverket, vil vi forstå oss selv bedre.

 I fjor sommer syklet jeg gjennom en stor østeuropeisk by og vandret med mine venner rundt omkring i gamlebyen. Vi fulgte turistrrømmen inn i en kirke fra 1200-tallet. Idet jeg gikk inn, la jeg merke til en munk som satt ved inngangen. Ettersom vi var hans gjester, på sett og vis, nikket jeg til ham. Han kom etter meg, og ved hjelp av gestikulasjoner fikk vi en omvisning i deler av kirken som ellers bare var åpne for munkene. Vi ble tilbudt vin fra utslitte tekopper i sakristiet (servert fra et skatoll som må ha vært 500 år gammelt), ruslet gjennom spisesalen og kapellet til ordenen, og hilste på noen av de  unge munkene som gjorde rent i bakgården. Vi så et alter med en sort madonna som almennheten - etter det jeg kan forstå - ikke en gang vet eksisterer. Vår omviser og vert munken og vi hadde ingen felles språk, men vi forsto hverandre likevel.

Av en av de yngre munkene (som lignet til forveksling på en ung Harrison Ford) fikk vi vite at Broder Anatol hadde i mange tiår vært munk i all hemmelighet, fordi kommunistregimet i dette landet hadde for vane å straffe religiøse generelt og munkeordener spesielt. Han hadde hatt vanlig jobb, gått med vanlige klær, men holdt seg til løftene om lydighet, kyskhet, og fattigdom. 

I sakristiet hang det bilder av paven, ordenens overhode, og biskopen i byen. For broder Anatol, som åpenbart var en ressurssterk kar med egen vilje og oppfinnsomhet, var dette personene han skulle adlyde. Han hadde helt sikkert sine tanker om dem alle, men han stolte på dem. Når han fikk beskjed om å flytte til et annet kloster (og det skjedde visst med jevne mellomrom) pakket han uten spørsmål det lille han hadde og reiste - antagelig på billigst mulig måte - til det nye stedet, der han gjorde som han fikk beskjed om.

Den unge munken fortalte at i dette klosteret bodde det munker som var leger, sykepleiere, og andre stillinger hvis lønn gikk helt og holdent til ordenen. Han fortalte dette med en ydmyk selvfølgelighet. Vi sto der i sykkelbukser, farverike sykkelskjorter, i sykkelsko, med dyre hjelmer under armen og gledet oss til lunsj, selvtilfredse med hvor langt vi hadde syklet.

Tyngden av alle disse mennene, deres søstre i nonneordener, og flere hundretalls millioner katolikker verden over, ligger på skuldrene til den av kardinalene som de nærmeste dagene vil bli valgt til biskopen av Roma, Peters etterfølger. All tvil de har om sine egne liv, sin tro (for katolikker erkjenner at man må ha tvil for å ha tro), finner trøst i vissheten om at mannen i hvitt tar på seg disse byrdene. 

Det er ingenting i denne troen som gjør dem perfekte, og det har de heller ingen illusjoner om. Paven er i alles bevissthet (særlig hans egen) et feilbarlig menneske med begrensninger og svakheter - en synder. Den katolske kirken er utrolig konservativ på mange områder, men det kan ikke herske tvil om at den i takt med verden ellers er blitt mer åpen, mer gjennomsiktig,  og mer sårbar. Det fantes sikkert paver i historien som var ambisiøse, hovmodige, og selvgode, men det tror jeg er umlig i vår tid: probleme kommer for nærme, og flokken har flere valgfriheter enn noensinne.

Karol Woytyla, Joseph Ratzinger, og den neste paven hadde og vil ha embeter med stort ansvar (uansett, og i hvert fall i følge deres egen tro) men stadig mindre myndighet. Den 266. paven må finne evnen til å påvirke ved å sette sin overbevisning opp mot realiteter han ikke kan unngå å se. Det krever enorme ressurser: men mest av alt, tror jeg, er ydmykhet. Vi som ikke står i fiskerens sko kan gjerne kritisere han som har dem på, men vi må respektere hvilken enorm oppgave han har. 

 Ingen vet hvem han vil bli, men jeg vil allerede ønske at han finner styrke og evne til å gjøre sin kirke til en enda større kraft for det gode i en verden som sannelig trenger alle slike krefter. Det er vel noe vi alle kan tro på.

Hurra for Politikernes Dag


(By Lorentz Norberg (1855?95) [Public domain], via Wikimedia Commons)

I dag, 27.februar, er det 129 år siden den første riksrettdommen mot regjeringen Selmer, og jeg synes vi skal innføre Politikernes Dag på denne datoen.

Hvis du kjenner en politiker eller treffer på en, takk ham eller henne for innsatsen. Særlig en som er blitt valgt inn på Stortinget. Gi ham eller henne en klem hvis det sømmer seg. 

For det er få som jobber hardt som politikere og får så lite takk for innsatsen. De sitter i uendelige møter, lytter til uendelig mye rart, reiser mye, leser i ledige stunder, og må fremstå som informerte og reflekterte under alle mulige forhold. 

Vi er harde mot dem, for demokratiet er avhengige av at vi er det. 

Men vi skylder dem også stor takk for at de jobber så hardt for det de tror på. Uansett om vi ville stemt på dem, jobber de for oss og vår felles fremtid. Så en dag i året bør vi stanse kritikken og takke dem.

27.2 er en god dag for det.

 

Innlegg som burde være helt unødvendige

Johannes Rø og Paal Sigurd Hilde har et gjesteinnlegg i regjeringens blogg hvor de avslører at stormakters egennyttige utenrikspolitikk kan komme i veien for gjennomføringen av FNs opprinnelige idealisme.

Jeg håper at ingen falt av stolen over denne "nyheten".

Dette kan umulig være nytt for Rø og Hilde eller noen andre som faktisk har fulgt med på utenrikssaker siden annen verdenskrig, så jeg må undre meg over hvem som er det tiltenkte publikum for dette innlegget. 

Det er ellers å bemerke dette:

  • Det egentlige navnet på FN burde være "Regimeforsamlingen". Selv om liberale demokratier er på sakte men sikker fremmarsj verden over, burde flertallet i Generalforsamlingen ha null moralsk tyngde. 
  • Hele poenget med Sikkerhetsrådet er jo å holde i gang en dialog mellom stormakter som alltid vil ha større eller mindre interessekonflikter. 
  • Hva som er fasit, referanseverket for folkerett kan diskuteres og bør det. Å påstå, slik mange i Norge gjør, at den er å finne i FN, er i beste fall ensidig og i verste fall villedende.
  • Den indre konflikt - dialektikken, om man vil - mellom idealisme og pragmatisme i utenrikspolitikk er velkjent, og særlig i den amerikanske epoken. 

Bare så det er sagt: jeg tror Norge har muligheten til å spille en veldig viktig rolle i FN og andre internasjonale arenaer ved å konsekvent tale idealismens sak. Vi er blant de få som har råd til det. 

Men vi har ikke lykkes med det ennå, hovedsakelig fordi:

  • Den radikale venstresiden har altfor store innflytelse på vår oppfatning av legitime verdier
  • Vi er - som dette innlegget viser så godt - utrolig naive om den kyniske pragmatiske siden av saken
  • Vi faktisk tror at en "overstatlig myndighet" ville være et ideale (selv om vi altså holder oss for gode til EU)

Sukk. Det er langt igjen.

Journalistikkens tre dødssynder

De tre største truslene mot den fjerde statsmakt er:

  • Ønsket om å fremme den "større sannhet"
  • Behovet for å sensasjonalisere
  • Kravet om at det er greit å gjøre det fort og gæli

Det første skyldes dødssynden hovmod (superbia iflg Dante), det andre grådighet (avaritia), det tredje latskap (acedia).

Les også Elin Ørjasæter: Dagbladet i retten

Det kommer eksempler på disse i nær sagt alle media hver dag, men det er særlig tre i disse dager som gir gode typeeksempler:

  1. Dagbladets dekning av Ali Farah og ambulansepersonalet i Sofienbergparken. Dette var antagelig den perfekte trifekta. Den større sannhet var at mange nordmenn er rasister, sensasjonen var at en mann ble forlatt av ambulansen, og latskapen kom inn da Dagbladet ikke gjorde nok til å rette opp bildet da fakta omsider kom til syne. Nå hører (heldigvis) ikke Den guddommelige komedie til i vårt lovverk, men Høyesterett har nok å være forarget over.
  2. NRK Dagsrevyens reportasje om romkvinnen som viste seg å ha et svært så forskrekkelig kriminelt rulleblad. Uansett hvem som egentlig har ansvaret for dette vraket av en reportasje, ble narrativen om romfolkets vanskeligheter prioritert over de rene fakta. Den "større sannhet" ble prioritert over de rene fakta.
  3. NRKs intervju med Herman Kahan, nylig gjort til kommandør i St. Olavs orden. Latskap ispedd sensasjonalisme gjorde at reporteren ikke forsto hverken den historiske eller personlige sammenhengen, og forsøkte å gjøre samtalen til en krysning mellom "red carpet" intervju og sportsintervju.

Disse eksemplene viser ikke at journalister er mer henfalne til synder enn oss andre; snarere viser de hvor vanskelig det er å være en god journalist.

  • For journalistens oppgave er jo nettopp å formidle et større bilde ved help av anekdotiske illustrasjoner. Det er ikke lett å få helt tak på den utstrakte og tildels infame rasismen som minoriteter i Norge opplever, og opptrinn som den i Sofienberg er utrolig fristende. På den annen side faller helhetsbildet alltid fra hverandre hvis enkelthetene ikke stemmer: journalistisk skal være en deduktiv øvelse for både journalist og tilskuer, ikke en induktiv øvelse der journalisten oppdrar sitt publikum.
  • Sensasjon selger. Overskriften på dette innlegget er ment å fange leseres interesse og er derfor hyperbolisk. Men sensasjonen skal ikke gå på bekostning av innsikt, og i hvert fall ikke på sannhet. En lakmustest er om teksten i en artikkel forteller om noe helt annet enn overskriften. Dagbladet er på fortvilet jakt etter flere lesere, og NRK vil være like publikumsvennlig som TV2.
  • Journalistikk er et evig kappløp med tiden. Begrepet "deadline" er i økende grad blitt erstattet med begrepet "å bli kuppet", men resultatet er det samme: det er farlig å vente til alt er bekreftet, alt er på plass.

Hva dette betyr vet vi allerede: pressen har stort ansvar; det er krevende å overholde det på forsvarlig måte; det er alltid behov for å skjerpe seg.

Hvorfor nordmenn er så nevrotiske om innvandring, integrering, og alt det der

Fordi vi er et så snilt folkeferd, er det to ting nordmenn virkelig tar seg nær av:

  1. det ene er at noen stiller våre intensjoner i tvil, og 
  2. det andre er at vi blir utnyttet.

Og midt mellom disse to kollektive nevrosene faller den såkalte innvandringsdebatten. Jeg skriver "såkalt" fordi den bygger på en falsk motsetning:

  • De som er "mot" innvandring er egentlig mot at våre velferdsordninger, tuftet som de er på at brukere handler i god tro, skal misbrukes av "nye" som ikke fikk notatet om at de ikke skal lure systemet. 
  • De som er "for" innvandring" avviser slike bekymringer som den rene rasisme - å si at visse udyder er mer utbredte i den-og-den gruppen er å svartmale hele gruppen.

Debatten blant oss etniske nordmenn om integrering er i det store og hele karakterisert av polariseringen mellom dem som har snillistiske impulser og dem som har fremmedfryktige impulser, selv om det er svært få som er helt på ytterpunktene i debatten.

For: Det nytter ikke å være for eller mot innvandring. Innvandring er i europeisk sammenheng et fait accompli. Vi har i Europa et underskudd på unge, og det er blant våre østlige og sydlige naboverdensdeler et overskudd. Dermed blir det folkevandringer.

Vårt eneste valg er å gjøre det beste ut av det.

Elin Ørjasæter har nok sett mye mer av disse tendensene blant Høyrekvinnene enn jeg har, men jeg synes ikke det var noe spesielt "overklassete" å fremstå så naiv og lite forberedt som Kristin Vinje fremstilles, først av Nina Hjerpset-Østlie i Document.no, og så gjengitt av Ørjasæter. 

(Vil også kort bemerke at Vinje burde nok ha satt seg bedre inn i sakene, men det er ellers interessant hvor mange det er som later som Brochmann-utvalgets utredning ikke eksisterer).

Hele landet og spesielt Oslo står foran formidable økonomiske og samfunnsmessige utfordringer som følge av store demografiske endringer: pensjonistrekkene vokser på grunn av baby boom og høyere forventet levealder, mens størstedelen av folketilveksten skyldes innvandring. I tillegg bygges det ikke nok boliger i og omkring Oslo, investeringer i infrastruktur ligger omtrent ti år etter skjemaet, og det synes helt å mangle på politiske visjoner eller strategi for å ordne opp i det (og en del annet). 

Det er dette, og ikke innvandringsvolumet, som burde bekymre oss. For vi trenger faktisk innvandrere. Vel og merke hvis vi greier å gi dem muligheter og incentiver til å bidra økonomisk.

Kjeppen kan kanskje være å begrense velferdsordninger på enkelte felt, men jeg er mer interessert i gulroten. 

Hvordan kan vi gjøre Norge til et attraktivt land for folk å søke lykken i? Tåler vi at folk kommer hit for å gjøre seg rike? 

Eller vil vi heller satse på folk som vi kan synes synd på, og som vil skylde oss mer takknemlighet (får vi håpe) for vår snillhet?

 


(For ordens skyld, Norge er et lite land: Elin Ørjasæter og jeg har kjent hverandre siden ungdomsskolen. På den samme ungdomsskolen gikk Vetle Vinje, som er gift med Kristin Vinje. Nina Hjerpset-Østlie har, såvidt jeg vet, ingen befatning med Ringstabekk ungdomsskole, men hun er min Facebook-venn. Kristin Vinje og jeg har haugevis av felles Facebook-venner.)

Uunværlige råd til den neste helseministeren

Mars i fjor: En god bekjent av meg oppdaget en kul i det ene brystet en tirsdag morgen. Hun ringte samme formiddag til sin gynekolog og fikk time onsdag morgen. Gynekologen ble også bekymret over kulen og sendte henne videre til mammografi samme dag. Torsdag ble det gjort biopsi, og fredag fikk hun vite at hun hadde en noe uvanlig form for brystkreft.

Kreftspesialisten la hennes informasjon inn i en modell som bygget på evidensbasert medisin og fikk anbefalt en protokoll.

Mandag gjorde de flere biopsier, og tirsdag - nøyaktig en uke etter at hun oppdaget kulen selv - lå hun på operasjonsbordet.

Etter hennes eget ønske fjernet de begge brystene og startet rekonstruksjonsarbeidet i samme operasjon. De tok også biopsi av lymfeknuter, ordnet med PET undersøkelse, og refererte henne til parykkmaker. Over sommeren tok hun fire behandlinger med cellegift og satte i gang hormonbehandling. Innen april vil hun ha siste operasjon for å rekonstruere brystene. Prognosen hennes er strålende, og hun har vært sykmeldt toppen 2-3 uker gjennom alt dette.

Samarbeidet mellom gynekolog, fastlege, kirurger, radiologer, kreftspesialister og utallige andre gikk knirkefritt. Journaler ble oversendt fra det ene stedet til det andre, hun ble godt informert underveis og fikk ta informerte beslutninger, og selv om det var en skremmende opplevelse tvilte hun aldri på at hun hadde et kompetent team på sin side.

Nå er dette amerikanske forhold, og ikke norske.

Men helsetilbudet skal være det samme. Det inngikk ingen eksperimentelle eller high-tech metoder i forløpet jeg har beskrevet her.

Det er blitt slik i mange norske helseforetak at alle synes synd på seg selv. Vi får høre stadige skrekkhistorier om pasienters opplevelser, legene er overarbeidede og underbetalte, administratorer blir avkrevd bedre resultater med stadig trangere rammer, og på politisk nivå er det stor bekymring over både prisnivå og -utvikling. Når Bent Høie skal be om et svar fra helseminister Støre i Stortinget, vil han antagelig få vite at 1) statsråden er klar over problemet, 2) det jobbes med saken, og 3) Ting Tar Tid (T3).

Og ettersom det er en god sjanse for at Høie vil overta Støres jobb om noen måneder, gjør han lurt i å ikke være for kjepphøy.

For Støres ikke-svar i dette tilfellet er det eneste politiske gangbare svaret han kan gi.

Det norske helsesystemet kan faktisk bli verdens beste og et forbilde for alle andre, men det vil kreve noen upopulære politiske beslutninger og en tung, dyr prosess. For eksempel:

  • Medisinsk kompetanse. Løftet her innebærer langt tøffere krav til legene, og det vil falle tungt for brystet for dem å høre at de kan og må bli bedre.
    • Kompetansenivået må heves og konkurranseutsettes. Altfor mange norske leger lever i miljø der de overbeviser hverandre om at de er fortreffelige ved å ha blitt leger.
    • Kompetanse må sentraliseres for å oppnå kritisk masse. All forskning viser at øving gjør mester innenfor medisin: jo flere ganger en kirurg, for eksempel, har gjennomført et bestemt inngrep, jo mer sannsynlig er det at hun/han vil lykkes igjen.
    • Kompetanse må sources fra utlandet hvis kritisk masse er uoppnåelig i Norge. Vi er et lite land og kan ikke oppnå tilstrekkelig spisskompetanse innenfor alt. Vi er derfor avhengige av utlandet for å få til gode utfall for sjeldne sykdommer og behandlinger.
  • Produktivitet. Til tross for at folk arbeider hardt innenfor helsesystemet, foregår det mye unødig ekstraarbeid, dobbeltarbeid, saker blir ventende, kapasitet er underutnyttet, osv. Vi liker ikke å tenke på helseforetak som fabrikker, men jo bedre rutinene er, jo mer tid blir det til mennneskelig kontakt.
    • Datatilsynet, Staten, og andre interessenter må få fortgang i innføring av elektroniske pasientjournaler (EHR). I det minste bør vi ha et system som gjør det mulig for pasienter å åpne journalene sine etter eget valg. Dette å velge fra seg rettigheter for å fremme sin helse er et vanskelig å tenke seg i Norge og må antagelig debatteres på prinsipielt grunnlag. Men da må vi slutte å late som dilemmaet ikke finnes.
    • Sykepleiere må anvende og bygge kompetanse slik at de i større grad avlaster legene. I forbindelse med lønnsforhandlinger påpeker sykepleierne ofte at de (også) er høyt kvalifiserte, høyskoleutdannede helsepersonale. De spiller allerede en avgjørende rolle i helsesystemet, og den må løftes mer. En måte å se dette på er at mens legene er ansvarlige for gode medisinske utfall, er sykepleiere ansvarlige for at legene er produktiv.
    • Nøkkelprosessene (mottak, diagnose, evaluering, behandling, rekonvalesens, oppfølging, osv.) må defineres og forbedres både for å sikre økonomiske og medisinsk riktige utfall. Doktorgraden til Edward Deming må settes på likefot med doktorgraden til medisinerne.
  • De dyreste pasientene må få bli enda dyrere før de kan bli billigere. Kroniske syke - for eksempel de med diabetes, vedvarende hjertesykdom, tung astma, m.m. tar en stor del av helseressursene (uansett hvordan de måles), men for at de forbruker mindre i behandling må vi bruke mer på dem til forebygging.
  • Vi må lære oss å dø bedre. Den nylig prisbelønnede legen Per Fugelli har tatt for seg denne saken i det siste. Hvis du som leser dette er frisk, bør du snarest tenke over, diskutere, beslutte, og dokumentere hvor langt du vil at legene skal gå for å forlenge ditt liv, eventuelt utsette din død. Intensivbehandling er dyrt og svært ofte smertefullt. Hvis flere av oss tenkte over hvilken hensikt slik behandling burde ha, ville ganske sikkert helsekostnadene gått ned, og vi ville ha fått en mer verdig, mer velordnet død.

Den som er helseminister i oktober dette år vil gjøre lurt i å erkjenne disse (og sikkert andre jeg har glemt eller ikke visst om) behovene og gjøre det klart at de vil ta tid å få på plass.

Fremfor alt må hun/han gjøre det klart at det vil kreves mange - og ofte ubehagelige - endringer på mange fronter. Legene og sykepleierne må redefinere sin profesjon, sykehusadministrasjon vil kreve ledelse og ikke bare forvaltning, pasienter må finne seg i andre prosesser, osv. Det vil koste enda mer penger og ta enda mer tid.

Hvor grensen går for vitenskap og toleranse i den norske samfunnsdebatten

VG forteller i dag at Helse- og omsorgsdepartementet ennå ikke har kommet til en konklusjon etter de sendte ut et høringsnotat i 2011 om lovregulering av tidlig, såkalt "rituell" mannlig omskjæring, som førte til mange interessante svar og en masse støy. Typisk for støyen er dette fantasifulle oppgulpet fra Kristin Spitznogle i det samme VG. Enhver som søker på mitt navn og "omskjæring" på Google vil kunne sette seg inn i mine bidrag til denne debatten, men brukbare sammendrag er å finne på denne samlesiden og denne presentasjonen.

Dette blir ofte fremstilt som en "vanskelig" sak, i det religionsfrihet settes opp mot barnets rettigheter. Men det er en misforståelse.

Til tross for iherdig forsøk på alle fronter, har ingen greid å bevise at tidlig omskjæring skader guttebarn fysisk eller psykisk, snarere tvert i mot. Forskning utgitt i verdens mest prestisjetunge tidsskrifter har fremskaffet tunge bevis på at det knyter seg markante fordeler ved å være omskåret, også - trolig til og med særlig - når det skjer tidlig. 

(Det er selvfølgelig mulig å kritisere forskningen som har kommet frem til alt dette, men så langt har ingen av de norske "ekspertene" - det være seg Spitznogle, Anne Lindboe, Trond Markestad, eller Jan Helge Solbakk henvendt seg til tidsskriftene eller forskerne med slike innvendinger. I stedet rettes det paroler, klisjeer, og vage insinuasjoner om både det ene og det andre inn i den norske folkeopinionen.)

Diskusjonen om barnerettigheter er dermed et villspor, en distraksjon.

Saken dreier seg om to problemstillinger:

  • I hvilken grad vitenskap skal opplyse debatten om (kulturelt) ubehagelige spørsmål? Åpenbart er mannlig omskjæring noe ukjent og skremmende i de fleste norske miljøer, slik mange av våre skikker sikkert er i andre kulturer. Men å være voksen innebærer å ta oppgjør med fordommer, og her er vitenskap uunværlig og nødvendig. Når to av landets ledende medisinske etikere ser helt bort fra vitenskap og grovt svikter sine egne retningslinjer, er det visst viktigere å unngå det ubehagelige enn å opplyse debatten.
  • Hvilken byrde påligger et etnisk flertall for å ta seg til rette overfor et mindretall i et demokrati? Noe av det mest forskrekkelige i denne debatten er at selv de mest grove påstandene og beskyldningene har fått stå uimotsagt. Jeg er ikke kjent med at en eneste av de mange antirasistiske organisasjonene har løftet stemmen over omgangstonen. Det er noen få som har vært redelige: redaktørene i VG og Dagens Næringsliv, Nils August Andresen og en gruppe i Human Etisk Forbund, som ikke har tålt så inderlig vel denne uretten. 

Debatten har gått fra det ene lavmålet til det andre, og skaden er synlig i det NOU 2013:1 (Det livssynsåpne samfunn) gjengir det rene oppspinn om mannlig omskjæring som legitime betenkeligheter om skikken.

Såvidt meg bekjent, ønsker alle at tidlig mannlig omskjæring skal gjøres på kyndig og forsvarlig vis. Selvfølgelig skal det sikres med lover og forskrifter. 

Men lærdommen Helse- og omsorgsdepartementet bør trekke av saken, er at vitenskap og rimelighet kommer til kort i møtet med dyptsittende fordommer og uvitenhet. Vet ikke hvilket departement dette hører under, men helseminister Støre har sannelig holdt nok idealistiske taler at han burde kunne ta bladet fra munnen også her.

Særlig skorter motet hos dem som sitter med det tunge ansvaret å fremme kunnskap og toleranse. Det blir med snakket.

Velkommen til min blogg!

Dette innlegget er altså startskuddet for tanker, innlegg, og forhåpentligvis utdypende artikler om emner som opptar meg, og som forhåpentligvis vil oppta flere.