hits

Blogg

Pressen er blitt enda viktigere, og får det enda tøffere

Det at Trump er så lemfeldig med fakta og logikk skjerper faktisk kravene til pressen fremover, hvilket illustreres godt av denne Facebook-kommentaren:Anonymisert Facebook kommentar: NRKs Gro Holm benytter presidentinnsettelsesseremonien til å fortelle oss at familien Trump har "dårlig dømmekraft". Denne kvelden er en journalistisk skandale og et lavmål i norsk mediahistorie.
 

 

 

 

La det være sagt at det faktisk er vanskelig å forholde seg nøytralt til Trump. Det er vanskelig å påvise en sammenhengende politisk plattform å analysere; påstandene hans er gjennomført uetterrettelige, og adferden hans vitner mer om show enn engasjement. Det er rett og slett krevende å ta ham alvorlig, ikke minst fordi han synes å mangle evnen til å samle omkring felles premisser. 

Likevel, og for å sitere Michelle Obama, "when they go low, we go high". Det har aldri vært viktigere for pressen å gjøre en uangripelig innsats. Hvis Trump skal ta privilegier fra journalister og nyhetsorganisasjoner, skal han ikke ha noen gode påskudd for å gjøre det. Hvis det er en ting vi har lært de siste årene, så er det at alt-"høyre" bevegelsen ikke forstår ironi og er aldeles skamløse i sitt hykleri. 

Journalister står overfor to fristelser fremover:

  • Den ene er å være føyelig overfor Trump-administrasjonen, å gjøre mye (eller alt) de ber om for å sikre fortsatt tilgang til kilder og informasjon til riktig tid. Dette er velkjent blant journalister som skal dekke regimer og personligheter i autoritære miljøer, og det er det Trumps pressestrategi etter alt å dømme vil bygge på.
  • Den andre fristelsen er å være trassig overfor Trump, å stadig komme med spydige, nedlatende kommentarer om ham og hans tilhengere, uansett hva saken er. Dette har faktisk vært strategien til alt-"høyre" pressen i USA, og har gitt opphavet til "fake news" fenomenet, hvor nyheter brukes for å bekrefte og belære, og ikke for å utfordre og informere. 

Skal opposisjonen mot Trump ha noe for seg, må den gå ut på å bygge en bedre politisk kultur, blant republikanere, demokrater, liberalister, sosialdemokrater, og alle politiske bevegelser som er oppriktig opptatte av å bygge et bedre samfunn. 

Ikke siden Watergate har pressens rolle vært viktigere.

Det vil komme lekkasjer, rykter, ubekreftede nyheter, ufullstendige beretninger, og påstander som journalister må ta stilling til, og ikke alle vil være gode. Tilsynelatende små saker kan vokse seg så store at de velter USAs regjering, og tilsynelatende store saker kan vise seg å krympe seg til det uvesentlige.

Det vil være enormt med distraksjoner i form av Twitter-meldinger, miniskandaler, og merkelig adferd samtidig som viktige politiske saker kommer på dagsorden. 

Det er ingenting som tyder på at Trump-administrasjonen ønsker å hjelpe pressen med sitt bidrag til konstruktiv debatt.

Å holde fokus på de sakene som virkelig betyr noe for virkelige mennesker, å ikke la seg forføre av sensasjonelle (men på sikt ubetydelige) saker, å innhente synspunkter og analyser fra reflekterte folk, det vil være pressens oppgave fremover. 

Mens vi venter på en katastrofe

Jente med ballong i forbindelse med ny Sefer Torah for Chabad i Oslo
Jente med ballong i forbindelse med ny Sefer Torah for Chabad i Oslo. Foto: Vårt lille land, TV 2

Jeg har fått anledning til å se kveldens innslag om "Jøder i Norge" i TV2s Vårt Lille Land og driver fortsatt med å fordøye det. Og det kommer jeg antagelig til å gjøre en stund, så det er like greit å skrive litt om dette jeg ikke har rukket å behandle ferdig.

Når jeg leser og ser slikt, føler jeg først og fremst at vi har et pedagogisk problem. Det er bare et mindretall som er så ekstreme at de faktisk sier og gjør det som sjokkerer oss i filmen. 

For det er mange flere som, selv om de aldri ville trukket så langt, synes de aner en viss sammenheng, et lite duft av sannhet. Noe som gjør at de synes mye av det stygge er overdrevet, men ikke helt aldeles hinsides. Det er noe de lurer på, noe de aldri ville si blant folk de ikke kjente, men kanskje etter en del å drikke blant fortrolige. 

Det er lett å sjokkert ta avstand fra noe av det som formidles i programmet: skjellsord, trusler, ville konspirasjonsteorier, og vold. "Alle" er enige om at slikt går ikke an. Men slike hatske utrykk henger har sin opprinnelse i holdninger som igjen bygger på andre holdninger, som har premisser og tankerekker som settes i sammenheng med andre. Folk som kommer med sterke utfall får sin "tillatelse" fra miljøer hvor man etter hvert våger, og så aksepterer, stadig hardere, mer kategoriske, mer uforsonlige ideer. 

I dokumentaren forteller Øystein Grønning i Palestinakomiteen at jøder ikke trenger et fristed. Noen vil rystes over et så historieløst utsagn, og han vil av mange avvises som en urimelig, irrasjonell ekstremist.

Men det er verdt å forstå hvordan han har kommet frem til sitt standpunkt. Dette er ikke en dum eller primitiv person. Han omgås mange mennesker som mener akkurat dette, og han møter antagelig på folk som tar standpunktet lenger. Som for eksempel at jøder heller ikke fortjener et fristed. 

Grønnings anliggende er konflikten mellom Israel og palestinerne, og svært mange vil si at en uforsonlig holdning til Israel ikke har noe med holdninger til jøder å gjøre. "Hver gang jeg kritiserer Israel blir jeg beskyldt for jødehat" er parolen her; og denne frasen synes å egentlig bety "jeg kan si hva jeg vil om Israel uten å beskyldes for jødehat", altså at ordet "Israel" eller "sionist" gir immunitet mot enhver mistanke, enhver beskyldning.

Min hypotese er at fordommer får sin næring i tankefeil, sviktende premisser, bekreftelsesfeller, intellektuelle snarveier, og moralsk sløvhet. Vi har en tendens til å tro det som gjør minst vondt å tro, det som gir oss mest positiv oppmerksomhet, det som forsterkes i samtaler med likesinnede. Vi utsettes alle for slike fristelser, og jeg tviler på at noen greier å alltid motstå dem. 

Antidoten er å utfordre premisser, ta fra hverandre tankerekker, finne ut hva som er sikkert og hva som er omstridt, søke alternative narrativer, tenke kritisk, unngå forhastede slutninger, og ikke la oss forføre av paroler som føles inspirerende. Det er, med andre ord, krevende: vi må sette ego til side, lytte, argumentere, lese, være skeptisk, godta usikkerhet, forstå hva man egentlig er uenige om.

2016-09-11

World Trade Center brenner, med Statue of Liberty i forgrunnen
By National Park Service - https://web.archive.org/web/20021019052836/http://www.nps.gov/remembrance/statue/index.htmlhttps://seminolelakerotary.org/wp-content/uploads/2015/09/statue_of_liberty.jpg, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=173149



Jeg har jo blitt eldre de siste 15 årene, og jeg har møtt flere av de tøffeste utfordringene i mitt liv (håper jeg, men hvem vet) i denne perioden. Så det er umulig å vite om mine holdninger til den dagen - da jeg oppholdt meg rett i skyggen av World Trade Center - har utviklet seg som et resultat av at jeg har fått dagen mer på avstand, eller det jeg har lært av andre, eller at jeg selv har forandret meg av alt det jeg har opplevd.

Og slik er det kanskje med all historie: vi kan være øyenvitner til historie, eller vi kan forstå historie, men vi kan ikke få til begge. Vi greier simpelthen ikke å sette historie vi selv opplever i rett sammenheng.

Noe som har skremt meg i disse femten årene er at offentlig debatt er rett og slett blitt fattigere, og det er særlig et fenomen som plager meg, nemlig søket etter enfaktorsforklaringer. 

Folk ser ut til å foretrekke enkle, lettfattelige forklaringer, og - enda verre - at både sosiale og "vanlige" med oppmuntrer dem til det. Skal vi se på 11.9., dukker det stadig opp banale påstander som at:

  • Amerikanernes utenrikspolitikk har skylden ELLER USAs utenrikspolitikk er irrelevant
  • Islam har skylden ELLER Islam er irrelevant
  • Terrorisme er ikke så veldig alvorlig ELLER terrorisme er vår tids viktigste (eneste) trussel

Det er lett å forledes til slike standpunkter, for diskusjonen om dem altfor ofte blir polarisert - dKau utfordres til å ta side.

Kanskje dette er bare mitt problem, men jeg synes jeg stadig oftere er i villrede om slikt. Jeg blir veldig ofte sittende fast i "både og" eller "hverken eller" i slike valg, og gjerne alt på en gang. For å ta påstandene over:

  • USA er verdens mektigste land og vil følgelig ha en utenriks- og militærpolitikk som griper inn overalt. Noen ganger fordi USA velger det, andre ganger fordi de trekkes inn i det. Hendelser som avstedkommer utenrikspolitiske grep er et resultat av mange tidligere hendelser og har alltid uforutsigbare konsekvenser. USA må også balansere idealisme og egennytte i all sin politikk, og vipper naturlig nok inn i naivitet eller kynisme, avhengig av hva som motiverer den politiske bevegelsen. Dermed må selvfølgelig USAs ledere være voksne nok til å ta ansvar for det som skjer, enten de ser etter manglende etterretning eller feilslått militære intervensjoner, eller helt andre ting. Alt dette er viktig og kjempeinteressant, men gir ikke svar med to streker under.
  • Islam er en religion for et stort antall mennesker, og blant dem finnes det alle mulige folk. Det finnes elementer i muslimsk lære som svært lett kan brukes/forvrenges til å rettferdiggjøre Al Qaedas terrorkampanje, men det finnes også elementer i muslimsk lære som fremmer fred og forståelse. Vi kan ikke ignorere Islam når vi skal forstå Al Qaeda (eller Daesh, eller Hamas, eller Hizballah), men vi kan ikke bare se på det. 
  • Terrorisme i den vestlige verden tar kanskje livet av færre folk enn andre dødsårsaker, men det er en eksistensiell trussel mot vår sivilisasjon fordi den krever fra oss så mye. Myndigheter kan simpelthen ikke tåle at organisasjoner myrder medborgere for å skåre politiske poeng. Vi må bekjempe terrorister med militær overmakt, men vi må også skape grobunn for noe annet der terrorister vokser opp. Vi må være villige til å bruke vold, etterretning, u-hjelp, bestikkelser, press, forskning, og alt det beste vi har til å bekjempe terrorisme, og vi må først og fremst være tålmodige.

Jeg skulle ønske at 11.09.01 var et skille for vestlige samfunn; at vi forsto en gang for alle at vi er samfunn baserte på noen få men helt avgjørende verdier; at vi vil bekjempe terrorister ved å være smarte fremfor å være voldelige; at det ligger en styrke og ikke en svakhet i mangfoldet vårt.

Slik ble det ikke i det store og hele; men det er jo ikke for sent. Jeg håper at media, lærere, foreldre, politikere, m.m., oppmuntrer folk til å sette seg inn i saker, se på dem fra flere sider, lære å løse problemer (i stedet for å ri kjepphester), og ikke minst forstå at ærlig uenighet er en enorm styrke.

Her kommer Panama

I tillegg til beundringsverdig hemmeligskremmeri i journalistarbeidet, vil det også utøves disiplin i utrulling av informasjonen som har kommet frem som resultat av Panama-papers lekkasjen. Aviser vil tross alt ha opplag ut av denne sensasjonen.

Vi har lenge visst at folk og firmaer har brukt såkalte skatteparadiser, men nå får vi et hint i hvor stort omfanget er. Men ikke oversikt, for vi kan være sikre på at Mossack Fonseca har konkurranse som akkurat nå jobber intenst med å beskytte sine kunder. Det vil utpekes syndebukker blant finanskonsernene som har lagt til rette for dette, tiltrodde politikere og ledere vil miste tillit og anseelse, og det vil bli mange overskrifter og pinlige konfrontasjer for åpen scene.

La meg si dette først: det er ingenting galt i å minimere skatteutgifter, og jo mer sinnrik skattelovgivning vi har, jo mer sinnrike blir løsninger for å redusere regningen. Og slik sinnrikhet gir næringsgrunnlag for oppfinnsomme advokater, regnskapsbyråer, og finansfolk. 

Men når det er sagt: når folk bryter loven for å slippe skatter, er det - uansett hvor lure og utspekulerte de er - helt på linje med lommetyveri, påskeferieinnbrudd, og annen stjæling. Det spiller ingen rolle hvem pengene er tatt fra; eller hvor pent kledd tyvene er; eller hvor "lure" de har vært i utføringen. De er like forbannet tyver, og de skal like forbannet bli straffet.

Men her gjelder også rettsikkerhet. Jeg håper, nei jeg krever, at påtalemyndighetene foretar uttømmende etterforskning på alle mistenkte, at de setter seg en stor bevisbyrde, og at det tas ut siktelser og gjøres ordentlige rettsoppgjør. 

J-gjengen og A-gjengen prater om islamkritikk og hva som er innafor

Konkurrerende opprop om ytringsfrihet og "religionskritikk": kanskje burde vi ta en ordentlig debatt om det hele.

Det er i disse dager lagt ut "konkurrerende opprop" i Journalisten (Krever svar fra redaktører og journalister) og Aftenposten (Ytringsfrihet: Et redskap for å løse konflikter). Uenigheten mellom disse to synes å være om "islamkritiker" er en betegnelse som skal være forbeholdt de samfunnsdebatanter som holder sine syn innenfor en eller annen grense hvor "kritikken" ikke fremmer hat mot islam og muslimer generelt. 

Begge disse oppropene har retoriske svakheter.

Gruppen i Journalisten (J-gjengen) vil gjøre det til pressens ansvar å definere "et klarere og mer konsekvent skille mellom kritikk og hat/fiendtlighet. Norges redaksjoner må bli bevisste på hva som er innenfor 'kritikkens grenser,'" og illustrerer skillet med noen eksempler; eksempler som jeg også synes illustrerer hva som bør være utenfor det som på rimelig måte kan kalles "islamkritikk".

Men som tilsvaret i Aftenposten-gruppen (A-gjengen) viser, makter ikke J-gjengen dermed å etablere to nødvendige forutsetninger for å sette skillet ut i livet; nemlig 1) hvordan man skiller mellom det som er kritisk og det som er hatsk; og 2) hva redaktørenes ansvar egentlig skal gå ut på. J-gjengen er i første rekke forarget over at "muslimhatere" (?) beskrives som "islamkritikere", men man vil jo tro at det dreier seg om mer enn å velge tittel på debattant. 

A-gjengen overreagerer når de omtaler dette innspillet som et forsøk på sensur, at det hele dreier seg om en "selvoppnevnt elite av debattanter tilbyr mediene å sensurere debatten og delta for å bestemme hvilke tanker og ord som er tillatt å bruke." Redaktører har både rett og plikt til å utøve skjønn om hva som er egnet til publisering, uten at det har noenting med ytringsfriheten å gjøre. 

Begge gruppene er enige om at religionskritikk er ok, men at det å fremme hat ikke er det. 

Det om ofte og i A-gjengens innlegg trekkes frem som oppbyggende religionskritikk er egentlig ikke det: Det dreier seg om dissens mot religiøse dogmer, og oftest med det formål å erstatte en dogme med en annen. For eksempel: Hans Nielsen Hauge ble fengslet for sin dissens mot høykirkelig monopol i Norge. Luther kritiserte ikke datidens katolske kirke; han mente den hadde misforstått sin teologi. Pilegrimene som reiste til Plymouth i fremtidens USA ville erstatte britisk teokrati med sitt eget teokrati. Opplysningstiden innførte et sekulært tankesett der religiøs overbevisning ble satt til side; men den forsøkte ikke å endre overbevisningen til de religiøse. 

Det jeg har sett av eksempler på religionskritikk i senere tid, har i all hovedsak bygget på en blanding av stråmenn og fordomsfull uvitenhet. Kritikerne vil ikke holde de religiøse ansvarlige for deres overbevisning, men for det kritikerne tror overbevisningen er. Med andre ord: dogmer om dogmer.

Mye av grunnen til dette er vanskeligheten i å etablere premisser for såkalt "religionskritikk". Alle livssyn har sin indre logikk. En ateist ville aldri godta Guds eksistens som et premiss for sine synspunkter, men Guds eksistens er helt avgjørende for en teist. Disse to ville aldri komme noen vei med å diskutere hva Guds vilje er (for eksempel). Dermed er en kristen kritikk av jødedommen, eller en jødisk kritikk av islam, helt bortkastet og fånyttes. 

Å være uenig med premissene er ikke å drive kritikk, det er å erklære sin uenighet; og så får man være enige om å være uenige. Jeg stiller meg skeptisk til påstanden om at Joseph Smith fikk gulltavler av en engel i Palmyra, NY; men en mormoner stiller seg troende til det. Det er ikke noe vi kan bli enige om, og for oss å kritisere hverandre for "feil" tro blir helt håpløst.

Folk vil nok tro ulikt om både A-gjengen og J-gjengens egentlige motiver, men jeg tror de begge er inne på noe viktig, nemlig:

  • For å gi J-gjengen medhold: Det er uærlig å, vel, ukritisk, karakterisere enhver negativ omtale av muslimer og islam som "religionskritikk", særlig fordi dette gir et alibi for å utgi dårlig underbygget og fordomsfremmende syn på våre muslimske medborgere. Min henstilling til redaktørene er at det bør være en policy der folkegrupper som blir angrepet som gruppe får plass og muligheter til å ta til motmæle; og at de simpelthen sløyfer titler annet enn når folk skriver på vegne av en organisasjon. (Jo drøyere beskyldningen er, forresten, jo bedre plass skal forsvaret få).
  • For å gi A-gjengen medhold: Vanskelighetene som oppstår i møtet mellom norsk samfunn og innvandrere fra ikke-vestlige kulturer er absolutt aktuelt, og det er gode grunner til at noen grupperinger/tendenser i islam fortjener mye oppmerksomhet i våre dager. Jeg er helt ubekymret over at noen skriker "rasisme" med eller uten god grunn når dette problemet omtales, men jeg konstaterer at forskjellen mellom det opplysende og fordomsfremmende ofte kan ligge i vanskelige nyanser. Disse nyansene diskuteres sjeldent, men de må bearbeides skal vi kunne skille mellom kritikk og hat.

En tanke kunne være å arrangere en debatt mellom J- og A-gjengen for å besvare spørsmålene: "Hvor, om noe sted, går skillet mellom konstruktiv kritikk og fordomsfull demonisering i omtalen av islam og muslimer? Hva betyr dette for den offentlig debatt generelt og redaktørenes ansvar spesielt?"

Fremmer Kari Bremnes en lite ærefull juletradisjon?

I uke før jul er det vanlig med artikler, karikaturer, osv., som vil sette ønsker om julefred i sammenheng med palestinernes vanskeligheter på grunn av konflikten med Israel.

Jeg forstår at ironien i situasjonen utgjør en uimotståelig fristelse: juleevangeliet som snakker om fred på jorden, og så er det så lite fred akkurat der juleevangeliet har sin opprinnelse. Men det er enkelte fristelser man bør stå i mot.

For et par år siden fikk jeg høre at en prest i Lommedalen kirke - i sin julepreken - gjøre mye ut av å gjenta "Jesusbarnet var en flytkning, palestiner" som hovedpoenget i det han ville formidle. Han mente det i overført betydning, selvfølgelig: Jesus var født hjemmefra, i en tid med usikkerhet, slik mange flyktningebarn blir i vår tid.

Men han burde ha visst, for det er hans jobb, at det vekker stygge historiske assosiasjoner å sette jul i motsetning til jøder, noe hans prestekollega Henrik Wergeland påpekte for lenge siden: den læren at det håpet som ble født i Bethlehem ble drept av jødene i Jerusalem, og at jødene i all ettertid derfor bærer kollektiv ansvar for gudsmord. 

Noe av det samme utgjør kjernen i Kari Bremnes' luke, utgitt av Den norske kirke: hun forteller om assosiasjoner hun har fra sin barndom nordpå når hun ferdes i Midtøsten og tar inn sanseinntrykkene gjennom sin tante Rikkas øyne: det hun lukter, ser, hører, aner får en viss sammenheng med det hun fikk leve seg inn i sin barndom hos Rikka. Hun reiser til Damaskus i Syria, Bethlehem i Palestina (men greier på forunderligvis å komme til Nasareth uten å være innom Israel). Alt er virkelig, men ikke begripelig. Hun forstår det uten å trenge tolk.

Inntil hun treffer på en israelsk soldat - en jøde, eller i hvert fall et symbol på den jødiske staten - på vei inn til Bethlehem. Der brast minnene etter tante Rikka. Den israelske soldaten knuser hennes oversanselighet så langt, og da trengte hun plutselig tolk. Hun svever på troen, eller kanskje fornemmelsen, i sin ferd gjennom steder som er etnisk renset for jøder (Aleppo og Damaskus), hvor kristne blir hetset og i verste fall forfulgte og myrdede (overalt i steder under palestinsk kontroll), men i møtet med akkurat en jøde faller hun til jorden. 

Bremnes er en dikter. Hun velger ordene med omhu, endrer rytme for effekt, forstår symbolbruk. Hennes "luke" er ikke et flaneri, det er et drama. Det setter en kontrast mellom den idealiserte Rikka og den harde soldaten, mellom barnetro og jøden. Alt flyter fra sted til sted i Midtøsten inntil en konkret reise fra (akkurat) Nasareth til Bethlehem, der hun - i likhet med Jesu familie - blir møtt med det motsatte av disse drømmene. Nemlig en jøde.

Kanskje ville noen si at soldaten var det vesentlige i fortellingen, og at han var jøde var en tilfeldighet. Men det er å undervurdere Bremnes' evner og kunnskap. Hun, såvel som presten i Lommedalen kirke, visste utmerket godt at erstatningsteologi - der jødene er de villfarne - ligger rett under overflaten. Og hun, såvel som presten i Lommedalen kirke, vet utmerket godt at mange skjeller ut Israel for å gi utløp for antipati mot jøder. 

Om de er uskyldige i sine intensjoner, burde de vite bedre. Om de kynisk henger seg på krysningspunktet mellom sekulære fordommer mot Israel og religiøse fordommer mot jøder, så burde de skamme seg. Uansett skal de holdes ansvarlige for det.

26.11.15: Bommer Hvite Busser?

Jeg tror vi ennå ikke forstår hvilke faktorer og hvilken dynamikk som gjorde at det norske folk tålte så inderlig vel at de jødiske naboene i landet ble myrdet, ranet, bortført, innesperret, eller fordrevet i løpet av noen få måneder i 1942. En dag sto skolepulter tomme, hjem overtatt av nazister, og de mange som ble borte ble simpelthen ikke omtalt mer.

Jeg synes vi er for selvgode når vi beskriver Holocaust som noe som skjedde i en helt annen tidsepoke, i et annet land, med helt andre folk til stede. 

Jeg er utilfreds fordi jeg synes ikke vi gjør nok for å hindre det. 

Og det vil jeg illustrere med et eksempel fra vår tid:

En ungdomsskoleklasse jeg kjenner til, sparer penger til en reise med "Hvite Busser" til (blant annet) Polen. Det er et imponerende opplegg, og regnes ganske sikkert som et tiltak som vil motvirke at Holocaust skjer igjen. Men da jeg leste gjennom det detaljerte programmet, la jeg merke til en ting: det var ikke lagt opp til noe som kunne vise hva som gikk tapt. Så jeg skrev til læreren.

------------------

Jeg har fulgt med, og på flere måter deltatt i, klassens innsats for å få til "Polentur" på Hvite Busser. Som nordmann anser jeg arbeidet for toleranse helt avgjørende for vår fremtid som samfunn; som norsk jøde føles det hele svært personlig.
Opplegget ser jo flott ut, men jeg har vært såpass aktiv i samfunnsdebatten om Holocaust i Norge og vedvarende fordommer mot alt jødisk til å mene at det er gode muligheter for å gjøre det enda bedre og enda mer effektfullt.
Det viktigste er å vise to ting i tillegg til det dere allerede har planlagt: 1) at jødeforfølgelsene i Europa før, under, og tildels etter krigen gikk ut på å ødelegge en hel sivilisasjon. For å forstå rekkevidden av ødeleggelsene, er det nødvendig å få et inntrykk av hva som var før Holocaust; 2) å bli bedre kjent med det jødiske samfunnet i Norge før og etter krigen.
Det ideelle hadde vært om alt dette ble satt i sammenheng med fenomen og debatt i nåtiden (om jøder, muslimer, romfolk, flyktninger, samer, kvener, homofile, m.m.) og ungdommens ansvar for fremtiden. 
Her følger noen konkrete forslag som jeg håper dere vil ta stilling til:
  • Besøk til Jødisk Museum, som har eget undervisningsopplegg http://jodiskmuseumoslo.no/undervisning/
  • Det er også flere opplegg under oppseiling for at norsk jødisk ungdom besøker skoleklasser og forteller om hvordan det er å være jøde i Norge i dag
  • Deltagelse i opplegget fra Nationaltheatret som heter Klassen Vår http://www.nationaltheatret.no/Klassen+v%C3%A5r.b7C_wRvYXj.ips
  • Besøk også til det største jødisk trossamfunnet i Norge, Det Mosaiske Trossamfund. De har ikke et bestemt opplegg, men tar gjerne i mot skoleklasser
  • Besøk til snublestenene som nylig er lagt ut i Bærum til minne for jøder i Bærum som ble deporterte. Det er også en minnetavle på Stabekk skole over barna som ble tatt derfra
  • Omvisning i det gamle jødiske kvartalet i, og kanskje til og med måltid med klezmermusikk i Krakow. Schindlers Liste handler jo om begivenheter i og nær Krakow.
  • Besøk til det jødiske museet i Berlin, og/eller synagogene der. 
  • Lese bøker om jødisk liv før krigen (noen er skrevet av norske jøder), men for eksempel bøkene til IB Singer (Nobelprisvinner) og Sholom Aleichem. Dette kan kombineres med engelskundervisning hvis dere vil inn på bøker som ikke er oversatte til norsk.
  • Hvis dere virkelig vil gå inn på dette kan dere jo lese om forskningen til Stanley Milgram og Phil Zimbardo. 
Det finnes sikkert flere. Jeg bistår gjerne i planlegging og utføring av dette, og jeg kan gjerne komme med flere ideer, også.
------------------------------
(Jeg kunne vært riktig ekkel og foreslått at Hvite Busser gjorde deltagerne oppmerksomme på at de eneste norske jødene som ble reddet av Hvite Busser ble sneket ombord. Det sto nemlig ikke et eneste jødisk navn på listen de tok med seg.)
Jeg fikk et høflig svar med takk for innspillet, og løfte om at de skulle se nærmere på saken og komme tilbake til meg. Det har ennå ikke skjedd. Jeg antar at arrangørene regner Hvite Busser-opplegget som temmelig fastspikret. Og uten tvil vil deltagerne komme tilbake og snakke om hvor forferdelig, hvor ufattelig Holocaust var. 
Men det er å få med seg bare en del av poenget. Ja, det var fryktelig, ufattelig, hinsides noe vi kan forestille oss. Det er bare de færreste blant oss som har noen fornemmelse over liv og død i Auschwitz, Natzweiler, Sachsenhausen, Theresienstadt, osv. Ved å besøke disse stedene som turister, blir vi mer overbeviste over at disse tingene faktisk skjedde. Men vi kommer ikke nærmere svaret på spørsmålet: hvorfor var det mulig?
Til det må vi stadig konfronteres med den mulighet at det blant oss, at det i oss, bor evnen, potensialet, til å være aktiv overgriper eller passiv tilskuer; at det å være redningsmann krevde mot som få av oss egentlig har; at det ikke er så langt mellom dagens sivilisasjon og krigstidens Birkenau. Hvis vi skal hindre at Holocaust skjer igjen, må vi oppdra barn og ungdom til å aktivt ta et oppgjør med sine egne holdninger, moralitet, empati, og solidaritet. De må forstå at det er et lett valg å være turist i dag, men kan være et vanskelig valg å redde menneskeliv i morgen.

For å beseire terrorisme, må vi gjøre mange forskjellige ting

For å beseire IS må vi tilegne oss en ny tankemodell. 

Når IS har vist seg så slagkraftig i Europa at de fikk til et så ambisiøst angrep i selve Paris, er det ingen som kan føle seg spesielt trygge; og derfor vil det fremover bli mye snakk om en handlingsplan, en strategi, de tiltak som er nødvendig for å redusere og helst eliminere trusselen.

Slike diskusjoner polariseres fort, fordi det er god plass til personlige teorier som så får beleilige løsninger. Du kan tillate deg å være krigersk og ønske et kompromissløst hærtog mot fienden; eller du kan tillate deg å være pasifist og oppfordre til gjensidig forståelse, dialog, fredstiltak, osv. 

Vi ønsker oss noe som er enkelt, effektivt, risikofritt, og billig. Noe som er like lett å forstå og målbart som "innta Berlin". Vi vil se på kart hver dag som viser frontlinjene flytte seg (i riktig retning), vi vil ha klare seire i definitive slag, vi vil ha en uforbeholden overgivelse og en klar seier. Vi vil legge IS bak oss en gang for alle og komme oss videre.

Åpenbart er ikke IS innforstått med at konflikten er slik. De vil at frontlinjene skal være utydelige og stadig skiftende, de vil at vi aldri skal føle at vi har gjort definitive fremskritt i å nedkjempe dem, og de har i hvert fall ikke tenkt å gi oss noen fornemmelse av seier. De vil velge slagmarkene der vi møtes slik at det er til deres fordel, de vil holde seg unna situasjoner der de har en ulempe, de vil være uforutsigbare og kompromissløse. 

Vi er faktisk mange ganger sterkere enn dem. Vi har langt større fleksibilitet i de fleste henseende, vi har mer penger, vi har tilgang til bedre kunnskap og teknologi, vi har åpenhet som legger til rette for å lære av våre feil, og vi har faktisk en langt sterkere ideologi. 

Problemet er at vi ennå ikke har rett tankemodell. Vi er ikke vant til å prøve oss frem med ulike tilnærminger, vi er ikke flinke til å akseptere motgang og nederlag underveis, vi er ikke innstilt på å akseptere at vi er blitt mer sårbare. 

Dette kan vi endre, og her er min utfordring.

For å lykkes, må vi ha flere tanker i hodet samtidig:

  • Vi må bekjempe fienden og beseire ham, om nødvendig ved å drepe ham. Vi må lokke ham ut i kamp når vi vet at vi kan vinne, og vi må gi ham valget mellom et verdig nederlag eller en sikker død. Vi må velge våre mål med omhu, men vi må holde fienden ansvarlige for de skjoldene og de gislene han gjemmer seg bak. 
  • Vi må alltid gi fienden og alle hans støttespillere et bedre alternativ enn fortsatt kamp. Vi må vise, og ikke bare påstå, at våre verdier er mer humane, mer rasjonelle, mer nådefulle enn fiendens. Vi må bevise hver dag at vi er ute etter seier og ikke ødeleggelse.
  • Vi må gjøre fienden redd og usikker, vi må destabilisere hans tro på seg selv og sin sak. 
  • Vi må være trassige. Vi må fortsette våre liv, reise på jobb, spise på restaurant, dra på Death Metal-konserter, delta i gudstjenester/blot/Litteraturhusdebatter for å vise fienden at vi ikke lar oss kue, at vel kan vi være redde, men vi er mer modige. 
  • Vi må finne oss i at det blir flere angrep, det blir flere døde, det blir mer farlig for oss. Vi må være resiliente, vi må kunne reise oss opp og gå videre, holde samme kurs, hele våre sår, føle vår sorg, men finne styrke i at vi ikke vil gi oss.
  • Vi må prøve forskjellige ting vel vitende om at noe vil mislykkes, og da må vi lære av feilene. Det kan være at vi til tider fremstår som for naive, eller for hardhendte, for rotete, eller for nitidige. Vi må tåle kritikk og harselering og børste av oss og gjøre det bedre fremover. Dette vil ta tid.
  • Vi må være bedre enn fienden, vi må vise mer nåde, vi må forstå sammenhengen mellom målet og middelet. Ingenting skal drive oss til å ville etterligne fienden. Vi sørger over alle døde, enten de er våre, fiendens, eller ikke-stridende som havner i ilden. Vi måler ikke våre seire i antall døde, ei heller våre nederlag slik. Vi måler våre seire i at vi har drevet fienden tilbake, skadet hans evne eller vilje til videre kamp, redusert hans muligheter til å ødelegge.
  • Vi må fremfor alt ha tro på oss selv, tro på at vår sivilisasjon er langt overlegen noe fienden drømmer om, vi må se i våre sårbarheter og våre idealer en fundamental styrke. Vi bygger ikke vår styrke på blind og fanatisk tro på det hinsidige, men på fornuft, rasjonalitet, toleranse, medmenneskelighet, og evnen til å tilgi, lære, omstille oss, og dyrke åpenhet og frihet.

Disse tingene synes å stride mot hverandre, men de gjør ikke det. For det er kun historikerne som vil vite hva det var som gjorde at IS (og tilsvarende organisasjoner) gikk til grunne og verden ble bedre av kampen. 

Vi trenger en omfattende og bedre ansvarsreform

Foreldre til funksjonshemmede barn liker ikke å snakke om seg selv, og når de snakker om sine barn foretrekker de å snakke om alt barna kan.

De snakker om sine barns personligheter, deres gleder og interesser, alt som gjør det så tydelig for foreldrene at disse barna så til de grader er fullverdige mennesker.

Men de snakker sjeldent om seg selv, sine egne sorger, kvaler over valgene de må ta, bekymringer over sine barns fremtid, ofrene de må gjøre for sine barns livskvalitet og verdighet. De snakker ikke ofte om det, men hvis du kjenner dem godt nok vil du se at de alltid, altså alltid, er i tvil om sine foreldreferdigheter. De gjør så godt de kan men føler sjeldent at de når helt opp til det de aller innerst ønsker seg, nemlig at deres barn blir kvitt hemningene som hindrer funksjon; at deres barn får muligheter til å fullt og fritt utfolde personlighet, begjær, alt som de måtte ønske.

Det er flere grunner til at de kvier seg for å gå inn på dette: de liker ikke å klage, de ser at de tross alt sliter mindre enn sine barn ...

Og ofte er de helt utslitte. 

Så utslitte at ellers friske voksne må legges inn på sykehus fordi et eller annet svikter, eller at de må langtidssykmeldes. Så slitne at det altfor ofte blir samlivsbrudd som faktisk øker belastningen. Så utslitte at de gir opp å ha omgangsvenner, at det å komme på alminnelige markeringer blir et kjempeløft, at en fremgangsrik karriere bare er å glemme, men verst av alt: så utslitte at det virker umulig å være annet enn en ok forelder, å greie seg så noenlunde fra dag til dag og uke til uke.

Når man har barn, så er det en sjanse - riktignok liten - for at barnet blir funksjonshemmet. Det forekommer en sjelden gang noe uvanlig i kromosomene, eller i genene, eller ved fødselen, eller et uhell, eller noe helt uforklarlig, som gjør at barnet får alvorlige problemer, 

Hvis vi ønsker at nordmenn skal ha barn, må vi gi hver foreldre, i hvert scenario, forutsetninger for å lykkes med å være foreldre. Vi viser at vi er innforstått med det når vi har foreldrepermisjon, barnetrygd, SFO, og mye annet som gjør det mulig, og i hvert fall lettere, å være foreldre. Det er også mange særordninger for foreldre med funksjonshemmede barn: det er bred enighet på alle plan om at dette er riktig og nødvendig.

Men det er et godt stykke igjen før vi kan skryte. Tilbud og praksis varierer enormt fra kommune til kommune, og vil også variere avhengig av kommuneøkonomien. Helsevesenet har fremdeles ikke opprettet spesialisttjenester for funksjonshemmede barn: i beste fall får de "behandling" for sine "diagnoser", men stort sett behandles barn og foreldre som problematiske særtilfeller. Det går enormt utover funksjonsfriske søsken i familiene, for de blir svært ofte forsømte.

Ser man dette fra kommunenes side, er det mulig å forstå variasjonen. En funksjonshemmet borger kan være utrolig dyr, og det vil gå på bekostning av det store flertallets ønsker, og det de stemmer etter. Jo mindre kommunen er, jo vanskeligere (og dyrere) vil det være å stable på bena ekspertise og tilbud som får det til å gå vondt. Og hvis en kommune prioriterer det, er det sjanse for at familier med funksjonshemmede barn flytter inn nettopp av den grunn. "No good deed goes unpunished", som man sier.

Her må to endringer til:

  • Det må en ny ansvarsreform til hvor staten garanterer at funksjonshemmede (og deres foreldre om de er mindreårige) får nødvendige tjenester og støtte - herunder tilpassede helsetjenester, utdannelse, avlastning, boligordninger, osv.
  • Disse ordningene må ha som utgangspunkt at familiene til funksjonshemmede barn får alle forutsetninger til å lykkes i alle henseende. Når vi i fellesskap oppmuntrer folk til å ha barn, må også fellesskapet redusere effekten av den høyst reelle risikoen for at noe går galt.

Jeg vil også henstille til seriøs forskning om både kort- og langtidsvirkningene på foreldre, søsken, og andre nære pårørende til funksjonshemmede barn - deres helse og evne til å fungere som vanlige borgere. 

Nedtellingen til Kristallnacht

En seriøs markering av Kristallnacht burde innebære en vurdering om vi teller ned til en ny Kristallnacht eller om vi makter å legge slikt bak oss. Det er ingen overhengende fare, men jeg frykter det går feil vei.

Kristallnacht i Østerrike og Tyskland 9.11 og 10.11 1938 var et "tipping point" i Holocausts historie, det øyeblikk da den siviliserte verden forsto, eller burde forstått, at Naziregimet kun hadde morderiske intensjoner mot jøder, og derved mot alt og alle som ikke innrettet seg etter deres vanvittige ideer om hva som var "rent". 

Det foregikk på den måten at nazistpartiet endelig fikk det etterlengtede påskuddet til å 1) utstede anordninger for å gjøre jøder fremmede i sine egne land, 2) oppmuntre og tillate SA-bøller å gå berserk mot alt som var eller virket jødisk, og 3) eliminere ledelse fra de jødiske samfunnene ved å sende flere titusener til konsentrasjonsleire.

Kristallnacht var en orgie i hemningsløs brutalitet og maktutøvelse. Det var bare noen få som drev med herjingen, men det påfallende var at de aller fleste tyskere og østerrikere sto passivt på sidelinjen og lot det skje. 

Som så mye annet når det gjelder Holocaust, er det en underliggende uenighet om hvem som har det moralske eierskap over Kristallnacht, hvem som har rett til å markere det, og etter hvilke premisser.

(For sin del synes folk som Kåre Willoch og Haneen Zoabi at Kristallnacht er en ypperlig anledning til å sette likhetstegn mellom Israel og Nazi-Tyskland; hvilket alltid er en takknemlig sammenligning for antisemitter verden over. For hvilket annet resonnement makter gå godt å både trivialisere Holocaust OG demonisere jøder?)

Egentlig burde hvert land ha en klokke som teller ned til deres Kristallnacht. Vi burde benytte anledningen til å nådeløst stille oss selv følgende spørsmål:

  • I hvilken grad bruker myndighetene sitt maktmonopol til å beskytte folks fundamentale rett til å utøve tro, ytringer, forsamlinger, kultur, og annet som skiller seg fra det vanlige, eller endog det populære? (Eller motsatt: i hvilken grad brukes maktmonopolet for å muliggjøre vold, trusler, osv., mot folk som ønsker å utøve sine rettigheter?)
  • I hvilken grad får fordomsfremmende holdninger medbør eller motbør i folkeopinionen? (Eller motsatt: hvilke holdninger demoniseres, og hvilke holdninger ignoreres?)
  • I hvilken grad utøver den holdingsskapende eliten (akademikere, journalister, redaktører, politikere, m.m.) sitt ansvar for å motarbeide tankefeil, ubelagt synsing, sensasjonalisme, osv., for derved å opplyse offentlig debatt? (Eller motsatt: i hvilken grad henger denne eliten seg på populistiske bølger uten å reflektere over effekten på dem det gjelder?)
  • I hvilken grad kan minoriteter integrere sin norske og sin minoritetsbaserte identitet? (Eller motsatt: i hvilken grad må minoriteter vektlegge det ene på bekostning av det andre?)

Norge er mange år unna et Kristallnacht, men det er ingen laurbær å hvile på.

For eksempel: Asylmottakene må av nødvendighet snart bli mer og mer like interneringsleire (som - og dette må jeg presisere - er noe helt annet enn konsentrasjons- eller fangeleire). Det er stor risiko for at det inntreffer opptøyer i disse leirene og/eller angrep mot dem. Jeg er ikke overbevist om at vi greier å takle slike scenarioer, og om det blir flere vil det fort bli snakk om drastiske virkemidler.

Ved utgangen av 2016 er det gode sjanser for at vi har 100 000 flyktninger innenfor våre grenser, og tendensen er heller at vi segregerer disse så lenge som mulig heller enn at vi integrerer dem så snart som mulig. Vi sier vi ikke ønsker ghettoer og parallelsamfunn, men vi har ingen klarhet (med noen unntak) i hva det vil bety å være annerledes og integrert i det norske samfunn - vi krever til samme tid at de skal bli som oss men heller ikke bli for husvarme.

Det er ikke så langt til "oss vs dem" får noen virkelig stygge overtoner. I enkelte miljø er det forlengst blitt slik. Det finnes nok av folk i Norge som er villige til å spille SAs rolle, det er ikke vanskelig å identifisere grupper som er sårbare, og noen hver (også jeg) forsømmer sitt ansvar for å hindre det. Jeg tror at vi rykker nærmere en ny Kristallnacht i disse tider, snarere enn at vi skyver den unna.

Den moralske røde linjen

Sarah Tuttle-Singer er en av de mest profilerte og beste blant en rekke svært gode bloggere på Times of Israel, og i dag la hun ut følgende på Facebook (som jeg gjengir med hennes tillatelse)

Seriously: Spare me the line about how "all the Arab countries do x y or z." when I (or anyone else) criticises something that happens in Israel.

My eyes will roll so far back in my head I will f*cking swallow them if you dare try to feed me that bull$hit.

Do not tell me how other people would react in a situation - don't TELL me it's understandable that Jews beat an Eritrean man to death because "others would have done it."

I will NOT use Hamas as my moral litmus test. Ditto Taliban. Or any other group of people for that matter - Arab or American or Russian or Mongolian or Japanese or Lapp or Kenyan or Irish or ANYONE else.

My litmus test is our potential as a people to do good -- and WOW, we have such potential. And when a man is down on the ground and no longer a threat, we must leave it at that, and not take matters into our own hands, no matter how enraged or frightened we may be.

This is a moral redline and anyone who doesn't see that is truly lost.

La meg også si det på norsk: det finnes ikke raseri, det finnes ikke frustrasjon eller hjelpeløshet, som kan rettferdiggjøre eller unnskylde å peile ut og myrde tilfeldige mennesker som ikke gjør annet enn å ville leve sine liv. Det finnes ingen unnskyldning for å lynsje folk bare fordi de ser ut som "fienden," eller har samme etnisitet, språk, hudfarve, eller religion som motparten. Det finnes ingen tilforlatelig forklaring for å storme inn i et gudshus for å drepe flest mulig, eller sprenge bomber på skolebusser, festmåltider, butikker, e.l. 

Man kan forsøke å forstå sinnet, eller frustrasjonen, eller hjelpeløsheten, eller frykten som eksisterer på steder der slikt skjer.

Men slike handlinger er ikke noe å forstå, eller forklare, eller forsøke å sette i en sammenheng. De skal bare fordømmes. 

Enhver som forsøker å rasjonalisere slikt er en moralsk kujon; enhver som bifaller det er en del av problemet; det burde bare vekke unisont avsky. 

Nå har jeg sagt det. 

Fem banaliteter om Midtøsten

Fra krigsoverskriftene i tabloidpressen til "debattprogrammer" på TV (oftest mer som verbal fribryting enn noe annet), en bokhøst hvor "eksperter" forsøker å overgå hverandre i å "avsløre" hvor forferdelig Israel egentlig er, er det tykt med banale, overfladiske betraktninger om dagens vanskeligste problemer.

Her er et eksempel, det danske Politiken, skrevet av Marcus Rubin, som forsøker å forklare hvorfor Midtøsten er i oppløsning. Det er i følge ham fem årsaker:

  1. Vann, eller rettere sagt vannmangel. 
  2. Islam, men altså egentlig ikke Islam, men det som er mest likt jødedommen, buddhisme, og kristendom
  3. Israel (Selvfølgelig! Obligatorisk. Man er simpelthen ikke troverdig i nordisk media med mindre man kaster dritt på Israel.)
  4. Olje
  5. Vesten

Totalt fraværende fra denne listen er noe folkene i Midøsten (unntatt jødene da, som med sin eksistens i området er "destabiliserende") selv kunne gjort annerledes. 

Jeg ser på Rubins Facebookside at han overstrømmes av ros fra folk som gjerne vil tro slike banaliteter, så jeg får forsøke meg på å nyansere:

1. Ikke vann, men dysfunksjonelle politiske og økonomiske systemer

Midtøsten er ikke én geografi: enkelte områder i for eksempel Syria og Irak er enormt fruktbare; andre steder i området er ørken. Takket være store elver finnes det nok ferskvann, men ingen land (bortsett fra prügelknaben Israel) har gjort alvorlige tiltak for å bevare og beskytte vanntilførselen. Dette skyldes overbefolkning og politisk ustabilitet som umuliggjør investeringer i vanninfrastruktur. I mellomtiden bores det brønner som utarmer grunnvannet, og kloakk blir ikke behandlet. Det er ikke nok vann, det fordeles ikke ordentlig, det ødsles med det, og det forurenses i det.

Uten tvil ville vannmangel vært et kronisk problem for regionen uansett; men rotårsaken til krisen er de politiske og økonomiske manglene.

Det er likevel mye vanskeligere å snakke om, for da må man legge noe av ansvaret for at det svikter på landene selv.

2. Ikke Islam, men et kollektivt mindreverdighetskompleks

At terroristorganisasjoner - enten det er ISIS, Al-Qaeda, Hamas, Hizballah, osv., - rasjonaliserer sine handlinger med religiøse argumenter, har gjort debatten om de egentlige drivkreftene svært vanskelig. Jada, det er eksempler på ekstremisme blant andre religiøse grupper også, men det beviser bare det vi vet: mennesker er i stand til å gjøre uhyrlige ting mot hverandre, og ingen religion ser ut til å helt vaksinere mot dette.

Det egentlige problemet er totalitære og imperialistiske ideologier, om de seiler under nasjonalistiske eller religiøse faner. Enten de drømmer om å være sjefer i et kalifat eller et pan-arabisk imperium, har gruppene det til felles at de utnytter et fantastisk mindreverdighetskompleks i samfunnene de har befestet seg i. Nasjonalisme i den arabiske verden er fremfor alt patriarkalsk mannssjåvinisme, og det er en kilde til kognitiv dissonans at de ikke lykkes i noe. Den eneste forklaringen de greier å stable på bena er at de er utnyttet av Vesten, og særlig Vestens jøder. 

3. Ikke Israel, men venstresidens moralske unnfallenhet

Er det virkelig noen som tror at en eneste palestiner (i slike sammenhenger alltid definert som ikkejødiske arabere som har en eller annen tilknytning til dagens Israel) ville hatt det bedre om Israel ikke ble opprettet, at det i stedet ble etablert en palestinsk stat? Er det noe eksempel på en arabisk stat som har greid å skape forhold som i det hele tatt kommer i nærheten av det israelske arabere får? Selv palestinere som lever under israelsk militær administrasjon/okkupasjon har det minst like bra som arabere i arabiske land.

Det er mer nærliggende å tro at Israels eksistens har hatt en stabiliserende effekt i og med at arabiske regimer har i mange år hatt en felles fiende som har distrahert dem fra å krige med hverandre.

Det er også det rene tøv at arabere er opprørte på grunn av solidaritet med palestinerne. Palestinere ble fordrevet av Kuwait uten at noen brydde seg. De er blitt behandlet som dritt i alle arabiske land (unntatt Jordan), og ingen bekymrer seg over det. Det er ingen som har sviktet palestinerne mer enn sine arabiske "brødre".

Det som imidlertid plager arabere med Israel er at 1) israelere gjør det så bra (se tidligere poeng om mindreverdighetskompleks) og 2) at jøder har overmakt over arabere, i et område som de regner som arabisk. Israel kunne sikkert gjort mye annerledes og mye bedre, ikke minst med å integrere sine arabiske borgere i den israelske suksessen. Men problemet - slik det i stadig større grad også diskuteres i arabiske media - er ikke at Israel har gjort feil (og det har det), men at den arabiske eliten har skyldt på Israel fremfor å ta ansvar selv.

Alt dette hadde vært åpent diskutert om ikke den europeiske venstresiden hadde utviklet et Israelfetisj, som skyldes at den samme venstresiden har tatt feil i hver eneste utenrikspolitiske fanesak i etterkrigstiden. Det eneste de har igjen er Israel, og her er det et overflod av slurvete narrativer som har god grobunn i god, gammeldags europeisk antisemittisme. Det er ikke antisemittisk å kritisere Israel, men det plager ingen antisionister at de får medhold av jødehatere. 

4. Ikke olje, men valuta i feil hender

På dette punktet er Rubin faktisk inne på noe. Eksport av olje har gitt herskerne i oljeeksporterende land valuta som de ikke har tjent men som de likevel kan bruke: til palasser, biler, sexslavehandel, eiendomsbobler i Europa, luksusvarer, og lignende som overhodet ikke har hjulpet noen annet enn de rikes egen forfengelighet. Det har også ført til et enormt behov for å beskytte oljeinntektene, og det har ført til kartellvirksomhet og våpenkappløp, og også et apparat for å undertrykke sine egne.

Oljen har også finansiert lobby- og pressvirksomhet overfor vestlige regjeringer som mangler sidestykke i moderne historie. 

5. Ikke Vesten, men dårlige ledere i området

Man må løsrive seg en del fra virkeligheten for å finne årsakssammenheng mellom vestlig politikk og krisene i Midtøsten; for vi vet ikke hvordan det ville gått om vestlige makter hadde handlet annerledes enn de gjorde. Sykes-Pikot avtalen var en plan i tråd med tiden som skulle avklare maktstrukturen etter det osmanske rikets (forventede) fall. Det ble i ettertid erstattet av mandatsystemet, som man håpet ville gi arabiske land mulighet til å danne selvstyre og selvstendighet.

Både da avtalen ble kunngjort og i ettertid er det lett å se mangler med den, men det er verdt å merke seg at den arabiske motstanden hovedsakelig bygget på rivaliserende despotisme - "selvstendighet" gikk ut på å erstatte det osmanske imperiet med et arabisk imperium. Hvem som skulle styre det, kunne lett (om man skal snakke hypotetisk slik Rubin gjør) blitt avgjort med en langvarig krig.

Uansett har landene i Midtøsten hatt selvråderett i flere tiår nå, og flust med muligheter til å trekke bedre grenser, etablere bedre regimer, og gjøre det bedre for sine folk. Og det har også skjedd, om enn i beskjeden grad. Vi er forlengst kommet dit at de ikke kan skylde på avtaler som ble gjort for 100 år siden.

Det behagelige med dogmer

Krisen i Midtøsten kommer oss stadig nærmere, og før eller senere må debatten løfte seg over dogmene som innlegget til Rubin representerer.

Årsakene til at vi har en krise, og at den blir verre, er mange og sammensatte.

Jeg byttet ut Rubins fem banale årsaker med fem andre som er et hakk bedre men likevel temmelig overfladiske. 

Antagelig må vi i Vesten ta store deler av ansvaret for å finne ut av det hele. Løsningene vi kommer frem til blir vanskelige, risikofylte, og vil innebære smertefulle valg - og noen av disse valgene vil i ettertid vise seg å være feil. Hovedproblemet vårt er at vi har bygd en politisk kultur som utsetter vanskelige erkjennelser om virkeligheten. 

Noen kjappe om valget

Noen betraktninger om valgresultatet:

  • Valgkampen for stortingsvalget i 2017 starter i dag.
  • De borgerlige partiene håpet nok i det lengste at MdG i hovedsak ville ta stemmer fra de rødgrønne, men på en eller annen måte gikk det ikke slik. Noe å ta innover seg.
  • Hvis Arbeiderpartiet i Tromsø velger å gi fascistpartiet Rødt makt heller enn å samarbeide med Høyre, bør 1) ingen i Tromsø stemme på Arbeiderpartiet i overskuelig fremtid, eller inntil 2) Arbeiderpartiet sentralt gjør det klart at et samarbeid med Rødt er uforenelig med Arbeiderpartiets sentrale verdier. 
  • Jeg har mye til overs for Shoaib Sultan og tror han vil være en utmerket ordfører i Oslo. Jeg har adskillig mindre til overs for partiet hans. Men slik er det gjerne i lokalvalg.
  • NRK brøt sperrefristen for forhåndsresultater, og trues visstnok med "kjempebot". Boten skal i så fall betales av alle Norges TV-eiere. Det eneste riktige er at NRK ikke får forhåndsresultater ved neste valg, og at journalisten som glapp settes på andre oppgaver enn valgsaker, for godt.
  • Jeg stiller meg i køen over dem som mener at pressen i det store og hele gjorde en elendig jobb med å opplyse opinionen om de reelle politiske problemstillingene. Dette må partiene ta ansvar for å korrigere. 

Vi får håpe at alle skjerper seg til neste valg.

11.09.15 - hva har vi lært?


"The WTC shadows over Manhattan" by Cait Hurley from London, UK - Flickr. Licensed under CC BY 2.0 via Wikimedia Commons - https://commons.wikimedia.org/wiki/File:The_WTC_shadows_over_Manhattan.jpg#/media/File:The_WTC_shadows_over_Manhattan.jpg

Det var et helt bestemt øyeblikk om ettermiddagen 11.9.01, da jeg sto i kø for å bli evakuert fra Manhattan over Hudson-elven til Weehawken, at jeg og mine tre kollegaer (Steve, Bob, og Mark) diskuterte at denne dagen vil forandre alt. Det var en aldeles strålende solskinnsdagn, men i bakgrunnen ruvet en røyksøyle som vi bare orket å se på innimellom. Vi hadde gått forbi en kø med ambulanser på Westside Highway som strakte seg så langt øyet kunne se i begge retninger. Vi gikk også forbi en brannstasjon der store sterke menn satt med hodet i hendene, immobilisert av sorg. 

Dagen forandret alt. Talene som kom etterpå, plutselig langt mer synlige militære styrker og maskiner, bilder av ødelagte ting og mennesker fra Afghanistan, Irak, Pakistan, og etter hvert Syria og Libya. Vi gikk inn i en epoke som vi egentlig ikke har navn på, og som vi må overlate til historikere om flere tiår å finne ut av.

Det var enkelt å forstå at angrepene i luften og så mot bygningene på USAs østkyst var onde handlinger, planlagt av kyniske mennesker uten noe som lignet på et godt formål. Men det har vist seg mye vanskeligere å forstå hvorfor så mange i Midtøsten feiret angrepene, og hvorfor terrorisme finner så mange sympatisører i Vesten, og hvordan det å bekjempe slik ondskap skaper virkninger som er så skremmende og uoversiktlige.

Det er ingen rett linje, ingen klar årsakssammenheng mellom det som skjedde før 11.09.01, det som skjedde den dagen, og alt det som er skjedd etterpå. De to enkleste modellene: at det utelukkende er Israel/USA/Vesten som har forårsaket det; eller at Islam nødvendiggjør det, er så banale at de burde ikke ha noen plass i seriøs debatt. Men det sier sitt om vanskelighetene hos oss at de faktisk blir presentert som forklaringer.

Likevel: med etterpåklokskap har vi i Vesten begått mange feil, men vi har i alle fall forsøkt å løse problemene og vi har tatt innover oss følgene. Hvis vi kan slippe taket i de dogmatiske kjepphestene som preger debatten om alt etter 11.09, er det også mulig at vi kan lære av det vi har gjort og forbedre oss. I dagene, ukene, og månedene etter 11.09 i USA kom en selvransakelse blant amerikanere som er noe av det mest inspirerende jeg har opplevd. Det ble skrevet, diktet, malt, fotografert, og komponert verk i helt nye sammenhenger, som gjorde at det ble utenkelig for amerikanerne generelt, og new yorkere spesielt, å gjøre noe annet enn å rydde bort, bygge opp igjen, og gå dypere inn i hva det vil si å være amerikaner. 

Ser vi på historien, har terrorisme aldri ført frem med sine mål. Al Qaeda er fremdeles aktiv og driver mye faenskap, for ikke å snakke om utskuddet ISIS. Men de lykkes ikke med stort annet enn selve middelet de velger, nemlig å så frykt med oppsiktsvekkende vold, som igjen radikaliserer de ofte høyst reelle motsetningene de utnytter, og skaper en debatt hos oss som veksler mellom å være konstruktiv og håpløs.

Som også president Bush sa i dagene etter angrepene: å nedkjempe fienden vil ta lang tid, vil kreve alt vi har av ressurser, og vil derfor kreve alt vi har av tålmodighet og kløkt. Han hadde rett i dette, selv om det kan diskuteres om han tok det til følge selv. 

Problemene som ga grobunn for 11.9 utgjør også de største drivkreftene for flyktningekrisen som kommer oss stadig nærmere. Den har skapt et kaos i Midtøsten som kanskje kan avgrenses i nær fremtid, men som ikke vil la seg på løse på lang tid, og etter ubegripelige menneskelige lidelser. Dette er fenomenet som karakteriserer vår generasjon. Hvor godt vi løser det er avhengig av hvilke problemer vi tar for oss. Hvis problemet vi velger er å finne støtte for verdensbilder vi har valgt for lenge siden, blir det en lang, tung, blodig, og frustrerende vei.

Førerkortsensorers guddommelige status og følger av denne

Norge er et av de dyreste landene å kjøre opp i, uten at det synes å gjøre trafikksikkerheten her så mye bedre enn i land vi ellers ville sammenlignet oss med. Til tross for omstendelig opplæring, stryker omkring en fjerdedel på praktisk oppkjøring og enda flere på teorien. Med andre ord: vi har trafikkopplæring som gir god business, målt i kroner per håpefull elev, til trafikkskolene; men som ikke gir fantastiske resutlater på førerprøven eller på veien etterpå. 

I praktisk prøve har sensor all makt, for i følge reglementet kan hans eller hennes beslutning ikke påklages eller overprøves så lenge den er grunngitt i "skjønnsmessig vurdering." Dette går sikkert bra i de aller fleste tilfeller, men riktig interessant kan det bli når sensorer skal vurdere kjøreevner til folk som har lang praksis som bilister (eller lastebilsjåfører, eller annet).

Her snakker vi om kandidater som vil bytte inn førerkort de har fått i andre land og som i utgangspunktet ikke trenger alle de ekstra kursene vanlige 18-åringer må gjennom for å få lov til å kjøre opp. Her får enkelte sensorer virkelig utfolde "skjønnsmessig vurdering".

Jeg har gjort en liten undersøkelse blant amerikanere som har flyttet hit og villet kjøre på norsk førerkort. En god del har hatt smertefrie opplevelser med proffe trafikklærere og sensorer, men det er også en god porsjon vanvidd.

Eksempler på årsaker sensorene har gitt til å stryke amerikanere, med mellom fem og tyve års kjøreerfaring, er:

  • Kandidaten snakket ikke norsk. (Sensor nektet å instruere på engelsk, så kandidaten strøk for å ikke ha fulgt med).
  • Stoppet på gult (sensor mente det hadde vært best om de ga gass og kjørte gjennom krysset)
  • Skiftet gir på "miljøfiendtlig" måte, hva nå enn det betyr
  • Stoppet ved et hinder for å få oversikt i stedet for å bare kjøre på (kandidaten hadde tyve års erfaring som lastebilsjåfør)
  • Så ikke på veien på riktig måte (selv om det ikke oppsto en eneste kinkig situasjon)

Gjennomgående i disse eksemplene er at sensor benyttet anledningen til å snakke nedsettende om USA og amerikanske bilister før oppkjøringen begynte. Det fikk forresten også kandidater som besto oppleve. Gjennomgående er også at kandidatene må ut med mellom kr 15 000 og 20 000 for å få muligheten til å kjøre opp igjen.

Det er mulig at sensorene som sto for disse beslutningene hadde bedre grunner enn disse, men ettersom "skjønnsmessig vurdering" er helt uransakelig kriterium i denne bransjen, behøver de ikke gå inn på det. Om kandidaten kjørte fantastisk og plettfritt, men sensor ikke likte hårfrisyre, antrekk, utseende, stemme, eller noe annet, trenger ikke sensor gjøre noe annet enn å komme med noen vage innvendinger og så bruke de magiske ordene "skjønnsmessig vurdering".

Mitt råd til folk som skal kjøre opp, og særlig når de skal opp etter innbytteordningen, er å ha med seg trafikklærer (eller annen voksen person, som for eksempel en advokat) under oppkjøring; ta opp prøven på video; og bite seg godt merke i de formelle kravene som stilles til sensor.

Jeg oppfordrer folk med lignende erfaringer med "skjønnsmessig vurdering" til å komme med eksempler på besynderlige begrunnelser for stryk. 

 

Å grine etter at skolebussen dro av gårde.

I dag morges satte jeg sønnen min på skolebussen, kysset ham som jeg alltid gjør på hodet, og gikk ut av bussen.

Og så hulkegråt jeg en stund før jeg satte meg på sykkelen, og så gråt jeg litt mer på veien mellom vestre Bærum og Bjørvika.

Noen ganger peiler vi oss inn mot milepæler i livene våre, andre ganger kræsjer de inn i oss.

Der jeg sto og lot tårene renne ned på asfalten, der har jeg stått mange ganger med sønnen min, vi begge stuptrette, og lurt på hvordan jeg skulle greie dagen -  uken, måneden, og året virket uoverkommelige, men jeg sto der fast bestemt men sterkt tvilende om at dagen, den skulle jeg greie. Fikk ham på bussen, planla alt jeg måtte få til før jeg tok ham av bussen senere på dagen.

Det har vært all slags vær disse morgenene: 20 kuldegrader og 20 varmegrader, øsende regn, snøfall så tykk at skolebussen ikke kom frem, mørkt om vinteren og lyst om sommeren. Bussen har som oftest vært presis, men noen ganger forsinket. Noen ganger har sønnen min vært så søvnig at han har støttet seg til meg; andre ganger har han forsøkt å stikke av.

Sønnen min har "tung" autisme og "alvorlig psykisk utviklingshemming", og til høsten begynner han på videregående.

For nesten seks år siden ble jeg alenepappa, og da var han en liten, puslete gutt som satt i barnesete, var "utagerende" slik at han trengte skjerming, var på tunge medisiner, gikk aldri på do på egen hånd, og sov nesten aldri en hel natt. Han hadde kronisk mørke ringer under øynene.

Nå er han over gjennomsnittet høy, slank og sterk, nesten alltid rolig, sover oftest godt, og ser kjernesunn ut.

Så jeg gråt av lettelse.

Det som virket helt uoverkommelig for nesten seks år siden har gått seg til, dag for dag. Takket være bussjåfører, miljøarbeidere, lærere, spesialister, PP-rådgiver, leger, andre i helsefaget, tjenesteledere i kommunen, og et stort antall forståelsesfulle folk i ulike roller, er sønnen min friskere enn han har vært siden han ble uforklarlig syk for over fjorten år siden. Vi har fylt inn syv tykke kontaktbøker i denne tiden, sittet i møter, pratet på telefonen, møtt opp, hatt medgang og motgang (den verste motgangen kan vi forøvrig takke Utdanningsforbundet for), og slik har dagene gått og blitt til mitt livs største prestasjon.

Jeg har lært mer av sønnen min enn av noe annet menneske. Av ham har jeg lært om mine egne (og mange) begrensninger, men også om det beste vi mennesker har å gi hverandre: tillit, kjærlighet, oppriktighet, verdighet, og hva disse tingene betyr i praksis.

Milepælen som traff meg midt i trynet der jeg så den grønne bussen forsvinne over bakketoppen gir kanskje rom for stolthet etter hvert. Men akkurat i dag triller tårene i glede over at gutten min er blitt en ung mann, og takknemlighet over at vi vokste opp sammen.

En disputas som stryker etter hårene

I dag fredag skal det foregå en disputas ved Universitetet i Oslo om en avhandling ved navn "Krokodilletårer for palestinske flyktninger."  Selve avhandlingen er ikke tilgjengelig online, så vi kan bare forholde oss til "forfilmen" (som innledes med en skilding av forholdene i Yarmouk, en bydel/flyktningeleir utenfor Syria som er blitt overtatt av ISIL og nærmest tømt for palestinere.)

Den er ikke snauere enn at den vil "forklare hvorfor det ikke lyktes å finne en løsning på flyktningproblemet," et problem som vi får vite  "utgjør i dag verdens største og lengst varige flyktningproblem" som attpåtil er "langt ned på den internasjonale agendaen." 

Forklaringen, i følge forfilmen, beror på fire faktorer: "Israels taktiske egenskaper i det internasjonale diplomatiet, innenrikspolitiske hensyns dominans over utenrikspolitiske strategier i utformingen av amerikansk politikk, problemet med timing i internasjonal politikk, og den tilsynelatende lave kostnaden ved å la problemet fortsette å være uløst."

La oss først ta premissene, som høres mer ut som paroler:

  • Grunnen til at det palestinske flyktningeproblemet er verdens største, beror på semantikk. UNRWA baserer seg på en definisjon av flyktning som er helt enestående i verdenshistorien, nemlig at en palestinsk flyktning er en som bodde i det britiske mandatområdet mellom 1946 og 1948, mistet muligheten til å bo der som følge av konflikten i 1948, og alle etterkommere. For alle andre enn palestinere gjelder en langt strengere definisjon på "flyktning."
  • Det er også det lengst varige flyktningeproblemet på grunn av det samme semantiske trikset. Det er mange som en gang var flyktninger, som har vært borte lengre: etniske tyskere fra Øst-Europa, armenere, assyrere, m.fl. For ikke å snakke om jødiske flyktninger fra Russland, Øst-Europa, m.m. Forskjellen er at alle disse gruppene har fått anledning til å starte nye liv i landene de flyktet til.
  • Langt nede på den internasjonale agendaen - javel, men sammenlignet med hva? Finnes det noe internasjonalt problem som har fått så mye oppmerksomhet, fra så mange? Finnes det en eneste flyktningegruppe som har fått så mange økonomiske løft per hode, som palestinerne? 

Så er det forklaringene, som uten tvil har stor appell, men virker lettvinne og overfladiske:

  • Det er vanskelig å vite hva "Israels taktiske egenskaper" egentlig betyr, ikke minst fordi "taktikk" går på handlinger og beslutninger. "Taktiske ferdigheter" ville vært et bedre utrykk, men det hadde kanskje virket som et kompliment? Gitt (for eksempel) FNs besettelse med å fordømme Israel ved hver tenkelige og utenkelige anledning, ser det ikke ut som taktikken har lyktes særlig godt med å holde det palestinske flyktningeproblemet av dagsorden. 
  • "Innenrikspolitiske hensyns dominans" er forøvrig ofte kodeord for "jødisk lobby." 
  • "Problemet med timing i internasjonal politikk" vil jeg gjerne lese mer om. Men jeg vil også konstatere at det palestinske flyktningeproblemet er kontinuerlig på dagsorden i så å si alle utenrikspolitiske saker.
  • "Den tilsynelatende lave kostnaden ved å la problemet være uløst". Formuleringen her er for det første påfallende, for det gir inntrykk av at det finnes en enkel løsning på problemet. Det er latskap, eller unnfallenhet, som gjør at det bare blir liggende, på samme måte som et tak som er slått lekk. Vi får inntrykk av at det er manglende vilje fremfor alt annet som får det til å vare.

 Så er det de faktorene som helt utelates, og blant dem:

  • Feil hos lederne på palestinsk side innenrikspolitisk - det er vanskelig for historikere å få tilnærmelsesvis den samme tilgangen til dokumentasjon hos palestinerne som de får hos israelerne, men selv en gjennomgang av offentliggjorte dokumenter bør vise at en kombinasjon av korrupte og fascistiske ledere har vanskeliggjort situasjonen for palestinerne. 
  • Valget  blant palestinske ledere om å fremme sine politiske saker gjennom terrorisme - det er mange grupper som har vært mye vanskeligere stilt enn palestinerne som har valgt bort terrorisme, men det er neppe noen som har fått så stor "forståelse" for dette middelet som dem.
  • Uviljen til Egypt og Jordan å etablere palestinsk selvstendighet da de hadde muligheten - mellom 1949 og 1967 var Gaza under egyptisk militær okkupasjon, og Vestbredden og østre Jerusalem var forsøkt annektert av kongeriket Jordan. Dette var den arabiske verdens anledning til å etablere palestinsk selvstendighet, men det skjedde altså ikke.
  • Uvilje hos omkringliggende arabiske regimer til å integrere sine palestinske "brødre". Om man skulle anvende UNRWAs definisjon på "flyktning" på jøder som flyktet fra arabiske land i den samme tidsperioden, vil det antagelig være flere arabiske flyktninger som er jøder enn palestinere. Forskjellen - igjen - er at de flyktet til samfunn der de hadde mulighet til å integreres og skape nye liv. De fleste i Israel, men også blant annet i Frankrike.
  • Den geopolitiske sammenhengen som har påvirket motsetningene mellom palestinerne og israelerne, og særlig under Den kalde krigen. Det er forøvrig verdt å merke seg at USAs politikk overfor Israel endret seg vesentlig etter 1967 og har fortsatt å utvikles siden da. Imidlertid er det tydelig at særlig krigene i 1967 og 1973 også ble en test av våpenteknologi og krigsdoktriner mellom supermaktene og kan ha bidratt til ønsket om detente fra sovjetisk side frem til Gorbachov.

Det er selvfølgelig mulig at avhandlingen går gjennom alle disse spørsmålene, men forfilmen tyder ikke på det; rimelige spørsmål å stille kandidaten hadde vært:

  • Hvilken metode har du brukt for å eliminere andre faktorer enn de fire du påpeker? 
  • Hvilke kilder har du brukt for å vurdere beslutninger og handlinger fra andre parter enn dem du påpeker? Europeiske kilder burde vært åpne, men hvordan er du blitt informert om palestinske, arabiske, sovjetiske, og andre aktører?
  • Hvilket grunnlag har du for å mene at flyktningeproblemet hadde vært løst om disse faktorene ikke hadde gjort seg gjeldende? Hva mener du helt konkret har manglet?
  • Hvilket grunnlag har du for å si at politisk aktivisme for palestinerne har vært underordnet den humanitære innsatsen? 

Blir vi snart ferdige med å diskutere Hadia Tajiks private valg?

Jeg håper at debatten om Hadia Tajiks private valg penser seg inn på det viktigste problemet, nemlig Hvordan kan vi sikre at alle våre medborgere sikres retten til frie valg om blant annet ektefelle, når det i enkelte miljøer legges hindre for slik frihet?

Det er etterhvert blitt en lang rekke meningsinnlegg av varierende kvalitet om utfordringen fra "Jeanette" til Hadia Tajik, om Tajik fortsatt regner seg som muslim etter å ha giftet seg med en ikke-muslimsk mann.

Det er blitt en polarisert debatt, der hver part snakker om forskjellige ting (men Tajik, som var hovedemnet, utmerker seg ved å være krystallklar på saken som er tatt opp om akkurat henne). (Se forøvrig Gunnar Stavrums kommentar tidlig i debatten og reaksjonen fra Hege Storhaug).

Her er mine kommentarer:

  • Å trekke frem Hadia Tajiks personlige valg var uten tvil nærliggende og åpenbart effektfullt, men på saklig grunnlag var det malplassert. Det er forlengst helt åpenbart Tajik ikke retter seg etter tradisjonell islam, og at hun - som hun selv påpeker - er i stand til å tenke og handle på selvstendig grunnlag. Hennes avklaring var beundringsverdig godt formulert, men ingen burde vært overrasket over innholdet i det.
  • Nettopp fordi staten godtar ekteskap som er inngått i religiøse institusjoner, må vi forholde oss til at alle trossamfunn har regler for hvilke vielser de vil forrette i. Dette kommer av at ulike trossamfunn har ulike oppfatninger om de religiøse privilegier og forpliktelser som inngår i et ekteskap. Ekteskap og familie er en helt sentral del av alle trossamfunn jeg kjenner til, og det er en nødvendig del av trosfrihet at vi aksepterer at forskjellige regler og skikker gjelder.
  • Men så kommer det mange viktige nyanser inn i bildet. Kommer de religiøse privilegiene og forpliktelsene i konflikt med norsk lov? Hvordan håndheves forskjellen mellom religiøst godkjente og ikke-godkjente ekteskap? 
  • I Norge er tvangsekteskap allerede og forlengst forbudt. Vi kan og bør diskutere om forbudet etterleves, og hvordan myndighetene håndhever det. 
  • Men det er en viktig prinsipiell forskjell mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap (alle tvangsekteskap er arrangerte, men ikke alle arrangerte ekteskap er ikke påtvungne, det er ganske enkelt). 
  • Det er mange gråsoner å vurdere innenfor begrepet "arrangerte ekteskap".  Det er mye orging, i alle mulige kulturer, for å "arrangere" at kompatible mennesker finner frem til hverandre, eller å hindre at dårlige ekteskap inngås. Det er lett å se ytterpunktene, men vanskelig å trekke de helt klare linjene mellom dem. Jeg er ikke helt med på at arrangerte (men frivillige) ekteskap er like legitime som kjærlighetsekteskap i norsk sammenheng, men at de skal være like legale er jeg helt med på.
  • For eksempel: hvor går grensen mellom "tvang" og "press"? Jeg antar (og håper) at hvis jeg - som mann i en viss alder - kom trekkende med en naiv og sårbar 18-åring som jeg ville gifte meg med, så ville familie og venner øve et visst press på at jeg skulle skjerpe meg. Hadde jeg vært berettiget i å klage? 
  • De som gifter seg innenfor samme trossamfunn og/eller etnisk gruppe er hverken bedre eller dårligere enn dem som gifter seg utenfor, og denne forkynnelsen om at flere muslimer bør gifte seg med ikke-muslimer er temmelig håpløs. Minoriteter er integrerte i samfunnet når de har anledning til, og benytter seg av, å delta i samfunnsoppgaver - arbeidsliv, utdannelse, politikk, frivillighet, osv. Det er en del debattanter som må lære seg forskjellen mellom assimilasjon (som ofte kan være dypt problematisk) og integrasjon (som stiller krav både til samfunnet og den som kan integreres).
  • Slik jeg ser det, er den underliggende problemstillingen denne: Hvordan kan vi sikre at (for eksempel) våre muslimske medborgere sikres retten til frie valg om blant annet ektefelle, når det i enkelte miljøer legges hindre for slik frihet? "Jeanette" reagerer på at Tajik har benyttet seg av en frihet hun - altså "Jeanette" ikke føler at hun har. Det er en forståelig reaksjon, men problemet ligger ikke hos Tajik; men hos dem som begrenser "Jeanettes" frihet.
  • Min liberalistiske impuls er at staten kun skal godta ekteskap som er inngått i offentlig regi, og la religiøse vielser kun være lovlige ritualer. Jeg er også inne på tanken at alle ekteskap som er inngått i utlandet må bekreftes av en offentlig prosess her som ligner på prosessen ved å registrere innvandring. Da kan også søkere attestere at det ikke dreier seg om bigami, at begge parter hver for seg bekrefter at det er frivillig, og at aldersgrenser overholdes.

 

Er det verre å være en SCHMAKK eller enn PATZ?

Ervin Kohn, som blant annet er leder i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, er en av få yiddishtalende i Norge. Med jevne mellomrom legger han ut yiddishe ord som kan gi glede for norsktalende. Forleden skrev han om disse to ordene, og jeg tillater meg å skrive litt mer om dem her.

Et av de mest utbredte låneordene fra yiddish til (i hvert fall amerikansk) engelsk er ordet "schmakk" (se mer om staving under). Det er et ord vi kunne ha stor glede av å innlemme (hehe) også i norsk dagligtale.

Den bokstavelige betydningen av ordet er "penis", visstnok av et gammeltysk ord for "slange". 

Men blant yiddishtalende har ordet en annen betydning, nemlig "idiot". Det er en fornærmelse, men en man også kan bruke om seg selv, for eksempel "jeg var en skikkelig schmakk som smurte med klister på fjellet fordi det var kram snø i dalen". 

Prøv å uttale det noen ganger, så vil du oppleve at det er lett å legge inderlighet i det. "Han er en skikkelig SCHMAKK assa!!" Det føles godt, som om man virkelig har satt skapet på rett plass.

Den inderligheten kan være årsaken til at ordet har fått en endring i mening i amerikansk dagligtale, hvor det nærmest betyr "drittsekk". Eller - som Ervin er inne på - det gode norske ordet "kødd" i overført betydning.

Når man sier "schmakk" i en yiddish sammenheng snakker man altså om mangel på intellektuell kraft; i amerikansk-engelsk snakker man om mangel på moralsk kraft. 

Men så er det annet yiddish ord som kommer inn i bildet, nemlig "patz", som er nesten like takknemlig å uttale, og som også betyr "penis". 

"Patz" i yiddish dagligtale er en person som er uvøren på en hensynsløs måte - "se deg for, din patz!" Det er karen som kjører opp på fortauet for å komme frem i trafikken og tvinger fotgjengere inn i grøfta. Her er det snakk om være tankeløs uansett tenkeevne. 

En schmakk gjør seg oftest skyldig i en unnlatelse ved å ikke tenke seg godt nok om; en patz gidder ikke prøve en gang. 

Så litt om stavemåte:

Yiddish skrives med hebraiske tegn, og det fører til at det ikke finnes noen "riktig" stavemåte med det latinske alfabetet; folk staver det slik de mener det bør staves. Ordet schmakk staves på yiddish slik: שמאָק men på amerikansk oftest "schmuck". En slik stavemåte vil avstedkomme feil uttale på norsk, så derfor kommer man nærmere ved å stave det "schmakk." "Patz" staves "putz" på amerikansk engelsk og פּאָץ på yiddish. Samme problem med forskjellen mellom u-lyd på engelsk og norsk.

Rotet til Netanyahu og Obama

Netanyahu har med særlig to uttalelser i valgkampen lagt til rette for en krise i forholdet mellom USA og Israel som er unødvendig og skadelig for alle. Obama overreagerer og er i ferd med å gjøre sin største utenrikspolitiske feil ved å la sitt raseri mot Netanyahu gå utover hele det bilaterale forholdet. Nå må alle skjerpe seg.

I oppløpet til det som ble Netanyahus store valgseier, var det særlig to uttalelser som ble lagt merke til: om utsiktene til et palestinsk stat i hans (da, eventuelle) regjeringsperiode; og dette om arabiske velgere. Begge disse skal ha vært tatt opp i den svært så forsinkede "gratulasjonssamtalen" mellom Obama og Netanyahu og danner åpenbart grunnlaget for en svært skjerpet amerikansk tone overfor Israel.

Vi er i et spill som vil ta noen uker å kjøre ferdig, men disse to kommentarene er verdt å se nærmere på.

Utsiktene til en palestinsk stat

Netanyahu sa i et intervju med Ma'ariv som senere ble lagt ut som video følgende

"I think that anyone who is going to establish a Palestinian state today and evacuate lands is giving attack grounds to the radical Islam against the state of Israel," min oversettelse: "Jeg mener at enhver som vil etablere en palestinsk stat og evakuere landområder, gir radikal islam angrepsposisjoner mot staten Israel." 

Dette ble av New York Times fortolket til å bety at han var "declaring definitively that if he was returned to office he would never establish a Palestinian state," min oversettelse "erklærte definitivt at hvis han ble gjengvalgt ville han aldri etablere en palestinsk stat".

New York Times, og andre som la det frem på lignende måte, gjør seg her skyldig i usedvanlig dårlig journalisthåndverk - det er gode grunner til å være veldig skeptisk til Netanyahus oppslutning om en tostatsløsning, men dette er ikke sitatet som avklarte hva han egentlig mener. Antagelig var Netanyahu tvetydig med vilje og ønsket å virke definitiv for en gruppe og mer reflektert overfor en annen. Slikt gjør alle politikere stadig vekk. 

Problemet med NYTs fortolkning er at det avleder oppmerksomheten fra de spørsmålene som Netanyahu virkelig bør besvare i klartekst, som for eksempel: Hva mener han med "i dag"? Hva kan og bør Israel gjøre for å motvirke ekstremistiske tendenser på Vestbredden? Hvis en tostatsløsning virkelig er så vanskelig å oppnå, hvilke andre løsninger ser han for seg som vil gi palestinerne forutsetninger for å utvikle et bærekraftig, fritt samfunn? 

Det er jo ellers litt ironisk at alle disse som tidligere har erklært tostatsløsningen for død nå forskrekkes over at Netanyahu er inne på noe av det samme. 

Jeg synes det var mer oppsiktsvekkende at Netanyahu også sa følgende i den samme sammenhengen: "There is a real threat here that a left-wing government will join the international community and follow its orders," min oversettelse: "Det er en reell trussel at en venstreorientert regjering vil melde seg inn i det internasjonale samfunnet og følge deres ordre." Dette, mer enn noe annet, viser Netanyahus holdning til forsøk på å skape eksternt press.

Israelske arabere på valgdagen

På selve valgdagen skrev Netanyahu: "The right-wing government is in danger ... Arab voters are coming out in droves to the polls. Left-wing organizations are busing them out,"min oversettelse "Den høyreorientere regjeringen er i fare ... arabiske velgere stiller i massevis til valglokalene. Venstreorienterte organisasjoner kjører dem ut."

Netanyahu og hans apologeter påpeker at det heller ikke her er noe nytt under solen: han forsøkte å få flere av sine til valgurnene ved å påpeke at motparten gjør det samme. Men det er en vesentlig forskjell på å mobilisere basert på politiske kriterier (altså, dette om "venstresiden", som om det var noe igjen av den i Israel), og å mobilisere basert på etniske og religiøse skillelinjer. Det er, for å bruke et amerikansk utrykk, å "deal from the bottom of the deck".

Det går utover Netanyahus troverdighet, og Likuds legitimitet som et regjerende parti, å fremme inntrykk av at partiet ser helt bort fra et segment av Israels velgere (og ja, det er faktisk arabere som stemmer på Likud, i hvert fall inntil nå). Han burde heller ha ønsket velkommen bredere politisk interesse.

Konsekvenser - Obama

Det er mye som tyder på at Obama-administrasjonen i flere måneder hadde ventet på et påskudd for å skjerpe tonen overfor Netanyahu, og her kom to på en rekke. John Podhoretz' forsøk på nyanseringer til tross, truer Obama med å kraftig nedgradere vennskapet til hele staten Israel. Det ville i så fall være en kjempebrøler av historiske proporsjoner:

  • Hvis hovedelementene i et vennskap eller allianse med USA skal være avhengig av det personlige forholdet til USAs president, (spør Jens Stoltenberg) vil det gå hardt utover tilliten til USA. Netanyahu har gjort det mange, og særlig på venstresiden, har krevd i mange år, nemlig at han ikke har vært lydig overfor USA. Selv om andre land synes saken Netanyahu holder stand om er dårlig, er de ikke blinde for prinsippet.
  • Om Israel er helt avhengig av USA for sin sikkerhet, har USA også stor interesse av et godt forhold med Israel. Obama nevnte spesifikt samarbeid omkring etterretning, og det foregår veldig mye bak kulissene som USA neppe vil gi avkall på.
  • I den større geopolitiske sammenhengen - overfor Iran, ISIS, ustabile regimer i Midtøsten, Russland, Kina, m.m., er Israel en av USAs viktigste (og antagelig mest lojale) støttespillere.

Obama er med god grunn frustrert over tilnærmelsesvis helt uansvarlig opposisjonspolitikk fra republikanerne, men her må han opptre som en statsmann og ikke en politiker. Uansett hvor lite han har til overs for Netanyahu, er det mer som står på spill nå.

Konsekvenser - Netanyahu

Netanyahu har stilt seg slik at han på bare noen få uker - og helst innen han presenterer sin nye regjering - virkelig må overbevise Obama og hele verden at han tar på alvor behovet for en varig fred med palestinerne. Det er som å ta igjen Northug i innspurten på fem-mila når du ligger en halv kilometer bak, for det vil kreve at Netanyahu trekker tilbake omtrent all bravadoen han vant valget på, samtidig som han faktisk kommer med åpenbart smertefulle innrømmelser. Ingen av disse ligger til Netanyahus natur.

Netanyahu vil stå veldig alene i dette, for alternativet vil være å få USA mot seg i de to lange år Obama fremdeles er president. Kanskje han kan vinne noe fra den republikanske kongressen, men det vil i så fall være på bekostning av bipartisan støtte som Israel alltid har hatt behov for; for ikke å snakke om situasjonen han setter de stort sett liberale amerikanske jødene i.

Hva Obama bør gjøre (små sjanser)

  • Gjøre det ettertrykkelig klart at han er fly forbannet på Netanyahu, hans handlinger, og politikk; men også gjøre det enda mer ettertrykkelig klart at det ikke er snakk om noen vesentlig omlegging av USAs politikk. Vis at USA er en venn og alliert i tykt og tynt, noe som blant annet er viktig for samholdet i forhandlingene med Iran.
  • Ta et oppgjør med republikanerne på en annen arena enn Iran-forhandlingene og Israel. Obamas ettermæle vil være langt bedre om han kastet hanskene overfor rivalene i sitt eget land enn at han gjør det mot ufyselige ledere i andre selvstendige nasjoner.
  • Igangsett en prosess i det demokratiske partiet som viser hva han egentlig mener er en konstruktiv tilnærming til Israel og palestinerne, og hvor det også vurderes alternativer til en fremtvunget og snarlig tostatsløsning. Dette vil gjøre det lettere for den demokratiske kandidaten i 2016 å
  • Sende betingelser for et toppmøte mellom Israel og USA til den israelske regjeringen, og forklar også hvordan protokoll vil endre seg hvis disse betingelsene ikke innfris.

Hva Netanyahu bør gjøre (forsvinnende små sjanser)

  • For en gangs skyld det riktige, nemlig å hive høyrefløyen på døren og inngå samlingsregjering med de moderate partiene med Zionist Union i spissen. Dette vil gjøre det mulig å en gang for alle bli kvitt noen helt arkaiske elementer i israelsk politikk, få i gang en prosess for å løse de høyst reelle innenrikspolitiske problemene i Israel, skape samling om prosessen med palestinerne, og bygge troverdighet blant europeiske og amerikanske jøder.
  • Utvikle en strategi som trekker Israel nærmere det beste i Europa og USA. Hvis han virkelig vil at Israel skal være et hjem for alle verdens jøder, må han gjøre det attraktivt som noe annet enn et tilfluktssted. Til det trenger han en langt mer konstruktiv dialog med diaspora-jøder, og han må slutte å sette dem/oss i forlegenhet. 

Hva betyr Netanyahus "valgseier"?

Den siste prognosen på mandatfordelingen i det tyvende Knesset ser slik ut. Partiene som avisene tror vil inngå i Netanyahus koalisjonsregjering er i kursiv.

Party MKs
Likud 30
Zionist Union 24
Arab Joint List 14
Yesh Atid 11
Kulanu 10
Jewish Home 8
Shas 7
UTJ 6
Yisrael Beteinu 6
Meretz 4

Landesorgen blant de mange - særlig utenfor Israel - som mente at Netanyahus dager var talte, har også begynt. 

Her er noen observasjoner:

  • Som jeg tidligere har påpekt, var det intet mandat blant israelske velgere om radikale tiltak for å få fortgang i forhandlingene med med palestinske myndigheter. 
  • Legg likevel merke til at "Arab Joint List" nå er den tredje største listen (det kan knapt kalles et parti - består av alt fra kommunister til polygamitilhengere), og det kan bety at israelske arabere nå og omsider er blitt en politisk faktor i Israel.
  • Det blir stadig tydeligere at Netanyahu er langt flinkere til taktisk styring enn strategisk politikk. Ved å inngå koalisjon med særinteressepartier på høyrefløyen (tenk langt mer eksentriske utgaver av KrF og Senterpartiet), vet han hvilke saker de vil insistere på for å støtte ham i alt annet. Dette er velkjent i alle flerpartisystemer (bare spør Jens og Erna), men det hele er med større bokstaver og sterkere farver i Israel.
  • Disse sakene er imidlertid svært upopulære i Israel, og også blant jøder utenfor Israel. Og forsåvidt alle regjeringer som Israel vil ha gode forhold med. 
  • Dette betyr at Netanyahu må balansere mellom (relativt) stabile parlamentariske forhold på den ene siden og (relativt) stabile arbeidsforhold med alle andre utenfor Knessetbygningen på den andre. Plattformen til Netanyahus nye regjering vil virke uforsonlig og hard fra utsiden, men vil fremstå som kompromissfylt på innsiden.
  • Interessenter vil derfor gå inn for å gjøre det dyrest mulig for Netanyahu å gjøre særinteressene til lags. Dette blir en statsminister i motvind
  • Netanyahu ser ut til å trives mest nettopp i motvind, og han har vist seg usedvanlig flink til å samle vidt forskjellige saker under samme retoriske fane. 
  • Ved å ha blitt stengt ute fra koalisjonsforhandlinger er det nå duket for knallhard opposisjonspolitikk i Israel, og det er mye å forsyne seg av: økonomisk politikk som gir ujevne og urettferdige utslag - og særlig blant israelske arabere, skjøre bilaterale forhold med USA og EU, en visjonsløs politikk overfor palestinerne, upopulære privilegier blant haredi ("ultraortodokse") m.m. 
  • Det faktiske valgresultatet viser forøvrig begrensningene i meningsmålinger, som tok feil helt frem til valgdagen.

Jeg forventer forøvrig at de fleste kommentarene og "analysene" her på berget kommer til å ha som premiss at israelske velgere totalt har misforstått noe som er helt åpenbart for norske synsere. 

Israelske partier og norske hjertesaker

Jeg vil anta at de fleste norske redaktører, aktivister, eksperter, og andre synsere mener at forholdet til palestinerne er - og i hvert fall bør være - den aller viktigste saken i den israelske valgkampen. I virkeligheten er jo israelerne selv opptatte av en rekke andre ting (også), for eksempel at de er truet av atombombeangrep, terroristangrep, ustabile regimer ved flere grenser; at det er store forskjeller mellom ulike befolkningsgrupper, høye priser særlig for fattige, boligmangel, korrupsjonsskandaler, m.m.m.

Her kommer en veldig grei oversikt fra Times of Israel over de ulike partiers standpunkt, for dem som vil vite hva israelerne bør stemme har å velge mellom.

Og her er noen observasjoner:

  • Ingen tror at Israel tjener på unilaterale innrømmelser. Joint List kommer nærmest ved å gå inn for en løsning der Israel trekker seg bak våpenhvilelinjene i 1949, men det virker underforstått (synes nå jeg) at dette bør komme som resultat av forhandlinger.
  • Abbas har null troverdighet. I Israel har man stort sett sluttet å diskutere om det er mangel på vilje eller evne hos palestinerne; de trekker på skuldrene og konstaterer at mens det er lett å tenke seg en avtale, er det nesten umulig å tenke seg en varig fred med dagens palestinske myndigheter. De som vil bestrebe seg etter en tostatsløsning på kort tid tenker å gjøre det med arabiske land som partnere. Altså at palestinske ledere får en birolle i en fremtidig prosess.
  • Bosetningene på Vestbredden er en kilde til forargelse men ikke særlig mer. Og forargelsen kommer hovedsakelig av at utvidelsene setter Israel i en vanskelig utenrikspolitisk situasjon. Det er fordi israelere vet at 1) sikkerhetstiltakene som skaper problemer for palestinere ikke kommer av bosetninger men er et nødvendig onde for å hindre terrorisme, 2) bosetningspolitikken er et primært middel for å presse palestinerne til reelle forhandlinger (og sekundært en måte å tilfredsstille "stor-Israel grupperingen), og 3) selve bosetningene er temmelig udramatiske 99% av tiden.
  • Vestlig diplomatisk press har virket mot sin hensikt. Det er helt påfallende hvordan logikken, retorikken, m.m., som vestlige diplomater - og særlig europeiske - har fremmet overfor israelere er totalt fraværende i debatten. Det er riktignok stor bekymring om det bilaterale forholdet med USA, men det er ellers tydelig at israelere anser eksterne synspunkter som så uinformerte og usaklige at de er irrelevante som partsinnlegg, og bare relevante for Israels diplomatiske omdømme.
  • Uenigheten dreier seg hovedsakelig om fremtidig struktur, og med det mener jeg avveiningen mellom palestinsk selvstyre og israelsk sikkerhet. Noen mener at palestinsk selvstyre er helt underordnet israelsk sikkerhet; andre mener at langsiktig israelsk sikkerhet er avhengig av bærekraftig palestinsk selvstyre. De eneste som ser ut til å forkaste selvstyre helt er Yahad og deler av "Jewish Home", som er påtagelig stille om hva de mener skal skje med palestinerne i deres fremtidsbilde.

Jeg holder med dem som mener at Israel må gå gjennom premissene for sin politikk overfor palestinerne og legge den helt om. Hovedsakelig må det legges en strategi som gjør det lettere å normalisere forhold og bygge tillit, og som gjør Israel og palestinernes sammenfallende interesser mer tydelige. Jeg mener også at Israel - som jødisk stat - har en moralsk plikt til å hjelpe palestinerne bygge et verdig liv og et bærekraftig samfunn.

Men jeg er også enige i at forhandlinger under dagens forhold er umulige: ikke bare er palestinsk politisk ledelse ustabil og upålitelig; det skjer for mye annet rart i regionen til at noen kan ta sjansen på en "failed state" som heter Palestina.

Netanyahus verdensbilde er preget av en "oss mot røkla" mentalitet som - det må innrømmes - er velbegrunnet, men ikke konstruktiv. Nå ser det ut som landets neste statsminister blir Isaac Herzog, en pragmatisk, moderat politiker med sterke røtter i israelsk historie og politikk. Hans effektivitet blir avgjøres av hans evne til å forhandle frem en slagkraftig koalisjon som skylder mer til moderate og venstreorienterte grupper enn de høyreorienterte.

Blanke ark for NRK nyheter (og gjør Sport til en betalingstjeneste)

Nå som Mullah Krekar er blitt arrestert i Hemne kommune av Oslopolitiet (kjørte de virkelig i ens ærend opp dit?)* går vi inn i et nytt kapittel i denne absurde såpeoperaen. Antagelig blir Krekar dømt til ny tid i skattebetalernes pensjon, og det kan jo tenkes at det er en tilværelse som passer ham bedre enn et liv svært nær fattigdomgrensen på et sted hvor han slett ikke føler seg hjemme.

Det hele begynte med at NRK ga mannen mer oppmerksomhet enn nyhetsverdien av hans allerede velkjente synspunkter skulle tilsi, og det har de fått velfortjent kritikk for. Sendetid er - som NRKs redaktører utmerket godt vet - knapp, og det er vel omtrent 20 saker bare på Øra* som har mer nyhetsverdi enn at Mullah Krekar fremdeles er en fascist.

I Norge og verden er det en nærmest utømmelig liste hver dag over saker som er viktigere enn Krekars synspunkter.

Jeg kan trøste NRK med at det finnes sikkert folk med enda mer ekstreme meninger enn Krekar innenfor 10 kilometers diameter fra Marienlyst (for å få med Dønski) om de igjen skulle føle et akutt behov for å få crazy inn i studioet.

Det er på tide å bygge opp nyhetsavdelingen i NRK med blanke ark. her er mine forslag:

  • Spinn ut sporten til en selvfinansierende enhet, for eksempel abonnement eller reklame. At NRK har sport i det hele tatt er en levning fra tiden de hadde kringkastingsmonopol. Det vil spare mye penger og frigjøre mer tid til det NRK egentlig skal drive med.
  • Få slutt på den belærende fremstillingen av dagsaktuelle saker som altfor mange av redaktørene er henfalne til. Dette gjøres ved å etablere standarder for nøytralitet og saklighet i dekningen generelt og ved å lage et strengt skille mellom kommentarer og nyhetsformidling. Gjør det obligatorisk for alle NRKs journalister å lytte til On the Media hver uke.
  • Innfør to nye formater: 1) entimes programmer som går i dybden på godt definerte saker og som belyser det kontroversielle fra sidene til alle interessenter; og 2) debattprogrammer hvor debattanter får tid til å svare for seg og hvor programleder jobber med å få frem synspunktene i stedet for å sette debattanter fast.
  • Opprett en uavhengig stilling med oppgave å være kritisk til NRKs nyhetsdekning. Både (canadiske) CBC og New York Times har slike stillinger.

Helst bør NRK gjøre alle disse tingene selv og foreslå eventuelle lovendringer som gjør det mulig. Men om nødvendig bør dette være noe som alle politikere som ønsker en mer opplyst samfunnsdebatt bør gå inn for.

(Sånn for å være helt åpen om alt, så vokste min mor opp på Kyrkjesæterøra fordi bestefaren min var tannlege der, så jeg forbinder stedet med hennes minner derfra, som i all hovedsak var positive).

*: Jeg antok tidligere at Krekar var arrestert i sitt nye hjem på Kyrkjesæterøra, men jeg har fra pålitelige kilder at han var i Oslo i påvente av ny runde i retten om at han skulle sendes der.

OK, jeg tok feil om "Fredens Ring."

For noen dager siden skrev jeg om "fredens ring" arrangementet som ble holdt rundt synagogen i Oslo like etter solnedgang i går kveld:

"På godt norsk er dette en "lovely gesture", som - blir jeg forklart - har sterk symbolsk betydning. Jeg håper virkelig det er sant, og at ettertiden får dette jeg nå skal skrive til å se ut som en surpomp."

Det ville være en uovertruffen velsignelse for meg om all min fremtidige pessimisme viste seg å være feilslått...

...og mye tyder på at det har skjedd her. Altså at jeg tok feil.

(Den fulle effekten av gårsdagens arrangement vil vi ikke kunne konstatere på lang tid).

I nyhetsstrømmen på Facebook dukker det opp innslag som ser det annerledes: Noen mener at ethvert innspill fra muslimer må - per definisjon - anses som bedrageri og dobbeltspill; andre mener at enhver støtte til synagogen i Oslo er indirekte støtte til sionismen. Det hadde virkelig vært et mirakel om slike reaksjoner ikke kom, og man får håpe at de som sier slikt føler seg litt forlegne over så dårlig logikk. 

Denne hendelsen får meg til å tenke på arbeidet til Emmanuel Levinas, en filosof som var opptatt av viktigheten av å se Den Andres ansikt. Det som skjedde lørdag kveld var et møte mellom ansikter som vanligvis unngår hverandre. Det var ikke det at de norske muslimene og de norske jødene møttes for å finne ut hva de var enige (eller uenige) om. Det var et møte der man så og gjenkjente menneskeligheten i hverandres ansikter. 

Det ble til at rabbiner Michael Melchior ble den mest synlige enkeltpersonen her, og jeg vil anbefale alle å se video av talen hans. Man kan være uenig i enkelte eller mange av Melchiors synspunkter på ulike saker, men det er ikke tvil om at han her så i ansiktet til de fremmøtte, og de fikk anledning til å se hans ansikt. 

Jeg ser det slik at uansett hvor lang avstanden er, så må man begynne med et trinn, uansett hvor beskjedent, og uansett hvor langt det er igjen. Ingen skal bebreides for å ta disse trinnene, ingen skal mistenkeliggjøres for å løfte blikket og se Den Andre i øynene. 

Hvorfor en synagoge ikke er en kirke (og heller ikke et tempel)

I mine kretser som vet bedre, er det en del fleiping om at flere journalister har snakket om "den jødiske synagogen i Oslo." For ordet "synagoge" er faktisk forbeholdt jødiske religiøse forsamlingshus. "Jødisk synagoge" er - for å bruke en uheldig metafor for den som kjenner jødiske matskikker - smør på flesk.

Det finnes selvfølgelig påfallende likheter mellom kirker og synagoger, ikke minst fordi kirker i stor grad er utledet fra synagoger. Men ikke bare fra synagoger: kirker har også likheter med tempelet i Jerusalem som synagogene ikke har.

En synagoge er altså et forsamlingshus der det også utføres gudstjenester. Men det har (for eksempel) ikke noe alter. Det er ikke nødvendig med en synagoge for å utføre en gudstjeneste: det kan gjøres utendørs eller en hvilken som helst bygning. Det er muligheten til forsamling som er det viktigste.

Dette er mye av grunnen til at synagogearkitektur er så mangfoldig. Den største synagogen i verden er trolig Belz-synagogen i Jerusalem, med plass til 10 000; i de minste er det knapt plass til ti. "Synagoge" er det vanligste ordet på de fleste språk, men på yiddish heter det "shul", på ladino "esnoga", og på hebraisk heter det "beit knesset". Synagoger kan være avlange, runde, nesten firkantede i utformingen. De kan være til forveksling like kirker, eller de kan se helt forskjellige ut.

De er sjeldent prangende utenfra (det finnes dog unntak), men de fleste er vakre inne. 

Hvorfor må det være plass til minst ti? Fordi man i en synagoge trenger ti personer for å få til en minyan, et religiøst quorum. Gudstjenester kan gjøres med færre mennesker, men da blir det som en samling mennesker leser sine enkeltbønner samtidig og på samme sted. Når det er ti, så gjør de fremmøtte noe sammen, og liturgien utvides noe. Det er spesielt viktig å ha ti for å lese "sørgernes kaddish" og dermed hjelpe en sørgende oppfylle hans eller hennes forpliktelse etter å ha mistet en nær slektning.

Synagoger har ikke alter. Egentlig trenger ikke menigheten en gang å se i samme retning, annet enn ved visse bønner når de skal vende seg mot Jerusalem. 

Det er heller ikke nødvendig (og ikke alltid vanlig) at rabbineren leder gudstjenesten. Ofte er det legfolk som gjør det, eller  en profesjonell "forsanger" og liturgisk ekspert, en kantor. Vanligvis er det en arbeidsfordeling mellom legfolk, kantor, og rabbiner. En gudstjeneste lørdag morgen tar noe over tre timer. Alt så nær som noen få bønner (for eksempel den forannevnte sørgernes kaddish) synges. Det er melodier til alt som synges; noe er standard, annet varierer voldsomt - ikke bare fra synagoge til synagoge men også fra uke til uke.

Midtpunktet i synagogen er et lesebord, en bimah. Det er også et skap, et Aron Kodesh, hvor Torahrullene oppbevares, nesten alltid bak et forheng og kledd i beskyttende dekke, ofte brodert, og ofte pyntet med sølvskjold. I teorien skal en synagoge greie seg med én torahrull,men i praksis trenger man minst to; for det hender at det må leses fra flere steder i Torah i løpet av en gudstjeneste, og det tar tid å rulle til riktig sted. Etter Holocaust har mange gjenlevende synagoger mer enn to torahruller fordi de har adoptert "foreldreløse" torahruller fra ødelagte synagoger og nedlagte menigheter. 

Over Aron Kodesh er et lys, en ner tamid, et evig lys, som altså alltid er på. 

Du vil i regelen ikke finne en syvarmet lysestake - en menorah - i en synagoge, selv om den er vanlig i kirker. Dette fordi en syvarmet lysestake er forbeholdt tempelet i Jerusalem, og synagoger er teologisk sett supplementer til tempelet snarere enn erstatninger (selv om de etter nærmere 2000 år må sies å ha blitt erstatninger, også). Kirker har menorahen fordi kristne mener at tempelritualet er erstattet med kirkens gudstjeneste. Derfor har de også alter, forresten.

Når du som mann går inn i en synagoge, bør du alltid ha på deg et hodeplagg. Trenger ikke være en kippah, det kan være en nisselue eller ridehjelm, for eksempel. Som kvinne er hodeplagg ikke obligatorisk, men det er helt greit om du slår et slag for kvinnesaken ved å ha på deg noe på hodet. Altså omvendt fra en kirke, hvor man tar av seg på hodet for å vise respekt. I motsetning til en moské, er det god skikk å beholde skoene på. 

I ortodokse synagoger (som den i Oslo) sitter menn og kvinner hver for seg under selve gudstjenesten, men under andre arrangement sitter de sammen. 

Om du er vant til en luthersk-evangelisk gudstjeneste, vil du oppleve at en jødisk gudstjeneste er mer uformell, annet enn i helt bestemte øyeblikk; foregår nesten utelukkende på hebraisk; innebærer flere fysiske bevegelser (folk reiser og setter seg mer, vipper seg opp på tærne, bukker, m.m.), har mer variasjon i melodien og forsåvidt stemningen i gudstjenesten. Det foregår mer småprat i (de fleste) synagoger enn i (de fleste) kirker. Barn flyr omkring. På shabbat vil du ofte se folk som småsover. Rabbineren eller en annen kan finne på å holde en preken, som ofte kan være en tekstanalyse mer enn noe annet. Jeg har opplevd at rabbinere har fått motbør fra menigheten midt i en preken. En rabbiner jeg kjente benyttet anledningen til å høre om noen i forsamlingen kjente en au pair som var ledig. 

Dagbladets banebrytende sitatfusk

Det sier kanskje noe at det i kjølvannet av antisemittiske myrderier i blant annet København og Paris har vært relativt lite debatt om hva som er drivkreftene i den målbare graden av antisemittisme i Norge, men det har vært aldri så lite oppstyr om hvor man for all del ikke skal legge noen skyld.

Nemlig hos Kåre Willoch. En av de mest aktive og profilerte debattantene om Israel de siste årene, han skal i hvert fall ikke lastes.

Dagbladet synes dette er veldig viktig.

Så viktig at de faktisk har gjort noe som jeg tror er helt nytt i norsk mediehistorie, nemlig at de bedrev sitatfusk for å sette den de siterer i et bedre lys.

I følge Dagbladet:

"Willochs kritikere ynder å trekke fram et sitat fra 2008, der han sa at president Obama kunne mangle troverdighet som mekler i Midtøsten fordi hans stabssjef Rahm Emanuel tidligere hadde meldt seg som frivillig i Israels hær. "

Det var bare det at Willoch sa følgende:

«Det ser ikke lyst ut, for Obama har jo valgt en stabssjef som er jøde.»

En ikke så rent liten forskjell.

Det var i ettertid at Willoch "utdypet" dette sitatet med å forklare at vel, jo det var jo det at Emanuel hadde vist sympati for Israel, og hadde sågar vært i Israel og gjort noe for den israelske hæren, det var problemet. Altså ikke det Willoch faktisk sa.
Det er naturligvis problemer i det Willoch mener burde være klinkende klart foregikk i hodet hans mens han med rene ord nedla yrkesforbud for jøder i utformingen av amerikansk utenrikspolitikk. For eksempel det utenkelige at man kan ha sympati for Israel og samtidig ønske fred for landet. Eller det utenkelige i at man kan stille opp for Israel mens det hagler Skud-raketter fra Irak, men samtidig være uenig i deler av Israels politikk. 
Som et P.S. til dette styret kan nevnes at Emanuel faktisk viste seg å være spesielt tøff mot Netanyahu-regjeringen. 

Surmuling om fredens ring

Over 1000 mennesker - de fleste trolig norsk muslimsk ungdom - vil i løpet av helgen danne en "fredens ring" rundt synagogen i Oslo. Dette for markere at "Islam er å beskytte våre brødre og søster, uavhengig av hvilken religion de tilhører...muslimer vil vise at vi tar sterk avstand fra all type jødehat."

På godt norsk er dette en "lovely gesture", som - blir jeg forklart - har sterk symbolsk betydning. Jeg håper virkelig det er sant, og at ettertiden får dette jeg nå skal skrive til å se ut som en surpomp.

Men jeg er altså ikke så begeistret som de fleste andre synes å være om dette.

  • Norsk muslimsk ungdom trenger ikke å bevise at de tar avstand fra vold mot jøder. Det tar jeg simpelthen for gitt.
  • Har noen en oppfatning om at norske jøder dermed skal være takknemlige for at deres muslimske landsmenn tar avstand fra å myrde dem? I så fall kan jøder og muslimer kappes om å være fornærmet.
  • Jeg er ikke videre begeistret for den temmelig utbredte oppfatningen at det er et eget motsetningsforhold mellom muslimer og jøder. Her i Norge, i vår samtid, samarbeider faktisk DMT og IRN godt om en rekke saker. Uenighet tar begge parter med strak arm, og prinsippene for samarbeid er godt innarbeidede.
  • Det hele er et sikkerhetsmessig mareritt. Det siste politiet ønsker seg er mange mennesker av noe slag rundt synagogen mens det foregår noe der. Det skal bare en pøbel til for å skape store problemer, og i en så presset situasjon skal det heller ikke mye til for at politiet reagerer sterkt.
  • Av disse grunnene kan det være at noen av menighetens medlemmer faktisk føler seg mindre - snarere en mer - trygge. Og det kommer neppe til å hjelpe stemningen om noen i ringen ser sitt snitt til å vifte et palestinsk flagg, eller lignende.

Det jeg virkelig skulle ønske at både muslimsk og ikke-muslimsk norsk ungdom gjør - hvis de virkelig vil gjøre en varig forskjell - er å ta opp noen spørsmål til diskusjon rundt middagsbordet:

  • Hva er det vi egentlig mener om jøder i denne husholdningen? På hvilket grunnlag har vi disse meningene? Er det noe reelt grunnlag for våre syn?
  • Hvordan reagerer vi når (eller snarere hvis) vi møter på jøder?
  • Hva sier alt dette om vårt forhold til alle som er annerledes enn oss?
  • For ekstrabonus: har vi et sunt og realistisk syn på Israel? Hva mener vi om sammenhengen mellom våre holdninger til jøder, og våre holdninger til Israel?

Nei, det er ikke islam. Det er folk som kaller seg muslimer.

Dette er noe jeg må skrive om før jeg skriver noe annet, for det er til konstant irritasjon for meg. Antagelig hjelper det ikke debatten i det hele tatt at jeg kommer med det, men jeg må likevel skrive om det for min egen skyld.

Jeg får stadig vekk se - ofte i sosiale media, litt mindre ofte i mainstream media - at "islam" omtales som en egen kraft, en bevegelse, av og til nærmest som en virus man må vokte seg for, altså noe som eksisterer av sin egen kraft, noe monolittisk og levende. Det hagler med eksempler som folk håper en gang for alle skal vise hvor forferdelig dette "islam" er.

Islam er ikke noe eget. Islam er det muslimer tror, tenker, og gjør. Når de beskriver sin religion som islam viser de til en referanseramme med enkelte - dog ganske få - fellesstrekk. Slik er det også med jødedommen, kristendommen, buddhisme, osv. Det vi kaller religioner eksisterer bare i det mennesker gjør ut av disse referanserammene.

Dette er faktisk enkelt å bevise med enkel logikk: man kan tro eller ikke tro at Gud eksisterte før det ble mennesker, men vi kan være helt sikre på at religion ikke fantes. Dinosauruser, amøber, tidlige pattedyr, sågar våre mindre avansert forfedre, eksisterte, men de hadde ikke religion. 

Derfor er "islam" et like bredt begrep som selverklærte muslimer er mangfoldige

Det er ikke islam som overbeviser folk til å myrde kristne, yazidi, zoroastere, bahai, hinduer, shia/sunni, jøder, osv. Det er mordernes egne beslutninger. De kan ikke skylde på at en religiøs overbevisning befaler dem å gjøre det, for det de anser som befaling er rasjonalisering, og den ganske dårlig.

Jeg sliter også med å finne et lettfattelig ord for å beskrive "muslimer-som-myrder-andre-og-skylder-på-islam". Ikke først og fremst fordi jeg er redd for å krenke muslimer, men fordi jeg ønsker å unngå en situasjon hvor de må bruke alle sine krefter på å forsvare deres versjon av islam. For meg fremstår grupper som ISIS ikke som "muslimske" i annen forstand at medlemmene beskriver seg selv slik. Først og fremst er disse gruppene maktsyke fascister som ikke tror at noen tør å stoppe dem. (Annet enn Israel, som de ikke tør konfrontere, og kurderne som regelmessig banker dem).

Når det er sagt, er det ikke tvil om at muslimer har problemer, nemlig at for svært mange inngår det i referanserammen også urovekkende politiske elementer og ikke så rent lite rasisme.

Dette er ikke problemer de er alene om: slike tendenser er også å finne i alle andre religioner.

Men de er større, og mer skadelige i islam for tiden. Selv om ingen europeiske regjeringer har mot til å faktisk måle utbredelsen av disse urovekkende holdningene blant sine muslimske minoriteter, er det antagelig et stort mindretall som oppriktig ønsker illiberale reformer i sine hjemland. "Snikislamisering" er et helt håpløst utrykk for et fenomen det må kunne gå an å snakke om, nemlig at noen muslimer er villige til å innskrenke andres friheter for å hevde sine egne.

Etter alt å dømme raser debatten om dette internt i muslimske miljøer, både i Europa og muslimskdominerte land, og jeg fornemmer at stadig mer av debatten foregår offentlig. Jeg tror at islam gjennomgår en reformasjon, i den forstand at stadig flere muslimer vil endre sin referanseramme for å bedre takle den kognitive dissonansen de opplever i møtet med den ikke-muslimske verden. 

Jeg tror at vi bør gå inn for å ta fra terroristene påskuddet de forsøker å finne i religion: det finnes ingen unnskyldning, ikke en gang en interessant forklaring, i påståtte religiøse motiver for slike grusomheter. I en ideell verden burde morderne oppleve at dere fanesaker ikke en gang ble nevnt i omtalen av deres handlinger. De gjør hverken skam eller ære på islam ved å skjære av hodet på, eller brenne levende, forsvarsløse folk. 

Det får holde med å omtale dem som det de er: det en bonde med en grimase skraper av sålene på støvlene sine etter at han gått gjennom grisebingen.

Hva slags jøde var Dan Uzan?

Det er flere som etter mordene i København har skrevet at Dan Uzan ble myrdet fordi han var jøde.

Dette er ikke riktig. Han ble myrdet fordi han gjorde noe som var enda verre i jødehaternes øyne: han beskyttet jøder.



Han var en diger kar, en modig kar, etter alt å dømme en kampdyktig kar, som satte seg selv og alt det han hadde mellom trusselen han visste vandret i Københavns gater, og alle dem som inne i synagogen ikke ville gjøre annet enn å feire at en jente markerte at hun ble kvinne.

Han ble en martyr - en frivillig martyr - for det vi i Norge, Danmark, og resten av verden regner som umistelige rettigheter, nemlig det å møtes i fredelig forsamling for å utøve kultur og livssyn. Dette er rettigheter som jøder har i fellesskap med alle andre dansker (og nordmenn).

Det mangler ikke på kronikker, innlegg, m.m. hvor det synes synd på jøder, for alt jødene har lidd, for hvor vanskelig det har vært, for det som ofte omtales som jødenes "lidelseshistorie".

Det er nemlig helt stuerent å snakke om fælt jødene har hatt det.

Men Dan Uzan sto ikke i døråpningen i synagogen i København for at noe skulle synes synd på ham. Han sto der for å avverge tragedier, for å bekjempe overgriperne, for å unngå nok et kapittel i jødenes lidelseshistorie.

Han var en del av noe som er langt viktigere, nemlig jødenes overlevelseshistorie. For jødene har ikke greid seg fordi de er flinke til å lide, men fordi de er flinke til å overleve.

Det har krevd mye gjennom mange århundre: en plikt til å videreformidle jødisk identitet til sine barn, vilje og evne til å flytte på seg når ting er blitt uutholdelige, og vilje og evne til å være gode samfunnsborgere overalt, å bidra langt mer til verdenssivilisasjonen enn deres antall skulle tilsi.

Men det har også krevd mot og kampvilje. Det har krevd livene til slike som Dan Uzan, Mordechai Anielewicz, Joseph Trumpeldor, Yonatan Netanyahu, Irena Sendler, og mange andre løver og løvinner som ikke ville tillate at jøder ble myrdet.

Dette er omstridte stereotyper, noe som ganske sikkert vil komme frem i kommentarfeltet.

Folk har ikke noe i mot jøden de kan synes synd på; men det er vanskelig med jøden som ikke lar seg nedkjempe, som tar til motmæle, som tillater seg å hevde sin rett.

Er det helt på jordet å være skeptisk til vaksinasjon?

Kjefting på og demonisering av vaksinemotstandere er neppe veien å gå.

La meg forklare litt om sykdom og vaksiner. Dette er noe de aller fleste vet, men som nesten alle later som de ikke vet i debatten.

Først om smittsomme sykdommer.

Det dreier seg om to risikoer for deg personlig: risikoen for at du blir syk av å være utsatt for smitte, og risikoen for at sykdommen har alvorlige følger, i verste fall at du dør. Så er det risikoen for andre. Hvis du blir syk, så utsetter du andre for smitte, som igjen gjør at de risikerer å bli syke, som igjen medfører risiko for at det sykdommen får alvorlige følger.

Hver gang jeg skriver "risiko" kan vi tenke oss et tall mellom nesten 0% og nesten 100%. Hvis du blir utsatt for smitte, er det et eller annet sted mellom litt over 0% og litt under 100% for at du blir syk, og hvis du blir syk, er det et sted mellom litt over 0% og nesten 100% for at det går galt med deg.

Det er ikke alltid vi vet hva tallet mellom 0% og 100% er, av to grunner: 1) Det er vanskelig å måle det med god presisjon fordi vi ikke har lov til å eksperimentere med "utsatt for smitte" og "følge med på om det går galt." 2) Tallet varierer fra person til person. Noen synes å ha naturlig immunitet mot visse sykdommer, andre er veldig utsatt for dem. Det kan ha med arv og generell helsetilstand å gjøre.

Vi vet for eksempel at kopper er en svært smittsom sykdom med stor risiko for alvorlige følger. Kusma er også svært smitsomt, risikoen er lavere men varierer med alder.

Og så videre. 

Så om vaksiner.

Vaksiner reduserer risikoene. De reduserer risikoen for at du blir smittet og blir smittefarlig, og de reduserer følgelig risikoen for at du blir syk. Hvor mye de reduserer risikoen har med effekten ("efficacy") å gjøre. Men det innebærer også risiko å få vaksiner, og her er det samme regnestykke. Det er en viss sjanse (mellom litt over 0% til litt mindre enn 100%) for at du opplever en uheldig bivirkning, og det er en viss sjanse for at den bivirkningen virkelig er plagsom.

En polarisert debatt

Krangelen er mellom to ekstreme ytterpunkter:

- En gruppe som forsøker å maksimere risikoen ved å ta vaksine og minimere risikoen ved å bli smittet (og smitte andre)

- En annen gruppe som forsøker å maksimere risikoen ved å bli smittet og å smitte andre, og minimere risikoen ved å vaksinere

Denne krangelen hindrer enhver rimelig diskusjon om hva tallene egentlig er, og hvilke variabler som gjør at risikoene for det ene eller andre er større for ulike mennesker. 

Joda, det finnes sunn skepsis til vaksiner

I all den tid at det er tvil om hva tallene er, er det ikke galt eller umoralsk å være skeptisk til vaksinasjon slik man kan være skeptisk til all medisinsk behandling. Men skepsisen må jo selvfølgelig bygge på rasjonell bruk av empiri og logikk. Dogmer og konspirasjonsteorier vitner om desperasjon. 

Det blir også litt desperat når all skepsis til vaksiner blir møtt med de mest utrolige beskyldninger.

Skepsis er en sunn impuls, og i dette tilfellet kompliseres det hele ved at vi ved å be noen vaksinere seg selv eller sine barn, også ber dem om å ta en risiko for å beskytte andre enn seg selv. Hvis bare én person i hele verden ikke vaksineres mot en bestemt sykdom, har det veldig liten effekt. Men om alle tenker slik han/hun som ikke vaksinerer gjør, kan det bli katastrofalt.

Den rimelige reaksjonen på antivaksinasjonsaktivisme er derfor å lytte, vurdere argumentene, se på hva som finnes av empiri, erkjenne usikkerhet der det finnes, og bygge kunnskap heller enn fordommer. Om det ikke overbeviser de argeste motstanderne, vil det virke overbevisende på de foreldrene som står på sidelinjen og bare hører kjefting. 

Fry svarte godt, fortjener applaus også fra oven

Det to minutter lange klippet fra et lengre intervju med Stephen Fry har gått sin seiersgang på nettet, hvor de fleste applauderer Frys svar på det svært så hypotetiske spørsmålet: "Om du likevel skulle ta feil i din ateisme og sto foran Perleporten, hva ville du da sagt?"

Jeg synes Frys svar var godt, spørsmålet han besvarte var dumt; og oppfølgingsspørsmålet ("tror du at du slipper inn, da") var enda dummere. 

Frys utfordring er god og treffende, og velkjent blant teologer av alle typer. Det er bare å google "the problem of evil" hvis du vil bruke dagesvis på det.

Mer interessant er det at Fry - i scenarioet som han åpenbart synes er bokstavelig talt helt ubegripelig - ser for seg at han holder Gud til ansvar for all faenskapen i skaperverket. Gay Byrne synes forskrekket over slik hypotetisk frekkhet.

Hverken Byrne eller Fry synes å være klar over at det er en lang tradisjon med å holde Gud ansvarlig for at tilværelsen er urettferdig, uviss, grusom, og tilfeldig. Opposisjon mot tilværelsens nådeløshet er - synes jeg - ikke blasfemi men rettvishet, enten den bygges på religiøse eller ikke-religiøse premisser. 

Jeg har heller ikke noen tro på en perleport, men om jeg skulle akseptere premisset for Byrnes scenario, tror jeg at Fry ville blitt møtt med et stolt smil.

Ustemt på Holocaust-dagen

I går (tirsdag) var det 70 år siden den Røde Hær inntok det stort sett fraflyktede komplekset Auschwitz, der det var tre hovedleire og et langt større antall såkalte "underleire". Det var noen få overlevende, mange av dem allerede så medtatte at de ikke kunne reddes. Noen dager før hadde SS tvunget 60 000 fanger ut på en tvungen marsj på knappe seks mil som en fjerdedel døde av.


Jøder ikledd israelske flagg i  Birkenau da jeg var der for et par år siden.


Det er vanskelig å vite hvordan vi skal minnes Holocaust på en ordentlig måte. Jeg har ingen fasit på det, men jeg synes det ble et par umusikalske innslag av velmenende folk i går som vi kanskje kan lære av i videre debatt:

Går det an å si "vi må bekjempe antisemittisme. Punktum"?

Både Erna Solberg og Fabian Stang måtte ta et nærmest obligatorisk forbehold da de snakket om dagens antisemittisme. Solberg følte seg forpliktet til ta opp parallelen med stigmatisering muslimer opplever, og Fabian Stang tilføyde at man måtte bekjempe alle fordommer.

Ja, og det er å slå inn åpne dører. Men er det i forbindelse med noen annen form for rasisme vi hører slike forbehold? Det er en ting at norske jøder - for å beskytte seg mot beskyldningen om at de er for selvopptatte - alltid og ettertrykkelig viser at de ikke bare er bekymret for seg selv, men også andre minoriteter, og faktisk hele det norske samfunn. Det burde være opplagt, men det holder altså ikke at jøder sier det sånn hver tredje gang - det må presiseres hver eneste gang.

Antisemittisme, islamofobi, antisiganisme, homofobi, hat av kristne, osv., er beslektede fenomen, men de er verdt å utforske hver for seg. Det går an - en gang i året - å si "akkurat i dag er jeg mest bekymret over det tiltagende jødehatet i Norge." Da den rødgrønne regjeringen først fikk øynene opp for at antisemittisme faktisk var noe å følge i Norge, var det helt umulig for dem å undersøke antisemittisme uten å samtidig undersøke islamofobi. Islamofobi og antisemittisme er begge uverdige fenomen i vårt samfunn, og vi tåler å undersøke dem hver for seg.

Og jeg mistenker at det er noe av den mentaliteten som henger igjen: folk tror at de fornærmer muslimer ved å sette antisemittisme i en særstilling. Kanskje tar jeg feil, men jeg kommer ikke unna fornemmelsen.

Det er i så fall feigt, ikke minst etter Charlie Hebdo myrderiene.

"Franske jøder tilbake til Israel"

Ole Torp mener nok selv det var en forsnakkelse da han spurte Mona Levin om franske jøder søkte seg "tilbake til Israel" i intervjuet med henne på NRK. Men dette er en scenevant, TV-vant fagmann som hadde rikelig med anledning til å forberede sine spørsmål. Levin stusset på forbilledlig måte over ordbruken og tok intervjuet videre.

Jeg plages spesielt over dette fordi media sliter med å ta innover seg at det her dreier seg om flyktninger. En stor del av de franske jødene flyktet til Frankrike siden annen verdenskrig fra arabiske land hvor de hadde bodd i minst flere hundre år. De som kom til Frankrike valgte ikke å reise til Israel; de var (minst) ikke-sionister. Når de og deres etterkommere ikke ser annen utvei enn å likevel flykte til Israel, er det en dobbelttragedie.

Dette har forøvrig Frankrikes statsminister Manuel Valls oppfattet da han før Charlie Hebdo massakrene uttalte at om 100 000 franske jøder (en femtedel av minoriteten) flytter ut, så er hele republikken en fiasko.

"Israels handlinger påvirker antisemittisme"

Dette greide Guro Hjeltnes, direktør i HL-senterert, å si i et annet intervju på NRK (intervjuet med Monica Csango starter på 30:40) da programleder forsøkte å bringe på banen sammenhengen mellom holdninger til Israel og antisemittisme.

Vi kan for øyeblikket sette til side spørsmålet om reaksjonene og oppmerksomhet Israels "handlinger" er i noe proporsjon med annet som dekkes, men Hjeltnes burde i hvert fall ha antydet at jødehatere bruker israelske "handlinger" som påskudd til å drive antisemittisk virksomhet. Å gi inntrykk av at "Israels handlinger" er den uavhengige variabelen og "antisemittisme" den variable lukter vondt.

I det hele tatt må det bli slutt på denne uvanen om å behending unngå å diskutere sammenhengen mellom anti-israelske og antisemittiske strømninger.  Idar Levin skrev dette for tretten år siden. Ingenting har forandret seg, og det må forskerne ta noe av ansvaret for.

 

"Jeg er for ytringsfrihet, MEN..."

Den største faren for en sunn samfunnsdebatt er ikke ekstreme meninger, men tendensen til å avvise dem på uredelig vis.

En slektning jeg er stolt av

En slektning av meg som het Ole Hansen, og var far til Geir Lippestads partifelle Olav Dalgard, var lærer i Oppdal i mange år. Han utga eget tidsskrift som het "Tænk Selv" og var ikke redd for å ha omstridte meninger. Ikke minst om kristendommen, som han mente var det rene tøv. Noen foreldre i bygda mente at slike meninger diskvalifiserte ham fra å undervise kristendomskunnskap i skolen. Presteskapet i Oppdal tok opp saken og satt i timen for å høre om han oppdro elevene til å være kjettere. Deres konklusjon var at Hansens formidling av kristen lære var så god at han like gjerne kunne vært prest. Han fikk naturligvis bli i jobben. Fordi Hansen tok sitt fag alvorlig, og fordi prestene var ærlige folk.

Jeg krenkes stadig vekk

Jeg skriver dette etter å ha lest gjennom noen av overskriftene i norske massemedia, og her er det mye å være krenket over:

Innspill om samfunnsøkonomi som vitner om total mangel på grunnleggende samfunnsøkonomiske prinsipper, politiske synspunkter som er fjernet fra enhver befatning med virkeligheten, og ikke minst kunstige poeng om innvandringspolitikk som bygger på premisser som mildest talt er tvilsomme. Jeg krenkes videre av at de mest leste bloggene i Norge består av overfladisk, selvsentrert pjatt.

Jeg krenkes av sensasjonalismen som gjør at det blir krigsoverskrifter av saker som overhodet ikke har noen betydning for de mange reelle problemene vi i Norge og verden står overfor.

Fremfor alt krenkes jeg av at så mye av det som formidles i media oppmuntrer til apati og likegyldighet.

Vi trenger samfunnsborgere som er engasjerte, villige til å debattere og være uenige, og som stadig utfordres til å sette seg mer inn i sakene de mener noe om. Det er ubehagelig å bli utfordret slik.

Er Max Hermansen ekstremist?

Er jeg enig med Max Hermansen? Nei, stort sett ikke. Han uttaler seg kategorisk og unyansert, bidrar til polarisering, og gjør livet mer slitsomt for oss. Mens disse syndene han ikke er alene om. Det som kalles "spissformulering" i norsk debatt har altfor ofte en sløvende effekt på opinionen som skal informeres.

Å være kategorisk og unyansert er særlig utbredt blant dem som igjen og igjen servererer det samme oppgulpet av opplest og vedtatt visdom.

Jeg er selv helt på linje med opplest og vedtatt visdom på enkelte felt, og stiller meg skeptisk og sågar avvisende til det på andre. Og jeg har forandret mening, flere ganger, gjennom årene ved at "vanskelige" folk har utfordret dem. 

Når Lippestad sier til Hermansen at han - Hermansen - må velge mellom å være "ekstremist" eller lærer, så tror jeg ikke Lippestad forstår implikasjonene av dette.

Som blant annet Elin Ørjasæter påpeker, er det scenarioer der stilling er uforenelig med ytringer - om jeg jobbet som redaktør i Humanist og samtidig gikk inn for innføring av teokrati i Norge, hadde HEF vært helt berettiget i å sparke meg, for eksempel.

Men Lippestad utrykker seg langt mer kategorisk enn det: han dømmer Hermansen inn i straffeboksen "ekstremist" og vil derfor gi ham yrkesforbud.

(Dette er en av flere ganger juristers utsagn har fått meg til å undres på om jusstudier i Norge går ut på annet enn å pugge lovverk, men det får bli en annen diskusjon.)

Saken er den at vårt samfunn trenger folk som er villige til å sette offentlige ord på det de tenker. Noen ganger fordi de faktisk har rett, men oftest fordi de gir oss noe å argumentere mot. Enten vi liker det eller ikke, så formidler Hermansen en temmelig utbredt (og tildels berettiget) frykt blant europeere og nordmenn; og hans oppfatning om det underliggende problemet har oppslutning blant - minst - en stor minoritet.

Hvem skal bestemme hva som er "ekstremisme"?

Slik jeg ser det, er ikke problemet at Max Hermansen mener det han sier og sier det han mener; problemet er at altfor mange unngår problemstillingen han tar opp ved  å avvise ham som "ekstremist" eller det som verre er. Strategien er å sette enkelte meninger utenfor det "akseptable" ved å late som de er et resultat av perverse "verdier", sinnsforvirring, eller ondskap.

Dette er et problem fordi disse dermed forsøker å bestemme hva som skal diskuteres, og hva som er premissene for diskusjonen, altså hva som skal regnes som ubestridelige fakta i "akseptabel" argumentasjon. Dermed slipper de å svare for disse premissene: når noe er opplest og vedtatt, så trenger de ikke lenger komme med empirisk belegg. Og slik blir det akseptable meningsspekteret smalere og smalere.

Jeg vil minne om at det ikke var så altfor lenge siden at kvinner som ville ha stemmerett, folk som vil ha seksualopplysning i skolens regi, de som mente at homofili ikke var noe skammelig, at livssynsfrihet var nødvendig, osv., også ble regnet som "ekstremister" i sin tid. Fordi de var det. De hadde og utrykte meninger som lå langt utenfor oppleste og vedtatte sannheter. At deres syn til slutt vant frem skyldtes at de hadde motet til å stå for saken, selv om den var upopulær.

Om det viser seg at Hermansens synspunkter hindrer ham fra å være en god lærer, så må det bevises. I sin begrunnelse for oppsigelsen av Hermansen er det omtrent som Opplæringskontoret trygler og ber om en rettsak, og det er det mulig de kan få. 

I mellomtiden får vi håpe at Hermansens innspill og dem som argumenter mot ham får til en stadig bedre og informativ debatt. 

Michelets sure oppgulp

Marte Michelet hiver seg på venstresidens offensive forsvar på deres unnfallenet overfor terrorismen som kom til blodig utrykk i Paris forleden ved å påpeke at mange av statslederne som gikk i demonstrasjon ikke er perfekte.

Som om noen av dem påsto de var så perfekte, eller at et perfekt samfunn er et krav for å tale mot mord.

Det finnes ikke et land i verden som gjør nok for å beskytte ytringsfrihet, men kanskje burde vi være glade for at statsledere endelig - ENDELIG (etter Rushdie, Pallywood, karikaturstriden, m.m.) - kom til at en grense var nådd. Så får vi stille krav til at de gjør mer fremover enn å stille i photo-ops, men det hadde vært verre om de ikke gjorde noe i det øyeblikket. Uten tvil var det mange politikere som stilte fordi de følte gruppepress, eller sågar drev valgkamp, men de gikk nå arm likevel og konfronterte dermed terroristledere som tror at vestlige ledere helst vil vike.

(Og da er det greit at Irland får kritikk for blasfemiparagraf, og at Saudi Arabia fordømmes for å piske bloggere, osv. Dette gir en ypperlig anledning for alle til å ta dette opp med dem.)

Hun skriver det ene øyeblikket at "Den katastrofale krigen mot terror pulveriserte Irak og la veien åpen for IS. Den skulle jage talibanerne ut av Afghanistan og nøytralisere «oppmarsjområdet» for al-Qaida, men har i stedet resultert i en globalisert jihadisme som er farligere enn noensinne" og går i neste øyeblikk i full retrett med å skrive "Ikke dermed sagt at jihadistisk terror er 'vestens feil.'"  Og hva har det med saken å gjøre?

Påfallende men ikke uventet er det naturligvis at Michelet unnlater å klage over hykleriet i Abbas' deltagelse i prosesjonen men henger seg opp i et sitat fra Naftali Bennett som er kontroversielt i Israel men også tvetydig: Ytringsfriheten i Israel praktiseres forøvrig så det ljomer, hvilket resulterer i en ytringsbredde som Norge bare kunne drømme om. At Bennett sa dette gjør ham til en som praktiserer ytringsfrihet. Men Michelet mener han er en hykler fordi han sa noe som krenket henne (og forsåvidt meg).

Man kan mene mye om klokskapen i Vesten og USAs militære kampanjer i Afghanistan og Irak (og forsåvidt andre steder), men vi vet ikke hvordan en annen strategi hadde funket. Vi vet ikke hvor mye Al Qaeda hadde tatt seg til rette i Afghanistan, vi vet ikke hvordan Talibanregimet hadde utviklet seg, vi vet slett ikke om Saddam-regimet i Irak hadde greid å bygge et stabilt og mindre blodig regime som  hadde vært immun mot ISIS. Det var såvidt jeg kan huske ingen - ikke engang de steileste neokonservative i Bush-administrasjonen - som lovte at krigen mot terror ville ha noen snarlig løsning.

Det underliggende premiss i Michelets innlegg er det kjedsommelige vanlige hos mange på venstresiden: vestlige makter, dem man ikke liker fordi de ikke er sosialistiske nok, har alltid så mye skyld, så mye ansvar, at alt de gjør, alt de sier, bør og skal tas i absolutt verste mening, alltid og hver gang.

Enten vi liker det eller ikke, så er det feilbarlige, inkonsekvente, og ofte forvirrede ledere som skal bekjempe terror og trusselen om terror fra fascistiske organisasjoner som Hamas, ISIS, Al Qaeda, Hizballah, m.fl. Og enten vi liker det ikke vil denne kampen, denne krigen, være lang, smertefull, dyr, og inneholde masse feilgrep. Vi trenger debatt om hva problemstillingen er, hva som er effektive og hva som er gyldige tiltak, og vi må lære av feilene. Jeg har i alle fall langt flere spørsmål enn svar.

Men la oss holde oss for gode til å sitte bakerst i salen og slenge dritt.

#JeSuisQui? Vi er Hvem?

På en måte gir ikke terrorhandlingene i Paris noe nytt fenomen å diskutere: vi har lenge visst at ekstremister er villige til å bruke "krenkende" tegninger som påskudd til myrderier. Men når denne viljen først er manifestert i grufulle handlinger, får vi aktualisert en rekke viktige problemstillinger: noen som dreier seg om gjerningspersonene og deres støttespillere; andre om oss selv.

I Minerva tar Nils August Andresen opp mange slike momenter, ikke minst denne:

"Til tross for all min fascinasjon for jødedommen og dens historie skrev jeg aldri artikkelen 'Vi er jøder', slik jeg nå skrev 'Vi er Charlie Hebdo' ....  Hvorfor ikke? Det ubehagelig svaret er, tror jeg, for min egen del at de som ble rammet, ikke var meg. Det kunne ikke vært meg, for jeg er ikke jøde. Angrepet på Charlie Hebdo, derimot, det var meg - ikke som en fryktløs og begavet satiriker, men som redaktør, og - vel så viktig - som sekulær europeer." (Leifern anm.: de aller fleste europeiske jøder er forøvrig også sekulære europeere).

Dette er en modig erkjennelse, og jeg tror nok Nils August er litt tøff overfor seg selv. For dette ser ut til å ligge i vår menneskelige natur. Uansett hvor mye vi forestiller oss at vår solidaritet gjelder hele menneskeheten (eller alt liv) så har vi lettere for å identifisere med dem som er mest lik oss: som så mange andre påvirker mordene i Paris oss mer enn mordene i Boko Haram.

Vi reagerer helst på urett som rammer andre, når uretten får oss til å føle oss mer sårbare. 

Dette dreier seg om følelsesmessige reaksjoner, og det er disse som dominererer etter terrorhandlingene i Paris: hvem du identifiserer mest med vil avgjøre hvordan du reagerer. Om du er mer tilbøyelig til å skrive #JeSuisCharlie, #JeSuisJuif, #JeSuisAhmed, osv., kan i stor grad sees i sammenheng med om du føler deg sårbar som resultat av de ulike angrepene fordi du på en eller annen måte er lik ofrene.

Som Erik Tornes har påpekt, er det Vebjørn Selbekk i Norge som med størst rette kan skrive #JeSuisCharlie fordi han først av alle i Norge gjorde seg til mål for terroristene. Og sto lenge alene om det.

Denne reaksjonen: å identifisere seg med dem som man føler mest likhet med, er følelsesmessig, forståelig, og lett gjenkjennelig. Antagelig kan den spores tilbake til et eller annet instikt i ur- eller protomenneskers stammetilværelse. Vi skal tilgi oss selv for at vi har den.

Men vi skal ikke dermed avfinne oss med den, og det av to årsaker:

  • For det første fordi vår sivilisasjon bygger på at rettigheter ikke er situasjonsbetinget; de gjelder likt for alle (slik forpliktelser også gjør). Et voldelig angrep på en form for ytringer (uansett hvor ufyselige) er et angrep på alle (uansett hvor rettskafne). I en ideell verden hadde vi ikke engang diskutert HVA Charlie Hebdo publiserte, for det burde ikke forklare noe som helst. 
  • For det andre fordi vår sivilisasjons fiender utnytter dette reaksjonsmønsteret: de vet hva de kan gjøre uten særlige harde reaksjoner, og hva som virkelig terroriserer. Dette muliggjør en strategi som gjør oss enda mer sårbare, og som veldig fort kan gå utover "annerledes" minoriteter.

Å trykke eller ikke trykke karikaturer av profeten

Når redaktører blir oppmuntret til presset vurderer å trykke karikaturene av Muhammad som på sett og vis var begynnelsen på kontroversen vi igjen står midt i, havner de i et dilemma:

På den ene siden er det å trykke disse tegningene ekte solidaritet. Hvis "Je Suis Charlie" skal bety noe som helst, så betyr det at vi gjør oss selv til den målskiven Charlie Hebdo gjorde: vi forsvarer ytringsfriheten med våre liv om nødvendig, uansett hva slags ytringer det er snakk om. Å trykke tegningene viser verden at vi ikke lar oss kue av vold og trusler om vold, at åpenheten i offentlig debatt ikke skal påvirkes av terrorisme.

På den andre siden blir det å trykke tegningene å løpe terroristenes ærend. Om det ikke gjør redaktørene til muslimenes fiende, så er det en åpenbar krenkelse som gjøres med fullt overlegg. Det er nettopp påskuddet terroristene søker for å rekruttere naive sjeler som føler seg fremmedgjorte fra sitt samfunn, og det bekrefter offermentaliteten som enkelte muslimer føler (og med en viss berettigelse).

Uansett hva redaktørene gjør, vil de mistenkes for å handle med feil motivasjon: om de trykker, vil de beskyldes for å fremme intoleranse, for ufyselighet ene og alene for å være ufyselige. Om de lar være å trykke, vil de beskyldes for feig unnfallenhet. 

Jeg kommer ikke til å skrike og hyle mot redaktører som velger det ene eller det andre, men jeg undres på om det finnes en tredje vei, nemlig å utgi innhold som kun krenker terrorister og deres sympatisører. Tårer fra en muslimsk himmel over de myrdede. Skjebnen til "martyrene" i etterlivet. Terrorister som utgir seg for å være tøffe med er vettskremte for mus. Terrorister som ydmykes av kurdiske og israelske kvinnelige soldater. Vi trenger idémyldring. 

 

Hvem er fienden i Paris (og andre steder)?

Angrepet på redaksjonen i Charlie Hebdo har skapt en debattstorm som både føles som en reprise og en påminnelse om hvor kort vi er kommet med å forstå hva alt dette egentlig dreier seg om. 

 

Slik ser jeg det:

 

Det burde ikke være tvil om at vi står overfor en organisert, disiplinert, og målrettet fiende. Dette er en bevegelse som går inn for et totalitært regime overalt. De er imperialister, åpner for folkemord, hater kvinner og homoseksuelle, og håndterer uenighet ved å myrde dem som er uenige. De er eksempel på menneskelige fenomen der Hitler, Mao, Stalin, Pol Pot, og andre tyranner også inngår. 

 

Deres strategi er å destabilisere samfunn ved å radikalsere virkemidler og polarisere debatt. De går inn for å fyre opp under islamofobi for å sette muslimer i en vanskelig situasjon. De håper på tegninger og annet som krenker muslimer og setter dem i opposisjon mot samfunnene terroristene vil til livs. 

 

Her er en del fakta om denne bevegelsen:

  • Den har bredde. Den innbefatter organisasjoner som ISIL, Hizballah, Al Qaeda, Hamas, Boko Haram, det iranske regimet, og en rekke andre grupper som har det til felles at de er ute etter makt og skyr ingen midler for å få det.
  • Den er mangfoldig. Det dreier seg om alt fra gutteklubber i kjellere i Vest-Europa til regjeringer i Midtøsten med hærer og flyvåpen. 
  • Den har dyktige ledere. De er ressurssterke, utspekulerte, og kyniske. De forstår oss langt bedre enn vi forstår dem, og de har tilgang til penger, våpen, og lett påvirkelige fotsoldater.

De fører ikke krig mot vår ytringsfrihet, for det er nettopp disse frihetene de er helt avhengige av. De fører krig mot hele vår sivilisasjon ved å gjøre oss usikre, ved å få oss til å tro at våre rettigheter er skjørere enn de er. De vil at vi skal være redde, at vi skal overreagere, at vi ubetenksomt skal ty til drastiske midler.

 

De er alt det Anders Behring Breivik håpet på å være.

 

De utnytter reelle problemer og virkelig urett til å skaffe seg falsk legitimitet. De kjenner svakhetene i sensasjonspresse, de utnytter vår tendens til å forstå motiver før vi fordømmer handlinger. Muhammad-karikaturer gjør dem lykkelige, ikke forargede.

 

Fremfor alt utnytter de at islam er et trossamfunn som står midt i tunge omstillinger, som faktisk er i en krise muslimene sliter med å finne ut av, og som de har ulike meninger om hva som må beholdes og hva som må endres. De forsøker å forsterke enkelte muslimers følelse av ydymykelse og kognitiv dissonans ved å forfekte enkle men tiltrekkende mentale modeller der seier teller mer enn fred, visshet mer enn sannhet.

 

Å angripe islam og muslimer generelt er å forsterke polariseringen disse gruppene håper på. Å gjøre dette til et valg mellom å krenke muslimer og utøve ytringsfrihet er nettopp den polariseringen de ønsker. 

 

De kommer selvfølgelig ikke til å lykkes. Bevegelser som deres gjør aldri det, men de kan gjøre uendelig skade i mellomtiden. Men skal vi beseire dem snart og definitivt, må vi virkelig bygge vår strategi på gode fakta og robust analyse, og ikke krigsoverskrifter, forenklinger, og lettvinne, etnosentriske betraktninger.

 

Vi må slutte å tro at det er noe i vår samfunnsform (som slett ikke er perfekt) som driver naive sjeler til å bli terrorister, vi må slutte å tro at nød og urett avler terrorisme, vi må slutte å tro at dette er folk som er åpne for dialog.

 

På kort sikt må vi nekte å gi dem så mye som en eneste psykisk seier: satiriske blad skal fortsatt utgis, vi skal ikke be om unnskyldning for at ytringsfrihet også innbefatter retten til å krenke, vi skal gå på jobben og reise kollektivt også når det blir farligere å gjøre det. 

 

På lang sikt skal vi gjøre dem hjemløse ved å gå inn for å stabilisere områder der de ellers får feste, vi skal gi muslimer plass til å finne ut av ting, vi skal prinsippfast være tolerante, og vi skal finne ut hvordan vi får til en rettstat som også kan drive etterretning. Vi skal svelge tungt og tåle at væpnede konfrontasjoner med disse gruppene er blodige, og vi skal sørge (og ikke feire) over hvert eneste offer, uansett hvor skydlig eller uskydlig, for denne krigen.

 

Vi skal være tålmodige uten å gi opp, vi skal være fremfor alt jobbe med å være tro overfor våre verdier, og ikke bare de det er lett å holde festtaler om. Vi er bedre enn dem, langt bedre enn dem, og nå er det opp til oss å bevise det.

Dette er om mord, ikke ytringsfrihet

Å benytte seg av ytringsfriheten er ikke å teste grensene på den. I det vi forsøker å forstå, forklare, eller sette mordene i sammenheng med den redaksjonelle linjen til Charlie Hebdo, har vi tapt en prinsipiell kamp.

Jeg får håpe at Agnes Moxnes i NRK oppklarer hva hun egentlig mente med å si om Charlie Hebdo at de myrdede:

"...har fått støtte fra både venstre- og høyresiden i Frankrike, og er opplagt et svært kontroversielt magasin som tester grensen hele tiden når det kommer til spørsmålet hvor langt går ytringsfriheten."

For én fortolkning, som jeg håper hun ikke mente, var at "kontroversiell" er ensbetydende med "å teste grenser for ytringsfriheten".

Det er meg revnende likegyldig om Charlie Hebdo publiserte strikkeoppskrifter, porno, litteraturanmeldelser, eller politisk satire.

Mord er mord.

Og ytringsfrihet er ytringsfrihet.

Å si at det å utrykke kontroversielle, endog krenkende ting er å teste grensene for ytringsfrihet er som å si at det å stemme SV (eller FrP, eller whatever) er å teste grensene for stemmerett. 

Når morderne blir stilt for retten, håper jeg at franskmennene har en dommer som forstår nok til å hindre dem fra å si noe som helst om påskuddet for drapene. En ting en rettsak ikke skal bli, er en plattform for politiske påskudd for mord.

 

Avskaff (K)RLE, innfør kritisk tenking

Det synes å være to hovedargumenter for at norske elever skal ha (K)RLE som obligatorisk fag i offentlig skole:

  • At kunnskap om religioner fremmer toleranse av andres livsssyn.
  • At vi for å forstå vårt eget samfunn også må han kunnskap om Norges "kristelig kulturarv"

Begge disse er uangripelige målsetninger.

Men det må stilles to kritiske spørsmål ved ordningen med (K)RLE faget:

  • Er faget den beste måten å fremme disse to målsetningene?
  • Er (K)RLE den beste bruken av en knapp ressurs, nemlig antall undervisningstimer, gitt alt det vi vil at elevene skal lære?

Jeg tror (men er ikke sikker på) at svaret på begge disse er "nei". Fordi:

  • Toleranse for andres livssyn bygger ikke på at man må forstå livssynet for å tolerere det. Toleranse innebærer egentlig det motsatte: at man godtar andre valg enn egne, simpelthen fordi andre har rett til å velge selv. I den grad RLE (altså da uten K) faller for fristelsen å eksotifisere andre livssyn, risikerer vi at intoleranse fremmes.
  • Jeg har aldri fått noen god definisjon på innholdet i "kristelig kulturarv" annet enn det helt opplagte punktet at kristendommen (og i hvert fall kristne institusjoner) har spilt en viktig rolle i norsk samfunnsutvikling. Jeg mener akkurat det aspektet hører under faget samfunnskunnskap/historie.
  • Etter mitt skjønn er det to digre hull i almennutdannelse i Norge (herunder videregående opplæring), nemlig samfunnsøkonomi og kritisk tenking. Dette med samfunnsøkonomi får vente til et annet innlegg; her skal jeg snakke om kritisk tenking.

 Kritisk tenking går i korthet ut på å forstå (og eventuelt finne hull i) påstanders premisser og logikk, både egne og andres. Det er motgiften til parolepolitikk, populisme, fordomsfremmende argumentasjon, personangrep, og en rekke andre utbredte uting som faktisk hindrer god innsikt i reelle problemer. Kristisk tenking er tilgivende i at den godtar usikkerhet og sågar irrasjonalitet ved å erkjenne at slikt finnes; men den er uforsonlig i det den avkler dårlig logikk i kamuflasje.

Den gir elevene midlene de trenger til å bli ansvarlige samfunnsborgere (og forbrukere, kollegaer, foreldre, osv.), men det gir dem også muligheter til å bygge toleranse og forstå samfunnet bedre.

Problemet med kritisk tenking er at det er både krevende å undervise og lære. Man blir aldri utlært i faget, og å gå inn for det innebærer at man ofte blir ydmyket. For å innføre kritisk tenking som fag i skolen må det bygges både pensum og pedagogisk tilnærming, lærere må ha masse ekstrautdanning, og foreldre må tåle at barna arresterer dem for feilslutninger svært så ofte. 

Men det er det verdt.

Er det egentlig et problem at de rike blir rikere av å være rike?

Innvendingene mot Pikettys påstander vokser, og det er et godt tegn. Om Stiglitz er inne på en bedre forklaring, vil det ha stor virkning på økonomisk politikk også i Norge, og dermed også debatten om den.

I norsk politisk debatt omtales som regel økonomisk ulikhet som et udelt onde, men i virkeligheten er det ikke så enkelt. En økonomi som vil vokse må også belønne aktiviteter som skaper ulikheter: folk som arbeider hardere, investerer mer, tar risikoer andre ikke vil ta, må ha rimelige forventninger om at de får igjen for alt dette. Hvis vi skal ha en større kake å dele mellom oss, må vi finne oss i at de som utvider kakens størrelse får større biter.

Men en god del samfunnsøkonomisk forskning og tenking har påpekt at for store forskjeller skaper problemer: når de rike blir rikere simpelthen ved å allerede være rike, så øker faren for at folk utnyttes, og incentivene flyttes fra økonomisk verdiskapning til å beskytte eksisterende rikdom. Det er også fare for at økonomiske særinteresser får for stor politisk makt. 

Thomas Pikettys storverk er spesielt velkommen i sosialdemokratiske kretser, fordi han er inne på løsninger som stemmer overens med deres politiske agenda, dvs. en skattepolitikk som aktivt omfordeler penger ved å beskatte høye inntekter og formue progressivt (dvs at høytlønnede og rike betaler en langt høyere andel i skatt enn andre). 

Denne debatten blir veldig fort polarisert, men så å si alle er enige om at for mye ulikhet er et onde, at det skal være progressiv beskatning, men at vi må tåle en viss ulikhet og begrense beskatningen for å få til økonomisk utvikling. De ekstreme synspunktene - at all skatt ødelegger for økonomisk vekst på den ene siden, eller at formue alltid bygger på utbytting, på den andre - har liten eller ingen støtte i empiri og erfaring.

Piketty har nå fått motbør fra en meget tung kollega, nemlig nobelprisvinner Joseph Stiglitz, som er intervjuet i Salon

Stiglitz er enig med Pikettys premiss, nemlig at de rike har fått en uforholdsmessig stor del av den økonomiske veksten, men tilskriver det at en uforholdsmessig del av rikdommen kommer av verdistigning på eiendom, og særlig i tettbygde strøk. Dette har flere årsaker, men ikke minst skatter og reguleringer som favoriserer "bobler" i eiendomsmarkedet. 

Om Stiglitz har noe for seg, kan man argumentere med at for eksempel Markagrensen rundt Oslo og andre restriksjoner på bruk av areal faktisk er en del av årsaken til ulikhet i Norge. Altså at Christian Ringnes og Olav Thon først og fremst valgte rett bransje å satse på og blir belønnede for det valget. (Jeg ser det ikke slik)

Vi får håpe at videre forskning og velfundert uenighet klarlegger hvem (om noen) av de to som har (mest) rett, men et par poeng er verdt å ta med:

  • Å redusere ulikhet ved å beskatte all kapital kan vise seg å kaste ut babyen med badevannet. En naiv fortolking av Pikketys poeng (om han har rett) ville være at det å bygge opp kapital er årsaken til problemet og dermed kilden til løsningen, altså: jo mer vi tar fra de rike, jo bedre blir det for alle. Pikkety er dessuten ikke så skråsikker eller kategorisk i sine synspunkter heller.
  • Om det er eiendomsboble som er årsaken til for høy ulikhet, vil det for det første han en begrenset effekt, for eiendom har en begrenset verdi; og for det andre må svaret bli skattelovgivning som ikke direkte eller indirekte subsidierer "bobler". Det siste kan bli svært vanskelig i all den tid det offentlige har en (legitim) interesse i å regulere hvordan areal brukes.
  • Jeg håper at økonomisk forskning legger vekt på å finne ut i hvilken grad investeringer som fremmer økonomisk vekst blir belønnet deretter. De av mine klassekamerater i MBA-studiet som har gjort det best (og var blant de dyktigste) økonomisk var dem som satset på Wall Street, og som oftere bidro til økonomisk ustabilitet enn økonomisk utvikling i samfunnene.Jeg synes at akkurat det fenomenet burde bekymre oss mer enn noe annet.

Kjørte Abbas akkurat inn i en blindvei med en grøft i enden?

Abbas' ønske om å gjøre Palestina til part i den internasjonale straffedomstolen er antagelig det siste og mest desparate trekket i Durban-strategien.

(Raphael Ahren orienterer godt om saken i Times of Israel, men her kommer noe av det samme pluss mine egne synspunkter på norsk)

Det var ikke helt uventet at Abbas umiddelbart etter nederlaget i FNs sikkerhetsråd søkte om palestinsk medlemsskap i den internasjonale straffedomstolen (ICC), og nå har han antagelig spilt sitt siste kort i det som ofte kalles Durban-strategien

Hva ligger foran oss, og hva vil det hele føre til?

(Bare sånn for ordens skyld: det er ingen seriøse jurister som mener at selve okkupasjonen er ulovlig. Det som er omstridt er hva Israel foretar seg som okkuperende makt, altså om de behandler sivilbefolkninen iht Genevekonvensjonen, bruker militærmakt til legitime formål, osv.)

Det første å være klar over er at ICC er brennende opptatt av å etablere og beholde troverdighet i verdenssamfunnet, og det er spesielt smertefullt at to av de mektigste militærmaktene i verden (USA og Kina) nekter å ha noen befatning med domstolen, og at Russland ikke har ratifisert traktaten. USAs innvending er en (forøvrig berettiget) frykt for at domstolen vil brukes i politiske ærend, i tillegg til generell skepsis til overnasjonale myndigheter. 

Det er absolutt ingen tvil om at Abbas-regjeringen har som formål å bruke ICC for å sette politisk press på Israel. Man kan mene ulikt om formålet med et slikt press er berettiget, men politikk forblir politikk uansett hvordan man stiller seg til den enkelte politisk sak.

Derfor vil ICC ganske sikkert holde seg strengt til prosedyrene og nøye forholde seg til om:

  • Palestina i det hele tatt kan bli part i ICC. I utgangspunktet er det bare selvstendige stater som kan bli part, og Palestina er bare kanskje det. 
  • Hvilken jurisdiksjon som gjelder. Ettersom Israel har valgt å ikke være part i ICC (på grunn av betenkeligheter om at domstolen vil kunne misbrukes til anti-israelske politiske formål, QED), så er det bare forhold utenfor Israel som har inntruffet etter at Palestina eventuelt er blitt medlem som er gjenstand for etterforskning.
  • Om de velger å undersøke. Domstolen tar nemlig ikke for seg alle angivelige forbrytelser, men de "mest alvorlige" forbrytelsene. Man kan ha sterke meninger om israelsk politikk på Vestbredden, men det skal et litt spesielt tankesett til for å mene at dette er blant de mest alvorlige i dag.
  • Om de angivelige forholdene faktisk er forbrytelser, og her vil antagelig Israel - om det kommer så langt - legge frem argumenter om at områdene ikke er okkuperte fordi de ikke har vært del av en stat siden 1917, og at bosetningene ikke faller under artikkel 49 i Geneve-konvensjonen fordi det ikke er snakk om tvangsflytting inn i områder utenfor våpenhvilelinjen fra 1949.
  • Om det blir en etterforskning, og om det blir siktelse, og mot hvem. 
  • Forholdene er relevante når de kommer så langt. Alt Israel trenger å gjøre er å fryse utbygging av bosetningene så blir det uklart om forbrytelsene faktisk foregår.

Vi kan være sikre på at israelske myndigheter er godt forberedte på det og vil gå inn for å gjøre det vanskelig for ICC å forfølge dette uten å slite på egen troverdighet. Ettersom det både i USA og Israel er fremragende jurister med spisskompetanse i folkerett som gjerne vil bryne seg på denne saken, kan dette bli veldig interessant for jusnerder. 

Alt dette vil ta år, og det bør være uvisst for Abbas om dette fører til at Israel føler press eller snarere tvert i mot undergraver israelsk velvilje til noe som helst fra palestinske myndigheter. Vi skal heller ikke se bort fra at Israel anlegger sak mot palestinske myndigheter, selv om jeg tror det blir enda vanskeligere.

Hva tror jeg vil skje?

Jeg tror at ICC kommer til å godta Palestinas søknad om å bli part i ICC, men med noen forbehold. Og så kommer de til å somle veldig med alt som kommer etterpå. Det kommer veldig snart til å bli tydelig for Abbas at dette er en blindvei. Jeg tror Israel kommer til å svare på dette med å 1) kritisere ICC for å misbrukes til politiske formål, og å 2) argumentere mot de juridiske sidene av saken. 

Et paradoks kan komme av at Israel avkrever fra Abbas et entydig svar på hvor han mener Palestinas grenser går, og for den som har fulgt med er det tydelig at det er noe Abbas helst ikke vil inn på. 

En sak i ICC vil være temmelig ubehagelig for Israel, men det hele kan vise seg å slå voldsomt tilbake på Abbas. Han vil måtte besvare noen litt kinkige spørsmål under selve prosessen, og det vil ta langt mer tid og krefter enn mange rundt ham tror. Hvis radikale elementer i Fatah blir utålmodige, kan det være at Abbas finner et påskudd for å starte en ny intifadah. Det blir viktig at Israel ikke gir ham det påskuddet og har en strategi for å møte en intifadah uten at det blir en PR-katastrofe av det.

Hva skjer videre med håpet om "State of Palestine"?

Kjennetegnet på en amatør i debatten om Israel og palestinerne er at han/hun mener at vi er ved siste sjanse for å få til en fredelig tostatsløsning. Avstemningen i FNs sikkerhetsråd åpner for en ny dynamikk og flere mulige scenarioer: noen lovende, noen skremmende.

Et fåfengt spill, uansett

Samlingsregjeringen mellom Fatah og Hamas spilte høyt da de fikk presset inn avstemning i Sikkerhetsrådet som gikk ut på å påtvinge Israel innrømmelser gjennom FN. For Abbas og hans hjerne Saeb Erakat visste utmerket godt at USA og kanskje også Storbritannia ville nedlagt veto mot vedtaket, og at Israel i alle fall ville avvist det. 

Strategien var antagelig at et flertall (med ni stemmer) for vedtaket ville skape et sterkere internasjonalt mandat for å sette press på Israel.

Problemet med strategien er at ulike aktører har ulike tanker om hva Israel skal presses til.

De fleste europeiske land ønsker at Israel skal drastisk legge om bosetningspolitikken på Vestbredden ved å i første omgang stanse all videre utbygging av boliger, og i andre gang begynne arbeidet med å legge ned bosetningene. Det er antagelig også dette arabiske land ønsker seg, i det stille. De forstår at Netanyahus bosetningspolitikk ikke er et reelt hinder for seriøse fredsforhandlinger men et påskudd for Abbas å nekte å forhandle. 

Kina og Russland forstår at alt dette er et sideshow til de virkelig tunge problemene i Midtøsten som utspiller seg i Afghanistan, Pakistan, Irak, og Syria; og stemmer konsekvent mot USA for å gjøre sine interesser gjeldende. For dem er press på Israel det samme som press på USA, og det ønsker de alltid.

Et nederlag slik det gikk, en katastrofe om det hadde blitt flertall

Dette var et stort prestisjenederlag for Abbas, ikke minst fordi USA nå har et påskudd for å torpedere alle slik forsøk i overskuelig fremtid. 

Men for enhver som mener at en varig fredsavtale er avhengig av et oppbyggelig forhandlingsklima, ville et flertall vært en katastrofe, selv om det ikke ble et vedtak på grunn av USAs veto. 

Det ville for det første vært en gavepakke til Netanyahus valgkamp, i det ingen i Israel ville tvilt på hans vilje og evne til å trassig motsette seg alle krefter som mente at vedtaket utgjorde et mandat for endring. Det er uenighet i Israel om hva som er akseptable innrømmelser og rimelige motkrav, men det er bred tverrpolitisk enighet i Israel om at innholdet i forslaget var helt uakseptabelt, og at kunstige tidsfrister bare gir palestinske ledere mulighet til å vente til klokken ringer uten å inngå reelle forhandlinger. 

Et flertall ville gitt palestinerne (og anti-israelske aktivister) mye å lage støy over, men lite annet. Det er å slå inn åpne dører å demonisere Israel i norske og svenske politiske miljøer, men dette er miljøer som forlengst har mistet tillit og troverdighet i Israel, og antagelig også i andre land som faktisk kan utrette noe. 

Hvis USA (og Storbritannia) hadde blitt tvunget til å nedlegge veto mot forslaget, hadde det kostet Abbas dyrt. Gitt alle andre problemer i regionen, sliter Abbas stadig mer med å få sin sak på dagsorden til de store maktene; og å sette de to mektigste vestlige stormaktene i forlegenhet hadde ikke hjulpet.

Hva skjer videre?

Israel: Dette var langt fra noen seier for Netanyahu. At resolusjonen i det hele tatt ble fremstilt for Sikkerhetsrådet viser at det internasjonale samfunnet, også Israels venner, har tynnslitt tålmodighet med Netanyahu. Det er blitt et stadig bredere mandat i israelsk politikk for å vise tøffhet overfor palestinske ledere på enkelte fronter og vise smidighet overfor det internasjonale samfunnet på andre. Det er å håpe at den (neste?) israelske regjeringen viser mer kreativ problemløsning: palestinerne på Vestbredden og Gaza må få bedre muligheter til bærekraftig samfunnsutvikling, de reelle hindrene for seriøse fredsforhandlinger må synliggjøres, og den vestlige verden må overbevises om at Israels sikkerhetsbehov er sammenfallende med deres. 

PA/Abbas: For den som har fulgt med, er det helt utrolig hvilken fiasko Mahmoud Abbas har vært som statsleder, men det spørs om det finnes noen som er villige eller klare til å overta. (Demokratiske valg er p.t. avlyst for palestinerne). Han har nå meldt alle sine kort, og det neste skal visst være å overbevise den internasjonale straffedomstol om å ta affære overfor Israel. Det er mange problemer med den tilnærmingen, ikke minst at Israel ganske sikkert vil da forsøke å stille palestinske ledere for den samme domstolen.

USA: Obama er nå sin "lame duck" fase som president og vil bare gjøre mer med denne konflikten om det blir et gjennombrudd som gir ham ettermæle. Antagelig vil det skje veldig mye i kulissene fremover, med press både på palestinerne og israelerne. Utenom det har Obama politisk mandat og evne kun til å straffe palestinerne for stuntet i FN, men også dette kommer til å skje i det stille for å ikke oppmuntre Netanyahu til å erklære seier. Kerry kommer til å reise og prate, det blir mer pinlig korrekte uttalelser, men lite reell satsing fremover.

EU: Uten et flertall i Sikkerhetsrådet kommer europeiske land til å slepe med føttene med å anerkjenne en palestinsk stat. Antagelig kommer det til å bli en god del private advarseler til israelske politikere om å vise (langt) mer godvilje - om ikke annet for å avkle Abbas' egentlige intensjoner/avmakt. Det kommer også til å bli mer innsats i å hjelpe palestinske myndigheter bygge et bærekraftig samfunn på Vestbredden. 

Hamas/ISIS/Hizballah/Iran: Denne fascistiske, egentlig svært så løse konstellasjonen, teller på knappene om gevinsten ved å åpne en front mot Israel. Israelske forsøk på å forsvare seg vil på den ene siden gi massiv taktisk tap for Israels fiender; men vil samtidig gi terroristene store PR-gevinster og sympati i vestlige media. Hamas jobber intenst med å bygge opp sin infrastruktur av raketter og tunneler, Hizballah har en hær og et arsenal i syd-Libanon som de kan slippe løs på kort varsel, og ISIS legger press på Golanhøydene. Medlemmer av Irans revolusjonære garde har latt seg avbilde ved Libanons grense til Israel. 

Det vi kan håpe på...

... er at USA setter både Israel og Abbas på plass og krever symbolske innrømmelser etterfulgt av reelle forhandlinger. Israel blir bedt om å fryse all utbygging på Vestbredden og østre Jerusalem over en meningsfull tidsperiode (to år?), Abbas blir bedt om å komme med utvetydige forsikringer om at han søker en varig fred og permanente løsninger. Det er mulig, og kanskje best, at tostatssporet erstattes av et normaliseringsspor som bygger på milepæler heller enn tidsfrister. Alle tre må samles om en strategi for å avskaffe Hamas, eventuelt ved å erstatte det med et politisk parti.

Det vi kan frykte ...

... er at Abbas satser enda mer på radikale elementer blant sine egne og uforsonlig retorikk utad, og at EU jatter med. Det vil forsterke Israels fornemmelse av å stå helt alene om sitt eget forsvar, og da vil skyttergravene bli dypere. Netanyahu fortsetter som statsminister og dermed også sin politikk med å sette press på palestinerne ved utbygging av bosetninger. USA melder seg mer ut av fredsprosessen, og det blir mer "pragmatisk" (altså kynisk) ved at Kina og Russland blir trukket inn. 

Å lytte og vente, fremfor å beslutte og handle

De kloke blant oss vet å vente og lytte, særlig når det motsatte forventes.

Noen ganger hjelper det å ha erfaring som problemløsende rådgiver når jeg forsøker å være god tenåringsfar, andre ganger er det motsatt.

I de fleste bedriftskulturer berømmer og belønner man ledere for å være beslutningsdyktige og handlekraftige, men det er ikke alltid det lureste med tenåringer som er i omstillinger som krever av dem at de venner seg til at kroppen deres, hjernen deres, forventningene fra andre blir annerledes. 

Da er det ofte bedre å lytte og vente. Lytte til deres reaksjoner og tanker og erkjenne at de har plass i det hele; og vente til at de finner ut av tingene selv. Å beslutte og handle på vegne av tenåringer er av og til helt nødvendig, men alltid uforutsigbart: de får stadig større muligheter til å gjøre akkurat hva de vil med andres beslutninger og handlinger. 

Dette kommer av at min hovedoppgave som far ikke er å alltid sikre at mine barn tar de riktige valgene, men fremfor alt å gi dem evnen til å gjøre ansvarlige valg selv. Og det krever at jeg må legge av meg - eller i hvert fall utsette så lenge som mulig - mine impulser om å "skjære gjennom".

Dette kan være noe å tenke på i andre sammenhenger også: kanskje vi skal respektere ledere, eksperter, foreldre, venner, partnere, og andre som tør å innrømme at de avventer ting, men vil gjerne lære mer i mellomtiden. 

Du trenger ikke ligge med noen for å få boken din anmeldt

Det er sant at det skrives for få bokanmeldelser. Løsningen ligger ikke i papirmedia, men i en digital dugnad. Hvem er med?

Debatten om litteraturkritikk er egentlig bare en levning av papiravis-tankesettet som likevel er på vei ut. For premissene på diskusjonen er at 1) det er begrenset plass til anmeldelse og eventuelt tilsvar; og 2) det er bare betalte litteraturkritikere som kan skrive anmeldelser. 

Disse premissene er mildest talt sviktende:

  • De som er interesserte i å lese anmeldelsene blar ikke gjennom avissider for å finne dem. Hvilke bøker som anmeldes i ulike aviser (eller andre tidsskrifter) er avhengig av målgruppen for avisen, hvilket altså vil si hva som fenger interessen til flest mulig av dem som titter gjennom blekka uten noen bestemt mål og mening om hvilke bøker som er aktuelle. 
  • Anmeldelsene er derfor en tjeneste til leserne (og ikke forfatterne). Poenget er at for eksempel Aftenpostens lesere skal være takknemlige for at anmelderne der hjalp dem med gode kjøpsvalg. Hvilke bøker som dekkes er derfor avhengig av hva leserne vil ha kjøpshjelp om. 
  • Ettersom aviser hovedsakelig leses den dagen de gis ut, er de spesielt dårlig egnet til litteraturanmeldelser. Enda verre er det at anmeldelser på papir er dårlig "merchandising": om du blir interessert i en bok du leser om i avisen, er det et godt stykke arbeid for å faktisk få tak i boken. 

Løsningen er egentlig ganske enkel: et kooperativ, en pågeående dugnad, for bokanmeldelser, simpelthen et websted som i det minste omtaler og helst presenterer anmeldelser av alle bøker som utgis av norske forlag.

Den fungererer etter følgende prinsipper:

  • Alle bøker som utgis får omtale på webstedet. Det må bli forlagets ansvar å legge det inn.
  • Det legges ut lenker til å kjøpe bøkene i omtalen. Hadde vært fint om stedet kunne finansieres av salgsprovisjon, vet ikke om vår boklov tillater det.
  • Vil du at din bok skal anmeldes, må du skrive minst tre anmeldelser selv innenfor ditt område.
  • Kunne også være et krav om at du skal kvalitetssikre et visst antall anmeldelser også.
  • Forfattere får plass til å kommentere anmeldelser eller forsåvidt sine egne bøker.
  • Det er et mål å ha flere anmeldelser per bok.
  • Webstedets redaktør passer på at det ikke blir interessekonflikt, dvs. passe på at folk ikke anmelder sine egne bøker.

Ettersom dette fremmer boksalg, bør det finansieres av bokbransjen med styres som et uavhengig organ, og de kan også publisere webstedet. Dette er egentlig bare å gjøre.

Argumenterte aktoratet mot Adnan Syed på rasistisk grunnlag?

Aktoratets argumentasjon om Adnan Syeds motiver for å (angivelig) å ha myrdet sin eks-kjæreste er et typisk eksempel på en feilslått, men utbredt tankerekke.

Jeg har tidligere omtalt sensasjonspodcasten Serial, som er en 12-episoders føljetong om saken mot Adnan Syed. Han ble dømt for å ha myrdet sin eks-kjæreste i 1999 i Baltimore, og podcasten går grundig gjennom bevisene mot ham. Serien avsluttes førstkommende torsdag, og det er stor spenning om det blir en konklusjon på det hele. Jeg anbefaler alle å lytte til episodene fra begynnelsen for å få et inntrykk av hvor spennende god journalistikk kan være.

I episode 6 ("The Case Against Adnan Syed") forteller programleder Sarah Koenig at en av aktoratet argumenter mot Adnan var at han kom fra en kultur hvor såkalte "æresdrap" forekom. For selv om Adnan var født i USA, hadde hans foreldre innvandret fra Pakistan. Adnan var også aktiv i en moske og godt kjent i det muslimske nærmiljøet.

Det er uklart om aktoratets argumenter om Adnans motiver gjorde noe inntrykk på juryen, men det er lett å se at de kan være forførende på mange: Da det ble slutt mellom Adnan og Hae (den myrdede), så gikk det på Adnans ære løs, og han fant en slags moralsk hjemmel i sin kultur til å ta livet av henne. Aktoratet la også frem ubelagte påstander om at det var vanlig for menn med pakistansk avstamning å søke tilflukt i Pakistan etter slike forbrytelser.

Det er mange problemer i premissene til denne tankerekken som jeg kommer tilbake til lengre nede, men la oss et øyeblikk anta at premissene var riktige, altså at menn med pakistansk 1) oftere opplever det å bli vraket som en større krenkelse enn andre; og 2) oftere anser vold som en akseptabel måte å gjenopprette "æren" på. Tanken er derfor at hvis du tar en tilfeldig pakistansk mann og undersøker, er det en større sjanse for at han kan ty til vold over noe slikt enn andre i Baltimore.

Dette er likevel uanvendelig - og følgelig fordomsfremmende - i Adnans tilfelle. For han var ikke en tilfeldig utvalgt person fra en gitt gruppe. Det er simpelthen irrasjonelt å gjøre en person ansvarlig for et fenomen i en gruppe han tilfeldigvis tilhører. Det avgjørende ville være å finne ut om akkurat Adnan hadde slike motiver, og det er det - skal vi tro Serials fremstilling - lite som tyder på. Det ville antagelig vært legitimt for politiet å etterforske et slikt motiv, men ikke å legge det frem som et et anvendelig premiss uten gode bevis.

Men det er et godt eksempel på en utbredt feilslutning. Vi tror at ettersom et fenomen er mer utbredt i en gruppe enn en annen, så kan vi anta at det er mer sannsynlig at en bestemt person i den ene gruppen er et eksempel på fenomenet, men det er feil.

Årsaken til at feilslutningen er utbredt, er fordi tankerekken faktisk er anvendelig i andre problemstillinger. "Æresdrap" er et reelt problem i enkelte miljøer, og dermed blir det lagt innsats i å analysere og motarbeide slike mord i akkurat de miljøene. Men dette arbeidet går ut på å finne dem som er tilbøyelige til å gjennomføre eller støtte slike handlinger.

Så et ord om premissene: etter det jeg kan forstå varierer "æresdrap" etter region og miljø i blant annet Pakistan. Gitt at Pakistan er et stort og mangfoldig land, er det åpenbart at det overveldende flertall tar avstand fra det. Andelen amerikanere med pakistansk miljø som er mot slike mord er skyhøyt. Videre er det ikke åpenbart at begrepet "æresmord" er spesielt relevant her.

Mannen som gråt på t-banen på fredag

På t-banen fredag formiddag etter å ha vært på legebesøk med min sønn. Stort utvalg seter og lyst ute, begge litt uvant for en vanlig pendler.

En ung mann kommer ombord og setter seg rett overfor meg, virker litt forvirret, litt uryddig uten at jeg greide å sette fingeren på det. Stinket sigaretter av ham, og jeg tenkte at her er det noen som har begynt helgen litt vel tidlig.

Telefonen hans ringer, og han prater litt høyt.

"Jeg har pakket alle dine ting, unntatt bestikk, for jeg har ikke noe bestikk selv." Tårene renner nedover ansiktet hans. Han fortsetter samtalen, og det er hverken noe bebreidende eller noe ynkelig i tonen hans. Antagelig kjente personen på andre enden mannen godt nok til å vite at han var oppskaket, men hvis jeg ikke hadde sett tårene hans ville jeg trodd det var en helt alminnelig samtale.

Jeg vet ikke noe mer om denne mannen. Jeg hadde lyst til å klappe ham på skulderen på vei ut og si noe sånt som at det blir bedre dager og netter fremover. Jeg gjorde det ikke, for vi var og er fremmede for hverandre.

Hver dag i denne forholdsvis lille men likevel så store byen vår knuses hjerter. Folk flytter ut av leiligheter for siste gang og føler at fremtiden er som en avgrunn. De gråter i tide og utide og vet ikke akkurat hvorfor. Folk kommer også tilbake til sin leilighet og oppdager den er halvtom, ribbet for effekter de var blitt vante til men som de ikke får ta del i mer. Personen på andre siden av telefonsamtalen jeg hørte på t-banen dro antagelig ut og kjøpte bestikk den dagen. Stilte seg i kø på IKEA med det og et par andre småting.

Jeg kan bare spekulere på hva som hadde skapt bruddet mannen på t-banen gråt over. Kanskje hadde han vært utro, kanskje en drittsekk, kanskje tyvaktig og uærlig. Kanskje hadde partneren vært det. Kanskje begge to var bra folk som etter hard innsats måtte gi opp. Kanskje måtte mannen flytte til en annen by for å finne jobb. Det er mange mulige forklaringer, mange nyanser, mange vendinger i en handling som ser helt annerledes ut for den ene og den andre.

Men tårene kjenner vi alle igjen. Skuffelse, tidlig sorg, innledningen til en periode som vil vare en stund men forhåpentligvis ikke for lenge. Det er tårer som føles som nederlag men i virkeligheten er tegn på at vi seiret: vi tok mot til å vise sårbarhet og inngå intimitet, og et eller annet sted er det håp om at motet finnes igjen.

Om mannen leser dette, håper jeg han kjenner klappet på skulderen jeg ikke turte komme med på fredag. 

Vi bør legge all bistand til å fremme kvinners kår

Dette ble først utgitt i VG for noen måneder siden. I anledning fredsprisutdelingen tar jeg den opp igjen.

Norge er i verdenstoppen for kvinners rettigheter. Dette gir utgangspunkt for en radikal omlegging av bistandspolitikk for å fremme kvinners kår i utviklingsland.

Om vi ønsker en bistandspolitikk med slagkraft over vår vektklasse må vi kombinere uavhengig idealisme med veloverveid bruk av ressurser. I alle år har vi vektlagt det første og slitt med det andre. Vi er enige om at Norge bør være generøse i bistand til andre lands utvikling, men det er uklart og omstridt hvor effektive vi lykkes å være.

Vi trenger en strategi som sikrer bedre effekt gjennom spesialisering.

Vi bør utforme en bistandsinnsats som utelukkende skal å hjelpe kvinner oppnå like rettigheter og forutsetninger for å kunne leve trygt, velge fritt og lykkes.

Dette vil gi enorm avkastning for de landene og menneskene vi ønsker å hjelpe, samtidig som det faller perfekt sammen med  våre verdier, våre ambisjoner, og vår kompetanse:

  • Likestilling og kvinners rettigheter er verdige og viktige mål i seg selv. 
  • En rekke studier viser en klar sammenheng mellom kvinners kår og landets økonomiske og sosiale utvikling. Land som er vellykkede økonomisk, stabile politisk, og frie har likestilling som uttalt mål. De fattigste og minst stabile landene alle har det til felles at de undertrykker og diskriminerer kvinner.
  •  Mye tyder på at kvinners rettigheter er en av de viktigste - kanskje den aller viktigste - faktoren for å få land på rett kjøl, økonomisk, sosialt, og politisk. Selv små fremskritt vil ha en stor effekt.
  • Likestilling i Norge - hvor det også gjenstår en del - er et resultat av vårt eget hardt arbeid, både i kvinners nybrottsarbeid og menns omstillingsevne. Hvor langt vi har kommet er en reell prestasjon vi kan være stolte av, og vi har ekspertise vi bør være generøse med å dele.

Selv med et så klart og avgrenset fokus er det mye å ta tak i, blant annet: kvinner bør få politisk makt, eiendoms- og arverettigheter på lik linje med menn og uavhengig av ektefeller. De må ha lik tilgang til utdannelse på alle nivå, lånemarkeder, arbeidsmarkedet, m.m. Tiltak i offentlig helse og velferdsordninger må gi kvinner mulighet til familieplanlegging og økonomisk uavhengighet om de er alenemødre. 

Dette er altså en radikal omlegging av bistandspolitikk og -strategi: vi kaster ut det andre for å konsentrere oss om bare en sak som vi legger alt inn på å lykkes med. Andre land kan ta seg av andre gode utviklingssaker.

Vi tar denne.

Hva er prest Olav Vikses neste jobb?

Olav Vikses syn på jøder er et gufs fra en tid de aller aller fleste norske kristne har lagt bak seg. Men hva skal vi gjøre av at han mente at slike syn var stuerene nok til et menighetsblad?

La meg gjøre to ting klart med en eneste gang:

  • Det er umulig å ha en rasjonell diskusjon om sannhets- eller rimelighetsinnholdet i religiøse dogmer. Prest i Den norske kirke Olav Vikse holder fast på en fortolkning av bibelske skrifter som han heldigvis har til felles med bare en liten minoritet kristne, men som var ganske så utbredt den gangen prester med stor rettskaffenhet satte "U" ved siden av døptes navn i kirkebøkene. Ingen rasjonelle argumenter vil få ham ut av den kjelleren.
  • Kirken har på sin side et vanskelig dilemma. Hele institusjonen bygger, i likhet med de fleste andre trossamfunn, på at deres teologiske oppfatning er bedre enn andres. Det er en luthersk-evangelisk kirke, tross alt. Så det er bare å forvente at de anser annerledestroende som mer eller mindre villfarne. Jeg har virkelig ingen problemer med akkurat det. Men når det er sagt, må også kirken sette noen grenser rundt hva som er akseptabelt. Det kan kanskje være lett for mange å si at dogmen om at jøder har kollektiv synd for gudsmord burde falle utenfor kirkens rammer, men kanskje ikke så lett å akseptere at kirken kunne ta avstand fra selvbestemt abort eller vielse av homofile. Jeg er ikke medlem av kirken, så dette er ikke mitt problem.

Når jeg så har lagt inn disse forbeholdene, så er det mye å si om Olav Vikses brev til husstander i Arna og Ytre Arna, og særlig Magne Fonn Hafskor, som er redaktør i menighetsbladet. (Vikse var for feig til å kommentere saken selv til Vårt Land). Hafskor sa nemlig at han så « ikke noe i denne teksten som ikke kan settes på trykk».

  • Stråmann: kritikken av denne utgivelsen gikk på at den ble utgitt i et menighetsblad sendt ut av Den norske kirke, altså det som skal forsøke å være en samlende folkekirke i Norge. Om Vikse hadde satt denne teksten på trykk i hva det nå er som Vigrid utgir, hadde ingen løftet et øyenbryn. 
  • Når Hafskor presiserer at teksten bare er utrykk for Vikses mening, må han jo tro at Vårt Lands lesere er idioter. Hadde en vikarprest i menigheten forsøkt å skrive et brev som argumenterte for pavens ufeilbarlighet, eller kanonisering av Mormons bok, eller voksendåp, tror jeg det hadde falt Hafskor adskillig tyngre for brystet å sette det på trykk. 
  • Lederne i Den norske kirke må nå bestemme hvilken regel Vikse og Hafskor brøt med denne teksten: enten ble 1) menighetsbladet brukt til politisk polemisering (kirken skal av åpenbare årsaker være politisk nøytral) ellers så 2) var det forkynnelse av religiøst innhold som jeg oppriktig trodde ikke har noen plass lenger i kirken. Jeg forventer at den avklaringen kommer.

Det som er skummelt er hva både han og Hafskor mener er rimelige bidrag til offentlig debatt generelt, og i et slikt tidsskrift spesielt. Og akkurat det kunne Den norske kirke ha godt av å drøfte litt nøye. 

Blir man for gammel til å jobbe, ganske snart?

Robert Eriksson og Elin Ørjasæter har begge litt rett, begge mye feil.

Det som forarger meg mest med Elin Ørjasæters overskrift og ingress, er forutsetningen om at "analytisk evne" (definert av PIAAC som lesing, regning, og evne til problemløsning) kan likestilles med "dyktighet".

1: Hvilke fedigheter som er mest avgjørende for yrkesmessig suksess vil naturligvis være avhengig av yrket. Fysikere og sprintløpere når sitt høyeste nivå tidlig; forfattere og langdistanseløpere senere. Hjernen forandrer seg med alderen, men den viser seg også å være plastisk. Hvis jeg noensinne hadde talent til å bli profesjonell pianospiller, lot jeg den sjansen gå fra meg i tenårene - men det er antagelig tid til at jeg kan lære meg nok til å underholde mine venner.

2: I min erfaring (og en god del forskning) så er analytisk evne - slik PIAAC definerer det - mindre viktig for suksess som leder enn mange andre ferdigheter. Det er faktisk sjeldent at lederen er den smarteste personen i et møte. Som Ørjasæter har påpekt tidligere, er det sterk korrelasjon mellom IQ og ledersuksess, men mye tyder på at man må ha en høy nok IQ for å lykkes, men at andre ferdigheter teller mer ettersom man nærmer seg toppen. Blant dem er empati, overtalelelsevner, viljestyrke, og kanskje aller mest summen av disse, som går ut på å mobilisere en organisasjons ressurser til å oppnå et felles mål.

3: Jeg vil gå enda lengre og påstå at problemløsning er noe av det mest forsømte i så å si alle bransjer. Organisasjoner sliter og mislykkes i hovedsak fordi ledere på alle nivåer ikke er nøye eller flinke nok med å velge riktig problem, avgrense det, analysere bestanddelene, gjøre en syntese av det de finner ut, og oversette det de har lært til handling. (Dette skriver jeg en bok om, forøvrig).

Om analytiske evner blir svakere med alderen, tror jeg det i stor grad skyldes atrofi - at evnene det er snakk om simpelthen ikke utfordres nok i de fleste organisasjoner.

Ørjasæter har rett i sitt sentrale punkt, nemlig at alder blir en stadig større faktor for egnethet i mange stillinger etter et visst punkt. Jeg kjenner til firmaer som kontraktsmessig har tvungen avgang etter en viss alder for sine mest seniore folk, og de har vektige grunner til det. Men denne faktoren varierer fra person til person, og jeg tror hun overvurderer "analytisk evne" som suksessfaktor.

Men vi risikerer å hive ut babyen med badevannet (for å si det slik) hvis vi kategorisk antar at eldre er mindre dyktige enn yngre. Den største sinken i vår økonomiske utvikling er at vi ikke utnytter og utvikler menneskelige ferdigheter ("humankapital") godt nok, og da blir det for dumt å kjøre folk på dynga ene og alene fordi de er over 50, 55, 60, eller 65.

Da får vi heller bli flinkere til å ta vanskelige samtaler med folk som overvurderer sine egne evner, uansett alder. Det var dette med empati og overtalelesevner.

Hvorfor oljeprisfall er bra for Norge og dårlig for verdensøkonomien (på sikt)

Dagens Næringsliv, som oftest og forfriskende antitabloid, har i dag overskrift om hva et ekspertpanel mener skal til for å "redde" norsk økonomi. Bakgrunnen er at fallet i oljeprisene fører til redusert investering i oljesektoren og lavere oljeinntekter. Det skaper vanskeligheter for dem som er avhengige av oljesektoren og høye oljeinntekter, dvs. mesteparten av landet.

Vi vet ikke hva som er et stabilt, langsiktig leie på oljeprisen. Her er en graf fra Macrotrends.net som gir et historisk perspektiv:



Det er i stor grad politiske begivenheter som får prisen til å svinge plutselig, og antagelig er det politikk mellom Saudi Arabia og USA som er ansvarlig for det brå fallet den siste tiden.

Det som imidlertid er sikkert, er at:

  • Innen overskuelig fremtid må vi finansiere "den norske modellen" med noe annet enn valutagave fra Nordsjøen
  • Det er mye lettere for politikere å utsette de vanskeligste omstillingene til etterkommere i regjeringskontorene enn å ta fatt på dem selv
  • Jo lavere oljeprisen er, jo mindre gjøres det for å utvikle alternative energikilder verden over

Om politikere følger opp DNs krisemaksimering med et mandat om å oppmuntre til ny næringsutvikling i Norge, så er det fint. Oppsigelser av smarte ingeniører i Stavangerområdet frigir mental energi og økonomiske incentiver til å finne på helt nye ting, gjerne basert på ferdigheter de har bygget i sin tidligere bransje. Trangere økonomiske tider gir også politikere anledning til å prioritere mer langsiktig (les: gjøre mer for å konkurranseutsette norsk næringsliv og gjøre offentlig sektor mer produktiv).

Derimot er lave oljepriser litt som å tisse i buksen for verden forøvrig. Av flere grunner bør vi ikke utsette utvikling av alternative energikilder, og ingenting skaper incentive til det som høye oljepriser.

Kontratrenden "Serial Podcast"

En av de beste og mest prisbelønnede radioprogrammene i USA - This American Life - har de siste månedene forsøkt seg på en spinoff som heter Serial Podcast. I følge Apple (iTunes) er dette den mest populære podcasten noensinne. 

Serial Podcast går mot strømmen i moderne journalistikk, og det gjør den til noe av det mest lytteverdige jeg har hørt på lang tid.

Det er ingen overskrift, for det er ingen konklusjon, og vi vet ikke om det blir det. Programleder Sarah Koenig forsøker å finne fakta og finner for det meste usikkerhet. Det hele fortelles i førsteperson, og førstepersonen er full av tvil om hva det handler om.

Føljetongen er om et mord som fant sted i januar 1999 i Baltimore. Adnan Syed ble dømt for mordet og sitter inne på livstid. Koenig har gått hele saken etter i sømmene og oppdaget en rekke forhold som ikke var kjente under rettsaken. Hun har intervjuet alle hun kan finne som hadde befatning med saken, blant annet 40 timer med den dømte. Jo mer hun graver, jo mer fascinerte blir vi av det hele.

Koenigs tone gjennom det hele er oppriktig og fortrolig. Det føles ofte som vi sitter sammen med henne rundt et spisebord etter dessert, når lysene slukkes og en våger å utgi litt mer. 

Programmet søker sannheten i en sak som er vanskelige å forstå, og erkjenner at fakta er motstridende og forvirrende. Den introduserer fakta ved å åpne små pakker som noen ganger viser seg å være viktige, andre ganger villspor. Intervjuene inneholder pauser, oppklaringer, nye sjanser. Vi vet ikke en gang hvor mange episoder det blir i sesongen, for undersøkelsene foregår mens episodene produseres.

Det er bare å håpe at dette inspirerer til etterfølgelse.

For en (sjelden) gangs skyld journalistikk som ikke undervurderer sitt publikum.

Aftenposten har rett i konklusjon, helt på villspor i argumentasjon

Aftenpostens redaksjon er mot lovforslaget i Israel som kalles "Jewish State Bill".

Bare for å få det unnagjort: det er jeg også. Jeg synes det er unødvendig og sender et svært uheldig signal til landets minoriteter, særlig arabere.

Hvis Aftenposten og jeg er enige i konklusjonen, hva har jeg da å klage over?

Jo, fordi Aftenpostens redaksjon legger til grunn de mest selsomme premissene for sitt standpunkt:

  • Aftenposten gir inntrykk av at Netanyahus engasjement i lovforslaget er en reaksjon på synagogemassakren nylig, at det utgjør en del av det norsk presse har forhastet seg med å kalle "hevn". Det er det ikke: lovforslaget har vært debattert en stund, og Netanyahu uttalte seg om den et par dager før massakren. 
  • Aftenposten forklarer heller ikke hva loven går ut på, så er er en kort innføring: den gjør Hatikvah til nasjonalsang (slik "Ja, vi elsker" er i Norge), hebraisk som offisielt språk (slik norsk er i Norge), at jødisk historie skal formidles i israelske skoler, m.m. De omstridte delene har med at loven skal gi "veiledning" til domstolene, og særlig israelsk høyesteret om at for eksempel jøder skal ha fortrinnsrett til kjøp av land som eies av Jødisk Nasjonalfond, altså en konsesjonslov slik vi har hatt mange av i Norge (forsøk å kjøp en gård på det åpne markedet i Norge). Den gir også - forøvrig - særrettigheter til arabere og garanterer like borgerrettigheter (stemmerett, ytringsfrihet, trosfrihet, m.m.) 
  • Aftenposten vil til slutt at "Norge og andre land gjør Israel tydelig oppmerksom på de potensielle skadevirkningene" og har åpenbart ikke fått med seg at det i Israel foregår en rasende debatt om lovforslaget og at innlegg som Aftenpostens ville fremstå som nedlatende og uvitende. Hadde norske diplomater lagt frem Aftenpostens synspunkter til sine israelske kollegaer, hadde de mistet all troverdighet.

Jeg ser ellers frem til den dagen Aftenpostens redaksjon setter seg inn i hva de palestinske selvstyremyndighetene har gjort for å sikre like rettigheter for alle etniske og religiøse grupper i sine områder nå og i en fremtidig stat. 

Unn meg en naturlig død

Jeg har ønsker om hvordan jeg vil dø som jeg deler her. Jo mer vi diskuterer dette, jo bedre. Og jeg har et innspill til regjeringen. Det kommer mer.

Les Elin Ørjasæters innlegg Hvordan dør leger? og gjerne også den engelskspråklige artikkelen hun omtaler, How Doctors Die av Ken Murray.

Jeg ønsker å dø en naturlig død på mine vilkår

Da jeg bodde i USA underskrev jeg en "advance care directive" som i grove trekk gikk ut på at:

  • Om jeg skulle bli utsatt for en skade eller sykdom jeg ganske sikkert ville dø av og jeg ikke kunne bestemme selv, så skulle det ikke igangsettes "heroiske tiltak" for å holde meg i live.
  • Jeg skulle få lindrende og palliativ behandling for å slippe smerte og lidelser.
  • Jeg likevel kunne holdes kunstig i live om det gjorde det mulig å uten begrensninger høste kroppsdeler som andre kunne ha nytte av.

I hovedtrekk er dette fremdeles mine ønsker. Så vet alle det.

Disse enkle formuleringene krever mange presise avklaringer. Hva betyr "ganske sikkert"? Hvem skal avgjøre hva som er "ganske sikkert"? Innenfor hvilken tidshorisont? Hvordan skal man fastslå at jeg ikke kan bestemme selv? Hvem skal fastslå det? Hva er "heroiske tiltak"? Hva utgjør "lindrende og palliativ behandling?" Osv.

Dokumentet hadde definisjoner på alle disse, men jeg synes det fremdeles var gråsoner og måtte avfinne meg med at om dokumentet kom til anvendelse, så måtte kloke holder finne ut av detaljene.

Og så må jeg finne meg i at det kanskje til slutt ville være tilfeldigheter som avgjorde måten jeg dør på.

Hvorfor jeg ønsker det

Det er tre hovedgrunner til at jeg underskrev dette dokumentet og deler hovedpunktene med dere nå:

  • Egoisme: jeg ønsker ikke å bli utsatt for behandling som - hvis påført friske mennesker - ville regnes som umenneskelig tortur, bare for å utsette tidspunktet for en død som likevel kommer snart.
  • Kjærlighet til mine pårørende: Jeg vil skåne dem for beslutninger som vil være fryktelig vanskelig for dem, og som jeg som myndig person bør ta ansvar for selv.
  • Solidaritet med andre pasienter: Jeg vil ikke oppta helseressurser som kan være til åpenbart bedre nytte andre steder. 

Hva regjeringen bør gjøre

Jeg har et konkret innspill til regjeringen:

Utform og legg ut på Altinn et program som gjør det mulig for nordmenn å utforme en "advanced care directive" som gir helsepersonell robust veiledning for den enkelte. Her er måten å gjøre det på:

  • Før jul utnevn en arbeidsgruppe som innhenter erfaring fra andre land der dette er innført slik at de kan utgi en rapport som sammenfatter dette.
  • Før påske utnevn en kommisjon med oppgave å designe en norsk ordning. Denne skal gjennom høringer osv. men det er verdt å huske at dette blir et tilbud og ikke et krav til borgere. 
  • Åpne for ulike utforminger for ulike livssyn. 
  • Bygg det hele så snart som mulig.

For min egen del starter jeg her på denne bloggen en minikampanje om saken. 

Marte Michelet skriver ikke første, og forhåpentligvis ikke siste bok om holocaust i Norge

Marte Michelets bok føyer seg i rekken av av sterke bøker om holocaust i Norge, men det er ikke det første bidraget, forhåpentligvis ikke det siste, og slett ikke det mest imponerende. Det er ikke å nedvurdere boken å protestere mot inntrykket at det er definitivt - historisk eller moralsk.

Det er flere årsaker til at formidling av norsk holocausthistorie er viktig: det er en del av forskningen om fenomenet folkemord generelt; det er et forskrekkelig lite stykke i den større holocausthistorien i Europa; det er avgjørende for å forstå forholdene for den norske jødiske minoritet.

Men viktigst av alt - synes nå jeg - er det brennaktuelle behovet for å oppdra publikum, og særlig de unge, til å forstå hvilke muligheter og ansvar de har for å handle når de de er vitne til urett. Nordmenn i 1940-1945 bodde ikke på en annen planet enn vi gjør nå: ondskapen som førte frem til begivenhetene på Akershuskaien 26.11.1942 var et resultat av mange små og store handlinger, unnlatelser, feil, osv., som vi er fullt ut i stand til å gjøre nå.

Lensmannen som høflig og nærmest unnskyldende oppsøkte de få jødene som bodde i hans område og ba dem registrere seg, var ikke nødvendigvis en frådende antisemitt eller en gang nazisympatisør. Drosjesjåførene som kjørte familiene til kaien gjennomførte et kjøreoppdrag. 

Det er de færreste av oss som vet hva vi ville gjort, om vi var lensmenn, drosjesjåfører, naboer, venner, forbipasserende til forbrytelsene mot jødene i Norge under krigen. 

Det er med årene skrevet mange bøker om Holocaust i Norge, og hver belyser det hele fra en litt annen vinkel. Ragnar Ulstein: Jødar på flukt (1995)  og Kristian Ottosen: I slik en natt (1994) er de lettest tilgjengelige, men det finnes adskillig mer. Nederst her er en noenlunde lang, men slett ikke uttømmende liste fra (den dessverre noe herpede) artikkelen jeg har vært med på å utforme i engelske Wikipedia.

En så dramatisk historie innbyr til kategorisering av aktørene i ofre, overgripere, og redningsfolk, men virkeligheten var mer sammensatt. Å utforme det som en tegneserie, med sterke farver og konstraster er mer fengende men villedende. 

Slik karikering gjør saken en bjørnetjeneste. Skal formidlingen av denne historien ha noen effekt, må den utfordre lesere til innlevelse i hvordan overgripere, redningsfolk, og ikke minst den alminnelige person, rasjonaliserte sine valg og handlinger. Den må gjøre noe så ambisiøst som at den bygger hos flest mulig vanen å ha moralsk engasjement

Dette er en av grunnene til at kronikken til Mats Tangestuen og Torill Torp-Holte bør leses nøye: vi kjenner oss igjen i nyansene og ikke i konstrastene. Det er lett å overbevise oss selv om at vi naturligvis! ville vært en av redningsmennene enn overgriperne, men de fleste av oss er nok nærmere Knut Rød enn vi er villige til å vedgå. Marte Michelets bok tjener et prisverdig formål, nemlig å skape større oppmerksomhet rundt forbrytelsen. Men den som leser den, blir på ingen måte utlært i emnet.

 

En lang men neppe uttømmende litteraturliste

Sachnowitz, Herman; Arnold Jacoby (1978). Det angår også deg (in Norwegian). Stabekk: Den norske bokklubben. ISBN 82-525-0544-9. - an early personal account of a survivor's experiences.

Johansen, Jahn Otto (1984). Det hendte også her (in Norwegian). Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-09894-7.

Johansen, Per Ole (1984). Oss selv nærmest: Norge og jødene 1914-1943 (in Norwegian). Oslo: Gyyldendal. ISBN 82-05-15062-1.

Savosnick, Robert; Hans Melien (1986). Jeg ville ikke dø (in Norwegian) (2nd ed.). Oslo/Risør: Cappelen (1st), Aktive Fredsforlag (2nd). ISBN 82-92627-00-6.

Abrahamsen, Samuel (1991). Norway's Response to the Holocaust: A Historical Perspective. Holocaust Library. ISBN 0-89604-117-4. - one of two comprehensive treatises on the Holocaust in Norway.

Komissar, Vera; Bjørg Sundvor (1992). Nådetid: norske jøder på flukt 1942 (in Norwegian). Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-17170-2. - twelve case examples of Norwegian Jews who escaped and survived.

Ottosen, Kristian (1994). I slik en natt - historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-26049-7. - on the deportation of Jews from Norway to concentration camps, including case studies

Komissar, Vera; Sverre Nyrønning; Julius Paltiel (1995). På tross av alt: Julius Paltiel - norsk jøde i Auschwitz (in Norwegian). Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-26086-1. - the story of Julius Paltiel, who survived deportation and imprisonment in Auschwitz.

Feinberg, Kai; Arnt Stefansen. Fange 79018 vender tilbake (in Norwegian). Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-15705-6. Personal account of survivor Kai Feinberg, with historical notes by Arnt Stefansen

Søbye, Espen (2003). Kathe, alltid vært i Norge (in Norwegian). Oslo: Oktober. ISBN 82-7094-926-4.

Ulstein, Ragnar (2006) [1995]. Jødar på flukt (in Norwegian) (2nd edition ed.). Samlaget. ISBN 82-521-6988-0. - on the escape and underground railroad to Sweden, including case studies

Bruland, Bjarte (1995). "Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene". University of Bergen. - academic thesis, "The attempt to exterminate the Norwegian Jews."

Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig. Norges offentlige utredninger (in Norwegian). Oslo: Statens forvaltningstjeneste. 1997. ISBN 82-583-0437-2. NOU 1997:22 ("Skarpnesutvalget"). Retrieved 2008-01-16. - report from the governmental commission on the confiscation and disposition of Jewish assets. An English translation of the full minority report and a summary of the majority report was published by the Norwegian Ministry of Foreign Affairs in June 1997, but without the ministry's insignia or an ISBN registration. It was titled "The Reisel/Bruland Report on the Confiscation of Jewish Property in Norway during World War II," and is commonly known as the "blue book" and is on file at the Norwegian Center for Studies of Holocaust and Religious Minorities.

Lyngvi, Arne (2005). Fordi de var jøder... Da Holocaust rammet noen medmennesker i Bergen og Hordaland (in Norwegian). Bergen: Sigma forlag. ISBN 82-7916-035-3. - covers specifically the Jewish population of Bergen and Hordaland affected by the Holocaust

Berman, Irene Levin (2008). Flukten fra Holocaust (in Norwegian). Oslo: Orion. ISBN 978-82-458-0865-0. - the history of the Holocaust against the background of the author's memories of her own escape into Sweden. Published in English as: "'We Are Going to Pick Potatoes': Norway and the Holocaust, The Untold Story" (Hamilton Books, 2010, ISBN 978-0-7618-5011-3).

"Historikk jøder fra Agder". Stiftelsen Arkivet. pp. Norwegian. Retrieved 2008-01-17. - article about the fate of Jews in the Agder counties

Omskjæringsdebatten i Danmark: forskningen til Morten Frisch

Hva viser forskningen egentlig til Morten Frisch om mannlig omskæring?

 

(Det har i disse dager vært høring om tidlig mannlig omskjæring i Folketinget i Danmark. Til tross for at videnskab.dk har vært villige mikrofoner for Morten Frisch, ønsker de ikke å publisere innlegg som er kritiske til hans forskning. Derfor utgis denne her, tildels også for dansk publikum. Derfor litt dansk ortografi og tegnsetting, uten at jeg skal påberope meg å beherske dansk skriftlig særlig godt. Se nederst om Frisch)

 

Morten Frisch lener seg på egen forskning for å rettferdiggjøre en militant og uforsonlig holdning, ikke bare om saken, men alle som mener annerledes enn ham. Problemet, er at hans studier forteller oss absolutt intet om følger av tidlig mannlig omskjæring.

Centralt i Morten Frischs standpunkt om tidlig mandlig omskæring er en studie han selv er medforfatter til, som viser at omskårne mænd oftere har store seksuelle problemer, og at kvindelige partnere til omskårne mænd oftere har seksuelt besvær.

Mens Frisch selv er meget skeptisk til studier som konkluderer anderledes enn ham, tillægger han sit eget studie stor betydning. Er dette berettiget?

 

Lad os først fastslå, at spørgsmålet handler om effekterne af tidlig, såkaldt "rituel" omskæring af drengebørn udført på forsvarlig vis, altså en helt bestemt intervention.

Den ideele undersøgelse, for at besvare dette spørgsmålet ville være en dobbelt-blind, placebo-kontroleret og randomisert interventionsstudie som fulgte børn helt til de ble voksne. Det er av naturlige årsager ikke muligt, at bygge en dobbelt-blind eller placebo-kontrolleret studie. Og det er praktiske årsaker, til at effektene ikke kan følges over tiår hvis vi skal ha svar nu; og det er videre etiske årsaker til at man i Norden ikke kan randomisere kontroll- og testgruppe.

Derfor er det spesielt vigtigt, at studier som ligevel forsøker at finne svar på spørgsmålet er sine begrensninger bevidst og forsøger at minimere bias, nøytralisere variabler, og fremfor alt ha sammenlignbare test- og kontrollgrupper. Det er spesielt viktigt, at forstå og om muligt nøytralisere "confounding factors" for resultatene.

Konklusioner, som fremlægges af Frisch må antages underbygget af på hinanden afhængige faktorer, nemlig: udformningen af hypotesen, rekrutteringen af både test- og kontrolgruppen, undersøgelsesmetoden, hvilke spørgsmål man søger besvaret, analysemetoden, og hvilken tillid man har til både det generelle fund og præcisionsniveau af svaret. Ét svagt led i kæden svækker selvsagt forskningskvaliteten og resultaternes validitet.

 

Her skal vi undersøge studien til Frisch ved at begynde med hans fund og arbejde oss ind i hans metode.

 

Præcisionsniveauet: Hvis vi antager, at forskellene mellem test- og kontrolgruppen eksisterer, giver undersøgelsen ikke grundlag for at udtale sig om, precist hvor store disse forskelle er. Det eneste man kan sige er, at det er en statistisk signifikant forskel mellem grupperne.

 

Signifikans: I undersøgelsens mandlige population var det 125 personer ud af flere tusinder, der var omskårne. Af disse havde ti menn raporteret seksuelle problemer. For at undersøge, om hyppigheden blandt disse var højere end man kunne forklare ved tilfældigheder, analyseredes derfor forskellen med via odds ratio. Dette er en legitim analysemetode, men har sine begrænsninger, særlig hvis man skal måle på andet end sjældne forekomster. Resultaterne havde derfor været mere overbevisende, hvis man i stedet havde benyttet sig af en risk ratio, alternativt er det oplagt at have benyttet begge, for at udrydde tvivl ved odds ratio benyttelsen.

 

Sammenligningsgrundlag: I den publicerede, peer-reviewede artikel blev det ikke oplyst hvorvidt der blev spurgt til alder eller årsag til omskæringen blandt de 125 omskårne mænd. Det oplyses blot, at 15% (ca 19 mænd) blev omskåret før de var seks måneder gamle, og at 89% af de omskårne mænd havde oplyst at deres religiøse overbevisning var lutherske eller "ingenting". Ud fra oplysningerne i den publicerede artikel er det derfor rimelig at antage, at mellem 80% og 90% af de omskårne mænd blev omskåret af medicinske årsager, og at dette blev gjort efter spædbarnsalderen. Dette stemmer forøvrigt godt overnes med den kendte hyppighed af fimose. Frisch har efter at artikelen ble publiceret oplyst at "de fleste" af de 125 mænd - altså testgruppen - blev omskåret som unge, men det vides ikke, hvorvidt der blev spurgt om alder ved omskæring.

 

Dette er som sådan irrelevant, for det afgørende er årsagen til, at de ti mænd med problemer blev omskåret, og i hvilken alder indgrebet skete. Det skal ikke mer til enn at at blot få af disse få mænd blev omskåret af medicinske årsager til at analysen og resultaterne er meningsløse, da analysepopulationen er så lille.


Metoden for dataindsamling kvalitativt via interview og spørgeskemaundersøgelser og var derfor sårbar for "reporting bias", dvs. at svarene kan påvirkes af måden spørgsmålene bliver stillet, hvem som stiller dem, om respondenterne sidder for sig selv osv.

 

Rekruttering og udvalg: studiet var designet som et populationsstudie, en ofte benyttet metode ved måling af hyppigheden af forskellige forhold i en gruppe. Dette står i modsætning til studiets intension, som var at undersøge forskelle mellem to grupper, hvor man allerede vidste, at den ene var langt større end den anden. Frafaldet blev også stort, og det faktum at muslimer var vældigt underrepræsenteret i udvalget indikerer en klar bias i den gruppen, som ble undersøgt.

 

Hypotese: studiet blev designet uden nogen hypotese, som skulle testes. Dette er en metodik som blandt forskere omtales som en "fiskeekspedition" fordi den egner sig bedre til at afdække områder til videre studier, end til at bevise (eller modbevise) en tese eller et specielt fænomen.


Frisch mener videre at et studium fra Belgien (fulltekst) og et fra Portugal bekrefter hans fund. Her skal det først påpekes, at ingen av disse forsøgte, at replikere Frischs metode. Likevel gentar de mange av svaghetene i Frischs studie og har noen av sine egne begrændsninger. Den belgiske rekrutterte respondenter med flyveblad og hentet inn svar over internettet, hvilket gjorde det umulig at kvalifisere besvarelser. Analysen tok heller ikke høyde for alder og årsak til omskjæringen, selv om meget tydet på at de fleste ble omskåret for fimose sent i barndommen eller i ungdommen. Den portugisiske studien viser til alt overmål det motsatte av Frischs konklusjoner, i det den kun dreide seg om voksne menn som var omskårne av medisinske årsaker og som opplevde mindre smerte etter omskjæringen.

Kvinner: Frisch finner også en statistisk signifikant forskell blandt kvinner, men her er testgruppen - altså kvinner med omskåret partner - enda mindre og muligheden for "confounding factors" enda større.

Der er altså en mængde svagheder i studiet som skaber stor usikkerhed omkring resultaterne. Nogle af disse kan adresseres til Frisch: manglende hypotese, feilbrug af populationsstudie, at omskæringsårsag og alder ved omskæring ikke regnes med, og valget af odds ratio fremfor risk ratio.

Andre begrænsninger er generelt kendt når man arbejder med in natura studier: objektive mål på seksuel funktion og nydelse er vanskelige at nå, volunteer bias og reporting bias er vanskelige å undgå i sådanne studier, m.m.

Studiet er dog nyttigt til at danne hypoteser til videre studier med bedre design, for eksempel: hvad er det for faktorer, som skaber seksuelle problemer hos mænd omskåret af medicinske årsager i voksen alder? Kunde disse ungås om mændene blev omskåret i ung alder? Hvilken rolle spiller teknik og færdighed i udfaldet af medicinsk indikeret omskæring?

Frisch bør opmuntres til å forske videre på disse spørgsmål, fremfor å trekke konklusjoner og fremme påstander, som mangler videnskabelig grunnlag.

(Jeg og andre som har vært i debatt med Frisch har opplevd at han sjeldent besvarer innvendingene mot meningen hans men i stedet tyr til personangrep. Bare å se her for eksempler og her for litt grundigere gjennomgang av hans debattform. Men jeg ønsker at hans meninger dømmes ut fra innholdet i dem, og så får han heller opptre som en bølle). Her er nok et eksempel på hvordan han håndterer folk som er uenige med ham - ikke et ord om innhold, kun personangrep.

 

Tankeøvelser før fredsprisen kunngjøres

Noen virkelig vågale kandidater til fredsprisen ville være USAs væpnede styrker, WTO, IMF, Centers for Disease Control, og Leger uten Grenser (igjen). Og et lite hurrarop for Torbjørn.

Senere i dag vil den årlige debatten om Nobels fredspris bryte ut, og hvilke argumenter som resirkuleres kommer an på komiteens valg. Kanskje blir det et nytt perspektiv, og jeg vil i så fall la høre av meg.

Her er litt å tygge på i forkant:

  • Hvem som har bidratt mest til å fremme fred sånn omtrent det siste året er helt avhengig av hva man legger i begrepet "fred." Det er mange som forventer at komiteen skal dele ut prisen som en påskjønnelse til fanebærere som vi av politiske årsaker har tro på. Det kan noen ganger gi berettigede prisutdelinger, men de er alltid omstridte. Utdelingen til Barack Obama for den prestasjonen å ikke være George W. Bush er stjerneeksempelet på dette.
  • Hvis komiteen skulle velge den aktøren som har gjort mest for å fremme fred og frihet i etterkrigstiden, burde valget være enkelt: USAs væpnede styrker. Det er ingen organisasjon som - netto - har bidratt mer til at verden (tross alt) aldri har vært så fredelig som i vår tid. Åpenbart ville en slik utdeling være et avskjedsbrev for hele komiteen, men det får bli en annen diskusjon. 
  • Dette kommer (delvis) av at prisvinnere og andre helter bør bestå en renhetstest: uansett hvor mye de faktisk utretter, får de ikke prisen hvis de har politisk urent mel i sekken. Slik er det vanskelig å gi prisen til enhver idealistisk og risikovillig person med reell makt - altså de som utretter mest, selv om de snubler og driter seg ut underveis.
  • De viktigste arbeidet som gjøres for å fremme fred i verden i dag er forebyggende tiltak som får lite oppmerksomhet og enda mindre penger. Planet Money hadde nylig et fascinerende innslag om hvorfor så lite er - inntil nylig - samlet inn for å bekjempe Ebola-epidemien. Årsaken er at det føles bedre å gi penger til en katastrofe som allerede er inntruffet, fremfor å gi penger for å avverge katastrofen. Om Leger uten Grenser vinner Nobelprisen en gang til, vil det være for det heroiske de gjør nå som Ebola-epidemien er blitt en krise, og ikke det de fånyttes gjorde for å hindre at det kom så langt. Her kunne også USAs Centers for Disease Control fortjent en pris.
  • Andre prisverdige (men av politiske årsaker helt uaktuelle) kandidater kunne dermed  være Verdens Handelsorganisasjon (WTO), IMF, Bank for International Settlements, og G7, som alle bidrar til å stabilisere verdensøkonomien.
  • Helt til slutt: det er mye som tyder på at dette blir Torbjørn Jaglands siste utdeling. Og jeg vil i den anledning komme med en aldri så liten kjærlighetserklæring til mannen. Det er mye man kan finne på å kritisere ham for, men han fortjener stor honnør for å være modig og å være autentisk. Det er altfor mange lederskikkelser som skaper og dyrker en påtatt personlighet og som fremfor alt unngår å bli forbundet med omstridte spørsmål, og alle disse bør la seg inspirere av Jagland. 

Utdelingen får langt mindre oppmerksomhet utenfor Norges grenser enn vi forestiller oss. Det burde være et tankekors for komiteen fremover, og jeg håper jeg kan komme tilbake med innspill om det fremover.

Jeg ber om unnskyldning

Det er i disse dagene jeg gjør en spesiell innsats for å be om unnskyldning for alt jeg burde ha gjort, og alt jeg ikke burde ha gjort, i året som gikk. Og jeg retter en bestemt unnskyldning til alle jeg har omtalt offentlig.

I kveld rett før solnedgang går jøder verden over inn i de siste drøye 25 timene i Yamim Noraim, "ærefryktens dager", en tidagers periode som begynner med Rosh Hashanah ("Årets hode", eller altså nyttår) og avsluttes med Yom Kippur (forsoningsdagen).

I synagogen er liturgien for å få til forsoning omfattende, men den indre prosess vil variere fra jøde til jøde.

Slik jeg ser det, dreier det seg om et oppriktig oppgjør mellom alt det jeg ønsker å være, og det jeg faktisk oppnår. Det er en ydmykende prosess: det er bare å innse at jeg kommer til kort i omtrent alt jeg gjør. Denne forklaringen på 44 ulike synder som man rituelt tilstår er ubekvemt treffende.

Som samfunnskommentator sliter jeg særlig med en vederstyggelighet, og det er fristelsen å ikke bare kritisere andre, men å forsøke å gjøre dem små. De lette målene i denne sammenhengen er de som faktisk tør gjøre noe: politikere, aktivister, og andre debattanter som bruker av tid, krefter, og penger for å gjøre ting bedre. Dette er folk som fortjener vår respekt om ikke nødvendigvis vårt samtykke.

Det er en himmelvid forskjell mellom å utforske uenighet for å fremme en bedre forståelse av vanskelige problemer, slik en god idrettstrener gjør; og det å stå som publikum i en sportsarena og rope ukvemsord til spillerne (og dommerne, og trenerne) slik altfor mange andre gjør.

Det er svært krevende å drive oppbyggelig kritikk, og det er svært lett å være en drittsekk. Ikke minst fordi skribenter får mer oppmerksomhet når vi er drittsekker; som denne artikkelen av Daniel Dennett burde illustrere, er gode og treffende argumenter sjeldent fengende.

Jeg har mye å stå til ansvar for i de 25 timene som begynner kl 18:26 i kveld, men den jeg vil gå offentlig med er denne:

Jeg ber om unnskyldning fra alle dem jeg har kritisert de siste årene på uoppbyggelig vis: ved å ikke vise forståelse for deres argumenter og være vrang i min fortolkning av dem, og når jeg har vært mer opptatt av spilleren enn ballen. Jeg ber også om unnskyldning til de politikere og andre aktivister for at jeg har forsømt empati for deres oppriktige innsats.

Jeg ber også om unnskyldning for de gangene jeg har holdt tilbake med konstruktiv kritikk når det har vært behov for den. For alle de gangene jeg så at ting var urettferdige eller uriktige og jeg bare trakk på skuldrene.

Jeg håper at jeg i året som kommer bidrar mer til at folk jeg omtaler får til mer av det som er godt og riktig; og at jeg bidrar langt mindre til at folk føler seg misforstått og nedvurdert.

Til alle som faster, ønsker jeg tzom kal (en lett faste) צוֹם קַל, og til alle ønsker jeg g'mar chatima tova (en god forsegling) גְּמַר חֲתִימָה טוֹבָה .

Og til alle som nå er blitt interesserte i ulike oppfatninger om Yom Kippur, er det mye å velge mellom. Blant annet:

WTF! på Litteraturhuset

Litteraturhuset i Oslo driver med to ting:

  • Drift og forvaltning av et lokale som brukes til konferanser, boksalg, og matservering. 
  • Programmering av begivenheter, som debatter, symposia, foredrag, osv.

Det er mulig at Litteraturhusets drift og forvaltning er fremragende, det har jeg ingen formening om.

Men det som er helt åpenbart, er at Litteraturhusets omdømme og suksess bygger på programmeringen

Programmeringsdelen har helt siden begynnelsen vært ansvaret til Silje Riise Næss, som åpenbart har hatt et produktivt samarbeid med avgående leder Aslak Sira Myhre. Da hun søkte internt om å få overta jobben hans, er det ikke vanskelig å se fordelene ved at hun overtok roret.

Det er mildest talt uklart om beslutningen om å ikke vurdere interne søkere ble fattet før eller etter at de interne søkerne (altså den interne søkeren) ble kjent; men det er en oppsiktsvekkende beslutning i all den tid Litteraturhusets styre ønsket noen form for kontinuitet i programmeringen. 

Om styret aldri hadde til hensikt å vurdere interne søkere, burde det blitt gjort kjent i utlysningen, hvor det tvert om legges vekt på "kjennskap til husets virksomhet". Næss hadde god grunn til å tro hun var aktuell for stillingen, både ut fra det annonserte og sunn fornuft.

Det peneste man kan si om styrets behandling av Næss er at den har vært amatørmessig: å ikke en gang innkalle en så åpenbart kvalifisert kandidat til intervju setter i tvil den offentlige troverdigheten til styrets intensjon og tilnærming. Dette åpner for alle mulige spekulasjoner. Og en god mulighet for at Litteraturhuset om kort tid blir stående uten to av de nøkkelpersonene (Myhre og Næss) som har drevet institusjonen frem til det den nå er.

Personalmessig er det om mulig enda mer tvilsomt, for nå må Næss forklare for fremtidige arbeidsgivere hva som kunne være årsaken til at hun ikke en gang ble vurdert.

Det er uholdbart.

Et profesjonelt styre skal sikre institusjonens videre suksess gjennom sine valg, og det består i både å velge rett person som leder, samt også å ivareta interessene til alle som tar seg besværet om å søke på stillingen. Hvis de ville bli kvitt Næss, var dette helt åpenbart feil måte å gjøre det på; og om de vil beholde henne er det i hvert fall feil måte å gjøre det på.

Mitt overfladiske inntrykk - og det er ikke annet enn det - er at faktorer som ikke tåler dagens lys har spilt inn. På sikt er nok dette en storm i et vanglass, men det er likevel noe illeluktende som ikke helt blir borte. 

Hva er politisk grums?

Alle faretruende politiske bevegelser har sin rot i intellektuelt slurv, og det bør være utgangspunktet for vår definisjon av "grums."

Mye klokt og uklokt har vært skrevet om valgresultatet i Sverige, og særlig om fremgangen for "Sverigedemokratarna". Det er utrolig hvor mange som plutselig er blitt eksperter på svensk politikk, men jeg skal ikke påberope meg å ha blitt det.

Jeg er derimot opptatt av bruken av ordet "grums" om dette partiet, og andre.

"Grums" fremkaller hos meg assosiasjoner om en flaske man trodde hadde klar væske men som vet ettersyn har noen ekle partikler flytende omkring. I politisk sammenheng brukes det om elementer i et parti (eller organisasjon) som mangler legitimitet.

Hvis partiet unnlater å ta oppgjør med grumset, så kan det fortolkes som en stilltiende aksept av grumsets legitimitet. Grumset anses å ha tatt over partiet og gjort det hele skittent.

Beskyldninger Advarsler om grums kommer alltid fra utenfor partiet, og oftest fra politiske opponenter. SV-folk er for eksempel glade i å påpeke grums hos FrP, men synes ikke at SVere som lener seg i retning kommunisme er grumsete.

I eget parti finnes det ikke grums, det finnes kun takhøyde.

Hver gang jeg har sett nærmere på forskrekkelige politiske argumenter, finner jeg ut en av to ting: enten er jeg forskrekket fordi jeg ikke har forstått dem, eller (mer vanlig) så er dårlig satt sammen, dvs., de lider under fatale logiske brister og/eller svakt faktagrunnlag. Konstruktiv politisk uenighet skyldes aldri at en part er ond/dum og den andre snill/smart, men at ulike parter vektlegger ulike momenter og kommer frem til forskjellige konklusjoner.

Med dette kriteriet finnes det et enormt tilfang av grumsete meningsinnlegg i offentlig debatt. Det er faktisk så det er perioder hvor det er så mye dårlig at jeg ikke orker å følge med en gang.

Og videre: alle som er med i debatten trekker med seg større eller mindre grums i våre ytringer. George Orwells "Politics and the English Language" bør være en evig og ydmykende påminnelse om dette.

Tilbake til SD: partiets valgsuksess er åpenbart ikke et problem for partiet selv og de som stemte på dem (eller satt hjemme og heiet på dem). Vi andre kan velge hvilket problem det er.

  • For enkelte, særlig på venstresiden, er det først og fremst et problem at SDs synspunkter har noen plass i det politiske liv. Deres impuls er en umoden hersketeknikk, nemlig å late som SD (eller andre med "grums") ikke eksisterer. Slikt skaper regjeringskriser eller verre.
  • For meg er SDs valgsuksess et symptom på at andre partier ikke har lykkes med å ta høyst reelle samfunnsproblemer opp til seriøs debatt, fordi det har vært for ubehagelig. Feighetsbasert grums, altså.

Holder man seg til den siste problemdefinisjonen - at SDs fremgang skyldes en svikt i mainstream-debatten - så er det også åpenbart at det gjør vondt verre å late som SD ikke finnes. Løsningen er noe langt vanskeligere, nemlig å rote gjennom SDs mandat grundig nok til å forstå hvilke bekymringer de besvarte men som ingen andre gjorde.

11.9.2014 - tretten år og vi har en lang kamp foran oss

Det var helt fantastisk strålende vær i New York 11. september 2001. Ikke en sky på himmelen, klar og tørr høstluft, himmelen virket større og mer generøs på et vis. Jeg satt i et kontor på 18th Street og Sixth Avenue


View Larger Map

En kollega fortalte meg at et fly hadde flydd inn i World Trade Center i det hun var på vei inn i et møte, og slik begynte en periode som vi fremdeles sliter med. I flere år etterpå drømte jeg at bygninger i Manhattan falt sammen rundt meg, men det har heldigvis gitt seg. En venninne av meg som bodde rett ved siden av tårnene vil bare jobbe enten i første eller annen etasje; eller i tiende etasje eller over. For hun har med seg fallskjerm på jobben hver dag.

Jeg har vanskelig for å forklare hvilken virkning terrorangrepene hadde på meg som var øyenvitne til det hele men var aldri i fare. Jeg har venner som flyktet fra fallende bygninger, og noen som ble evakuerte fra tårnene. De synes antagelig det er enda vanskeligere å forklare det de opplevde.

Den siste tidens nyheter om diverse terrororganisasjoner i Midtøsten viser at Bush hadde rett da han rett etter angrepet sa at kampen mot terror(isme) kom til å bli langvarig. (I det hele tatt: Bush sa og gjorde mye galt og i ettertid uforståelig, men han hadde sine innertiere også).

Jeg frykter at terroren må komme mye nærmere før vi i Vesten, og særlig Europa, bestemmer oss for å løse det problemet heller enn å bruke det hele som argument for andre politiske kjepphester. Blant mytene:

  • Terrorisme skyldes vestlig innblanding i regionen, både i kolonitiden og nå. Det er ikke vanskelig for etterpåkloke å påvise feil i europeisk og amerikansk politikk i Midøsten, men det er bare amatørhistorikere som tror på enkelfaktorforklaringer. (Det finnes amatørhistorikere som på underlig vis blir betalt for å være historikere, men det gjør dem ikke seriøse). "Vestlig innblanding" ga også regionen økonomisk og juridisk infrastruktur, innførte protodemokratiske institusjoner, og har oftere enn folk er klare over hindret virkelig blodige kriger. Det ville sikkert vært annerledes om Europa hadde latt Midtøsten være i fred etter (la oss si) korstogene, men jeg er på ingen måte overbevist om det ville vært bedre. Uansett er det å fordele skyld uproduktivt.
  • Hvis vi er snillere, vil terroristene gi seg. Terroristlederne er ikke småbarn som vil roe seg ned om de får smågodt å trøste seg med. De er ute etter makt og er ikke interessert i kompromiss eller forsonlighet.
  • Israel er en del av problemet. Nei, Israel er en del av løsningen. Det Israel får til av fremforhandlede løsninger med "moderate" (alt er relativt) grupper som Fatah vil være en antydning om hva vi kan få til med "moderate" (alt er relativt) grupperinger i Syria, Libanon, Libya, Egypt, osv. Likeledes vil Israels strategi for å nedkjempe ekstremistorganisasjoner som Hamas og PIJ vise hvordan andre ekstremister i Syria, Libanon, Libya, Egypt, osv., kan nedkjempes.
  • Dette er geografisk avgrenset. Terroristorganisasjonen opererer under premisset om at "fredselskende" betyr mangel på mot. (Hvis de kunne historie, ville de vite at terrorisme aldri har ført frem). De tror at vi vil gi fra oss nær sagt hva som helst for å slippe å oppleve og utøve vold.
  • Det vil stabilisere seg. Terroristenes politiske mål er å radikalisere motsetningene og de er villige til å gjøre alt for å skape mer fiendtlighet, flere folk i skyttergravene, mer ekstreme holdninger. De elsker NDL og andre fremmedfiendtlige grupper som forsterker stereotyper. Alt som fremmer folks behov for sikkerhet fremfor frihet er en gave til terroristene. (Og la det ikke være noen tvil: Hamas og Anders Behring Breivik er et alen av samme stykke, og deres forestillinger om en ideell samfunnsform er forbløffende sammenfallende).

Det vi trenger for å bekjempe terrorisme de neste tiårene er resiliens og edruelighet. Enda så fryktelig som det høres, kan vi tåle at flere hundre nordmenn myrdes av terrorister hvert år hvis vi kan holde på demokratiet vårt. Vi har krigere som kan nedkjempe terrorister, om nødvendig ved å drepe dem. Vi kommer til å bombe terroristreder som er beskyttet av menneskelig skjold, og ikke-stridende kommer til å dø, og det må vi finne en måte å leve med. Vi må greie å både oppmuntre og konstruktivt kritisere parter som kjemper mot terroristene i regionene. Vi må tåle å selv bli vekselsvis oppmuntret og kritisert for vår innsats.

 

Noe å tygge på

Netanyahu-regjeringens beslutning om å overta ca 404 hektar land på Vestbredden/utenfor den grønne linjen har avstedkommet en god del forventede reaksjoner. Norsk UD tar for eksempel avstand fra beslutningen og anmoder Israel om å reversere den. Av de mer velartikulerte protestene er også denne fra Will Saletan i Slate og denne fra Marc Goldberg i Times of Israel.

Jeg er uenig i Saletans hyperboliske hovedtese, og han er åpenbart det selv om man leser artikkelen hans. Men jeg stiller meg i likhet med både ham og Goldberg uforstående, nærmest måpende, til Netanyahus politiske dømmekraft her. Det er simpelthen umulig (for meg, i hvert fall) å forstå hvordan dette trekker bidrar til noe positivt i det hele tatt.

Jeg vil for det første anbefale alle (også UD) å titte på dette kartet av de aktuelle områdene og gjerne sammenligne med et veikart de kan for eksempel finne på Google Maps. Jeg kan, for eksempel, ikke forstå hvordan dette påvirker ferdsel mellom Bethlehem og Jerusalem for noen.

Dette er ellers et eksempel på en sak som folk umiddelbart omtaler i kategoriske ordelag, men som har flere nyanserende momenter, hvilken det går an å lese om i dette blogginnlegget i Jerusalem Center for Public Affairs.

Noen ting å ha i bakhodet:

  • Områdene ligger helt inntil våpenhvilelinjen fra 1949, den såkalte grønne linjen, som mange helt feilaktig omtaler som "1967-grensene". 
  • Etter det jeg kan se ligger de utenfor tettbygde områder. I hvilken grad de brukes til dyrking av for eksempel oliventrær er uklart for meg.
  • Israels påstand om at dette er områder som ikke har eiere (altså er "statsland" helt tilbake til det osmanske rikets tider), kan rettslig forfølges i israelsk domstoler, hvis høyesterett har tidligere vist seg villig til å opprettholde eiendomskrav
  • Området er tilknyttet Kfar Etzion, en jødisk bosetning fra 1930-tallet som har viktig symbolsk betydning for Israel. 

Intet av dette gjør denne beslutningen til et sjakktrekk, tvert i mot synes jeg argumentasjonen er svak. Men den burde få vettuge folk til å forstå at saken er noe man kan være uenig om, ja dypt uenig, uten at den ene parten er demonisk. 

 

Nå er det visst den muslimen som bruker flest utropstegn og store bokstaver som har mest rett

TV2 er åpenbart veldig stolt av den kringkastede konfrontasjonen mellom Linda Alzagheri i Minotenk og Mehtab Afsar i Islamsk Råd, der Alzagheri går til angrep på Afsar for å være "tvetydige" om Profetens Ummah og derved IS.

Nå synes ikke jeg Afsar er så veldig tvetydig: han tar åpenbart avstand fra ekstremismen det er snakk om, men ønsker å overbevise norske muslimer på ytterkanten gjennom dialog og informasjon; fremfor å jage dem i skyttergravene med kategoriske fordømmelser av det de står for. (Noe som forøvrig ikke skiller seg prinsipielt fra regjeringens egen handlingsplan mot ekstremisme). 

Det er mulig Afsar er helt på jordet, og det er mulig han har rett. Jeg kjenner ikke nok til alle miljøene det er snakk om for å vurdere. Men jeg forstår i hvert fall resonnementet hans.

Den ubehagelige sannhet er denne: det gjøres veldig lite for å kartlegge holdninger blant norske muslimer. I det store spekteret og mangfoldet av meninger og holdninger blant muslimer, vet vi veldig lite om hvor mye som er utbredt blant hvem. Dermed er det fritt for å påstå alt mulig uten å vite noe som helst. 

Linda Alzagheri har selv - til tross for Minotenks prinsipielle motstand mot ekstremisme - fremstått som en apologet for Hamas, en terroristorganisasjon i de fleste land (men ikke i Norge). Er det en annen anti-ekstremist organisasjon som har lyst til å spørre henne ut om dette for åpen scene?

Det vi heller ikke vet er hvilke saker som utgjør skillelinjene mellom grupperingene blant norske muslimer. Åpenbart er dette med å skjære over strupen og kutte av hodet en klar linje i sanden for mange muslimer, men hva med holdninger til jøder og jødedommen? Likestilling for kvinner? Holdninger til homofile?

Når Per Sandberg er inne på å lage lover for å utvise norske statsborgere på grunnlag av deres ytringer, virker det også som utenforstående vil lage syretester for hva som er akseptable og uakseptable muslimske holdninger. Rent bortsett fra det konstitusjonelle galskapet å frata nordmenn statsborgerskap, så setter en slik tankegang en umulig presedens: skal vi avtvinge folk svar om enkeltsaker for å avgjøre om de kan forbli nordmenn? Jeg aner ikke hvor grensen skal gå for slikt. 

Jeg ønsker en debatt om religiøst begrunnet ekstremisme, og åpenbart gir IS' groteske fremferd aktuelle eksempler på dette. Men jeg tror ikke det kommer noe godt av å forsøke å finne ut hvilke organisasjoner som skal svertes for å mangle nyanser i formuleringene. Afsar burde kanskje visst bedre enn å stille til debatt når han var så sårbar, men vi burde likevel lytte til det han har å si. 

Det kommer lite godt ut av å forsøke å kapre og eie premissene ved å sette andre i et dårlig lys. 

"Vitenskap" om sædsøkende israelske kvinner

Vitenskapsfolk er og skal være skeptiske: nyheter i massemedia er ikke uten troverdige. Å trekke konklusjoner av noe slag på grunnlag av en enkel nyhetssak krever svar på en rekke spørsmål:

  • Foreligger det noe forsøk på forskning bak nyheten?
  • Hvor stort eller utbredt er fenomenet? Er det en anekdote?
  • Foreligger det noen troverdige forklaringer på årsaken til fenomenet?

Med mindre du er professor i pediatri Ola Didrik Saugstad ved Universitetet i Oslo. Da er "vitenskap" lik "det jeg finner på å tenke når jeg får høre noe." 

Nyheten er at en sædbankklinikk i Israel der seksti kvinner i måneden søker etter en donor. Under premisset om at kampveteraner har anlegg for å være i god fysisk form, modige, og handlekraftige, er det nå flere som ønsker givere som er stridende soldater. I tillegg blir det altså vektlagt høyde, hårfarve, øyenfarve, generell helse, og utdannelse.

Men av dette kommer Saugstad til at Israel nærmer seg en kombinasjon av Aldous Huxleys dystopiske Verdensstat og antikkens krigerstat Sparta. Fordi 25 kvinner i Israel synes israelske stridssoldater var kjekke, kan han fremskrive fremtiden til et helt land.

Slike, kremt, forhastede slutninger stemmer jo godt overens med folks fordommer om Israel for tiden (her er en til), men er altså revet ut av løse luften ellers. Men hva skader vel en fordom fra eller til? 

"Nå er det viktig at muslimene..."

Hver gang såkalte islamistiske ekstremister gjør mer enn dagligdags grusomme ting, er det mange i norsk opinion som mener at det er spesielt viktig at "norske muslimer tar avstand fra dette."

Denne argumentasjonsrekken virker pussig på meg, av flere årsaker:

  • Det er da ikke enhver muslims forpliktelse overfor offentligheten å gjøre rede for alt han/hun tar avstand fra som andre folk foretar seg i Islams navn. Mitt utgangspunkt - inntil annet bevises - er at norske muslimer er akkurat like forferdet over IS som jeg er.
  • Ekstremistene vil ikke la seg overbevise av noe (andre) muslimer sier og mener. Dette dreier seg ikke et internt oppgjør på kammerset, der en gruppe ber den andre slutte med tortur, mord og etnisk rensing. Det dreier seg om en radikal gruppe som er blitt revet med av blodtørst som vi gjennom historien har sett i alle mulige land og sammenhenger. Antagelig er det helt motsatt: det for ekstremistene ingen større kjettere enn "moderate" muslimer. Da det kom terrorvarsel om de såkalte syriafarerne, tenkte jeg at det trolig var fremtredende norske muslimer som hadde mest å bekymre seg for.
  • Det er dessuten forskjell på meninger og handling. Det er forskjell på å drømme om, ønske seg, og sågar tale for innføring av kalifat i Norge - som forøvrig er helt lovlig, selv om jeg er 100% uenig av et stort antall årsaker - og å begå ulovlige handlinger for å fremme et slikt eller andre mål. 

Jeg er glad for all innsats som gjøres for å gjøre slutt på IS spesielt og motarbeide ekstremisme generelt. Men jeg synes ikke at muslimer - bare fordi de er muslimer - må gjøre en ekstra innsats for å markere at de ikke tilhører samme leir som IS eller andre fasistiske, rasistiske organisasjoner.

Faglige krav til NRKs dekning av krig

Når NRK og Kringkastingsrådet tar for seg klager på dekning av kriger, er det å undre seg hvilke kvalitetskriterier legges til grunn. Krigsjournalistikk er farlig, slitsomt, og krevende, men den er ikke av den grunn fritatt for krav om faglig kompetanse.

Diskusjonen om det er "mulig" for reportere å være "nøytrale" er ikke ny, og derfor er det ikke oppnådd enighet om saken. 

Men ettersom journalistikk i første rekke ikke handler om hva man tenker, men hva man gjør, bør journalisters håndverk vurderes etter kvalitetskrav. Når Kringkastingsrådet skal behandle klager mot NRKs dekning av Gazakrigen i år, synes det dessverre nødvendig med en kort innføring i elementære forhold om reportasjer fra krig:

  • Alle kriger medfører mer ødeleggelse, mer død, og flere lidelser enn noen som sitter i stuene kan forestille oss. Journalistens arbeid er å skildre effektene av krigføringen på en slik måte at den enkelte leser/lytter/seer selv må ta et oppgjør med sin samvittighet. De fleste rettferdiggjør jo krig til et eller annet formål, og journalistens arbeid er å vise hva følgene av krig egentlig er, uansett det politiske formålet.
  • Blir fremstillingen for sterk, virker det mot sin hensikt, for man risikerer at publikum blir desensitert eller hevnlysten. Bildet av drapet på Nguyen Van Lem i Saigon hadde en sterk politisk effekt, men fotografen, Eddie Adams, hevdet alltid at den politiske fortolkningen var feil: moralen - om ikke loven - var på drapsmannens side. Poenget med bildet er at krig avstedkommer grusomhet, lovløshet, handlinger som ville være utenkelige i enhver annen sammenheng.
  • Følgelig må dekning av det politiske og det militære være adskilt. Selvfølgelig skal årsakene og drivkreftene til krig undersøkes og rapporteres, men ettersom det ikke finnes noen aldeles skånsom form for krigføring, skal man være veldig forsiktig med å sette målet med krigen i direkte sammenheng med midlene (som alltid, uansett vil være ille). Det som må settes under debatt er den moralske (u)nødvendighet av å gå til krig i det hele tatt.
  • "Krigens tåke" gjør oppgaven spesielt krevende. Selv de bekreftede meldingene kan vise seg å være usikre, og alle primærkilder er i praksis part i konfliktene. Gode journalister i felten venner seg til å ta alle mulige forbehold i det de formidler som nyheter. Stridende parter deler bare det med journalisten som de også vil at fienden skal tro eller vite, og ikke minst det de tror tjener deres PR agenda. 

Alt dette er vanskelig, så man skal ha all mulig ydmykhet for faget. Men det er ingen grunn til å senke på kravene.

NRKs dekning av (blant annet) Gazakrigen gir et inntrykk av at reporterne ønsker å belære publikum i deres virkelighetsoppfatning. 

Vi blir diktert et narrativ som reporteren selv (på ukjent vis) har kommet frem til er det beste, en slags fasit. 

For meg dreier dette seg ikke om "nøytralitet" - det er for eksempel helt på sin plass å formidle hvor forferdelig krig er - men om kompetanse. Hvis NRK-reportere ikke viser en oppriktig oppslutning om de fire punktene over, så gjør de simpelthen for dårlig jobb. 

Hvorfor vi lar IS herje fritt

Det som i dag heter IS, og som tidligere var ISIL og ISIS, er en ond kraft som ikke vil hemmes av politiske løsninger. Vi må gi slipp på illusjoner og slutte å være både forfengelige og feige hvis vi skal hindre dem fra å gjennomføre folkemord.

Hver dag dukker det opp nye videoer - filmet med telefoner og distribuert etter sigende av gjerningsmennene selv - som viser brutale massemord. Scenarioet går omtrent ut på det samme hver gang: menn i alle aldre er tatt til fange, blir tvunget til å knele seg på rekke, for så å bli skutt i hodet. De som skal dø synes å være klar over hva som venter dem, og de gir inntrykk av å være resignerte. De sitter på kne med skuldrene ned og hodet senket, og når de blir skutt segner de om, deres bevegelse overlatt til tyngdekraft når livskraften er borte.

I tillegg er det rykter om at også barn myrdes på lignende vis, at kvinner bortføres og selges i slaveri, og at hele folkegrupper enten er beleirede, bortviste, eller tatt av dage. Vi vet ikke hvor mange det dreier seg om: tusener, titusener, eller hundretusener. Vi vet heller ikke hvordan det kommer til å ende, om IS i det hele kjenner noen grense.

Mens vi forskrekkes over alt dette og undrer oss over hva som kan gjøres, er det enkelte ting vi må være klare over:

  • Slik ondskap finnes. I alle verdensdeler,  i alle tidsepoker, har det fantes bevegelser som hemningsløst har stjålet, voldtatt, torturert, og myrdet for å utøve og øke makt. Hver gang noen sier "utrolig" om slikt ser de bort fra uendelige tilsvarende eksempler i verdenshistorien. Det hele er helt til å tro. Hvis vi tror at vi lever i en epoke, at vi har en sivilisasjon som liksom er kommet for langt til slikt, så begår vi en utilgivelig kronosentrisk tabbe. 
  • Ondskapen er ambisiøs, aldeles uten grenser. Jo mer disse morderne får utrettet med sine midler, jo mer oppmuntres de til å eskalere. Deres handlinger begrenses bare ved at de blir pålagt en grense. Følgelig er det bortkastet å forhandle med dem, eller vise empati, eller diskutere en "politisk løsning". For dem er politikk og voldelig maktbruk akkurat det samme. Det finnes ingen institusjoner annet enn dem som beskytter makthaverne, og det finnes ingen rimelighet annet enn den som kommer dem til gode.
  • Islam er kamuflasje. Det burde være åpenbart at alt IS gjør, står for, forfekter, er det rene blasfemi mot alle religioner. Men poenget her er at det er nytteløst å forstå IS ved å se på muslimer i våre egne trakter. Det er langt mer nyttig å se på historiske grupper med samme type fremferd, samme type målsetninger, osv. Dette er mennesker som ville skjult seg bak en hvilken som helst politiske ideologi eller religiøst system.
  • Lederne er feiginger. Det gjennomgående i alle slike bevegelser er at ledere har privilegier som beskytter dem mot farer de mer enn gjerne utsetter andre for. 
  • Det finnes ingen elegante eller smertefrie måter å stoppe dem på. De kommer til å stanse når de begynner å spise sine egne, blir beseiret på sin egen slagmark, eller utmanøvreres over lengre tid. Alle disse tar tid og/eller enorme tap av menneskeliv. 

Vesten har ikke noen strategi mot IS, av minst to grunner:

  • Det finnes ingen appetitt eller politisk mot til å gjøre det som er nødvendig for å stanse dem med en gang. For å stanse dem betyr tusenvis av bombetokt, hardhendte specops operasjoner, og bakkestyrker som må inn i beinharde kamper. Det blir som invasjonen av Irak men mot en langt mer grusom og fanatisk fiende enn den irakiske hæren. Hverken USA eller Europa vil ta kostnaden og PR-problemene det innebærer å kjempe med tøffe nok midler for å nedkjempe IS.
  • Forferdelighetene er ikke nærme nok. Det er to faktorer som påvirker vestlige makters engasjement utenfor deres område: hvilke økonomiske eller sikkerhetsmessige interesser som står på spill, og hvilke innenrikspolitiske interesser som gjør seg gjeldende. Å blande seg inn i Syria tråkker Russland på tærne, og det er allerede vanskelige nok forhold som det er.

Ser man nærmere på disse to faktorene, ser vi en moralsk perversitet: vi trekker på skuldrene over lidelsene og vegrer oss for å handle fordi vi mangler motet til å ta kritikken som kommer. Terskelen for å handle - å ta sjanser, bære kostnadene, gjøre feil, sørge over tragedier vi forsøker å unngå - er for høy.

IS kommer til å ta livet av mange tusen og fordrive enda flere for å sette en hel region tilbake til et pre-Muhammedansk stammesamfunn. Det hjelper absolutt ingen at vi nøyer oss med å forskrekkes.

Hvorfor jeg ikke deltar i støttemarkering for Israel

Hovedårsaken - som utgjør omtrent 70% av det hele - er at jeg liker ikke massemønstringer av noe slag. Jeg synes rock-konserter er skumle. Alle demonstrasjoner har et snev av konfrontasjon ved seg, føler jeg, et slags "se hvor mange vi er". Talene er ment å piske opp en stemning, paroler er kategorisk frie for nyanser som jeg synes er viktige, det hele er ikke ment å bli smartere, klokere, mer samarbeidsvillig. Det dreier seg om å tegne en sirkel rundt en så stor gruppe som mulig, og det er noe i det som byr meg i mot. Selv om jeg absolutt forsvarer andres rett til å mene og handle annerledes enn meg. Det kan være det blir saker som også får meg ut på gatene i fremtiden, men jeg får nesten håpe at jeg får slippe.

De gjenværende 30% har med rubrikken "israelvenn" å gjøre. Jeg er inderlig vel klar over at jeg med mine standpunkter oftest settes i "israelvenn" rubrikken, og jeg tar meg ikke nær av det. Jeg føler meg rubrikkløs på mange måter i livet, men har forlengst innsett at andre ikke orker slik utydelighet.

Og på mange måter er det riktig: jeg elsker Israel. Jeg elsker også mange steder jeg har bodd: British Columbia, Tennengau, San Francisco, og New York. Jeg ble helt sjarmert av Adriaterhavskysten i fjor sommer og middelalderbyene langs Donau i Ungarn året før det. Jeg synes Berlin er en av de mest spennende byene jeg har besøkt og håper jeg får anledning til å bo der. Og jeg elsker naturligvis Norge, hvor jeg har mine røtter og viktigste minner. Jeg har mine årsaker for å elske Israel, men jeg har heller ingen illusjoner om at det er et land med store problemer, som er helt i stand til å gjøre feil, og som er midt i sin egen utvikling.

Problemet mitt er at jeg aldri har godtatt dette med å være "Israelvenn" i motsetning til for eksempel å være venn av palestinerne.

Jeg har både en idealistisk og pragmatisk overbevisning om at Israels sikkerhet er en forutsetning for palestinernes frihet, og omvendt. Det høres så banalt ut å si at jeg er "pro-fred" mer enn noe annet, men jeg mener det helt spesifikt slik at jo flere i Midtøsten jobber for å løse problemene som hindrer fred, jo bedre er det.

For selv om det finnes ondskap og godhet i konflikten, bygger de virkelige problemene ikke på moralske kontraster, men på rivaliserende narrativer, genuint motstridende interesser, og motsetninger på mange nivåer. Man kan godt bruke tid og skape underholdning på å utpeke skurker med sorte hatter og helter med hvite hatter, men i det reelle landskapet dreier det seg om ledere som lever i stor usikkerhet, under press fra mange sider, og sine egne begrensninger. Enhver som vil redusere det hele til en karikatur formidler en dårlig tegneserie.

Her i Norge blir debatten om Israel og palestinerne stadig mer løsrevet fra virkeligheten for dem det faktisk gjelder. Dette kommer av at debatten er blitt provinsiell, en test for å fastslå politisk renhet. For eksempel: i det siste er det visst bare det bare ved å hate Israel at du også er mot at barn dør i krig. Enhver som vil bli hørt i debatten må ta med en fordømmelse av Israel, for ellers vil han/hun bli stemplet som "israelvenn". Ingenting er visst verre enn dette, å bli beskyldt for å være "israelvenn".

Jeg synes for eksempel feilaktig og fordomsfremmende karakteristikk av MIFF (en interessorganisasjon som aldri har lagt skjul på sine målsetninger) er fordummende. En del av debatten går på at folk tar ulike sider i en sak, og da er det elementært at vi tar for oss argumentene og ikke alt mulig annet rart.

De provinsielle trekkene i vår hjemlige debatt gjør at våre oppfatninger blir stadig mindre relevante i Midtøsten. Jeg ønsket for eksempel ikke en mer "balansert" norsk utenrikspolitkk over Israel og palestinerne; jeg ønsket en som var konstruktiv, mer oppbyggelig, bedre informert, mer kreativ enn det Støre maktet. Men når vi har en polarisert og dårlig debatt om saken i Norge, så gir vi vår regjering et mandat som motiveres mer av å tilfredsstille innenrikspolitiske hensyn enn å bidra til utenrikspolitisk fremgang.

Derfor ønsker jeg ikke å snu pendelen. Jeg vil aldri anse det som en seier at stemningen blir mer "pro-Israel" men debatten like dårlig som den er nå. Jeg gleder meg over velfundert Israelkritikk og etterlyser mer og like velfundert Palestinakritikk. Jeg håper ikke at NRKs og TV2s korrespondenter byttes ut med journalister som er like anti-palestinske som disse er anti-israelske. Jeg vil gjerne at journalistene blir men tar sin oppgave mer alvorlig. Jeg håper at kritikken mot alle journalister, alle aktivister, alle skribenter, bygger i større grad på fakta, logikk, og nyanse omkring usikkerhet. Jeg håper på mer nysgjerrighet om mindre dogmatikk.

Slike standpunkter egner seg dårlig til demontrasjoner og fakkeltog. Men jeg synes de er viktige for vårt eget samfunn, uansett hvordan israelere og palestinere finner ut av det med hverandre.

Blir det annerledes av Gaza 2014?

Hamas lider for øyeblikket et ydmykende nederlag, og om Egypt spiller sine kort riktig vil Israel og PA ha en helt ny mulighet til samarbeid mot felles fiender, dvs. Hamas, ISIL, og andre fascistiske organisasjoner i regionen. Med realistiske, inkrementelle mål er det grunn til nytt håp.

Men lett blir det ikke.

Det er flere vesentlige forskjeller mellom Israels tidligere militære operasjoner i Gaza enn denne, men den viktigste er at IDF har et langt mer konkret formål denne gangen med kampanjen på bakken, nemlig primært å ødelegge tunnelnettverket Hamas har bygd for å infiltrere Israel; og sekundært å også ødelegge Hamas? underjordiske hovedkvarter. Førstnevnte kan gjennomføres uten at IDF trenger å få kontroll over mer enn et bufferområde innenfor grensen til Gaza; sistnevnte krever at IDF kan operere i Gazas kjerneområder.

Hamas er nå på defensiven, antagelig fordi de ser at Israel vil helt sikkert lykkes med å ødelegge "terrortunnelene" og kan om de vil også ødelegge det underjordiske Gaza. De ser også at selv om deres PR-strategi har lyktes utmerket i land som Norge, har den gjort minimalt inntrykk på Israels vilje og evne til å krige. (Antagelig har IDF også gått grundig til verks med å dokumentere alle feltbeslutninger som førte til død og skade på ikke-stridende i påvente av beskyldninger om krigsforbrytelser som de visste ville komme uansett hva de gjorde).

Det er blitt sagt av flere at i asymmetrisk krigføring kan Hamas erklære seier om de simpelthen overlever dette sammenstøtet, samtidig som mange mener at ingen faktisk ønsker at Hamas skal gå til grunne. Hvis begge disse to er sanne, er Hamas uslåelig.

Jeg tror likevel at alle vet at det er forskjell mellom Hamas retorikk og virkelighet. Jo mer Hamas' talsfolk minner om "Komiske Ali" jo mindre troverdighet har de overalt, også i Gaza. Det er vanskelig å unngå det inntrykket at IDF har nedkjempet Hamas overalt hvor de har møttes, og at det er IDF som bestemmer hvor og når det skal skje. At Hamas bedyrte sin uskyld i bortføringen av Hadar Goldin viser at de sårt trenger en våpenhvile.

Om Israel nå får tid til å gjøre troverdig fremgang på det andre målet, nemlig å ødelegge det underjordiske Hamas-hovedkvarteret, vil det ikke være tvil om at Hamas har lidd et tungt nederlag. Om Hamas er den beseirede bøllen på skolegården vil han ikke ligge død på asfalten, men han er oppslått og ydmyket, inderlig vel klar over at det ikke finnes noen omkamp som vil gå bedre.

Dersom Egypt lykkes med å vippe maktbalansen i Gaza til PAs favør, vil Hamas bli marginalisert i regionen, og det vil også gå utover Hizballah og andre som kan tenkes å ha ISIL-lignende ambisjoner.

Alt dette vil kaste kaldt vann over de elementene blant palestinerne som håper på seier over Israel gjennom asymmetrisk krigføring (dvs. terrorisme). De som støtter et sterkere PA og en snarlig tostatsløsning vil gjøre lurt i å oppmuntre Abbas til troverdige forhandlingsinnspill til Israel.

For Israel vil sitte igjen med to lærepenger: det ene er en fornyet selvtillit om at organisasjoner som Hamas kan nedkjempes; det andre er at slike kampanjer er blodige, langvarige, og dyre på alle måter. En krig som tar livet av så mange barn og andre ikke-stridende, uansett hvor nødvendig, vil være en krig Israel vil gå langt for å unngå i fremtiden.

Jeg tror det vil derfor komme økende press på Netanyahu, både innenfra og utenfra, til å benytte nedkjempelsen av Hamas til å jobbe langt mer systematisk, kreativt, velvillig, og smidig til å finne gode og varige løsninger med Abbas. Han må eliminere Abbas' påskudd for å unngå reelle forhandlinger ved å drastisk legge om bosetningspolitikken, og det må bli slutt på nedsettende retorikk om Abbas og PA.

Om PA overtar på Gaza, har palestinerne fått det de lenge har ønsket, nemlig en regjering som taler for palestinere både i Gaza og på Vestbredden, altså en slags samlingsregjering. Men Abbas har en større omstilling foran seg enn Netanyahu, for han må venne palestinerne til tanken om at fred er viktigere enn seier, at deres eksistens bygger mer på samarbeid om fremtid enn samhold om fortid. Her virker to krefter til hans fordel, nemlig at 1) Hamas har nå bevist at den revolusjonære strategien er bare destruktiv, og 2) giverland og noen få mer pragmatiske arabiske regimer bidrar til demokratiske reformer blant palestinerne.

Det kan være at partene må sikte lavere enn en snarlig tostatsløsning, at man rett og slett innser at normalisering må komme før formalisering. Normalisering må også bli mangefasettert: oppmyking av den politiske dialogen, om nødvendig ved å ta lettere problemer først; mer robust samarbeid på sikkerhet, der terroristorganisasjoner blir felles fiender; kjapp opptrapping i kulturelt, utdannelsesmessig, og økonomisk samarbeid; gradvis letting av reising og opphold hos hverandre. Israelske sikkerhetsstyrker må bli mindre synlige hos palestinere samtidig som palestinske sikkerhetsstyrker blir mer troverdige. Jerusalem må brukes til et sted for forsoning, selv om det er aldri så symbolsk.

Dette vil ta tid, vil være krevende, og vil ha tilbakeslag. Tilbakeholdenhet hos begge parter må i større grad gå ut på felles problemløsing før man kaster seg ned i figurative og virkelige skyttergraver. 

Eksempel på idioti

Vel, egentlig to eksempler.

Som kommentar om noe helt annet, får jeg servert denne artikkelen om et intervju med en israelsk professor og blir avkrevd et svar. (Dette skjer ganske jevnlig faktisk. Folk trekker frem et eksempel på at det finnes drittsekker, idioter, rasister, m.m. i Israel og presenterer dette som bevis mot et eller annet de tror at jeg tror.)

Professoren, Mordechai Kedar, svarer på spørsmålet: hva virker avskrekkende på en terrorist?

La oss først slå fast at dette er et godt spørsmål. Terrorister, slik vi kjenner dem, romantiserer martyrdøden og skyr per definisjon ingen midler for å fremme sitt mål. Om noen hadde stilt meg det spørsmålet, hadde mitt oppriktige svar vært: jeg aner ikke.

Men i motsetning til meg hadde Kedar et svar. Det som hadde vært avskrekkende på en terrorist, sa han, er vissheten om at hans søster blir voldtatt om han gjennomfører terrorhandlingen. Det ville skape en slik vanære at terroristen ville kviet seg.

Blir du forskrekket over denne tanken, ble jeg det også.

Kedar skyndte seg med å tilføye at slik avskrekking - selvfølgelig! - aldri måtte bli aktuelt.

Det er mulig at Kedar har rett. Jeg håper inderlig ikke det, og det er uansett irrelevant: slike tiltak bør aldri vurderes.

Men det hjalp ikke, for nå hadde folk et lett mål i denne høyreorienterte sionisten, for dette ble plutselig en israeler som foreslo, anbefalte, gikk god for voldtekt (en forbrytelse for voldtektsmannen i alle siviliserte land, og en forbrytelse for offeret i noen få), osv.

Dette er idioti. Det finnes mange spørsmål med rette men svært ubehagelige svar. Kedar utrykte en mening som man kan være enig eller uenig med, men det finnes null grunnlag for implikasjonen om at han ønsker voldtekt som avskrekningsmiddel mot terrorisme. Tvert i mot.

Det hele minner meg om Stephen King som får jevnlig hatpost fra "dyrevenner" etter å ha lest en skildring i en av hans bøker om en psykopat som sparker ihjel en hund. (Han får ikke på langt nær så mye hatpost for sine mange grusomme skildringer av drap på mennesker).

Gitt Kedars profil ellers, er det ikke vanskelig å tenke seg at han la ut denne uttalelsen som agn for å få akkurat de reaksjonene jeg her omtaler, og det i seg selv er idiotisk. Det blir sjelden god debatt av å innby til misforståelser.

Så han slipper ikke unna heller.

Henstilling til Fredrik Græsvik

Kjære Fredrik Græsvik;

Det er trist å høre at du er blitt utsatt for hatmeldinger. En så kontroversiell sak som konflikten mellom israelere og palestinere trekker med seg et mangfold av synspunkter, og blant disse finnes det drittsekker. Dessverre. Jeg er blant dem som håper på, og forsøker etter fattig evne å bidra til, en mer konstruktiv debatt.

Hvis det blant disse hatmeldingene også inngår trusler, vil jeg innstendig anmode deg om å politianmelde dem. Det er ingen grunn til at du - eller noen andre i Norge - skal føle seg utrygge. Og jeg håper politiet tar truslene alvorlig og ikke rutinemessig henlegger dem.

Jeg vil også foreslå at du justerer et par ting på Facebook:

  • Sett opp en offisiell side for din offentlige profil, og begrens Facebook-venner på din private profil til folk du er rimelig trygg på.
  • Sett opp begrensninger på din private side som hindrer meldinger du ikke ønsker. Du kan blokkere private meldinger fra andre enn venner, hindre andre fra å legge ut meldinger på din vegg, eller faktisk gjøre din private side hemmelig
  • Blokker folk som du ikke vil ha befatning med.

Jeg forstår godt at det er ergerlig å måtte avbryte ferien for å dekke krigen i Gaza. Det er mange som har det vanskelig på grunn av denne krigen.

Men når alt dette er sagt, håper jeg du også finner tid til å rydde opp litt i dine egne saker.

I en kontroversiell sak med stor polarisering, er MIFF den største organisasjonen i Norge som fremmer en side av saken, slik det er organisasjoner som fremmer den andre. Alle driver "propaganda", som er et svært ladet begrep, men som fenomen er velkjent og verdinøytralt. UNICEF driver også "propaganda" når de fremmer barns interesser verden over, men jeg håper de fleste av oss kan være enige om at dette er berettiget propaganda det er behov for.

Hvis interesseorganisasjoner som disse farer med løgn, ønsker jeg at det avsløres, og ingenting ville glede meg mer enn om pressen systematisk gjorde dette. Hvis det er en ting vi trenger mer av i denne debatten, så er det fakta.

Derfor håper jeg at du tar deg tid til å vise hvordan MIFF driver med løgn og hat. Eller trekker det du skrev og beklager.

For ellers er hele din troverdighet som journalist i tvil. Hvis du har så ubegrunnet antipati mot en side i en kontroversiell sak du skal formidle objektive nyheter om, blir det hele veldig vanskelig. Da fremstår du som en aktivist.

Israel oppfant krig, visste du ikke det?

Slik Israel omtales for sin krigføring i Gaza, skulle man tro landet oppfant krig.

Betongvegger sammenraste som om de var dominobrikker. Stål og smijern fordreid inntil det ugjenkjennelige. Deler av møbler, hvitevarer, leker, ja leker, strødd omkring som om de var sluppet fra luften. Lukt av røyk og aske, varme fra ruiner.

Og om du kommer snart etter angrepet, kan du se kroppsdeler, lik, menneskefigurer med åpne øyne som ser såvidt forundret ut. Er det sårende, skriker de om de har krefter, klynker om de ikke har det, i verste fall ligger stille. Men omtrent uansett er det blod.

Folk, de gjenlevende løper omkring, med ulike ærende. Noen forsøker å finne kjære som de frykter har gått med, med et håp om at de kanskje, kanskje "bare" er skadet. Det er hjelpemannskap, tilskuere, noen reportere, og også noen som simpelthen er nysgjerrige. Folk som er blitt hjemløse, eller frykter krigshandlinger, eller er blitt beordret bort, bærer det de kan, eller det de har igjen i kofferter, trillebårer, i falleferdige biler om de er å oppdrive, i sakte fart vekk fra et sted, men sjeldent med det bestemt mål.

De stridende står med våpen klare, årvåkne, anspente. De ikke-stridende forsøker å gjøre seg små, usynlige.

Sekundene går, det er lyder, du lukter frykt og sinne og avmakt. Etter hvert blir det stillere, begivenhetene flytter seg til et annet sted. Kanskje begynner folk å rydde litt, eller ta ut ting de trenger.

Det er slik krig er. Det er ren faenskap. Menneskeheten som sjekker ut av sivilisasjonens bånd og følger lover, regler, sedvaner som er absurde i all sin nødvendighet. Hver krig er et nederlag for menneskeheten, en kapitulasjon.

Vi skal protestere mot at krig finnes, vi skal motarbeide det, vi skal oppmuntre og belønne alle bestrebelser for å unngå det. Krig må utsettes om det ikke kan unngås, og unngås om noen annen løsning finnes.

Men om vi så skal erkjenne at krig finnes, må vi også erkjenne visse realiteter om det:

  • Kriger er ikke fotballkamper som blir bedre av tilspissing. Jo mer jevnbyrdige partene er, jo blodigere blir krigen.
  • Alle går til strid med det formål å vinne på avgjørende vis fortest mulig, med færrest mulig egne tap.
  • Alt er uforutsigbart, alle opplysninger er rykter inntil de er blitt godt bekreftede. Noe blir aldri bekreftet.
  • Det er umulig å ha full oversikt.
  • Det er uendelig tragisk. Enten det er stridende som mister sitt liv eller sin helse før de såvidt får vokst opp, eller barn, eldre, eller andre ikke-stridende, så er det omtrent ikke til å holde ut.
  • Lovene for krigføring virker meningsløse mens krigen foregår, og som regel som gode forslag etterpå. Har et land ført krig, har landets soldater brutt folkeretten i større eller mindre grad, med mer eller mindre overlegg.

Alt dette gjelder i dagens krig i Gaza og Israel, og i ENHVER ANNEN KRIG.

Vi må bare håpe at Norge aldri blir nødt til å gå til krig, men om det skulle skje, ville norske militære gjøre og oppleve alt dette. Og om vi skulle angripes av en annen militær makt, vil vi bli utsatt for alle disse tingene.

Slik folk omtaler Israels krigshandlinger i Gaza, skulle man tro at det aldri har vært krig før, at krig er noe Israel har funnet opp.

For det som mangler fra konkurransen om å finne de sterkest mulig ord om Israels krigføring er:

  • Ille ja, men sammenlignet med hva og hvem? Gitt det israelske militærets taktiske mål, bruker de midler som er uvanlige blant krigførende makter?
  • Effektiv, gitt måten moderne krigføring foregår? Med andre ord: oppnår IDF det de ønsker, eller noe helt annet?

De færreste journalister eller redaktører forsøker å besvare disse spørsmålene, av to årsaker, hvorav en er legitim og den andre skammelig.

Den legitime årsaken er at disse spørsmålene ikke er lette å besvare. Journalister har i regelen ikke ekspertise til å sammenligne et lands krigføring med et annet, og i hvert fall ikke i sammenheng med moderne våpenteknologi.

Den skammelige er at det er lettest å dramatisere og tabloidisere nyheter i tråd med etablerte fordommer, som antas å sitte fast siden 2009 og som Howard Jacobson tar grundig for seg her. Fredrik Græsviks omtale av MIFF på Facebook viser med all tydelighet at når også han - en vanligvis oppegående journalist - har mistet all sans for proporsjoner, så står det ille til.

Et lite poeng til slutt: det er for meg ironisk at om Hamas hadde fått til alt Israel beskyldes for - massakrer, etnisk rensing, folkemord, krigsforbrytelser, barnedrap - så ville de vært stolte av det.

Politikk og 22.7

Raymond Johansen ber om en debatt vi trenger, men jeg er mindre sikker på om vi har de riktige premissene.

Det er ingen tvil om at AUF og Arbeiderpartiet er berettiget til å sette seg selv i et eget lys i debatten om 22.7. Anders Behring Breivik gjorde akkurat dette partiet og denne ungdomsorganisasjonen til mål, og det var ikke tilfeldig.

Det er også en overrepresentasjon av Arbeiderparti-folk blant de sørgende, og dette er en tung dag for dem.

Jeg har derfor ingen prinsipielle innvendinger mot at Raymond Johansen ønsker å frita sine partifeller fra en selvpålagt begrensning som skyldes frykten for å bli beskyldt for politisk opportunisme.

Men jeg er ikke helt fortrolig med noen av premissene han forsøker å stille til denne debatten:

  • Behring Breivik rettferdiggjorde sine massemord med forestillinger som var inspirerte av flere ulike miljøer. Den presise sammenhengen mellom hans fantasier og stillingene i disse miljøene er vanskelig å helt avklare, ettersom dette var en mann som i hvert fall til en viss grad lette etter påskudd for å myrde.
  • Som Kjetil Wiedswang påpeker, er det mange fallgruber i å sette vold i sammenheng med politisk ideologi, noe underrapporteringen i norsk media om opptøyer i Frankrike tyder på. (Ikke for det: jeg anser såkalt "islamittisk" vold som like fascistisk som Behring Breiviks påståtte ideologiske motiver)
  • Jeg ser det slik at alt det Behring Breivik hatet mest med Arbeiderpartiet, kunne han like lett finne hos minst 95% av den norske politiske eliten, uansett parti. Også hos meg, forøvrig.

Jeg er enig med Johansen og også (for eksempel) Rune Berglund Steen, Shoaib Sultan, og Ervin Kohn at Norge må ta trusselen om politisk vold mer alvorlig. Vi må bare håpe på at PST har et etterretningsapparat som gir et godt trusselbilde til enhver tid. Men jeg er mindre sikker på om volden kommer av villfarne sjeler som leter etter et politisk alibi for å drive vold, eller utstrekningen av politiske miljø som oppmuntrer til og legger til rette for vold. Helt sikkert er det begge deler, men jeg er uklar om sammenhengene.

Med andre ord håper jeg på en debatt om politikk og vold, men at det er en debatt hvor premissene ikke kapres av en bestemt oppfatning om sammenhengen mellom de to.

Ingen får hate Sissel Wold i mitt navn

Dårlig journalisthåndverk skal kritiseres, men journalisten skal alltid, alltid, føle seg trygg.

La meg først komme med et instendig råd til Sissel Wold og alle andre kvinner som får trusler og andre hatefulle meldinger fordi de står i offentligheten: anmeld det til politiet. Hver eneste gang. Og så en henstilling til politiet: ta disse truslene alvorlig. Etterforsk dem nøye, ta ut siktelse hvis det er grunnlag for det, og gjør det dere kan for at det blir følger for disse forbryterne. Det som står på spill er ikke "bare" at disse menneskene skal føle seg og være trygge, det er også pressefrihet og ytringsfrihet i landet vårt. Det er bare når hatmeldere føler at de tar en reell risiko at det vil bli mindre av dette svineriet.

I utgangspunktet er jeg uinteressert i meningene til dem som truer og sender hatmeldinger: de diskvalifiserer seg fra å bli tatt alvorlig av meg. Og jeg er spesielt opprørt over de kvinnefiendtlige tendensene i disse meldingene. Det er mulig at vi ved rene tilfeldigheter er enige om enkeltsaker, men jeg har fundamentale problemer med folk som argumenterer med hatefulle vendinger.

Men når det gjelder Sissel Wold tar jeg litt spesiell interesse, for jeg mener faktisk at hun har gjort en overmåte kritikkverdig jobb som Midtøsten-korrespondent. Jeg har ved flere anledninger kritisert henne selv, og må bare ta til etterretning at det synes å ha hatt svært liten effekt.

Men i det jeg kritiserer hennes arbeid, er det med det ønsket om at arbeidet blir bedre. At hun selv skjerper seg, eller at NRK tar sitt redaktøransvar mer alvorlig. Jeg ønsker ikke at Sissel Wold eller noen andre skal ha andre vanskeligheter enn det som inngår i enhver persons innsats for å gjøre en stadig bedre jobb.

La meg derfor forsøksvis komme med noen retningslinjer for kritikk av journalister, og særlig korrespondenter i områder der nyhetene faktisk skjer:

  • Aldri, aldri, aldri berør noe de ER. Deres kjønn, utseende, antrekk, hårfrisyre, religion, seksuelle legninger, osv. er helt irrelevante. Om du merker at slike forhold påvirker dine holdninger, forsøk å korrigere deg selv. Jeg ble for eksempel så irritert over George W. Bushs talemåte at jeg sluttet å høre på talene hans og leste dem i stedet.
  • Forsøk alltid å komme med konstruktive forbedringstiltak. Foreslå bedre måter å formulere ting på som ikke tar flere ord.
  • Ikke gi inntrykk av at du vil at pendelen skal svinge i motsatt retning. Norge trenger ikke journalistikk som er like pro-israelsk som den i dag er anti-israelsk. Respekter pressens egentlig samfunnsansvar, nemlig å formidle nyheter på en presis, nyansert, og faktabasert måte.
  • Først og fremst hold dem ansvarlige for fakta og bruk av kilder. De skal kunne formidle fakta som fakta hvis de har fått det bekreftet av flere etterrettelige kilder. Om de har det fra bare en kilde må de oppgi kilden. Dette kan til tider være komplisert og ta arbeid. Norske media har for eksempel gjengitt antall døde i Gaza med FN som kilde, men det viser seg at FNs kilder helsemyndigheter i Gaza, som igjen er underlagt Hamas. Dette kommer av at det rett og slett ikke finnes andre kilder.
  • Vis empati for utfordringene det innebærer å drive reportasje fra felten. Det er ikke alltid tid eller mulighet til å forfatte seg konsist og treffende om kaoset de opplever. Det vil oppstå feil.
  • Til gjengjeld kan nyhetsredaksjonene holdes ansvarlig for å korrigere feil enten ved å publisere de riktige forholdene når de kommer til syne, eller med dementier om feilene kan være skadelige. Hvis for eksempel NRK ønsker å bli tatt alvorlig som en nyhetsredaksjon, må de gå sitt eget arbeid langt nøyere etter i sømmene. Og det vil de bare gjøre om klagene er godt funderte i kravene som NRK skal stille til seg selv.

Disse prinsippene bør være anvendelige uansett hva som forarger deg i nyhetsdekningen. Det er mye mer arbeid og ikke på langt nær så følelsesmessig takknemlig å gjøre det på den måten, men det får bedre resultater og setter din sak i et bedre lys.

Hva kan inngå i våpenhvile i Gaza?

Både Israel og Hamas står overfor tunge strategiske dilemmaer når det i kulissene foregår våpenhvileforhandlinger, trolig med Egypt som hovedmegler.

Israels ønske er først og fremst å avvæpne Hamas til en slik grad at terroristhandlinger fra Gaza - i form av rakettangrep, kidnapping, skying, m.m. - ikke forekommer i overskuelig fremtid. Sekundært er det nok et ønske om å kunne løfte restriksjoner i luften over Gaza, kyststripen og internasjonale farvann, og overgangene, for dermed å få til en slags normaltilstand som letter på det internasjonale presset mot Israel. Tertiært er det antagelig å legge til rette for et regimeskifte i Gaza som gjør samlende fredsforhandlinger med PA mulig.

Det er ingen som har forhåpninger om at alle disse tre kan oppnås, og det er skepsis til at selv den første er oppnåelig.

Hamas har gjort sine målsetninger klare: de vil at Egypt skal åpne grenseovergangen inn til Gaza, vil at Hamas-ledere i israelsk fangenskap skal frigis, og vil på ingen måte gi avkall på evne til å drive terrorisme mot Israel.

Det er ingen som tror at Israel vil være tilfreds med slike betingelser.

Alle rapporter til tross, er det vanskelig å vite med sikkerhet hvor effektiv Israels flyangrep mot Hamas-mål har vært. Hverken Hamas eller Israel har full oversikt over skadene som er gjort, og de er neppe interesserte i å være åpne med det de vet eller ikke vet. Det kan være at Hamas ligger nede for telling og bare gjør gode miner til slett spill; og det kan være mulig at de har lært å beskytte sine viktigste aktiva mot det israelske luftvåpenet.

Alt vi hører i nyhetene er enten spekulasjoner eller de påstandene pressetalsfolk vil skal videreformidles både til omverdenen og motparten.

Eventuelle israelske bakkeoperasjoner vil bli målrettede, raske, og effektive. Hamas er nok fristet til å gå i slag med Israel men vet også utmerket at risikoen ved en slik trefning er ydmykende nederlag. Det store spørsmålet blir ikke om Israel er i stand til å ta de målene de velger på bakken, men om de makter å velge riktige mål. Ganske sikkert er det allerede tungt med spesialstyrker i Gaza allerede som oppklarer forholdene og maler blink på viktige mål.

Mye tyder forøvrig på at omverdenen krever at Israel bidrar til PAs stilling blant palestinerne gjennom denne operasjonen. Egypt har for eksempel foreslått at PA-styrker overtar grensen til Egypt, og det vil i praksis si kontroll over import og eksport fra Gaza. Jeg håper at Israel ser en mulighet her til å stabilisere ting for Fatah på bekostning av Hamas.

Min spådom - antagelig ikke mye verdt, men det er slikt folk spør om - er at Israels bakkeoperasjon vil komme, være målrettet mot mange mål, og fort unnagjort (mindre enn 72 timer). En slik aksjon kan føre til Hamas går mye mer aggresivt til verks med rakettene sine ut fra den mentalitet at det er bedre å skyte raketter mot Israel enn å la dem falle i israelske hender. Det kan bli noen dramatiske og (dessverre) blodige døgn. Om dette får varige endringer er antagelig mer opp til USA og Egypt enn Israel og Hamas.

Hvordan forstå bortføringen av tre israelske tenåringer

Kidnappingen av Eyal Yifrach (19), Gil-ad Shaar (16) og Naftali Frenkel (16) er en langt viktigere sak i Midtøsten en norsk pressedekning gir inntrykk av. For å forstå handlinger fra flere aktører fremover må man se det i de rette sammenhengene.

Det er her en liten, middels, og stor sammenheng. Hvordan aktørene handler vil i stor grad være avhengig av hvilken sammenheng de forsøker å påvirke. Med forbehold om at dekningen av denne saken er av ytterst blandet kvalitet, bør lesere ha disse tre i bakhodet når ting utvikler seg.

  • Den lille sammenhengen er begrenset til denne begivenheten, der noen har kidnappet tre israelere, antagelig for å få et forhandlingskort om et eller annet fra israelerne. Jeg tillater meg å spekulere at det dreier seg om noen innenfor det radikale islamistiske miljøet (kanskje Hamas, men ikke nødvendigvis) som grep en mulighet, hadde "flaks", og sitter nå med tre gisler. De fikk flere timer å skjule guttene, men det er lite sannsynlig at de turte å bevege seg langt vekk fra bortføringsstedet. Av årsaker som kommer frem i den middelstore sammenhengen, har nok Hamas lite lyst til å gjøre dette til en kampsak og antagelig er det press på å avklare denne saken så snart som mulig.
  • Den middelstore sammenhengen er at Hamas og Fatah forsøker å få til et samlingsregime som kan påberope seg internasjonal legitimitet. Slike bortføringer - ulovlige uansett hvordan man ser på det - ødelegger Hamas' troverdighet, og det er årsaken til at Hamas nekter enhver befatning med saken. På den annen side er det nok grupperinger blant palestinerne som bifaller bortføringen og ser muligheter for at palestinske fanger kan frigis i en byttehandel - det kan koste Hamas dyrt, om de er i stand til det, å slippe fri gislene uten å få noe igjen for det.
  • Den store sammenhengen er fremgangen til ISIS i Irak og muligheten for en utvidet konflikt i Midtøsten: skjerpede kamper i Syria, totalt borgerkrig i Irak (med iransk innblanding), og fare for at Irak og Tyrkia trekkes inn i det hele. I denne sammenhengen er Hamas en moderat og pragmatisk aktør som ikke ønsker direkte konfrontasjon med noen. 

Mens guttenes skjebne er uviss, trenger alle andre å balansere flere hensyn i sine handlemåter:

  • PA/Fatah ønsker ikke å legge kidnapping til sitt arsenale. Uansett hvor mye de - og mange andre - misliker jødiske bosetninger på Vestbredden, bygger gisseltaking ikke sympati hos noen med seriøs interesse i fredsarbeid. På den annen side kan ikke for åpent samarbeide med israelerne for å få orden på det - enda sikkerhetssamarbeidet mellom PA og Israel etter alt å dømme fungerer rimelig godt - så her foregår nok veldig mye bak kulissene.
  • Hamas må bestemme hvilken side de vil stille seg på i saken: om de støtter eller sågar er direkte ansvarlige for kidnappingen, signaliserer de samme strategi som ISIS og forsterker dermed sitt omdømme som en del av problemet, og ikke løsningen, i Midtøsten. Om de ikke bare tar avstand fra bortføringen men også bidrar til å avslutte den, vil det føre til stor indre strid blant palestinske radikale, men vil også løfte deres omdømme i Vesten.
  • Israel får forståelse for sin iherdige innsats på vegne av de tre guttene; men de bør unngå alt som berettiger beskyldninger om kollektiv avstraffelse. Den balansen bestemmes av forhold som ikke er kjent for offentligheten, altså hva de har av etterretning og den taktiske situasjonen på bakken til enhver tid. For Israel ville det være best om de berget guttene på egen hånd, uten palesitnsk hjelp. Antagelig benytter israelerne seg også av denne muligheten til å vise palestinerne hvor god etterretning de har rent generelt.
  • Siden en av gislene er amerikansk statsborger, er den amerikanske regjeringen mer involvert i saken enn vanlig. Det vil neppe bli aktuelt å frigi bare amerikaneren, men det er også tvilsomt hva slags makt USA vil legge bak kravene til palestinerne om å få orden på dette. 

Min prognose - som er svært lite verdt i alle denne usikkerheten - er at guttene vil komme til rette de neste 48 timene. Israelerne vil selv være de mest synlige i redningsaksjonen, men antagelig vil PA bidratt til avgjørende grad i bakgrunnen. Netanyahu vil måtte betale for dette gjennom noen lite synlige men desto mer viktige politiske ettergivelser. Utveien kan vise seg å være den egyptiske hærens vilje til å megle frem en ordentlig løsning.

Dialog med Islam Net?

Folk er forargede over at først regjeringen, så Aftenposten, mener at et samarbeid med Islam Net er et konstruktivt tiltak mot ekstremisme. Lider vi alle under et enfoldig syn på hva "dialog" egentlig går ut på?

Mange tror at pilegrimene - forfulgte for sin tro i England - som anløp Plymouth i dagens Massachusetts i 1620, seilte til USA Nord Amerika for å oppleve trosfrihet. Det gjorde de ikke. De ville simpelthen skifte ut teokratiet som ikke passet dem i hjemlandet med sitt eget teokrati i den nye verden.

Det er sikkert mye ulikt innenfor Islam Net, men alt tyder på at dette er en organisasjon hvis formål er å gå inn for et teokrati i Norge: helt sikkert for norske muslimer, trolig også for alle andre. Om det innebærer steining av folk som er utro, væpnet valfart til Syria, og dødsstraff for homoseksualitet kan sikkert diskuteres, men dette er en gruppe som mener at almenngyldige lover har himmelsk og ikke verdslig opprinnelse. Eidsvollmennene kunne være så enige og tro de bare ville, men deres enighet og troskap er underlagt det som ble åpenbart for Profeten for lenge siden.

Det vil også være deres premiss i enhver dialog. 

Hvis vårt premiss er at denne gruppen egentlig, innerst inne, lengter etter et sekulært, åpent, og tolerant samfunn med fri utøvelse av religion, seksualitet, yrke, utdannelse, osv., for alle uavhengig av kjønn, etnisitet, livssyn, e.l., er vi naive. Vi står langt fra hverandre i helt grunnleggende spørsmål.

Men vi kan likevel snakke med dem:

  • For det første fordi de til en viss grad er berettiget i å føle seg misforstått. Islam og muslimsk liv blir sensasjonalisert og eksotifisert for mye i norske media, og muslimer av alle slag møter ofte på merkelige fordommer. Jo mer presise vi er i vår kritikk og (når det er på sin plass) fordømmelser, jo bedre er effekten. Hvis vi vil at folk i Islam Net skal få ned pulsen, må vi snakke roligere med dem.
  • Selv om det bare er en liten skive med sammenfallende interesser, så kan og bør vi samarbeide om det. Uten at vi dermed gjør noen innrømmelser der vi slett ikke er enige.
  • Vi greier ikke overbevise organisasjoner, men vi kan overbevise enkeltmennesker. Vi må vise flest mulig at "storsamfunnet" er inkluderende for mye ulikt, samtidig som vi har noen ufravikelige krav. De som velger å stå utenfor, skal vite konkret hvorfor. Og her synes jeg vi skal være svært så konkrete: vi segrerer ikke kjønn i det offentlige rom, alle må identifisere seg med ansikt, begge kjønn har lik eiendomsrett, oppvigleri til vold er forbudt, osv.

Dette er ikke en enkel sak å skille mellom meninger og overbevisninger vi ikke liker eller sågar avskyr men som likevel er lovlige, og ulovlig adferd som kommer av ekstreme synspunkter. Folk i Islam Net og andre organisasjoner er helt i stand til å se inkonsevkens og hykleri om vi ikke har dette skillet klart for oss. 

Til det krever vi kunnskap, innlevelse, og motet til å stå for våre egne verdier. 

Redd OL, lag ny modell

I mange år - og særlig så lenge vi har dominert vinterlekene - har "det olympiske ideal" vært tilnærmelsesvis like uangripelig blant nordmenn som FN, og følgelig har vi vært like naive om skillet mellom formål og realitet. Vi arrangerte et utmerket OL i Lillehammer med alle gode intensjoner, og da går vi ut fra at andre arrangører gjør det på samme måte.

I virkeligheten er det virkelige OL det rake motsatte av sitt ideal: det er en arena for å bygge prestisje både med storslagne arrangement og prestasjoner. Når vertsbyene overgår hverandre i opulens, har dette ingenting med brorskap i idrett å gjøre. Det hele blir i økende grad et utslag av møtet mellom vestlig kommersiell eliteidrett og nasjonalistiske strømninger i land med politisk uro. 

Gerhard Heiberg og IOC må bare gjøre det beste ut av det: til syvende og sist er det stormaktene og vertsland som har makt, og i beste fall kan IOC bare forsøke å megle frem kompromisser. Den som tror at Putin endrer mening om LGBT-rettigheter på grunn av Heibergs protester, har misforstått.

Det er derfor IOC har en krise: det finnes land som vil arrangere (Vinter) OL, men de vil da gå inn for en utforming som på en eller flere måter setter deltagere, andre land, og IOC i forlegenhet. Ikke minst fordi det er det trolig ville være samfunnsøkonomisk helt uansvarlig for dem å arrangere lekene. 

Jeg har lenge ment at vi må bort fra ordningen om at forskjellige land arrangerer lekene hver gang og heller går inn på et spleiselag for å bygge anlegg som gjenbrukes. Kanskje det kan bli et anlegg i hver verdensdel og at lekene derfor roterer mellom dem: Vinteranlegg i Nord-Amerika, Asia, og Europa (kanskje også Syd-Amerika), sommeranlegg i alle verdensdeler. Dermed blir det mulig å identifisere det stedet som har mest stabile klimaforhold, har infrastruktur til arrangementet, og det blir mer fokus på idrett (gjestene) og mindre på vertskapet.

Regjeringskvartalet er bakstreversk og bør rives

Regjeringskvartalets arkitektur har et politisk formål som er viktigere enn at dagens bygningsmasse er verneverdig.

Jeg er blitt fortalt av folk som kan noe om dette her at både Høyblokka og Y-blokken er såpass interessante arkitektonisk at de absolutt bør bevares.

De har sikkert rett, for her inngår det faglige momenter jeg ikke kjenner til. 

Men jeg synes likevel de skal vekk. Ikke fordi det, slik Karianne Bjellås Gilje påpeker, er "billigst og sikrest.", men fordi jeg synes de er uegnet til formålet.

Det vil si: det er to formål med disse byggene: det ene er å rett og slett være fysiske arbeidsplasser for en del av regjeringen, og til det trenger vi ikke storslått eller interessant arkitektur.

Men den andre er at byggene skal være inngrep i landskapet som synliggjør at vi i vårt samfunn gir makt til noen få tiltrodde mennesker. 

I denne sammenhengen står byggene - og særlig Høyblokka - frem som for monolittisk, for ruvende. Den gir ikke inntrykk av en regjering som skal tjene landet, men av en regjering som ønsker å dominere, å ha oversikt, å være utilnærmelig. Den er motsatt Riksdagsbygningen i Berlin, der det er mulig for publikum å se inn i og ned på sine folkevalgte. Av lett forståelige grunner er Tyskland brennende opptatt av å ha en transparent politisk styring.

Jeg ønsker derfor at arkitekturen i Regjeringskvartalet skal forsterke fornemmelsen at vi bor i et trygt, mangfoldig, fritt samfunn der menneskeverdet er likt for alle.

At regjeringen får regjere kun med vårt samtykke, og at vi har forventninger til regjeringen som de gjør sitt beste for å oppfylle. Jeg ønsker meg regjeringer som er bemannet med de beste blant oss, men at meritokratiet forplikter til mer åpenhet og ikke mindre. Arkitekturen bør gjenspeile at vi ikke blir styrt av "noen av oss har snakka sammen."

Saken er kanskje den at vi har en annen visjon av regjeringen enn på 40- og 50-tallet, og godt er det. Arkitekturen bør gjenspeile denne endringen, og kanskje særlig på grunn av 22. juli.

Hvordan vil det se ut? Aner ikke, men jeg synes vi skal diskutere hva arkitekturen skal formidle, snarere enn om den bør bevares.

Her er et interessant design: hvordan partisjon av Jerusalem kan oppnås uten unødidg fremmedgjøring, 

 

Den radikale islamisten i Budstikka

Skal vi motarbeide ekstremisme og fundamentalisme, må vi våge å se ekstremistene og fundamentalistene i øyne.

Anbefaler alle å lese intervjuet Budstikka utga i dag med en ikke navngitt Bærumsgutt som er "radikal islamist." Han og jeg bor i samme område, har antagelig gått forbi hverandre flere ganger.

Her inngår en del detaljer om synspunktene og levemåten hans, men kjernet ligger i dette: 

"Jeg var lei av den norske, innholdsløse tilværelsen, og på søken etter en dypere mening med livet. Jeg begynte å lese mye om islam på nettet, og så flere foredrag på YouTube. Jeg lærte at islam, i motsetning til kristendommen, er en religion uten selvmotsigelser. "

Vi kan vel alle oppleve til tider at tilværelsen kan være innholdsløs og at vi lengter etter en dypere mening. Denne unge mannen fant lettfattelige svar i en fundamentalistisk versjon av islam, slik han ville ha funnet det i et ganske bredt utvalg fundamentalistiske religioner og ideologier. Det er antagelig lite vi kan gjøre for å få slutt på slike følelser inntreffer, eller at ytterliggående bevegelser melder seg. Vi har i Norge rett til å tro hva vil, uansett hvor outrert eller forrykt det kan virke på andre.

Det som bekymrer oss med denne karen, er først og fremst at han som konsekvens av overbevisningene skader andre: alt fra at han blir "moralpoliti" blant andre muslimer til at han begår voldsforbrytelser. Dernest er vi bekymret for at han skader seg selv ved å delta i væpnet konflikt i utlandet. 

Ellers må vi bare finne oss i at han går med høyvannsbukser og stort skjegg. Han trenger ikke å "anerkjenne" grunnloven så lenge han ikke undergraver den på ulovlig vis, og han har forøvrig lov til å forsøke å overbevise (på lovlig vis) andre om at han har rett. Det kan være irriterende, gjerne krenkende, men likevel noe vi må tåle.

Det er likevel interessant å legge merke til hva han - og andre som ham - anser som overgrep mot hans rettigheter, og her er denne kronikken (på dansk) av Kasper Støvring også leseverdig.

Vi lykkes antagelig ikke med å overbevise denne bærumsgutten om at han er på ville veier hvis vi utleverer ham som et vesen helt annerledes fra oss andre.

Det er faktisk lett å forstå fristelsen i å hengi seg til fundamentalisme: det er et system som, hvis du godtar enkelte premisser, har alle svarene på alle spørsmål. Jeg tror vi alle lengter etter et slikt system, og så er det modenhet og andre mer meningsfulle opplevelser som får oss på bedre tanker. Jeg tror det kan være en fordel å vise empati for hans impulser, samtidig som vi tar avstand fra selve overbevisningene.

Dette er en mann som føler seg fremmedgjort fra samfunnet han har vokst opp i og som han tilhører, og han forsøker å øke denne avstanden ved å gå inn for en ny samfunnsform som passer ham (men svært få nordmenn ellers) svært dårlig (for å si det pent). 

Han står frem i Budstikka med ansiktet skjult. Kanskje han vil vise det hvis vi er villige til å se det.

Fasit på kortsvaroppgaven til avsluttende eksamen på videregående i år

Norsk eksamen i hovedmål i dag inneholdt en obligatorisk oppgave som tok utgangspunkt i omtale av konflikten mellom Israel og palestinerne. 

Oppgaven lød: Gjør kort greie for noen sentrale virkemidler og den funksjonen de har i graffitien og SMS-teksten. Hva er formålet med de to tekstene?

Her er et svar på nøyaktig 250 ord. 

 


 

Det er i virkeligheten tre virkemidler her: grafittien til Banksy, meldingen fra Mads Gilbert, og beskrivelsen av begge disse i oppgaven. 

Formålet med alle disse virkemidlene er å påvirke folkeopinionen ved å kapre premisset for omstridte spørsmål i forholdet mellom Israel og palestinerne på Vestbredden og i Gaza. Det de har til felles er villedende bruk av fakta, delvis ved direkte feil, og ved viktige utelatelser. 

Dette er en velkjent hersketeknikk blant propagandister, i det de forsøker å etablere en bestemt virkelighetsopplevelse som den eneste autentiske. Ved å utelukke andre synspunkter og ytterligere fakta som kan nyansere og fylle ut forståelsen av nyhetsaktuelle begivenheter og motsetningene som forårsaker disse.

Det er for eksempel villedende å omtale Mads Gilbert som en "politiker" ettersom han i hovedsak har markert seg som anti-israelsk aktivist. Det stemmer heller ikke at han jobbet i Gaza da krigshandlingene brøt; han reiste ned dit da konflikten var et faktum. Det er heller ikke riktig at sikkerhetsbarrieren - som bare i enkelte strekninger er en mur - "omringer" Bethlehem.

Gilbert og Banksy forsøker begge gjennom sammenligninger og kontraster å fremme hyperbolikk. Uten å på noen måte undervurdere lidelsene ikke-stridende i Gaza under konflikten i 2009, er bildet av et dødsrike melodramatisk. Og selv uten separasjonsbarrierer bor barn i Bethlehem i innlandet.

Disse tre har det til felles at de antar at publikumet de retter seg mot ikke kommer til å sette seg inn i de reelle fakta. I sum fordummer de en vanskelig debatt om et viktig emne.


Et godt svar - i retning av det jeg forsøker meg på her - er altfor mye å kreve av elever i videregående skole - de har for eksempel grunn til å anta at oppgavebeskrivelsen ikke inneholder faktafeil. 

Derfor er oppgaven i praksis umulig å besvare godt. Det eneste riktige er å se helt bort fra den, eventuelt tilby elevene muligheten til å gå opp igjen med andre oppgaver. 

Forøvrig viser denne oppgaven med all tydelighet behovet for langt større vekt på utdannelse innenfor kritisk tenking.

 

 

 

 

Om kvinnehat

Tør du å gå helt innpå dette med kvinnehat, blir det stadig styggere. Fastlåste kjønnsrollemønstre går utover både menn og kvinner og er følgelig menneskefiendtlige generelt, men kvinnehat går utover det fordi under alt sammen ligger en trussel om vold. 

I altfor mange sammenhenger forbeholder menn seg retten til å få viljen over kvinner med fysisk overmakt. Det henger altfor mange trusler i luften.

Som Phil Plait her påpeker, lever kvinner - overalt - med en større eller mindre fornemmelse av fysisk sårbarhet. Det skal ikke mer til enn at en drita full kar reiser seg til sin fulle høyde overfor en lite samarbeidsvillig kvinne ute en kveld; eller at han legger seg rett bak henne gatelangs; eller at han planlegger at de er alene. Det spiller ingen rolle om intensjonene hans er helt greie; kvinnen vil alltid føle et snev av bekymring.

Hvor mye er det kvinner finner seg i av små eller store krenkelser for å unngå at menn på forunderlig vis provoseres? Antagelig er de fleste så vant til det føles mer eller mindre naturlig, men det gjør det hele verre.

Det er to ting vi må forsøke å forstå bedre: Det ene er hva vi forventer av kvinner fordi de er kvinner; og det andre er å forstå hvilke terskeler folk, og særlig da menn, har for å innkreve dette. Det er spesielt skummelt å konstatere at voldtekt mange steder skyldes en form for "sexual entitlement"-  at kvinner skylder menn sex. Men det har også sammenheng med forventninger vi stiller til kvinners utseende, deres adferd i ulike situasjoner, og diverse former for dobbeltmoral.

Dette gir seg utslag i diverse kognitive floker hos begge kjønn. 

Denne dynamikken er veldig tydelig i samfunn der kyskhet og underdanighet er oppleste og vedtatte dogmer, men vi er omgitt av den også her. 

Eldrebølgen bør føre til massutvandring

En enkel og effektiv måte å løse eldrefloken på: vi flytter flest mulig eldre til utlandet.

Nettavisen har den siste tiden formidlet litt om mørke skyer i norsk økonomi, og jeg la også frem noen bekymringer (og tiltak) på E3-konferansen i Lisboa i forrige uke.

Det siste varselet kommer av noen fremskrivninger fra SSB som viser at vi i de nærmeste tiårene kommer til å få en enorm vekst av mennesker som trenger hjelp og omsorg til å ha noenlunde verdige liv. Velferdssamfunnet vil bli satt på en stor prøve, for skatteinntektene vil også bli mindre ved at færre jobber fordi de er pensjonerte (og gjerne omsorgstrengende).

(For en underholdende versjon av dette scenarioet redusert til det absurde, les Christopher Buckleys bok "Boomsday" som går ut på at eldre får selvmordsbonus: ved å avslutte før de fyller 75 og blir dyre, får de en bonus 12 måneder i forveien som de kan nyte.)

Det er faktisk en uhyre enkel (og langt mindre makaber) løsning på alt dette, nemlig ved import av nødvendige tjenester ved at vi sender ut brukerne: 

Vi gjør det lett og lønnsomt for pensjonister å flytte til lavkostland med høy arbeidsledighet. Vi setter opp og betaler for helseforetak, eldresentre, boliger, og andre ordninger som de eldre ville fått i Norge, men det blir altså billigere, og det blir lettere å få tak i personale. 

Dette er fornuftig bruk av Oljefondet og i henhold til fondets formål, ettersom valutagaven brukes i utlandet og skaper dermed ikke inflasjonspress i Norge. Det vil lette på arbeidsledigheten i landene vi flytter til, gi våre eldre et bedre klima å leve i, og det vil fremfor alt bli biligere - i hvert fall målt i innsatsfaktor. Det vil antagelig ikke bli vanskelig å ordne billige flyreiser frem og tilbake.

Det er problemer, men de er helt overkommelige: tjenester må være minst like gode som er lovfestet i Norge; vertslandene må få det til å gå opp med felles infrastruktur; det må antagelig bli mange kolonier for å unngå norske ghettoer. Det vil også bli en del nordmenn som bosetter seg for å tilby tjenester innenfor kvalitet og godkjenning, nødhjelp, skoler, m.m.

Jeg garanterer at dette blir løsningen uansett, så kanskje det er like greit at vi lener oss inn i det.

Klimakrisen og norsk arealbruk - særlig landbruk

Forrige uke deltok jeg i et panel i Lisboa om klimakrisen sammen med to professorer: Roland Clift og Tiago Domingos som omfattet en rekke fascinerende (og for meg lærerike) emner. 

Mye av oppgaven min i panelet og konferansen min forøvrig var å trekke inn et slags norsk perspektiv: Mange i Portugal er fulle av beundring (og velvillig misunnelse) på Norge - Portugal og Norge er begge små, sterkt maritime samfunn med større naboer. Det jeg håper jeg utrettet var å forklare at valutagaver i form av oljeeksport gjør ting lettere med løser ingen fundamentale problemer. På sikt må portugisere og nordmenn finne ut av de samme problemene.

Et av flere emner som fanget min interesse var betydningen av fornuftig bruk av areal: vi kan bruke jordens overflate til ting som forverrer problemene eller forbedrer dem. 

Det som forverrer ting er å bygge ut boliger på steder som tvinger folk til å reise langt til arbeid. Likeledes er dårlig landsbruksøkologi en belastning for miljøet.

Det som forbedrer ting er å drive byplanlegging som gjør det lett og billig å reise kollektivt eller til fots/sykkel. Og å drive landbrukspolitikk som fremmer bærekraftige økologiske balanser, altså i samsvar med klima og jordsmonn.

  • Norsk byplanlegging er hovedsakelig forhåpningsfull: vi ønsker ikke urbanisering, og derfor later vi som det ikke eksisterer. Vi ligger langt på etterskudd av utbygging av infrastruktur rundt storbyene generelt, og med løsninger for fotgjengere og syklister spesielt. Vi har kommet dithen at det jevnlig kommer rapporter med ønske om en langt mer ambisiøs sykkelpolitikk, uten at det gjøres noe konkret med det. Den virkelige krangelen synes alltid å være om økning av kapasitet for privatbilisme. Likeledes gjør markagrenser og restriksjoner på bruk av landbruksarealer at vi bygger boliger i bittesmå områder hvor det er plass, i stedet for der det er best for miljøet.
  • Landbrukspolitikken går hovedsakelig ut på å effektivisere landbruket ved å sultefore bøndene. For hvert år kan de gjøre som året før, bare med litt mindre. Investeringer motiveres av behovet for å være mer produktive innenfor dagens struktur i stedet for å finne frem til en mer produktiv struktur. Dette gjør at vi driver med storfe, gris, høner, hvete, og andre produkter som ikke greier seg spesielt bra i norsk klima. 

Dette er løsbare problemer. Forslag å vurdere er:

  • En reform av byplanlegging som bygger på estimater av 1) fortsatt befolkningsvekst i Norge, og 2) økende urbanisering. I stedet for å avlaste presset på storbyer ved å håpe på fortsatt beboelse i grisgrendte strøk, oppmuntrer vi heller til utvkling av mindre byer innenfor en dags reise fra de store byene. Dette forutsetter også en vesentlig forbedring av kollektivtilbudet innenfor disse områdene.
  • I stedet for markagrense bør vi heller ha en målsetning om at alle i storbyene skal bo mindre enn et kvarter med bil/halvtime med kollektivt fra skog. 
  • Innovative arkitekturløsninger som gir billige, varige, menneskevennlige, og miljøvennlige boløsninger. 
  • Landbruksareale i pressområder avskaffes og erstattes med en kombinasjon av friluftsområder og bebyggelse. Om vi absolutt vil ha nøytral effekt på landbrukskapasiteten, kan det ryddes nye jordbruksområder utenfor disse pressområdene. 
  • Langt, langt høyere ambisjoner om alternativer til privatbilisme, altså en gulrot i stedet for en kjepp for å få folk på bena, sykkel, eller kollektivtransport. Vi legger konkrete planer om utbygging av t-banenett, ubrutte sykkeltraseer med forkjørsrett, og bedre forhold for sykling året rundt. 
  • En tiårsplan for total restrukturering av landbruket som går på å gjøre sektoren 1) en vesentlig netto bidragsyter til bedre klima i form av CO2, nitrogen, m.m. 2) konkurransedyktig i internasjonale markeder, og 3) basert på artsmangfold som fungerer i våre ulike klima. Dette betyr en massiv konsolidering av gårdsbruk, sterk reduksjon i sysselsetting i jordbruket, og antagelig noen krangler med EU.

Dette er utfordringer det går an å møte, men det krever fremfor alt en mental omstilling, ikke minst blant en del interessegrupper.

En uferdig grunnlov

Grunnlover - det som formelt alltid burde kalles en konstitusjon - er det nærmeste vi kommer til sekulær helligdom i vårt samfunn. Likevel gir det oss gjennom sin eksistens og erklærte prosedyre både mulighetene til og forutsetningen for å endre det. I all hovedsak bygger dagens grunnlovskonservativisme på premisset om at grunnloven fungerer (stort sett) bra: den legger til rette for et samfunn som er tilnærmelsesvis likt det vi ønsker at det skal være.

Jeg synes det er passende at vi feirer vår konstitusjon ved å debattere den. Eidsvollmennene var menn av sin tid med høyst forskjellige mål, tankesett, og forutsetninger, og da i dag (16. mai) for 200 år siden enstemmig vedtok grunnloven, var det etter mye uenighet, mange kompromisser, og sikkert en del hestehandel. 

Den versjonen de underskrev var beundringsverdig (i sin tid) men også svært mangelfull. Men manglene er etter hvert blitt rettet opp ved at flere generasjoner samfunnsengasjerte nordmenn tok på seg ansvaret Eidsvollsmennene overlot til ettertiden. 

Når vi sier at vi feirer at grunnloven ble underskrevet 17. mai 1814, kunne vi like godt si at konstitusjonen ble påbegynt den dagen.

I anledning dagen har jeg noen forslag til endringer vi kunne tenke oss å gjøre etter hvert:

  • Den første er allerede godt underveis, nemlig å skrive om hele dokumentet til norsk i stedet for gammelmodig dansk. Så vi kan krysse det av.
  • Fra å være en nasjonstat med etnisk tilhørighet som definerende trekk, til å være et politisk system med enkelte og enkle felles verdier som definerende trekk. I 1814 og i mindre grad 1905 var selvstendighetsbevegelsen utslag av en trang til å ikke være underlagt en annen etnisk gruppe. Nordmenn utgjorde en egen nasjonalitet på grunnlag av felles språk, felles historie, og felles religion. Språket i Norge ha for det første blitt mer mangfoldig men er hovedsakelig blitt et praktisk anliggende; vår felles historie er likeledes blitt mer sammensatt og mer nyansert; og religion er på full fart vei ut som et samfunnsbærende element. På den annen side utvikler vi en stadig sterkere felles identitet i felles verdier om frihet, solidaritet, rettferdighet, m.m. Mange av disse vil vi ha til felles med andre liberale demokratier, men vi må nok ransake oss selv for å finne ut hva det er som er særegent norsk (og det på positivt vis).
  • Mer "checks and balances", eller altså statsmakter som står i klarere motsetning til hverandre. Det er noe i den norske folkesjelen som strider mot tanken om at større motsetning skaper mer harmoni, men slik er det i maktutøvelse. Vi borgere beskyttes best ved at alle tre statsmaktene alltid må se seg over skulderen. Etter mitt skjønn er den norske høyesterett altfor svak; regjeringen for ugjennomtrengelig; og Stortinget for prisgitt den fjerde statsmakten, nemlig pressen. Jeg tror det er mulig med strukturelle - dvs konstitusjonelle - endringer som tvinger bedre ansvarliggjøring, og disse burde vi diskutere. 
  • Et nytt konsept om borgerskap. Et godt samfunn er avhengig av at det å tjene fellesskapet - det vil si, hverandre - er en ærverdig og beundringsverdig oppgave. Vi begynner å nærme oss et velstandsnivå som kjennetegnes av materiell overflod. Rikdom bør i økende grad bestå av det vi gir hverandre av ikke-materielle goder, og "godt" borgerskap bør defineres av gavmildhet til andre. I blant annet boken "Paragrafen" skriver Håkon Harket at det i riksforsamlingen i 1814 var diskutert om jøder skulle begrenses fra å oppholde seg, bo, eller være borgere i Norge. Vi må tenke motsatt på dette: alle skal ha mulighet til å være en god borger, men vi skal berømme innsatsen blant dem som beriker sitt borgerskap ved å bidra.
  • Ingen er lenger utelukkende og bare norsk. Stadig flere nordmenn vil gifte seg med ikke-nordmenn, være flerspråklige, få sin utdannelse utenfor Norge, bosette seg utenfor Norge i lengre eller kortere tid, osv. De vil finne seg venner og meningsfeller (på godt og vondt) på tvers av landegrenser. Identitet vil i stadig mindre grad være bundet opp i å være norsk og bare det, og vi må la borgere slippe å føle motsetning til det å være norsk og også å være andre ting.

Vår grunnlov, eller vår konstitusjon, kan ikke gjøre oss til et bedre samfunn, men den kan fjerne hindre for det. Og særlig i all den tid vi ikke riktig vet, eller er uenige om, hva som kjennetegner vårt ideelle samfunn. Vi har virkelig noe å feire om 25, 50, eller 100 år om vi gjennom hardt arbeid og livlig samfunnsdebatt har en grunnlov som ser helt annerledes ut enn den vi har i dag.

Enda mer empiri om norsk antisemittisme

Anti-Defamation League publiserte i går resultatet av en ambisiøs og internasjonal studie om utbredelsen av jødehat. 53 100 intervjuer ble foretatt i 101 land pluss de palestinske områdene (Gaza og Vestbredden). Norge var blant landene dekket.

Resultatene er generelt ikke oppløftende. 26% - såvidt over en fjerdedel - av de spurte hadde det man kan kalle "hardcore" antisemittiske oppfatninger, dvs., de var enige i et flertall av antisemittiske påstander. De som var enige i en eller noen få av disse påstandene regnes derfor ikke med i fjerdedelen.

Hva med Norge?

15% hadde "hardcore" antisemittiske holdninger. Sammenlignet med hele verden, og forsåvidt mesteparten av Vest-Europa, kom vi godt ut. Sammenlignet med Sverige og Danmark, var vi klart dårligere. Sammenlignet med våre ambisjoner om å være et land uten slike fordommer, er resultatet ikke tilfredsstillende. 

Her er noen videre betraktninger:

  • Jødehat er styggedom i seg selv, men antisemittisme er sterkt korrelert med andre store samfunnsmessige problemer, som holdninger til kvinner, toleranse generelt, menneskelig utvikling, osv. Tiltak som motvirker antisemittisme bidrar til samfunnsutvikling, og omvendt. 
  • De som har antisemittiske oppfatninger regner dem som objektive fakta og ikke antisemittiske oppfatninger. Det er velkjent at vi Norge har mer enn nok antisemittisme men ingen antisemitter. Man får langt sterkere reaksjoner på å beskylde noen for antisemittisme enn å fare med antisemittisme. 
  • Antisemittisme er en sykdom som angriper det kollektive (og forsåvidt det individuelle) intellekt, og det er den syke som må behandles. Oppfatninger som at "jødene snakker for mye om Holocaust" (31% enige i det i Norge) eller "jødene er mer lojale for Israel enn sitt eget land" (40%) har ingenting med jøders egenskaper å gjøre, det har med folks forestillinger om fantasivesener å gjøre.
  • Det er vanskelig å vite hva som er et "akseptabelt" nivå. Men når Sverige har 4% og vi har 15%, burde vi kunne legge mål på oss å havne under 10% innen overskuelig fremtid.
  • Antagelig er et av de største problemene i Norge at det simpelthen er for få jøder her. Hvis vi er litt optimistiske, er omtrent 2000 (0,04%/fire hundredeler av en prosent) av Norges befolkning jøder. (Som en kuriositet trodde en tredjedel av de spurte nordmenn at andelen var over en prosent, en tredjedel ante ikke, og en tredjedel estimerte riktig). Hvis vi skulle ha like stor andel av jøder som Europa generelt, ville vi hatt 9000 jøder; som Storbritannia 25 000 norske jøder. 
  • I land som ikke har en muslimsk minoritet, er muslimer ikke mye mer jødefiendtlige enn andre. Vi må gi opp premisset om at jødehat i Norge hovedsakelig kommer fra muslimer.
  • Norge har trolig et problem med religionsfiendtlighet generelt og muslimfiendtlighet spesielt. Omtrent like mange som var "unfavorable" oppfatning av kristendommen hadde det også om jødedommen (14%), mens hele 44% hadde dårlig inntrykk av islam.
  • Som jeg er inne på i denne artikkelen i Times of Israel, må vi antagelig motarbeide antisemittisme med tiltak som virker kontraintuitive: det er mer behov for å bekjempe demonisering av Israel enn å forsvare landet; Holocaust-utdanning må vektlegge andre roller enn offerrollen; og det må formidles langt mer hva en jødisk identitet går ut på. 

Vi har mye arbeid foran oss. Denne undersøkelsen føyer seg i rekken av bevis på at behovet for dette arbeidet finnes.

Gi en kriger et håndtrykk, klapp på skulderen, eller en klem i dag

(Historien om Eiliv Austlids ettermæle viser hvorfor vi trenger å berømme våre krigere)

Vi har satt av 8. mai som en dag å minnes og berømme militære som har stilt seg mellom trusselen mot vårt samfunn og oss, og derved tatt risiko på våre vegne.

Det er på tide at vi har en slik markering, og jeg håper at den med årene får tradisjoner og skikker som forsterker poengt. Vi håper at det aldri mer skal behov for den risikoen vi ber om, men vi skal ikke glemme at noen tar den.

Blant annet håper jeg at vi får et mer realistisk syn på hva et militært forsvar går ut på: at det dreier seg om å drepe andre og ødelegge deres eiendom for å hindre at de gjør det med oss. Krigeres oppgave er å kjempe for å beseire fienden. Vi ikke bare gir dem tillatelse, men vi beordrer dem til å gjøre ting som ingen andre hadde lov til noen gang. De skal følge ordrene uten forbehold om de er godt politisk motiverte eller strategisk kloke. Om vi sender dem inn i den edleste kamp eller den dårligste, forventer vi at de gir alt de har for å lykkes.

Vi skal for all del forvente at våre krigere følger krigens lover, selv når de setter sine egne liv i fare. Men vi skal ikke ha noen illusjoner om at 1) krig er noe faenskap, uansett hvor prektige vi vil være om det, og 2) det er langt flere gråsoner i stridens tåke enn vi kan forestille oss. 

Før eller senere vil nordmenn igjen ligge i full krig. Vi ønsker selvfølgelig ikke å dyrke en militærkultur som den i Sparta eller Preussen, men vi kan ikke late som om militært forsvar tilhører andre land vi ikke vil være. 

I dag vil være en god dag å gi en veteran eller aktiv kriger et håndtrykk, klapp på skulderen, god klem eller annen påskjønnelse. :-)

Ville George Orwell dratt til Syria?

Om Egzon Avdyli hadde reist til et fremmed land for å kjempe for en sak vi alle likte, ville hans død plutselig blitt heltemodig?

I 1937 var Eric Arthur Blair, mest kjent som George Orwell, i Spania for å bekjempe nasjonalistene under Franco. Han ble skutt i halsen og nesten drept av en snikskyter ved Aragon-fronten etter noen måneder og reiste tilbake til England. I all småkjeklingen om Orwells politiske arv i disse dagene, kan det være greit å huske at republikanerne i borgerkrigen var en brokete forsamling som kun hadde det til felles at de var nasjonalistenes fiende. Omkring 30 000 utenlandske frivillige kjempet på republikansk side, og flere tusen ble drept. 

George Orwell og de mange andre frivillige (blant annet omkring 200 nordmenn) som bekjempet nasjonalistene/fascistene i Spania sent på 30-tallet står frem som idealister for oss, mens Egzon Avdyli og hans likesinnede er tragiske skikkelser, forvillet av ekstremistiske syn.

Slikt virker helt fornuftig på oss som synes at radikal islamisme er ekstremisme og antifascisme en moralsk nødvendighet, men den gjør lite inntrykk på den som ser en klar fiende i Syria. Der vi vedtar en mengde henstillinger til andre om å gjøre noe med borgerkrigen der nede, handler disse menneskene og setter sine egne liv på spill for saken.

Vi sliter med troverdigheten hvis vi ville roste en person som sto for en sak vi beundret, men ellers gjorde akkurat det samme. Avdyli var ikke mindre oppriktig enn (for eksempel) Orwell, eller de norske frivillige i den finske vinterkrigen.

Det er til en viss grad riktig at vi i denne sammenhengen mest bekymrer oss over miljøer i Norge med ekstremistiske tendenser. I sitt oppgjør om utvekslingen med Avdyli stiller Lars Akerhaug seg selv tøffe spørsmål om Avdyli faktisk ble mer fremmedgjort i sitt eget land gjennom presseomtalen. Som også Mehtab Afsar er inne på, er det lett å misforstå og fremfor alt karikere holdningene til disse ekstreme miljøene, og det hjelper antagelig saken lite: Ekstremistiske miljøer lider av ekstrem bekreftelsesbias: de søker hverandre for styrke i å holde på overbevisningene, og filtrerer meget effektivt eksterne impulser for å "bevise" sitt verdensbilde. Å karikere dem bekrefter deres fornemmelse av å bli misforstått.

Jeg tror vi stiller feil spørsmål når vi forferdet spør "hvordan kan noen finne på å reise til et fremmed land for å kjempe for sin sak", hvis forferdelsen kommer av at vi ikke liker saken de står for. 

Jeg har en mistanke om at vi kommer lengre med å hindre tragedier som Avdyli hvis vi jobber hardere for å forstå - intellektuelt - hva mennesker som ham egentlig mener, hva de faktisk står for. Uten tvil vil mange oppfatninger fremstå som ekstreme, sågar avskyelige. Og vi må for all del ikke være redde for å ta til motmæle mot dem. Men la oss begynne med å forstå hva vi er uenige med dem om.

All menneskelig erfaring viser at folk har en tendens til å oppføre seg som voksne hvis vi behandler dem med forventninger om at de er det. Jeg tror Orwell hadde vært mye enig i det.

Norge, Kina, og Dalai Lama - videre tanker

Utvekslingen om Dalai Lamas besøk har ikke satt noen - bortsett kanskje fra Dalai Lama selv - i et godt lys. Her er hva alle burde gjort annerledes:

  • Den norske regjering, Stortinget, og Nobelkomiteen burde ha samarbeidet om et opplegg som med pinlig nøyaktighet ønsket Dalai Lama velkommen som religiøst (men på ingen måte verdslig) overhode og Nobelprisvinner for internasjonal mellommenneskelig forståelse (men ikke som opposisjonsleder i Kina.) Det kunne vært storstilet mottagelse i Oslo rådhus, konsert i Domkirken, middag i Gamle Logen, altså alt mulig rart som gjorde stor stas på mannen men unngikk noe grunnlag for formell klage fra Kina.
  • Den norske presse og synsekorpset burde vist større forståelse for at regjering og Storting først måtte komme ut av uføret de hadde satt seg inn i før de kunne erkjenne kritikk. Melodramaet skapte masse oppstyr men det hindret en god løsning, ikke minst for Dalai Lama selv.
  • Kineserne har kanskje liten grunn til å bry seg om norsk folkeopinion, men ikke desto mistet de forståelse her i landet ved å være så uforsonlige. Jeg kan heller ikke tenke meg at makter som Kina bryr seg mer om ble videre imponert over denne affæren. Nordmenn opptro i verste fall som diplomatiske noviser, men kineserne opptro i verste fall som bøller. Slikt gjør seg simpelthen ikke, og det hadde ikke vært vanskelig for Kina å i all stillhet fremforhandle en ordentlig løsning.

Slik det er nå, må Norge simpelthen trekke en klar linje overfor Kina: vi verdsetter gode forhold med stormakten, men vi har lov til å invitere akkurat hvem vi vil til vårt land, og på akkurat det grunnlaget vi finner for godt.

De har ordnet det slik at vi har mer grunn til å være fornærmet enn dem. Og ettersom jeg tror kinesisk UD vet alt de trenger å vite om norsk og europeisk kultur, har de virkelig ikke noen god unnskylding for måten de har håndtert dette på. 

Nei til paroler!

Den reelle kampen mellom det gode og det onde i samfunnsdebatt står ikke mellom høyre og venstre, rettroende og kjettere, smart og dum.

Den er mellom paroler og problemer.

Paroler faller i to kategorier:

  • Selvgode selvfølgeligheter, oftest som et krav om monopol på en verdi, av typen "jeg er den eneste som egentlig er mot fattigdom/krig/forurensning, osv."
  • Vage, drastiske, og tiltrekkende løsninger, som i beste fall har uoversiktlige konsekvenser og i verste fall virker mot sin hensikt eller skaper enda verre problemer

Ofte kobles disse sammen. Man etablerer et premiss med en selvfølgelighet og forsøker å gjøre kravet til den eneste mulige konsekvens: "Ja til fred på jorden. Gjør meg til diktator"

Det er mange eksempler på dette i LOs paroler i dag: 

  • Ja til faste ansettelser og handlefri søndag - stans regjeringas forslag. 
  • Arbeidslivet ut av EØS - nei til sosial dumping
  • Skap grønne jobber NÅ - brems oljeutvinninga
  • Ja til selvbestemt abort - nei til reservasjonsrett
  • Fellesskap virker - nei til privatisering og velferdskutt
  • Forsvar og styrk tariffavtalene - stopp arbeidsgiverorganisasjonene
  • Forsvar offentlig pensjon - tariffesting i privat sektor
  • Nei til salg av Oslo - innfør eiendomsskatt med sosial profil
  • Ja til arbeidersolidaritet - nei til EUs innstramningspolitikk
  • Boikott Israel - oljefondet ut

Alle disse parolene har bakgrunn i reelle og vanskelige problemer, og ingen av forslagene har løsninger som LOs medlemmer egentlig vil leve med. 

Men de høres bra ut, for de er kategoriske og bygger på uangripelige verdier: ønsket om en bedre, mer rettferdig verden. Jeg har ikke noe å utsette på intensjonene.

Men i alle saker som vi i Norge faktisk kan gjøre noe med, står vi overfor vanskelige problemer som det tar tid å avklare, sette seg inn i, forstå, og løse. Det er vanskelige årsaksforhold, uoversiktlig dynamikk, uprøvde løsninger, og indre motsetninger. 

Disse er ikke morsomme å snakke om. De egner seg dårlig til sirkusdebattformater. De lar seg ikke beskrive i paroler som skal være korte og enkle nok til å leses på noen sekunder.

For ingen av disse parolene kommer i nærheten av de største utfordringene norske arbeidstakere vil ha de nærmeste tiårene. Blant annet:

  • Tiltagende internasjonalisering og konkurranseutsetting av markeder for flere varer og tjenester. For eksempel kan det være aktuelt å importere eldreomsorg ved å la pensjonister utvandre til land med lave lønnskostnader. 
  • Behov for globale løsninger på klimakrisen som vil kreve en helt annen fordeling av den økonomiske byrden ved dette - arbeidstakerorganisasjonene kan fort bli avkrevd drastiske kutt i lønn og levestandard for å redde kloden.
  • Automatisering av stadig flere oppgaver, som kan føre til langt mindre behov for mange typer arbeidskraft.
  • Stadig høyere krav til arbeidsproduktivitet, som gjør at utdanning og opplæring egentlig burde være parolemateriale.

Disse (og mange flere) problemer blir ikke borte ved at vi ignorerer dem. 

Nei til paroler. Nå.

Yom HaShoah kl 10 i dag

I dag kl 10 israelsk tid, for kort tid siden, stoppet hele Israel i to minutter. Busser, biler, svingte inn på siden av veien, folk la ned arbeidet og reiste seg, skolebarn og studenter stilte seg opp ved siden av stolene sine. Det er Yom Hashoah, minnedagen for Holocaust. En luftvernsirene går i to minutter, og når den stilner går alle tilbake til det de gjorde uten videre kommentar.



I år kommer dette på hælene til Pesach, jødisk påske, der de som deltar i det seremonielle sedermåltidet blir bedt om å sette seg inn i israelittenes sted, å tenke seg hvordan det var å bli frigitt fra trelldom i Egypt og legge avgårde mot en uviss fremtid i ørkenen, uten å engang ha tid til å la brødet heve seg. 

Det virker ikke som behovet for å markere Holocaust har avtatt med årene, snarere tvert i mot. Vi mister tidsvitnene i en rasende fart, slik at folkemordet mot jøder, romfolk, funksjonshemmede, homofile, den polske elite, m.m. får mer preg av å ha skjedd på en annen planet, av en annen art som til forveksling ligner mennesker. 

Det er lett å glemme at Holocaust besto av hverdager og hverdagsmennesker. Fangevokterne var vanlige folk med kviser, svettelukt, dårlige hårdager, glemte tannlegetimer, gjøremålslister og familieforhold som plaget deres samvittighet. De hadde morgener med strålende solskinn og fuglekvitter som satte dem i godt humør, og dager de helst ville holdt sengen. De klagde over forkjølelser og ensformig mat, lengtet etter post fra venner, fortalte hverandre vitser de hadde hørt før. 

Leirenes gang var preget av monotoni. De hyppige dødsfallene gikk oftest stille for seg, helt udramatisk. En mann som segnet om, et skudd som falt, en fange som ble liggende etter at andre hadde stått opp. Eldre, barn, og kvinner ble stuet inn i gasskamrene med minimal fanfare, og deres lik ble lastet ut like forretningsmessig som potetsekker fra et lasteplan. Det var ingen musikk, intet crescendo, bare folk som pustet ut for siste gang. 

Å overleve dette besto først og fremst av flaks, av å trekke riktig lodd i trekning etter trekning. Dernest besto det av en uendelig rekke beslutninger med uforutsigbar konsekvens, fra det mest banale til det mest umenneskelige. Det besto i å gi avkall på verdighet for å overleve, igjen og igjen. Det tok lang tid for overlevende å bli helt overbevist om deres rettmessige plass i menneskeheten, og noen greide det ikke. 

Vi er alle arvtagere etter Holocaust: i hver av oss er det et offer, en overgriper, en redningsmann, og en som står ved siden og lar det hele skje. Jeg skulle ønske at vi hver brukte to minutter hvert år på å sette oss inn i hver av de rollene.

Hva bør vi være mest redde for etter 22.7

Terroristtrusselen mot Norge er sammensatt av flere segmenter. Og vi har ikke forutsetninger for å vite om PST gjør en god jobb.

Tre av de mest fremtredende personlighetene i Antirasistisk senter advarer i NRK Ytring om den fortsatte, kanskje økede, faren for høyreekstremistisk vold etter 22.7. De reagerer spesielt på at PST legger mye vekt på trusselen om vold fra ekstremt muslimsk hold og mener at vi er i ferd med å undervurdere høyre-ekstremister som Anders Behring Breivik.

Kanskje. Problemet er at hverken jeg eller de tre herrene har tilgang til etterretningen vi antar at PST har skaffet seg, og vi vet heller ikke hva som motiverer PSTs vurdering. Det er faktisk bare et svært begrenset antall tiltrodde mennesker i Norge som har nok opplysninger til å vurdere PSTs prestasjon. Det kan være at PST er kjempeflinke og ofte redder oss fra ubeskrivelige trusler; det kan være de er helt elendige og er mest opptatt av indre anliggende. Eller noe midt i mellom. Før jeg vil klage på PSTs arbeid vil jeg vite mer om ettersynet av deres arbeid.

Med etterpåklokskap er det lett å se hvordan ABBs adferd burde virket mistenkelig, men da faller vi fort i fellen å 1) se bort fra alle de merkelige tingene mange nordmenn gjør hver dag, og 2) glemme at overvåking av typen som ville avslørt ABB antagelig ville brutt diverse lover om personvern. At ABB til tider ga utrykk for (etter mitt skjønn) skrullete politiske synspunkter rettferdiggjør ikke overvåking. I Norge skiller vi ganske klart mellom ord, intensjon, og handling.

Hva som burde bekymre oss har med sorte svaner å gjøre: begivenheter som er så sjeldne at det faktisk er vanskelig å måle sannsynligheten for at de inntreffer, men som virker helt forutsigbare i ettertid. Til enhver tid er det flere hundre sorte svaner som kunne bekymre oss: i tillegg til høyreekstremistskrullinger med personlighetsavvik som ABB, finnes det psykopatiske sadister, stormannsgale kameratflokker, religiøse dommedagsfremskyndere, og mye mer som jeg neppe kunne forestille meg. 

Uten å emulere steder som Nord-Korea, kan vi ikke beskytte oss mot alle trusler. Å være voksen innebærer å leve med uvisshet om fremtiden. 

Det som bekymrer oss, er om politiske miljøer når et slags vippepunkt der prat blir til intensjon som så blir til handling. PSTs oppgave er å holde orden på hvor nærme de politiske miljøene - uansett hvor små eller store de er - dette vippepunktet. Dette har ingenting med om man liker de ene ekstremistene mindre enn de andre; om ABB hadde drevet massemord av en SIAN-konferanse, ville forbrytelsen vært akkurat det samme. 

Et element som ofte blir borte i diskusjonen er at terrorister faktisk har et politisk formål med sine handlinger. Anders Behring Breivik og Timothy McVeigh håpet på at deres grusomheter ville få i gang et skred som førte til store politiske omveltninger - de var sinnsfriske nok til å forstå hva de gjorde, men forrykte nok til å overvurdere signaleffekten. Men mange terroristgrupper er mer utspekulerte og realistiske enn disse: dersom en gruppe i Norge ville for eksempel presse norsk utenrikspolitikk i en bestemt retning, kunne en terrorhandling kanskje påvirke dette: flykapringene på 70-tallet var svært så effektive politiske aksjoner.

Det er lett å falle for fristelsen å overvurdere faren fra grupper med politiske motiver du misliker; og undervurdere faren fra grupper som har litt mer sympati for. (Det er forøvrig ikke det samme som å godta vold fra enkelte men ikke andre). Vi tror kanskje at grupper med rettvise saker har både mindre behov for slike tiltak, og at de som bedre mennesker vil holde seg for gode til det. Det er for eksempel ingenting som tyder på at Fjordman hadde eller har noen voldelige tendenser, men vi som synes han er ekstrem har nok lett for å tro at han har det. 

Kanskje er det mulig å segmentere truslene slik:

  1. Enkeltmennesker som av ulike årsaker gjør grusomme ting. Her er antagelig beredskap viktigere enn forebygging. ABB var en slik.
  2. Grupperinger med en klar fantasi intensjon om å bruke vold men som sliter med å få det til. Her er det ikke bare fysisk vold mot mennesker, men også vandalisme mot eiendom og hackeangrep på IT-baserte ressurser aktuelle bekymringer. Strategien her er å være nok foran dem til at de aldri kommer helt ut av startgropen. Dette er antagelig tilfellet med de lavpannede høyreekstremistene som ligger noe bortenfor SIAN, m.m.
  3. Grupperinger som vil ty til vold hvis visse forhold endrer seg. Disse gjelder å holde orden på kontinuerlig, men så legge kluter inn tidlig når noe skjer som de kan oppfatte som en provokasjon. Mange av opptøyene i forbindelse med Gaza-krigen skyldtes antagelig slike grupperinger. Her holder nok de "muslimske" ekstremistmiljøene hjemme.

(For ordens skyld vil jeg forresten presisere at ekstreme muslimske miljøer i høyeste grad er høyreorienterte.) 

Om Dailai Lama: Innføring i realpolitikk

Harald Stanghelle får stående applaus for sin refs av Stortingets presidentskap for sin behandling av Dalai Lamas nært forestående besøk i Norge.

Det er på tide med et grunnkurs i utenrikspolitikk:

  • Kina anser Dalai Lama som leder for den tibetanske frigjøringsbevegelsen og dermed en utfordrer til Kinas territoriale krav på Tibet. Jeg mener at Kinas invasjon og okkupasjon av Tibet var og er skammelig, men Kinas krav på landet/området er et faktum som Beijing holder knallhardt og konsekvent på. Derfor anser de enhver offisiell anerkjennelse av Dalai Lamas lederskap over det tibetanske folk som et diplomatisk signal. 
  • Forholdet mellom Kina og Norge er langt viktigere for Norge enn for Kina. Om vi tok i mot Dalai Lama som Tibets statsoverhode med rød løper, æresgarde, og middag på Slottet ville det uungåelige bruddet med Kina knapt blitt lagt merke til i Beijing og vært et gedigent nederlag for Norge. 
  • Den foreslåtte protokoll er antagelig resultat av forhandlinger mellom våre lands utenriksdepartementer med uformell kanal til Dalai Lama (som faktisk bor i Dharamshala i India og ikke i Tibet, slik Stanghelle antyder). Ganske sikkert har kineserne kjørt et knallhardt løp som de visste ville sette Norge på plass, og ganske sikkert har bl.a. presidentskapet stålsatt seg for den skyllebøtten Stanghelle så behjelpelig bærer.

Det er ingen motsetning mellom å tale tibeternes sak samtidig som man tar hensyn til kinesisk politikk. Det er slikt som kalles vekselvis diplomati, smidighet, og dialog. Kineserne har godtatt at Dalai Lama får offisiell oppmerksomhet fra Stortinget, men krever antagelig at han skal behandles som en privatperson og ikke en leder. Og at det ikke skal være noen tvil eller tvetydighet om det.

Dette standpunktet er konsekvent i henhold til Kinas politikk, og det ville vært et svakhetstegn om de insisterte på noe annet. 

Jeg holder med Stanghelle i det jeg antar er hans standpunkt om Tibet, og jeg håper han deler min manglende nostalgi for teokratiet som hersket i Tibet før Kina invaderte.

Norge vurderer at de ikke har råd til å miste (mer) velvilje fra Kina over denne saken, og det er fremfor alt forståelig. Jeg synes vi skal finne måter å vise folkelig støtte for Dalai Lama og hans folk på og slutte å være så kjepphøye overfor norske ledere som hadde et vanskelig valg.

Oppdatering 23.4 kl 07:52: Folk med bona fide kompetanse på området har de samme betraktningene som meg, og Olemic Thommessen forklarer noe av det samme. 

Barn som lærer å være selvopptatte blir ikke bortskjemte. De blir deprimerte.

Kilden til et godt liv er å finne mening, og de fleste gjør det ved å hjelpe andre. Vi gjør våre barn en bjørnetjeneste ved å skåne dem for ubehaget å ta ansvar for andre. 

To interessante artikler i dag: Den ene i Budstikka som forteller om ungdom som sliter på skolen og derfor droppet ut. Den andre i Atlantic som forteller at tenåringer som søker mening i livet ved å hjelpe andre blir i mindre grad deprimerte. Artikkelen i Budstikka kommer også med tall fra Folkehelseinstituttet om at 15% av barn og unge mellom 3 og 18 sliter med psykiske problemer.

Artikkelen i Atlantic trekker linjene helt tilbake til Aristotles, som skilte mellom hedonia og eudaimonia, altså lykke gjennom å more seg, og lykke gjennom mening. Barn (og voksne) som søker lykke gjennom mening er og blir simpelthen psyisk sunnere mennesker. 

Problemet med helikopterforeldre er antagelig ikke at barna deres blir bortskjemte, men at det er større risiko for at de blir deprimerte. 

Mange (altfor mange, tror jeg) foreldre gjør sine barn en bjørnetjeneste ved å la dem "slippe" oppgaver der de møter andre menneskers vanskeligheter; og lar dem også "slippe" ansvaret for andres velvære. Vi lager mat til dem, rydder etter dem, er rause med klær, duppeditter, og utstyr, og regner oss som gode foreldre.

Fordi vi vil at barna våre skal slippe ubehageligheter. Noe av dette går også igjen i skolen: her går vi inn for at elever skal "slippe" den ubehagelige følelsen det er å mislykkes, å føle seg som "skoletapere".

Dette føles kanskje snilt ut, men det reflekterer unnfallenhet i foreldreoppgaven, og ikke så rent sjeldent egoisme.

Det er selvfølgelig lettere for oss å rydde opp etter dem, unnskylde eller bortforklare feil, gjøre det så lett at de sjeldent vil mislykkes, og skåne dem for andres problemer. 

Tross alt er hovedoppgaven vår som foreldre å hjelpe barna bli selvstendige og kompetente voksne som villig tar ansvar og greit greier motgang. Det gjør vi ikke ved å la dem "slippe" å oppleve konsekvenser av egne beslutninger, "slippe" motgang og nederlag, eller å "slippe" ansvar for andre for andre enn seg selv. Enda vi vet godt at som voksne vil de få konsekvenser midt i trynet, oppleve mye motgang og nederlag, og ganske sikkert måtte ta ansvar for barn, ektefeller, kanskje til og med foreldre (!) som trenger deres hjelp.

De gode nyhetene er at de fleste unge finner ut av det selv: de oppsøker utfordringer, tør å satse, er realistiske om risiko, og lærer fort å rydde opp etter seg når de må.

De dårlige nyhetene er at noen faller utenfor: de som blir deprimerte av å savne mening med dagliglivet, de som tror det er noe galt med dem fordi de sliter, de med vanskelige hjemmeforhold og altfor mye ansvar. Det er barn som trenger å gi omsorg og vennskap, og vi har barn som trenger å få det. Det er vi foreldre som må lære dem å få til den utvekslingen.

Norsk medisinsk praksis med overdose av østrogen "mot normalt"

Norske leger har i flere tiår stilltiende akseptert hormonbehandling på barn uten noen medisinsk indikasjon, uten en gang antydning til medisinske fordeler, til tross for tidlige advarsler om mulige uheldige langtidseffekter. Hva var det de sa om tidlig mannlig omskjæring igjen? 

Det viser seg at norske leger gjennom en årrekke - muligens helt frem til i dag - har behandlet bekymringer for høyvoksthet hos jenter med en hormonbehandling med høyst usikker virkning. Legene har ikke har fulgt opp resultatene gjennom et eneste studie, og at det er beskjeden interesse for å få noen oversikt. 

Forsidehistorien i dagens Morgenbladet (bak betalingsmur) forteller at dersom leger mistenkte at prepubertale jenter lå an til bli høyere enn 181 cm (først) eller 186 cm (etter hvert) så satte de i gang overdose av østrogen for å fremskynde puberteten, hvilket altså gjør at veksten avtar fortere. Antagelig.

De sjekket aldri om antagelsen var riktig, om behandlingen fungerte som forventet, og slett ikke på langtidseffekter. De satte ikke en gang opp et register slik at kvinnene kunne følges opp systematisk, og de har ennå ikke gjort et ordentlig studie. Leger som er spurt mener det er blitt slutt på dette, men de er ikke helt sikre. (Nå opereres det uten medisinsk indikasjon i stedet).

Hva har vært formålet med denne behandlingen: jo, for at høye kvinner skal slippe å føle sosialt press ved å være "annerledes".

Det er ikke kommet noen varsko fra Barnelegeforeningen, ingenting fra legeetisk råd, ingenting fra fagorganisasjonen innenfor endokrinologi. Maset om oppfølging i dag kommer fra Sverige. Advarsler om risiko ved denne type behandling har vært registrert - hovedsakelig fra USA - helt siden 1975, altså før dette kom i gang i Norge for alvor, men dette ser det ut til at norske leger har sett helt bort fra. (En rimelig god gjennomgang av dette spørsmålet med god litteraturliste er å finne her).

I Norge behandles også barn som man frykter blir for korte med biosyntetisk veksthormon. Vi setter på tannregulering på barn slik at de ikke skal skjemmes over skjeve tenner. Vi "reparerer" utestående ører, fjerner "skjemmede" fødselsmerker, og hvem vet hva ellers. Vi har ikke en gang en god oversikt over medisinske inngrep for å "rette på" kosmetiske forhold, legene gjør dem bare. Det er ikke rart: vi har skapt en kultur der skjønnhetsidealer blir stadig smalere definerte, og hvor vi gjør oppvekstfasen med konformitet til noe permanent. 

Det er store makro-problemer med dette behovet for å gjøre barn mest mulig like hverandre, og slike behandlinger legitimerer nevrotiske tendenser hos både barn og foreldre om at de fremfor alt må innrette seg etter andres normer om hva som er "normalt".

Dette med å ville eliminere alt som er mer enn 1,5 - 2 standardavvik unna burde gjøre oss alle ubekvemme. "Mot normalt" blir et tyranni med uforutsette konsekvenser. Dette bekymrer meg, men åpenbart ikke barneombudet.

På mikronivå: For foreldre som har samtykkekompetanse på vegne av sine barn dreier dette seg om "informed consent": det er mye som tyder på at norske leger har unnlatt å fortelle foreldrene om usikkerheten i og bekymringsmeldingene fra forskningen. Dette er i så fall et grovt brudd på grunnleggende medisinsk etikk. Men å feie for egen dør blir liksom så kleint når man kan mistenkkeliggjøre andres "kulturelle bias". 

Hver gang Tybring-Gjedde sier noe om Islam, begår en debattengel selvmord

... og det er ikke bare hans skyld. Når folk faller over hverandre i forsøk på å fordømme alt hva han sier, alt hva de tror han står for, og hans hårsveis og den figurative hesten han red inn til byen, så blir det så mye øredøvende larm at det ikke nytter å lære noe nytt.

Både Disneyland-kronikken og dette nyeste innslaget får meg til å sette ansiktet i hendene og mumle til meg selv en stund. Jeg vet virkelig ikke hva Tybring-Gjedde forsøker å oppnå med slike formuleringer, men jeg er antagelig heller ikke i målgruppen hans. Når det gjelder uttalelsene om Israel, er jeg forøvrig helt enig med Ervin Kohn*: det ville være en misforståelse å gjøre Israel til en front mot Islam.

Men enten vi liker det ikke, bygger Tybring-Gjedde sine innspill på en rekke oppfatninger, som jeg vil tro han deler med mellom 10% og 50% av Norges befolkning. Disse oppfatningene har det til at de 1) har grunnlag i reelle forhold, og 2) mangler avgjørende nyanser:

  • "Islam og jødedommen er rivaliserende religioner."De reelle forholdene: I ekstreme muslimske miljøer (Hamas, Hizballah, Irans teokrati) er antisemittisme generelt og antijudaisme et sentralt tema som underrapporteres i vestlige og norske media. Dette har gjort at antisemittiske myter er mer utbredte i muslimskdominerte land enn i de fleste andre land. Manglede nyanse: i både praktiske og teologiske religiøse spørsmål er det få motsetninger mellom jødedommen og Islam, tvert i mot er det mange eksempler på gjensidig toleranse og praktisk samarbeid. 
  • "Antisemittisme er importert til Norge fra muslimske land som er mot Israel"De reelle forholdene: Det er meg bekjent ingen som benekter at det finnes sterke jødefiendtlige holdninger i enkelte muslimske miljøer, men det er ikke gjort noen forsøk på å kartlegge omfanget eller intensiteten av disse.  Manglende nyanseHL-senterets undersøkelse viste at antisemittiske fordommer finnes også blant ikke-muslimske nordmenn. Det kreves simpelthen langt dypere og mer uredd forskning på dette feltet. 
  • "Islam i Norge er en trussel mot demokratiske friheter, som likestilling for kvinner, homofile, ateister, m.m."De reelle forholdene: Det finnes muslimske miljøer som motsetter seg rettigheter og likestilling av disse typene, og det har gjort seg utslag i ufyselige uttalelser, moralpoliti, og i verste fall vold og andre lovbrudd. Disse miljøene forklarer sine holdninger med religiøs overbevisning og forsvarer seg med livssynsfrihet. I enkelte land som i større eller mindre grad bygger lover på religiøs muslimsk doktrine, er diskriminering og regelrette forfølgelser institusjonalisert. Manglende nyanse: Disse er omstridte spørsmål også innenfor muslimske miljøer, både i og utenfor Norge. Vi har rett til å stille utfordrende spørsmål til muslimer om det, og vi har i alle fall rett til å håndheve lover i Norge som beskytter kvinner, homofile, ateister, osv., mot diskriminering og vold. Men hvis ordet "dialog" skal ha noen mening, bør det være et krav om at vi ikke demoniserer dialogpartneren fra første øyeblikk.
  • "Muslimske innvandrere er en fare for velferdsstaten" De reelle forholdene: Brochmann-utvalgets rapport viser at vår velferdsmodell bygger på forutsetninger om yrkestdeltagelse, bofasthet, og mer som viser seg å briste med høyere migrasjon og endret demografi. Det er svært sannsynlig at en lavere andel innvandrere enn befolkningen ellers er innforstått med den sosiale kontrakten velferdsordningene bygger på. Manglende nyanse: Innvandrere er en langt mer sammensatt gruppe enn det vi ofte får inntrykk av, og vi løser ingen problemer ved å behandle det hele som ett stort problem. Skal vi få opp yrkesdeltagelse og bofasthet blant innvandrere, kreves det omstillinger fra begge sider.
  • "Israel er frontlinjen mot radikal og ekspansjonistisk islamisme"De reelle forholdene: Som nevnt over finnes det anti-israelsk pan-arabisk nasjonalisme med formål å bygge et teokratisk kalifat i et fremtidig Palestina der jøder og kristne i beste fall er dhimmi. Opposisjon til Israel i Norge rekker over et stort spenn, fra legitim og nødvendig kritikk til ukritisk og hatefull demonisering. Som Tybring-Gjedde på klønete vis er inne på, viser (eksempelvis) hverken Dagbladet eller Kristin Halvorsen særlig interesse for å trekke klare linjer i det spennet, og resultatet er at en del israelkritikere av og til fremstår som nyttige idioter for krefter de ellers aldri ville ha forbundet seg med. Manglende nyanse: Mye av vestlig kritikk mot Israel går på at dagens regjering gjør seg til et veldig lettvint mål for ekstremister, ettersom det finnes forhold (de såkalte bosetningene) som også de vestlige landene synes er kritikkverdige. Israels stilling som en demokratisk bastion mot uroen i Egypt, Syria, Libanon, m.m. ville vært langt klarere om Israel var en bedre lagspiller med Vesten. 

Denne min "på den ene siden på den andre siden" fremstilling som også er superforenklet, men det poengterer nettopp behovet for at både Tybring-Gjedde (og hans likesinnede) og deres opponenter skjerper seg og forsøker å få til en bedre og mindre polarisert debatt. 

Enten vi liker det eller ikke, er Tybring-Gjeddes sysnpunkter 1) godt forankret hos en stor del av publikum, og 2) ikke hallusinasjoner. Den beste måten å argumentere mot ham på er ikke å skrike men å nyansere, opplyse, vurdere nøye, med andre ord: ta dem alvorlig. 

Selv om det ikke er så gøy.

 

*: Samtidig som jeg konstaterer at Dagbladet vil gjøre Kohn, som er leder for Det mosaiske trossamfunn i Oslo, ansvarlig for et spørsmål om Israel. 

Man må alltid skrive noe på 9. april

Jeg sliter med å forestille meg hvordan det hadde vært å våkne til nyheter en dag om at fremmede styrker hadde gått i land i Norge, eller krysset grensene inn i landet, og nedkjempet all motstand. Det virker kanskje helt usannsynlig nå, men jeg vet ikke hvilke begivenheter som skulle til, og over hvor kort tid, før det plutselig ble mer enn en fjern mulighet.

Det er lett å se at krigstiden i Norge galvaniserte vår form for patriotisme: jernvilje mot overmakt, troskap til konge og flagg, oppslutning om allianser med venner fremfor nøytralitet. Men da er det lett å se på tvilen som lå forut for dette: nordmenn var ikke helt overbeviste om at England var å foretrekke fremfor Tyskland, vi hade en viss tro på pasifisme som en farbar politisk ideologi, vi anså kongen mer som et utslag av en valgt statsform enn som et nasjonalt symbol. Norge var ikke riktig 35 år gammelt da vi ble tatt over.

Vi har lett for å tro at de som sviktet i 1940, og særlig utenriksminister Halfdan Koht og forsvarsminister Birger Ljungberg, manglet kunnskap og karakter, at de sviktet simpelthen fordi de var mer eller mindre defekte. Men det er å overse den rollen som de spilte i sin samtids politikk: om de undervurderte mulighetene for og konsekvensene av en tysk invasjon, så var de ikke alene om det. Det lå en lang forhistorie frem til den elendige militære og sivile beredskapen som gjorde Weserübung til et forholdsvis enkelt hærtog.

Akkurat den forhistorien må vi sette oss bedre inn i, eller rettere sagt leve oss bedre inn i. Forskjellene mellom oss og nordmenn 8.april 1940 er ikke så stor.

Om Wehrmachts militære doktrine både for invasjon og okkupasjon var hard, så skjedde de fleste krigsforbrytelsene i Norge i regi av et "sivilt" styre under "Reichskommiar" Terboven (en puslete bølle med mindreverdighetskomplekser) som ikke skydde noen midler. Ikke overraskende var det en annen totalitær gruppe - kommunistene - som svarte med samme mynt. Milorg og Sivorg, som jobbet mer eller mindre under instrukser fra eksilregjeringen, fant stadig behov for å moderere tiltak for å ikke påkalle gjengjeldelsesaksjoner, og det var jo nettopp Terbovens formål.

Men Komorg, Osvald-gruppen, og Pelle-gruppen hadde ingen illusjoner: de var villige til å ta alle risikoer og bære alle kostnader - også de som ble påført ikke-aktører - for å bekjempe nazistene. Det var de som gjorde "våtarbeidet" når det trengtes.

Slike motsetninger er det blitt stadig mindre av i etterkrigstiden, men vi ser dem fremdeles i for eksempel Syria. Og hvis det skulle bli full konflikt der det ulmer andre steder i verden, kan det fort bli mer av det. 

Det er alltid verdt å håpe at menneskeheten etter hvert legger væpnet konflikt bak seg, og at kriger som utkjempes har begrenset omfang og er lovlydige. Vi må også gjerne håpe at vi i Norge unngår å trekkes direkte inn i blodige konflikter. Men det ville være naivt å regne med alle disse tingene. For at vi skal lære av historien må vi ikke tro at vi er immuniserte mot fortidens feil og laster. 

Det friske eller falmende grønne i Senterpartiets fremtid

Alle politiske partier bikker mellom impulsen til å fornye seg og impulsen til å holde fast i det gamle, og Senterpartiet er intet unntak. Jeg tror ikke valget av ny ledelse har på noen måte avklart denne motsetningen i partiet, men det er å håpe at debattene fremover styrker partiets rolle som en oppbyggelig faktor i norsk politikk.

Senterpartiets konservative impuls er å forsinke endringene i jordbruksbransjen ved å subsidiere eksisterende struktur. Ord som å være selvforsynt, distriktspolitikk, og grønnhet hives omkring, men det å bevare arbeidsplasser i jordbruket teller minst like mye. Dette Senterpartiet er en interessorganisasjon, den politiske vingen av en fagforening.

Senterpartiets progressive impuls er langt mer interessant; sysselsatte i jordbruket må ned, proteksjonisme må avskaffes, og vi må utnytte Norges konkurransefortrinn i jordbruk, antagelig noe slikt som rikelig med vann, lang vekstsesong, kaldt klima, osv. som egner seg utmerket til hardføre plante- og dyrearter. Vi går mot en tid med færre og større gårdsbruk, mer automatisering, langt mer interessant spesialisering, og antagelig innovasjon i vårt hjemlige kosthold. 

I en overskuelig fremtid vil sysselsettingen i jordbruket være en fjerdedel av det den er i dag, produksjonen det dobbelte målt i kroner, og Norge vil være et foregangsland i bærekraftig jordbruk. De som jobber i jordbruket vil tjene dobbelt så mye og ha tilgang til verdensmarkeder, og investeringer i jordbruk vil være en del av kapitalmarkedene. Vi vil bygge opp forsknings- og innovasjonsmiljø i indre Troms og i Folldal. Kjøtt fra norsk lam, kje, og reinsdyr vil være ettertraktet på verdens beste restauranter. 

Dette er gode ambisjoner, synes nå jeg. I stedet for å sultefore bønder ved å la dem slite seg ut på 100 mål med noen kyr, griser, og høns. 

Svar til Morten Frischs omtale av meg

Morten Frisch, hvis studie fra 2011 jeg omtaler på denne siden, har lagt inn to kommentarer på blogginnlegget mitt hos NettavisenJeg gjengir begge nederst på denne siden til referanse.

Her er hans hovedargumenter (ikke ordrett sitert):

    • "Omskårne menn i studien fra 2011 var med få unntak omskåret i barndommen, lenge før seksuell debut." Slik fremstilles det ikke i den fagfellevurderte artikkelen han skrev og som jeg bygger min omtale på. I beskrivelsen av studiet fortelles det kun at "circumcision status" - det vil si omskåret eller ikke - ble etterspurt i skjemaet, og i teksten nevnes det at 15% av de seksuelt aktive omskårne (totalt 15 i antall) var omskåret før de var seks måneder gamle. Her kommer Frisch med nye og upubliserte opplysninger. Inntil Frisch deler et eksemplar av både intervju-guiden og spørreskjemaet han brukte, tillater jeg meg å være skeptisk til upublisert informasjon.
    • Skal man se på det som står i studien: Av de 103 seksuelt aktive var 73% lutheranere, 3% ukjente, og 16% ikke tilknyttet noen religion. Det anslås at omkring 3,5% av Danmarks befolkning var muslimer i 2011, men studien har kun med 4 personer, dvs omkring 0,2% en underrepresentasjon som burde være påfallende. (Den jødiske minoriteten er så liten at et langt langt større utvalg ville vært nødvendig for å få dem med). 
    • Det er i alle fall relevant å spørre hvorfor omkring 85% av guttene ble omskåret etter seks måneder, når de aller fleste må antas å være etnisk danske.
    • Jeg kan ikke se noe sted at Frisch spør hva som var årsaken til at guttene ble omskåret. Det nevnes ikke i studiebeskrivelsen og ikke i tabellene. Uansett er det vesentlige å vite hva som var årsaken til omskjæring hos de ti mennene som meldte problemer. 
    • "Funnene finner støtte i senere studier i Belgia og Portugal". Til studien i Belgia ble det rekruttert gjennom løpesedler og annonser, som gir enda høyere risiko for "volunteer bias" enn studien til Frisch. Her spørres det heller ikke om årsaken til omskjæringen, og forfatterne medgir at det var klart høyere problemer hos dem som omskåret senere. Studien i Portugal er enda mer interessant, for her er det snakk om oppfølging av seksuelt aktive menn som ble omskåret på sykehus, formodentlig på medisinsk indikasjon, altså et helt annet utvalg enn det til Frisch, og helt uten kontrollgruppe. Det står ikke noe i abstraktet om hvor lang tid etter omskjæringen pasientene ble fulgt opp, og det ble til alt overmål påvist mindre smerte etter omskjæringen enn før. Ereksjonsproblemer og forsinket orgasme var mer vanlig etter inngrepet, men det forklarende variabler ble funnet å være diabetes, lav kjønnsdrift, og relativt færre sexpartnere. 
    • "Underslår forskjellene mellom omskårne og uomskårne menn og deres kvinnelige partnere." La meg først sitere Frisch selv i studien vi her omtaler: "our findings need cautious interpretation... the degree to which our findings are generalizable to the entire Danish population is uncertain." 
      • Videre skriver han om menn "considering the sexual function difficulties together revealed no difference between circumcised and uncircumcised men." Hele poenget til Frisch om menn dreier seg om at tre ganger så stor andel  omskårne menn (et antall av ti) rapporterte "hyppige" orgasmeproblemer enn uomskårne (antall 63), men at alle andre spørsmål om seksuallivet ikke viste noen forskjell. Det er altså snakk om et bestemt fenomen som forsøkes påvist gjennom små absolutte tall. 
      • Når det gjelder kvinner, viser Frisch til statistisk signifikant OR på disse områdene: "incomplete sexual needs fulfillment", "frequent sexual function difficulties," og "frequent dyspareunia" (smerter ved samleie).  Her er det også snakk om lave tall - mellom 23 og 42 kvinner, og selv om Frisch forsøker å justere for alle mulige variabler hos kvinnen, forsøker han ikke å finne ut noe om partneren hun har problemer med. Det er også påfallende hvor sikkerheten han legger i tallene sine: Confidence-intervallet på ORene er svært vide i alle analysene, så det er stor usikkerhet om hvor stor forskjellen egentlig er. 
    • Jeg har også sett nærmere på innvendingene Brian Morris har mot at Frisch bruker Odds Ratio i stedet for Risk Ratio for å analysere forskjellene mellom observasjonene (Frischs svar på kritikken er her). En god innføring i forskjellen mellom risk ratio og odds ratio er å finne blant annet her. Poenget er at risk ratio er alltid å foretrekke med mindre det dreier seg om spesielle forhold, hovedsakelig at man snakker om sjeldne tilstander. Videre kreves det at forskere som bruker odds ratio har god oversikt over confounding factors, som for eksempel årsaken til at en intervensjon - i dette tilfellet omskjæring - ble gjort. Frisch forsøker her å undersøke om seksuelle komplikasjoner som føllge av omskjæring er hyppige, og han ser helt bort fra de ulike årsakene til at menn omskjærer seg. I det aller minste burde han ha beregnet risk ratio og gjort det til grunnlag for hans "robustness analysis."  
    • "Interessekonflikt på grunn av religiøs tilknytning"
      • Jeg utgir ikke egen forskning, der jeg må innestå for at jeg uten bias har laget hypoteser, rekruttert utvalg, satt sammen metoder, gjennomført undersøkelser, eller analysert resultater. Jeg forsøker å finne ut hva som er de vitenskapelige kjensgjerningene om dette spørsmålet og formidle det til andre. Frisch vil finne at jeg har lenket til den fulle teksten av hans studier såvel som andre som ofte trekkes frem som kritiske til omskjæring. Mine synspunkter kan verifiseres på eget grunnlag og utfra kildene jeg henviser til. 
      • Forøvrig finnes det ikke hjemmel i (for eksempel) Vancouverprotokollen for å tro at religiøs, politisk, eller annen overbevisning utgjør en interessekonflikt for dem som faktisk driver forskning. 
      • Det kunne være interessant å vite hva Frisch mener skulle være de praktiske implikasjonene av hans oppfatning om slike interessekonflikter. Vitenskap skal tross alt være et samlingspunkt for å finne ut om sannhet uavhengig av vitenskapsfolkenes religiøse, politiske, etniske, og andre overbevisninger og tilhørighet. 
    • "Funksjonen av forhud forklart på Videnskab.dk" dette dreier seg om et intervju med Frisch på tidsskriftet Videnskab.dk, der han kommer med en rekke påstander om forhudens funksjon. Jeg finner ikke vitenskapelig grunnlag for hans påstander om forhudens funksjon, påstander som han i all hovedsak bygger på studien fra 2011. Han trekker videre frem en rekke historiske årsaksammenhenger som det heller ikke finnes belegg for, blant annet noe Maimonides skrev på 1100-tallet, og noe en skrullete amerikansk lege mente på slutten av 1800-tallet. Det kan neppe kalles en avsporing å være uenig med slike påstander.
    • "Sensur på LIM-nettverkets side." Administrator underrettet meg om at kommentarer som mistenkeliggjorde meg som jøde ble fjernet fra tråden. Jeg sa at jeg like gjerne skulle latt den stå, fordi jeg mener slike kommentarer viser tankesettet til enkelte av mine motdebattanter. 

 Noen konkluderende tanker:

Studien til Frisch var en fiskeekspedisjon, dvs. det var en studie uten noen inngående hypotese. Det ga interessante resultater som jeg mener egner seg godt til videre studier, blant annet om forskjellen på konsekvenser av mannlig omskjæring i ulike aldre og av ulike årsaker, praksis og ferdigheter blant dem som utfører mannlig omskjæring i Danmark, og en mer inngående studie av faktorer som påvirker seksuell opplevelse hos kvinner med omskårne og uomskårne partnere. Men som Frisch selv advarerer i artikkelen der han presenterer studien, er det lite grunnlag for å trekke endelige konklusjoner av noe slag, hverken i Danmark eller verden ellers.

 


Første kommentar fra Frisch

Leif Knutsen fortsætter sin propaganda mod raske drenges sunde kønsorganer. Usandhederne om mit studie fra 2011 vil ingen ende tage. De omskårne mænd i mit studie var - med ganske få undtagelser - omskåret i barndommen, længe før seksuel debut. 

Studiet dokumenterer markant forøget risiko for problemer med at opnå orgasme hos både omskårne mænd og deres kvindelige partnere, og kvinderne oplever markant oftere smerte ved samleje, hvis manden er omskåret. http://ije.oxfordjournals.org/content/early/2011/06/13/ije.dyr104.abstract  

I øvrigt er fundene i mit studie fra 2011 blevet understøttet af senere studier fra Belgien http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/23374102 og Portugal http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/and.12101/abstract. 

Leif Knutsen er en uforbederlig faktabenægter. Interesserede bør læse hér, hvad forhuden egentlig bruges til http://videnskab.dk/sporg-videnskaben/omskaering-hvad-skal-forhuden-egentlig-bruges-til. Også der prøver Leif Knutsen at afspore debatten.


Andre kommentar fra Frisch

Dette er et svar på Leif Knutsens kommentar i dag (4/4-2014) til mit opslag på Leifern.blogg.no fra igår (3/4-2014). 

Leif Knutsen, din påståelighed er grænseløs, og dine angreb på mig og min undersøgelse er både videnskabeligt ukvalificerede og ubehøvlede.

Din centrale anke mod vores studie fra 2011 http://ije.oxfordjournals.org/content/early/2011/06/13/ije.dyr104.full er i følge din blog: 

"Forfatterne nevner ikke noe om disse ti var omskåret som voksne og av medisinske årsaker, men at 89% av utvalget på 125 besto av menn SOM VAR OMSKÅRET SOM VOKSNE. Det synes derfor overveiende sannsynlig at de fleste eller alle disse ti ble omskåret som voksne" http://yithro.com/omskjaering/kontrovers/sexnytelse/m-frisch-studie.html.

Dette er notorisk forkert! Dette er 2. gang, jeg skal spilde tid og kræfter på at lære dig at læse min artikel! Første gang var i februar 2014, hvor du på samme påståelige vis havde misforstået nogle andre tal i vores undersøgelse, og hvor du kværulerede over vores fund på Videnskab.dk http://videnskab.dk/sporg-videnskaben/omskaering-hvad-skal-forhuden-egentlig-bruges-til. 

Intetsteds i vores 2011 undersøgelse kan du læse, at 89% af de omskårne mænd var omskåret i voksenalderen. Fakta er, at 15% af de 103 omskårne mænd i den relevante analyse var blevet omskåret i de første 6 måneder af livet. Med ganske få undtagelser var de øvrige 85% (og ikke 89%) af de omskårne mænd blevet forhudsamputeret senere i barnealderen (men efter 6 måneders alderen). Altså IKKE I VOKSENALDEREN og under alle omstændigheder længe inden påbegyndelse af seksuel aktivitet.

Du fortsætter din løgnagtige propaganda således:

"Alle andre faktorer viste insignifikante forskjeller mellom omskårne og uomskårne menn og deres ektefeller." 

Hvilken uvederhæftighed at udlægge vores påvisning af flere alvorlige seksuelle problemer hos de omskårne mænds kvindelige sexpartnere som "insignifikante forskjeller"! Lige som de omskårne mænd selv, klagede også kvinder med omskårne mandlige partnere over to-og-en-halv gange forøget risiko for hyppige orgasmeproblemer og 4-8 gange forøget risiko for smerter ved samleje. Plus en fordoblet risiko for manglende seksuel behovsdækning! Dette manipulerer du til at være banale "insignifikante forskjeller". Shame on you!

Din debatform er under al kritik. Manipulationer, løgne og uartigheder flyder ud af din pen. Jeg har også set, hvordan du hærger på LIM-netværket, hvor du ovenikøbet får administratorens hjælp til at censurere indlæg, det bidrager til at tydeliggøre din oplagte religiøse interessekonflikt i dette spørgsmål.

Selv en nok så begavet narkoman (altså en person, der er afhængig af narkotika) har svært ved at forholde sig nøgternt til narkotikas skadevirkninger. Selv en nok så begavet alkoholiker (altså en person, der er afhængig af af alkohol) har svært ved at forholde sig nøgternt til alkohols skadevirkninger. Og selv en nok så begavet jødisk eller muslimsk konvertit (altså en person, der er afhængig af den tilvalgte religions dogmer og ritualer, herunder i dit tilfælde rituel forhudsamputation på forsvarsløse drenge) har naturligvis umuligt ved at forholde sig nøgternt til dette religiøse rituals skadevirkninger.

Dette har naturligvis intet som helst med antisemitisme, islamofobi eller antireligiøsitet at gøre. Det handler om, at du har en åbenlys religiøs interessekonflikt, som alle andre end du selv kan få øje på.

Psykiatrisk intervensjon i fredsprosessen

Vi begynner å nærme oss tidsfristen Obama-administrasjonen satte for et gjennombrudd mellom de USA-meklede forhandlingene mellom Israel og PA. Alle har ris bak speilet om dette ikke lykkes: USA vil gjøre livet surere for begge parter, Israel vil slutte å frigi fanger og trolig akselerere utbyggingen på Vestbredden, og Abbas vil søke om formelt medlemskap for en palestinsk stat i internasjonale organisasjoner.

Det er mange interessant analyser av saken. Jeg synes David Horovitz er et bra og passende kynisk startssted, og som vanlig vil jeg anbefale folk å ta i bruk engelsken for å få et komplett bilde. (Og jeg tar det forbeholdet om at hvis det blir et gjennombrudd, så vil det garantert komme i ellevte time og være helt uventet. Det er slik man gjør det der nede, ser det ut til).

Hvis Einstein hadde rett om at definisjonen på sinnsykdom er å gjenta det samme om og om igjen og håpe på et nytt resultat, så er den vestlige verden åpenbart sinnsyk i presset de legger på Israel og palestinerne. Det vil ganske sikkert bli krav - særlig fra land som Norge - at Israel må isoleres, presses, om nødvendig tvinges til å gjøre det riktige. Og for en gangs skyld har både USA og EU blitt spesifikke om hva de mener det "riktige" er, nemlig å 1) slutte med utvidelser av jødiske bosetninger på Vestbredden, og 2) demontere og evakuere uautoriserte bosetninger.

Jeg er klar over at Netanyahu vil møte stor innenrikspolitisk motstand mot å etterkomme dette kravet, men jeg synes han må gjøre det likevel. De fleste israelere er innforståtte med slik tiltak, og det vil vise omverdenen at Bibi har et større reportoir enn å være sta. Hvis Israel gjør det, vil dette også blotlegge at Abbas hverken vil eller kan ha reelle forhandlinger om en varig fred - hvilket er åpenbart for alle som greier å lese mellom linjene.

Når dette så blir avklart, har vi ikke kommet noe lengre i retning en fredsavtale, og her er det Vesten må kurere seg fra sin nevrose: dette er en prosess som tar mer enn en til to valgperioder. I stedet for en strategi for å få til gjennombrudd, må det bli en strategi for gradvis normalisering, disiplinert håndtering av vold, og fremvekst av en de facto fred som gjør den formelle freden bare en formalitet.

Dette krever arbeid på mange fronter, og her er noen:

  • Israels sikkerhetstiltak for å hindre infiltrasjon av terrorister må kontinuerlig forenkles slik at den gjør livet lettere for de mange palestinere som slett ikke har noe vondt for seg, uten at det går på bekostning av sikkerheten til alle. Det må bli en mental endring som legger mer vekt på idealisme og kreativitet. 
  • Likeledes må Israel bli mer konsekvent og hardhendt overfor "bosettere" som begår vandalisms, trakassering, og vold mot palestinere. 
  • Palestinerne må presses og oppmuntres av vestlige land til å bygge et stabilt og fritt samfunn som bygger på annet enn offermentalitet og fiendtlighet. Palestinske myndigheter må oppleve konsekvenser om de glorifiserer terrorister og bygger fordommer mot jøder og Israel. 
  • Begge parter må legge lik innsats i å utdanne sine egne om hverandres historie og ståsted, og det må bli langt flere utvekslingsordninger som bygger uformelle forbindelser i alle mulige sammenhenger og på alle nivå.
  • Det oppmuntres til mediaovervåkning og oversettelser til engelsk på begge sider. Dette er enkelt i Israel som har en sterk engelskspråklig presse allerede, langt mer krevende hos palestinerne. Men det må bli slutt på at man sier en ting på et språk og noe annet på engelsk.

Hvis vi koncentrerar oss om disse tingene - og bare disse tingene - i de neste fem år, kan det bli mulig å se om det finnes noe rammeverk for forhandlinger på høyt nivå. Ellers bare fortsetter man.

NRKs tapte horisont

Jeg betaler kringkastingsavgiften fordi jeg må. Jeg er klar over at det finnes gode progammer på NRK TV, og jeg i hvert fall klar over at jeg må henge med NRK TV hvis jeg skal få mer oppmerksomhet i media. Men jeg orker simpelthen ikke se på NRK. Sjansen for å kaste bort minutter og timer av mitt liv på banale, misvisende, og fordummende innslag er simpelthen for stor. Jeg blir irritert, og når jeg er det skriver jeg i sinne, da bidrar jeg til en type debatt jeg egentlig vil ha mindre av, og så misliker jeg meg selv.

Fikk dere med dere den tankerekken: jeg unngår NRK TV så jeg kan fortsette å ha respekt for meg selv. 

Jeg får mye mer igjen for å surfe gode informasjonskilder på nettet og følge med på hva mine mange kloke Facebook- og twittervenner er opptatte av. 

Dette er en tragedie. Man kan være enig eller uenig i prinsippene bak en almennkringkaster som NRK, men hvis vi skal ha det (og det mener jeg vi bør), så bør vi forvente en tjeneste som til det fulle utnytter de helt enestående privilegiene de har.

Når man ser på NRK er det vanskelig å helt unngå inntrykket av at dette er en organisasjon som i første rekke eksisterer for sine ansattes skyld: for at de skal gjøre det de liker, fremme saker som de er opptatte av, og på måter som de synes er riktige. 

NRK bærer mer preg av å være instruerende enn opplysende. De tenker så vi slipper å tenke

Hva skal gjøres?

Jeg vet ikke riktig om jeg ville hivd ut BarneTV, men sportsredaksjonen kan bare spinnes ut til en egen forretningsenhet med andre inntektskilder enn kringkastingsavgift. Underholdningsavdelingen kan også med fordel legges ned, i hvert fall inntil man får det andre på stell.

Mer konkret?

  • Nyhetssendinger som eksplisitt underlegger seg kritisk gjennomgang av etterrettelighet. Kan være et stort panel med interessenter i hver sak som etterpå kommenterer innslagene, slik at intereserte seere kan få et mer utydpende og nyansert inntrykk. Likeledes må NRK konsekvent erkjenne faktafeil og omstridt fremstilling, uansett hvor irriterende det er for journalistene. Ved å gjøre feedback-loopen kortere og effektiv, kan NRK bli den klart beste norskspråklige nyhetskilden i verden.
  • Debattprogrammer som går i dybden, fremhever nyanse og fremfor alt hjelper folk forstå hva som er omstridt. (For eksempel som denne fra Tyskland) Dagens formater ligner mer enn noe annet på fribrytingskamper som favoriserer dem som er scenevante men gjør lite for å bygge en bedre debatt. Gode debatter kan være underholdende, men det må bli endelig slutt på at de er lagt opp til å være underholdning.
  • Bruk av ekte eksperter, i stedet for den første og peneste norske synseren man kan finne. Man lage et drikkespill på hvor ofte NRK slipper til helt banale synspunkter som presenteres som "den NORSKE eksperten," der det er underforstått at den viktigste kvalifikasjonen tross alt er å være norsk.
  • En uovertruffen kilde til de beste dokumentarfilmene. Dokumentarfilmer er antagelig verdens mest undervurderte sjanger, og i NRK brukes de hovedsakelig til å enten fortelle offerhistorier eller fremme politisk ensretting, eller helst begge deler. Legg ut alt sammen på nett slik at det er organisert ordentlig, gjør det mulig å laste ned på mediaspillere, skap et skikkelig miljø rundt det hele. Vær åpen, slipp til dokumentarfilmer med synspunkter som er uvante i Norge, som setter et helt annet lys på sakene. Skap et arkiv for norske dokumentarfilmer.

Dette er mine forslag. Det finnes sikkert mange flere og kanskje til og med bedre.

Men hva om vi begynte med noe så enkelt som at NRK kvantifiserte sine målsetninger og begynte å måle om disse ble oppnådd?

Bortimot 100% bom om tidlig mannlig omskjæring

I en kronikk i Aftenposten mener en gruppe kronikkforfattere av ulik bakgrunn at "rituell omskjæring krenker barns rettigheter," og at det derfor må forbys.

Argumentasjonen bygger på en rekke premisser som alle svikter:

  • Rituell omskjæring er et inngrep hvor opptil 50 prosent av frisk penishud fjernes." Det som fjernes er forhuden. I inngrepet vi diskuterer, er det ingen "ufrisk" penishud. Hvis man mener at ingen deler av forhuden skal fjernes, er det likegyldig om 10% eller 60% fjernes. "Opptil 50%" er vagt. Jeg vet sant å si ikke hvordan det er beregnet, men vi får bare stipulere at omskjæring medfører at forhuden fjernes.
  • "Forhuden er en svært sensitiv struktur som har flere viktige funksjoner og bidrar til seksuell nytelse, både for mannen og hans partner. " Det er ingenting som tyder på at dette er riktig. Vel, det er sikkert riktig at det er en sensitiv struktur når man har den, men det er ingenting som tyder på at den har en eneste nyttig funksjon, og mange studier - flere av dem gjort av antiomskjæringsaktivister - har ikke lyktes å vise at den bidrar fra eller til til seksuell nytelse. Det finnes mange anekdoter om katastrofale virkninger, men disse er ikke bekreftet i systematisk forskning.
  • "Omskjæring kan føre til problemer med ereksjon og orgasme." Den eneste studien som har forsøkt å påvise dette er av Frisch m.fl. Leser man studien (og ikke bare skrytet til Frisch) er det tydelig at den bare viser slike problemer hos menn som er omskårne som voksne av medisinske årsaker (noe de hadde sluppet om de allerede var omskårne). Ingen av de langt mer robuste studiene som ser på tidlig mannlig omskjæring har lyktes å finne en slik sammenheng.
  • "det bryter med Den universelle erklæringen om seksuelle rettigheter." Dette er en erklæring underskrevet av en organisasjon og har ingen folkerettslig status i det hele tatt. Når det er sagt, nevnes ikke tidlig mannlig omskjæring med et ord, og det er bare hvis man tror det absolutt verste om skikken at det finnes hjemmel for den fortolkingen gruppen forsøker å få til.
  • "Selv når inngrep utføres på sykehus, påføres barnet smerte og utsettes for en liten risiko for alvorlige komplikasjoner. I verste fall kan barnet dø." Poenget er ikke at inngrepet skal foregå på sykehus, det er at det skal foretas på kyndig vis og i henhold til god praksis. Problemet med denne argumentasjonen er at den tar utgangspunkt i at det finnes smerte i det hele tatt og at det finnes risiko i det hele tatt. Det sammenlignes aldri med smerte barn påføres - også helt unødig - i andre sammenhenger (som å sitte i et fly når man ikke kan utligne trykket i øret) eller andre risikoer vi tåler at barn tar. Hvis man skal si at barn overhodet ikke skal påføres unødig smerte og aldri skal utsettes for risiko, har man et vanskelig prinsipp å sette i praksis.
  • "Grunnene gitt til inngrepet er ikke gode fordi... " Her foreligger det en misforståelse, fordi det er ingen - meg bekjent - som i Norge taler "for" tidlig omskjæring. Hovedpoenget er at beslutninger om denne og andre (hovedsakelig) kosmetiske inngrep ligger innenfor foreldreansvaret - i medisinske spørsmål som angår barn, er det alltid foreldre som har samtykkekompetansen. Det er ikke slik at alle må overbevises om at det er store nok helsefordeler - eller at det er fordeler i det hele tatt - for at noen foreldre skal fortsette å ha dette ansvaret. Byrden ligger på dem som vil bevise at det er farlig eller skadelig å omskjære små guttebarn. At forskning tyder på at det er markante helsefordeler tilbakeviser påstander om skade eller fare bare enda sterkere. Men for å snakke om dem:
  • "Det er ikke vanskelig å rengjøre penis."  Ingen har påstått annet. Imidlertid viser det seg å være enklere for omskårne å gjøre det. 
  • "Urinveisinfeksjon behandles med antibiotika."  Det er alment akseptert at forebygging av sykdommer er bedre enn behandling av dem, så argumentet i seg selv er prinsippløst. Det er imidlertid relevant å vurdere om den forebyggende effekten er verdt inngrepet, og da må man se på forskjellen i risiko og konsekvens blant omskårne og uomskårne. Men det kommer forfatterne overhodet ikke inn på.
  • "Patologisk trang forhud behandles ikke før problemet oppstår og alternativer er utprøvd." Ja, det er dagens praksis for fimose. Om foreldre ikke ønsker å se om dette blir aktuelt - med alle de problemene det medfører - så kan de gjøre det ved å omskjære tidlig. Igjen, folk kan være uenige om den forebyggende effekten er verdt det, men argumentet i seg selv er prinsippløst.
  • "Antatt beskyttelse mot HIV er irrelevant før seksuell modningsalder, og kondom bør brukes uansett"  Nå beskytter mannlig omskjæring mot en rekke seksuelt overførte infeksjoner, (pluss HPV) men hvis foreldre ønsker å sikre sine sønner denne beskyttelsen i det hele tatt, er det alltid best å omskjære når gutten er baby. Videre er det ikke noe som heter "seksuell modningsalder" - det relevante er ikke alder, men når gutter blir seksuelt aktive. Og så forstår jeg stadig vekk ikke hvorfor antiomskjæringsaktivister tror at det er noe motsetningsforhold mellom å bruke kondom (omtrent 80% sikkerhet mot HIV) og å være omskåret (40% - 60%) beskyttelse. Det beste er om menn både praktiserer trygg sex og er omskåret. 
  • "Peniskreft er en sjelden sykdom" Det er omtrent 40 nordmenn som får diagnosen peniskreft hvert år av nærmere 30 000 som får kreftdiagnosen. Dette er en bitteliten andel, men ikke desto mindre alvorlig for dem det gjelder. Igjen får det være opp til foreldre å vurdere om de vil eliminere denne lille risikoen.
  • "Derfor mener et samlet medisinfaglig miljø i Norge at det ikke er medisinsk grunn for rituell omskjæring og påpeker at det strider mot medisinetikk å operere friske barn uten deres eget samtykke." Jeg er oppmerksom på alle lederne i ulike mljø som uttaler seg slik, og tar til etterretning to forhold: ingen av dem - ingen - har dokumentert noen form for saksbehandling der de har drøftet prinsipiell konsekvens eller medisinske fakta. Det andre er at ingen av dem - ingen -har takket ja til, langt mindre tatt initaitiv til - dialog med de gruppene deres standpunkt så åpenbart retter seg mot. Uansett hva man måtte mene om saken, er det en total mangel på seriøst engasjement i dette spørsmålet som det 1) vet er viktig for mange foreldre i Norge, og 2) de står i strid med verdens tyngste medisinske fagmiljø. Jeg tar gjerne en debatt i all offentlighet med alle disse lederne og stiller alene (forutsatt at jeg får like mye taletid som deres side).
  • "Etter norsk lov er «kjønnslemlestelse» definert som et inngrep i kjønnsorganet som gir varige forandringer eller skader (jf. kjønnslemlestelsesloven § 1) ? men er kun forbudt hvis barnet er jente." Vel, tidlig mannlig omskjæring er ikke lemlestelse - det påføres ingen nedsettelse i funksjon, og når det attpåtil er påviselige medisinske fordeler, blir det hele urimelig.
  • "Fagfolk mener at fjerning av forhuden til gutter er minst like alvorlig som fjerning av klitorishetten til jenter. " "Fagfolk" er i dette tilfellet en filosof som blogger på University of Oxford. Det finnes mange som har argumentert helt motsatt. 
  • "Inngrepet er irreversibelt og fjerner en funksjonell del av penis. Det er urimelig forskjellsbehandling av sammenlignbare tilfeller at gutter ikke har likt vern, og et brudd på Barnekonvensjonens art. 2 om at barn ikke skal diskrimineres på grunnlag av kjønn." Ja, det er irreversibelt slik hele barnets oppvekst er. Omskjæring har i verste fall en kosmetisk effekt. Det er mildest talt uklart hvilken forhuden egentlig har, ettersom menn fungerer åpenbart akkurat like godt med og uten forhud. Når det gjelder Barnekonvensjonen kan det være greit å lese hele.
  • "Det FN-oppnevnte internasjonale NGO-rådet om vold mot barn mener at omskjæring er en «grov krenkelse» av barnets rettigheter, deriblant rett til overlevelse (art. 6), beskyttelse fra vold (art. 19) og helse (art. 24)."  NGOer er ikke FN-oppnevnte, per definisjon, uansett hva de utgir seg for å være. Gitt at tidlig mannlig omskjæring praktiseres av minst et stort mindretall i de fleste land i verden, er det utenkelig at en slik fortolkning har alminnelig aksept. Om Norge vil være det første landet som innfører et forbud, vil det neppe få medhold i noe FN-organ.
  • "Omskjæring er også problematisk ut fra balansen mellom barns trosfrihet og foreldres rett til å oppdra og veilede dem i slike spørsmål. At inngrepet er irreversibelt og barnet ikke får si sin mening, kan tilsi at det er i strid med barnets rett til trosfrihet (BK art. 14)." Jeg er ikke kjent med at forhud er en forutsetning for noe livssyn. Gutter som er omskårne kan fritt velge sitt eget livssyn når de blir voksne nok til det.
  • "Aldersgrense opprettholder derimot både foreldres rett til å oppdra barna i troen på at omskjæring kan være rett, så vel som barnets rett til selv å bestemme når han er blitt samtykkekompetent." Nei, en aldersgrense er et forbud mot en eksistensiell skikk hos jødene og en viktig skikk hos muslimer. Det er ikke opp til en gruppe norske skribenter å bestemme viktigheten av ulike skikker hos jøder, muslimer, og andre. Videre medfører en aldersgrense at foreldre mister muligheten til å la guttene slippe et langt mer omfattende, smertefullt og risikofylt inngrep når de blir eldre. 
  • "Barneombudet har henvist til barnets rett til medbestemmelse (BK art. 12) og at staten skal treffe alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe tradisjonsbundet praksis som skader helsen (BK art. 24.3)" Barneombudets troverdighet på spørsmålet blir stadig mer slitt, men i første rekke bygger disse fortolkingene på en svært anstrengt fortolking av barnekonvensjonen, og hun ser helt bort fra artikler som i klartekst står i veien for forbudet hun foreslår.
  • "Barnekomitéen har uttalt i sin generelle kommentar til hvordan Barnekonvensjonens art. 19 skal innfris, at statene ikke skal akseptere krenkelser av barns fysiske integritet. De letteste former for fysisk maktbruk og handlinger uten intensjon til å skade barnet er omfattet av forbudet. Det etterlater ikke rom for å tillate omskjæring." Jeg foreslår at folk faktisk leser det barnekomiteen har kommentert, for der står kvinnelig kjønnslemleste spesifisert, men slett ikke tidlig mannlig omskjæring.  Det er helt åpenbart at barnekomiteen har med vilje latt det være rom for tidlig mannlig omskjæring, så her forsøker forfatterne å tilskrive komiteen en mening de åpenbart har villet unngå.
  • "Erfaringene fra kampen mot kjønnslemlestelse viser at en kombinasjon av tiltak som lovforbud, dialog og kunnskapsspredning er effektivt." Denne gruppen går bare inn for det første av disse tiltaksformene (forbud), motarbeider aktivt det andre (dialog), og viser med spredning av villedende og falske opplysninger en forakt for det tredje (kunnskapsspredning). Og så er det å ta til etterretning at denne gruppens behov for å opplyse de villfarne annerledestroende enn dem.
  • "Et økende antall jøder og muslimer lar barnet være intakt og/eller støtter aldersgrense, og gir ofte religiøs begrunnelse for det. Noen foreldre føler seg presset til å omskjære ? en aldersgrense kan bidra til at det unngås." Å omtale omskårne gutter som mangelfulle viser hvor fordomsfulle denne gruppen er mot barn som er annerledes. Hvor mye press foreldre føler i de miljøene de tross alt har valgt å holde seg til, må de selv stå til ansvar for. Det er tvilsomt at nedsettende omtale av denne typen bidrar til at det blir mer åpent. Jeg blir stadig fortalt at et "voksende antall" jøder velger å ikke omskjære, men har til gode å se annet enn anekdotisk grunnlag for påstanden. Om det skulle være sant, taler ikke det til fordel for et forbud.
  • "Over 18 prosent av omskjæringer gjort på jenter blir utført av helsepersonell, ofte grunnet bekymring om at praksis vil «gå under jorden» hvis de ikke tilbyr tjenesten. WHO og andre organisasjoner ønsker å få slutt på det, fordi helsepersonell i slike tilfeller bryter medisinetikk, krenker barnas rettigheter og vil bidra til å opprettholde praksisen. Omskjæring blir altså ikke forsvarlig selv om det gjøres på sykehus."Forfatterne ser bort fra at WHO har to aktive kampanjer i land hvor de ser behovet: å få slutt på FGC og å få flest mulig menn omskåret. Å trekke inn WHOs synspunkter for et forbud mot tidlig mannlig omskjæring er å tillegge WHO standpunkter de ikke har: de ser en helt avgjørende forskjell på FGC og tidlig mannlig omskjæring som forfatterne forsøker å hviske ut.

Kronikken inneholder i all hovedsak feil og/eller feilslutninger. Videre gjør den ingenting for å opplyse publikum om begge sider i kontroversen. Uten tvil får den applaus, men det er ingenting å være stolt over.

Vi forstår mer om vi kjenner forskjellen mellom rettigheter og privilegier

Det avgjørende moment om reservasjonsrett, bønn under teaterforestillinger, og mer, er forskjellen mellom en rettighet og et privilegium.


Dette kom opp like etter 11.9.2001 i USA (der jeg bodde den gangen), hvor det var snakk om legitimasjonsplikt for å gå ombord fly. Enkelte syntes at slik tiltak gikk på passasjerenes rettigheter løs, men det ble påpekt at mens fri ferdsel i USA i utgangspunktet er en rettighet, er det å gå ombort et fly et privilegium. Likeledes er det en rettighet å reservere seg mot å bidra til inngrep man har moralske innvendinger mot, men det er et privilegium å ha en stilling. Det er en rettighet å be til fastsatte tider på døgnet, men det er et privilegium å være publikum ved en teaterforestilling.

Og ettersom privilegier er noe vi har på visse vilkår, kan ikke privilegiet trekkes tilbake når disse vilkårene ikke innfris. Altså: hvis du har privilegiet å være fastlege under de vilkår at du er førstelinje for alle offentlige medisinske tjenester, kan det privilegiet tas fra deg om du ikke vil innfri vilkårene. Om du har privilegiet å være publikum til en teaterforestilling, er et av vilkårene at du sitter i setet under hele forestillingen. 

Jeg har en rettighet til å spise, men å ta av din mat er (eventuelt) et privilegium. Jeg har rett til å holde kosher i Norge, men å spise på restaurant er et privilegium som gjør at jeg ikke har rett til å kreve at de tilbereder et aldeles kosher måltid til meg. 

Dette er særlig relevant i kriminalomsorgen, ettersom straff innebærer at staten avlyser visse rettigheter helt (ved frihetsberøvelse) og gjør andre rettigheter til privilegier. Ytringsfrihet blir til ytringsprivilegier, rett til utdannelse blir privilegiet til utdannelse. Og så videre. I den grad at straff går ut på å ommøblere på rettigheter og privilegier, må vi være klare på hva vi faktisk gjør. Innsatte mister jo ikke alle rettigheter ved sine dommer, men de mister noen

Det finnes grenseområder, og disse kommer som regel til utrykk når to rettigheter kommer i konflikt, eller når to privilegier gjør det. For eksempel: hvis rettigheten til videregående skole kommer i konflikt med livssynsfrihet hvis en eksamen faller på en helligdag, eller noen må ta pause fra eksamen for å be. 

Det kan virke som mange politikere mener at alkohol er et privilegium og ikke en rettighet for voksne mennesker. Å kjøpe alkohol er et privilegium (du får ikke kjøpt det hvis du er åpenbart beruset), men det er såvidt jeg vet intet forbud mot å drikke det. Blir du nektet å kjøpe halvflasken på polet, bryter du ingen lover om du drikker av en flaske en kamerat deler med deg.

Dette er også et poeng i diskusjonen om "religiøse hodeplagg" blant politibetjenter, dommere, m.m. Etter mitt skjønn er det et privilegium å gå med et religiøst symbol, men det er en rett å kle seg i henhold til livssyn. Verneplikt er i utgangspunktet en rettighet, men jobb som dommer eller politibetjent er privilegier. 

Privilegier er ikke til å kimse av, og det er forbudt å trekke dem tilbake på vilkårlig grunnlag - kinoer kan for eksempel nekte adgang til folk som er fulle, men kan ikke diskiminere på grunnlag av kjønn eller hudfarve. Det skal også mye til for å nekte noen et yrke på grunn av livssyn, men det er ikke uhørt: jeg antar at jeg ikke kan bli prest i Den norske kirke så lenge jeg ikke har et kristent, enda mindre luthersk-evangelisk livssyn. Jeg kan neppe være tannlege hvis jeg har noen innvending mot å gi lokalbedøvelse. Det er også tvilsomt om jeg kan bli aktuar hvis jeg tror stjernetegn bestemmer risiko. 

Vår fremste målsetning bør være å unngå konfliktene: vi tilbyr alternative eksamensdager, vi legger bønnetid om mulig til en allerede bestemt pause, vi utformer hodeplagg som er mest mulig praktiske og minst mulig symbolske. Vi må gjerne debattere hva som er vilkårene for privilegier og om de er moralske og nyttige. 

Men når folk hevder at et privilegium er en rettighet, er de på villspor. 

Gjør jøder som Gud befaler?

En forståelig og utbredt misforståelse om jødedommen går ut på at jøder overholder - for eksempel - brit milah (tidlig mannlig omskjæring) fordi Gud ber dem om det, eller fordi det står i Bibelen. I en kronikk med veldig mange bra poeng og resonnementer er Aksel Braanen Sterri inne på denne misforståelsen når han skriver:

På den ene siden har du forkjempere fra de religiøse samfunn som setter budene fra «Oven» over enhver skade som påføres barnet. Det er korrekt at dagens talsmenn for de jødiske organisasjoner viser til forskning som viser positive helsegevinster ved omskjæring. Ervin Kohn, leder for Det mosaiske trossamfund, sa til Klassekampen i helgen at «Vi gjør dette av forebyggende årsaker». Men dette er i all hovedsak et vikarierende argument fra deres side. «Gudlige» påbud kan ikke stilles spørsmålstegn ved. Foreldrene og religionen settes over barnets individuelle rettigheter.

Ingen jøder ville kjent seg igjen i denne fremstillingen, og det kommer av at Sterris perspektiv, eller retter sagt hans referanseramme, er et luthersk-evangelisk religiøst system som bygger på at tro er det sentrale, og at religiøse handlinger skal bevise denne troen. Den kristne fortolkningen av bindingen av Isak, for eksempel, er basert på at Abrahams tro på Gud ble satt på prøve, og at han besto prøven. Jødisk fortolkning er langt mer sammensatt og motstridende, og mange mener at Abraham ved å adlyde Guds krav faktisk strøk. 

Jøder, uansett hvor religiøse de ellers er, deler altså ikke denne referanserammen. De fleste jøder som omskjærer sine sønner er faktisk ikke, eller svært lite, religiøse. 

Men hvis vi skal starte med den strengeste fortolkingen av Bibelen - de ortodokse og særlig de ultraortodokse - så kan det være lettere å forstå hvordan Sterris oppfatning ikke stemmer.

I følge tradisjonen ble det ved Sinai gitt Moses loven i to deler: den skriftlige Torah, som vi i dag kjenner som Mosebøkene, og den muntlige Torah, som ikke skulle skrives ned. Det er ingenting som tyder på at jøder noensinne fulgte en ordrett fortolkning av den skriftlige Torah, og at tvert i mot den muntlige Torah gjorde mye for å motarbeide en ordrett fortolkning. For eksempel: der den skriftlige Torah krevde dødsstraff, gjorde den muntlige Torah det omtrent umulig å sette ut i praksis. Gjennom mange hundre år ble den muntlige Torah overlevert gjennom muntlige tradisjoner, og det ble overlatt til lærde å iverate innholdet fra generasjon til generasjon.

Da den muntlige Torah ble skrevet ned - i den delen av Talmud vi kjenner som Mishnah - var den knapp, kryptisk, og åpenbart ufullstendig. Den påfølgende delen av Talmud som heter Gemarah er et forsøk på å forstå hva Mishna gikk ut på og fylle inn hull. Talmud er full av uenighet og ubesvarte spørsmål, med personligheter som av og til demonstrerer et blendende intellekt og av og til sier ting som tyder på at de var fulle, demente, eller annet. 

Poenget er imidlertid at Talmud er begynnelsen på en rabbinisk tradisjon som har fortsatt til våre dager.  Tradisjonelt praktiserende jøder overholder jødiske påbud og forbud som de finner i rabbinisk litteratur og ikke direkte i Bibelen. Det mest kjente er Shulchan Aruch, som ble skrevet (i to utgaver) sent på 1500-tallet, men det er gjort en mengde tilføyelser siden da. Ortodokse jøder overholder altså bud som har sin opprinnelse i åpenbaringen ved Sinai, men ved at de praktiserer rabbinisk jødedom, er det underforstått at de overholder bud slik de er videreformidlet gjennom mange generasjoner rabbinere og lærde.

Dermed er det at brit milah - omskjæring - omtales i den skriftlige Torah viktig for praktiserende jøder fordi det viser kilden til påbudet. Men de vil lett kunne finne påbud samme sted som er avskaffet i praksis - eller gjort irrelevante - av rabbinernes arbeid. Det stilles stadig spørsmål ved "gudlige bud", det er faktisk hele grunnlaget for jødedommen.

Her er det også viktig å forstå at rabbinernes diskusjoner og uenighet gjennom alle tider har bygget på å finne ut av situasjoner der et bud kommer i konflikt med et annet. Pikuach nefesh, å redde liv, kommer over alle andre hensyn. 

For eksempel er kravet om brit milah ikke absolutt: hvis det er kontraindikert på grunn av blødersyke, er det hjemmel for å avlyse det. Hvis barnet er født for tidlig, kan brit milah utsettes. Moheler - de som utfører brit milah - har flereårig utdannelse og lærlingeperiode før de kan utføre inngrepet, og teknikk, praksis, og teknologi er blitt modernisert i hver generasjon. Et barns helse, oppvekst, utdannelse er helt sentralt i jødisk tradisjon - det er ingenting som er viktige for jøder enn barna. Kritisk og selvstendig tenking beundres i jødiske miljø, til den utstrekning at jødisk tradisjon beundrer kjettere som bygger sitt kjetteri på kunnskap og rasjonalitet. 

Det er derfor youtube-videone folk sender meg helt ulikt noe man opplever ved en brit milah. (Jeg vil ikke dermed foreslå at en brit milah er en lettsindig opplevelse for noen - det er intenst og opprivende for mange, men det er fort gjort (mindre en ett minutt) og barnet er beroliget bare sekunder etter at inngrepet er utført.

En annen utbredt misforståelse - som Sterri holder seg unna, forøvrig - er at brit milah bare er nødvendig for jøder hvis den har samme funksjon som dåp blant kristne, altså at en gutt blir jøde ved å bli og være omskåret. Brit milah, dåp, og forsåvidt navneseremoni har det til felles at de alle er en overgangsrite for et barn i sine foreldres samfunn, at de her ønskes velkommen og får sine navn. 

Brit milah har ingen metafysisk hensikt, slik barnedåp i enkelte kristne miljø gjør. Det er en konkret handling med en konkret effekt, og det er nettopp poenget. Ortodoks tradisjon går ut på at omskjæring avslutter Guds skaperverk, og at man ved å omskjære gutter overtar ansvaret for å gi gutten en jødisk identitet, ved å gi ham en jødisk oppdragelse. Religiøst praktiserende jøder vil si at de har forsømt en av sine aller første plikter overfor sine sønner hvis de skulle unnlate å omskjære dem - for dem er dette et ufravikelig krav.

Dette forklarer ikke brit milah er bortimot universal blant jøder, også de bortimot 90% som ikke er ortodokse, og de over halvpartnen som ikke regner seg som religiøse i det hele tatt. De få undersøkelsene som er foretatt viser at jødiske foreldre velger brit milah av sammensatte grunner: de regner det som grunnleggende for en jødisk identitet, og de erfarer at det er en fordel helsemessig, estetisk, og for alt jeg vet seksuelt. Arkeologisk og skriftlige kilder tyder på at omskjæring har vært universalt blant jøder i all den tid det har vært jøder: ikke alle omskårne menn var jøder, men alle jødiske menn var omskårne.

Men i dette ligger også et vesentlig paradoks som antiomskjæringsaktivistene ser bort fra, nemlig dette:

Alle samvittighetsfulle foreldre vil ha blandede følelser med å bringe barn inn i en usikker og farlig verden der de vil oppleve smerte, skuffelser, sorg, og muligens enda verre. Jøder som bringer barn til verden og oppdrar dem som jøder, vet at deres barn får en ekstra belastning. Det er verdt å huske at så å si alle jøder kan velge å gi slipp på deres jødiske identitet: skifte navn, skrive om familiehistorien litt, og bli som omverdenen. Og det har mange gjort. 

Brit milah har dermed blitt en konkret erkjennelse for foreldre at de har valgt den vanskelige veien, å forbli jøder, å fortelle sine barn at de også er jøder. Det er ikke en skikk for å hindre gutter fra å velge andre livssyn, men tvert i mot for å gjøre det mulig for dem å være jøde. Konsekvensen er at alle forsøk på å tvinge jøder til å avskaffe omskjæring, har hatt akkurat motsatt effekt: det har forsterket jødenes oppslutning om sin identitet, og kanskje nettopp den fysiske påminnelsen.

Dette er mye av årsaken til at brit milah omtales som en "eksistensiell skikk": ikke bare har det vært en måte for jøder å bekrefte sitt ønske om å forbli jøder på, det har også vært en kilde til motstand mot krefter som ville viske ut jødiske identitet ved assimilasjon.

Det er jøder som bestemmer hva som er jødisk, ikke utenforstående. Og det er en grunnleggende menneskerett.

Snakk om "jødenes makt" er et sykdomstegn i norsk debatt

Når begreper som "jødenes makt" eller "jødisk makt" fremmes som premisser for offentlig debatt, kjører vi oss inn på et uverdig villspor.

 

I offentlig debatt dukker ikke så rent sjeldent begrepet "jødenes makt" med diverse varianter opp, og særlig under den like villedende rubrikken "amerikanske forhold." At "jødisk makt" er et meningsfullt utrykk ufordres sjeldent, og derfor er anvendeligheten av det blitt et premiss i mange sammenhenger.

 

Begrepsbruken gir inntrykk av at når jøder har og utøver makt, så er det noe enhetlig, en identifiserbar bevegelse med egne målsetninger og intern "jødisk" logikk. Som støtte får dette premisset påstander om jøders stillinger i den økonomiske, politiske, og kulturelle eliten i USA. Ofte blir "beviset" ikke særlig sterkere enn at den ene viktige personen eller den andre er jøde, som om det i seg selv er betegnende. Der man leter etter mønster, finner man dem.

 

Slik det ofte er med tvilsomt konstruerte "fakta", er myten om særskilt "jødisk makt" vanskelig å motbevise overfor dem som tror på at det er noe slikt. I forhold til andelen av befolkningen i USA generelt (ca 2%, i Norge utgjør jødene ca 0,04%) er jøder overrepresenterte i flere viktige institusjoner. For eksempel er 6% av de folkevalgte i den amerikanske kongressen jøder, dvs. tre ganger andelen i befolkningen ellers. Anglikanere er forvørig enda mer overrepresenterte i USAs føderale lovgivende forsamlinger, og det er også for eksempel katolikker og mormonere.

 

Om slike tall beskriver visse tendenser i det etniske og religiøse USA, sier de ingenting om hva virkningen skulle være. Jøder er å finne både i høyre og venstrefløyene i de politiske hovedstrømningene (eksempelvis John Podhoretz til høyre og Eric Alterman til venstre) og også i frynsene (for eksempel Pamela Geller til høyre og Noam Chomsky til venstre).

 

Jøder er å finne på alle sider i alle amerikanske kontroverser, og i all hovedsak er deres jødiske identitet og tilhørighet like relevant som deres stjernetegn. Det er ingenting som tyder på at jøders aktiviteter i noen områder reflekter en påviselig og definerbar "jødisk makt".

 

Den jødiske minoriteten i USA regnes blant de mest vellykkede (så langt) når man ser på sosial og økonomisk mobilitet og bidrag i vitenskap, litteratur, musikk, underholdning, jus, m.m., men de er ikke den eneste gruppen som har hevdet seg i ulike områder. For tiden er for eksempel amerikanere av asiatisk opprinnelse overrepresenterte på de beste universitetene, og latino-amerikanere begynner å bli en stadig sterkere politisk kraft på alle nivåer.

 

Fantasien om "jødenes makt" skaper to vesentlige problemer, også i norsk debatt:

 

Det ene er at det gir næring til fordommer om at jøder - i egenskap av å være jøder - er samordnede, samstemte, sågar konspiratoriske, altså at bak enhver ledende jøde finnes et slags jødisk apparat.

 

Det andre er forestillingen om at jøder har en spesielt jødisk agenda som setter andre, formodentlig ?jødiske? interesser foran andre. For eksempel at amerikanske jødiske politikere har sterkere lojalitet til Israel enn sitt eget land.

 

Dermed bygges ideen om at "jødiskhet" er en egenskap som forklarer oppfatninger man ikke makter å tilbakevise på saklig vis. Der jøder er uenig med et standpunkt, er det fordi de er prisgitt virkningen av å være jøde. Der de er enige er det fordi de har overvunnet denne virkningen.

 

Det sier mer om oss enn om noen amerikanske jøder at vi tillater forestillinger om at jøder utgjør en egen og enhentlig kraft i det amerikanske samfunnet.

 

Ingen som fremmer ideen om "jødisk makt" i norsk debatt bør få stå uimotsagt.

Gloria og Ingeborg

Gloria Steinem fyller 80 i dag og er med rette blitt berømt for kvinnesak. Jeg vil fortelle om en kvinne - tante Ingeborg - som slett ikke er berømt men jobbet minst like hardt for saken.

I dag fyller Gloria Steinem 80 år. Hun er blant de levende mennesker som har gjort mest for å fremme kvinnesak - i betydningen menneskesak - for vår sivilisasjons skyld. Jeg vil anbefale alle å lese om hennes liv og arv i Time og New York Times.

Jeg vil benytte dagen - og jeg tror Gloria hadde vært innforstått med det - til å skrive litt om min grandtante Ingeborg. 

Ingeborg Olsdatter Viken ble født i Oppdal, antagelig på slektsgården Nervika, 1. august 1902, knappe seks uker at hennes foreldre Marie Larsdatter Sætrom (av Loe slekten) Ole Eriksen Viken giftet seg. Ole var overbevist om at han ikke var Ingeborgs far men giftet seg med Marie likevel. I alle år etterpå sa folk som kjente dem begge at Ole tok helt feil: han og Ingeborg var av samme stykke både av utseende og personlighet. Tante Ingeborg fikk senere en lillebror - min bestefar Leiv, som jeg også er oppkalt etter - og hun mistet moren Marie da hun var åtte år gammel.

Ole var fanejunker i Halden, og tante Ingeborg og bestefar ble oppdratt av slektninger og dem som drev gården. Det er et par ting som tyder på at det ikke var greit.

Ingeborg ville ha utdannelse, men det mente faren Ole var aldeles bortkastet. Hva skulle vel kvinner med det?

Staheten som fremdeles er å finne i Vikenslekten skapte antagelig en kombinasjon av isfront og sviende konflikt, jeg kjenner ikke detaljene.

Ingeborg vant forsåvidt, for hun kom inn på landsgymnaset på Voss men måtte forsørge seg selv. (Bestefar fikk økonomisk støtte til både Eidsvoll landsgymnas og tannlegehøyskolen.)

Hun fikk skrapt sammen penger til å studere på Sorbonne en stund og gjennomførte hovedfag med bifall i kunsthistorie på Universitetet i Oslo. Hun kom tilbake til Oppdalsområdet og ble lærer.

Ingeborg var forlovet en stund med en bror av Sigbjørn Bernhoft Osa (finner likevel noe om at han hadde en bror), men hun gjorde det slutt i et sjalusianfall. De skal likevel ha korrespondert i mange år etterpå. Hun giftet seg aldri, og det er uvisst om hun hadde noe annet romantisk forhold.  

Ingeborg var sosialist, kanskje noe i opposisjon til det progressive Venstre-hegemoniet i nærfamilien, men aller mest, tror jeg, fordi hun kom så tett opp til fattigdommen mens hun var i Paris. Hun var selv fattig og kunne fint lite gjøre med det, men hun lovte seg selv at hun alltid ville støtte en politisk bevegelse som fremfor alt motsatte seg slik nød. Man kan være enig eller uenig med hennes valg, men det er bare å respektere motivet. 

Under krigen skjelte hun ut en gruppe tyske soldater - på klingende tysk - og ble nesten sendt nordover. Men den tyske kommandanten ble så imponert over hennes utdannelse at han gjorde om straffen til en bot. Hun nektet å betale, så bestefar betalte for henne. Hun ble rasende på ham for det. 

Hun var gode venner med og beundret sin fetter Olav Dalgard. Hun holdt seg a jour med norsk kulturliv og politikk. Jeg tror hun la sin ære i det.

Hun leste Dagbladet, Dag og Tid, og Syn og Segn. Hun ga meg gaveabonnement på Norsk Barneblad. Hun regnet seg som intellektuell og radikal, skrev aldri på noe annet enn nynorsk. Brevene hun skrev til sin mor ble alltid innledet med en oversikt over døde og syke i Oppdal siden sist. Hun var vanskelig å omgås, fordi hun likte så godt å krangle og irritere. Det var som hun måtte pirke bort i uenighet, kunne bare ikke la være.

Hun var som regel godslig og litt lavmælt påståelig, men hun fikk raserianfall som fikk folk til å skvette. Hun kjørte omkring på en moped som hun syntes å aldri få ut av første gir. Hun var kort og overvektig og ansiktet hennes minnet meg på et tyttebær. Hun døde i 1978 av hjerteinfarkt, det som hun påpekte i et tidligere brev at folk i Oppdal for det meste døde av. Hun var utrolig gnien mens hun levde for å være generøs mot sine fem nevøer og nieser da hun døde. Jeg har to lenestoler etter henne i kjellerstuen.

Jeg vet ikke om tante Ingeborg hadde et lykkelig liv. Jeg mistenker at hun var for sint over all uretten hun så til at hun helt greide det. 

Men hun brøytet vei for hennes etterkommere. Hun kunne godt være fattig og uvenner med faren hvis hun fikk seg en utdannelse. Hun ville heller være alene enn å være prisgitt en mann. Jeg tror hun aldri godtok - så mye som en millimeter - at kvinner hadde en annen plass i samfunnet enn menn. Hennes liv, ensomt som det var, fylt som det var med vanskeligheter hun skapte for seg selv, var i spissen i samfunnsutviklingen. Hun tok det vanskelige for at andre skulle få det lettere.

Problemet med Stoltenbergs nye jobb

Gratulasjoner og lykke til sendes til Jens Stoltenberg. Problemet ligger neppe hos ham men snarere hos oss i Norge om vi stiller feil forventninger til hva han kan utrette i jobben.


Det er nok mange som gjør seg forhåpninger om at Jens Stoltenberg i sin stilling som generalsekretær i NATO kommer til å innføre en "norsk modell" i NATOs politikk. Det vil i så fall være å misforstå hva stillingen som generalsekretær går ut på.

Det er en veldig sentral stilling i verdens mektigste militære og politiske allianse, antagelig den mest sentrale. Stoltenberg kommer til å ha helt usedvanlige privilegier i beslutningsprosessene mellom de de små og store makter i pakten, men det vil fremdeles være NATO-rådet og medlemmenes politiske ledelse som har det siste ordet. I denne sammenhengen vil Stoltenberg i beste fall opptre som en selskapsvert som passer på at tonen er god og oppbyggende. 

Jobben går også ut på å sikre at sekretariatet - det "sivile" i NATO - utfører det rådet pålegger å gjøre. Han blir altså sekretariatets daglige leder.

Om dette er mer krevende enn å være Norges statsminister eller Arbeiderpartiets leder, får Stoltenberg selv fortelle om etterhvert. Men det vil helt klart kreve andre muskler enn han er vant til å bruke. Og det kan godt være at hans gemytt og intellekt er svært godt egnet for jobben. 

Men jeg tror vi må forstå at arbeidsgiverne hans i denne jobben er medlemslandene og at sjefen hans er dem, og ikke omvendt. Stoltenberg hadde mer direkte innflytelse på NATOs politikk som Norge statsminister, men han vil få mer innflytelse over NATOs aktiviteter i denne jobben. 

Intervju med dr. Reducio Hubrisnes om forslag for å skåne babyer for unødig smerte

Dette er en satire der jeg - dårlig utkledd som journalist - intervjuer meg selv - dårlig utkledd som en fiktiv lege i det fiktive Bessserwisserlegeforeningen.


Alle argumentene jeg formidler her har jeg også fått høre fra fremtredende representanter for norsk legeforening om tidlig mannlig omskjæring. "Studiene" jeg beskriver har sine motstykker i studiene til Frisch og Hofvander. 

Og om folk synes dette er en håpløs sammenligning, bør jeg gjøre oppmerksom på at andelen keisersnitt er på vei opp i alle nordiske land og ligger nå på mellom 15% og 20%. Hyppighet opp til 80% av alle fødsler er blitt observert. Alle mulige studier om keisersnitt viser at en stor del av drives av foreldrenes og/eller legenes bekvemmelighet. "Primal therapy" eksisterer i mye større omfang enn antiomskjæringsbevegelsen, selv om det ikke innes noen empirisk grunnlag for at metoden har noe for seg. 

Problemet med trusler mot ytringer

Draps- og voldstrusler må konsekvent anmeldes, grundig etterforskes, og strafferettslig forfølges. Alltid

Elisabeth Norheim forteller at hun (og hennes sønn) har mottatt drapstrusler etter den famøse Trygdekontor-sendingen. 

Det er det samme hva slags meninger folk gir utrykk for. Ingen, absolutt ingen, skal være utrygge, eller føle seg utrygge på grunn av noe de har sagt.  I Norge er både vold og trussel om vold straffbare handlinger. Folk som farer med trusler skal ha grunn til å frykte politiet på døren, arrestasjon, en durabelig og offentlig rettsak, og en hard straff.

Jeg vil innstendig anmode Norheim om å anmelde disse truslene til politiet, og jeg håper at politiet etterforsker det grundig. Og jeg håper at alle som mottar slike trusler gjør det samme. Alltid. Hver eneste gang. Ellers tror svina at de kan fortsette å ture frem.

Problemet Elisabeth Norheim i går

Problemet med Elisabeth Norheim i går var at hun trolig var helt oppriktig.



Jeg trodde det var et dårlig forsøk på skriptet ironi, men det ser faktisk ut som Elisabeth Norheim var helt oppriktig da hun meldte følgende på Trygdekontoret og for hele kongeriket i går:

"Ja, ja, ja. Jeg er dritsjalu på jøder jeg. De ble gassa, og så var det etterpå, da var det faen heller, da var det bare å kjøpe hele dritten. De har bare kjøpt opp alt. Ja men, det er jo de rikeste folka overalt. (Vi) har liksom bare Oprah."

Det er slikt man forventer å høre av tungt forsøplede drittsekker på svært brune barer kl 2:30 en torsdag morgen, og ikke i et program NRK produserer og inviterer til. 

Det er altså en så håpløs uttalelse at det er vanskelig å vite helt hvor det er best å begynne. Fordømmelser og kritikk blir liksom så overflødige. Er det noen som synes dette er noe annet enn et vanvittig surt oppgulp? Meld gjerne fra i kommentarfeltet.

Det store problemet her er at Norheim åpenbart lever under den oppfatning - som jeg frykter er berettiget - at denne type resonnement faktisk er relevante og anvendelige, at de har et slags grunnfeste i historisk virkelighet, og at de fortjener en plass i offentlig debatt. Antagelig har hun utrykt lignende ting før og fått bifallende nikk, eller i hvert fall en anerkjennelse om at ja, dette var jo et godt poeng. 

  • Jeg håper hun tar seg besværet med å oppklare hva hun egentlig mener, eventuelt kommer med en spesifikk beklagelse. Vi har alle dårlige dager, men dette var det man i bransjen kaller en career-limiting FUBAR.
  • Trygdekontoret bør ta en alvorlig runde på hvordan de legger opp slike utvekslinger. Jeg er etter hvert blitt vant til banal premissgivning i norsk TV og særlig NRK, men her ble en allerede slurvete diskusjon helt håpløs. 
  • Hvis det er slik jeg frykter, at Norheims tankegang er representativ for noe mer enn en tynn frynse i folkeopinionen, så har NRK virkelig noen problemstillinger det brenner rundt: Hva slags forestillinger finnes det om jødenes liv og historie generelt og i etterkrigstiden spesielt? Hvor kommer denne absurde tanken om "lidelsesmonopol" fra? Er vi nordmenn slik at vi føler oss bedre ved å høre om andres lidelser? Er "lidelse" viktigere å granske enn det som skapte lidelsene? Kan vi også se på hvordan folk og folkegrupper har overlevd lidelsene?

Påfallende er det forresten hvor lite oppmerksomhet dette har fått i media. I det minste burde NRK beklage at slikt fikk komme til utrykk i det hele tatt.

Oppdatering kl 15:04:

Norheim har visst skrevet følgende på hennes Facebookside:

"Det var en blanding av spøk og alvor, men har ikke noe problem med å beklage. Er ironisk nok i Tyskland med jødiske venner nå Dere er mer opprørt enn de så jeg overlater debatten til dere."

Hodet i hendene. Det er altså vårt problem at vi reagerer. Hennes "jødiske venner" har gitt henne det alibiet hun trenger til å holde fast i denne forrykte forestillingen. Jeg må bare slutte meg til Lars Akerhaug: Hun hører ikke lenger hjemme i fora som ønsker seriøs debatt.

Oppdatering kl 15:37:

Ellen DeGeneres har det rett:

Oppdatering kl 16:03. Elisabeth Norheim har bedt med om å lime inn denne meldingen fra henne:

Leif- takk for konstruktive tilbakemeldinger og jeg skal selvsagt svare deg og Lars skikkelig når jeg kommer hjem. Sitter på toget til Berlin nå 😊 Du er en klok mann, men du kjenner meg overhodet ikke og har aldri møtt meg så all tankelesningen av meg og min omgangskrets kunne du spart deg for. Såvidt jeg vet er heller ikke du eller Lars på listen over mine oppdragsgivere så det er mildt sagt besynderlig og underholdene at dere tillegger dere selv makt til å melde meg ut. PS Vennligst publiser dette svaret også som en oppdatering på din blogg.

 

Problemet med Putin

Putins verden ser helt annerledes ut enn vi er klar over. En god løsning må ta høyde for dette.



Premisset for Vestens holdning til Putin har lenge vært at uansett hvor hard han er innenrikspolitisk, så er han en rasjonell, rimelig kar utenrikspolitisk. 

Her er en "reality check":

  • Putin er statsleder i en tradisjon som setter stabilitet over frihet, sikkerhet over rettferdighet, og dette gjelder både innenriks og utenriks. I Vesten er det veldig tydelig at rettferdighet er en forutsetning for frihet, frihet gir stabilitet, at stabilitet skaper sikkerhet. Det har tatt oss mye tid og krefter å komme dithen, og antagelig overvurderer vi hvor robust systemet vårt er. 
  • Russland er veldig opptatt av å holde rivaler såvel som potensielle fiender på geografisk avstand. Vi kan godt mene at bekymringen mangler berettigelse, men for russerne er den like fullt reell.
  • Ingen er tjent med at Russland isoleres - diplomatisk, økonomisk, og i hvert fall ikke militært. En slik isolasjon vil gi Putin mulighet til krisemaksimering og enda mer hardhendt maktbruk. Det vil også forsterke russernes paranoide impulser.

Det føles sikkert godt å vise konfrontasjonsvilje overfor Putin, men vi må innse at han er mer vant til å være i konfliktmodus enn vestlige ledere. Han forstår utmerket godt, for eksempel, at en "kompromissløsning" som får slutt på krisen er en mellomting mellom der tingene var før og det ytterpunktet han kan presse frem nå. Altså at han tjener på å være urimelig så lenge som mulig, for så å finne frem til en forsoning som oppnår det han i utgangspunktet ville, men som gir Vesten inntrykk av å ha flyttet på ham.

Som det så ofte er i utenrikspolitiske saker, dreier dagens debatt seg om to ting: 1) det innenrikspolitiske behov for å vise at Vesten er "tøff" og "beslutningsdyktig" overfor noe vi - med rette - forskrekkes og forarges over; 2) den virkelige verden, der ting blir langt mer pragmatisk.

Vi kan være sikre på at det foregår intense og skjulte forhandlinger mellom Putin og resten av verden om et sluttsplill som stabiliserer situasjonen og gir alle "rett." 

Men det sluttspillet vil bære preg av den virkeligheten jeg beskrev over: Putin vil ha stabilitet innad (og skyr få midler for å oppnå det); han vil ha en geografisk buffer mellom Russland og NATO/EU; og vi er ikke tjent med å isolere ham.

 

Problemet med damer som heier på hverandre

Problemet med #heiakulturen er at vi klager over noe vi burde være voksne nok til å finne oss i, og ser bort fra nepotisme som vi burde holde oss og hverandre for gode til.



Det er en ting å være et publikum som heier mest på dine egne venner som løper maraton. Det er noe annet å være arrangør av løpet og gi dine venner en kortere eller lettere rute å løpe. 

Å delta i norsk samfunnsdebatt føles av og til som å være ny på en ungdomsskole: du føler stadig at du ligger etter i tråden, i hva som er de aksepterte vendingene, og hvilke begreper som er "in" i hvert øyeblikk. Du tror du er blitt litt paranoid når du ser at medlemmer i en eng krets har en samstemt tone som du ikke riktig får tak i. Av og til får du et anerkjennende nikk fra dem som er på innsiden, men svært ofte føles det som du er den eneste som lytter til deg selv. Og at dette har mindre med hva du sier å gjøre, men om du har Fusalp boblejakke, Isba støvletter, og Murstad skinnsekk. I figurativ forstand.

Denne fornemmelsen er angstfremkallende for meg, og antagelig de aller fleste. Vi skriver og uttaler oss for å påvirke, og da er det aller verst hvis det vi sier blir ignorert.

Det er dette blant andre Eva Grinde er inne på i Dagens Næringsliv: "ukritisk" heiing som Aftenposten beskrev om bokslippet til Anita Krohn Traaseth: har det oppstått et lukket og ekskluderene miljø som konsekvent heier hverandre frem på bekostning av andre? (Og i så fall: hvilke andre?)

Eller er det som Elin Ørjasæter og Kathrine Aspaas sier: en felles vilje (og kanskje større tilbøyelighet) blant kvinner til å være oppmuntrende overfor hverandre i all offentlighet?

Spiller det noen rolle?

For å gå tilbake til ungdomsskolegården, så er vårt råd til ungdom som føler seg utelatt ganske enkelt: forsøk å hev deg over det du mistenker andre for. Vær generøs i å oppmuntre andres ærlige innsats, legg æren i å bidra med og motta konstruktiv kritikk, og ikke vær misunnelig på andre. Du vet ikke hvordan deres liv er.

Motgiften mot virkelige eller innbilte ungdomsskolegårdtendenser er å dyrke et meritokrati. Kanskje er det noe ekskluderende i enkelte heiakulturer, men vi er bedre tjent med å gå foran med et godt eksempel enn å mistenkeliggjøre hva de holder på med.

Problemet med Malaysia Airlines 370

Problemet med bestrebelsene etter å finne en forklaring på skjebnen til MH370 er at det har manglet en enhetlig tilnærming til den deduktive prosessen som er nødvendig for å finne forklaring på hva som har skjedd.




Når folk på bakken mister kontakt med et fly, er det to grunner til at det legges enorme ressurser i å finne ut hva som har skjedd:

  • Et akutt behov for å finne og redde overlevende. Hvor og hvordan flyet har gått ned er helt avgjørende.
  • Å hindre at årsaken til ulykken skjer igjen. Dette kan være et akutt behov hvis havariet skyldes feil i flyet, men like ofte dreier det seg om å avklare faktorer som vi inntil da ikke har vært klar over.

Problemløsningen i slike tilfeller følger i all hovedsak en deduktiv prosess: man starter med den mest sannsynlige forklaringen - hypotesen - og forsøker å eliminere den. Gjennom dette forsøket blir den mest sannsynlige forklaringen endelig bekreftet (ved at man finner flyet i en eller annen tilstand) ellers mister den sannsynlighet, og vi legger mer innsats i å eliminere de hypotesene som så blir mest sannsynlige. Og slik fortsetter det inntil vi får endelig bevis på en eller annen scenario. Og da begynner hypotesen med å få klarlagt detaljene.

Dette med å vurdere sannsynligheten av ulike hypoteser til enhver tid krever to ting:

  • Tilgang til all kjent informasjon til enhver tid
  • Evnen til å anvende den informasjonen riktig, altså å vurdere sannsynligheten av ulike scenarioer opp mot hverandre til enhver tid

Dette er altså en prosess som krever struktur, disiplin, metode, og ekspertise i mange felt. Når et fly blir borte fra radaren i USA, er det et apparat som heter National Transportation Safety Board (NTSB) som har svært gode og innøvde prosesser for å få til nettopp dette, og det er mye takket være NTSB at det stadig er blitt mindre farlig å fly. De har ubønnhørlig gått inn for å finne årsaken til alle flyhavari.

NTSB har den fordelen at prosessen er klar i forveien. De har etablerte rutiner for å innhente opplysninger fra mange kilder, eksperter som kan vurdere dem, og en enhetlig gruppe som til alle tider vurderer sannsynligheten av ulike hypoteser. 

Hverken malaysiske eller andre berørte myndigheter hadde dette apparatet klart i forveien. Opplysningene kom inn gjennom ulike kanaler, de ble offentliggjort før de var bekreftede og fortolkede, det var full forvirring om hvilke scenarioer som ble undersøkt, og ryktestrømmen tok helt av. Resultatet var at etterforskningen i det minste ga inntrykk av å mangle mål og mening og at ressursbruken derfor var unyttig. For eksempel: Lenge etter det burde vært kjent at flyet svingte til venstre fortsatte man å lete etter vrakrester i området den hadde havnet om det hadde fortsatt rett frem.

Etter en hel uke begynner vi å få litt mer klarhet, og hypotesen om en eller annen form for kapring er etablert som den mest sannsynlige. Nå er arbeidet i gang med å vurdere sannsynligheten for hvor flyet la veien, og hva som skjedde med det. Det virker også som de er blitt flinkere til å oppsøke kilder for opplysninger, ikke minst militære overvåkningsinfrastruktur som ikke nødvendigvis vil røpe deres kapabiliteter. 

En god del nyttig har allerede kommet for dagen, særlig dette med at det ikke bør være mulig for noen på sivile fly å gjøre flyet usynlig for radar og radiomottakere.  Antagelig vil det bli brøytet opp bedre og raskere samordning mellom ulike lands luftfartsmyndigheter langs de mest beferdede rutene i Sørøst-Asia. 

Jeg er interessert i prosessen, samspillet mellom det å definere hypoteser og å kontinuerlig vurdere sannsynligheten av dem inntil en blir bekreftet. Dette krever en rekke ferdigheter og systemer som veldig få organisasjoner har innarbeidet godt, men som vi kommer til å trenge stadig mer av.

Problemet med oljefondet

(Dette innlegget kommer både som tekst og video, med små variasjoner mellom dem)

 

Problemet med Oljefondet er at det er så stort. Det er simpelthen så digert at vi ikke vet hva vi skal gjøre med det. Vi vet ikke hvorfor vi har gjort oss fortjent til det, vi vet ikke hva vi skal bruke det til, og vi vet ikke hvordan vi skal forvalte det. Vi later som vi vet, men vi gjør det ikke, og nå skal jeg forklare hvorfor. Og snakke litt om en av Norges aller viktigste menn, Yngve Slyngstad.

 


(Klippet er fra Monty Python The Meaning of Life)

 

Det store filosofiske problemet er at vi ikke har gjort oss fortjent til det. Vi har ikke jobbet for disse pengene og vet egentlig ikke hva de er verdt.

 Dette er en valutagave, det er som om vi fant olje i hagen. Dette skaper moralske illusjoner - om at vi har det godt i Norge BARE fordi vi er flinke, og overhodet ikke fordi vi har hatt flaks.

 Vi vet heller ikke hva vi skal bruke pengene til, for det er et gavekort som må løses i utlandet. Og vi har bare en omtrentlig debatt på hva som er fornuftig bruk. Dette med handlingsregelen får bli til en annen diskusjon.

 Men det problemet som opptar meg mest akkurat nå, er at vi egentlig ikke vet hvordan vi skal forvalte pengene. Derfor har vi satset alt på at en mann - Yngve Slyngstad - vet hvordan vi kan få alle pengene til å ?jobbe for oss? slik at det blir mer av det.

 Slyngstad driver noe som heter aktiv forvaltning, dvs. at han tror at han forstår risiko og avkastning bedre enn markedet.

 All empirisk forskning viser at det er ytterst, ytterst få som faktisk greier å gjøre det bedre enn markedet over tid. Det er mange forvaltere som gjør det bra over kort tid, men vellykkede investeringsstrategier bygger nesten alltid på forbigående ujevnheter i markedet. Og når jeg sier ?nesten alle? og ?få? så mener jeg at det kanskje er en tiendedels promille av fondsforvaltere som faktisk greier det alle lover.

 Det fornuftige rådet til investorer er nesten alltid: sett pengene i indeksfond og tjen penger på at hele markedet løfter seg på lang sikt, og det gjør den i hovedsak fordi vi over tid har god økonomisk utvikling.

 Men så er det tre ting som kompliserer dette når det gjelder det kjempedigre oljefondet:

 - Det ene er at oljefondet som sagt er så stort at det per definisjon ikke kan være passivt. Det er så stort at bevegelser ut og inn av fondet faktisk påvirker markedene, og det er akkurat det motsatte av poenget med ?passiv? investering i indekser.

 - Det andre er at oljefondet egentlig burde være en hedge mot vår egen fremtid. I all den tid norsk velstand bygger på fortsatt produksjon av olje og høye oljepriser, bør oljefondet vedde på at det motsatte vil skje. Altså slik at hvis det går dårlig med norsk økonomi, går det bra med oljefondet, og omvendt. Omvendt betyr at når det går bra med norsk økonomi, vil det gå dårligere med oljefondet. Hvis hedgen funker ordentlig.

 - Det tredje er at vi har bestemt å bruke oljefondet for å gjøre godt i verden, uten at vi har sagt hvor mye vi er villige til å betale - i form av lavere avkastning - for dette. Det er greit å SI at vi ikke vil berike oss selv på ting vi ikke liker, men det er noe annet å si hvor mye vi er villige til å avse. Eller hva som er best bruk for pengene vi på en eller annen måte er villige til å avse.

Slyngstad har altså en krevende jobb, og flere har spurt om han har de rette ressursene til å greie det, om styret som sitter over ham har den rette kompetansen, og om det er god nok kontroll på sakene.


Bare for å være helt klar: Oljefondet er et stort og komplekst problem, men det betyr ikke at det er en ulempe, og de utbredte og tverrpolitiske bekymringene i Norge over ?hollandsk syke? tyder på at vi forstår hva som er den største faren.

 

Jeg tror vi kan gjøre langt lurere ting med denne pengebingen, men først må vi ha en ordentlig debatt. Hint hint til NRK som i dette lille innslaget har et innspill til en ordentlig dokumentar der de snakker med og utfordrer norske og utenlandske eksperter i investeringsteori, makroøkonomi, kontroll, revisjon, etikk, m.m.


Det kan bli kjempeinteressant, men mest nyttig og veldig veldig nødvendig.

Bestilt klining mellom fremmede - eller?

Tatia Pilieva har lagt ut denne kortfilmen på Youtube, der hun filmer 20 mennesker (ti par) som er fremmede for hverandre men kysser hverandre.


Dette dreier seg om ordentlig kyssing, men dette er ikke tilfeldige fremmede. Som Amanda Hess i Slate påpeker, er dette faktiske profesjonelle modeller og skuespillere, og filmen er en klesreklame. 

Men det er noe veldig besnærende med dette. Det er ikke vanskelig å leve seg inn i dette scenarioet - du får et øyeblikk, helt avgrenset i tid, uten konsekvenser eller ansvar, å utrykke og ta i mot fysisk intimitet. Det er mindre intenst, mindre farlig, og fremfor alt mer kortvarig enn sex, men det trekker i gang en masse følelser vi ikke opplever til daglig.

Flere av mine Facebook-venner har lurt på hvor de kan melde seg på til å kysse fremmede, og jeg forstår dem dithen at de snakker kun om et kort men intenst kyss. 

Er dette noe vi lengter etter: kortlevd, ufarlig, men intens intimitet? Noe som vekker oss litt fra tendensen til å ville beskytte oss mot nærgående fremmede og heller ta en aldri så liten sjanse? 

Det blir nok ikke laget så mange reklamefilmer, og sjansen for å bli invitert til å delta er heller liten. Jeg tviler også på at det vil bli moderne å by fremmede opp til klining på trikken eller på Meny. 

Men kanskje vi kan gjøre noe som ligner, nemlig å være litt nærgående hyggelig mot så mange fremmede som mulig: vinke og smile når de slipper oss frem i trafikken, holde døren åpen for nestemann, plukke opp ting de mister, tilby hjelp når de sliter, si hei til folk på tur, med mer. Effekten av 100 slike små handlinger kan tenkes å tilsvare en klinerunde med en vakker fremmed. Men 100 små ting kan lett gjøres på en vanlig uke; kline i reklamefilm får vi neppe oppleve i en livstid.

 

Reservasjonsrett, Helga Pedersens "forsnakkelse", og strikkepinner

Jeg kødder ikke: En av mine Facebook-venner hadde følgende parole på sin side i forbindelse med 8.mars-markeringen:

"Med faner og flagg taler man reservasjonsretten midt i mot. Nei til strikkepinner!"

Det er masse problematisk med reservasjonsrett. Og det er masse problematisk med at et så bittelite parti som SV Venstre Senterpartiet KrF skal forsøke å trumfe gjennom politiske vedtak de vet det ikke finnes flertall for i folket. Jeg mener til og med at fri abort fortsatt bør være en kampsak, fordi dagens ordning bærer preg av kompromisser fra 70-tallet som skulle minne kvinner på at de egentlig burde skamme seg. 

Men å trekke en rett linje fra reservasjonsrett for fastleger til bakromsabort med strikkepinner er utenfor ethvert univers av saklighet at det egentlig burde få noen og enhver til å fnyse eller fnise, alt ettersom.

Helga Pedersens "glimt i øyet" da hun snakket om å sverte Solberg-regjeringen var ikke noe annet enn en politisk forsnakkelse, slik Michael Kinsley definerte det: "en forsnakkelse er det når en politiker sier noe som er sant - en åpenbar sannhet han egentlig ikke skal si."

Ordet "sverte" er sterkt, men vi burde ikke være så bestyrtet som vi lot som over det hun sa, for politikk består av to ting: å utvikle standpunkter og løsninger for å løse samfunnsmessige problemer; men også å tilegne seg makten til å gjennomføre disse løsningene. Hadde vi levd i en ideell verden der alle alltid ville hverandre godt, ville disse to gått ut på det samme. I den virkelige verden konkurrerer ikke partiene om å overbevise velgere om de beste løsningene, men svært ofte å vise seg selv som det minst dårlige valget.

Reservasjonsrett var ikke annet enn et syltynt påskudd til å invadere og okkupere kvinnesak som bare noe "ventresida" egentlig bryr seg om. Ethvert forslag fra KrF skal dømmes ut fra den antatte motivasjon, ikke grunnen som er gitt, og slett ikke hva effekten vil være. I stedet for en tiltrengt debatt om fri abort, flagrer det med stråmenn, ad hominem og annen uredelig debatteknikk.

For å være helt sikker på saken ligger godt nedsyltet i gjørma, er den nyeste narrativen av Erna Solberg undervurderte hvor viktig fri abort er for kvinner.

Realiteten er at hun overvurderte "venstresidas" vilje til å drive saklig politikk og undervurderte deres vilje til å "sverte". Det er oppbyggelige såvel som destruktive krefter både i posisjon og opposisjon i norsk politikk. Solberg burde avvist kravet om reservasjonsrett, men det er en liten synd. Det er en langt større synd å misbruke en legitim politisk sak for å skape kunstige motsetninger. 

Skulle vi ønske det verste for opposisjonen i Norge, er det å håpe at de regner dette som en seier til etterfølgelse. Det er legitimt å drive politikk for å vinne makt og naivt å ikke gjøre det. Men det er både feilslått og umoralsk å la det ta helt overhånd. 

100% fornybar energi innen 2050 - jada!

Forskere ved Stanford University har utviklet "detaljerte" planer for hver eneste stat i USA å gå over til 100% fornybar energi innen 2050, i all hovedsak ved å ta i bruk teknologi som allerede finnes. Strategien er ikke å starte et massivt investeringsprogram, men å konsekvent erstatte anleggsmidler som likevel er foreldede med fornybare anlegg. 

De estimerte gevinstene er imponerende. USA ville spare $730 milliarder i året i direkte klimarelaterte kostnader; 59 000 færre vil dø av luftforurensing; $166 til $900 milliarder. De langsiktige virkningene er enda større. 

Om estimatene til forskerne på Stanford er riktige (og vi får håpe at de utfordres nok til å få større troverdighet og blir mer robuste), så vil dette si at Norges samfunnsøkonomi må legges om på to plan: ved at vår energiforsyning også må bli fornybar (som burde være innenfor vår rekkevidde), og ved at vår egen næringsstruktur - som bygger på utvinning og produksjon av gass og olje, må gjøres om til noe helt annet. Dette kan skje gradvis, ettersom fossilenergi fases ut, men antagelig vil det skje med et sjokk: i det energimarkedet "oppdager" at Stanford-scenarioet er realistisk, vil oljeprisene falle. Både fordi kjøpere av olje og gass har forventninger om prisnedgang, men kanskje aller mest fordi andre oljeproduserende land vil få det travelt med å få solgt reservene mens det fremdeles er market for dem.

Et slikt priskollaps vil gjøre mye av aktiviteten i Nordsjøen ulønnsom, og den vil også gjøre videre forskning på fornybar energi mindre interessant.

Det er begrenset hva noen enkel instans - og særlig vår regjering - kan gjøre for å kontrollere, eller en gang påvirke i nevneverdig grad denne utviklingen. 

Men det ville være fornuftig av oss å lene oss inn i utviklingen i stedet for å fornekte, eller enda mer nytteløst, å bekjempe den: vi må planlegge ut fra den forutsetningen at oljealderen er over innenfor de neste tiår, og vi kommer til å sitte på oljereserver i bakken under havet som kommer til å være verdiløse.

Og her har Norge et fortrinn i verdenssammenheng, men vi har også ulemper.

Fortrinnene er at vi er et lite land med god tilgang til fornybare ressurser (vannkraft, vindkraft, bølgekraft, geotermiske kilder, og kanskje også solkraft); god tradisjon for å drive regulering av adferd (på godt og vondt, må sies); rimelig oversiktlige bransjer og bosetning; relativt godt utdannet befolkning som bryr seg om miljø og naturvern; og kanskje aller viktigst; ryddig statlig økonomi med stort handelsoverskudd. 

Ulempene er at vi er utrolig provinsielle, og særlig i mange akademiske og forskningsmiljø; vi har en politisk kultur som favoriserer konsensus over de beste løsningene; og ikke minst at det å avskaffe fossilkraft vil automatisk føles som å motarbeide våre egne interesser. Det hjelper ikke at vi synes å tro at vi har løst miljøproblemene ved å kjøpe Teslabiler, og at vi synes å mangle handlekraft og fornuft i utbygging av transportinfrastruktur. 

Vi greier ikke å utnytte fordelene og redusere virkningene av ulempene uten å være ambisiøse. Vanskeligheten er å vite hva vi skal være ambisiøse om. Stanford-scenarioet bygger ikke på virkningen av et eller to store gjennombrudd, men den samlede effekten av mange hundre tiltak over lang tid. Det innebærer en masse prøving og feiling, mye uenighet underveis, helt sikkert noen kameler som må svelges og fordøyes hele, og en god del motstand fra folk og organisasjoner som taper av endringene. Den underliggende tanken er at det faktisk er å få til 99% reduksjon på 35 år enn 10% på fem år. 

Her er et bitelite utvalg konkrete ting som burde oppta oss:

  • Kollektiv privatbilisme - "matpakkekjørere" er et utdatert begrep for et vedvarende fenomen. Nå finnes det teknologi som gjør det mulig for folk som ellers ville kjørt egen bil å smertefritt (for begge) haike frem og tilbake til jobb. Apper og infrastruktur må bygges, og det må bli incentiver (antagelig målt i tid fremfor kroner) å gjøre det. Men det er mulig.
  • Autonome biler - forskningen har kommet veldig langt med dette, og Norge bør tilby seg å være et prøveområde for dette. (Vi har vanskelige føreforhold, fotgjengere med dødsforakt, og mange hensynsløse sjåfører)
  • Forbløffende billig og effektiv kollektivtilbud. Det synes å være en utbredt oppfatning at rushtrafikkproblemet helst skal løses ved å gjøre et alternativ (personbil) surere enn et allerede dårlig alternativ. Vi burde heller ha et kollektivtilbud som var så billig og raskt at man måtte ha helt spesielle grunner til å velge noe annet.
  • Lønnsom fornybar energi i husholdninger. Det bør være incentiver for å investere i geotermisk oppvarming, varmepumper, og andre fornybare energikilder, og særlig i nye byggeprosjekter. 
  • Mini- og mikrokraftverk - det bør være mulig for privatpersoner, bedrifter, kommuner, og andre som sitter på fornybare energikilder å utvikle produksjon selge elektrisitet tilbake til kraftverkene til en rasjonell pris. Dette vil kreve formidable investeringer i informasjonssystemet i vårt energinettverk som antagelig vil være nyttig på andre måter.

Mine fem paroler for kvinnedagen

Om jeg skulle ha mitt eget 8.mars tog for å synliggjøre de viktigste kvinnesakssakene, ville jeg ha hatt følgende paroler:

  • Ja til sunne kroppsidealer for kvinner. Vi - og da særlig jenter og unge kvinner - bombarderes av destruktive og urealistiske skjønnhetsidealer. Vi må i stadig økende grad dyrke skjønnheten i kvinners mangfold og fremme oppbyggelige forbilder.
  • Åpne øyne om vold og voldtekt. Om det bare er omtrentlig riktig at ti prosent av norske kvinner er blitt voldtatte en eller flere ganger i løpet av sine liv, har vi et kjempeproblem. Dette må forskes, utredes, og forklares slik at vi med større sikkerhet kan forstå og gjøre noe med problemene.
  • Avskaff stereotypen om den seksuelt hjelpeløse kvinnen. Både på det ytterste venstre og høyre i vestlig politikk gjøres kvinnelig seksualitet til noe sårbart som må beskyttes. Dette er nedlatende og ødeleggende.
  • Norsk bistand spisses for kvinners rett til helse, utdannelse, yrke, og eiendom. Det er tung forskning som viser at jo mer kvinner har rett til å bestemme over familieplanlegging, søke utdannelse, velge yrke, og arve/erhverve eiendom, jo bedre er den økonomiske utviklingen. Norge bør fokusere all sin bistandspolitikk på dette, og gjerne ved å omgå patriarkalske samfunnstopper og heller satse på private initiativ.
  • Fjern hindre til selvbestemt abort! Det henger igjen altfor mange kompromisser fra 70-tallet i dagens abortlov og -ordninger som skaper unødvendige hindre for kvinner som ønsker å benytte seg av retten til å bestemme selv. Disse må fjernes.

Det kunne sikkert vært flere, men om vi gjorde fremgang på bare en av disse frem til neste 8.mars, ville jeg vært fornøyd. 

Dagen før dagen har Aftenposten ingen tro på Horne

Benytter Aftenposten seg av 8.mars for å drive partipolitikk?

Under overskriften "Tilbakeskritt for likestillingen" (ikke en gang et spørsmålstegn) avviser redaksjonen i Aftenposten på forskudd den nye regjeringens intensjon om å utvikle en ny likestillingsmelding. Grunnlaget er ikke særlig mer enn at Fremskrittspartiet har tillatt seg å være kritisk til den rødgrønne regjeringens tiltak for å fremme likestilling.

Slik dannes ortodoksi i norsk opinion. Hvis en part man liker gjennomfører noe med gode intensjoner, er det ufint, bakstreversk, og helt misforstått å stille spørsmål ved det. 

Kvoter og pappaperm er "kjeppene" som Aftenposten erklærer som helt nødvendige i tiltakene for likestilling. Kanskje de har rett, men det er det for tidlig å vite sikkert.

Kvoter kan fungere hvis de oppmuntrer grupper som ellers ikke kunne tenke seg å delta på grunn av diskriminering, til å likevel stille. Blir det mer vanlig med kvinner i styrer, så er det mer sannsynlig at de melder seg og/eller blir invitert. For eksempel. Men kvotering bygger på strukturell diskriminering: hvis vi er enige om at kjønn er et usaklig kriterium for å bli valgt til et styre når det favoriserer menn, burde vi også ha prinsipielle betenkeligheter når det favoriserer kvinner. Og hvis det blir slik at kvinners bidrag i styrearbeid generelt nedvurderes fordi de er kvoterte, har ordningen virket helt mot sin hensikt. (Heldigvis ser det ikke ut til at det er blitt slik).

Pappaperm fører til at familier der fedre av ulike årsaker ikke kan ta seg fri, mister permisjonsuker. Det hjelper ikke at det er full forvirring om hensikten med use-it-or-lose-it pappaperm: er det for at barna skal få likeverdige opplevelser med begge foreldre, er det for at menn skal ha en bedre grunn til å ta seg fri fra stillinger de ellers forventes å holde seg til, eller er det for å redusere tiden kvinner "taper" i karrieren fordi de tar seg tid til å være mødre? 

Med andre ord: i begge disse sakene er det pro og kontra, saklige argumenter begge veier. Vi trenger diskusjonen som belyser alle. 

For likestilling er et langsiktig prosjekt, og målene vil bare lykkes når det er gjennomgripende holdningsendringer. Tvang er et tilgjengelig virkemiddel, men det er risikabelt og kan ha paradoksale effekter. Det er i hvert fall ikke bakstreversk å være kritisk til forslag om bruk av det Aftenposten kaller "kjepper". 

Uansett innholdet til Hornes bestilte likestillingsmelding, vil den bli møtt med en kombinasjon av saklige innsigelser og støtte, hysterisk paroleprat, og ad hominem angrep mot alt som har med FrP å gjøre.

Aftenpostens redaksjon får nok mer applaus om de satser på paroler og ad hominem, men oppnår mer for samfunnet om de satser på saklige innsigelser og støtte. Denne lederen fyller oss ikke med håp.

Utenrikspolitisk doktrine i internettalderen

Sist gang vi hadde noe som lignet på en konfrontasjon mellom stormakter var i slutten av 1979, da Sovjetunionen invaderte Afghanistan. 

Russlands invasjon av Ukraina avstedkom reaksjoner fra begge sider som var typiske for den kalde krigen: den diplomatiske ordbruken eskalerte, det ble spilt "let's talk cop" og "pissed off cop", sanksjoner kom på banen, og en masse militære ressurser ble flyttet omkring. Det store spørsmålet var om Putin ville øke investeringen, søke en diplomatisk ordning som ville redde ansiktet hans, eller trekke seg tilbake. Våre reflekser kanaliserte George Kennan.

Men det er en annen modell under utvikling nå. For den store endringen siden den kalde krigen er allestedsnærværende informasjonsnettverk. Den delen som hans sovjetiske forgjengere tok for gitt - propaganda-apparatet - synes å ha sviktet totalt for Putin. Han har heller ikke det utenrikspolitiske apparatet Warsawa-pakten ga sovjetiske ledere. 

Informasjon er makt, og det er mulig at Putin faktisk i sin stilling har en fatal ulempe: informasjon som kommer til ham er filtrert. Tidlig i gjennomføringen av beslutninger som disse får han bare opplysninger som han forventer, og han får ikke de dårlige nyhetene før det er for sent. Han lever, som Merkel kommenterte, i en "annen verden". Det er gode muligheter for at kampanjen i Ukraina simpelthen faller sammen under egen tyngde, og at våre behov for konfrontasjon også er fra en annen verden.

Bortsett fra dette: Det er plutselig uklart hva USAs sikkerhetspolitiske garantier er gode for. Ukraina ga opp status som atommakt i 1994 mot løfter fra både USA og Russland om at de ikke skulle invaderes. Og nå har begge stormaktene brutt dette løftet - Russland ved handling, USA (foreløpig) ved unnfallenhet. 

Jeg vet sant å si ikke om USA bør gjøre noe mer, og særlig ikke hvis Putin faller for eget grep, innenrikspolitisk. Men alle land som har gitt opp noe av sin evne til å forsvare seg selv fordi de stoler på løfter fra USA om militær unnsetning, har nok en ordentlig gjennomgang av det premisset.

Dette gjelder faktisk Norge. Om Russland skulle finne på å invadere og okkupere deler av Finnmark, kunne vi regne med at USA var villige til å ta en konfrontasjon med Russland over det? 

Ballen ligger hos Putin å vise at det ikke kreves en ny "policy of containment" a la etterkrigstiden. Jeg tror han kommer til å motstridig vike unna et slikt scenario.

Men om han holder på amibisjonene om et russisk imperium, må vi i Europa finne ut hvordan vi skal greie oss uten et USA som er villig til å følge Russland, steg for steg. Og ikke minst om vi burde pent USA om å gjøre det vi så lett har kritisert landet for de siste årene. 

Rieber-Mohn burde riste og ikke bare ryste oss

Libe Rieber-Mohns oppvekst bør nok "ryste" oss, men enda mer burde det RISTE oss ut av villfarelsen om at vi har et velferdssystem som bare trenger finjusteringer.

Jeg er i alminnelighet skeptisk til kjendisers utlevering av sin vanskelig oppvekst, fordi det ser ut til å gi mer næring til folks morbide nysgjerrighet enn noe annet. Jeg mener at folk i yrker som fører til berømmelse har minst like stor krav på privatliv som alle oss andre. 

Det er åpenbart nærliggende for mange å synes synd på Libe Rieber-Mohn for sin oppvekst, og beundre henne for hennes mot nå.

Det er også fristende å redusere hennes fortelling til problemet incest, noe vi alle kan være enige om er forferdelige greier.

Og la det ligge med disse to forøvrig helt berettigede reaksjonene. Rieber-Mohn skal få vår respekt som medmenneske (selv om hun allerede hadde krav på det), og vi kan smatte og bære oss over hvor forferdelig incest er. For deretter å bli opptatte av andre ting.

Men det store problemet er at hennes historie vitner om en masse ting som ikke fungerte på 70-tallet og som antagelig ikke fungerer så godt nå heller. 

Hun satt utenfor Stortinget og tigget, og det var åpenbart ingen som så et politisk problem i at det satt en tretten-årig, antagelig ganske sliten, ung kvinne og rakk ut hånden. Politikere og rådgivere gikk forbi henne hele dagen for å holde taler hvor de enten forsvarte eller kritiserte diverse sosiale programmer og ordninger. Hun gikk til leger med skader og klager som burde ha igangsatt alle mulige tiltak. Men hun forble alene.

Rieber-Mohn greide seg. Den Onde i hennes liv døde det jeg håper var en lidelsesfull død.

Rieber-Mohn fant selv et oppbyggende miljø i AUF. Det hjalp antagelig at hun var ressurssterk, også.

Men hun var ikke den eneste som vokste opp under slike eller andre vanskelige forhold, og jeg lurer på hvilken statistikk det var som telte henne på 70-tallet. Og hvilken statistikk det er som teller vanskeligstilte barn og unge nå. Stortingsrepresentatene som gikk forbi tenåringen den gangen så antagelig ikke et systemsvikt i hennes situasjon, men et unntak fra et ellers utmerket velferdssystem. Barn og unge har det godt og trygt i Norge - det var opplest og vedtatt den gangen som nå.

NKVTS-rapporten om vold og voldtekt i Norge har uungåelige metodeproblemer, men selv om vi godtar en temmelig høy feilmargin i tallene, er det tydelig at vi har et større problem enn vi er villige til å vedgå. Å si at velferdsordningene svikter og at vi må gå gjennom premissene for ordningene, er å banne i konsensus-Norge. 

Det er tross alt et overflod av gode intensjoner. Det er ingen tvil om at vi som samfunn vil hindre oppvekster som Rieber-Mohns, og at vi vil hjelpe dem som likevel opplever dem. Men gode intensjoner er ikke nok: vi må også være villige til å erkjenne virkeligheten, godta at ikke alt vi forsøker vil lykkes like godt, og aldri være henfalne til illusjonen om at problemet er løst fordi vi ønsker at det skal være løst.

Russisk anvendelse av militærmakt er regelen og ikke unntaket. USA har skjemt oss bort.

Russlands militære innsats i Ukraina er snarere regelen enn unntaket i verdenspolitikken. Vi er blitt bortskjemte av USA.

Nordmenn er blitt bortskjemte av amerikansk utenrikspolitikk i etterkrigstiden, altså at:

  • FN-vedtak er per definisjon det moralsk høyverdig og oftest det juridisk bindende
  • Det er opplest og vedtatt at militærmakt kun skal brukes til moralsk formål, se forrige punkt om FN

Derfor er vi alltid snare med å klage høylydt over USAs "hykleri" og "skinnhellighet" når den stormakten gjør noe vi synes bryter med disse prinsippene. Og som USAs rivaler er ikke Russland og Kina heller redde for å trekke frem de samme parolene. Ingenting har passet dem bedre enn at USA får kritikk fra sine egne allierte.

Kina og Russland har nemlig et helt annet syn på utenrikspolitikk og militærmakt, nemlig at disse i all hovedsak - eller egentlig bare - skal fremme sine lands interesser. Og der er prioritetene: sikkerhet betyr mer enn frihet (særlig for andre), stabilitet betyr mer enn fordragelighet, makt betyr mer enn rett. Militærmakt er ikke et moralsk anliggende, men en risikabel vei å gå. Det er mulig, for eksempel, at Putin-doktrinen vil gå på at Russland som moderland skal med militære midler (om nødvendig) sikre sin posisjon som etnisk senter for alle med felles språklig og religiøs arv i hele Øst-Europa og Asia.

Med et litt underfundig smil kan dette kalles realpolitikk. Av typen vi har vært forskånet for i lang tid, men som alltid finnes under overflaten. 

Det er interessant å merke seg at av de viktigste amerikanske utenrikspolitiske doktriner, så er det tre (Monroe, Teddy Roosevelt og Carter) som eksplisitt dreier seg om USAs økonomiske interesser, to (Truman og Reagan) som dreide seg om å bekjempe kommunisme, og en (Bush d.y.) som kunne være anvendelig til begge formål. Dette har vi i Norge, Vest-Europa, Australia, og andre steder nytt godt av. Samtidig som vi har latt USA legge inn hoveddelen av innsats, både i penger og menneskeliv. 

Mye kan diskuteres - og særlig med etterpåklokskap - om amerikansk utenrikspolitikk, men den har alltid måttet rettferdiggjøres overfor den amerikanske offentligheten med at den tjente et idealistisk formål. Enten det er å skåne land for kommunisme (et absolutt berettiget mål), stabilisere brennbare konfliktområder, eller sikre tilgang til energi for verdensøkonomien, har en amerikansk politikk aldri kunnet forsvare militære midler med behovet for å bevare eller øke makt. 

Slikt ansvar føler ikke Kina og Russland, og antagelig heller ikke India. Og i hvert fall ikke Iran. 

Hvis USA velger en mindre aktiv utenrikspolitisk linje, så vil den egeninteresserte modellen bli mer fremtredende. Vi vil se mer militærmakt - og trussel om militærmakt - brukt til å fremme de sterke landenes egne interesser, uansett om det går utover andre lands suverenitet, stabilitet, demokrati, økonomisk utvikling, eller annet. 

Og da kan vi komme til å savne den aktive, idealistiske USA vi var så snare med å kritisere. For jeg er ikke sikker på at for eksempel EU har det i seg å overta noen del av USAs rolle.

25.02.2014

Den nyutnevnte norske produktivitetskommisjonen har lagt ut lenker til tre andre lands produktiviteskommisjoner, nemlig i DanmarkAustralia, og New Zealand. I tillegg driver blant annet OECD og en rekke andre land forskning og utredning uten at de har en stående kommisjon.

Innenfor kommisjonsstrukturen ser det ut til å være to modeller:

  • I New Zealand og Australia er det stående kommisjoner som tar for seg problemstillinger som henvises til dem. Dette kan noe forenklet sies å være en "bottom up" tilnærming, der den samlede produktivitet forbedres ved at bestanddelene bearbeides.
  • I Danmark og slik det ser ut til for Norge, er kommisjonen et tidsbegrenset prosjekt der det arbeides "top down" - kommisjonen tar for seg hele samfunnet og utarbeider føringer som så kan anvendes til videre og mer spesifikke studier.

Begge disse tilnærmingene har fordeler og ulemper, men begge vil måtte jobbe med de samme utfordringene. 

Det alle synes å ha til felles er at de vil ha en åpen og transparent prosess for sitt arbeid. Dette har flere årsaker, alle prisverdige:

  • Forankring hos interessenter, altså politiske drivkrefter, næringslivet, fagforeninger, akademia, m.m. Og så meg, da. Jo mer vi alle får anledning til å sette oss inn i, slite med, eventuelt krangle mot eller for, det kommisjonen holder på med, jo mer sannsynlig er det at vi ikke misforstår hva det dreier seg om.
  • Flere gode ideer. Det er masse teori og økonometri i dette feltet, men faktiske produktivitetsendringer er faktisk svært konkrete: teknologisk innovasjon, bedre ledelse, mer effektiv organisasjon av alle slags ressurser skjer på gateplan.
  • Raskere endringer. Jo fortere ideer og innsikt får se dagens lys, jo mer sannsynlig er det at de blir utprøvd og resultatene klare. Vi kan egentlig ikke komme i gang for tidlig med dette arbeidet.

Det gjenstår å se om vår egen kommisjon lykkes med å:

  • Lære mest mulig fra utlandet. I tillegg til de tre kommisjonene de har nevnt, har den norske kommisjonene lagt ut lenker til lignende arbeid i regi av den amerikanske og britiske regjering, FN, OECD, og andre. 
  • Påvirke en konstruktiv debatt om de viktige spørsmålene. Dette er et felt med mye politisk teleslag. 

(Dette innlegget er også utgitt på bloggen til mitt firma, VYER AS)

Hva er etnosentrisme?

Den nyttigste måten å motarbeide etnosentrisme på, er å se etter tankefeil. Også litt om hvorfor noen utgaver for etnosentrisme er legitime, hvordan skadelig etnosentrisme er det samme som "truthiness", og de fire tingene som mangler fra en konstruktiv debatt om fremmedes skikker.

Det var flere som syntes jeg skjøt med for grovt skyts da jeg i går beskyldte Bente Dalsbæk for etnosentrisme i sin kronikk om tidlig mannlig omskjæring. 

Det kan være at det mangler en felles forståelse av hva etnosentrisme her, og derfor skylder jeg å forklare hva jeg legger i det.

Definisjonen på etnosentrisme er i all enkelhet "overbevisning om at ens egen kultur og etnisitet er overlegen". Det defineres også som "tendensen til å dømme andre kulturers adferd etter sin egen kulturs standarder."

Et åpenbart eksempel på etnosentristet, for eksempel, vil være hvis en nordmann gjorde narr av japaneres måte å hilse på, eller det tradisjonelle antrekket til innfødte i Latin-Amerika, eller matskikkene til urfolket i Australia. Det som synes merkelig på oss, er helt naturlig for dem.

Det finnes mange slike eksempler, men det er også mange vanskelige eksempler.

Dette kommer av at i vår kultur inngår også en del overbevisninger om verdier vi faktisk mener er bedre, mer opplyste, mer gagnlige. For eksempel at barn født utenfor ekteskap har akkurat samme rettigheter som barn født i ekteskap. Eller at kvinner har lik arverett som menn. Eller at kvinner skal ha fritt studie-og yrkesvalg. Vi har andre standarder for sømmelig antrekk enn for eksempel Iran, fordi vi mener det er til ulempe for kvinner å dekke håret sitt. Vi har (forholdsvis) høy aldersgrense for at mindreårige skal arbeide og (forholdsvis) lav seksuell lavalder. 

Med andre ord: om det er berettiget at vi holder vår kulturs verdier over andre, så har vi rett og ofte plikt til å gjøre det. Vi kan kanskje godta at andre land har en annen konklusjon om dødsstraff, men det er ikke noe galt i at vi holder fast på vår overbevisning om at det er galt. 

Men tankefeilen vi bør unngå er denne: simpelthen fordi vi gjør det slik, eller føler det slik, må det være riktig. En slik impuls er etnosentrisk og faller i akkurat samme logiske felle som "truthiness": det blir viktigere at vi føler oss frem til hva som er sant enn at vi undersøker det. 


Problemet med innlegget til Bente Dalsbæk (og mange andre, hennes var faktisk over gjennomsnittet) var at den bygget på følgende underliggende resonnement:

  • Vi setter verdi ABC (i dette tilfellet, barnets rett til å velge eget livssyn) høyt (et fagert og uangripelig prinsipp)
  • De Andre (i dette tilfellet jøder, muslimer, koptisk kristne, de fleste amerikanere, koreanere, til sammen en tredjedel av verdens befolkning) som avviker fra våre skikker og gjør barna forskjellige fra våre barn
  • Ettersom vår kultur setter denne verdien høyt, og deres barn får et annerledes utseende enn våre barn, så må det være slik at De Andre ikke setter denne verdien like høyt som oss
  • Derfor må vi hindre dem fra å legge slike begrensninger på sine barn med det enkleste middelet, nemlig et forbud.

Når det gjelder mannlig tidlig omskjæring, kommer dette resonnementet til anvendelse i mange andre sammenhenger også: vår kultur vil ikke påføre barn unødig smerte; omskjæring er smertefullt; derfor må det stanses. Vår kultur vil unngå unødige kirurgiske inngrep på barn som ikke kan samtykke; dette er et unødig inngrep; derfor må det stanses.

Det som mangler fra alle disse resonnementene, er (blant annet) følgende:

  • Et kritisk syn til egen kulturs skikker. Det finnes en lang rekke skikker vi har, som er til foreldrenes beste enn barnas beste. Uten tvil vokser barn i Norge opp med mange rare og feilaktige forestillinger om fremmede kulturer, andre sosiale grupper, m.m. "Ut på tur, aldri sur" har vært et tyranni for mange barn. Barn tvinges til å delta i idrettsarrangement de hverken har anlegg eller interesse for. Familikeveld foran TVen kan like godt dreie seg om Paradise Hotel som en BBC-dokumentar. Osv. 
  • Et åpent og ærlig syn på De Andres skikker. Der egne skikker regnes som selvsagte og grunnleggende, blir Andres skikker avviste som arkaiske, primitive, unødvendige, rituelle, altså egentlig mindreverdige. Å faste til Ramadan eller feire til Eid, for eksempel, regnes som noe eksotisk, og de som ikke gjør det, regnes som "moderne" og "opplyste".  Slik blir Purim noe eksotisk og Halloween noe festlig.
  • En vilje til å se på de faktiske konsekvensene av skikken man vil forby. Vi er mot kjønnsdiskriminering, barnearbeid, m.m., fordi disse skikkene beviselig har skade. Vi støtter kvinners stemmerett fordi vi fremmedgjør halvparten av vår befolkning fra sitt eget samfunn hvis vi ikke gjør det. Men det finnes skikker vi synes er merkelige som ikke er til skade, eller som er til liten skade. Det er ikke til skade for noen at jenter går med hijab. Det er ikke til skade for noen at noen ungdomsskoleelever ikke vil være nakne i dusjen. Det er ikke til skade for noen at noen ikke vil spise svinekjøtt eller drikke alkohold. Riktignok utfordrer disse skikkene oss, men det har vi bare godt av. 
  • Interesse for hvilken virkning det foreslåtte tiltaket (for eksempel et forbud) vil ha. Det er et kjent fenomen at ting vi blir hindret fra å ha, også blir mer kostbare for oss. Historien har vist at forbud mot en kulturell skikk alltid innebærer store problemer og ofte virker mot sin hensikt. I Norge har vi blant annet forsøkt å forby skateboards, fyrverkeri, Segway, og Life of Brian med det resultat at alle disse bare har fått mer interesse. Når det er snakk om å forby brunost i nistepakken til barn, kan jeg garantere at brunost bare blir mer utbredt. Et forbud er alltid det mest drastiske tiltaket.

Det underliggende problem i Norge og mange andre nordeuropeiske samfunn (der det er en dominerende etnisk majoritet) er at vi synes å ha et underbevisst behov for å assimilere minoriteter. Vi kan godta at folk er annerledes, men ikke at de forblir det. Om innvandrergenerasjonen går med skaut, forventer vi at deres barn slutter å gjøre det. Før eller senere bør folk bli etniske nordmenn og spise pølse i lompe, drikke øl, slå seg løs på julebord, bevege seg innenfor det spektrum religiøsitet som virker "moderne". De bør bli bofaste, skaffe seg norsk som førstespråk, brife med norske populærkulturelle referanser. 

Vi underskriver alle mulige traktater om minoriteters rettigheter men mener disse rettighetene egentlig er provisoriske. 

Det som naturligvis blir borte er alvorlige og nyttige diskusjoner om konfliktene som oppstår mellom to kulturer som møtes. For eksempel: både etnisk norske og somaliske kulturer verdsetter sømmelighet, men vi har ulike standarder for hva det egentlig betyr - somalere dekker over mer enn oss. Men det kunne være interessant å diskutere hvorfor vi alle er opptatt av sømmelighet, hva vi forsøker å oppnå med det, hva slike antrekkskrav sier om menns forventninger til kvinner, skjønnhetsideal, osv.

Slike debatter blir borte hvis en skikk (hijab) avvises som kvinneundertrykkende, mens digre plakater med altfor tynne modeller aksepteres som "moderne".

Hvem lærer hva av Jane Elliott?

Jane Elliotts "eksperimenter" er smertefulle å se på og trolig enda mer smertefulle å delta i. Men lærer vi ulike ting avhengig av ståsted?

I over 40 år har Jane Elliott ledet heldagsøkter der deltagerne har fått seg en lærepenge i hva rasisme går ut på, hvor utbredt det egentlig er, og hvor vanskelig det er å forstå virkningen det har.

I 2009 arrangerte hun et slikt arrangement i London som førte til denne dokumentarfilmen. Den er på 45 minutter, ikke helt svelge, og det er verdt tiden å se hele:

Jeg mistenker at forskjellige folk vil merke seg ulike ting fra dette, og det kunne være interessant å vite hvordan selve dokumentaren ble redigert.

Her er noen tanker:

  • Gjentatte ganger gir Elliott utrykk for at det er de blåøyde som trenger lærepengene, men at de brunøyde antagelig allerede forstår det. Stemmene til dem som i tillegg til å være brunøyde også har mørk hud blir vektlagte, for mye av dynamikken er velkjent for dem. Men her er også "hvite" brunøyde som - skal vi gå med Elliotts uttalelser - har like mye behov for å kjenne rasisme på kroppen som de blåyøyde hvite. 
  • Poenget med å skille mellom blåøyde og brunøyde er at alle (formodentlig) i utgangspunktet er enig i at det er et absurd skille. Og i tidligere utgaver av dette har Elliott bare hatt hvite deltagere som likevel er skilt på øyenfarve, og så har hun kjørt på med "oss mot dem" der hun har byttet på om hun hetser (for det kan ikke kalles annet) dem med blå eller brune øyne.
  • I vårt samfunn (som i England) er (så å si) alle prinsipielt mot rasisme. Når vi begår rasistiske handlinger (dette snakker Elliott om helt på slutten), så skyldes det i hovedsak tankefeil som vi ikke en gang er klar over. Disse kan vi finne på å rasjonalisere om vi blir oppmerksomme på dem, men som regel går de ubemerket hen. 
  • Arbeidet mot rasisme går derfor ut på å bygge oppmerksomhet rundt disse tankefeilene ved å utfordre forutinntagelser vi har om folk basert på overfladiske inntrykk og etablerte stereotyper. 
  • De som trolig er minst mottagelige for slikt arbeid er dem som tror at de ved å være prinsipielt mot rasisme er immuniserte mot det
  • Her er det særlig den norske utgaven av The White Man's Burden som gjør seg gjeldende: forestillingen om at alle verdens folk vil få det bedre om de bare blir mer som oss nordmenn. At det selvfølgelig er i orden at de har annen hudfarve (som om det er snilt av oss å godta det) så lenge de retter seg etter det vi anser som akseptable ting. 

Det kunne være interessant å forestille seg hva slags simulasjon av denne typen ville vært mest tankevekkende i Norge.

Riktig produktivitetsstrategi fra fagforeninger vil gi medvind

Selv om produktivitet er en av de viktigste - og kanskje den viktigste - faktoren i økonomisk vekst, fører endringer i produktivitet med seg en rekke paradokser. På kort sikt vil produktivitet bli dårligere samtidig som økonomien blir bedre, og omvendt: produktivitet kan forbedres mens det står dårligere til ellers. Videre fordeler effekten av produktiviteten seg ujevnt. De helt enorme produktivitetsforbedringene fra den industrielle revolusjon førte til at hele yrker og bransjer ble lagt ned. At andre så ble opprettet var til liten trøst for dem som måtte gjennom tøffe omstillinger.

Disse paradoksene setter fagforeninger i vanskelige dilemmaer: på den ene siden er det til medlemmenes beste på sikt at arbeidsproduktivitet forbedres. Jo mer hver arbeidstime produserer, jo større krav har arbeidere på en del av gevinsten. På den annen side kan slike produktivitetsforbedringer overflødiggjøre arbeidsplasser, og dette vil på kort sikt sette press på å holde lønningene nede og på lang sikt redusere antall arbeidsplasser (og medlemmer).

Fagforeningene har derfor et klart kortsiktig incentive til å motarbeide produktivitetsfremmende tiltak som overflødiggjør arbeidsplasser og/eller setter press på lønninger. Men erfaring viser at produktivitetsforbedringer alltid vinner frem på lang sikt. 

Den rette strategien for fagforeninger bør derfor bygge på to tanker: 1) å fremme arbeidsproduktivitet for sine medlemmer for å synliggjøre den økonomiske effekten av arbeidet deres og dermed øke reelle lønninger, og 2) fremme omstillinger som minimerer uheldige kortsiktige virkninger. Kort sagt: jobb med strømmen og minimer de kortsiktige skadene.

En slik strategi vil få mye medvind: ettersom rutinemessige oppgaver blir i stadig større grad automatiserte, blir rent menneskelige egenskaper og ekspertise stadig mer verdsatt. Som en andel av den samlede arbeidsstyrken blir andelen ufaglært arbeid stadig mindre, og etterspørselen etter høy fagkompetanse stadig høyere. Jeg tror dette vil stadig tydeligere i praktiske yrkesområder: alt fra bilpleie til maskinoperatører til omsorgsyrker krever stadig høyere kompetanse. 

Altså: Ordet "fag" i fagforening vil bli stadig viktigere.

Hva er egentlig produktivitet?

Forhåpentligvis stimulerer Produktivitetskommisjonen det mye (konstruktiv) debatt om "produktivitet" i tiden som kommer. Det er bare å håpe at forvirring i begrepene ikke sender debatten helt på villspor, og her er mitt innledende forsøk å oppklare litt.

Produktivitet er ikke bare arbeidsproduktivitet. Som denne siden hos Statistisk Sentralbyrå påpeker, er produktivitet "forholdet mellom produksjon og ressursinnsats". Selv om vi oftest og av gode grunner er opptatt av arbeidskapital (i følge SSB er "bruttoprodukt i faste priser per timeverk"), så er ikke timeverk den eneste relevante knappe ressursen. Vi må også måle produktivitet i kapital og forsåvidt i forringelse av naturressurser og annet.

Egentlig er også denne definisjonen av "arbeidsproduktivitet" også misvisende. Egentlig er ressursen ikke timeverk men kroner betalt for innsats. Når du bygger et hus er du mindre interessert i antall timer som gikk til å bygge det enn du er i hvor mange kroner den kostet. Byggeren vil ha sammenfallende interesser og vil derfor både redusere antall timer og gjennomsnittlig timelønn for å få den totale prisen ned. En håndverker som forstår det vil derfor være opptatt av å få til mest mulig på en time for å rettferdiggjøre en høyere timelønn. Det blir produktivitet av at disse partene presser hverandre. 

Det er ikke så lett å måle som det gis inntrykk av. Som også LOs innspill til kommisjonen påpeker, er for eksempel produktivitet i offentlig sektor vanskelig å måle. For eksempel: en sykepleiers produktivitet måles i hans eller hennes gjennomsnittlige timelønnskostnad - vi antar simpelthen at produksjonen til en sykepleier er akkurat lik det timen koster. Dette er åpenbart villedende for sykepleieren men er nødvendig for at vi skal ha et aggregert mål på produktivitet. 

Det egentlig målet på "produksjon" er noe så vagt som "nytte", det vil si at vi fremstiller noe som verdsettes av andre nok til at de vil gi avkall på noe annet nyttig. Men det er umulig å måle med noen presisjon: de mange frivillige timene som går med til å holde idrettslag gående i Norge regnes for eksempel ikke med i noen produktivitetsmål, men unødvendige byråkratiske prosesser gjør det. Utnyttelsen av beboelig areal i Bærum (for eksempel) regnes heller ikke i noe produktivitetstall, og heller ikke utnyttelsen av tilgjengelig ferskt vann eller fallrettigheter (hvor mye fersk vann renner rett ut i havet?)

Jo mer markedsorienterte vi er, jo lettere er det å måle reell produktivitet. Hvorfor? Fordi en større del av prisene som betales for innsats er forbundet med aktive valg. Vi vet ikke om hvor verdifulle NAV-tjenester er, fordi vi vet ikke hvor mye folk er villige til å betale for dem. Og det kan vi heller ikke: prisen fastsettes gjennom en budsjettprosess der offentlig forvaltning tar stilling hva tjenestene er verdt og hva slags innsats som er rimelig for å få dem til.

Produktivitetsfremmende tiltak har varierende effekt i forskjellige bransjer: Arbeidskrevende helse- og omsorgstjenester kan ikke automatiseres særlig. Hvis vi skal betale folk i disse sektorene det tjenestene er verdt, må vi finne oss i at de vil ligge lengre etter i produktivitetsfremmende tiltak, og de vil derfor ta en større del av ressursene (særlig ettersom behovet for slike tjenester øker).

Følgelig: jo større offentlig sektor er, jo vanskeligere er det med pålitelige mål på produktivitet. Vi kan få mistanker på overordnet nivå: hvis det norske helsesystemet er det nest dyreste i verden målt per innbygger og ikke oppnår resultater som er i verdensklassen, er det rimelig å anta at det er produktivitetsproblemer i sektoren. Og vi kan jobbe med det på mikronivå: vi kan se på den samlede produksjon på - for eksempel - saksbehandlinger for et NAV-kontor og finne måter å øke produktiviteten på. Men alle slike analyser innebærer forenklinger. 

Det er andre fallgruber: For eksempel vil det til tider være en invers sammenheng mellom sysselsetting og produktivitet. Hvis den inkrementelle effekten av å sette en person i arbeidet er lavere enn gjennomsnittproduktiviteten, vil gjennomsnittsproduktiviteten synke selv om produksjonen går opp. Videre: eksport av naturressurser gir villedende produktivitetstall. En tenkt kommune på 2000 personer som eksporterer 2 milliarder kroner i strøm hvert år vil ha en million kroner "produksjon" mer per innbygger, enda produktiviteten ikke ligger i annet enn flaks.

Sist men ikke minst: for Norge dreier produktivitet seg om noe helt avgjørende, nemlig om det er mulig for oss å opprettholde den høye levestandarden vi forventer generelt og den generelt flate inntektsfordelingen spesielt. Hvis vi skal unne oss høyere levestandard enn våre naboer, må vi på en eller annen måte produsere tilsvarende mer. 

Dette er enda mer komplisert å forstå enn jeg gir inntrykk av her, og produktivitetsfremmende tiltak er et emne i seg selv. 

Hva mener Manifest egentlig om produktivitet?

"Produktiviteten i Norge er for viktig til å overlates eksperter håndplukket av Siv Jensen" skriver Lars Gunnesdal i Manifest. Som finansminister med tillit i det folkevalgte storting er det Siv Jensens ansvar og myndighet å håndplukke eksperter. Men la oss anta at denne tåpelige parolen skyldtes dårlig impulskontroll hos Manifests redaktører og komme til selve poenget.

Det gjenstår å se om Manifest og søskenbarnet Agenda kommer til å drive konstruktiv kritikk fra sosialdemokratisk ståsted (som jeg vil gi stående applaus) eller kranglete opposisjonspolitkkk på vegne av - unnskyld utrykket - makteliten på norsk venstreside. Det kommer an på hvor uavhengige de tør være.

Lars Gunnesdal viser litt av begge deler i kronikk i Manifest der han advarer den nylig utnevnte produktivitetskommisjonen mot å ri ideologiske kjepphester. 

Han har helt rett i at produktivitetsforbedring er avgjørende for fortsatt økonomisk utvikling, og at selv små avvik gir store utslag over tid for helheten. Han er antagelig inne på noe når han påpeker at finanskrisen og problemer i byggebransjen kan ha en del å si. 

Men så begynner han å ri sine egne ideologiske kjepphester når han skriver:

"Privatisering har lite med produktivitetsvekst å gjøre, men handler desto mer om å åpne nye markeder for selskaper som ønsker sugerør i fellesskapets velferdskasse."

Private selskaper som leverer tjenester til offentlige institusjoner gjør det for å tjene penger til livets opphold. Men de må - åpenbart - levere tjenester som det offentlige vil betale for. Hvis tjenestene ikke leveres, eller utføres for dårlig, får ikke de private betalt. Hvis de ikke makter å tjene penger på det, går de under. Det er store fordeler med det, men det er også begrensninger. 

En slik ordning handler ikke om "sugerør i fellesskapets velferdskasse" men fornuftig økonomisk forvaltning av skattebetalernes penger. "Fellesskapet" har et soleklart ansvar å kjøpe tjenester best og billigst mulig, og mitt inntrykk er at offentlige institusjoner tar dette ansvaret svært alvorlig. At de kjøper tjenester fra private er ofte (men ikke alltid) den beste måten å gjøre dette på.

Så skriver Gunnesdal

"Det virker som det danske kommisjonsmedlem Peter Birch-Sørensen ønsker å trekke kommisjonen i en slik ideologibasert retning, i stedet for å legge fakta fra norsk arbeidsliv til grunn. «Grunnleggende tror vi på konkurranse som en viktig faktor for produktivitetsvekst», sier han til Klassekampen. Konkurranseutsetting av offentlige tjenester og privatisering står sentralt som virkemiddel i anbefalingene til den danske kommisjonen han har ledet."

Men problemet med Birch-Sørensens uttalelse er at han underdriver. Konkurranse er overlegent den viktigste faktor for produktivitetsvekst i vår tid. En kommmisjon som ikke tar høyde for dette faktum burde legges ned med en gang og det tror jeg også en sosialdemokratisk finansminister ville gjort.

Og med mindre Gunnesdal er en dogmatisk marxist, så vet han bedre enn det han gir utrykk for her: konkurranse i et fritt og stabilt næringsliv er og har vært helt avgjørende for økonomisk vekst og positiv samfunnsutvikling i Norge og alle land vi kunne finne på å sammenligne oss med.

Det er ikke det samme som å gå til motsatt ytterpunkt ved å privatisere alt. Privatisering og konkurranseutsetting er et av flere midler for å fremme produktivitetsforbedringer, og det har sine ulemper. 

Men det er nettopp poenget: produktivitetsforbedring koster. Det koster arbeidsplasser, det fører til at hele bransjer legges ned, det forårsaker store kapitalforflytninger, det kan skape sosial uro og menneskelige tragedier. Jeg vet ikke kusker og salmakere var fagorganiserte for 120 år siden, men det er ingen tvil om at samfunnet hadde bedre av at de fikk nye yrker i stedet for å få sine arbeidsplasser beskyttet. 

Gunnesdals egentlige agenda kan vi få mistanke av ved å lese følgende innledende avsnitt om produktivitetsproblemer i byggebransjen:

"Blant mulige årsaker peker LO på utstrakt bruk av innleid arbeidskraft, flere underentreprenører på byggeplassene og flere arbeidsinnvandrere. Når antallet firma per byggeplass og antallet formenn som må overvåke arbeidet går opp, går produktiviteten ned."

Om LOs "mulige årsaker" er riktige, er problemet at byggebransjen ikke er konkurranseutsatt nok. Hvis det å ha fast ansatte fagorganiserte, norske håndverkere og byggarbeidere gir høyere produktivitet (billigere bygninger), så ville byggebransjen naturligvis valgt det. Profittmotiv og produktivitet har en direkte kobling generelt, og i prosjektorienterte bransjer spesielt. 

Med andre ord: et svært dårlig eksempel på Gunnesdals poeng. 

Hvorfor grunnloven bør alltid være omstridt

Olemic Thommessen hadde et viktig poeng på NRK forleden: 200-årsjubileet for Grunnloven skal ikke i hovedsak dreie seg om hva Eidsvollmennene underskrev i 1814, men hva vårt samfunn har foretatt seg de siste 200 årene for å forbedre demokratiet. 

Konstitusjonelle problemstillinger får altfor lite oppmerksomhet i norsk debatt. Når det utgis bøker som viser skyggesidene i norsk samfunnsliv de siste 200 årene, må vi også få en forklaring på hva det var i vår konstitusjon som tillot disse tingene. Uten tvil tenkte nordmenn den gangen som nå at vi hadde en utmerket grunnlov uten vesentlige lyter. 

Det skal storme rundt den maktutøvelsen grunnloven gjør mulig og hva den begrenser. Kristin Clemet skrapte på overflaten da hun nylig påpekte et fenomen jeg ikke en gang var klar over, nemlig bruk av underutvalg i regjeringen. Likeledes kan man bekymre seg over organisasjonsfriheten i et land der den største fagorganisasjonen aktivt støtter et bestemt parti. Elller om internasjonale traktater vi har underskrevet overstyrer vår egen grunnlov. Hva som begrenser ytringsfrihet, livssynsfrihet, og foreldreansvar. Adgangen til andre offentlige aktører enn utenriksdepartementet til å drive utenrikspolitikk på vegne av Norge.

Jeg overraskes også stadig over at stortingsrepresentanter avkreves mer lojalitet overfor sine partier enn sine velgere. Terskelen for å støtte et mistillitsforslag mot en regjering bør være skyhøy, men terskelen for konstruktiv kritikk bør være lav. Det kan være at vi også må vurdere en direkte innvalgt utøvende statsmakt. 

Jeg synes også at høyesterett spiller en altfor svak rolle i fortolkningen av konstitusjonelle spørsmål. 

Det er sikkert mye mer.

Det er altfor sjeldent at noen sier:

"Kan Grunnloven tillate dette?" "Bør den endres?"

Og enda sjeldnere at noen sier "Ja, det er en del av kostnaden ved å gå prinsipielt til verks". 

Jeg håper med andre ord jubileet oppfordrer til langt mindre selvgod feiring og langt mer kritikk. Hvor langt er det mellom det samfunnet vi ønsker å være og det samfunnet vi faktisk er?

 

Hvorfor NRKs sketsj om jødeparagrafen bommet stygt

NRKs sketsj om innføringen av den såkalte "jødeparagrafen" (som forøvrig også gjaldt "jesuitter og mundeordener") var ikke krenkende mot jøder, jesuitter, munkeordener (eller forsåvidt "negre", nordlendinger, italienere, eller hva man nå kaller folk fra Flandern). 

Men den var dårlig fordi den hadde totalt misforstått hva vi skal lære av paragrafen. Den var krenkende fordi den opphøyer 2014 til å være kategorisk overlegen 1814. 

For å sitere en godt opplyst korrespondent:

Sketsjen er...

..Ekstremt kronosentrisk.

Det intellektuelle nivået til i hvert fall en del av de som skrev grunnloven var langt høyere enn hos nesten alle stortingsrepresentanter idag. Og det var nettopp det at de var så oppdatert på europeisk samtidsdebatt og filosofi som inspirerte dem til paragraf 2. 

Det er altså et premiss for å underholdes av sketsjen at man ikke vet noe som helst om sin nære historie.

Eller for å si det på en annen måte: man kan ikke samtidig feire grunnloven som et gjennomslag for opplysningstidens demokratiske bevegelser og karakterisere dem som utformet den som primitive, fremmedfiendtlige rasister. Vår oppfatning om at en slik paragraf åpenbart sto i strid med det grunnloven egentlig skulle utrette ville blitt møtt med forundring av de fremmøtte på Eidsvoll. 

Men hvor kommer misforståelsen i sketsjen fra?

Mye av den populære oppfatningen om paragraf to kommer fra anekdoten om Teis Lundegaard som gjengis her:

I spørsmålet om jøders adgang til riket har Teis Lundegaard vært tillagt en spesiell rolle. På grunnlag av skorenskriver Thomas Bryns dagboksopptegnelser skriver Henrik Wergeland at Lundegaard fikk avsluttet debatten da han raskt reiste seg og ropte: ?Staaer op Alle, som ingen Jøder ville have i Landet!? Forsamlingen skal ha fulgt ropet. Andre, deriblant Jacob Aall, mener at dette var å overdrive Lundegaards rolle i denne saken. Tanken om å ikke gi jøder adgang til riket hadde bred tilslutning, bl.a. hadde Nicolai Wergeland uttalt seg skarpt mot å åpne grensene for jøder. På Eidsvoll foreslo konstitusjonskomiteen at jøder fremdeles skulle være utelukket fra adgang til riket; dette ble støttet av flertallet og vedtatt.
http://archive.is/0EvvF#selection-187.0-187.727

Fortellingen er anekdotisk og har bare én kilde, ikke notert i noen protokoller fra Eidsvoll. Men det har festet seg, den tjukke bonden fra Sørlandet som reagerer med refleksiv fremmedfiendtlighet.

Folk som Nicolai Wergeland og Johan Sverdrup, som beviselig gikk inn for paragraf 2, var utvilsomt beleste og intellektuelle. 

 

Har norsk idrettselite ikke hørt om periodisering?

Det er virkelig grunn til bekymring hvis langrennslaget ikke bruker periodisering i sin trening, slik Kaggestad antyder.


Da det holdt å være jævlig flink på ski: Nils Mora-Nisse Karlsson i 1952. Kilde: Wikimedia

I dag var ikke Johan Kaggestad klar til å gi smøring all skylden for at langrennslaget ikke møter (skyhøye, forøvrig) forventninger i OL. Med forbehold om at jeg husker sitatet hans feil sa han noe slikt som:

"De kan ikke gå ut fra at god form i desember garanterer god form i februar. I min erfaring er man kun i topp form ca tre uker om gangen."

Jeg håper at Kaggestad sparket inn åpne dører her. Ellers står det skikkelig dårlig til med norsk idrett.

Det har lenge vært kjent at trening i utholdenhetsport er mest effektiv når den anvender periodisering, altså at hele sesongen legges opp til toppform i en bestemt og kort periode. Konkurranser før dette er å regne som mental og fysisk trening, og konkurranser etterpå som vedlikehold. 

I den grad at OL og VM er de viktigste mesterskapene for utøverne, er det fornuftig at trenerne legger opp en plan som sikrer toppform akkurat i den aktuelle tidsperioden. Det burde bekymre oss hvis en utøver gjør det kjempeskarpt fire uker før mesterskap. Sportsjournalister som entusiastisk roser atleter for gode resultater tidlig i sesongen er derfor ofte på villspor. Hvis landslaget tas ut på grunnlag av prestasjoner to måneder før mesterskapet, er det likeledes stor sjanse for at de velger feil.

 

Hva vi skal mene om folkeavstemningen i Sveits

Jeg vet ikke nok til å ha en mening, selv om det er fristende å ha en likevel. Noe å ha i bakhodet når du leser veldig tydelige men dårlig underbygde standpunkter.

Jeg har ingen mening om folkeavstemingen i Sveits.

Jeg vet hvilken mening jeg burde ha, nemlig at dette er et klart slag mot det multietniske Europa, et utslag av populisme, en vanskelig sak for Norge. Det skal visst også demonstrere problemet med at flertallet kanskje ikke er så innvandringsliberale som politikere vil ha det til, at nå politikerne endelig ta disse signalene alvorlig.

Men jeg har lært av erfaring at det synspunktet jeg får servert i norsk presse, ofte er litt overfordøyd. Antagelig ligger det en dypere debatt - på tysk/franks/italiensk - om folkeavstemningen som har mange stråmenn, nyanser, kompromisser, og uenighet som gjør at velgerne i Sveits fikk mulighet til å overveie hva de stemte. Og at den jevne sveitser følgelig har et bedre grunnlag for sitt standpunkt enn jeg har for å refleksivt forholde meg til det.

Når jeg i tillegg vet at Sveits alltid har hatt en særdeles restriktiv innvandringspolitikk, blir det litt viktig å forstå nøyaktig hva som som vil endre seg i praksis. 

Dette har jeg ikke rukket å sette meg inn i. Og jeg vet ikke om jeg tar meg tid til å gjøre det i nærmeste fremtid. Det kan jo naturligvis endre seg hvis 1) dette viser seg å være direkte relevant for debatten i Norge, eller 2) jeg blir mer nysgjerrig.

Poenget med dette innlegget er følgende: med akkurat like lite kunnskap som jeg har nå, kunne jeg skrevet et blogginnlegg hvor jeg tok skarpt til orde for eller mot saken. Jeg kunne lagt frem argumenter, paroler, klisjeer, advarsler, prognoser, osv., basert helt på det jeg ønsket var tilfellet, for å fremme mitt perspektiv på saken. 

Men jeg må være ærlig og si at overskriftene jeg har lest så langt er ikke tilstrekkelige til at jeg kan danne meg en mening. 

Min utfordring til dem som leser dette og har kommet så langt at dere stiller samme spørsmål til innlegg dere leser om sveitsernes folkeavstemning: vanker det ny innsikt, eller brukes nyheten for å fremme synspunktere dere allerede kjenner til? Er dere overbeviste om at skribenten faktisk har fordypet seg i saken, eller skriver han/hun bare om et overfladisk inntrykk? Sitter dere igjen med inntrykket av at sveitserne helt åpenbart er veldig dumme eller veldig smarte som har stemt slik de har gjort, kan du være trygg på at du har mer å lære om saken.

Hva vi skal mene om folkeavstemningen i Sveits

Jeg vet ikke nok til å ha en mening, selv om det er fristende å ha en likevel. Noe å ha i bakhodet når du leser veldig tydelige men dårlig underbygde standpunkter.

Jeg har ingen mening om folkeavstemingen i Sveits.

Jeg vet hvilken mening jeg burde ha, nemlig at dette er et klart slag mot det multietniske Europa, et utslag av populisme, en vanskelig sak for Norge. Det skal visst også demonstrere problemet med at flertallet kanskje ikke er så innvandringsliberale som politikere vil ha det til, at nå politikerne endelig ta disse signalene alvorlig.

Men jeg har lært av erfaring at det synspunktet jeg får servert i norsk presse, ofte er litt overfordøyd. Antagelig ligger det en dypere debatt - på tysk/franks/italiensk - om folkeavstemningen som har mange stråmenn, nyanser, kompromisser, og uenighet som gjør at velgerne i Sveits fikk mulighet til å overveie hva de stemte. Og at den jevne sveitser følgelig har et bedre grunnlag for sitt standpunkt enn jeg har for å refleksivt forholde meg til det.

Når jeg i tillegg vet at Sveits alltid har hatt en særdeles restriktiv innvandringspolitikk, blir det litt viktig å forstå nøyaktig hva som som vil endre seg i praksis. 

Dette har jeg ikke rukket å sette meg inn i. Og jeg vet ikke om jeg tar meg tid til å gjøre det i nærmeste fremtid. Det kan jo naturligvis endre seg hvis 1) dette viser seg å være direkte relevant for debatten i Norge, eller 2) jeg blir mer nysgjerrig.

Poenget med dette innlegget er følgende: med akkurat like lite kunnskap som jeg har nå, kunne jeg skrevet et blogginnlegg hvor jeg tok skarpt til orde for eller mot saken. Jeg kunne lagt frem argumenter, paroler, klisjeer, advarsler, prognoser, osv., basert helt på det jeg ønsket var tilfellet, for å fremme mitt perspektiv på saken. 

Men jeg må være ærlig og si at overskriftene jeg har lest så langt er ikke tilstrekkelige til at jeg kan danne meg en mening. 

Min utfordring til dem som leser dette og har kommet så langt at dere stiller samme spørsmål til innlegg dere leser om sveitsernes folkeavstemning: vanker det ny innsikt, eller brukes nyheten for å fremme synspunktere dere allerede kjenner til? Er dere overbeviste om at skribenten faktisk har fordypet seg i saken, eller skriver han/hun bare om et overfladisk inntrykk? Sitter dere igjen med inntrykket av at sveitserne helt åpenbart er veldig dumme eller veldig smarte som har stemt slik de har gjort, kan du være trygg på at du har mer å lære om saken.

Hva vi skal mene om folkeavstemningen i Sveits

Jeg vet ikke nok til å ha en mening, selv om det er fristende å ha en likevel. Noe å ha i bakhodet når du leser veldig tydelige men dårlig underbygde standpunkter.

Jeg har ingen mening om folkeavstemingen i Sveits.

Jeg vet hvilken mening jeg burde ha, nemlig at dette er et klart slag mot det multietniske Europa, et utslag av populisme, en vanskelig sak for Norge. Det skal visst også demonstrere problemet med at flertallet kanskje ikke er så innvandringsliberale som politikere vil ha det til, at nå politikerne endelig ta disse signalene alvorlig.

Men jeg har lært av erfaring at det synspunktet jeg får servert i norsk presse, ofte er litt overfordøyd. Antagelig ligger det en dypere debatt - på tysk/franks/italiensk - om folkeavstemningen som har mange stråmenn, nyanser, kompromisser, og uenighet som gjør at velgerne i Sveits fikk mulighet til å overveie hva de stemte. Og at den jevne sveitser følgelig har et bedre grunnlag for sitt standpunkt enn jeg har for å refleksivt forholde meg til det.

Når jeg i tillegg vet at Sveits alltid har hatt en særdeles restriktiv innvandringspolitikk, blir det litt viktig å forstå nøyaktig hva som som vil endre seg i praksis. 

Dette har jeg ikke rukket å sette meg inn i. Og jeg vet ikke om jeg tar meg tid til å gjøre det i nærmeste fremtid. Det kan jo naturligvis endre seg hvis 1) dette viser seg å være direkte relevant for debatten i Norge, eller 2) jeg blir mer nysgjerrig.

Poenget med dette innlegget er følgende: med akkurat like lite kunnskap som jeg har nå, kunne jeg skrevet et blogginnlegg hvor jeg tok skarpt til orde for eller mot saken. Jeg kunne lagt frem argumenter, paroler, klisjeer, advarsler, prognoser, osv., basert helt på det jeg ønsket var tilfellet, for å fremme mitt perspektiv på saken. 

Men jeg må være ærlig og si at overskriftene jeg har lest så langt er ikke tilstrekkelige til at jeg kan danne meg en mening. 

Min utfordring til dem som leser dette og har kommet så langt at dere stiller samme spørsmål til innlegg dere leser om sveitsernes folkeavstemning: vanker det ny innsikt, eller brukes nyheten for å fremme synspunktere dere allerede kjenner til? Er dere overbeviste om at skribenten faktisk har fordypet seg i saken, eller skriver han/hun bare om et overfladisk inntrykk? Sitter dere igjen med inntrykket av at sveitserne helt åpenbart er veldig dumme eller veldig smarte som har stemt slik de har gjort, kan du være trygg på at du har mer å lære om saken.

Hva vi skal mene om folkeavstemningen i Sveits

Jeg vet ikke nok til å ha en mening, selv om det er fristende å ha en likevel. Noe å ha i bakhodet når du leser veldig tydelige men dårlig underbygde standpunkter.

Jeg har ingen mening om folkeavstemingen i Sveits.

Jeg vet hvilken mening jeg burde ha, nemlig at dette er et klart slag mot det multietniske Europa, et utslag av populisme, en vanskelig sak for Norge. Det skal visst også demonstrere problemet med at flertallet kanskje ikke er så innvandringsliberale som politikere vil ha det til, at nå politikerne endelig ta disse signalene alvorlig.

Men jeg har lært av erfaring at det synspunktet jeg får servert i norsk presse, ofte er litt overfordøyd. Antagelig ligger det en dypere debatt - på tysk/franks/italiensk - om folkeavstemningen som har mange stråmenn, nyanser, kompromisser, og uenighet som gjør at velgerne i Sveits fikk mulighet til å overveie hva de stemte. Og at den jevne sveitser følgelig har et bedre grunnlag for sitt standpunkt enn jeg har for å refleksivt forholde meg til det.

Når jeg i tillegg vet at Sveits alltid har hatt en særdeles restriktiv innvandringspolitikk, blir det litt viktig å forstå nøyaktig hva som som vil endre seg i praksis. 

Dette har jeg ikke rukket å sette meg inn i. Og jeg vet ikke om jeg tar meg tid til å gjøre det i nærmeste fremtid. Det kan jo naturligvis endre seg hvis 1) dette viser seg å være direkte relevant for debatten i Norge, eller 2) jeg blir mer nysgjerrig.

Poenget med dette innlegget er følgende: med akkurat like lite kunnskap som jeg har nå, kunne jeg skrevet et blogginnlegg hvor jeg tok skarpt til orde for eller mot saken. Jeg kunne lagt frem argumenter, paroler, klisjeer, advarsler, prognoser, osv., basert helt på det jeg ønsket var tilfellet, for å fremme mitt perspektiv på saken. 

Men jeg må være ærlig og si at overskriftene jeg har lest så langt er ikke tilstrekkelige til at jeg kan danne meg en mening. 

Min utfordring til dem som leser dette og har kommet så langt at dere stiller samme spørsmål til innlegg dere leser om sveitsernes folkeavstemning: vanker det ny innsikt, eller brukes nyheten for å fremme synspunktere dere allerede kjenner til? Er dere overbeviste om at skribenten faktisk har fordypet seg i saken, eller skriver han/hun bare om et overfladisk inntrykk? Sitter dere igjen med inntrykket av at sveitserne helt åpenbart er veldig dumme eller veldig smarte som har stemt slik de har gjort, kan du være trygg på at du har mer å lære om saken.

Hvorfor vi trenger en levende debatt om alt mulig, også selvbestemt abort

1978 burde være kolonn og ikke punktum for debatten om selvbestemt abort. Det er et problem at "alle" anser dagens ordning som god nok.

Min kronikk i VG om abortsaken over helgen fikk noe uventede reaksjoner: mange trodde at innlegget var en spissformulering, et forsøk på å ironisere debatten ved å trekke konsekvensene av fri abort "helt ut."

Det var det ikke: gitt premisset at kvinner har rett til å bestemme hva de vil gjøre med uønske svangerskap, så er norsk praksis altfor restriktiv.

Det synes å være et usagt prinsipp om at "javisst skal du få lov til å bestemme selv, men du skal minnes på at det ikke er helt greit." Det er ikke umiddelbart åpenbart for kvinner hvor de skal henvende seg, de må enten avtale time med fastlege eller ringe til det generelle nummeret på sykehuset, de må inn til to besøk for å få det gjort, de må henvende seg flere steder og tilkjennegi sine intensjoner, de må levere skriftlig "begjæring", og hvis de somler må de likevel ha nemnd der de må forklare seg. 

Det kan være mange grunner til uønskede svangerskap, men dagens praksis er blitt en straff for det folk kanskje forestiller seg er årsakene. Jeg synes dette er uverdig. Enten stoler vi på at kvinner tar veloverveide beslutninger om slike saker, ellers gjør vi det ikke. 

Debatten synes å ha blitt helt avblåst etter 1978, og at det er opplest og vedtatt at vi har abortlovgivning som "fungerer".

Opplest og vedtatt, men hverken undersøkt eller diskutert. Det finnes ingen organisert innsats for å bevare, forbedre, og utvide kvinners rettigheter, og "abortmotstanderne" (egentlig er jo ingen for abort) holder en svært lav profil i frykt av å bli beskyldt for å være kvinnehatere. 

Dette er en stor ulempe med konsensuskultur: det finnes mange spørsmål i denne saken det er legitim uenighet om. Alle som mener det at svangerskap skal beskyttes etter et eller annet tidspunkt (blant annet meg) har forbehold - reservasjoner, om man vil - mot helt fri abort. Men vi har altså sluttet å diskutere hva disse grensene, disse etiske dilemmaene går ut på. 

Og fremfor alt har vi ironisk nok sluttet å høre på kvinner som må ta disse beslutningene. Vi vet simpelthen ikke hvor godt ordningene fungere, enten kvinner velger å avslutte eller fortsette sine svangerskap. 

Vi trenger mye mer uenighet om dette, vi trenger organisasjoner på begge, eller egentlig alle, sider av saken. Vi må debattere om hvor grensen bør gå; hva som er gyldige grunner til å avslutte eller fortsette svangerskap, enten på moralsk eller judisk grunnlag; vi må diskutere tilgang og diskriminering; og mye mer. 

Hvorfor? Fordi vi skylder kvinnene som står foran denne beslutningen å vise at vi tar den alvorlig. 

Er det forskjell på å utføre og henvise til abort?

Selvfølgelig er det det. 

Men er forskjellen så avgjørende at vi kan avvise de moralske reservasjonene til den som bidrar til abort ved å henvise, og den som faktisk utfører det? Henger det på greip at vi godtar en form for reservasjon men ikke en annen?

La oss si at en 16-åring kommer til deg og spør hvor polet er. Du vet at han ikke får kjøpt sprit selv der, men vet også at han kommer til å betale noen, antagelig en alkoholiker som trenger pengene, til å gjøre det. Har du noe moralsk ansvar hvis du viser ham veien? Du gjør åpenbart ikke noe ulovlig, selv om vi alle er enige om at han som kjøper gjør det.

Men kan du helt frita deg for noe moralsk ansvar for det som følger? Har ikke du bidratt, om enn i svært beskjeden grad, til at denne ungdommen drikker seg full den helgen? Hva om han hadde kommet kort før polet stengte og du sendte ham på villspor? Hadde det vært moralsk prisverdig?

Dette med å bidra til, utføre, eller unnlate for å hindre, forbrytelser er noe som stadig diskuteres. Og det kommer stadig opp i forbindelse med krigsforbrytelser. Her er vi strenge: dersom man kan hindre en krigsforbrytelse uten å sette eget liv i fare, skal man det. Og det er prisverdig å gjøre det selv om det er farlig. Indirekte bidrag til krigsforbrytelser er også ulovlige dersom man har god grunn til å tro at forbrytelsen vil følge. 

Abort (under gitte forutsetninger) er ikke en forbrytelse,  men det moralske premisset er det samme: hvis man bidrar til noe man mener er umoralsk, så har man et moralsk ansvar. Vi kan altså ikke avvise reservasjoner mot bidrag til handlinger som irrelevante. 

Dette endrer ikke på argumentene mot at det skal være reservasjonsrett. 

Men jeg mener at konsekvensen av dette er at vi må eliminere muligheten for at en fastlege med reservasjoner møter en kvinne som ønsker abort.

Dette kan gjøres på tre måter: 1) ved at kvinner blir advart mot å henvende seg til slike leger, hvilket vil legge byrden på kvinnen til å velge riktig, eller 2) leger som har reservasjonsrett kan ikke være fastleger fordi deres overbevisning hindrer dem fra å følge stillingsinstruksen. Dette legger byrden på legene, Eller 3) lage en ordning som gjør fastlegene overflødige i hele prosessen. 

 

Karma er nevrobiologi

Det viser seg at folk med vanskeligheter ofte har et minst like stort behov for å gi hjelp som de har for å få hjelp. Dette betyr noe for våre bistandsordninger, hvordan vi omgår hverandre, og hvordan vi diskuterer vanskelige samfunnspørsmål.

Jeg vil gjerne at dere leser dette blogginnlegget av Wil Wheaton (primært kjent for sin rolle i Star Trek: Next Generation, sekundært for å spille seg selv i Big Bang Theory), og så ser på denne TED-videoen med Kelly McGonigal.

RcGyVTAoXEUWil Wheaton lider åpenbart av kronisk depresjon og forteller om vanskelighetene han har med dette. Men legg merke til at det som åpenbart løfter humøret hans er når han blir invitert til å hjelpe andre. Det er hvordan det gikk da han sa farvel til en vilt fremmed person som han hjalp:
"It's my pleasure,"" I said, "and it really means a lot to me that you took the time to tell me that." I started to walk back to the Sci-Fi Books, and stopped. I turned back. "If your distributor doesn't know what1s coming up on Tabletop - and they should, but if they don't - please e-mail me and I'll give you the release schedule, so you can know what to order."

 

Så kan du godt lese dette innlegget av Bård Larsen om debatten om fastlegers reservasjonsrett. Jeg skal komme tilbake til hvorfor dette er relevant.

Dette får meg til å fundere: kanskje årsaken til at psykiske lidelser er blitt så utbredte og vonde er ikke at folk ikke får nok hjelp fra andre, men snarere at de ikke har nok muligheter til å hjelpe andre? Hvis det slik anekdoten til Wil Wheaton illustrerer, og forskningen i TED-foredraget synes å bevise, at den beste måten å være frisk på, er sosial kontakt generelt og det å gi støtte, empati, osv. spesielt, så burde vi jobbe intenst med det motsatte av å gjøre folk til klienter når de har det vanskelig: vi burde oppmuntre dem til å være rause, gavmilde, givende.

Hva om vi i tillegg til sentre som tilbyr hjelp satte opp sentre for folk å gi hjelp? 

Og for oss enkelte: kanskje burde vi slutte å tro at vi blir lurt hvis vi gi mer enn vi får tilbake. Kanskje det å hjelpe andre egentlig er en egoistisk handling, eller altså gir så stor positiv avkastning at det er helt irrelevant om du får tilbake noe som helst. Muligens burde vi ikke bare si "velbekomme" til en som takker oss for vår hjelp, men snarere "takk selv. Takk for at jeg fikk hjelpe deg."

Hva så med offentlig debatt?

Debatten om reservasjonsrett er et eksempel på det verste som kan skje i offentlig debatt: de som har reservasjoner om selvbestemt abort må forsvare seg mot anklager om at de er bakstreverske kvinnehatere, og de som går inn for selvbestemt abort må forsvare seg mot anklager om at de er kyniske barnemordere. Bård Larsen, og flere andre, kan ikke annet enn å stusse over hvor steile, hvor aldeles uforsonlige disse polene er.  

Se også på dette intervjuet i går av Obama med Bill O'Reilly. O'Reilly er helt åpenbart ikke etter svar; han forsøker å stresse Obama slik at han setter seg fast.

O'Reillys intervju med Obama og de verste utslagene i abortdebatten er et tegn på en kulturell uting: vi forsøker å vinne poeng ved å skape uhåndterlig press hos andre. Med mindre målet for denne kjeftingen har de ferdighetene McGonigal beskriver, er slike angrep helsefarlige. Og de er i hvert fall ikke nyttige for det angivelige målet, nemlig å opplyse debatten. 

Professor Iversens frisinnede omgang med virkeligheten

Ole-Erik Iversen advarer om amerikanske forhold, men han burde heller lengte etter dem. Norge er et foregangsland for amerikanske aktivister som vil avskaffe selvbestemt abort.

En gjennomgående lov i norsk debatt er at man i mangel av bedre argumenter skremmer man folk med "amerikanske forhold". Det er nettopp det overlege og professor (!) Ole-Erik Iversen gjør når han påstår at "I USA har mange stater vedtatt totalforbud mot abort, men det kan ikke iverksettes før Høyesterett har stadfestet vedtaket." 

Dette er forsåvidt riktig hvis man ser bort fra den virkeligheten Iversen mener andre kolliderer med. 

Enhver som kan engelsk og er interessert i abortsaken kan undersøke dette selv ved å lese meget utfyllende på nettsidene til amerikanske organisasjoner (som mangler helt sidestykke i Norge) som kjemper for selvbestemt abort. For eksempel NARAL Pro-Choice America, Planned Parenthood, NOW, m.fl. 

I regelen har USA langt færre restriksjoner på selvbestemt abort enn Norge. Høyesterettsdommen i Roe v. Wade (1973) satte på konstitusjonelt grunnlag tilside alle delstatslover som begrenset kvinners adgang til selvbestemt abort. Det har vært mange forsøk på å gjøre om Roe v. Wade, og den eneste som har lykkes er en dom som presiserer at delstater kan sette en grense når fosteret kan tenkes å overleve. I praksis har derfor alle amerikanske kvinner tilgang til selvbestemt abort inntil minst 20. uke. Ellers har konservative politikere forsøkt i flere stater å innskrenke disse rettighetene uten å lykkes særlig.

Femten delstater har ikke fjernet lovene som ble grunnlovstridige i 1973, og disse vil teoretisk komme i kraft om Roe v. Wade ble helt satt til side. Jeg skriver "teoretisk" av to årsaker: det ene er at det er meget usannsynlig at Roe v Wade blir helt satt til side, og det andre er at erfaring viser at politikere ikke vil ha et reelt mandat til å innføre så strenge lover som bare finnes i teorien. 

Det er derfor helt villedende å gi inntrykk av at lovene ligger i påvente av et vedtak i Høyesterett. Det er ingen som forventer (selv om noen kanskje håper på) et slikt vedtak, og lovene er blitt helt uaktuelle fordi de er grunnlovstridige. 

Blant disse femten er det flere som har svært liberal abortlovgivning: Massachussets, New Mexico, Vermont, og West Virginia får høye karakterer av NARAL, Colorado og Delaware får middels. Statene som får dårlige karakterer (D eller F) er Alabama, Arizona, Arkansas, Louisiana, Michigan, Missouri, North Dakota og Oklahoma. Louisiana, Missouri, og North Dakota har vedtatt såkalte "avtrekkerlover" som mer ment å tre i kraft om Roe v Wade blir satt til side, og det har også Kansas og South Dakota.

Likevel har ingen av disse statene lyktes med å innføre lover som er så restriktive som de norske.

Lovgivere i flere stater har forsøkt å direkte utfordre Roe v Wade, men alle disse forsøkene er blitt stoppet av flertall i lovgivende forsamlinger, veto av guvernøren, eller folkeavstemninger. Alle meningsmålinger i USA tyder på et solid politisk mandat for selvbestemt abort. 

Men om Iversen vilt overdriver situasjonen i USA, skal vi heller ikke undervurdere kreftene som vil avskaffe selvbestemt abort. I enkelte stater innføres det stadig lover som i prinsippet ikke avskaffer kvinnenes rettigheter men gjør det i praksis vanskelig for dem å få abort: det er for eksempel snakk om obligatoriske ultralydprøver, forbud mot forsikringsdekning av abort, restriksjoner på hvilke klinikker som får gjennomføre dem, og obligatorisk ventetid mellom begjæring av abort og selve aborten.

For abortmotstandere i USA står Norge frem som et foregangsland: vi begrenser selvbestemt abort til det første trimesteret, krever at kvinnen skal ha to besøk, krever en skriftlig og underskrevet søknad, gir gynekologer reservasjonsrett fra å utføre abort, og tillater at abort kun gjøres på sykehus. Meg bekjent er det ikke en eneste stat som har gjort det så vanskelig for sine kvinner.

(Nesten) alle er mot (helt) fri abort og har reservasjoner

Debatten om reservasjonsrett er noe av det mest ureflekterte jeg har opplevd på lang tid. Du som leser dette, er også mot helt selvbestemt abort.

Kristin Clemet setter saken godt inne på en skarp spiss på sin blogg i dag, og Anki Gerhardsen kommer med et veltruffet hjertesukk som er en av de mest leseverdige artiklene om dette med reservasjonsrett. Ellers er det for det meste støy. Marie Simonsen har antagelig rett i at Solberg har bommet helt på sprengkraften i denne saken (og dermed også hvor hardt politiske opportunister vil forsøke å plyndre i vrakgodset etter eksplosjonen).

En universitetsprofessor i retorikk (!) kommer med årets hittil mest fantasifulle stråmann med denne diatriben "Mener nnn at norske medborgere skal vise empati for kommunetilsatte som mener at voldtatte jenter/kvinner som ønsker og tar abort skal kalles "mordere"? Jeg minner om at slike kvinner rettsforfølges i en rekke stater vi normalt regner som siviliserte, f.eks. Irland. Bør ikke minstekravet for anstendig oppførsel for en slik lege være at hun eller han finner seg et område i helsesektoren hvor de slipper å sijikansere kvinner/jenter som benytter seg av en rettighet som det norske samfunnet gjennom debatt og storingsvedtak og lover for mange år siden har gitt dem: å bestemme over sin egen kropp?"

Selvbestemt abort er ingen enkel sak, og det er derfor det er så få i ytterpunktene i debatten. 

De aller fleste er mot helt fri abort. Det er ikke mange som mener at en kvinne som vil abortere i 36. uke bør få et slikt ønske innfridd, uansett hvor mye hun snakker om at det er hennes kropp. Vi har satt grensen ved 12. uke for helt selvbestemt, og 16. uke for bortimot selvbestemt nå, og det virker som de fleste synes det er rimelige grenser. Men forandringen i fosterets utvikling fra siste dag i 16. uke og først dag i 17. er ikke så tydelig (eller mulig å engang fastslå) at noen ville si at grensen er soleklar. 

De aller aller fleste har dermed en grense for når fosteret er viktigere enn (den vordende) morens rett til å bestemme over egen kropp. 

Så kan vi slutte å late som det er bare en gruppe som tenker slik? La oss erkjenne at det er bred enighet om at det skal være en grense for så å diskutere hvor grensen skal gå, altså ved hvilket stadie i et svangerskap samfunnet kan blande seg opp i kvinnens rett til å bestemme om kroppen skal brukes (videre) til å bære frem et barn.

Og så er det dette: rent bortsett fra at er ytterst vanskelig å håndheve et reservasjonsforbud, så virker det helt vilt å be leger om å sette til side sin egen samvittighet. For det kan umulig være et generelt krav om at gode leger skal se bort fra sin samvittighet? 

En overlege (finner ikke artikkelen igjen) var indignert over at regjeringen ikke så den åpenbare forskjellen mellom fastleger som ville reservere seg mot å henvise til, og gynekologer som ville reserve mot å utføre aborter. I tillegg er det en stadig mindre andel selvbestemte aborter som foretas av leger på andre måter enn å skrive resept. 

Men hvor går den harde grensen mellom å utføre, bidra til, og henvise til abort i en persons samvittighet? Er det virkelig et generelt anvendelig prinsipp at man ikke skal plages av å bidra til noe man synes er galt? Og videre: hvorfor er det opplagt at en gynekolog, skal ha reservasjonsrett mot noe som burde være en stor del av arbeidet; mens det skal man ikke unne en fastlege som trolig møter på det ganske sjeldent. 

Det er gyldig å argumentere med at:

  • Aborthenvisninger er en del av arbeidsinstruksen til fastleger, og at den som ikke vil følge en arbeidsinstruks trenger ikke velge stilling som fastlege. Men da må vi innse at leger med slike overbevisninger ikke kan være fastleger, selv om det antagelig finnes pasienter som foretrekker leger med et slikt syn.
  • Kvinnens lovfestede rett til abort innenfor de rammene vi har vedtatt er viktigere enn legenes uenighet med denne loven. Dette er forøvrig åpenbart i prinsippet men kan - som sagt - vise seg å være vanskelig å få til i praksis. Eller kanskje ikke. Vi mangler fakta for å finne ut om dette er et reelt og ikke et hypotetisk problem.
  • I hvert fall noen elementer i KrF håper at en reservasjonsrett vil redusere antall aborter ved å gjøre dem vanskeligere tilgjengelig. Men vi bør være mer opptatt av faktiske konsekvenser enn fryktede intensjoner. 

Det er forståelig at enkelte forskrekkes over alt som kan lukte av innskrenkninger i abortlovgivningen. Men det hadde vært mye mer nyttig for alle med mindre skyttergravskrig mot stråmenn og mer konstruktiv, om livlig debatt.

1942: Ja, det var ran, bortføring, og medvirkning til mord

Hvis noen virkelig mener at det var rett å frifinne Knut Rød for deportasjonene av jøder under annen verdenskrig, må de snarest engasjere seg i arbeidet for å gjøre det ulovlig for all fremtid.

At Knut Rød ble frifunnet for sin nidkjære innsats for å rense Norge for alt jødisk under krigen er i diverse sammenhenger blitt kalt den mest selsomme retssaken i nyere norsk historie og en "skamplett". Likevel har en høyesterettsdommer i nyere tid hevdet at frifinnelsen var riktig.

Resonnementet for retten den gangen - med et svært så hederlig unntak i en fagdommer - var at vage forestillinger om at Knut Rød kanskje muligens etter egen påstand også gjorde noe for motstandsbevegelsen - var noe som oppveiet for at han ledet innsatsen for å deportere jødene. Det er jo umulig å vite hva som gikk gjennom hodene til retten i 1948, men her fra 2014 virker resonnementet mildest talt forrykt.

Så la oss starte med et grunnleggende spørsmål som gjerne kan besvares av tidligere høyesterettsdommmer Rieber-Mohn og andre som er enige med ham:

Kan vi være enige om at det Statspolitiet gjorde mot jødene under krigen var en forbrytelse?

Altså, det var og er ulovlig i Norge å:

  • Tvangsmessig registrerting i henhold til imaginære forestillinger om "rase"?
  • Konfiskering av eiendom uten lov og dom
  • Arrestasjon og forvaring uten lov og dom
  • Deportasjon uten lov og dom
  • Inndragelse av norsk statsborgerskap uten lov og dom
  • Medvirkning til det Statspolitiet visste eller burde visst var mord, uten lov og dom

Uten at Rieber-Mohn sier det konkret, virker det som han unnskylder frifinnelsen ut fra at tiltalen var begrenset til straffelovens § 86 (bistand til fienden) og § 223 (frihetsberøvelse). Lagretten kunne altså ikke ta stilling til annet enn den påstanden som var lagt fremfor dem, og der fant de altså at:

"Han [Rød ]gikk inn i N.S. utelukkende for, dekket av medlemskapet, å kunne utføre landsgagnlig arbeid, og det har han også gjort. Hele hans ledelse av den politiavdeling han hadde gikk ut på å motarbeide tyske og nazistiske interesser, og det lykkedes for ham. Det er ikke med tiltalte som med så mange andre at han har meldt seg inn av mer eller mindre egoistiske grunner, og så etterpå søker å reparere det med gagnlige handlinger."

Tvilen som altså kom Rød til gode var hans påstand (som han åpenbart ikke trengte å underbygge nærmere) om at han i virkeligheten jobbet mot tyskerne. Jeg kan ikke se at hverken de eller Rieber-Mohn har tatt stilling til disse spørsmålene:

  • Var det nødvendig for Rød å gå så ivrig til verks? Hadde det ikke vært mer overbevisende formildende om han hadde gjort det lettere for jøder å unnslippe?
  • Hva var det, helt konkret, som var viktigere enn å hindre denne deportasjonen? Eller holdt det at Rød fremholdt at han hadde viktige ting for seg?
  • Hvilke lover var egentlig anvendelige i denne situasjonen? Det er verdt å merke seg at Rød og Statspolitiet kom under Terbovens Sicherheitsdienst og ikke Wehrmacht. Norge var underlagt en militær okkupasjon, og Terbovens virke var i all hovedsak ulovlig hele veien gjennom.

Mitt poeng er dette: hvis det finnes juridisk grunnlag for å tro at deportasjonene var lovlige, må vi snarest endre lovene slik at det aldri igjen blir det. Og her er Rieber-Mohn svar skyldig. For å si det pent.

 

Å være sin egen jøde er å være sitt eget menneske

I anledning den Internasjonale Minnedagen for Holocaust utgir Aftenposten i dag en kronikk (Skremt til Stillhet) av Monica Csango der hun forteller at hun har hatt for vane å holde sin jødiske identitet skjult.

Jeg må innrømme at det ikke har falt meg inn å holde min jødiskhet skjult, men så var det å være jøde noe jeg valgte å være, vel vitende (og advart, mange ganger) om hvilke ulemper det medførte. Dessuten er jeg patriot: jeg vil utfordre mitt fedreland til å ha romslig plass for meg, og for alle andre som vil være annerledes.

Csango føler i sin kronikk behov for å presisere at hun er kritisk til Israels politikk og er dessuten ikke religiøs.

Og så undrer jeg meg: Hva har det med saken å gjøre? Samtidig som jeg også vet svaret.

Hun forsvarer seg mot det hun vet vil komme: hvis hun tilkjennegir seg som jøde, er det plutselig viktig å poengtere at hun er den type jøde som andre nordmenn kan tåle. Som holder seg til det akseptable overbevisningrsommet i norsk debatt der Israel kommer uheldig ut og religion er et nødvendig onde.

Det er antagelig utbredt enighet om at en slik jøde må det være lov å være.

Men det må også være en slik jøde som ikke har noen bestemt mening om Israel, eller som vil holde religiøs praksis og overbevisning for seg selv? Eller som støtter Likud og er ikke-religiøs, eller som støtter Meretz og er sterkt religiøs? Eller hva som helst?

Det må føles trygt å være den jøden man selv ønsker å være, uten en eller annen lakmustest.

Jeg må innrømme at jeg har samme impuls som Csango: jeg ønsker å presisere at jeg ikke er enig med alt Israel foretar seg (som om noen jøder er det), at jeg har humanistisk utsyn selv om jeg også har religiøse overbevisninger og praksis, men egentlig er det saken helt uvedkommende.

Det skal være trygt å stå frem som jøde (eller la være) uten forbehold.

Hvem er den snille legen?

Fastleger bør opplyse om reservasjoner mot selvbestemt abort fordi møtet mellom lege og pasient er privat og full av nyanserte forhold.

Tenk deg: Et møte mellom en kvinne og hennes (i dette scenarioet, mannlige) fastlege. Hun er gravid, vurderer abort. Dette er en 35 år gammel gift kvinne med to barn fra før, ryddige økonomiske forhold, jobb i offentlig sektor som gir permisjoner og annet som letter byrden. Hun kommer ut igjen og har bestemt seg for å fortsette svangerskapet

Hva har skjedd?

Her er to scenarioer:

Scenario 1

Hun tror ikke hun greier å ha et barn til. Hun sliter med angst og er ofte utslitt. Det eldste barnet har adferdsproblemer. Det ser dårlig ut for ekteskapet. Hun er sårbar, og dette uventede svangerskapet skapte full krise for henne. Hun gikk til legen og ba om råd fordi hun fryktet uforutsigbarheten fra sin mann og har ingen venninner å betro seg til. Det hun ønsket seg var et trøstende ord, oppmuntring om sin beslutning, råd fra et klokt medmenneske.

Legen overhørte detaljene og forsto det slik at hun var usikker på om abort var veien å gå. Han forsikret henne om at hun hadde alle forutsetninger for å greie et tredje barn. Han syntes det var for galt at et godt og trygt hjem som hennes skulle lide tapet av å miste det tredje barnet og oppmuntret henne til å fortsette svangerskapet.

Scenario 2:

Abort var egentlig bare en teoretisk mulighet. Selv om det var mange problemer i hennes liv, så forsto hun at dette var typisk. Av erfaring visste hun at svangerskapet går sin gang, prioritetene ordner seg selv, og at mammapermisjon var en velsignelse. Hun hadde tro på at legen ville ha et godt perspektiv, så hun var lettet da han forsikret henne om at alt ville gå bra om hun fortsatte svangerskapet.

Legen lyttet til det hun fortalte og bekreftet hva hun egentlig ville.

OK:

Forskjellen mellom disse to scenarioene er så nyanserte at det vil være umulig i ettertid å skille dem fra hverandre, og jeg er ikke så sikker på om det hadde vært mulig for en flue på veggen under samtalen å høre forskjell, heller. Vi snakker her om situasjoner som er omtrent umulige å etterprøve: med mindre legen med rene ord fraråder (eller tilråder) abort som et argument mot det kvinnen med rene ord sier hun ønsker, så blir samtalen om saken nettopp det: en samtale der det utveksles opplysninger og synspunkter.

Det må innrømmes at min erfaring med selvbestemt abort i alle tilfeller er annenhånds og begrenset. Men alle kvinner som har diskutert dette med meg syntes det var en vanskelig beslutning, selv om de aldri var i tvil om at det var den riktige. De følte seg sårbare under prosessen og slitne etterpå. Det er sikkert noen som syntes dette er helt greit og forretningsmessig, men vi må være åpne for at opptil flere syntes det er vanskelig.

Men hvis kvinnen hadde visst at legen hun gikk til reserverte seg mot ethvert bidrag til abort, hadde hun kunnet reservere seg mot ham - enten som fastlege eller for denne bestemte saken.

For leger er også mennesker som - uansett hvor gode intensjonene og ferdighetene er - må anvende sin egen dømmekraft og samvittighet for å vurdere hva som er riktigst for pasienten. Det er et helt legitimt argument å kreve at leger som vil reservere seg mot abort velger noe annet enn fastlegestillinger. Men da må vi innse at vi i praksis nedlegger begrensninger på ellers godt kvalifiserte leger på grunn av noe som for dem er en samvittighetssak - kanskje det er riktig å gjøre det, men la oss ikke late som det er en bagatellmessig beslutning. Og da ser vi også bort fra at det antagelig er folk som foretrekker en fastlege med slike reservasjoner.

Kanskje er det på tide at vi begynner å sette oss inn i hva slags forventninger vi har til vår fastlege, og hva han/hun forventer av seg selv: når er det medisinske ferdigheter kommer til kort, og medmenneskelighet må til? Vil vi virkelig ha leger i frontlinjen som kun har kliniske betraktninger, eller ønsker vi også leger som søker i sitt eget verdisystem etter gode betraktninger for sine pasienter? Er det virkelig slik at leger som har reservasjoner om abort er uegnet til å være fastleger?

Høyere utdannelse, FTW (for the win!)

Hva som motiverer oss til å investere i høyere utdannelse er mye mer enn Snoen gir inntrykk av.

Jan Arild Snoen tar i sin faste spalte Internrevisjonen (i Aftenposten) til orde for at offentlige subsidier til høyere utdannelse skal reduseres, slik at den enkelte student må betale for mer av sin egen utdannelse selv. 

Snoen har mange momenter som jeg skal forsøke å ta for meg, men hovedargumentet synes å være at det er noe regressivt i at "hun som sitter i Rimi-kassa som subsidierer sosiologistudiet til direktørsønnen fra Bærum". Ved at alle får (tilsynelatende) lik offentlig støtte til høyere utdannelse, vil skattepengene (også kassedama på Rimi) hjelpe folk som ikke trenger det (direktørsønnen fra Bærum) til noe som ikke er spesielt nyttig (sosiologistudium).

Snoen stiller seg også skeptisk til nytten av høyere utdannelse, i det andre faktorer synes å spille en viktigere rolle enn universitetseksamen. 

Her er det mye å rydde opp i.

  • Først, kassadama på Rimi. Jeg er enig i at vi må behandle alles tvangsinndrevne bidrag til fellesskapet (også omtalt som "skatt") med respekt, og kanskje særlig det som kommer fra dem som kan unnvære det minst. Men hvis vi først skal se på slike bidrag, er det rimelig klart at vi på grunn av progressiv beskatning krever langt mer av direktøren enn av kassadama, både prosentvis og i absolutte kroner. Gitt størrelsen på offentlig sektor og omfanget av offentlige tjenester, er det langt mer sannsynlig at direktøren subsidierer kassadama på ulike vis.
  • Direktørsønnen. Snoens premiss synes å være at sønnen til en direktør har tilgang til finansiering fra sin far og/eller mor, som er direktør(er), Med andre ord at studiefinansiering fra offentlige kilder til voksne studenter skal være behovsprøvd ut fra foreldrenes inntekt og formue. (Dette er forøvrig ordningen i USA). Dette er et problematisk premiss av to årsaker: det ene er at det ikke på noen måte er gitt at foreldre er villige til å gi slik støtte, det andre er at det ligger langt inn i margen i norsk politikk at sosial og økonomisk mobilitet skal i minst mulig grad være funksjon av foreldrenes kår. 
  • "Sosiologistudiet." Med forbehold om at jeg misforstår Snoen litt her, tror jeg poenget hans er at sosiologistudiet er blant de utdannelsene som burde være blant de minst attraktive hvis vi så på den økonomiske nettonåverdien av investering i studiet. Nå er ikke det vesentlige om akkurat sosiologi var det beste valget for å illustrere poenget, så la oss gå ut fra at det er slik: det er forskjell på økonomisk verdi av ulike studier. Hvis den som velger et slikt studium ikke bærer noe av kostnaden ved et så dumt valg, legger vi heller til rette for at folk tar økonomisk rasjonelle valg. Men slik er det jo heller ikke i Norge: studenter pådrar seg studiegjeld som er avhengig av normert og faktisk studielengde, og de har muligheter for å stille seg realistiske forventninger om lønn og andre vilkår ved de ulike valgene. 
  • Det er ingen som argumenterer for ekstreme ordninger (alle studier er privatfinansierte på den ene siden; alle studier er gratis for studentene ved offentlig finansiering på den andre), så diskusjonen dreier seg om hvilke knapper vi skal skru, og i hvilken retning

Dermed blir det mer komplisert:

  • Lønnsforventninger. Snoen skriver at Norge er at av de landene som har lavest samfunnsøkonomisk nytte av høyere utdanning. Hvis jeg forstår OECD-rapportene han henviser til riktig, så gir Norge et av de laveste privatøkonomiske gevinstene ved høyere utdannelse. Med andre ord: hvis vi setter sammen den samlede kostnaden av en høyere utdannelse i Norge (uansett hvordan den finansieres) med inntektsløftet en slik utdannelse gir, så er det mindre lønnsomt enn andre steder.  Men dette er villedende av flere årsaker:
  • Utdannelse skaper samfunnsøkonomisk fellesgoder: For det første tar det ikke høyde for at samfunnet (som betaler for en stor del av studiet) får nytte av utdannelsen som ikke reflekteres i inntekten til den som gjennomfører den. Altså: hvis samfunnet som helhet tjener på at flere har høyere utdannelse, så er det rasjonelt at samfunnet bærer en proporsjonal del av kostnaden for slik utdannelse.
  • Avkasting for den enkelte: For det andre kan det derfor være at det i Norge likevel er økonomisk lønnsomt for den enkelte å ta utdannelse hvis vi regner med hans/hennes faktiske utgifter (målt i påløpt gjeld og alternativkostnader) og høyere forventninger til inntekt. I første omgang inngår det her et regnestykke om høyere utdannelse i det hele tatt lønner seg (hvilket vil avgjøre om folk i det hele tatt fortsetter med utdannelse) og et annet om hvor mye det lønner seg (hvilket vil antagelig påvirke valg av studier, gitt at et eller annet studium skal det bli).
  • Å se seg blind på betydningen av høyere utdanning. Jeg tror Snoen og jeg er enige om tre ting: 1) høyere utdannelse ikke er den eneste faktoren vi burde bry oss om. 2) det er (økonomisk) avtagende avkastning på høyere utdannelse, selv om vi ikke riktig vet hvor den ligger, og 3) vi må for all del bort fra ideen om at høyere utdannelse alene er et mål for et menneskes bidrag til samfunnet, enten vi måler bidraget i økonomi eller annet - menneskelig sivilisasjon er uendelig mye mer enn økonomi.
  • Er høyere utdanning avgjørende? Ettersom vår sivilisasjon blir mer avansert, blir også behovet for ferdigheter større. En større andel nordmenn er ingeniører, økonomer, og journalister i dag enn for 100 år siden, og en langt lavere andel er ufaglærte arbeidere. Dette er en selvforsterkende dynamikk som er økonomisk motivert: vi tar oss råd til å utdanne flere for at vi skal få bedre råd i fremtiden. Høyt utdannede folk skaper innovasjon og vekst som forsterker behovet for flere utdannede folk, og slik utvikler vi oss: både vår levestandard og livsstandard forbedres, og vår sivilisasjon blir (forhåpentligvis) bedre av det. Høyere utdannelse er uten tvil en helt avgjørende faktor for bærekraftig, langsiktig økonomisk utvikling. Da er det ikke rart at markedsmekanismer gjør at høyere utdannelse også lønner seg for den enkelte. 
  • OK, men hvor viktig er den? En ny rapport fra Storbritannia som går systematisk gjennom forskningen om menneskelig kapital og økonomisk vekst viser til klare tegn på at jo mer økonomisk avansert et land er, jo viktigere er høyere utdannelse for videre vekst. Dette er empirisk støtte for noe jeg er veldig opptatt av, nemlig hvordan problemenes art endrer seg ved at våre samfunn utvikler seg. Altså: det er et samfunnsmessig anliggende å oppmuntre til høyere utdanning. Alle tjener på det, også de som ikke får slik utdanning.
  • Hva med de andre faktorene? Jeg er enig med Snoen i at høyere utdannelse bare er en del av bildet. Oppvekstvilkår, personlige egenskaper, yrkeserfaring, m.m. bidrar også, men jeg vil tro at høyere utdanning - for en befolking om ikke alltid for den enkelte - muliggjør alle de andre, og at det kompenserer for mangler andre steder. Det er mye dette som ligger bak den rødgrønne satsingen på høyere utdannelse: dersom en eller underprivilegiert ungdom får tilgang til høyere utdannelse, vil han/hun kunne ved egen innsats skape sin egen sosiale og økonomiske mobilitet. Effekten av G.I. Bill for amerikanske krigsveteraner etter annen verdenskrig løftet en hel generasjon.
  • Dette med "fornuftige" studievalg. Det er en utbredt misforståelse - som jeg har vært inne på før - at "profesjonsstudier" er det mest "fornuftige" valget. Og særlig hvis det er slik som Snoen påpeker, at utdannelse er en av flere faktorer som avgjør karrieresuksess. 
  • Å se litt større på det: er også høyere utdannelse noe vi unner oss selv når vi får råd til det, både som enkeltmennesker og samfunn. Vi velger utdannelse fordi vi tror alt blir bedre av det. Vi hadde blitt et bedre land med flere mastergrader (uansett studiefelt) og færre Mercedeser.
  • Videre: kanskje vi burde utvide vår forståelse av hva "høyere utdannelse" (det britene kaller tertiærutdannelse) innebærer: Utbredelsen av stadig mer avansert teknologi krever stadig mer kompetanse og kunnskap hos blant annet byggmestre, rørleggere, mekanikere, m.fl. Jeg tipper at det om ikke mange år blir innført yrkeshøyskoler som er krevende, berikende, og ettertraktede.
  • Vi må også ta alvorlig at Norge ligger langt etter i kvaliteten av høyere utdannelse. Egentlig skammelig langt etter. 

Tja, ja, spørsmål, begge sider om reservasjonsrett

Det interessante med diskusjonen om almennlegers reservasjonsrett er at den er interessant når man ser på argumentene, elendig hvis man ser på overskriftene og parolene.

Audun Lysbakkens konkrete spørsmål til helseminister Bent Høie, for eksempel, er svært gode. Men Lysbakkens karakteristikk av regjeringen (han er, det må sies, offisielt i opposisjon mot) er kategorisk og usaklig. Likeledes fremstår Norges kristelige legeforening som svært så pragmatisk i denne artikkelen, men i overskriften virker de svært så kategoriske.

Ved refleksjon er det ikke vanskelig å se at denne saken har to sider:

  • En lege som har viet sitt liv til å redde liv, og regner da også befruktede egg som liv, vil naturlig nok finne det vanskelig å forene abort og prevensjon som bygger på å hindre implantering med disse verdiene. På den annen side: leger er heller ikke tvunget til å ta stilling som fastlege. Jeg kan la være å søke på stillinger i for eksempel tobakkfirmaer hvis jeg har problemer med å tjene penger på folks helsefarlige uvaner. Det går fint an å velge legestillinger der dilemmaet ikke dukker opp.
  • En kvinne har rett til å fovente at hennes fastlege utgjør inngangen til alle de helsetjenestene hun har lovlig krav på i Norge. Dette synes å inngå i fastlegenes stillingsbeskrivelse. Dette er også et vektig argument hvis man er bekymret for hvor dette skal ende: hva om det er en lege som har etiske betenkeligheter med blodoverføring? All prevensjon? Eller bruk av antidepressiva?

Det siste er et eksempel på "slippery slope" argumentet av typen: hvis vi tillater at folk går mot rød mann midt på natten er ikke veien lang til at vi tillater menneskeofring ved juletider. Når vi møter på slike argumenter, er det nødvendig å være klarere i prinsippene vi diskuterer hvis vi vil holde oss til det filosofiske.

Hvis vi derimot er interesserte i praktiske løsninger, er det nødvendig å se nærmere på dette:

  • Hva er det disse legene egentlig vil reservere seg mot? Vil de forbeholde seg retten til å motarbeide at kvinner får abort, får spiral som hindrer implantering, osv.? Eller vil de unngå at de på noen måte bidrar til det?
  • Hvor stort er problemet? I denne forstand: hvor mange kvinner berøres av dette? Hvilke alternativer har de?

Jeg har sans for løsningen som går ut på at fastleger som har slike reservasjoner må gjøre sine pasienter oppmerksomme på dette i forveien. Vi må unngå en situasjon der en kvinne ber om noe hun har krav på, men som hennes lege ikke har samvittighet til å gi henne. Hvor langt vi skal gå for å markere dette er et annet spørsmål: Lysbakken tror at kvinner i situasjonene det dreier seg om blir forvirret av å måtte orientere seg om legenes reservasjoner, eller har få alternativer til den lokale fastlegen. Kanskje han har rett, men dette er noe vi også må vurdere realiteten av før vi avviser løsningen.

Hva slags aviser trenger vi? Er feil spørsmål.

Noe av problemet med diskusjonen om fremtiden til aviser - og forsåvidt også bøker og biblioteker - er at vi gjennom flere hundre år med trykkpresse har avlet frem produsenter og forbrukere som har mestret mediet utrolig godt. Aviser, disse fysiske samlingene av store blad med forutsigbar layout, lagt sammen som store og brettede blad, distribuert til våre postkasser, hyller, og kiosker, representerer et brukerdesign som har gått gjennom mange, mange iterasjoner for at det skal bli så bra som det er i dag.

Det er derfor ikke rart at konteksten for Aftenpostens spørsmål: hva slags avis vil du at vi skal være? .. tar for gitt at det hele skal være en avis, slik vi forestiller oss en avis faktisk er. Det utgis av journalister og redaktører som har en innarbeidet arbeidsflyt, godt etablerte rutiner for å håndtere misforståelser og konflikter, velkjente kanaler for å kommunisere med verden utenfor.

Foreløpig lever forlagene etter mottoet fra "Game of Thrones" som fremstilles her:

Det vil si "Vi vet at avisene slik vi kjenner dem vil dø, men altså ikke i dag".

Det er gode grunner til å utsette innrykking av dødsannonsen, ikke minst at digitale media simpelthen ikke er gode nok til å måle seg med bøker, blad, og aviser. iPader fantastiske duppeditter, men det er fremdeles tyngre å lese og navigere med den enn med papir. Særlig for oss som er vant til å innta opplysninger som skrevne ord organiserte i sekvensielt i avsnitt, kapitler, osv. Høyre til venstre, ovenfra og ned.

Dette brukergrensesnittet, skapt som det er av begrensningene i todimensjonale, statiske media, utfordres stadig og i tiltagende grad. Den mentale modellen om at aviser simpelthen blir "digitale" er antagelig et villspor. I fremtiden vil "aviser" i stadig større grad erstattes av opplevelser som forstår våre behov, forstår bedre konteksten vi er i fra øyeblikk til øyeblikk, og dermed gir oss noe med langt mindre sløsing av vår tid og oppmerksomhet.

Vi må heller se på det slik: de behovene aviser hittil har tilfredsstilt, hvordan kan de best tilfredsstilles gitt alternative media? Og vi må begynne med spørsmålet: hva er behovene?

  • Mitt behov for å føle at jeg er del av menneskehetens store sammenhenger. Jeg leser ikke nyheter fra Syria, eller Lærdal, er ikke for at jeg skal plages over andres ulykke, men fordi det gir meg en følelse av at mitt liv henger sammen med andres, selv når disse er langt unna, og jeg ikke kan gjøre stort fra eller til for å hjelpe dem. Jeg har ingen planer om å besøke sentrum i Lærdal, såvidt kjenner jeg ingen der, og jeg tviler på at innsatsen der trenger særlig bistand fra meg. Men jeg ønsker meg opplysninger, nyheter, om det som har skjedd og skjer for at jeg skal føle meg koblet til verden.
  • Min nysgjerrighet om hvordan ting henger sammen. Jeg er interessert i hvordan smarte, reflekterte, velopplyste mennesker forstår fenomen i vår tid - enten det er historisk bakgrunn, vitenskap, samfunnsøkonomi, psykologi, m.m., så ønsker jeg å lære av andre som kan mer enn meg.
  • Mine behov for opplysninger som rettleder mine daglige valg. Når jeg om en liten stund skal kjøre gjennom byen til Sandvika, vil jeg vite om køforhold slik at jeg kan planlegge tiden riktig. Jeg er interessert i været i morgen. Jeg trenger egentlig også å vite hvor jeg får kjøpt vindusviskere til en gammel Berlingo i løpet av dagen.
  • Mitt behov for "serendipity" - heldige sammentreff - når jeg holder på med informasjonsressurser. Det jeg gjør når jeg går meg bort i en bokhandel eller blar gjennom en avis, og som av og til tilfredsstilles på vis jeg kanskje ikke vil være bekjent av (hvordan ser hun ut, elskerinnen til den franske presidenten, egentlig?)

Er det noe mer? Egentlig ikke.

Problemet er at aviser, på grunn av begrensningene i det fysiske medium, greier å tilfredsstille disse bare omtrentlig. Jeg blar gjennom sider med ting som ikke interesserer meg, jeg blir skuffet over artikler som jeg trodde skulle være interessante, og 99,9999% av rubrikkannonser og reklamer er bortkastet papir (trær) og trykksverte.

Spørsmålet Aftenposten bør derfor stille er dette: Gitt at vi har mer eller mindre kompetente journalister, rutinerte redaktører, tilgang til kilder, og et gjenkjennelig merkenavn, hva kan vi gjøre for deg, Leifern, for at du avser tid og helst også litt penger? Et langt utfordrende spørsmål til meg, som vil gi langt mer krevende svar til avisene.

Sånn frem til den dagen svaret blir: "I dag."

Unnskyld, Gunnar Tjomlid!

Det er uhørt at Gunnar Tjomlid har måttet forsvare seg mot beskyldninger det ikke finnes et snev av grunnlag for. Jeg beklager at jeg ikke har protestert tidligere.

I et intervju fortalte Stephen King at han stadig får sinte leserbrev fra folk over noen av skildringene sine, og det er særlig en episode som ser ut til å ha provosert frem mye raseri, nemlig der hovedpersonen - en åpenbar psykopat - sparker ihjel en hund.

Det er visst enkelte lesere som tror at King ved å skildre slike grusomheter har et slags ansvar for at de kan tenkes å finne sted.

Det er denne forunderlige logikken som har gjort seg gjeldende i striden om Gunnar Tjomlids holdning - som han aldri levner tvil om er sterkt negativ - til pedofili. 

I et innlegg som ikke kan betegnes som annet enn tankeløs demagogi, forsøker Trude Helene Hole å sverte Tjomlid - og folk som han omgås - med en bred og særdeles møkkete pensel. (Du kan klippe og lime lenken herfra trudehelenhole.blogg.no/1388929257_gunnar_tjomslid_bagat.html hvis du absolutt vil lese søppelet)

Tjomlids anliggende er åpenbart å ta hysteriet ut av debatten om et problem han fritt og gjentagende ganger tar svært alvorlig, nemlig produksjon av bilder der barn misbrukes seksuelt - det som alle så nær som Hole kaller "barnepornografi". Hans poeng - som vil være åpenbart for enhver som gidder å lese det han har skrevet og ikke bare det Trude Helene Hole forestiller seg at han mener - er at tiltak mot slike fremstillinger må bygge på pålitelige fakta om fenomenet. 

Så kan man være enig eller uenig med Tjomlids argumentasjon, og forsåvidt hvordan han fremstiller poengene sine. Men å på noen måte konkludere eller hevde at han rettferdiggjør eller unnskylder pedofili er så hårreisende og krenkende at det mangler ethvert krav på seriøsitet. 

Tjomlid burde ikke en gang føle et snev av behov for å forsvare seg mot noe så tåpelig, og det sier sitt at det i det hele tatt er en sak. Så får jeg ta min del av skylden for å ikke ha kommet på banen før for å forsvare ham. Jeg ber herved om unnskyldning for å ha somlet med det.

Dette er et ekstremt utslag av en foruroliggende tendens i norsk debatt, nemlig at legitim problematisering av alvorlige problemstilling blir skremt bort av høylydt kjefting og ubegrunnet demonisering. Slikt bråk virker aldeles mot sin angivelige hensikt.

Hva slags yrkeskompetanse en god utdannelse bør gi

Problemet er ikke at unge velger "feil" utdannelse. Problemet er feil forventninger om hva utdannelsen bør utrette.

Etter NHOs årskonferanse er det blitt en minidebatt (som burde vært langt større) om at altfor mange unge velger utdannelse som "ikke gir jobb". Unge må¨visstnok lære seg å bli mer fornuftig og heller velge informatikk enn antropologi og helelr samfunnsøkonomi enn historie.

Jeg ser problemet litt annerledes og mener det er to store misforståelser som er ute og går:

  • Studenter tror at de gjennom sin utdannelse har "rett" til yrke der de nyttiggjør seg kunnskapen fra utdannelsen. Har du studert sosialantropologi, bør du ha gode muligheter til å bli sosialantropolog, for eksempel.
  • Arbeidsgivere tror at den mest avgjørende kvalifikasjonen til en jobb er teknisk kunnskap, for eksempel Java-programmering, NPV, prosessdesign, e.l.

Det sviktende premisset bak begge disse misforståelsene er at høyere utdannelse i bunn og grunn skal være profesjonsstudium. Hvis man må studere jus for å bli advokat, medisin for å bli lege, eller arkitektur for å bli arkitekt, så er den modellen almenngyldig.

Slik er det ikke, eller rettere sagt: slik bør det ikke være.

For det er ikke kunnskapen som er mest avgjørende for å være effektiv i en stilling: det er evnen til å lære ny kunnskap og anvende den som er viktigst. Og til det er mange, antagelig de fleste, former for høyere utdannelse relevante. Velutdannede filologer forstår nyanser, antropologer forstår adferdsmønstre, psykologer forstår konflikter, filosofer forstår logiske argumenter, musikere forstår samarbeid, osv., på en annen måte enn MBAer (som meg), eller ingeniører.

Det er nemlig ingenting som er destruktivt enn en person som innbiller seg at han/hun er utlært i sitt fag, for folk som vet (og er ærlige om) hva de ikke kan er oftest flinke til å finne ut av det. Folk som tror at deres umiddelbare vurdering er riktig tar ikke ofte feil, de er ute av stand til å lære av det.

Jeg trekker derfor en annen konklusjon enn stemningen skulle tilsi. Jeg foreslår at vi heller:

  • Krever mer av alle høyskole- og universitetsstudier, slik at de som går ut fra dem kan være stolte av sin utdannelse. Norske universiteter er jevnt over elendige i OECD-sammenheng, fordi vi tolererer intellektuell inneavl og middelmådighet. Til sammenligning er det ingen som går ut fra Oxford, Cambridge, Harvard, Yale, Columbia, Stanford, osv., som sliter med å finne gode jobber, uansett hva de har studert. (Det kunne også være en tanke å avvikle opptak basert på poengberegning.)
  • Utfordrer arbeidsgivere til å bedre nyttiggjøre seg mangfoldet som kommer ut av gode universitetsstudier. Det gjelder å forstå at smarte folk lærer fort, og at utfordringen ligger i å finne talent og ikke kunnskap.

(Vil ellers nevne at NHO har helt rett i å slå alarm om frafallet i utdannelsessystemet, og jeg er enig med dem som mener at yrkesfaglig utdannelse må løftes og gjøres mer attraktiv. Men det får bli et annet innlegg)

Sharon-sjakk: unilateral tilbaketrekning fra Vestbredden

I Sharons ånd er det sannsynlig at en unilateral tilbaketrekning fra Vestbredden tegner seg som israelernes alternativ til en forhandlet løsning med en stadig mer hjelpeløs Abbas.

Et (forholdsvis) lite omtalt element i Ariel Sharons politikk var ideen om unilateral tilbaketrekning, altså at Israel trekker seg ut av palestinske befolkningssentre (altså hovedsakelig steder som ble tatt, eller okkupert, om du vil) under seksdagerskrigen i 1967 uten at det er fremforhandlet en avtale om det.

Det var dette Sharon gjorde i 2005 i Gaza og enkelte deler av Vestbredden. Det er det Michael Oren nylig har tatt til orde for når det gjelder Vestbredden: hvis Kerry ikke lykkes, slik Abbas ser ut til å gå inn for for tiden, har Israel ikke noe annet valg enn å bryte et stadig mer uutholdelig status quo ved å unilateralt overlate palestinerne til seg selv.

Dette er det eneste trekket som forener to erkjennelser som fester seg stadig sterkere hos israelerne: at en tostatsløsning er det eneste gangbare, og at palestinske ledere enten ikke vil eller ikke kan forhandle om en slik løsning.

Slike forslag er greie å forstå i teorien, men det blir ofte vanskelig i praksis. Har Oren tenkt seg å (tvangs)evakuere alle jøder fra Vestbredden, også (for eksempel) dem i Hebron? Hvor skal i så fall en de facto grense gå rundt eller i Jerusalem? Skal Israel gjøre noe for samferdselen mellom Gaza og Vestbredden? Hva slags tilstedeværelse vil det være i Jordandalen? Hvordan vil grensen - for da blir det en virkelig grense i stedet for en gammel våpenhvilelinje - bevoktes? Hva slags begrensninger vil det være på bevegelse over disse grensene? Hvordan skal ferskvannressurser fordeles?

For israelere dreier det seg om:

  • Innenrikspolitikk, der kritikere av et slikt trekk i beste fall vil se det som en svakhetserklæring og i verste fall landssvik
  • Strategiske sikkerhetshensyn, i det Israel mister en buffer mot mulige angrep fra Jordan
  • Taktiske sikkerhetshensyn, i det hele forsvaret mot terrorangrep går langs en (ikke nødvendigvis beleilig) linje
  • Godvilje i verdenssamfunnet, som under både Netanyahu og Sharon har vært grovt forsømt. Israelerne er flinke til mye, men de må være blant de dårligste i verden til PR. Ganske sikkert vil de få private meldinger om å ikke gjøre livet for vanskelig for en palestinsk stat, men det vil ikke gå upåaktet hen at Israel ga opp noe uten å være tvunget til det.
  • Demografisk avklaring, ettersom de ikke lenger har ansvar (gjennom en de facto okkupasjon) for palestinere, hverken på Vestbredden eller i Gaza
  • Klarere ansvar for sikkerhetsproblemer, ettersom ansvaret på brudd på Israels suverenitet ligger klart på PAs skuldre
  • Faren for konflikt med høyere intensitet (som med Gazakrigen) når og hvis disse bruddene blir uholdbare

For palestinerne dreier det seg om:

  • Politisk stabilitet. En unilateral tilbaketrekning vil destabilisere Vestbredden og invitere krefter utenfra - tenk Hamas, Hizballah, Assad, og mange flere som ønsker å se Israel fra stuevinduet
  • Slutt på forhandlinger, for det blir lite å forhandle om. Jada, de kan og garantert vil klage over at grensene er urettferdige, restriksjoner over Israels område er urimelige, osv., men plutselig blir mulighetene mye tydeligere enn begrensningene. Og på Vestbredden er det mer plass, flere flyplasser, og flere (mulige) grensoverganger til resten av den arabiske verden.
  • Vanskeligere stilling i verdenssamfunnet. Stormaktene er drittlei denne konflikten, og de vil ganske sikkert gi klare private meldinger om at nå må palestinsk ledelse vise hva de kan få til i stedet for å skylde på Israel for alt.
  • Om det svikter, mer motiv for å yppe til krig. Palestinerne vet at en reell militær konfrontasjon med Israel vil vare noen få døgn, men de vet også at 1) overveldende israelsk makt blir uglesett i vesten, og 2) israelerne vil konsekvent forsvare sine borgere, uansett hvor mye hensikten med terrorangrep er å provosere.
  • Vanskeligere forhold med den arabiske verden, slik det er blitt i Gaza. Den triste realitet er at arabiske regimer overhodet ikke bryr seg om palestinerne og vil forholde seg til en palestinsk stat til enhver ustabil stat med radikale tendenser.

Altså: dette blir komplisert for begge, eller altså alle, parter.

Men jo lengre Abbas nekter å forholde seg til virkeligheten (nemlig at Israel ikke kommer til å kapitulere), jo mer sannsynlig blir dette.

Min prognose: hvis Kerry og USA gir opp, kommer en unilateral tilbaketrekning hakk i hælene.

 

Er Magdi idiot?

Bare for å ha premissene klare:

  • I Norge er det ingen som taper popularitet eller respekt for å si noe stygt eller nedsettende om Israel. Det finnes egentlig ingen grenser, i hvert fall har ikke jeg oppdaget noen.
  • Tvert i mot blir du hyllet som "modig" hvis du tar helt av, enten fordi du hevder din ytringsfrihet eller fordi du står i opposisjon til en eller annen overmakt.
  • Det er helt vanlig for land med diplomatiske forbindelser å utveksle kondolanser når en statsleder dør. Det er ingen, noe sted, som oppfatter slik kondolanser som enighet med de døde statsoverhodenes overbevisninger, politikk, eller noe annet
  • Derfor var Erna Solbergs kondolanser alminnelig dannelse og høflighet fra Norge til Israel. Noe annet hadde vært helt uverdig for et land som Norge.

Men Magdi, verdensberømt i Norge, er rasende. Jeg gjetter jo bare, men jeg vil tro at han som statsminister ville skrevet noe slikt som "vi håper han råtner i helvete, den jævelen".

For slik retorikk, hvis man lever i en rappeboble, skaper fred og forsoning blant folk. Dude.

Men problemet ligger ikke hos Magdi (som motiveres hovedsakelig av PR-kåthet), men hos dem som er så overfladisk engasjerte i den virkelige verden at de faktisk roser ham. Som for eksempel Thomas Talseth, som har en eller annen forestilling om at Magdi hadde noe som helst å tape på å prate stygt om Israel. Eller en annen ganske kjent person som roser ham men synes det var for mye å lese da jeg la frem lenker som kunne nyansere karakteristikken om Sharon utover "jævel". (En betegnelse som visstnok sier alt hvis du er verdensberømt-i-Norge rapper).

Liv Signe og Bård Vegar gjorde en feil og burde ha innrømmet det med en gang

Folk med særskilte privilegier - som for eksempel statsråder - har et særskilt ansvar overfor sine embeter å sikre at de ikke en gang skaper inntrykk av interessekonflikt. Inngår ikke dette i grunnkurset som arrangeres for statsråder?

Men først et ord om Senterpartiet:

Alle partier er som tvillingpar i en dårlig tegnefilm: du har den gode tvillingen og den onde tvillingen.

Senterpartiets gode tvilling er engasjement for økonomisk og kulturell utvikling i lokalsamfunnet. De er de fremste talsfolkene for den fortsatt store delen av Norge som ikke pendler inn til en større eller mindre by, som er stolte av sin dialekt, og som ønsker å gjøre det meste ut av Norges naturressurser.

Senterpartiets onde tvilling er den provinsielle grinebiteren som er seg selv nærmest og er mistenksom overfor alt som synes fremmed og merkelig. Den er smålig overfor byfolk, grådig med andres skattepenger, usolidarisk, og bakstreversk.

Liv Signe Navarsete og Bård Vegar Solhjell gjorde en brøler. Mens de fremdes hadde statsrådluene på, inngikk de an avtale som tjente Navarsetes personlige preferanser på andres bekostning. Navarsete skulle ikke ha ringt Solhjell, og Solhjell burde ha sagt:

"Liv Signe, den foreslår jeg du tar i full offentlighet når du er stortingsrepresentant. Dette vil se ille ut når vi begge sitter i de stolene vi gjør nå, uansett hva saken dreier seg om ellers."

Les også Stavrum: Dårlig dømmekraft av Navarsete

Kristin Halvorsen er helt på villspor når hun mener at dette har med Navarsetes rett til å fremme lokalinteresser. Eller for å si det slik: jeg hadde neppe kommet langt om jeg hadde forsøkt å ringe til Solhjell og spurt om han ikke kunne prioritere å legge kraftlinjen rett ved meg under jorden.

Antagelig skyldtes dette ren ubetenksomhet, at begge to falt for en fristelse i et øyeblikk det var nærliggende å gjøre det. Dette nådde offentligheten, de burde ha erkjent problemet, gjort det nødvendige for å rette det opp, og så kommet seg videre inn i neste fasen i deres politiske liv. Det hadde vært så enkelt som en pressemelding med noe slikt som

"Vi innser nå at dette kunne gi inntrykk av at jeg forsøkte å oppnå noe på mine egne vegne på uryddig måte. Selv om det ikke var hensikten, ser jeg at jeg handlet feil. Vi har anmodet dagens regjering om å frafalle beslutningen og la saken behandles på en måte som ikke levner tvil om at den er objektiv og vil naturligvis rette oss etter beslutningen som kommer."

I stedet har dette ført til et internt rot i Senterpartiet som hverken partiet eller aktørene har godt av. Det er bare å håpe at Senterpartiets gode tvilling vinner frem i dette oppgjøret.

Noe jeg håper vi alle kan ta som en lærepenge: folk unnskylder feil lettere enn bortforklaringer. Og jo mer Navarsete (og folk rundt henne) bortforklarer, jo vanskeligere gjør de det for seg selv, nåværende og fremtidige statsråder, og sine partier.

Sharon - en lederskikkelse vi håper vi aldri trenger

Ved å gjøre Ariel Sharon til en todimensjonal figur mister vi muligheten til å forstå hva hans lederskap gikk ut på, på godt og vondt.

Ettermælet etter Ariel Sharon i norske media er som ventet preget av forestillinger om moralsk og intellektuell overlegenhet som for eksempel Odd Karsten Tveit står i bresjen for. Men dette er en gruppe som er en selverklært elite, og som ikke er så interesserte i å opplyse offentligheten som å belære oss. 

Hvis man tar seg bryet med å lese seriøse nekrologer (antagelig skrevne lang tid i forveien) i for eksempel Commentary (Elliot Abrams), Forward (David Hazony), Tablet Magazine (Benny Morris), Times of Israel (Haviv Rettig Gur), Haaretz (R, Daniel Kurtzer), Jerusalem Post (Tovah Lazaroff), Atlantic (Geoffrey Levin), New York Times (Ethan Bronner), Washington Post (Glenn Frankel), osv., vil det 1) bli temmelig åpenbart hvor banale "journalister" som Odd Karsten Tveit er, og 2) at Sharons politiske og militære arv i virkeligheten er uhyre sammensatt.

Nekrologene etter Sharon viser hvor vanskelig det er å vite om ledere skaper tidene de lever i, eller om tidene de lever i skaper lederne. Sharon var en leder som forsto hvilken tid han levde i, men var ikke redd for å forsøke å påvirke utfallene.

Sharon var en illusjonsløs pragmatiker som brydde seg mer om hva han fikk til enn om han ble likt, eller forstått. Som general var han uforutsigbar, effektiv, og handlekraftig, en taktiker som forsto hvordan strekke en strategi til det ytterste. Han vippet alltid mellom å bli forfremmet eller degradert og brydde seg antagelig ikke om utfallet. Han gikk inn i felten for å vinne, og det var det.

Han gjorde feil, og det manglet aldri på rivaler, uvenner, og fiender som gjorde mest mulig ut av dem. Men hvert nederlag syntes bare å være som en pause i en boksekamp, inntil han kom tilbake og skapte ny bråk.

Han var brennende opptatt av en ting, nemlig å sikre sitt land en sikker fremtid, mot alle fiender. Han opplevde mord og død, måtte sågar ta ansvar for noe av det, men han falt aldri for fristelsen å undervurdere sine motstandere og fiender ved å demonisere dem. Han trodde aldri at den palestinske ledelsen ønsket Israel noe godt, men han var den sterkeste pådriveren for en tostatsløsning Israel har hatt som statsminister. 

Dette er lederskap som er uhørt i Norge, for det har aldri vært behov for det (annet enn noen måneder tidlig i 1940). 

Alle våre politiske kriser i hele etterkrigstiden kunne fått plass i et forholdsvis rolig år i Sharons regjeringstid. Ingen i Norge kan begynne å ane hvilke utfordringer han hadde, og derfor er det ingen som burde ha noen illusjoner om at de ville greid det bedre. 

Som så mange andre store ledere har han et blandet ettermæle: han kunne være visjonær, kynisk, hensynsløs, nyansert, kategorisk, beslutsom, unnfallen, sjarmerende, umusikalsk, krigersk, og fredssøkende på samme tid. Han var en mann med et formål for sitt liv, og vi har mye å lære av ham og hans eksempel - både på godt og vondt.

Tanja Rahms (forståelige) raseri mot sexkjøpere

Tanja Rahm beskriver utfyllende sine følelser for sexkjøpere i en lang kronikk i Aftenposten i dag, den mest leste. Jeg kan ikke forstå at dette er et konstruktivt bidrag.

Det er sjeldent man får lese så ufiltrert raseri i dagspressen, men her kommer det tett og tydelig. Jeg forstår godt hennes sinne og forakt, men jeg er usikker på om dette er et konstruktivt bidrag til et vanskelig problem.

Jeg tok en improvisasjonsklasse for mange år siden, der en medstudent konstruerte en jobb som "reality escape preventer for people about to be executed." Hans jobb skulle være å minne de dødsdømte på at de kom øyeblikkelig til å bli drept, slik at de ikke søkte virkelighetsflukt som en middel for å unngå det uhyrlige i det som skjedde.

Rahms kronikk er tilsvarende: hun vil frata sexkjøpere noen illusjoner om at sexhandel er noe av det de innbiller seg det er. 

Problemet er bare det at sexkjøp, og stripping, og porno, krever nettopp at brukere "suspend disbelief", altså at de lar forestillingene sine ta overhånd selv når de vet det er ren fantasi. De prostituerte gjør akkurat det de må for at selvbedrageriet skal holde. Det er noe av det samme fenomen som gjør at barn velger å tro på julenissen, enda de innerst inne vet hvor gavene kommer fra. 

Det er ikke det at kunder lever i villfarelse om hva de egentlig gjør med (eller mot, om man vil) prostituerte; det er at de velger å tro noe, enda de innerst inne vet at det ikke er sant. Rahm forteller dem ikke noe de ikke allerede vet.

Derimot ydmyker hun dem, får dem til å føle seg små og patetiske, at disse behovene de har er ubetydelige når de ikke vet hva de skal gjøre med dem.

Jeg aner ikke om sexkjøpere er desperate, ensomme, kåte, slemme, kvinnehatere, eller hva.  Antagelig varierer det veldig. 

Men jeg tviler på at de utviklker selvinnsikt, empati, eller håp av kronikken til Rahm. 

Det nærmeste jeg har kommet til dette var et besøk på en stripklubb i Vancouver i slutten av desember 1981. Jeg var mer enn en smule påseilet, og det eneste jeg tenkte på var at "disse damene er skikkelig flink til å virke lykkelige der de holder på, for dette kan umulig være særlig gøy for dem." Jeg tviler ærlig talt på om noen av dem ville satt pris på at jeg tenkte slik.

Jeg vet ikke hva løsningen er på prostitusjon. Alt har vært prøvd, og ingenting har lyktes nevneverdig. Jeg er ikke overbevist av de som sier at det hele er som enhver annen kommersiell transaksjon, men jeg er heller ikke overbevist av dem som vil gjøre prostituerte til hjelpeløse ofre. Virkeligheten er en kombinasjon av frustrasjon og lavt selvbilde hos alle involverte.

I stedet for å forsøke å avskaffe et fenomen som synes å være universalt, burde vi kanskje se litt nærmere for det gjensidige behovet som trekker sexjkøper og sexselger sammen.

Hvordan "antirasisme" er i ferd med å bli et meningsløst begrep

Som bedriftsrådgiver får jeg ofte anledning til å smile av at utrykk som en gang betydde noe spesielt, blir meningsløse av at de anvendes for å rasjonalisere alt mulig rart. "Strategi", for eksempel, er blitt så utslitt av misbruk at det nærmest er blitt en eufemisme for "ting ledere gjør når de er i villrede".

Karin Abraham og Deborah Lipstadt har hver for seg de siste dagene skrevet artikler om europeiske antisemittisme. Det er ingen grunn til å tro at de har rådført seg med hverandre, men begge er enige om at ting er problematiske men ikke katastrofale i Europa. Dette er ikke Weimarrepubikkens siste gisp.

Lipstadt påpeker at effektfull rasisme er avhengig av et stilltiende samarbeid mellom to grupper: en elite som av kyniske grunner oppmuntrer eller legger til rette for det, og en stor nok gemen hop som faktisk gir utrykk for det. I sydstatene frem til borgerrettighetsbevegelsen besto eliten av bankfolk, advokater, rektorer, handelsstand, osv., som var middelaldrende hvite mannfolk, og hopen besto av underutdannede, fattige, marginaliserte yngre.

Denne modellen får anvendelse i Abrahams kronikk: i forbindelse med "Gaza-opptøyene" i Oslo i 2009 var det en gemen hop som sto for de antisemittiske handlingene, men spørsmålet er om det finnes en elite som muliggjør tendensen?

Kan det være at visse "antirasistiske" miljø utgjør denne eliten?

Abraham trekker frem Kari Helene Partapuoli som et eksempel på unnfallenhet overfor noe som åpenbart var jødefiendtlig, og det er ikke vanskelig å vite hvorfor Partapuoli gjorde slik: å kritisere harmen mot Israel den gangen ville blitt tatt som et forsvar for Israels handlinger slik de ble fremstilt i NRK. Det var simpelthen ikke politisk korrekt å fremstille noe israelsk som noe annet enn demonisk denne gangen, hvilket førte til absurde påstander som denne av "ekspert" Hilde Henriksen Waage.

Det problematiske med "antirasisme" som bevegelse er at den mangler et prinsipielt grunnlag. I altfor stor grad har selvutnevnte "antirasister" gjort seg til en kjeftegjeng som forsøker å sverte alt de er uenig med. Den som forsøker seg på forsvar av USA eller Israels krigføring, eller multinasjonale konsern, eller alt som har med FrP å gjøre, eller som våger å skrive noe i document.no, eller som kritiserer Norges bistandspolitikk -  risikerer å få alle mulige usaklige beskyldninger og veldig lite forsvar på prinsipielt grunnlag.

Derfor er det stadig færre som orker. Støynivået blir for høyt.

Det går en nesten usynlig grense mellom det å få grov kjeft for en "uakseptabel" mening og for så i neste omgang bli avkrevd en "akseptabel" mening. Når Kåre Willoch i ramme alvor sier at Israel har skylden for at folk hater jøder, er det ikke langt igjen til at jøder avkreves en "korrekt" mening om Israel for å slippe bråk. I det øyeblikk Norges utenriksminister får ros for å innlede "dialog" med Hamas som palestinernes "valgte" regime i Gaza men kritikk for å ha dialog med Netanyahu-regjeringen; eller når man vil utrykke "forståelse" for at Hamas snakker om folkemord på Israel, mens (med rette) fordømmer høyreekstreme i israelsk politikk som vil deportere palestinere fra Vestbredden, så har man mistet alle krav på prinsipiell tilnærming.

Dette fenomenet - å være prinsippløs for å fremme et bestemt synspunkt - er farlig fordi det har to konkrete konsekvenser: det ene er et sosialt press som gjør det svært vanskelig for dem som er innenfor sirklene å protestere, og det andre er at dem det går utover er best tjent med å holde en lav profil. Dette blir selvforsterkende, hvilket gjør at det "akseptable" blir et stadig mindre felt, og det blir en gruppe som blir "sannhetens voktere" og tar bryet med å kjefte ned alle som er uenige.

Løsningen er naturligvis at flere tar bryet med å tale kjeftingen i mot, og at vi i større grad berømmer dem som kommer med meningsfull dissens, selv - og kanskje særlig - hvis vi er uenige med dem.

Løgn, full forvirring, og statistikk om innvandring

Rapporten om SSB om skolemestring blant innvandrerbarn burde vært mer grundig, for vi trenger et nytt sett spørsmål om innvandringspolitikk.

Gunnar Stavrum irettesetter med rette Aftenposten for sin fremstilling av de relative prestasjonene i grunnskolen blant innvandrerbarn, for statistikken fra Statistisk Sentralbyrå viser at barn med innvandrerbakgrunn har et markant dårligere snitt enn de andre barna. Selv om det altså finnes unntak, som med de tamilske barna Aftenposten fronter sin historie med.

Spørsmålet er om ikke også SSBs rapport egentlig er villedende, for det er uklart hvor stor virkning innvandrerstatus i seg selv har  for prestasjonsnivået i skolen. Det rapporten viser er at det særlig er to variabler som er viktige: utdannelsesnivået på foreldrene, og om skolen er sentral eller ikke. 

Den statistiske undersøkelsen som burde vært gjort, er hvor stor forklaringskraft innvandrerstatus har hvis vi tar høyde for disse to - og antagelig andre - variabler som viser seg å være forklarende uansett innvandrerstatus. 

Figur 2.1 viser at de største forskjellene skyldes ulik utdannelsesnivå blant foreldre. Men det er også tydelige forskjeller mellom gruppene avhengig av innvandrerstatus, noe blant annet denne setningen i innledningen tar opp: "Når foreldrene har lang høyere utdanning, er gjennomsnittet for grunnskolepoeng 43,0 for innvandrere, 44,0 for norskfødte med innvandrerforeldre og 45,8 for de øvrige elevene."

Men det er uklart om disse er signifikante eller justert for andre faktorer, som blant annet om skolene er sentrale, hvor lenge elevene har bodd i Norge, m.m.. Dette burde SSB ha analysert langt grundigere før de utga en rapport de visste ville blitt brukt i politisk debatt.

Jeg mistenker at en god analyse ville vist at innvandrerstatus har en forholdsvis liten men overkommelig effekt, men at størstedelen av forklaringen ligger i at 1) den gjennomsnittlige utdannelsen blant innvandrere er lavere enn snittet i befolkningen ellers, kanskje langt lavere, og 2) ikke-sentrale skoler som gjør det dårlig for alle elever gjør det spesielt dårlig for innvandrerbarn.

I mye av innvandringsdebatten dikteres to premisser, nemlig at 1) innvandrere er et enhetlig fenomen som man i all hovedsak trenger å differensiere nærmere. Dette er åpenbart feil og til tider krenkende. Og 2) at hvis innvandrerbarn gjør det dårligere på skolen, skyldes det Problemet Innvandring og ikke Problemet Skolesystemet. Selv om vi vet også vårt skolesystem trenger forbedring.

Om min fortolkning av SSBs data har noen for seg, tror jeg de relevante politiske spørsmålene bør være:

  • Har vi i det hele tatt noen tanker om hvilke typer innvandrere vi ønsker å tiltrekke? Jeg har nemlig en mistanke om at vi heller vil få innvandrere som får oss til å føle oss snille (ved å synes synd på dem) enn innvandrere som utfordrer oss (ved å ville lykkes i sitt nye land). 
  • Hvilke barrierer finnes det for sosial mobilitet i de ulike innvandrergruppene? Her kan det finnes strukturelle (ved at vi ikke har de riktige ordningene for å få dem integrert), eksterne (rasisme i arbeidslivet og akademia), og interne (ved at ambisjon og integrasjon motarbeides innenfor visse miljøer). Disse må kartlegges og måles, i hvert fall for de største innvandrergruppene.
  • Er det klare nok samfunnsmessige forventninger om  prestasjon i skolen? SVs ideologiske blemme i regjeringen har vært i premisset om at prestasjonsforskjeller i skolen skyldes sosiale forskjeller (SSB synes forøvrig å sidetille begrepene) og at skolepolitikken følgelig måtte gå ut på å nøytralisere de sosiale forskjellene. I stedet for det mer opplagte valget, nemlig å gi flest mulig elever - uansett bakgrunn - muligheter og oppmuntring til å hevde seg så godt de kunne på skolen. Her trenger vi et politisk hamskifte som jeg håper Solberg-regjeringen går i spissen for.
  • Hva er den realistiske tidshorisonten for integrering av innvandrere, og hvordan måler vi egentlig vellykket integrering? Jeg tror nemlig at en realistisk tidshorisont er en hel generasjon, dvs. omtrent 25 år; og at vi må måle integrering etter en rekke faktorer, som: yrkesdeltagelse, sysselsetting, politisk deltagelse, og i hvilken grad de opplever harmoni mellom etnisk identitet og tilhørighet til det norske samfunnet. 

Fremfor alt må vi slutte å henge oss opp i å bevise om innvandring funker eller ikke, og følgelig om vi skal ha mer eller mindre av det. Det er kun med drastiske og antagelig menneskefiendtlige tiltak vi kan frita oss fra integrasjons- og innvandringsproblemer, og jeg tror konsekvensene av slike tiltak vil være langt mer skadelige enn dem vi tror vi unngår. 

Nyttårsforsett: mer misnøye!

Hver gang jeg hører "vi må jo være fornøyde, ting kunne vært verre" blir jeg både irritert og frustrert over at det alltid er upassende å utrykke irritasjonen.

To poeng:

  • Hva slags trøst er dette? Hjelper det en eneste kreftpasient eller sultent barn at vi tross alt er takknemlige for at vi ikke er dem?
  • Har noen fremgang i verden kommet av at folk har vært tilfredse med tingenes tilstand? Det er enkeltmenneskene som har rast mot status quo som har fått til noe nytt.

.Vi kan gjerne være takknemlige for alt det gode i livene våre, men jeg tror ikke det kommer noe godt av å slå seg til roe med at alt er "bra nok".

Her er et lite utvalg ting som vi har forbedret men som trenger mye mer forbedring i Norge.

Ting vi skal være misfornøyde med:

  • Produktiviteten i den norske økonomien. Det er bare ved å forbedre den at vi vil ha råd til å forbedre levestandarden vår. 
  • Yrkesdeltagelse for de mindre produktive. Og ja, matematikken blir vanskelig her, for gjennomsnittsproduktivteten vil gå ned jo mer inkluderende arbeidslivet er. Men dette er et statistisk og ikke økonomisk problem. I mellomtiden er det altfor mange som har deprimerende og selvforsterkende liv finansiert av trygd.
  • Norsk etno- og kronosentrisme. Hver gang du hører "Tenk! I Norge! I 2014!" har du med en sneversynt dust å gjøre.
  • Vår kapasitet for å integrerere innvandrere. Altså gjøre dem til fullverdige bidragsytere til norsk økonomisk og kulturell utvikling. 
  • Kvaliteten på høyere utdanning i Norge. Flere regjeringer har gjort en fantastisk jobb med å utvide kapasiteten i norske universiteter og høyskoler, men kvaliteten ligger langt etter. 
  • Pressen som statsmakt. Det er nok av kvalitetsjournalistikk men det drukner i stadig mer søppel og uvesentlighet. Jeg vet ikke riktig hvorfor Se og Hør har satt tonen i norsk samfunnsdebatt, men det føles som en stadig større utfordring å skille mellom det man burde vite og det man føler bare forsøpler hjernen. 
  • Ledelsesgapet i store organisasjoner. I privat og offentlig sektor. Det er mye vanskeligere enn de fleste tror å få en stor, sammensatt, mangfoldig organisasjon til å fungere, og vi er ikke flinke nok til å utvikle, trene, og luke ut lederemner til å greie det. Om dette se også punktet om produktivitet.

Hvis du tror at det er såre vel med noen av disse, har du misforstått noe vesentlig.

En annen alternativ julestemning

Blandingen av takknemlighet og skyldfølelse til julen kan med fordel byttes ut med glede og raushet.

Julefeiring er så integrert i vår kollektive bevissthet at uansett hvordan du forholder deg til det opprinnelige formålet (hvilket i seg selv kan diskuteres), så gjør du noe spesielt over julehelgen.

Gjennom media får vi servert to motstridende memer:

  • Vi skal være takknemlige for at vi har det så bra
  • Vi skal synes synd på dem som har det vanskelig denne julen

Den rette julestemningen er altså en kombinasjon av takknemlighet og dårlig samvittighet. Underforstått: vi fortjener egentlig ikke alt det gode på juleaften (så derfor må vi være takknemlige), og andre fortjener mer enn de får (så derfor bør vi ha skyldfølelse).

Dette er Norges pietistiske arv - hver porsjon nytelse skal veies opp med en porsjon lidelse. Jeg vet ikke riktig hvordan man får til begge deler akkurat samtidig, så kanskje er meningen at vi skal administrere vårt følelsmessige fokus litt som intervaltrening: et kvarter takknemlighet og så fem minutter skyldfølelse.

Det er alltid vanskelig å bli fortalt hva som er den "rette" følelsen ved en eller annen anledning. Noen synes Jesusbarnet omgitt av familie, gjetere, stalldyr og tre vise menn er et idyllisk og meningsfylt, andre synes det er utslitt kitsch. Noen synes julesanger er festlige, andre synes de er slitsomme. Noen synes "Love, Actually" er tidenes beste julefilm, andre synes det er bare tull fra ende til annen.

For saken er dette: De aller fleste har noe å være takknemlige for og noe å være lei seg over i julen. Antagelig også du som leser dette. Du har rimelig gode planer for juleaften, du har bekymringer over året som kommer, noen vanskelige minner fra året som gikk, og du kjenner opptil flere som (antagelig) har det verre enn deg.

Så mitt forslag er dette: vi bytter ut takknemlighet/dårlig samvittighet med glede/medmenneskelighet. Eller med andre ord: bygg opp mest mulig glede over det som er bra, og så del av overfloden. Send en SMS til noen du tenker på (særlig hvis de jobber i julehelgen), la det sprudle litt ekstra når du hilser på folk underveis. Glede og raushet lar seg nemlig lett kombinere og forsterker hverandre.

I tillegg til - eller kanskje i stedet for - å være generøs i gavebudsjettet, vær litt raus med godviljen overfor folk som har lett for å irritere deg. (Og hvis du mistenker at du mister glede og medmenneskelighet av å drikke alkohol, kanskje bør måtehold eller avhold inngå i rausheten overfor andre).

Rituell politisk renhet (Talmud Yoma 40)

Document.no feirer jubileum, men det er mange som mener at de ikke hører hjemme i norsk politisk liv i det hele tatt. Er det enkelte her som har utpekt seg som samfunnets yppersteprester som skal ivareta politisk renhet?

Dagens daf handler blant annet om yppersteprestens bestrebelser i tempelets tider for å oppnå forsoning for seg selv, sin familie, og for hele folket på Yom Kippur (forsoningsdagen).

Ritene i tempelet satte en sammenheng mellom rituell renhet og nærhet til Guds formål.

Slik fungerer ikke dagens sekulære samfunn i Norge, men det er noen interessante analogier.

For er det i det hele tatt mulig å snakke om kollektivt skyld, slik yppersteprestene ba om tilgivelse for?

Gitt at vi alle gjør feil, er det synder som er av en slik art at man ikke bare kan gjøre opp for selve handlingen men må ta oppgjør over hele vårt vesen for å forsone oss med de kollektive verdiene vi har forbrutt oss mot?

Kanskje. For tiden foregår det en debatt om tidsskriftet Document.no. En debatt som Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum har uttalt seg om, og som også har fått omtale av Bjørn Stærk, Snorre Valen, m.fl.

Det som Bjørn Stærk omtaler som "moralvenstre" er i all hovedsak kategorisk avvisende til document.no. Åpenbart har tidsskriftets redaktør Rustad og hans kollegaer begått synder i sine artikler som ikke kan tilgis ved at de skriver artikler uten slike synder. Hele tidsskriftet fortjener bare en karakteristikk, og den er i all hovedsak fordømmende. Når man leser Valens kronikk, for eksempel, er det ikke åpent for at document.no utøver noe av den samfunnskritikken Valen selv mener det kunne være behov for.

Det er noe som diskvalifiserer document.no helt fra å få legitimetet av det kollektive ansvar "moralvenstre" påtar seg å forvalte. Document.no er i deres øyne ikke en motpart i debatten, men noe helt annet, noe aldeles syndefullt.

Ritualet i vår sivilisasjon blir ikke å be om forsoning gjennom et ritualt offer, men ved å forsøke å skyve synderen ut av sivilisasjonens sirkel, ut fra en figurativ klippe.

 

Et utsnitt av PISA debatten

PISA-resultatene tyder ikke på at våre tunge investeringer i grunnskolen har bidratt til særlig med forbedringer. Dermed er vi i gang med å rasjonalisere resultatet. Hvis vi roser oss selv over at skolebarn regner seg som "lykkelige" er jeg redd for at vi er på villspor.

Det var stor spenning før slippet av PISA-resultatene for 2012, og masse rasjonalisering etterpå. 

Paul Chaffey har en nøktern oppsummering, og skriver videre i en kommentar

Jeg tror kanskje det er to grøfter det er farlig i falle i i denne debatten. Det ene er å koble all suksess og fremgang på ulike områder til en indikator, for eksempel PISA. En slik tilnærming er åpenbart ikke særlig konstruktiv, blant annet ser vi at i Norge går det svært godt i næringslivet på tross av for svake PISA-tall. Det må være noe mer... Den andre grøften er at man alltid snakker om noe annet hver gang noen nevner dårlige realfagsresultater. Man snakker om språk, samfunnsfag, kreativitet, gruppearbeid og flate strukturer. Det er lurt å erkjenne at realfagsresultatene blant norske 15-åringer er for svake i forhold til ressursinnsatsen. Det forklarer ikke alt, men de gir oss ikke akkurat noen bedre posisjon.

Hvis Norge hadde havnet i det øverste sjiktet i PISA, kan jeg ikke tenke meg annet enn at det hadde vært gratulasjoner til alle og vidløftige erklæringer om at Norge - nok en gang- viser seg å være verdens beste land og samfunn. 

Så kommer noen rekendes med en tabell i PISA-rapporten som viser at Norge er over OECD-snittet på andel som sier at de føler seg lykkelige på skolen, og kommenterer at "Norge scorer tross alt ganske høyt på det som faktisk betyr noe."

Hvilket får meg til å lure:

"Så hovedårsaken til at vi har skole er så barn er lykkelige der?"

Som får følgende svar:

"Jeg tror det er der man må begynne, Leif. Hva vil vi med skolen?"

Og da svarer jeg at skolen er til for å:

"Hjelpe barn vokse opp til å bli selvstendige, kompetente voksne som har evner og mot til å greie seg i en usikker og turbulent verden. De skal føle seg trygge nok der til å utfordre seg selv og å bli utfordret, å motiveres mer av å ville lykkes enn å frykte å ikke gjøre det."

Er "lykke" dermed en relevant faktor? Forstå meg endelig rett: å være ulykkelig på skolen er tragisk. Men jeg vil nå påstå at graden av lykke er underordnet andre ting, som for eksempel hvor trygge elevene føler seg, eller hvordan de forholder seg til utfordringene som stilles til dem, og om de føler at de kan tillate seg å være ambisiøse og ta risker, eksperimentere, utfolde nysgjerrighet, osv. Dette er helt klart komponenter i et vidt begrep av "lykke",men i så fall er "lykke" nærmest en bieffekt av flere andre vesentlige faktorer.

For "lykke" er så diffust at mange vil fortolke det som koselig, enkelt, og ikke særlig utfordrende. Den som vil lære må ut av sin komfortsone, og det ofte. Det bringer ikke lykke mens det foregår, men bare etterpå når man oppnår mestring. Dette er forøvrig helt tilsvarende idrett. En atlet som utfordres er ikke lykkelig i noen meningsfull forstand under selve utfordringen, men han/hun er lykkelig over mestringen eller en heroisk fiasko. 


 

 

I dag er Donaudagen



71 år etter Donau, har vi neppe kommet særlig lengre med å akseptere at folk som er annerledes enn flertallet er fullverdige medlemmer av fellesskapet.

Det sies at når man har gjort noe tre ganger, så er det blitt en tradisjon.

Derfor skal jeg tradisjonen tro stille kl 16 i dag ved Akershuskaien og lese høyt navnene til de 772 jødene som i løpet av andre verdenskrig ble deporterte fra Norge til konsentrasjonsleire, 532 av dem 26. november 1942 med "slaveskipet" Donau. 34 av de 772 overlevde, og kun ni av dem som ble jaget ombord på Donau for 71 år siden var i live da krigen var over.

Det er så mye med denne historien som gir grunn til refleksjon at det hvert år føles overveldende å finne på noe fornuftig. Samtidig blir ord fattige. Derfor har min lille seremoni på Akershuskaien hvert år bestått i noen praktiske innledende ord, opplesing av navnene, og så en kort avskjed og på gjensyn til neste år. Navnene taler sitt tydelige språk.

Det alle er enige om, er at slikt ikke må skje igjen. Og det regnes da som selvsagt at norske jøder i dag - fremdeles færre enn det var i Norge før deportasjonene begynte - ikke har noen grunn til bekymring. Det frie Norge i 2013 er noe helt annet enn det okkuperte Norge i 1942.

Det er det ingen tvil om. Ethvert likhetstrekk mellom situasjonen da og nå er overfladisk og villedende; og forskjellene er dramatiske og avgjørende.

Men hvis 26.11 skal være en anledning til å vurdere om Norge ønsker minoriteter generelt og jøder spesielt velkommen, så er det ingen grunn til å gratulere oss selv. Det som gjorde deportasjonen - som egentlig burde betegnes som en "massebortføring" - mulig, var at ikke-jødiske nordmenn betraktet sine jødiske medborgere som satt litt utenfor den kollektive identitet. Det var fysisk plass til folk som ikke føyde seg etter kravene til det etniske og religiøse flertall, men det var ikke hjerterom til dem.

Å være jøde falt litt utenfor definisjonen av "nordmann". Det var det norske "Statspolitiet" og det tyske Sicherheitsdienst som gjennomførte bortføringene, men det var likegyldigheten og unnfallenheten til det norske flertall som gjorde det mulig. Med visse unntak, som blant annet Carl Fredriksens Transport, som nå har fått et minnesmerke rett overfor Carl Berners plass.

Dette forsøket på å gjøre minoriteter til fremmede i sitt eget land fortsetter. Overfor jødene gir den seg utslag i iveren hos enkelte til å nære falske illusjoner om jødisk liv, historie, og religion. Symptomene er tydelige i mangel på dialog, unnfallenhet overfor urett, og kravet om at jøder må innrette seg etter flertallets preferanser. Denne tendensen, denne folkesykdommen, rammer jøder som en spesielt liten og utsatt minoritet, men den går utover andre også.

Det er kaldt og mørkt på Akershuskaien senhøstes kl 16, og det vil det være i kveld også. Et år var jeg alene, de to andre årene stilte det 2-3 til og hjalp meg med å lese. Det blir neppe mange i år heller, og det er greit.

Den som vil markere Donaudagen på en meningsfull måte i varmen og lyset av sitt eget hjem, anbefales å med åpent sinn lære noe nytt om livssyn som synes dem fremmede. Om de vil lære om jødedommen, er dette et ok sted å starte.

Er det liv laga for Iran-avtalen? Kanskje.

Det er flere måter å se på interimavtalen mellom Irans regime og den såkalte P5+1 gruppen, og man skal vokte seg vel for å omfavne en optimitisk fortolkning på bekostning av den pessimistiske, og omvendt. Alle er enige om at de neste seks månedene vil vise om den utgjør et historisk gjennombrudd eller nok en skuffelse i vestens forsøk på å roe ned totalitære regimer med aggressive utenrikspolitiske tendenser.

Avtalen er et forsøk på å få slutt på en situasjon der Iran utsettes for stadig større økonomisk press og resten av verden (og særlig land innenfor Irans rakettrekkevidde) utsettes for atomtrusler. Irans regime - som alle andre diktaturer - er hovedsakelig opptatt av å bevare seg selv og sitt styresett; Vesten er som alltid opptatt av å sikre fred, stabilitet, og fremgang for demokratiske reformer. Det alle forstår, er at i det øyeblikk Iran kan troverdig med atomvåpen, så har spillereglene endret seg.

Det er lite historie å lene seg på. Det libyske regimet ga opp sitt atomvåpenprogram etter press fra Vesten; Syd-Afrika gjorde det helt frivillig fordi det ville være en annen type stat. India og Pakistans atomvåpenprogram er nå et faktum. Alle forsøk på å forhandle Nord-Korea til å gi slipp på sitt program har mislyktes. Det store spørsmålet har derfor vært om Iran er mer som Libya eller mer som Nord-Korea. Eller, slik det er mest sannsynlig, i en kategori for seg selv.

Det optimistiske synet

Som Fred Kaplan påpeker, utrettet forhandlingene mer enn det noen kunne rimelig håpe på. Underforstått at alternativet hadde vært å ikke forhandle men å presse inntil det iranske regimet kapitulerte. I følge Kaplan er det nettopp det at avtalen er interim som gjør den god - i stedet for å avklare alle spørsmål på en gang, har vi nå en kortvarig ordning som gjør det mulig for partene å få til mer normaliserte forhold og begynnelsen på tillitsbygging. Iran tar et klart skritt tilbake i atomvåpenprosjektet og får oppleve fordelene ved at sanksjonene lettes. Regimet får styrket sin posisjon både innenrisk og internasjonalt ved at de viser smidighet i ord og handling.

Det pessimistiske synet

Jonathan Tobin påpeker at avtalen hviler på den høyst tvilsomme forutsetningen at Iran forhandlet i god tro: betingelsene gir atomvåpenprogrammet til Iran en hvile som kan avsluttes på kort varsel, og tar ikke høyde for at Iran har skjulte, underjordiske anlegg som vil fortsette ufotrødent med sitt. Dette er en avtale som bygger på uberettiget håp og godvilje.

Det begge er enige om, er at avtalene som følger etter denne seks måneder lange prøveperioden som eventuelt vil være historiske. Om Obama, Kerry, og P4+1 får Iran på gli til å gå med på å avlyse atomvåpenambisjoner for godt, så vil dette være et ekte gjennombrudd.

Nabolaget er lite beroliget

Dette har lite beroligende effekt på dem som er i Irans sikter for bruk av atomvåpen, nemlig Israel og Saudi Arabia. Som Mitch Ginsburg skriver, har Israel av erfaring et pessimistisk grunnsyn i kontrast med USAs iboende optimisme. Netanyahu forbeholder seg retten til å ta saken i egne hender om Iran-trusselen eskalerer, og mye tyder på at Saudi Arabia vil støtte et militært angrep.

Fasit

I et viktig forhold har Kaplan rett og Tobin feil: hvis det i det hele tatt skulle være forhandlinger, så er dette antagelig det beste resultat man kunne håpe på. Iran kunne ikke forhandle for å kapitulere. Det er også klokt at avtalen er kortvarig, (forholdsvis) målbar, og har en viss symmetri i det at sanksjoner opprettholdes så lenge det er atomvåpenprogram. Med andre ord er dette fremragende diplomati.

Om det er en diplomatisk seier, er avhengig av tidsdimensjonen, altså om man tror at tiden vil moderere iranske ambisjoner om å være en regional atommakt eller forsterke dem.

Håpet er at gjenopprettede diplomatiske kanaler mellom Iran og USA vil redusere misforståelsene, gi begge parter handlingsrom og gjensidig godvilje. Men det er bare en del av saken, for Iran har et skjørt teokratisk regime bygget på uforsonlig ideologi. Og da er demonisering av eksterne fiender en nødvendighet. Irans regime trenger en stor og en liten Satan for å rettferdiggjøre sitt styresett.

Formålet må derfor være å gi Iran incentiver til å gi avkall på denne ideologien, å gjøre USA til en legitim forhandlingspartner og i det minste tolerere Israels eksistens. Iran må også redusere sin hardhendte behandling av minoriteter (sunnimuslimer, bahai, jøder, homoseksuelle) og åpne for dissens. De må finne en annen kilde til stabilitet enn vold og trusler internt og eksternt.

Dette er ikke lett og vil ta tid. Med denne avtalen har de fått tid, og man må bare håpe at de benytter seg av den på riktig måte. Et slikt håp er ikke grunnløst, men det er heller ikke blendende realistisk. Det er verdt å følge med.

Sura söta bror

Er ordkrigen mellom norske og svenske debattanter et utslag av at ingen av oss (men aller minst svenskene, så klart) helt greier å forene det at vi vil være snille med at vi føler behov for å være slemme?

Kristin Clemet gir en glimrende oversikt over forløpet og problemstillingen i forbindelse med en rekke oppgulp om Norge i Sveriges "newspaper of record", Dagens Nyheter.  Både artikkelen og lenkene gir interessant og engasjerende lesning, og det er også Øyvind Strømmens siste i DN.

Alt dette virker på meg uforståelig. Det er en ting at det finnes svensker som vil demonisere Norge av årsaker bare de og deres sjelesørgere forstår. Det vil alltid være folk med merkelige forestillinger (og en sjelden gang viser det seg at de har rett.)

Men her ser det ut til at debattredaktørene i DN har rotet seg helt bort. De svenske innleggene som har skapt alt oppstyret er det rene makkverket: ikke bare gir de med velkjente men like fullt billige polemiske grep et helt villedende inntrykk av norske forhold.

De feilsiterer, fusker, gjengir regelrette løgner feil, osv., og da må man undres hva det er som gjør disse svenskene så desperate?

For la oss være ærlige: det er nok av kritikkverdige forhold i Norge, og det mangler ikke på ting vi kan lære av svenskene. Det er knapt noen som er bedre egnet til å påpeke våre eksentresiteter, villfarelser, innbilske forestillinger, og absurditeter enn vår nærmeste nabo.

Men dette ser mer og mer ut som en sykdom, en kollektiv nevrose som gjør det vanskelig for disse redaktørene å styre sine skribenters usaklige impulser, åpne for rettelser og korreksjoner, og slett ikke åpne spaltene for en mer inngående debatt om hva dette egentlig er om.

Etter min erfaring skyldes slik sneversynt hårdnakkethet at folk forsøker å unngå kognitiv dissonans, altså at det de observerer i virkeligheten ikke stemmer overens med sterke overbevisninger. Som Bjørn Stærk har tatt opp i sin bok Oppdra Folket, er det mye som tyder på at de som instruerer folkeopinionen i Sverige rett og slett ikke makter å forene Sveriges snillisme med den tøffe realiteten som demografiske endringer skaper for landet.

Da er det nærliggende å konstruere et motstykke til Sverige, og det er naturligvis den litt surrete naboen i vest, Norge. Med andre ord: for mediefolkene som dirigerer dette, dreier saken seg overholdet ikke om norske forhold, men om å ville sette svenske problemer i et lys som er mindre angstfremkallende.

I så fall bør vi 1) ikke ta oss så nær av det hele, 2) hjelpe våre brødre håndtere sin kognitive dissonans på bedre måte, og 3) ikke se helt bort fra at vi sliter med den samme kognitive dissonans.

Her spiller debattredaktørene en spesielt viktig rolle, for i debatten om innvandring og integrering har vi et stykke igjen før man blir særlig klok av å lese det som trykkes. Hyperboliske innlegg om rasisme (på den ene siden) og norskkulturvern (på den andre) avstedkommer bare dypere grøfter og et kappløp til bunnmål. Ikke overraskende er det de med innvandringsbakgrunn som er flinkest til å nyansere debatten.

Har Fadakar litt rett om "själviske Norge"?

Fadakar overdriver vilt, men han har et poeng: vi er ikke spesielt flinke til innvandring, og våre holdninger til andre gjør oss dårligere. "Gnisningene" er her for å bli, og spørsmålet bør heller være "hvordan gjør vi dette bedre" enn "hvordan kan vi slippe".

Det etterhvert famøse innlegget i Aftonbladet av Ehsan Fadakar om det "själviske Norge" har hatt en interessant effekt i Norge.

Den mest utbredte (og mye berettigede) reaksjonen er indignasjon. Hør bare på Bjørn Stærk:

"..han kan for lite om Norge til å si noe om den. Han har samlet noen fakta, men forstår ikke konteksten."

Jeg kan ikke annet enn å smile av ironien: nær sagt ethvert land som omtales i norske media kan klage på akkurat det samme slurvet som Bjørn påpeker. Det finnes altfor mange norske journalister, og synsere, og såkalte "eksperter" som begår den samme synden som vi tar oss så nær av når vi opplever den mot oss selv. (Dette kan forøvrig ikke Bjørn klandres for, som jobber iherdig for å få nyansert inntrykk av utlandet).

Når vi så er ferdige over at noen våger å sette kritikk mot Norge på spissen, avviser vi det Fadakar har å si. Vi nordmenn er snille, og det er bare folk et eller annet sted på høyresiden som ikke er ideologisk vaksinerte mot rasisme. Vi har tross alt erklært at vi er mot rasisme. Saken er i all hovedsak avgjort, i vår favør.

Men som Mina Adampour påpeker, er ikke Fadakar helt på jordet. Selv om det ikke brennes kors på plener, det ikke er pogromer, og vi er bedre enn britisk arbeiderklasse på 70-tallet, opplever etniske og religiøse minoriteter litt for mange ekle situasjoner til hverdags. Du skal ikke lese særlig mange innlegg i kommentarfelt om "fremmede" skikker før du blir kvalm og oppgitt.

Bjørn, og mange andre vettuge folk jeg kjenner, mener at vi må begrense innvandringen enda mer enn vi allerede gjør: Enten vi liker det eller ikke, blir det mer konflikt av mer innvandring. Kommunene vil ikke bli påtvunget flere folk (selv om de ellers sliter med fraflytting), vi ønsker ikke ghetto-lignende forhold i enklaver på Oslos østside, holdningsarbeidet hjelper ikke når statistikken viser at mer innvandring fører til større økonomisk usikkerhet, høyere kriminalitet, m.v.

Men jeg undres: er det kanskje ikke noe som mangler hos oss, også? Det er greit å konstatere at mange innvandrere mangler evne til å integrere seg i det norske samfunn, men kanskje vi også mangler litt i evnen til å integrere nye folk?

Kanskje har vi hatt det så homogent så lenge at vi etniske nordmenn har mistet forståelsen av at verden egentlig består av mange forskjellige stammer som må greie å finne ut av det med hverandre. At "gnisningene" er regelen og våre illusjoner om fred og ro er unntaket.

At vi nærmer oss slutten på en 600 års epoke som begynte ved Svartedauden: det utilnærmelige, etnisk homogene Norge.

Bestrebelser på å bevare det Gamle Homogene Norge er ikke bare fånyttes, men virker mot sin hensikt: det blir mer konflikt, mer rasisme, flere misforståelser om vi forsøker å unngå "gnisninger". I stedet bør vi vurdere hvordan vi kan bli flinkere, å utvide vår kapasitet til å integrere andre kulturer i vårt samfunn, hjelpe nye medborgere finne en plass blant oss hvor de får utfoldet seg fritt og bidratt til alles beste. Et samfunn som maksimerer nytten av innvandring og minimerer ulempene.

Uten tvil er det reelle problemer: i møtet med visse innvandrergrupper står vi blant annet overfor helt ulike holdninger til kjønnsforskjeller, den sosiale kontrakten som velferdssamfunnet bygger på, og ikke minst hva integrasjon egentlig går ut på.

På slike saker må vi utfordre dem som kommer til Norge.

Men vi må også la oss utfordre om våre forutsetninger om vår egen "kultur". Det kan være vår hjemlige arkitektur, musikk, mat, litteratur, og (ja, tenk) etikk kan berikes av impulser fra fremmede steder. Fremfor alt må vi la oss utfordre i det norske dogmet om at vi egentlig vet best hva alle har godt av.

Historien viser med all tydelighet at samfunn som forsøker å motarbeide "fremmede" krefter med etnosentrisme mislykkes og oftest virker mot sin hensikt. Assimilasjonspress gjør etniske, nasjonale, og religiøse egenskaper mer verdifulle, og folk holder hardere på dem. For eksempel: jo mer vi motarbeider hijab, jo viktigere blir det for muslimske miljø å holde på dem. Og det som verre er: hvis det etniske flertall viser intoleranse, tillater det også mer intoleranse hos minoritetene.

Når alt dette er sagt, savner jeg en mer inngående debatt om hva Norge bør gjøre for å gjøre verden til et bedre sted, altså i tillegg til fagre taler og underskrevne traktater. Åpenbart kan vi ikke ta i mot alle flyktninger som ville fått det bedre - ofte langt bedre - her enn stedene de flykter fra. Jeg synes det er for enkelt å si at vi skal ta "vår del", som om dette er en skatt eller en del av "dugnaden".

Det vi skal gjøre, synes jeg vi skal gjøre godt. Vi trenger fokus, spesialisering, og sterk gjennomføring. For eksempel kunne vi spesialisere oss på asyl for mennesker i Midtøsten som blir forfulgte på grunn av religion. Og leve med at selv om vi ikke greier alt, så greier vi noe. 

Kastet Reme stein på Kristallnachmarkeringen i Stavanger?

Remes bruk av "palestinaskjerf" på Kristallnacht vitner om dogmatisk kunnskapsløshet, men neppe om antisemittisme.

"Dialogprest" (hva den tittelen egentlig innebærer, er uklart) Odd Kristian Reme holdt en "apell" i Stavanger i forbindelse med markeringen av Kristallnacht på lørdag. I ført et såkalt "Palestinaskjerf", som egentlig er en keffiyeh, et hverdagsplagg blant arabere (enten de er muslimer, kristne, eller jøder) i Midtøsten.

Reme presiserer at han bruker det som et symbol på palestinsk frigjøring og ikke et plagg for å holde seg varm en novemberkveld, og da får vi ta det som utgangspunkt.

I prinsippet har han rett: Kristallnacht handler ikke bare om det jødene opplevde og opplever, men også om situasjonen til andre utsatte grupper. Der er jeg helt enig med ham. 

At også palestinere skal har rett til liv i frihet, med rett til å utrykke seg politisk, utøve sitt livssyn, ha demokratiske institusjoner, utvikle seg økonomisk, osv. er selvsagt.

Men er "palestinaskjerfet" et uomstridt symbol på dette? 

Kanskje i hans øyne, men ikke blant israelere. Heller ikke blant de fleste jøder, som vet at palestinsk nasjonalisme kan være livsfarlig. For selv om palestinere flest, og forhåpentligvis mange av deres ledere, ønsker fred og forsoning med jøder, så preges mye av palestinsk nasjonalisme om å beseire jødene og erstatte Israel med Palestina. 

Reme kan klage alt han vil at det overhodet ikke er hans intensjon.

Hvis han vil gjøre keffiyeh - det såkalte "palestinaskjerfet" - til et symbol på fred og forsoning i Midtøsten, ønsker jeg ham lykke til. Men Kristallnacht i Stavanger er ikke anledningten til  å starte en slik kampanje. Han er enten naiv som tror at alle ville se det som ham, ellers så gikk han bevisst inn for å provosere. 

Krystallnatt er om likegyldighet

Det var fire parter i Krystallnatten i 1938, og også det som gikk forut og det som kom etter:

  • Overgriperne - SA-pøbler som drev hærverk, overfall, mord, og plyndring uten hinder eller innsigelser.
  • Ofrene - hovedsakelig jøder, tyske og østerikske borgere som sto forsvarsløse
  • Heltene - de få som på ulikt vis gjorde motstand
  • Tilskuere - de mange som sto på siden og lot det skje

I de ulike markeringene for denne natten, er det lett å ha sympati, kanskje medynk for ofrene og avsky for overgriperne. Vi står og identifserer oss med heltene og lover at vi, i hvert fall ikke vi, skal i hvert fall ikke la dette skje igjen.

Men sannsynligheten er høyest for at de fleste av oss ville vært tilskuere. Vi ville tålt inderlig vel uretten som ikke rammet oss selv. Kanskje aller mest de som i trygge Norge i dag utpeker seg selv om hypotetiske helter. 

For urett er vanskeligere å få øye på i samtiden enn den er i ettertid. 

Jeg skulle ønske at Krystallnatten ble en anledning for oss å ærlig konfrontere vår egen likegyldighet til urett som foregår rett under vår egen nese. Uretten som begås mot jøder, javel; men også mot muslimer, samer, kristne, ateister, kvener, romfolk, homofile, kvinner, funksjonshemmede, og alle andre grupper som blir sårbare av å være synlige. 

Vi bør våge å tenke 100 år frem og fundere på hva våre etterkommer vil forferdes over i våre holdninger. 

Krystallnatten er ikke en anledning til å gjøre 1938 til historie, men til å gjøre det til en nær fortid. Vi har ikke kommet så langt som vi tror.

Et tredje kjønn?

Kjønn er en av mange egenskaper som identifiserer oss. Men det er så avgjørende at folk med uklart fysiologisk kjønn sliter med å finne sin kulturelle identitet.

For noen år siden fikk jeg korreks av en av mine klienter, en professor i endokrinologi, da jeg brukte det engelske ordet "gender" der jeg mente "sex" - altså i den norske betydningen "kjønn".

  • "Sex", forklarte hun, er fysiologisk bestemt. Man er mann eller kvinne avhengig av kromosomer (XX eller XY) og/eller kjønnsorganer.
  • "Gender" har med identitet å gjøre og er en langt mer sammensatt sak. For identitet har ikke bare noe med hvordan hver av oss definerer oss selv, men også om omverdenen godtar denne definisjonen.

For de aller fleste av oss er dette uproblematisk: vår kjønnslige identitet (gender) faller rimelig godt sammen med vårt fysiologiske kjønn (sex). Vi lever i regelen opp til (og av og til ned til) de forventningene våre kulturer stiller til oss i vårt kjønn.

Når det er akseptert at forventningene til kjønn er til skade, kalles de "stereotyper", men så lenge vi mener de er berettigede kalles de "normer".

"Normer" blir til "stereotyper" når noen tapre sjeler utfordrer forventningene i ord og adferd. Kvinner går med bukser, menn blir sykepleiere, vi får alenepappaer og kvinnedirektører. Vi aksepterer som fullverdig at kvinner er tiltrukket til andre enn menn, og menn til andre enn kvinner.

Slik blir det mer plass for hver av oss i vår kjønnslige identitet, og det tror jeg er sunt både for samfunnet og den enkelte: jo mindre konflikt det er mellom den enkeltes evne til fri utfoldelse og samfunnets begrensninger på det, jo bedre er det.

Men nå står vi overfor en ny front, nemlig tanken om et tredje kjønn.

Fysiologisk skjer dette enten ved at et barn er født med tvetydige eller utydelige kjønnsorganer, eller når en person er gjennom kirurgisk inngrep og hormonbehandling får nye kjønnsorganer. Vi har altså medborgere og medmennesker som er hverken det ene eller det andre fysiologisk, men vi vet ikke riktig om vi fikser det kulturelt. Det er med andre ord uklart om vi i vår kultur har plass til noe annet enn det ene eller det andre.

I Norge er medfødte uklare kjønnskarakteristika en "sjelden diagnose". I utlandet, blant annet USA, Australia og Tyskland (og India og Pakistan) åpnes det for at det skal finnes et tredje kjønn, som hverken er det ene eller det andre. Dette kommer til utrykk, ironisk nok, ved at pass kan utstedes med et tredje kjønn angitt.

At dette er et reelt problem for bare et lite mindretall blant oss (ca 0,5 promille) gjør ikke problemet mindre for dem det gjelder. Mest fordi vi simpelthen ikke vet om dette om man mentalt er enten gutt eller jente er noe medfødt i hjernen vår, eller om det er noe vi retter oss etter som resultat av oppveksten. Jeg er ikke helt sikker på om det er lettere for et barn å vokse opp med "ubestemt" som identitet enn å ha feil identitet.

I "Hjernevask" ble det vist til interessant forskning som veldig tydelig skilte guttehjerner fra jentehjerner, selv i veldig tidlig alder. Men dette må vel - skulle jeg tro - være mindre anvendelig der uklare kjønnskarakteristikka skyldes faktiske sykdommer. Hvis kjønnsorganene er blitt slik de er på grunn av miljømessige forhold, bør antagelsen være at barnet med like stor sannsynlighet vil ønske den identiteten som hans/hennes genetikk skulle tilsi. I så fall blir det utrolig viktig med grundig diagnosearbeid i helsevesenet.

Med andre ord: mer forskning trenges.

Skammens anatomi: Maria og Malala






To tilsynelatende uavhengige saker ble oppsummert på glimrende måte av to skribenter på to ulike verdensdeler over helgen:

  • Saken om den "bortførte" jenta Maria blant romfolk i Hellas - der Sven Egil Omdal påtaler vår tendens til å hoppe til konklusjoner på det mest overfladiske grunnlaget, konklusjoner som ikke bare var helt uberettigede men som forsterket noen av de styggeste fordommene mot romfolk. 
  • Vår uforbeholdne (og berettigede) hyllest til Malala Yousafzai, som har avstedkomment reaksjoner i hennes egen region den pakistanske Kunwar Khuldune Shahid omtaler i en bitende, smertefull satire i Viewpoint. 

Begge disse kronikkene burde gjøre oss skamfulle, men kanskje særlig oss nordmenn som bærer på illusjoner om at fordommer, rasisme, og annet er et fenomen som ligger i en fjern fortid, i fjerne land, i fjerne, marginale miljøer. Når den vestlige pressen så ivrig kaster seg over memet om en "ren" lyshåret og lysøyd ung jente blant de mørke "sigøynerne", så ligger ikke rasistiske fordommer særlig langt under huden. 

Vår reaksjon er også skremmende nær den holdningen som Shahid beskriver i sitt stykke:

Hvis vi ut av en historie kan ane konturene til et mønster vi har tro på, så tegner vi og fyller inn med farver et helt bilde uten å innhente flere opplysninger. Det er simpelthen mest beleilig for oss å tro at Maria var et barn stjålet fra nordeuropeiske foreldre, og for enkelte  i Midtøsten å tro at Malala driver kjetteri og oppvigleri.

Jeg tør forøvrig ikke å tenke på hva som hadde skjedd om det faktisk viste seg at Maria var kidnappet fra (for eksempel) etnisk norske foreldre på ferie i Hellas. Det hadde vært helt mulig, uten at et slikt fenomen hadde fortalt noe som helst om romfolk generelt.

Det beste vi kan håpe på, er at bildet av Malala blir et ikon på kvinners rett til utdannelse og likestilling i alle land; og at Marias bilde blir et ikon for at romfolk har rett til redelig og rettferdig behandling. Og så får vi alle tenke noe på at det skal bilder av mindreårige til før vi tar et allerede velkjent problem alvorlig. 

Og mens vi snakker om sterke kvinnelige personligheter, ta en titt på denne talen av Joss Whedon




Mitt alter ego er binært

... hvor jeg reflekterer over at vi har ulike personligheter til ulike formål og kommer med noen gode råd til vår nye regjering om bruk av sosiale media.

Min tidligere skolekamerat og generell gluping Carsten Carlsen reflekterte denne haiku'en da han så en tidligere statsråd på t-banen, oppslukt av sin smart-telefon

På en grå perrong
Twitres det rødgrønt i ensomhet
Regjeringskifte

I mellomtiden forteller en nyinnsatt statsråd at han plutselig har fått mer interesse på Facebook og må sette opp en "offentlig" profil.

De ulike grensene folk setter for det de utleverer i offentlige og halvoffentlige fora som Facebook, Twitter, og Google+ er spesielt aktuelle for folk som tiltrekker seg offentlig oppmerksomhet.

Men det gjelder oss alle: i ulik grad og på ulik måte representerer vi oss selv på ulikt vis i ulike sammenhenger. Jeg - for eksempel - er aktiv på flere fronter, og i alle med fullt navn.

Men inntrykket jeg ønsker å skape varierer med situasjonen. Selv her jeg sitter nå kvier jeg meg for å fortelle om noen av disse andre personlighetene jeg fremstår som, ikke fordi jeg skammer meg over dem (det er bare å google navnet mitt), men fordi jeg i denne bloggen ønsker å kjøre en viss tone og linje. Den er riktignok ikke ferdigstøpt, og langt fra polert, men jeg har satt visse grenser for den.

Dette er enda mer krevende for en statsråd. Han eller hun er:

  • Et lojalt medlem av et råd med oppgave å være den utøvende del av vårt kongerike generelt og regjeringsplattformen spesielt
  • En partipolitiker som skal fremme sitt partis saker, gjerne uavhengig av men også av og til i motsetning til regjeringsplattformen
  • Et individuelt tenkende menneske som kan tenkes å ha andre, eller irrelevante meninger, enn både regjering og parti
  • En privatperson med de bekymyringer, gleder, som det medfører - noen som deles helt privat med de nærmeste, andre som deles med en fortrolig omgangskrets, og andre igjen som er personlige men ikke private

Sosiale media gir foreløpig begrensede muligheter til å styre dette, og det finnes få om noen konseptuelle rammeverk som gir personer veiledning om det hele.

Det nærmeste vi kommer er de retningslinjene (jeg antar og håper) politisk ledelse i regjeringen har fått tilsendt om offentlig adferd, men sosiale media har mange fasetter som skiller seg fra det å holde seg edru og edruelig i offentlige arenaer.

Her er noen foreløpige tanker:

  • Skriv ned de ulike personlighetene du nå har og sett grenser for dem. Om du for eksempel er blitt statsråd kan det være at du slutter å være partipolitiker en stund, og at du må begrense hvilke emner du uttaler deg offentlig om som "individuelt tenkende menneske"
  • Identifiser online-personlighetene som tilsvarer dette. Statsråder bør ha en offentlig profil på Facebook, twitter, og Google+ som er kun om dem i statsrådrollen. Den bør utvalgte medlemmer av deres stab også ha tilgang til, og så får de bruke
    .
    for å angi når de personlig taster, slik for eksempel Barack Obama og kronprinsen gjør.
  • Bruk litt tid på profilen i hver av disse. Legg inn lenker til offisielle sider, skriv inn korrekt kontaktopplysninger, og vær åpen med retningslinjer for disse media. For eksempel: jeg besvarer ikke kommentarer på Facebook og twitter av hensyn til tid.
  • Sosiale media må integreres i kommunikasjonsstrategien. Pressemeldinger bør formidles overalt, samtidig. Meldinger fra offisielle kontoer skal regnes som offentlige. Osv.
  • Anvend beste praksis for hvert medium og forsøk å bli et forbilde på fornuftig bruk av sosiale media. Det er noe som heter legitim propaganda, og her har man anledning til å henvende seg direkte til publikum.

Dette kan tenkes å utbroderes. Tar gjerne i mot innspill.

Aftenposten oppmuntrer meg til å drikke

På lederplass i dag mener Aftenposten at Vinmonopolet må beskyttes, og det ved at det blir slutt på tax-free kvote.

Det er litt uklart hvilket problem Aftenposten egentlig forsøker å løse med sitt forslag, men jeg ville heller tatt utgangspunkt i at etterspørselen etter alkohol er mer eller mindre konstant, og poenget må være at Vinmonopolet blir konkurransedyktig sammenlignet med alternativene.

Her er det mange interessante premisser:

  • Jeg må bare begynne med den som fikk meg til å trekke mest på smilebåndet, nemlig at taxfree-salg på flyplasser er miljøfiendtlig. Fordi det bidrar til å holde flyprisene nede. Jeg sliter med å få til regnestykket her. Hvor mange kroner - i snitt for hver passasjer - går fra taxfree-butikkene til noe som reduserer flybillettutgiftene? 50 kroner? 100 kroner? Kan ikke være stort mer. Hvor mange er det som velger å la være å reise på grunn av en hundrelapp eller to.
  • "Gjennom et salgsmonopol med begrensede åpningstider er det lagt begrensninger for forbruket". Ja, dette er opplest og vedtatt i Norge, men vi skal ikke ta det for gitt at det er sant. Forbruket innbefatter også varer skaffet i tax-free, smugling, og hjemmebrygging og -brenning. Og det er vel kanskje derfor at Aftenposten i samme avsnitt mener at lovgivningen må løsnes for at mer av etterspørselen som nå møtes med tax-free, smugling, og hjemmelaga skal møtes av polet.
  • Det store spørsmålet som blir stående ubesvart er hvorfor tax-free er så gjevt og populært blant nordmenn. Da jeg bodde i USA falt det meg aldri inn å kjøpe tax-free på vei dit, men det var jo nærmest obligatorisk å gjøre det inn til Norge. Og da jeg bodde i Norge og ukependlet til Danmark og Sverige, satt jeg med mer sprit enn jeg hadde håp om å drikke, nettopp fordi det nærmest var en forbrytelse å gå gjennom tax-free på Kastrup og Arlanda uten å ta med meg noe. Jeg kjøpte til og med sigarettkvoten og ga bort i hytt og vær til røykende venner. Det ville jo være galt å ikke gjøre det. Helt vanvittig.
  • Jeg synes faktisk Vinmopolet fungerer utmerket godt og vil gjerne gi det friere tøyler: lavere priser* på god vin og godt brennevin, flere utsalgssteder, lengre åpningstider. Det hadde vært deilig å slippe dette peset med å alltid kjøpe på tax-free.
  • Og så må vi ta en debatt på en alkoholpolitikk som setter likhetstegn mellom forbruk og misbruk. Det er tross alt bedre med en befolkning som heller drikker en øl hver kveld i uken enn syv øl hver fredag kveld. Om jeg drikker en kasse 100-kroners viner mer i året er antagelig sunt; om jeg skulle drikke meg drita på 50-kroners viner eller billigste brennevin en gang i måneden er helt åpenbart usunt. Som Elin Ørjasæter er inne på, så trenger vi å gjeninnføre skam over å være overstadig beruset.
  • Jeg kommer ikke helt utenom fornemmelsen av at pådriverne for restriktiv alkoholpolitikk egentlig ønsker at alle skal slutte å drikke alkohol, at man tillater det kun av ren nødvendighet. Det er slike holdninger som får meg til å ønske intenst å ta meg en drink. Davka, som man sier på godt norsk.

*: Prisingen bør altså være mildere på vin og brennevin over et visst kvalitetsnivå, slik at det blir biligere å kjøpe vin og brennevin til måteholdent forbruk; men fortsatt dyrt å drikke seg søpre full. Alkoholikere kjøper alltid fra laveste hylle likevel, og her må prissettingen være slik at det er bedre å ruse seg på polvarer enn hjemmebrent og det som verre er.  

Tull fra Omdal om tidlig mannlig omskjæring

Sven Egil Omdal skriver hyppig i Stavanger Aftenblad og er en innbitt motstander av tidlig mannlig omskjæring. Som svar på Aftenpostens meget sindige leder om saken denne helgen, skriver trekker han frem igjen (på sin Facebook side)  en samling uriktige påstander og feilaktig logikk.

  • Feil om utbredelse: Når omtrent en tredjedel av verdens menn er omskåret, er det flere enn tre store grupper som holder på skikken. I tillegg til jøder, muslimer, og et flertall amerikanere, er omskjæring universalt hos sydkoreanere, koptisk kristne, og det er en stor minoritet australiere og briter som gjør det. Det er i nord-europeiske land skikken er så sjelden, så Omdal har satt fenomenet på hodet.
  • Feil om masturbasjon: Det er kanske underholdende å vite at noen skrullete leger på 1800-tallet trodde at omskjæring motvirket masturbasjon, men det er ellers en usaklig kuriositet i debatten. Det er bare antiomskjæringsaktivister som mener dette er et moment.
  • Feil om hygiene: Som mange andre omtaler Omdal påstander som "dokumenterte" uten at han angir hvor denne dokumentasjonen skal ligge. Til sammenligning er det god dokumentasjon på at det motsatte er tilfellet ( for eksempel O'Farrell 2005).
  • Feil om Bibelen: Påbudet om brit milah til Abraham har ingenting med Abrahams (forsøk på) ofring av Isak. Påbudet om brit milah forekommer i 1. Mosebøk kapittel 17, mens ofringen av Isak er omtalt i 1. Mosebok kapittel 22. Isak ble omskåret da han var åtte dager gammel.
  • Feil om opprinnelig skikk. Vi vet simpelthen ikke hvordan brit milah ble foretatt frem til den hellenistiske perioden. dvs omtrent 60 før vår tidsregning, men vi vet at det da var vanlig med "full"omskjæring. Både bibelske skrifter (jfr historien om Dina) og kilder før det tyder på at omskjæring var mer enn det Omdal forestiller seg.
  • Feil om Maimonides: Maimonides (Rambam) levde på 1100-tallet, og selv om han sikkert var en utmerket lege i sin tid, er det ikke lurt å anvende ham som fastlege nå. Foruten å akseptere påbudet som en religiøs forpliktelse som rabbiner, spekulerte han i virkningen som lege. Den gangen måtehold i seksualdrift ansett som et gode, og Rambam priset skikken på det grunnlaget. På det filosofiske plan var han derimot at mennesker måtte lære seg å holde tilbake. For den som faktisk er genuint interesserte i omskjæringens plass i jødisk liv, anbefaler jeg boken til Harvard-professor Shaye Cohen: Why Aren't Jewish Women Circumcised?
  • Feil om jødisk uenighet om skikken. Det er helt naturlig at "jødiske tenkere" har undret seg over skikken, særlig fordi den bryter med så mange andre deler av jødedommen. Like fullt er det bred enighet i alle tider og i alle miljøer om at brit milah er en skikk med eksistensiell betydning og er helt aldeles nødvendig av denne årsaken. Det utrolige er egentlig at det har vært så stor oppslutning, gitt at uenighet og dissens er en norm i jødisk liv og religion.
  • Feil om reformbevegelsen. Det er blitt tatt opp til diskusjon i reformbevebelsen om brit milah er nødvendig, og man har hver gang konkludert med at ja, det er den. Omdal forvirrer "debatt" med "å bryte med skikken. En rimelig god forklaring er her.
  • Feil om "de jødiske feministene".  Miriam Pollack påstår at hun snakker for alle mulige mennesker, men det er lite som tyder på at hun snakker om særlig andre enn seg selv. Hun har naturligvis rett til sine meninger, men boken hennes (utgitt etter alt å dømme på eget forlag) har bare fått interesse i antiomskjæringsgrupper. Det er ingen mangel på jødiske feminister, og de har ikke hatt problemer med å bli hørt.
  • Feil om medisinen. Forhuden synes ikke å ha noen beskyttende effekt på moderne menn i det hele tatt, og bidrar ikke til seksuell funksjon eller nytelse.

Hva sitter vi igjen med? Jo, en spaltisk som leser sidene til antiomskjæringsaktivister heller enn saklig og vitenskapelig belagt litteratur.

 

Er det så galt at kusiner og fettere gifter seg?

Når regjeringen kunngjør at de vil "vurdere" et forbud mot ekteskap mellom fetter og kusiner, hopper folk umiddelbart i skyttergravene. Før vi gjør det, la oss finne frem noen fakta sammen.

Hver gang det er snakk om å regulere voksnes beslutninger på egen vegne, synes jeg det er greit å få avklart noen grunnleggende spørsmål, memlig disse:

  • Hvilket problem er det vi forsøker å løse? 
  • Hvor stort, eller egentlig viktig, er dette problemet? 
  • Vil den foreslåtte løsningen faktisk ha den ønskede effekten?
  • Vil den foreslåtte løsningen skape nye problemer som helt eller delvis annulerer den (eventuelle) positive effekten?
  • Er det andre løsninger vi også burde vurdere?

Her er noen forsøksvise svar:

  • Problemet vi forsøker å løse er hyppigere genetiske sykdommer som kunne vært unngått. Noen av disse sykdommene har relativt beskjedne effekter, andre er moderate, og noen er katastrofale. Det er ingen tvil om at risikoen for genetiske problemer øker jo nærmere beslektet moren og faren er (og jo eldre særlig moren, men også faren er), men ved raskt gjennomsyn av noe av forskningen synes det å være sprikende tall. En stor studie i Storbritannia (BIB) publiserte resultater i sommer som viste at risikoen for fødselsdefekter var doblet blant barn født av fetter og kusine men var fremdeles lav. 
  • Det vil være spørsmål om helse er et vikarierende motiv for kulturelle fordommer, altså at vi som avholder oss slik inngifte vil overføre våre tabuer på minoriteter. Det er et legitimt spørsmål som jeg ikke synes vi kan bare avfeie. Når fenomen som tvangsekteskap, arrangerte ekteskap, og henteekteskap blandes sammen med hverandre og dette spørsmålet, er vi på ville veier. (Vil et forbud, for eksempel, gi unntak for par som av ulike årsaker (alder, sterlititet hos en av partene, osv.) ikke kan produsere biologiske barn sammen?)
  • Problemet antas å være stort i visse mijøer i Norge, og særlig norsk-pakistanske miljø nevnes. Det er også gruppen som blir studert i BIB-studien jeg nevnte over, der de fant ut at 37% av alle barn født i denne gruppen hadde foreldre som var fetter og kusine. Jeg vet ikke om frekvensen i Norge er den samme, men det bør vi jo finne ut. Dernest er det å ta til etterretning at den økede risikoen for genetiske problemer i denne gruppen tilsvarer risikoen for mødre som er 41 (og jo eldre moren er, jo større er risikoen). Men her trenger vi mer empiri.
  • De genetiske problemene er i virkeligheten en funksjon av anesammenfallet for paret som har barn sammen. Dermed kan tremenninger med mange felles oldeforeldre faktisk ha større risiko enn tomenninger. Dette er relevant der folk begrenser seg til små miljøer for å finne ektefelle, som i en stamme eller et isolert lokalsamfunn. Noen av innvendingene mot resultatene fra BIB går på at det pakistansk-britiske miljøet der er nært beslektet uansett.
  • Ekteskap mellom fetter og kusiner er forbudt flere steder i verden, men i følge Wikipedia er praksis svært variert. Det er verdt å merke seg at det ikke er snakk om å forby at fettere og kusiner har sex med hverandre eller har barn sammen. Det er snakk om å forby at de gjør det innenfor et ekteskap som kan inngås i Norge, eller (muligens) som Norge godtar som gyldig. Forutsetningen for at et forbud vil fungere etter hensikten vil være om det har den indirekte effekten av å hindre fettere og kusiner å ha barn sammen.
  • Alle forbud og påbud som forsøker å regulere voksne menneskers valg over sine egne liv vil ha uønskede bieffekter, for det underforståtte poenget er alltid at vi ikke har tillit til at disse menneskene er i stand til å dømme risiko fordeler, og ulemper på egen hånd. Muligheter som tas fra folk blir ofte mer verdifulle, til og med en kampsak. Det blir fort aktuelt med å finne måter å omgå problemet på (alt fra å lyve om slektskapsforhold til andre mer kreative løsninger).
  • Etter mitt skjønn bør alle - uansett hvem de har tenkt å ha barn med - sette seg inn i hvilken genetisk arv de utsetter sine barn for. Det er haugevis av resessive sykdommer å miste søvn over, og den bør beundres som setter seg inn i hva han/hun bærer med seg. Dette gjelder spesielt for par som kjenner til vesentlig anesammenfall.

Jeg synes med andre ord vi trenger en grundig og saklig debatt om alle disse faktorene før vi kaster oss på det ene standpunktet eller det andre. 

Barn født av fetter og kusine er forøvrig ikke helt ukjent i norsk nyere historie heller.

Kong Haralds far (kong) Olav og mor (kronprinsesse) Märtha var fettere og kusiner, og likeledes var Olavs far (kong) Haakon og mor (dronning) Maud også fetter og kusine. 

Nei til (K)RLE, ja til KT

Det er lett å mistenke KrF for å egentlig ville gi det nye faget navnet "Godt Nytt, Andres Misforståelser, Gudløshet, og Kardemommeloven", men det ville kanskje vært et sleivspark.

For jeg kjenner argumentene for å gi kristendommen - og helst altså da den høykirkelige luthersk-evangeliske varianten - en fremtredene rolle i grunnskoleutdanningen: Norge har en kristelig kulturarv som har en varig virkning på vårt verdisystem og som i alle tilfeller er helt vesentlig for å forstå vår kultur. Vi inkluderer de livssyn som er nyere innslag for å fremme toleranse for andres syn og for vårt voksende mangfold generelt. At de fleste i KrF vil at flest mulig nordmenn skal bekjenne seg til kristendommen er vel heller ingen stor hemmelighet.

Nå har jeg tittet gjennom en av lærebøkene i RLE for syvende klasse og særlig lest kapittelet om jødedommen. Og det er ok - litt vel forenklet noen steder, og noen pussige utelatelser (hvorfor nevnes Abraham og Isak, men ikke Jakob?).  Jeg setter pris på intensjonen og håper at forfatterne går inn for kontinuerlig forbedring.

Det er umulig og antagelig ikke nødvendig å gi alle norske skolebarn en grundig innføring i alle religioner. Bare å kjenne de vesentlige forskjellene mellom ulike kristne trosretninger er en kjempeoppgave. 

Jeg er mer opptatt av at våre barn skal lære en konstruktiv tilnærming til andres livssyn enn noe annet. Jeg vil at de skal lære å venne seg av med etnosentrisme samtidig som de lærer å stille gode kritiske spørmål og lytte til svarene. Jeg vil at de skal ha et godt rammeverk for å lære om religioner når de blir nysgjerrige om dem, samt å avvise fordomsfulle utspill (som det er altfor mange av) som usaklige. Jeg vil at de skal forstå verdien i uenighet om viktige saker, at de har noe å lære av andre, og at det er sunt å få sin empati og intellekt utfordrert.

Jeg vil med andre ord at de skal lære kritisk tenking. Jeg vil at de skal kunne ta fra hverandre argumentasjoner, kjenne igjen premisser og konklusjoner i et resonnement, faktisk kunne lese og avkle et ellers inspirerende meningsinnlegg. Sette navn på vanlige logiske feil. Jeg vil at de skal vite at det er mer ærlig å skifte mening enn å tviholde på den. Å kjenne igjen symptomer på kognitiv dissonans hos seg selv. At det er et dårlig tegn når alle er skjønt enige om noe. Jeg vil at de skal kunne diskutere så bustene fyker og beundre hverandre for en god innsats etterpå.

Da kan gjerne religiøse ovebevisninger være med. De kan gjerne lese ulike fortolkninger av Abrahams ønske om å ofre sin sønn. Eller hva det betyr å vende det andre kinn. Eller om det er mer vesentlig hva folk tror enn hvordan de lever sine liv. 

Jeg vil veldig gjerne at de lærer å lese aviser og se på TV med et kritisk blikk. Forstå når reportere spekulerer, når de rapporterer, når de formidler egne syn. Hva det vil si at nyhetsbildet er fylt med usikkerhet. Å lese flere versjoner av den samme begivenhet og lære av det. Å sette seg inn i kontroversielle saker og se alle sidene av saken.

Altså å bli bedre, mer engasjerte samfunnsborgere.

For her er det mye å gjøre.

Hva er snikislamisering?

"Snikislamisering" er et vagt og fordomsfremmende begrep som avsporer fra virkelig debatt. Begge partene må skjerpe seg.

At "snikislamisering" og Christian Tybring-Gjedde igjen har kommet i nyhetsbildet, synes å være et tilfelle av at pressen lager sine egne nyheter når de ikke får lurt politikere til å si noe dumt. Det, og en viss aversjon mot å snakke om noen virkelig oppsiktsvekkende nyheter.

La oss se bort fra at krav om alminnelig dannelse ikke gjelder når man omtaler Christian Tybring-Gjedde, og også hans egne forsøk på å gjøre seg til offer på ytringsfrihetens alter. Dette er et ballspill mellom fløyenei norsk politikk som er forutsigbart og egentlig nokså kjedsommelig.

Jeg er mer interessert i hva han mener med "snikislamisering". 

For i tillegg til at selve begrepet synes å være vel fordomsfullt mot folk, altså muslimer, som formodentlig regner seg som islamiserte, så synes jeg det er upresist. Det snakkes om demografiske trusler mot vår kultur, våre friheter, og vårt samfunn - ideen synes å være at hvis vi når et eller annet "tipping point" med muslimer i Oslo, andre byer, eller Norge generelt, så vil "islamisering" ta over med uoversiktlige konsekvenser. 

Bevisene for dette skal være områder og skoler som i all hovedsak består av andre enn etniske nordmenn,samt fremskrivninger av trender vi har sett så langt.

Jeg forstår skrekkscenarioet, tror jeg, da. Vi er bange for bydeler som ikke styres av norsk lov men av en kombinasjon av gatejustis og uoffisiell sharia-lover. Utenforstående - som for eksempel kvinner som viser hår, nakke, og bare legger - vil få det vanskelig i disse stedene, og politi, barnevern, og annet vil ha vanskeligheter med å gjøre seg gjeldende. 

Og at dette sprer seg, slik at en etnisk gruppe påtvinger en annen etnisk gruppe sine normer og verdier. (Ironien her er overlagt).

Hver gang noen maler slike scenarioer, etterlyser jeg et empirisk grunnlag. For "snikislamisering" dreier seg ikke om hva som skjer i enkelte miljøer, men noe som folk frykter skal skje med hele samfunnet. Det er derfor mer relevant hva som beveger seg i utslagsgivende deler av muslimske innvandrere og deres barn (og barnebarn) enn hva som skjer i små miljøer. Vi må også skille mellom effekten av de få høyrøstede og de mange stillferdige.  Vi må se på langsiktige såvel som kortsiktige virkninger.

Fremfor alt må vi være edruelig om hva vi mener er skadelig. Idealene som ligger under våre lover går ut på at vi skal tåle et stort mangfold, og at innskrenkninger i folks frihet - til å overholde det livssynet de ønsker, holde på sin overbevisning, innrette sine private liv, osv. - kun skal tillates hvis det hindrer åpenbar skade. Disse idealene kastes på dør hvis vi har som premiss at vår "kultur" - ene og alene fordi den er vår - er fremmede kulturer overlegne. 

Her kreves det åpenbart langt mer - og langt modigere - forskning, for uten gode fakta får livaktige fremstillinger som Tybring-Gjeddes ben å gå på.

"Snikislamisering" er et forsøk på sette en etikett på et problem som oppfattes helt ulikt av ulike mennesker. Jeg kunne ønske at Tybring-Gjedde (og andre som er enig med ham) holdt seg for god til å redusere problemet til en så fordomsfull betegnelse. Og så skulle jeg ønske at han opponenter holdt seg for gode til å henge seg opp i det.

Vi har altfor mange virkelige debatter vi må ta, og dette er mildest talt en avsporing.

Jeg står gjerne på barrikadene for at kvinner skal kle seg som de ønsker og ha alle rettigheter som menn har, at alle barn skal få en god sekulær utdannelse, at homofile skal kunne stå frem uten frykt, og at alle Oslos gater skal være trygge for alle. Jeg vil tro at jeg får mange muslimer med meg.

Jo, NRK trenger en revisjon

Det ble sterke reaksjoner på Riksrevisjonens varslede gjennomgang av NRKs rutiner og kontroller for å sikre presse-etikk, og resultatet er blitt at Riksrevisjonen synes å ha slått retrett.

  • Morten Kinander og Geir Woxholt har sammen skrevet en kronikk om saken i Aftenposten der de er kritisk til at Riksrevisjonen strekker sitt mandat for langt i å ville sette seg til doms om  "hvordan hele det offentlige Norge utfører arbeidsoppgavene sine", samtidig som de medgir at "behovet for å gå NRK's etikkarbeid etter i sømmene er påtagelig, ettersom den statsfinansierte institusjonen er en etikkversting i følge statistikken over fellelser i PFU."
  • Jeg forsto det slik at Riksrevisjonens kun hadde til hensikt å vurdere hvorvidt NRK hadde rutiner og kontroller for å sikre etterlevelse av etiske krav som allerede var etablerte for organisasjonen. Med andre ord: å undersøke om NRK holder det de lover. 
  • NRK har ikke pressefrihet slik andre media har, fordi de har særskilte privilegier som andre media ikke har. Både produksjon og distribusjon blir finansierte av TV-eiere og skattebetalere (Les Stavrum om dette). NRK opererer derfor under oppdrag de er blitt oversendt, slik det er med all offentlig virksomhet. 
  • NRK nyter således godt av forskuttert tillit, slik ingen andre mediaselskaper gjør. Dette er et ekstraordinært ansvar som NRK bør legge ekstraordinær innsats for å overholde.
  • Å påse at NRK overholder dette ansvaret faller til to institusjoner: Pressens Faglige Utvalg og Kringkastingsrådet. PFU har altså funnet mot NRK i en rekke saker, uten at NRK synes å ha lært altfor mye av dette. Kringkastingsrådet fungerer oftere som NRKs mest lojale støttespillere enn dets skarpeste kritikere. 

Altså er det et åpenbart behov for at NRK i større grad ansvarliggjøres for det de presterer med skattebetalernes og , og det er lite som tyder på at mekanismene som skal gjøre det, fungerer. Jeg synes ikke den overveldende kritikken mot Riksrevisjonen er helt overbevisende, og det får være så. 

Men er det virkelig et alternativ å la det fortsette å skure? Kinander og Woxholt klager over at Riksrevisjonen gjør altfor mye etter eget forgodtbefinnende, men jeg synes vi har det samme problemet i NRK. Og det er noe forferdelig irriterende å betale lisensavgift for noe jeg egentlig ikke vil støtte.

 

Hvordan Aftenpostens "veltesaker" kan ordnes

Jeg har løsninger på alle de fleste de sakene Aftenposten håper frykter funderer på kan velte et borgerlig samarbeid.

Man får av og til inntrykk av at journalister om dagen ønsker at det borgerlige regjeringssamarbeidet skal havarere slik at de får mer å skrive om.

Aftenposten legger frem følgende saker der det er stor uenighet blant de fire partiene. For å gjøre jobben lettere for dem foreslår jeg her løsninger til disse potensielle uenighetene.

  1. Oljepenger og handlingsregelen. De rødgrønne har holdt seg til en del av handlingsregelen (prosenten som skulle brukes) men ikke den andre (hva det skulle brukes til). Investering i infrastruktur og menneskelig kapital må økes, og det er slikt vi har oljepengene til. Samtidig må offentlig sektor bli mer produktiv, slik at vi kan få det i balanse. Man vil gå over på kort sikt for å gjøre nødvendige og attraktive investeringer og gå ned på mellomlang sikt når ting er i bedre balanse.
  2. Lofoten. Det er både økonomiske og miljømessige grunner til å ikke forhaste seg inn i et oljeeventyr i Nord-Norge. Vi trenger å grundig utrede de miljømessige risikoene forbundet med noen form for oljeproduksjon før vi kan ta stilling til eventuell oljeproduksjon. Denne utredningen skal sette en ny standard for grundighet og saklighet. Først når vi har beslutningsgrunnlag gir det mening å beslutte.
  3. Bompenger. Bompenger som finansiering av nye veier er blitt misbrukt de siste årene slik at de i praksis straffer nødvendig ferdsel. Bompengefinansiering skal kun inntreffe når visse strenge og klare kriterier er innfridd, og da bare i den utstrekning at det møter uttalte mål. Det er uaktuelt å bruke bompenger for å begrense biltrafikk når det ikke er ordentlig og billig kollektivt alternativ for dem det gjelder.
  4. Asylpolitikk. Problemet med dagens asylpolitikk er ikke om den er streng eller snillistisk, men at den er ujevn og inkonsekvent. Det er en vanskelig sak hvor mye Norge skal ta seg av verdens problemer, men vi vil i alle fall følge gjeldende internasjonale konvensjoner om politisk asyl og barnas rettigheter. Raskere behandlingstid og mer konsekvent behandling av kriminelle bør prioriteres. Vi vil at vår asylpolitikk skal ha bedre effekt for dem med de største behovene, og særlig barn.
  5. Alkoholpolitikk. Her tror jeg KrF må ta en realitetsorientering om norsk alkoholpolitikk. Flere restriksjoner enn det vi har er simpelthen udemokratisk.
  6. Bioteknologi. Jeg forstår fremdeles ikke hvorfor vi tillater sæddonasjon og ikke eggdonasjon, så her melder jeg også pass. Surrogati er et vanskelig spørsmål, fordi et forbud i Norge er så lett å omgå. Debatten må fortsette.
  7. Bistand. Det gir liten mening å være raus når pengene vi gir bort ikke har den ønskede effekten. Det kreves en ærlig gjennomgang av effekten av bistand vi gir før vi kan diskutere hvor mye som er riktig. Nå er det slik at vi bestikker oss selv til å være selvgode. Bistand vi gir må først og fremst ha bedre effekt, så kan vi snakke om nivå senere.

Neste?

Aftenposten villeder oss om trafikkfare i Oslo

Aftenposten skilter med følgende overskrift: "Her skjer skadene i Oslo-trafikken" med kart over alle stedene der det i foregående år har skjedd alvorlige trafikkulykker.

For at vi ikke skal fundere over om dette bare er en grammatikalsk feil, følger de opp med følgende påstand: "Her er det farligst i byen". (Min uthevelse)

Hvor det er farligst i byen, er helt umulig å vite ut fra kartet og Aftenpostens arikkel. Kartet viser oss hvor det var farligst for konkrete personer på en bestemt dag, på et helt bestemt sted. Nyttig om du har en tidsmaskin, men altså helt ubrukelig for fremtiden. Det er altså ikke et kart over steder å unngå, eller å være spesielt forsiktig ved.

For hvis du ser på kartet, er fordelingen av disse farlige stedene helt tilfeldig. Du kan få en anelse om hvor det er størst trafikktetthet ved å se på kartet, men ikke stort annet. Du kan også se at det er farligere i kryss enn andre steder, men det burde neppe overraske noen.

Vi kan heller ikke av kartet se om Oslo er spesielt farlig for trafikanter (for vi har ikke sammenligningsgrunnlag), eller om det er blitt verre over tid, for alt faller innenfor forventet standardfeil. 

Tanken er jo god, men for at både trafikanter og veiplanleggere skal ha godt beslutningsgrunnlag, bør det samles opplysninger om:

  • Mindre ulykker, og helst også nestenulykker. Her kunne Aftenposten (eller andre) sette opp en portal - eller sågar en mobil app - for innrapportering. 
  • Subjektiv vurdering fra trafikanter om farlige steder (dette har Aftenposten forsøkt å gjøre før)
  • Sakkyndig vurdering over risiko på de forskjellige stedene
  • Andre observasjonsdata, som hvor ofte trafikken står fast, om trafikanter reduserer hastighet eller unngår stedene, osv.

Dette er naturligvis mye vanskeligere enn å plotte opplysninger fra politiet på et kart, men desto mer verdifullt. Vi kan ikke hindre enhver mulighet for trafikkuhell i byen, men vi bør vite hvor det er størst risiko for at det skal inntreffe.

Hvis vi tror vi vet noe om det ut fra Aftenpostens sak, har vi bare bedratt oss selv.

Billig og litt fantasiløst fra Holmås

Sammenligninger i politikken er oftest billige og desperate retoriske grep; og de kan slå tilbake.

"Et snev av Jern-Erna" skrev en av mine Facebook-venner etter at hun hadde irettesatt Heikki Holmås over hans reaksjon på koblingen mellom ABB og FrP.

Det Holmås skrev var følgende:

«Det er helt naturlig at utlandet oppfatter @frp_no som Norges høyrepopulistiske parti, som Dansk Folkeparti og Sverigedemokratene»,

Omtrent samtidig kom John Podhoretz, en velkjent konservativ skribent i USA, med en lignende sammenligning. Han reagerte på overskriften ("Marxist Humanist Mensch") på en nekrolog etter en amerikansk marxist med å kvitre:

"Imagine a tribute to a Nazi humanist mensch."

Podhoretz forsto fort at han hadde trampet i klaveret og beklaget bare noen få minutter etterpå. Og så har han skrevet dette stykket om det hele. 

Mer om Podhoretz senere, men det er mange i kjølvannet av Solbergs reprimande mener at Holmås slett ikke har noe å be om unnskyldning for. Mange av mine Facebook-venner mener tvert i mot at sammenligningene mellom FrP og disse andre partiene, og også koblingen mot ABB, er helt berettiget.

Holmås selv har vektlagt dette med "høyrepopulistisk parti", og vil gjerne stå inne for den karakteristikken. Alle synes å være enige om at det er forskjeller mellom FrP og de to andre partiene, men så synes det å være uenighet om likhetene er viktigere enn forskjellene.

Sammenligninger som retorisk virkemiddel har en tendens til å først og fremst overbevise dem som allerede er overbeviste. Utspillet fra Holmås ville kun ha mening for dem som allerede mente sammenligningen med de andre partiene var meningsfulle. Å trekke frem likhetstegn mellom noe som bestreber seg etter legitimtet, og noe som alment anses som forkastelig, er naturligvis å svartmale førstnevnte på usaklig vis. Det er allerede åpenbart at FrP og Holmås er uenige om mye, og ingen burde være forundret over at han anser FrP som "høyrepopulistisk".

Om det er riktig å male FrP med samme kost som Dansk Folkeparti og Sverigedemokratene, er avhengig av hvilke likheter og forskjeller som skal vektlegges. Det kunne vært interessant å sammenligne FrPs plattform med disse to andre partiene, men da kunne også vært en tanke å sammenligne FrPs standpunkter med SVs, eller Arbeiderpartiets. For folk helt på høyresiden ligner nok FrP en god del på Arbeiderpartiet.

Slike sammenligninger må enten være analytisk robuste, ellers må de betraktes som et litt simpelt politisk triks. Holmås trenger ikke å be om unnskyldning til hans politiske motstandere, men han slipper ikke unna beskyldningen om at det var et billig poeng og spill for galleriet.

Podhoretz var, som han selv innrømmer, ufin mot en død mann. Men poenget hans er likevel gyldig: hvis vi skal se på totalitære ideologier, står ikke marxisme noe tilbake for nazisme i antall unødvendig døde. Det er litt vanskelig å forstå at marxister blir som idealister å regne, mens nazister er noen udyr. Det synes å mangle et helhetlig oppgjør med historien, og det er her Holmås også glipper. Hvis det er slik at alle bortenfor et visst (imaginært) punkt til høyre for ham er nært nok beslektet til at de kan stilles i noenlunde samme bås, bør det samme gjelde andre veien.

Så var det fem gode råd til Erna

Erna tenker langsiktig og jobber disiplinert. Derfor bør hun ha mot til å gjøre fem litt uvanlige ting, helt i begynnelsen-

Frem til dagen Jens Stoltenberg formet søker avskjed hos kongen i statsråd har Erna Solberg mye å gjøre. Her er noen av tingene jeg håper hun gjør:

  • Setter sammen et statsråd bestående av de flinkeste folkene. I motsetning til en forsamling som liksom skal representere det norske mangfoldet. For min del kan alle være kvinner, alle være under 30 eller over 60, og alle muslimer (eller ateister, eller pinsevenner, eller whatever), hvis det fører til den beste politiske ledelsen i. Grunnen til at det ble så mange skandaler blant Stoltenbergs statsråder er at han anså kvotering i de øverste sjikt som et gode i seg selv. Norge trenger å få sine stereotyper utfordret, men vi trenger enda mer å ha gode ledere.
  • Vurder å be Barth-Eide fortsette. Dette er en god amerikansk skikk som vi burde lære av: der hvor vi ønske tverrpolitiske løsninger og kontinuitet, få inn en statsråd fra motparten. Barth-Eide var godt i gang med å vise at han var i en helt annen divisjon enn Støre. Han vil oppleve langt mer velvilje blant våre venner og allierte under en Høyre regjering, og det blir et klima han antagelig vil lykkes i.
  • Har en liste over hastesaker som bare skal gjennomføres de første 100 dagene. Alt hun får presset gjennom departementene eller Stortinget i denne perioden vil hun enten få aksept eller tilgivelse for senere. De første 100 dagene skal være som å rive plaster av et sår: man risikerer å få med seg hår, skorpe, og kanskje litt hud - men det får tid til å gro og bli bra igjen.
  • At blant de listene er en rekke utredninger som de rødgrønne av politiske hensyn har utsatt. Alt fra kartlegging av rasistiske holdninger, til hvorfor i huleste det tar lengre tid å bygge den nye terminalen på Gardermoen enn det gjorde å bygge hele Gardermoen. Dette gir tid til å løse opp problemene uten at det virker som oppryddingen utelukkende er politisk motivert.
  • Lag en bedre mediastrategi. Please. For nå er det mest slik at tenåringene har overtatt husholdningen og bestemmer hva de voksne skal gjøre. Journalistene må oppdras, og det kan bare bli av folk som de lengter etter å ha tilgang til. 

 

Tolv år siden 11.9.2001

Etter jeg hørte at det første flyet hadde flydd inn i tårnet, gikk jeg ut på gaten for å sjekke. Omkring en kilometer unna sto tårnene der fremdeles, ruvende, men med en røyksky opp mot himmelen. Jeg gikk inn igjen, og det som fulgte var timer med forskrekkelser, bekymringer av uventede slag, samtaler, og beslutninger.

Det er mange merkelige detaljer som ligger friskt i minne om dagen: bakeriet der jeg kjøpte noen wienerbrød, køen til skipet som evakuerte oss, problemene med å sette opp TVen så vi fikk fulgt med, en kollega som kom til rette etter at vi trodde han hadde vært i et av tårnene, SMS fra en annen kollega som såvidt kom fra det med livet, alle de som kom gående dekket i hvitt støv, og mange andre ting.

I tiden etter 11.september ble det skrevet og sagt mye, og alle visste at mye av det som virket klokt og betryggende den gangen ville miste betydning med tiden. Vi som levde i tiden kunne umulig vite hvilke av våre tanker som ville overleve tiden og andre begivenheter.

Det var et dikt, av W.H. Auden, som ble populært. Skrevet 1. september 1939 ved inngangen til annen verdenskrig. Les det i sin helhet her.

Det er en strofe som sitter i meg:

All I have is a voice
To undo the folded lie,
The romantic lie in the brain
Of the sensual man-in-the-street
And the lie of Authority
Whose buildings grope the sky:
There is no such thing as the State
And no one exists alone;
Hunger allows no choice
To the citizen or the police;
We must love one another or die.

Jeg har i disse årene tenkt mye på fenoment politisk hat, at det ikke er nok å være uenig med andre, men man skal gjøre dem til onde eller dumme mennesker. 

Da Leah Rabin i sitt sinne og sorg raste mot ytterliggående stemmer i amerikansk israelsk politikk for at de hadde oppmuntret Yigal Amir til å myrde hennes mann, hadde hun et poeng: hvis man demoniserer politiske synspunkt til de grader at de fremstår som onde krefter, så åpner man for ekstreme virkemidler mot dem. 

Tåper som Amir forstår ikke at retorikk ofte settes på spissen for å få oppmerksomhet. De ønsker å bli berømte for å bekjempe det de oppfatter som ondskap, og jo større offeret deres er, jo mer heltemodige tror de at handlingene er.

Dette har vi ikke lært. Politikk er preget av for mange usaklige personangrep på den ene siden, og for lite engasjert uenighet om sakene på den andre.

Årsaken til det er at de viktige sakene er vanskelige, det finnes ingen enkle eller sikre løsninger. Det er lettere å ta et kategorisk standpunkt og angripe motivene og sjelsevnene til dem som er uenige. Vi ser dette i alle saker: sysselsetting, økonomisk utvikling, miljøvern, innvandring og integrering, osv.

La oss være mer uenige og mindre fiendtlige, så er det bedre sjanser for at vi lykkes med det vi alle vil, og mindre sjanse for at hat fører til mord.

 

 

Fem ting som ikke differensierer Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet presenterer selvfølgeligheter som "grunner" til at de fortjener din stemme. Gi din stemme til det partiet som har den mest overbevisende tilnærmingen til disse selvfølgelighetene. Du er blitt lurt om du tror at ett parti har monopol på målsetningene.

På sine websider har Arbeiderpartiet lagt ut fem grunner til at du bør velge på dem. Disse fem grunnene er:

  • De viktigste oppgavene først
  • En skole med utfordringer og muligheter for alle barna
  • Arbeid til alle
  • Helsetjenester i verdensklasse
  • Skole og helse først vs. skattekutt til dem som har mest fra før

I motsetning til hva og hvem?

Du som leser dette, sitter kanskje og nikker samtykkende, til og med energisk. Men bortsett fra det siste punktet (som forøvrig og rent stilistisk er malplassert), er det antagelig ingen i Norges land som er uenig. Alle partier vil prioritere oppgavene, og ethvert parti vil ha en god skole, full sysselsetting, og et helsesystem som får best mulige resultater for alle i Norge.

Det er altså en liste med selvfølgeligheter. (Bortsett fra den siste, som jeg skal komme tilbake til). 

Leser du nærmere etter, vil du se at Arbeiderpartiet forklarer også litt om hvordan disse målene skal oppnås, og det finnes det uenighet om. Hvis du ved sammenligning med andre partiers program mener at Arbeiderpartiet har de beste og mest etterprøvde midlene for å oppnå disse selvfølgelighetene, må du for all del stemme på Arbeiderpartiet.

Men om du vil stemme Arbeiderpartiet fordi du tror at de er de eneste som vil prioritere, ha en god skole, full sysselsetting, og gode helsetjenester, så er du blitt lurt.

Så til det siste punktet. Det er vanskelig å tro at Stoltenberg, som er en smart kar og har utdannelse som økonom kan få seg til å si dette i all oppriktighet.

  • Dette er et falskt dilemma. Rettede og rettferdige skattekutt 1) stimulerer til økonomisk aktivitet og 2) bygger tillit til statens moral. Dette fører til et bedre skattegrunnlag ved økonomisk utvikling og større oppslutning om det å betale skattene med et smil. 
  • Det er en logisk brist. For Arbeiderpartiet går ikke inn for å øke skattepresset for å bruke mer på skole og helse. 
  • Det er ikke Høyres politikk å ta fra skole og helse for å gi bort i skattelettelse. Slik også Stoltenberg-regjeringen kutter budsjetter og effektiviserer, er det snakk om bedre styring av offentlig sektor for at skattepresset skal reduseres.

Dette er altså en populistisk stråmann. Skatte- , finans- og pengepolitikk er viktige emner som opptar - og bør oppta - enhver regjering, og det er grunnlag for masse uenighet om hva som er rett balanse.

Men disse uenighetene kommer ikke frem i valgkampen, fordi de egner seg dårlig til tabloidpressen. Og her har vi et kjempeproblem, for til tross for denne banaliteten er Arbeiderpartiet et seriøst parti med seriøs politikk. Man kunne bare ønske at de gikk mer inn for å opplyse velgere enn å slurve seg frem til oppslutning.

Fem ting du skal vite om du ennå ikke har bestemt deg

Mitt råd for de ubesluttsomme blant oss: støtt partiet som viser mot og omstillingsvilje overfor de utfordringene som ligger like rundt hjørnet; avlegg din stemme for å få den parlamentariske realitet du mener er best; engasjer deg politisk mellom valgene. Og ikke vær redd for uenighet.

Hvis du er blant dem som etter TV-debatter, valgomater, brosjyerer, avisinnlegg, og alt mulig annet rart ennå ikke har bestemt deg for hvilket parti du skal stemme på, vil jeg gjøre deg oppmerksom på følgende:

  1. Det er veldig smalt i norsk politikk. I hovedtrekk vil alle partiene det samme: en blandingsøkonomi med gode velferdsordninger, inntektsutjevning for å sikre sosial utjevning, en god almennskole, god infrastruktur, et rikt og mangfoldig kulturliv, et stadig bedre miljøvern, og en meningsfull rolle for Norge i det globale samfunn. Det er ingen partier som har tenkt å avskaffe eiendomsrett, fremme fattigdom, dyrke rasisme og diskriminering, eller gjøre Norge til noe annet enn et demokratisk samfunn med blandingsøkonomi. (Dette er forøvrig et problem: norske politikere er altfor opptatte av å komme overens).
  2. Vi står foran omstillinger som vi i beste fall kan utsette, og da mer uforutsette konsekvenser. Det må realiseres stordriftsfordeler i kommuneforvaltningen, og da må kommuner slås sammen. Helsesystemet må restruktureres. Velferdsordninger vil justeres. Vi kan ikke velge bort utfordringer forbundet med innvandring og integrering. Vi betaler dyrt og på mange måter for å være et høykostland. Vi trenger store reformer i offentlig forvaltning (og mange av disse er underveis). Vi aner ikke hva vi skal leve av når oljen tar slutt, eller blir irrelevant.
  3. Det er skadelig for et parti å være i posisjon for lenge, og det er sunt å ta ansvar for det man sier i opposisjon. Etter åtte år i regjeringsposisjon, er de rødgrønne av naturlige årsaker blitt mer opptatt av å forsvare det de har gjort enn å snakke om det som gjenstår å gjøre. Og opposisjonen er blitt vant til å stå på for alternativer som får gjenklang blant velgere men som ikke så lett kan gjennomføres.
  4. Det norske samfunn er ikke fremme. Våre etterkommere om 100 år vil se tilbake på oss og mene at vi var utrolig bakstreverske og konservative. De kommer ikke til å forstå at vi vegret oss for å gjøre endringer som viste seg å være helt nødvendige og nyttige, men heller ikke at vi i det hele tatt vurderte tiltak som viste seg å være totale fiaskoer. Altså: vi må som samfunn og som politikere tåle å prøve alt vi kan, lære av våre feil, og ikke bli for hovmodige av våre suksesser. 
  5. Den nye regjeringens sammensetning og politikk avhenger av mandatet i Stortinget og ikke opptellingen av stemmer. Du har to måter å påvirke den politiske prosessen i Norge på: ved å stemme med valgseddel og ved å bruke din stemme i offentlig debatt. Mitt råd er dette: bruk valgseddelen taktisk for å få til det politiske mandatet du mener er best for landet; og så bruk dine krefter mellom valgene på å fremme saker som du tror på. Da kan du ha god samvittighet. Hvis du stemmer idealistisk ved valget og så holder kjeft resten av tiden har du forsømt ditt personlige politiske ansvar.

Uansett hvilken regjering vi får om en måneds tid, er det avjgørende at den har motet til å være ærlig om utfordringene vi har, får konstruktiv kritikk og opposisjon, og har en plattform som de kan stilles til ansvar for. 

Det vil være en stor forbedring. 

Godt valg!

Er du fortsatt med? 

 

Nei til kastrering og lobotimering av samfunnsdebatten

Doper vi ned den offentlige debatten når vi straffer ytringer vi misliker?

Det har den siste tiden vært tre publiserte tilfeller av folk som har fått oppleve økonomiske konsekvenser av ting de har ment, som de også har sagt: Kjetil Korslund mistet jobben på Stortinget etter en omtale av Eskil Pedersen, Stein-Robin Kleven Bergh ble likeledes avsatt som politimann for en karakteristikk av Jens Stoltenberg, og Olav Thon (og hans hotellansatte) skal visst boikottes fordi han fortalte hvilket parti han ville stemme på, og hvorfor.

Les også Gunnar Stavrum om de varslede boikottene av Thon.

Jeg er ikke enig i noen av de aktuelle ytringene, men det er saken helt uvedkommende.

Det er en ytterst primitiv refleks å ville hevne seg på dem som har meninger man ikke liker. Det er også å erklære fallit overfor det som ble sagt. Hvis det er så åpenbart at det disse tre herrene sa er vanvittig, skulle det ikke koste store anstrengelsen å motbevise dem; og om det er galt men vanskelig å argumentere mot, bør man for all del ta seg besværet med det.

Det er antagelig tøft for Korslund og Kleven Bergh å miste jobbene sine, og også for alle Thons ansatte som mister jobbene sine om den varslede boikotten får den tilsiktede effekten.

Men for samfunnet finnes det en verre konsekvens, nemlig at folk slutter å bry seg fordi besværet koster for mye.

Politikk engasjerer både intellekt og lidenskap. Intellektet er av og til manglende, og lidenskapen tar av og til overhånd. Hvis vi tåler at folk vi er enige med ikke er perfekte, må vi også tåle det samme fra dem vi er uenige med.

Korslund, Kleven Bergh, og Thon har det til felles at de 1) bryr seg om aktuelle saker, og 2) tør å si ting de vet mange ikke vil like.

Å straffe disse for samfunnet helt nødvendige egenskapene er å bedøve debatten fra nakken og opp, og livet og ned. Vi sitter igjen med flat uenighet, snevre løsningsmengder, og folk som spiser heller enn å snakke. Det er å kastrere og lobotimere samfunnsdebatt.

Churchill beskrev dagens situasjon i Syria allerede i 1901

Winston Churchill, den "siste løven", forsto allerede i 1901 - da han var 26 år gammel - hvor forferdelig kriger som lå i vente i det tyvende, og nå det tyve-første århundret. 

I en tale han holdt i Det britiske underhuset 13. mai 1901, sa han blant annet

"I have frequently been astonished since I have been in this House to hear with what composure and how glibly Members, and even Ministers, talk of a European war. I will not expatiate on the horrors of war, but there has been a great change which the House should not omit to notice. In former days, when wars arose from individual causes, from the policy of a Minister or the passion of a King, when they were fought by small regular armies of professional soldiers, and when their course was retarded by the difficulties of communication and supply, and often suspended by the winter season, it was possible to limit the liabilities of the combatants. But now, when mighty populations are impelled on each other, each individual severally embittered and inflamed -- when the resources of science and civilization sweep away everything that might mitigate their fury -- a European war can only end in the ruin of the vanquished and the scarcely less fatal commercial dislocation and exhaustion of the conquerors.

Democracy is more vindictive than Cabinets. The wars of peoples will be more terrible than those of kings."

Min oversettelse

"I tiden jeg har vært i dette huset har jeg ofte vært forskrekket over hvilken fatning og lettvinnhet medlemmer, og sågar ministre, viser i sin omtale av krig i Europa. Jeg skal ikke her legge ut om krigens grusomheter, men det er en stor endring som jeg synes huset ikke kan la være upåaktet. Tidligere, da kriger oppsto omkring enkeltsaker, fra politikken til en minister eller en konges lidenskap, så ble de utkjempet av små hærer bestående av profesjonelle soldater, og da disse krigene ble hemmet av manglende kommunikasjon og forsyninger, eller ofte tok pause om vinteren, så ble det mulig å begrense de stridendes tap. Men nå, når store befolkninger støter opp mot hverandre, og hvert individ er bitter og forarget - når vitenskapens og sivilisasjonens ressurser kaster til side alt som kunne redusere deres raseri - så kan en krig i Europe bare ende med at den tapte ruineres og de seirende knapt overlever utmattelsen og forbruket.

Demokratiet er mer hevnlystent enn statsråder. Krig mellom folkeslag vil være mer skrekkelig enn krig mellom konger."

Verre er det blitt siden 1901. Vi har ikke lenger frontlinjer, de stridende partene er vaklende regimer, militære ledere som vil opprette juntaer, tungt bevæpende geriljagrupper, mer eller mindre utenforstående regjeringer med ulik interesse i utfallet, osv. Våpenteknologien er alt fra automatgevær og pistoler med lettkjøpt ammunisjon til kjemiske våpen til "smart teknologi". Spionasje og etterretning foregår via droner i luften, lytteapparater i fibernettverk, osv. 

Fremfor alt er ødeleggelseskraften blitt ufattelig stor. Antall kuler og bomber som kan skytes fra maskiner som beveger seg i stor fart, er knapt til å begripe. 

Men Churchill har rett om krigens gang. Begrepet "clash of civilizations" er blitt omdiskutert siden 2001, men det er ikke vanskelig å konstatere at det er store masser på kollisjonskurs, og med uvisst utfall. Vi står et stykke fra sidelinjen men aldeles ikke ut av skuddlinjen. Man kan tro at den unge Churchill talte for pasifisme i denne talen, men det gjorde han ikke.

Han motarbeidet alle illusjoner om at krig var et enkelt, forutsigbart politisk middel. To verdenskriger og utallige andre kriger fulgte, og det er bare å gi ham rett.

Unyttige sexråd

En australsk studie beskrevet i Aftenposten viser at det varierer en del hvor lenge par gjenopptar sex etter de har fått barn. De fleste følger det tradisjonelle - men nå utdaterte - rådet om å vente seks uker. Hvordan fødselen foregikk og hvilke komplikasjoner kvinnen opplevde nevnes som faktorer.

Antagelig er det mulig at nybakte foreldre er slitne og overveldet og har andre ting å tenke på før lysten melder seg igjen for alvor.

Men så kommer dette rådet fra Bente Træen, professor og forsker i seksuelle vaner, særlig blant ungdom:

"Man skal ikke ha samleie hvis det føles feil og oppleves som vanskelig, det kan gjøre at man utvikler aversjon. Sex er viktig for å vise partneren at man er glad i hverandre, og den symbolske handlingen er viktig å ta vare på. Men det er mange måter å utforske seksualitet på, og man kan forsøke sex på andre måter enn penis i skjeden."

... for så å "tipse" at man bør søke "rådgiver" hvis det tar seks måneder eller mer.

Til dette vil jeg si følgende:

  • Dette er et generelt anvendelig råd som på ingen måte er spesifikt for tiden etter en fødsel.
  • Det er veldig vagt: "føles feil og oppleves som vanskelig" er helt umulig for ekte par å forholde seg til. Det som viser seg, er at man får mer lyst av sex av å ha det. Etter en lang pause kan det være vanskelig å komme i gang. Dette er helt normalt.
  • Man får håpe at de fleste par allerede vet at det finnes mange måter å "utforske" (jeg som trodde at par som hadde hatt barn faktisk praktiserte og ikke bare utforsket) annet enn "penis i skjeden".
  • Par må ta ansvar for hverandre, og man må håpe at intimiteten som skapte barnet, gjør det mulig for dem å finne frem til hverandre uten at vanskelighetene gjøres til en sykdom som trenger behandling fra en "rådgiver"

Alt i alt minner dette veldig om råd man kunne gi ungdom i forkant av deres seksuelle debut. For voksne, allerede seksuelt aktive mennesker som allerede er i langvarige parforhold, dreier det seg antagelig langt mer om å finne tilbake til hverandre.

Det som kunne vært interessant å vite, er hva slags spesifikke barrierer enkelte (forhåpentligvis få) som hindrer par i å komme i gang igjen. Er kvinnene traumatiserte av den fysiske opplevelsen? Får menn et annet syn på deres partnere etter å ha sett et barn komme ut?

Træen er ingen lettvekter i denne bransjen, og antagelig fikk hun ikke tid til å forberede et bedre svar.

Vi er advarte om massemord i Midtøsten

Om vi tror vi er spesielt moralske ved å vente på at FN skal bestemme seg for noe om den gryende krigen i Midtøsten, lurer vi bare oss selv - og lar tusener, hundretusener dø.

I et brev til Financial Times forklarer K.N. Al-Sabah på en lettfattet måte situasjonen i Midtøsten (min oversettelse)

Ærede redaktør, Iran støtter Assad. Gulfstatene er mot Assad. Assad er mot det Muslimske Brorskap. Det Muslimske Brorskap og Obaba er mot General Sisi. Men Gulfstatene er for Sisi! Hvilket betyr at de er mot Det Muslimske Brorskap! Iran er for Hamas, men Hamas støtter Det Muslimske Brorskap! Obama støtter Det Muslimske Brorskap, enda så er Hamas mot USA! Gulfstatene er for USA. Men Tyrkia er med Gulfstatene mot Assad; enda så er Tyrkia for Det Muslimske Brorskap mot General Sisi. Og General Sisi har støtte fra Gulfstatene! Velkommen til Midtøsten, og ha en fin dag.

Det finnes ulike versjoner av alle disse motsetningsforholdene, og de er alle minst like forvirrende som dette brevet. Og antagelig forandrer det seg hele tiden også.

Med mindre du lever i en så enkel verden som Dagbladets leder og reduserer alt til det også Iran omtaler som en "svulst", er dette mildest talt deprimerende. 

  • Dette tegner til å eskalere inntil det blir en full og blodig regional krig. Det er umulig å vite hvilke allianser som former seg langs hvilke fronter, men det er altfor mange våpen, altfor mange krigshissige ledere, og altfor få stabiliserende faktorer til at dette kan gå bra.
  • Jeg aner ikke hva som er riktig å gjøre, men det er moralsk unnfallende å bare omtale det som "svært bekymringsfullt" og vente på at FN skal få ut fingeren
  • Den som mener at det bare er FN som har folkerettslig hjemmel til å vedta tiltak, må snarest ta seg et kurs i både historie og folkerett
  • Det kan være det er best å bare la det utspille seg, men da må det være en bevisst beslutning. Og vi må være voksne nok til å se konsekvensene i øynene.

Dette er en situasjon som krever kynisme mer enn idealisme, risikovilje fremfor forsiktighet, og ikke minst evnen til å tåle tragiske tilbakefall. Egenskaper som er underutviklede her på berget.

Vi er heldige som ikke har særlig bruk for de egenskapene.

Men det gjør oss ikke rettvise, uansett hvor mye vi gjemmer oss bak illusjonen om at FN har moralsk fasit.

 

 

Følg Støres råd og stem Høyre

Politikere vil at du skal stemme på sitt parti, uansett. Men om du som Støre er opptatt av å redusere FrPs innflytelse i den nye regjeringen, er det beste å stemme pragmatisk, dvs. på Høyre, eventuelt Venstre eller KrF hvis de er på vippen i ditt fylke.

Før helgen advarte Jonas Gahr Støre om at Høyre som "det første konservative partiet i Europa" er inne på tanken å regjere med et høyrepopulistisk parti, altså FrP.

I forbifarten er det bare å bemerke at:

  • Mange vil nok anse SV som et venstrepopulistisk parti. I farten gidder jeg ikke se etter hvor mange europeiske sosialdemokratiske partier har vært i koalisjon med venstreradikale partier, men jeg tror ikke det er noe de gjerne gjør, eller anbefaler.
  • Arbeiderpartiet har tidligere klagd over at Høyre ikke vil avgi bestemte løfter om sammensetningen av en eventuell borgerlig regjering, men Støre er altså nå sikker på Høyres intensjoner
  • Hvis vi skal snakke om høyrepopulisme i Norge, tror jeg at FrP får ganske skarp konkurranse med Senterpartiet. Et parti Støre tilsynelatende lykkelig har regjert sammen med.

Men for dem som faktisk frykter det Støre gjør, nemlig at FrP skal komme i regjeringsposisjon i koalisjon med Høyre, er det helt klart best å stemme Høyre.

Det er to måter å bestemme hva du skal stemme på:

  • Du kan være idealist og stemme på det partiet du er mest enig i, og da er det fritt frem å vurdere Demokratene, Det liberate folkeparti, Piratpartiet, Pensjonistpartiet, Kystpartiet, De Kristne, osv.
  • Du kan være pragmatiker og stemme for et parlamentarisk grunnlag du mener er best for den partilederen som etter alt å dømme får oppgaven å danne ny regjering. Da blir meningsmålinger viktige, for du kommer ikke til å "kaste bort" stemmen din på et parti som ikke når over sperregrensen, som allerede har alle de mandatene de kan få, eller som ikke kan få nok mandater til å endre på det parlamentariske grunnlaget for en regjering.

I følge Støre blir det så viktigst å unngå at FrP får en plass i en koalisjon, eller at den plassen blir så liten som mulig. Det kan oppnås på to måter: enten gjøre Høyre så stort som mulig, eller gjøre andre koalisjonspartnere større enn FrP. 

Å stemme på Arbeiderpartiet, SV, eller Sp vil - etter meningsmålingene å dømme - i beste fall styrke opposisjonen i det neste Storting (og det har for all del verdi i seg selv), men vil i verste fall styrke FrPs posisjon i regjeringsforhandlingene. Å stemme på dem kan være riktig hvis du vil være idealist, men antagelig bortkastet hvis du er pragmatiker: med mindre det skjer noe virkelig dramatisk de neste par ukene, er det bortimot 100% sikkert at Erna Solberg skal danne ny regjering.

Som pragmatiker som vil redusere FrPs makt, er det best å stemme på Høyre, eller på KrF eller Venstre? 

Det kommer an på situasjonen i ditt fylke, slik du forstår den ut fra meningsmålingene.

  • En grei tommelfingerregel er å ikke kaste bort stemmer på et parti som er svært nær sperregrensen nasjonalt med mindre du bor i et fylke hvor et mandat kan komme inn på ordinær mandatfordeling.
  • Dernest er det mer sannsynlig (men slett ikke sikkert) at en stemme for Høyre vil få mer uttelling enn en stemme for de andre, simpelthen fordi de er størst (Akershus, Aust-Agder, Buskerud, Hordaland, Møre og Romsdal, Oslo, Rogaland, Vest-Agder, Vestfold),  etter nest størst (Finnmark, Hedmark, Nord-Trøndelag, Nordland, Oppland, Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag, Telemark, Troms), Østfold i alle fylker.
  • Fylker der Venstre kan ligge på vippen er Hordaland, 
  • Fylker der KrF kan ligge på vippen er: Aust-Agder, Hordaland, og Rogaland

Ønsker Høyre å vinne valget?

Høyre må lene seg langt mer fremover, poengtere at den rødgrønne regjeringen har vist seg å være tafatt, og utfordre Arbeiderpartiet til å finne sine progressive ambisjoner.

På lørdag gikk jeg innom Rykkinnsenteret (altså: KI-senteret) i Vestre Bærum. Ved hovedinngangen sto et kjempedigert SV-banner, godt synlige FrP-farver, og en Arbeiderparti-parasoll.

Dette er Bærum vi snakker om, så jeg spurte SV, FrP, og Ap-folka hvor Høyre hadde gjort av seg. En hyggelig kar meldte seg etter noen sekunder og pekte på et bittelite bord klemt mellom SV og FrP. "Her står vi," sa han, og rakk meg en brosjyre. Han fikk så forklart at bordet egnet seg ikke til hverken en parasoll eller en banner. Åpenbart satset han helt og holdent på sin gemyttlighet for å få oppmerksomhet.

De andre partiene syntes jo dette var litt morsomt.

Men jeg må jo undres: ønsker Høyre å vinne dette valget? For ærlig talt: det blir ikke lettere enn dette.

For Høyre kan gå løs på Arbeiderpartiet og det rødgrønne eksperimentet på to fronter:

  1. Den politiske plattformen er for dårlig. Enten man er enig eller uenig med Arbeiderpartiet, Senterpartiet, eller SV, viser Soria Moria og de siste åtte årene at hvis man stemmer på en av disse partiene, stemmer man på et oppkok av idealistiske paroler og dysfunksjonelle kompromisser. Vi har de siste åtte årene hatt en regjering som i de store umiddelbare sakene (finanskrisen) har seilet på bred politisk konsensus, inkrementelle forbedringer, og utsettelser av de viktige sakene.
  2. Gjennomføringsevnen blir stadig dårligere. Høyre skulle påpekt den manglende fremdriften på så å si alle lovte reformene (og latt pressen og almennheten se sammenhengen med etterspillet av Gjørv-rapporten). Vi har en regjering som bortforklarer alle forsinkelsene med at de bruker penger så fort de kan, men resultatet er i alle fall at vi bruker masse penger og har fint lite fremgang. Bare en liten filleting: det vil ta lengre tid å bygge tilbygget på Gardermoen enn å bygge flyplassen til å begynne med.

Antagelig tror Høyre at ved å ta opp punkt 1, så kommer Stoltenberg til å terpe på at Høyre ikke vil forplikte seg til hva slags regjering den vil gå inn for.

Til det er det et enkelt svar: "Jens, kommer du til å ha med SV i regjeringen hvis SV havner under sperregrensen? Virkelig?)

Høyre vet også at dette med gjennomføringsevnen vil ta tid å rette på. Men da går det an å si at Høyre vil i  hvert fall starte arbeidet og ikke bare utsette det. Og det samme med økonomisk restrukturering, effektivisering av offentlig sektor, nivåheving i skolen, og målrettet innsats for de svakeste i samfunnet (fattige, funksjonshemmede, og eldre).

Mottoet til Høyre må være "Vi ruller opp skjorteermene for å ta fatt på de vanskelige problemene. Arbeiderpartiet snakker om dem og bruker penger, men utretter for lite."

Dette er til Arbeiderpartiets beste, også. Jeg fornemmer at Jens deler disse frustrasjonene med sin egen regjering, og han trenger mot til å være en tøffere politiker i årene som kommer.

Skolefrukt eller skoledill

... hvor jeg er litt oppgitt over nivået på debatten om skolepolitikk.

Slik går nå dagan i årets valgkamp. 

Aftenposten slår opp følgende overskrift, for de kan jo ikke la være: "Dette vil Høyre fjerne fra den rødgrønne skolen" Bilde av glade barn som spiser frukt. Forresten fjernes også "gratis" kulturtime og leksehjelp i SFO. (Foreldre betaler altså for SFO).

Antagelig blir det ramaskrik (særlig fra fruktforhandlerne) om at profittmotivet overtar skolen av dette, så her kommer et grunnkurs.

  • Det er begrenset hvor mye vi kan eller vil bruke på skolen. Det er ingen som snakker om å doble budsjettet i hytt og vær, tross alt.
  • Gitt disse begrensningene, må vi bestemme hva som er best anvendte penger
  • Det finnes ingen god debatt på hva som er best anvendte penger, for alle er opptatte av å beskylde hverandre for å drite i våre barns utdannelse

På meg virker det som:

  • Noen partier (for eksempel men ikke utelukkende Høyre) først og fremst vil at skolen skal gi alle barn best mulig utdannelse etter sine individuelle forutsetninger. 
  • Andre partier (kanskje bare SV) først og fremst vil at skolen skal homogenisere barna fremme sosial utjevning.

Jeg vil tippe at når ledende skolepolitikere fra Høyre, Arbeiderpartiet, og Venstre setter seg sammen over en øl om kvelden, så er de enige om 98% av endringsbehovene i skolen. (Krangelen om privatskoler er spill for galleriet, for alle vet at det 1) vil fortsette å være Steinerskole privatskoler, og 2) de vil reguleres.) Får håpe de får til det når valget er over.

Og at pressen blir opptatt av empiri og effekt i stedet for tabloidoverskrifter og bilder av blide barn med frukt, teddybjørner, eller hva det skulle være.

Død i Kinshasa

Mens vi venter på detaljene omkring Molands død, er det likevel å konstatere at dette gir oss et lite innblikk i forholdene mange av våre medmennesker i Afrika - og altfor mange andre steder i verden - lever under. For hver nordmann som får omtale og oppmerksomhet, er det titusen som ikke gjør det. 

Dette er ingen trøst for Molands pårørende, naturligvis. Dette er en tragedie, uansett hvordan vi vender og vrir på det. 

Det er likevel to spørsmål som antagelig vil forbli ubesvarte om denne saken, og disse vil være vesentlig for French:

  • Hva var det Moland og French gjorde, og ikke gjorde, som bragte dem i dette uføret? I det øyeblikk man setter føttene i et annet land, er man underlagt det landets lover, også om man bærer med seg et norsk pass. Morderiske leiesoldater vet - eller bør vite - hvilke sjanser de tar i regimer som det i Congo. Vi får antagelig ikke svar på dette, for det er ingenting som tyder på at politi eller tiltalemyndigheter i Congo har vært spesielt interesserte i å etterforske eller bevise de faktiske forholdene.
  • Hva kunne norske myndigheter ha gjort for å avklare situasjonen? Jeg forstår godt at vi ikke var interessert i å betale løsepenger (ville skapt uutholdelig presedens), men vi kunne ha holdt tilbake bistandsmidler for å sikre en avtale om soning i Norge. Effekten av norsk bistandspolitikk er omdiskutert nok som den er, og om norske statsborgere råtner i fengsel mens vi sender pengegaver til regimer som holder dem der, så har vi et alvorlig moralsk problem.

Er dette en sak for valgkampen? Kanskje, men ikke slik at Høyre kan klage på de rødgrønnes utenrikspolitikk. Spørsmålet må vel heller være - og her får regjeringen være svar skyldig - om de virkelig har gjort alt for å få avklart dette. Man får håpe at også folk i den rødgrønne leiren er interesserte i å få et ordentlig svar på dette.

Om Fugellis usaklighet ble skrevet på de borgerliges vegne

Fugellis valgkampkronikk i Aftenposten er så full av tankefeil og retoriske feil at det er umulig å vite hvor å ta fatt. Kanskje en omskriving fra andre siden kan illustrere hvor dårlig det er.

Dere husker Maslow? Han med pyramiden? Grunnmuren for menneskelivet, sa Maslow, er mat, vann og ly. Kroppen må være trygg. Så lengter mennesket etter fellesskap. Vi vil høre til i en flokk. Neste ønske er anerkjennelse. Mennesket vil bli godtatt som seg. På toppen av Maslows behovspyramide skinner: SELVREALISERING. Det høyeste livsønske er å foredle sine personlige grunnstoffer, lete etter anleggene sine, ta dem i bruk på sin måte, synge med Frank Sinatra: I did it my way. Derfor må samfunnet skape og dele frihet.

To frihetsideologier

Livet er et dypt individuelt prosjekt. Gitt sine gener, evner, lyster og laster må mennesket få frihet til å skape seg selv. Frihet styrker byggingen av ekte identitet. Frihet styrker ansvar og samvittighet. Menneskets verdighet bygges og rives av følelsene stolthet og skam. For å oppleve stolthet eller skam må mennesket ha fri vilje og frie valg. Frihet styrker motet til å møte Den andre. Frihet gir oss lyst til å gå på besøk i andre mennesker og guder. Frihet skaper nytt. Frihet stimulerer oss til å eksperimentere i livet, i bedriften, i samfunnet.

All politikk bør ha som mål å øke menneskets frihet. I Norge har vi i nyere tid hatt to frihetsideologier som har stått mot hverandre i politiske valg. De sosialistiske partiene har hatt statens frihet i sentrum (la oss kalle det rød frihet). Innskrenket eiendomsrett, politisk ideologi, og fellesskapets formynderi over enkeltmennesket har vært deres idealer. De ikke-sosialistiske partier har lagt vekt på å beskytte enkeltmennesket mot statens overgrep, slik at hvert enkelt menneske kan leve opp til sitt høyeste potensiale (la oss kalle det blå frihet). Frihet gir bare mening om den kan utøves av enkeltmennesker, har vært deres motto. Derfor har sde borgerlige gått inn for at statlige ordninger og tjenester skal bygge på sunne økonomiske prinsipper og først og fremst gi, og ikke begrense muligheter.

Hittil har den blå og den røde frihet virket gunstig på hverandre i Norge. Det ikke sosialistiske frihetsideal har vært med på å forebygge de bivirkningene som kan følge med den rød friheten: Tendens mot totalitær ensretting og undergraving av eiendomsrett og selvbestemmelse. Sosialistenes frihetskamp har fremmet offentlige tjenester som løsninger der det hadde blitt mer kreativitet og mer innovasjon om  den blå friheten hadde monopol. Her har vært en slags maktbalanse mellom de to frigjøringsbevegelsene som landet har hatt godt av.

Sosialistene streber ikke etter frihet. De er opptatt av konformitet, middelmådighet, og rasjonalisering av sløseri, inspirert av sosialistiske dogmer menneskefiendtlige holdninger. Ja, vi elsker friheten i Norge. Nå mer enn noen gang, ettersom de andre behovene i Maslows pyramide er oppfylt. Mennesker må bare bli mer like hverandre, så vil idealiet oppnås. Jeg tror det forklarer hvorfor Arbeiderpartiet og SV har greid seg så bra. Arbeiderpartiet og SV har klart å gjøre fellesskapet og solidaritet til sin merkevare. De har klart å sette likhetstegn mellom liberalisme og frihet og mellom liberalisme og darwinisme. Men er det den rød friheten vi lengter etter?

Sosialistenes frihet kan være totalitarisme forkledd i rød fløyel. Frihet forvaltet av Arbeiderpartiet og SV kan bety: Individet skal underlegges fellesskapet, som representeres av den ansiktsløse staten. Rødfriheten vil ta fra deg og dine ved å beskatte alt du eier: det du har spart, det du har kjøpt, det du får betalt for å jobbe. Sosialistenes frihet er å ta valg fra mennesker og tvinge dem til å nøye seg med det staten synes er godt nok for dem. De sosialistiske partiene streber ikke etter frihet. De er opptatt av konformitet, middelmådighet, inspirert av utslitt politisk ideologi.

Kjempet mot det nye

Velferdsstatens mål er å skape og dele verdighet, trygghet og frihet. Det var ikke et rosetog som førte velferdsstaten frem. Det var økonomisk utvikling og pragmatiske, langsiktige politiske løsninger. De fleste som organiserte arbeidere, gikk med paroler, og ble med i partiapparatet, og ville ikke ha et samfunn preget av frihet for den enkelte. De vil ha friheten for seg selv. Fagforeningsledere, partilojale, akademikere, journalister embetsmennene - og deres parti Arbeiderpartiet kjempet mot det nye samfunn som ville gi nye muligheter til flest mulig.

Sosialdemokratiet blir forbundet med A 4 og byråkratisk tvang. Men i gjerning har arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen vært de store hemskoene for utvikling i Norge. Kanskje har Høyre vært det egentlige Frihetspartiet i Norge de siste 100 årene? På sett og vis er friheten sosialdemokratiets glemte ideal. Den har aldri vært det vesentlige i den sosialistiske ideal, men Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg & co. har nøyd seg med å snakke pent om den i debatt og retorikk. Arbeiderpartiet roper "samholdskraft", som et sovjetisk ekko, mens høyrepartiene har aldri gitt opp menneskenes høyeste livsønske, selvrealisering og dets politiske betingelse: Frihet. Sosialdemokratiet blir forbundet med A 4 og byråkratisk tvang. Men i gjerning har arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen påberopt seg å være de store frigjøringsbevegelsene i Norge. Eksempler på mektige frigjøringsverk er:

  • Arbeidsmiljøloven som har befridd menneskene fra å bli "eid" av sjefen og gitt arbeidstagerne medinnflytelse, men som også har gjort arbeidsmarkedet utilgjengelig for mange.
  • Folketrygden som har gitt folk i dette landet frihet fra nød og fattigdom hvis de mister helse eller jobb men som truer hele vår samfunnsøkonomiske fremtid.
  • Samfunnseide skoler og universiteter samt Statens lånekasse som gir alle frihet til utdanning i pakt med anlegg, ikke sortert etter velstand og status, men som har skapt en skammelig middelmådighet i disse systeme.
  • En samfunnseid helsetjeneste som frir fra frykt ved sykdom. Alle har en fastlege. Alle får førsteklasses utredning og behandling i sykehusene våre, bestemt av sykdomsbehov, ikke fordelt etter privatøkonomi eller posisjon i samfunnet. Men som er blitt verdens nest dyreste helsesystem, med eskalerende kostnader.
  • Abortloven som gir kvinner eiendomsrett til egen kropp og helse.
  • Det er Arbeiderpartiet som prater mest om det universale målet å sette folk i Norge fri fra fattigdom, kunnskapsløshet og kjønnsrolletvang. Men som etter åtte år har gjort svært lite fremgang med å nå disse.

Disse frihet sammen-prosjektene er det bred enighet om i dagens politiske miljø. En Arbeiderpartiet-SV-regjering vil sannsynligvis innebære mange fagre ord og veldig lite fremgang. Vil vi det?

Hvorfor Wesenlund var morsom

De beste komikerne tar av seg maskene.

For komikere er det to måter å få oppmerksomhet på: 

  • Det ene, det enkleste, er å gjøre folk fremmede fra hverandre. Å omtale andres handlinger, intensjoner, fakter, og egenart som noe så merkelig at det blir absurd, og dermed morsomt. Dette er enkelt fordi folk vil alltid glippe litt, rote, misforstå, eller simpelthen ikke nå opp. Og dette blir alltid komisk for den som står på sidelinjen og aldri forsøker seg på det han latterliggjør
  • Det andre, mye vanskeligere, er å bygge på empati for at vi skal le av oss selv. Det er ingenting som får oss til å le så inderlig som når vi er ved å gråte av lettelse: jeg er ikke alene om å glippe litt, misforstå, rote, eller ikke nå opp.

Rolv Wesenlund var spesielt flink til kategori to. Hverken Marve Fleksnes eller Bør Børson hadde vært så morsomme hvis ikke Wesenlund hadde blottlagt at han også hadde disse egenskapene. Og årsaken til at vi lo så godt var jo nettopp at han slik fikk oss til å forstå at det lå en Marve og en Bør i oss også. 

Vi lo av Wesenlunds sårbarheter fordi han inviterte oss inn til dem, og dermed lot oss si "ja, jeg har det også slik".

Og slikt slektskap blir vi bedre mennesker av.

Når mordere blir politiske fanger

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen fredag 16.08.2013

Isaac Rotenberg tok del i opprøret mot nazistene i tilintetgjørelsesleiren Sobibor i 1943. Minst 250 000 ble myrdet der, men 600 greide å rømme, og av dem var det 50 som kom seg helt unna. Rotenberg var en av dem, og han benyttet sin frihet til å kjempe med østeuropeiske partisaner mot nazistene. Han overlevde også det, og flyttet til Israel så snart han slapp inn. Der skapte han et liv for seg selv som murer og bodde i Petah Tikvah, en jødisk bosetning grunnlagt i 1878, innenfor både grensene UNSCOP så for seg i 1947, og våpenhvilelinjen fra 1949.

I 1994, da Rotenberg var en høyst yrkesaktiv 67-åring, ble han drept med øksehugg bakfra i hodet. Ene og alene av den grunn at han var en jøde som sto lagelig til for hugg.

Dette var, i følge Klassekampen (14.08.2013), en politisk handling.

For da Rotenbergs morder, Atiyeh Salem Abu Musa nylig ble løslatt i forbindelse med forhandlingene mellom Israel og PLO, ble han av Klassekampen beskrevet som en ?politisk fange?.

Politiske fanger var i følge Klassekampen også morderne til den franske turisten Annie Ley (stukket med kniv, bakfra), Moris Eisenstat (også med øks), Israel Tenenbaum (en annen Holocaust overlevende), Moshe Beker (stukket ihjel av sin ansatt med kniv og hagesaks), Reuven David (bundet og slått til døde i sin egen butikk), David Dadi og Haim Weizman (myrdet mens de sov og så halshugd), osv.

Alle de 26 fangene satte inne for mord eller medvirkning til mord på israelske sivile. At Klassekampen finner det helt uproblematisk at disse morderne ønskes velkommen som helter i Palestina er en ting.

Langt verre er at deres myrderier reduseres til noe politisk forståelig, om ikke tilgivelig. Antagelig var det av gammel vane at Klassekampen betegnet disse som ?politiske fanger?. Det er blitt en refleks blant enkelte i norsk media at ingen tvil noensinne skal komme Israel til gode.

Men likevel: når mordet til Isaac Rotenberg, som har gjort mer for å bekjempe fascisme enn noen i Klassekampen kunne drømme om, blir av Klassekampen omtalt som en politisk handling, så har det gått helt galt.

Norske universiteter i Dovregubbens hall

Forutsetningene tatt i betraktning har Norge antagelig det dårligste universitetssystemet i verden. Jeg kommer med konkrete tiltak for å få orden på det.

Times Higher Education har akkurat utgitt sine rankinger over verdens beste universiteter for 2012-2013. 

Norge gjør det elendig, som vanlig. Elendig. 

Noen vil kanskje si at vel, at våre fire store universiteter havner blant de 200-300 beste blant de mange titusener universiteter neppe kan være "elendig", men det er å se helt bort fra hvilke forutsetninger vi har for å gjøre det langt, langt bedre. Land som vi i alle andre sammenhenger sammenligner oss med, gjør det langt bedre. Sveits, Sverige, Nederland, Danmark, og Irland har universiteter blant de 50-100 beste. 

Så vil kanskje mange si at det er mange mangler ved slike rankinger, og at det gir liten mening å styre noe så komplekst som et universitet etter en ranking. 

Det samme kan forøvrig sies om karakterer som universitetene gir sine studenter, og forsåvidt poengsystemet som regulerer opptak til de ulike studiene. 

Det er bare det at det er stort sett de samme universitetene som alltid rankes høyest, uansett hvilken metodikk som brukes for rankingen. Og det kommer av at å gjøre ting riktig vil føre til bedre resultater på alle fronter: mer anseelse blant andre universiteter, bedre forskning, mer fornøyde studenter, mer tilgang til ressurser, osv. 

Men alle slike innvendinger er bare unnskyldninger. De viser forskrekkende mangel på ambisjon og visjon, en tilfredshet med status quo, en oppslutning til middelmådighet, et inderlig ønske om å være oss selv nok. 

Jeg har tidligere skrevet om en av (antagelig flere) rotårsaker til dette, nemlig insulære, selvgode kollegier ved norske universiteter. 

Det er (men burde ikke være) for mye å vente at akademikerne selv gikk inn for å få orden på dette. Og da blir det en politisk sak der følgende ubehagelige spørsmål dukker opp: hvilke akademikere - og da særlig professorer og førsteamanuensier - i Norge er kvalifiserte til tilsvarende jobber i de 50 mest anerkjente universitetene i sine felt? 

Det går an å finne ut dette: be akademikerne selv lage en list over de 50 beste universitetene innen sine felt. Disse kan kryssjekkes. Så kan de sammenligne sine kvalifikasjoner og prestasjoner med sine kollegaer der og gi seg selv karakterer. Har de i sin utdannelse og forskning samarbeidet med, og blitt evaluert av, de fremste innenfor sine felt? Har de publisert noe som etter objektive mål er sammenlignbart med standarden? Er de like åpne for studenter som kollegaer andre steder? 

Akademikerne får ikke lov til å klage over budsjetter og andre rammeforhold før de gjør denne øvelsen. Og de som ikke gjør den, får den gjort for seg. Gjerne av meg. 

Der det er store mangleri akademikernes kvalifikasjoner, får de tilbud om jobb som lektor på videregående skole, og så starter universitetene rekruttering i utlandet. Andre blir degraderte med en handlingsplan for å nå opp. Vi lukker adgang til doktorgradsstudier i institutt som ikke har minst to fakultetsmedlemmer som hevder seg i a-klassen og gir rikelig med stipender til dem som vil ta doktorgrader i utlandet.

Tøft? Jada, men her står det mer på spill en stoltheten til noen professorer.

Jensetabbe #2: Kronosentrisme

Kronosentrisme er oppfatningen at alt som har skjedd før oss har vært et oppløp til i dag (og underforstått at alt som kommer etter, blir et etterspill). Dette har gjort Arbeiderpartiet til Norge mest konservative og snart nest mest bakstreverske parti (jeg kan ikke tro at de noensinne når igjen Senterpartiet).

Allerede i 2009, etter bare fire år med den rødgrønne koalisjonen, gikk Stoltenberg til valg på at Norge hadde alt å tape, og lite å vinne, på politiske endringer. Denne mentaliteten dominerer også i årets valgkamp, og Kristin Clemen - som uten tvil vil stemme Høyre - viser hvor ufyselig utslaget kan bli i gårsdagens blogginnlegg.

Det er greit at Stoltenberg argumenterer hardt i valgkampen, og jeg skulle ønske at flere gjorde det.

Men den store feilen Jens gjør, er å argumentere med at bortsett fra noen justeringer her og der, så er det norske samfunnet hovedsakelig kommet frem. Vi har det så fint her i landet, at hvis vi bare fortsetter som før, lar ham bare få litt mer arbeidsro, så vil det asymptotisk nærme seg det perfekte.

Det er selvfølgelig ikke lett å ta fullt ansvar for de mange åpenbare problemene vi har i Norge i dag når man har sittet ved roret i åtte år. Slik er politikken grusom, for enhver rimelig person vet jo at alle løfter, alle vage Soria Moria-eklæringer, umulig kunne innfris på fire eller åtte år, og særlig ikke med en destruktiv koalisjon som den Jens stablet på bena.

Men problemet er at manglende oppriktighet har en tendens til å bygge på seg. Stoltenberg kan ikke innrømme at han ikke leverte alt han lovte, uten å enten innrømme at han lovte for mye, eller at hans politikk ikke førte frem. Selv om begge deler åpenbart er tilfellet.

Erna må ikke gjenta den feilen. Det første hun må gjøre som statsminister er å si at norsk velstand - finansiert av oljepenger - er blitt en sovepute for vår politiske ledelse når den burde ha gitt rom for langsiktig investering. Hennes ansvar er å gi nordmenn best mulige forutsetninger for å leve i materiell og fysisk trygghet også om 50 og 100 år. Det vil kreve omlegginger nå som vil falle enkelte tungt for brystet men som unngår langt verre endringer i fremtiden. At vi ikke vil være et land som forledes av vårt eget hell til å dysse ned de store utfordringene vi faktisk har.

Hun har en måned, i beste fall, frem til jul på å få formidlet dette. Etter det blir hun fritt vilt, også - og kanskje særlig - fra de små partiene som trolig blir hennes parlamentariske grunnlag.

Jensefeil #1 Erna må unngå

Ikke dann en koalisjonsregjering. For ditt parti, din karriere, og landets beste. Vær så snill.

Uten tvil er det veldig vanskelig å lede en mindretallsregjering. Sikkert mye vanskeligere enn jeg kan forestille meg.

Men hvis jeg skal redusere hele Arbeiderpartiets uføre til en ting, så er det at Jens tok den tilsynelatende lette veien og dannet en koalisjonsregjering. De kompromissene han har måttet inngå med SV og Senterpartiet for å holde på et flertall han likevel ville hatt i Stortinget, har vært skadelige for alle involverte - Arbeiderpartiet, som nå er ved å miste sin posisjon som Stortingets største parti, og SV og Senterpartiet som er faretruende nær sperregrensen.

Men aller mest landet, som har gått glipp av den visjonære og ambisiøse politikken man fornemmer Jens helst ville ført, men som ble kuttet ned med de små kompromissers nådeløse kniver. Det er egentlig tragisk, for uansett om man er enig eller uenig med Stoltenberg og hans parti, er de begge seriøse og dyktige som vil det beste for Norge.

En mindretallsregjering må sikre seg flertall i Stortinget fra sak til sak. Den er langt mer følsom for flankeangrep mot de enkelte statsrådene, så det kan bli hyppigere utskiftinger i det politiske nivået i vår utøvende makt.

Men det er også store fordeler:

  • Statsministeren kan velge statsråder som hun tror er best egnet til å gjennomføre regjeringens politikk i stedet for den som tilfredsstiller krav til diverse kvoter eller partilederes karrieremål. Tenk så fint det hadde vært.
  • Regjeringen kan legge frem visjoner og ambisjoner til skikkelig debatt, i media, på Stortinget, osv.
  • Mer av krangingen blir til offentlig skue enn i bakrom og via SMS. Det blir mer åpenhet om kompromisser i stedet for rasjonalisering som må være smertefullt for alle.

Men hva krever dette av Erna?

  • Virkelig flink parlamentarisk ledelse fra Høyre. Ja, det kan være at noen av de Erna gjerne ville hatt som statsråder må bli på Stortinget, for det kommer til å bli hestehandler i fleng.
  • Veldig klar og enhetlig prioritering fra regjeringen i samarbeid med stortingsgruppen. Altså: jeg håper det er mindre vinglete internt enn det ser ut til å være utenfra.
  • Evne til å håndtere media som er to hakk bedre enn det noen greier nå.

Jeg er ikke trygg på noen av disse. Skal jeg spekulere, vil jeg tro at:

  • Erna har bare gitt vage antydninger om hva ledersjiktet i partiet kan vente seg etter valget. Antagelig fordi hun er usikker på det parlamentariske grunnlaget og hva slags koalisjon det blir. Hvis hun sier i fra at hun vil ha en mindretallsregjering, forsvinner den usikkerheten.
  • Høyre har en lang liste saker, men har ikke prioritert (jeg skal skrive mer om dette senere).
  • Ingen - kanskje med unntak av Siv Jensen - har lært seg til at media er politikernes likemenn, eller partnere, i arbeidet med å opplyse offentligheten. Det er altfor mye flying TIL pressen når man har noe som skal frem, og altfor mye flying FRA pressen når det er noe ubehagelig.

 

Gode og dårlige nyheter om langsiktig norsk økonomi

"Etter oss kommer syndfloden" overskrifter har versert i media i så å si hele etterkrigstiden. Når Aftenposten igjen roper ulv i dag, er det nok mange som tenker: "dette ordner seg, for det har det alltid gjort."

Her finnes det mange gode vitser om samfunnsøkonomer å velge fra. Samfunnsøkonomiske spådommer er verdt svært lite.

Men det er verdifullt å vite to ting: hva som er usikkert, og hva vi (ikke) kan gjøre noe med.

Vi har noen reelle problemer i Norge, og de kvier alle seg for å snakke om:

  • Vi har et altfor høyt prisnivå, som igjen skaper høye lønnsforventninger, som igjen gjør det vanskelig for arbeidsintensiv eksportindustri, som vi er helt avhengige av.
  • Vi er for avhengige av økonomisk omfordeling via offentlige ordninger. Dette dreier seg om alt fra velferdsordninger til næringssubsidier. Man kan fra sak til sak diskutere om overføringene er nyttige eller moralske, men villnisset skaper problemer og risikoer i seg selv.
  • Våre knappeste ressurser er konsentrerte i olje og gass. Dette er uungåelig og har gitt mange fordeler. Men at vi ikke har noen andre, store fagmiljøer i verdensklassen er problematisk på sikt.

Disse problemene blir større hvis vi samtidig mangler omstillingsevne, og her er det to typer: politisk og økonomisk.

Jeg tror nordmenn er ekstremt omstillingsdyktige på økonomisk innsats, men at vi har et politisk system som nærmest er paralysert av ønsket om konsensus. Det er for eksempel oppsiktsvekkende at dagens valgdebatt er kjemisk ren for diskusjon om langsiktige økonomiske tiltak.

Så er det også slik at enhver sittende regjering bare kan legge til rette for at disse problemene løses, men kan ikke løse dem direkte. Økonomisk utvikling kommer av innsats- og risikovilje på gressrotsnivå, enten det dreier seg om noen som starter et firma i kjellerstuen eller en milliardær som satser på en ny bransje. Statens rolle er å fremelske gode tiltak, og lage rammeverk som hindrer lov- og avtalebrudd.

De gode nyhetene er at vi har råd til en god del viktige omstillinger. Det vi ikke har råd til, er å stadig utsette.

Her er noen konkrete tiltak, som innspill til vår neste regjering:

  • Kartlegg årsakene til vårt høye prisnivå, og identifiser hvordan de kan senkes. Sett forventninger hos fagforeningene, for hvis prisene senkes vil behovet for lønnsøkninger reduseres. Gjør det til et langidsmål over de neste 10 årene at vi skal ha paritet med Sverige, og på 15 at vi skal ha paritet med Tyskland og Frankrike.
  • Uredd gå gjennom alle overføringsordninger - se på hva de utretter, hva de koster, hvilke sekundære virkninger de har, og forsøk systematisk å 1) forenkle, 2) skyve mer av ansvaret bort fra et regelverk og ut i frontlinjen. Og antelig, 3) forsøk mer systematisk å måle effekt og ikke bare innsats.
  • Legg langt mer til rette for fremvekst av nye næringer. Her går det an å være veldig ambisiøs, men viktigst av alt er å beundre suksess langt mer. Selv om det ikke alltid er sympatiske folk som lykkes. Eksempelvis kan vi investere i forsknings- og undervisningsmiljø i verdensklassen, ha målrettede innvandringsprogram, legge til rette for venturemiljø som gjør det langt lettere for flere å satse (og tape), og skape et intellektuel "frihandelsområde" innenfor våre grenser.

Politikken kommer i veien for alle disse. Men så lenge vi ikke er i krise, har vi råd til å krangle om sakene på en fornuftig måte.

Skrekkscenarioet for Norge er at noen forskere i morgen kunngjør fornybare energikilder som koster en brøkdel av det vi er vant til. Selv om det kan ta ti år før det er i full drift, så vil olje-og gassprisene falle dramatisk umiddelbart.

Propagandaforbudet i Russland

I landet der ordet "Sannhet" (правда) ble en vits, er forbud mot "propaganda" et påskudd til å undertrykke åpenbare sannheter

I Russland er det forbud mot å drive propaganda for homoseksualitet. Pressesekretæren ved den russiske ambassade forklarer det hele slik til Aftenposten:

"....handlinger som det er ulovlig å omtale positivt, propagandere, overfor barn og unge. Dette er handlinger som den russiske stat mener kan være farlige for barn og unges helse og oppvekst. Dette inkluderer for eksempel selvmord, narkotika, alkohol, tobakk, ikke-tradisjonelle seksuelle verdier og pornografi."

Videre: ..." det er et forbud mot propaganda som sier at homofili er bedre enn heteroseksuelle forhold."

Aftenpostens journalist, Helene Skjeggestad, gjør seg virkelig besvær med å sette pressesekretæren til veggs, og han er flink til å parere - ikke nok til at han overbeviser norske lesere, men antagelig helt i samsvar med talking points han ble tilsendt fra Moskva. 

Om jeg forstår det riktig, så ville det være ulovlig for meg å si, i påhør av barn under 18, at homoseksuelle har mest glede av å ha sex med medlemmer av sitt eget kjønn. Men helt lovlig å si at heteroseksuelle har mest glede av å ha sex med medlemmer av det motsatte kjønn. (Så lenge jeg ikke illustrerer sistnevnte poeng ved hjelp av noe som kan oppfattes som pornografi, vel å merke.)

Det hele er absurd, i hvert fall fra her jeg sitter i Vestre Bærum. Det ville vært komisk om det ikke hadde hatt så forferdelige konsekvenser. Og så blir jeg alltid bekymret når forbud og restriksjoner rettferdiggjøres med hva "staten mener". 

Meg bekjent blir ikke alkoholikere eller røykere i Russland banket opp, trakassert, og fengslet, enda jeg ville tro at de i det minste gir et inntrykk av at de trives med sine uvaner.

Men det er jo mulig at "staten" i Russland på denne måten greier å bevise at det å være homoseksuell er farlig, slik mafia "beskytter" sine ofre. 

Det vanlige surret om romfolk

... hvor jeg er oppgitt over debatten om romfolk og forsøker meg på noen konstruktive poeng og forslag.

Det er hard konkurranse blant aktuelle problemstillinger om å være den mest forvirrede, men jeg tror den om romfolket ligger i tet.

Denne artikkelen i Vårt Land er et godt eksempel:

  • Rolleinnehaverne er menighetsrådleder Morten Carlstad, representant for den norske kirken som i en skammelig andel saker opptrer som sosialkontor i siste instans, og i dette tilfellet har ordnet husly og jobb til en gruppe romfolk
  • Førsteamanuensis i sosiogi Pål Veiden, som har mange og bastante meninger om romfolk generelt men innrømmer at han har ytterst lite førstehåndskjennskap til dem
  • Tre kvinner fra romfolket: Simona Vaduva, Ofelia Vaduva, og Sorina Gorgoteanu, som altså er blitt plakatbarna for at også romfolk er mennesker
  • Tidligere politibetjent Finn Abrahamsen, som mener at "tvang er det eneste som nytter" overfor disse folka
  • Chalak Kaveh, som behjelpelig minner om at det er mennesker som står og tigger
  • Maria Rossvoll på HL-senteret som er forskrekket over Veiden og hans likesinnede, reduserer det til pub-prat og høyrebølge

Den som håper på å lære noe nytt om problemstillingen i uttalelse disse har fått gjengitt i Vårt Land, håper forgjeves. 

La meg komme med et par kommentarer:

  • Det mangler data. Påstander som er "pro" eller "kontra" romfolkets kultur kvalifiseres sjeldent med kontekst, statistikk, historie, eller noe annet. Abrahamsen, for eksempel, "barn av romfolk er borte fra skolen, og at jentebarn giftes bort fra tolvårsalderen. Romkvinner som svindler til seg trygd gjennom å dikte opp barn er også et stort problem .... 70 barn ble slettet i Folkeregisteret da Nav aksjonerte mot romfolk tidligere i år."  Alt dette kan være store, systemiske problemer, eller enkelttilfeller revet ut av enhver sammenheng. Tallet 70 høres stort ut, men jeg vil gjerne vite mer.
  • Null-hypotesen må være at romfolk, som alle andre, velger det beste blant tilgjengelige alternativ. De kommer til Norge fordi de tror det gir bedre resultat for dem enn alternativet. I den grad at dette med å "forstå" dem går ut på å bli minnet på at de også er mennesker, er det mer tragisk for oss enn for dem. I den grad det dreier seg om å forstå hvilke reelle alternativer de har, og hvilke reelle hindre de står overfor, er det helt nødvendig å forstå.
  • "Kultur" gir sjeldent mening med mindre det dreier seg om spesifikk adferd og hvilken funksjon den har. Eksotifisering av det fremmede har to uheldige utslag: enten ved at vi idealiserer eller romantiserer skikker, eller ved at vi demoniserer folk. Det er bare å lese denne beskrivelsen av nevrotypiske individer, skrevet fra synspunktet til en med Asperger, for å forstå poenget. 
  • Tvang? Virkelig? Rent bortsett fra at retorikken til Abrahamsen er et guffs fra 30-tallet, får den meg til å fundere på hvilken annen adferd han mener vi må få orden på med tvang. Og hvilke maktmidler vi skal legge bak tvangen. I Norge er det i dag skoleplikt som håndheves med bøter og tiltak fra barnevernet. Alle andre ting Abrahamsen påstår, er likeledes forbudt. Mener han at straffene må bli strengere, at det skal bli "forebyggende" tiltak, eller hva?
  • Dette er et pan-europeisk anliggende. For meg er det uklart hvilken rolle Norge bør eller kan spille, men det er veldig klart at vi ikke makter å gjøre stort på egen hånd, annet enn å gjøre alternativet å komme hit så dårlig som mulig. Kanskje det er noe vi burde gjøre, men la oss være ærlige om at vi i så fall bare vil holde problemene utenfor vår grense og ikke stort annet.

I mellomtiden har jeg noen konkrete forslag:

  • Vi setter opp et begrenset program med lovlig sesongarbeid for europeere som kommer reisende hit. Dette bør være arbeid som bør gjøres, det gir bare adgang til opphold i begrenset tid og sosiale tjenester bare i begrenset grad. Men arbeidet gir rett til attest som kan brukes andre steder.
  • Vi tar betalt for campingplasser der de kan bo. Nok til at det dekker utgifter for å sette opp sanitæranlegg og opprydding etterpå, ikke mer enn at de som bor der kan betale det med de forannevnte sesongjobbene.
  • Vi gir barna til sesongarbeiderne enkle utdanningstilbud i perioden.
  • Vi slutter å gi til tiggere. Et forbud vil kanskje ha en viss symbolsk effekt, men det blir et mareritt å håndheve. Bedre å oppmuntre folk til å smile og nikke til tiggerne, og så gå forbi dem.

Slike tiltak er ikke populære. For i Norge er det bedre å ikke gi folk lavt lønnet arbeid enn å bli beskyldt for "sosial dumping". Vi er ikke flinke til å differensiere mellom grupper når det gjelder sosiale ytelser. Og så videre. 

Men så har jeg alltid lurt på om vi er mer opptatte av å holde på vår egen selvgodhet enn å faktisk hjelpe romfolk som trenger det.

I dag er kvinnelig orgasme-dag, og den bør feires

Det burde jo være det HVER dag, ikke sant? Men i Brazil tenker man spesielt mye på det akkurat i dag, den 8.8. (burde det ikke være 6.9, eller 9.6, egentlig?), som er kåret til Día Internacional del Orgasmo Femenino

Jeg vil herved oppmuntre alle som har mulighet til å feire denne som best de kan, med en gang, så får dere komme tilbake og lese videre etterpå.@

(Pausemusikk)

Ferdige? Sikker? 

Jeg må jo ellers si at det kanskje er et dårlig tegn for vår sivilisasjon at vi - etter alt prat, aktivisme, vitenskap, osv. - fremdeles ikke har ordnet oss slik at alle kvinner har tilfredsstillende sexliv. Alt jeg har lest (og i begrenset grad) erfart, så dreier det seg om tålmodighet, kreativitet, og åpenhet. Og kanskje litt kunnskap i de anatomiske forskjellene mellom kvinner og menn.

Kanskje vi skal skylde på medias forenklede fremstilling av seksuell nytelse, kanskje er det fremdeles ting som er vanskelige å snakke om, kanskje er det vedvarende kjønnsroller som går ut på at kvinner for all del ikke må skuffe menn. 

I alle fall: sex er en så viktig del av livet at det ikke finnes noen god grunn til at vi ikke unner alle kvinner å nyte det i fullt monn.

Fedrekvote og pappapermisjon - så til de grader et i-landsproblem

Jeg kan ikke forstå at Høyre har noe å tjene på å gjøre pappapermisjon/fedrekvote til en valgkampssak.

  1. Etter nøye overveielser vil de fleste komme frem til at denne saken har to sider. Høyre har et viktig prinsipielt poeng, nemlig at familier i høyest mulig grad må få bestemme selv, men folk er for pragmatiske til at dette blir en god fanesak for prinsippet. 
  2. Det er to grupper dette angår i første omgang: familier med fedre som trenger kvoten overfor sin arbeidsgiver; og familier som ikke har mulighet til å ta "fedrekvoten" og mister dermed tid med barna. De aller fleste andre trekker på skuldrene og tenker at dette er så til de grader et i-landsproblem. Ettersom det åpenbart er fritt frem å spekulere i denne saken, skal jeg også begi meg - det er veldig få stemmer å vinne på selve saken, men det er mange stemmer å tape på måten man håndterer den på. 
  3. Det finnes meg bekjent ingen data om saken. Alt blir synsing: I en tvitring i går forsikret Audun Lysbakken om at han hadde snakket med "mange" som måtte ha kvoten som argument overfor sin arbeidsgiver. Uten tvil kunne en Høyre-politiker også ha vartet om med "mange" som trengte fleksibiliteten. 
  4. Det er uklart hvilket problem vi forsøker å løse når vi diskuterer dette. Hva som er best for barna? Hva som gir kvinner mest muligheter til å hevde seg i arbeidslivet? Hva som skaper mest engasjement for menn som fedre? Hvordan man vil definere problemet vil avgjøre hva som er beste løsning.
  5. Høyre har ikke maktet å gjøre sin side av saken til en parole, mens det har Arbeiderpartiet ("Høyre vil avskaffe pappapermisjon"). Det spiller ingen rolle at denne formuleringen er helt villedende, den blir sittende i folks hode. "Mer valgfrihet og fleksibiltet til nybakte foreldre" er altfor generelt. 

Egentlig synes jeg debatten om denne saken gjør en allerede problematisk politisk kultur enda dårligere, og derfor er jeg skuffet over Høyre. Og Arbeiderpartiet, som holder dogmatisk på en sak de vet styres av pragmatikk. Her er mine råd til hva Erna og Jens burde sagt:

  • Erna: Det er for tidlig å si om fedrekvoten er en god ide på kort sikt, og vi må jobbe for at den blir unødvendig på lang sikt. Regjeringen burde måle og publisere effekten av ordningen, og hvordan denne utvikler seg over tid, også for dem som vi vet mister muligheter på grunn av den. Vi må jobbe med arbeidsgivere for å finne ut hvordan familier kan benytte seg fullt ut av de mulighetene foreldrepermisjonsordningen burde gi dem. Hvis ordningen viser seg å fungere, vil min regjering holde på den og forsøke å forbedre den; hvis den ikke fungerer, så må vi se på alternativer.
  • Jens: Fedrekvoten er en ordning under utprøving for å rette på en skjevhet vi observerer altfor ofte. Ja, den skaper andre skjevheter, men det er for tidlig å vite hvordan disse skjevhetene fordeler seg. Vi kan være enige om at vi begge ønsker oss en verden der slike kvoter er unødvendige, men i mellomtiden må slike tiltak til for å endre holdninger.

Eller hur?

Land som ikke aksepterer tyngdekraften

... hvor jeg mener at land med lav aksept for homoseksualitet viser mange andre problematiske tendenser og bør åpne for friere dissens.

Pew has nylig publisert resultate fra en spørreundersøkelse i 39 land om holdninger til homoseksualitet. Spørsmålet var ganske enkelt: "Burde samfunnet akseptere homoseksualitet?

Først dette: spørsmålet er like absurd som et spørsmål om samfunnet bør akseptere tyngdekraft, vinter, eller vintersolhverv. 

Nei, hverken Norge eller noe annet nordisk land var med i spørreundersøkelsen, om du lurte på hvorfor denne undersøkelsen ikke har fått særlig omtale her.

  • Det er overraskende, ja forskrekkelig egentlig, hvor sterk uvilje det er mot homoseksualitet i mange av landene: godt over 95% i mange land, 75% i Russland synes ikke at samfunnet skal godta det.
  • Selv i de landene som har et stort flertall som er positive, så er det mellom 15% og 20% som mener samfunnet bør stille seg negativt. Vi er antagelig i den kategorien.
  • Det finnes en god del land hvor det er delte meninger, men her er det noen tegn til at stemningen er i ferd med å bli mer positiv. Dette kommer antagelig av at yngre i hovedregelen er mer positive til homoseksualitet enn eldre.

Pew påpeker en klar korrelasjon mellom religiøsitet og holdninger til homoseksuelle: land med høyere religiøsitetsindeks har en større andel som er negative til homoseksualitet. Korrelasjonskoeffisienten er 0,7.

Videre påpeker Pew at i hovedsak er kvinner mer positive enn menn, og yngre mer positive enn eldre. Økonomisk utvikling synes også å være korrelert med mer positive holdninger til homoseksualitet.

Opplyste holdninger til homoseksualitet - og homofile - synes derfor å være en funksjon av størrelsen på et bestemt segment, nemlig denne:

Folk med økonomisk trygghet, tilgang til utdannelse, og som mener at sekulære verdier skal styre hva samfunnet skal "akseptere" eller ikke. Og en ting til: åpent homofile personer i sin nærmeste omgangskrets.

Den siste tror jeg er spesielt viktig. Jo mer virkelige homofile blir for folk, jo mer de får ansikter, viser seg å være mangfoldige i alle henseende, vekker i oss sympati, omsorg, og alt det vi bør være stolt av, jo mer fremmed blir det å avvise en helt vesentlig del av deres tilværelse.

Segmentene som avviser homoseksualitet har det til felles at de verdsetter konformitet i tanke, livssyn, politikk, ja selv i de mest private sfærer. Dette forsterkes med usikre politiske og økonomiske forhold, slik at stabilitet settes over frihet.

Tiltak som motvirker dette er først og fremst at det åpnes for miljø som bygger på dissens.  Helst mange mljøer.  Det er verdt å huske at det store gjennomslaget for homofile skjedde i USA i 1969 i forbindelse med Stonewall-opptøyene. Til tross for store fordommer mot homofile i USA den gangen, var det nettopp retten til å utrykke seg om (datidens) "uakseptable" meninger som ga muligheten til å organisere dissens. 

Og her er liste over verstingene blant utvalget på 39:

  1. Nigeria (verst)
  2. Pakistan
  3. Tunisia
  4. Jordan
  5. Ghana
  6. Senegal
  7. Uganda
  8. Palestinske territorier
  9. Egypt
  10. Kenya

Hva betyr det når barn gråter?

Jeg husker det godt fra 2006: fotografiene Jill Greenberg lagde av små barn hun (og deres foreldre) fikk til å gråte, også utgitt i bokform

Denne artikkelen i Slate har flere av bildene og mer om dette arbeidet. Det er faktisk ganske hard kost: her strømmer tårene fra fortvilte øyne, og som forelder kjenner jeg en sterk impuls om å strekke meg inn i skjermen og trøste barna. 

Dette arbeidet var ment som et politisk innlegg mot religiøs fundamentalisme i amerikansk politikk, men akkurat det fikk lite oppmerksomhet. I stedet fikk Greenberg hyppige beskyldninger om at hun hadde plaget, sågar mishandlet barna. Hennes svar:

Making children cry for a photographer can be considered mean. But I would say that making children laugh and show off their jeans for an apparel ad is just as exploitative and less natural. Toddlers' natural state, like 30 percent of the time, is crying, and it doesn't indicate pain or suffering.

Det er nok sant, men gråting hos barn viser sterke følelser. Barn gråter når de er sinte, skuffede, overraskede, og forargede. (Voksne gråter også av glede, lettelse, eller som en ren utlading.)

Vår impuls når barn gråter er å gi dem oppmerksomhet, helst for å trøste eller beskytte dem. Samtidig som vi altså vet at alle de følelsene de har som barn bare er en forsmak på det de vil oppleve når de vokser opp. Med andre ord vil vi at barn skal bli kjent med disse følelsene, å kunne sette navn på dem.

Og det er vel antagelig derfor vi vil ta oss barna når de gråter. Ikke fordi gråtingen på død og liv må stoppe, men fordi vi vil lære våre barn å utrykke følelsene med mer presisjon. Vi spør: "hva er det, da? Hvorfor gråter du?" og vet at de ved å svare får det lettere. Med andre ord: det er ikke gråtingen som er problemet, det er det å lære barn at gråting er grovere skyts enn ord. 

Greenbergs poeng er at barna i bildene hennes utrykker følelser, og ikke smerte eller skade. De er simpelthen overraskede, skuffede, og sinte over at de ble fratt en kjærlighet på pinne de gledet seg til. Tårene er et villspor: spørsmålet er om det var slemt av Greenberg å fremkalle slike følelser. Om dette ble vanskelig for barna, er helt avhengig av hva som skjedde etter at blidet ble tatt. 

Men jeg vil si at det er mer problematisk om vi vil at barn skal skånes for alle opplevelser som kan fremkalle slike høyst menneskelige reaksjoner. I løpet av en dag opplever jeg ganske sikkert en lang rekke ting som gjør med - i et øyeblikk eller to - irritert, forarget, skuffet, sørgelig, osv., og grunnen til at de er korte er ganske sikkert at foreldrene mine (og lærere, og andre) forstå hva gråtingen min egentlig betydde. Hadde jeg opplevd at de helst ikke ville at jeg skulle gråte, hadde det vært verre for meg.

Etterlyser mer politisk prat om produktivitet

Politikerne må snakke mindre om ressursbruk og mer om produktivitet når de tar opp velferdsstatens fremtid og bæreevne.

Sjur Holsen, politisk redaktør i BT (altså Bergens Tidende, ikke Berlingske Tidende), har tatt opp igjen en gjenganger i norske valgkamper: at de partiene som går inn for skattelette, må nødvendigvis - i følge deres politiske motstandere - også gå inn for redusert velferd.

Han er ikke enig i den type matematikk, og jeg skal ikke gjenta hans poeng.

Men jeg vil ta for meg en lignende gjenganger, nemlig at en regjering beviselig satser på et område ved å bruke penger på det. Hvis det klages over at et offentlig ansvar ikke går bra nok, ser man automatisk på hvor mange ressurser som brukes på det. Skal man påvise at det går feil vei, er det bare å trekke frem budsjettkutt, og skal man bevise at det går bedre viser man til budsjettøkninger.

Det er så klart en sammenheng: tjenester og ytelser koster penger. Men korrelasjonen mellom forbruk og effekt er ikke 1. 

For produktivitet spiller også en rolle, altså produktivitet i denne forstand: forholdet mellom ressursbruk og produksjon. Man er mer produktiv om man produserer mer med samme ressursbruk, eller det samme med mindre ressursbruk. Eller enda bedre: yter mer samtidig som man bruker mindre.

Dette er langt fra et fremmed konsept i offentlig forvaltning: det foregår store investeringer innenfor helse, NAV, og andre virksomheter for å fremme produktivitet, akkurat slik jeg har definert det.

Men produktivitet kommer sjeldent på den politiske dagsorden, av flere grunner:

  • For det første fordi det fort blir veldig teknisk: hvordan man måler man produksjon i et helseforetak, for eksempel? Nedsatt dødelighet? Antall sykehussenger? Ventetid? Antall km til nærmeste traumesenter for x% av befolkningen?
  • Dernest: det er vanskelig å score politiske poeng på det. Det er bare en liten gruppe i Norge som bryr seg om LEAN anvendes på riktig måte eller på riktig sted. Og det er tvilsomt om Høyre har en helt annen tilnærming enn Arbeiderpartiet på å fremme produktivitet.
  • Så: det knyter seg ubehagelige problemstillinger til dette. Det er - for eksempel - uklart og ujevnt hvor mye fagforeninger bidrar til eller bremser forsøk på produktivitetsforbedringer. Likeledes er det sannsynlig at mange produktivitetstiltak krever en mer mobil, fleksibel arbeidsstyrke, og da kommer man i klammeri med arbeidsmiljøloven. 

Likevel synes nå jeg at politikerne bør ta oppgaven å opplyse velgerne mer om at produktivitet er en viktig faktor for velferdsstatens fremtid, enn rent ressursforbruk. For det vil aldri bli nok penger til å gjøre alt vi kunne ønske oss. Imidlertid er det helt utrolig hva innovasjoner i produktivitet kan utrette.

Er de som er uenige med meg dumme eller slemme?

.... der jeg med god hjelp fra Bertrand Russell legger frem prinsipper for en mer ærlig, livlig, og produktiv samfunnsdebatt.

Tilsynelatende er dette et absurd spørsmål, særlig hvis du av og til (eller som regel, eller alltid) er uenig med meg. 

Selvfølgelig finnes det redelig uenighet, der to eller flere parter ser på de samme fenomen og prinsipper og kommer til ulike konklusjoner.

Men jeg må innrømme at jeg ofte får en følelsesmessig reaksjon på det jeg leser og hører: det blir liksom så galt at det er mest nærliggende at det rett og slett feiler ham eller henne som kommer med det. Fristelsen blir da å skrive noe som jeg (innbiller meg) "avkler" min meningsmotstander, viser ikke bare hva som er feil med argumentasjonen men også hva som er galt med selve personen. 

Og det triste er dette: det er slike sinte, spisse, kategoriske innlegg som leses og får oppmerksomhet. "Scan value" i mediaoverskriftene går helst på følelser og ikke intellekt. Hvis man vil at en sak skal få oppmerksomhet, er det mest effektivt alltid fristende å sette det mest mulig på spissen og gjøre motparten til fiende ikke bare i saken, men å gjøre dem til motstandere av all redelighet, moral, og rasjonalitet. Den greieste forklaringen på at noen har konkludert annerledes enn meg, er at de har en defekt som jeg slipper.

Hvis motparten så svarer med samme mynt, har vi det gående med utveksling av stråmannsargumenter, mistenkeliggjøring, pissekonkurranser, og fornærmelser.

Nå har det også slik at jeg synes vi i Norge også er for avmålte i våre debatter, det er altfor få (selv om det er noen) som har sine meningers fulle mot. 

Og jeg lurer på om det er en sammenheng: har vi fått en politisk kultur der uenighet om sak altfor ofte går over til personangrep? Der man som person risikerer å bli beskyldt for å være fanatisk, fundamentalist, bakstreversk, kvinnefiendtlig, mot familier, barbarisk, osv., fordi man mener noe andre ikke liker?

Jeg tror det.

Jeg tror at debatt om viktige (og forsåvidt mindre viktige) saker mister dybde og dynamikk ved at man risikerer å få all mulig kjeft for å komme med et uvanlig, omstridt, eller lite utbredt synspunkt.

Derfor skal jeg forsøke har jeg følgende ambisjoner for min polemikk fremover:

  • Jeg skal være mer modig med å gå løs på argumenter jeg er uenig i. Å vise uenighet er å vise respekt. 
  • Jeg skal være mer ærlig om dårlige argumenter, også når jeg er enig i konklusjonen, og særlig når det er jeg som har gjort feilen. Og også når jeg er i villrede om en sak. 
  • Jeg skal alltid gå inn for å overbevise motparten heller enn å senke dem. Og de skal få anledning til å overbevise meg.

Så skal jeg fra tid til annen lese disse ti reglene fra Bertrand Russell (oversatt som hastesak av meg):

  1. Ikke vær absolutt sikker på noe
  2. Ikke tenk at det er verdt å bygge overbevisning ved å holde fakta skjult, for fakta vil helt sikkert se dagens lys
  3. Aldri forsøk å motvirke tenking, for du vil helt sikkert lykkes
  4. Når du møter motstand, om det så skulle komme fra din ektefelle eller dine barn, gå det i møte med argumentasjon og ikke myndighet, for all seier som bygger på makt er uekte og en illusjon
  5. Ikke respekter andres autoritet, for det finnes alltid andre autoriteter som går i en annen retning
  6. Ikke bruk makt for å holde nede meninger du finner ødeleggende, for det er slike meninger som vil holde deg nede
  7. Ikke vær redd for å ha eksentriske meninger, for hver mening med bred aksept nå, var en gang eksentrisk
  8. Søk lykke i intelligent motbør enn passiv enighet. Hvis du verdsetter intelligens slik du burde, så vil det første medføre dypere enighet enn det siste
  9. Vær møysommelig ærlig, selv når sannheten passer dårlig, for det vil være mer ubekvemt om du forsøker å skjule det
  10. Ikke vær misunnelig overfor dem som lever i tåpenes paradis, for det er bare en tåpe som vil tro de har lykke slik

Jeg kommer til å skrive mer om dette...

Valgomater og konformitetsindeks

Jeg vil anbefale alle til å ta flest mulig valgomater og sette seg inn i sakene de forundres over. 

Valgomater er lagt ut her på Nettavisen, Aftenposten, NRK, ABC Nyheter, og sikkert flere.

For dem som ikke er partiledere, kunne det være interessant å sammenligne enighetsgraden til det partiet du er mest enig med, med enighetsgraden til det partiet du er minst enig med. Altså: i hvilken grad er du i stand til å tenke uavhengig av partiprofiler og greier å være uenig med ditt favorittparti og enig med det partiet som kommer nederst på listen din?

Det vil være din konformitetsindeks. Jo høyere den er, jo mer tro er du overfor ditt partis standpunkter. Jo lavere, jo mer villig er du til å medgi at også andre partier kan ha rett fra sak til sak.

Du regner det ut ved å dele skåren du fikk for det partiet du var mest enig med og deler med skåren du fikk for partiet du var minst enig med. Så hvis du for eksempel var 80% enig med SV og bare 10% enig med Rødt, så blir din score 80%/10% = 8.

Her er min konformitetsindeks i de ulike valgomatene:

  • Nettavisen: 4,00
  • Aftenposten: 4,30
  • NRK (før duellen): 2,86
  • ABCNyheter: 3.93

Hva får andre? Hvis mer en ti svarer i dette skjemaet, skal jeg offentliggjøre resultatet.

SVs valgkamp for FrP når stadig nye høyder


(Søker du på "bunad" på google, blir dette et av de første bildene du får. Det er meg og mine foreldre i 1995. Far og jeg i bunad fra Gudbrandsdalen, mor i Oppdalsbunad uten forkle.)

Man skal aldri si aldri, men jeg kan ikke tenke meg at jeg noensinne vil stemme på SV annet enn - kanskje - i et lokalvalg.

Men jeg ønsker ikke partiet vondt. Jeg synes SV er et ypperlig opposisjonsparti. Ser man på historien, har de turt å ta til motmæle på saker det altfor fort ble altfor mye enighet om: kvinnesak, risiko med offshore drilling, rettigheter for homoseksuelle, osv. 

Selv om jeg rister på hodet når jeg leser parolesamlingen partiprogrammet deres, så skinner det gjennom at dette er folk som virkelig ønsker forbedringer til det gode, og er villige til å arbeide for det. Respekt.

Derfor håper jeg at de får inn 2-3 stortingsrepresentanter i september, og derfor blir jeg litt deppa over deres innsats for å havne godt under sperregrensen.

For eksempel:

  • #norskeverdier - Ikledd bunad? Virkelig? Eller for å si det som de unge: SÆRR!? Det første jeg lurer på, er hvem av de avbildede kjøpte (lånte?) bunad for anledningen, og hvem som hadde det fra før. Ikke fordi det spiller noen rolle, men det sier jo noe at det er det jeg først og fremst lurer på. 
  • Videre får vi forklart at "norske verdier" er: "likestilling, likeverd, ytringsfrihet, tros- og livssynsfrihet, solidaritet, økonomisk og sosial likhet, toleranse, deltakelse i arbeidsliv, demokrati og sivilsamfunn, vern av barns rettigheter, mangfold og flerspråklighet som ressurs." Nå vil jeg for det første si at 1) det er ikke noe særnorsk i dette, og 2) Norge har hittil ikke greid å fremme disse verdiene særlig godt. Men hvordan disse henger sammen med bunad, er meg helt fjernt.
  • Vi får jo forklaringen med dette, her: "Det finnes ikke noe sett med uforanderlige norske verdier, som ett parti kan ta monopol på. Det står hele tiden en kamp om hva slags samfunn Norge skal være. I den er SV og Fremskrittspartiet motpolene". Altså: stem på SV, for vi går i bunad og er ikke FrP. Jeg må undres: hvilken målgruppe retter et slikt budskap seg mot?
  • Så er det Kristin Halvorsens uttalelser om 22.7-morderen. Må bare legge hodet i hendene. Her avgir hun løfter om drittsekkens soningsforløp, vil legge til straff med tilbakevirkende kraft, snakker norske prinsipper om rehabilitering rett i mot, og det er bare det jeg kan komme på i farten. Man kan jo bare tenke seg reaksjonen om en FrP-statsråd (eller medlem av justiskomiteen) hadde sagt det samme. 

Jeg blir virkelig helt oppgitt. Det er bare å håpe på at enten Audun Lysbakken forstår hvor mye han har å lære, eller at SV finner bedre ledere. 

Og at Venstre - som virkelig har muligheten til å knabbe stemmer fra SV og antagelig også Arbeiderpartiet - smir mens jernet er varmt. 

Hva Palestine Papers kan antyde om en fredsløsning

Mens vi tenker på forhandlingene mellom Israel og PLO har jeg ofte tenkt på diktet av Robert Frost som heter Mending Wall. Her er noen få linjer:

Spring is the mischief in me, and I wonder 
If I could put a notion in his head: 
'Why do they make good neighbors? Isn't it 
Where there are cows? 
But here there are no cows. 
Before I built a wall I'd ask to know 
What I was walling in or walling out, 
And to whom I was like to give offence. 

Min forhastede oversettelse:

Våren setter ugagn i meg, og jeg undres
om jeg kan gi ham en tanke:
"Hvorfor gjør de oss til gode naober? Er det ikke
Hvor det er kyr?
Men her er det ingen kyr.
Før jeg skulle bygge en mur ville jeg vite
hva jeg murte inn, og hva jeg murte ut
Og hvem jeg i så fall ville krenke 

Når folk sier at forhandlingene mellom Israel og palestinerne er "brutt sammen", eller at det ikke er "noen kontakt" mellom partene, så ser de bort fra det alle vet, nemlig at det stadig foregår uoffisielle, private, og hemmelige samtaler mellom lederne i Jerusalem og Ramallah, med eller uten megling fra andre. 

Bernard Avishai skrev for over to år siden en riktig interessant artikkel om forhandlingene i 2008, og hvor nære partene var hverandre da det hele gikk i stå. Med forbehold om at heller ikke han har alle opplysningene, hva kan vi ane om en løsning ut fra forhandlingene den gangen?

Jo, noe slikt som dette:

  • En palestinsk stat med mest mulig geografisk sammenheng, blant annet med en 40 km tunnel mellom Vestbredden og Gaza (noe nordmenn har teknologi til å bygge, forøvrig)
  • Overgangsordninger som forulemper færrest mulig mennesker, på begge sider
  • Et ikke-militarisert Palestina som heller ikke kan inngå militær allianse med stater som ikke anerkjenner Israel
  • Overvåking av den eksterne sikkerhetssituasjonen i regi av NATO (som sagt tidligere, FN har ingen troverdighet i denne konflikten lenger)
  • Israel har begrensede rettigheter til å forsvare seg selv innenfor palestinsk territorium (Leifern bemerkning er at det fornuftige ville være om Palestina overlot sitt forsvar mot eksterne fiender til Israel)
  • En utveksling av territorier med 1949-linjen som utgangspunkt, der Palestina gir fra seg mellom 2 og 6% av området innenfor den grønne linjen og får tilsvarende utenfor, av samme kvalitet
  • En temmelig kreativ løsning for Jerusalem, som blir inndelt i to kommuner - en israelsk og en palestinsk - men forblir en by. Alle hellige steder: muslimske, jødiske, kristne kommer under administrasjonen til et råd med representanter fra 5 eller 7 land, blant dem Israel og Palestina
  • Evakuering av jødiske samfunn som kommer innenfor Palestina. Her slet de åpenbart en del, både med hvilke samfunn som skulle gjøres Judenrein evakueres, men de var begge optimister

Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvorfor forhandlingene ikke kom videre den gangen, men antagelig vil partene ikke greie å komme bort fra denne skissen når de nå starter igjen.

Det har skjedd ting i mellomtiden:

  • Den arabiske våren har ikke ført til mer stabile forhold i omkringliggende land generelt og Iran spesielt. Israel vil insistere på mer robuste ordninger for sitt eget - og egentlig også palestinernes -sikkerhet mot eksterne fiender.
  • Fatah har nok også forstått at de har langt mer å frykte fra ytterliggående krefter i Egypt, Gaza, Syria, Libanon, m.m., enn fra Israel. Altså: enda det vil forbli usagt, har Israel og palestinerne nå en felles trussel.
  • Israel har tildels gjennomført, tildels signalisert opptrapping av bygging av jødiske samfunn på Vestbredden. Her vil de antagelig måtte komme med innrømmelser.
  • Israels interne politiske situasjon har blitt mer komplisert, og moderate stemmer har fått mer innflytelse. Tzipi Livni vil, i likhet med Olmert, kunne si at Abbas ikke kan regne med å få en mer velvillig motpart i overskuelig fremtid.
  • Det er blitt klart at israelske arabere i all hovedsak ikke ønsker å bli palestinere. Å legge arabiske byer under Palestina kommer derfor ikke på tale.

Det kan godt vise seg at det diplomatiske håndverket i denne omgangen vil måtte komme fra USA ved Indyk og Kerry, i det de antagelig må ha tøffe samtaler med Abbas og Netanyahu direkte; oppdra EU-politikere til å vise voksent ansvar; og passe på alle detaljene som partene utsetter men som kan komme på banen i ellevte time. 

Og så er det det jeg er opphengt i: en fredsavtale må ha bygget inn en prosess som normaliserer forholdene mellom israelere og palestinere på lang sikt. Dette vil være to land som kan få til storartede ting sammen, men også ødelegge for hverandre hvis de er separate.

Mer om fremtidige scenarioer i Midtøsten

Nils August Andresen skrev i en semiprivat kommentar til mitt siste innlegg:


.... Men ikke enig i at en tostatsløsning er nær uunngåelig om vi utsetter forsøk på løsning. Svært vanskelige demografiske utviklingstrekk på begge sider av delelinjen (og for så vidt også økonomiske og militære utviklingstrekk regionalt og globalt) kan påvirke nasjonal politisk diskurs på mange måter, herunder noen svært negative. Noen av dem (tenk et 30-års perspektiv):

Demografi:

  • Økende arabisk befolkning i Israel. Andelen vil øke raskere ettersom immigrasjon til landet nærmest har stoppet opp.
  • Økende haredi-befolkning. Deres politiske stillingstagen, bidrag til økonomien og til militæret i fremtiden er fortsatt høyst usikker, og kan ikke nødvendigvis endres bare fordi noen bestemmer seg for det.
  • Antall israelere i bosetninger, herunder dypt inne på Vestbredden, øker. Settler-bevegelsens politiske kraft kan styrkes.
  • Økende arabisk befolkning på Vestbredden og Gaza.

Regionale utviklingstrekk:

  • Tyrkia: Økonomi, befolkning og militære kapabiliteter øker raskere enn i Israel.
  • Egypt: Stor usikker i alle retninger. Kan få økt styrke, økt ustabilitet, økt konfliktpotensial i alle ulike kombinasjoner.
  • Iran.

Globale trekk:

  • Endringer i USAs relative styrke i regionen (mulighet for "presse på" aktørene en løsning, men også vilje og evne til å involvere seg dypt i regionen).
  • Endringer i synet på Israel i USA: Langvarig trend siste 15 år med et elektorat som er stadig mer delt i partivalg. Vil på sikt spille en rolle i primaries og campaign financing. Kan under gitte omstendigheter gi betydelig glidning i amerikansk politikk et stykke frem i tid.

Til sammen er det mange trekk som kan gi aktørene enda bedre grunner til å motsette seg kompromissløsninger om 10 til 15 år (og, rasjonelt sett, bedre grunner til å gå for dem, for å unngå verre alternativer - men det er ikke alltid rasjonalitet vinner frem i slike spørsmål).

Jeg ser argumentene mot å presse på fred nå, og timingen og måten kan selvsagt alltid diskuteres. Men for meg er i hvert fall å utsette det det mest risikable av alle alternativer.


Til disse usikkerhetsmomentene kan også føyes utviklingen i Europa, økonomisk, sosialt, og i forhold til den arabiske verden og de jødiske minoritetene. Samt Kina og Russlands profil i regionen, Indias fremvekst, rivaliseringen med Pakistan, oljeforekomster og -produksjon i Saudi Arabia, osv. Det kan være at ting stabiliserer seg, men det er sannelig nok krefter i annen retning.

Først noen kommentarer om trender av dette slaget:

  • Vi har en tendens til å fremskrive trender uten å ta hensyn til krefter som motvirker dem. For eksempel: haredi-befolkningen i Israel vokser fort, men jo større den blir, jo vanskeligere blir det å holde takten. De møter hindre i form av begrensninger i økonomiske ressurser, praktiske begrensninger i at de er avhengige av ikke-haredi folk, og ikke minst avskalling i gruppen. 
  • Spørsmålet blir da hvilken diskontinuitet som kommer av at trendene brytes, enten i møte med hverandre eller en annen virkelighet. Eller for å si det på en annen måte: det kommer til å skje mange ting i fremtiden vi ikke har fantasi til å forestille oss, fordi de virker så usannsynlige hvor vi står nå. Jeg tror ikke at noen forestilte seg at EU skulle ha en så stor påvirkning på konflikten i Nord-Irland, men det viste seg å være et av flere faktorer som skapte en "tipping point" i konflikten.
  • Mennesker, regimer, og samfunn har en iboende tendens til å søke stabilitet. Selv borgerkriger og andre konflikter som varer i lang tid, pleier å begrenses geografisk. Og jo mer dramatiske omveltningene er, jo fortere er de over. 
  • Mange sitter nå og tenker på unntak, og de finnes antagelig. Men hvis vi skal snakke om hva vi kan forvente oss i og omkring Israel og palestinerne, vil jeg hypotisere følgende: 1) ingen av de trendene som bekymrer oss nå kommer til å være så viktige på lang sikt, og 2) de tingene som virkelig kommer til å være avgjørende er de vi ikke kan forestille oss nå.

Men dette er hverken praktisk eller politisk mulig å bygge en plan på. Israel, palestinerne, og alle andre som er involverte i dette, bygger sine holdninger på dagens og den nære fortidens forhold. Deres antagelse om fremtiden bygger på lineære fremskrivninger, og selv om vi vet at slike fremskrivninger sjeldent slår til, kan man ikke gjøre annet.

Forøvrig har de færreste politiske ledere evne eller vilje til å se utover sin egen kortsiktige horisont, og det er antagelig den store ulykken her. Vi kan alltids håpe på at det ligger en stor, visjonær leder latent i Netanyahu og Abbas, men den har foreløpig holdt seg godt skjult.

I alle fall: antagelig ser både USA og EU på det slik Nils August gjør. 

Forholdene for å få til en tostatsløsning kan godt bli enda vanskeligere med tiden, og da kan man undre seg over hvilke motiver partene har for å utsette det. 

Det finnes to svar som antagelig henger sammen:

  • De tror, at ved å vente, så vil deres forhandlingsposisjon forbedres. Her gjelder både interne hensyn, som at det blir et bedre politisk mandat for en avtale senere, og eksterne, som at den andre part mister forhandlingsstyrke og/eller din part får bedre styrke. Dette er kilden til den destruktive spiralen USA frykter, nemlig at ved å forsøke å forbedre forhandlingsposisjonen, så trekker partene seg faktisk lengre fra hverandre.
  • De tror at en avtale nå ikke vil være holdbar, og at konsekvensene av en avtale som faller sammen tross alt er verre enn forhandlinger som bryter sammen. Her spiller antagelig uroen i omkringliggende land en avgjørende rolle. 

Jeg tror det er to hovedvariabler, akser om du vil, som styrer fremtidige scenarioer, nemlig:

  • I hvilken grad partene opplever at deres interne forhold stabiliseres. For Israel dreier det seg om avklaring av en rekke innenrikspolitiske spørsmål, en mer stabil parlamentarisk situasjon, og mindre polarisering i det politiske miljøet. For palestinerne er det langt mer komplisert, men i hovedsak dreier det seg om Fatah makter å skape en stabil styringsform på Vestbredden som peker mot demokratiske reformer, politisk og religiøst mangfold, og langt mindre korrupsjon.
  • I hvilken grad landene omkring makter å få på plass regimer som er velvillige, rasjonelle, og stabile. En fredsavtale som stadig står i fare for å bli overkjørt av eksterne vil ikke fremstå som særlig troverdig.

Disse to aksene er veldig usikre, men det går an å se på hva partene bør gjøre i alle fall. Her er et forsøk:

  • Israel må langt mer aktivt - om nødvendig via USA og EU - bidra til at palestinerne får bærekraftig styreform, økonomi, samfunnsordninger. Det er stort etterslep av praktiske, symbolske, små og store tiltak her, men det hele må bli langt mer synlig.
  • Palestinerne må satse langt mer på holdningsendringer blant sine egne om at sameksistens med Israel og jøder er uungåelig og sågar ønskelig. 
  • Vestlige makter, og særlig USA og EU, må innta en langt mer konstruktiv rolle både offentlig og privat overfor partene. FN må simpelthen melde seg ut, for de har mistet all troverdighet ved å være "useful idiots" for uansvarlige palestinske politikere og partiske for skeptiske israelere. 
  • De arabiske landene må, uansett regime, engasjere seg i privat diplomati for å legge til rette for en rask normalisering av forhold til Israel. 
  • EU, Saudi Arabia, og andre land må ta sin del av bekymringene og tiltakene overfor Iran, og ikke bare holde jakken for USA og Israel . 
  • Europeiske land, blant dem Norge, må ta sitt eget jødehat langt, langt mer alvorlig. Så lenge Europa gjør så lite for å beskytte sine egne borgere, har Israel null grunn til å tro at de vil løfte en finger for å sikre Israels eksistens.

 

Hvordan forstå fredsforhandlingene mellom Israel og Fatah

John Kerry har faktisk i flere måneder forsøkt å få i gang fredsforhandlinger mellom Israel og palestinske myndigheter. 

Det er god grunn til skepsis og pessimisme. Mange av de mer reflekterte ekspertene på området har påpekt vanskeligheten med å få til en varig avtale når det er megleren som ønsker det mest. Derfor er det svært så tydelig at partene kommer til bordet hovedsakelig fordi USA har presset dem til det.

Vi vet ikke hvilke løfter og/eller trusler USA har kommet med overfor hver av partene for å få dem i gang, og vi vet i hvert fall ikke hvilke løfter og trusler Kerry og Obama vil anvende for å forsøke å få dem til å underskrive en avtale, om det skulle komme dit. 

De som mener å ha full oversikt over situasjonen, bløffer. Det foregår langt mer bak kulissene enn vi kan produktivt spekulere om.

Enhver forhandling skjer med referanse til BATNA ("best alternative to a negotiated agreement" - beste alternativ til en forhandlingsløsning), og det er her det hele blir komplisert. Ser vi bort fra useriøse analyser som legger all skyld og alt ansvar på den ene parten, er det ikke vanskelig å se at begge parter har en interesse av å utsette varige avtaler.

  • Som Åshild Eidem påpeker, sliter både Abbas og Netanyahu med et politisk mandat for å forhandle en løsning. Abbas går i fotsporene til Arafat, som alltid lovte intet mindre enn full seier over Israel. Hans egen base - Fatah - er ustabil og korrupt, og hans sterkeste opposisjon og særlig Hamas, er uforsonlig og voldelig. Der demokratiske bevegelser i og utenfor Midtøsten ser på ustabiliteten i bl.a. Syria og Egypt som bekymringsfull, ser ytterliggående krefter på det som noe positivt. I den grad Hamas aner at USA, EU, osv. vil godta at det settes makt bak en fremforhandlet løsning, vil de motarbeide det. 
  • Netanyahu har vist en stygg uvane med å ville gjøre høyresiden i hans politiske mandat til lags på bekostning av moderate interesser i israelsk politikk. Den tendensen har nok nyansert seg kraftig i dagens regjeringskoalisjon, men hver ettergivelse han gir "gratis" til palestinerne vil koste ham dyrt innenrikspolitisk. Dessverre ser det ut til at Netanyahus største ambisjon er å bli den lengst sittende statsminister, og da lønner det seg lite å ta store sjanser.

Presset på Israel er langt mer offentlig, av to grunner: det ene er at Israel må forholde seg til internasjonal og offentlig opinion, mens PLO har fått immunitet av pressen, akademia, og politikere til å fare frem akkurat som de vil. Det andre er at Israel har et stabilt regime som kan overleve offentlige uoverenskomster, mens enhver ettergivelse fra palestinsk ledelse setter nettopp disse ledernes liv i fare. 

Det er - som det er har vært i absolutt alle år - snakk om at nå er det for sent, eller snart for sent.

Slik pessimisme kommer i hovedsak fra PR-kåte synsere med liten interesse i selve saken. Både israelere og palestinere vet utmerket godt at det før eller senere vil bli en tostatsløsning med grenser som ligner på våpenhvilelinjene fra 1949 med større eller mindre justeringer. Hvordan det vil se ut i Jerusalem og Gaza kompliserer saken betraktelig, men det finnes flere veier å gå.

De smarte forstår at en tostatsløsning er bare første skritt på en langt mer komplisert sak, nemlig et normalisert forhold der stabile regjeringer tillater fri flyt av varer, tjenester, kapital, og arbeidskraft. 

Problemet nå er at begge frykter at det ikke finnes løsningsmengde for en avtale som sikrer noenlunde stabilitet. Gir Israel opp så mye sikkerhet at eventuelle terrorangrep, militære eventyr, eller annet fra den nå langt nærmere "arabiske verden" lykkes, så blir et selvstendig Palestina okkupert på noen timer. Gir palestinerne opp så mye at Hamas og/eller radikale fløyer i Fatah får mer oppslutning, så øker nettopp den risikoen. Og i bakgrunnen ruver risikoen for at uro i Syria og Egypt velter inn i Israel. Du vet det er ille i regionen når Libanon fremstår som relativt stabilt.

Antagelig vil hverken Israel eller palestinerne slå seg til ro med at bare USA viser kjepp og gulrot. Dette vil bare fungere om også alle arabiske regimer og EU garanterer viktige deler av avtalen i form av internasjonale traktater som går utover rene ord og fagre prinsipper. (Norge er helt, aldeles, irrelevant i denne saken, uansett hva vi innbiller oss). 

Til sist en tanke: fredsforhandlinger har en tendens til å få gjennomslag når det stilles lave forventninger til dem. Antagelig fordi ingen av partene vil fremstå som urimelige eller dustete i ettertid. Slik det er nå, har Netanyahu muligheten til å fremstå som rimelig, og Abbas som mindre dustete. For en gangs skyld får vi håpe at deres personlige ambisjoner motiverer dem til det. Tzipi Livni er langt smartere og realistisk enn Saeb Erakat. Byrden vil antagelig ligge på henne og Indyk å hjelpe Erakat se ting på rett måte. 

Har Georgia Tech innvia fremtidens universitet?

Det var bare et spørsmål om tid: hvilket veletabert universitet ville ta skrittet fullt ut og tilby studier tuftet på MOOC (Massively Online Open Courses)?

Svaret er en av de mest prestisjetunge tekniske universitetene i USA (og dermed verden) Georgia Tech: her kan man få en fullverdig master i informatikk for USD 6 600, omtrent en tidel av hva det vil koste å gjøre det på den gammeldagse måten.

Det er mye skepsis allerede i forkant, og mange innsigelsene vil vise seg å være berettigete. Og så vil Georgia Tech, og andre universiteter, lære av disse og bli bedre. 

Så langt er folk opptatte av tilbudssiden, dvs., hva utdannelsen vil bestå av i denne nye formen og til denne prisen. Men det vil med tid bli mer snakk om hva som skjer med etterspørselen.

For hvis det er mulig å få en riktig god utdannelse billig, og uten å flytte til (for eksempel) Atlanta, vil flere finne på å gjøre det. Enten for karriere eller personlig berikelse. "Normert tid" vil bli stadig mer irrelevant, studier vil bli mer resultat- enn prosessorientert. Det vil vokse opp et sekundærmarked for individuell instruksjon, tilleggsmaterialer, sågar alternative forelesninger. Antagelig vil det bli større etterspørsel etter studier innenfor emner som har mindre umiddelbar anvendelse for de fleste (filosofi, musikk, filologi, osv.) men som vise seg å ha stor påvirkning på vår sivilisasjon på lang sikt.

En innføring i chai latte (og hvor man får det i Oslo)

Er du som meg og ikke liker kaffe, kan du utfolde din varmdrikksnobberi ved å drikke chai latte i stedet.

"Chai" betyr "te" på hindi (avledet igjen fra persisk og før det mandarin kinesisk), og drikken heter masala chai, altså blandet-krydder-te blant indere. Men altså chai latte i Norge og mesteparten av Vesten.

Dette dreier seg om en sterk te med krydder som pepper, ingefærrot, kryddernellik, og kanskje også mildere krydder som vanilje og kanel. Dette blandes med steamet melk på samme måte som man ville gjort det med espresso. 

Kunsten med en god chai latte er å finne den rette balansen i te-og-krydderblandingen, og så mellom te-krydderet og melken.

Chai latte skal føles fyldig (og ikke vassen) i munnen og du skal kunne smake det toneangivende krydderet i teblandingen. Det er en smakssak om du foretrekker de "skarpe" smakene som ingefær og pepper, eller de "myke" som kanel og vanilje. Pepperet må være der, men skal danne en bakteppe for resten av smaken.

Chai latte skal være søt, men ren sukker har en tendens til å dempe krydderet. Det er da to måter å få det til: det ene er med chai-syrup, der du øker kryddersmaken samtidig som du øker det søte. Det andre er at du lager chai latte på "gammeldags" måte, dvs. ved dekoking der sukkeret blandes inn sammen med krydderet.

Noen lager chai latte bare med syrup, men da synes jeg smaken blir litt enfoldig, nærmest som konsentrert saft. 

Hvordan får du en god kopp chai latte?

Alle med espressomaskin kan steame melk, så la oss se bort fra den faktoren.

  • Den beste chai latten jeg har fått i Norge er den som Stockfleths lager. De dekoker den fra scratch, skjærer fersk ingefærrot, og krydrer med te. Det er også den dyreste drikken de serverer, men når du ser arbeidet de legger i det, vil du forstå hvorfor. Mitt eneste ønske er at de eksperimenterer litt med hvit pepper og ikke bare svart, men det blir som pirk å regne.
  • Kaffebrenneriet brygger krydret te og legger til steamet melk, men de kaller det, med rette, ikke chai latte. En som elsker chai latte vil være meget frustrert på Kaffebrenneriet, og det tjener dem til liten ære.
  • Waynes Coffee tilbereder en respektabel chai latte, men du må be om både te og syrup. Jeg synes det er litt for mye vanilje i smaken.
  • Starbucks serverte lenge bare syrupbasert chai latte, men til gjengjeld var syrupen god. Men nå kan du be om å få en tepose i blandingen, og det setter en dimensjon i smaken. Min bestilling er som følger "venti chai latte with six pumps, include a tea bag, extra hot, no water"
  • Uavhengige cafeer varierer naturligvis en del. Her i Vestre Bærum lager både Marias på Bærums Verk og Kaffetid (Heidi) på Rykkinnsenteret en respektabel jobb med chai te blandingen de kjøper og så med daVinci syrup (hos Heidi på Rykkinn får du også kjøpt syrupen til eget bruk). Men andre steder (Kanel i Sandvika) har de samme opplegg som Kaffebrenneriet.

Litt kuriosa på slutten her. Chai latte har meget ujevn kvalitet ellers i Europa. Jeg har ikke greid å oppdrive det på gjengse kafeer i Ungarn, Italia, eller Frankrike. I Krakow er "chai latte" det samme som vi snakker om (litt søtere, litt mer variert smak), men også med espresso kaffe. Masala chai fra indiske kilder er ofte langt søtere enn vi er vant til. 

Det er plass til avsky også i dag.

Det vil bli vakre, meningsfulle, verdige markeringer i dag. Men jeg ønsker også å utrykke min avsky for det heslige, meningsløse, onde, som skjedde. Har vi plass til det?

Jeg må innrømme at jeg var en av grinebiterne i dagene og ukene etter 22.7. Jeg følte ikke noe behov for å bidra til rosehavet, synge sanger, eller møtes for å snakke om det hele.

Og jeg har lurt en del på hvorfor. Jeg har jo sett hvor meningsfullt disse markeringene var for så mange.

Kanskje fordi jeg er redd for at vår kollektive bevissthet kompartmentaliserer massemordet for fort, at vi setter en ramme rundt det, pakker det inn, setter en stor etikett på, og plasserer det i en hylle vi av og til ser på. Jeg frykter at vi er så ivrige etter å legge det bak oss at vi som Dovregubben reduserer det til noe som er stygt og avskyelig nok til at vi kan riste det av oss og komme videre, trygg på at vi har funnet ut av det.

Jeg forstår jo impulsen til å gjøre akkurat det: Morderen var klin gærn. Og/eller han var utslag av moralsk blind politisk ekstremisme. Ofrene var martyrer for sin sak, eller for et åpent samfunn, eller noe annet vi verdsetter. Deres død skal ikke være forgjeves hvis vi bestreber på å være mer av det de sto for: åpenhet, raushet, kjærlighet, osv. 

Men det er det at deres død er helt meningsløse. For å sitere et bibelsk vers, så skriker deres blod fra bakken. Vi vet ikke hva slags fremtid hver av dem ville hatt, men de ble fratatt alle muligheter til utdannelse, yrke, familieliv, politikk, eller hva de nå ville valgt. Den som står i Regjeringskvartalet eller på Utøya i år etter år og spør "HVORFOR!?" vil aldri få et tilfredsstillende svar.

Disse menneskene og deres fremtid er og forblir borte. 

Vi må jo finne trøst i ritualene, i talene og markeringene, roser, og annet. Men det vil alltid være et snev av det absurde i det. Bildene vi ser for oss - av en bil som eksploderer blant folk som gjør daglige ærender, av jakt med skytevåpen på ungdom og barn - forblir skrekkelig og helt, aldeles galt uansett hva vi gjør med det. 

Om 60, 70, kanskje 80 år vil vi ha den siste minnestunden for 22.7 med tidsvitner til stede. Innen da vil 22.7.2011 være en historisk begivenhet, noe som settes i en eller annen sammenheng vi antagelig ikke kjenner nå. Det er stor fare for at det vil ha oppstått flere tragedier som skal minnes. Diskusjonen om hva 22.7 "betyr" vil forlengst være over. Enten vil det vise seg å være en utslagsgivende hendelse i vår historie, ellers vil det bli stående som et tilfelle av utilsminket ondskap. 

Så kanskje er det dette for meg: det er fint at vi utrykker vår sorg over de som er blitt borte, og det er beundringsverdig at vi bekrefter de verdiene som ble satt på prøve for to år siden.

Men det skal også være plass til å utrykke avsky. Det skal være plass til å stå og forgjeves lete etter ord for å utrykke det bunnløse raseriet, å stå ute på en odde, inne på en vidde, eller langt inne i en skog og skrike for full hals etter rettferdighet og hevn. Vi skal ikke blankt avvise de destruktive impulsene vi kjenner boble i oss når vi tenker på det morderen foretok seg for to år siden. Det er ikke noe galt å ønske at det hele endte med en død morder og langt færre døde ofre.

I hvert fall i et øyeblikk, så kan vi finne tilbake til det siviliserte, rimelige, og rasjonelle etterpå.