Mens vi venter på en katastrofe

Jente med ballong i forbindelse med ny Sefer Torah for Chabad i Oslo
Jente med ballong i forbindelse med ny Sefer Torah for Chabad i Oslo. Foto: Vårt lille land, TV 2

Jeg har fått anledning til å se kveldens innslag om "Jøder i Norge" i TV2s Vårt Lille Land og driver fortsatt med å fordøye det. Og det kommer jeg antagelig til å gjøre en stund, så det er like greit å skrive litt om dette jeg ikke har rukket å behandle ferdig.

Når jeg leser og ser slikt, føler jeg først og fremst at vi har et pedagogisk problem. Det er bare et mindretall som er så ekstreme at de faktisk sier og gjør det som sjokkerer oss i filmen. 

For det er mange flere som, selv om de aldri ville trukket så langt, synes de aner en viss sammenheng, et lite duft av sannhet. Noe som gjør at de synes mye av det stygge er overdrevet, men ikke helt aldeles hinsides. Det er noe de lurer på, noe de aldri ville si blant folk de ikke kjente, men kanskje etter en del å drikke blant fortrolige. 

Det er lett å sjokkert ta avstand fra noe av det som formidles i programmet: skjellsord, trusler, ville konspirasjonsteorier, og vold. "Alle" er enige om at slikt går ikke an. Men slike hatske utrykk henger har sin opprinnelse i holdninger som igjen bygger på andre holdninger, som har premisser og tankerekker som settes i sammenheng med andre. Folk som kommer med sterke utfall får sin "tillatelse" fra miljøer hvor man etter hvert våger, og så aksepterer, stadig hardere, mer kategoriske, mer uforsonlige ideer. 

I dokumentaren forteller Øystein Grønning i Palestinakomiteen at jøder ikke trenger et fristed. Noen vil rystes over et så historieløst utsagn, og han vil av mange avvises som en urimelig, irrasjonell ekstremist.

Men det er verdt å forstå hvordan han har kommet frem til sitt standpunkt. Dette er ikke en dum eller primitiv person. Han omgås mange mennesker som mener akkurat dette, og han møter antagelig på folk som tar standpunktet lenger. Som for eksempel at jøder heller ikke fortjener et fristed. 

Grønnings anliggende er konflikten mellom Israel og palestinerne, og svært mange vil si at en uforsonlig holdning til Israel ikke har noe med holdninger til jøder å gjøre. "Hver gang jeg kritiserer Israel blir jeg beskyldt for jødehat" er parolen her; og denne frasen synes å egentlig bety "jeg kan si hva jeg vil om Israel uten å beskyldes for jødehat", altså at ordet "Israel" eller "sionist" gir immunitet mot enhver mistanke, enhver beskyldning.

Min hypotese er at fordommer får sin næring i tankefeil, sviktende premisser, bekreftelsesfeller, intellektuelle snarveier, og moralsk sløvhet. Vi har en tendens til å tro det som gjør minst vondt å tro, det som gir oss mest positiv oppmerksomhet, det som forsterkes i samtaler med likesinnede. Vi utsettes alle for slike fristelser, og jeg tviler på at noen greier å alltid motstå dem. 

Antidoten er å utfordre premisser, ta fra hverandre tankerekker, finne ut hva som er sikkert og hva som er omstridt, søke alternative narrativer, tenke kritisk, unngå forhastede slutninger, og ikke la oss forføre av paroler som føles inspirerende. Det er, med andre ord, krevende: vi må sette ego til side, lytte, argumentere, lese, være skeptisk, godta usikkerhet, forstå hva man egentlig er uenige om.

hits