Forklaringen på terrorisme ligger aldri hos ofrene

Massemordene i Vesten begynner å bli så mange at alle reaksjoner føles som klisjeer. Vi endrer på profilbildene, fortviles en stund over tragediene, gisper over beretningene, og undres på hva i helvete blir det neste.

(Nyhetsmedia har etter hvert og heldigvis blitt mer forsiktige med å hoppe til konklusjoner om sammenhengene, men for sikkerhets skyld anbefaler jeg alle å ha denne plakaten for hånden neste gang noe slikt skjer.)

Men uansett hvem gjerningsmannen var, og hvem som sto bak, og hvorfor det ble gjort, så var dette en ond handling. Det var faenskap, blasfemi mot et ethvert anstendig livssyn, et hogg mot det siviliserte. 

Det skal vi si uansett, og også mens vi venter på flere bekreftede opplysninger. Ondskapen består uansett hva motivet var; det er ondskap uansett om ofrene var kristne, ateister, muslimer, jøder, bahai, hinduer, buddhister; uansett om de var franske, syriske, israelske, palestinske, pakistanske, norske. Det er ondskap uansett hva påskuddet for faenskapen var og hvilken fane det skjuler seg bak. 

Ingen sak, uansett hvor mye vi sympatiserer med den, er tjent med denne type midler, for med slik ondskap er målet og middelet det samme.

Vi skal ikke bli mindre forarget om de myrdede er muslimer i bønn i Mekka, eller jøder som bor utenfor (eller innenfor) 1949-linjene, eller yazidi som vil leve sine liv, eller folk som feirer at homofile også er mennesker, eller ungdom på leir. De som planlegger og gjennomfører angrep som disse, er ikke ute etter fred og rettferdighet annet enn den de vil påføre andre i sine forvaklede fantasier. 

Den politiske konteksten for disse ligger i å forstå miljøene som fremelsker, oppmuntrer, eller unnskylder slikt faenskap; og ikke å gjøre det mer forståelig å angripe det ene målet enn det andre. 

hits