J-gjengen og A-gjengen prater om islamkritikk og hva som er innafor

Konkurrerende opprop om ytringsfrihet og "religionskritikk": kanskje burde vi ta en ordentlig debatt om det hele.

Det er i disse dager lagt ut "konkurrerende opprop" i Journalisten (Krever svar fra redaktører og journalister) og Aftenposten (Ytringsfrihet: Et redskap for å løse konflikter). Uenigheten mellom disse to synes å være om "islamkritiker" er en betegnelse som skal være forbeholdt de samfunnsdebatanter som holder sine syn innenfor en eller annen grense hvor "kritikken" ikke fremmer hat mot islam og muslimer generelt. 

Begge disse oppropene har retoriske svakheter.

Gruppen i Journalisten (J-gjengen) vil gjøre det til pressens ansvar å definere "et klarere og mer konsekvent skille mellom kritikk og hat/fiendtlighet. Norges redaksjoner må bli bevisste på hva som er innenfor 'kritikkens grenser,'" og illustrerer skillet med noen eksempler; eksempler som jeg også synes illustrerer hva som bør være utenfor det som på rimelig måte kan kalles "islamkritikk".

Men som tilsvaret i Aftenposten-gruppen (A-gjengen) viser, makter ikke J-gjengen dermed å etablere to nødvendige forutsetninger for å sette skillet ut i livet; nemlig 1) hvordan man skiller mellom det som er kritisk og det som er hatsk; og 2) hva redaktørenes ansvar egentlig skal gå ut på. J-gjengen er i første rekke forarget over at "muslimhatere" (?) beskrives som "islamkritikere", men man vil jo tro at det dreier seg om mer enn å velge tittel på debattant. 

A-gjengen overreagerer når de omtaler dette innspillet som et forsøk på sensur, at det hele dreier seg om en "selvoppnevnt elite av debattanter tilbyr mediene å sensurere debatten og delta for å bestemme hvilke tanker og ord som er tillatt å bruke." Redaktører har både rett og plikt til å utøve skjønn om hva som er egnet til publisering, uten at det har noenting med ytringsfriheten å gjøre. 

Begge gruppene er enige om at religionskritikk er ok, men at det å fremme hat ikke er det. 

Det om ofte og i A-gjengens innlegg trekkes frem som oppbyggende religionskritikk er egentlig ikke det: Det dreier seg om dissens mot religiøse dogmer, og oftest med det formål å erstatte en dogme med en annen. For eksempel: Hans Nielsen Hauge ble fengslet for sin dissens mot høykirkelig monopol i Norge. Luther kritiserte ikke datidens katolske kirke; han mente den hadde misforstått sin teologi. Pilegrimene som reiste til Plymouth i fremtidens USA ville erstatte britisk teokrati med sitt eget teokrati. Opplysningstiden innførte et sekulært tankesett der religiøs overbevisning ble satt til side; men den forsøkte ikke å endre overbevisningen til de religiøse. 

Det jeg har sett av eksempler på religionskritikk i senere tid, har i all hovedsak bygget på en blanding av stråmenn og fordomsfull uvitenhet. Kritikerne vil ikke holde de religiøse ansvarlige for deres overbevisning, men for det kritikerne tror overbevisningen er. Med andre ord: dogmer om dogmer.

Mye av grunnen til dette er vanskeligheten i å etablere premisser for såkalt "religionskritikk". Alle livssyn har sin indre logikk. En ateist ville aldri godta Guds eksistens som et premiss for sine synspunkter, men Guds eksistens er helt avgjørende for en teist. Disse to ville aldri komme noen vei med å diskutere hva Guds vilje er (for eksempel). Dermed er en kristen kritikk av jødedommen, eller en jødisk kritikk av islam, helt bortkastet og fånyttes. 

Å være uenig med premissene er ikke å drive kritikk, det er å erklære sin uenighet; og så får man være enige om å være uenige. Jeg stiller meg skeptisk til påstanden om at Joseph Smith fikk gulltavler av en engel i Palmyra, NY; men en mormoner stiller seg troende til det. Det er ikke noe vi kan bli enige om, og for oss å kritisere hverandre for "feil" tro blir helt håpløst.

Folk vil nok tro ulikt om både A-gjengen og J-gjengens egentlige motiver, men jeg tror de begge er inne på noe viktig, nemlig:

  • For å gi J-gjengen medhold: Det er uærlig å, vel, ukritisk, karakterisere enhver negativ omtale av muslimer og islam som "religionskritikk", særlig fordi dette gir et alibi for å utgi dårlig underbygget og fordomsfremmende syn på våre muslimske medborgere. Min henstilling til redaktørene er at det bør være en policy der folkegrupper som blir angrepet som gruppe får plass og muligheter til å ta til motmæle; og at de simpelthen sløyfer titler annet enn når folk skriver på vegne av en organisasjon. (Jo drøyere beskyldningen er, forresten, jo bedre plass skal forsvaret få).
  • For å gi A-gjengen medhold: Vanskelighetene som oppstår i møtet mellom norsk samfunn og innvandrere fra ikke-vestlige kulturer er absolutt aktuelt, og det er gode grunner til at noen grupperinger/tendenser i islam fortjener mye oppmerksomhet i våre dager. Jeg er helt ubekymret over at noen skriker "rasisme" med eller uten god grunn når dette problemet omtales, men jeg konstaterer at forskjellen mellom det opplysende og fordomsfremmende ofte kan ligge i vanskelige nyanser. Disse nyansene diskuteres sjeldent, men de må bearbeides skal vi kunne skille mellom kritikk og hat.

En tanke kunne være å arrangere en debatt mellom J- og A-gjengen for å besvare spørsmålene: "Hvor, om noe sted, går skillet mellom konstruktiv kritikk og fordomsfull demonisering i omtalen av islam og muslimer? Hva betyr dette for den offentlig debatt generelt og redaktørenes ansvar spesielt?"

hits