Fremmer Kari Bremnes en lite ærefull juletradisjon?

I uke før jul er det vanlig med artikler, karikaturer, osv., som vil sette ønsker om julefred i sammenheng med palestinernes vanskeligheter på grunn av konflikten med Israel.

Jeg forstår at ironien i situasjonen utgjør en uimotståelig fristelse: juleevangeliet som snakker om fred på jorden, og så er det så lite fred akkurat der juleevangeliet har sin opprinnelse. Men det er enkelte fristelser man bør stå i mot.

For et par år siden fikk jeg høre at en prest i Lommedalen kirke - i sin julepreken - gjøre mye ut av å gjenta "Jesusbarnet var en flytkning, palestiner" som hovedpoenget i det han ville formidle. Han mente det i overført betydning, selvfølgelig: Jesus var født hjemmefra, i en tid med usikkerhet, slik mange flyktningebarn blir i vår tid.

Men han burde ha visst, for det er hans jobb, at det vekker stygge historiske assosiasjoner å sette jul i motsetning til jøder, noe hans prestekollega Henrik Wergeland påpekte for lenge siden: den læren at det håpet som ble født i Bethlehem ble drept av jødene i Jerusalem, og at jødene i all ettertid derfor bærer kollektiv ansvar for gudsmord. 

Noe av det samme utgjør kjernen i Kari Bremnes' luke, utgitt av Den norske kirke: hun forteller om assosiasjoner hun har fra sin barndom nordpå når hun ferdes i Midtøsten og tar inn sanseinntrykkene gjennom sin tante Rikkas øyne: det hun lukter, ser, hører, aner får en viss sammenheng med det hun fikk leve seg inn i sin barndom hos Rikka. Hun reiser til Damaskus i Syria, Bethlehem i Palestina (men greier på forunderligvis å komme til Nasareth uten å være innom Israel). Alt er virkelig, men ikke begripelig. Hun forstår det uten å trenge tolk.

Inntil hun treffer på en israelsk soldat - en jøde, eller i hvert fall et symbol på den jødiske staten - på vei inn til Bethlehem. Der brast minnene etter tante Rikka. Den israelske soldaten knuser hennes oversanselighet så langt, og da trengte hun plutselig tolk. Hun svever på troen, eller kanskje fornemmelsen, i sin ferd gjennom steder som er etnisk renset for jøder (Aleppo og Damaskus), hvor kristne blir hetset og i verste fall forfulgte og myrdede (overalt i steder under palestinsk kontroll), men i møtet med akkurat en jøde faller hun til jorden. 

Bremnes er en dikter. Hun velger ordene med omhu, endrer rytme for effekt, forstår symbolbruk. Hennes "luke" er ikke et flaneri, det er et drama. Det setter en kontrast mellom den idealiserte Rikka og den harde soldaten, mellom barnetro og jøden. Alt flyter fra sted til sted i Midtøsten inntil en konkret reise fra (akkurat) Nasareth til Bethlehem, der hun - i likhet med Jesu familie - blir møtt med det motsatte av disse drømmene. Nemlig en jøde.

Kanskje ville noen si at soldaten var det vesentlige i fortellingen, og at han var jøde var en tilfeldighet. Men det er å undervurdere Bremnes' evner og kunnskap. Hun, såvel som presten i Lommedalen kirke, visste utmerket godt at erstatningsteologi - der jødene er de villfarne - ligger rett under overflaten. Og hun, såvel som presten i Lommedalen kirke, vet utmerket godt at mange skjeller ut Israel for å gi utløp for antipati mot jøder. 

Om de er uskyldige i sine intensjoner, burde de vite bedre. Om de kynisk henger seg på krysningspunktet mellom sekulære fordommer mot Israel og religiøse fordommer mot jøder, så burde de skamme seg. Uansett skal de holdes ansvarlige for det.

hits