hits

Hvem er fienden i Paris (og andre steder)?

Angrepet på redaksjonen i Charlie Hebdo har skapt en debattstorm som både føles som en reprise og en påminnelse om hvor kort vi er kommet med å forstå hva alt dette egentlig dreier seg om. 

 

Slik ser jeg det:

 

Det burde ikke være tvil om at vi står overfor en organisert, disiplinert, og målrettet fiende. Dette er en bevegelse som går inn for et totalitært regime overalt. De er imperialister, åpner for folkemord, hater kvinner og homoseksuelle, og håndterer uenighet ved å myrde dem som er uenige. De er eksempel på menneskelige fenomen der Hitler, Mao, Stalin, Pol Pot, og andre tyranner også inngår. 

 

Deres strategi er å destabilisere samfunn ved å radikalsere virkemidler og polarisere debatt. De går inn for å fyre opp under islamofobi for å sette muslimer i en vanskelig situasjon. De håper på tegninger og annet som krenker muslimer og setter dem i opposisjon mot samfunnene terroristene vil til livs. 

 

Her er en del fakta om denne bevegelsen:

  • Den har bredde. Den innbefatter organisasjoner som ISIL, Hizballah, Al Qaeda, Hamas, Boko Haram, det iranske regimet, og en rekke andre grupper som har det til felles at de er ute etter makt og skyr ingen midler for å få det.
  • Den er mangfoldig. Det dreier seg om alt fra gutteklubber i kjellere i Vest-Europa til regjeringer i Midtøsten med hærer og flyvåpen. 
  • Den har dyktige ledere. De er ressurssterke, utspekulerte, og kyniske. De forstår oss langt bedre enn vi forstår dem, og de har tilgang til penger, våpen, og lett påvirkelige fotsoldater.

De fører ikke krig mot vår ytringsfrihet, for det er nettopp disse frihetene de er helt avhengige av. De fører krig mot hele vår sivilisasjon ved å gjøre oss usikre, ved å få oss til å tro at våre rettigheter er skjørere enn de er. De vil at vi skal være redde, at vi skal overreagere, at vi ubetenksomt skal ty til drastiske midler.

 

De er alt det Anders Behring Breivik håpet på å være.

 

De utnytter reelle problemer og virkelig urett til å skaffe seg falsk legitimitet. De kjenner svakhetene i sensasjonspresse, de utnytter vår tendens til å forstå motiver før vi fordømmer handlinger. Muhammad-karikaturer gjør dem lykkelige, ikke forargede.

 

Fremfor alt utnytter de at islam er et trossamfunn som står midt i tunge omstillinger, som faktisk er i en krise muslimene sliter med å finne ut av, og som de har ulike meninger om hva som må beholdes og hva som må endres. De forsøker å forsterke enkelte muslimers følelse av ydymykelse og kognitiv dissonans ved å forfekte enkle men tiltrekkende mentale modeller der seier teller mer enn fred, visshet mer enn sannhet.

 

Å angripe islam og muslimer generelt er å forsterke polariseringen disse gruppene håper på. Å gjøre dette til et valg mellom å krenke muslimer og utøve ytringsfrihet er nettopp den polariseringen de ønsker. 

 

De kommer selvfølgelig ikke til å lykkes. Bevegelser som deres gjør aldri det, men de kan gjøre uendelig skade i mellomtiden. Men skal vi beseire dem snart og definitivt, må vi virkelig bygge vår strategi på gode fakta og robust analyse, og ikke krigsoverskrifter, forenklinger, og lettvinne, etnosentriske betraktninger.

 

Vi må slutte å tro at det er noe i vår samfunnsform (som slett ikke er perfekt) som driver naive sjeler til å bli terrorister, vi må slutte å tro at nød og urett avler terrorisme, vi må slutte å tro at dette er folk som er åpne for dialog.

 

På kort sikt må vi nekte å gi dem så mye som en eneste psykisk seier: satiriske blad skal fortsatt utgis, vi skal ikke be om unnskyldning for at ytringsfrihet også innbefatter retten til å krenke, vi skal gå på jobben og reise kollektivt også når det blir farligere å gjøre det. 

 

På lang sikt skal vi gjøre dem hjemløse ved å gå inn for å stabilisere områder der de ellers får feste, vi skal gi muslimer plass til å finne ut av ting, vi skal prinsippfast være tolerante, og vi skal finne ut hvordan vi får til en rettstat som også kan drive etterretning. Vi skal svelge tungt og tåle at væpnede konfrontasjoner med disse gruppene er blodige, og vi skal sørge (og ikke feire) over hvert eneste offer, uansett hvor skydlig eller uskydlig, for denne krigen.

 

Vi skal være tålmodige uten å gi opp, vi skal være fremfor alt jobbe med å være tro overfor våre verdier, og ikke bare de det er lett å holde festtaler om. Vi er bedre enn dem, langt bedre enn dem, og nå er det opp til oss å bevise det.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar