hits

En bønn under sede vacante

kommentarer

Ređenje za Đakone, Gorica,Livno0211

Her fra det (hovedsakelig) protestantiske, sekulære nord er det lett å eksotifisere konklaven som skal velge ny pave, men vi vil ha bedre av å leve oss inn i hvilken byrde vår tids paver tar på seg. 

Det mangler ikke på kritiske, ironiske, bitende, sågar hånlige kommentarer i forbindelse med pave Benedikt XVIs avgang. 

En del av kritikken er helt berettiget, og mye av den har minst noe for seg. Men til tross for alle dens svakheter og begrensninger, er den katolske kirken en viktig institusjon i verden, og hvis vi bare henger oss opp i det negative (slik det er lett å gjøre her i Norge), gjør vi oss intolerante og blinde.

Vi blir intolerante overfor våre katolske medmennesker, som lever vanlige liv, med vanlige vansker, gleder, og drømmer, og som ser stor betydning i hvem biskopen av Roma er, hva han gjør, hva han sier, hva han står for. 

Og vi blir blinde fordi vi ser bort fra, eller avviser, ting som åpenbart er viktige for alle mennesker. Katolikker er som alle andre, men de har funnet et annet rammeverk (enn ikke-katolikker) til å fylle sine liv med mening. Hvis vi ser med åpenhet på dette rammeverket, vil vi forstå oss selv bedre.

 I fjor sommer syklet jeg gjennom en stor østeuropeisk by og vandret med mine venner rundt omkring i gamlebyen. Vi fulgte turistrrømmen inn i en kirke fra 1200-tallet. Idet jeg gikk inn, la jeg merke til en munk som satt ved inngangen. Ettersom vi var hans gjester, på sett og vis, nikket jeg til ham. Han kom etter meg, og ved hjelp av gestikulasjoner fikk vi en omvisning i deler av kirken som ellers bare var åpne for munkene. Vi ble tilbudt vin fra utslitte tekopper i sakristiet (servert fra et skatoll som må ha vært 500 år gammelt), ruslet gjennom spisesalen og kapellet til ordenen, og hilste på noen av de  unge munkene som gjorde rent i bakgården. Vi så et alter med en sort madonna som almennheten - etter det jeg kan forstå - ikke en gang vet eksisterer. Vår omviser og vert munken og vi hadde ingen felles språk, men vi forsto hverandre likevel.

Av en av de yngre munkene (som lignet til forveksling på en ung Harrison Ford) fikk vi vite at Broder Anatol hadde i mange tiår vært munk i all hemmelighet, fordi kommunistregimet i dette landet hadde for vane å straffe religiøse generelt og munkeordener spesielt. Han hadde hatt vanlig jobb, gått med vanlige klær, men holdt seg til løftene om lydighet, kyskhet, og fattigdom. 

I sakristiet hang det bilder av paven, ordenens overhode, og biskopen i byen. For broder Anatol, som åpenbart var en ressurssterk kar med egen vilje og oppfinnsomhet, var dette personene han skulle adlyde. Han hadde helt sikkert sine tanker om dem alle, men han stolte på dem. Når han fikk beskjed om å flytte til et annet kloster (og det skjedde visst med jevne mellomrom) pakket han uten spørsmål det lille han hadde og reiste - antagelig på billigst mulig måte - til det nye stedet, der han gjorde som han fikk beskjed om.

Den unge munken fortalte at i dette klosteret bodde det munker som var leger, sykepleiere, og andre stillinger hvis lønn gikk helt og holdent til ordenen. Han fortalte dette med en ydmyk selvfølgelighet. Vi sto der i sykkelbukser, farverike sykkelskjorter, i sykkelsko, med dyre hjelmer under armen og gledet oss til lunsj, selvtilfredse med hvor langt vi hadde syklet.

Tyngden av alle disse mennene, deres søstre i nonneordener, og flere hundretalls millioner katolikker verden over, ligger på skuldrene til den av kardinalene som de nærmeste dagene vil bli valgt til biskopen av Roma, Peters etterfølger. All tvil de har om sine egne liv, sin tro (for katolikker erkjenner at man må ha tvil for å ha tro), finner trøst i vissheten om at mannen i hvitt tar på seg disse byrdene. 

Det er ingenting i denne troen som gjør dem perfekte, og det har de heller ingen illusjoner om. Paven er i alles bevissthet (særlig hans egen) et feilbarlig menneske med begrensninger og svakheter - en synder. Den katolske kirken er utrolig konservativ på mange områder, men det kan ikke herske tvil om at den i takt med verden ellers er blitt mer åpen, mer gjennomsiktig,  og mer sårbar. Det fantes sikkert paver i historien som var ambisiøse, hovmodige, og selvgode, men det tror jeg er umlig i vår tid: probleme kommer for nærme, og flokken har flere valgfriheter enn noensinne.

Karol Woytyla, Joseph Ratzinger, og den neste paven hadde og vil ha embeter med stort ansvar (uansett, og i hvert fall i følge deres egen tro) men stadig mindre myndighet. Den 266. paven må finne evnen til å påvirke ved å sette sin overbevisning opp mot realiteter han ikke kan unngå å se. Det krever enorme ressurser: men mest av alt, tror jeg, er ydmykhet. Vi som ikke står i fiskerens sko kan gjerne kritisere han som har dem på, men vi må respektere hvilken enorm oppgave han har. 

 Ingen vet hvem han vil bli, men jeg vil allerede ønske at han finner styrke og evne til å gjøre sin kirke til en enda større kraft for det gode i en verden som sannelig trenger alle slike krefter. Det er vel noe vi alle kan tro på.