Mens vi venter på en katastrofe

Jente med ballong i forbindelse med ny Sefer Torah for Chabad i Oslo
Jente med ballong i forbindelse med ny Sefer Torah for Chabad i Oslo. Foto: Vårt lille land, TV 2

Jeg har fått anledning til å se kveldens innslag om "Jøder i Norge" i TV2s Vårt Lille Land og driver fortsatt med å fordøye det. Og det kommer jeg antagelig til å gjøre en stund, så det er like greit å skrive litt om dette jeg ikke har rukket å behandle ferdig.

Når jeg leser og ser slikt, føler jeg først og fremst at vi har et pedagogisk problem. Det er bare et mindretall som er så ekstreme at de faktisk sier og gjør det som sjokkerer oss i filmen. 

For det er mange flere som, selv om de aldri ville trukket så langt, synes de aner en viss sammenheng, et lite duft av sannhet. Noe som gjør at de synes mye av det stygge er overdrevet, men ikke helt aldeles hinsides. Det er noe de lurer på, noe de aldri ville si blant folk de ikke kjente, men kanskje etter en del å drikke blant fortrolige. 

Det er lett å sjokkert ta avstand fra noe av det som formidles i programmet: skjellsord, trusler, ville konspirasjonsteorier, og vold. "Alle" er enige om at slikt går ikke an. Men slike hatske utrykk henger har sin opprinnelse i holdninger som igjen bygger på andre holdninger, som har premisser og tankerekker som settes i sammenheng med andre. Folk som kommer med sterke utfall får sin "tillatelse" fra miljøer hvor man etter hvert våger, og så aksepterer, stadig hardere, mer kategoriske, mer uforsonlige ideer. 

I dokumentaren forteller Øystein Grønning i Palestinakomiteen at jøder ikke trenger et fristed. Noen vil rystes over et så historieløst utsagn, og han vil av mange avvises som en urimelig, irrasjonell ekstremist.

Men det er verdt å forstå hvordan han har kommet frem til sitt standpunkt. Dette er ikke en dum eller primitiv person. Han omgås mange mennesker som mener akkurat dette, og han møter antagelig på folk som tar standpunktet lenger. Som for eksempel at jøder heller ikke fortjener et fristed. 

Grønnings anliggende er konflikten mellom Israel og palestinerne, og svært mange vil si at en uforsonlig holdning til Israel ikke har noe med holdninger til jøder å gjøre. "Hver gang jeg kritiserer Israel blir jeg beskyldt for jødehat" er parolen her; og denne frasen synes å egentlig bety "jeg kan si hva jeg vil om Israel uten å beskyldes for jødehat", altså at ordet "Israel" eller "sionist" gir immunitet mot enhver mistanke, enhver beskyldning.

Min hypotese er at fordommer får sin næring i tankefeil, sviktende premisser, bekreftelsesfeller, intellektuelle snarveier, og moralsk sløvhet. Vi har en tendens til å tro det som gjør minst vondt å tro, det som gir oss mest positiv oppmerksomhet, det som forsterkes i samtaler med likesinnede. Vi utsettes alle for slike fristelser, og jeg tviler på at noen greier å alltid motstå dem. 

Antidoten er å utfordre premisser, ta fra hverandre tankerekker, finne ut hva som er sikkert og hva som er omstridt, søke alternative narrativer, tenke kritisk, unngå forhastede slutninger, og ikke la oss forføre av paroler som føles inspirerende. Det er, med andre ord, krevende: vi må sette ego til side, lytte, argumentere, lese, være skeptisk, godta usikkerhet, forstå hva man egentlig er uenige om.

Shimon Peres - den siste av de første løvene

Shimon Peres - Shimon ben Yitzhak v'Sarah - er død, og må minnet etter ham gi oss visdom og inspirasjon. Han fulgte sin bestefars henstilling og levde et langt liv hvor han prøvde for så å lykkes noen ganger og mislykkes andre ganger, men lærte alltid av alle og alt. 

Shimon Peres og Yassir Arafat
By Copyright World Economic Forum, swiss-image.ch /Photo by Remy Steinegger - originally posted to Flickr as Shimon Peres, Yasser Arafat - World Economic Forum Annual Meeting Davos 2001, CC BY-SA 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=4486615


I rabbinisk litteratur - grunnstammen i rabbinisk jødedom - organiserer vi lærde i generasjoner. De første var zugot og fikk oppleve førstehåndserfaring med tempelriten.  Dagens generasjon tilhører acharonim, og i mellom har vi hatt tanaim, amoraim, savoraim, geonim, og rishonim

Ofte tillegger man de "eldre" lærdes synspunkter mer vekt enn de "yngres", fordi de på et vis levde nærmere opprinnelsen til det hele. 

Jeg er ikke enig. Jeg mener at alle generasjoner har noe unikt å tilføye. De eldre, de tidlige, var vitner til mer, men de yngre, de senere, har fordel av oppbygd kunnskap og visdom, både i og utenfor sine egne miljøer. Nærhet og avstand gir ulike perspektiver, og vi trenger begge om vi virkelig skal forstå. 

De tidligere bar vitnesbyrd om inntrykk og følelser; de senere får reflektere og nyansere. I hver generasjon må vi være ydmyke for dem som opplevde ting vi ikke kan begripe, men også åpne for at ettertiden får et mer utfyllende blikk.

Shimon Peres er den siste av de første israelske løvene, i den samme generasjonen som (blant andre) Golda Meir, Moshe Dayan, Menachem Begin, Yitzhak Rabin, Ariel Sharon, Yitzhak Shamir, David Ben-Gurion, Levi Eshkol, og Yigal Allon. 

Peres ble født Szymon Perski i Vishnyeva i 1923 og utvandret til Tel Aviv - til yishuven - i 1934. Hans bestefars avskjedsord da han reiste var: "Gutten min, vær alltid en jøde!" Hans bestefar og all hans slekt som ble igjen i Vishyeva ble myrdet av nazistene.

Han fikk gjennom et langt liv oppleve det ultraortodokse, det sekulære, det sionistiske i sin jødiske identitet. Han mistet hele sin familie og bygde opp en ny. Han sto vekselsvis i opposisjon og i allianse med alle hans samtidige ledere. Han opplevde krig og fred, håp og fortvilelse, og tok ansvar for om det ble det ene eller det andre. Han var omstridt og elsket, beundret og kritisert i sin levetid

Fremfor alt var han en leder i sin tid, eller rettere sagt i sine tider. For hans liv gikk gjennom mange faser.

Det var ikke Holocaust som skapte eller rettferdiggjorde statsdannelsen Israel, men det var Holocaust som gjorde Israel til en eksistensiell oppgave for å berge jødisk sivilisasjon. De første løvene var overbeviste om at landet måtte overleve ikke bare for sin egen skyld, men for at det jødiske skulle ha en fremtid i det hele tatt. Det gjaldt i de første årene å skaffe våpen, å bygge strategiske fortrinn i geografi, å inngå løse avtaler og uformelle allianser, fremfor alt å ta risikoer - fordi de ikke hadde annet valg. 

Senere ble det også viktig å bygge en bærekraftig stat med sterke institusjoner, å bygge det særegne israelske demokratiet, å bygge diplomatisk innflytelse. Etter Oslo-avtalen - hvor Peres spilte en sentral rolle - ble det viktig å drømme om, planlegge, og med stort håp realisere fred og langvarig stabilitet. Løven som hele sitt liv hadde vært en kriger mot ansiktsløse fiender, måtte nå se ansiktet til disse fiendene og slutte fred med dem.

Disse første løvene som vi nå tar avskjed fra i det vi gravlegger Peres på Har Herzl, var sammensatte og høyst ulike personligheter. De fikk problemer i fanget som dagens statsledere knapt kan forestille seg. 

Jo mer man leser om hver av dem, jo tydeligere kommer menneskeligheten i dem frem: de tok sjanser, de gjorde feil, de lot følelser ta overhånd, de kunne være vekselsvis nådefulle og nådeløse, de etterlater seg både inspirerende og nedslående handlinger og ord. Vi skylder deres minne å lære av dem og om dem, å kritisk vurdere deres handlinger både med innlevelse og avstand. 

De siste årene utmerket Peres seg ved å være en optimist; han mente det ikke var noe annet valg. Det var også grunnlaget for at han ukuelig jobbet for det han trodde på, selv og særlig når hans tro ble utfordret og måtte nyanseres. 

שלום חבר

Shalom, chaver.
 

2016-09-11

World Trade Center brenner, med Statue of Liberty i forgrunnen
By National Park Service - https://web.archive.org/web/20021019052836/http://www.nps.gov/remembrance/statue/index.htmlhttps://seminolelakerotary.org/wp-content/uploads/2015/09/statue_of_liberty.jpg, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=173149



Jeg har jo blitt eldre de siste 15 årene, og jeg har møtt flere av de tøffeste utfordringene i mitt liv (håper jeg, men hvem vet) i denne perioden. Så det er umulig å vite om mine holdninger til den dagen - da jeg oppholdt meg rett i skyggen av World Trade Center - har utviklet seg som et resultat av at jeg har fått dagen mer på avstand, eller det jeg har lært av andre, eller at jeg selv har forandret meg av alt det jeg har opplevd.

Og slik er det kanskje med all historie: vi kan være øyenvitner til historie, eller vi kan forstå historie, men vi kan ikke få til begge. Vi greier simpelthen ikke å sette historie vi selv opplever i rett sammenheng.

Noe som har skremt meg i disse femten årene er at offentlig debatt er rett og slett blitt fattigere, og det er særlig et fenomen som plager meg, nemlig søket etter enfaktorsforklaringer. 

Folk ser ut til å foretrekke enkle, lettfattelige forklaringer, og - enda verre - at både sosiale og "vanlige" med oppmuntrer dem til det. Skal vi se på 11.9., dukker det stadig opp banale påstander som at:

  • Amerikanernes utenrikspolitikk har skylden ELLER USAs utenrikspolitikk er irrelevant
  • Islam har skylden ELLER Islam er irrelevant
  • Terrorisme er ikke så veldig alvorlig ELLER terrorisme er vår tids viktigste (eneste) trussel

Det er lett å forledes til slike standpunkter, for diskusjonen om dem altfor ofte blir polarisert - dKau utfordres til å ta side.

Kanskje dette er bare mitt problem, men jeg synes jeg stadig oftere er i villrede om slikt. Jeg blir veldig ofte sittende fast i "både og" eller "hverken eller" i slike valg, og gjerne alt på en gang. For å ta påstandene over:

  • USA er verdens mektigste land og vil følgelig ha en utenriks- og militærpolitikk som griper inn overalt. Noen ganger fordi USA velger det, andre ganger fordi de trekkes inn i det. Hendelser som avstedkommer utenrikspolitiske grep er et resultat av mange tidligere hendelser og har alltid uforutsigbare konsekvenser. USA må også balansere idealisme og egennytte i all sin politikk, og vipper naturlig nok inn i naivitet eller kynisme, avhengig av hva som motiverer den politiske bevegelsen. Dermed må selvfølgelig USAs ledere være voksne nok til å ta ansvar for det som skjer, enten de ser etter manglende etterretning eller feilslått militære intervensjoner, eller helt andre ting. Alt dette er viktig og kjempeinteressant, men gir ikke svar med to streker under.
  • Islam er en religion for et stort antall mennesker, og blant dem finnes det alle mulige folk. Det finnes elementer i muslimsk lære som svært lett kan brukes/forvrenges til å rettferdiggjøre Al Qaedas terrorkampanje, men det finnes også elementer i muslimsk lære som fremmer fred og forståelse. Vi kan ikke ignorere Islam når vi skal forstå Al Qaeda (eller Daesh, eller Hamas, eller Hizballah), men vi kan ikke bare se på det. 
  • Terrorisme i den vestlige verden tar kanskje livet av færre folk enn andre dødsårsaker, men det er en eksistensiell trussel mot vår sivilisasjon fordi den krever fra oss så mye. Myndigheter kan simpelthen ikke tåle at organisasjoner myrder medborgere for å skåre politiske poeng. Vi må bekjempe terrorister med militær overmakt, men vi må også skape grobunn for noe annet der terrorister vokser opp. Vi må være villige til å bruke vold, etterretning, u-hjelp, bestikkelser, press, forskning, og alt det beste vi har til å bekjempe terrorisme, og vi må først og fremst være tålmodige.

Jeg skulle ønske at 11.09.01 var et skille for vestlige samfunn; at vi forsto en gang for alle at vi er samfunn baserte på noen få men helt avgjørende verdier; at vi vil bekjempe terrorister ved å være smarte fremfor å være voldelige; at det ligger en styrke og ikke en svakhet i mangfoldet vårt.

Slik ble det ikke i det store og hele; men det er jo ikke for sent. Jeg håper at media, lærere, foreldre, politikere, m.m., oppmuntrer folk til å sette seg inn i saker, se på dem fra flere sider, lære å løse problemer (i stedet for å ri kjepphester), og ikke minst forstå at ærlig uenighet er en enorm styrke.

Voldtektskultur


(Barokkkunstneren Bernini lot det ikke være tvil om Proserpinas stilling til saken, men legdommerne i Hemsedalsaken er ikke så sikre)

Begrunnelsen for frikjennelsen av de tre voldtektssikrede i Hemsedal skal være at det

«...ikke var bevist at de tiltalte forsto at fornærmede var ute av stand til  å motsette seg handlingene».

Det springende punkt dreier seg altså om hva som foregikk i hodene til gjerningsmennene den natten, ikke det som faktisk skjedde med kvinnen.

De rene fakta levner ingen tvil om at hun ble voldtatt, men legdommerne får seg ikke til å godta at noen voldtok.

Det hele dreier seg altså om en "misforståelse" som gjerningsmennene ikke var ansvarlige for, fordi de - etter denne logikken - må overbevises om at kvinnen virkelig ikke vil for at de skal være straffeskyldige. Kan du i ettertid påstå at du var i tvil, så er det bare å kjøre på.

Vanviddet i denne tankerekken at så åpenbar at det synes unødvendig å påpeke det. Sex er ikke noe man forsyner seg med inntil man merker motstand. 

De som setter denne saken i sammenheng med generelle holdninger mot kvinner, har helt rett. Når tre menn sammen finner ut at det må være helt ok å ta seg til rette slik, og så forsvare seg på den måten etterpå; så er det noe helt galt fatt. At noen lar seg overbevise av et slikt forsvar, er skremmende.

Og hvis mannekulturer ikke forstår dette, må vi ha lovverk som håndhever og forsterker det.

To konkrete forslag:

  • Hvis aktoratet kan bevise at offeret ikke var i stand til å gi samtykke, skal det anses bevist at det dreier seg om et overgrep. Om gjerningsmennene "forstår" dette, blir dermed uvesentlig.
  • Hvis det er flere tilstede ved en voldtekt, skal det utgjøre skjerpende omstendigheter for alle. Muligheter for "misforståelser" skal være mindre når flere bør bruke hodet.

Så vil noen innvende at det finnes gråsoner her: når begge er fulle, eller når det er gruppesex med fullt samtykke. Men vi må dithen at vi har en kultur om å la være når vi er i tvil. De fleste greier å la være å sette seg i en bil og kjøre når de er drita (slik loven forventer), og da bør det også være mulig å la være med sex. 

 

Forklaringen på terrorisme ligger aldri hos ofrene

Massemordene i Vesten begynner å bli så mange at alle reaksjoner føles som klisjeer. Vi endrer på profilbildene, fortviles en stund over tragediene, gisper over beretningene, og undres på hva i helvete blir det neste.

(Nyhetsmedia har etter hvert og heldigvis blitt mer forsiktige med å hoppe til konklusjoner om sammenhengene, men for sikkerhets skyld anbefaler jeg alle å ha denne plakaten for hånden neste gang noe slikt skjer.)

Men uansett hvem gjerningsmannen var, og hvem som sto bak, og hvorfor det ble gjort, så var dette en ond handling. Det var faenskap, blasfemi mot et ethvert anstendig livssyn, et hogg mot det siviliserte. 

Det skal vi si uansett, og også mens vi venter på flere bekreftede opplysninger. Ondskapen består uansett hva motivet var; det er ondskap uansett om ofrene var kristne, ateister, muslimer, jøder, bahai, hinduer, buddhister; uansett om de var franske, syriske, israelske, palestinske, pakistanske, norske. Det er ondskap uansett hva påskuddet for faenskapen var og hvilken fane det skjuler seg bak. 

Ingen sak, uansett hvor mye vi sympatiserer med den, er tjent med denne type midler, for med slik ondskap er målet og middelet det samme.

Vi skal ikke bli mindre forarget om de myrdede er muslimer i bønn i Mekka, eller jøder som bor utenfor (eller innenfor) 1949-linjene, eller yazidi som vil leve sine liv, eller folk som feirer at homofile også er mennesker, eller ungdom på leir. De som planlegger og gjennomfører angrep som disse, er ikke ute etter fred og rettferdighet annet enn den de vil påføre andre i sine forvaklede fantasier. 

Den politiske konteksten for disse ligger i å forstå miljøene som fremelsker, oppmuntrer, eller unnskylder slikt faenskap; og ikke å gjøre det mer forståelig å angripe det ene målet enn det andre. 

Her kommer Panama

I tillegg til beundringsverdig hemmeligskremmeri i journalistarbeidet, vil det også utøves disiplin i utrulling av informasjonen som har kommet frem som resultat av Panama-papers lekkasjen. Aviser vil tross alt ha opplag ut av denne sensasjonen.

Vi har lenge visst at folk og firmaer har brukt såkalte skatteparadiser, men nå får vi et hint i hvor stort omfanget er. Men ikke oversikt, for vi kan være sikre på at Mossack Fonseca har konkurranse som akkurat nå jobber intenst med å beskytte sine kunder. Det vil utpekes syndebukker blant finanskonsernene som har lagt til rette for dette, tiltrodde politikere og ledere vil miste tillit og anseelse, og det vil bli mange overskrifter og pinlige konfrontasjer for åpen scene.

La meg si dette først: det er ingenting galt i å minimere skatteutgifter, og jo mer sinnrik skattelovgivning vi har, jo mer sinnrike blir løsninger for å redusere regningen. Og slik sinnrikhet gir næringsgrunnlag for oppfinnsomme advokater, regnskapsbyråer, og finansfolk. 

Men når det er sagt: når folk bryter loven for å slippe skatter, er det - uansett hvor lure og utspekulerte de er - helt på linje med lommetyveri, påskeferieinnbrudd, og annen stjæling. Det spiller ingen rolle hvem pengene er tatt fra; eller hvor pent kledd tyvene er; eller hvor "lure" de har vært i utføringen. De er like forbannet tyver, og de skal like forbannet bli straffet.

Men her gjelder også rettsikkerhet. Jeg håper, nei jeg krever, at påtalemyndighetene foretar uttømmende etterforskning på alle mistenkte, at de setter seg en stor bevisbyrde, og at det tas ut siktelser og gjøres ordentlige rettsoppgjør. 

J-gjengen og A-gjengen prater om islamkritikk og hva som er innafor

Konkurrerende opprop om ytringsfrihet og "religionskritikk": kanskje burde vi ta en ordentlig debatt om det hele.

Det er i disse dager lagt ut "konkurrerende opprop" i Journalisten (Krever svar fra redaktører og journalister) og Aftenposten (Ytringsfrihet: Et redskap for å løse konflikter). Uenigheten mellom disse to synes å være om "islamkritiker" er en betegnelse som skal være forbeholdt de samfunnsdebatanter som holder sine syn innenfor en eller annen grense hvor "kritikken" ikke fremmer hat mot islam og muslimer generelt. 

Begge disse oppropene har retoriske svakheter.

Gruppen i Journalisten (J-gjengen) vil gjøre det til pressens ansvar å definere "et klarere og mer konsekvent skille mellom kritikk og hat/fiendtlighet. Norges redaksjoner må bli bevisste på hva som er innenfor 'kritikkens grenser,'" og illustrerer skillet med noen eksempler; eksempler som jeg også synes illustrerer hva som bør være utenfor det som på rimelig måte kan kalles "islamkritikk".

Men som tilsvaret i Aftenposten-gruppen (A-gjengen) viser, makter ikke J-gjengen dermed å etablere to nødvendige forutsetninger for å sette skillet ut i livet; nemlig 1) hvordan man skiller mellom det som er kritisk og det som er hatsk; og 2) hva redaktørenes ansvar egentlig skal gå ut på. J-gjengen er i første rekke forarget over at "muslimhatere" (?) beskrives som "islamkritikere", men man vil jo tro at det dreier seg om mer enn å velge tittel på debattant. 

A-gjengen overreagerer når de omtaler dette innspillet som et forsøk på sensur, at det hele dreier seg om en "selvoppnevnt elite av debattanter tilbyr mediene å sensurere debatten og delta for å bestemme hvilke tanker og ord som er tillatt å bruke." Redaktører har både rett og plikt til å utøve skjønn om hva som er egnet til publisering, uten at det har noenting med ytringsfriheten å gjøre. 

Begge gruppene er enige om at religionskritikk er ok, men at det å fremme hat ikke er det. 

Det om ofte og i A-gjengens innlegg trekkes frem som oppbyggende religionskritikk er egentlig ikke det: Det dreier seg om dissens mot religiøse dogmer, og oftest med det formål å erstatte en dogme med en annen. For eksempel: Hans Nielsen Hauge ble fengslet for sin dissens mot høykirkelig monopol i Norge. Luther kritiserte ikke datidens katolske kirke; han mente den hadde misforstått sin teologi. Pilegrimene som reiste til Plymouth i fremtidens USA ville erstatte britisk teokrati med sitt eget teokrati. Opplysningstiden innførte et sekulært tankesett der religiøs overbevisning ble satt til side; men den forsøkte ikke å endre overbevisningen til de religiøse. 

Det jeg har sett av eksempler på religionskritikk i senere tid, har i all hovedsak bygget på en blanding av stråmenn og fordomsfull uvitenhet. Kritikerne vil ikke holde de religiøse ansvarlige for deres overbevisning, men for det kritikerne tror overbevisningen er. Med andre ord: dogmer om dogmer.

Mye av grunnen til dette er vanskeligheten i å etablere premisser for såkalt "religionskritikk". Alle livssyn har sin indre logikk. En ateist ville aldri godta Guds eksistens som et premiss for sine synspunkter, men Guds eksistens er helt avgjørende for en teist. Disse to ville aldri komme noen vei med å diskutere hva Guds vilje er (for eksempel). Dermed er en kristen kritikk av jødedommen, eller en jødisk kritikk av islam, helt bortkastet og fånyttes. 

Å være uenig med premissene er ikke å drive kritikk, det er å erklære sin uenighet; og så får man være enige om å være uenige. Jeg stiller meg skeptisk til påstanden om at Joseph Smith fikk gulltavler av en engel i Palmyra, NY; men en mormoner stiller seg troende til det. Det er ikke noe vi kan bli enige om, og for oss å kritisere hverandre for "feil" tro blir helt håpløst.

Folk vil nok tro ulikt om både A-gjengen og J-gjengens egentlige motiver, men jeg tror de begge er inne på noe viktig, nemlig:

  • For å gi J-gjengen medhold: Det er uærlig å, vel, ukritisk, karakterisere enhver negativ omtale av muslimer og islam som "religionskritikk", særlig fordi dette gir et alibi for å utgi dårlig underbygget og fordomsfremmende syn på våre muslimske medborgere. Min henstilling til redaktørene er at det bør være en policy der folkegrupper som blir angrepet som gruppe får plass og muligheter til å ta til motmæle; og at de simpelthen sløyfer titler annet enn når folk skriver på vegne av en organisasjon. (Jo drøyere beskyldningen er, forresten, jo bedre plass skal forsvaret få).
  • For å gi A-gjengen medhold: Vanskelighetene som oppstår i møtet mellom norsk samfunn og innvandrere fra ikke-vestlige kulturer er absolutt aktuelt, og det er gode grunner til at noen grupperinger/tendenser i islam fortjener mye oppmerksomhet i våre dager. Jeg er helt ubekymret over at noen skriker "rasisme" med eller uten god grunn når dette problemet omtales, men jeg konstaterer at forskjellen mellom det opplysende og fordomsfremmende ofte kan ligge i vanskelige nyanser. Disse nyansene diskuteres sjeldent, men de må bearbeides skal vi kunne skille mellom kritikk og hat.

En tanke kunne være å arrangere en debatt mellom J- og A-gjengen for å besvare spørsmålene: "Hvor, om noe sted, går skillet mellom konstruktiv kritikk og fordomsfull demonisering i omtalen av islam og muslimer? Hva betyr dette for den offentlig debatt generelt og redaktørenes ansvar spesielt?"

Fremmer Kari Bremnes en lite ærefull juletradisjon?

I uke før jul er det vanlig med artikler, karikaturer, osv., som vil sette ønsker om julefred i sammenheng med palestinernes vanskeligheter på grunn av konflikten med Israel.

Jeg forstår at ironien i situasjonen utgjør en uimotståelig fristelse: juleevangeliet som snakker om fred på jorden, og så er det så lite fred akkurat der juleevangeliet har sin opprinnelse. Men det er enkelte fristelser man bør stå i mot.

For et par år siden fikk jeg høre at en prest i Lommedalen kirke - i sin julepreken - gjøre mye ut av å gjenta "Jesusbarnet var en flytkning, palestiner" som hovedpoenget i det han ville formidle. Han mente det i overført betydning, selvfølgelig: Jesus var født hjemmefra, i en tid med usikkerhet, slik mange flyktningebarn blir i vår tid.

Men han burde ha visst, for det er hans jobb, at det vekker stygge historiske assosiasjoner å sette jul i motsetning til jøder, noe hans prestekollega Henrik Wergeland påpekte for lenge siden: den læren at det håpet som ble født i Bethlehem ble drept av jødene i Jerusalem, og at jødene i all ettertid derfor bærer kollektiv ansvar for gudsmord. 

Noe av det samme utgjør kjernen i Kari Bremnes' luke, utgitt av Den norske kirke: hun forteller om assosiasjoner hun har fra sin barndom nordpå når hun ferdes i Midtøsten og tar inn sanseinntrykkene gjennom sin tante Rikkas øyne: det hun lukter, ser, hører, aner får en viss sammenheng med det hun fikk leve seg inn i sin barndom hos Rikka. Hun reiser til Damaskus i Syria, Bethlehem i Palestina (men greier på forunderligvis å komme til Nasareth uten å være innom Israel). Alt er virkelig, men ikke begripelig. Hun forstår det uten å trenge tolk.

Inntil hun treffer på en israelsk soldat - en jøde, eller i hvert fall et symbol på den jødiske staten - på vei inn til Bethlehem. Der brast minnene etter tante Rikka. Den israelske soldaten knuser hennes oversanselighet så langt, og da trengte hun plutselig tolk. Hun svever på troen, eller kanskje fornemmelsen, i sin ferd gjennom steder som er etnisk renset for jøder (Aleppo og Damaskus), hvor kristne blir hetset og i verste fall forfulgte og myrdede (overalt i steder under palestinsk kontroll), men i møtet med akkurat en jøde faller hun til jorden. 

Bremnes er en dikter. Hun velger ordene med omhu, endrer rytme for effekt, forstår symbolbruk. Hennes "luke" er ikke et flaneri, det er et drama. Det setter en kontrast mellom den idealiserte Rikka og den harde soldaten, mellom barnetro og jøden. Alt flyter fra sted til sted i Midtøsten inntil en konkret reise fra (akkurat) Nasareth til Bethlehem, der hun - i likhet med Jesu familie - blir møtt med det motsatte av disse drømmene. Nemlig en jøde.

Kanskje ville noen si at soldaten var det vesentlige i fortellingen, og at han var jøde var en tilfeldighet. Men det er å undervurdere Bremnes' evner og kunnskap. Hun, såvel som presten i Lommedalen kirke, visste utmerket godt at erstatningsteologi - der jødene er de villfarne - ligger rett under overflaten. Og hun, såvel som presten i Lommedalen kirke, vet utmerket godt at mange skjeller ut Israel for å gi utløp for antipati mot jøder. 

Om de er uskyldige i sine intensjoner, burde de vite bedre. Om de kynisk henger seg på krysningspunktet mellom sekulære fordommer mot Israel og religiøse fordommer mot jøder, så burde de skamme seg. Uansett skal de holdes ansvarlige for det.

26.11.15: Bommer Hvite Busser?

Jeg tror vi ennå ikke forstår hvilke faktorer og hvilken dynamikk som gjorde at det norske folk tålte så inderlig vel at de jødiske naboene i landet ble myrdet, ranet, bortført, innesperret, eller fordrevet i løpet av noen få måneder i 1942. En dag sto skolepulter tomme, hjem overtatt av nazister, og de mange som ble borte ble simpelthen ikke omtalt mer.

Jeg synes vi er for selvgode når vi beskriver Holocaust som noe som skjedde i en helt annen tidsepoke, i et annet land, med helt andre folk til stede. 

Jeg er utilfreds fordi jeg synes ikke vi gjør nok for å hindre det. 

Og det vil jeg illustrere med et eksempel fra vår tid:

En ungdomsskoleklasse jeg kjenner til, sparer penger til en reise med "Hvite Busser" til (blant annet) Polen. Det er et imponerende opplegg, og regnes ganske sikkert som et tiltak som vil motvirke at Holocaust skjer igjen. Men da jeg leste gjennom det detaljerte programmet, la jeg merke til en ting: det var ikke lagt opp til noe som kunne vise hva som gikk tapt. Så jeg skrev til læreren.

------------------

Jeg har fulgt med, og på flere måter deltatt i, klassens innsats for å få til "Polentur" på Hvite Busser. Som nordmann anser jeg arbeidet for toleranse helt avgjørende for vår fremtid som samfunn; som norsk jøde føles det hele svært personlig.
Opplegget ser jo flott ut, men jeg har vært såpass aktiv i samfunnsdebatten om Holocaust i Norge og vedvarende fordommer mot alt jødisk til å mene at det er gode muligheter for å gjøre det enda bedre og enda mer effektfullt.
Det viktigste er å vise to ting i tillegg til det dere allerede har planlagt: 1) at jødeforfølgelsene i Europa før, under, og tildels etter krigen gikk ut på å ødelegge en hel sivilisasjon. For å forstå rekkevidden av ødeleggelsene, er det nødvendig å få et inntrykk av hva som var før Holocaust; 2) å bli bedre kjent med det jødiske samfunnet i Norge før og etter krigen.
Det ideelle hadde vært om alt dette ble satt i sammenheng med fenomen og debatt i nåtiden (om jøder, muslimer, romfolk, flyktninger, samer, kvener, homofile, m.m.) og ungdommens ansvar for fremtiden. 
Her følger noen konkrete forslag som jeg håper dere vil ta stilling til:
  • Besøk til Jødisk Museum, som har eget undervisningsopplegg http://jodiskmuseumoslo.no/undervisning/
  • Det er også flere opplegg under oppseiling for at norsk jødisk ungdom besøker skoleklasser og forteller om hvordan det er å være jøde i Norge i dag
  • Deltagelse i opplegget fra Nationaltheatret som heter Klassen Vår http://www.nationaltheatret.no/Klassen+v%C3%A5r.b7C_wRvYXj.ips
  • Besøk også til det største jødisk trossamfunnet i Norge, Det Mosaiske Trossamfund. De har ikke et bestemt opplegg, men tar gjerne i mot skoleklasser
  • Besøk til snublestenene som nylig er lagt ut i Bærum til minne for jøder i Bærum som ble deporterte. Det er også en minnetavle på Stabekk skole over barna som ble tatt derfra
  • Omvisning i det gamle jødiske kvartalet i, og kanskje til og med måltid med klezmermusikk i Krakow. Schindlers Liste handler jo om begivenheter i og nær Krakow.
  • Besøk til det jødiske museet i Berlin, og/eller synagogene der. 
  • Lese bøker om jødisk liv før krigen (noen er skrevet av norske jøder), men for eksempel bøkene til IB Singer (Nobelprisvinner) og Sholom Aleichem. Dette kan kombineres med engelskundervisning hvis dere vil inn på bøker som ikke er oversatte til norsk.
  • Hvis dere virkelig vil gå inn på dette kan dere jo lese om forskningen til Stanley Milgram og Phil Zimbardo. 
Det finnes sikkert flere. Jeg bistår gjerne i planlegging og utføring av dette, og jeg kan gjerne komme med flere ideer, også.
------------------------------
(Jeg kunne vært riktig ekkel og foreslått at Hvite Busser gjorde deltagerne oppmerksomme på at de eneste norske jødene som ble reddet av Hvite Busser ble sneket ombord. Det sto nemlig ikke et eneste jødisk navn på listen de tok med seg.)
Jeg fikk et høflig svar med takk for innspillet, og løfte om at de skulle se nærmere på saken og komme tilbake til meg. Det har ennå ikke skjedd. Jeg antar at arrangørene regner Hvite Busser-opplegget som temmelig fastspikret. Og uten tvil vil deltagerne komme tilbake og snakke om hvor forferdelig, hvor ufattelig Holocaust var. 
Men det er å få med seg bare en del av poenget. Ja, det var fryktelig, ufattelig, hinsides noe vi kan forestille oss. Det er bare de færreste blant oss som har noen fornemmelse over liv og død i Auschwitz, Natzweiler, Sachsenhausen, Theresienstadt, osv. Ved å besøke disse stedene som turister, blir vi mer overbeviste over at disse tingene faktisk skjedde. Men vi kommer ikke nærmere svaret på spørsmålet: hvorfor var det mulig?
Til det må vi stadig konfronteres med den mulighet at det blant oss, at det i oss, bor evnen, potensialet, til å være aktiv overgriper eller passiv tilskuer; at det å være redningsmann krevde mot som få av oss egentlig har; at det ikke er så langt mellom dagens sivilisasjon og krigstidens Birkenau. Hvis vi skal hindre at Holocaust skjer igjen, må vi oppdra barn og ungdom til å aktivt ta et oppgjør med sine egne holdninger, moralitet, empati, og solidaritet. De må forstå at det er et lett valg å være turist i dag, men kan være et vanskelig valg å redde menneskeliv i morgen.

For å beseire terrorisme, må vi gjøre mange forskjellige ting

For å beseire IS må vi tilegne oss en ny tankemodell. 

Når IS har vist seg så slagkraftig i Europa at de fikk til et så ambisiøst angrep i selve Paris, er det ingen som kan føle seg spesielt trygge; og derfor vil det fremover bli mye snakk om en handlingsplan, en strategi, de tiltak som er nødvendig for å redusere og helst eliminere trusselen.

Slike diskusjoner polariseres fort, fordi det er god plass til personlige teorier som så får beleilige løsninger. Du kan tillate deg å være krigersk og ønske et kompromissløst hærtog mot fienden; eller du kan tillate deg å være pasifist og oppfordre til gjensidig forståelse, dialog, fredstiltak, osv. 

Vi ønsker oss noe som er enkelt, effektivt, risikofritt, og billig. Noe som er like lett å forstå og målbart som "innta Berlin". Vi vil se på kart hver dag som viser frontlinjene flytte seg (i riktig retning), vi vil ha klare seire i definitive slag, vi vil ha en uforbeholden overgivelse og en klar seier. Vi vil legge IS bak oss en gang for alle og komme oss videre.

Åpenbart er ikke IS innforstått med at konflikten er slik. De vil at frontlinjene skal være utydelige og stadig skiftende, de vil at vi aldri skal føle at vi har gjort definitive fremskritt i å nedkjempe dem, og de har i hvert fall ikke tenkt å gi oss noen fornemmelse av seier. De vil velge slagmarkene der vi møtes slik at det er til deres fordel, de vil holde seg unna situasjoner der de har en ulempe, de vil være uforutsigbare og kompromissløse. 

Vi er faktisk mange ganger sterkere enn dem. Vi har langt større fleksibilitet i de fleste henseende, vi har mer penger, vi har tilgang til bedre kunnskap og teknologi, vi har åpenhet som legger til rette for å lære av våre feil, og vi har faktisk en langt sterkere ideologi. 

Problemet er at vi ennå ikke har rett tankemodell. Vi er ikke vant til å prøve oss frem med ulike tilnærminger, vi er ikke flinke til å akseptere motgang og nederlag underveis, vi er ikke innstilt på å akseptere at vi er blitt mer sårbare. 

Dette kan vi endre, og her er min utfordring.

For å lykkes, må vi ha flere tanker i hodet samtidig:

  • Vi må bekjempe fienden og beseire ham, om nødvendig ved å drepe ham. Vi må lokke ham ut i kamp når vi vet at vi kan vinne, og vi må gi ham valget mellom et verdig nederlag eller en sikker død. Vi må velge våre mål med omhu, men vi må holde fienden ansvarlige for de skjoldene og de gislene han gjemmer seg bak. 
  • Vi må alltid gi fienden og alle hans støttespillere et bedre alternativ enn fortsatt kamp. Vi må vise, og ikke bare påstå, at våre verdier er mer humane, mer rasjonelle, mer nådefulle enn fiendens. Vi må bevise hver dag at vi er ute etter seier og ikke ødeleggelse.
  • Vi må gjøre fienden redd og usikker, vi må destabilisere hans tro på seg selv og sin sak. 
  • Vi må være trassige. Vi må fortsette våre liv, reise på jobb, spise på restaurant, dra på Death Metal-konserter, delta i gudstjenester/blot/Litteraturhusdebatter for å vise fienden at vi ikke lar oss kue, at vel kan vi være redde, men vi er mer modige. 
  • Vi må finne oss i at det blir flere angrep, det blir flere døde, det blir mer farlig for oss. Vi må være resiliente, vi må kunne reise oss opp og gå videre, holde samme kurs, hele våre sår, føle vår sorg, men finne styrke i at vi ikke vil gi oss.
  • Vi må prøve forskjellige ting vel vitende om at noe vil mislykkes, og da må vi lære av feilene. Det kan være at vi til tider fremstår som for naive, eller for hardhendte, for rotete, eller for nitidige. Vi må tåle kritikk og harselering og børste av oss og gjøre det bedre fremover. Dette vil ta tid.
  • Vi må være bedre enn fienden, vi må vise mer nåde, vi må forstå sammenhengen mellom målet og middelet. Ingenting skal drive oss til å ville etterligne fienden. Vi sørger over alle døde, enten de er våre, fiendens, eller ikke-stridende som havner i ilden. Vi måler ikke våre seire i antall døde, ei heller våre nederlag slik. Vi måler våre seire i at vi har drevet fienden tilbake, skadet hans evne eller vilje til videre kamp, redusert hans muligheter til å ødelegge.
  • Vi må fremfor alt ha tro på oss selv, tro på at vår sivilisasjon er langt overlegen noe fienden drømmer om, vi må se i våre sårbarheter og våre idealer en fundamental styrke. Vi bygger ikke vår styrke på blind og fanatisk tro på det hinsidige, men på fornuft, rasjonalitet, toleranse, medmenneskelighet, og evnen til å tilgi, lære, omstille oss, og dyrke åpenhet og frihet.

Disse tingene synes å stride mot hverandre, men de gjør ikke det. For det er kun historikerne som vil vite hva det var som gjorde at IS (og tilsvarende organisasjoner) gikk til grunne og verden ble bedre av kampen. 

hits