hits

NM i forargelse (å bli det og gjøre det)

Striden som startet med Facebook-innlegget til Listhaug vekker så stort engasjement fordi toneangivende ytterpunkter går inn for å vekke forargelse ved å begå utilgivelige stygge retoriske overtramp. Eskaleringen er en skamplett i norsk politisk kultur, og vi burde lære av den.

Et uverdig utspill...

Det som startet det hele var at Listhaug ville få sine meningsfeller forbanna på Arbeiderpartiet over at andre ledd i et lovforslag ikke fikk flertall i kommunal- og forvaltningskomité. Og det lyktes hun med, men ikke uten å få målskiven for denne forargelsen (altså Arbeiderpartiet, men egentlig alle som også var mot andre ledd), ble forarget til gjengjeld.

Blant dem var det noen som tok igjen ved å vekke engasjement fra sin side ved å beskylde Listhaug-Fremskrittspartiet-Solbergregjeringen for å bespotte både grunnloven og minnet etter 22.07, og så hadde vi det gående.

... som vekket gjensidig forargelse ...

I en podcastsamtale nylig mellom Tristan Harris og Ezra Klein ble det påpekt at det er særlig forargelse de russiske trollene, Breitbart, Alex Jones, resett, m.fl. nettopp går inn å skape i sosiale media (spesielt Facebook og Twitter, ser det ut til). Forskning viser nemlig at det er forargelse ("outrage") som fører til handling, og at den derfor er smittsom når den får ben å gå når folk deler og liker med stor iver.

Dette kan være bra, hvis du mener forargelsen er berettiget og handling nødvendig. Store, viktige kamper er startet og vunnet ved at noen, og etter hvert flere, ble så forarget at de fikk nok, og bestemte seg for å gjøre noe med det. Forargelse er altså bra, dersom vi bruker det til noe godt.

... med splittende retorikk ....

Men hva er "godt"? Her kommer Jonathan Haidts forskning inn: vi blir ikke så lett enige om hva som er de store viktige kampene fordi vi ikke lett blir enige om prioritering av verdier. Det som er rettmessig forargelse for meg, virker smålig for andre; og omvendt. Vi greier ikke å finne ut av dette uten å være åpne om at flere verdier står i motsetning til hverandre, og at vi muligens veier disse ulikt.

Slik åpenhet er umulig når retorikken i hovedsak går ut på å forvirre hva man faktisk er uenig om.

Arbeiderpartiet vil selvfølgelig hindre terrorisme i Norge, og Fremskrittspartiet ønsker selvfølgelig å bevare rettsikkerhet.

... som vi burde holde oss for gode til ...

Det går fint an å drive propaganda ved å tillegge den andre parten meninger den ikke har (ved reductio ad absurdum, stråmenn, falsk ekvivalens, e.l.), men det tjener sjelden noen annen hensikt enn å mobilisere egen forsamling gjennom litt brød og sirkus. Det har i denne saken vært påfallende hvordan politikere har først forsøkt seg på å være sindig, forså å bli oppmuntret og så oppjaget til å skjerpe tonen. 

... og jeg håper vi kan lære av.

En fremtidig analyse burde finne ut hvem det var som har eskalert debatten. Uten tvil var det Listhaug selv som sparket det hele i gang på et uverdig lavt nivå - min hypotese er at det var folk som var tjent med bråk som hauset opp.

Regjeringer bør være ambisiøse og vise evne til gjennomføring

Hvis du er mer bekymret over regjeringens evne til å få til ting til tross for intern uenighet, opposisjon, og usikkerhet enn forskjellene i partienes politiske plattform, har vi litt data å se på.

Nettsiden Holder de Ord er et eksempel på informasjonsressurser jeg skulle ønske det var mer av, både fordi det gjør det lettere å ansvarliggjøre politikere, og fordi politikk i praksis (i motsetning til det tabloidmessige vi oftest utsettes for) ligger i detaljene, i sammenhengen mellom en regjerings plattform og det de faktisk makter å få til, gitt parlamentarisk situasjon, den offentlige forvaltnings gjennomføringsevne, og alt det uventede som inntreffer underveis.

I følge nettsiden holdt Solbergregjeringen 445 (57%) av alle punktene i regjeringserklæringen, brøt 160 (21%), holdt delvis 107 (14%), og så er 64 ikke etterprøvbare. 

Jeg skriver "punktene" selv om nettsiden omtaler dem som "løfter", fordi punkter i en regjeringserklæring hverken er eller bør være løfter. De er målsetninger, og det ville være en dårlig regjeringserklæring om den ikke strakk seg en del, altså om den holdt tilbake på ambisjonene av frykt for å bli beskyldt for løftebrudd. Gitt all usikkerheten og alle begrensningene en regjering går inn i når de setter i gang, ville en 100% score utgjøre en avskjedssøknad - i hvert fall for min stemme. 

Jeg ser det slik at enhver bør stemme på det partiet de mener

  • Prioriterer de riktige sakene, OG som
  • Viser evne til å få gjennomført det de ønsker. 

Du må se etter begge delene. Det kan være, for eksempel, at du synes Solbergregjeringen faktisk har oppnådd mange av målene de satte seg, men at målene var feil. Eller at du er helt enig med målene, men synes for få er oppnådde.

Mitt bestemte inntrykk av norsk politisk liv er at samarbeidslinjen i Stortinget fører (stort sett) til bra kontinuitet fra regjeringsskifte til regjeringsskifte. Det er lenge siden noe jeg har lest i Arbeiderpartiets eller Høyres program har gitt meg søvnløse netter. Jeg har alltid noe å være uenig i, og mye å være enig i.

Men jeg er bekymret over å ha en regjering som ikke makter å gjennomføre sin politikk, eller som unnlater å sette gode mål for landet fordi deres samarbeidsform eller støtte er usikker. 

En god idé, akkurat nå: bruk en time på å se gjennom det Holder de Ord har samlet sammen og se hvilken magefølelse du sitter igjen med? Satte regjeringen seg prisverdige mål for litt over fire år siden? Var det noen du spesielt likte, noen du mente var dårlige? Har du endret holdningen til noen av sakene de siste årene? Vil du at de at de skal få en ny sjanse til å oppnå målene som forblir "sorte" på grafen?

Min vurdering av regjeringen Solbergs ytelse:

Analysen i Holder de Ord gir inntrykk av en hardt arbeidende, målbevisst regjering som har greid å holde god disiplin, til tross for at det er en koalisjonsregjering som er avhengig av mindre partier for parlamentarisk støtte. Hvis du tar en titt på enighetsoversikten, så er det markante forskjeller mellom Høyre og FrP (når de ikke sitter i regjering sammen), men regjeringen Solberg har holdt orden i rekkene.

Her kommer det også frem at i perioden de satt i opposisjon, var

  • Arbeiderpartiet enig med sine tre forventede støttepartier 63% (Sp 73%, SV 63%, og MdG 55%), mens da
  • Høyre satt i opposisjon var de enige med sine støttepartier 65% (KrF og V 70%, og FrP 54%). 

Altså har Solberg greid å styre en koalisjonsregjering med det partiet de er mest uenige med i sitt parlementariske grunnlag

I enighetsoversikten er det også verdt å merke seg at den laveste uenigheten - mellom FrP og SV - har variert mellom 17% og 27% siden 2009/2010. Høyre og Arbeiderpartiet er enig mellom 40% og 53%. Når SV og Arbeiderpartiet ikke har sittet i regjering sammen, er de enig mellom 56% og 75%. Som ventet er skillelinjene som tegnes i media ikke så tydelige når landet skal styres.

Hva bør du stemme?

Etter å ha snakket med en del om hvordan de stemmer, ser de ut til å falle disse segmentene:

  • Partitro folk som ser på sitt valg som en lojalitetssak. 
  • Vanedyr som ser saken litt an fra valg til valg men har en mer eller mindre etablert preferanse. Disse kan finne på å stemme vidt forskjell i stortingsvalg og kommunalvalg. Jeg tror dette er en større gruppe enn de fleste antar.
  • Tabloidfans - de som er opptatte av personlighet og lett får avsmak basert på enkeltepisoder. Disse tror jeg er en langt mindre andel enn de fleste antar. Det er påfallende at det er disse media ser ut til å henvende seg til.
  • Impulsvelgere - de som bestemmer seg i valgavlukket.

Hvis du er partitro, har dette innlegget antagelig bare bekreftet det du allerede mener. Hvis du er tabloidfan, har du ikke giddet lese så langt. Impulsvelgere aner jeg ikke hvordan jeg skal henvende meg til.

Men hvis du er en person med en etablert preferanse og et åpent sinn, så leser du kanskje fremdeles.

Hva kunne jeg ønske meg

Det som har manglet i nyere tids regjeringsplattformer, er to (tilsynelatende) uforenelige størrelser:

  • Kvantifiserbare mål - det blir altfor mye innsatsmål og ikke nok effektmål. Det er forståelige grunner til det, for harde tall gir inntrykk av større nederlag når ikke oppnås. Men dette kan løses ved at man legger minimumsmål, oppnåelige, og virkelig harde mål. Så får det bli diskusjoner om disse er riktige mål.
  • Inspirerende ambisjoner - vi har det for oss at vi som verdens beste land bør spille forsvar og ikke angrep. Men det fører til en tendens til selvgodhet og mye slit for små ting. 

Derfor håper jeg Holder de Ord også skårer etter tre ytterligere mål i neste regjering:

  • Viktigheten av målet, og gjerne fordelt på partiene i koalisjonen og/eller det parlamentariske grunnlaget
  • Vanskelighetsgraden på målet, gitt begrensninger og usikkerhet
  • Kontroversen om målet, både innenfor det parlamentariske grunnlaget de lever på og i opposisjonen

En måte å måle disse på, er å rett og slett be partier og/eller politikere med interesse for emnene svare på spørreundersøkelser. 

Pressen er blitt enda viktigere, og får det enda tøffere

Det at Trump er så lemfeldig med fakta og logikk skjerper faktisk kravene til pressen fremover, hvilket illustreres godt av denne Facebook-kommentaren:Anonymisert Facebook kommentar: NRKs Gro Holm benytter presidentinnsettelsesseremonien til å fortelle oss at familien Trump har "dårlig dømmekraft". Denne kvelden er en journalistisk skandale og et lavmål i norsk mediahistorie.
 

 

 

 

La det være sagt at det faktisk er vanskelig å forholde seg nøytralt til Trump. Det er vanskelig å påvise en sammenhengende politisk plattform å analysere; påstandene hans er gjennomført uetterrettelige, og adferden hans vitner mer om show enn engasjement. Det er rett og slett krevende å ta ham alvorlig, ikke minst fordi han synes å mangle evnen til å samle omkring felles premisser. 

Likevel, og for å sitere Michelle Obama, "when they go low, we go high". Det har aldri vært viktigere for pressen å gjøre en uangripelig innsats. Hvis Trump skal ta privilegier fra journalister og nyhetsorganisasjoner, skal han ikke ha noen gode påskudd for å gjøre det. Hvis det er en ting vi har lært de siste årene, så er det at alt-"høyre" bevegelsen ikke forstår ironi og er aldeles skamløse i sitt hykleri. 

Journalister står overfor to fristelser fremover:

  • Den ene er å være føyelig overfor Trump-administrasjonen, å gjøre mye (eller alt) de ber om for å sikre fortsatt tilgang til kilder og informasjon til riktig tid. Dette er velkjent blant journalister som skal dekke regimer og personligheter i autoritære miljøer, og det er det Trumps pressestrategi etter alt å dømme vil bygge på.
  • Den andre fristelsen er å være trassig overfor Trump, å stadig komme med spydige, nedlatende kommentarer om ham og hans tilhengere, uansett hva saken er. Dette har faktisk vært strategien til alt-"høyre" pressen i USA, og har gitt opphavet til "fake news" fenomenet, hvor nyheter brukes for å bekrefte og belære, og ikke for å utfordre og informere. 

Skal opposisjonen mot Trump ha noe for seg, må den gå ut på å bygge en bedre politisk kultur, blant republikanere, demokrater, liberalister, sosialdemokrater, og alle politiske bevegelser som er oppriktig opptatte av å bygge et bedre samfunn. 

Ikke siden Watergate har pressens rolle vært viktigere.

Det vil komme lekkasjer, rykter, ubekreftede nyheter, ufullstendige beretninger, og påstander som journalister må ta stilling til, og ikke alle vil være gode. Tilsynelatende små saker kan vokse seg så store at de velter USAs regjering, og tilsynelatende store saker kan vise seg å krympe seg til det uvesentlige.

Det vil være enormt med distraksjoner i form av Twitter-meldinger, miniskandaler, og merkelig adferd samtidig som viktige politiske saker kommer på dagsorden. 

Det er ingenting som tyder på at Trump-administrasjonen ønsker å hjelpe pressen med sitt bidrag til konstruktiv debatt.

Å holde fokus på de sakene som virkelig betyr noe for virkelige mennesker, å ikke la seg forføre av sensasjonelle (men på sikt ubetydelige) saker, å innhente synspunkter og analyser fra reflekterte folk, det vil være pressens oppgave fremover. 

Mens vi venter på en katastrofe

Jente med ballong i forbindelse med ny Sefer Torah for Chabad i Oslo
Jente med ballong i forbindelse med ny Sefer Torah for Chabad i Oslo. Foto: Vårt lille land, TV 2

Jeg har fått anledning til å se kveldens innslag om "Jøder i Norge" i TV2s Vårt Lille Land og driver fortsatt med å fordøye det. Og det kommer jeg antagelig til å gjøre en stund, så det er like greit å skrive litt om dette jeg ikke har rukket å behandle ferdig.

Når jeg leser og ser slikt, føler jeg først og fremst at vi har et pedagogisk problem. Det er bare et mindretall som er så ekstreme at de faktisk sier og gjør det som sjokkerer oss i filmen. 

For det er mange flere som, selv om de aldri ville trukket så langt, synes de aner en viss sammenheng, et lite duft av sannhet. Noe som gjør at de synes mye av det stygge er overdrevet, men ikke helt aldeles hinsides. Det er noe de lurer på, noe de aldri ville si blant folk de ikke kjente, men kanskje etter en del å drikke blant fortrolige. 

Det er lett å sjokkert ta avstand fra noe av det som formidles i programmet: skjellsord, trusler, ville konspirasjonsteorier, og vold. "Alle" er enige om at slikt går ikke an. Men slike hatske utrykk henger har sin opprinnelse i holdninger som igjen bygger på andre holdninger, som har premisser og tankerekker som settes i sammenheng med andre. Folk som kommer med sterke utfall får sin "tillatelse" fra miljøer hvor man etter hvert våger, og så aksepterer, stadig hardere, mer kategoriske, mer uforsonlige ideer. 

I dokumentaren forteller Øystein Grønning i Palestinakomiteen at jøder ikke trenger et fristed. Noen vil rystes over et så historieløst utsagn, og han vil av mange avvises som en urimelig, irrasjonell ekstremist.

Men det er verdt å forstå hvordan han har kommet frem til sitt standpunkt. Dette er ikke en dum eller primitiv person. Han omgås mange mennesker som mener akkurat dette, og han møter antagelig på folk som tar standpunktet lenger. Som for eksempel at jøder heller ikke fortjener et fristed. 

Grønnings anliggende er konflikten mellom Israel og palestinerne, og svært mange vil si at en uforsonlig holdning til Israel ikke har noe med holdninger til jøder å gjøre. "Hver gang jeg kritiserer Israel blir jeg beskyldt for jødehat" er parolen her; og denne frasen synes å egentlig bety "jeg kan si hva jeg vil om Israel uten å beskyldes for jødehat", altså at ordet "Israel" eller "sionist" gir immunitet mot enhver mistanke, enhver beskyldning.

Min hypotese er at fordommer får sin næring i tankefeil, sviktende premisser, bekreftelsesfeller, intellektuelle snarveier, og moralsk sløvhet. Vi har en tendens til å tro det som gjør minst vondt å tro, det som gir oss mest positiv oppmerksomhet, det som forsterkes i samtaler med likesinnede. Vi utsettes alle for slike fristelser, og jeg tviler på at noen greier å alltid motstå dem. 

Antidoten er å utfordre premisser, ta fra hverandre tankerekker, finne ut hva som er sikkert og hva som er omstridt, søke alternative narrativer, tenke kritisk, unngå forhastede slutninger, og ikke la oss forføre av paroler som føles inspirerende. Det er, med andre ord, krevende: vi må sette ego til side, lytte, argumentere, lese, være skeptisk, godta usikkerhet, forstå hva man egentlig er uenige om.

Shimon Peres - den siste av de første løvene

Shimon Peres - Shimon ben Yitzhak v'Sarah - er død, og må minnet etter ham gi oss visdom og inspirasjon. Han fulgte sin bestefars henstilling og levde et langt liv hvor han prøvde for så å lykkes noen ganger og mislykkes andre ganger, men lærte alltid av alle og alt. 

Shimon Peres og Yassir Arafat
By Copyright World Economic Forum, swiss-image.ch /Photo by Remy Steinegger - originally posted to Flickr as Shimon Peres, Yasser Arafat - World Economic Forum Annual Meeting Davos 2001, CC BY-SA 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=4486615


I rabbinisk litteratur - grunnstammen i rabbinisk jødedom - organiserer vi lærde i generasjoner. De første var zugot og fikk oppleve førstehåndserfaring med tempelriten.  Dagens generasjon tilhører acharonim, og i mellom har vi hatt tanaim, amoraim, savoraim, geonim, og rishonim

Ofte tillegger man de "eldre" lærdes synspunkter mer vekt enn de "yngres", fordi de på et vis levde nærmere opprinnelsen til det hele. 

Jeg er ikke enig. Jeg mener at alle generasjoner har noe unikt å tilføye. De eldre, de tidlige, var vitner til mer, men de yngre, de senere, har fordel av oppbygd kunnskap og visdom, både i og utenfor sine egne miljøer. Nærhet og avstand gir ulike perspektiver, og vi trenger begge om vi virkelig skal forstå. 

De tidligere bar vitnesbyrd om inntrykk og følelser; de senere får reflektere og nyansere. I hver generasjon må vi være ydmyke for dem som opplevde ting vi ikke kan begripe, men også åpne for at ettertiden får et mer utfyllende blikk.

Shimon Peres er den siste av de første israelske løvene, i den samme generasjonen som (blant andre) Golda Meir, Moshe Dayan, Menachem Begin, Yitzhak Rabin, Ariel Sharon, Yitzhak Shamir, David Ben-Gurion, Levi Eshkol, og Yigal Allon. 

Peres ble født Szymon Perski i Vishnyeva i 1923 og utvandret til Tel Aviv - til yishuven - i 1934. Hans bestefars avskjedsord da han reiste var: "Gutten min, vær alltid en jøde!" Hans bestefar og all hans slekt som ble igjen i Vishyeva ble myrdet av nazistene.

Han fikk gjennom et langt liv oppleve det ultraortodokse, det sekulære, det sionistiske i sin jødiske identitet. Han mistet hele sin familie og bygde opp en ny. Han sto vekselsvis i opposisjon og i allianse med alle hans samtidige ledere. Han opplevde krig og fred, håp og fortvilelse, og tok ansvar for om det ble det ene eller det andre. Han var omstridt og elsket, beundret og kritisert i sin levetid

Fremfor alt var han en leder i sin tid, eller rettere sagt i sine tider. For hans liv gikk gjennom mange faser.

Det var ikke Holocaust som skapte eller rettferdiggjorde statsdannelsen Israel, men det var Holocaust som gjorde Israel til en eksistensiell oppgave for å berge jødisk sivilisasjon. De første løvene var overbeviste om at landet måtte overleve ikke bare for sin egen skyld, men for at det jødiske skulle ha en fremtid i det hele tatt. Det gjaldt i de første årene å skaffe våpen, å bygge strategiske fortrinn i geografi, å inngå løse avtaler og uformelle allianser, fremfor alt å ta risikoer - fordi de ikke hadde annet valg. 

Senere ble det også viktig å bygge en bærekraftig stat med sterke institusjoner, å bygge det særegne israelske demokratiet, å bygge diplomatisk innflytelse. Etter Oslo-avtalen - hvor Peres spilte en sentral rolle - ble det viktig å drømme om, planlegge, og med stort håp realisere fred og langvarig stabilitet. Løven som hele sitt liv hadde vært en kriger mot ansiktsløse fiender, måtte nå se ansiktet til disse fiendene og slutte fred med dem.

Disse første løvene som vi nå tar avskjed fra i det vi gravlegger Peres på Har Herzl, var sammensatte og høyst ulike personligheter. De fikk problemer i fanget som dagens statsledere knapt kan forestille seg. 

Jo mer man leser om hver av dem, jo tydeligere kommer menneskeligheten i dem frem: de tok sjanser, de gjorde feil, de lot følelser ta overhånd, de kunne være vekselsvis nådefulle og nådeløse, de etterlater seg både inspirerende og nedslående handlinger og ord. Vi skylder deres minne å lære av dem og om dem, å kritisk vurdere deres handlinger både med innlevelse og avstand. 

De siste årene utmerket Peres seg ved å være en optimist; han mente det ikke var noe annet valg. Det var også grunnlaget for at han ukuelig jobbet for det han trodde på, selv og særlig når hans tro ble utfordret og måtte nyanseres. 

שלום חבר

Shalom, chaver.
 

2016-09-11

World Trade Center brenner, med Statue of Liberty i forgrunnen
By National Park Service - https://web.archive.org/web/20021019052836/http://www.nps.gov/remembrance/statue/index.htmlhttps://seminolelakerotary.org/wp-content/uploads/2015/09/statue_of_liberty.jpg, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=173149



Jeg har jo blitt eldre de siste 15 årene, og jeg har møtt flere av de tøffeste utfordringene i mitt liv (håper jeg, men hvem vet) i denne perioden. Så det er umulig å vite om mine holdninger til den dagen - da jeg oppholdt meg rett i skyggen av World Trade Center - har utviklet seg som et resultat av at jeg har fått dagen mer på avstand, eller det jeg har lært av andre, eller at jeg selv har forandret meg av alt det jeg har opplevd.

Og slik er det kanskje med all historie: vi kan være øyenvitner til historie, eller vi kan forstå historie, men vi kan ikke få til begge. Vi greier simpelthen ikke å sette historie vi selv opplever i rett sammenheng.

Noe som har skremt meg i disse femten årene er at offentlig debatt er rett og slett blitt fattigere, og det er særlig et fenomen som plager meg, nemlig søket etter enfaktorsforklaringer. 

Folk ser ut til å foretrekke enkle, lettfattelige forklaringer, og - enda verre - at både sosiale og "vanlige" med oppmuntrer dem til det. Skal vi se på 11.9., dukker det stadig opp banale påstander som at:

  • Amerikanernes utenrikspolitikk har skylden ELLER USAs utenrikspolitikk er irrelevant
  • Islam har skylden ELLER Islam er irrelevant
  • Terrorisme er ikke så veldig alvorlig ELLER terrorisme er vår tids viktigste (eneste) trussel

Det er lett å forledes til slike standpunkter, for diskusjonen om dem altfor ofte blir polarisert - dKau utfordres til å ta side.

Kanskje dette er bare mitt problem, men jeg synes jeg stadig oftere er i villrede om slikt. Jeg blir veldig ofte sittende fast i "både og" eller "hverken eller" i slike valg, og gjerne alt på en gang. For å ta påstandene over:

  • USA er verdens mektigste land og vil følgelig ha en utenriks- og militærpolitikk som griper inn overalt. Noen ganger fordi USA velger det, andre ganger fordi de trekkes inn i det. Hendelser som avstedkommer utenrikspolitiske grep er et resultat av mange tidligere hendelser og har alltid uforutsigbare konsekvenser. USA må også balansere idealisme og egennytte i all sin politikk, og vipper naturlig nok inn i naivitet eller kynisme, avhengig av hva som motiverer den politiske bevegelsen. Dermed må selvfølgelig USAs ledere være voksne nok til å ta ansvar for det som skjer, enten de ser etter manglende etterretning eller feilslått militære intervensjoner, eller helt andre ting. Alt dette er viktig og kjempeinteressant, men gir ikke svar med to streker under.
  • Islam er en religion for et stort antall mennesker, og blant dem finnes det alle mulige folk. Det finnes elementer i muslimsk lære som svært lett kan brukes/forvrenges til å rettferdiggjøre Al Qaedas terrorkampanje, men det finnes også elementer i muslimsk lære som fremmer fred og forståelse. Vi kan ikke ignorere Islam når vi skal forstå Al Qaeda (eller Daesh, eller Hamas, eller Hizballah), men vi kan ikke bare se på det. 
  • Terrorisme i den vestlige verden tar kanskje livet av færre folk enn andre dødsårsaker, men det er en eksistensiell trussel mot vår sivilisasjon fordi den krever fra oss så mye. Myndigheter kan simpelthen ikke tåle at organisasjoner myrder medborgere for å skåre politiske poeng. Vi må bekjempe terrorister med militær overmakt, men vi må også skape grobunn for noe annet der terrorister vokser opp. Vi må være villige til å bruke vold, etterretning, u-hjelp, bestikkelser, press, forskning, og alt det beste vi har til å bekjempe terrorisme, og vi må først og fremst være tålmodige.

Jeg skulle ønske at 11.09.01 var et skille for vestlige samfunn; at vi forsto en gang for alle at vi er samfunn baserte på noen få men helt avgjørende verdier; at vi vil bekjempe terrorister ved å være smarte fremfor å være voldelige; at det ligger en styrke og ikke en svakhet i mangfoldet vårt.

Slik ble det ikke i det store og hele; men det er jo ikke for sent. Jeg håper at media, lærere, foreldre, politikere, m.m., oppmuntrer folk til å sette seg inn i saker, se på dem fra flere sider, lære å løse problemer (i stedet for å ri kjepphester), og ikke minst forstå at ærlig uenighet er en enorm styrke.

Voldtektskultur


(Barokkkunstneren Bernini lot det ikke være tvil om Proserpinas stilling til saken, men legdommerne i Hemsedalsaken er ikke så sikre)

Begrunnelsen for frikjennelsen av de tre voldtektssikrede i Hemsedal skal være at det

«...ikke var bevist at de tiltalte forsto at fornærmede var ute av stand til  å motsette seg handlingene».

Det springende punkt dreier seg altså om hva som foregikk i hodene til gjerningsmennene den natten, ikke det som faktisk skjedde med kvinnen.

De rene fakta levner ingen tvil om at hun ble voldtatt, men legdommerne får seg ikke til å godta at noen voldtok.

Det hele dreier seg altså om en "misforståelse" som gjerningsmennene ikke var ansvarlige for, fordi de - etter denne logikken - må overbevises om at kvinnen virkelig ikke vil for at de skal være straffeskyldige. Kan du i ettertid påstå at du var i tvil, så er det bare å kjøre på.

Vanviddet i denne tankerekken at så åpenbar at det synes unødvendig å påpeke det. Sex er ikke noe man forsyner seg med inntil man merker motstand. 

De som setter denne saken i sammenheng med generelle holdninger mot kvinner, har helt rett. Når tre menn sammen finner ut at det må være helt ok å ta seg til rette slik, og så forsvare seg på den måten etterpå; så er det noe helt galt fatt. At noen lar seg overbevise av et slikt forsvar, er skremmende.

Og hvis mannekulturer ikke forstår dette, må vi ha lovverk som håndhever og forsterker det.

To konkrete forslag:

  • Hvis aktoratet kan bevise at offeret ikke var i stand til å gi samtykke, skal det anses bevist at det dreier seg om et overgrep. Om gjerningsmennene "forstår" dette, blir dermed uvesentlig.
  • Hvis det er flere tilstede ved en voldtekt, skal det utgjøre skjerpende omstendigheter for alle. Muligheter for "misforståelser" skal være mindre når flere bør bruke hodet.

Så vil noen innvende at det finnes gråsoner her: når begge er fulle, eller når det er gruppesex med fullt samtykke. Men vi må dithen at vi har en kultur om å la være når vi er i tvil. De fleste greier å la være å sette seg i en bil og kjøre når de er drita (slik loven forventer), og da bør det også være mulig å la være med sex. 

 

Forklaringen på terrorisme ligger aldri hos ofrene

Massemordene i Vesten begynner å bli så mange at alle reaksjoner føles som klisjeer. Vi endrer på profilbildene, fortviles en stund over tragediene, gisper over beretningene, og undres på hva i helvete blir det neste.

(Nyhetsmedia har etter hvert og heldigvis blitt mer forsiktige med å hoppe til konklusjoner om sammenhengene, men for sikkerhets skyld anbefaler jeg alle å ha denne plakaten for hånden neste gang noe slikt skjer.)

Men uansett hvem gjerningsmannen var, og hvem som sto bak, og hvorfor det ble gjort, så var dette en ond handling. Det var faenskap, blasfemi mot et ethvert anstendig livssyn, et hogg mot det siviliserte. 

Det skal vi si uansett, og også mens vi venter på flere bekreftede opplysninger. Ondskapen består uansett hva motivet var; det er ondskap uansett om ofrene var kristne, ateister, muslimer, jøder, bahai, hinduer, buddhister; uansett om de var franske, syriske, israelske, palestinske, pakistanske, norske. Det er ondskap uansett hva påskuddet for faenskapen var og hvilken fane det skjuler seg bak. 

Ingen sak, uansett hvor mye vi sympatiserer med den, er tjent med denne type midler, for med slik ondskap er målet og middelet det samme.

Vi skal ikke bli mindre forarget om de myrdede er muslimer i bønn i Mekka, eller jøder som bor utenfor (eller innenfor) 1949-linjene, eller yazidi som vil leve sine liv, eller folk som feirer at homofile også er mennesker, eller ungdom på leir. De som planlegger og gjennomfører angrep som disse, er ikke ute etter fred og rettferdighet annet enn den de vil påføre andre i sine forvaklede fantasier. 

Den politiske konteksten for disse ligger i å forstå miljøene som fremelsker, oppmuntrer, eller unnskylder slikt faenskap; og ikke å gjøre det mer forståelig å angripe det ene målet enn det andre. 

Her kommer Panama

I tillegg til beundringsverdig hemmeligskremmeri i journalistarbeidet, vil det også utøves disiplin i utrulling av informasjonen som har kommet frem som resultat av Panama-papers lekkasjen. Aviser vil tross alt ha opplag ut av denne sensasjonen.

Vi har lenge visst at folk og firmaer har brukt såkalte skatteparadiser, men nå får vi et hint i hvor stort omfanget er. Men ikke oversikt, for vi kan være sikre på at Mossack Fonseca har konkurranse som akkurat nå jobber intenst med å beskytte sine kunder. Det vil utpekes syndebukker blant finanskonsernene som har lagt til rette for dette, tiltrodde politikere og ledere vil miste tillit og anseelse, og det vil bli mange overskrifter og pinlige konfrontasjer for åpen scene.

La meg si dette først: det er ingenting galt i å minimere skatteutgifter, og jo mer sinnrik skattelovgivning vi har, jo mer sinnrike blir løsninger for å redusere regningen. Og slik sinnrikhet gir næringsgrunnlag for oppfinnsomme advokater, regnskapsbyråer, og finansfolk. 

Men når det er sagt: når folk bryter loven for å slippe skatter, er det - uansett hvor lure og utspekulerte de er - helt på linje med lommetyveri, påskeferieinnbrudd, og annen stjæling. Det spiller ingen rolle hvem pengene er tatt fra; eller hvor pent kledd tyvene er; eller hvor "lure" de har vært i utføringen. De er like forbannet tyver, og de skal like forbannet bli straffet.

Men her gjelder også rettsikkerhet. Jeg håper, nei jeg krever, at påtalemyndighetene foretar uttømmende etterforskning på alle mistenkte, at de setter seg en stor bevisbyrde, og at det tas ut siktelser og gjøres ordentlige rettsoppgjør. 

J-gjengen og A-gjengen prater om islamkritikk og hva som er innafor

Konkurrerende opprop om ytringsfrihet og "religionskritikk": kanskje burde vi ta en ordentlig debatt om det hele.

Det er i disse dager lagt ut "konkurrerende opprop" i Journalisten (Krever svar fra redaktører og journalister) og Aftenposten (Ytringsfrihet: Et redskap for å løse konflikter). Uenigheten mellom disse to synes å være om "islamkritiker" er en betegnelse som skal være forbeholdt de samfunnsdebatanter som holder sine syn innenfor en eller annen grense hvor "kritikken" ikke fremmer hat mot islam og muslimer generelt. 

Begge disse oppropene har retoriske svakheter.

Gruppen i Journalisten (J-gjengen) vil gjøre det til pressens ansvar å definere "et klarere og mer konsekvent skille mellom kritikk og hat/fiendtlighet. Norges redaksjoner må bli bevisste på hva som er innenfor 'kritikkens grenser,'" og illustrerer skillet med noen eksempler; eksempler som jeg også synes illustrerer hva som bør være utenfor det som på rimelig måte kan kalles "islamkritikk".

Men som tilsvaret i Aftenposten-gruppen (A-gjengen) viser, makter ikke J-gjengen dermed å etablere to nødvendige forutsetninger for å sette skillet ut i livet; nemlig 1) hvordan man skiller mellom det som er kritisk og det som er hatsk; og 2) hva redaktørenes ansvar egentlig skal gå ut på. J-gjengen er i første rekke forarget over at "muslimhatere" (?) beskrives som "islamkritikere", men man vil jo tro at det dreier seg om mer enn å velge tittel på debattant. 

A-gjengen overreagerer når de omtaler dette innspillet som et forsøk på sensur, at det hele dreier seg om en "selvoppnevnt elite av debattanter tilbyr mediene å sensurere debatten og delta for å bestemme hvilke tanker og ord som er tillatt å bruke." Redaktører har både rett og plikt til å utøve skjønn om hva som er egnet til publisering, uten at det har noenting med ytringsfriheten å gjøre. 

Begge gruppene er enige om at religionskritikk er ok, men at det å fremme hat ikke er det. 

Det om ofte og i A-gjengens innlegg trekkes frem som oppbyggende religionskritikk er egentlig ikke det: Det dreier seg om dissens mot religiøse dogmer, og oftest med det formål å erstatte en dogme med en annen. For eksempel: Hans Nielsen Hauge ble fengslet for sin dissens mot høykirkelig monopol i Norge. Luther kritiserte ikke datidens katolske kirke; han mente den hadde misforstått sin teologi. Pilegrimene som reiste til Plymouth i fremtidens USA ville erstatte britisk teokrati med sitt eget teokrati. Opplysningstiden innførte et sekulært tankesett der religiøs overbevisning ble satt til side; men den forsøkte ikke å endre overbevisningen til de religiøse. 

Det jeg har sett av eksempler på religionskritikk i senere tid, har i all hovedsak bygget på en blanding av stråmenn og fordomsfull uvitenhet. Kritikerne vil ikke holde de religiøse ansvarlige for deres overbevisning, men for det kritikerne tror overbevisningen er. Med andre ord: dogmer om dogmer.

Mye av grunnen til dette er vanskeligheten i å etablere premisser for såkalt "religionskritikk". Alle livssyn har sin indre logikk. En ateist ville aldri godta Guds eksistens som et premiss for sine synspunkter, men Guds eksistens er helt avgjørende for en teist. Disse to ville aldri komme noen vei med å diskutere hva Guds vilje er (for eksempel). Dermed er en kristen kritikk av jødedommen, eller en jødisk kritikk av islam, helt bortkastet og fånyttes. 

Å være uenig med premissene er ikke å drive kritikk, det er å erklære sin uenighet; og så får man være enige om å være uenige. Jeg stiller meg skeptisk til påstanden om at Joseph Smith fikk gulltavler av en engel i Palmyra, NY; men en mormoner stiller seg troende til det. Det er ikke noe vi kan bli enige om, og for oss å kritisere hverandre for "feil" tro blir helt håpløst.

Folk vil nok tro ulikt om både A-gjengen og J-gjengens egentlige motiver, men jeg tror de begge er inne på noe viktig, nemlig:

  • For å gi J-gjengen medhold: Det er uærlig å, vel, ukritisk, karakterisere enhver negativ omtale av muslimer og islam som "religionskritikk", særlig fordi dette gir et alibi for å utgi dårlig underbygget og fordomsfremmende syn på våre muslimske medborgere. Min henstilling til redaktørene er at det bør være en policy der folkegrupper som blir angrepet som gruppe får plass og muligheter til å ta til motmæle; og at de simpelthen sløyfer titler annet enn når folk skriver på vegne av en organisasjon. (Jo drøyere beskyldningen er, forresten, jo bedre plass skal forsvaret få).
  • For å gi A-gjengen medhold: Vanskelighetene som oppstår i møtet mellom norsk samfunn og innvandrere fra ikke-vestlige kulturer er absolutt aktuelt, og det er gode grunner til at noen grupperinger/tendenser i islam fortjener mye oppmerksomhet i våre dager. Jeg er helt ubekymret over at noen skriker "rasisme" med eller uten god grunn når dette problemet omtales, men jeg konstaterer at forskjellen mellom det opplysende og fordomsfremmende ofte kan ligge i vanskelige nyanser. Disse nyansene diskuteres sjeldent, men de må bearbeides skal vi kunne skille mellom kritikk og hat.

En tanke kunne være å arrangere en debatt mellom J- og A-gjengen for å besvare spørsmålene: "Hvor, om noe sted, går skillet mellom konstruktiv kritikk og fordomsfull demonisering i omtalen av islam og muslimer? Hva betyr dette for den offentlig debatt generelt og redaktørenes ansvar spesielt?"

Fremmer Kari Bremnes en lite ærefull juletradisjon?

I uke før jul er det vanlig med artikler, karikaturer, osv., som vil sette ønsker om julefred i sammenheng med palestinernes vanskeligheter på grunn av konflikten med Israel.

Jeg forstår at ironien i situasjonen utgjør en uimotståelig fristelse: juleevangeliet som snakker om fred på jorden, og så er det så lite fred akkurat der juleevangeliet har sin opprinnelse. Men det er enkelte fristelser man bør stå i mot.

For et par år siden fikk jeg høre at en prest i Lommedalen kirke - i sin julepreken - gjøre mye ut av å gjenta "Jesusbarnet var en flytkning, palestiner" som hovedpoenget i det han ville formidle. Han mente det i overført betydning, selvfølgelig: Jesus var født hjemmefra, i en tid med usikkerhet, slik mange flyktningebarn blir i vår tid.

Men han burde ha visst, for det er hans jobb, at det vekker stygge historiske assosiasjoner å sette jul i motsetning til jøder, noe hans prestekollega Henrik Wergeland påpekte for lenge siden: den læren at det håpet som ble født i Bethlehem ble drept av jødene i Jerusalem, og at jødene i all ettertid derfor bærer kollektiv ansvar for gudsmord. 

Noe av det samme utgjør kjernen i Kari Bremnes' luke, utgitt av Den norske kirke: hun forteller om assosiasjoner hun har fra sin barndom nordpå når hun ferdes i Midtøsten og tar inn sanseinntrykkene gjennom sin tante Rikkas øyne: det hun lukter, ser, hører, aner får en viss sammenheng med det hun fikk leve seg inn i sin barndom hos Rikka. Hun reiser til Damaskus i Syria, Bethlehem i Palestina (men greier på forunderligvis å komme til Nasareth uten å være innom Israel). Alt er virkelig, men ikke begripelig. Hun forstår det uten å trenge tolk.

Inntil hun treffer på en israelsk soldat - en jøde, eller i hvert fall et symbol på den jødiske staten - på vei inn til Bethlehem. Der brast minnene etter tante Rikka. Den israelske soldaten knuser hennes oversanselighet så langt, og da trengte hun plutselig tolk. Hun svever på troen, eller kanskje fornemmelsen, i sin ferd gjennom steder som er etnisk renset for jøder (Aleppo og Damaskus), hvor kristne blir hetset og i verste fall forfulgte og myrdede (overalt i steder under palestinsk kontroll), men i møtet med akkurat en jøde faller hun til jorden. 

Bremnes er en dikter. Hun velger ordene med omhu, endrer rytme for effekt, forstår symbolbruk. Hennes "luke" er ikke et flaneri, det er et drama. Det setter en kontrast mellom den idealiserte Rikka og den harde soldaten, mellom barnetro og jøden. Alt flyter fra sted til sted i Midtøsten inntil en konkret reise fra (akkurat) Nasareth til Bethlehem, der hun - i likhet med Jesu familie - blir møtt med det motsatte av disse drømmene. Nemlig en jøde.

Kanskje ville noen si at soldaten var det vesentlige i fortellingen, og at han var jøde var en tilfeldighet. Men det er å undervurdere Bremnes' evner og kunnskap. Hun, såvel som presten i Lommedalen kirke, visste utmerket godt at erstatningsteologi - der jødene er de villfarne - ligger rett under overflaten. Og hun, såvel som presten i Lommedalen kirke, vet utmerket godt at mange skjeller ut Israel for å gi utløp for antipati mot jøder. 

Om de er uskyldige i sine intensjoner, burde de vite bedre. Om de kynisk henger seg på krysningspunktet mellom sekulære fordommer mot Israel og religiøse fordommer mot jøder, så burde de skamme seg. Uansett skal de holdes ansvarlige for det.

26.11.15: Bommer Hvite Busser?

Jeg tror vi ennå ikke forstår hvilke faktorer og hvilken dynamikk som gjorde at det norske folk tålte så inderlig vel at de jødiske naboene i landet ble myrdet, ranet, bortført, innesperret, eller fordrevet i løpet av noen få måneder i 1942. En dag sto skolepulter tomme, hjem overtatt av nazister, og de mange som ble borte ble simpelthen ikke omtalt mer.

Jeg synes vi er for selvgode når vi beskriver Holocaust som noe som skjedde i en helt annen tidsepoke, i et annet land, med helt andre folk til stede. 

Jeg er utilfreds fordi jeg synes ikke vi gjør nok for å hindre det. 

Og det vil jeg illustrere med et eksempel fra vår tid:

En ungdomsskoleklasse jeg kjenner til, sparer penger til en reise med "Hvite Busser" til (blant annet) Polen. Det er et imponerende opplegg, og regnes ganske sikkert som et tiltak som vil motvirke at Holocaust skjer igjen. Men da jeg leste gjennom det detaljerte programmet, la jeg merke til en ting: det var ikke lagt opp til noe som kunne vise hva som gikk tapt. Så jeg skrev til læreren.

------------------

Jeg har fulgt med, og på flere måter deltatt i, klassens innsats for å få til "Polentur" på Hvite Busser. Som nordmann anser jeg arbeidet for toleranse helt avgjørende for vår fremtid som samfunn; som norsk jøde føles det hele svært personlig.
Opplegget ser jo flott ut, men jeg har vært såpass aktiv i samfunnsdebatten om Holocaust i Norge og vedvarende fordommer mot alt jødisk til å mene at det er gode muligheter for å gjøre det enda bedre og enda mer effektfullt.
Det viktigste er å vise to ting i tillegg til det dere allerede har planlagt: 1) at jødeforfølgelsene i Europa før, under, og tildels etter krigen gikk ut på å ødelegge en hel sivilisasjon. For å forstå rekkevidden av ødeleggelsene, er det nødvendig å få et inntrykk av hva som var før Holocaust; 2) å bli bedre kjent med det jødiske samfunnet i Norge før og etter krigen.
Det ideelle hadde vært om alt dette ble satt i sammenheng med fenomen og debatt i nåtiden (om jøder, muslimer, romfolk, flyktninger, samer, kvener, homofile, m.m.) og ungdommens ansvar for fremtiden. 
Her følger noen konkrete forslag som jeg håper dere vil ta stilling til:
  • Besøk til Jødisk Museum, som har eget undervisningsopplegg http://jodiskmuseumoslo.no/undervisning/
  • Det er også flere opplegg under oppseiling for at norsk jødisk ungdom besøker skoleklasser og forteller om hvordan det er å være jøde i Norge i dag
  • Deltagelse i opplegget fra Nationaltheatret som heter Klassen Vår http://www.nationaltheatret.no/Klassen+v%C3%A5r.b7C_wRvYXj.ips
  • Besøk også til det største jødisk trossamfunnet i Norge, Det Mosaiske Trossamfund. De har ikke et bestemt opplegg, men tar gjerne i mot skoleklasser
  • Besøk til snublestenene som nylig er lagt ut i Bærum til minne for jøder i Bærum som ble deporterte. Det er også en minnetavle på Stabekk skole over barna som ble tatt derfra
  • Omvisning i det gamle jødiske kvartalet i, og kanskje til og med måltid med klezmermusikk i Krakow. Schindlers Liste handler jo om begivenheter i og nær Krakow.
  • Besøk til det jødiske museet i Berlin, og/eller synagogene der. 
  • Lese bøker om jødisk liv før krigen (noen er skrevet av norske jøder), men for eksempel bøkene til IB Singer (Nobelprisvinner) og Sholom Aleichem. Dette kan kombineres med engelskundervisning hvis dere vil inn på bøker som ikke er oversatte til norsk.
  • Hvis dere virkelig vil gå inn på dette kan dere jo lese om forskningen til Stanley Milgram og Phil Zimbardo. 
Det finnes sikkert flere. Jeg bistår gjerne i planlegging og utføring av dette, og jeg kan gjerne komme med flere ideer, også.
------------------------------
(Jeg kunne vært riktig ekkel og foreslått at Hvite Busser gjorde deltagerne oppmerksomme på at de eneste norske jødene som ble reddet av Hvite Busser ble sneket ombord. Det sto nemlig ikke et eneste jødisk navn på listen de tok med seg.)
Jeg fikk et høflig svar med takk for innspillet, og løfte om at de skulle se nærmere på saken og komme tilbake til meg. Det har ennå ikke skjedd. Jeg antar at arrangørene regner Hvite Busser-opplegget som temmelig fastspikret. Og uten tvil vil deltagerne komme tilbake og snakke om hvor forferdelig, hvor ufattelig Holocaust var. 
Men det er å få med seg bare en del av poenget. Ja, det var fryktelig, ufattelig, hinsides noe vi kan forestille oss. Det er bare de færreste blant oss som har noen fornemmelse over liv og død i Auschwitz, Natzweiler, Sachsenhausen, Theresienstadt, osv. Ved å besøke disse stedene som turister, blir vi mer overbeviste over at disse tingene faktisk skjedde. Men vi kommer ikke nærmere svaret på spørsmålet: hvorfor var det mulig?
Til det må vi stadig konfronteres med den mulighet at det blant oss, at det i oss, bor evnen, potensialet, til å være aktiv overgriper eller passiv tilskuer; at det å være redningsmann krevde mot som få av oss egentlig har; at det ikke er så langt mellom dagens sivilisasjon og krigstidens Birkenau. Hvis vi skal hindre at Holocaust skjer igjen, må vi oppdra barn og ungdom til å aktivt ta et oppgjør med sine egne holdninger, moralitet, empati, og solidaritet. De må forstå at det er et lett valg å være turist i dag, men kan være et vanskelig valg å redde menneskeliv i morgen.

For å beseire terrorisme, må vi gjøre mange forskjellige ting

For å beseire IS må vi tilegne oss en ny tankemodell. 

Når IS har vist seg så slagkraftig i Europa at de fikk til et så ambisiøst angrep i selve Paris, er det ingen som kan føle seg spesielt trygge; og derfor vil det fremover bli mye snakk om en handlingsplan, en strategi, de tiltak som er nødvendig for å redusere og helst eliminere trusselen.

Slike diskusjoner polariseres fort, fordi det er god plass til personlige teorier som så får beleilige løsninger. Du kan tillate deg å være krigersk og ønske et kompromissløst hærtog mot fienden; eller du kan tillate deg å være pasifist og oppfordre til gjensidig forståelse, dialog, fredstiltak, osv. 

Vi ønsker oss noe som er enkelt, effektivt, risikofritt, og billig. Noe som er like lett å forstå og målbart som "innta Berlin". Vi vil se på kart hver dag som viser frontlinjene flytte seg (i riktig retning), vi vil ha klare seire i definitive slag, vi vil ha en uforbeholden overgivelse og en klar seier. Vi vil legge IS bak oss en gang for alle og komme oss videre.

Åpenbart er ikke IS innforstått med at konflikten er slik. De vil at frontlinjene skal være utydelige og stadig skiftende, de vil at vi aldri skal føle at vi har gjort definitive fremskritt i å nedkjempe dem, og de har i hvert fall ikke tenkt å gi oss noen fornemmelse av seier. De vil velge slagmarkene der vi møtes slik at det er til deres fordel, de vil holde seg unna situasjoner der de har en ulempe, de vil være uforutsigbare og kompromissløse. 

Vi er faktisk mange ganger sterkere enn dem. Vi har langt større fleksibilitet i de fleste henseende, vi har mer penger, vi har tilgang til bedre kunnskap og teknologi, vi har åpenhet som legger til rette for å lære av våre feil, og vi har faktisk en langt sterkere ideologi. 

Problemet er at vi ennå ikke har rett tankemodell. Vi er ikke vant til å prøve oss frem med ulike tilnærminger, vi er ikke flinke til å akseptere motgang og nederlag underveis, vi er ikke innstilt på å akseptere at vi er blitt mer sårbare. 

Dette kan vi endre, og her er min utfordring.

For å lykkes, må vi ha flere tanker i hodet samtidig:

  • Vi må bekjempe fienden og beseire ham, om nødvendig ved å drepe ham. Vi må lokke ham ut i kamp når vi vet at vi kan vinne, og vi må gi ham valget mellom et verdig nederlag eller en sikker død. Vi må velge våre mål med omhu, men vi må holde fienden ansvarlige for de skjoldene og de gislene han gjemmer seg bak. 
  • Vi må alltid gi fienden og alle hans støttespillere et bedre alternativ enn fortsatt kamp. Vi må vise, og ikke bare påstå, at våre verdier er mer humane, mer rasjonelle, mer nådefulle enn fiendens. Vi må bevise hver dag at vi er ute etter seier og ikke ødeleggelse.
  • Vi må gjøre fienden redd og usikker, vi må destabilisere hans tro på seg selv og sin sak. 
  • Vi må være trassige. Vi må fortsette våre liv, reise på jobb, spise på restaurant, dra på Death Metal-konserter, delta i gudstjenester/blot/Litteraturhusdebatter for å vise fienden at vi ikke lar oss kue, at vel kan vi være redde, men vi er mer modige. 
  • Vi må finne oss i at det blir flere angrep, det blir flere døde, det blir mer farlig for oss. Vi må være resiliente, vi må kunne reise oss opp og gå videre, holde samme kurs, hele våre sår, føle vår sorg, men finne styrke i at vi ikke vil gi oss.
  • Vi må prøve forskjellige ting vel vitende om at noe vil mislykkes, og da må vi lære av feilene. Det kan være at vi til tider fremstår som for naive, eller for hardhendte, for rotete, eller for nitidige. Vi må tåle kritikk og harselering og børste av oss og gjøre det bedre fremover. Dette vil ta tid.
  • Vi må være bedre enn fienden, vi må vise mer nåde, vi må forstå sammenhengen mellom målet og middelet. Ingenting skal drive oss til å ville etterligne fienden. Vi sørger over alle døde, enten de er våre, fiendens, eller ikke-stridende som havner i ilden. Vi måler ikke våre seire i antall døde, ei heller våre nederlag slik. Vi måler våre seire i at vi har drevet fienden tilbake, skadet hans evne eller vilje til videre kamp, redusert hans muligheter til å ødelegge.
  • Vi må fremfor alt ha tro på oss selv, tro på at vår sivilisasjon er langt overlegen noe fienden drømmer om, vi må se i våre sårbarheter og våre idealer en fundamental styrke. Vi bygger ikke vår styrke på blind og fanatisk tro på det hinsidige, men på fornuft, rasjonalitet, toleranse, medmenneskelighet, og evnen til å tilgi, lære, omstille oss, og dyrke åpenhet og frihet.

Disse tingene synes å stride mot hverandre, men de gjør ikke det. For det er kun historikerne som vil vite hva det var som gjorde at IS (og tilsvarende organisasjoner) gikk til grunne og verden ble bedre av kampen. 

Vi trenger en omfattende og bedre ansvarsreform

Foreldre til funksjonshemmede barn liker ikke å snakke om seg selv, og når de snakker om sine barn foretrekker de å snakke om alt barna kan.

De snakker om sine barns personligheter, deres gleder og interesser, alt som gjør det så tydelig for foreldrene at disse barna så til de grader er fullverdige mennesker.

Men de snakker sjeldent om seg selv, sine egne sorger, kvaler over valgene de må ta, bekymringer over sine barns fremtid, ofrene de må gjøre for sine barns livskvalitet og verdighet. De snakker ikke ofte om det, men hvis du kjenner dem godt nok vil du se at de alltid, altså alltid, er i tvil om sine foreldreferdigheter. De gjør så godt de kan men føler sjeldent at de når helt opp til det de aller innerst ønsker seg, nemlig at deres barn blir kvitt hemningene som hindrer funksjon; at deres barn får muligheter til å fullt og fritt utfolde personlighet, begjær, alt som de måtte ønske.

Det er flere grunner til at de kvier seg for å gå inn på dette: de liker ikke å klage, de ser at de tross alt sliter mindre enn sine barn ...

Og ofte er de helt utslitte. 

Så utslitte at ellers friske voksne må legges inn på sykehus fordi et eller annet svikter, eller at de må langtidssykmeldes. Så slitne at det altfor ofte blir samlivsbrudd som faktisk øker belastningen. Så utslitte at de gir opp å ha omgangsvenner, at det å komme på alminnelige markeringer blir et kjempeløft, at en fremgangsrik karriere bare er å glemme, men verst av alt: så utslitte at det virker umulig å være annet enn en ok forelder, å greie seg så noenlunde fra dag til dag og uke til uke.

Når man har barn, så er det en sjanse - riktignok liten - for at barnet blir funksjonshemmet. Det forekommer en sjelden gang noe uvanlig i kromosomene, eller i genene, eller ved fødselen, eller et uhell, eller noe helt uforklarlig, som gjør at barnet får alvorlige problemer, 

Hvis vi ønsker at nordmenn skal ha barn, må vi gi hver foreldre, i hvert scenario, forutsetninger for å lykkes med å være foreldre. Vi viser at vi er innforstått med det når vi har foreldrepermisjon, barnetrygd, SFO, og mye annet som gjør det mulig, og i hvert fall lettere, å være foreldre. Det er også mange særordninger for foreldre med funksjonshemmede barn: det er bred enighet på alle plan om at dette er riktig og nødvendig.

Men det er et godt stykke igjen før vi kan skryte. Tilbud og praksis varierer enormt fra kommune til kommune, og vil også variere avhengig av kommuneøkonomien. Helsevesenet har fremdeles ikke opprettet spesialisttjenester for funksjonshemmede barn: i beste fall får de "behandling" for sine "diagnoser", men stort sett behandles barn og foreldre som problematiske særtilfeller. Det går enormt utover funksjonsfriske søsken i familiene, for de blir svært ofte forsømte.

Ser man dette fra kommunenes side, er det mulig å forstå variasjonen. En funksjonshemmet borger kan være utrolig dyr, og det vil gå på bekostning av det store flertallets ønsker, og det de stemmer etter. Jo mindre kommunen er, jo vanskeligere (og dyrere) vil det være å stable på bena ekspertise og tilbud som får det til å gå vondt. Og hvis en kommune prioriterer det, er det sjanse for at familier med funksjonshemmede barn flytter inn nettopp av den grunn. "No good deed goes unpunished", som man sier.

Her må to endringer til:

  • Det må en ny ansvarsreform til hvor staten garanterer at funksjonshemmede (og deres foreldre om de er mindreårige) får nødvendige tjenester og støtte - herunder tilpassede helsetjenester, utdannelse, avlastning, boligordninger, osv.
  • Disse ordningene må ha som utgangspunkt at familiene til funksjonshemmede barn får alle forutsetninger til å lykkes i alle henseende. Når vi i fellesskap oppmuntrer folk til å ha barn, må også fellesskapet redusere effekten av den høyst reelle risikoen for at noe går galt.

Jeg vil også henstille til seriøs forskning om både kort- og langtidsvirkningene på foreldre, søsken, og andre nære pårørende til funksjonshemmede barn - deres helse og evne til å fungere som vanlige borgere. 

Nedtellingen til Kristallnacht

En seriøs markering av Kristallnacht burde innebære en vurdering om vi teller ned til en ny Kristallnacht eller om vi makter å legge slikt bak oss. Det er ingen overhengende fare, men jeg frykter det går feil vei.

Kristallnacht i Østerrike og Tyskland 9.11 og 10.11 1938 var et "tipping point" i Holocausts historie, det øyeblikk da den siviliserte verden forsto, eller burde forstått, at Naziregimet kun hadde morderiske intensjoner mot jøder, og derved mot alt og alle som ikke innrettet seg etter deres vanvittige ideer om hva som var "rent". 

Det foregikk på den måten at nazistpartiet endelig fikk det etterlengtede påskuddet til å 1) utstede anordninger for å gjøre jøder fremmede i sine egne land, 2) oppmuntre og tillate SA-bøller å gå berserk mot alt som var eller virket jødisk, og 3) eliminere ledelse fra de jødiske samfunnene ved å sende flere titusener til konsentrasjonsleire.

Kristallnacht var en orgie i hemningsløs brutalitet og maktutøvelse. Det var bare noen få som drev med herjingen, men det påfallende var at de aller fleste tyskere og østerrikere sto passivt på sidelinjen og lot det skje. 

Som så mye annet når det gjelder Holocaust, er det en underliggende uenighet om hvem som har det moralske eierskap over Kristallnacht, hvem som har rett til å markere det, og etter hvilke premisser.

(For sin del synes folk som Kåre Willoch og Haneen Zoabi at Kristallnacht er en ypperlig anledning til å sette likhetstegn mellom Israel og Nazi-Tyskland; hvilket alltid er en takknemlig sammenligning for antisemitter verden over. For hvilket annet resonnement makter gå godt å både trivialisere Holocaust OG demonisere jøder?)

Egentlig burde hvert land ha en klokke som teller ned til deres Kristallnacht. Vi burde benytte anledningen til å nådeløst stille oss selv følgende spørsmål:

  • I hvilken grad bruker myndighetene sitt maktmonopol til å beskytte folks fundamentale rett til å utøve tro, ytringer, forsamlinger, kultur, og annet som skiller seg fra det vanlige, eller endog det populære? (Eller motsatt: i hvilken grad brukes maktmonopolet for å muliggjøre vold, trusler, osv., mot folk som ønsker å utøve sine rettigheter?)
  • I hvilken grad får fordomsfremmende holdninger medbør eller motbør i folkeopinionen? (Eller motsatt: hvilke holdninger demoniseres, og hvilke holdninger ignoreres?)
  • I hvilken grad utøver den holdingsskapende eliten (akademikere, journalister, redaktører, politikere, m.m.) sitt ansvar for å motarbeide tankefeil, ubelagt synsing, sensasjonalisme, osv., for derved å opplyse offentlig debatt? (Eller motsatt: i hvilken grad henger denne eliten seg på populistiske bølger uten å reflektere over effekten på dem det gjelder?)
  • I hvilken grad kan minoriteter integrere sin norske og sin minoritetsbaserte identitet? (Eller motsatt: i hvilken grad må minoriteter vektlegge det ene på bekostning av det andre?)

Norge er mange år unna et Kristallnacht, men det er ingen laurbær å hvile på.

For eksempel: Asylmottakene må av nødvendighet snart bli mer og mer like interneringsleire (som - og dette må jeg presisere - er noe helt annet enn konsentrasjons- eller fangeleire). Det er stor risiko for at det inntreffer opptøyer i disse leirene og/eller angrep mot dem. Jeg er ikke overbevist om at vi greier å takle slike scenarioer, og om det blir flere vil det fort bli snakk om drastiske virkemidler.

Ved utgangen av 2016 er det gode sjanser for at vi har 100 000 flyktninger innenfor våre grenser, og tendensen er heller at vi segregerer disse så lenge som mulig heller enn at vi integrerer dem så snart som mulig. Vi sier vi ikke ønsker ghettoer og parallelsamfunn, men vi har ingen klarhet (med noen unntak) i hva det vil bety å være annerledes og integrert i det norske samfunn - vi krever til samme tid at de skal bli som oss men heller ikke bli for husvarme.

Det er ikke så langt til "oss vs dem" får noen virkelig stygge overtoner. I enkelte miljø er det forlengst blitt slik. Det finnes nok av folk i Norge som er villige til å spille SAs rolle, det er ikke vanskelig å identifisere grupper som er sårbare, og noen hver (også jeg) forsømmer sitt ansvar for å hindre det. Jeg tror at vi rykker nærmere en ny Kristallnacht i disse tider, snarere enn at vi skyver den unna.

Den moralske røde linjen

Sarah Tuttle-Singer er en av de mest profilerte og beste blant en rekke svært gode bloggere på Times of Israel, og i dag la hun ut følgende på Facebook (som jeg gjengir med hennes tillatelse)

Seriously: Spare me the line about how "all the Arab countries do x y or z." when I (or anyone else) criticises something that happens in Israel.

My eyes will roll so far back in my head I will f*cking swallow them if you dare try to feed me that bull$hit.

Do not tell me how other people would react in a situation - don't TELL me it's understandable that Jews beat an Eritrean man to death because "others would have done it."

I will NOT use Hamas as my moral litmus test. Ditto Taliban. Or any other group of people for that matter - Arab or American or Russian or Mongolian or Japanese or Lapp or Kenyan or Irish or ANYONE else.

My litmus test is our potential as a people to do good -- and WOW, we have such potential. And when a man is down on the ground and no longer a threat, we must leave it at that, and not take matters into our own hands, no matter how enraged or frightened we may be.

This is a moral redline and anyone who doesn't see that is truly lost.

La meg også si det på norsk: det finnes ikke raseri, det finnes ikke frustrasjon eller hjelpeløshet, som kan rettferdiggjøre eller unnskylde å peile ut og myrde tilfeldige mennesker som ikke gjør annet enn å ville leve sine liv. Det finnes ingen unnskyldning for å lynsje folk bare fordi de ser ut som "fienden," eller har samme etnisitet, språk, hudfarve, eller religion som motparten. Det finnes ingen tilforlatelig forklaring for å storme inn i et gudshus for å drepe flest mulig, eller sprenge bomber på skolebusser, festmåltider, butikker, e.l. 

Man kan forsøke å forstå sinnet, eller frustrasjonen, eller hjelpeløsheten, eller frykten som eksisterer på steder der slikt skjer.

Men slike handlinger er ikke noe å forstå, eller forklare, eller forsøke å sette i en sammenheng. De skal bare fordømmes. 

Enhver som forsøker å rasjonalisere slikt er en moralsk kujon; enhver som bifaller det er en del av problemet; det burde bare vekke unisont avsky. 

Nå har jeg sagt det. 

Fem banaliteter om Midtøsten

Fra krigsoverskriftene i tabloidpressen til "debattprogrammer" på TV (oftest mer som verbal fribryting enn noe annet), en bokhøst hvor "eksperter" forsøker å overgå hverandre i å "avsløre" hvor forferdelig Israel egentlig er, er det tykt med banale, overfladiske betraktninger om dagens vanskeligste problemer.

Her er et eksempel, det danske Politiken, skrevet av Marcus Rubin, som forsøker å forklare hvorfor Midtøsten er i oppløsning. Det er i følge ham fem årsaker:

  1. Vann, eller rettere sagt vannmangel. 
  2. Islam, men altså egentlig ikke Islam, men det som er mest likt jødedommen, buddhisme, og kristendom
  3. Israel (Selvfølgelig! Obligatorisk. Man er simpelthen ikke troverdig i nordisk media med mindre man kaster dritt på Israel.)
  4. Olje
  5. Vesten

Totalt fraværende fra denne listen er noe folkene i Midøsten (unntatt jødene da, som med sin eksistens i området er "destabiliserende") selv kunne gjort annerledes. 

Jeg ser på Rubins Facebookside at han overstrømmes av ros fra folk som gjerne vil tro slike banaliteter, så jeg får forsøke meg på å nyansere:

1. Ikke vann, men dysfunksjonelle politiske og økonomiske systemer

Midtøsten er ikke én geografi: enkelte områder i for eksempel Syria og Irak er enormt fruktbare; andre steder i området er ørken. Takket være store elver finnes det nok ferskvann, men ingen land (bortsett fra prügelknaben Israel) har gjort alvorlige tiltak for å bevare og beskytte vanntilførselen. Dette skyldes overbefolkning og politisk ustabilitet som umuliggjør investeringer i vanninfrastruktur. I mellomtiden bores det brønner som utarmer grunnvannet, og kloakk blir ikke behandlet. Det er ikke nok vann, det fordeles ikke ordentlig, det ødsles med det, og det forurenses i det.

Uten tvil ville vannmangel vært et kronisk problem for regionen uansett; men rotårsaken til krisen er de politiske og økonomiske manglene.

Det er likevel mye vanskeligere å snakke om, for da må man legge noe av ansvaret for at det svikter på landene selv.

2. Ikke Islam, men et kollektivt mindreverdighetskompleks

At terroristorganisasjoner - enten det er ISIS, Al-Qaeda, Hamas, Hizballah, osv., - rasjonaliserer sine handlinger med religiøse argumenter, har gjort debatten om de egentlige drivkreftene svært vanskelig. Jada, det er eksempler på ekstremisme blant andre religiøse grupper også, men det beviser bare det vi vet: mennesker er i stand til å gjøre uhyrlige ting mot hverandre, og ingen religion ser ut til å helt vaksinere mot dette.

Det egentlige problemet er totalitære og imperialistiske ideologier, om de seiler under nasjonalistiske eller religiøse faner. Enten de drømmer om å være sjefer i et kalifat eller et pan-arabisk imperium, har gruppene det til felles at de utnytter et fantastisk mindreverdighetskompleks i samfunnene de har befestet seg i. Nasjonalisme i den arabiske verden er fremfor alt patriarkalsk mannssjåvinisme, og det er en kilde til kognitiv dissonans at de ikke lykkes i noe. Den eneste forklaringen de greier å stable på bena er at de er utnyttet av Vesten, og særlig Vestens jøder. 

3. Ikke Israel, men venstresidens moralske unnfallenhet

Er det virkelig noen som tror at en eneste palestiner (i slike sammenhenger alltid definert som ikkejødiske arabere som har en eller annen tilknytning til dagens Israel) ville hatt det bedre om Israel ikke ble opprettet, at det i stedet ble etablert en palestinsk stat? Er det noe eksempel på en arabisk stat som har greid å skape forhold som i det hele tatt kommer i nærheten av det israelske arabere får? Selv palestinere som lever under israelsk militær administrasjon/okkupasjon har det minst like bra som arabere i arabiske land.

Det er mer nærliggende å tro at Israels eksistens har hatt en stabiliserende effekt i og med at arabiske regimer har i mange år hatt en felles fiende som har distrahert dem fra å krige med hverandre.

Det er også det rene tøv at arabere er opprørte på grunn av solidaritet med palestinerne. Palestinere ble fordrevet av Kuwait uten at noen brydde seg. De er blitt behandlet som dritt i alle arabiske land (unntatt Jordan), og ingen bekymrer seg over det. Det er ingen som har sviktet palestinerne mer enn sine arabiske "brødre".

Det som imidlertid plager arabere med Israel er at 1) israelere gjør det så bra (se tidligere poeng om mindreverdighetskompleks) og 2) at jøder har overmakt over arabere, i et område som de regner som arabisk. Israel kunne sikkert gjort mye annerledes og mye bedre, ikke minst med å integrere sine arabiske borgere i den israelske suksessen. Men problemet - slik det i stadig større grad også diskuteres i arabiske media - er ikke at Israel har gjort feil (og det har det), men at den arabiske eliten har skyldt på Israel fremfor å ta ansvar selv.

Alt dette hadde vært åpent diskutert om ikke den europeiske venstresiden hadde utviklet et Israelfetisj, som skyldes at den samme venstresiden har tatt feil i hver eneste utenrikspolitiske fanesak i etterkrigstiden. Det eneste de har igjen er Israel, og her er det et overflod av slurvete narrativer som har god grobunn i god, gammeldags europeisk antisemittisme. Det er ikke antisemittisk å kritisere Israel, men det plager ingen antisionister at de får medhold av jødehatere. 

4. Ikke olje, men valuta i feil hender

På dette punktet er Rubin faktisk inne på noe. Eksport av olje har gitt herskerne i oljeeksporterende land valuta som de ikke har tjent men som de likevel kan bruke: til palasser, biler, sexslavehandel, eiendomsbobler i Europa, luksusvarer, og lignende som overhodet ikke har hjulpet noen annet enn de rikes egen forfengelighet. Det har også ført til et enormt behov for å beskytte oljeinntektene, og det har ført til kartellvirksomhet og våpenkappløp, og også et apparat for å undertrykke sine egne.

Oljen har også finansiert lobby- og pressvirksomhet overfor vestlige regjeringer som mangler sidestykke i moderne historie. 

5. Ikke Vesten, men dårlige ledere i området

Man må løsrive seg en del fra virkeligheten for å finne årsakssammenheng mellom vestlig politikk og krisene i Midtøsten; for vi vet ikke hvordan det ville gått om vestlige makter hadde handlet annerledes enn de gjorde. Sykes-Pikot avtalen var en plan i tråd med tiden som skulle avklare maktstrukturen etter det osmanske rikets (forventede) fall. Det ble i ettertid erstattet av mandatsystemet, som man håpet ville gi arabiske land mulighet til å danne selvstyre og selvstendighet.

Både da avtalen ble kunngjort og i ettertid er det lett å se mangler med den, men det er verdt å merke seg at den arabiske motstanden hovedsakelig bygget på rivaliserende despotisme - "selvstendighet" gikk ut på å erstatte det osmanske imperiet med et arabisk imperium. Hvem som skulle styre det, kunne lett (om man skal snakke hypotetisk slik Rubin gjør) blitt avgjort med en langvarig krig.

Uansett har landene i Midtøsten hatt selvråderett i flere tiår nå, og flust med muligheter til å trekke bedre grenser, etablere bedre regimer, og gjøre det bedre for sine folk. Og det har også skjedd, om enn i beskjeden grad. Vi er forlengst kommet dit at de ikke kan skylde på avtaler som ble gjort for 100 år siden.

Det behagelige med dogmer

Krisen i Midtøsten kommer oss stadig nærmere, og før eller senere må debatten løfte seg over dogmene som innlegget til Rubin representerer.

Årsakene til at vi har en krise, og at den blir verre, er mange og sammensatte.

Jeg byttet ut Rubins fem banale årsaker med fem andre som er et hakk bedre men likevel temmelig overfladiske. 

Antagelig må vi i Vesten ta store deler av ansvaret for å finne ut av det hele. Løsningene vi kommer frem til blir vanskelige, risikofylte, og vil innebære smertefulle valg - og noen av disse valgene vil i ettertid vise seg å være feil. Hovedproblemet vårt er at vi har bygd en politisk kultur som utsetter vanskelige erkjennelser om virkeligheten. 

Noen kjappe om valget

Noen betraktninger om valgresultatet:

  • Valgkampen for stortingsvalget i 2017 starter i dag.
  • De borgerlige partiene håpet nok i det lengste at MdG i hovedsak ville ta stemmer fra de rødgrønne, men på en eller annen måte gikk det ikke slik. Noe å ta innover seg.
  • Hvis Arbeiderpartiet i Tromsø velger å gi fascistpartiet Rødt makt heller enn å samarbeide med Høyre, bør 1) ingen i Tromsø stemme på Arbeiderpartiet i overskuelig fremtid, eller inntil 2) Arbeiderpartiet sentralt gjør det klart at et samarbeid med Rødt er uforenelig med Arbeiderpartiets sentrale verdier. 
  • Jeg har mye til overs for Shoaib Sultan og tror han vil være en utmerket ordfører i Oslo. Jeg har adskillig mindre til overs for partiet hans. Men slik er det gjerne i lokalvalg.
  • NRK brøt sperrefristen for forhåndsresultater, og trues visstnok med "kjempebot". Boten skal i så fall betales av alle Norges TV-eiere. Det eneste riktige er at NRK ikke får forhåndsresultater ved neste valg, og at journalisten som glapp settes på andre oppgaver enn valgsaker, for godt.
  • Jeg stiller meg i køen over dem som mener at pressen i det store og hele gjorde en elendig jobb med å opplyse opinionen om de reelle politiske problemstillingene. Dette må partiene ta ansvar for å korrigere. 

Vi får håpe at alle skjerper seg til neste valg.

11.09.15 - hva har vi lært?


"The WTC shadows over Manhattan" by Cait Hurley from London, UK - Flickr. Licensed under CC BY 2.0 via Wikimedia Commons - https://commons.wikimedia.org/wiki/File:The_WTC_shadows_over_Manhattan.jpg#/media/File:The_WTC_shadows_over_Manhattan.jpg

Det var et helt bestemt øyeblikk om ettermiddagen 11.9.01, da jeg sto i kø for å bli evakuert fra Manhattan over Hudson-elven til Weehawken, at jeg og mine tre kollegaer (Steve, Bob, og Mark) diskuterte at denne dagen vil forandre alt. Det var en aldeles strålende solskinnsdagn, men i bakgrunnen ruvet en røyksøyle som vi bare orket å se på innimellom. Vi hadde gått forbi en kø med ambulanser på Westside Highway som strakte seg så langt øyet kunne se i begge retninger. Vi gikk også forbi en brannstasjon der store sterke menn satt med hodet i hendene, immobilisert av sorg. 

Dagen forandret alt. Talene som kom etterpå, plutselig langt mer synlige militære styrker og maskiner, bilder av ødelagte ting og mennesker fra Afghanistan, Irak, Pakistan, og etter hvert Syria og Libya. Vi gikk inn i en epoke som vi egentlig ikke har navn på, og som vi må overlate til historikere om flere tiår å finne ut av.

Det var enkelt å forstå at angrepene i luften og så mot bygningene på USAs østkyst var onde handlinger, planlagt av kyniske mennesker uten noe som lignet på et godt formål. Men det har vist seg mye vanskeligere å forstå hvorfor så mange i Midtøsten feiret angrepene, og hvorfor terrorisme finner så mange sympatisører i Vesten, og hvordan det å bekjempe slik ondskap skaper virkninger som er så skremmende og uoversiktlige.

Det er ingen rett linje, ingen klar årsakssammenheng mellom det som skjedde før 11.09.01, det som skjedde den dagen, og alt det som er skjedd etterpå. De to enkleste modellene: at det utelukkende er Israel/USA/Vesten som har forårsaket det; eller at Islam nødvendiggjør det, er så banale at de burde ikke ha noen plass i seriøs debatt. Men det sier sitt om vanskelighetene hos oss at de faktisk blir presentert som forklaringer.

Likevel: med etterpåklokskap har vi i Vesten begått mange feil, men vi har i alle fall forsøkt å løse problemene og vi har tatt innover oss følgene. Hvis vi kan slippe taket i de dogmatiske kjepphestene som preger debatten om alt etter 11.09, er det også mulig at vi kan lære av det vi har gjort og forbedre oss. I dagene, ukene, og månedene etter 11.09 i USA kom en selvransakelse blant amerikanere som er noe av det mest inspirerende jeg har opplevd. Det ble skrevet, diktet, malt, fotografert, og komponert verk i helt nye sammenhenger, som gjorde at det ble utenkelig for amerikanerne generelt, og new yorkere spesielt, å gjøre noe annet enn å rydde bort, bygge opp igjen, og gå dypere inn i hva det vil si å være amerikaner. 

Ser vi på historien, har terrorisme aldri ført frem med sine mål. Al Qaeda er fremdeles aktiv og driver mye faenskap, for ikke å snakke om utskuddet ISIS. Men de lykkes ikke med stort annet enn selve middelet de velger, nemlig å så frykt med oppsiktsvekkende vold, som igjen radikaliserer de ofte høyst reelle motsetningene de utnytter, og skaper en debatt hos oss som veksler mellom å være konstruktiv og håpløs.

Som også president Bush sa i dagene etter angrepene: å nedkjempe fienden vil ta lang tid, vil kreve alt vi har av ressurser, og vil derfor kreve alt vi har av tålmodighet og kløkt. Han hadde rett i dette, selv om det kan diskuteres om han tok det til følge selv. 

Problemene som ga grobunn for 11.9 utgjør også de største drivkreftene for flyktningekrisen som kommer oss stadig nærmere. Den har skapt et kaos i Midtøsten som kanskje kan avgrenses i nær fremtid, men som ikke vil la seg på løse på lang tid, og etter ubegripelige menneskelige lidelser. Dette er fenomenet som karakteriserer vår generasjon. Hvor godt vi løser det er avhengig av hvilke problemer vi tar for oss. Hvis problemet vi velger er å finne støtte for verdensbilder vi har valgt for lenge siden, blir det en lang, tung, blodig, og frustrerende vei.

Vi må se flyktningene i ansiktet

Vi omtaler flyktninger som ansiktsløse vesener, enten vi anser dem som stakkarslige (slik snillistene gjør) eller ondartede (slik fremmedfryktige gjør). Det er husrom nok til mange flere nordmenn; men det skorter på hjerterom og mot.

En ettermiddag i september 2001 øket befolkningen på Gander med 68%. Fordi: I forbindelse med terrorangrepene 11.9 i USA ble det store omveltninger i lufttrafikken over, til, og tildels fra USA. Mange fly på vei inn i USA måtte lande i Canada. Så ble det opp det til canadierne å improvisere, måtte stille opp, for å få orden på kaoset. En av de mindre kjente episodene av dette var gjestmildheten til de canadiske myndighetene generelt og innbyggerne i Gander, Newfoundland, spesielt. Les en god gjennomgang på Snopes. 

Hva ville vi gjort om det kom 3,4 millioner mennesker til Norge i ettermiddag? Det hadde ikke stått på evnen, vi hadde greid det: vi hadde funnet ekstrasenger, sofaer, plass ved spisebord, osv., til at de fikk det grunnleggende. Ved frivillig innsats hadde vi sørget for skolegang til barna, helsestell, og alt annet som hadde gjort at disse fremmede følte seg som gjester. Det hadde vært beintøft: Å ordne opp for disse menneskene ville da vært vårt prosjekt i overskuelig fremtid. (Og det hadde vært et prosjekt vi hadde hatt godt av, spør du meg).

Gjestfriheten på Gander er en solskinnshistorie fra en stormfull tid, og 11.9-flyktningene kom seg hjem igjen etter kort tid.

Likevel: Her i Norge krangler vi så bustene fyker om vi har evne til å ta i mot 8000 flyktninger fra IS (ja, de som lager HD TV-show av grusomme mord og systematisk voldtar kvinner) over de neste tre årene. 8000 flyktninger er 0,16% av vår befolkning. Så jeg mener: det er ikke evnen det står på. Selvfølgelig greier vi 8000 flyktninger. Det er viljen som skorter, og la oss være oss være ærlige om det, i hvert fall.

Men vi er ikke sikre på om vi vil. Samtidig som vi stiller i alle mulige internasjonale fora og moraliserer over at andre land mangler medmenneskelighet. 

Og da blir jeg kvalm, og flau, og ganske deprimert.

For all del:

Jeg forstår bekymringene over folkevandringene inn i Europa; jeg forstår regnestykkene som gjør oss redde over fremtiden til velferdssamfunnet; jeg forstår behovet for å reagere mot adferd og holdninger som strider mot vår overbevisning om menneskeverd. Jeg innser at innvandring setter press på lokalsamfunnene der de bosetter seg, at velferdsordningene våre bygger på en sosialkontrakt som er ukjent for folk som ikke har vokst opp med den.

Og at problemene som skaper flyktningestrømmene er sammensatte, uoversiktlige, og vanskelige å løse. 

Jeg forstår alt det der.

Men jeg forstår også at jeg aldri har vært i nærheten av den desperasjon, nød, og frykt som de aller fleste flyktningene fra Midtøsten opplever eller har opplevd.

Jeg har ikke evne til å forestille meg hva det vil si å skrape sammen alt jeg har av penger for å velge en av mine sønner og håpe at han overlever ferden med menneskesmuglere til et eller annet sted i på et annet kontinent, over fjellpass med banditter, gjennom områder med krigsherrer og massemordere, på gummibåter over åpent hav, oppå bakakselen på lastebiler gjennom hele Europa, inntil gutten plasseres på et gatehjørne eller en kafe eller foran en politivakt med beskjed om å melde seg og håpe på det beste.

Jeg vet at de familiene som får karret seg inn i og gjennom Tyrkia, på en dårlig båt over til Kos, på en eller annen måte til Makedonia, for der å få 48 timer på meg til å komme meg videre til Serbia, og så på en eller annen måte inn i Ungarn, i håp om å komme til Tyskland, at de er desperate mennesker. 

Jeg vet også at alle hindrene vi legger i veien for dem - og som kanskje sågar er nødvendige - vil gjøre at mange tar større sjanser og flere dør i sine forsøk på å flykte. Og jo verre situasjonen i Syria, Irak, og andre steder blir, jo flere vil føle at de står i vinduet i en brennende skyskraper og føler at de har valget mellom å brenne ihjel eller satse alt på å hoppe.

Det som gjør meg så opprørt er måten vi omtaler disse menneskene på.

Om vi synes det er problematisk at de banker på dørene våre, så er deres problemer langt, langt verre. Om vi synes at omstillingene som kreves fra oss er tøffe, er det de som havner i et land som i mange sammenhenger virker som en fremmed planet, med beboere som ikke ønsker dem velkommen.  Om vi er bekymrede for at det finnes radikale og fiendtlige folk blant dem, er det de som er redde for at de skal holdes ansvarlige for det enkelte av dem måtte finne på. Om vi synes de burde lære seg norsk, er det de som må lære seg det. 

De er ikke hjelpeløse stakkarer slik enkelte "snillister" omtaler dem; og de er heller ikke utspekulerte mørkemenn slik enkelte "innvandrerskeptikere" omtaler dem. Det er opp til både den enkelte flyktning og oss om han/hun blir en belastning eller en fordel for samfunnet vårt; jeg tror nemlig begge deler er mulig avhengig av såvel våre som deres valg.

Men jeg håper at vi i debatten kan lære oss å ta utgangspunkt i at de er mennesker i en fortvilelse som vi ikke kan forestille oss. Jeg håper vi kan være oppriktige om forskjellen mellom det vi evner og det vi ønsker. Vi må gjerne diskutere hva vi forventer av flyktningene, og hva som er konsekvensen for dem som bryter med de velfunderte reglene vi forhåpentligvis kommer frem til (for eksempel: hijab er ok, voldtekt er ikke det). Det er mye å være uenige om, og mye å diskutere. For all del. Men la oss ikke gjøre den synden å ikke se flyktningenes ansikt.

Førerkortsensorers guddommelige status og følger av denne

Norge er et av de dyreste landene å kjøre opp i, uten at det synes å gjøre trafikksikkerheten her så mye bedre enn i land vi ellers ville sammenlignet oss med. Til tross for omstendelig opplæring, stryker omkring en fjerdedel på praktisk oppkjøring og enda flere på teorien. Med andre ord: vi har trafikkopplæring som gir god business, målt i kroner per håpefull elev, til trafikkskolene; men som ikke gir fantastiske resutlater på førerprøven eller på veien etterpå. 

I praktisk prøve har sensor all makt, for i følge reglementet kan hans eller hennes beslutning ikke påklages eller overprøves så lenge den er grunngitt i "skjønnsmessig vurdering." Dette går sikkert bra i de aller fleste tilfeller, men riktig interessant kan det bli når sensorer skal vurdere kjøreevner til folk som har lang praksis som bilister (eller lastebilsjåfører, eller annet).

Her snakker vi om kandidater som vil bytte inn førerkort de har fått i andre land og som i utgangspunktet ikke trenger alle de ekstra kursene vanlige 18-åringer må gjennom for å få lov til å kjøre opp. Her får enkelte sensorer virkelig utfolde "skjønnsmessig vurdering".

Jeg har gjort en liten undersøkelse blant amerikanere som har flyttet hit og villet kjøre på norsk førerkort. En god del har hatt smertefrie opplevelser med proffe trafikklærere og sensorer, men det er også en god porsjon vanvidd.

Eksempler på årsaker sensorene har gitt til å stryke amerikanere, med mellom fem og tyve års kjøreerfaring, er:

  • Kandidaten snakket ikke norsk. (Sensor nektet å instruere på engelsk, så kandidaten strøk for å ikke ha fulgt med).
  • Stoppet på gult (sensor mente det hadde vært best om de ga gass og kjørte gjennom krysset)
  • Skiftet gir på "miljøfiendtlig" måte, hva nå enn det betyr
  • Stoppet ved et hinder for å få oversikt i stedet for å bare kjøre på (kandidaten hadde tyve års erfaring som lastebilsjåfør)
  • Så ikke på veien på riktig måte (selv om det ikke oppsto en eneste kinkig situasjon)

Gjennomgående i disse eksemplene er at sensor benyttet anledningen til å snakke nedsettende om USA og amerikanske bilister før oppkjøringen begynte. Det fikk forresten også kandidater som besto oppleve. Gjennomgående er også at kandidatene må ut med mellom kr 15 000 og 20 000 for å få muligheten til å kjøre opp igjen.

Det er mulig at sensorene som sto for disse beslutningene hadde bedre grunner enn disse, men ettersom "skjønnsmessig vurdering" er helt uransakelig kriterium i denne bransjen, behøver de ikke gå inn på det. Om kandidaten kjørte fantastisk og plettfritt, men sensor ikke likte hårfrisyre, antrekk, utseende, stemme, eller noe annet, trenger ikke sensor gjøre noe annet enn å komme med noen vage innvendinger og så bruke de magiske ordene "skjønnsmessig vurdering".

Mitt råd til folk som skal kjøre opp, og særlig når de skal opp etter innbytteordningen, er å ha med seg trafikklærer (eller annen voksen person, som for eksempel en advokat) under oppkjøring; ta opp prøven på video; og bite seg godt merke i de formelle kravene som stilles til sensor.

Jeg oppfordrer folk med lignende erfaringer med "skjønnsmessig vurdering" til å komme med eksempler på besynderlige begrunnelser for stryk. 

 

Å grine etter at skolebussen dro av gårde.

I dag morges satte jeg sønnen min på skolebussen, kysset ham som jeg alltid gjør på hodet, og gikk ut av bussen.

Og så hulkegråt jeg en stund før jeg satte meg på sykkelen, og så gråt jeg litt mer på veien mellom vestre Bærum og Bjørvika.

Noen ganger peiler vi oss inn mot milepæler i livene våre, andre ganger kræsjer de inn i oss.

Der jeg sto og lot tårene renne ned på asfalten, der har jeg stått mange ganger med sønnen min, vi begge stuptrette, og lurt på hvordan jeg skulle greie dagen -  uken, måneden, og året virket uoverkommelige, men jeg sto der fast bestemt men sterkt tvilende om at dagen, den skulle jeg greie. Fikk ham på bussen, planla alt jeg måtte få til før jeg tok ham av bussen senere på dagen.

Det har vært all slags vær disse morgenene: 20 kuldegrader og 20 varmegrader, øsende regn, snøfall så tykk at skolebussen ikke kom frem, mørkt om vinteren og lyst om sommeren. Bussen har som oftest vært presis, men noen ganger forsinket. Noen ganger har sønnen min vært så søvnig at han har støttet seg til meg; andre ganger har han forsøkt å stikke av.

Sønnen min har "tung" autisme og "alvorlig psykisk utviklingshemming", og til høsten begynner han på videregående.

For nesten seks år siden ble jeg alenepappa, og da var han en liten, puslete gutt som satt i barnesete, var "utagerende" slik at han trengte skjerming, var på tunge medisiner, gikk aldri på do på egen hånd, og sov nesten aldri en hel natt. Han hadde kronisk mørke ringer under øynene.

Nå er han over gjennomsnittet høy, slank og sterk, nesten alltid rolig, sover oftest godt, og ser kjernesunn ut.

Så jeg gråt av lettelse.

Det som virket helt uoverkommelig for nesten seks år siden har gått seg til, dag for dag. Takket være bussjåfører, miljøarbeidere, lærere, spesialister, PP-rådgiver, leger, andre i helsefaget, tjenesteledere i kommunen, og et stort antall forståelsesfulle folk i ulike roller, er sønnen min friskere enn han har vært siden han ble uforklarlig syk for over fjorten år siden. Vi har fylt inn syv tykke kontaktbøker i denne tiden, sittet i møter, pratet på telefonen, møtt opp, hatt medgang og motgang (den verste motgangen kan vi forøvrig takke Utdanningsforbundet for), og slik har dagene gått og blitt til mitt livs største prestasjon.

Jeg har lært mer av sønnen min enn av noe annet menneske. Av ham har jeg lært om mine egne (og mange) begrensninger, men også om det beste vi mennesker har å gi hverandre: tillit, kjærlighet, oppriktighet, verdighet, og hva disse tingene betyr i praksis.

Milepælen som traff meg midt i trynet der jeg så den grønne bussen forsvinne over bakketoppen gir kanskje rom for stolthet etter hvert. Men akkurat i dag triller tårene i glede over at gutten min er blitt en ung mann, og takknemlighet over at vi vokste opp sammen.

En disputas som stryker etter hårene

I dag fredag skal det foregå en disputas ved Universitetet i Oslo om en avhandling ved navn "Krokodilletårer for palestinske flyktninger."  Selve avhandlingen er ikke tilgjengelig online, så vi kan bare forholde oss til "forfilmen" (som innledes med en skilding av forholdene i Yarmouk, en bydel/flyktningeleir utenfor Syria som er blitt overtatt av ISIL og nærmest tømt for palestinere.)

Den er ikke snauere enn at den vil "forklare hvorfor det ikke lyktes å finne en løsning på flyktningproblemet," et problem som vi får vite  "utgjør i dag verdens største og lengst varige flyktningproblem" som attpåtil er "langt ned på den internasjonale agendaen." 

Forklaringen, i følge forfilmen, beror på fire faktorer: "Israels taktiske egenskaper i det internasjonale diplomatiet, innenrikspolitiske hensyns dominans over utenrikspolitiske strategier i utformingen av amerikansk politikk, problemet med timing i internasjonal politikk, og den tilsynelatende lave kostnaden ved å la problemet fortsette å være uløst."

La oss først ta premissene, som høres mer ut som paroler:

  • Grunnen til at det palestinske flyktningeproblemet er verdens største, beror på semantikk. UNRWA baserer seg på en definisjon av flyktning som er helt enestående i verdenshistorien, nemlig at en palestinsk flyktning er en som bodde i det britiske mandatområdet mellom 1946 og 1948, mistet muligheten til å bo der som følge av konflikten i 1948, og alle etterkommere. For alle andre enn palestinere gjelder en langt strengere definisjon på "flyktning."
  • Det er også det lengst varige flyktningeproblemet på grunn av det samme semantiske trikset. Det er mange som en gang var flyktninger, som har vært borte lengre: etniske tyskere fra Øst-Europa, armenere, assyrere, m.fl. For ikke å snakke om jødiske flyktninger fra Russland, Øst-Europa, m.m. Forskjellen er at alle disse gruppene har fått anledning til å starte nye liv i landene de flyktet til.
  • Langt nede på den internasjonale agendaen - javel, men sammenlignet med hva? Finnes det noe internasjonalt problem som har fått så mye oppmerksomhet, fra så mange? Finnes det en eneste flyktningegruppe som har fått så mange økonomiske løft per hode, som palestinerne? 

Så er det forklaringene, som uten tvil har stor appell, men virker lettvinne og overfladiske:

  • Det er vanskelig å vite hva "Israels taktiske egenskaper" egentlig betyr, ikke minst fordi "taktikk" går på handlinger og beslutninger. "Taktiske ferdigheter" ville vært et bedre utrykk, men det hadde kanskje virket som et kompliment? Gitt (for eksempel) FNs besettelse med å fordømme Israel ved hver tenkelige og utenkelige anledning, ser det ikke ut som taktikken har lyktes særlig godt med å holde det palestinske flyktningeproblemet av dagsorden. 
  • "Innenrikspolitiske hensyns dominans" er forøvrig ofte kodeord for "jødisk lobby." 
  • "Problemet med timing i internasjonal politikk" vil jeg gjerne lese mer om. Men jeg vil også konstatere at det palestinske flyktningeproblemet er kontinuerlig på dagsorden i så å si alle utenrikspolitiske saker.
  • "Den tilsynelatende lave kostnaden ved å la problemet være uløst". Formuleringen her er for det første påfallende, for det gir inntrykk av at det finnes en enkel løsning på problemet. Det er latskap, eller unnfallenhet, som gjør at det bare blir liggende, på samme måte som et tak som er slått lekk. Vi får inntrykk av at det er manglende vilje fremfor alt annet som får det til å vare.

 Så er det de faktorene som helt utelates, og blant dem:

  • Feil hos lederne på palestinsk side innenrikspolitisk - det er vanskelig for historikere å få tilnærmelsesvis den samme tilgangen til dokumentasjon hos palestinerne som de får hos israelerne, men selv en gjennomgang av offentliggjorte dokumenter bør vise at en kombinasjon av korrupte og fascistiske ledere har vanskeliggjort situasjonen for palestinerne. 
  • Valget  blant palestinske ledere om å fremme sine politiske saker gjennom terrorisme - det er mange grupper som har vært mye vanskeligere stilt enn palestinerne som har valgt bort terrorisme, men det er neppe noen som har fått så stor "forståelse" for dette middelet som dem.
  • Uviljen til Egypt og Jordan å etablere palestinsk selvstendighet da de hadde muligheten - mellom 1949 og 1967 var Gaza under egyptisk militær okkupasjon, og Vestbredden og østre Jerusalem var forsøkt annektert av kongeriket Jordan. Dette var den arabiske verdens anledning til å etablere palestinsk selvstendighet, men det skjedde altså ikke.
  • Uvilje hos omkringliggende arabiske regimer til å integrere sine palestinske "brødre". Om man skulle anvende UNRWAs definisjon på "flyktning" på jøder som flyktet fra arabiske land i den samme tidsperioden, vil det antagelig være flere arabiske flyktninger som er jøder enn palestinere. Forskjellen - igjen - er at de flyktet til samfunn der de hadde mulighet til å integreres og skape nye liv. De fleste i Israel, men også blant annet i Frankrike.
  • Den geopolitiske sammenhengen som har påvirket motsetningene mellom palestinerne og israelerne, og særlig under Den kalde krigen. Det er forøvrig verdt å merke seg at USAs politikk overfor Israel endret seg vesentlig etter 1967 og har fortsatt å utvikles siden da. Imidlertid er det tydelig at særlig krigene i 1967 og 1973 også ble en test av våpenteknologi og krigsdoktriner mellom supermaktene og kan ha bidratt til ønsket om detente fra sovjetisk side frem til Gorbachov.

Det er selvfølgelig mulig at avhandlingen går gjennom alle disse spørsmålene, men forfilmen tyder ikke på det; rimelige spørsmål å stille kandidaten hadde vært:

  • Hvilken metode har du brukt for å eliminere andre faktorer enn de fire du påpeker? 
  • Hvilke kilder har du brukt for å vurdere beslutninger og handlinger fra andre parter enn dem du påpeker? Europeiske kilder burde vært åpne, men hvordan er du blitt informert om palestinske, arabiske, sovjetiske, og andre aktører?
  • Hvilket grunnlag har du for å mene at flyktningeproblemet hadde vært løst om disse faktorene ikke hadde gjort seg gjeldende? Hva mener du helt konkret har manglet?
  • Hvilket grunnlag har du for å si at politisk aktivisme for palestinerne har vært underordnet den humanitære innsatsen? 

Blir vi snart ferdige med å diskutere Hadia Tajiks private valg?

Jeg håper at debatten om Hadia Tajiks private valg penser seg inn på det viktigste problemet, nemlig Hvordan kan vi sikre at alle våre medborgere sikres retten til frie valg om blant annet ektefelle, når det i enkelte miljøer legges hindre for slik frihet?

Det er etterhvert blitt en lang rekke meningsinnlegg av varierende kvalitet om utfordringen fra "Jeanette" til Hadia Tajik, om Tajik fortsatt regner seg som muslim etter å ha giftet seg med en ikke-muslimsk mann.

Det er blitt en polarisert debatt, der hver part snakker om forskjellige ting (men Tajik, som var hovedemnet, utmerker seg ved å være krystallklar på saken som er tatt opp om akkurat henne). (Se forøvrig Gunnar Stavrums kommentar tidlig i debatten og reaksjonen fra Hege Storhaug).

Her er mine kommentarer:

  • Å trekke frem Hadia Tajiks personlige valg var uten tvil nærliggende og åpenbart effektfullt, men på saklig grunnlag var det malplassert. Det er forlengst helt åpenbart Tajik ikke retter seg etter tradisjonell islam, og at hun - som hun selv påpeker - er i stand til å tenke og handle på selvstendig grunnlag. Hennes avklaring var beundringsverdig godt formulert, men ingen burde vært overrasket over innholdet i det.
  • Nettopp fordi staten godtar ekteskap som er inngått i religiøse institusjoner, må vi forholde oss til at alle trossamfunn har regler for hvilke vielser de vil forrette i. Dette kommer av at ulike trossamfunn har ulike oppfatninger om de religiøse privilegier og forpliktelser som inngår i et ekteskap. Ekteskap og familie er en helt sentral del av alle trossamfunn jeg kjenner til, og det er en nødvendig del av trosfrihet at vi aksepterer at forskjellige regler og skikker gjelder.
  • Men så kommer det mange viktige nyanser inn i bildet. Kommer de religiøse privilegiene og forpliktelsene i konflikt med norsk lov? Hvordan håndheves forskjellen mellom religiøst godkjente og ikke-godkjente ekteskap? 
  • I Norge er tvangsekteskap allerede og forlengst forbudt. Vi kan og bør diskutere om forbudet etterleves, og hvordan myndighetene håndhever det. 
  • Men det er en viktig prinsipiell forskjell mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap (alle tvangsekteskap er arrangerte, men ikke alle arrangerte ekteskap er ikke påtvungne, det er ganske enkelt). 
  • Det er mange gråsoner å vurdere innenfor begrepet "arrangerte ekteskap".  Det er mye orging, i alle mulige kulturer, for å "arrangere" at kompatible mennesker finner frem til hverandre, eller å hindre at dårlige ekteskap inngås. Det er lett å se ytterpunktene, men vanskelig å trekke de helt klare linjene mellom dem. Jeg er ikke helt med på at arrangerte (men frivillige) ekteskap er like legitime som kjærlighetsekteskap i norsk sammenheng, men at de skal være like legale er jeg helt med på.
  • For eksempel: hvor går grensen mellom "tvang" og "press"? Jeg antar (og håper) at hvis jeg - som mann i en viss alder - kom trekkende med en naiv og sårbar 18-åring som jeg ville gifte meg med, så ville familie og venner øve et visst press på at jeg skulle skjerpe meg. Hadde jeg vært berettiget i å klage? 
  • De som gifter seg innenfor samme trossamfunn og/eller etnisk gruppe er hverken bedre eller dårligere enn dem som gifter seg utenfor, og denne forkynnelsen om at flere muslimer bør gifte seg med ikke-muslimer er temmelig håpløs. Minoriteter er integrerte i samfunnet når de har anledning til, og benytter seg av, å delta i samfunnsoppgaver - arbeidsliv, utdannelse, politikk, frivillighet, osv. Det er en del debattanter som må lære seg forskjellen mellom assimilasjon (som ofte kan være dypt problematisk) og integrasjon (som stiller krav både til samfunnet og den som kan integreres).
  • Slik jeg ser det, er den underliggende problemstillingen denne: Hvordan kan vi sikre at (for eksempel) våre muslimske medborgere sikres retten til frie valg om blant annet ektefelle, når det i enkelte miljøer legges hindre for slik frihet? "Jeanette" reagerer på at Tajik har benyttet seg av en frihet hun - altså "Jeanette" ikke føler at hun har. Det er en forståelig reaksjon, men problemet ligger ikke hos Tajik; men hos dem som begrenser "Jeanettes" frihet.
  • Min liberalistiske impuls er at staten kun skal godta ekteskap som er inngått i offentlig regi, og la religiøse vielser kun være lovlige ritualer. Jeg er også inne på tanken at alle ekteskap som er inngått i utlandet må bekreftes av en offentlig prosess her som ligner på prosessen ved å registrere innvandring. Da kan også søkere attestere at det ikke dreier seg om bigami, at begge parter hver for seg bekrefter at det er frivillig, og at aldersgrenser overholdes.

 

Er det verre å være en SCHMAKK eller enn PATZ?

Ervin Kohn, som blant annet er leder i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, er en av få yiddishtalende i Norge. Med jevne mellomrom legger han ut yiddishe ord som kan gi glede for norsktalende. Forleden skrev han om disse to ordene, og jeg tillater meg å skrive litt mer om dem her.

Et av de mest utbredte låneordene fra yiddish til (i hvert fall amerikansk) engelsk er ordet "schmakk" (se mer om staving under). Det er et ord vi kunne ha stor glede av å innlemme (hehe) også i norsk dagligtale.

Den bokstavelige betydningen av ordet er "penis", visstnok av et gammeltysk ord for "slange". 

Men blant yiddishtalende har ordet en annen betydning, nemlig "idiot". Det er en fornærmelse, men en man også kan bruke om seg selv, for eksempel "jeg var en skikkelig schmakk som smurte med klister på fjellet fordi det var kram snø i dalen". 

Prøv å uttale det noen ganger, så vil du oppleve at det er lett å legge inderlighet i det. "Han er en skikkelig SCHMAKK assa!!" Det føles godt, som om man virkelig har satt skapet på rett plass.

Den inderligheten kan være årsaken til at ordet har fått en endring i mening i amerikansk dagligtale, hvor det nærmest betyr "drittsekk". Eller - som Ervin er inne på - det gode norske ordet "kødd" i overført betydning.

Når man sier "schmakk" i en yiddish sammenheng snakker man altså om mangel på intellektuell kraft; i amerikansk-engelsk snakker man om mangel på moralsk kraft. 

Men så er det annet yiddish ord som kommer inn i bildet, nemlig "patz", som er nesten like takknemlig å uttale, og som også betyr "penis". 

"Patz" i yiddish dagligtale er en person som er uvøren på en hensynsløs måte - "se deg for, din patz!" Det er karen som kjører opp på fortauet for å komme frem i trafikken og tvinger fotgjengere inn i grøfta. Her er det snakk om være tankeløs uansett tenkeevne. 

En schmakk gjør seg oftest skyldig i en unnlatelse ved å ikke tenke seg godt nok om; en patz gidder ikke prøve en gang. 

Så litt om stavemåte:

Yiddish skrives med hebraiske tegn, og det fører til at det ikke finnes noen "riktig" stavemåte med det latinske alfabetet; folk staver det slik de mener det bør staves. Ordet schmakk staves på yiddish slik: שמאָק men på amerikansk oftest "schmuck". En slik stavemåte vil avstedkomme feil uttale på norsk, så derfor kommer man nærmere ved å stave det "schmakk." "Patz" staves "putz" på amerikansk engelsk og פּאָץ på yiddish. Samme problem med forskjellen mellom u-lyd på engelsk og norsk.

Rotet til Netanyahu og Obama

Netanyahu har med særlig to uttalelser i valgkampen lagt til rette for en krise i forholdet mellom USA og Israel som er unødvendig og skadelig for alle. Obama overreagerer og er i ferd med å gjøre sin største utenrikspolitiske feil ved å la sitt raseri mot Netanyahu gå utover hele det bilaterale forholdet. Nå må alle skjerpe seg.

I oppløpet til det som ble Netanyahus store valgseier, var det særlig to uttalelser som ble lagt merke til: om utsiktene til et palestinsk stat i hans (da, eventuelle) regjeringsperiode; og dette om arabiske velgere. Begge disse skal ha vært tatt opp i den svært så forsinkede "gratulasjonssamtalen" mellom Obama og Netanyahu og danner åpenbart grunnlaget for en svært skjerpet amerikansk tone overfor Israel.

Vi er i et spill som vil ta noen uker å kjøre ferdig, men disse to kommentarene er verdt å se nærmere på.

Utsiktene til en palestinsk stat

Netanyahu sa i et intervju med Ma'ariv som senere ble lagt ut som video følgende

"I think that anyone who is going to establish a Palestinian state today and evacuate lands is giving attack grounds to the radical Islam against the state of Israel," min oversettelse: "Jeg mener at enhver som vil etablere en palestinsk stat og evakuere landområder, gir radikal islam angrepsposisjoner mot staten Israel." 

Dette ble av New York Times fortolket til å bety at han var "declaring definitively that if he was returned to office he would never establish a Palestinian state," min oversettelse "erklærte definitivt at hvis han ble gjengvalgt ville han aldri etablere en palestinsk stat".

New York Times, og andre som la det frem på lignende måte, gjør seg her skyldig i usedvanlig dårlig journalisthåndverk - det er gode grunner til å være veldig skeptisk til Netanyahus oppslutning om en tostatsløsning, men dette er ikke sitatet som avklarte hva han egentlig mener. Antagelig var Netanyahu tvetydig med vilje og ønsket å virke definitiv for en gruppe og mer reflektert overfor en annen. Slikt gjør alle politikere stadig vekk. 

Problemet med NYTs fortolkning er at det avleder oppmerksomheten fra de spørsmålene som Netanyahu virkelig bør besvare i klartekst, som for eksempel: Hva mener han med "i dag"? Hva kan og bør Israel gjøre for å motvirke ekstremistiske tendenser på Vestbredden? Hvis en tostatsløsning virkelig er så vanskelig å oppnå, hvilke andre løsninger ser han for seg som vil gi palestinerne forutsetninger for å utvikle et bærekraftig, fritt samfunn? 

Det er jo ellers litt ironisk at alle disse som tidligere har erklært tostatsløsningen for død nå forskrekkes over at Netanyahu er inne på noe av det samme. 

Jeg synes det var mer oppsiktsvekkende at Netanyahu også sa følgende i den samme sammenhengen: "There is a real threat here that a left-wing government will join the international community and follow its orders," min oversettelse: "Det er en reell trussel at en venstreorientert regjering vil melde seg inn i det internasjonale samfunnet og følge deres ordre." Dette, mer enn noe annet, viser Netanyahus holdning til forsøk på å skape eksternt press.

Israelske arabere på valgdagen

På selve valgdagen skrev Netanyahu: "The right-wing government is in danger ... Arab voters are coming out in droves to the polls. Left-wing organizations are busing them out,"min oversettelse "Den høyreorientere regjeringen er i fare ... arabiske velgere stiller i massevis til valglokalene. Venstreorienterte organisasjoner kjører dem ut."

Netanyahu og hans apologeter påpeker at det heller ikke her er noe nytt under solen: han forsøkte å få flere av sine til valgurnene ved å påpeke at motparten gjør det samme. Men det er en vesentlig forskjell på å mobilisere basert på politiske kriterier (altså, dette om "venstresiden", som om det var noe igjen av den i Israel), og å mobilisere basert på etniske og religiøse skillelinjer. Det er, for å bruke et amerikansk utrykk, å "deal from the bottom of the deck".

Det går utover Netanyahus troverdighet, og Likuds legitimitet som et regjerende parti, å fremme inntrykk av at partiet ser helt bort fra et segment av Israels velgere (og ja, det er faktisk arabere som stemmer på Likud, i hvert fall inntil nå). Han burde heller ha ønsket velkommen bredere politisk interesse.

Konsekvenser - Obama

Det er mye som tyder på at Obama-administrasjonen i flere måneder hadde ventet på et påskudd for å skjerpe tonen overfor Netanyahu, og her kom to på en rekke. John Podhoretz' forsøk på nyanseringer til tross, truer Obama med å kraftig nedgradere vennskapet til hele staten Israel. Det ville i så fall være en kjempebrøler av historiske proporsjoner:

  • Hvis hovedelementene i et vennskap eller allianse med USA skal være avhengig av det personlige forholdet til USAs president, (spør Jens Stoltenberg) vil det gå hardt utover tilliten til USA. Netanyahu har gjort det mange, og særlig på venstresiden, har krevd i mange år, nemlig at han ikke har vært lydig overfor USA. Selv om andre land synes saken Netanyahu holder stand om er dårlig, er de ikke blinde for prinsippet.
  • Om Israel er helt avhengig av USA for sin sikkerhet, har USA også stor interesse av et godt forhold med Israel. Obama nevnte spesifikt samarbeid omkring etterretning, og det foregår veldig mye bak kulissene som USA neppe vil gi avkall på.
  • I den større geopolitiske sammenhengen - overfor Iran, ISIS, ustabile regimer i Midtøsten, Russland, Kina, m.m., er Israel en av USAs viktigste (og antagelig mest lojale) støttespillere.

Obama er med god grunn frustrert over tilnærmelsesvis helt uansvarlig opposisjonspolitikk fra republikanerne, men her må han opptre som en statsmann og ikke en politiker. Uansett hvor lite han har til overs for Netanyahu, er det mer som står på spill nå.

Konsekvenser - Netanyahu

Netanyahu har stilt seg slik at han på bare noen få uker - og helst innen han presenterer sin nye regjering - virkelig må overbevise Obama og hele verden at han tar på alvor behovet for en varig fred med palestinerne. Det er som å ta igjen Northug i innspurten på fem-mila når du ligger en halv kilometer bak, for det vil kreve at Netanyahu trekker tilbake omtrent all bravadoen han vant valget på, samtidig som han faktisk kommer med åpenbart smertefulle innrømmelser. Ingen av disse ligger til Netanyahus natur.

Netanyahu vil stå veldig alene i dette, for alternativet vil være å få USA mot seg i de to lange år Obama fremdeles er president. Kanskje han kan vinne noe fra den republikanske kongressen, men det vil i så fall være på bekostning av bipartisan støtte som Israel alltid har hatt behov for; for ikke å snakke om situasjonen han setter de stort sett liberale amerikanske jødene i.

Hva Obama bør gjøre (små sjanser)

  • Gjøre det ettertrykkelig klart at han er fly forbannet på Netanyahu, hans handlinger, og politikk; men også gjøre det enda mer ettertrykkelig klart at det ikke er snakk om noen vesentlig omlegging av USAs politikk. Vis at USA er en venn og alliert i tykt og tynt, noe som blant annet er viktig for samholdet i forhandlingene med Iran.
  • Ta et oppgjør med republikanerne på en annen arena enn Iran-forhandlingene og Israel. Obamas ettermæle vil være langt bedre om han kastet hanskene overfor rivalene i sitt eget land enn at han gjør det mot ufyselige ledere i andre selvstendige nasjoner.
  • Igangsett en prosess i det demokratiske partiet som viser hva han egentlig mener er en konstruktiv tilnærming til Israel og palestinerne, og hvor det også vurderes alternativer til en fremtvunget og snarlig tostatsløsning. Dette vil gjøre det lettere for den demokratiske kandidaten i 2016 å
  • Sende betingelser for et toppmøte mellom Israel og USA til den israelske regjeringen, og forklar også hvordan protokoll vil endre seg hvis disse betingelsene ikke innfris.

Hva Netanyahu bør gjøre (forsvinnende små sjanser)

  • For en gangs skyld det riktige, nemlig å hive høyrefløyen på døren og inngå samlingsregjering med de moderate partiene med Zionist Union i spissen. Dette vil gjøre det mulig å en gang for alle bli kvitt noen helt arkaiske elementer i israelsk politikk, få i gang en prosess for å løse de høyst reelle innenrikspolitiske problemene i Israel, skape samling om prosessen med palestinerne, og bygge troverdighet blant europeiske og amerikanske jøder.
  • Utvikle en strategi som trekker Israel nærmere det beste i Europa og USA. Hvis han virkelig vil at Israel skal være et hjem for alle verdens jøder, må han gjøre det attraktivt som noe annet enn et tilfluktssted. Til det trenger han en langt mer konstruktiv dialog med diaspora-jøder, og han må slutte å sette dem/oss i forlegenhet. 

Hva betyr Netanyahus "valgseier"?

Den siste prognosen på mandatfordelingen i det tyvende Knesset ser slik ut. Partiene som avisene tror vil inngå i Netanyahus koalisjonsregjering er i kursiv.

Party MKs
Likud 30
Zionist Union 24
Arab Joint List 14
Yesh Atid 11
Kulanu 10
Jewish Home 8
Shas 7
UTJ 6
Yisrael Beteinu 6
Meretz 4

Landesorgen blant de mange - særlig utenfor Israel - som mente at Netanyahus dager var talte, har også begynt. 

Her er noen observasjoner:

  • Som jeg tidligere har påpekt, var det intet mandat blant israelske velgere om radikale tiltak for å få fortgang i forhandlingene med med palestinske myndigheter. 
  • Legg likevel merke til at "Arab Joint List" nå er den tredje største listen (det kan knapt kalles et parti - består av alt fra kommunister til polygamitilhengere), og det kan bety at israelske arabere nå og omsider er blitt en politisk faktor i Israel.
  • Det blir stadig tydeligere at Netanyahu er langt flinkere til taktisk styring enn strategisk politikk. Ved å inngå koalisjon med særinteressepartier på høyrefløyen (tenk langt mer eksentriske utgaver av KrF og Senterpartiet), vet han hvilke saker de vil insistere på for å støtte ham i alt annet. Dette er velkjent i alle flerpartisystemer (bare spør Jens og Erna), men det hele er med større bokstaver og sterkere farver i Israel.
  • Disse sakene er imidlertid svært upopulære i Israel, og også blant jøder utenfor Israel. Og forsåvidt alle regjeringer som Israel vil ha gode forhold med. 
  • Dette betyr at Netanyahu må balansere mellom (relativt) stabile parlamentariske forhold på den ene siden og (relativt) stabile arbeidsforhold med alle andre utenfor Knessetbygningen på den andre. Plattformen til Netanyahus nye regjering vil virke uforsonlig og hard fra utsiden, men vil fremstå som kompromissfylt på innsiden.
  • Interessenter vil derfor gå inn for å gjøre det dyrest mulig for Netanyahu å gjøre særinteressene til lags. Dette blir en statsminister i motvind
  • Netanyahu ser ut til å trives mest nettopp i motvind, og han har vist seg usedvanlig flink til å samle vidt forskjellige saker under samme retoriske fane. 
  • Ved å ha blitt stengt ute fra koalisjonsforhandlinger er det nå duket for knallhard opposisjonspolitikk i Israel, og det er mye å forsyne seg av: økonomisk politikk som gir ujevne og urettferdige utslag - og særlig blant israelske arabere, skjøre bilaterale forhold med USA og EU, en visjonsløs politikk overfor palestinerne, upopulære privilegier blant haredi ("ultraortodokse") m.m. 
  • Det faktiske valgresultatet viser forøvrig begrensningene i meningsmålinger, som tok feil helt frem til valgdagen.

Jeg forventer forøvrig at de fleste kommentarene og "analysene" her på berget kommer til å ha som premiss at israelske velgere totalt har misforstått noe som er helt åpenbart for norske synsere. 

Leiferns skrivenevroser

Det å skrive til et publikum avstedkommer hos meg en rekke nevroser som jeg her skal gjøre rede for, i håp om at 1) det å erkjenne dem gjør at jeg lettere kan leve med dem og dermed bli en bedre skribent; og 2) at det kanskje også hjelper andre aktive eller vordende skribenter som kjenner seg igjen.

Her er nevrosene:

  • Jeg får ikke lov til å komme med et hovedpoeng mer enn én gang - jeg kan nevne tidligere hovedpoeng i en bisetning, eller bruke det for å underbygge andre hovedpoeng. Men å gjenta det samme budskapet to ganger, det er forbudt. Bak dette ligger det en fantasi om at folk kommer til å rulle oppgitt med øynene om jeg er blitt monoman, eller kjedsommelig. Dette er jo tull, fordi man får faktisk gjennomslag for sine ideer ved å gjenta dem i ulike sammenhenger og ulike tider. Det er faktisk saker som jeg brenner for som jeg synes trenger mer oppmerksomhet i offentlig debatt, og jeg burde ikke være redd for å ta dem opp oftere og på flere måter.
  • Jeg må velge emne nøye - det er tre hovedårsaker til at jeg ikke skriver oftere: 1) at jeg ikke alltid har tid, 2) at jeg er så desillusjonert at det hele føles bortkastet, og 3) at jeg er overveldet av ting jeg bryr meg om. Derfor bruker jeg faktisk mer tid på å velge det jeg skal skrive om, enn å faktisk skrive. Dette er et villspor, fordi jeg her hos Nettavisen ikke opptar en knapp ressurs slik jeg ville tatt opp en fast spalte i en papiravis - i den grad jeg får plass i offentlig debatt, må jeg skape den plassen selv. For å få til det må jeg ikke bare skrive godt, men også skrive ofte.
  • Likevel er lesernes veier uransakelige - uansett hvor nøye jeg er i valgene mine, er det umulig å vite hva som får oppmerksomhet. En av mine mest leste saker var et tørt innlegg om formueskatt og arveavgift, mens innlegg som jeg selv mener er litt orginale (som denne om at Norge bør bygge all bistandspolitikk på kvinnesak) har fått veldig lite oppmerksomhet. Denne selvpålagte begrensningen ser bort fra at innlegg er deler av en større dialog. Jeg kan ikke ikke styre hvordan mine bidrag spiiller inn i debatten, men det fritar meg ikke fra å delta. 
  • Skrivingen må motiveres av de rette følelsene - hvis jeg er for forarget, for intellektuell, for teknisk, for uærbødig, avstår jeg fra å skrive, for å unngå at jeg fremstår som for sint, for pretensiøs, for tullete, osv. Dette er en virkelig nevrose, for selvfølgelig spiller følelser også en rolle i debattene - faktisk bidrar det til debattens åpenhet å være ærlig om egne følelser - det er det som ligger i å utrykke en autentisk stemme. 
  • Jeg må holde meg for god til "click bait" (norsk: klikkagn?) - dette er jo tildels noe jeg innbiller meg, for jeg forsøker å formulere overskrifter og innledninger som fenger interesse. Og dessuten er den virkelige synden å love noe med overskriften jeg ikke leverer i teksten. Det er ingen synd å be om oppmerksomhet.

Altså: jeg må tillate meg å gjenta meg selv litt oftere, skrive om mer av det som faktisk opptar meg, ikke være redd for å utrykke oppriktige følelser i det jeg skriver, og oppsøke dialog og oppmerksomhet. Skal vi se om jeg greier det.

 

Israelske partier og norske hjertesaker

Jeg vil anta at de fleste norske redaktører, aktivister, eksperter, og andre synsere mener at forholdet til palestinerne er - og i hvert fall bør være - den aller viktigste saken i den israelske valgkampen. I virkeligheten er jo israelerne selv opptatte av en rekke andre ting (også), for eksempel at de er truet av atombombeangrep, terroristangrep, ustabile regimer ved flere grenser; at det er store forskjeller mellom ulike befolkningsgrupper, høye priser særlig for fattige, boligmangel, korrupsjonsskandaler, m.m.m.

Her kommer en veldig grei oversikt fra Times of Israel over de ulike partiers standpunkt, for dem som vil vite hva israelerne bør stemme har å velge mellom.

Og her er noen observasjoner:

  • Ingen tror at Israel tjener på unilaterale innrømmelser. Joint List kommer nærmest ved å gå inn for en løsning der Israel trekker seg bak våpenhvilelinjene i 1949, men det virker underforstått (synes nå jeg) at dette bør komme som resultat av forhandlinger.
  • Abbas har null troverdighet. I Israel har man stort sett sluttet å diskutere om det er mangel på vilje eller evne hos palestinerne; de trekker på skuldrene og konstaterer at mens det er lett å tenke seg en avtale, er det nesten umulig å tenke seg en varig fred med dagens palestinske myndigheter. De som vil bestrebe seg etter en tostatsløsning på kort tid tenker å gjøre det med arabiske land som partnere. Altså at palestinske ledere får en birolle i en fremtidig prosess.
  • Bosetningene på Vestbredden er en kilde til forargelse men ikke særlig mer. Og forargelsen kommer hovedsakelig av at utvidelsene setter Israel i en vanskelig utenrikspolitisk situasjon. Det er fordi israelere vet at 1) sikkerhetstiltakene som skaper problemer for palestinere ikke kommer av bosetninger men er et nødvendig onde for å hindre terrorisme, 2) bosetningspolitikken er et primært middel for å presse palestinerne til reelle forhandlinger (og sekundært en måte å tilfredsstille "stor-Israel grupperingen), og 3) selve bosetningene er temmelig udramatiske 99% av tiden.
  • Vestlig diplomatisk press har virket mot sin hensikt. Det er helt påfallende hvordan logikken, retorikken, m.m., som vestlige diplomater - og særlig europeiske - har fremmet overfor israelere er totalt fraværende i debatten. Det er riktignok stor bekymring om det bilaterale forholdet med USA, men det er ellers tydelig at israelere anser eksterne synspunkter som så uinformerte og usaklige at de er irrelevante som partsinnlegg, og bare relevante for Israels diplomatiske omdømme.
  • Uenigheten dreier seg hovedsakelig om fremtidig struktur, og med det mener jeg avveiningen mellom palestinsk selvstyre og israelsk sikkerhet. Noen mener at palestinsk selvstyre er helt underordnet israelsk sikkerhet; andre mener at langsiktig israelsk sikkerhet er avhengig av bærekraftig palestinsk selvstyre. De eneste som ser ut til å forkaste selvstyre helt er Yahad og deler av "Jewish Home", som er påtagelig stille om hva de mener skal skje med palestinerne i deres fremtidsbilde.

Jeg holder med dem som mener at Israel må gå gjennom premissene for sin politikk overfor palestinerne og legge den helt om. Hovedsakelig må det legges en strategi som gjør det lettere å normalisere forhold og bygge tillit, og som gjør Israel og palestinernes sammenfallende interesser mer tydelige. Jeg mener også at Israel - som jødisk stat - har en moralsk plikt til å hjelpe palestinerne bygge et verdig liv og et bærekraftig samfunn.

Men jeg er også enige i at forhandlinger under dagens forhold er umulige: ikke bare er palestinsk politisk ledelse ustabil og upålitelig; det skjer for mye annet rart i regionen til at noen kan ta sjansen på en "failed state" som heter Palestina.

Netanyahus verdensbilde er preget av en "oss mot røkla" mentalitet som - det må innrømmes - er velbegrunnet, men ikke konstruktiv. Nå ser det ut som landets neste statsminister blir Isaac Herzog, en pragmatisk, moderat politiker med sterke røtter i israelsk historie og politikk. Hans effektivitet blir avgjøres av hans evne til å forhandle frem en slagkraftig koalisjon som skylder mer til moderate og venstreorienterte grupper enn de høyreorienterte.

Hva mente egentlig Avigdor Liberman med dette om "halshogging"?

Avigdor Libermans uttalelse om halshogging er avskyelig. Men mente han virkelig det folk absolutt vil ha det til?

Her er et godt tips: neste gang du hører en nyhet om Israel i norske media og du har litt tid, gå saken etter i sømmene. Les omtalen i et godt utvalg kilder utenfor Norge: arabiske, israelske, amerikanske, britiske, gjerne også russiske og kinesiske. Det er mange å velge mellom. Følg med på om denne bredden endrer eller nyanserer det inntrykket du først fikk.

Her er et eksempel:

I følge NTB - her gjengitt i Dagen - skal israelsk utenriksminister Avigdor Liberman ha sagt følgende under en "valgtale" nylig: "Det er ingenting å gjøre med dem som er imot oss - vi må ta en øks og hogge hodet av dem, ellers kommer vi ikke til å overleve her"

Dette sitatet har - forståelig nok - skapt stor harme rundt omkring, ikke minst blant israelere selv. På sin Facebookside skriver Snorre Valen (SV): "Skal bli interessant å se om noen i det hele tatt av de selverklærte israelvennene på Facebook fordømmer denne mannen. Eller om de holder heeeeeelt stille."

Sitatet Valen henviser til, er i Israels svar på Ny Tid, Haaretz, der Liberman siteres slik: "Those who are against us, there's nothing to be done - we need to pick up an ax and cut off his head," Lieberman said. "Otherwise we won't survive here." Altså temmelig godt i samsvar med det som NTB siterte.

(NTB og Haaretz har versjoner som er så like hverandre at det umulig kan skyldes tilfeldighet, og enhver får avgjøre hvem som er den egentlige kilden. Andre nyhetskilder angir Haaretz som kilde til sitatet, forøvrig. Hvis du vil ha et godt tips til, så er det å aldri regne NTB som en helt etterrettelig kilde i utenrikssaker.)

Her er hele sitatet, slik jeg kan forstå det:

"Whoever's with us should get everything - up to half the kingdom ... Those who are against us, there's nothing to be done - we need to pick up an ax and cut off his head. Otherwise we won't survive here."

Min oversettelse: "Enhver som er med oss, bør få alt - opp til halve kongeriket ... de som er mot oss, det er intet å gjøre - vi trenger å ta en øks og hogge av ham hodet"

Dette med halve kongeriket er en klar referanse til Esters bok, relevant akkurat da på grunn av den jødiske høytiden Purim. Han skal ha sagt alt dette - og en god del mer - i et arrangement ved Interdisciplinary Center i Herzliya, og jeg mener det er åpenbart at dette er et valginnlegg for Yisrael Beitenu, Libermans eget parti.

Svært mange tidsskrifter tolket det dithen at Liberman mente det helt bokstavelig: det burde innføres dødsstraff ved halshogging for illojale israelske arabere. PA snakker om å stevne ham for den internasjonale straffedomstolen som en fare for menneskeheten.

Mente han virkelig det? Går Liberman til valg på løftet om at staten Israel skal innføre dødsstraff mot sine egne borgere for "illojalitet"? Mente han det i så fall bokstavelig også at "halve kongeriket" skulle gå til den som var lojal? Eller er det en aldri så liten mulighet for at han utrykte seg figurativt, at han blandet sammen bilder fra Esters bok med halshoggingene som ISIS foretar.

For all del, uttalelsen er hårreisende uansett. Det er altfor mye død og elendighet i området, summariske henrettelser i Gaza, Syria, og Irak, m.m., til at slik billedbruk har noen noen plass i en anstendig politisk debatt.  Og dette med å være "mot oss" eller "med oss" er primitivt og bakstreversk. Liberman av alle burde vite at dissens er helt avgjørende for et levende demokrati, og en slik uttalelse undergraver dette prinsippet.

Men poenget til Liberman - for den som har fulgt med - er at Israel skal være et fritt og åpent land for alle, uansett etnisitet, religion, språk, e.l., som ønsker at landet skal bestå. Hans retorikk er rettet mot israelske arabere som åpent går inn for at Israel skal legges ned og erstattes av Palestina. Han mener simpelthen at oppvigleri mot selve statens eksistens ikke er legitim, og at dem som driver med det ikke hører hjemme i landet.

Jeg er uenig med dette standpunktet, av flere årsaker. Men jeg tør minne på at Libermans standpunkt ikke er særlig fjernt - og på mange måter mildere - enn dem som mener at nordmenn med ikke-norsk etnisitet må på en eller annen måte bevise sin aksept av norske kulturelle normer.

Det er mye å kritisere Liberman for i hans synspunkter, og mye å kritisere ham for i hans utrykksform. Men å umiddelbart fortolke det han sier i absolutt verste mening bidrar overhodet ikke til det. Og bare sånn for ordens skyld: det kunne jo være interessant om det var like stor interesse for oppsiktsvekkende uttalelser fra palestinske ledere.

Tre og en halv prioriteter for kvinnedagen

Om noen norskspråklige som leser denne bloggen lever i den villfarelse at kvinner - som gruppe - har det helt greit og at kvinnesak derfor er noe tøv, vil jeg påpeke forhold som burde virkelig forarge enhver som bryr seg om menneskeverd.

(Annie Lennox og Aretha Franklin)

Dette er sikkert ikke en uttømmende liste, men det er de som ergrer meg mest:

  • Et smalt, uoppnåelig, og destruktivt skjønnhetsideal. Reklameplakater, filmer, TV, og alt mulig rart vil ha det til at kvinner kun er attraktive hvis de ser ut slik ingen - eller i hvert fall ytterst få - gjør. For å få nærme seg dette idealet, oppfordres kvinner til å barbare seg, vokse seg, ha på seg nylonstrømper, umulig høye hæler, gå på den ene slankekuren etter den andre, osv., og likevel føle seg utiltrekkelige. Og så dør det kvinner av spiseforstyrrelser, i tillegg til de mange andre andre skadene og den altfor utbredte ulykken over å være "utilstrekkelige". Hvis vi virkelig skal gjøre et slag for kvinner, bør vi gjøre langt mer for å digge kvinner for den kroppen og det utseendet de har. 
  • Likegyldighet til vold mot kvinner. Når jeg går av t-banen en sen kveld sammen med en enslig og fremmed kvinne skjer det often en selsom dans hvor jeg passer på å holde nok avstand til at hun ikke føler seg truet, samtidig som jeg følger med slik at hun ikke føler seg helt alene. Norge får strykkarakter av Amnesty for unnfallenhet i å unngå, etterforske, og strafferettslig forfølge voldtekt og overgrep, og det er ille nok - enda verre er at (nesten) ingen synes å være forskrekket over det. På godt norsk: What.The.Fuck?
  • Liten kobling til like rettigheter i bistandspolitikk. Samtidig som vi skjerper oss selv, burde vi slutte å støtte regimer og politiske systemer som jobber i helt motsatt retning. Jeg har tidligere tatt til orde for at Norge bør spesialisere all bistandspolitikk for å fremme kvinners trygghet, muligheter, og rettigheter i utviklingsland. I det aller minste bør vi koble bistand til troverdig innsats for dette. 

Det er de siste dager skrevet en del om at kvinner er underrepresenterte i toppledelsen i norsk næringsliv, at vi burde se flere kvinner klatre til topps i et mannsdominert miljø. Dette mener jeg er å sikte for lavt. Som jeg har skrevet om før, og som professor Melvin Konner skrev for noen dager siden i Wall Street Journal, er det å håpe at kvinner revolusjonerer ledelse i verden til det bedre. 

Hvordan forstå Netanyahus tale i USA i kveld

Både Obama og Netanyahu har rotet til sine egne og felles sak, og Netanyahus tale i kveld blir mer interessant enn utslagsgivende. Det er i alle fall en distraksjon fra det virkelige vanskelige, nemlig å avverge en utenrikspolitisk katastrofe for begge landene, hele Midtøsten, og minst Europa.

Ser vi bort fra alt Obama og Netanyahu er uenige om, er det mest interessante i sammenligningen mellom dem at de har helt ulik personlig filosofi til politisk virke.

Obama har hele sin politiske karriere vært opptatt av å finne løsninger med utgangspunkt i "common ground" der det er uenighet, mens Netanyahu foretrekker å tegne - og gjerne overdrive - kontrastene i meningsforskjeller. Obama forsøker å minimere uenighet; Netanyahu forsøker å kapitalisere på det. Obama inngår kompromisser for å smi løsninger; Netanyahu inngår kompromisser for å handle hester. De kan altså begge være smidige, men har ulike formål med det.

Det påfallende er at ingen har lyktes særlig godt utenrikspolitisk med hver sin stil:

Obamas utenrikspolitikk har vært karakterisert av at USA har mistet innflytelse i verden, og det har tildels hatt katastrofale virkninger. Putin er mer eventyrlysten enn noensinne, Kina har gradvis økt sin innflytelse, Midtøsten er mer stabilt enn noensinne, og terroristorganisasjoner kontrollerer store områder og økonomiske ressurser.

Netanyahu har gjort det vanskeligere for hans venner i Vesten og lettere for hans fiender. Det er vanskelig å se et eneste bidrag til forsoning mellom Israel og palestinerne, og det eneste positive - at stadig flere araberstater oppdager at Israel likevel ikke er deres hovedproblem - er mer et resultat av hvor ille ting er blitt utenfor Israel.

I tillegg har begge vist usedvanlig umodenhet i personlig adferd overfor hverandre, og dette har skapt friksjon mellom USA og Israel som uten tvil gleder Iran men burde bekymre alle andre. Hvis USAs støtte er så bunnsolid som alle presidenter og presidentkandidater ynder å si, burde enhver sittende president kunne finne ut av en vanskelig israelsk statsminister uten at det skulle virke "ødeleggende" på selve det bilaterale vennskapet. Samtidig burde det være et minimumskrav at en israelsk statsminister innrettet seg etter amerikanske politiske realiteter; tross alt må nesten alle verdens statsoverhoder finne seg i at USA fremstår - og oppfører seg - som en storebror.

Netanyahus tale til USAs kongress senere i dag er historisk på mange måter, og enkelte momenter er viktige å få med seg:

  • Kongressen står fritt til å invitere hvem de vil som taler. Det er den lovgivende forsamling som per definisjon er uavhengig av den utøvende. Det er uklokt - og i hvert fall risikabelt - å gjøre noe som irriterer USAs president, men det bryter ikke med noe konstitusjonelt prinsipp, snarere tvert i mot.
  • Netanyahu har en bedre sak. Det som rent konkret står på spill, er Vestens pressmidler overfor Iran for å stanse regimets atomvåpenprogram. Iran har vist seg å være en upålitelig og uvillig motpart, og P5+1 ser nå på en avtale som grenser inntil det uansvarlige, og som blir forsvart av bl.a. Susan Rice med at "enhver avtale er bedre enn ingen avtale."
  • Netanyahu har mesteparten av skylden for at det er blitt en partipolitisk sak. Han spiller et høyt spill, og mesteparten av det er for galleriet. Det er høye forventninger til Netanyahus tale, men den vil neppe gjøre annet enn å forsterke oppslutning han allerede har. Det er ingen som forventer at han kan overbevise et vetosikkert flertall i Kongressen om å stemme slik han vil, og da er alle like langt. 
  • Obama har mesteparten av skylden for at republikanerne nå trykker Netanyahu inntil sitt bryst. Netanyahus evne til å irritere på seg amerikanske presidenter går tilbake til minst Clinton, og alle så nær som Obama har stått i mot fristelsen til å reagere på barnslig vis. Dette er et innlegg til republikanerne de ikke kan unngå å score poeng på. Israel er USAs mest trofaste allierte og Vestens utpost mot terrorisme; å behandle Israels statsminister - uansett hvor uspiselig han er - dårligere enn (for eksempel) Putin tar seg dårlig ut.
  • Det er opp til Obama å rette opp skaden. Uansett hvor godt USA og Israel kommer ut av det, er Irans atomvåpenprogram en formidabel trussel ikke bare mot Israel men mot hele Midtøsten og Europa; og derved også USA. Hvis Netanyahu fremstår som en realistisk og konstruktiv tenker på denne saken - noe han helt sikkert vil gå inn for i denne talen - er det Obama som må bevise overfor sine velgere såvel som sine allierte at han er lederen å se til.