Regjeringer bør være ambisiøse og vise evne til gjennomføring

Hvis du er mer bekymret over regjeringens evne til å få til ting til tross for intern uenighet, opposisjon, og usikkerhet enn forskjellene i partienes politiske plattform, har vi litt data å se på.

Nettsiden Holder de Ord er et eksempel på informasjonsressurser jeg skulle ønske det var mer av, både fordi det gjør det lettere å ansvarliggjøre politikere, og fordi politikk i praksis (i motsetning til det tabloidmessige vi oftest utsettes for) ligger i detaljene, i sammenhengen mellom en regjerings plattform og det de faktisk makter å få til, gitt parlamentarisk situasjon, den offentlige forvaltnings gjennomføringsevne, og alt det uventede som inntreffer underveis.

I følge nettsiden holdt Solbergregjeringen 445 (57%) av alle punktene i regjeringserklæringen, brøt 160 (21%), holdt delvis 107 (14%), og så er 64 ikke etterprøvbare. 

Jeg skriver "punktene" selv om nettsiden omtaler dem som "løfter", fordi punkter i en regjeringserklæring hverken er eller bør være løfter. De er målsetninger, og det ville være en dårlig regjeringserklæring om den ikke strakk seg en del, altså om den holdt tilbake på ambisjonene av frykt for å bli beskyldt for løftebrudd. Gitt all usikkerheten og alle begrensningene en regjering går inn i når de setter i gang, ville en 100% score utgjøre en avskjedssøknad - i hvert fall for min stemme. 

Jeg ser det slik at enhver bør stemme på det partiet de mener

  • Prioriterer de riktige sakene, OG som
  • Viser evne til å få gjennomført det de ønsker. 

Du må se etter begge delene. Det kan være, for eksempel, at du synes Solbergregjeringen faktisk har oppnådd mange av målene de satte seg, men at målene var feil. Eller at du er helt enig med målene, men synes for få er oppnådde.

Mitt bestemte inntrykk av norsk politisk liv er at samarbeidslinjen i Stortinget fører (stort sett) til bra kontinuitet fra regjeringsskifte til regjeringsskifte. Det er lenge siden noe jeg har lest i Arbeiderpartiets eller Høyres program har gitt meg søvnløse netter. Jeg har alltid noe å være uenig i, og mye å være enig i.

Men jeg er bekymret over å ha en regjering som ikke makter å gjennomføre sin politikk, eller som unnlater å sette gode mål for landet fordi deres samarbeidsform eller støtte er usikker. 

En god idé, akkurat nå: bruk en time på å se gjennom det Holder de Ord har samlet sammen og se hvilken magefølelse du sitter igjen med? Satte regjeringen seg prisverdige mål for litt over fire år siden? Var det noen du spesielt likte, noen du mente var dårlige? Har du endret holdningen til noen av sakene de siste årene? Vil du at de at de skal få en ny sjanse til å oppnå målene som forblir "sorte" på grafen?

Min vurdering av regjeringen Solbergs ytelse:

Analysen i Holder de Ord gir inntrykk av en hardt arbeidende, målbevisst regjering som har greid å holde god disiplin, til tross for at det er en koalisjonsregjering som er avhengig av mindre partier for parlamentarisk støtte. Hvis du tar en titt på enighetsoversikten, så er det markante forskjeller mellom Høyre og FrP (når de ikke sitter i regjering sammen), men regjeringen Solberg har holdt orden i rekkene.

Her kommer det også frem at i perioden de satt i opposisjon, var

  • Arbeiderpartiet enig med sine tre forventede støttepartier 63% (Sp 73%, SV 63%, og MdG 55%), mens da
  • Høyre satt i opposisjon var de enige med sine støttepartier 65% (KrF og V 70%, og FrP 54%). 

Altså har Solberg greid å styre en koalisjonsregjering med det partiet de er mest uenige med i sitt parlementariske grunnlag

I enighetsoversikten er det også verdt å merke seg at den laveste uenigheten - mellom FrP og SV - har variert mellom 17% og 27% siden 2009/2010. Høyre og Arbeiderpartiet er enig mellom 40% og 53%. Når SV og Arbeiderpartiet ikke har sittet i regjering sammen, er de enig mellom 56% og 75%. Som ventet er skillelinjene som tegnes i media ikke så tydelige når landet skal styres.

Hva bør du stemme?

Etter å ha snakket med en del om hvordan de stemmer, ser de ut til å falle disse segmentene:

  • Partitro folk som ser på sitt valg som en lojalitetssak. 
  • Vanedyr som ser saken litt an fra valg til valg men har en mer eller mindre etablert preferanse. Disse kan finne på å stemme vidt forskjell i stortingsvalg og kommunalvalg. Jeg tror dette er en større gruppe enn de fleste antar.
  • Tabloidfans - de som er opptatte av personlighet og lett får avsmak basert på enkeltepisoder. Disse tror jeg er en langt mindre andel enn de fleste antar. Det er påfallende at det er disse media ser ut til å henvende seg til.
  • Impulsvelgere - de som bestemmer seg i valgavlukket.

Hvis du er partitro, har dette innlegget antagelig bare bekreftet det du allerede mener. Hvis du er tabloidfan, har du ikke giddet lese så langt. Impulsvelgere aner jeg ikke hvordan jeg skal henvende meg til.

Men hvis du er en person med en etablert preferanse og et åpent sinn, så leser du kanskje fremdeles.

Hva kunne jeg ønske meg

Det som har manglet i nyere tids regjeringsplattformer, er to (tilsynelatende) uforenelige størrelser:

  • Kvantifiserbare mål - det blir altfor mye innsatsmål og ikke nok effektmål. Det er forståelige grunner til det, for harde tall gir inntrykk av større nederlag når ikke oppnås. Men dette kan løses ved at man legger minimumsmål, oppnåelige, og virkelig harde mål. Så får det bli diskusjoner om disse er riktige mål.
  • Inspirerende ambisjoner - vi har det for oss at vi som verdens beste land bør spille forsvar og ikke angrep. Men det fører til en tendens til selvgodhet og mye slit for små ting. 

Derfor håper jeg Holder de Ord også skårer etter tre ytterligere mål i neste regjering:

  • Viktigheten av målet, og gjerne fordelt på partiene i koalisjonen og/eller det parlamentariske grunnlaget
  • Vanskelighetsgraden på målet, gitt begrensninger og usikkerhet
  • Kontroversen om målet, både innenfor det parlamentariske grunnlaget de lever på og i opposisjonen

En måte å måle disse på, er å rett og slett be partier og/eller politikere med interesse for emnene svare på spørreundersøkelser. 

Pressen er blitt enda viktigere, og får det enda tøffere

Det at Trump er så lemfeldig med fakta og logikk skjerper faktisk kravene til pressen fremover, hvilket illustreres godt av denne Facebook-kommentaren:Anonymisert Facebook kommentar: NRKs Gro Holm benytter presidentinnsettelsesseremonien til å fortelle oss at familien Trump har "dårlig dømmekraft". Denne kvelden er en journalistisk skandale og et lavmål i norsk mediahistorie.
 

 

 

 

La det være sagt at det faktisk er vanskelig å forholde seg nøytralt til Trump. Det er vanskelig å påvise en sammenhengende politisk plattform å analysere; påstandene hans er gjennomført uetterrettelige, og adferden hans vitner mer om show enn engasjement. Det er rett og slett krevende å ta ham alvorlig, ikke minst fordi han synes å mangle evnen til å samle omkring felles premisser. 

Likevel, og for å sitere Michelle Obama, "when they go low, we go high". Det har aldri vært viktigere for pressen å gjøre en uangripelig innsats. Hvis Trump skal ta privilegier fra journalister og nyhetsorganisasjoner, skal han ikke ha noen gode påskudd for å gjøre det. Hvis det er en ting vi har lært de siste årene, så er det at alt-"høyre" bevegelsen ikke forstår ironi og er aldeles skamløse i sitt hykleri. 

Journalister står overfor to fristelser fremover:

  • Den ene er å være føyelig overfor Trump-administrasjonen, å gjøre mye (eller alt) de ber om for å sikre fortsatt tilgang til kilder og informasjon til riktig tid. Dette er velkjent blant journalister som skal dekke regimer og personligheter i autoritære miljøer, og det er det Trumps pressestrategi etter alt å dømme vil bygge på.
  • Den andre fristelsen er å være trassig overfor Trump, å stadig komme med spydige, nedlatende kommentarer om ham og hans tilhengere, uansett hva saken er. Dette har faktisk vært strategien til alt-"høyre" pressen i USA, og har gitt opphavet til "fake news" fenomenet, hvor nyheter brukes for å bekrefte og belære, og ikke for å utfordre og informere. 

Skal opposisjonen mot Trump ha noe for seg, må den gå ut på å bygge en bedre politisk kultur, blant republikanere, demokrater, liberalister, sosialdemokrater, og alle politiske bevegelser som er oppriktig opptatte av å bygge et bedre samfunn. 

Ikke siden Watergate har pressens rolle vært viktigere.

Det vil komme lekkasjer, rykter, ubekreftede nyheter, ufullstendige beretninger, og påstander som journalister må ta stilling til, og ikke alle vil være gode. Tilsynelatende små saker kan vokse seg så store at de velter USAs regjering, og tilsynelatende store saker kan vise seg å krympe seg til det uvesentlige.

Det vil være enormt med distraksjoner i form av Twitter-meldinger, miniskandaler, og merkelig adferd samtidig som viktige politiske saker kommer på dagsorden. 

Det er ingenting som tyder på at Trump-administrasjonen ønsker å hjelpe pressen med sitt bidrag til konstruktiv debatt.

Å holde fokus på de sakene som virkelig betyr noe for virkelige mennesker, å ikke la seg forføre av sensasjonelle (men på sikt ubetydelige) saker, å innhente synspunkter og analyser fra reflekterte folk, det vil være pressens oppgave fremover. 

Mens vi venter på en katastrofe

Jente med ballong i forbindelse med ny Sefer Torah for Chabad i Oslo
Jente med ballong i forbindelse med ny Sefer Torah for Chabad i Oslo. Foto: Vårt lille land, TV 2

Jeg har fått anledning til å se kveldens innslag om "Jøder i Norge" i TV2s Vårt Lille Land og driver fortsatt med å fordøye det. Og det kommer jeg antagelig til å gjøre en stund, så det er like greit å skrive litt om dette jeg ikke har rukket å behandle ferdig.

Når jeg leser og ser slikt, føler jeg først og fremst at vi har et pedagogisk problem. Det er bare et mindretall som er så ekstreme at de faktisk sier og gjør det som sjokkerer oss i filmen. 

For det er mange flere som, selv om de aldri ville trukket så langt, synes de aner en viss sammenheng, et lite duft av sannhet. Noe som gjør at de synes mye av det stygge er overdrevet, men ikke helt aldeles hinsides. Det er noe de lurer på, noe de aldri ville si blant folk de ikke kjente, men kanskje etter en del å drikke blant fortrolige. 

Det er lett å sjokkert ta avstand fra noe av det som formidles i programmet: skjellsord, trusler, ville konspirasjonsteorier, og vold. "Alle" er enige om at slikt går ikke an. Men slike hatske utrykk henger har sin opprinnelse i holdninger som igjen bygger på andre holdninger, som har premisser og tankerekker som settes i sammenheng med andre. Folk som kommer med sterke utfall får sin "tillatelse" fra miljøer hvor man etter hvert våger, og så aksepterer, stadig hardere, mer kategoriske, mer uforsonlige ideer. 

I dokumentaren forteller Øystein Grønning i Palestinakomiteen at jøder ikke trenger et fristed. Noen vil rystes over et så historieløst utsagn, og han vil av mange avvises som en urimelig, irrasjonell ekstremist.

Men det er verdt å forstå hvordan han har kommet frem til sitt standpunkt. Dette er ikke en dum eller primitiv person. Han omgås mange mennesker som mener akkurat dette, og han møter antagelig på folk som tar standpunktet lenger. Som for eksempel at jøder heller ikke fortjener et fristed. 

Grønnings anliggende er konflikten mellom Israel og palestinerne, og svært mange vil si at en uforsonlig holdning til Israel ikke har noe med holdninger til jøder å gjøre. "Hver gang jeg kritiserer Israel blir jeg beskyldt for jødehat" er parolen her; og denne frasen synes å egentlig bety "jeg kan si hva jeg vil om Israel uten å beskyldes for jødehat", altså at ordet "Israel" eller "sionist" gir immunitet mot enhver mistanke, enhver beskyldning.

Min hypotese er at fordommer får sin næring i tankefeil, sviktende premisser, bekreftelsesfeller, intellektuelle snarveier, og moralsk sløvhet. Vi har en tendens til å tro det som gjør minst vondt å tro, det som gir oss mest positiv oppmerksomhet, det som forsterkes i samtaler med likesinnede. Vi utsettes alle for slike fristelser, og jeg tviler på at noen greier å alltid motstå dem. 

Antidoten er å utfordre premisser, ta fra hverandre tankerekker, finne ut hva som er sikkert og hva som er omstridt, søke alternative narrativer, tenke kritisk, unngå forhastede slutninger, og ikke la oss forføre av paroler som føles inspirerende. Det er, med andre ord, krevende: vi må sette ego til side, lytte, argumentere, lese, være skeptisk, godta usikkerhet, forstå hva man egentlig er uenige om.

Shimon Peres - den siste av de første løvene

Shimon Peres - Shimon ben Yitzhak v'Sarah - er død, og må minnet etter ham gi oss visdom og inspirasjon. Han fulgte sin bestefars henstilling og levde et langt liv hvor han prøvde for så å lykkes noen ganger og mislykkes andre ganger, men lærte alltid av alle og alt. 

Shimon Peres og Yassir Arafat
By Copyright World Economic Forum, swiss-image.ch /Photo by Remy Steinegger - originally posted to Flickr as Shimon Peres, Yasser Arafat - World Economic Forum Annual Meeting Davos 2001, CC BY-SA 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=4486615


I rabbinisk litteratur - grunnstammen i rabbinisk jødedom - organiserer vi lærde i generasjoner. De første var zugot og fikk oppleve førstehåndserfaring med tempelriten.  Dagens generasjon tilhører acharonim, og i mellom har vi hatt tanaim, amoraim, savoraim, geonim, og rishonim

Ofte tillegger man de "eldre" lærdes synspunkter mer vekt enn de "yngres", fordi de på et vis levde nærmere opprinnelsen til det hele. 

Jeg er ikke enig. Jeg mener at alle generasjoner har noe unikt å tilføye. De eldre, de tidlige, var vitner til mer, men de yngre, de senere, har fordel av oppbygd kunnskap og visdom, både i og utenfor sine egne miljøer. Nærhet og avstand gir ulike perspektiver, og vi trenger begge om vi virkelig skal forstå. 

De tidligere bar vitnesbyrd om inntrykk og følelser; de senere får reflektere og nyansere. I hver generasjon må vi være ydmyke for dem som opplevde ting vi ikke kan begripe, men også åpne for at ettertiden får et mer utfyllende blikk.

Shimon Peres er den siste av de første israelske løvene, i den samme generasjonen som (blant andre) Golda Meir, Moshe Dayan, Menachem Begin, Yitzhak Rabin, Ariel Sharon, Yitzhak Shamir, David Ben-Gurion, Levi Eshkol, og Yigal Allon. 

Peres ble født Szymon Perski i Vishnyeva i 1923 og utvandret til Tel Aviv - til yishuven - i 1934. Hans bestefars avskjedsord da han reiste var: "Gutten min, vær alltid en jøde!" Hans bestefar og all hans slekt som ble igjen i Vishyeva ble myrdet av nazistene.

Han fikk gjennom et langt liv oppleve det ultraortodokse, det sekulære, det sionistiske i sin jødiske identitet. Han mistet hele sin familie og bygde opp en ny. Han sto vekselsvis i opposisjon og i allianse med alle hans samtidige ledere. Han opplevde krig og fred, håp og fortvilelse, og tok ansvar for om det ble det ene eller det andre. Han var omstridt og elsket, beundret og kritisert i sin levetid

Fremfor alt var han en leder i sin tid, eller rettere sagt i sine tider. For hans liv gikk gjennom mange faser.

Det var ikke Holocaust som skapte eller rettferdiggjorde statsdannelsen Israel, men det var Holocaust som gjorde Israel til en eksistensiell oppgave for å berge jødisk sivilisasjon. De første løvene var overbeviste om at landet måtte overleve ikke bare for sin egen skyld, men for at det jødiske skulle ha en fremtid i det hele tatt. Det gjaldt i de første årene å skaffe våpen, å bygge strategiske fortrinn i geografi, å inngå løse avtaler og uformelle allianser, fremfor alt å ta risikoer - fordi de ikke hadde annet valg. 

Senere ble det også viktig å bygge en bærekraftig stat med sterke institusjoner, å bygge det særegne israelske demokratiet, å bygge diplomatisk innflytelse. Etter Oslo-avtalen - hvor Peres spilte en sentral rolle - ble det viktig å drømme om, planlegge, og med stort håp realisere fred og langvarig stabilitet. Løven som hele sitt liv hadde vært en kriger mot ansiktsløse fiender, måtte nå se ansiktet til disse fiendene og slutte fred med dem.

Disse første løvene som vi nå tar avskjed fra i det vi gravlegger Peres på Har Herzl, var sammensatte og høyst ulike personligheter. De fikk problemer i fanget som dagens statsledere knapt kan forestille seg. 

Jo mer man leser om hver av dem, jo tydeligere kommer menneskeligheten i dem frem: de tok sjanser, de gjorde feil, de lot følelser ta overhånd, de kunne være vekselsvis nådefulle og nådeløse, de etterlater seg både inspirerende og nedslående handlinger og ord. Vi skylder deres minne å lære av dem og om dem, å kritisk vurdere deres handlinger både med innlevelse og avstand. 

De siste årene utmerket Peres seg ved å være en optimist; han mente det ikke var noe annet valg. Det var også grunnlaget for at han ukuelig jobbet for det han trodde på, selv og særlig når hans tro ble utfordret og måtte nyanseres. 

שלום חבר

Shalom, chaver.
 

2016-09-11

World Trade Center brenner, med Statue of Liberty i forgrunnen
By National Park Service - https://web.archive.org/web/20021019052836/http://www.nps.gov/remembrance/statue/index.htmlhttps://seminolelakerotary.org/wp-content/uploads/2015/09/statue_of_liberty.jpg, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=173149



Jeg har jo blitt eldre de siste 15 årene, og jeg har møtt flere av de tøffeste utfordringene i mitt liv (håper jeg, men hvem vet) i denne perioden. Så det er umulig å vite om mine holdninger til den dagen - da jeg oppholdt meg rett i skyggen av World Trade Center - har utviklet seg som et resultat av at jeg har fått dagen mer på avstand, eller det jeg har lært av andre, eller at jeg selv har forandret meg av alt det jeg har opplevd.

Og slik er det kanskje med all historie: vi kan være øyenvitner til historie, eller vi kan forstå historie, men vi kan ikke få til begge. Vi greier simpelthen ikke å sette historie vi selv opplever i rett sammenheng.

Noe som har skremt meg i disse femten årene er at offentlig debatt er rett og slett blitt fattigere, og det er særlig et fenomen som plager meg, nemlig søket etter enfaktorsforklaringer. 

Folk ser ut til å foretrekke enkle, lettfattelige forklaringer, og - enda verre - at både sosiale og "vanlige" med oppmuntrer dem til det. Skal vi se på 11.9., dukker det stadig opp banale påstander som at:

  • Amerikanernes utenrikspolitikk har skylden ELLER USAs utenrikspolitikk er irrelevant
  • Islam har skylden ELLER Islam er irrelevant
  • Terrorisme er ikke så veldig alvorlig ELLER terrorisme er vår tids viktigste (eneste) trussel

Det er lett å forledes til slike standpunkter, for diskusjonen om dem altfor ofte blir polarisert - dKau utfordres til å ta side.

Kanskje dette er bare mitt problem, men jeg synes jeg stadig oftere er i villrede om slikt. Jeg blir veldig ofte sittende fast i "både og" eller "hverken eller" i slike valg, og gjerne alt på en gang. For å ta påstandene over:

  • USA er verdens mektigste land og vil følgelig ha en utenriks- og militærpolitikk som griper inn overalt. Noen ganger fordi USA velger det, andre ganger fordi de trekkes inn i det. Hendelser som avstedkommer utenrikspolitiske grep er et resultat av mange tidligere hendelser og har alltid uforutsigbare konsekvenser. USA må også balansere idealisme og egennytte i all sin politikk, og vipper naturlig nok inn i naivitet eller kynisme, avhengig av hva som motiverer den politiske bevegelsen. Dermed må selvfølgelig USAs ledere være voksne nok til å ta ansvar for det som skjer, enten de ser etter manglende etterretning eller feilslått militære intervensjoner, eller helt andre ting. Alt dette er viktig og kjempeinteressant, men gir ikke svar med to streker under.
  • Islam er en religion for et stort antall mennesker, og blant dem finnes det alle mulige folk. Det finnes elementer i muslimsk lære som svært lett kan brukes/forvrenges til å rettferdiggjøre Al Qaedas terrorkampanje, men det finnes også elementer i muslimsk lære som fremmer fred og forståelse. Vi kan ikke ignorere Islam når vi skal forstå Al Qaeda (eller Daesh, eller Hamas, eller Hizballah), men vi kan ikke bare se på det. 
  • Terrorisme i den vestlige verden tar kanskje livet av færre folk enn andre dødsårsaker, men det er en eksistensiell trussel mot vår sivilisasjon fordi den krever fra oss så mye. Myndigheter kan simpelthen ikke tåle at organisasjoner myrder medborgere for å skåre politiske poeng. Vi må bekjempe terrorister med militær overmakt, men vi må også skape grobunn for noe annet der terrorister vokser opp. Vi må være villige til å bruke vold, etterretning, u-hjelp, bestikkelser, press, forskning, og alt det beste vi har til å bekjempe terrorisme, og vi må først og fremst være tålmodige.

Jeg skulle ønske at 11.09.01 var et skille for vestlige samfunn; at vi forsto en gang for alle at vi er samfunn baserte på noen få men helt avgjørende verdier; at vi vil bekjempe terrorister ved å være smarte fremfor å være voldelige; at det ligger en styrke og ikke en svakhet i mangfoldet vårt.

Slik ble det ikke i det store og hele; men det er jo ikke for sent. Jeg håper at media, lærere, foreldre, politikere, m.m., oppmuntrer folk til å sette seg inn i saker, se på dem fra flere sider, lære å løse problemer (i stedet for å ri kjepphester), og ikke minst forstå at ærlig uenighet er en enorm styrke.

hits